På sporet av sannhet

– ROMAN –

Anbefalinger
«Bjørnulf Hafstad lar oss få ta del i en lavmælt og god samtale
på toget mellom Oslo og Bergen. Dette gjør de store spørsmålene
om sannhet og mening tilgjengelige for mange flere enn
når de fremstilles logisk i en filosofisk argumentasjon. Derfor
er dette et så kjærkomment bidrag. Selv om reisen til Gustav
og samtalene underveis belyser og forklarer ting som bygger
på ganske kompliserte ideer, lykkes han med mer enn bare å
gi kunnskap, for samtalen bidrar med visdom, noe som vår
tid så sårt trenger.»
Sverre Holm, emeritus professor i fysikk
og forfatter av boken «Den innbilte konflikten.
Om naturvitenskap og Gud» (2021).
«Hafstad tar oss med på en spennende og lærerik reise inn i
de store eksistensielle spørsmål. Boken gir er en kreativ introduksjon
til moderne tenkere, samtidig som den munner ut i
invitasjon til å utforske et kristent perspektiv. Boken anbefales
både for de som ønsker hjelp til å reflektere over store spørsmål,
for de som ønsker en introduksjon til noen av de viktige
tenkerne, og for de som ønsker å forstå hvordan kristen tro
kan være et aktuelt perspektiv for tenkende mennesker i dag!»
Bjørn Hinderaker, høgskolelektor ved NLA Høgskolen,
medarbeider i Damaris Norge og
programansvarlig for Veritaskonferansen.

«Bli med på en reise rundt livets store spørsmål! Bjørnulf Hafstad
har i denne boken gitt Norge et friskt apologetisk bidrag.
Boken har potensiale til å endre hvordan vi forholder oss til
apologetikk og de store spørsmålene på. Selv de som har lest
mye apologetikk vil få nye perspektiv. Her er det nye ting å
tenke på for de fleste.»
Asbjørn Berland, daglig leder
i stiftelsen BioCosmos
«En høyinteressant og svært betydningsfull bok som sikkert
kan bli enda viktigere fremover når mennesker i økende grad
vil søke et åndelig svar i en like økende kaotisk tilværelse».
Håvald Slåtten, forfatter, journalist og
tidligere redaksjonssjef i NRK Oppland
og avisa Samhold.

På sporet av sannheten
Copyright © Ventura forlag AS 2025
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 11,5/14,5 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juni 2025
ISBN 978-82-8365-206-2
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Uthevinger i skriftstedene er gjort av forfatteren.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord av Bjørn Are Davidsen – Samtaler som løfter .............................................. 7
Del 1: Hvor begynner sannheten? ................................................................................ 9
1 – Oslo S: Finnes sannheten? ............................................................................ 11
2 – Til Drammen: Logikkens sorte hull ..................................................... 21
3 – Til Vikersund: Filosofi på skinner ........................................................ 41
4 – Til Hønefoss: Darwin og Gud på samme spor? ........................... 57
5 – Venting på Hønefoss: Naturalisme i et syrebad .......................... 67
Del 2: Når alt står på spill ............................................................................................... 85
6 – Til Flå: Vi ser det vi tror .............................................................................. 87
7 – Til Nesbyen: Hvis Gud er død, er alt tillat ..................................... 108
8 – Til Gol: Athen eller Jerusalem ............................................................... 123
9 – Til Ål: Sannhet og konflikt ...................................................................... 135
10 – Til Geilo: Gud er død ................................................................................. 148
11 – Til Haugastøl: Å rive jorda løs fra sola ............................................ 157
Del 3: Når brikkene ikke passer ............................................................................... 167
12 – Til Finse: Messianisme ................................................................................ 169
13 – Til Myrdal: Begge sider av grensen .................................................... 181
14 – Til Reimegrend: Når rammene blir en del av bildet ............... 198
15 – Til Voss: Et hus i strid med seg selv .................................................... 211
Innhold 5

Del 4: Hvem kan vi stole på? ......................................................................................227
16 – Til Dale: Amor ergo sum...........................................................................229
17 – Til Arna: Den hellige dansen................................................................... 247
18 – Til Bergen: Det ondes problem..............................................................264
19 – Kaffemisjonen: Sporene krysses............................................................ 272
20 – Kaffemisjonen: Bare kjærligheten er troverdig............................. 283
Etterord ...................................................................................................................................... 293
Litteraturliste........................................................................................................................... 295
6 På sporet av sannheten

– Forord –
Bjørn Are Davidsen
Samtaler som løfter
Noen samtaler gir skikkelig lyst til å rekke opp hånden. Enten fordi de er
så overfladiske om store temaer at det er vanskelig å sitte stille, eller støtter
mine egne tanker så mye at det frister å rope høyt hurra.
Det er bare å tilstå at begge reaksjoner nok handler mest om å løfte
frem meg selv.
Samtalene på denne togreisen gir rett og slett lyst til å lytte, for ikke å
si bestille billett til en tur med forfatteren. De krever at man følger med.
De inspirerer til å jobbe med store spørsmål – enten du tror eller tviler på
at kristen tro og tanke har noe viktig å si.
Bjørnulf Hafstad skriver ikke en andaktsbok, selv om han gir meg mye å
tenke på. Han bringer ikke hjertesukk om hyklerske eller hodeløse prester,
selv om reisen kan minne om en krim. Vi får ingen selvfølgeligheter om
selvhjelp. Selv om også Hafstad forenkler og samtalene spiller på stereotypier,
er han inspirerende informert.
Boken har ikke ambisjon om å si siste ordet. Den tvinger ingen til å
tro, men utfordrer til å tenke. Hvor kommer alle ting fra? Kan jeg vite noe
avgjørende viktig? Er virkeligheten så kompleks at det bare er å gi opp å
finne ut av den? Er det noen høyere mening? Kan jeg faktisk finne verdier,
eller må jeg bare finne på dem?
Kan et livssyn være mer enn uforpliktende synsing? Kan det henge på
greip?
I samtalene er det ikke bare fjellviddene som spenner vidt. Vi går fra
fysiske og biologiske prosesser til sosiale og kulturelle mønstre, psykologi,
historie og språk. Turen tar tak i virkeligheten bit for bit – ved vitenskap,
kunst, filosofi, teologi og erfaring.
Samtaler som løfter 7

Noen ganger er vi godt over skoggrensen, andre ganger i dype juv. Av
og til som en påminnelse fra t-banen i London om mind the gap, mellom å
klamre meg til gamle fordommer og å søke ny forståelse.
Hafstad utfordrer og engasjerer. Noen ganger er det bare å legge boken
til side og tenke seg om. Andre ganger savnes sikkerhetsbelte.
Selvsagt er samtalene på reisen ikke realistiske, men det var heller ikke
Platons dialoger.
Det er uansett ikke vanskelig å ønske alle passasjerer en god reise. Velkommen
om bord!
8 På sporet av sannheten

Del 1
Hvor begynner
sannheten?
Hvor begynner sannheten? 9

10 På sporet av sannheten

1
Oslo S:
Finnes sannheten?
«Sannheten finnes ikke.»
Ordene hang i luften, et ekko fra rektors tale til de nye studentene ved
NHH i Bergen. Gustav husket hvordan setningen slo ham i magen den
dagen. Hvordan kunne en akademisk leder, en som skulle veilede unge sinn,
si noe slikt? Hadde ikke hele utdanningssystemet vært bygget på søken etter
sannhet? Nå føltes det som om fundamentet han hadde stolt på, vaklet.
Han gikk gjennom hallen på Oslo S, omgitt av travelhet, folk med
ryggsekker, lyden av trillekofferter, lukten av kaffe fra Narvesen. Han
ventet på kusinen sin, Emma, og så fram til en reise han håpet ville bli
noe mer enn bare en togtur til Bergen. Kanskje, tenkte han, kunne denne
reisen gi ham et klarere bilde av hva sannhet egentlig var, hvis den i det
hele tatt fantes.
Han justerte ryggsekken, satte i øretelefonene og trykket «play» på spillelisten
sin. De første tonene av Where Is the Love? fylte hodet hans:
«What’s wrong with the world, Mama? People livin’ like they ain’t got no
mamas...»
Han gikk videre, musikken ble en lydkulisse til tankene som kvernet.
Så kom strofen som fikk ham til å stoppe opp:
«If you never know truth, then you never know love. Where’s the love, y’all?
Come on (I don’t know). And where’s the truth, y’all? Come on (I don’t know).»
Han satte seg på en benk og gjentok linjen for seg selv. «Hvis du ikke kjenner
sannheten, så kjenner du ikke kjærligheten?» Han skrudde av lyden og
stirret ut i folkemengden. Ordene fortsatte å gnage inni ham.
Kjærlighet og sannhet. Hadde de virkelig noe med hverandre å gjøre? I
Finnes sannheten? 11

