18.04.2025 Views

De overlevende - en roman

Kan familieband tåle tidens prøvelser? Mange år er gått siden en altomfattende atomkrig. Bonden Tobias bærer på sorgen etter at broren Andreas forsvant i en voldsom storm. Men når en ukjent jente dukker opp i en robåt og hevder å være datteren til Andreas, snus alt på hodet. Er det mulig at broren fortsatt lever? Tobias legger ut på en farefull ferd over bølgene for å finne svar. Med et levende språk og sterke karakterer utforsker De overlevende hva det vil si å kjempe for livet, tilgi det utilgivelige og finne veien hjem. Hva skjedde egentlig den stormfulle natten? Denne romanen vil holde deg fanget til siste side – en episk fortelling om mot, tap og håp som trosser alt. https://venturaforlag.no/produkt/de-overlevende/

Kan familieband tåle tidens prøvelser?
Mange år er gått siden en altomfattende atomkrig. Bonden Tobias bærer på sorgen etter at broren Andreas forsvant i en voldsom storm. Men når en ukjent jente dukker opp i en robåt og hevder å være datteren til Andreas, snus alt på hodet. Er det mulig at broren fortsatt lever? Tobias legger ut på en farefull ferd over bølgene for å finne svar.
Med et levende språk og sterke karakterer utforsker De overlevende hva det vil si å kjempe for livet, tilgi det utilgivelige og finne veien hjem. Hva skjedde egentlig den stormfulle natten? Denne romanen vil holde deg fanget til siste side – en episk fortelling om mot, tap og håp som trosser alt.
https://venturaforlag.no/produkt/de-overlevende/

SHOW MORE
SHOW LESS

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Leverage SEO-optimized Flipbooks, powerful backlinks, and multimedia content to professionally showcase your products and significantly increase your reach.


2


3


«En kan ikke forandre stjernene.»

– Egil

De overlevende

Copyright © Ventura forlag AS 2025

Sats og omslag: Kristian Kapelrud

Skrift: Adobe Garamond Pro 11/14,2 pt.

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia

1. opplag april 2025

ISBN 978-82-8365-202-4

Ventura forlag AS

2312 Ottestad

post@venturaforlag.no

www.venturaforlag.no

4


Innhold

DEL 1 – FOLKET PÅ ØYENE .....................................................................................7

Kapittel 1 – Intro: To brødre .............................................................................................9

Kapittel 2 – Havarist ........................................................................................................... 13

Kapittel 3 – En elendig spion ..........................................................................................19

Kapittel 4 – Gitaren ............................................................................................................ 24

Kapittel 5 – Leonard ........................................................................................................... 29

Kapittel 6 – Vaid ................................................................................................................... 36

Kapittel 7 – Planer ............................................................................................................... 39

Kapittel 8 – Ninas historie ............................................................................................... 42

Kapittel 9 – Høvdingbud ..................................................................................................47

Kapittel 10 – Storm ..............................................................................................................52

Kapittel 11 – Jubileumsfesten ......................................................................................... 58

Kapittel 12 – Gjengjeldelsen ...........................................................................................64

Kapittel 13 – På vei hjem .................................................................................................. 73

Kapittel 14 – Stormen ........................................................................................................ 78

Kapittel 15 – Hytta ............................................................................................................ 83

Kapittel 16 – Nadja ............................................................................................................. 90

DEL 2 – BYEN BAK MUREN .................................................................................. 95

Kapittel 1 – Slutten .............................................................................................................. 97

Kapittel 2 – Martin ...........................................................................................................106

Kapittel 3 – Gårdbrukeren Tobias ............................................................................. 114

Kapittel 4 – Et møte i natten ........................................................................................127

Kapittel 5 – Hos rådgiveren ..........................................................................................134

5


Kapittel 6 – Pappa Edvard .............................................................................................139

Kapittel 7 – De underjordiske ......................................................................................147

Kapittel 8 – Ut i byen igjen ...........................................................................................173

Kapittel 9 – Forræderen ...................................................................................................190

Kapittel 10 – Å dø ..............................................................................................................195

Kapittel 11 – I dødsskyggens dal ............................................................................... 200

Kapittel 12 – Rømlingene ..............................................................................................210

Kapittel 13 – Birte i palasset ......................................................................................... 215

Kapittel 14 – Fortellingen om Birgitta og David ...............................................220

Kapittel 15 – Engelen .......................................................................................................226

Kapittel 16 – Birte og Vivi .............................................................................................236

Kapittel 17 – Rømlingene på frifot ...........................................................................243

Kapittel 18 – Byen i opprør ...........................................................................................257

Kapittel 19 – En reddende engel .................................................................................262

Kapittel 20 – Vandrerne ................................................................................................. 266

Kapittel 21 – Å tale for konger ....................................................................................276

Kapittel 22 – En ny start .................................................................................................285

DEL 3 – TI ÅR SENERE ............................................................................................289

Kapittel 1 – Nathan ..........................................................................................................291

Kapittel 2 – Legen ..............................................................................................................293

Kapittel 3 – Gaven ............................................................................................................ 304

Kapittel 4 – Nadja og pappa .........................................................................................312

Kapittel 5 – Brannen ........................................................................................................316

Kapittel 6 – Pappskalle ....................................................................................................322

Kapittel 7 – Familie ...........................................................................................................326

Kapittel 8 – Hjelpen kommer .......................................................................................333

Kapittel 9 – Endelig ..........................................................................................................353

6


DEL 1

Folket på øyene

7


8


K A P I T T E L 1

I N T R O

To brødre

«Det skjedde noe for 20 år siden» sa Tobias. «Jeg hadde en bror. Han het

Andreas. Han var tre år eldre enn meg og hadde alltid rett. Han ...» Tobias

stoppet opp et øyeblikk. Så ut i luften, før han trakk pusten og fortsatte. «Folk

sa at vi var veldig like. De kunne nesten ikke se forskjell på oss, sa de. Men

egentlig var vi veldig forskjellige. Vi kranglet som søsken gjør, og brødre spesielt.

