Norway Rock Magazine #2-2025

NORWAY ROCK MAGAZINE #123

Summer Festival Headliners - What do you think?

magazine@norwayrock.net

norwayrock.net

facebook.com/NorwayRockMagazine

@norwayrockmagazine

UTGIVER & REDAKTØR

Anne-Marie Forker

anne-marie@norwayrock.net

REDAKSJONELT ANSVARLIG

Geir Amundsen

geir.amundsen@norwayrock.net

BIDRAGSYTERE

Tekst:

Geir Amundsen, Anne-Marie Forker, Geir

Larzen, Pål J. Silihagen, Ronny Østli og Jan

Egil Øverkil.

FORSIDE

Ghost - Image: Mikael Erikkson

ANNONSERING

Ønsker du å annonsere i NRM?

Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net

The summer festival season is in full swing, and we are publishing this

issue just after attending one of our annual highlights, Tons of Rock.

Festivals need to survive, and I can understand the need for new

headliners. However, our writer Bård Nordvik has this to say:

"Arrangørene av hardrock- og metal-festivaler har i over 20 år hatt en

enkel jobb med å sette sammen program bestående av legendariske

band som headlinere.

Nå ser vi imidlertid at det tynnes ut i den øverste divisjonen. Kiss og

Black Sabbath er ute av dansen, og de som fremdeles holder noenlunde

koken, som Priest, Maiden, Alice Cooper, har medlemmer som kunnet

hevet pensjon for mange år siden. Vi har lenge visst at de store bandene

fra 70- og 80-tallet, som har definert hardrock/metalsjangeren, ikke kan

holde på inn i evigheten. Dette ser vi at festivalarrangørene forsøker å ta

på alvor ved å introdusere nyere band som headlinere. I mange tilfeller

skjer det med vellykket resultat, som Ghost, Slipknot etc."

Finding a new generation of headliners is definitely a challenge for rock

festivals. What do you think? Let us know on Facebook and Instagram.

God festivalsommer!

Anne-Marie Forker

NESTE NUMMER

sept 2025

INNHOLD

04

18

12

44 32

34

74

04 Halestorm

08 H.E.A.T.

12 Yngwie Malmsteen

14 Katatonia

18 Gaahls Wyrd

20 Onslaught

24 Sparks

27 Flakne og Ingebrigtsen

30 Tetrarch

32 Alan Niven

38 Afargang

41 Don Felder

44 Ghost

47 Baol Bardot Bulsara

50 Åge Aleksandersen

54 Mío

56 Luna Kills

58 Arch Enemy

62 Hexenhaus

66 Sodom

69 The Speaker Wars

72 Robin Trower

74 Bryan Ferry

77 Skiver

CLIMBING EVEREST

Halestorm release their sixth album “Everest” in August. Early in

June, a few days before the band play Trondheim Rocks, we spoke to

guitarist Joe Hottinger about the new record, how Lzzy Hale was a

“terrible waitress”, supporting Iron Maiden, and getting to play at the

Black Sabbath Birmingham gig this summer.

4 NRM 2-2025

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 2-2025

5

TEXT & LIVE PHOTO: ANNE-MARIE FORKER

BAND PHOTO: JIMMY FONTAINE

Hi Joe! The last we met was just before your Wembley

experience. How was it?

Wembley was awesome. At the end of the day, it's just another show

really, but when shows like that where you're being videoed and you're

in a legendary place, they just carry a bit more weight. We brought more

production and it was awesome. It went as well as it could have, I think.

I'm glad that we were able to put it out there for free on YouTube, and not

make a too big of a stink about it and do a full release thing. A moment

in time. I think we had a good set going there and a lot of great moments

and Lzzy was on fire. It was fun and it was at the end of the album cycle,

at the end of the chapter. A perfect celebration of everything up to that

point.

And now you have your sixth album finished. What was the

inspiration behind the title “Everest”?

We talked a lot about what we were going to name this record. Every

time, we couldn't beat “Everest”. Why do you do this as a band? Why are

you in the band? It's like climbing Everest. Why do you do that? There's

no magical thing at the top that you receive. You don't get a prize. But

you have to just do it, you know? Every decision, every record, every

song, every show, every solo or song at a show, it's like life or death.

Because for us, it is what we do and we want to always be getting better

and always be climbing. We still love it. I feel like there's so much more to

say and more to do. We're like halfway up the mountain, maybe, if we're

lucky. You just keep climbing and you keep going and put one foot in

front of the other, even when things aren't working out and things fail,

and it's like, okay, I'm gonna let it slide down a little bit, but then you just

get up and you keep going.

You can tell you guys love it because even between tours, you

and Lzzy went out and did those living room sessions.

Oh yeah, that was so much fun. I hope we can come to Europe and

do that just because we love it. It's so mellow. It's just a totally different

vibe. When I met Lzzy in 2003, she was a terrible waitress. She was just

awful at it. And it’s so funny, and I was like “let's just never work a real

”We went in with the

shirts on our backs

and 20 years of being

a band together and

it was so much fun

and every idea was

recorded while it was

fresh and exciting.”

job together”. Why don't we just go and play every night. We can do

this, we have got to learn a few songs. I remember I found my notebook

with a list of every bar within a 50-mile radius of where she lived, and

we called every single one of them and crossed them out if they didn't

have live music. There's the person you talk to, send them a demo tape, a

demo CD or something, call him and then we ended up within a month

doing these four-hour acoustic shows for like 75 bucks or something.

But you do it enough times a week and it pays your rent and we're good.

We were having fun doing it. We were talking about that last year. How

much fun that was. We thought it would be fun to try that again and just

do it like the old days. We didn't know what it was going to be like in a

theatre setting or a club setting instead of a bar, but it was so much fun.

We didn't put our in-ear monitors in, we just played in the room with

everyone. It was hilarious. We loved it. I just talked to our agent about

it the other day and we'd love to come back and do something like that

over here in Europe. I don't know when.

That would be really welcomed here! You worked with Dave

Cobb for the first time on this record. What was different about that?

What did he bring to it?

Literally, everything was different. We were

used to working with our last producer, Nick

Raskulinecz, and he's like my brother from another

mother. I love that guy. We talk all the time, still talk

about music, talk about recording, but we just had

to switch it out, you know, like we had to, I knew

what to expect like going in with Nick and I just

wanted to do something different. He was cool.

“That's awesome. Good for you guys”, and I’m so

glad that he gave us his blessing and wasn't mad

about it, because we love him to death. Dave Cobb

doesn't make a lot of big rock and roll records.

He's made a few with Greta Van Fleet and Rival

Sons but not with our heavier side of things. It was

amazing. We went in there and sat down every day,

like “let's write a song right now and record it right

now”. “I don't make demos.” We all live in Nashville,

and Dave has the most famous studio in Nashville,

RCA Studios, where “Jolene” was recorded and

“I Will Always Love You” by Dolly Parton. It's the

coolest studio. We’re thinking “Sweet! We're gonna

be at RCA Studio” but no, he moved to Savannah.

We all flew down to Georgia and moved in upstairs

in this house in the swamps, basically. Right away,

we realised it was the best thing ever because

when was the last time the four of us have just

hung out unsupervised? We had the house to

ourselves at night and nobody was there. The

whole lower level was like a recording studio, and

6 NRM 2-2025

norwayrock.net

so we just hang out playing music. David's job

was in the afternoon and we'd record that day

and finish that evening and do it again the next

day. We went in with the shirts on our backs

and 20 years of being a band together and it

was so much fun and every idea was recorded

while it was fresh and exciting. We had to

relearn how to play all these songs because we

did it in small segments over the last two years,

like a week here, two weeks there, in between

all the touring. A lot of the guitar parts, I'm

on the spot and that'd be the only time I ever

played it and then I’d move on to the next song

the next day. There's a lot of listening where I

have no recollection of it, which is fun. You can

hear it in the songs, it's a totally different kind

of vibe going on for us, and it's still hard rock

and heavy, but it's loose and it's a little more

raw. It's a little bit of our personal backlash

against this computer music that's out there.

All these hard rock bands, especially these

bands that are so big right now, their songs are

great and they're doing great and I love their

music and stuff, but it's all perfect, so perfect.

It's perfectly in time, perfectly in tune. You

know exactly how it's going to go to a bridge,

here comes a breakdown and then we're going

to hit that chorus one more time and it's over

in a perfect three minutes and three seconds. I

remember human music like made by humans,

like we didn't use a click track on some of it.

We have gone with the flow and that's

how we play live. We don't use any computers

or clicks. We just plug in, look at each other

and ride, you know. We did that with a few

songs. Who knows how it's going to go over.

Hopefully people like it. We love it and I think

us being excited is the best thing we can do for

ourselves.

You are on tour with Iron Maiden in

Europe at the moment. How’s that going?

How’s the new material feel live?

We just played Bratislava last night and

we've never been there before in our lives.

We're getting to go to some places that we've

never been and played for a lot of people and

we're like, “Hey, this is us! Okay, see you later!

Have fun!” It was awesome to play the new

stuff live. We've been talking about this for

years, writing with Arenas in mind and we like

the way the sound echoes in a bigger venue.

I might be completely off track here.

The album cover reminded me a little bit

of “Holy Diver” by Dio, except with a very

strong female element. Was there a nod to

it?

It wasn't meant to be a specific nod to it. It

was more that we wanted a classical kind of

painting instead of a photograph of us or some

picture of us or Lzzy. We wanted something

that would look cool on like a bedroom wall.

Something you might want to hang up when

I was a kid, you know? There are a lot of

references to the songs in there. I'm down with

that being close to “Holy Diver” because we

love that record and I love that art!

Lastly, you're taking part in what will

become a legendary Black Sabbath gig.

How did that come about and what do Black

Sabbath mean to you?

Oh man. You know, we got an email when

we were on tour with Evanescence. I woke up

to that email. You guys want to? A show. The

original four guys are goanna ride one last

time. Top secret. Don't tell anybody. We're like

“Oh My God. Yeah!”. We didn't know anyone

else that was going to be on it or anything.

We already knew that we would be in Europe

at that point with Maiden. It's a week after

we finish with Maiden, so let's just extend it

and head up to Birmingham. These guys are

creators of this genre that we love so much

and cherish and respect. You know, we love the

Sabbath records and just like reading. It's such

a cool sound and they're such a cool band. Just

to be able to see the original four guys play

one more time, even if you know they're old

and beat up. The rock n roll train isn't always

gentle. Sometimes you ride it, sometimes you

get run over by it and I know Ozzy's beat up,

but it's about honouring it to me, and let’s send

them off one last time. Then we found out that

Metallica and Guns and Roses are going, this

is awesome!

Halestorm belong high up there too, as

far as I'm concerned. I'm delighted to see

that you'll be taking part. I haven't got a

ticket. Maybe closer to the time, we'll see.

Good luck, nobody got tickets! We didn’t

even get tickets [both laugh].

norwayrock.net

NRM 2-2025

7

VELKOMMEN TIL FREMTIDEN

8 NRM 2-2025

norwayrock.net

Svenske H.E.A.T ble startet opp i 2007, og ble for alvor et kjent navn etter å

ha deltatt i svenskenes nasjonalskatt Melodifestivalen i 2009 med låten “1000

Miles”. En låt de fortsatt kjører jevnlig på settlista. Forut for dette rakk også

bandet å vinne priser, varme opp for Toto og en rekke andre band. Med til

bandets historie hører det også med at originalmedlemmet og vokalist, Kenny

Leckremo, takket for seg allerede i 2010, før han gjorde et overraskende

comeback i 2020, etter at gullstrupen Erik Grönwall takket for seg og senere

ble vervet til Skid Row. Grönwall er for mange en viktig ingrediens i H.E.A.T,

men Leckremo viste til gangs at han hører hjemme i bandet med bandets

sjuende album “Force Majeure”. Nå er bandet straks klare med sitt åttende

album “Welcome to the Future” og i forbindelse med deres turné og Oslobesøk

fikk vi audiens hos gitarist, Dave Dalone, og vokalist, Kenny Leckremo. Selv

om de ikke hadde med spåkula, fikk vi svar på en rekke spørsmål om fortid og

fremtid. Og ikke minst fikk vi stilt spørsmål fra dere leserne som virkelig fikk

hjernebarken til å knake.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

FOTO: MARCEL KARLSSON

- Hei, Kenny og Dave. Hyggelig at dere har tid til en prat før

kveldens konsert her på John Dee. Du var ute av bandet i mange år,

Kenny, men nå er du tilbake, og regner med at du har blitt skikkelig

varm i trøya igjen?

Kenny: - Ja, jeg har vært tilbake i fem år nå, haha. Og det kjennes bra.

- Begge dere to har vært med helt fra starten, altså da bandet ble

dannet i 2007 og det har skjedd mye i musikkverden siden den gang.

Hvordan har dere opplevd utviklingen?

Kenny: - Tja, jeg tenker vel at bandet har gått litt tilbake til

utgangspunktet, altså røttene og der de fleste av oss startet. Majoriteten

av oss i bandet er gamle hardrockere og metalheads. Det melodiøse eller

AOR som vi også kan kalle det har også stått veldig sterkt i bandet og helt

siden den første skiva, og kanskje spesielt den andre («Freedom Rock»).

Begge stilartene har vært med oss hele veien og vi har også modnet

en del siden de første skivene selvfølgelig. Det er heftig å spille heavy

metal-riff, men finessen fra AOR og det melodiøse språket har virkelig

hovedfokus. Keyboards er en viktig del av det lydbildet. Det var veldig lett

å bli glad i genren da vi oppdaget det, eller vi, jeg snakker vel egentlig

ut ifra et personlig aspekt. Da vi begynte å spille inn musikk sammen,

da stod det melodiøse og AOR i fokus, og etter det så har bandet bare

fortsatt å utvikle soundet og beskriver på en måte alle i bandet sin

musikalske bakgrunn. Hva vi er inspirert av og hva vi liker. Jeg synes

det er en positiv utvikling. Da jeg kom tilbake til bandet hadde guttene

akkurat sluppet “H.E.A.T II”, en helt suveren plate. En langt hardere skive

enn den første plata, og en stor forskjell. Samtidig så er det ganske mye

som ikke er så ulikt. Det er det samme melodiøse språket og sjargongen

i bakgrunn av låtene. Det er gitarene og alt det andre som har fått et mer

hardrock-sound eller litt mer metal-sving på det. Det er noe vi alltid har

digget, men i starten så var det kanskje litt mer det glatte.

- Ja, dere kan vel sies å ha blitt litt tyngre med årene, altså

musikken deres. Dere holder dere godt, bare så det er sagt. Nå har

jo du Kenny en litt annen stemme enn Erik (Grönwall) og tenker du

at dette er noe av grunnen? Altså at dere låter litt mer hardrock.

Skjønner du spørsmålet?

Kenny: - Jaja, men jeg vil kanskje si at den store forskjellen mellom

Erik og meg er nok våre inspirasjoner, altså bakgrunn. Jeg er nok litt mer

soulaktig, og jeg synes det er kult med soul og R&B, jeg liker det. Erik er

nok mer, hvordan skal jeg si det, litt mer pønsj i soundet. Det er vanskelig

å beskrive, men han har nok mer den klassiske hardrock-pønsjen i

stemmen. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på, for når jeg beskriver

det nå og skal beskrive han så blir det kjempevanskelig.

- Nei, nei. Det trenger du absolutt ikke å gjøre. Tanken min var mer

å snakke om hvordan du synger og at dere låter bra på to forskjellige

måter. Men du har jo allerede besvart spørsmålet, og det var ikke

meningen at du skulle vurdere Erik. Men vi kan hoppe videre, det er

du som er vokalist i H.E.A.T nå, så vi får fortsette å snakke om dere og

bandet. Hvordan var kontakten mellom dere siden du sluttet i bandet

i 2010 og frem til du gjorde comeback i 2020?

Kenny: - Litt til og fra. Men Dave og jeg har alltid beholdt kontakten.

Det har jo vært perioder hvor det ikke har vært så mye kontakt, men

jevnt over så har vi snakket mye sammen og ikke minst holdt kontakten

gjennom musikken. Dave, vi sitter jo sammen her nå, er en stor og viktig

grunn til at jeg begynte å skrive musikk igjen. Etter at jeg sluttet i bandet

så var det en lengre periode uten musikk. Da jeg sluttet i H.E.A.T i 2010 så

la jeg alt av musikk på en jævla hylle. Det døde ikke, men det forsvant på

en måte.

- Det var jo ikke uten grunn at du sluttet i bandet? Vil du fortelle

litt om det?

Kenny: - Du tenker på hjerteproblemene, ja. Det var nok ikke bare av

den grunnen, men det bidro definitivt til at jeg sluttet og at jeg ble en mye

mer usikker person og hvor jeg befant meg på en måte rent personlig.

- Hvordan var det å få Kenny tilbake i bandet, Dave?

Dave: - Det var selvfølgelig kult det. Vi har jo laget mye musikk

sammen, også utenfor H.E.A.T. Det var nok veldig naturlig for min del

at han kom tilbake, men kanskje en større overraskelse for de andre i

bandet. For meg var det veldig naturlig da vi hadde lagd musikk og hengt

sammen.

- Stemmer det, for du var med på soloalbumet til Kenny?

Dave: - Det stemmer.

Kenny: - På nesten alt jeg har gjort av musikk, også utenfor H.E.A.T har

Dave bidratt, til og med demoer. Også på låtskriving har han bidratt. Dave

har vært med hele veien, og vi har aldri helt sluppet den kontakten.

-Vi må snakke litt om den nye skiva deres, og vi har også noen

spørsmål fra leserne. Håper det er ok? Men la oss snakke litt om

“Welcome to the Future”. Den låter litt snillere enn “Force Majeure”

i mine ører. Jeg digga den, og liker også det jeg har hørt av den nye

skiva deres, men som sagt jeg synes den låter litt annerledes, selv

norwayrock.net

NRM 2-2025

9

om den låter veldig H.E.A.T. Kanskje det er

best at dere forklarer litt?

Kenny: - Det er faktisk litt vanskelig siden

det blir så nærme. Men jeg kan si det samme

som jeg har sagt i mange intervjuer nå at fra

min side så synes jeg at “Force Majeure” lider

litt av lillebrorkomplekset opp mot “H.E.A.T

II”. Det er mitt perspektiv altså, bare for å

understreke det. “Welcome to the Future” bare

driter i å måle seg opp mot noe, den bare er.

Dave: - Jeg kan si meg litt enig i det.

- Da fikk vi avklart det. Så fansen kan

vente seg noe litt annet på den nye skiva

med andre ord. Men nå må vi ta et spørsmål

fra leserne her. Og det spørsmålet er veldig

enkelt og bra. Hvilket band blir dere mest

inspirert av?

Kenny: - Som band eller individuelt?

-Godt poeng, og jeg tenker at det er best

å svare individuelt dere to. Dere skal slippe å

svare på vegne av de andre tre altså.

Kenny: - Åh, herregud. Det er vanskelig.

Dave: - Gjennom hele livet eller bare nå?

- Hm, det har ikke leseren skrevet noe

om, men jeg tenker gjennom hele livet

eller kanskje lettere hvilket band som

var viktig i oppveksten og kanskje var en

inspirasjonskilde til at dere begynte med

musikk. Det første bandet som satte dype

spor hos dere?

Kenny: - Jeg må jo si Iron Maiden. Jeg

kommer ikke unna det. Det er min første

kjærlighet.

Dave: - Det blir nok det samme svaret fra

meg. Og Europe. De har vært viktige.

Kenny: - Helt klart Europe ja. De står sterkt

hos meg også.

Dave: - Men det som fikk meg til å begynne

med gitar var Guns ‘N Roses. Det var en kort

romanse, og så tok Iron Maiden over.

Kenny: - For min del så var nok Iron Maiden

aller viktigst, mens for de andre i bandet var

det kanskje Europe som var litt mer glitter og

glam. Litt mer finesse. Jeg hørte også på dem,

og i tillegg mye Toto. Jeg husker også at Dave

introduserte Giant for meg, med Dan Huff. Det

er kanskje også et tydelig eksempel hvor vi var

som band på de to første skivene. Det var litt

mer West-Coast aktig.

Dave: - Jeg har alltid vært lidenskapelig

opptatt av 80-tallet. Jeg begynte med Guns

N’ Roses og Iron Maiden, og så gikk jeg på

en måte videre, og la det litt bak meg. Jeg

gikk dypere og begynte å høre på mer obskur

musikk, eller band som ikke var så kjente

da. Når man spiller selv og er musiker så

blir man fort opptatt av gode musikere. West

Coast- musikken hadde veldig mange dyktige

musikere, de var jo ofte studiomusikere, og

vi har alltid vært veldig fokusert på musikk

generelt. Ikke bare hvordan det låter, men også

hvordan det spilles.

- Godt svart, og eksemplet med Giant er

kanskje det best beskrivende for dere som

band. Dyktige musikere som fokuserer på

det melodiøse. Men egentlig så er jo dere for

unge til disse bandene…

Dave: - Unge? Hva mener du?

- Altså at dere var for unge. Dette er jo

gamle band og gammel musikk.

Dave: - Aha, da forstår jeg. Jeg husker godt

fra da jeg var guttungen og spesielt rundt

12-års alderen at mine eldre søsken inspirerte

meg med det de hørte på. Og det var i den

alderen at jeg ble besatt av 80-tallet og mye av

musikken som ble lagd. Jeg leste gamle blader

og det ble på en måte som å være arkeolog. Det

var jo Backstreet Boys på tv og radio da vi var

små, og det var ikke noe for meg. Så jeg måtte

jo finne andre ting å høre på.

Kenny: - Det var ganske likt for min del også.

Mine foreldre hørte mye på gammel R&B og

soul, og litt mer pop-ting egentlig. Så jeg hørte

mye på Michael Jackson, Whitney Houston i

barndommen. Det var min bakgrunn. Så snudde

alt. Jeg husker at jeg ble med en kompis hjem

og han satte på den første Iron Maiden-skiva.

Da forandret livet mitt seg. Den ene dagen

hørte jeg på hip-hop og sånt i likhet med resten

av skolen, og gikk kledd som de. Men etter at

jeg hørte Iron Maiden og spesielt “Transylvania”

så løp jeg til Myrarna (bruktbutikk) og kjøpte de

mest thrashede jeansene og klærne jeg kunne

finne, for å se mest mulig metal ut. Det gikk så

fort, og alle mine venner rundt meg lurte på hva

faen som skjedde. Det var liksom en fullstendig

transformering over natten. Jeg var jo trommis

da, det var det jeg ville gjøre. Jeg spilte minst ti

timer om dagen.

- Aha, så du begynte ikke som vokalist,

nei. Det visste jeg ikke.

Kenny: - Nei, nei. Jeg skulle bli trommis.

Det kom senere. Jeg skulle jo være musiker og

spille.

- Når begynte du med gitar, Dave?

Dave: - Da jeg var rundt 11 kanskje. Det var

etter at jeg hadde hørt “Use Your Illusion”. Den

gule, det var vel nr.1. Etter at jeg hadde hørt den,

sa jeg til mine foreldre at jeg ville ha en gitar.

Så da fikk jeg en akustisk nylonstreng-gitar

som vi hadde stående hjemme, og da begynte

jeg å klunke på den. Men så hadde jeg en

skateboard-ulykke og fikk et brudd i albuen,

og fikk ikke spilt på to år. I mellomtiden hadde

jeg oppdaget Iron Maiden, så da ble det en litt

annen type gitarspilling etterpå.

- Når oppdaget du at du kunne synge,

Kenny?

Kenny: - Det begynte jeg med allerede på

skolen der vi alle traff hverandre, altså bandet.

Jeg hadde sunget litt før, men bare litt og mest

slik alle gjør når de går på skolen. Alle må

synge littegrann liksom. De andre gutta visste

at jeg spilte trommer, og at det var det jeg

hadde lyst til, men foreslo at jeg kanskje skulle

prøve å bare synge. Jeg satt jo med mikrofon

bak trommesettet, sånn som Phil Collins.

Etterhvert ble det mer og mer vokal, og jeg

forlot trommesettet. Så ble det bare sang. Det

pushet meg rett og slett til å bli vokalist.

- Så du gikk ikke sangtimer eller

musikkskole?

Kenny: - Nei nei , for faen. Jeg lærte det først

og fremst av gutta i bandet, det var de som

pushet meg til å prøve og etter hvert fortsette.

Og dette begynte jo allerede før H.E.A.T. Vi spilte

sammen i et band som het Trading Fate. H.E.A.T

var egentlig to band som ble ett. Dream og

Trading Fate ble til H.E.A.T. Vi gikk alle sammen

på samme skole, og Jona(Tee) og Dave hadde

masse forskjellige prosjekter, og blant annet

et studioprosjekt hvor de trengte vokal. Og da

ble det til at jeg testet ut låtene i studio, og det

funket jo.

Dave: - Ja, det var en perfekt match.

Kenny: - Trading Fate var mye mer metal,

vi kjørte jo Pantera-covers og masse tungt.

Men jeg hadde alltid litt den der soulstemmen

i ryggraden, så da Dave og Jona kom med

låtene sine så passet det meg helt perfekt både

stemmemessig og musikalsk.

Dave: - Jeg satt med de første låtene klare

tidlig, men uten vokal. Og jeg glemmer aldri

det øyeblikket i studio da Kenny la vokal på de

første låtene. Gode vokalister og vokalister som

ikke minst passer musikken din, vokser ikke på

trær. Sjansen for at det skal inntreffe er ganske

liten, så det var et jævlig sterkt øyeblikk. Det

passet så bra.

Kenny: - Det var samme sak for meg også.

Jeg fikk også den følelsen, og ikke minst stolt

over demoene. Nå har vi laget skikkelig musikk.

Fy faen, så kult.

- Det var en fin historie, og ganske utrolig

at dere har hengt sammen helt siden dere

var guttunger og gikk på skolen faktisk. Men

vi har flere spørsmål fra leserne og de må

vi også igjennom. En av leserne våre lurer

på hvilken låt du har som guilty pleasure,

Kenny?

Kenny: - Herlighet! Akkurat nå eller

generelt?

- Generelt. En låt som du gremmes av.

Dave: - Jeg vet hvilken.

Kenny: - Vet du?

Dave: - Taylor Swift eller Ariana Grande

Kenny: - Ja, kanskje, men det kommer an på.

La oss si det slik. Her om kvelden da jeg gikk

for å legge meg så lå jeg i senga og hørte på

“It’s All Coming Back To Me Now” med Celine

Dion, haha!

- Hva med deg, Dave, har du en låt som

du er flau over å like eller ikke vil at gutta i

bandet eller verden skal vite om?

Dave: - Jeg tror ikke på guilty pleasures.

Men okei, jeg skal komme med en. Jeg har tenkt

på det før, men det er vanskelig. Kan du noen

av mine, Kenny?

Kenny: - Det er opptil flere. Men kanskje

techno-musikk.

Dave: - Ja, psy-trance.

Kenny: - Det er litt morsomt for vi liker mye

av den samme musikken. Hvis jeg sitter og

hører på Celine Dion og kaster hodetelefonene

over til ham, så sitter han og digger det

10 NRM 2-2025

norwayrock.net

også. For noen måneder siden satt vi hjemme hos deg, Dave, og så på

livekonserter med Celine Dion.

Dave: - Ja, det er jo det som er gøy med guilty pleasures. Å høre på det

iblant.

Kenny: - Musikk som en hardrocker egentlig ikke får lov til å høre på.

Det er vel poenget.

Dave: - Cascada…

Kenny: - Everytime…nananana…

- Hva med E-Type?

Dave: - Jo jo, så klart.

- Hehe, takk for ærlige svar. La oss snakke litt om turnelivet

og den forestående turneen deres. Dere er jo på turne nå her

i Skandinavia og Europa, men senere i vår så skal dere ned til

Sør-Amerika, Mexico, Brasil etc. Hvordan er det å spille der nede

sammenlignet med her oppe?

Kenny: - Det er kult uansett.

Dave: - Ja, jeg vil ikke si at det morsommere, bare veldig annerledes.

Kenny: - Jeg elsker å opptre her i Oslo. Vi var på en festival her i Norge

også, husker ikke helt hva den het, noe på Køy?

Dave: - Karmøygeddon.

Kenny: - Det var det den het ja. Fy faen så kult det var. Det var bare

masse black metal folk og band, og så kommer vi på scenen og brenner

av det mest melodiøse vi har, og folk var jo så jævlig glade. Helt suverent,

og det er en så fin metal-kultur i Norge. Ikke bare heavy metal og black

metal, men en skikkelig hardrock-kultur har dere her. Det er likedan i

Finland. De er heller ikke så opptatt av hvilken genre det er, så lenge det

svinger. I Sør-Amerika er det litt annerledes, de er veldig opptatt av at

det skal låte som på plata. Her oppe er dere ikke så opptatt av det, og

det går an å legge inn noen passiarer her og der som ikke er på plata,

litt mer spontant, og det er veldig gøy å kunne gjøre og at publikum liker

det. Publikum i Sør-Amerika er kjempebra de også, men de er bare litt

annerledes på sin måte. Og det er jo kult det også.

- Kult, det var et morsomt svar, og kanskje dere blir booket igjen

til Karmøygeddon? Men vi har et spørsmål til fra leserne som vi må

ta, og det er som følger: Hvilken konsertarena er deres største drøm

å spille på?

Dave: - Det må jo bli Dome, Tokyo Dome. Eller kanskje Globen, det er

nærme hjemme.

Kenny: - Jeg har sett mange konserter, og det er spesielt et sted jeg

tenker på og det er fra den Van Halen konserten. Men kanskje det hadde

vært kulere et sted nærmere hjemme, og Globen hadde vært gøy, ja. Det

er faktisk litt sant det du sier om Globen. Men et skikkelig stadion hadde

vært kulest. Og det verste er at jeg har vært på scenen med Iron Maiden

på et stadion. Bare noen sekunder. Jeg vant en karaoke-konkurranse.

Dette er kjempelenge siden. Førstepremien var å komme opp på scenen

og synge noen sekunder med Bruce Dickinson, og jeg var kanskje ikke

mer enn 17-år. Jeg fikk komme opp på allsang-partiet under “Heaven Can

Wait” sammen med en haug andre folk fra backstage-området. Da fikk

jeg stå foran masse folk, kanskje rundt 35000. Det hadde vært kult å gjøre

igjen med H.E.A.T.

- Og hva er det beste konsertminne deres som band da, bortsett

fra Karmøygeddon med alle black metal-folka?

Kenny: - Ah, det må jo bli da vi spilte på hovedscenen på Sweden

Rock, for min del. Det var helt sykt. Vi spilte bare noen timer før Iron

Maiden på samme scene. Hele backlinen til Maiden stod bak oss, det

var helt tullete. Du vet å stå klar på scenen og se Nicko McBrain sitt

trommesett, da blir du gira. Man ser Iron Maiden lapper og stickers

overalt. Du ser crewet deres og bandmedlemmene sitter bak og drikker

kaffe. Nei, det var helt surrealistisk. En fantastisk opplevelse.

Dave: - Ja, det var en veldig kul konsert. Masse publikum og veldig bra

stemning også.

- Men nå begynner vi å gå tom for tid her, og dere trenger sikkert

å lade opp før konserten i kveld. Så jeg skal ikke tømme dere for mer

energi. Men avslutningsvis hvordan er livet på veien, altså turné?

Dere har et ganske hektisk program fremover og plateslipp i tillegg.

Dave: - Vi elsker jo det her. Det er jo dette vi vil, og vi er så heldig å

kunne drive med det som jobb. Det er en drøm.

- Dumt spørsmål kanskje, men dere har ingen jobb utenom? Dere

klarer fint å leve av dette?

Kenny: - Ja, og det er jo ingen selvfølge. Hvis jeg tar noen steg tilbake

så er det ganske vilt å tenke på at jeg får betalt for å stå på scenen og

gjøre det jeg elsker. Tenk å få betalt for å synge og danse. Det er helt

utrolig.

- Savnet du det da du var borte fra bandet?

Kenny: - Ja, 100%. Jeg savnet det skikkelig. Og dette har jeg også sagt

flere ganger tidligere, for jeg ønsket aldri at det skulle skje noe dritt med

bandet eller at de skulle miste Erik. Jeg var fan av bandet da jeg stod på

utsiden, men i 2016 så kjente jeg på savnet av å synge med gutta igjen og

være en del av bandet. Da brant det i knutene mine. Det hadde vært så

jævlig kult å synge i bandet igjen. Det tok jo noen år til, og så skjedde det.

- Det er nok mange som er glade for det, Kenny. Synd at Erik

ikke kunne fortsette i Skid Row, men det er en helt annen historie

og ikke noe vi trenger å snakke om her. La oss heller avslutte med

utgangspunktet for intervjuet, den nye plata “Welcome to the Future”.

Vi var litt inne på den tidligere, men hva kan fansen vente seg av

H.E.A.T denne gangen? Det er nå dere kan gjøre et skikkelig innsalg

avslutningsvis..

Kenny: - Hm, hva kan folk vente seg. Tja… Det er som jeg sa i stad. En

skive som står på egne bein, og som samtidig låter H.E.A.T.

Dave: - Fansen kan vente seg H.E.A.T liksom, jeg er så dårlig på å

forklare, men hovedfokuset er som alltid på det melodiøse uten at det

blir for glatt. Jeg føler at vi har lyktes bra og at den låter annerledes enn

“Force Majeure”, akkurat slik vi ville.

- Nei, kanskje ikke så lett å beskrive det når det er dere som

har lagd produktet, mulig lettere for meg som liker å anmelde

musikk. Men dere har jo deres egen resept og oppskrift som dere

har videreutviklet, og som vi har vært inne på så låter den nye skiva

annerledes, men fansen vil nok neppe bli skuffet.

Kenny: - La meg bare skyte inn litt her, jeg er jo en person som liker

å prate mye. Kanskje for mye, ha ha. Men det folk kan forvente seg vil

jeg si på denne måten : at dette er en evolusjon for oss som band. Vi har

utviklet soundet vårt, det er litt hardere, men samtidig så flørter det også

med røttene våre, altså West Coast/AOR musikken vi elsker. Det var der

vi startet. Det er mange detaljrike og melodiøse elementer, blandet med

hardrock. Kort forklart. Det blir spennende å se hva fansen synes, men jeg

håper og tror at de neppe vil bli skuffet. Det låter fortsatt veldig H.E.A.T

- Flott, da fikk vi en bra avslutning på praten her. Da takker vi

så mye for at dere tok dere tid og det blir gøy å se dere på scenen

senere i kveld. Og ikke minst spennende med plateslipp om ikke

altfor lenge.

norwayrock.net

NRM 2-2025

11

TOKYO

SOUNDS

12 NRM 2-2025

norwayrock.net

Guitar virtuoso Yngwie Malmsteen has released 22 solo albums in a

career spanning 40 years. To celebrate his 40th anniversary, Yngwie

has released “Tokyo Live”, recorded at Zepp DiverCity, Tokyo on 11

May 2024, as part of his 40th Anniversary World Tour. He sat down

with us to chat about the live album, earning his first Fender by

painting his mother’s house, and keeping inspired.