så fall, hva betydde det for en verden hvor sannhet ble manipulert, vridd,
knust og bygget opp igjen etter behov?
Han reiste seg, ristet tankene av seg og beveget seg mot rullebåndet ned
til perrongen. Mens han lot blikket gli over menneskemengden, mumlet
han for seg selv: «If you never know truth, then you never know love?»
Hvor var sannheten? Hvor var kjærligheten? Kunne det være at de to
var knyttet sammen?
«Hei, Gustav!» Den velkjente stemmen rev ham ut av tankerekken.
Han snudde seg og fikk øye på Emma med jakken slengt over skuldrene
og et stort, fargerikt skjerf virvlende rundt halsen. Hun smilte bredt idet
hun kom mot ham.
«Hei, Emma!» Han kjente en lettelse over å se henne.
«Åssen går det?» spurte hun, stemmen var varm og naturlig.
«Det går fint, og med deg?»
Emma trakk pusten dypt og skakket på hodet. «Ikke så ille. Jeg har jobba
en del med oppgaven min i påsken, men jeg trur jeg skal komme i mål i
tide.» Hun senket stemmen litt. «Men hvordan går det med tante Mona?»
Gustavs smil falmet, og blikket ble mørkere. «Vi håper på det beste.
Mor blir ganske dårlig av cellegiftbehandlingen. Det er tungt å se henne
så svekket. Hun var alltid den sterke, den som tok vare på alle. Nå er hun
snart ferdig med behandlingen, og vi håper det verste er over. Jeg ser fram
til en slags normalitet igjen.»
Emma la en hånd på skulderen hans et kort sekund, før hun nikket og
endret tonen. «Vi går til sporet. Er du sikker på at du fikk billett ved siden
av meg?»
«Ja, vi har plass 29 og 30, midt i vogna. Fire plasser mot hverandre med
bord imellom. Vi to har de som er i kjøreretningen», svarte Gustav.
De begynte å gå. Gustav stakk hendene i jakkelommene og kastet et
blikk mot henne. «Du virker som du har funnet et slags fotfeste. Jeg kjenner
at alt vakler litt inni meg om dagen.»
Hun smilte litt, men uten å se på ham. «Tja. Det har kanskje noe med
oppveksten å gjøre. Jeg er vant med å måtte finne balansen. Det var alltid
mye som skjedde hjemme, ikke nødvendigvis dramatisk, mer sammensatt
og fullt av motsetninger.»
«Mener du mellom foreldrene dine?»
Hun trakk på skuldrene. «Mest mellom hva de trodde på og hva som
faktisk skjedde. Far er veldig praktisk og jordnær, mor har alltid vært mer
12 På sporet av sannheten

– skal vi si – søkende. Hun hadde sine egne svar på alt, men de endra seg
ofte. Jeg tror jeg lærte tidlig å se flere sider av en sak. Det var vel kanskje
derfor jeg begynte med filosofi.»
Gustav så på henne mens de gikk. Det var noe i måten hun sa det på
– nøkternt, men uten bitterhet. Hun hadde ikke trukket seg unna kompleksiteten,
men brukt den som drivstoff.
«Du har ikke sagt så mye om dette før.»
Emma smilte svakt. «Jeg pleier ikke det. Men det former nok hvordan
jeg tenker. Kanskje derfor jeg liker postmodernismen. Den rommer tvil.
Og tvil kan være en form for ærlighet.»
De entret toget, la bagasjen på hylla og sank ned i setene. Gustav strakte
seg litt, og kastet et blikk på Emma. «Hva er det du skriver oppgaven din
om, da?»
Emma rettet seg opp, og et glimt av engasjement flammet i blikket. «Det
postmoderne», svarte hun. «Det fascinerer meg hvordan denne tankegangen
utfordrer alt vi tror vi vet om sannhet.» Hun stoppet litt, som om hun veide
ordene. «Kanskje det er fordi jeg alltid har følt meg litt utafor. Oppveksten
min var full av motstridende versjoner av hva som var sant. Jeg tror jeg ble
fascinert av tanken om at kanskje alle har litt rett og at sannheten ikke er
én ting, men mange perspektiver.»
Gustav hevet et øyebryn. «Postmodernisme?»
Emma nikket. «Strengt tatt skriver jeg om post-strukturalisme, men
det er nesten ingen som veit hva det er, så jeg sier postmodernisme selv om
det blir litt upresist.»
Gustav smalnet øynene. «Postmoderne? Det høres – utfordrende ut. Er
det ikke den teorien som sier at sannheten er relativ?»
Emma smilte skjevt. «Jo, det er en måte å se det på. Postmodernisme
argumenterer for at sannhet er konstruert av sosiale, historiske og politiske
realiteter, heller enn å ha basis i objektive fakta. Men det er mer nyansert
enn bare det.»
Gustav foldet hendene. «Så du sier at hvis vi aksepterer postmoderne
tenkning, må vi også akseptere at det ikke finnes noen absolutte sannheter?»
«Mer eller mindre. Men det er en frigjøring i det, ikke sant? Vi kan skape
mening ut fra våre egne erfaringer.»
Gustav rynket pannen. «Jeg kan se hvordan det kan være fristende å
tenke slik, spesielt i en verden hvor alt virker usikkert. Men hva med sannheter
som er universelle? Fakta, rettferdighet? Er de også relative?»
Finnes sannheten? 13

Emma trakk pusten dypt og dyttet håret bak øret. «Det var et digert
spørsmål. Hvorfor lurer du på det?»
«Det var noe jeg begynte å tenke på etter semesteråpningen på Handelshøyskolen.
Rektor holdt en tale til de nye studentene der han sa at
sannheten ikke finnes.»
Emma fikk et sarkastisk drag i munnviken. «Nåja, jeg skjønner hva du
mener. Å si at sannheten ikke finnes, det er kanskje å dra det litt langt?»
Gustav ristet på hodet. «Ja, jeg er helt med på sunn skepsis, men å påstå
at sannheten ikke finnes? Det er ikke bare drøyt, det er nesten absurd. Hva
har jeg brukt nesten åtte år på da? Er ikke forskning og utdanning en søken
etter virkelighet?»
Emma smilte tankefullt. «Og som stipendiat underviser du jo også. Du
må jo ha tro på at du gir studentene dine noe holdbart, noe fra den virkelige
verden? Har jeg rett?»
«Helt riktig. Jeg tror det jeg underviser har rot i virkeligheten. Men det
som bekymrer meg, er at rektors tale gikk upåaktet hen. Ingen reagerte.»
Emma løftet et øyenbryn. «Hva betyr det da, tror du? At vi har blitt så
postmoderne at sannhet ikke lenger betyr noe?»
«Det er det som er så bekymringsfullt. Husker du bestefars historier om
krigen? Om oldefar som var motstandsmann?»
«Ja, jeg husker det. Bestefar var så stolt av oldefar fordi han kjempet for
det han trodde var rett, selv om det var farlig.»
Gustav nikket. «Nettopp! Han la så stor vekt på å stå opp for det som
er rett. Kan vi virkelig ha kommet til et punkt hvor slike verdier ikke kan
fastholdes lenger?»
Emma nikket langsomt. «Du er inne på noe som preger tiden vår. Vi
snakker jo om et ‘post-faktuelt’ samfunn. ‘Post-truth’ ble faktisk årets ord
i Oxford Dictionaries i 2016.»
Gustav sukket. «Sosiale medier har vel en finger med i spillet. Marked
og politikk har jo blitt styrt av propaganda lenge. Men med internett har
det blitt verre. Nå svømmer det rundt en haug med idéer som er enda mer
løsrevne når det kommer til fakta og sannhet enn den vanlige propagandaen
vi er vant med. Jeg så en statistikk der bare rundt halvparten av unge
mennesker stoler på mediene. Er ikke det litt alvorlig?»
Emma så ut av vinduet. «Du får meg til å tenke på Martin Heidegger.
Han var en filosof som er kjent for tanker om teknologi, eller ‘teknikk’
som han kaller det. Med ‘teknikk’ tenker han også på alle sosiale systemer
14 På sporet av sannheten