Men barndommen vår var helt normal, vi lekte og sloss og gjorde egentlig

det meste sammen. Andreas var alltid full av følelser. Som regel var han blid

som ei lerke, men kunne også strigråte om han fant en død fugl. Da laget vi

begravelse med både prest og kor og kistenedsettelse. Han elsket å tegne. Pappa

ble rasende på ham en gang han hadde brukt låveveggen som lerret. Andreas

brukte timevis på å vaske det bort. Jeg husker at han gråt mens han slet med å

fjerne kunstverket sitt.

Musikk var også en av lidenskapene hans. Han var utrolig flink til å spille

gitar. Det hendte ofte at han sluntret unna pliktene sine for å spille. Ofte dekket

jeg for ham ved å gjøre hans del av pliktene også. Han var eldst og pleide å

kommandere meg til det, men jeg elsket å være viktig i hans øyne. Etter som

vi vokste opp og ble eldre, var han sjeldnere og sjeldnere hjemme. Han hadde

masse venner og fant alltid på noe spennende. Jeg var hjemme og hjalp pappa

på gården. Vi stusset aldri på at han var borte så mye. Han skulle tross alt arve

gården en gang når mamma og pappa fant det for godt å pensjonere seg. Jeg

måtte lære alt jeg trengte å lære til jeg skulle stå på egne bein.

9


Etter hvert tok jeg arbeid på andre gårder for å tjene penger. En dag skulle

jeg jo skaffe meg mitt eget, og trengte alle de pengene jeg kunne opparbeide.

Sent i tenårene åpnet det seg en mulighet til å kjøpe en gård i nærheten billig.

Den hadde ligget brakk i mange år, og det tok uendelig med arbeidstimer å få

den på fote igjen. Tror nok jeg mistet litt kontakten med Andreas i de årene.

All min ledige tid gikk med på å få gården beboelig. Så traff jeg Anneli og vi

giftet oss, og Andreas kom i annen rekke. Det hendte han var innom, men jeg

tror kanskje han følte seg som femte hjulet på vogna sammen med oss nygifte.

Besøkene var alltid korte, og det ble lengre og lengre mellom hver gang han

kom. Likevel, det var alltid koselig når han stakk innom. Gitaren hans var

bestandig med, og han spilte på den ustanselig.

Da Anneli ble gravid, var fokuset mitt for alvor på familien og gården. Så

kom den dagen …» Tobias stoppet opp et øyeblikk og trakk pusten. «Den dagen

for akkurat tjue år siden.»

Andreas var tjuefem år da. Dagen var flott, men med noen mørke truende skyer

i horisonten. Det var over en måned til terminen, så jeg hadde bestemt meg for

å jobbe på åkeren den dagen. Ved lunsjtider var jeg hjemme og spiste sammen

med Anneli. De mørke skyene nærmet seg faretruende, så jeg lot hunden, Sako,

være igjen hjemme.

«Sako var veldig glad i å være med meg og jobbe, og hadde en tendens til å

gå i veien for meg. Stormen som nærmet seg, gjorde at det hastet med bli ferdig,

så hunden fikk pent bli igjen inne.» Tobias sukket. «Det blåste enda mer da

jeg kom ut igjen. Sjøen begynte å gå hvit, så jeg fant ut at det bare var å pakke

sammen. Idet jeg skulle til å gå, så jeg Andreas. Den tullingen var nede ved

vannkanten og løftet noe oppi båten vår. Han måtte da se uværet som var på

vei! Jeg la fra meg tingene og skyndte meg ned til ham.

«Hva er det du driver med?» sa jeg da jeg kom ned til vannkanten. Han

hadde nok ikke hørt at jeg kom, for han skvatt ordentlig til.

«Det har ikke du noe med.» Han kløv opp i båten. Jeg tok tak i ripa og holdt

båten fast. Gitaren og en sekk lå i bunnen.

«Stikker du av?» Jeg kjente at jeg begynte å bli sint. «Nå rett før stormen

kommer?»

«Jeg reiser. Det er en mann et stykke nedover langs kysten som er musiker.

Jeg har en avtale med ham i kveld.»

«I kveld? Du kan ikke reise i kveld. Stormen er over oss hvert øyeblikk. Du

får dra en tur til ham når den er over.» Jeg dro båten inn mot land.

«Det er ikke et besøk, jeg flytter dit.»

10


«Flytter? Hva med gården da? Du kan ikke bare reise din veg. Hva sa mamma

og pappa?» Han svarte ikke. «Du har ikke sagt noe, har du vel? Din feiging,

stikker du av med halen mellom beina?»

«Jeg har ikke noe valg. Jeg passer ikke som bonde, jeg er musiker. Musikk er

det eneste jeg vil drive med. Passe dyr og grave møkk er ikke noe for meg. Det

er du som er bonde. Pappa maser ustanselig om at jeg skal ta over den dumme

gården. Men det vil jeg ikke, jeg har aldri villet det.»

«Du er arving til den flotteste gården i hele dalen, og så vil du ikke ha den?»

Knokene mine ble hvite. Jeg måtte passe meg for ikke å slå til ham. «Er du klar

over hvor mye jeg har arbeidet, først for å få råd til å kjøpe min egen gård og

deretter gjøre den beboelig?» Jeg løftet hendene for å slå. Han benyttet sjansen

til å skyve båten ut fra land. Det blåste kraftig nå. I horisonten lynte det. Jeg

gikk ut i sjøen etter båten. Det kalde sjøvannet slo mot meg, men jeg enset det

ikke. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å få tak i båtripa igjen. «Du må i alle

fall være mann nok til å si fra til pappa», skrek jeg.

«Jeg har prøvd det. I mange år har jeg prøvd det, men han vil ikke høre.»

Perpleks slapp jeg båten.

«Vil han ikke høre? Selvfølgelig vil han høre. Din pappskalle!» Jeg skrek de

siste ordene av mine lungers fulle kraft. Stemmen var bare så vidt hørbar i den

sterke vinden. Båten gled lenger ut i bølgene. Andreas strevde med å få kontroll

over den. Brutalt ble den kastet fram og tilbake mellom bølgene. «Andreas»,

ropte jeg. «Kom inn igjen.» Jeg møtte det besluttsomme blikket hans. Så la han

seg på årene og rodde båten enda lengre ut. Plutselig slo en bølge over den lille

båten og den ble borte.