TEXT: ANNE-MARIE FORKER

PHOTOGRAPHY: HIKARI YUBA

Hi Yngwie, congratulations on your 40th

anniversary! Why did you choose Japan

as the setting for the 40th anniversary live

album?

I did album called “Parabellum”, and with

this album I was on tour and going around

the world, and all of a sudden somebody said

to me, “hey it’s the fortieth anniversary from

when you started”. January, 1984. Since then

I’ve been a solo artist and a lot of people don’t

seem to understand, they think it’s a group

thing but it’s always been a solo thing. We

were playing in the most amazing places. You

name it, Singapore, Malaysia, you know? All

over the world, Rome, the ruins in Istanbul and

in fantastic venues. It wasn’t until we came to

Japan and the Japanese promoter said, “oh, we

want to film the show”. I’m like, “okay. If I get to

the footage for my own use”, so it wasn’t really

planned. But it’s funny because I was in Japan

in January 1984 with another band. It wasn’t

really meant to happen that way.

It’s at one of the Zepp music halls. Are

they known for being particularly good

with sound, because the sound on this is

impeccable?

Well, I think most Japanese music venues

are really built for music, you know, whereas in

Europe and America they often use factories

or something to make a rock club. They really

make it for the stage. The sound is fantastic.

Backstage, everything is perfect.

How hard was it to choose a setlist

to represent 40 years when you have 22

albums?

I’ve done thousands of shows and I don’t

play the same setlist. So, I say like half an hour

before the show, I say to some of the guys,

“okay, I’m gonna play this set tonight”. Not the

same as the night before, and I go stage and

I play a different set anyway. So, it’s never the

same and the only thing I added for this show

was “Hiroshima Mon Amour”. I added more

songs, so it’s always different.

You’ve played with Symphony orchestras

as well as bands. It’s not the same where

you stick to the same set list if you’re with

a band.

What I did is quite different from what other

rock bands did. I didn’t just put the orchestra

behind me playing my songs. I composed for

electric guitar and orchestra specifically. It’s

completely different from my rock stuff and no

drums.

When did you first get your hands on

your first Strat?

I got my first guitar when I was five years

old. I started playing when I was seven and it

was an electric guitar but it wasn’t a Strat, it

was just an electric guitar. I got my first Fender

after painting my mother’s house for the whole

summer. I took her money that she would have

paid painters with to go and buy a Strat. It

was 1976. I was 12 years old. I was fearless with

things like that. Two stories, I was up there

painting the whole house because I thought

you have to earn your money, you know,

nothing for nothing.

Absolutely. Which bands did you listen to

growing up?

Well, when I was a kid, I got into classical

music very early. But when I became a teenager

and went to parties and whatever, I would

hear bands like Thin Lizzy and AC/DC. I grew

up in a family with all classical musicians

and opera singers, scales on the piano, that’s

all I heard all day long. I got a violin on my

fourth or fifth birthday. When I was seven, I

saw Hendrix smashing up a guitar on TV. It

was only one or two channels on TV, but they

showed that and wow. I started looking through

everybody’s records, you know? I heard Deep

Purple when I was eight. I’d never heard Black

Sabbath or Led Zeppelin. Then I heard a band

called Genesis, an album called “Selling about

by the Pound” and I thought “What is this?”

They were very Bach oriented. My mother had

hundreds of records so I started listening to

them. I was already into the rock sound, so

I just started learning notes, listening, and I

played them loud. It became what they now

call neoclassical. I freaked out when I heard

Paganini’s arpeggios. So, I started saying “well

I’m going to do that on the guitar”. This was in

the mid-seventies. Nobody did it.

How do you stay inspired?

You have got to keep a distance. You know,

I go out in my cars, I do things like that, go to

gun range, whatever. Other things. Then when

you do play, it’s fresh, new and exciting. It’s sort

of a gift. It’s kind of like something just happens

and then and you have to capture it.

Does it happen more to you in the live

setting, when you’re improvising than it

does at home?

There are so many factors. I’m really

particular when you see the lighting, when you

see the smoke machines. I make sure that it has

to be the way it has to be. Would they call me a

control freak? Guilty as charged, call me get a

control freak if you want. This is my thing, this

is what I do. When I go on stage and something

is not quite right for the lights, I get a little

annoyed. I’ll learn not to get too annoyed now,

but in the past it could ruin my concentration or

whatever, but 99.99 of the time, in between the

audience and the sound, it’s just the moment

where things are happening. It’s us. Always

great. That doesn’t mean it doesn’t happen in

the studio too. I could, technically, I could write

whatever you want me to right now. You tell me

what you want, I can do it that because it’s all

building blocks, it’s very easy. To me, that’s not

the real thing, the real thing is when it happens

and it surprises me. And I think “wow, what’s

that?” That happens when it happens. There’s

no rhyme or reason with that. Even when I

improvise it sounds like it’s written, because it’s

so hardwired into me. Do something crazy. I’m

always mathematical, but it’s without thinking

in mathematical currents, you’re not necessarily

following the rules. It’s like a new version of

what you can do within the rules.

Are you going to come back to Europe?

We’re planning a European tour right now. I

think it’s limited to England and Italy but I don’t

know for sure. You will have to keep an eye out.

I certainly will. What comes next for you?

I have more touring but I’m recording new

stuff. Building up the ideas and everything until

I find it’s perfect to put it out a record. From

June onwards I’m pretty much booked.

norwayrock.net

NRM 2-2025

13

Mareritt på

14 NRM 2-2025

norwayrock.net

høylys dag

norwayrock.net

NRM 2-2025

15

En fornyet Katatonia-konstellasjon tonesetter sommermånedene med et

album gitt det lystige tittelblad «Nightmares As Extensions Of The Waking

State». Skiva hefter for et diskografisk veiskille, som det første fonogram

tilvirket etter at originalmedlem Anders Nyström retirerte.

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: TERHI YLIMÄINEN

Vi skal i det følgende diskutere bandets siste plate inngående,

men kommer ikke utenom at vokalist, komponist og tekstforfatter

Jonas Renkse nu holder de kunstneriske tømmene alene. Første

drøftelsespost er imidlertid en malign albumtittel.

-Det siste som skjer i det plateprosessuelle er å innsirkle en tittel

som føles viktig, melder Renkse fra bopel i Sverige. -Tekstene mine, som

heller mot det negative, skulle kanskje være uttrykk for mareritt, selv om

de utspiller seg i virkeligheten. Enkeltlåtene blir godt representert under

«Nightmares As Extensions Of The Waking State» som fellesbanner.

Dette er ikke et konseptalbum, selv om det spinnes en rød tråd gjennom

materialet.

-Du vet at dersom vi mennesker går for lenge uten søvn, så

starter hjernene våre å drømme – i våken tilstand? Da kan man

definitivt tale om mareritt ved høylys dag.

-Nettopp. Det er neppe å anbefale, fy faen, ha ha ha.

-Er dette et mer rendyrket Katatonia-album enn «Sky Void Of

Stars», hvor det blant annet ble lekt med tradisjonell heavy metall?

-Det skulle jeg mene. Jeg er fremdeles kjempefornøyd med «Sky Void

Of Stars», som bærer preg av et lengtende etter å innta scenen igjen, og

følgelig endte mer temposterk og rastløs. 2023-plata ble skrevet kjapt

under pandemien, mens oppfølgeren markerer en retur til tyngde og

melankoli. Stoffet er mørkere.

-Vi skal ikke dvele for meget ved bandets mellommenneskelige

faktorer, men kort konstatere det vemodige ved Anders Nyströms

sorti, som kanskje ikke overrasket deg?

-Nei, det har ligget i kortene. Han opptrådte ikke med bandet under

forrige turné, og distansen ble mer og mer håndgripelig. Når det først slår

ned i offentligheten ender det naturligvis som en større mediesak.

-Vokste han rett og slett fra bandet, for sånt skjer?

-Jo, Anders mener at det mest givende med Katatonia er materialet

vi tilvirket for lenge siden, på de riktig gamle platene, og har ikke vært

bekvem i bandets «nye» ham, hvor vi faktisk har oppholdt oss i 20 år.

Han er mer metallorientert og mistet suksessivt interessen for dagens

Katatonia.

-Hvilket gjør at du herved skriver all tekst og musikk?

-Ja, dette er tredje plate jeg komponerte alene. Forut for «City

Burials» bidro jeg også med mye materiale, så dette er ikke så dramatisk

som noen ynder å mene. Jeg har smått om senn tilegnet meg en viss

forståelse for faget, ha ha ha.

-Vel vitende om at du har hatt kompositorisk håndgrep og talent i

større deler av et yrkesmusikalsk liv...

-Jo da, det...

-Bandets ferske rekrutter lodder åpenbart dybden av ensemblets

etos og har sågar kanskje vokst opp som fans?

-Gitarist Sebastian Svalland representerer den yngre garde og har nu

vært bandmedlem i åtte måneder. Vi hadde et møte innen beslutninger

ble fattet, hvor det fremkom at Sebastian vokste opp med plater som

«The Great Cold Distance». At han foruten å digge Opeth og Meshuggah

var Katatonia-fan føles som en fin bonus. Det var lett for Sebastian

å lære seg låtene i konsertrepertoaret; større fulltreff er vanskelig å

forespeile seg. Nico Elgstrand, den andre gitaristen, har rukket å turnére

litt med oss. Han har fartstid fra Entombed A.D. og viser seg som nok en

mellommenneskelig og musikalsk fulltreffer. Nico kjenner bransjen og

er erfaren, noe som kommer godt med når vi er ute og reiser. På toppen

av det hele har Sebastian og Nico funnet hverandre, musikalsk og privat.

Dagens Katatonia leser som en sterk enhet, med gode lagspillere. Alle

fem er sugne på platelansering og omfattende turnévirksomhet. Livet

føles rett og slett jævlig bra.

-«Thrice» er en genial intonasjon på et Katatonia-album anno

2025, som kombinerer absolutt skjønnhet med ubehag. Stykket

oppleves endog nytt i bandets annaler, med et forrykende

instrumentalintermesso som sonisk mareritt-ambassadør, kranset

av fantastiske synthesizerlegg. Er «Thrice» bandets mest subtilt

nagende låt noensinne?

-Det kan tenkes. Instrumentalpartiet midtveis skulle kunne løses

veldig enkelt med unisone bassganger og karakteristiske shugga-gitarer,

men jeg søkte noe mer stilfullt, noe som kunne vokse organisk og

illudere ubehag uten å bli overtydelig. Sagt med andre ord, jeg ville ikke

katapultere lytteren i et skrekkscenario, men nøre opp under gryende uro,

med den effekt at publikum vil tenke: «Hva faen er det som skjer?»

-De sofistikerte løsningene virker lett destabiliserende.

-Tusen takk, det var just hva jeg behøvde å høre i dag.

-«Thrice» har dessuten en aktiv bassgang som i seg selv bygger

spenning.

-Takk igjen, vi sparer nevnte bassfigur til andre vers, for maksimal

effekt. Man har gjort seg uendelig mange tanker underveis, og flikket og

filt på idéer inntil stykket fant endelig form.

-Katatonia besitter et unikt tonespråk, hvor melodikken synes

enkel, men i realiteten viser seg intrikat og kreativ. Liketil din

harmoniske tonedialektikk er egenreferensiell. Hvor kommer dette

fra?

-Jeg forstår eksakt hva du mener, og grunner over forholdet selv, vel

vitende om at jeg stadig vender tilbake til visse tonale mønster. Kanskje

har det å gjøre med min mangel på teoretisk musikkforståelse? De

løsninger som vinner frem er alltid de som føles bra, trass i om de måtte

16 NRM 2-2025

norwayrock.net

«Om kyndige krefter

forteller at «Ingen

andre ville velge

denne løsningen»,

så blir jeg nok ekstra

ivrig på å tråkke

egne veier.»

bryte med harmonilære eller musikkteoretiske

forskrifter. Om kyndige krefter forteller at

«Ingen andre ville velge denne løsningen»,

så blir jeg nok ekstra ivrig på å tråkke egne

veier. Min musikalske virkelighetsoppfatning

springer formodentlig ut fra illustrerte attityde.

Belønningen kommer i form av originalitet.

-Som er kunstens høyeste ideal.

-Ja, virkelig.

-Du må bruke kolossalt med tid på

vokale vendinger og fraseringer, som alltid

overrumpler.

-Jeg jobber jævlig mye med fraseringer;

det er utrolig viktig, og henimot 70 prosent

av hva som definerer en god vokalist. Du

kan finne millionvis av sangere som synger

teknisk perfekt, men evner man ikke å skrive

spennende fraseringer blir det raskt platt

og trasig. Fraseringer er verdt å jobbe med!

Vender vi blikket mot det instrumentelle så skal

endog gitarostinatene gestalte interessante

fraseringer. I så måte vil jeg at gitar, slagverk

og vokal utarbeides såpass differensiert at

totaliteten åpner for en nærmest avdragsvis

kompleksitet, som siver til overflaten ved

analytisk lytting. Vår trommeslager, Daniel

Moilanen, arbeider målrettet med metrisk

spenningsbygging. Det er kanskje intet man

hefter seg ved under første gangs lytting,

men jeg vil tro det er morsomt å fundere over

hvordan alt er sammensluttet i vårt vesle

ensemble.

-Briljant titulerte «Wind Of No Change»

markerer også uutforsket tilfang i Katatoniakontekst,

med massiv korpassasje.

-Det slo meg at jeg satt med en svært

enkel låt, med 80-tallsferniss i refrengene, som

krevde ditto enkel tekst. «Hail Satan»-strofen

fungerte utmerket, ha ha ha. Jeg hadde lyttet

til gammel Mercyful Fate. Når King Diamond

deklamerer «Hail Satan» så klinger det naturlig

og troverdig; det har jeg ment i hele mitt liv.

Videre tenkte jeg at dersom man velger en slik

tekst, hvorfor ikke pøse på med sangkor, for å

drapere det hele i kirkesatanisme? Idet linjene

«His constant whisper rages on, like a wind of

no change» ble festet til papir hadde jeg sågar

funnet låtens tittel, som naturligvis assosieres

med Scorpions’ avsindig positive «Winds Of

Change».

-«Hail Satan»-meddelelsen og det

fantastiske koret drar faktisk Katatonia over

i «Rosemary’s Baby»- og «The Omen»-

univers.

-Det var dithen jeg søkte, til et kirketungt

alvor man nesten utelukkende finner i eldre

skrekkfilm. Meget mulig deler «Wind Of No

Change» fansen i to, hvilket er ok, men bandet

stiller seg hundre prosent bak låten, som

unektelig er blant albumets høydepunkter.

-Å avskjære denne plass i kommende

konsertrepertoar vil være kardinalsyndig,

men hvordan løser man sangstemmene?

-Det vet jeg foreløpig ikke, men det

går mot å kjøre koret via computer. Initielt

rådde et ønske om å hyre etablert kor til

plateinnspillingen, men en Sør-Amerikaturné

forpurret tidsskjema. Jeg snakket med

produsent Lawrence Mackrory, fordi jeg visste

at han synger selv og dessuten jobber som

auditiv skuespiller, og forespurte om det ville

la seg gjøre å bygge koret på egen hånd.

«Selvsagt», var svaret, «syng inn et par legg av

hver stemme, så fikser jeg resten». Jeg nedfelte

fire ulike stemmer som ble oversendt Mackrory.

Da filene returnerte klang det som en katedral.

«Hvordan faen løste du dette?» spurte jeg.

Fasit var 25 ulike stemmer med divergerende

uttrykk og timbre. Resultatet er fantastisk.

-Katatonias smakfulle bruk av elektrisk

piano er for lengst blitt et klanglig

signaturtrekk. Fender Rhodes og Wurlitzer

kan lyde ekstremt kjølig.

-Jeg elsker lyden av el-piano, og det er ofte

her jeg påbegynner ny musikk. Stirrer jeg på et

tomt lerret, så holder det med én akkord eller

et par toner fra elektrisk piano til å stake ut

en kompositorisk retning. Selve sounden frigir

kreative krefter. Det klinger kjølig og sorgstemt.

El-piano kompletterer dessuten vokal og gitar

uhyggelig godt.

-Jeg har lenge ment at Katatonia er en

sonisk inkarnasjon av resignert tristesse.

Heri ligger en aksept av ublid skjebne.

-Det er jeg enig i. Samtidig forfekter

man kanskje at det er bedre å prosessere

elendigheten musikalsk i stedet for bare å gi

opp. Når man først befinner seg i skiten, så kan

man like godt reise et monument av toner og

språk.

-Oppbrudd og avreise er blitt litterære

troper i Katatonias forfatterskap – i 2025

representert ved usigelig vakre «Departure

Trails», hvor bandet drar veksler på nordisk

folkemusikk og Pink Floyd.

-Da låten ble utmeislet hadde jeg svenske

Landberk i tankene, hvis debutskive er spilt

sønder og sammen. Jeg evner ikke å skrive

som dem, men har lenge hatt lyst til å nærme

meg deres melodiske idiom, og «Departure

Trails» er resultatet av en bevisst etterstrebelse.

Du har forøvrig helt rett i dette med «Avreise»

som gjentakelsesmotiv. Oppbrudd er noe

positivt og vakkert, det å sette seg på et tog

eller et fly og bare forsvinne...

-«Departure Trails» huser smellvakker

gitarsolo i topp av isende mellotron og

el-piano.

-Jo, det er generelt mye lyd i låten, basert på

Landberks og Änglagårds soniske uttrykk, som

tidlig i 90-årene forsøkte å låte som 70-tallets

progressive band, men som ubestridelig

skapte noe komplett nytt. Og her sitter vi, 30

år senere, og forsøker å nærme oss nevnte

90-tallsgrupperinger. Det hviler en sirkulær

snurrighet over det hele. For meg er Landberk

og Änglagård viktigere enn disses idealer, det

være seg King Crimson eller Genesis.

-Din musikk fremtrer ekstremt

gjennomarrangert. Hvor mye reell

improvisasjon åpnes for i det

plateprosessuelle?

-Vi er definitivt ikke et band som står og

jammer i timevis. Snarere liker jeg å presentere

mest mulig fullendt musikk til mine makkere.

Jeg nytter gitar som verktøy i kompositorisk

øyemed, men når man fraterniserer gode

instrumentalister gis de tilstrekkelig rom til

å plante individuelle avtrykk; det skulle bare

mangle. Jeg oppfordrer mine kumpaner til å

farge teksturen, særlig kontra gitarspor, hvor

det er lov å eksperimentere kontra effektbruk,

teknikk og klang.

-Svenskspråklige «Efter Solen» markerer

også noe nytt i Katatonia-kontekst. Det

klinger urovekkende positivt?

-Ha ha ha, kanskje det? «Efter Solen» er

varmere enn det øvrige materialet, selv om

melankolien henger ved, uten at jeg kan

forklare hvorfor. Låten ble i sin tid påbegynt

sammen med Joakim Karlsson, som jeg

sporadisk spiller sortmetall med i bandet

Craft. Joakim og jeg deler en forkjærlighet

for elektronisk musikk, og har tilvirket mye

lyd sammen, uten å innlemme offentligheten.

«Efter Solen» er blant det første vi skrev

sammen, for nærmere 12 år siden. Innspillingen

har så ligget på harddisk, uten å ferdigstilles.

Under arbeidet med «Nightmares As

Extensions Of The Waking State» hørte

Joakim fra seg, og vi fant tiden moden til å

komplettere «Efter Solen», med tanke på

mulig albuminklusjon. Mot normalt nyttet

jeg svensk språk på de originale skissene,

så vi lot det bli med det. Låten er i alle

henseender et eksperiment, hvis plassering

i platekronologien, som nest siste spor, i dyp

kontrast til resten, bærer mening.

-Ingenting ved «Efter Solen» forbereder

lytteren på «In The Event Of», som setter

progressivt høyoktanpunktum, overdratt

eklatant The Beatles-mellotron.

-Jeg hadde «Strawberry Fields Forever» i

tankene da låten ble påbegynt, med identisk

klaviaturfrasering, dog ulik akkordprogresjon.

Vi høstet en riktig fin og spennende finale.

norwayrock.net

NRM 2-2025

17

GAAHLS WYRD

Vekk fra mørket

Da Gaahls Wyrd slapp sitt debut album for seks år siden, lot jeg meg

begeistre over mannens vokale register, samt bandets varierte musikk.

Når bandets nye verk «Braiding The Stories» nå slippes, tar bandet en litt

annen vending musikalsk. Og sammenlignet med Gaahls mørkere fortid

er dette en mer positiv plate.

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: JØRN VEBERG

Jeg føler det er naturlig å ta opp tråden der vi slapp for seks år

siden, med debuten «GastiR – Ghosts Invited». Dette ledet til en

spellemann i klassen metal.

- Dette er en ting plateselskapet tenker på og styrer med, jeg hadde

ikke noe sånt i tankene da vi ga ut plata, hehe.

Plata kom i mai 2019, og Gaahls Wyrd rakk å gjøre festivaljobber

og turnering før verden stengte ned. Gaahl har flere musikalske

prosjekter i tillegg til å drive galleriet Fjalar i Bergen, så helt greit at

verden stengte ned var det kanskje ikke?

- En viss innvirkning hadde det naturligvis, men Bergen var nok litt mer

åpent enn mange andre plasser.

Debuten ble fulgt opp av en miniskive, hvor en del av materialet

var til overs fra debuten. «Gastir» var langt råere og kjappere i

utrykket, hvordan grep dere an arbeidet med fullengder nummer to?

- Jeg hadde en ide om et bindeledd til universet vi nå har beveget oss

inn i, men uten å gjøre det for tydelig. Tematikken var allerede på plass,

så det er litt fletting som foregår. Vi hadde veldig mye materiale liggende,

så da jeg gikk gjennom alt råmaterialet ønsket jeg å fokusere videre på de

låtene hvor jeg følte gitarist Lust Kilman var mest komfortabel musikalsk,

slik jeg kjenner han. Så da det var plukket ut begynte vi å diskutere hvilket

lydlandskap musikken fortjente.

- Jeg synes plata er stilmessig balansert og jevn, jeg tolker svaret

ditt som at råmaterialet kan ha vært ganske så variert?

18 NRM 2-2025

norwayrock.net

- Man kan jo gjøre ting om til omtrent hva

som helst. Enkelte ting av det jeg valgte vekk

hadde nok vært lettere og kjørt i en typisk

ekstrem eller svartmetalls verden, men det er

ikke nødvendigvis dit jeg har lyst til å bevege

meg.

Og det musikalske rommet Gaahl har

beveget seg inn i omtales i infoen som

følger med plata, som The White Logde.

- Vanligvis når jeg lager musikk har jeg en

tendens til å havne i en slags melankoli, og

det mener jeg at ikke er tilfellet denne gangen.

Utrykket er jo naturligvis i lys av at David

Lynch nylig gikk bort, hehe. Jeg la bort plata i

omtrent åtte måneder etter den var ferdig. Nå

i forkant av utgivelse tok jeg den frem igjen

for å forberede meg på intervjuer, og da synes

jeg det er mye positivitet og håp i innholdet.

Jeg opplever ikke så mye melankoli og mørke

som jeg vanligvis har en tendens til å rote meg

borti, hehe.

- Likevel er det det en veldig personlig

plate. Er det et skille mellom personlig og

privat?

- Ja, for meg er det veldig viktig at alle

involverte føler seg hjemme i det vi opererer

med. Samtidig er det jo jeg som kommer opp

med det konseptuelle. Dermed blir det viktig å

snu universet til å bli inkluderende for alle som

er delaktige i produksjonen.

Selv om Gaahl beskriver «Braiding The

Stories» som positiv og mindre melankolsk,

er det like fullt en tung skive, men som

kanskje best kan beskrives som en blanding

av doom og goth rock fremfor black metal.

Plata består av ni spor, hvor tre er kortere

spor. Kall det intro eller mellomstykker. Jeg

synes de binder plata på en måte som gjør

at jeg tipper du anser hver av disse som

fullverdige stykker?

- Jajaja, så absolutt. Jeg hadde et spor

som jeg var sikker på kom til å avslutte plata,

og som jeg var bestemt på at måtte med. Jeg

sparte lenge på den og var kommet ganske

godt på vei. Så sitter jeg og produsent Iver

i studioet og jobber og innser den mangler

noe, den trenger en liten snutt. Så sender

jeg melding til Lust Kilman og spør om han

kan lage noe. Det vi får tilbake er over fem

minutter og kanskje i overkant energisk. Jeg

sendte svar tilbake at vi trenger maks tre

minutter. Det vi fikk tilbake denne gangen var

tre kortere stykker. Dette resulterte i at jeg

forkastet den opprinnelige låten, og tok med

disse tre separate stykkene. Så bestemte jeg

meg for å omfokusere på «Flowing Starlight»,

slik at den kunne fungere som siste spor, mot

opprinnelige å være plassert midt på albumet.

Da riktignok med et litt annet utrykk. Det var

godt med disse friske innspillene. Disse tre

snuttene kom inn i universet i mai i fjor, så det

var deilig å få litt frisk luft når en har jobbet

lenge med noe. Og sikkert deilig for Kilman

å få sette prikken over i’en i sluttfasen. Det er

kun jeg og ham som medvirker på akkurat de

”Det er mye

positivitet

og håp i

innholdet.

Jeg opplever

ikke så mye

melankoli

og mørke

som jeg

vanligvis har

en tendens

til å rote meg

borti.”

tre, men de er så absolutt fullverdige stykker

for det.

I Gaahls Wyrd foretrekker bandsjefen å

ha ansvar for konsept og vokalarrangement,

fremfor å bidra like mye med musikk. Det

gjør han derimot i andre sammenhenger

og sier det er viktig å ha forskjellige

arbeidsteknikker i hvert band. I likhet

med debuten ser Gaahl for seg at noe av

overskuddsmaterialet kan bli utgitt på et

senere tidspunkt.

- Det vil nok i så fall bli en slags hybrid

mellom nytt og noe restmateriale. Jeg liker

veldig godt minialbum formatet. Jeg føler det

er veldig mange halvferdige fullengdere der

ute som fint burde vært minialbum. Derimot er

dette et format plateselskaper og bransjen ikke

setter like stor pris på.

Gaahl er en kulturpersonlighet som ved

siden av å drive galleri og musikk har vært

trukket frem når det kommer til vin, mat og

klesdesign. Da vi snakket sammen for seks

år siden var du svært aktiv, er det litt mer tid

hjemme i sofaen nå?

- Nei, det er ikke det, hehe. Akkurat nå

prøver jeg å porsjonere intervjuer under

studioarbeidet med nye Trelldom. Målet er å

få den ut til høsten. På den jobber jeg med

Pytten. Veldig artig å jobbe med han igjen, det

har jeg ikke gjort på tjue år. I fjor ble det tre

albumutgivelser, i år ligger det an til to. Neste

år blir det nok kun en, og da har jeg lyst til å

roe ned studioarbeidet for en liten stund. Det i

sin tur betyr at det blir mer tid til å markedsføre

musikken live, så man holder det jo gående,

hehe.

«…By The Shadows…» kom i fjor og var

Trelldoms comebackskive etter sytten års

fravær fra platemarkedet. En plate som

musikalsk overrasket mange av de som

forventet seg en naturlig oppfølger av de tre

første black metal skivene. Og da mener jeg

ikke positivt overrasket.

- Hehe, det var aldri planen å holde seg i

den gata. Allerede på den tiden advarte jeg

journalister om at en oppfølger kanskje ikke

ville nært beslektet med det man hadde hørt

fra oss før. Men så tok det sytten år før jeg og

Stian begynte å banke hodene sammen igjen.

Så fikk vi med oss noen trollmenn på laget, og

det er virkelig et flott og fritt univers vi jobber i

der altså. Alle får komme med sine innspill, og

de kommer fra alle bauer og kanter. Veldig gøy

å jobbe på den måten.

Hvordan neste plate blir må vi vente og

se, sier Gaahl. Men line-up er den samme,

i tillegg til bassist Eirik Øien på bass, som

tilfører bandet enda en dimensjon. Hvordan

er det så med den klassiske rockefanen

Gaahl, som setter seg ned og hører på

plater?

- Det skjer ikke i periodene jeg jobber i

studio. Da prøver jeg å holde meg unna. I

perioder hvor jeg selv ikke jobber med musikk

hender det jeg plukker frem litt. Bowie er alltid

en go-to, Nina Simone dukker stadig opp. Før

jeg begynte denne arbeidsprosessen hørte jeg

mye på Grace Jones. Jeg er veldig glad i gode

vokalister og opptatt av smådetaljer. Sissel

Endresen er også en artist jeg vil trekke frem,

så musikkspennet mitt er veldig stort.

De aller første konsertene til Gaahls

Wyrd besto av låter hentet fra hele hans

karriere. Fremdeles kan man høre låter fra

Gorgoroth og God Seed på konsertene.

Dette vil neppe bli faset ut etter hvert som

bandets egen katalog utvides.

- Jeg tenker det er fint med dette krydderet.

Selvsagt ønsker vi at majoriteten er fra Gaahls

Wyrds egne plater, men det er ingen grunn til

å utelukke god energi fra fortiden. Lust Kilman

var også med i God Seed, og det var der vårt

samarbeid startet.

Det er alltid en fin ting å avslutte en prat

med å høre om planene fremover.

- Det blir live med Gaahls Wyrd selvfølgelig.

Også skal Trelldomplata ferdigstilles. Det blir

også litt reising utenlands i forbindelse med

Bathory-tributebandet Blood Fire Death. Men

der kaster jeg meg bare innpå iblant. Det er

ikke bestandig kalenderen deres passer med

min, så det må porsjoneres litt. Det er uansett

en fin gjeng å reise med.

norwayrock.net

NRM 2-2025

19

20 NRM 2-2025

norwayrock.net

FØRTI ÅR MED

AGGRESJON

norwayrock.net

NRM 2-2025

21

I 1985 slapp Onslaught sin debut «Power From Hell». Gutta fra Bristol blandet

punk med NWOBHM uten å ha noen formening om at dette var startskuddet

for engelsk thrash metal. Nå feirer bandet jubileet ved å spille plata live i sin

helhet og nyinnspillinger av en rekke eldre låter, så vel som låter som har

inspirert dem, på dobbeltalbumet «Origins Of Aggression».

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: KOREY ROCKETT & KAREN GEORGE

Gitarist Nige Rockett er den eneste i dagens besetning som har

vært med i bandet siden starten i 1982. Som så ofte starter intervjuer

med høflighetsfraser, og et «How are you». I dette, hvor bandet har

hatt tre års pause grunnet Niges kreftbehandling, gjør vi det om til

hvordan har du det egentlig?

- Joda, det går fremover. Jeg er langt bedre nå enn jeg har vært, men

det er fremdeles et godt stykke igjen til normalen.

Første steg på vei tilbake var årets 70 Tons Of Metal nå i januar.

- Det var en annerledes opplevelse, og følte surrealistisk. Vi har vært

borte såpass lenge at jeg, om ikke akkurat var nervøs, så kjente jeg på en

spenning om alt satt som før. Det å ikke være helt i form hjalp selvsagt

ikke, men man må begynne et sted og vi hadde det helt topp om bord. Og

nå gleder vi oss til å spille mer.

Min Onslaught historie starter en gang på siste halvdel av

åttitallet. Jeg begynte å høre på metalprogrammene på lokalradio

i Oslo, og vant et gavekort i en konkurranse. Dette var hos Rebel

Records, en platebutikk hvis lokale senere ble mer kjent som puben

Elm Street. Jeg hadde hørt “Fight With The Beast” på Speed Kills 2,

så Onslaught navnet var kjent. Det ble to plater med ut fra butikken,

et kjøp og en gevinst. Dette var «Power From Hell» og «Bonded By

Blood”. Jada, jeg har begge platene fremdeles.

- Hehe, utmerket valg.

Er det noen platekjøp fra ungdommen i Bristol du spesielt husker?

- Å jada, og det kan knyttes til vår seneste utgivelse. Jeg må ha vært

tretten år. Den lokale platesjappa var tildekket med det gule coveret til Sex

Pistols’ «Never Mind The Bollocks». Jeg tror jeg kjøpte plata den dagen

den ble sluppet. Jeg kom hjem og spilte den og tenkte hva faen er dette?

Jeg hørte på Sweet, Bowie og T-Rex, og dette her var virkelig noe helt

annet. Hvor kom dette fra? For meg åpnet dette dører til en helt ny verden

og andre holdninger. Denne plata har I stor grad påvirket mitt liv, og er

fremdeles en av mine favoritter. Fantastisk plate.

Sex Pistols spiller på torsdagen under årets Tons Of Rock.

- Jeg har aldri sett de live, og jeg har ingen ønsker om å se denne

versjonen for å være ærlig. Det blir for rart for meg å se de uten Johnny

Rotten, selv om de andre fra den første versjonen er med. Jeff, bassisten

vår, sendte meg et klipp fra en konsert de nylig gjorde, og det låt jo bra.

Men nei, det er ikke noe jeg får meg til å gå og se, hehe.

Det er strengt tatt ikke mange årene etter «Never Mind The

Bollocks» kom, til Onslaught ble dannet.

- Bristol hadde et levende musikkliv. Det var punk så vel som metal

konserter. Jeg kan ikke ha vært mer enn tretten-fjorten år da jeg så band

som The Clash, UK Subs og Stiff Little Fingers. Hver søndag var det

konsert i Bristol, og Sex Pistols skiva hadde virkelig fått øynene mine opp

for denne nye aggressive musikken, så det gjaldt å få med seg det en

kunne. Jeg aner ikke hvordan jeg kom inn, for det var attenårs grense. Jeg

føler meg heldig, for Bristol hadde et bra miljø for punk.

Disk to av «Origins Of Aggression» gjenspeiler i stor grad dette.

Her finnes coverlåter av Discharge, The Exploited, UK Subs og

selvsagt Sex Pistols. Men vi finner også klassisk hard rock som

Motörhead, Judas Priest og Black Sabbath.

- Man kan jo til en viss grad kalle Motörhead punk, i hvertfall hvis

man tar utgangspunktet i deres første singel ved samme navn. Selv om

de spilte punk på klubbene så ble det også spilt Motörhead. Jeg hadde

venner som hørte på Black Sabbath og Judas Priest, og Priest på den

tiden var jo også ganske energiske og upolerte. Og alle sammen likte

Motörhead så de var på en måte limet mellom disse sjangerne, så det

føltes ikke som det var så stor avstand mellom punk og metal. I hvert fall

ikke den delen som var minst polert. Discharge og The Exploited på sin

side var jo ganske metal i soundet.