som er rundt teknologien. Han mener at teknikken ikke bare er et nøytralt
‘verktøy’, men at det har sitt eget ‘vesen’ som ingen har styring over.»
Gustav ristet forsiktig på hodet. «Ja, det er mye crazy på sosiale medier.
Men den såkalte seriøse pressen er absolutt ikke uten skyld. Mye blir vinklet
for å passe en spesiell agenda.»
Emma åpnet hendene over bordet foran seg, som om hun la fram et
usynlig bevis. «Ja, jeg har en håndfull erfaringer med nyhetsoppslag der
jeg sjøl hadde førstehånds kjennskap til saken. I alle disse sakene var det
til dels grove feil eller skeive vinklinger. En gang delte jeg dette med noen
i lunsjpausa, og det viste seg at nesten alle rundt bordet hadde lignende
erfaringer. Jeg lurer på, at når så mange av oss har slike opplevelser, hvor
galt kan det egentlig ha blitt? Hvor mye av alt vi leser i avisa kan vi egentlig
stole på?»
Gustav sukket. «Jeg har sett at noen redaktører og journalister sier at
nå kommer det til å bli en gullalder for journalistikk, fordi folk vil ha ekte
nyheter. Problemet er bare om det er noe som er ‘ekte’ i en tid som denne,
når selv akademiske institusjoner er i ferd med å miste troen på sannheten?»
Emma nikket. «Ja, det er lett å slippe unna med å rope ‘fake news’ fordi
alle vet det er noe i det. Jeg synes det er skummelt når politikere og andre
bare kan påstå ting, uten at det ser ut til å bite på folk at journalister prøver
å fortelle fakta.»
Gustav lente seg framover. «Se på Putin. Han sier at krigen i Ukraina
ikke er en krig, men en ‘spesiell militæroperasjon’. Og hva med Trump?
Han erklærer valg han taper for riggede og bruker ordet ‘fake news’ om alt
han ikke liker. Når mektige mennesker kan konstruere sin egen virkelighet,
hvor mye er sannheten egentlig verdt?»
Emma ristet på hodet. «Og folk kjøper det. Det er akkurat det som er
så skummelt. Heidegger snakket om hvordan teknikken blir en egen kraft,
og jeg tror det gjelder informasjon også. Løgner sprer seg raskere enn sannheten,
og når de gjentas mange nok ganger, blir de til fakta for mange.»
Gustav sukket igjen. «Ja, problemet er vel at journalister heller ikke alltid
har et troverdig grep på sannheten. Det er utrolig hvor mange mennesker
det er som tror på konspirasjonsteorier nå om dagen. Det kan virke som om
det er noe grunnleggende som er i ferd med å svikte under oss.»
Gustav og Emma så opp da en kvinne i førtiårene slengte en liten ryggsekk
opp på bagasjehylla over dem. Hun hengte jakka på en knagg, tok
fram en bok og la den på bordet mellom dem.
Finnes sannheten? 15

Emma fanget opp tittelen: An Epic Search for Truth, med enda større
bokstaver øverst: LOGOCOMICS. 1 Hun løftet øyenbrynene. «Er det en
tegneserie?»
«Ja», svarte damen og smilte. «Men den er for voksne.»
Emma snudde boken og så på den. «Får jeg lov til å bla?»
«Jada, bare bla.»
Emma nikket anerkjennende. «Jeg får forresten hilse ordentlig. Emma
Blindås.»
«Kristine Sandrud.»
Emma pekte på Gustav. «Dette er fetteren min, Gustav Hipnes. Vi
studerer begge i Bergen.»
Kristine nikket. «Hyggelig. Jeg underviser i matematikk og realfag på
videregående i Drammen.»
Gustav lente seg fram. «Å ja? Er det derfor du er interessert i logikk og
filosofi?»
Kristine smilte. «Ja, det henger jo sammen. Logikk danner grunnlaget
for matematikken, og det påvirker hvordan vi forstår verden.»
Emma bladde gjennom boken. «Hm, dette ser ut til å handle om
filosofi. Det er forresten faget mitt på Universitetet i Bergen. Gustav og
jeg diskuterte nettopp sannhet. Ser ut som boken din har noe å si om det
også.»
«Definitivt. Den handler om jakten på en fast grunn for logikk og matematikk.
Det er grunnleggende for hvordan vi bygger kunnskap. Og siden vi
bruker disse verktøyene i både vitenskap og dagligliv, er det ganske viktig.»
Emma lo. «Og så valgte de en tegneserie til å forklare det?»
Kristine trakk på skuldrene. «Forfatterne vet hva de driver med. Den
ene er matematiker, den andre professor i logikk.»
Gustav nikket. «Du mener det gir en viss faglig tyngde?»
«Absolutt. Men utgivelsen var kontroversiell. Noen akademikere mente
at tegneserieformatet ikke var seriøst nok.»
Emma smilte. «Det kan jeg lett se for meg. Men jeg har selv erfart at
visuelle framstillinger kan hjelpe til med å forstå komplekse konsepter.»
Kristine pekte på forsiden. «Akkurat. Se denne illustrasjonen.» Hun
snudde boken så de kunne se en rekke dominobrikker, der en finger var i
ferd med å dytte den første.
1 (Doxiadēs mfl. 2009)
16 På sporet av sannheten

Emma betraktet bildet. «Ja, den er treffende. Små forutsetninger kan få
enorme konsekvenser, akkurat som i filosofi.»
Gustav vendte blikket mot Kristine. «Kan denne boken hjelpe oss med
spørsmålet vi diskuterte før du kom: Finnes sannheten?»
Kristine smilte. «Det korte svaret er: Tja, både ja og nei. Eller enda
bedre: Det kommer an på.»
Emma lo. «Klassisk filosofi-svar. Jeg har studert filosofi i snart fem år
og føler meg fortsatt forvirret, men på et høyere nivå.» Hun ristet på hodet.
«De store filosofene er jo dypt uenige. Likevel regnes de som genier alle
sammen.»
Gustav nikket. «Det høres ut som om vi trenger en lengre reise for å
finne ut av dette.»
Kristine så på klokken. «Ja, men jeg har ikke så mye tid. Jeg skal av i
Drammen 2 . Men jeg kan gi en liten innføring før det.» Hun pekte på boken.
«Forfatterne Apostolos Doxiadis og Christos Papadimitriou oppsummerer
noen fundamentale ting.»
Gustav la hodet på skakke. «Forfatterne har noe bibelsk over navnene
sine. Har religion noe med dette å gjøre? Du skjønner, moren min er veldig
religiøs. Etter at far døde for tolv år siden, har tro blitt en stor del av livet
hennes.»
Kristine trakk på skuldrene. «Navnene deres er nok mest et resultat av
gresk kultur. Litt som at jeg heter Kristine. Det betyr ikke nødvendigvis at
jeg er religiøs. Men ja, vi lever i en kultur preget av kristen arv.»
Gustav bladde gjennom sidene. «Men hva handler boken egentlig om?»
Kristine lente seg tilbake. «Det er en historiefortelling basert på virkelige
hendelser, men det er nok Hollywood modellen som er brukt i dramaturgien.
Ikke alle detaljer er historisk korrekte, forfatterne har prioritert å skape
et intellektuelt drama.»
Gustav stoppet ved en illustrasjon. «Her er et bilde av en som heter
Bertrand Russell?»
Kristine nikket. «Ja, han er hovedpersonen. En av verdens mest innflytelsesrike
ateister. Han vokste opp med en kristen bestemor, men gjorde
kraftig opprør mot hennes tro.»
Emma lente seg fram. «Russell var både matematiker og filosof, ikke
sant?»
2 Bergensbanen stopper i Drammen kun for påstigning, men det overser vi.
Finnes sannheten? 17