I det samme ble jeg klar over at Sako sto og bjeffet på land. Jeg snudde meg

for å kjefte på ham, da jeg så Anneli på toppen av åkeren. Hun vinket meg til

seg og pekte på magen. Jeg snudde meg rundt for å se etter Andreas. Langt ute

så jeg robåten, den lå med bunnen i været.

«Andreas!» skrek jeg med alt jeg hadde. Sako bjeffet igjen. Jeg snudde meg

og så etter Anneli. Himmelen ble helt hvit da et lyn plutselig flerret de stormsvarte

skyene. Et øyeblikk så jeg henne helt klart. Hun vinket febrilsk til meg.

Så ramlet hun ned på bakken, og det intense regnet som fulgte etter tordenværet

skjulte henne igjen. For siste gang snudde jeg meg og så etter broren min. Det

siste …» Tobias stoppet. Så tok han sats og fortsatte.

«Det siste jeg noen gang så av ham, var robåten som ble slått i fillebiter. Så

var han borte. Druknet.

Resten gikk på autopilot. Hvordan jeg kom meg opp fra sjøen og opp til Anneli

husker jeg ikke. Jeg fant henne der i åkeren med Sako ved sin side. Fødselen

11


var allerede godt i gang da jeg kom. Vi hadde ingen mulighet til å komme oss

i hus, eller hente hjelp. På en eller annen måte klarte vi det, og det ble født en

gutt der i regnet. Jeg tullet ham inn i jakken min, og så på de bittesmå hendene.

Anneli stavret seg på beina. Vi krøket oss hjem og inn i varmen. Det er et under

at babyen faktisk overlevde den dagen. Født en måned for tidlig og i øsende

regnvær. Men det gjorde han. Overlevde. Jeg fortalte Anneli om Andreas, da

vi endelig hadde fått varmen i oss alle tre. Vi gråt, sammen.

«Vi kaller ham Andreas», sa hun varmt.

«Nei», sa jeg kaldt. «Det navnet skal aldri nevnes igjen noen gang.»

12


K A P I T T E L 2

Havarist

De ubarmhjertige bølgene kastet robåten hvileløst hit og dit. Han strevde

for harde livet med å holde den flytende, men uansett hvor mye han lå på årene,

hjalp det ingen ting. Bølgene ble større, og om mulig enda mer ubarmhjertige.

Til slutt måtte både han og båten gi tapt. En ekstra stor bølge feide inn, og

robåten kantret. Det iskalde vannet slo imot ham som en knyttneve. Han rakk

å trekke pusten før han ble dratt under. Besluttsom kjempet han seg opp til

overflaten igjen.

Inne på land så han at Tobias fortsatt sto ute i vannet og speidet etter ham.

Han kunne se at han ropte. Kom deg inn til land, din tulling, var det visst. Før

du drukner.

Det kalde sjøvannet slo klørne sine i ham, og en ny bølge dro ham med seg

under igjen. Innbitt kjempet han seg opp. Opp mot mørket. Til slutt klarte

han å få hodet over vannflaten. Han gispet etter luft. I det samme flerret et lyn

den svarte kveldshimmelen. Langt der borte på land så han at Anneli falt om.

Hun holdt seg til magen.

«Å nei, kjære Gud», ba han. «Hjelp henne.» Vannet pisket ham rundt, og

truet med å dra ham under. Febrilsk så han seg om etter noe å flyte på. Robåten

var slått i stykker av bølgene og ble kastet omkring av stormen. I et nytt lynglimt

så han at Tobias var kommet opp til Anneli. Heldigvis, tenkte han. Da fikk han

øye på en større bit av båten rett foran seg. På en eller annen måte klarte han å

komme seg bort til den, og karret seg oppå. Utslitt prøvde han å holde seg fast

så godt han kunne. Langt inne på land så han Anneli og Tobias for siste gang,

før havet og det intense regnet skjulte dem for godt.

13


«Redd babyen,» ba han. «Kjære Gud, redd babyen.» Han klamret seg til vraket

med kalde, frosne fingre. Bølgene og regnet herjet vilt med den lille flåten,

men han klarte å holde seg flytende. Rester av robåten drev i bølgene rundt ham.

Da så han den. Gitaren. Den var ikke så langt unna. Plutselig snudde vinden,

og gitaren kom seilende rett mot ham. Han rakk så vidt å gripe tak i den

før en ny bølge slo over ham. Triumferende dro han gitaren tett inntil seg. Det

iskalde vannet truet med å rive ham ned i dypet enda en gang, men han klorte

seg fast. Stålsatte seg til neste bølge kom. Bølgenes og vindens herjinger førte

ham lengre og lengre bort fra land. Han klorte seg fast til vraket med all makt.

Det var lenge siden han hadde sett land nå. Han ante ikke hvor vinden og bølgene

førte ham. Alt kjent og kjært forsvant bort med rasende fart, uten at han

kunne gjøre noen ting med det. Sjøen gynget ham videre og videre bort, ut mot

det åpne havet. Gjennomvåt av sjø og regn, og helt utslitt av stormens herjinger,

kom utmattelsen sigende over ham. Han kjempet mot trettheten. Innbitt strevde

han med å holde seg våken. Hele kroppen verket. Beina hans lå delvis uti vannet,

gitaren fungerte som hodepute og hjalp ham med å holde hodet over vann.

Den improviserte flåten bar ham med seg. Stadig videre. Det ble tyngre og

tyngre å holde seg våken. Pappskalle, tenkte han plutselig. Det var det Tobias

hadde kalt ham. Pappskalle. Jeg er en ordentlig pappskalle, var det siste han

tenkte. Så gled øynene igjen og han sovnet. Prisgitt havets vilje seilte han av

gårde, langt bort fra alt han noen gang hadde kjent.

Han ante ikke hvor lenge han hadde sovet da han endelig våknet. Stormen

hadde løyet betraktelig. Det regnet ikke lenger, bare en frisk bris holdt fart i bølgene

og førte ham videre. Forsiktig snudde han på hodet. Himmelen var fortsatt

overskyet, men mellom skyene kunne han skimte månen. Desorientert prøvde

han å finne ut hvor han var, men motløs så han bare hav på alle kanter. Han

sukket tungt og lukket øynene et øyeblikk. Det var vondt overalt i kroppen.