- Og med «Power From Hell» utgitt i 1985 kan vi vel si førti år med

britisk thrash?

- Ja, jeg vil mene det. Hvor ble den tiden av? At jeg skulle sitte her nå

og snakke om hva som er planene for Onslaught fremover, er jo helt vilt.

På den tiden fantes ikke noe sånt i tankene. Og da kan vi i tillegg legge til

de tre årene fra bandet ble dannet til debuten kom. Og vi tenker fremdeles

fremover og har mange ideer, noe som føles helt fantastisk.

Onslaughts debut var en ganske heftig mix av aggressiv musikk.

«Thermonuclear Devastation» er halvannet minutt, og starter for

øvrig platen med nyinnspillinger, mens «Lord Of Evil» er over syv

minutter.

- Jeg aner virkelig ikke hvor det kom fra, det bare skjedde. Basisen

i «Lord Of Evil» er jo ganske kort og rett frem, så hvorfor den ble syv

minutter har jeg ikke noe godt svar på. Vi spiller hele «Power From Hell»

live, og vi har trimmet ned den låten litt, og gjort den litt mer rett på sak

og slanket bort litt overflødig fett. Vi innser nå at versjonen fra 1985 er

litt i overkant, hehe. «Thermonuclear Devastation» er den første låten

vi noensinne skrev, og den er en naturlig del av livesettet. Og folk går

fullstendig amok når vi spiller den, det er helt rått. Og det er jo litt spesielt,

etter alle disse årene spiller vi fremdeles vår aller første låt, uansett hvor i

verden vi er.

- En låt jeg liker godt av disse nyinnspillingene er «Black Horse

Of Famine», en låt, etter hva jeg vet, kun er på noen av deres første

demoer.

- Det er den andre låten jeg skrev, etter «Thermonuclear Devastation».

Vi nevnte for venner at vi planla disse nyinnspillingene, og da sa de at vi

måtte gjøre «Black Horse Of Famine». Jeg hørte på den, og det slo meg at

dette er en låt vi kan gjøre og få til å låte kult. Og når jeg hører den nå er

jeg glad vi gjorde det.

- Med tanke på din helse så kunne dere lett ha feiret jubileet ved å

gi ut en samleskive og puttet på noen B-sider og live versjoner.

- Den opprinnelige planen var å spille inn «Power From Hell» på nytt.

Akkurat som Exodus gjorde med «Bonded By Blood», og en drøss andre

band har gjort. Det slo oss at kanskje det var litt for opplagt? Jeg snakket

med bekjente av meg i musikkbransjen om ideen. En god venn av meg

driver et ganske stort plateselskap og han rådet meg til ikke å gjøre det.

Det er en mine favorittskiver, ikke ta risken på å kanskje ødelegge den. Og

den uttalelsen ga meg noe å tenke på. Kanskje hadde han et poeng. Dette

er kanskje en av de klassikerne man ikke bør tukle med. La oss heller

fortelle historien om Onslaught, som ledet til «Power From Hell». Og der

kom da skiva med coverlåter inn i bildet. Når det kommer til våre egne

låter så tenkte vi det kunne være en fin vinkling å få de viktigste låtene fra

den tidligste perioden innspilt i studio med Dave Garnett sin vokal.

- Bandets seneste plate, «Generation Antichrist» fra 2020 er første

med Dave på vokal. Jeg synes dere er ganske slemme mot ham, når dere

velger å spille inn «Freewheel Burning».

- Haha, du vil bli overrasket over hvor stort register den mannen har.

Han kan brøle dypt, men også komme ganske så høyt. Han er en god

vokalist. Det er derfor han er i bandet. Også vi lar oss overraske over

vokalen hans til tider.

- Ja, han gjør jo et par av Steve Grimmetts låter fra «In Search Of

Sanity», en litt mer polert skive med en særegen vokalist.

22 NRM 2-2025

norwayrock.net

- De låtene blåste oss av banen, han gjorde

virkelig en god jobb med dem. Den plata ble

på mange måter en stor skuffelse. For det er

ingen ekte Onslaught skive. Plateselskapet tok

over kontrollen, og de ønsket seg en polert

og tidsriktig skive som kunne matche det

Metallica drev med. Med det så fjernet de sjelen

i Onslaught, all aggresjonen var borte. Misforstå

meg rett, Steve Grimmett var en veldig god

sanger, men ikke rett mann for Onslaught.

Dette ødela bandet, og vi ble oppløst. Jeg har

virkelig hatt lyst til å gjøre disse låtene på nytt,

og få tilbake den originale aggresjonen som var

tiltenkt dem. Da jeg fikk høre dem med Daves

vokal ble jeg nesten satt ut, dette er sånn de

opprinnelig burde vært. Før eller siden vil jeg

spille inn hele skiva på nytt. Jeg vil tro fansen

også kan like det, men først og fremst har jeg

et behov for å gjøre det for egen del. Jeg føler

det som min personlige misjon i Onslaught, å

kunne presentere det albumet i sin fulle prakt.

- Det er kun du som har vært med fra

starten. Bassist Jeff Williams som kom med

i 2006 er neste mann på veteranlista. Er det

noen låter fra katalogen dere bare må stikke

fingrene i jorda og si at dette fungerer ikke

med dagens besetning.

- Nei, ikke egentlig. Jeg kan se for meg

«Welcome To Dying» er en låt som kunne

skapt utfordringer, men materialet fra de to

første platene skled perfekt inn sammen med

materialet fra seneste skiva. Det er langt fra like

teknisk utfordrende, men energien er mye den

samme. Og jo mer vi spiller disse låtene, både

live og på øving, jo tryggere blir Dave på dem.

Det er virkelig energi og baller, han imponerer

oss veldig.

Da jeg vokste opp var Speed Kills serien

til Under One Flag en svært viktig inngang

til god Speed og thrash metal. Dere er med

på plate nummer to, fra 1986, med «Fight

With The Beast», fra deres andre plate «The

Force». Også dette en låt som er med på

«Origins Of Aggression».

- De skivene spilte en massiv rolle, men det

var ikke bare da. Se på Spotify i dag, hvor du

kan søke opp lister med diverse thrash metal.

Vi får enormt mange avspillinger gjennom

slike lister. Jeg tror Speed Kills serien fikk

mange til å åpne øynene for engelsk thrash. De

amerikanske og tyske banda kjente mange

allerede til, mens det ikke var like kjent at det

fantes slike band i England også. Dette var jo

ganske nytt på den tiden. Det fantes vel en og

annen punkesamling, men samleskiver med

kun thrash metal var noe helt nytt. Det var helt

genialt.

- Hvor godt kjente du selv til de

amerikanske og tyske bandene?

- Ikke veldig godt. Og det var ikke så

mange skiver som var utgitt i sjangeren heller.

Metallica og Anthrax selvsagt, og flere av de

kjente amerikanske banda debuterte på rekke

og rad. De tyske banda var helt ukjente for meg

inntil vi begynte å turnere rundt i Europa. Det

er litt snodig egentlig, for vi kom jo fra punken

og hardcore og vi var mer opptatt av den

amerikanske skatescenen og leste Maximum

Rocknroll Magazine. Her hadde man Venom

og Motörhead, men utover det var det ikke

noen thrash skiver før «Power From Hell» kom.

Da Brian Schroeder, som skrev for Maximum

Rocknroll, plukket opp skiva og ville gi den

ut på sitt selskap, Pusmort, i USA var jo det

kjempesvært for oss. Og jeg er ganske sikker på

at han hadde en finger med i spillet da skiva ble

utgitt i Brasil. Her kommer vi fra punkscenen

i Bristol og gir ut skive på et amerikansk

punkeselskap som får statlig tilskudd. Da følte

vi oss virkelig på rett sted til rett tid. Jeg tror

det var første skiva han ga ut, og den ble godt

mottatt, så det var en kul tid.

Onslaught har nylig signet Reigning

Phoenix Music, og jeg antar de gjerne vil

ha litt ny Onslaught musikk også, ikke bare

nyinnspillinger.

- Det er helt riktig, de er ganske ivrige

på det. Man kan se på dette jubileet som at

Onslaught er tilbake. Jeg har mange nye ideer,

og vi ønsker ikke å drøye altfor lenge med å

spille inn ny plate. Låttitler og albumtittel er

klar. Jeg er ikke helt der jeg ønsker å være med

hurtighet i gitarspillet riktig enda, men tror ikke

det tar veldig lang tid å være tilbake. Så jada, ny

skive er under arbeid.

- Året i år derimot vies «Power From

Hell».

- På cruiset spilte vi to konserter. Vi spilte

«Power From Hell» i sin helhet ene veien, og

«The Force» på returen. I år blir det debuten i

sin helhet live, og deretter en halvtimes tid med

låter som spenner seg over hele karrieren helt

opp til «Generation Antichrist».

- Onslaught har vært innom Norge noen

ganger i løpet av sine førti år.

- Jeg husker ikke helt, men mener vårt

første Norgesbesøk var som oppvarming for

Motörhead på deres «Orgasmatron»-turné.

Konserten jeg husker best er Infernofestivalen.

Jeg tror vi var det eneste thrashbandet der,

blant band som Mayhem og Gorgoroth. Den

konserten husker jeg som en av våre beste,

og responsen var enorm. Vi har vært ganske

heldige som band, for vi appellerer til fans av

både thrash, death, black og punk.

norwayrock.net

NRM 2-2025

23

Det uforutsettes vesen

24 NRM 2-2025

norwayrock.net

Et eller annet sted på kloden har Sparks til enhver tid nytt kuriøs

popularitet, mens de i kommersiell målestokk nærmest har vært

fraværende over flere dekader. Bildet er kraftig retusjert i senere år. Ikke

bare har bandet, anført av brødrene Ron og Russell Mael, utelukkende

tilvirket mesterlige plater siden 2002, men kollaborasjoner med

filmskaper Leos Carax og dokumentarist Edgar Wright åpnet atter vindu

mot et større publikum. Idet USAs mest europeisk-tenkende ensemble

bebuder sitt 28. studioalbum er interessen taktil.

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: MUNACHI OSEGBU

Årets Sparks-plate bærer et staselig bilde av Mael-brødrene

på omlaget, hvis ansikter er spraymalt med ordet «Mad!», for den

gode dårlige smaks skyld. Vi nyter audiens hos komponist og

tekstforfatter Ron Mael, herren med bart, hvor man innledningsvis

forsøker å formulere noe bærende omkring hvorfor Sparks ikke har

skapt svake skiver siden millenniumskiftet, mens bandets 80- og

90-tallskatalog leser rimelig stusslig.

-Ethvert album forrettes i troen på at man begår et mesterverk. Vi står

hundre prosent inne for samtlige Sparks-utgivelser, men kan åpenbart

ikke kontrollere andre menneskers perseptive beskaffenheter. Intensjon

er alltid å smi magnum opus. Vi er heldig stilt som kan vise til et driv

og en entusiasme som aldri har spilt falitt. Men «Lil’ Beethoven» (2002)

markerer et vannskille, hvor bandet gjenvant sin kreative forse. Plata

deponerte også en følelse av total frihet.

«Mad!» åpner med tunge, elektriske gitarer, i betimelig kontrast

til forgjengerens elektroniske førstedel. Å repetere tidligere bravader

ligger ikke for Sparks.

-Vi jager nye kontekster omkring bandets etos, for å overraske

publikum, og konkluderte etterhvert med at «Do Things My Own Way»

utgjorde et oppmerksomhetsgripende åpningsspor, som dessuten ikke

påminner «The Girl Is Crying In Her Latte».

-«Do Things My Own Way» nytter elektroniske virkemidler, samt

disse hypnotiske repetisjonene dere gjør bedre enn alle andre, i en

sørgmodig og subtil tone.

-Musikalske og litterære fasetteringer er av største betydning, så din

presise oppsummering av stykket fremmer inspirasjon.

-«Running Up A Tab At The Hotel For The Fab» attesterer en like

god lyriker som komponist og arrangør. Brytningen midtveis, til

overlykkelig vaudeville, er absurd effektiv?

-Vi jobber beinhardt med arrangementene, for å avdekke potensielle

overrumplingsøyeblikk, og er mindre opptatt av konsistent atmosfære. Ha

ha ha, det var diplomatisk sagt av meg. Sparks liker omveltninger i tone

og temperatur. Nesten all pop-musikk røper sitt samlede innhold i løpet

av få sekunder; du vet hva som følger. Sparks forsøker å opponere mot

det pop-skjematiske, og snarere kultivere uforvarende vridninger fremfor

å underkastes en mal.

-Bandet har aldri fulgt tidens normer.

-Ha ha ha, det tar jeg som en kompliment.

-«Don’t Dog It» illustrerer ditt talent for å bygge orkestre med

synthesizere.

-Vi vant mye herom via arbeidet med det musikalske radioteateret

«The Seduction Of Ingmar Bergman» (2011), samt filmmusikalen

«Annette» (2021), hvor det ble tvingende nødvendig å skrive for akustiske

orkesterinstrumenter. Nevnte verker representerte en læringskurve.

Hva Sparks derimot ikke ønsker er å anvende klassisk instrumentering

i øyemed av å sukre tekstur. Mange populærmusikalske artister roper

på strykere for å ekspandere bakgrunnen, hvilket ikke tiltaler meg det

grann. Henter man inn fioliner og horn, så bør instrumentene behandles

som integrerte bestanddeler; ikke som tilforlatelig ornamentikk. Alle

instrumenter, uansett størrelse, skal håndteres som del av det samme

ensemblet.

-Fortell alt man behøver å vite om lynende «I-405 Rules».

-I-405 er den trafikale hovedfartsåren omkring egen bopel i

Los Angeles. Betraktet ovenfra, i rushtid, fylles sementen av et hav

motoriserte kjøretøy. Det er virkelig ekstremt, og mange mener I-405

er det styggeste på jord. Sett fra en litt annen vinkel evner jeg å se det

vakre i en støyende sjø. Det foreligger mange eksempler på objekter og

fenomener som flertallet av oss finner heslige, men som kan fremstå

yndige dersom du skritter tilbake og bivåner med annet blikk, på andre

premisser.

-Musikalsk leser «I-405 Rules» som moderne Rimskij-Korsakov

eller Stravinskij, gitt tango-intermesso.

-Bevares, jeg krymper i nevnte komponisters skygge, men takker

ydmykt og kroer meg i berusende arroganse en stakket stund. Jeg

beundrer begge, særlig Stravinskij. Sparks kommer aldri på samme

nivå som de klassiske mastodontene, men jeg ser ingen grunn til ikke å

forsøke.

-Stykket består av en menneskelig røst, samt et lett truende

orkester. Sparks er uendelig mye mer enn den fantastiske

1975-singelen «Get In The Swing». Dere viser ingen beven for

musikalsk omgang med ubehagelig mørke?

-Noen ganger føler jeg at folk utelukkende forventer oppstemt og

glamorøs pop fra oss, kanskje slik vi huskes fra midten av 1970-tallet.

Sporadisk foretrekker vi å operere i motsatt ende av emosjonelle

parametere; ikke grunnet fandenivoldskhet, men for å styrke albumet

som egalt kunstuttrykk. Følgelig søkes en balanse, både litterært og

musikalsk, mellom det glade og morsomme, og grunnende mørke.

-Samtlige Sparks-album utgjør en reise.

-Vi ser det eksakt likedan. Det foreligger ingen mesterplan forut for en

plateprosess, med unntak av «Lil’ Beethoven» og «No. 1 In Heaven», som

henholdsvis ble diktert av et kongruent narrativ og et ønske om syntetisk

instrumentering. Ellers jobber vi med låter på individuell basis, hvis

etterstilte kronologi struktureres med mål om å etablere et overordnet

reisemotiv. Her behøves intet definert tekstkonsept, men stykkene må

gi kronologisk mening. Å oppsøke et Sparks-album skal tilskynde vage

fornemmelser av å stå overfor en egendefinert erklæring.

-«A Long Red Light» er halvt skrekkfilmmusikk og halvt noe

annet; jeg vet ikke hva. Kan du hjelpe?

-Ha ha ha, vel, den innehar et slektskap med «I-405 Rules», da begge

representerer bandets mørke lynne og dessuten omhandler trafikk og

bilkjøring, som forøvrig er det man gjør mest av i Los Angeles. Det går

norwayrock.net

NRM 2-2025

25

Henter man inn

fioliner og horn, så

bør instrumentene

behandles som

integrerte

bestanddeler; ikke

som tilforlatelig

ornamentikk.

Alle instrumenter,

uansett størrelse, skal

håndteres som del av

det samme ensemblet.

å lese tittelen metaforisk, hvor det å møte

et langt rødt lys symboliserer uttværende

motstand eller et kontraproduktivt scenario

som strekker ut i endeløshet.

-Vi gjorde intet Sparks-intervju i

forbindelse med «The Girl Is Crying In Her

Latte»; følgelig har jeg ikke kunnet gratulere

Mael-brødrene med det filmmusikalske

mesterverket «Annette», før nå.

-Det takker jeg varmt for. Å jobbe med Leos

Carax, samt åpne filmfestivalen i Cannes, lar

seg vanskelig beskrive. Både jeg og Russell er

ihuga film-fans. Like vidunderlig surrealistisk

var det å vinne den franske César-prisen – i

egenskap av å være amerikanere. Jeg fant hele

prosessen såpass stimulerende, og annerledes

fra å meisle gjengse Sparks-fonogram, at vi

i øyeblikket arbeider på ny filmmusikal, med

regissør John Woo. Woo kan synes som et

usannsynlig navn knyttet til musikalformatet,

men vi leste tilfeldigvis et intervju med ham

i Los Angeles Times, i forbindelse med

promoteringen av «Silent Night», hvor han

lot røpe et ønske om å regissere en musikal

innen hans dager var talte. Hm, tenkte vi og

tittet megetsigende på hverandre. Vi er store

beundrere av Woos filmografi. Han residerer

dessuten i Los Angeles. Vi avtalte et møte

og presenterte ham et provisorisk manus,

som han elsket. Prosjektet er i konstruktiv

bevegelse, inkludert spissing av manus og

finansiell støtteavklaring. Mye taler for at filmen

blir realisert.

-Hvor mye betød «Annette» for Sparks?

-Jeg tror filmen ekspanderte publikums

tanker om hva vi er kapable til, men både

«Annette» og Edgar Wright-dokumentaren

«The Sparks Brothers» genererte yngre fans,

hvilket er stimulerende. Å arbeide utenfor

studioets lune vegger gir dessuten belønning

på musikk-kreativt nivå. Vi murer oss inne når

vi skriver plater, men en film tilsvarer et digert

samarbeidsprosjekt som omfatter sinnssykt

mange aktører. Sparks-album tilvirkes uten

innspill fra andre, på godt og vondt skulle jeg

mene, mens med film er det hensyn å ta og

større logistiske tankerekker å utkrystallisere.

Med «Annette» ble vi tvungne å oppgi noe av

kontrollen, hvilket var relativt uproblematisk gitt

Leos Caraxs visjonære regitalent.

-Sparks’ ubendige arbeidsmoral er

nærmest blitt en egen mytologi, hvor dere

stiller på jobb hver dag, for å skape musikk,

uavhengig av rådende trender og skiftende

musikalsk klima.

-Jeg kan ikke erindre å ha hatt en annen

filosofi. Vi brenner for pop-musikk, i dens

videste forstand, og kan ikke vente med å se

hva som lurer rundt neste hjørne. Imidlertid

har det vært perioder hvor man fra et rent

kommersielt ståsted skulle forledes til å tro

at bandet var satt på pause, men så har kun

å gjøre med visibilitet, eller snarere mangel

på sådan. Det skulle holde å kaste et blikk på

bandets diskografi. Vi har kontinuerlig arbeidet

med ett eller flere prosjekter, uten at det går å

definere bakenforliggende motiver som annet

enn uforminsket pasjon og drivkraft.

-Forekommer det øyeblikk i

arbeidsprosesser hvor den ene Mael-broren

bekjemper den andre, eller er dere kronisk

synkroniserte?

-Generelt deler vi sensibilitet og

verdensanskuelse, under konkret

arbeidsfordeling: Russell i rollen som

sanger og formidler, jeg som komponist og

tekstforfatter. Dermed unngås typiske konflikter

som andre brødreband muligens sliter med.

Naturligvis føres diskusjoner om alt fra

arrangementer til titler. Kanskje mener Russell,

gjerne med rette, at min arbeidstittel ikke gjør

musikken ære, og fremmer et mye sterkere

forslag. Da skritter jeg gladelig to skritt bakover

for å reflektere over innvendingen, som oftest

er valid. Konflikter som utarter til bandimplosjon

forekommer ikke i Sparks, men vi

diskuterer oss imellom for å levere felles beste.

-Du kommer til å like mitt neste

spørsmål, vel vitende om at du er den siste

musikeren på kloden som er egnet å gi

svar: Hvorfor er så uendelig mange pop- og

rockeartister beint uvillige til å overraske

egne fans?

-Ha ha ha, det kan jeg virkelig ikke svare

på. Ofte handler det trolig om ikke å yte ens

publikum motstand, men snarere gi dem

mer av det som har vist seg å fungere. Jeg

erkjenner å være privilegert, da den harde

kjerne av Sparks-tilhengere forlanger å bli

utfordret fra plate til plate. Vi aksepterer

velvillig utfordringen. Med entusiastiske,

lojale fans spiller listeplasseringer og salgstall

mindre rolle.

-Hvor kommer Transgressive Records

inn i bildet?

-Det er faktisk et engelsk selskap, med dyp

forståelse for bandet. Fra tid til annen lanserer

vi album på egen etikett, Lil’ Beethoven

Records, mens de tre forutgående platene ble

utgitt av BMG. Transgressive Records deler

bandets industrifilosofi, så dette er et godt

makkerskap.

-Jeg lo kostelig ved synet av bandets

ferske plateomslag. Hvem spraymaler

egne ansikter og slenger bildet inn i

platestativene?

-Ha ha ha, vi har jobbet med den kanadiske

kunstneren Geylang Johnson, som vi møtte

via filmregissør Guy Maddox, ved flere

anledninger. Til «Mad!» søktes et modig og

frekt omslagsmotiv, i overenskomst med

albumets innledning, og Geylang leverte. I

stedet for et pent og pyntelig fotografi har

vi endt opp med noe som formelig flyr deg i

strupen.

-Jeg etterlyser stadig praktboken

som analyserer Sparks’ platecover,

og elsker særlig de konseptualiserte

øyeblikkvariantene, som «Propaganda»,

«Indiscreet» og «Hippopotamus», med

«Angst In My Pants» som mulig favoritt.

-Jeg har også en svakhet for nevnte

øyeblikkscenarier. I så måte kommer man

neppe forbi «Propaganda», «Indiscreet»

eller «Angst In My Pants». Nevnes skal også

«Whomp That Sucker», som ble foreviget sør

i London etter en times bokseleksjon i en

dansehall.

-Legger dere ut på ny verdensturné?

-Uten å vite eksakt hvorfor glimrer Norge

med sitt fravær på den forestående turnélisten.

Jeg og Russell har ingen skyld i dette, bare så

det er sagt, men vi ber om forlatelse og lover

å gjøre bot ved neste anledning. Vi går en

omfattende turné i møte, som starter i juni.

-Har vi noen formening om når

omtalte filmsamarbeid med John Woo

avstedkommer?

-Ting tenderer å ta lang tid i filmens

verdens, hvor vi heller ikke besitter samme

kontroll som i vårt daglige virke, men per nu

ser ting lovende ut. De siste tolv månedene har

blant annet gått med til å bearbeide manus,

sammen med Woo, som fremmer visuelle

idéer man gjør lurt i å inkorporere. Én ting

er å omformulere scener på et stykke papir;

noe annet er å omskrive det musikalske, som

nødvendigvis må holde tritt med narratologiske

modifikasjoner. Prosessen er tidkrevende, men

uendelig stimulerende. Uten å gå i detaljer –

det ville være dumt av meg – garanteres et

resultat ingen kunne forutse.

26 NRM 2-2025

norwayrock.net

TORSTEIN OG DAG

feiret i lag

Torstein Flakne og Dag Ingebrigtsen var noen av, om ikke de første

rockestjernene vi hadde her til lands da de slo igjennom med The

Kids, før de gikk hver til sitt med henholdsvis Stage Dolls og TNT.

Dette var først på 80-tallet, og nå, 45 år senere, har de endelig

feiret seg selv på behørig vis. Jubileets venue ble Tapperiet scene

i Trondheim, og selv om de spilte i hvert sitt band, sluttet de aldri

å skrive låter sammen. Denne feiringa synes vi i Norway Rock

Magazine var på høy tid, så vi innyndet oss, og fikk audiens hjemme

hos Dag for å høre hva de tenkte om feiringa.

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

FOTO: KJELL ROGER SOLSTAD

Dag: - Grunnen til at vi gjorde dette nå, er at det er 46 år siden vi

møttes, vi har spilt i band siden før konfirmasjonsalderen, og vi er begge

desemberbarn. Vi har vært rimelig aktive begge to, og har hatt liten tid til

å feire bursdager sammen og så videre. Så oppdaget vi at Torstein ble 64

år den 17. desember, og The Beatles har jo sunget “When I´m 64”, mens

jeg fylte 66 år den 12. desember, og da kom vi på sangen som Ole Paus

har skrevet teksten til, men som Wenche Myhre sang; “Når Jeg Blir 66”,

da gjør man tross alt som man vil. Torstein og jeg har jo skrevet et utall

sanger sammen, faktisk er det et tresifret antall totalt, og mange av de

har vi faktisk aldri spilt sammen. Det følte vi at vi måtte gjøre noe med, og

da ble anledningen på Tapperiet i Trondheim lørdag 5. april.

- Og dere var faktisk arrangører selv også. Det kan det ikke være

ofte dere gjør?

Torstein: - Det er sant. Som regel er det arrangørene som ringer oss,

men nå er vi jo hjemme. Vi kjenner de som driver Tapperiet, vi kjenner

musikerne, og dessuten har vi levd ei stund, så vi har jo erfaring med

å måtte stå som arrangører fra tidligere av. Vi føler vi har fått til noe vi

hadde trua på skulle bli skikkelig bra, det ble en skikkelig festkveld!

- Hvordan gikk med billettsalget?

Torstein: - Det var bortimot utsolgt og fullt hus, gitt.

- Noe annet ville vel vært merkelig når vi ser tilbake på historien

deres. Dere holdt lista over gjesteartister hemmelig, men med tanke

på alderen deres så kommer kanskje både Wenche Myhre og Paul

McCartney og synger for dere?

Dag: - Nå nei, de sangene ble ikke spilt. Vi spiller utelukkende våre

norwayrock.net

NRM 2-2025

27

”Det kom

mange

gjester. Både

med og uten

ball”

låter vi, haha! Men på introtapen som Kay

Ronny (Dahl, keyboards) snekret sammen,

der var det både Beatles og Wenche Myhre.

Torstein: - Vi ville jo at dette skulle bli en

kveld i vår musikks ånd, og det kom mange

gjester. Både med og uten ball, hehe. Fokuset

var på musikken vår, og vi satte sammen et

kjempebra band. Det ble tidvis folksomt på

scenen, med alt fra 7 til 20 mann på scenen. Vi

har jo noen knagger å hente fra; The Kids, TNT,

Dag, Stage Dolls…

Dag: - Rosenborg…

Torstein: - Rosenborg….

Dag: - Pluss at vi sikkert har lagd

halvparten av låtene for TinDrum, så det ble

noe derfra også. Det var vanskelig å velge.

Torstein: - Det var vanskeligere å velge bort

enn å velge med. Det er ikke akkurat sånn at vi

må ha med “Johnny B. Goode” fordi vi ikke har

nok låter å velge blant. Vi er ikke der!

Dag: - ‘Æ gleda mæ te “Honky Tonk

Women” æ…’

Torstein: - Den lista vi hadde til å begynne

med var atskillig lengre enn den vi endte opp

med. Det var faktisk noen låter fra den øverste

hylla som ikke fikk være med altså.

Dag: - Man skulle jo tro vi burde ha feira i

desember da vi faktisk hadde bursdag, men vi

er jo aldri ledige samtidig. Dermed ble det ikke

i desember.

- Ikke er det akkurat runddager heller.

Dag: - Joho! Ihvertfall i følge Beatles og

Wenche Myhre!!

Torstein: - Det er jo en fin tid på året å feire.

Det var uka før påske, så folk var stort sett

hjemme, pluss at, og dette visste vi ikke før i

etterkant, det var timet opp mot Rosenborgs

første hjemmekamp. Det betød at publikum

rakk å rusle fra Lerkendal til Tapperiet, og

fremdeles rekke første låt.

Dag: Kampen ble blåst av klokka 19:45,

dørene åpnet kl 20, og klokka kl 21:00 sto vi

på scenen.

- Dere er jo ‘fotballkailla’ begge to, og

har skrevet flere Rosenborgsanger, og ikke

bare én.

Dag: - Har du lyst til å gjette?

- Tja, ni?

Dag: - Legg på et 1-tall foran, så er du der.

- Nitten!!? Har dere skrevet nitten?? Men

når folk tenker på Rosenborgsangen, så er

det én Rosenborgsang.

Dag: - Det var meninga det.

Torstein: - Mini er kanskje ikke enig i det.

Han sang jo på to av de andre.

- Det er kanskje den mest kjente

fotballsanger i landet. Kanskje “Alt For

Norge” hamler opp med den, men hvem…

Torstein: - Men hvem er det som har lagd

den da…

- Nettopp!

Torstein: - Det var kanskje litt tilfeldig

med akkurat den Rosenborgsangen. Ikke

med komposisjonen, for vi har jo begge gått

på Lerkendal siden vi var guttunger, og alle

Rosenborgsangene våre er lagd av kjærlighet

til laget. Tilfeldigheten jeg snakker om er

det faktum at det var en konkurranse, som

ble satt i stand av Ole Dalen, og dermed ble

Rosenborgsangen født. For øvrig var den én

av to låter vi lagde den dagen.

- Den andre var vel “Drums Of War”?

Dag: - Åja, du har fulgt med du. Når vi ser

på arkene med tekster, så står det datoer på

de, og på den tida der kom låtene som perler

på ei snor.

- Torstein: - Vi har veldig mange liggende,

men har dessverre ikke tatt vare på alle.

Dag: - Vi finner ikke igjen “Vil Du Værra

Med Mæ Hjæm I Natt”.

Torstein: - Så om noen finner den…

Dag: - Men “Hun Er Forelska I Lærerń”,

den har vi fremdeles! Original, håndskrevet.

Torstein: - Den gangen tenkte vi ikke

på at dette kunne bli verdifullt en gang.

Vi har jo både “Forelska I Lærerń” og

“Rosenborgsangen”, kladden, til og med.

Dag: - Det er mange fra rundt 90-tallet som

mangler. Kanskje det var overgangen fra penn

og papir til PC som gjorde seg gjeldende? Det

er nok heller tvilsomt, for jeg har aldri skrevet

en tekst på Mac jeg, altså. Det er alltid penn

og papir.

- Men dette skal vi prate om på et senere

stadium. Tilbake til tema nå.

Dag: - Ja. Dette var tidenes bursdagsfeiring,

med et knallbra band, og selvfølgelig et

knallbra publikum! Og selvfølgelig masse fine

gjesteartister, og vi flottet oss med å bestille

pyro også!

Torstein: - Jeg kan ikke stå på scenen i

Trondheim sammen med Dag Ingebrigtsen og

ikke ha pyro!

Dag: - Kanskje vi skal fortelle pyrohistorien

vår da?

Torstein: - Ja! Vi var jo først i byen med å

ha pyro også. Vi hadde sett et danseband i

Oslo som hadde pyro, og fant ut at det måtte vi

også ha, så vi bestilte fra Supersonic i Oslo, og

pyroen kom med posten. Dette var vel i 1979,

tror jeg. Vi visste ikke hva det var, men vi visste

alt det smalt. Det var slike små bomber, og en

rampe som de skulle stå i. Dag og jeg tok med

oss Rune Skogstad, som var lydmannen vår,

på Klett samfunnshus for å teste ut greiene.

Dag: - Vi turte ikke å prøve det på øving

fordi vi var så redde for at det skulle sprenge

hele huset.

Torstein: - Det var en januardag i 1980,

og det var sol, så det var ganske lyst, og vi

monterte pyroen på scenen, og dro ledningen

helt i andre enden av huset, til det som den

gang ble kalt “Karsk-salen”, et lite rom helt i

andre enden av salen…

Dag: …og barrikaderte oss bak alle

flightene vi hadde! Vi var livredde da vi trykka

på knappen, men så sa det bare “piff”! Vi

skjønte raskt at det bar vare å sprette de opp,

trippel-lade de, og tape rundt med gaffa for å

få det til å smelle skikkelig! Da ble det action,

haha!

Torstein: - Vi ble ganske gode på pyro etter

hvert!

Dag: - Vi ble ganske gode på pyro! Vi har

mange pyro-historier.

- Så dette var helt i starten av The Kids´

karriere, for dere starta jo i ´79?

Torstein: - Ja. Jeg spilte i et band som

het Harvest, og vi spilte en del rundt

omkring i Trøndelag, og da jeg skulle på

russetur, behøvde vi en vikar. Vi skulle spille i

Vallersund, tror jeg.

Dag: - Jeg tror også det var der. Ragnar

(Vigdal), trommisen, reiste inn til Trondheim

for å møte Dag Ingebrigtsen, og spurte om

han kjente til noen gode gitarister til en betalt

spillejobb.

Torstein: - ’Nja, han va no itj så ravgæli sjøl’

på gitar, påsto han, så han fikk låne gitaren

og forsterkeren min, og jeg fikk de vel tilbake i

noenlunde grei tilstand.

Dag: - Jeg fikk utlevert ei setliste med 4x45

minutters oppsett og en kassett med låtene.

Jeg satte meg ned og lærte meg alle låtene

perfekt, men det ingen fortalte meg før vi gikk

på scenen, var at ingen av låtene gikk i original

toneart, og her snakker vi hundre låter som

var transponert ned to halvtoner. Så god var

jeg ikke på gitar, haha!

- Kan ikke bruke capo heller da, når

låtene er transponert ned.

Torstein: - Capo er forbudt uansett, hehe.

Dag: - Jeg hørte jo at gutta var flinke

å spille, og Torstein og jeg hadde møtt

hverandre før, så jeg visste jo at han var god.

Nå avdøde Svein Lunde (bass) tenkte at om

han fikk kobla Torstein og meg sammen,

kunne magi oppstå, og han hadde både

”Vi sagde

ut The Kidslogoen

på

egen hånd”

28 NRM 2-2025

norwayrock.net

”Men hvem er

det som har lagd

den da…”

lappen og bil, så han kjørte oss både hit og dit for å møtes, så da begynte

vi å skrive sammen.