«Stemmer», sa Kristine. «Som barn følte han at matematikken reddet
ham fra religionens dogmer. Hans lidenskap for logikk og vitenskap var et
forsøk på å finne en annen, mer stabil sannhet.»
«Men står det ikke noe om sannhet i Bibelen?» spurte Gustav. «Mor
tok meg med på den filmen – The Passion, eller noe sånt. Jeg husker en
scene med Pilatus. Han snakket latin i filmen, og jeg bet meg merke i en
av replikkene. ‘Quid est veritas’, mener jeg han sa?»
Kristine nikket. «Det høres kjent ut. Et øyeblikk, jeg skal se om jeg
finner det på nettet.»
Mens Kristine søkte, lot Gustav blikket vandre ut av vinduet. På perrongen
så han konduktøren ankomme. Han hjalp en eldre mann med å finne
riktig plass. Mannen som hadde et imponerende skjegg, kom inn i vogna,
og løftet en trillekoffert opp på bagasjehylla rett bak dem før han satte seg.
Kristine så opp fra telefonen. «Her er det:
‘‘Du er altså konge?’ sa Pilatus. ‘Du sier at jeg er konge’, svarte Jesus. ‘For
å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den
som er av sannheten, hører min røst.’ ‘Hva er sannhet?’ sa Pilatus.’» 3
Gustav klødde seg på kinnet. «Hm – Hva er sannhet? Et av historiens
store spørsmål. Hva kan en skarve økonom som meg si til det?»
Emma lo svakt. «Høres ut som en stor oppgave for en økonom.»
Gustav nikket. «Definitivt. Spesielt siden jeg jobber med en doktoravhandling
om intellektuell kapital. Det er noe som kan virke abstrakt, men
det har en veldig konkret effekt på økonomien. Visste du at opptil 80% av
verdiene på børsen kan komme fra intellektuell kapital?»
Emma hevet øyenbrynene. «Åtti prosent? Det er fascinerende. Men hva
legger du egentlig i intellektuell kapital?»
Gustav slo ut med hendene. «Det er en kombinasjon av ting: markedsposisjon,
kunnskap, kompetanse, ferdigheter og andre immaterielle ressurser.
Interessant nok kan disse immaterielle verdiene være langt viktigere enn
de materielle.»
Emma lente seg tilbake. «Så hva er sannhet i den sammenhengen?»
Gustav smilte skjevt. «Godt spørsmål. Er det regnskapene som forteller
sannheten? Eller er det børsverdien? NRK har et program som heter
Verdibørsen. Kanskje sannheten er noe vi kollektivt skaper, noe som blir
til i et marked?»
3 Joh 18,37–38
18 På sporet av sannheten

Emma så granskende på ham. «Så du mener at markedet alltid har rett?»
Gustav trakk på skuldrene. «Vel, i USA kaller mange vitenskapelig publisering
for en ‘markedsplass for ideer’. Men det store spørsmålet er: Finnes
det en objektiv virkelighet som er upåvirket av menneskelig innflytelse? I
mitt arbeid er målet å gi en så presis framstilling av intellektuell kapital
som mulig.»
Kristine så på Gustav med et lite smil. «Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe
deg med oppgaven din, men jeg kan i det minste fortelle litt om min egen
reise. Så må du selv ut på en enda lengre reise.» Hun så på klokken. «Jeg
skal av i Drammen, men du skal kanskje helt til Bergen?»
Det plinget i Gustavs mobiltelefon. Han tok den opp og leste meldingen
med et undrende blikk. «Hmm. Dette er fra et ukjent nummer. Hvem kan
det være? Kjenner du dette nummeret?» Han viste skjermen til Emma.
Hun ristet på hodet. «Nei, aldri sett det før.»
Gustav leste høyt. «Her står det: Amor, ergo sum.»
Emma rynket pannen. «Jeg har hørt om ‘Cogito, ergo sum’. Det er Descartes’
berømte setning: ‘Jeg tenker, altså er jeg.’ Men amor? Det må vel
ha noe med kjærlighet å gjøre?»
Gustav tastet raskt på telefonen og la setningen inn i Google Translate.
«Det betyr visst: ‘Jeg elskes, derfor er jeg.’»
Han ble stille et øyeblikk før han så opp. «Det minner meg forresten
om en låt jeg hørte før dere kom. Den hadde en strofe om sannhet og
kjærlighet.»
Han spolte litt fram og tilbake og spilte av et kutt:
«The truth is kept secret, and swept under the rug.
If you never know truth, then you never know love.
Where’s the love, y’all? Come on (I don’t know).»
Emma lyste opp. «Du, jeg har sett musikkvideoen til den låta! Den
ligger på YouTube.» Hun bladde på telefonen og fant den. «Se her. De går
rundt i byen og henger opp svære plakater med et digert spørsmålstegn.»
Gustav snudde skjermen mot Kristine. «Et stort spørsmålstegn. Det er
ikke bare jeg som lurer på noe.»
Kristine lente seg fram og så på skjermen. «Ja, den sangen var stor for
en del år siden. Den var med Justin Timberlake, ikke sant?»
Gustav nikket, men blikket hans ble fjernt. «Folk som setter opp plakater
har jo gjerne et budskap. Men her virker det som om de bare har et
spørsmålstegn. Er det dit vi har kommet? At vi protesterer, men ikke lenger
Finnes sannheten? 19

har noe alternativ å tilby? Vi klarer ikke engang å artikulere hva vi tror på.»
Han sukket. «De spør bare:
If you never know truth, then you never know love. Where’s the love?»
Han stirret ut av vinduet. Øynene var matte og tankene et annet sted.
Han kunne nesten høre den mekaniske lyden fra en respirator, kjenne den
sterile lukten fra sykehuset. Farens siste dager. Skyggen av morens utmattede
ansikt flimret i bakhodet. Hendene hans strammet seg instinktivt
rundt noe som ikke lenger var der: en forlovelsesring han ikke lenger bar.
Han blunket hardt og vendte tilbake til samtalen. «Where’s the love?»
Han lot ordene henge i luften. «Men kan sannheten ha noe med kjærlighet
å gjøre?» sa han halvhøyt.
Emma betraktet ham et øyeblikk, som om hun vurderte hvor langt hun
skulle gå inn i spørsmålet. «Det høres ut som en romantisk idé. Mange
filosofer har nok tenkt i de baner.» Hun smilte skjevt. «Men la oss ikke
forsvinne helt inn i dette akkurat nå. Kom igjen, Kristine, fortell oss om
Bertrand Russell og hans jakt på sannheten.»
Gustav kjente både lettelse og skuffelse. En dør hadde åpnet seg, men
de valgte begge å la den stå på gløtt i stedet for å gå gjennom. Han visste
at den fortsatt ville være der.
Toget begynte å sige langsomt framover før det skjøt fart og forsvant inn
i tunnelen under Oslo S, på vei mot Drammen.
Gustav smilte skjevt. «Ja, nå er vi bokstavelig talt på sporet, dere. Det
skal bli interessant å se hva vi finner ut på denne reisen.»
20 På sporet av sannheten