Helt stille ble han liggende en stund og samle krefter. Flåten gynget hjelpeløst

opp og ned i bølgene. Med en kraftanstrengelse kjempet han seg opp i sittende

stilling. Fortsatt så han bare hav, uansett hvor godt han studerte horisonten.

Han måtte dra på smilebåndet da han så gitaren. Den hadde overlevd

sammen med ham. Riktignok med brukket hals, men likevel. Gitaren og han

var på seiltur sammen i ukjent farvann. Han hadde aldri vært så langt borte fra

hjemmet sitt før. Ingen i dalen hadde noen gang vært så langt ute på havet. De

holdt seg nært land, alle sammen. Det var bønder han hadde vokst opp med,

ikke sjøfolk. Nå satt han her på et vrak av en båt og seilte av gårde på måfå.

14


Han måtte finne land så fort som mulig, slik at han fikk laget seg en båt

og kommet seg hjem igjen. Hjem til Tobias for å si unnskyld. Han var ikke

akkurat stolt av måten han hadde prøvd å snike seg bort på. Stakkars lillebror.

«Håper virkelig at babyen klarte seg,» sa han høyt for seg selv. Stemmen lød

fremmed i all ensomheten. Utmattelsen kom sigende på enda en gang. Han var

nødt til å legge seg ned igjen. Forsiktig la han seg ned på flåten.

Det var da han så det. Land. Det måtte være land. Ivrig karret han seg opp

igjen. Jo, det var land. Rett foran ham skimtet han det. Han brukte hendene til

å padle med. I det svake månelyset kunne han ikke se annet enn en strand og

svaberg, men det var fast grunn. Han samlet de aller siste kreftene, og med en

kraftanstrengelse kom han seg av flåten. Han og gitaren. Det var ikke dypere

enn at han klarte å stå. Han kjempet seg mot land. Bort fra den forræderske

sjøen. Hvert eneste steg gjorde vondt, men han nektet å gi seg nå. Utmattet falt

han på kne. Han kjente sanden mellom fingrene sine. Det nyttet ikke å komme

seg opp på beina igjen, så han krabbet. Sammen med gitaren krabbet han opp

fra sjøen og opp til den forlokkende sanden. Han skulle sikkert ha kommet seg

lengre opp, lengre bort fra havet, men han orket ikke. Klarte ikke å bevege seg

mer. Med en enorm lettelse, og full av takknemlighet over endelig å ha kommet

seg ut av stormen, sank han sammen og sloknet.

***

Det var tidlig på morgenen, veldig tidlig. De eneste skapningene som var våkne,

var hun og måkene. Hese, intense fugleskrik var det eneste som brøt stillheten

der de fløy på jakt etter mat i de tidlige morgentimene. Om og om igjen kretset

de rundt i håp om at stormen hadde tatt med seg noe spiselig. I et organisert

kaos sirklet de rundt og saumfarte alt de kom over. Ute i horisonten, der hav

møter himmel, listet solen seg opp mot en ny dag. Den store ildkula farget det

blikkstille havet til gull før den steg videre oppover på sin ferd over himmelen.

Hun fulgte stien som førte ned til stranden. De tidlige morgentimene var

hennes. Bare hennes. Tiden før dagen helt begynte og hverdags-slitet gjorde sitt

inntog. Men i dag hadde hun ekstra god tid, søndagen var hviledag, og hun

nøt det i fulle drag. Et øyeblikk stoppet hun opp, lukket øynene og lot solen få

varme henne. Så fortsatte hun ned stien.

De var ikke så mange igjen på øya her nå. Huset deres var det eneste det

bodde folk i. Alle de andre husene på øya var tomme og var blitt ubeboelige. En

gang hadde det bodd mange her. Det hadde vært liv i hvert eneste hus på øya.

Barn som lekte og voksne som arbeidet. Sakte men sikkert var de blitt færre.

En omgang med alvorlig sykdom hadde gjort stort innhugg. Resten hadde

15


dødd av alderdom, eller av skader etter angrep fra beistet. Nå var det bare de

to igjen, henne og mannen hennes, og galningen, da. Livet gikk ufortrødent

videre. Det bare måtte det.

Hun rundet en enslig furu som klorte seg fast der stien sluttet, og kom ned

på stranden. Akkurat som hun håpet hadde stormen i natt fylt stranden med

rask og skrap, iblandet verdifullt drivgods. Oppslukt av jakten på skatter gikk

hun med lette skritt ned til de sammenfiltrede haugene. Systematisk så hun

igjennom haug for haug. Av og til stoppet hun opp og la noe i kurven hun

hadde med seg. En pinne slipt glatt av bølger og sand, en bit av et fiskenett,

noen skjell. Grundig jobbet hun seg videre bortover stranden.

Da hun kom til det første svaberget, gikk hun raskt over det og fortsatte på

den andre siden. Plutselig fant hun en sko. Forundret studerte hun den. Den

lignet ikke noe hun hadde sett før. Hun la den i kurven sammen med det andre

hun hadde funnet, hun måtte vise den til mannen sin. Det var sikkert noe nytt

de hadde funnet på borte på Storøya. Så lette hun videre. Et lite kamskjell, en

pinne med en spesiell fasong, en hånd. En hånd! Instinktivt slapp hun den

og tok et skritt tilbake og så ned. En ung mann lå på magen mellom tangen

og taren. Hun kunne ikke se ansiktet hans, men det lyse, kortklipte håret var

bustete. Skjorten og buksen hans var fillete, og den ene foten manglet en sko.

Forsiktig gikk hun rundt ham. Han var oppskrapet i ansiktet, og det så ut som

han sov. Så bøyde hun seg ned og kjente på pulsen hans. Han var i live.

«Ærlig talt», utbrøt hun og rettet seg opp. «Har de sendt en spion, nå? Nei,

nå er det nok.» Hun plukket opp kurven og strente opp til huset. Bestemt åpnet

hun døren og satte fra seg kurven på innsiden, og gikk bort til skapet. Hun lette

systematisk gjennom hyllene.

«Hva gjør du?» ropte en stemme inne fra huset.

«Leter etter tau. Hadde vi ikke et her i skapet?»

«Nei, jeg tror det ligger i boden.»

«I boden, uti låven?»

«Ja, det er en stund siden vi har brukt det, så det må være der. Hva skal du

med det?»

«Bare binde fast en spion de har klart å sende hit.»