- Her må det være royalties til etterkommere på gang.

Dag: - Helt klart! Han var flink til alt det vi ikke gidda, så han bestilte

pyro og slike ting. (Lunde startet etter hvert Nidaros PA for utleie

av lydutstyr mv. Journ.anm.) Han skaffet også til veie lysene som vi

designet oppsettet på.

- Hvor kom ideene fra? Dere gjorde jo mer enn bare det å spille i

band, her er jo det visuelle med i tankegangen også.

Torstein: - Det var jo ikke rock på TV den gangen, så de eneste

referansene vi hadde til det visuelle var fra blader og platecover. Vi så jo

på platene til for eksempel Thin Lizzy, Stones og you name it, hvor tøffe

sceneoppsett de hadde, og vi var kjempenøye med hvordan oppsettet

så ut.

Dag: - Vi sagde også ut The Kids-logoen på egen hånd. I isopor, og vi

kledde den inn i sølvpapir.

- Eksisterer den lengre da?

Dag: Det tviler jeg på, men den finnes på film. Hehe.

Torstein: - Så øvde vi mye! Vi fikk jo beskjed da vi skulle spille inn

den første plata, at om vi ikke var gode nok, sto det folk klare til å ta over

instrumentene. Det var jo sånn den gangen, og det var dyrere i studio

den gang enn nå.

Dag: - Det kosta tusen kroner i timen i Nidaros studio den gangen!

Vi ble trua med det, at om vi ikke var gode nok, sto Gunnar Andreas

Berg klar med gitaren, og Carl Haakon Waadeland klar for å ta over

trommestikkene. Og Bjørn Nessjø på bass.

Torstein: - Men alt som ble spilt inn på The Kids-platene er spilt av

bandet. Vi øvde og øvde og øvde, så vi ble gode nok for gutta i studio.

- Øvelse gjør altså mester.

Torstein: - Jo mer du øver, jo mer flaks har du.

- “Hun Er Forelska I Lærerń”, var ikke det en av de første

musikkvideoene her til lands også?

Torstein: - Jo, og det var også en av ideene vi fikk. Vi fant ut at vi

måtte ha en video, og hadde lært oss at det var noe som het ‘dreiebok’,

så vi lagde oss det. Vi lagde en strek diagonalt midt på et ark, med

overskriftene ‘det vi hører’ og ‘det vi ser’ på hver sin side.

Dag: - Dermed fulgte vi bare teksten, med en type i et klasserom, med

ei fin rype foran seg, med en vilter klasse bak.

- Kommer den fineste dama i klassen på lørdag?

Dag: - Hun bor i Los Angeles, så det blir det nok ikke noe av. Men

da hun ble med i videoen, hadde vi snakka om hvordan Queen og The

Rolling Stones så ut. De så ikke ut som vanlige folk, de hadde pudder og

rouge…

Torstein: …og kajal!

Dag: - Og kajal! Og selvfølgelig måtte vi ha sceneklær, så vi dro ned

på Sundt og HK, det som er Trondheim Torg i dag, og vi gikk nesten som

Olsenbanden, fem stykker på rad, for å kjøpe sceneklær, og der står hun,

åpenbaringen, i kassa! Vi gikk fram, og jeg presenterte oss. ‘Hei, jeg heter

Dag, og dette er The Kids, og vi skal bli popstjerner! Vi skal spille inn video

i morgen, kunne du tenke deg å bli med?’ Det hadde hun, og dermed var

det gjort, og resten er historie…

norwayrock.net

NRM 2-2025

29

A Diamond in the Riff

American heavy metallers Tetrarch release their third album “The Ugly Side

Of Me” in May 2025. Before release, we sat down with lead guitarist Diamond

Rowe, to chat about the album, getting her own signature guitar and learning

the instrument by playing Metallica’s “Master of Puppets” record.


PHOTO: GUILLERMO BRICENO

Hey Diamond! Congratulations on

the new album. It’s fresh and exciting. I

particularly enjoyed the industrial elements

and the guitar solo on “Live Not Fantasize”.

Why did you choose that as the first single?

A couple reasons, we were kind of back

and forth with, I feel like we’re very much a

multifaceted band, and the fact that we have

songs that seem a little more “popular”, hard

rockish and then we have the heavier side of

our band as well. Dynamically, I like that. We’re

able to do that. I think with the first single, I

wanted it to be something a little on the heavier

side from the record. But I also thought it was

cool and kind of gave a foreshadowing, like you

said, of some of the industrial elements of the

record. Everyone loved the guitar solo in that

song actually, and we thought it would be really

cool if that was one of the first songs, because

people do love to see what I come up with

all guitar and I was really proud of that solo. I

think it came out nicely. We also knew I had

a signature guitar launching two around the

same time and they were like “that would be

so sick, you know, having that solo out at that

time”. So, there were multiple reasons we picked

that song, but it has a really infectious chorus

and we feel like it was a good kind of welcome

back for us.

Speaking of your signature guitar,

congratulations! How did that come about?

Actually, my artist rep at Jackson is also my

artist rep at EVH amps, the amps that we use.

So, for some years he had been asking me if I

wanted to try out Jackson guitars. I was with

another company where I was happy. Some

years went by and he would periodically ask

“hey, let me know when you want to check

these out”. Finally, they came to me and wanted

to talk about doing a signature run, and that’s

something that I’ve just always wanted as a

player. Growing up my favourite players, Kirk

Hammett or Dimebag Daryl, any of those

guys, all of them had signature guitars. It’s just

something that I always wanted. So when they

came to me with that, obviously, I was like, okay,

let me think about this. I’m a very loyal person

so I like to stick with companies that have stuck

with me, but we started talking and they sent

me a bunch of guitars for me to just try out. It

wasn’t a rush or anything, but they just sent

me a lot of Jacksons to try out and become

acquainted with, and I ended up demoing and

writing pretty much most of the record on the

Jackson. So I got very comfortable with it and

started loving it. They went ahead and built me

a custom shop guitar. When they did that, and

they sent it to me, I was like, “Wow! This guitar

is awesome!” and so that pretty much sealed

the deal. With a little bit of encouragement

30 NRM 2-2025

norwayrock.net

from Josh (Fore, vocals and rhythm guitar) in my band and other people,

I decided to make the leap and do it and I’m very happy. It’s been

awesome. A dream come true to have that and it’s a great guitar.

When did you first pick up the guitar?

My 12th birthday, I think. I would say I spent the first two years or so

just learning guitar by playing covers. I learned guitar basically to the

“Master of Puppets” record, the Metallica record. I went and bought

the tab book and I just started learning my favourite riffs. I remember

having the Guns n’ Roses “Appetite for Destruction” book and the Nirvana

Greatest Hits book. I’ve had so many tab books at the time. I just learnt for

two years, I would just play for 13, 14 hours a day. It is still exciting for me

to do that today. When I learn songs that I don’t know, I still get excited

about it. When you learn a riff you like, you think, “Oh my God, I can do

this!”. When I really got going with jamming in the band with Josh and

everything, we finally wrote our first song about a year and a half to two

years into me playing guitar. I knew pretty quickly that I wanted to do it for

a living, so, that’s what made me start writing.

Speaking of writing songs, one of my favourites on this album is

“Head Space”. What inspired that track?

I think that was actually one of the last songs that come together, if

I’m not mistaken, I’ll need Josh to help me clarify that, but we had the

chorus for that song, it was in the first batch, but I think the verses and

everything went through a bit of a transformation. When Josh tried to put

the vocals on it started coming to life. It’s nu-metalish, kind of creepy, with

good dynamics. It’s just a cool song and when you’re writing a record,

you go through a lot of different phases mentally, you know, you have like

your moments when you’re feeling really inspired and then you have your

moments where you think “Oh boy. Are we bad? Why do we feel stuck

or why do we have writer’s block?” So, it’s kind of a journey when you’re

writing a record and I think lyrically, it channels the different mental states

that everyone was going through. While we were writing that record it

was just one of those songs that naturally came together. We didn’t labour

over it a ton. It has one of the coolest bridges. I love the bridge of that

song. Maybe it’ll be in the live set.

Another track with an interesting title was “Best of Luck”. What’s

behind that?

That song is cool because it’s a kind of tongue-in-cheek title. Josh

is always talking to me about wanting to do a song that’s kind of, like,

talking to the people in the industry that treat you shitty in the beginning

of our journey, and I don’t know if you’ve ever noticed it, but especially

in the entertainment business, when you send an email out to someone,

whether it’s a manager or label, they’re basically telling you no, or they

”I spent the first

two years or so

just learning

guitar by playing

covers. I learned

guitar basically

to the “Master of

Puppets” record”

say something crappy to you, and they always sign their emails with “best

of luck”. It always kind of seemed like they didn’t think you’re going to do

anything, you know? It was a funny way of talking back. That’s what the

song is about, essentially. It’s not from a place of hatred or anything. We

got the last laugh.

Which was hardest track to put together and took the longest, and

which was the easiest?

“Parasite”, surprisingly, because we rewrote that song probably three or

four times. There are literally three or four different versions of “Parasite”

that sound nothing like each other. They all sound completely different,

different melodies, different verses, literally completely different songs. We

could release one of them and no one would ever know that it was. The

easiest was probably between “Best of Luck” and “Anything Like Myself”.

“Anything Like Myself”, I don’t remember us labouring over it. Josh and

I just got in a room one day when we were home from the studio, on a

break, and we ended up writing that song basically in a few hours. So that

one was pretty easy.

You did vocals on this record as well. How did that come about?

For some years now Josh has been mentioning that I should try to sing

on a track, and I always said “No”, I wasn’t super confident enough to try

to sing a verse or anything. So, on the last record I did do some backups

on a couple songs, on some choruses or some harmonies, and stuff like

that. This time, on this record, it shows how we’ve grown. Some of these

songs were just cool dynamically to have me sing on. But I was at a place

where I felt confident enough to get in and actually sing and try and do it.

The cover art is really striking. It’s a bug. Why a bug?

Here’s a little secret, I hate bugs! I actually hate them, I’m terrified of

them, but it’s interesting, some sort of metaphor. This album is all about

embracing maybe the parts of you that you don’t love. Everybody has

something about themselves that they don’t really love. Hence, the “Ugly

Side of Me”. But for a lot of people, the parts of you that you don’t love

are what make you, you, and what make you unique. You have these little

things, bugs, that are ugly and you look at them, but they’re really just

living, breathing things just trying to get through every day and trying to

live their life, like humans. There are things about us we don’t like, or that

other people don’t like, but really all of us are just trying to make a dayto-day,

the best we can and be happy and healthy. Just like this other little

ugly, living thing.

That’s a universal thing that people can relate to yeah. Are you

going to come to Europe?

We are! We announce Europe next week. We do have a good amount

of dates in Europe I’m really excited about, some of the festivals like

Copenhell and Resurrection Fest.

norwayrock.net

NRM 2-2025

31

ALAN NIVEN

Guns N’ Roses’ gudfar, manager

og sjette medlem

Det er veldig få managere i rockebransjen som har hatt mer

å stri med enn britiske Alan Niven, og som likevel har klart

å oppnå så mye. Ikke bare styrte han Los Angeles-bandet fra

starten og frem til 1994, mens vokalist Jack Russell var på sitt

mest uregjerlige med dop, han påtok seg også den tilsynelatende

håpløse oppgaven med å få skikk på et ungt Guns N Roses, som

han styrte fra rennesteinen i LA anno 1986 og til å bli verdens

største band i 1991. Han ga nylig ut boka «Sound N Fury», en

samling løsrevne anekdoter fra hans liv i rockebransjen, og vi

takket selvsagt ikke nei til en prat med herren via Zoom.

32 NRM 2-2025

norwayrock.net

TEKST: GEIR AMUNDSEN

FOTO: RISTO HANKALA

- Jeg har lest boken din, Alan, og storkoste meg med den. Jeg

har anbefalt den både til folk i musikkbransjen og til fans av Guns N

Roses og Great White, hovedsakelig.

- Jo, takk for at du gadd å lese den - det er nok mer enn jeg hadde

giddet, for jeg hater rockebiografier. Jeg synes de er drit kjedelige, bygd

opp på samme måte og bleke kopier av hverandre.

- Har du lest Jack Russells? (Great White-vokalisten som døde i

august 2024.)

- Nei, jeg har ikke lest den, men jeg brukte masse tid på å snakke på

telefon med medskribent Katie om forskjellige begivenheter og hjalp

henne med tidslinjen og fakta. Så derfor trenger jeg ikke lese den. Jack

med sin typiske sans for humor, sa i et av de siste intervjuene han gjorde

før han døde at jeg hadde antagelig brukt mer tid på å snakke med henne

enn det han hadde.

- Så hvordan var han?

- Jack var uten tvil et av de mest spontane individene jeg har møtt,

som aldri nektet seg selv noe. Og det er to egenskaper som du finner i

kjernen av rock`n`roll-molekylet, og det hadde han i haugevis. Til den

grad at det ble ytterst ødeleggende for ham selv og de rundt ham til tider.

Men som frontmann var han magisk. Du har to typer frontmenn innen

rocken: Du har vokalister, og du har sangere. Vokalister for min del er

sånne som Stephen Pearcy fra Ratt, han har et strålende særpreg, men

jeg har ikke en eneste Ratt-skive selv om Bobby Blotzer var min nærmeste

nabo i mange år, fordi de sier ingenting, og jeg fatter ikke hva de babler

om. En sanger derimot kan håpe på å ha særpreg, men det viktige som

sanger er å ha evnen til å formidle følelser. EQ, SQ og litt IQ. Det må være

verdt å høre på, litt intelligens og litt følelser. Litt sjel. En sanger har evnen

til å formidle alt dette. Og i Jack hadde jeg en sanger som var i stand til å

jobbe med låter som ikke bare var en kopi av forrige låt, som igjen var en

kopi av forrige låt. Han var fullstendig ute av kontroll til tider, og fullstendig

magisk i studio til andre tider.

- Great White var i Norge i november 1989 som support for Alice

Cooper, og du forteller i boken at den turneen i Norden var spesielt

utfordrende.

- Ja, en ting var at Jack nærmest måtte fotfølges 24 timer i døgnet,

ellers stakk han av gårde og fant noe dop - han kunne lukte kjemikalier på

mils avstand. Men det praktiske rundt turneen var et problem. Jeg hadde

bodd et par år i Göteborg og kjenner godt til Skandinavia og klimaet der.

Jeg reagerte på rekkefølgen på konsertene, og tok det opp med Alices

manager… hva het han nå…

- Shep Gordon.

- Riktig. Den store Shep Gordon. Jeg påpekte at i november, desember

var det store sjanser for at været ble ille, men han vendte det døve øret

til. Hva visste vel jeg sammenlignet med ham om turnering? Vel, vi startet

i Helsinki, og derifra måtte vi ta ferge til Stockholm og kjøre til Oslo,

hvor den neste konserten var, og så tilbake til Stockholm til den tredje

konserten, og så til København. Det var et veldig stramt skjema, så jeg

tenkte det kunne bli litt vel spennende om det kom litt snø. Shep fnøs

av meg, dette kunne han. Men under den første konserten i Helsinki

snødde det så mye at de fikk ikke kjørt bilene frem til arenaen for å laste

ut utstyret etter konserten, noe som betød at vi ikke ville rekke ferga til

Stockholm, og da ville vi ikke rekke frem til Oslo i tide for konserten. Alt

utstyr var på deres biler, altså deres ansvar. Mitt ansvar var å få mitt band

frem til rett tid. Så jeg droppet bussen, dro med bandet til flyplassen og

fløy til Oslo, hvor vi brukte dagen i min favorittdel av Oslo, den fantastiske

Vigelandsparken i Frognerparken, mens headlinerne satt fast i snøen på

vei fra Stockholm.

- Hva tror du var årsaken til at Great White aldri ble større enn de

ble?

- Skrittet fra supportband til headliner er det viktigste i et bands

karriere, og Jack ødela det. Vi hadde satt opp en headlinerturne i 1989

sammen med MSG og Havana Black, tre Capitol-band, men Jack var

så på kjøret at han hadde aldri overlevd, så vi måtte kansellere turneen

før den var gang. Ingen skal dø mens jeg sitter i pilotsetet. Men det var

veldig synd, for det fungerte - turneen var utsolgt i noen regioner, de

hadde flere hits og ble spilt masse på radio, så veien var ryddet for dem.

Men kanselleringen gjorde at konsertarrangørene aldri tilga dem, så de

fikk ikke sjansen igjen. Og Capitol var rasende, for dette torpederte ikke

bare markedsføringen av en av deres skiver, men av tre, så de mistet den

viktige støtten de hadde i ryggen internt. De neste skivene, «Hooked» og

«Psycho City» fikk minimal markedsføring.

- Holdt du kontakten med noen fra Great White etter at du skilte

lag med dem rundt 1994?

- Ja. Men det var en periode hvor jeg gladelig hadde drept Jack Russell

hvis du hadde satt meg i samme rom som ham, for alt det bedritne

han gjorde som fullstendig ødela et veldig bra band, og ødela interne

forhold. Men en del av det å bli eldre er å lære at å gå rundt å hate noen

er som å ta gift og forvente at den andre personen skal dø. Jeg dro på

en konsert han skulle ha i Phoenix for noen år siden - vi hadde forsøkt å

komme sammen igjen tidligere, men det gikk ikke særlig bra. Han var i

en elendig tilstand både fysisk og psykisk, og hans oppførsel hang ikke

på greip. I Phoenix var han fortsatt Jack, men steroidene hadde ødelagt

beinbygninga hans. Men det var noe annet også - en snev av fornuft og

ydmykhet og spiritualitet som jeg ikke hadde sett i ham før. Og det kunne

jeg bruke for å få min venn tilbake, og fra da snakket vi regelmessig

sammen. Vi snakket sammen til han ikke kunne snakke mer. Han visste

hvor syk han var, og at han ikke hadde lenge igjen. Mange av samtalene

våre mot slutten dreide seg om hans behov for å få en bekreftelse på at

han hadde gjort det bra her i livet. At han etterlot seg noe positivt, selv

om kreativiteten hadde tørket inn tredve år tidligere. Men jeg kan med

hånden på hjertet si at Great White var ett av de mest undervurderte

bandene fra den perioden, med en av de bredeste katalogene fra

perioden, og de skilte seg ut fra sine samtidige band.

- Ja, jeg har alltid følt at i Jack hadde Great White en sanger som

fikk dem til å skille seg ut kontra band som Mötley Crüe, Ratt eller

Dokken, som hadde gode frontmenn, men uten å være gode sangere.

- Nettopp. En av mine favorittanekdoter er fra Rock In Rio, hvor Joe

Elliott fra Def Leppard snakket med Robert Plant, og sa: `Har du hørt

han fyren fra Great White? Han høres litt ut som deg!` Og Robert svarte:

`Høres ut som meg? Han høres mer ut som meg enn jeg gjør!`

- La oss gå videre til det andre hovedbandet i boken din, og

det er Guns N Roses. Du ble deres manager i 1986, før de spilte inn

«Appetite For Destruction». Hva var ditt førsteinntrykk av hvert av

bandmedlemmene på det tidspunktet?

- Mitt inntrykk av Guns N Roses i 1986 har to nivåer. Som et kollektiv,

Guns N Roses, og hvordan folk snakket om dem, og hva som ble sagt

om dem, så var de en katastrofe i ferd med å skje. Det var uunngåelig

at de var på vei mot selvutslettelsen, antagelig veldig fort, og antagelig

veldig dramatisk med masse søl. Det var det ryktet de hadde på seg da,

da jeg kun kjente dem av omtale, og hvordan folk snakket om dem som

en enhet. A&R-mannen Tom Zutaut ringte meg og ba meg bli en del av et

kjernemanagement for Guns, jeg sa nei takk. Han tok kontakt igjen noen

uker senere og sa at han trengte hjelp, han fikk ikke tak i noen som var

villige til å bli bandets manager. Jeg svarte at jeg hadde sjekket litt opp,

og at han var på altfor dypt vann nå. Dette bandet er en katastrofe, og jeg

vil ikke ha noe med dem å gjøre. Så kom han tilbake en tredje gang og

ba meg late som om jeg var manageren deres, for Rosenblatt (sjef for

plateselskapet Geffen på 80-tallet) ville ikke slippe dem inn i studio før

de hadde en manager. Og jeg innså at hvis han ringte meg tre ganger

med sine bekymringer, så trenge Tom, min venn, hjelp, så jeg ga etter og

sa: «Ok. Jeg kan ta ett møte med dem, så ser vi hvordan det går. Jeg gjør

dette som en tjeneste til deg, Tom.» En av hovedgrunnene til at jeg ikke

ville involvere meg med dem, var at jeg hadde fokus på å gjenoppbygge

Great Whites karriere etter katastrofen på EMI, og jeg ville ikke distraheres

eller bli tømt for energi et annet sted. Så da dro jeg til mitt aller første

møte med Guns hvor hele bandet skulle være. To av dem dukket opp, og

det var Slash og Izzy. Izzy hadde akkurat matet dopsuget sitt, og duppet

av ved bordet, så dermed besto mitt bandmøte av kun meg og Slash. 999

av 1000 mennesker ville nå ha reist seg, sagt «Faen ta dette, jeg kaster

norwayrock.net

NRM 2-2025

33

ikke bort tiden på dette kaoset!» og gått. Slash

reiste seg å ba meg bli med på soverommet,

for han hadde noe han ville vise meg. Jeg sa

at jeg håper det var noe som jeg hadde lyst til

å se – og det var det ikke. Det var en enorm

jævla slange, som han matet med en kanin. Og

jeg prøvde å bevare fatningen, for jeg faenmeg

hater slanger! Jeg hater dem som pesten! Men

jeg oppdaget etter hvert at 1) Slash var faktisk

engelsk . 2) Han var veldig veltalende, noe som

antydet en høy intelligens. Og 3) han var veldig

sjarmerende. Og det var det som dro meg inn.

Etter hvert ble jeg kjent med Izzy, og jeg elsker

den fyren. Izzy og jeg ble født med akkurat ti

års mellomrom. Og vi hadde et spesielt bånd

gjennom hele Guns N Roses-perioden. Og han

var den beste låtskriveren. Folk kan si at Slash

er en bedre gitarist, hvis vi først skal diskutere

hvem som er best og hvem som er bedre. Men,

det jeg elsket med Izzys gitarspill var han evne

til å skjønne når han skulle la det være litt luft i

låten, å holde groovet og få det til å svinge og

rocke. Han er en fantastisk bra rytmegitarist.

Og han skrev bunn ærlige tekster fra de gatene

han kjente, og alle sangene hans ga mening,

og hadde mye realisme i seg. Vi snakker også

om en fyr som, da vi fikk jobben som support

for Aerosmith i 1988, kom bort til meg og sa:

«Niv, vi har et lite problem.» Og jeg sa: «Vi

har fått Aerosmith-jobben, takk Gud for det, vi

trengte den! Hva kan være problematisk med

det? Hva er greia, Izz?» Og han sa: «Vel, jeg

pleide å lange heroin til Steven og Joe. Det

kan bli et problem.» Og jeg sa: «Izzy, hvis du

ikke nevner det, så er jeg ganske sikker på at

de ikke kommer til å nevne det. Det er ikke et

problem!»

- Hvordan var ditt første møte med Axl

Rose?

- Presis. Kald. Veldig veloppdragen. Ikke

varm. Han var fjern. Axl er den type person som

kan trykke deg i hånden samtidig som du føler

du blir skjøvet tilbake.

- Da du skrev denne boken, måtte du

legge bånd på deg for å ikke si det du

virkelig mente, i frykt for å bli saksøkt av

ham? Han er ikke akkurat fremmed for å

saksøke folk i hytt og pine.

- Synes du det virker som om jeg la bånd

på meg…?

- Nei! Haha! Du brukte ord som

‘usympatisk sosiopat’ om Axl.

- La meg si dette. Og det henger sammen

med hva Mick Wall sa til meg. ‘Hvis du føler

at du burde skrive noe, så påtar du deg et

ansvar for å rettferdiggjøre arrogansen du har

ved å føle at du bør skrive.’ Mick er den eneste

rockeskribenten som jeg orker å lese, men han

sendte meg en melding og sa «Velkommen

i skribentklubben!» Jeg svarte: «Drit og dra,

det er du som er kongen av denne bransjen,

jeg er bare en entusiastisk amatør.» Men

han svarte: «Nå nei, du slipper ikke så billig

unna. Velkommen i klubben, og det er en

forbannelse.» Det tok litt tid før jeg skjønte hva

han mente, men ja, det er en forbannelse, for

du er forpliktet til å fortelle sannheten, og det

er det ikke mange folk som vil. Jeg synes ikke

det er så forskjellig fra å skrive en sang. Mange

har spurt meg hvordan jeg fant min skrivestil.

Det enkle svaret er låtskriving. Man har kanskje

åtte linjer i hvert vers til å få frem et poeng

om noe som vi skriver om hele tiden – det er

bare et visst antall låter som finnes i utallige

varianter. Hvor mange låter tror du det finnes i

verden, Geir?

- Øh… millioner?

- Feil. Det er bare seks. «Jeg elsker deg»,

«Jeg hater deg», «Jeg føler meg bra», «Jeg

føler meg elendig», «Verden er fin», «Verden

er føkka» - eller, det finnes en syvende låt,

som Pink Floyd var drivende gode til, og det er

«Spørsmålet». Så hvorfor går vi stadig tilbake

til disse begrensede emnene, i en begrenset

form og oftest med et begrenset vokabular?

Det er utfordringen. Når du skriver en sang,

må du prøve å få frem personligheten til både

låtskriveren og til artisten, hvis det ikke er den

samme, og det må høres friskt og nytt ut. Så

for å få en anstendig sang, så må du redigere,

redigere, redigere – og det hjalp meg å skrive

boken. Jeg skrev den på den musikalske måten.

Jeg tenkte på den som et album, at hvert

kapittel var et eget spor på albumet, og hvert

spor må kunne være enkeltstående. Men du

får en helhet om du lar stiften stå på plata fra

første til siste spor, om du arrangerer det riktig.

Og mens jeg skrev, var jeg veldig oppmerksom

på ordenes rytme, og verdien av ordene jeg

hører i hodet mitt. Så dermed var det ikke

veldig fjernt fra å skrive en sang. (Niven var

også medkomponist på de fleste Great

White-låtene. Journ. anm.) Jeg ville at det

skulle være som et album.

- Ja, man kan lese et hvilket som helst

kapittel uten å ha lest noen av de andre, og

likevel ha utbytte av det.

- Ja! Nettopp! Det er den perfekte boken å

ta med på badet!

- Tilbake til Guns N Roses. Resten av

bandet er vel kjent for sin narkotikabruk,

men Axl dukka alltid unna den kula. Var det

tilfelle? Eller var han bare mer diskré?

(Lang pause.) - Hvis han hadde noen

svakheter i den retningen, så var han ekstremt

privat og diskré om det. Han var den type

person som egentlig ikke kunne drikke. Han

taklet ikke å drikke alkohol. Du ville aldri finne

et dusin tomme flasker Jack Daniels hjemme

på stuebordet hans, som Slash stadig hadde.

Han var interessert i vin, fordi jeg tror han var

interessert i det intellektuelle ved vin. At man

kan være vinsnobb og ha store kunnskaper

om vin. Om hvor den ble dyrket og hvem sine

føtter som hadde tråkket på druene. Jeg tror

det var den fascinasjonen som fikk ham til å

drikke vin. Men han hadde nok som foregikk

i hodet sitt, og hvis vi maler med brede strøk,

så kan vi se på mange mennesker og deres

appetitt på kjemiske stoffer og si at de prøver

å bli sanseløse med sin bruk av heroin eller

kokain. I min ungdom handlet dopbruk mer

om utviklingen av bevisstheten og å oppnå en

dypere kognitiv evne.

- Du nevner i boka at du anså Guns N

Roses for å være Izzy Stradlins band, mens

Axl så det som sitt band.

- Det er en pur observasjon basert på

personlig kontakt og erfaring over en periode

på seks år. Izzy var den beste låtskriveren.

Izzy kom opp med gatelyrikken. Izzy var

rytmegitaristen. Izzy var alltid best kledd. Izzy

var alltid den som ringte og spurte: «Hva

synes du om ditt eller datt? Hvilke alternativer

har vi? Hva tror du vil funke best for bandet»

Izzy var den som kom med innspill, det er helt

uomtvistelig. Og han var ekte vare, han var født

sånn, mens de andre fremstilte seg sånn. Se på

Duff, han fremstilte alltid seg selv som verdens

største punkrocker, og nå er han gift med en

supermodell og bor i en herskapsvilla ved

en innsjø blant tech-milliardærene i Seattle.

Hvor punka er det? Og Slash? Altså, se på

«Patience»-videoen. Du ser ham på sengen

med slangen sin, mens den ene dama etter

den andre kommer inn, og de går litt i ett. Og

de er alle anonyme, de er alle den samme. Det

er en grunn til at den scenen er med, og jeg

ville ha den med. Det er hva som foregår i livet

ditt. Hvilke dypere forbindelser har du, eller

døyver du bare dine overfladiske lyster?

- En gang Axl slo seg vrang og nektet

å stille på scenen mens titusener av fans

sto og ventet, fikk du faktisk noen politifolk

til å slå inn døra på hotellrommet hans og

dra ham med til arenaen, om nødvendig i

håndjern. Kan du fortelle den historien?

- Ha ha. God historie, men hvis folk vil lese

den, så får de kjøpe boken min. Jeg har en

kone og et husbanklån, så jeg setter pris på

det. Spør meg om noe annet.

- Greit nok! En liten avsporing, men da

du hørte at Axl skulle være vikar i AC/DC

en periode, hadde du troen på at det skulle

gå bra?

- Faen i helvete! Det gjorde meg forbanna!

Altså, AC/DC vasser i stupiditet og genererer

stupiditet. De er det mest idiotiske bandet på

planetens overflate! På det nivået, i hvert fall.

De driver og selger djevelhorn som merch og

nærmest promoterer ondskapen. Hvis du åpner

stuedøren og inviterer ondskapen inn, så vil

helvete bryte løs. Og så vil du gå på en scene

og synge idiotiske sanger bak en gjeng teite

pygmemusikere fra Australia og Skottland – og

forresten, jeg er skotsk – og selge djevelhorn…

Da synes jeg du bør stoppe og tenke litt, for

på et helt simplistisk nivå er alt med det helt

feil, Axl, og det er ikke det jeg trodde om deg.

Jeg trodde at du på ditt beste sto for verdien

av hver sjel, spesielt de som er avfeid av eliten.

Rampen fra gata. At du sto for individualisme.

Men å gå på scenen med AC/DC – NEI!

- Ikke fan av det, altså! Du nevner også at

Slash og Duff ikke er mye til låtskrivere…

34 NRM 2-2025

norwayrock.net

- Har du hørt Duffs soloskive?

- Ja, dessverre…

- Svaret avlagt, vi trenger ikke si mer om

det! Han er ikke så smart som han utgir seg

for å være. Slash har en utrolig flyt og uttrykk

i gitarspillet sitt. Men det er alltid innenfor

rammeverket som Izzy eller Axl har satt

sammen for ham. Alt hans beste gitarspill er

innenfor låter som andre musikere har laget.

Sett Slash ved et bord, gi ham penn og papir

og si: «Her er hjemmeleksa di. Det du må forstå

er at musikk uten innhold, sanger uten tekster

er bare sonisk tapet. Det kan være fantastisk

sonisk tapet – jeg har sikkert sett masse

sonisk tapet virvle rundt meg mens jeg hørte

på Grateful Dead-skiver. Men når vi snakker

om sanger, så må det ha et budskap og et

innhold, et uttrykk. Du må si noe om din eller

andres tilstand, håp eller raseri – men det må

si noe.» Gi ham penn og papir, kom tilbake tre

timer senere, og han har ikke fått et eneste ord

ned. Da talent ble delt ut, gikk han inn tre, fire

ganger og badet i sonisk uttrykk. Og da var ikke

tekster og innhold tilgjengelig lenger, for han

forsynte seg for mye av sonisk uttrykk. Han har

et utrolig uttrykk, han har flyt, men han er ingen

låtskriver.

- Hvor involvert var du i utvelgelsen av

låter til skivene?

- Vel, siden det er snakk om en skive som

har solgt i 30 millioner eksemplarer, skulle

jeg gjerne ha sagt at det var alt sammen min

plan og at jeg står bak alt det geniale. Men

det ærlige svaret er at Tom Zutaut og jeg så

i grunnen den samme bolken med sanger

som burde spilles inn for skiva. Rekkefølgen

på låtene tror jeg det var mer Tom og Axl som

kom opp med. Jeg var mer opptatt av at vi

hadde riktig produsent, at vi hadde låtene på

tape innen vi var ferdige i studio, som vi kunne

mikse.

- Hva var det som gjorde at akkurat Mike

Clink fikk den jobben?

- Han hadde tålmodigheten, og han hadde

ikke noe stort ego. Han var fornøyd med å få

spilt inn låtene på tape, noe som var vanskelig

nok med disse døgeniktene. Og Mike var veldig

god på gitarlyd. Og han visste instinktivt at

perfeksjon i innspilling ligger i å vite hvilke

småfeil man må beholde. Tom og jeg var

ganske synkroniserte om hvilke låter som burde

være på skiva. Det var ingen uenigheter der.

Og vi hadde tre knallbra låter som vi bestemte

oss for å vente litt med, for å ha noe i bakhånd

til den neste skiva. Og det var «Don’t Cry»,

«You Could Be Mine» og «November Rain». I

tilfelle Geffen skulle mase på en oppfølgerskive

så fort som mulig, så hadde vi allerede et

utgangspunkt å jobbe videre med. Vanligvis

legger man de store låtene som potensielt kan

få radiospilling først på skiva. Men vi skjønte

straks at det ville bli bortimot umulig å få dette

bandet på radio. Så det ga oss friheten til

sette sammen et album med tanke på flyt og

artisteri. Vi tenkte på hvilken sang som var best

til å komme etter den sangen, som kom etter

den sangen. Vi trengte ikke tenke på å bruke

rekkefølgen som et markedsføringsmiddel.

- Og dere valgte faktisk å kjøre frem «It’s

So Easy» med alle sine fuck off og bitch og

so fucking easy som en singel?