2
Til Drammen:
Logikkens sorte hull
Lyset fra vognene flimret svakt mot de rå, svarte tunnelveggene idet toget
forsvant inn i mørket. Gustav lente seg tilbake i setet og lot blikket hvile på
sitt eget speilbilde i vinduet. En mørk tunnel? Det var kanskje akkurat slik
Russell måtte ha følt det i sin jakt på en urokkelig sannhet.
Kristine begynte å fortelle. «Bertrand Russells reise var som å bevege seg
inn i en tunnel med håp om å finne en utvei. Jeg syns det er kjempespennende
å følge med på Russells liv og den intellektuelle jakten hans. Det er
jo et drama som skjedde midt i en tid som var vitne til den Russiske revolusjonen,
to verdenskriger, den kalde krigen, trusselen fra atombomben, og
så alle de store politiske og kulturelle forandringene på den tida.»
Gustav satt med blikket festet i mørket utenfor. Han visste ikke helt
hvorfor, men det var noe ved denne historien som traff ham. Jakten på noe
sikkert, noe urokkelig. Han hadde alltid tenkt at akademia skulle gi ham
svarene, men var det egentlig sånn? Han strøk tankefullt tommelen over
bordkanten.
«Fikk han ikke Nobelprisen også?» sa Emma og la hodet lett på skakke.
«Joda», sa Kristine og nikket. «I 1950 fikk han Nobelprisen i litteratur.
Dette understreker jo noe av hans betydning for sin samtid, sjøl om han
kanskje ikke er like populær lenger i våre dager.»
«Så blir han vel, sammen med Frege og Wittgenstein, regna for en av
grunnleggerne av det som kalles analytisk filosofi?» spurte Emma.
«Jepp, sånn er det», svarte Kristine og lente seg litt framover.
«Og så var det vel noen damehistorier?» Emma hevet et øyenbryn, et
svakt smil lekte i munnviken.
Logikkens sorte hull 21

Kristine dro på smilet og løftet hånden i en liten, avvisende gest. «Vel,
det er riktig det også. Han giftet seg fire ganger, og han var kjent for å være
åpen om sine andre forhold.»
Gustav strøk seg over kinnet og lo kort. «Så han søkte sannhet i logikken,
men levde ikke særlig logisk selv?» Han løftet blikket mot Kristine,
som nikket bekreftende.
«Ja, det kan du si», svarte hun. «Men det er også mye annet personlig
drama rundt ham. Han hadde en oppvekst hos besteforeldrene fordi begge
foreldrene hans døde tidlig. Familien hans var også plaget av sinnssykdom.
Det gjaldt både foreldrene hans og etterkommere. En av biografiene som
er skrevet om ham har tittelen ‘The Ghost of Madness’. Frykten for sinnssykdom
i familien drev ham til å søke en perfekt logisk verden å holde fast
i. Men han møtte galskapen også på den reisen. Flere av de geniale logikere
og matematikere som han forholdt seg til hadde sine problemer.»
Gustav klemte hendene sammen i fanget og rynket pannen. «Aner jeg
en fortelling om det gale geniet her?» Han så for seg Russell sittende over
en bunke med papirer med intenst blikk og hendene i stadig bevegelse,
søkende etter en sannhet som kanskje ikke fantes.
Kristine pekte på boka hun holdt i hendene. «Forfatterne av boka her
er inne på noen sånne trekk. De mener at det er sider ved personligheten
til Russell som tyder på iallfall en ‘sinnsykt’ intens besatthet i det han
arbeidet med.»
«Hva er egentlig greia med Russell?» spurte Gustav og lot fingrene gli
rastløst over bordplaten. «Fant han ut noe av betydning innen logikk eller
filosofi?»
Kristine lente seg fram med skjerpet blikk. «Ja, på mange måter gjorde
han det. Men det var en annen som konkluderte det Russell hadde begynt
på. Men den konklusjonen ble veldig annerledes enn det Russell og mange
andre hadde forventet.»
Gustav trommet fingrene lett på bordet og lot togets rytme fylle tankene.
«Javel, hva ble konklusjonen da?»
«La oss vente litt med det», sa Kristine og smilte lurt. «Dette er litt som
en kriminalroman der vi må nøste opp trådene. Først må vi ha et ‘lik’, altså
en hendelse eller et problem, før vi kan finne ‘morderen’, altså løsningen
eller svaret.»
Emma lo og løftet en hånd. «Filosofi som en krim? Det kan jeg gjerne
like. Det er ikke alltid det kjennes sånn med tunge tekster der du ikke får
22 På sporet av sannheten

tak i ting. Men når ‘aha’-øyeblikket kommer, så får du lønn for strevet.
Fortell! Jeg er lutter øre.»
Kristine satte seg til rette i setet og la boka i fanget. «Vi kan jo begynne
med unge ‘Bertie’. Som barn hadde han ikke den typiske skolegangen.
Isteden ble han undervist hjemme av ulike huslærere, for besteforeldrene
hans ønsket å gi ham en strengt kontrollert utdannelse. Han vokste opp i
deres storslåtte herskapshus. De var adelige.»
Gustav nikket langsomt. Han kjente igjen den følelsen. Han var også
vokst opp i en verden hvor utdanning og kontroll var viktig.
«Så ‘Bertie’ var kallenavnet til Bertrand?» spurte han og hevet et
øyenbryn.
Kristine smilte. «Ja, det stemmer. Hans eldre bror, som også var hans
matematikklærer, introduserte ham for Euklids geometri da han bare var
i ellevårs-alderen.. Bertie ble fascinert av matematiske bevis. Han følte at
han hadde oppdaget en metode der noe nødvendigvis kunne være sant, noe
han aldri hadde funnet i bestemorens religion. Denne fascinasjonen førte
ham senere til å prøve å legge et logisk fundament for hele matematikken,
noe som skulle bli en sentral del av hans arbeid innen filosofi og logikk. For
ham ble fornuften veien til å forstå virkeligheten.»
Gustav nikket, men en tanke murret i bakhodet. Hadde han ikke selv
tenkt det samme da han begynte på doktorgraden sin? At han skulle finne
sannheten gjennom tall og analyser?
«Så han så matematikken som den ultimate vei til sannhet?» Gustav
lente seg fram mens blikket hvilte på Kristine.
«Ja, nettopp!» Kristine nikket. «Han opplevde for første gang en overveldende
følelse av absolutt sikkerhet. Etter hvert som han dykket dypere
inn i Euklids arbeid, innså han at noen av bevisene hvilte på utsagn som
i seg selv ikke var bevist. Han oppdaget at matematikken var avhengig av
aksiomer. Dette satte i gang en kvern av tanker: Hvordan kan et bevis være
verdifullt hvis det bygger på noe som ikke er bevist?»
Gustav stirret ut i mørket utenfor. Tunnelveggene gled forbi i ujevne,
mørke konturer. Det føltes som en reise uten horisont, et sug inn i det
ukjente. Han trakk pusten dypt, som om han forsøkte å fylle lungene med
klarhet.
«Så han klamret seg til fornuften for å unngå galskap?» spurte han lavt.
Kristine smilte svakt. «Ja, men det var også en erstatning for religion.
Det var som om han bygde sin egen katedral, ikke av tro, men av logikk.»
Logikkens sorte hull 23

Emma strakte seg lett i setet og så på Kristine. «Men han ble matematiker,
ikke sant?»
«Ja», sa Kristine, «Russell studerte matematikk i Cambridge. Men han
var grundig skuffet over det han lærte. Han mente mange av de matematiske
bevisene var sirkulære.»
Gustav hevet øyenbrynene. «Jeg trodde han elsket matematikken?»
Kristine smilte til ham. «Han så på matematikken som fornuftens siste
skanse. Han tok opp kampen med lærerne sine og sto hardt på at vi ikke
kan dra ned matematikken med sløv tankegang. Men selv om han kom
ut med de beste karakterene, kjente han at han ble dradd vekk fra faget.»
Gustav lot fingrene tromme lett mot bordet. «Å? Hvordan da?»
Kristine lente seg litt framover. «En av hans professorer håpet at suksessen
ville styrke Russells tro på matematikken. Men Russell mente tvert
imot at matematikken var bygget på et svakt grunnlag, siden mange av
prinsippene ikke kunne bevises. Dette fikk ham til å tvile på om matematikk
virkelig kunne gi sikker viten.» 4
Gustav lo kort og ristet på hodet. «Så han var ikke redd for å si sin mening,
da?»
Kristine trakk pusten og løftet skuldrene lett. «Nei, absolutt ikke!
Han proklamerte åpent at han ikke hadde noen planer om å fortsette i
matematikken.»
Emma lente seg fram. «Var det da han vendte seg til filosofien?»
Kristine nikket. «Riktig det, men han ble skuffet der også. Han så filosofi
som en disiplin full av konflikter. Platonister mente en ting, Aristoteles
noe annet, Kant og Hume var uenige, for eksempel om hvorvidt kunnskap
stammer fra fornuften alene eller fra sansene. Det Russell søkte etter, var
sannhet som sikker viten.»
Gustav la albuen på bordet og hvilte haken i hånden. «Han hørtes
frustrert ut», sa han lavt. «Men det med sannhet er jo det samme som jeg
lurer på.»
Kristine lot øynene sveipe over Emma og Gustav. «Jada, han var frustrert.
Han ønsket at filosofi hadde hatt en klar metode, slik Euklid ga til
geometrien, med systematiske aksiomer og logiske bevis. På filosofistudiet
møtte han G.E. Moore, og sammen utforsket de Hegels filosofi, som var
høyt ansett av mange på den tida. Men begge følte at Hegel ikke hadde
4 (Doxiadēs mfl. 2009, 90)
24 På sporet av sannheten