«En spion! Hvor da?» ropte stemmen.

«Nede på stranden», svarte hun og gikk ut igjen. «Typisk at det skal ligge ute

i boden når jeg har dårlig tid.» Hun skyndte seg bort til låven og åpnet døren

til boden. Tauet hang heldigvis rett på innsiden. Raskt treiv hun det til seg og

smelte døren igjen etter seg.

Da hun igjen var nede på stranden, lå han akkurat slik hun hadde forlatt

16


ham, helt livløs. Bestemt tok hun tak i hendene hans og bandt de sammen på

ryggen. Fortsatt ga han ingen livstegn fra seg.

«Hva har de gitt deg, da?» sa hun nærmest til seg selv og snudde ham over

på ryggen. Så satte hun seg tålmodig ned for å vente.

Solen var kommet ganske lang opp på himmelen, havet lå fortsatt helt stille.

De travle måkene hadde flydd videre på jakt etter mat. Fortsatt ventet hun.

Han kjente solen stikke i ansiktet da han våknet igjen. Han prøvde å skygge

for ansiktet med hånden, men den var bundet på ryggen! Enda så vondt det

var, klarte han å rulle seg over på siden, bort fra solen. På ny åpnet han øynene

og så seg rundt, og fikk øye på damen som satt på svaberget og så utover havet.

Hun var kanskje rundt femti, om han skulle tippe. Klærne var enkle, og håret

samlet i en knute i nakken. Da hun snudde seg og så på ham, var blikket skarpt

og bestemt.

«Jaså, så du våknet til slutt.» Hun reiste seg og gikk bort til ham og tuppet

borti ham med skoen. «Hvem har sendt deg? Sjefen selv, kanskje?» Han stønnet

av smerte, men sa ikke noe. Bare så rart på henne.

«Vil du ikke snakke, spion? Du kommer nok til å snakke, skjønner du, til

slutt. Jeg får ta deg med opp i huset, så skal jeg nok få tungen din på gli. Kom

igjen, reis deg nå.» Han stønnet og prøvde å komme seg opp. Det var ikke så

lett når kroppen verket og hendene var bundet på ryggen.

Det var da han endelig sto oppreist, at han så hvor høy hun var. Hun var

nesten like lang som han, og han var ikke av de korteste. Sterk virket hun også.

Imponert tuslet han av gårde dit hun pekte. Det var vondt å bevege seg, men

han klarte det på et vis. Over svaberget måtte han ha hjelp, og da de kom opp

på stien, snublet han nesten. Hadde hun ikke tatt tak i ham, hadde han ramlet.

Sakte gikk de oppover stien og opp mot et hus. Det lå ikke så langt fra stranden,

og var en enetasjes mørk bygning som lå lunt til mellom trærne. En veranda

med tak over lå rett imot stien. Døren sto på vidt gap.

Hva var dette for et slags sted, og hvilken sjef var det som skulle ha sendt ham?

raste det gjennom hodet hans. Hun dyttet ham opp på verandaen og inn døren.

De kom inn i en stue.

«Simone, er det deg? Hvor ble det av deg?» hørte han en mannsstemme

spørre.

«Ja, hvem ellers skulle det være, Nikolai? Jeg har med meg denne spionen

jeg fant. Låser ham inn på rommet til Nina.» Bestemt dyttet hun ham gjennom

stuen og inn i en gang. Der åpnet hun en dør.

«Inn», sa hun. Han hadde ikke mye motstand igjen i kroppen. Det var et under

at han i det hele tatt klarte å stå oppreist. Viljeløst snublet han inn i rommet

17


og sank sammen på sengen. Han kjente at tauet ble fjernet. Den ene skoen han

hadde igjen på foten ble tatt av, og beina lagt oppi sengen. Så ble en dyne lagt

over ham. Idet søvnen overtok hørte han at hun forundret mumlet for seg selv.

«Han er jo fryktelig varm, kanskje han er syk?»

Så sovnet han.

18


K A P I T T E L 3

En elendig spion

«Du er en fryktelig dårlig spion. Helt elendig, faktisk.» Andreas satt på sengekanten

og så på Simone, som sto og lente seg inntil dørkarmen. Det var ikke

mye han husket fra de første dagene. Han hadde stort sett sovet. Sakte men

sikket begynte han å komme seg. Periodene han var våken ble etter hvert lengre

enn periodene han sov.

Den første gangen han våknet, ante han ikke hvor han var. Helt forvirret

så han seg rundt i det totalt ukjente rommet. Så begynte det å demre, og snart

husket han alt sammen. Jeg må hjem, tenkte han bestemt, hjem og ordne opp.

Han prøvde å komme seg opp, men han var altfor svak og sank kraftløs tilbake i

sengen. Snart gled han inn i søvnen igjen. Han drømte om dalen, og om Tobias.

Tiden gikk i ett, og dager og netter fløt over i hverandre. Etter hvert ble han

mer våken, men ble liggende i sengen, uten å orke å bevege seg. Da studerte

han rommet han lå i. De rosa veggene røpet at det var soverommet til ei jente.

Veggene var fulle av tegninger og dill. Han var helt imponert over hvor mye

dill det var mulig å finne. Sommerfugler laget av skjell, små dikt, og ting folk

hadde sagt. Fuglefjær og sauer av saueull, og mye mer. Da han hadde studert

veggene ferdig, følte han nesten at han kjente denne jenta. Hva hun nå het.

Første gangen han klarte å komme seg opp på beina, ble han stående bare

et øyeblikk før han måtte sette seg igjen. Andre gangen sto han lenge nok til

at han fikk se ut av vinduet. Utsikten besto for det meste av krokete furutrær,

men innimellom trestammene kunne han skimte sjøen. Han satte seg ned på

sengen igjen. Så begynte han å gå korte turer fram og tilbake i det lille rommet

når fangevokteren ikke var i nærheten.

19


«Jeg er ikke noen spion.» Han så på henne der hun sto og lente seg til dørkarmen.

«Hvor mange ganger må jeg si det? Jeg aner ikke hva du snakker om.

Hvem er denne sjefen som du mener skal ha sendt meg?»

«Ikke vær dum, du vet hvem jeg snakker om.»

«Nei, det gjør jeg faktisk ikke.» Hun ristet på hodet, og så oppgitt på ham.