- Ja, ville ikke du ha gjort det? Det var meg

og Tom som kom opp med ideen om å bli

bannlyst på BBC. «Hvordan gjør vi det? La oss

gi ut «It’s So Easy» på singel, gi den til BBC

og be dem spille den rett etter ABBA midt i

rushtrafikk-sendingene. De kommer aldri i

livet til å spille den!» Dermed kunne vi gå til

Melody Maker og Sounds og Kerrang! og si «Vi

er bannlyst! Vi må være slemme gutter! Vi må

være lovløse kjeltringer! Vi er ikke en del av

maskinen!» Joda, noen kan si at «Jada, Niv, du

og Tom var maskinen», men det nydelige var

at både Tom og jeg outsidere, vi hadde alltid

vært det. At vi kom inn i maskineriet var en feil

ved maskinen. De glemte å filtrere oss ut før vi

kom i posisjon til å ta avgjørelser, så vi kunne

rævkjøre maskinen. Det er det AI er i ferd med å

gjøre med oss!

- Du var fortsatt manager for bandet da

de begynte å jobbe med «Use Your Illusion»-

skivene – var du med på ideen om å gi ut to

dobbeltskiver?

- Jeg hatet ideen. «Chinese Democracy»

begynte med «Illusion»-skivene. For da var det

blitt «Axl Democracy». Og hvis du leser boka,

så vet du det eksakte øyeblikket da jeg skjønte

det.

- Ja, jeg har faktisk sitert akkurat det

avsnittet i anmeldelsen!

- Bra! Derifra og ut handlet det kun om Axl,

da tok han styringen over alt. Og jeg likte ikke

ideen med å prøve å overvelde alle sammen

med tonnevis av musikk. Dårlige ideer stammer

ofte fra frykt. Forestill deg å ligge i sengen

din, måned etter måned, år etter år, og lure på

hvordan i helvete du skal følge opp «Appetite

For Destruction». Tre millioner – selger fortsatt.

Herregud! Fem millioner – selger fortsatt. Åtte

millioner – selger fortsatt. Det ble et monster

i våre alles hoder. Hvordan topper vi dette?

norwayrock.net

NRM 2-2025

35

Hvordan unngår vi at neste skive ikke anses som en flopp? Jeg tenkte at

vi gjør det eneste smarte vi kan gjøre, og det er å gjøre det vi gjør, skrive

det vi skriver, spille den inn på samme måte for å få samme vibb. Ikke

tenk for mye på det. Axl tenkte på to måter. «Jeg vil ha mitt dobbeltalbum

fortere enn Led Zeppelin fikk sitt dobbeltalbum.» Det var en del av det.

Jeg er også sikker på at han tenkte: «Den eneste måten vi kan toppe

«Appetite…» på, er å overvelde folk med mengden av musikk. Hvis vi

har tonnevis av materiale, så overgår vi «Appetite». Jeg kunne følge

den tankegangen, og jeg kunne støtte den. Men likte jeg den? Nei! Jeg

ville ha likt om vi kom ut med én knallbra skive som solgte i to millioner

eksemplarer, og så kom med en skive til som solgte i fem millioner. Da

ville det vært en utvikling. I stedet måtte vi leve med det jævla monsteret.

Og det monsteret var salgstallene. Så ja, jeg var med på tanken om et

dobbeltalbum. Men min tanke, som jeg klarte å overbevise ham om, var

å ikke gjøre et dobbeltalbum – la oss gjøre noe skikkelig jævla Guns N

Roses. «La oss lage to enkle album, Axl – og her er grunnene til at du

bør vurdere dette. For det første har ingen noen gang gjort det før. Og

for det andre vil et dobbeltalbum koste x antall dollar, og vi har fans fra

arbeiderklassen. Lager vi to enkle album, kan de kjøpe ett den ene uken,

og det andre neste uke.» Du vet jo at det ikke finnes noe slikt som en

original idé – og du vet hvor jeg fikk ideen fra. Jeg tror at nøkkelen til å

lykkes her i livet, er å lagre informasjon og bruke den i riktig øyeblikk.

Og det jeg kom på var at: «Faen ta, «Electric Ladyland» kom ut som et

dobbeltalbum, men Polydor ga det også ut som to enkle album. For en

jævla genial idé.». Jeg syntes det var genialt den gang i 1968, for jeg

hadde ikke råd til å kjøpe noe dobbeltalbum. Og det funket. Det var der

jeg fikk ideen. Men selvsagt gikk alle ut og kjøpte begge skivene samme

kveld. Det som var så bra var at jeg kunne sette meg ned med både

bandet og folkene fra Geffen og si: «Slik er det finansielle. Dette får vi hvis

vi gir ut et dobbeltalbum. Og dette får vi hvis vi gir ut to enkle album. Og

det er en stor økonomisk forskjell.» Og det var mitt siste bidrag til Guns N

Roses kreativt. Bortsett fra at Tom og jeg måtte avvise de første miksene,

for de var helt livløse. Vi fikk inn Bill Price for å redde situasjonen.

- Jeg har alltid tenkt at hvis de hadde gitt ut ett enkeltalbum i

stedet for to doble, med de beste låtene fra hver, så kunne det ha

matchet «Appetite For Destruction» i kvalitet.

- Ja, det er en diskusjon som stadig kommer opp. Så jeg tok meg den

friheten å lage en enkelt versjon av «Use Your Illusion» med ti låter, slik

den ville vært hvis jeg fikk bestemme. Sitter du godt? Da skal vi åpne

med «Double Talkin’ Jive» - jeg liker innholdet, jeg liker at den tar opp all

bullshit-pratet, og jeg liker gitarsoloen der, som i mitt hode sier «Stand

aside, fuckers, we’re back!» Deretter kjører vi «Back Off Bitch» bokstavelig

eller metaforisk bitch? Enten eller – ligg unna, jævler, slutt å være så

jævla irriterende. Derifra går vi til «Dust N’ Bones», som er en historie om

hvordan vi mister alt. Alt smuldrer hen. «Yesterdays», «Civil War», «Pretty

Tied Up», «You Could Be Mine» - det er litt humor å putte de to rett

etter hverandre – “Locomotive”, som jeg synes har en veldig sterk tekst,

«November Rain» og «Dead Horse». For å prøve å toppe «Appetite» er å

piske en død hest. Der har du enkeltskiva di.

- Du hadde jo ikke noe med den å gjøre, men hva tenker du om

«Chinese Democracy»?

- Guns N Roses har vært kreativt impotente siden 1991. De har

ikke oppnådd noe mens Goldstein har styrt skuta deres. Og «Chinese

Democracy» er ikke en Guns N Roses-skive – den kunne kanskje vært litt

interessant hvis man i ærlighetens navn kalte den en Axl Rose soloskive,

men den er uansett slitsom og trøtt, rett og slett overarbeidet. Jo mer tid

man bruker på en skive, jo mindre energi er det på den. Hadde det vært

opp til meg, ville den aldri blitt utgitt. Kanskje bare fremført noen a de

beste låtene på konsertene. Og låtene høres bedre ut når det er Slash

som spiller gitar på dem.

- Tiden renner ut for oss, men til slutt: Er det noe du angrer på,

noe du ville ha gjort annerledes i løpet av de Guns-årene?

- Ja, for faen. Masse. Jeg var ung, jeg var dum. Det er dager hvor jeg

kommer meg ut av senga, ser meg i speilet og tenker: «Faen, du hadde

vært den perfekte manager for Guns N Roses nå. Med det du vet nå, det

du har opplevd og erfart og lært, hadde du vært den perfekte manager for

dem.». Men sånn er livet, når du er i situasjonen at du må ta avgjørelser,

så har du ikke erfaringen du har mot slutten av livet. Og det er den du

vil ha i slike situasjoner. Men jeg vil avslutte med å si dette: Hvor mange

skiver har Guns N Roses solgt?

- Aner ikke. 60 millioner? 80?

- Hah! Det er godt over 100 millioner totalt på verdensbasis. Jeg tror

ikke det trengs å diskuteres at jeg gjorde jobben min, og at jeg gjorde

den tilstrekkelig godt. Hvorfor var jeg uansett manager for Guns N Roses

i utgangspunktet? Fordi ingen andre ville. Ingen ville ha noe med dem

å gjøre, og de endte opp med å selge over 100 millioner skiver. Hva

enn jeg gjorde rett eller galt, så taler tallene i min favør. Jeg hadde vært

fornøyd om Great White solgte 10 millioner på Capitol, men å få være del

av et slikt fenomen… det er knusende, ødeleggende, usedvanlig, men

forhåpentligvis kommer man en gang til et punkt hvor du anser det som

et privilegium. Og jeg ser det som et privilegium, for mot slutten av mitt liv

trenger jeg aldri å sitte der og tenke: «Jeg lurer på hvordan det ville vært

å være #1 på Billboard, å selge så mange skiver, å reise til så mange land.»

Jeg ville ikke vært den jeg var uten all den informasjonen, og det gjør det

til et privilegium til syvende og sist.

- Da skal du ha takk for at du tok deg tid til praten – faen, vi har

skravlet i halvannen time nå. Du har ikke vurdert en bokturné for å

promotere salget av boka?

- Nei, faen heller! Det er jo derfor jeg heller gjør dette og skravler med

fine folk som deg selv, men hjemmefra! Jeg hater å reise! Jeg hater å fly!

Under covid gjorde jeg ikke annet enn å se filmer om flystyrt. Jeg ville

aldri gå om bord på et fly igjen. Kanskje jeg kunne gjort det med tog eller

buss, men ikke fly. Er du i Oslo, forresten?

- Ja, stemmer. Husker du noen av stedene du pleide å

besøke da du var her som agent for Virgin på 70-tallet? Unntatt

Vigelandsparken?

- Ja, jeg husker at jeg pleide besøke en platebutikk som het

Companion.

- Kan ikke si at jeg husker den, det må ha vært før min tid.

- Vent litt, hjernen min fungerer kanskje fortsatt! Bernt Ankers gate? Er

det noe som heter det?

- Ja, for pokker! Jeg bodde i gangavstand derfra. Imponerende

hukommelse!

- Ja, jeg pleide stikke innom der da jeg var i Oslo på oppdrag fra Virgin,

og av og til lot de meg sove i butikken så jeg slapp å betale for hotellrom.

Virgin hadde ikke råd til hoteller på den tiden. Men det har vært en

fornøyelse, du får ha en god sommer – er det lyst døgnet rundt hos deg

nå?

- Ja, du kan se bak meg – klokken er 23.30 og det er fullt dagslys.

- Pokker, jeg savner Skandinavia. Beste stedet jeg noensinne har bodd.

USA er et høl i sammenligning…

36 NRM 2-2025

norwayrock.net

ALAN NIVEN

Sound N’ Fury: Rock N’ Roll Stories

ECW Press

5/6

24. juni 2025

Den gjengse mannen i gata vet kanskje

ikke hvem Alan Niven er. Men den knallharde

manageren som tok Guns N Roses fra

slummen i Los Angeles og på få år gjorde

dem til ett av verdens største band har

utallige interessante historier å by på - og

ikke bare om Axl & co.

I motsetning til mange andre

musikkbiografier er ikke “Sound N’ Fury” en

kronologisk fortelling om hovedpersonens liv,

hvor første tredel ofte er en totalt irrelevant

mimring om barndom og oppvekst. Nei, her

får du heller et knippe med interessante

anekdoter relatert til de band og artister

som Alan Niven jobbet med i løpet av sin

managerkarriere, anekdoter som hopper

frem og tilbake i tid og sted. Og selv om

det står navn som Aerosmith, Judas Priest,

Scorpions, Alice Cooper og Rolling Stones

på forsiden, så er fokuset på Nivens to

hovedband Guns N Roses og Great White,

som han også var med å skrive de fleste

låtene for på 80- og 90-tallet.

Og visst er det noen kostelige historier

han har å by på. Dette er gull for alle som er

i bransjen, og gull for fans av Guns N Roses,

spesielt - selv om ethvert glansbilde du måtte

ha av Axl Rose som en fin fyr vil pulveriseres,

for hvis bare brøkdelen av disse historiene

er sanne, så må Axl Rose være den mest

egosentriske drittungen av en rockestjerne

noensinne. Eller for å bruke Nivens egne

ord; “the selfishness of the unsympathetic

sociopath.” Eller som Izzy Stradlin skulle ha

sagt: “That motherfucker makes us miserable

every fuckin’ day.” Niven så på Izzy som

bandets hjerne og sjel, og var bandets

manager, noe som førte til konfrontasjoner

med Axl, som så Guns som sitt band, og

ble rasende når Niven ikke gjorde som

han ville, som å fokusere på dama til Axl i

musikkvideoene. (“Once Axl discovered that

there would be no concept footage of Erin in

the “Sweet Child O’ Mine”-video, he stormed

off into the night, raging. We had used all the

film for the band.”) Helt fra starten av nektet

Axl å følge managementets linje, og ville

f.eks ikke være supportband for Iron Maiden

eller The Rolling Stones, noe som førte til

at turneer ble avlyst grunnet Axls innfall.

Eller han kunne slå seg vrang, nekte å gå

på scenen på grunn av bagateller og låse

seg inn på hotellrommet sitt. En gang fikk

Niven ham til og med hentet på rommet sitt

av politifolk som slo inn døra og dro med

seg en surmulende drittunge til arenaen.

Han nektet å synge en tone før Slash hadde

sagt unnskyld til ham, for noe småtteri, over

høyttalerne foran titusener av fans.

Og historien om hvordan Slash og Izzy

møtte opp på LA flyplass med masse dop

som de tenkte å ta med seg på sin første tur

til Japan, er også kostelig. Niven tvang dem

til å gå på toalettet og bli kvitt dopet før de

gikk ombord på flyet, og det gjorde de - ved

å ta alt på en gang, her skulle ingenting

gå til spille. Axl møtte selvsagt ikke opp på

flyplassen engang, så Niven måtte kansellere

sin billett, få bagasjen sin losset av flyet, og

fly etter med Axl neste dag.

Så har vi bokas andre hovedband, som

Niven tok hånd om, Great White. Vokalist Jack

Russell døde i fjor av demens, men historiene

her får en til å undres over hvordan han i

det hele tatt overlevde 80-tallet. Perioden

da Great White var i Skedsmohallen som

support for en helnykter Alice Cooper i 1989

var tydeligvis helt krise, hvor Russell måtte

bevoktes 24/7 for å ikke tylle i seg dop.

Bandets første headlineturné i USA måtte

avlyses på kort varsel grunnet Russells

dopproblemer, og bransjen fikk aldri tillit til

bandet igjen - noe som gis som forklaring

på hvorfor Great White aldri kom seg opp i

rockens eliteserie, tross flere hitsingler og to

strake platinumskiver.

Selv om ikke alle kapitler her er like

interessante for alle, så renner denne

boken over av gode anekdoter, og ingen

rockebiografi uten en historie eller to om

Ozzy eller Mötley Crüe. Bare å handle inn

og lese om du er fan av noen av de nevnte

bandene, eller om du er i musikkbransjen. Les

og lær.

Geir Amundsen

norwayrock.net

NRM 2-2025

37

AFARGANG

Awakening the Soul

38 NRM 2-2025

norwayrock.net

Renowned fiddle player Olav L Mjelva has created a unique

project, Afargang, which blends nordic folk, progressive

and black metal, while using the Hardanger Fiddle to create

soundscapes. We sat down with Olav for a chat about the new

record, “Andvake”, which means “Awakened Soul” in Old Norse.


The title of your new album “Andvake” means “Awakened Soul”

in Old Norse, and it feels like that when you listen to it, like you’re

being presented with something new, a sort of awakening. It’s a

fascinating blend of black metal with folk. How did you come up with

this idea and form Afargang?

It’s kind of a long process. Because I’ve always been listening to

metal and rock. Not really black metal, but then I started playing with

Wardruna. That’s at least 10 years ago, and I did shows with them and

then Einar asked me to join them for the Skuggsjå album, with Wardruna

and Enslaved. And that was really inspiring. I think that blend of that more

Nordic Viking sound with the metal was a perfect blend. So, I thought that

maybe someday I will try to do something like this, but I didn’t have any

ideas about where to begin or who to work with. So, I just left it for many

years. And then, I think it must have been during the Pandemic that I just

thought – Now I have time, I could try it, start a little bit on this. So, I did!

And so, I went to friend who has a studio in Hamar – he’s a really good

guitarist – and then that was the beginning. I just made one song that

was the first single that came out in 2022, just as a test. But I realised that

it wasn’t the perfect way to go and I needed to work a bit more with the

idea and I really needed to meet the right people to work with. Then I put

it away for another couple of years. And then in January and February last

year, I saw that I had a lot of free time in my calendar, so, I just thought –

Ah! Just Go for it! And so I contacted Stian Kårstad first. He’s one of my

favourite guitar players. You know him?

I’ve heard the name, isn’t he a producer as well?

Yeah, he plays with Trelldom and he used to play with Gorgoroth and

God Seed and Djerv. So, I was really starstruck. But then I sent him a

message to ask first, if he wanted to be the producer for the album. He

said that we should have a talk so I phoned him. He was really nice and

positive and said that he was getting more interested in folk music, and

he also said that he thought it would be much more fun to play on the

album than just producing it.

Wow, that’s a good vote of confidence. He wanted to play as well.

Yeah, it was amazing. So that was like putting fuel on the fire, because

I think we’re quite similar that when we start something, we just want to

get it done. I sent him all my sketches and ideas during the Spring. And it

was quite a quick process. I had a lot of things ready with the guitars and

fiddles, but we sent it back and forth, and in the end, we were ready to

record drums already in April, and recorded the guitars in June and also

the vocals. And I recorded most of my fiddles here in my studio. So, a fun

process!

I’m really surprised that you’ve not done the main vocals on

anything before.

I’ve always liked singing. But the growling, I do some of it on the

album but that was something I’ve never done before. So, I’m glad I had

some time in my studio. But the growling for the last single, “Leva og Døy”,

I got a friend in called Haldor Bromstad. He is a really good at that stuff.

My intention is to work on that myself and to be able to do it properly,

quite soon.

You don’t just play a melody, you create soundscapes as well. It

feels like you’re pushing the boundaries with what’s possible with

that instrument. What appealed to you about the fiddle in the first

place?

I started playing the fiddle when I was six! But then I started with a

normal violin, so I started playing Hardanger fiddle when I was twenty.

And I just loved the sound of it, even before I started playing it. But I don’t

live in the Hardanger fiddle area, but my mum is from Hallingdal which is

a stronger Hardanger fiddle area. So I had a kind of a reason to take it up.

The last years, it’s become more and more Hardanger fiddle and I also to

a lot of recordings for other musicians and for TV and games in my studio

and then it’s always the Hardanger fiddle. So, it’s definitely something

about that sound and that instrument that is very appealing, and it works

much better in a project like this, I think, than the violin because it just

sounds more haunting and has a more Nordic sound that is quite hard to

describe, a more dreamy, atmospheric sound.

There’s a bit in “Kvile”, where the fiddle plays a repetitive motif all

by itself and then the music slowly builds around it to a crescendo,

and then a guitar solo comes in. The transition is absolutely perfect.

I was wondering, when you’re writing the songs and the motifs, do

you tend to use the guitar or the fiddle?

For this project, for Afargang, I think most of it has come out of guitar,

usually starting with some ideas about some guitar riffs. And then I start

building it from there. And that first idea of the riff could be anywhere in

the song. I just needed something to build the song out from. And then

you think about what kind of world you want this song to be in, because

a guitar riff can also be used in so many ways, different tempos, and

different energies. So, I really enjoy working in the studio and making

music like that, making a song out of nothing.

What is it about black metal that attracts you to it?

norwayrock.net

NRM 2-2025

39

”[The Hardanger

fiddle] just

sounds more

haunting and

has a more

Nordic sound

that is quite hard

to describe, a

more dreamy,

atmospheric

sound.”

For me, I think it’s mostly about the

energy in it. It’s also when I have played solo

Hardanger fiddle, for traditional music, it’s also

a similar energy in that, but it sounds quite

different to black metal. But it’s something

about that aggression and the energy in the

music and that you are able to get it out, in a

way.

Cathartic perhaps?

Yeah, but also I like the dark atmospheric

side of it.

You’ve done that really well on this

album, but there’s a few lighter elements

and one of them is the track “Leika”. After

the intensity of the title track, that was

really well placed. Was that hard to put the

tracks in order?

Yeah, it was very hard and I had the totally

different order in my head, but By Norse

wanted to start with “Mot Verda”. But I wanted

to have far out on the album. But I realised

that it’s probably a really good opening song

because it had a lot of the elements that you

will hear on the coming songs on the album.

It has the folk intro and the black metal. So,

it was a very good choice, but then I had to

rearrange the order completely. It was very

hard, actually, but I’m very happy with how it

turned out.

The closing track “Kom Ned”, why did

you choose that to close with?

For me, it was quite obvious, I think. For

me, it’s the most atmospheric song on the

album, and it’s very sad in the way. Well, you

can make it sad, if you want it to be, but for

me, it’s the song that makes me think the most

about life and my inner wellness.

What was the most challenging song to

finish and why?

Well, “Mot Verda” and the one called “I di

Eining”, those two tracks were leftovers from

the first attempts to start Afargang at the same

time as we recorded the first single, “Heim”.

And we tried recording both of those tracks,

but it didn’t work. So, in the end Stian had to

rework them, and it was difficult because I

had all these ideas in my head about how it

should be, but it didn’t work. But I got a lot of

good input from Stian and it worked out in the

end. We took a lot of time on that, we had to

remove some parts and add some parts, bring

some g guitars and add some other guitars.

What did Stan bring to the sound?

He definitely brought his black metal

sound. And he is an expert at that genre. He

really wanted me to get out what I wanted,

and we also agreed about everything. So, it

wasn’t like a clinch! [laughs] He definitely

brought his dark cold – more like static – dark

black metal. Also, when they were recording

drums, he told Jon Even [Schärer], “Don’t play

so lively, be like a cold machine.”

Interesting. I wanted to ask you

about how you came to work with Gåte’s

drummer.

His sister lives in the same town as me,

and we have played together. I played on her

last album and we made that album together.

When we started playing live, she asked

Jon Even to join her for the concert. So, that

was the first time we played together. And

then, of course I already knew really well

who he was and we knew each other a little

bit from before. It’s like, I didn’t have a good

self-esteem about this project. So I was not

expecting people to say “yes”, when I asked

them to join. But, both Stian and Jon Even

were very positive from the beginning, which

was very surprising to me because I didn’t

know if I had something or if it was something

that could be something. So, I’m really happy

that I got them to join me.

Do you have any plans to play this live?

Yes. I really want to play live. It’s not super

easy to play it live these days, because it will

take a lot of money and time to get it out on

the road, because we need time to rehearse

when need time for a proper production.

And when it goes live, I really wanted it to

be something special. It has to be a good

performance, of course, but it has to be really

well produced, with the lighting and sound

and all the other elements that come into it. It

will definitely take a lot of money and that is,

right now, what is holding it back in a way. But

I’m meeting with By Norse next week to see If

we can come up with some good ideas. It will

be out live, I hope, in the next year.

40 NRM 2-2025

norwayrock.net

DON

FELDER

Ørnen har

åpnet hvelvet

Hvor mange ganger har du hørt “Hotel California”? Og hvor mange

ganger har du spilt luftgitarsolo til den legendariske soloen? Mannen

bak halvparten av den soloen har vært i hvelvet og hentet fram et

digert lass med både gamle og nye låtideer, og er nå aktuell med

skiva “The Vault - Fifty Years Of Music”. Det trigget selvfølgelig

nysgjerrigheten vår, så vi ringte opp den godeste Don Felder på

Zoom, og fikk høre om prosessen.


FOTO: MICHAEL HELMS

- Velkommen til The Vault!

- Veldig stilig! (Felder viser frem studioet sitt med en “The Vault”-

logo på skjermen bak seg).

- Så, det er Jan, ikke sant?

- Det stemmer.

- Jeg gjør det når jeg våkner hver morgen. Beklager det dårlige

ordspillet, du har sikkert hørt det en million ganger før. (Du tok den, ikke

sant? Jan/ yawn)

- Haha, nei dette var faktisk første gang!

- Wow, det var litt rart, hehe. Men du, før vi starter, så må jeg bare

nevne dette. Mange journalister begynner å stille mange Eagles-spørsmål

et lite stykke ut i intervjuene, men dette er ikke om Eagles, det handler

om den nye plata mi og den påfølgende turneen. Om du må spørre

om Eagles, vær så snill å ikke spør om hvordan det var å skrive ”Hotel

California”, hehe.

- Ingen fare. Jeg har faktisk ikke ett eneste Eagles-spørsmål på

blokka, det tar vi om det faller seg naturlig. Før vi går videre har jeg

en hilsen til deg. Jeg la nettopp på med Stan Lynch, og skulle hilse

så mye.

- Herregud, så moro! Vi har kjent hverandre lenge, helt siden

Gainesville på 70-tallet. Jeg jobba jo med Bernie Leadon og Stephen

Stills, blant andre, mens Stan, som var litt yngre enn oss, begynte hos

Tom Petty. Da gutta og jeg flytta til New York og California, tok Stan og

hans medmusikere mange av jobbene vi pleide å ha, på puber og så

videre. Som du sikkert vet var han et viktig moment for oss under “Hell

Freezes Over”-innspillinga, der han var med på et par låter.

- Vi prata om akkurat det. Han nevnte at Fender måtte lage et

par nye gitarer for deg for å få den riktige gitarlyden med tanke på

transponering av tonearten på “Learn To Be Still”. Har du de gitarene

enda?

- Jeg har bortimot enhver gitar jeg noensinne har anskaffet meg. Jeg

har rundt 300 stykker, og vet kun om åtte som mangler, de ble stjålet fra

meg av en gitar-tech som jeg betrodde tilgang til lageret mitt. Han skulle

‘ta de med til reparasjon’, men det han gjorde, var å la kassene ligge igjen,

så det ikke vistes at gitarene manglet. Når vi da skulle ha varetelling noe

norwayrock.net

NRM 2-2025

41

senere, fant vi tomme gitarkasser, og oppdaget

at det manglet for eksempel en 1952-modell

Telecaster, en ´57 Strat og Sunburst Les Paulgitarer

og så videre. Bare tomme kasser sto

igjen, og til den dag i dag føler jeg for å virkelig

gi ham inn, men dessverre har han gått bort, så

det lar seg nok ikke gjøre. Sånn er det når man

stoler på folk.

- Dette er jo virkelig ikke billige gitarer,

og den sentimentale verdien lar seg jo ikke

prissette i det hele tatt.

- Absolutt ikke! Jeg hadde en Gibson 335

med dot inlays (“perlene” i gripebrettet) som

jeg brukte på mange Eagles-låter, så som “I

Can´t Tell You Why”, og plutselig var den borte.

Bortsett fra de, og den aller første gitaren jeg

fikk, som bare var skrot, så har jeg samtlige

gitarer fra hele musikklivet mitt. De er ungene

mine. Da vi tok varetellinga, skrev jeg noen ord

om hvert instrument, så det er mye verdier i

det lageret der.

- Utrolig fascinerende, men vi må kaste

oss i gang med det vi egentlig skal prate

om.

- Det må vi. Jeg har jo ei ny plate ute nå,

og så langt har vi sluppet tre singler; “Free At

Last”, “Hollywood Victim”, og “I Like The Things

You Do”, som handler om kjæresten min, haha!

Jeg regner med at mange gutter kan relatere

seg til den låten.

- Mange av disse låtene er gamle, men

ikke utgitte. Gjelder det alle, eller er det

noen som er skrevet nylig?

- La meg forklare. Da jeg først ble med

i Eagles, fortalte Bernie Leadon meg at om

jeg skulle skrive låter for bandet, kunne jeg

ikke skrive melodilinjer eller tekster, kun

akkordskjemaer og låtstrukturer, altså vers,

refreng, vers, og så videre, så skriver Don

Henley og Glenn Frey melodier og tekster. Til

“Hotel California” skrev jeg 15, 16, kanskje 17

låtideer, hvorav to endte opp på plata; “Hotel

California” og “Victim Of Love”. Det samme

skjedde på “The Long Run”, og det samme

skjedde på “Hell Freezes Over”. Det som

skjedde, var at jeg hadde bodd i Malibu i 29

år, og etter den femte store brannen tenkte

jeg med meg selv at jeg ikke vil utsette verken

huset mitt, meg selv eller instrumentene og

studioet for. Jeg har noen venner som har

mistet gitarsamlingene sine til disse brannene,

så jeg pakket sakene mine i år 2000, flyttet til

Los Angeles, og satte det på et lager fram til

jeg hadde kjøpt et sted jeg kunne bygge et

studio i. Rundt seks måneder senere kjøpte

jeg dette huset som jeg bor i nå, fra Seal,

faktisk, og her var det allerede et studio. Da

ble det kjøp rimelig raskt, og jeg kunne bare

flytte inn instrumentene og begynne å spille

inn musikk. Lenge etter, kanskje 20 år senere,

begynte jeg å tenke på hva som befant seg i

det lagerlokalet, og jeg innså at jeg ikke hadde

en anelse om hva som befant seg der inne. Da

vi begynte å se igjennom ting, fant jeg en rekke

med 24-spors bånd fulle av innspillinger og

låtideer, og til og med ting jeg hadde skrevet

for filmer. I Malibu hadde jeg en 16-spors

opptaker, så det var et lass med 1”-taper som

det sto “Eagles” på, for vi tok opp øvelser

da vi øvde i gjestehuset mitt der. Så fant jeg

ei diger pappeske som var full av kassetter,

ADAT-taper, CD-er, så jeg tok det med meg hit

til studioet, og digitaliserte det. Mens jeg holdt

på med den prosessen hørte jeg gjennom

mye, og oppdaget at det var masse fine kordprogresjoner

der, fine slide-soloer, og masse

greier som jeg helt hadde glemt. Dermed ble

det til at jeg spilte inn disse greiene på nytt,

spesielt siden kassett-kvaliteten ikke var god

nok, og mange av disse ideene er det du hører

på plata. Åpningssporet, for eksempel, “Move

On”, er en låt med mye slide. Da jeg ble med i

Eagles, var sliden min mye av grunnen til at de

tok meg inn i varmen. Da jeg spilte inn ideen

til låten, hadde jeg en 4-spors opptaker, og

spilte inn kanskje halvannet minutt med rytmer

på ei pappeske, før jeg spilte inn en kordprogresjon

og litt bass over. Deretter la jeg på

en slide-gitar, og tok opptaket med til Frey og

Henley. Don likte ideen, og foreslo at vi kunne

kalle den “Slide On”, men jeg syntes tittelen

var litt corny, så den ble liggende ei stund. På

den tida var jeg sammen med ei dame, men

jeg skjønte at det var på tide å gi seg, så til

syvende og sist skjønte jeg at det var på tide

å ‘Move On’, og dermed var tanken sådd om å

endre tittelen fra “Slide On” til “Move On”, og

der har du det. Det var en låtidé fra 1974, og jeg

har ting fra 80-tallet og 90-tallet. “Hollywood

Victim” for eksempel, skrev jeg mens vi jammet

for å få nye låter til “Hell Freezes Over”, så det

er noe fra flere tiår i den kassa. I tillegg er det

tre låter som er rimelig nyskrevne, blant andre

“I Like The Things You Do”, som jeg nevnte for

deg innledningsvis. Både den og “Hollywood

Victim” kom fra gamle ideer, men ble nesten

fullstendig omstrukturert, og det var utrolig

moro å hente inn noen fantastiske musikere,

som jeg har kjent siden 70-tallet for å spille på

disse låtene. For eksempel, det er en ballade

på plata som heter “Let Me Down Easy”, og den

absolutt beste ballade-grooveren jeg kjenner,

er Jim Keltner. Han kom inn, gjorde to takes, og

det følte bare helt vidunderlig. Den hadde ikke

føltes like riktig med noen andre enn akkurat

ham. Så har vi den mer rocka, harde “I Like The

Things You Do”, der hentet jeg inn min gamle

venn fra Styx, Todd Sucherman, og med den

intense energien han har når han spiller, var

han den perfekte trommisen for akkurat den

låten. Jeg brukte Gregg Bissonette på et par

låter, og keyboardister som Greg Phillinganes

og David Paich fra Toto, og Steve Lukather

på ei reggae-låt. Dette er musikere som jeg

vet finner følelsen i låten og kommer inn og

gjør jobben på et take eller to. Disse gutta er

så erfarne at de forstår kord-progresjonen og

grooven i låten, at det er fort gjort.

- Det var en av de tingene som slo meg

da jeg fikk spørsmål om å intervjue deg

og fikk infoen om skiva. Den er spilt inn på

samme måte som da jeg vokste opp, med

masse flinke folk over hele fjøla, så hver låt

har sin egen identitet og sound. Hva slags

følelse dukket opp i deg da du åpna boksen

med et lass med gamle opptak? Hvilke

tanker dukker opp i hodet ditt når noe sånt

skjer?

- Haha! Snakk om flashbacks!! Ok, jeg

hadde nok noen flashbacks på 70-tallet også,

men dette var flashbacks tilbake til spesifikke

steder og episoder der jeg skrev akkurat den

ideen. Ett av opptakene var bare meg på et

keyboard, eller rettere sagt en synth, men jeg

brukte en Fender Rhodes-type lyd. Jeg har

ganske bra gitarteknikk, men når jeg spiller

tangenter kaller jeg meg bare for “Kloa”, for

jeg krummer fingrene på klaviaturet. Jeg spilte

noen enkle harmonier, ingen trommer, ingen

bass, bare meg som satt og lekte meg med

noen nydelige ideer, og bestemte meg for å

arrangere disse ideene til gitar i stedet. Så kom

Greg Phillinganes inn og gjorde sin greie, og

han er virkelig Mr. Magisk; det han får ut av et

keyboard er ute av denne verden. Helt utrolig!

Jeg husker jeg produserte noe min yngste

datter gjorde på den tida, så jeg ville finne

tilbake til den følelsen av å jobbe med henne,

og ba henne synge duett med meg på akkurat

den låten, så “Together Forever” synger jeg

sammen med min datter Leah. Da kan hun ha

den med seg for alltid, der hun synger sammen

med pappa.

- Utrolig moro å se så mange kjente navn

på lista, og spesielt moro er det å se at det

er de samme folkene som spilte på platene

på 70- og 80-tallet.

- Helt enig. Det var også en reise tilbake

i tid. Lukather, for eksempel, har spilt på alle

solo-utgivelsene mine. Når han kommer

over for å jobbe, tilbringer ve de første 45-60

minuttene på å le og prate om hvor teite vi

var i gamle dager. Når vi først setter i gang

med jobbinga, er ei låt unnagjort på kanskje

20 minutter. Vi er effektive sånn. Det samme

gjelder egentlig alle musikerne jeg har med

meg på plata. Nathan East, for eksempel, stjal

jeg fra bandet til Kenny Loggins tilbake på

70-tallet, før Eric Clapton stjal ham fra meg,

og nekter å gi ham tilbake, haha! Når han er i

byen spiser vi lunsj sammen, eller han kommer

innom her, så spiller vi inn noe. Vi er gode

venner. Det er vi alle sammen, sånn sett.