funnet svaret. Russell snakket om behovet for en solid grunn og et presist
språk. Moore nevnte at de fulgte samme drøm som Leibniz: en prosess for
å kalkulere logiske funksjoner. Leibniz drømte om en ‘universell kalkulator’
som kunne løse logiske og matematiske problemer. Ingen hadde noen
forestilling om en datamaskin på den tiden, vet du.»
Emma smilte og foldet hendene på bordplaten. «Så, de var på vei til å
finne opp prosessoren nå da?»
Kristine trakk pusten dypt mens hun kastet et blikk ut av vinduet. «På
vei kanskje. De begynte i alle fall å legge en bit av grunnlaget for dem som
seinere gjorde nettopp det.»
Toget brøt gjennom tunnelen og kupeen ble badet i dagslys. Gustav
myste ut på landskapet som plutselig åpnet seg. Bygninger, veier og trær
gled forbi i jevne, rytmiske sekvenser. Kanskje var dette følelsen Russell
lette etter: en vei ut av mørket, en overgang fra usikkerhet til klarhet. Men
hva om lyset bare avslørte flere spørsmål?
«Men hvordan klarte han å framheve logikkens betydning, da?» spurte
Gustav, mens han strøk fingrene over bordkanten, som om han ville finne
en fast grunn å hvile tankene på.
Kristine smilte. «Russell ble gjennom Moore klar over et område innen
logikk som hverken matematikere eller filosofer jobbet seriøst med. Matematikerne
trodde det var filosofi, og filosofene betraktet det som matematikk.
Derfor var det ingen av dem som tok tak i det. Plutselig oppdaget Russell
at logikken var et stebarn innen vitenskapen. Fra nå av følte han at det var
hans oppgave å gjøre noe med det. Nå visste han at det var logiker han var.»
«Før vi går videre», sa Gustav, og rettet seg opp i setet, «kan du forklare
mer om hva logikk er, Emma?»
Emma lot blikket sveipe over bordet, som om hun samlet tankene.
«Aristoteles sa at logikk handler om å trekke nye og nødvendige konklusjoner
fra kjente fakta. Med ‘nødvendig resonnement’ mente han at hvis
forutsetningene er sanne, må konklusjonen også være sann.»
Gustav lot blikket vandre mot vinduet. Strømmastene fløy forbi i perfekt
rekkefølge, som om de fulgte en usynlig regel. «Dere må hjelpe meg her»,
sa han. «Nye? – og nødvendige?»
«Ja, ‘ny’ fordi det gir ny innsikt, og ‘nødvendig’ fordi konklusjonen følger
logisk. For eksempel: Alle mennesker er dødelige. Sokrates er et menneske.
Derfor er Sokrates dødelig.»
«Ja, det gir mening», sa Gustav.
Logikkens sorte hull 25

Emma viftet med en hånd. «Men det er mer. Det finnes noen grunnleggende
lover for logikken.»
«Javel?»
«Først har vi loven om identitet: Alt er identisk med seg selv. For eksempel,
hvis toget går til Bergen, så går det til Bergen.»
Gustav hevet et øyenbryn. «Ok, litt selvfølgelig, men det gir mening.»
Emma smilte. «Så har vi loven om ikke-motsigelse: En ting kan ikke
både ‘være’ og ‘ikke være’ samtidig i samme kontekst. For eksempel kan
toget ikke ha både Bergen og Stavanger som endestasjon samtidig.»
Gustav flirte. «Så det er ingen parallellunivers-tog som går til begge
steder?»
Emma lo. «Ikke ifølge klassisk logikk! Vi har også loven om utelukka
mellomting: En påstand er enten sann eller usann. Enten ankommer toget
i tide, eller det gjør det ikke.»
Gustav smilte skjevt og så ut av vinduet. «Så ifølge logikken kan ikke
toget plutselig forsvinne inn i et tidløst rom?»
Emma lo igjen. «Ikke i klassisk logikk, nei. Men kvantefysikken, derimot,
er en annen historie. Der kan partikler være i to tilstander samtidig,
og virkeligheten blir langt mer flytende. Men det er en helt annen type
logikk enn den Aristoteles snakket om.»
Kristine lente seg fram. Lyset fra togets lamper skapte et svakt gjenskinn
i vinduet bak henne. Hun møtte Gustavs blikk. «Flere matematikere har
utviklet en formell symbolsk notasjon til å kalkulere logiske problemer. Russell
begynte å sette søkelys på denne typen formalisering av logikk. Utgangspunktet
var at logikk handler om å bruke kombinasjoner av det kjente for å
utlede det ukjente. Russell trodde han kunne skape et perfekt system, men jo
mer han gravde, desto mer støtte han på det samme problemet: tautologier.»
Gustav hevet et øyenbryn. «Tautologier? Er det ikke bare tomme
gjentakelser?»
Kristine smilte svakt. «Tautologier er setninger som er sanne uavhengig
av innholdet. Hvis jeg sier: ‘Alle røde hus er røde’, så gir setningen ingen ny
informasjon, det er som å si ‘Vann er vått’ eller ‘En sirkel er rund’. Det er
sannheter i seg selv basert på sin form, men de gir oss ikke dypere innsikt
eller forståelse.»
Gustav rynket pannen, strøk seg tankefullt over haken. «Så det som
Emma sa om loven om identitet, at ‘enhver ting er identisk med seg selv’,
er en tautologi?»
26 På sporet av sannheten

Kristine nikket. «Kan skrive under på det, ja.»
Gustav løftet hendene svakt og lot dem hvile på bordet. «Så matematikken
var fylt med slike setninger? Det må ha vært frustrerende.»
Kristine trakk pusten. «Ja, akkurat. Han sammenlignet matematikkens
grunnlag med en gammel indisk myte: Verden hviler på fire elefanter som
igjen står på en skilpadde. Han brukte denne myten som en metafor for
hvordan matematikken ser ut til å hvile på antagelser som selv trenger støtte,
uten en klar slutt, noe som skaper en uendelig regresjon.»
Gustav løftet et øyenbryn og lente seg lett framover. «Men hva står
skilpadden på da?»
Kristine smilte forsiktig. «Det er nettopp poenget. Hvis du sier at det bare
er skilpadder hele veien ned, ender du opp med noe som aldri stopper. Det
betyr at du aldri kan finne et fast utgangspunkt. Russell prøvde å finne en sikker
start for matematikken uten slike tautologier eller uendelige regresjoner.»
Gustav nikket langsomt og så ut på landskapet som rullet forbi, en
virkelighet som syntes mer stabil enn den logiske grunnvollen Russell lette
etter. «Så han ønsket å bygge et system der alt kunne forklares uten å ty til
slike bunnløse utsagn?»
Kristine låste blikket på ham. «Akkurat. Men å finne et sånt endelig
grunnlag viste seg å være en enorm utfordring. Det er dette som er selve
‘liket’ i vår kriminalhistorie. Det er den manglende faste grunnen, det
uoppklarte mysteriet som ligger under alle våre antagelser, og som Russell
forsøkte å løse.»
«Hvis dette er ‘liket’, så ser jeg ikke helt problemet?» Gustav løftet hendene
spørrende.
Kristine trakk pusten dypt og la hendene rolig i fanget. «Nei, det er ikke
mange som grunner på sånne fundamentale ting. Men som vi kommer til,
skjuler det seg et stort paradoks her. Dette er noe mennesker har grublet
over i flere tusen år.»
Gustav lente seg svakt fram. «Javel, kom han videre da?»
Kristine satt seg bedre til rette. «Nå var målet og fokuset i alle fall klart
for ham. Han ønsket å forstå logikkens fundament og eliminere paradoksene.
Han møtte professor Alfred North Whitehead, som delte hans
engasjement for logikk og matematikk. Whitehead ble hans mentor, og
de bestemte seg for å samarbeide for å løse de grunnleggende problemene
med logikkens fundament og paradokser som hadde forvirret matematikere
i årevis.»
Logikkens sorte hull 27