«Det eneste jeg vil er å komme meg tilbake», fortsatte han før hun rakk å si

noe. «Jeg må komme meg tilbake og finne ut hvordan det gikk med Anneli og

babyen.»

«Tilbake til øya?»

«Nei, til dalen hvor jeg kommer fra.»

«Det finnes ikke noen slik dal, det eneste stedet det er mennesker nå etter

den store krigen er på denne øya og på Storøya.»

«Det er ikke sant, jeg vet hvor jeg kommer fra, og det er ikke herfra.»

«Nei, for du kommer fra Storøya.»

«Nei, jeg kommer fra en dal. Den ligger langt unna. Ingen av oss som lever

der visste at det eksisterte andre mennesker enn oss i dalen. Det er utrolig at

det bor mennesker her. Tenk at jeg havnet her, og at du fant meg da jeg forliste.

Tusen takk for at du reddet meg.» Han reiste seg sakte fra sengen.

«Du må virkelig ha slått hodet ditt.» Hun sa det nærmest til seg selv, idet

hun stilte seg midt i døren og sperret veien for ham. «Hvor har du tenkt deg?»

«Ut herfra», sa han bestemt og nærmet seg døra.

«Ikke snakk om, du kommer bare til å reise til høvdingen din og avlegge

rapport.»

«Hva skulle jeg avlegge rapport om?» spurte han trett.

«Om vi har klart å produsere stoff med riktig farge. Du kan hilse den dustete

høvdingen din og si at det ikke kommer på tale å veve noe annet enn det som

allerede er ferdig. Hadde vi enda fått betaling for det. Det holder vel at dere har

kidnappet datteren min, om dere ikke skal spionere på oss også.

«Hæ, har de kidnappet datteren deres?» spurte han forskrekket. «Hvorfor

det?»

Forundret ble hun stående og se på han. «Fordi ... Du vet vel best selv hvorfor

dere kidnappet henne?» Hun gransket ham inngående. «Du får komme ut

hit, da, du er ikke frisk nok til å reise noen vei uansett. Det er det jeg sier, du

er en elendig spion.»

De kom inn i en stor stue. Han kunne skimte et kjøkken inn en dør helt

til venstre. Helt til høyre var det en verandadør. Det måtte være der han hadde

kommet inn.

«Simone, hva gjør du?» Stemmen tilhørte en mann som var på Simones

20


alder. Han satt i en stol, og Andreas så med en gang at han var handikappet.

Begge beina var deformerte. Det så ut som han egentlig hadde vært både lang

og kraftig. Klærne var enkle og robuste og sto i stil med både mannen og stuen.

Alt i rommet var hjemmelaget og bar bud om hvilke materialer de hadde til

rådighet. Både drivved og planker var blitt brukt. Sammen med saueskinn og

hjemmevevde stoffer. Den hvite ullen kombinert med trehvite materialer og

håndfargede stoffer gjorde stuen innbydende og hjemmekoselig.

«Det går bra, Nikolai, han er en elendig spion uansett. Kanskje vi skal

beholde ham som erstatning for Nina.»

«God ide», svarte Nikolai. Panikken Andreas kjente komme krypende forsvant

med det samme han så at Nikolai blunket ubemerket til ham.

«Sett deg», kommanderte Simone, som fortsatt var i fangevokterhumør.

Andreas satte seg i den nærmeste stolen, etter at han hadde håndhilst på Nikolai

og fortalt hva han het.

«Du er i alle fall en høflig spion.»

«Jeg er ikke spion, jeg kom hit med stormen.»

«Simone sier at du hevder det, ja.»

«Det er sant.» Han kjente at han begynte å bli sint.

«Hei, det er ikke så farlig. Uansett hvor du kommer fra, kommer du ikke

herfra uten en båt. Vår ble knust i en storm i fjor engang. Så om du ikke har en

båt på lur i innerlommen, blir du nok værende her en stund. Dessuten er det

veldig koselig med et nytt ansikt.» Resignert over nyheten om at det ikke fantes

båter på øya, sank han litt sammen, og prøvde innbitt å ikke la motløsheten

ta overhånd.

«Nina, er det datteren deres?» spurte han for å snakke om noe annet.

«Ja, hun ble kidnappet for et år siden. Vi har ikke hørt noe fra henne siden.

Regner ikke med at vi noen gang får se henne igjen.»

Nikolai så på ham med blanke øyne. «Hvorfor det?»

«Det skjer mystiske ting på Storøya. Det går rykter om at ungjenter forsvinner

der borte.» Han ble stille et øyeblikk. «For snart et år siden hadde Simone

vevd ferdig stoffer, slik avtalen er. Da de kom for å hente det, mente de at halvparten

var i feil farge. Det var rett etterpå at hun ble borte. Etter alt rotet på

rommet hennes å dømme, må hun ha gjort ordentlig motstand. Likevel har de

nok overmannet henne raskt, siden verken jeg eller Simone våknet av bråket.»

Han ble stille igjen. «Stakkars jenta mi, håper at alt er bra med henne. At hun i

det minste lever. Nå er snart tiden inne for at innkreverne kommer for å hente

stoff igjen. Denne gangen har kona mi hatt problemer med å få vevet nok på

grunn av ulykken min. Det har blitt mange sene kvelder for å rekke det, men

21


hun har klart det. Får håpe at det er riktige farger denne gangen. Vi krysser

fingrene for at de har Nina med seg tilbake i bytte mot stoffene, men egentlig

tror jeg ikke jeg får se henne igjen noen gang.»

«Hvor gammel er hun?» spurte Andreas, og lurte på hvem det var som krevde

at Simone skulle veve stoff.

«Hun var tjue år i vinter.»

«Hvorfor prøvde dere ikke å reise etter for å finne henne?»

«Det er helt umulig. Jeg kommer meg ikke av flekken, og Simone kan ikke

være borte lenge om gangen. Jeg trenger hjelp til alt. Dessuten har vi ikke noen

båt.» Han banket knyttneven i armlenet. «Jeg føler meg helt unyttig. Jeg kan

ikke hjelpe til med noe.» En blodåre banket i tinningen hans rett ved de mørke,

rasende øynene.

«Hvordan skjedde ulykken?» spurte Andreas for å få Nikolai til å tenke på

noe annet.