- Spilte alle inn i ditt studio, eller fikk

du tilsendt filer fra noen? Todd har jo et

fantastisk studio, og med størrelsen på hans

trommesett, er det ikke bare-bare å dra det

med seg til deg for å sette opp, mikke og få

lyd på.

- Mye er gjort her, men som du sier;

trommer er litt mer tidkrevende enn for

eksempel gitar eller keyboards. Todd fikk

demoen, og ringte meg og spurte hva jeg ville

42 NRM 2-2025

norwayrock.net

at han skulle gjøre. ‘Hva jeg vil du skal gjøre?? Jeg skal ikke fortelle deg

noen ting som helst, jeg vil at du skal være Todd!’ Han sa at han skulle

gjøre tre opptak; ett med ‘kjøtt og poteter’, ett litt mer aggressivt, og

ett ‘balls to the wall’, så kunne jeg velge selv. Og har du sett, jeg endte

opp med det siste, hehe. Det er så fint med Todd, for han er så grundig.

Han filmer seg selv mens han spiller inn, så jeg kan se hva han gjør, og

hvorfor. Han er virkelig en unik perkusjonist. Jeg setter ham på linje med

Neil Peart, faktisk. Han kjente jeg også, men det var fordi hans datter og

min sønn gikk på førskolen sammen, så han pleide å komme over mens

ungene lekte sammen.

- Jeg deltok på en trommeclinic med Todd for noen år siden, han

er helt vanvittig!

- Vi har turnert ganske mye sammen, og i backdropén til Styx var

det et lite hull der man kunne se på scenen, som tech-en hans brukte.

Om pedalen hans gikk i stykker eller et skinn ble ødelagt, så var han på

pletten med én gang. Kjæresten min elsker hva Todd gjør, så hun pleide å

stå og se på ham så ofte hun kunne. Da det var på tide å finne musikere

til plata mi, ville hun at Todd skulle spille på låten som handlet om henne.

Jeg mente selvfølgelig at hun hadde helt rett, og da ble det sånn.

- Stemmer det at du turnerer med denne plata på samme plakat

som Styx?

- Det stemmer. Vi turnerer fra slutten av mai og ut september, så

det blir endel konserter framover. For det meste i USA, men også noen

jobber i Canada. Vi skulle svært gjerne ha kommet til Europa også, men

det er så sinnssykt dyrt å foreta slike reiser, så det blir nok vanskelig,

dessverre. Vi har jo turnert sammen med Styx og Kevin Cronin fra REO

Speedwagon siden 2012 eller noe sånt, så vi har kjent hverandre lenge.

Turneen har vi kalt “Brotherhood Of Rock”, noe som sier mye om hvordan

samholdet mellom artistene er. Det er null drama, ingen divaer, ingen

sinneutbrudd, ingenting! Vi henger sammen både på og av scenen. Flere

i bandene, og også i crewene spiller golf, så om vi har en fridag henter vi

ut golfklubbene fra under bussen og finner en bane å miste noen baller

på, hehe. Konsertene er på fire timer, og består av hit etter hit etter hit,

både fra det jeg gjorde med Eagles, det Kevin gjorde med REO, og Styx

har jo et bibliotek av hits. Et fantastisk show! Innimellom bytter vi plass,

og spiller på noen av hverandres låter, og har en Grand Finale der nesten

alle er på scenen samtidig. Vi vet ikke alt som skjer riktig enda, men det

blir nok noen overraskelser.

- Blir noen av konsertene filmet så vi som ikke får anledning til å

se konsertene live får se hva dere har gjort?

- Vi har ikke planlagt noe, men det hadde vært moro å få Access TV,

for eksempel, til å gjøre opptak. Vi får se. Jeg må si, det er så moro å

komme i studio på morgen, ta en kaffe og yawn-e meg opp til å leke meg

med en trommeloop og noen nye ideer. Der kom den igjen, beklager,

hehe.

- Hehe, jeg tror jeg må begynne å bruke den der.

- Jeg må si at jeg har kommet meg på improvisasjon. Jeg spilte i et

jazz/fusion/rockeband i New York, og lærte mye om improvisasjon der. Å

spille en solo over et parti, for så å aldri gjenta akkurat den frasen, det er

noe jeg virkelig har lært meg å mestre, men jeg kan ikke akkurat dra på

turne og jamme meg gjennom soloen på “Hotel California”, den må være

riktig tone for tone, ellers går folk av hengslene. Det gjelder egentlig de

fleste av låtene som har vært med meg i 50 år. Derfor setter jeg stor pris

på å komme i studio og leke meg med nye ideer. Det er en utfordring jeg

setter pris på.

- Du har jo også en utfordring når du kommer i studio; å velge

hvilken gitar du skal henge på deg den dagen.

- Akkurat nå har jeg (teller fra 1-9) ni forskjellige forsterkertopper i

kontrollrommet, og kanskje ti forskjellige kabinetter i innspillingsrommet,

så jeg kan mikse mellom Marshall, Bogner, eller hva jeg føler for den

dagen. Pluss et noe mindre utvalg av gitarer enn 300, men jeg liker å

ha valgmuligheter, for det jeg lærte da jeg spilte i Eagles, var at med tre

gitarister, så kan ikke to gitarister ha samme gitar. Man kan ikke ha to Les

Paul eller to Strat-er, for alle gitaristene må ha sin særegenhet og tone,

sånn at de separeres sonisk. På den måten lærte jeg meg lydstruktur,

hvordan jeg skal forholde meg til de andre gitaristenes lyd. Vi spilte

selvfølgelig forskjellige riff og melodier, men det var noe med å la de

forskjellige gitarsporene ha forskjellig struktur. Lydteknikeren min, Chris

Lord-Alge sier at jeg har lært meg kunsten å sette forskjellige tonaliteter

sammen som et puslespill, sånn at de flettes sammen til et ryddig

lydbilde. Det er et utrolig kompliment å få fra en mann som han! Jeg

husker da vi slapp den første singelen, “Free At Last”, var det en kvinne

som spurte hvordan vi fikk til lyden av måsene på starten av låten, og

jeg tenkte; ‘hvilke måser’? Det hun refererte til, var en høyt pitchet slide

med ekko på, som minte om måser. Det er moro å eksperimentere, og

interessant å høre hva fans hører i de forskjellige låtene. Den siste låten

på plata heter “Blue Skies”, og ble skrevet på en akustisk gitar, der jeg

bare satt og drodlet for meg selv, og hørte plutselig en strykekvartett for

meg, så jeg endte opp med å fokusere på å skrive et stykke med akkurat

det. Jeg har også lekt med tanken om å skrive en slags gitar-symfoni,

med mange forskjellige gitarer som instrumentering. Slide, barytongitarer,

bass, akkurat som man gjør i et symfoniorkester, men med gitarer

i stedet for førstefiolin, andrefiolin, bratsj og så videre innover i orkesteret.

Jeg har ikke hatt den riktige inspirasjonen enda, men visjonen er der.

- Med de mengdene med opptak du fant i kassa, er det kanskje

muligheter for flere utgivelser fra hvelvet?

- Å herregud, jeg har ikke kommet meg inn i mer enn kanskje 10%

av materialet, så jeg har liksom ikke funnet ut hva jeg skal gjøre med

alt. Kanskje jeg bare arkiverer det et sted, men mens jeg holdt på med

overføringen til digitale filer, hørte jeg gjennom mye, og akkurat de

ideene som nå er fullførte låter, var de ideene jeg følte for å puste liv i

akkurat da. Etter den erfaringen, tenker jeg kanskje at jeg er i stand til å

puste liv i de fleste ideene, både på godt og vondt, men moroa for meg

ligger nettopp i det å pusle med ideer og finne ut hva som ligger i dem.

Musikk er en svært emosjonell måte å kommunisere på. Jeg husker jeg

besøkte et rehabiliteringssenter for hodeskader i Canada for kanskje 20

år siden, for folk som hadde falt på isen for eksempel, og jeg husker én

hadde blitt truffet av et streifskudd i Bosnia, han var der, det var så mange

skjebner. De kunne ikke snakke, de fleste satt i rullestol, men da jeg spilte

låter de kjente, som “Take It Easy”, viste de uttrykk til å ville synge med, så

musikken nådde virkelig inn hos dem. Det viser så tydelig at menneskets

følelser er sterkt knyttet opp mot musikk, og det er noe jeg setter

umåtelig stor pris på å oppleve. Det samme gjelder åpningen på “Hotel…”,

alle i den rette alderen er rett tilbake til high school, haha!

norwayrock.net

NRM 2-2025

43

serverer en ti-retters meny

44 NRM 2-2025

norwayrock.net

Ghost har hatt en jevnt stigende kurve helt siden debutskiva for

15 år siden, men særlig siden «Meliora» fra 2015 har pilen pekt

rett oppover, populariteten har tatt dem fra Rockefeller til toppen

av plakaten på Tons of Rock og et utsolgt Oslo Spektrum lang tid i

forveien. Nå er sjetteskiva «Skeleta» klar, og vi fikk Papa Perpetua

himself, også kjent som Tobias Forge, på Zoom-skjermen for en

oppdatering både om nyskiva, fjorårets kinofilm «Rite Here Rite

Now», mobilforbud og fremtidsplanene.


FOTO: MIKAEL ERIKSSON

LIVEFOTOS: ANNE-MARIE FORKER

- God morgen og takk for sist!

- Takk for sist, ja. Det var vel for tre år siden, backstage på

Oslo Spektrum. Det intervjuet vi gjorde da gikk visstnok viralt i

diverse Ghost fan groups, for da snakket vi en del om bruk om

mobiltelefoner på konserter og eventuelle restriksjoner på det. Da

mente du at det var for komplisert å innføre et slikt krav til publikum

– men det er akkurat det som skal skje når Ghost starter sin turné i

Manchester om en måned.

- Ja, det var nok ikke for at jeg ikke ville gjøre det tidligere, men for at

det føltes som et for stort steg å ta der og da. Men det kom til et punkt

hvor jeg følte at hvis vi ikke gjorde det, så hadde jeg ikke lyst til å fortsette

å gjøre dette. Så derifra var det egentlig en øvelse i hvordan det skulle gå

til rent praktisk. Og våre partnere på turneen må også få godkjenne om

de orker å ha det på den måten. Kort og godt: Kommer folk til å kjøpe

billetter til konsertene selv om vi innfører et mobilforbud? Så ble det gjort

en markedsundersøkelse, og svaret på spørsmålet ble: «Ja, det tror vi.»

Flott, da kjører vi!

- Glimrende! Personlig er jeg veldig glad for det, mobilbruken på

konserter har blitt stadig verre.

- Ja, enig. Jeg tror at folk kommer til å bli veldig glade for denne

beslutningen, til slutt.

- Du må ha hatt det særdeles hektisk siden Ghost avsluttet sin

«Impera»-turné i oktober 2023. Ikke bare har du vært svært involvert

i konsertfilmen «Rite Here Rite Now» som hadde kinopremiere i juni

2024, og ble sluppet på DVD/BluRay/4K før jul – du har også rukket å

skrive å spille inn en helt ny skive, «Skeleta» med ti nye låter.

- Ja, jeg har egentlig jobbet uten stans døgnet rundt siden vi avsluttet

den forrige turneen, mer eller mindre. Men det er jo grenser for hvor

lenge man orker det. Jeg var veldig involvert i miks og klipp av «Rite

Here». Fra vi spilte inn konsertdelen av filmen, til vi skulle spille inn det

andre aspektet, så ble vi nødt til å klippe konserten først. Og det tok nok

et par måneder, hvor vi gikk gjennom sekund for sekund av hele settet,

for det skulle være ferdig før innstikkscenene, for vi var nødt til å vite hvor

lang hver av innstikkscenene skulle bli, og hvor de begynte og sluttet for

at alt skulle stemme. Og når vi hadde filmet innstikkscenene og alt skulle

klippes sammen, så skjedde alt simultant med at jeg lagde en ny skive.

Og det kommer jeg aldri igjen til å gjøre i hele mitt liv. Det var jævlig

slitsomt.

- Ble den lagd på samme måte som «Impera», med bare deg og

en lydtekniker og en trommis?

- Ja, nesten. Det var akkurat de samme samarbeidspartnere på denne

skiva. Fredrik fra Opeth var med og spilte inn noen gitarsoloer. Jeg har

Vincent Pontare og Max Grahn som jeg samarbeider med på ulike låter,

og så spilte vi inn den på Atlantis Studio i Stockholm. (Legendarisk

studio som har blitt brukt av alt og alle fra ABBA og Roxette

via Green Day, Kent og Lenny Kravitz til Opeth og Entombed.)

Innspillingen minte ganske mye om «Impera». Vi spilte den inn i samme

periode, altså på forsommeren, så ja, det er mange likhetstrekk.

- Du har alltid klar en tematikk før du begynner på en ny skive, og

der «Impera» handlet om imperiers fødsel og fall, så er «Skeleta»

mer personlig.

- Når jeg sier at den nye skiva er mer personlig, så betyr ikke det at

de foregående skivene ikke er det. «Impera» var mer en skive som rettet

lyset mer mot ytre faktorer, som selvsagt påvirker det indre. Det finnes jo

en klang mellom det indre og det ytre, alt henger sammen. Men jeg følte

at etter «Impera» fantes det ikke noe behov for å gjøre en «Impera II», jeg

ville lage en skive som mer tok for seg de indre og tydeligere core issues.

Og det føltes inspirerende å lage en skive der én låt handler om hat, og

én handler om kjærlighet, og én handler om lyst, og én om redsel og én

om aksept.

- Nå fikk jeg først tilgang på «Skeleta» i går og har bare fått

hørt den et par ganger, men den er utvilsomt den mest melodiske

og mest tilgjengelige Ghost-skiva hittil, uten komplekse låter som

«Twenties» eller hardere låter som «Mummy Dust» eller «From The

Pinnacle to The Pit». Var det et bevisst valg, eller var det bare slik

det ble?

- Nei, det ble nok bare slik, faktisk. Når man begynner å skrive en

skive… Jeg har aldri begynt å skrive en skive uten å ha noe på forhånd.

Jeg begynner aldri på et tomt, hvitt papir. Når jeg føler at det er på tide

å begynne å sette sammen noe, så tar jeg en titt på hva jeg allerede

har liggende som kan brukes. Og da hadde jeg allerede «Di Profundis

Borealis» og «Satanized», og deler og biter av flere andre låter hadde jeg

norwayrock.net

NRM 2-2025

45

allerede fra før, i en form som gir en indikasjon

på deler av innholdet. Om en skive med ti

låter er 100 %, og du har tre låter, da har man

allerede 30 % av skiva i boks. Og da gjelder

det å tenke ut: ‘Hva trengs før og etter disse tre

låtene? Hvor skal man plassere disse?’ Det er

som å plassere scenene i en film dramaturgisk.

Da får man forsøke å fill in the blanks. Og så

når man har skrevet tre-fire låter til, så innser

man kanskje at ‘Oj, nå ble det veldig seigt

her, så da må jeg inn med noe som går litt

raskere. Eller nå ble det for mange raske låter,

jeg må inn med noe som nøytraliserer og

utjevner helheten.’ Det er som å servere en

ti-retters meny. Man kan ikke bare servere fisk

og pannekaker, man må by på litt reker og litt

grønnsaker for å få et helhetlig måltid.

- Siden «Impera» har verden tatt en

ny vending, det har blitt en mørkere og

farligere verden. Har det påvirket musikken

eller tekstene på noen måte?

- Både ja og nei. Jeg visste allerede at

denne nye skiven ikke skulle være så direkte

reflekterende over kontemporære forgjengelige

ting. Og med forgjengelig mener jeg egentlig at

det er noe som er foranderlig. Ingenting varer

evig. Ingen leder kommer til å bli den evige

leder for alltid. Tvert imot, jo mer de skriker

på den måten, jo større sjanse er det for at de

dør en gadaffisk død. Heldigvis! Jeg kjente at

denne skiva er noe som skal akkompagnere

oss, eller de som er interesserte, og da ville

jeg skape en frisone hvor man kan helbredes

som forberedelse til resten av livet som du

kommer til å leve etter at disse maktfigurene er

borte. For det kommer de til å bli. Med mindre

du ligger for døden allerede, så er det en

stor sjanse til at du kommer til å få overvære

slutten på dette. Det som skjer akkurat nå, er jo

forbipasserende.

- Hvem er Papa Perpetua, som nå tar

over for Papa Emeritus IV?

- Det vet jeg ikke. Ennå.

- Du lar ham få utvikle seg underveis på

turneen?

- Ja, jeg synes vi skal la ham få vise seg

frem først.

- Hva kan du fortelle om produksjonen

på scenen på den kommende turneen, som

kommer til Oslo i slutten av mai?

- Det kommer til å bli ganske annerledes

fra hvordan vi har gjort ting tidligere. Det er et

snev av innrømmelse, så klart. Jeg merket det

da vi holdt på med «Rite Here Rite Now», at

selv om jeg syntes at det materialet vi hadde

var bra, så var filmen «Rite Here Rite Now» et

resultat av hva jeg synes det skal være etter at

man har klippet filmen. Jeg har klipt bort det

jeg ikke ville ha med, og jeg har inkludert det

som jeg vil at en Ghost-konsert skal være. Og

da lærte jeg hva jeg selv følte at jeg savnet i

konserten. Og det har vi korrigert nå i den nye

produksjonen, slik at det er mer på linje med

hvordan jeg synes at det skal være. Konserten

skal gå gjennom ulike akter, kan man si. Det

”Jeg mener

at «Immortal

Rites» av

Morbid Angel

er en hit, like

mye som

ABBAs «Super

Trouper» er

en hit.”

er en forskjell på hvordan konserten begynner

og hvordan konserten slutter, og ikke bare en

lineær fremførelse av låter.

- Etter Europaturneen skal du en snartur

til Birmingham for å være gjest på den aller

siste konserten til Black Sabbath og Ozzy

Osbourne, sammen med et stjernelag av

andre band og artister. Hvilket forhold har

du hatt til Black Sabbath opp gjennom livet?

- Jeg har virkelig vokst opp med Black

Sabbath, og fremfor alt med Ozzy-Black

Sabbath. Jeg liker Dio-epoken og jeg liker Tony

Martin-epoken også, men det er jo noe helt

annet. Det er helt andre band og sound. Men

ja, jeg er veldig påvirket av Black Sabbath. Da

jeg var liten, på 80-tallet, så var den tids utgave

av Black Sabbath mer i skyggen av soloartisten

Ozzy Osbourne. Han var mer pop på den tiden,

med store låter og hits og massive turneer,

mens Sabbath var mer i bakgrunnen da. Ozzy

Osbourne på 80-tallet har betydd veldig mye

for meg både som låtskriver og artist, men

også de gamle skivene til Black Sabbath har

vært en påvirkning. Fremfor alt når de begynte

å bli litt mer progga. De skivene som betyr

mest for meg er «Vol 4» og «Sabotage» og

«Sabbath Bloody Sabbath».

- Så hvis du skulle sette opp en kjapp

Topp 5-liste med Black Sabbath-låter, hva

plukker du da?

- I prinsippet blir det ingen låter fra de to

første skivene. Ikke for at de er dårlige, bare

for at jeg er så usigelig lei dem, jeg har hørt

dem så jævlig mye. Jeg syntes Black Sabbath

ble mye bedre senere. De ble mye dypere.

Mye mer dybde i alt de gjorde. Ghost har

spilt med Black Sabbath et par ganger før,

og da fokuserte de dessverre veldig på de to

første skivene, mens jeg helst vil høre låtene

fra midten av 70-tallet. Så la meg si «Killing

Yourself To Live», «Wheels Of Confusion”,

“Sabbath Bloody Sabbath”, “Symptom Of The

Universe” og “Am I Going Insane”.

- Som unge svensker flest på 80-tallet

var det vel umulig å ikke bli eksponert for

ABBA, noe man tydelig kan høre i enkelte

Ghost-låter. Men hva med den svenske

hardrocken som ble eksportert på 80-tallet?

Hva har band som f.eks. Europe, Yngwie

Malmsteen eller Candlemass betydd for

deg? Du er vel med i den kommende

dokumentaren om førstnevnte?

- Den eneste artisten av dem du nevnte nå

som ikke har hatt en enorm, dyp påvirkning

på meg, er nok Yngwie Malmsteen. Til og med

som gitarist havnet han like utenfor, for min

del. Jeg har alltid vært fokusert på låten. Jeg er

opptatt av hits. Og da mener jeg at «Immortal

Rites» av Morbid Angel er en hit. Jeg mener

at «Pentagram» med Possessed er en hit,

like mye som ABBAs «Super Trouper» er en

hit. Noe som man umiddelbart dras med i på

grunn av måten det er skrevet på. Jeg syntes

aldri at Yngwie Malmsteens låter var helt der,

selv om han spilte – og spiller – i sirkler rundt

alle andre gitarister. Og da beit jeg aldri helt

på, selv om jeg kan jo verdsette hans eksistens

enormt. Underholdningsverdien på alt han gjør

og alt han spiller og alt han sier er jo utrolig,

men låtskriveriet kommer langt ned på listen

hans. Det jeg har mest felles med ham - og

det tror jeg mange ikke er klar over, selv om

jeg har gjort det hele mitt liv – er å høre på

de klassiske komponistene. Jeg har alltid hørt

mye på klassisk, selv da jeg var liten. Veldig

mye av mitt musikkspråk og min måte å se på

hvordan man dramatisk bygger låter, kommer

fra klassisk musikk. Så jeg og Yngwie har nok

mange av de samme inspirasjonskildene.

Så har vi Joey Tempest, som alltid har hatt

en enorm evne til å skrive gode låter. Så han

og Europe har vært en inspirasjon både på

låtskriving og suksessmessig – det var ingen

som levde i Sverige i 1986 uten å få med seg

at det gikk veldig bra for Europe. Selvsagt var

jeg kjempefan av Europe da jeg var gutt – men

samtidig elsket jeg Roxette og ABBA.

- Da er tiden vår ute – takk for praten, så

ses vi i Oslo Spektrum i slutten av mai!

- Den er god! Takk selv, vi ses!

46 NRM 2-2025

norwayrock.net

Hvor faen ble det av…

TNT-vokalist

Baol Bardot Bulsara?

I 2017 skilte TNT og Tony Harnell atter en gang lag, og bare et par

måneder etter Harnells exit sto TNT på scenen i Oslo Spektrum, som

support for Scorpions, med en ny frontmann som ingen hadde hørt om –

Baol Bardot Bulsara fra Madrid. Men denne nye alliansen skulle ikke vare

lenge, tross ny skive. Covid satte som kjent stopp for alt av turnering, og i

2023 kom nyheten om at Harnell var tilbake i TNT igjen, igjen. Og da ble

jo det soleklare spørsmålet: Hvor faen ble det av Baol? Vi fikk spanjolen

på Skype-skjermen for en oppklarende prat.

norwayrock.net

NRM 2-2025

47


FOTO: KENNETH SPORSHEIM

LIVEFOTOS: ARASH TAHERI

- La oss ta dette litt kronologisk. Når begynte du å synge i band?

- Egentlig var det trommis jeg ville bli, da jeg ble musikkfanatiker som

tenåring. Mine foreldre lovte å kjøpe meg et trommesett hvis jeg besto

kurset. Og det gjorde jeg, men de kjøpte ikke slagverk, haha. Men det

var en klassisk gitar hjemme so jeg begynte å spille på, og lærte meg

noen akkorder. Dermed ville jeg bli gitarist, og satt hjemme og lærte meg

å spille låter med band jeg likte, og jeg begynte å synge med mens jeg

spilte. Etterhvert innså jeg at jeg hadde ikke det som trengs for å bli en

god gitarist - jeg var for lat. Dermed satt jeg igjen med sangen. Jeg var 19

før jeg spilte min første konsert som vokalist, sammen med noen venner

på videregående skole, et akustisk sett.

- Når var dette?

- Det må ha vært tidlig på 90-tallet. 1993. Etterhvert begynte jeg å

utvikle min vokalteknikk og sang i flere lokale band i Madrid. Metal er ikke

stort her i Spania sammenlignet med Skandinavia, men jeg var i studio

med band og vi spilte konserter. Og jeg fikk sjansen til å turnere i Sør-

Amerika som korist med et av Spanias største band innen melodiøs rock,

Mago de Oz, i 2006. De er svære i den spansktalende delen av verden, de

turnerer konstant i Sør-Amerika og Mexico. Så jeg hadde en del erfaring

fra både scenen og studio før TNT kom inn i bildet.

- Når og hvordan kom du første gang i kontakt med TNT?

- Jeg så en annonse om at TNT var på utkikk etter ny vokalist. Jeg

antar dette må ha vært rundt 2015, da Tony Mills sluttet. (2013, tenker jeg

vi sier, Baol.) I mitt forkvaklede sinn sendte jeg dem et opptak og bilder,

og glemte det deretter fullstendig, særlig da de uansett fikk Tony Harnell

tilbake. Og så en dag i 2017, jeg satt hjemme og så på «Game of Thrones»,

og sjekket telefonen hvor jeg fant en mail fra Ronni Le Tekrø. Jeg skjønte

ikke bæra - er dette scam, eller? For jeg hadde vært TNT-fan siden jeg var

tenåring. Hvis noen synes at jeg høres ut som Harnell, så er det fordi TNT

er i mitt DNA, Harnell var en av mine første vokale forbilder og helter. De

var alltid noe helt annerledes, i mine øyne. Jeg kunne alle 80-tallsskivene

på rams. Men vi kom i dialog, og først fikk jeg høre at Ronni ville ha meg

som vokalist på sitt soloprosjekt. Jeg dro til Norge for en helg i juli, og da

spilte vi inn to sanger.

- Hvilke var det?

- «People Come Together» og «Not Feeling Anything». Dette fikk

tommelen opp fra Ronni, som sa at han ville ha meg med videre, men

han måtte høre hva plateselskapet syntes. Et par måneder senere var

jeg tilbake i Norge for å gjøre neste runde av innspilling. Og da ba de

meg sette meg og sa at «Ok, her er greia. Vi vil ha deg til TNT, og ikke

til Ronnis soloprosjekt.» Og jeg ble helt satt ut, det hadde jeg overhodet

ikke forventet. Bakerst i hodet hadde jeg kanskje en liten forhåpning om

at denne forbindelsen til Ronni på sikt kanskje kunne lede til jobben i

TNT, men ikke da! De hadde jo Harnell! Presset gikk fra null press til 100%

press på ett minutt.

- Så Harnell hadde ikke sluttet i bandet/blitt sparket på det

tidspunktet?

- Joda! Det var bare ikke offentliggjort ennå. Dette var oktober 2017,

tror jeg.

- Riktig. Harnell spilte sin siste konsert med TNT 26. august 2017,

og 22. november sto du på scenen med TNT i Oslo Spektrum som

support for Scorpions.

- Det stemmer. Snakker om å bli slengt ut på dypt vann. Men det

gikk så bra som jeg kunne forvente, for jeg debuterte heldigvis med en

konsert som ikke primært var rettet mot TNT-fansen. De fleste var der

for å se Scorpions. Så selv om det var i selveste Spektrum, så var jeg

ganske avslappet før vi gikk på, for bare 25% av publikum var der for TNT.

Dermed var ikke presset så stort, følte jeg. Det ville vært verre å debutere

på Rockefeller foran utelukkende TNT-fans.

- Det jeg syntes var snodig med den konserten var at før

konserten svirret ryktene blant fansen. Vi visste at vi skulle få se den

nye TNT-vokalisten for første gang, men ingen visste hvem det var.

Folk spekulerte : «Er det Jan Thore Grefstad, har de fått Mills tilbake,

er Harnell tilbake allerede, er det Sebastian Bach eller Jørn Lande?

Hvem?» Og så kommer du på scenen, men ingen introduserte deg.

Du fikk etterhvert introdusert deg selv, men navnet ditt er ikke

akkurat lett å oppfatte for vanlige nordmenn, så de fleste var like

forvirrede da de gikk. Det var først i ettertid at vi leste navnet ditt og

fant ut hvem du var.

- Ja, det var noe de ville gjøre, la fansen gjette, og de hadde stor moro

av dette, for ingen hadde hørt om meg engang.

- Så når var første headlinekonsert?

- Det tror jeg var i Drammen. (Niks, Rockefeller 12. januar 2018. Union

Scene i Drammen dagen etterpå. Journ. anm.) Joda, jeg koste meg, men

det var utrolig slitsomt fordi vi hadde hatt en annen opptreden tidligere

samme dag, en firmaevent på flyplassen i Oslo. Så jeg var sliten, men

adrenalinet fikk meg gjennom det, og jeg var glad for å endelig kunne

gjøre dette. Og tilbakemeldingene var fine, så jeg var fornøyd. Jeg hadde

ikke noe ønske om å erstatte noen, jeg ville ikke prøve å være noen

andre enn meg selv. Jeg ville bare hjelpe bandet å videreføre arven,

å synge de sangene som jeg elsket så godt jeg kunne. Og jeg kunne

studioversjonene så godt at jeg prøvde alltid å synge låtene på akkurat

den måten. Mange andre vokalister skal absolutt sette sitt eget stempel

på låtene og gjøre en vri på melodiene på konserter, til og med Harnell

gjorde det, men jeg ville gjøre dem 100 % som på studioskivene. Det er

slik jeg elsker de låtene.

- Ja, syng låtene slik fansen er vant til å høre dem. Og du var ikke

bare Harnells erstatter, du var faktisk bandets fjerde vokalist og

hadde tre andre vokalstiler å tilpasse deg til.

- Ja, vi spilte låter fra alle epokene. Jeg fikk høre at Harnell ville ikke

synge noe annet enn låtene han hadde spilt inn med bandet, men jeg

kunne gjerne synge låter fra både Dag-epoken som «U.S.A.», og fra Tony

Mills-epoken, som «Refugee». Jeg insisterte til og med på låter som f.eks.

«Fallen Angel», som de aldri hadde gjort live før, men det var ikke Ronni

spesielt interessert i, han ville være i komfortsonen sin. (Tekrø har sagt i

intervjuer at det er mange låter på «Intuition» han ikke liker, og at nettopp

«Take Me Down (Fallen Angel)» er den verste av dem. Journ. anm.)

- Hvordan var det å spille inn en hel skive?

- Jeg hadde jo jobbet i studio før, men dette var første gang jeg hadde

jobbet på TNT-måten, med lag på lag med vokal og hundrevis av opptak

av hver eneste linje i hver eneste låt. Selv om det kanskje låt bra i femte

opptak, så insisterte de på nitti opptak til. I starten var det litt frustrerende,

men etterhvert tok jeg det som en utfordring.

- Hvordan funket det at du bodde i Madrid og resten av bandet

48 NRM 2-2025

norwayrock.net

holdt til i Norge?

- Greit. Altså, Harnell bodde lenger unna enn det jeg gjorde, og jeg var

tross alt på samme tidssone som dem. En tretimers flytur unna når enn de

trengte meg.

- I juni 2018 slapp dere «XIII», men TNT gjorde ikke mange

konserter i kjølvannet av den?

- Nei, jeg var i TNT i fem år, og vi gjorde totalt 14 konserter. En av

hovedårsakene er selvsagt covid. Det ødela alt for konserter og turnering.

Og da faren var over og man kunne reise igjen, var det restriksjoner med

munnbind og karantene. Og da det åpnet igjen, gjorde vi to-tre konserter,

og det var det. Men jeg antar at problemet var at konsertarrangørene var

usikre på et TNT uten Harnell. Og det skjønner jeg. Jeg er fan, og det TNT

jeg liker, er med Harnell. Men mange konsertarrangører var usikre, og lot

være å hyre inn bandet.

- Men det var jo to år, 2018 og 2019, uten covid, hvor dere ga ut

en ny skive, og likevel bare ett dusin konserter. Hvordan reagerte

plateselskapet, Frontiers, på skiva?

- Jeg vet ærlig talt ikke, for jeg fikk aldri ta del i noe av det

forretningsmessige rundt bandet. Det var ett av problemene med TNT, det

var ikke en god kommunikasjon. Jeg var her, de var der, og noen ganger

fikk jeg høre ting om bandet i media og tenkte: «Javel? Hvorfor har ingen

fortalt meg om dette? Jeg er jo vokalisten i bandet! Jeg burde ha visst

dette!»

- Tony Harnell sa nøyaktig det samme i et intervju vi gjorde med

ham i 2018, og at det var hovedgrunnen til at han hadde sluttet flere

ganger.

- Ja, jeg husker at han sa det en gang jeg snakket med ham. Jeg kom

vel inn i TNT i en merkelig tid for bandet, mens de var i ferd med å kvitte

seg med det managementet som de hadde hatt i alle år. Så i en periode

var det overhodet ikke noe management. Et hvert band burde ha en

manager som et nav i hjulet, som sørger for kommunikasjon ut til alle

parter, både bandmedlemmer og media og konsertarrangører. Men det

var ingen manager, så ingen sørget for kommunikasjonen. Det hendte at

jeg ankom en flyplass, og ingen var der for meg. Ingen kom for å hente

meg, jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle dra. Har jeg et

hotellrom her, og i så fall hvor? Ingen hadde fortalt meg noe som helst.

- Hvordan tok TNT-eventyret slutt for din del? Trakk du deg ut,

eller ble du informert om at dine tjenester ikke lenger var påkrevd?

Eller leste du på nett at Harnell var tilbake…?

- I løpet av covid stoppet nesten alt opp. Jeg prøvde å holde

fremdriften i gang, og foreslo flere ganger for de andre at vi kunne gjøre

en livestream eller noe sånt for å minne

fansen på om at vi fortsatt var i live. Men

det fikk ikke særlig respons, det var bare

«Vet ikke, vi er ikke sikre, vi får se…»

Ingenting skjedde, ting bare rant ut i

sanden, og etter en stund følte jeg meg

fanget. Jeg ble med i et tysk band som

heter DeVicious og spilte inn en skive

med dem som heter «Code Red» (2023),

og en av sangene der handler om hva jeg

følte på den tiden, og den heter «Stuck

In Paradise». Den teksten forteller alt om

hva jeg tenkte og følte rundt TNT. Jeg

tenkte på å slutte, men før det kom så

langt, fortalte de meg at Tony Harnell kom

tilbake. Jeg svarte bare at det er helt greit

for min del, la oss sette punktum her.

- Du sluttet i DeVicious også etter

en skive – var det avstanden som ble

problemet, med deg i Spania og de

andre i Tyskland?