Emma løftet blikket. «Men hvor kunne han begynne å lære noe om et
område som var så forsømt som logikken?»
Kristine presset leppene sammen et øyeblikk. «Han begynte hos ledende
filosofisk orienterte matematikere for å få innsikt i de mest grunnleggende
problemene innen logikk. Et par av dem var Gottlob Frege og Georg Cantor.»
«Så det var allerede noe å bygge på?»
Kristine nikket. «Ja, han ville lære av de beste som hadde arbeidet med
matematikk og formell logikk. Han leste blant annet arbeidene til tyskeren
Gottlob Frege, som hadde utarbeidet en formell notasjon for logikk.» 5
Gustav løftet hånden svakt. «Og hva med denne Cantor?»
Kristine sukket og lot blikket gli ut av vinduet et øyeblikk, som om hun
vurderte hvor hun skulle begynne. «Å, Georg Cantor. En briljant, men tragisk
skikkelse. Mens Frege var eksentrisk, var Cantor virkelig over grensen
til galskap. Matematikeren Gauss advarte mot å arbeide med uendelighet
fordi det var et ekstremt komplekst og krevende konsept. Likevel utfordret
Cantor dette, noe som dessverre drev ham til vanvidd. Men til tross for
sine mentale kamper, rakk han å publisere arbeider som fortsatt former
moderne matematikk.»
Gustav hevet øyenbrynene. «Var dette et eksempel på det gale geniet?»
Kristine smilte skjevt. «Stemmer. Russell møtte flere genier på sin reise,
men ikke alle var gale. Han møtte blant annet den italienske matematikeren
Giuseppe Peano. Peano hadde også utviklet en notasjon for logikk. Russell
så muligheten til å forene Freges presisjon med Peanos symbolske klarhet,
og begynte å eksperimentere med en ny form for logisk systematisering. Nå
var han på sporet av ‘morderen’: det grunnleggende problemet som kunne
forklare logikkens struktur og avdekke de logiske inkonsistensene som lå til
grunn for matematikken. Han hadde verktøyene han trengte for å formulere
logiske problemer like presist som matematiske symboler.
Flere år fulgte med intenst arbeid, delvis basert på arbeidene til Frege,
Peano og Cantor. En dag, mens han grublet over noen sider ved Cantors
teorier, kom han opp med en problemstilling som han senere ble berømt for.»
Kristine kastet et blikk på Gustav, deretter på Emma, øynene blinket
5 Formell notasjon i logikk er et system av symboler og regler som brukes til å
representere og analysere logiske resonnementer på en presis og entydig måte.
Ved å erstatte naturlig språk med standardiserte symboler. Dette gjør det
mulig å undersøke gyldigheten av argumenter basert på deres form.
28 På sporet av sannheten

lett. «La oss si at det finnes en barberer i en liten by. Han har én viktig regel:
Han barberer kun dem som ikke barberer seg selv.» Hun lot ordene henge
i lufta et øyeblikk. «Så hvem barberer barbereren?»
Gustav sperret opp øynene og lente seg fram. «Vent litt ... hvis han
barberer seg selv, så bryter han sin egen regel. Men hvis han ikke barberer
seg selv, må han jo likevel barbere seg, for det er jo nettopp de som ikke
barberer seg selv han skal barbere!» Han satte seg tilbake og ristet på hodet.
«Dette gir ingen mening.»
Kristine nikket. «Nettopp. Dette er Russells paradoks. Det oppstår når
et system definerer en regel som blir selvmotsigende når den anvendes på
seg selv.»
Gustav rynket pannen mens blikket sveipet mellom Kristine og Emma.
«Så han kan hverken barbere seg selv eller la være?»
«Akkurat. Dette viser hvordan et logisk system kan kollapse når det
anvender sine egne regler på seg selv.»
Gustav lo kort og løftet hendene oppgitt. «Så løsningen er å enten bryte
reglene eller lage et unntak?»
Kristine smilte. «Akkurat. I virkeligheten finner vi ofte praktiske løsninger,
men i matematiske og logiske systemer må reglene være absolutt
konsekvente.»
«Eubulides!» sa Emma og tegnet en strek i lufta med fingeren. «Han
var en filosof som formulerte løgnerparadokset. Det bygger på Epimenides
fra Kreta, som sa: ‘Alle kretere juger’. Problemet er om han snakker
sant. Hvis vi sier ja, motsier han seg selv. Hvis vi sier nei, bekrefter han
sin egen løgn.»
Kristine lente seg ivrig fram, som om hun skulle avsløre en stor hemmelighet.
«Ja, dette er samme type problem som Russell oppdaga, omtrent to og et
halvt tusen år seinere. Paradokset oppstår fordi utsagnet refererer til seg selv.»
Gustav hevet øyenbrynene. «Selvreferanse?»
«Ja», sa Kristine, og lente seg litt framover. «Epimenides refererer til
seg selv som kreter når han uttaler seg om sitt eget utsagn. Selvreferanse
betyr at noe viser til seg selv, som når han sier at alle kretere juger, inkludert
seg selv.»
Gustav stirret ut av vinduet mens toget suste inn i en tunnel rett før
Asker stasjon. De svake refleksjonene fra kupélyset danset på glasset, som
om tankene hans også prøvde å finne en vei ut av paradokset
Emma ristet på hodet med et lite smil. «Ingen vei ut, akkurat.»
Logikkens sorte hull 29

Gustav sukket og lot blikket falle tilbake på Kristine. «Men hvorfor var
dette så stort? Kunne de ikke bare fikse det?»
Kristine lente seg tilbake, hånden hvilte på armlenet. «Nei, det var ikke
så enkelt. Frege, som holdt på å publisere en avhandling, måtte stoppe trykkingen.
Han innså at hele grunnlaget for arbeidet hans var undergravd.»
«Oi», sa Emma, og løftet et øyenbryn. «Det må ha vært en tøff dag på
jobben.»
Kristine nikket alvorlig. «Definitivt. Den store matematikeren, David
Hilbert trodde fremdeles at det måtte finnes en løsning, mens Cantor, som
var religiøs, mente at paradokset fjernet en trussel mot Guds storhet.»
Gustav knep leppene sammen og så ut av vinduet igjen. «Dette høres
voldsomt ut. Jeg har aldri hørt om dette før. Var det virkelig så ille?»
Emma slo ut med hånda. «Du må huske på, Gustav, at disse folka levde
i en tid da mange trodde at fornuften kunne løse alle problemer, inkludert
matematikkens mysterier.»
Kristine nikket. «Ja, dette var mye mer avgjørende enn de fleste innser.
Det skulle senere føre til en av de største matematiske oppdagelsene i det
tjuende århundret.»
«Og hva var det?» spurte Gustav.
«Du har kanskje hørt om Gödels ufullstendighetsteoremer. Vi kommer
snart til det. Russells mentor og samarbeidspartner, Whitehead, beskrev oppdagelsen
som ‘knusende’. Han sa til Russell: ‘Det problemet du har oppdaget
ødelegger våre beste verktøy. Med mindre du har noen lyse idéer for hvordan
vi kan få dem tilbake.’»
«Javel, hadde han noen bedre ideer da?»
«Russell hadde flere ideer, så han og Whitehead startet en intens jakt etter
en løsning. De jobbet i over ti år, og Bertrand og hans kone Alys flyttet til
og med inn hos Whitehead for å få mer tid sammen.»
Kristine tok en liten pause før hun fortsatte. «Russell mente de måtte
tilbake til det grunnleggende. Inspirert av lek med Whiteheads sønn, sa han:
‘Vi må begynne med det enkle, som å bevise at 1+1=2.’»
Gustav lo høyt og ristet på hodet. «Vent litt … brukte de et helt år på å
bevise det?»
Kristine nikket. «362 sider.»
Emma satte øynene i henne. «For å bevise at 1+1=2?»
Kristine smilte. «Det sier litt om hvor mye de ville bygge et absolutt solid
system.»
30 På sporet av sannheten