«Hm?»

«Ulykken, du nevnte en ulykke. Hvordan skjedde den?»

«Å ja, den, ja. Det var på den tiden her, for under et år siden. Jeg skulle sanke

inn sauene, de bruker å gå vilt rundt her på øya. De kommer jo ikke noe sted

uansett. Av og til spiser de til og med av taren i fjæra. Etter en lang sommer

er det litt av en jobb å hente inn de villstyringene. Men ulla må jo klippes, og

det er best at de er i fjøset om vinteren. Vintrene her er ganske tøffe, selv om

det ikke er mye snø å snakke om. Vinterstormene er ikke noe særlig å møte på

utendørs. Da er det trygt og godt å være inne.

Jeg hadde hentet inn nesten alle sammen, manglet bare et par stykker, da

det hendte. Vi har et lite fjell her på øya. Det er ikke veldig høyt, men steinete

og uframkommelig. Jeg hadde mistanke om at de to siste villstyringene hadde

rotet seg opp dit. Det går en sti oppover som nærmest går i ring rundt den

lille toppen. Jeg var halvveis i oppstigningen da en fjell-løve kom ut fra intet

og angrep meg. Den hogg tak i den ene foten min. Det store løvegapet satte

de skarpe tennene i leggen, og jeg og løven gikk kast i kast nedover fjellsiden.

Hadde det ikke vært for en eller annen gærning som tydeligvis bor oppe

på toppen av fjellet, så spørs det hvordan det hadde gått. Jeg visste ikke at det

bodde noen der engang. En surrete eneboer kom plutselig settende ned mot

meg og løven i en vill fart. Det ville håret sto til alle kanter og han hadde en

børse i hendene. Et lite stykke unna stoppet han opp. Tok børsen og siktet et

øyeblikk. Så skjøt han løva rett av foten min. Jeg hadde kjeftet ham huden full

for å sette meg i livsfare, hadde det bare ikke gjort så forferdelig vondt. Løven

slapp taket i foten min i ren forbauselse, sto stille et ørlite sekund. Så satt den

22


av gårde i fullt firsprang. Gærningen skaut etter den enda en gang, før han satte

etter dyret i en vill fart. Helt alene ble jeg liggende igjen på stien. Det blødde fra

sårene, og beina var så vonde at jeg hadde ikke noen mulighet til å gå. Bekymret

lurte jeg på hva i alle dager jeg skulle gjøre.

Nå er det ikke så veldig vanlig med skyting på øya vår, så Simone forsto

med en gang at noe var galt. Jeg hadde knapt fått tid til å bekymre meg før hun

fant meg. Skadene mine var så store at jeg ikke hadde noen muligheter til å gå

hjem, så hun løp hjem for å hente trillebåren. På et vis klarte hun å balansere

meg oppi den. Sakte men sikkert klarte vi å lirke oss hjem. Det var ikke så

veldig enkelt, men det gikk.

Du verden så heldig jeg er som har Simone. Takket være hennes fantastiske

sykepleieregenskaper fikk hun lappet meg sammen på et vis. Spørs hvordan

det hadde gått ellers. Det tok tid før alt hadde grodd. Vi håpet i det lengste at

jeg skulle klare å gå igjen, men begge beina brakk da jeg ramlet. Det var ikke

mulig å få de til å gro rett. Til slutt måtte jeg bare innse at jeg aldri kommer til

å gå. Så nå sitter jeg her som en hjelpeløs tulling. Simone fant forresten sauene

gressende på engen dagen etterpå, og fikk de med seg hjem til fjøset. Løva tok

vel gærningen seg av. Den var som sunket i jorden, og vi har ikke sett snurten

av den siden.»

23


K A P I T T E L 4

Gitaren

Simone kunne virkelig lage mat. Det var en helt utsøkt middag hun disket

opp med. Andreas var imponert. Han hadde aldri i sitt liv smakt noe lignende.

Født og oppvokst på en gård som han var, hadde det aldri manglet på mat. Det

var heller ikke noe feil med matlagingen til mammaen hans, men det var noe

helt annet sammenlignet med dette.

Han stusset litt da Simone flyttet bordet inntil Nikolas før hun dekte på. Da

de var ferdig med å spise, gjentok hun prosessen i motsatt rekkefølge. Andreas

reiste seg og tok tak i den ene gryta.

«Sett deg ned igjen, du trenger ikke å gjøre det.»

«For noe tull, selvfølgelig skal jeg hjelpe deg.» Han løftet opp gryten og

fulgte etter henne inn på kjøkkenet. Det var et stort rom i samme stil som

stuen. Under vinduet sto et langt bord med mange stoler rundt. Det var også

en flott kjøkkenbenk med massevis av skuffer og skap. Han satte fra seg gryten

på benken og så seg rundt.

«For et fint kjøkken», sa han.

«Takk.» «Hvorfor eter dere ikke her inne?» Han stoppet foran kjøkkenbordet

og så ut av vinduet. Her kunne han se utover engen. Noen sauer gikk og beitet

i det lange gresset.

«Han er alt for tung til at jeg klarer å bære ham rundt i hele huset.» Simone

fylte kummen med vann. Andreas fant et håndkle og begynte å tørke. En plikt

han hadde gjort i mange år. Nå gjorde han det av glede og takknemlighet til

kokken. Simone sa ingen ting, bare vasket videre. Andreas tørket. Heller ikke

han sa noe. «Jeg tror ikke du er noen spion.» Simone studerte koppen hun

vasket ekstra nøye.

24


«Hva sa du?» spurte Andreas med et glimt i øyet. Hun snudde seg og så

på ham. «Jeg tror ikke du er noen spion. Beklager at jeg låste deg inne. Du

er fri til å gå hvor du vil.» Han smilte til henne.

«Jeg var ikke akkurat i stand til å gå så langt uansett.»

«Det er jo så.»

«Da vil jeg reise hjem.»

«Til øya?»

«Nei, hjem til dalen. Jeg må vite hvordan det gikk med Anneli og babyen.

Så må jeg si unnskyld til Tobias.»

«Det finnes ikke noe slikt sted,» sa Simone.

«Har du noen planker og redskaper jeg kan låne?» spurte han idet Simone

var på vei ut døren.

«Kanskje.» Simone fulgte ham ut i låven. Der var det et eget rom med

masse redskapet og utstyr.