- Problemet av i bunn og grunn at

de hadde ikke råd til å ha en vokalist

i utlandet, som måtte flys inn og

innlosjeres på hotell hver gang de skulle

gjøre noe. Det er dyrt å turnere, særlig

etter covid har prisene på transport og overnatting skutt i været, og da er

det ikke økonomisk bærekraftig for et forholdsvis lite band å fly inn ett av

bandmedlemmene støtt og stadig. De brukte så mye penger på meg at de

satt ikke igjen med noe selv. Så det var et helt logisk fornuftsbrudd.

- Jeg ser at det siste året har du drevet med sangleksjoner online?

- Ja. Jeg bor jo ikke akkurat i Europas rockehovedstad, så jeg måtte

finne på noe. Jeg ble litt lei av rockebransjen, så jeg tok timer i hvordan

jeg kunne bli en sangpedagog. Jeg lærte meg å lære bort. Folk har stadig

spurt meg om jeg kan lære dem, men jeg har ikke hatt noe kunnskap om

hvordan, jeg har alltid vært en instinktiv, selvlært sanger. Jeg aner ikke

hvorfor eller hvordan jeg gjorde ulike vokaløvelser. Så nå har jeg mange

studenter, og det er egentlig bare det jeg driver med for tiden. Hver gang

jeg blir bedt om å bli med i et band eller turnere, så har jeg ikke hatt lyst.

Kanskje en dag, men ikke nå. Det er mulig at jeg må få litt mer avstand før

jeg kan sette pris på det livet igjen.

- Hva om noen fra for eksempel Skid Row ringte deg?

- Åh! Haha!

- De trenger jo fortsatt ny vokalist.

- Ja, de er jo det amerikanske TNT, for de har jo også hatt storforbruk

av vokalister.

- Ja, de har vel hatt åtte vokalister nå. TNT har bare hatt fire.

- Akkurat, så de er markedsledere der, altså! Jeg vet ikke helt. Jeg er

ikke så stor Skid Row-fan at jeg uten å nøle hadde kastet meg på det

toget. Tidligere tenkte jeg at selv om jeg ikke hadde vært fan av TNT,

så ville jeg grepet sjansen til å være i et slikt band. Men greia er at jeg

elsket TNT. Det er noe annet når et stort band ringer deg, og du ikke liker

musikken, men drar dit fordi du er proff og det er en stor mulighet for deg.

Men når et mindre band ringer, og det er noe du elsker, da er jeg med,

hva enn som trengs. Da gjør jeg alt for å ta del i dette. Mulig jeg graver

min egen grav her med å si dette, men jeg tror jeg hadde måtte takke nei

hvis Skid Row ringte.

- Har du hatt noe kontakt med noen av gutta i TNT siden splitten?

Du vurderer ikke å dra å se dem når de spiller en festival i Barcelona

i sommer?

- De tok faktisk kontakt for rundt ett års tid siden og lurte på hvor

tilgjengelig jeg var i tiden fremover, men jeg aner ikke for hva. Og jeg ante

ikke at de kommer til Barcelona i sommer! Det artige er jo at TNT spilte

aldri i Spania mens jeg var en del av bandet… Som nevnt er TNT en veldig

viktig del… av min fortid! Og det tenker jeg at det skal få forbli. Min plass

er ikke der lenger, og jeg er ikke den mannen lenger.

norwayrock.net

NRM 2-2025

49

ÅGE

ALEKSANDERSEN

Dekksguttens siste reis med Sambandet

Han kalles gjerne nasjonalskalden, og har blitt både geniog

idiotforklart. Han har skrevet en av våre mest kjente og

kjære sanger, og fått terningkast én. Men Åge Aleksandersen

har alltid reist seg, og står i dag fjellstøtt. Nå er han på sin

siste tur sammen med sitt Sambandet, før den delen av Åges

karriere legges på hylla. Vi fikk en lang og trivelig prat med

Åge i hans studio på Brattøra i Trondheim.


FOTO: HANS MARTIN HØYDAHL & MARTHE A VANNEBO

- Hva gjorde at du tok valget med å flytte til Trondheim da

Prudence ga seg?

- Når man er såpass tullete at man velger å forsøke seg som musiker,

så er det ganske fantastisk når drømmen faktisk går i oppfyllelse, som

den gjorde med Prudence. Vi turnerte utav ville helvete, og solgte, etter

datidens standard, mange plater, men vi tjente ikke penger, så da vi ga

oss i Prudence, var jeg skinnblakk, og måtte ha en jobb. Jeg hadde jo

kone og to små, og hadde ikke jobb eller hus. Så møtte jeg Erling Berg,

som var markedssjef i Radmann-gruppen, og han introduserte meg for

Finn Radmann, og fikk jeg jobb på dagen. Jeg hadde ingen penger, men

‘det ordne æ’, sa han. Ikke hadde vi noe sted å bo, men det ordnet han

også. Han fikset en leilighet på Flatåsen i Trondheim, og kausjonerte på

et lån i det som het Kredittkassen den gangen, så på et øyeblikk hadde

jeg både hus, jobb og penger. Da var tilværelsen normalisert, om jeg

kan bruke det uttrykket. Dermed ble det engasjement i kor, korps og

fotball på Flatåsen. Det var ei suveren tid for meg! Bare det å sette seg

på bussen til jobb, jeg tror ikke noen kan forestille seg hvor deilig det

var etter så mange år på fri flukt. Prudence var nesten som et anarkistisk

taterfølge, men nå var jeg plutselig lagleder for et fotballag.

- Det var du. Jeg var jo med på bussturer med deg den gangen

jeg.

- Var du?? ‘Va æ grei da?’

- Jada, bare fine minner. Jeg husker faktisk at jeg glemte jakka i

bussen, og ringte på døra di for å få den tilbake. Jeg var såpass ung

enda da, at jeg ikke visste at du var Åge Aleksandersen. Jeg våkna

på deg først da jeg fikk “Ramp” i julegave fra mormor i 1980.

- Haha, så moro! Vi spilte i Stavanger i helga. Da spilte vi “Ramp”.

- Jeg er jo av den formening om at det er minst tre låter fra den

skiva som burde ha vært med i live-settet.

- Haha, det tviler jeg ikke på! “Ramp” er kanskje ikke favorittsangen

min, men noen krav må vi vel innfri. Innspillingsmetoden på den plata var

såpass spesiell at jeg tror nesten jeg husker hver dag av den prosessen.

Vi spilte inn på en to-spors Revox via en Peavey PA-mikser nedi Ilsvika,

50 NRM 2-2025

norwayrock.net

der vi øvde. Det var ikke noe kjære mor, og det

låter nok ganske skrøpelig.

- Jeg pleier å si at den skarptromma

virkelig låter som ei pappeske, men den er

veldig tidsriktig.

- Joda, vi var kanskje litt preget av punken,

og sto i motsetning til dansebandene i byen,

som spilte til dans i hvite slengbukser og

platåsko. Ting skulle gjøres billig og enkelt. Det

var en ufattelig lærerik prosess for meg, både

som sangskriver og produsent. Vi turnerte før

både mobiltelefoner og PC, og nå sitter jeg her

og tenker på alt det sprø jeg har vært med på,

og skriver musikk.

- Og selv om Sambandet nå blir historie,

fortsetter du med det?

- Åja, jeg kommer til å fortsette å skrive

sanger. Gunnar (Pedersen, gitar) og

jeg har jo dette prosjektet sammen med

Trondheimssolistene, og så kommer jeg

nok helt sikkert til å gjøre noen konserter

alene. Det gjorde jeg jo rundt årtusenskiftet,

før Sambandet kom i gang igjen, på alt fra

puben til Oslo konserthus, og det, det likte

jeg! Det var rundt den tida da Terje Tranaas

(keyboards) kom og sa; ‘skal du ikke bare

begynne å spille låtene slik de egentlig er?’ Før

det gjorde jeg jo mange konserter sammen

med fiolinisten Konstantin Popchristov, og var

håpløst forelsket i det konseptet. Jeg storkosa

meg, men fikk nesten bare kjeft i media.

- Du har fått din dose kjeft opp gjennom

årene.

- Jeg har gitaren min, så jeg klarer meg.

Det ene året er jeg idiot, det neste geni. Sånn

har det nesten alltid vært. Sannheten ligger

kanskje et sted midt imellom.

- Synes du at du har fått for mye kjeft?

- Nei, jeg synes egentlig ikke det. Jeg

husker da vi ga ut “Laika” (1991), sto det

kjempestore terninger med én prikk på i

de store Oslo-avisene, det var ikke spesielt

moro. Men sett bort fra det, synes jeg kanskje

at jeg har fått den kjefta jeg fortjener. Men

jeg kommer ikke unna det faktum at jeg

ekstremistforklares av idioter, og det skjer

fremdeles, at jeg tilegnes holdninger som jeg

ikke har, at jeg feilforklares eller feiltolkes, det

skjer fremdeles.

- I dag skal man helst ikke åpne kjeften,

men du har aldri vært redd for å sette ord

på det du mener og står for.

- Nå er jeg 76 år, og når jeg ser at det jeg

skriver om eller sier setter i gang diskusjoner.

Det dette forteller meg, er at det er alt for få

som gjør akkurat det. Vi kan ta ei låt på den

nye plata, “Gud Var Ikke Der”. På grunn av den

låten får jeg hatbrev om at jeg er ‘sånn og

sånn’. Det handler ikke om geografi, men sånn

velger altså enkelte sjeler å tolke den. Det får

være opp til de, men budskapet i låten nådde

nok ikke helt fram i de tilfellene.

- Folk oppfatter budskap på forskjellig

måte.

‘Skal du

ikke bare

begynne å

spille låtene

slik de

egentlig er?’

- Det er jo dét som er interessant med å

være sangskriver. I den nye verdenen får jeg

så jævlig mange meldinger på sosiale medier.

Det er merkelig hva folk kan tolke ut fra

tekstene mine.

- Spør du noen gang hvorfor den

aktuelle teksten tolkes på akkurat den

måten?

- Nei, jeg gjør ikke det, vet du.

- Blir du ikke nysgjerrig?

- Ja, jo, nei… Altså, jeg har jo rundt 145.000

følgere på Facebook, og det blir en enorm

mengde henvendelser. Mange kommuniserer

på veggen min, men det kommer også

store mengder i innboksen, og det som er

viktig for meg, er at det som skrives mellom

vedkommende og meg, det forblir mellom

vedkommende og meg. Det er jo ikke alt jeg

svarer på, men om det kommer konkrete

spørsmål, for eksempel, forsøker jeg å svare.

Om noen takker meg for at en sang handler

om en konkret ting i deres oppfatning, men

som ikke har rot i det jeg faktisk skriver om, lar

jeg de leve i den troen. Det kan jo være at de

har rett i sin oppfattelse også, for alt jeg vet,

hehe. Line (datter og pressekontakt) og jeg

har opprenskning på de sosiale mediene mine

hver dag vi. Etter Spellemannsprisen i 1984,

så gikk Åge inn i Oslo konserthus som én

person, og morgenen etter var hele verdenen

hans forandret på grunn av at vi spilte “Lys

Og Varme”. Den gangen så jo hele landet på

Spellemannsprisen. Det var der det startet,

for den opptredenen genererte et takras

av henvendelser, den gang i brevs form. Vi

snakker tusenvis av brev. Den gangen betød

det at man måtte ha en blyant eller en penn,

og et papirark, en konvolutt og et frimerke, og

du måtte gå til postkontoret for å sende det.

Da rekker du å tenke deg om både én og to

ganger. Nå er veien fra tanke til handling mye

kortere. Da får det jeg mottar i innboksen et

litt annet preg. Det er mange som hadde hatt

godt av å tenke seg litt om.

- Du nevnte “Lys Og Varme” her nå. Den

har jo virkelig blitt en del av den norske

folkesjela.

- Jada, ‘men er det rock?!’ Haha!

- Rock kan være så mangt, også

ballader. Det finnes de som mener at om

det er med trekkspill, er det ikke rock.

Uansett! Men gjorde den låten, eller plata

for den del, noe med deg som låtskriver?

Livet ditt forandret seg helt sikkert, men

foretok du noen analyse på hva som faktisk

skjedde?

- Nei, jeg gjorde nok ikke det. Tilgangen på

noe å skrive om er konstant bra, men ståsted

forandres, og jeg skifter kanskje mening. På

den ene siden er det kanskje bare positivt at

det gikk som det gikk med “Levva Livet”, “Lys

Og Varme” og alt det der, men på den andre

siden er det kanskje ikke bare enkelt heller.

Jeg har nok konsekvent skygget unna det å

lage en ny “Lys Og Varme”

- Det er jo ei kjempefallgruve!

- Det er det! Jeg skriver jo ballader, men det

viktigste for meg, er at det jeg gjør fremstår

med verdighet og relevans. Det kjenner jeg på

når jeg står på scenen med Sambandet også,

jeg er omringet av vanvittig flinke musikere, og

når jeg sitter og prater med deg nå, som jeg

også har gjort i andre intervjuer, så kjenner jeg

at det er riktig å avslutte nå.

- Er det ikke noe vemod?

- Næææææh, det er så mye styr med

Sambandet, haha! Nei, faen, vi er gode

venner vi. Det er en bra gjeng, og vi tar vare

på hverandre, men samtidig, jeg er 76 år, og

to og en halv time med knallhardt kjør, det

kjenner jeg på. Vi våkna til terningkast seks

etter konserten i Stavanger, og det kjenner

jeg at jeg skal klare å fortsette med til 6.

september på Lerkendal. 7. september skal jeg

begynne å røyke og drikke brennevin. Neida,

det er utrolig trivelig, men det koster for en

voksen herre. Men å spille med Gunnar og

Trondheimssolistene, dét skal jeg fremdeles

kose meg med. Men tida med Sambandet, det

føles riktig at den tiden er over nå.

- Hva sier guttene i bandet?

- ‘Nei, dæm…’ Neida, jeg har mange fine

samarbeidspartnere der. Steinar Krokstad

(trommer) - enestående, proff, kunnskapsrik,

ordentlig… Det er jo ham jeg støtter meg på

i mange sammenhenger. Rolig, vettu. Det er

klart, når det nærmer seg Lerkendal, så tror

jeg nok vemodet vil dukke opp, men de har

nok å gjøre de gutta der. De spiller jo hele tida.

- Hvordan har det vært i bandet; er det

kong Åge og de gjør som de får beskjed

om, eller har de litt å si? Jeg vet jo at

Steinar har fungert som orkesterleder, om

man kan kalle det det. Når dere skal på

turné eller spiller inn ei plate, hvor mye har

de å si med tanke på produktet?

- De gutta er der av én årsak; hver av de

har sitt eget fingeravtrykk. Gunnar Pedersen

spiller med meg fordi han er Gunnar Pedersen.

Jeg ber jo ikke han om å være Skjalg Raaen,

norwayrock.net

NRM 2-2025

51

ikke sant? Jeg gir de demoene, så får de fargelegge med det de har i sine

paletter. Til slutt i slike prosesser må det tas en avgjørelse, og den må jeg

ta. Men vi må huske på at Sambandet ble startet i ´76, og det har vært

utrolig mange dyktige musikere innom, og det er godt mulig at blant

de musikerne, så sitter det noen som tenker ‘æ slutta fordiń Åge va en

hæstkuk’, det tror jeg, men så er jeg også veldig god venn med mange av

de som har vært med meg, og det har vært mange, altså! Men fra rundt

2002 så har dette bandet vært forholdsvis stabilt.

- Veldig stabilt, og det er det nok en grunn til.

- Joda, men når dette har blitt så svært som det har blitt… det har jeg

jo ikke klart alene. Det er mye arbeid å holde dette så profesjonelt som vi

faktisk har klart å gjøre det, men ta for eksempel det å ha Skjalg på laget

da, som er så, hva skal vi kalle det, ekstrovert, han er jo som flybensin

på ethvert festivalpublikum, ikke sant? Så har vi Gunnar Pedersen i den

andre enden, som har vokst opp innenfor pinsebevegelsen, som leverer

salmer i gitarsolo etter gitarsolo, og så videre og så videre, så uten denne

gjengen hadde jeg garantert ikke vært der jeg er nå.

- Nettopp. Og det at alt dere gjør er så gjennomtenkt bør være til

inspirasjon for enhver artist. Bare det faktum at allerede når dere

går på scenen ser vi at det er koreografi også, ikke bare musikken.

Det vitner om en artist og et band som vil levere et produkt som

fungerer i alle ledd.

- Ikke sant? Vi øver jævlig mye på å gå og stå. Vi gjør det! En annen

ting er at jeg slipper løs mye på soloene. Låtene våre blir jo bare lengre

og lengre, og det er av den enkle grunnen at jeg liker å stå og høre på

det. Vi har låter som opprinnelig var 3:40, som nå har blitt 7:10 lange,

der enhver musiker får den tida han føler behov for å vise seg fram

på. Det synes jeg er stilig. Men vi får jo et problem da, når vi kommer

til festivalene som vil at vi skal spille bare en time. Det skjønner jeg

ingenting av, men vi søker jo hvert år, til flere festivaler, om å få spille

lengre. Og det skjønner festivalene ingenting av, for alle de andre vil

spille kortest mulig, haha!

- Og du har over 20 plater i sekken, noe som betyr kanskje 250

låter…

- Rundt 350 tror jeg faktisk jeg har…

- Akkurat, og av de 350 skal du velge ut kanskje 25, det er mindre

enn 10% det. Selvfølgelig er det enkelte låter som er selvskrevne på

lista, men så er det kanskje noen av de mer ukjente dere har lyst til

å spille sjøl også?

- Det er en balansegang mellom det kjente, og nytt og annerledes.

For eksempel hadde vi med Joddski på to sanger i Stavanger sist helg,

også de forholdsvis lange. “24.12” tror jeg tipper over ti-minuttersmerket

nå.

- Der har jo Steinar fått æren av å dele vokalen med deg de siste

årene, og får skinne litt ekstra.

- Jada, alle sammen egentlig. Skjalg, Jens Petter Antonsen (trompet)

får også skinne litt ekstra på den. Men jeg må jo spille “Lys Og Varme”, jeg

må spille “Levva Livet”, og jeg må spille det såre punktet; “Fire Pils Og En

Pizza”.

- Hvorfor er den et sårt punkt?

- Det er egentlig en enkel grunn til det; den er vanskelig å få flytta

inn på riktig plass i settet, men nå har den fått et lite latino-tøtsj, så nå er

den til å leve med. Ellers må vi innom “Dekksguten”, “Rosalita” og “Norge

Mitt Norge”. Det er ti låter vi må spille, ellers blir folk dritforbanna, og da

får jeg sånne meldinger, du vet… ‘vi vet hvor du bor’ og sånt, haha! Neida,

men repertoar, det er vanskelig, men jeg holder på med det hele tida,

og jeg liker det. Jeg driver bandet til vanvidd ved å endre på settlista til

stadighet.

- Så når vi entrer Lerkendal-matta i september så er ikke settlista

som i dag?

- Eh, nei, den er nok ikke det. Det skjer ting i løpet av en turné- noen

låter falmer, mens andre blomstrer, så det er vanskelig å spå hva som

skjer framover. I Stavanger spilte vi 23 sanger, som ble 2,5 timer. Vi hadde

med en gjest da, og på Lerkendal blir det kanskje to. Eller tre? Så vi

‘Æ slutta

fordiń

Åge va en

hæstkuk’

kommer nok til å spille opp mot tre timer.

- Det blir jo tre spesielle kvelder det der, og etterpå kan du jo si at

du har spilt på Lerkendal.

- HAHAHA!

- Du har jo spilt i forkant av kamper og sånt tidligere, men da kan

du si har du har spilt på Lerkendal og virkelig mene det.

- Det er jo helt vilt det der!

- Både Stein Vanebo (Trondheim Stage) og du er jo rimelig

forsiktige, og tør nesten ikke prøve på et slikt stunt, men så sitter

det folk som meg rundt omkring i landet og tenker ‘dette blir ikke

bare én konsert, for her ryker billettene unna på minutter!’

- Tenkte du virkelig det? Det gjorde ikke jeg, altså.

- Det har jeg skjønt, og jeg har pratet mye med Stein, og han

var oppriktig i sin oppfatning av at dette var skumle greier å gi

seg ut på. Dere burde jo ha hatt en fjerde, for å gå for den magiske

100.000-grensa på fire kvelder.

- Du mener det? Vi har jo solgt 30.000 i Oslo også nå, det er jo

helt sprøtt, spør du meg! I Bergen også, og det blir naturlig nok mye

prat om dette, men jeg spiller for de som kommer, og det har jeg alltid

gjort. Om det er 13 eller 13.000; jobben skal gjøres like godt. Dette er

gjennomsyra i alle som jobber med meg, om det er trailersjåfører som

kjører produksjonsutstyret, så skal de tenke at når de jobber med Åge, så

skal alle vise publikum den respekten de fortjener. De har tross alt brukt

av pengene sine for å høre på oss. Du skal kunne klokka når du jobber

med meg, og du må oppføre deg som folk. Men nå er det faktisk sånn at

festivalarrangørene skryter nesten mer av sjåførene våre enn av oss. Da

har jeg kommet langt! Denne gangen er det kommet mange nye fjes i

crewet også, og de har satt sammen en skjermproduksjon som er svær!

40 sanger har de pre-produsert som ligger klare, i tilfelle Aleksandersen

ombestemmer seg.

- Noe han mest sannsynlig kommer til å gjøre.

- Han gjør nok det, ja.

- Så dere har også øvd inn 40 låter?

- Vi har øvd inn 40 sanger ja, som crewet har fått for å jobbe

med.

(Først nå kommer skribentens notatblokk opp for å se hvilke

spørsmål han har planlagt)

- Skal vi se om jeg har noen fine spørsmål her da, jeg har jo ikke

tatt opp blokka enda en gang.

- Jeg er jo ei snakkemaskin jeg, vet du.

- Det er akkurat sånn jeg liker det. Jo mindre manuskript, jo

bedre. Kanskje vi skal prate litt om den nye plata som nettopp kom.

Det blir jo den siste med Sambandet den også, og har fått veldig

fine kritikker.

- Ja, virkelig. Helt fantastisk! Du store min, altså, så mange

avhandlinger jeg har lest. Adresseavisen, Aftenposten, Klassekampen,

Dagsavisen… det slenger jo en og annen firer også, men de driter vi i,

52 NRM 2-2025

norwayrock.net

hehe.

- Det er mange som tror firere er dårlig,

men de er jo ikke det!

- Neida. Det var jo mest en fleip det da, men

når det skrives om ‘Trønder-rocken’, da blir jeg

sur, for Trønder-rocken den var ferdig 11.12.1975

klokken 23 på kvelden, for da gikk Prudence av

scenen for siste gang. Da var Trønder-rocken

ferdig. Jeg skal ikke nevne hvilket medium,

men det har kommet det noen dansebandreferanser,

og meninger om at soloene blir

for lange. Men når hørte danseband og

lange soloer sammen? Men jeg setter pris på

anmeldere som tar seg tid, og setter seg inn i

produktet, og gjør seg flid med produktet sitt.

Men vi har virkelig fått en flott start på turneen

altså. Tre nye sanger på settlista.

- Du nevnte Joddski. Blir det gjester på

alle konsertene?

- Nei. Eller; jeg tror Jørgen (Nordeng,

Joddski egentlige navn) blir med på alle

konsertene. Han og jeg har funnet hverandre.

Det tok kanskje to minutter, så var vi

kjempekompiser.

- Du har fått en forkjærlighet for rap?

- Ja, jeg har det. Nå er jo ikke rap en ny

musikksjanger lengre heller, men den er

yngre enn det jeg holder på med, men det

er på en måte den generasjonens måte å

uttrykke hvordan de opplever verden på. Det

er en relevans jeg liker, og jeg liker at man er

forbanna. Min musikkstil ble jo spist opp av

foreldregenerasjonen, som brukte den musikk

da de drakk seg fulle, skåla og dansa. Til

rocken, som da forsvant i ei suppe underveis.

Det problemet fikk ikke rap-en, selv om den

heller kanskje ikke oppleves som like skummel

og annerledes i dag.

- Men du er jo ikke fremmed for å dra

med deg yngre folk. Skjalg var jo bare

guttungen da du henta han inn.

- Han var det, men han begynner da å

bli voksen han også. Men så snill, da. Flink,

hjelpsom, syykt musikalsk. Herregud! Tror aldri

jeg har vært borti noen som han. Steelgitar, for

eksempel, et instrument jeg har ganske god

greie på, der begynner han å bli veldig god,

altså! Det er liksom ikke bare slalom-gitar,

haha!

- Haha, kjempeuttrykk!

- Haha, ja, kanskje det, men det er langt

unna det han holder på med. Det er en

skikkelig definisjon på det han driver med i

den avdelinga for tida. Han tok jo over etter

Andreas Aase, som spilte med meg i starten

av den nye Sambandet-runden. Han er ikke så

verst han heller.

- Det kan man trygt si.

- Skjalg var vel vikar for Andreas på

Trøndelag Teater (Forestillingen “Purpur Og

Gull”, som ble satt opp i 2004, basert på

Åges låter), og da han fant ut at turnélivet ikke

lot seg kombinere med professorat og slike

ting, så anbefalte han Skjalg, og han brukte

ikke mange sekundene på å overbevise meg,

altså.

- Og tungrocksbassist med bakgrunn fra

TNT.

- Hahaha! Du veit, Morten (Skaget) han

er en lykkepille. Tunge dager på turné med

han i bussen, det… Bassister er jo ofte noen

særpeiser, litt stille og rare borti et hjørne, men

han der, han er ei vandrende humørbombe!

Han og Steinar, vettu…

- Radarpar. Vokste opp i lag, skal tru hva

de fant på i ung alder.

- Det kan vi tro. Nei, jeg har det veldig fint

på tur med den gjengen her. Vi skal nyte den

siste turen sammen, det skal vi.

- Vi gleder oss til turnéavslutning og tre

festlige kvelder på Lerkendal!

norwayrock.net

NRM 2-2025

53

MÍO

Broket forsamling med egalitært uttrykk

Kongleriket Norge har gode tradisjoner for sammenfiltring av tradisjonsog

populærmusikk, med stilistisk spenn fra akustisk jazz til det

rockeprogressive og punk-injiserte. Mío reiser sitt kampklare hode fra en

uvanlig omfangsrik støpeskje, hvor enhver idé synes utforskerberettiget.

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: ARNE HAUGE

Sekstettens ferske album, «Hva Nå?», danner grunnlag

for sommerens konsertprogram, og vi møter landets flotteste

ambassadører for et fargerikt fellesskap på Kulturverkstedet

i Trondheim, få timer før bandet inntar podiet. Mío er et

mangefasettert dyr, hvis besetning ble komplett i 2022, og hvor

samtlige musikere bidrar kompositorisk.

-Det er bra det skinner gjennom at alle seks farger helheten og

fremmer idéer, smiler bassist Marianne Friisberg Larssen. -Musikken

vår blir til ved å være et «Ja!»-band; vi sier konsekvent «Ja» til alle

idéer, og synes ethvert forslag bør prøves ut. Siden avgjør det interne

demokratiet hvorvidt vi skal jobbe videre med noe eller droppe det. Den

enkelte har kontroll over egen instrumentelle stemme, hvilket gjør Mío til

Mío.

-Det er ikke alle forunt å bære en sonisk identitet. Vi går hardt ut

i aften og spør hvorfor nettopp dere formår å projisere musikalsk

personlighet?

-Oj, det var et kjempebra og vanskelig spørsmål, mener vokalist

Dionisia Fjelldalen. -I studio jobber vi hardt med å få frem bandets

sceniske kvaliteter, så noe av svaret ligger i plateproduksjonen til Noah

Krogsholm, som lykkes i å fange plenumsenergien. Han kjenner oss

inngående, og var endog medlem av bandets i dets innledende fase.

-Men rent musikalsk, hvorfor svinger just denne konstellasjonen

av høyst individuelle utøvere?

-Vi øver og spiller masse med hverandre, innskyter trommeslager

Eilif Hallingstad Finnseth. -Jeg har aldr spilt så mye med noen andre

musikere enn disse fem, og det tar jeg med meg på scenen. Partisk

eller ei, et annet kjennetrekk ved Mío er den enkelte utøvers musikalsk

høye kvaliteter, som suppleres voldsom energi fra vår vokalist og felles

frontfigur. Jeg tror Dionisia-komponenten styrker oss litt ekstra.

Gitarist Jakob Nome stemmer i: -Medlemmene har vidt forskjellig

bakgrunn, noe som gir kreativ frihet og vilje til lek uten at vi roter det

til.

-Det er et godt poeng, sier Larssen, -at vi ikke går oss ville, men

faktisk møtes på felles grunn. Vi møtes i Mío, trass et villnis av influenser.

-Norge har rike tradisjoner for vevninger av folkemusikk og rock,

fra Folque og Kong Lavring, til Bøyen Beng og Gåte. Hvor i nevnte

terreng sonderer Mío...?

-Vi føler i alle fall at vi befinner oss mer i universet til Folque og Bøyen

Beng enn Gåte, sier Fjelldalen. -Uttrykket vårt er inspirert av mange

utenlandske band, men vi gjør greia vår på en veldig norsk måte. Punken

og rocken danner nerven i bandet, mens det folkemusikalske tilfører

krydder og magi.

-Men dere er likevel ikke redde for å oppføre musikk av absolutt

skjønnhet?

-Redde, nei? Vi sier jo «Ja!» til alt!

-Vi er kompromissløse på hva vi tør å jobbe med, fordi vi ønsker å

speile den faktiske bredden i bandet, melder Larssen. -som av en eller

annen grunn ser ut til å fungere.

-Går dere med på at årets plate representerer et kvalitativt

sjumilssteg fra 2023-debuten?

-Det er ikke noe man tenker over underveis, men i etterkant, gitt

avstand til materialet og respons fra plateselskap, fans og kritikere, så er

jeg enig i at «Hva Nå?» stiller langt mer enhetlig enn førsteskiva, vedgår

Fjelldalen. -Debutplata er produkt av et band som har holdt på temmelig

lenge, uten å lene seg på dagens besetning, hvor man ville dokumentere

54 NRM 2-2025

norwayrock.net

flest mulig av låtene som hadde fulgt oss opp til

et visst punkt. Til forskjell er «Hva Nå?» utviklet

i sekstettfellesskap, med større konsensus og

helhet, hvilket definerer bandet bedre.

-Som konglomerat er bestanddelene

langt mer integrert på album nummer to.

La oss heller ikke glemme det alvor og den

harme plata svøpes i.

-Det er vanskelig ikke å bringe med seg

det som skjer i verden inn i det kunstneriske,

mener Larssen. -Jeg tror dessuten alle i bandet

føler at vi lever i en tid hvor det er viktig å si noe

større, som ikke bare handler om selvrealisering

i ens egen lille boble, og det bærer «Hva Nå?»

veldig preg av.

-Den nye plata tar opp tema vi føler på

kroppen, og jeg merker at uttrykket er betydelig

sintere, tillegger Finnseth. -Følgelig har jeg

måttet finne nye spilletekniske innfallsvinkler,

fordi jeg ikke er en sint trommeslager av natur.

Da vi begynte å jobbe med tittelsporet minnes

jeg at jeg ankom øving litt sent, men kunne

slutte, utenfra bygning, at Marianne, som

dundret ut låtens intonerende bassriff, var i

dårlig humør.

-Jeg er ganske lett å lese, ler Larssen.

-Dette avstedkom i en uke med mange

vonde meldinger fra Gaza, fremholder

Finnseth, -og vi sa ikke stort til hverandre den

dagen, men kastet oss med på bassriffet – surt

og i fortissimo – hvorpå Dio begynte å synge.

Tildragelsen gjorde inntrykk på meg; det var

musikken som talte, og ikke så mye det verbale.

Like organisk som her beskrevet oppsto

tittelsporet.

-Og når meldte det driftige fiolinostinatet

sin ankomst?

-De andre la låtens grunnkomp på en øving

uten meg, forteller fiolinist Maja Hveding

Styffe, -men neste gang var vi fulltallige, og da

materialisertes feleriffet kjapt, på bakgrunn av

en referanse Marianne meldte inn.

-Man kommer ikke forbi vokaluttrykket til

Dionisia, som spenner over et vidt register,

og som sporadisk ligger på grensen til å

knekke.

-Det er sikkert ikke for alle, takker

Fjelldalen. -Ting må ikke låte rent og pent hele

tiden. Det vesentlige for meg er formidling av

følelser, å poengtere budskapet i teksten.

-«Da Vi Var Små» danner kroneksempel

på Míos musikalske vekst på to år, i elegant

7-takt, med fele- og gitarpizzicatoer, effektiv

moll/dur-kantring i refrenget og forøvrig

smart og raffinert komp.

-Det er én av Jakobs favoritter. Vi har totalt

forskjellige favorittlåter innad i bandet fordi

vi er så ulike. I tilfellet «Da Vi Var Små» kom

det musikalske først, og det tekstlige innhold

etterpå. Låten er jammet frem over tid, og

beveger seg nærmere indierock enn både punk

og progressiv rock, selv om 7-takt ikke er en

vanlig metrisk form. Jeg tror vi holdt på med

«Da Vi Var Små» i over to år.

-Låten har en lang historie, sier Finnseth.

-Noen i bandet tviholdt instinktivt på 7-takten,

selv da vi var enige om å legge den i 8-takt. Å

«”Jeg ville så gjerne

ha en låt som

blottla våre norske

70-tallsprogrockinfluenser.”

spille i skeive taktarter er noe vi har gjort lenge;

det faller oss naturlig, og flere av Mío-låtene

går i 5.

-Vi må også innom «Akkurat Som Din

Mor», som dufter av blues-sump, med

brusende hammondorgel.

-Denne er skrevet på samme vis som

tittelkuttet, og startet med en tekstlinje, melder

Fjelldalen. -Jeg gjennomgikk en mørk periode,

høsten 2023, og var ved å miste kontroll over

egen identitet fordi jeg ble stadig mer lik min

far, som jeg ikke har noe forhold til. Dette gjorde

meg rasende, og da opptegnet jeg tekststrofen

«Akkurat som din mor, Akkurat som din far,

Du blir ikke noe bedre». Gospel-glasuren, med

hammondorgel, er ment å indikere at jeg er min

mor opp av dage, ha ha ha. Skisserte rudiment

ble presentert på øving, hvorpå alle utarbeidet

egne stemmer. En vakker dag introduserte

Jakob det progressive gitarbrekket.

-Og da streder faktisk Mío over i Bigbangland...

-Det gjør veldig godt å høre, innrømmer

Nome, -jeg er dedisert fan av Øystein Greni og

Bigbang-katalogen, samt Undertaker Circus,

hvor far til Øystein figurerte.