Gustav hevet øyenbrynene. «362 sider?»
«Jepp, det er prisen for å være absolutt sikker, mente Russell. Det er ett av
tegnene som noen mener peker mot et snev av galskap i hans personlighet.»
Gustav lo lavt. «Ja, det må ha vært en usedvanlig type.»
Kristine skar gjennom lufta med hånda. «Null tvil! Selv etter mange år
hadde de to forskerne fremdeles ikke kommet til bunns i de grunnleggende
problemene de hadde arbeidet med. Whitehead skjønte hvor det bar. En dag
tok han med Russell på et museum der han viste ham et bilde av tre greske
gudinner som tømte krukker med vann opp i ei større krukke. Problemet var
at vannet lakk ut igjen gjennom tre store hull, akkurat som de kontinuerlige
utfordringene de møtte i arbeidet sitt: ingen løsning holdt helt tett.
Foran bildet sa han til Russell: ‘Vi prøver å fylle ei krukke som lekker.
Nå er det på tide å publisere.’
Russell protesterte. ‘Vi er ikke engang halvferdige enda. Du har jo lovet
meg at en dag skal vi gå gjennom grunnlaget på nytt.’
‘Det har vi allerede gjort igjen og igjen’, svarte Whitehead med et tungt
sukk. ‘Hvis boka hadde handlet om ren filosofi, kunne vi ha forbedret premissene
i det uendelige. Men det handler om logikk, og logikk må begynne et sted.’
Forlaget fant ingen som ville lese gjennom og vurdere det gigantiske
manuskriptet. De konkluderte derfor med at det neppe ville være stor etterspørsel.
Manuset ble rett og slett refusert.»
Emma trakk hodet litt tilbake og så spørrende på Kristine. «Men boka
blei jo gitt ut? Jeg har jo til og med hørt om den.»
«Ingen tvil, den kom ut», sa Kristine, og la armene i kors. «Forlaget sa at
om de ville betale selv for trykkinga, kunne de publisere. Whitehead mente
at dette var så viktig å dele med verden at de betalte for trykking av Principia
Mathematica i tre bind. 6 Det ble over 2000 sider pakket med matematiske
symboler.»
Emma ristet svakt på hodet. «Men hva tenkte Russell om at de publiserte
før han følte seg ferdig, da?»
Kristine trakk pusten og lente seg tilbake, blikket hvilte et øyeblikk på
landskapet utenfor. «Russell var skuffet over resultatet. Etter nesten 20 år
med arbeid var han utmattet. Han uttalte at Principia skulle ha ført dem
til paradiset, men i stedet følte han at de hadde kartlagt veien til helvete.» 7
6 (Whitehead og Russell 1963)
7 (Doxiadēs mfl. 2009, 190)
Logikkens sorte hull 31

Hun tok en kort pause før hun fortsatte: «30 år etter publiseringa sa
Russell at han visste om kun seks personer som hadde lest hele Principia
Mathematica fra perm til perm. En av dem var til gjengjeld den personen
som skulle finne det endelige beviset knyttet til paradokset.»
«Du snakker om Gödel, ikke sant?» sa Gustav.
Kristine nikket. «Riktig, men det er litt mer før vi kan forklare det.»
«Ok, jeg venter. Men hva skjedde så?»
Kristine satte seg bakover med hendene i fanget. «I 1911 ble Russell
kjent med Ludwig Wittgenstein. Han var en ung østerriksk fyringeniør
som hadde blitt interessert i filosofi og matematikk. Han oppsøkte Gottlob
Frege, som anbefalte ham å studere logikk under Russell i Cambridge.
Dette var starten på en relasjon som skulle gå gjennom mange faser. Først
mente Russell at Wittgenstein måtte være gal. Han var intens, eksentrisk
og kompromissløs. Men etter noen dype diskusjoner bestemte Russell seg
for at han i stedet var et geni.»
Gustav løftet et øyenbryn. «Enda et tilfelle av det gale geniet?»
«Vel, la oss si at Wittgenstein var... spesiell. Noen har spekulert i at han
kan ha hatt Aspergers syndrom. Interessant nok er det også noen som mener
det samme om Einstein.» 8
Emma løftet blikket. «Einstein? Virkelig?»
Kristine nikket. «Ja, enkelte har den oppfatningen.»
Emma lente seg framover mens albuen hvilte på bordet. «Hadde ikke
Wittgenstein noen brødre som begikk selvmord også?»
Kristine foldet hendene og så alvorlig på henne. «Jo, hele tre stykker. Det
var mentale utfordringer i familien hans. Kanskje dette var en av grunnene til
at Russell så noe av seg selv i Wittgensteins lidenskap for logikk. Russell følte at
han selv hadde nådd grensen for hva han kunne utforske, og håpet at Wittgenstein
kunne fortsette der han selv måtte gi seg. Men første verdenskrig skapte
et skille mellom dem. Wittgenstein dro hjem for å kjempe for Østerrike.»
«Hvordan påvirket krigen ham?» spurte Gustav.
Kristine løftet hånden og lot fingrene gli lett over bordflaten. «Voldsomt.
Han jobbet en stund med å lage modeller for generalstaben: ting som kanoner
og brikker for taktiske kart. Dette fikk ham til å se hvordan symboler
representerer virkeligheten, og hvordan språket former betydningen av disse
symbolene.»
8 (Fitzgerald 2000; James 2003)
32 På sporet av sannheten

Finnes sannheten – eller har vi bare hver vår versjon?
På en togreise mellom Oslo og Bergen møter Gustav en rekke mennesker
som utfordrer ham til å stille de store spørsmålene på nytt: Hva
kan vi vite sikkert? Kan tro og fornuft møtes? Og hva gjør egentlig livet
meningsfullt?
På sporet av sannheten er en roman i dialogform som tar leseren med
inn i en eksistensiell og filosofisk samtale om sannhet, tvil og tro. Gjennom
møter med troende, skeptikere og filosofer utfordres både moderne
og postmoderne perspektiver. Eksistensialisme, positivisme og andre tankeretninger
diskuteres med åpenhet og alvor. Boken utforsker både logikkens
grenser og kjærlighetens muligheter, og gir et nytt blikk på hvordan
kristen tro kan forstås og forsvares i vår tid. Hafstad viser hvordan tro og
filosofi kan berike hverandre, snarere enn å stå i konflikt. Dette er en fortelling
som inviterer deg til en dypere refleksjon og samtale om spørsmål
som aldri slutter å være aktuelle.
«Denne romanen gjør de store spørsmålene om sannhet og mening tilgjengelige for
mange flere enn når de fremstilles logisk i en filosofisk argumentasjon. Derfor er dette
et så kjærkomment bidrag. Selv om reisen til Gustav og samtalene underveis belyser
og forklarer ting som bygger på ganske kompliserte ideer, lykkes han med mer enn
bare å gi kunnskap, for samtalen bidrar med visdom, noe som vår tid så sårt trenger.»
Sverre Holm, emeritus professor i fysikk og forfatter av boken
«Den innbilte konflikten. Om naturvitenskap og Gud» (2021)
«Boken anbefales både for de som ønsker hjelp til å reflektere over store spørsmål, for
de som ønsker en introduksjon til noen av de viktige tenkerne, og for de som ønsker å
forstå hvordan kristen tro kan være et aktuelt perspektiv for tenkende mennesker i dag!»
Bjørn Hinderaker, høgskolelektor ved NLA Høgskolen, medarbeider
i Damaris Norge og programansvarlig for Veritaskonferansen
«Bli med på en reise rundt livets store spørsmål! Bjørnulf Hafstad har i denne boken
gitt Norge et friskt apologetisk bidrag. Selv de som har lest mye apologetikk vil få nye
perspektiv. Her er det nye ting å tenke på for de fleste.»
Asbjørn Berland, daglig leder i stiftelsen BioCosmos
WWW.VENTURAFORLAG.NO