«Kan du bruke noe av det, så er det bare å ta.» Hun snudde om og gikk.

Han ble stående og se seg omkring, og smilte for seg selv. Her var materialer

av alle slag, bolter og jern, og til og med noen hjul fra en gammel barnevogn.

De skulle ha sett meg nå, pappa og Tobias, tenkte han. De hadde vel

bare ristet på hodet. Resten av ettermiddagen romsterte han rundt. Prøvde

og feilet og rettet opp igjen. Han hadde fått låne en stol som han tok med

ut i verkstedet. Etter å ha målt diverse døråpninger, tilpasset han bredden.

Til slutt tok han et steg tilbake og studerte verket sitt. Det kunne faktisk

fungere, kom han fram til. Så tok han med seg stolen inn i huset. Han trillet

den bortover gangen mot stuen. Han var litt stolt av seg selv. Han, Andreas,

hadde laget en rullestol.

Han så stolt ned på rullestolen, før han åpnet døren og trillet den inn i

stua. «Se her», sa han til Nikolai da han kom inn i rommet. Både han og

Simone så storøyde på ham.

«Hva er det?» spurte Nikolai nysgjerrig.

«Jeg har forsøkt å lage en rullestol. Prøv den», oppfordret han og kjørte

den bort til Nikolai.

«Ha du laget denne til meg?» Det lyste i de blanke øynene hans.

«Ja, jeg vet ikke hvor komfortabel den er, men du kan jo prøve og se om

den er noe tess.»

«Noe tess!» Det var så vidt stemmen holdt. «Den er fantastisk. Tenk hva

jeg kan klare å gjøre selv nå.» Sammen med Simone løftet Andreas Nikolai

over i rullestolen. Nesten andektig trillet han over stuegulvet ved hjelp av

de to stavene Andreas hadde tilpasset.

25


«Den er super! Tusen takk. Kan nok være at jeg trenger å øve meg litt,»

fortsatte han da han krasjet i en stol.

«Det lærer du nok fort.» Andreas ble stående og se på Nikolai der han manøvrerte

stolen over stuegulvet. Tenk at jeg har laget den, tenkte han. Han var

temmelig stolt av seg selv. Mulig det måtte noen justeringer til, og det var ikke

sikkert at den var så solid. Men det var jo en bra begynnelse. Han så seg rundt

for å høre med Simone hva hun syns, men hun var ikke i stua lengre. Da så han

at verandadøren sto åpen. Han gikk ut. Hun satt i en stol inntil husveggen og

så ut mot havet. Andreas satte seg i stolen ved siden av. Hun gråt. Han sa ikke

noe, bare satt sammen med henne og så utover havet, han også.

«Du aner ikke hva det betyr for meg,» sa hun til slutt. Så ble hun stille igjen,

lenge. «Jeg må alltid være der når han er våken. Alltid være tilgjengelig, være til

stede. Han trenger hjelp med alt, fra han står opp og til han legger seg.» Hun

sukket. «Hvorfor gjør du dette?»

«Gjør hva?» spurte Andreas forundret.

«Hjelper oss. Vi har ikke gjort annet enn å mistenke deg og låse deg inne

og behandle deg som en fange. Så gjengjelder du det med å lage en rullende

stol til Nikolai. Hvorfor?»

«Hvorfor ikke? Dere reddet tross alt livet mitt.» Andreas trakk på skuldrene.

«Hvorfor skulle jeg ikke hjelpe?»

«Det er bare så uvanlig at noen gjør noe slikt for andre uten å forvente noe

tilbake.» Hun reiste seg opp. «Tusen takk», sa hun og tørket tårene. Uten å si

noe mer snudde hun og gikk inn i huset igjen.

Andreas ble sittende. Han måtte komme seg hjem igjen til dalen så fort

som mulig. Det hastet. Han måtte bare ha en båt, men det fantes ingen båter

på hele øya, hadde Nikolai sagt. Så fikk han lage seg en. Spørsmålet var bare

hvordan han, som overhodet ikke var praktisk anlagt, skulle klare å lage en båt.

Han, av alle mennesker. Før eller senere skulle han klare det, han bare måtte.

Bestemt reiste han seg for å gå ut i låven og lete etter materialer, da han hørte

Simone rope på ham.

«Hva er dette?» Stemmen til Simone var skarp. I hånden holdt hun gitaren.

«Gitaren min!» Begeistret nærmet rev han den ut av grepet hennes. «Jeg

hadde helt glemt den. Hvordan er det mulig?» Forundret snudde han den rundt

og studerte den. «Så rart, jeg er sikker på at den hadde brukket halsen.» Nøye

studerte han den. «Nå er den helt i orden. Hvem har reparert den?» Han slo

over strengene. «Stemt er den ikke akkurat.»

«Hva gjør den tingen?» Simone så skeptisk på ham.

«Gitaren? Den lager musikk. Bare vent litt, jeg må bare stemme den først.»

26


Kan familieband tåle

tidens prøvelser?

Mange år er gått siden en altomfattende atomkrig. Bonden

Tobias bærer på sorg etter at broren Andreas forsvant i en

voldsom storm. Men når en ukjent jente dukker opp i en robåt og

hevder å være datteren til Andreas, snus alt på hodet. Er det mulig

at broren fortsatt lever? Tobias legger ut på en farefull ferd over

bølgene for å finne svar.

Med et levende språk og sterke karakterer utforsker De overlevende

hva det vil si å kjempe for livet, tilgi det utilgivelige og finne veien

hjem. Hva skjedde egentlig den stormfulle natten? Denne romanen

vil holde deg fanget til siste side – et episk fortelling om mot,

tap og håp som trosser alt.

FOTO: LINDA HOLT MO

Hilde Bunde er oppvokste i Tvedestrand, men

har bodd i Gausdal i over 20 år. Hun er gift, mor

til fire og nylig bestemor. Av yrke er hun grafisk

designer og driver med håndarbeid på fritiden.

Forfattergjerningen har vært en lidenskap for

henne gjennom mange år.

«Mitt ønske med boka er å få frem at bevis på Guds eksistens er

overalt rundt oss, om vi bare ser etter. Kraften i håpet, også når alt

ser håpløst ut, er også en viktig del», sier hun.

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!