-Jeg ville så gjerne ha en låt som blottla

våre norske 70-tallsprogrock-influenser, ler

Fjelldalen, -litt i gata til Undertaker Circus,

Ruphus og Aunt Mary. Låtens tekstlige mørke

reverseres til noe livsbejaende, og «Akkurat

Som Din Mor» er en klar livefavoritt for flere

bandmedlemmer. På scenen underbygges

poenget ved at jeg danser omkring med

marionettdukke.

-Og hva kan herskapet innmelde omkring

«Nøkken», som illuderer et dronemøte

mellom det nordiske og det orientalske?

-Stykket skriver seg fra den gang jeg

møtte på øving med en baglama, som

er et tyrkisk strengeinstrument, forteller

Míos instrumentelle factotum, Hennie

Hagen Johnsen. -Det skulle være mørkt og

dronebasert, og etterhånden oppsto refrenget

i 7-takt, med kromatiske bevegelser som ga

fullstendig mening.

-«Nøkken» var noe vi jammet sammen

på øving for å teste ut under en forestående

festival i skauen, innskyter Nome.

-Stort sett holder det lenge at slagverket

klinger godt i studiorommet, sier Finnseth,

-da vil tekniker og produsent fikse resten.

Men til «Nøkken» krevdes noe mer. Jeg ville

ha en tromme som låt i bakgrunn av de rolige

partiene, og preferansen jeg spilte inn var

trommene fra den første «Ringenes Herre»-

filmen, hvor trollet og orkene søker å finne

gravkammeret. Bildet kan fint overføres til

Nøkken – et vesen som er ute etter å ta deg.

Jeg bruker et relativt rikt perkusjonsarsenal i

nevnte låt.

-Er det ett plateparti den enkelte sier seg

særlig fornøyd med?

-Det omtalte brekket i «Akkurat Som Din

Mor», hvor det skjer mye både rytmisk og

melodisk, slår Johnsen lynkjapt fast. Anbudet

vinner allmenn gehør.

-Jeg er særlig tilfreds med åpningen av

plata, sier Larssen, -som umiddelbart forteller

noe om verdens nåværende forfatning og hva

albumet representerer. Her reises forventninger

og spørsmål. Vi naglet forholdet mellom tittel

og uttrykk.

-Hvorfor ikke flere har oppført «Byssan

Lull» i fullskalert dommedagstapning er

meg et mysterium.

-Vi har spurt oss om det samme, og da

forslaget kom på bordet ble jeg fryktelig gira,

lyser Styffe. -Den måtte gjøres maksimalt seig

og tung.

Fjelldalen, hvis gudfar heter Thor-Rune

Haugen, anfører et betimelig apropos:

-Vel vitende om Aasmund Nordstogas

praktfulle versjon spurte vi oss selv hvorvidt

noen overhode hadde bekledd «Det Er Meg

Det Samme Hvor Jeg Havner Når Jeg Dør» i

rockedrakt. Vi fant ingen og tok saken i egne

hender fordi verden trenger en sinna versjon

av denne.

Til sommeren blir Mío blant annet å

se på Midgardsblot. I følge Larssen er

metallfestivaler mer åpne for bandet enn de

folkemusikkorienterte, hvilket burde alarmere

gitte institusjoner.

-La oss avslutningsvis bejuble at et

band av i dag, som kombinerer rock

og folkemusikk, avstår fra elektronisk

ornamentikk.

-Jeg tror ingen av oss har tenkt tanken en

gang, sier Fjelldalen. Johnsen nyanserer: -Da

jeg var på audition snakket dere faktisk om å

bruke litt synthesizer.

-Det har vi fortrengt, ler Larssen.

-Jeg stilte derfor med flere synthesizere til

audition, fremholder Johnsen, som i tillegg

var fremsynt nok til å medbringe trekkspill.

Fjelldalen erindrer: -Og da ble vi fryktelig

sjarmerte. Der har du overskriften din: «Mío

fikk valget mellom synth og trekkspill – Gikk for

trekkspill».

- På et tidspunkt mistet vi Noah som

bandmedlem, forklarer Larssen, -og ble

tvungne å se etter nye folk, gjerne også utenfor

de musikkvitenskapelige kretser som jeg og

Dionisia frekventerte. Først med Hennie ble

ensemblet komplett, så vår reelle tidsregning

starter i 2022.

norwayrock.net

NRM 2-2025

55

That Sweet Sugar Rush

The title of Finnish metallers Luna Kills’ debut album ‘DEATHMATCH’

is inspired by gaming. The band mix alt and nu-metal with electronics.

Their versatile vocalist Lotta Ruutiainen sat down with us for a chat about

the new record, learning how to scream in a week on YouTube, and

getting a “sugar rush” from writing music.


PHOTO: GUILTY VISUALS & LUCY ALIENNE VISUALS

Let’s go back to the beginning. How did Luna Kills form?

Me and our guitarist (Samuli Paasineva) are actually cousins, so we’ve

known each other our whole life, so to say. He actually convinced me in

2015 or something like that to join him in another band, before Luna Kills.

We kind of formed from there into Luna Kills. Then we had our bassist

(Lassi Peltonen) join. We’ve had a couple of drum players, so to say, but

Jimi (Kinnunen) was introduced to us last spring and he was such a sick

drummer. He’s the baby of the band in a way.

You have a jazz singing background, but obviously having heard

the album it’s much more than that. You’re screaming and growling

as well, and have a beautiful clean singing voice. Is the growling

hard to transition to?

New techniques are always new techniques but I don’t really feel that

it’s hard because I’ve learnt it that way, so, it’s just something I do. It has

taken a lot of time to learn all the techniques because I have multiple

different things that I do with my voice. I actually started screaming two

years ago. It was the first time I really started going towards extreme

56 NRM 2-2025

norwayrock.net

vocals. So, that’s the newest thing that I have

learnt. I’m really excited because it’s the first

time that I’ve actually learnt something new in

a very long time. I’m really eager to learn it and

get into it even more.

How did you learn?

I opened up YouTube. There’s so much stuff

on the internet. I had thought about screaming

a bit but I tried it when I was 15 years old. It

was so bad that I offended myself and I made

a promise to myself that I will never do it. But,

you know, two years ago, I thought, “okay, now

it’s time for me to learn something new” and

try to get something new out of my voice. So, I

just opened up YouTube and started to watch

different tutorials. I think I learned it by the end

of the week. Then we went into the studio and

I screamed and then we had to go and do live

shows.

That’s really fast!

I think because I have a good technique in

regards to my other type of vocals, so when

you have a really good base, it’s easier to build

up on it.

What’s the inspiration for the title of the

album, “Deathmatch”?

We are huge gamers so it’s a gaming

reference. It’s a gaming mode where you try to

take out your opponents in the server as fast

as you can, as many times as you can, within

a round. The album deals with mental health

related issues and things like depression and

anxiety. So the title also refers to a person and

the negative things that you are struggling

yourself, and it’s almost like playing a death

match against yourself. It has multiple different

things that it refers to.

Do you have similar taste in music to

each other?

Yeah. We love to listen to different sort of

genres and artists and bands, but we do have

similar favourite artists that we listen to on

regular basis. We all like Muse.

Me too!

I have a Matt Bellamy tattoo!

Nice! I met him randomly at a snooker

match. A song from your album that stood

out was “Sugar Rush”. What was the

inspiration behind that?

We were actually having a really hard time

at the time of writing that song, a little bit of

writer’s block. We had very little time before

our studio session was coming up. Maybe we

were going towards a burnout or something

like that. We had so little time and so much

to do, and we were not feeling the music we

were writing. Then we just took a little moment

to calm myself down, and we figured that we

should just write something, not for the album,

not for Luna Kills. We just should make music

and have some sort of joy and happiness in

the moment, because sometimes if you focus

too much on something, it’s just not going

to happen. So, we figured that even if it’s a

country song let’s just write something and

get it out of our system, and then we can have

a clear head, but when we started to write

the song, it actually started to feel like it was

sounding really good, and it had something

we liked about it. It felt like a huge “sugar rush”

when we started writing it, because it gave us

that shot of dopamine, melody and everything.

The lyrics reflect that moment a little bit, it

reflected on things like imposter syndrome

when you are feeling like you’re not measuring

up to the world, and the feeling of when you

have to run from deadline to deadline and

your passions start to feel like a burden. Now

it’s time to get some of the joy back and try to

have that sugar rush from music.

Which was the song that was the most

difficult to complete, and which was the

easiest?

The most difficult to complete was

“Fever Dream” because it’s the oldest of the

songs that we have in the album, and it was

completely different song when we eventually

figured it out. It had big riffs and it had hooks

and a different type of energy when we first

started to make it. But then, the message

in the song is really about when you are

depressed and you just feel a little bit numb

and powerless, and you just want to sleep, and

the instrumentals were not complementing the

feeling. For me, it really needs to be mellow.

So, eventually we stripped everything from

it and we made it as it is, a vocally centred

song which evolves into that big crescendo.

It was the toughest one to figure out for sure,

but when we tapped into the idea of it being

really mellow, then it started to write itself. The

easiest song from the album was probably

“Leech” because when we first made the

chorus and the synth hook for the song, we

immediately knew what we wanted the song

to be like, and what we wanted it to sound like.

So, the demo came really fast. I think we wrote

it in a week or something like that.

You’ve just announced your first ever

headline European and UK tour. How

important is playing live to you?

Very important. Luna Kills as a band started

because we wanted to play live, we really love

playing live and it’s a nice moment to have

between us and the audience. To see how the

music impacts the audience in real time is

really important for us. It’s something we really

love to do.

Are you planning to play much of the

new album live?

Yeah, definitely. We’re actually having a

show this week and we are planning to play

the whole album live. It depends on the set

times we have but we’re going to play as much

as we can from the album.

Good luck with the album release, and

thank you so much for your time today!

Thank you so much for having me! Have a

great Monday. Bye!

norwayrock.net

NRM 2-2025

57

58 NRM 2-2025

norwayrock.net

En fiende iblant oss

Svenske Arch Enemy har vært et lokomotiv innen ekstrem

metal, eller melodiøs death metal om du vil, i snart en

mannsalder. Gjengen med utspring fra Halmstads gater har

med høvdingen selv i spissen, Michael Amott, oppnådd en

enorm popularitet. Amott som mange også kjenner igjen fra

Carcass og Spiritual Beggars er kjent for å levere svidde riff

og gnistrende soloer, og vi tok en prat med gitarist og en av

grunnleggerne av bandet i forbindelse med bandets siste

album “Blood Dynasty”, det tolvte i rekka.

norwayrock.net

NRM 2-2025

59

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

FOTO: KATJA KUHL

- Hei, Michael og gratulerer med den nye plata “Blood Dynasty”.

Det er spennende saker.

- Jo, takk. Vi begynte faktisk å spille den inn for over et år siden. Så nå

kjennes den ikke like spennende for oss. Men det er alltid spennende når

det begynner å nærme seg skiveslipp. Det er jo nå i mars og det blir gøy.

- Jeg har fått hørt igjennom plata en del ganger og det er

noen markante endringer. Blant annet har dere ny gitarist, Joey

Conception, og det er jo hans første utgivelse med dere. Det er den

ene endringen som kan høres, men også at dere i mine ører har blitt

ørlite mer progressive.

- Jeg har ingen anelse faktisk. Det er Daniel (Erlandsson) og jeg

som har lagd musikken og vi kjører bare på. Det finnes kanskje noen

progressive elementer, men jeg vet ikke helt hva du tenker på?

- Tja, det er vel spesielt trommene jeg tenker på, og det er flere

breaks hvor det låter ganske så progressivt, og spesielt på låten

“March of the Miscreants” og den er det vel du som har lagd i sin

helhet.

- Jaha, okei. Vi er jo alle fans av kanskje ikke progressiv metal, men

band som King Crimson, Yes, Rush og sånne saker. Vi har jo vokst opp

med den musikken og har hatt elementer fra den progressive genren opp

gjennom årene egentlig.

- Ja, skjønner, og du har jo gjort veldig mye forskjellig opp

gjennom årene. Ikke bare med Arch Enemy, men også andre store og

mindre kjente band.

- Hehe, ja det har blitt noen stykker.

- Jeg tenker spesielt på Spiritual Beggars som er noe helt annet

enn Arch Enemy. Jeg skal ikke spørre så mye om det, men det

begynner å bli en god stund siden siste skive, og kommer det noe

mer fra den kanten?

- Tja. Den siste skiva “Sunrise to Sundown” kom i 2016, og vi turnerte

litt med den både i Europa og Japan. Det var vel det siste vi gjorde. På

slutten ble det vanskelig å få timeplanen til å gå opp da alle hadde andre

band og prosjekter som tok mye tid. Når man har mindre band er det

lettere å få til ting, men når man er med i et stort band så krever det mye,

og ikke lett å få det til å stemme tidsmessig. I et stort band så går det mye

tid til konserter og turnering, promotering og innspilling av plater. Det er

mye jobb. Vi hadde det veldig gøy med Spiritual Beggars og vi fikk gitt

ut ni plater på de årene. Det var både lærerikt og gøy. En tid i karrieren

som jeg verdsetter høyt. Det ligger meg varmt i hjertet. Det ville ikke vært

veldig overraskende om jeg ville gjort det igjen.

- Ja, det er et helt annet sound enn Arch Enemy, og misforstå meg

rett, for jeg liker begge to, men det må jo være gøy å gjøre noe som

låter helt annerledes og er tuftet på god, gammel energisk riffbasert

hard rock?

- Absolutt, og det var en av grunnene til Spiritual Beggars. Jeg forstår

ikke de som spiller i to eller flere band, og alle låter likt. For meg var det

en mulighet til å gjøre noe helt annerledes, og utforske en musikkstil og

uttrykk som jeg ikke kunne i andre band.

- Ikke sant, og du har jo også vært innom Carcass for å nevne det

og du er jo kjent for å spille tungt og hardt. I mine ører låt Spiritual

Beggars mer lekent og løssluppent. Ikke så alvorlig.

- Presist. Det var mer 70-talls hardrock.

- Kult, jeg måtte bare spørre og snakke litt om Spiritual Beggars.

Det bandet burde vært langt mer kjent og større enn det ble. Men la

oss snakke om nåtiden og litt mer om den nye skiva deres, “Blood

Dynasty”. Jeg la spesielt merke til en låt som stikker seg ut veldig og

det er “A Million Suns”. En utrolig tøff og litt annerledes låt til dere å

være.

- Morsomt at du nevner den, for det var den siste låten vi lagde til plata.

Jeg hadde installert ny software på PC-en hjemme og spilte den først

inn hjemme, samme med teksten, så hele den låten lagde jeg. Det er den

eneste låten på hele skiva som jeg har skrevet helt selv.

- Okei, da var det kanskje ikke så rart at jeg la mest merke til

akkurat den. For det var et eller annet med den som brøt med resten

av skiva.

- Å faen. Den låter kanskje litt annerledes, ja.

- Misforstå meg rett, den passer inn, men det var en helt annen

stemning i den. Det var noe med riffet og oppbygningen av låten som

var helt spesielt.

- Ja, sånn ja. Den har en litt unik stemning og atmosfære, ja. Kult at du

la ekstra merke til den.

- Da er det på sin plass å snakke litt om dine inspirasjoner også.

Jeg har lest i tidligere intervjuer at du er selvlært gitarist, og hvem

var det som inspirerte deg mest i ungdommen?

- Det var jo veldig mange jeg hørte på og ble inspirert av. En av dem

gikk nylig bort og det var John Sykes. Så var det Michael Schenker og

Ritchie Blackmore så klart. Jeg digger mange tvillinggitar-band, sånn som

Adrian Smith og Dave Murray i Iron Maiden og ikke minst KK Downing

og Glenn Tipton i Judas Priest. Jeg har alltid likt den typen oppstilling.

I tenårene var jeg ganske tungt inne i thrash metal og da ble det mye

Megadeth og Slayer for å nevne noen. Og Metallica så klart.

- Husker du Heathen?

- Heathen ja, fra Bay Area. Absolutt, jeg har skiver med dem. Kult band

det også.

- Der var det mye tvillinggitarer..

- Absolutt, og de låt litt annerledes enn mye annet. De la mye vekt på

det tekniske.

- Ja, og det er jo gjenkjennbart fra både Arch Enemy og Spiritual

Beggars. Du legger mye vekt på gitarene og lyden. Det ligger langt

fremme i lydbildet. Du har også alltid hatt med deg en god gitarist i

tillegg til deg selv.

- Helt klart.

- Du har hatt med broren din (Chris Amott), Jeff Loomis og nå Joey

Conception. Fredrik Åkesson, kjent fra blant annet Opeth, har også

vært innom bandet.

- Gus G har også vært innom. Min bror var med på å starte opp bandet

sammen med meg, og det var han som satte malen for samspillet. Det

ble på en måte oppskriften på hvordan min gitar skulle samspille med

den andre. Min bror satte som sagt lista, og så har vi hatt andre gitarister

etterpå som har passet inn til dette.

- Ja, det er sikkert veldig viktig både når dere skal spille inn plate

og på konserter at det låter riktig og at samspillet stemmer. Ikke

minst på turneer sikkert, både musikalsk og på andre måter som er

viktig for at kjemien stemmer.

- Absolutt. Kjemien er kjempeviktig der. Vi hadde flaks som fant

Joey(Conception) nå faktisk, for han har studert hos min bror. Altså tatt

gitarleksjoner av ham. Han har også spilt i et annet band med ham, så

hans stil er ganske lik, selv om han har sin egen stil. Han kan stort sett alle

låtene og han kjøpte sin første Arch Enemy skive da han var 12-år, så han

har vokst opp med det.

- Men hvordan er det for deg som har holdt på i mange år og har

gitt ut masse musikk og har spilt tusenvis av konserter og fortsatt

være en del av musikkbransjen? Litt klønete spørsmål, men hvordan

opplever du å være en del av bransjen i dag sammenlignet med tidlig

i karrieren?

- Det er jo så klart helt annerledes, og min tilnærming er egentlig

tilpass deg eller dø. Det er nok kanskje noen etablerte artister som tenker

at vi ikke skal gjøre det sånn, og alt som er nytt er dårlig. Mitt fokus som

låtskriver og musiker er at jeg vil være der hvor folk hører på musikk. Verre

enn det er det ikke. Det finnes både fordeler og ulemper med hvordan

det er i dag sammenlignet med gamle dager. Enkelte ting var bedre før,

for eksempel det at flere kjøpte fysiske produkter, altså CD eller vinyl. Ikke

bare streaming. Men man kan jo velge om man vil sitte å gråte over at alt

var bedre før, eller om man bare kjører på. Jeg forstod ganske tidlig at det

å dra på turne og holde konserter ikke kunne streames, og at det var veien

å gå. Den opplevelsen kan man ikke gjenskape på samme måte. Hele

platebransjen og for så vidt også bladbransjen har mer eller mindre dødd

60 NRM 2-2025

norwayrock.net

ut. Mye av det som var en del av industrien før

er jo borte. Det finnes enkelte bastioner som

fortsatt holder stand, men det er ikke så mange

av dem. Entusiaster finnes heldigvis fortsatt,

men det er en ny virkelighet nå for de fleste.

Veien å gå er å spille live og selge merchandise.

Det er mye som er viktig nå som man ikke

tenkte på før. Jeg må si at jeg egentlig er veldig

fornøyd med alt om dagen, jeg har på en måte

blitt vant med at det er sånn nå.

- Det er jo viktig, at du er fornøyd altså.

Og dere er flinke til å turnere. Før nyttår var

dere på turne og så er det en ny nå i vår og

fremover. Sånn holder dere på år etter år.

- Ja, det stemmer. Nå skal vi til USA og

Canada, og så blir det en Europa-turne til

høsten. Det blir en turne med Arch Enemy

som headliner og Amorphis, Eluveite og

Gatecreeper. Vi kommer også til Norge en tur

på denne turneen.

- Det ser nok mange fram til. Jeg må bare

nevne at på turneen i Nord-Amerika så har

dere tatt med et dansk band ved navn Baest.

God, gammel death metal fra den yngre

garde. Litt usikker på hvordan det uttales

riktig, men du skjønner hvem jeg mener?

- Jeg ble litt usikker selv, jeg vet egentlig

ikke hvordan det uttales riktig. De har faktisk

vært med oss på noen konserter tidligere. De

spiller litt old school Scandinavian death metal

style med en litt moderne tvist, og det blir deres

første USA-turne.

- Veldig bra, det er viktig at et så stort

band som dere tar med seg et ungt og

lovende band med på turne. De har holdt på

i noen år og er godt kjent i Danmark, men er

nok ikke like kjente som dere der ute over

landegrensene. Det finnes utvilsomt mye bra

ny musikk bare man leter litt, og kult at dere

kan bidra til å løfte dette bandet og andre

band for så vidt også.

- Jeg elsker ny musikk og kjøper fortsatt mye

skiver. Jeg er til og med inne på Bandcamp og

kjøper masse greier med nye og unge band.

Jeg liker å støtte de nye, de som jeg synes er

bra. Da er det verdt å støtte dem. Det er viktig å

oppmuntre den nye generasjonen.

- Da må jeg jo spørre om du husker det

siste du kjøpte.

- Jeg digger et band fra Finland som heter

Terror Cross. Det var det siste jeg kjøpte, LP og

T-shirts med dem.

- Vi snakket litt om endring i stad og

siden vi har litt tid igjen, så vil jeg spørre deg

om hvordan du synes endringene har vært

for Arch Enemy, altså musikalsk. Dere har

endret dere noe siden starten, og gradvis

slik jeg hører det. Ikke bare lydmessig, men

også med soundet forøvrig. Har du noen

tanker rundt det?

- Mener du lydmessig? Eller?

- Mente mer utviklingen fra første skiva

“Black Earth” til “Blood Dynasty”. Dere har

jo deres eget sound, men det har jo utviklet

seg og platene låter ikke kliss likt. Noe vi var

litt inne på i starten av praten her. Skjønner

du hva jeg mener nå?

- Da forstår jeg, og det er jo bra. Det er sånn

det må være, at man utvikler seg litt. Verden

rundt utvikler seg også, så da må man henge

med. Ikke bare med genre og lyd, men som

en helhet. Uansett så må det være en naturlig

utvikling synes jeg. Noen band låter nesten

likt på hver eneste skive, og det er også kult.

Jeg liker sånne band også. Vi er kanskje litt

mer utålmodige og nysgjerrige og slenger

hele tiden inn nye ting og elementer. Det er

ikke alt vi prøver som funker, men vi bruker

den samme resepten og krydrer litt her og litt

der. Noen kaller det ekstrem metal og andre

melodiøs death metal, men det er ikke så viktig

hva vi betegnes som, men hvordan vi låter og

at fansen vår liker det. For meg så er vi nok

en mer ekstrem variant av heavy metal. Når vi

lager låter så liker vi å utforske det litt, så lenge

det er innenfor vår komfortsone. Jeg tenker at

det er bra å utvikle seg, og er det noe som ikke

funker, så kan man gå tilbake til utgangspunktet

og aldri gjenta det igjen.

- Ja, og jeg la også merke til en annen låt

som skilte seg litt ut, nemlig “Paper Tiger”.

På den kjører du en litt annerledes gitarintro,

og jeg fikk skikkelig Randy Rhoads-vibber av

den. Skikkelig 80-talls inspirert i mine ører.

- Aha, hm. Jo, jeg har alltid gått i dybden i

heavy metal og hard rock-historien, og Randy

Rhoads er vanskelig å komme utenom når de

store legendariske gitaristene nevnes. Da jeg

begynte å høre på Michael Schenker i sin tid

så lurte jeg på hvor han fant sin inspirasjon fra,

samme med Leslie West fra Mountain, og ikke

minst Iron Maiden. Hvor fikk de ideene sine

fra? For ikke å glemme Wishbone Ash og Thin

Lizzy. Hvordan ble de inspirert til å finne på de

tostemte gitarharmoniene? Det er viktig å være

nysgjerrig og åpen for endring, ikke minst som

musiker, og det farger jo måten man spiller

på. Men det var ingen annen spesiell grunn til

akkurat den gitarintroen på “Paper Tiger”. Det

var bare en ide som kom ramlende som så

mye annet. Det har alltid vært interessant for

meg å grave og lete, og da kan man kanskje bli

inspirert selv også. Både bassisten, trommisen

og jeg vokste opp på 80-tallet, og da var det

jo denne typen metal som var moderne. Alle

riffene og de klassiske låtene som vi hørte på,

og blant annet Ozzy og ikke minst Accept.

- En annen ting når vi først nerder litt.

Du har en veldig distinkt gitarlyd, og kan du

fortelle litt mer om det?

- Hehe, gitarlyden er veldig viktig for meg.

Jeg er nøye på det, og jeg er old school der. Det

er ekstremt viktig at det låter riktig, og jeg er

nok inspirert av de legendariske gitaristene der

også. Lyden er viktig, helt klart. Og jeg har brukt

mye tid på det.

- Hvordan foregår prosessen i studio? Og

hvordan er forarbeidet? Sitter dere sammen

og jobber med det, og så går dere i studio,

eller?

- Vi gjør mye sammen, og selv om det er

Daniel og jeg som i hovedsak skriver låtene, så

bidrar de andre også med ideer. Vi lager ganske

utførlige demoer av låtene før vi går i studio,

så alt er klart i forkant. Demoene er ganske

detaljerte, og på dem pleier jeg å improvisere

mye. Da kan det komme ideer som brukes på

skiva, eller ikke. Noen ganger blir resultatet at

jeg gjør noe ganske likt. Jeg kan sitte i studio

og improvisere gitarsoloer en 4-5 ganger, og

så bruke deler av det og sette det sammen. Det

kommer helt an på om det stemmer overens

med låten eller ikke. Så kan man også redigere

bort sure toner, for det skjer jo det også. På den

siste skiva så har Alissa (White-Gluz) skrevet

flere av tekstene, for eksempel, det er også en

veldig viktig del av låten. Den skal også passe

slik at det blir en historie og en helhet. Så hele

prosessen er et samarbeid i bunn og grunn,

men som sagt så er det meste klart før vi går i

studio. Men litt improvisasjoner og endringer

blir det jo naturlig nok. Det viktigste er at

skissene til låtene er klare.

- Spiller du forresten etter noter eller

tablatur?

- Nei.

- Det var det jeg antok, men jeg hadde

det spørsmålet på blokka mi. Det stemmer

bedre overens med inntrykket mitt om at

du liker å leke og improvisere på gitaren.

Og det er vel heller ikke så vanlig i genren å

spille etter det heller, men man vet jo aldri.

- Nei, det er ganske uvanlig å spille etter

noter i metal. Jeg respekterer de som kan det

og har lært seg det, og masse musikkteori. Det

er ikke noe galt i å kunne lese noter, men jeg

er mer “from the streets” of Halmstad. Det som

er viktig for meg er at musikk er en følelse, og

det prøver jeg å gjenspeile i både riffene og

soloene mine. Det å skape en atmosfære, en

hard-rock atmosfære.

- Nå har vi dessverre ikke så mye tid

igjen, men fikk dere testet noen av de

nye låtene på turneen som var før jul? Og

hvordan var i så fall responsen?

- Det fikk vi og vi spilte blant annet

“Dream Stealer” og “Liars & Thieves”,

videoen fra “Liars…” er faktisk spilt inn på

den turneen. Det var veldig kult og det er en

av mine favorittvideoer. For jeg liker virkelig

musikkvideoer som fanger atmosfæren fra

livemusikk og all fansen som er med. Det

nye materialet vårt får alltid god respons på

konsertene, men jeg vet at enkelte band sliter

med det, og at fansen bare vil ha de gamle

låtene. Det problemet opplever jeg ikke at vi har

hatt. Fansen vår er fantastisk gode på å gi god

respons uansett hvilken låt og om den er nye

eller gammel. Selv om mange selvfølgelig har

en personlig favoritt de gjerne vil høre.

- Da er tiden vår ute, så da takker jeg så

mye for praten, Michael. Og så sees vi til

høsten.

- Takk det samme, og vi gleder oss veldig til

å spille i Norge igjen!

norwayrock.net

NRM 2-2025

61

Et dykk i svensk thrash-

62 NRM 2-2025

norwayrock.net

historie

norwayrock.net

NRM 2-2025

63

Stockholmsbandet Hexenhaus sin katalog teller fire gode thrash metal skiver i

perioden1988 – 1997. Bandet var gode musikere, men dårlige til å promotere,

og den store suksessen uteble. Selskapet Rock Of Angels nyutgir nå bandets tre

første plater, og gitarist Mike Wead blir med på en nostalgitrip 35 år tilbake i

tid. Og kanskje ikke svenskene historie ender med disse fire platene?

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: ULF MAGNUSSON

Strengt tatt begynner det hele nærmere førti år tilbake i tid,

et godt stykke før debuten. Jeg antar de fleste som snakker med

deg aller helst vil høre om hva som skjer i Mercyful Fate eller King

Diamond i nåtid?

- Og siden du spør på norsk må jeg jo si jeg kan dansk bedre, hehe.

Det blir veldig mye snakk om de bandene, så når du ringer og vil snakke

om Hexenhaus kjennes det helt utmerket.

Mitt første møte med Hexenhaus er demoen som spilles på

Rockbox. Jeg mener bestemt det er låten «Eaten Alive». Navnet på

bandet er Maninnya, forkortet ned fra Maninnya Blad, som i 1986 ga

ut plata «Merchants In Metal»

- Jeg ble med rett før innspillingen av denne demoen. Ingen låter fra

Maninnya Blade katalogen var med videre og bandet var nok innstilt

på en ny start. Navnet Maninnya hadde vi bare en kort periode før vi

landet på Hexenhaus. Jeg hørte mye på Rockbox selv i den perioden. Pär

Fontander som var programleder var jo en pioner innen svensk hardrock.

For meg var det Rockbox og Okej som var kilden til hardrock. Jeg

måtte ty til grensehandel også når det kom til info om musikk.

- Ja sånn er det av og til. Man må reise dit godsakene finnes.

På Metal Archives finner man demoen både under navnet

Maninnya Blade og Hexenhaus.

- Det er nettopp det at denne ble spilt inn i den overgangen som

er årsak til dette. Vi sendte av gårde noen demoer mens vi enda het

Maninnya Blade, så byttet vi navn og sendte av gårde en ny batch. Dette

er ingen demo vi trykte profesjonelt og solgte. I hvert fall ikke hva jeg

kan huske. Det var mer det å sende ny musikk til plateselskaper, og

det hele dreier seg nok om en C-60 kassett kopiert etter behov. Du har

nevnt «Eaten Alive». I tillegg besto demoen av «Requiem», The Dead Are

Restless» og «Delirious».

Alle disse låtene ble med på debutplaten «A Tribute To Insanity»,

som en av de tre platene som nå nyutgis. En artig detalj er at

trommis på demoen er Martin Eriksson, senere kjent som eurodance

artisten E-Type.

- Martin var en utmerket trommis, og det var ikke noe å si på hans

trommespill. Så det at han ikke ble med videre var nok av personlige

grunner. Allerede da drev han med pop musikk, dog i mindre skala,

sammen med Stakka Bo, som senere under sitt riktige navn Johan Renck

har regissert en del videoer med andre artister og amerikanske TV-serier.

Disse to holdt på sammen under tiden hans i Hexenhaus, og det tok en

del tid. Men Martin gjorde nok et smart valg. E-Type har nok tjent mer enn

det Martin i Hexenhaus ville gjort, haha.

Nerden i meg måtte spørre om det er en relasjon mellom Martin

og Maninnya Blades vokalist Leif Eriksson, noe Mike avkrefter. I

oktober 1988 kommer «A Tribute To Insanity», en plate jeg alltid har

likt godt. Når jeg hører på den nå stiller jeg Mike spørsmålet jeg selv

tenkte da jeg skrev om den i retroanmeldelsen i forrige nummer. Ville

man arrangert den sånn i dag? Dette er da noe voldsomt med riff.

- Ikke godt å si, men jeg tror det. Det var sånn musikk vi ville spille. Vi

ville det skulle være mange riff og veldig variert. Hele tiden. Det er mange

riff og variasjoner på de to neste også, men debuten tar nok kaka. Så jeg

vil si det er blanding av bevisst og ubevisst. Vi ville det skulle være mange

riff, men det var aldri sånn at vi presset inn riff for å fylle på med enda mer.

Jeg husker at låtene falt seg sånn naturlig.

Plata er produsert av Leif Edling. Tanken min er mer naturligvis

enn hvorfor. På denne tiden var Europe fremdeles det store og spilte

man doom eller teknisk thrash var val man vel uansett Stockholms

musikalske utskudd.

- Jo, men også Candlemass var en kort tid innom Active Records, hvor

også Hexenhaus var. Leif hadde aldri noe med musikken å gjøre, men han

var med å produsere soundet. Det ble gjort en første mix av plata, og den

likte ikke selskapet. De ville vi skulle mixe om plata i et annet studio, med

en annen produsent og ta med Leif som sakkyndig, sånn at han kunne

komme med sine synspunkter. Han kom inn helt i siste sekund i denne

prosessen.

Jeg føler kanskje mange kjenner til «A Tribute To Insanity» fordi

den har samme omslag som Morbid Angel sitt «Blessed Are The

Sick» fremfor musikken som befinner seg på den.

- Det er godt mulig du har rett i det altså, men det har jeg ikke gjort

meg noen tanker om. Vi vet jo uansett at vår plate kom to og et halvt år

før deres, så helt hvordan det der gikk til har jeg ikke noe grunnlag for å

kommentere. Men man kan ikke utelukke at mange kjenner til Hexenhaus

av den grunn.

To år etter debuten kommer «The Edge Of Eternity», og her hører

man et band som Mekong Delta har hatt mye å si.

- Ja, det kan man trygt si. Men jeg vil gjerne gå litt tilbake i tid. For etter

debuten begynte medlemmer å slutte. Noen synes kanskje det ble mye

øving og ville bruke tid på familie. Noen sluttet til og med å spille. Så da

ble hele bandet byttet ut. Riktignok ikke over natten, men over tid var jeg

eneste igjen fra debuten og den som skrev musikken og drev bandet. Og

Mekong Delta var et band jeg hørt mye på, spesielt platene «The Music

Of Eric Zann», «Principle Of Doubt» og «Dances Of Death». Favoritten

er «Principle Of Doubt» og det er ikke til å stikke under en stol at jeg var

sterkt inspirert av den, det har jeg alltid sagt i intervjuer også. Jeg må

innrømme jeg ikke hører like mye på de skivene i dag.

At Hexenhaus aldri ble det store navnet kan også sammenlignes

med Mekong Delta.

- Ja, men så var det også musikklimaet på den tiden. Begge vi spilte

musikk som slett ikke var lett å ta til seg. En annen ting, som jeg ikke har

tenkt noe særlig på, men som en polsk journalist jeg snakket med rett før

deg påpekte, er at på denne tiden eksploderte svensk death metal. Det

ble en sterk sjanger veldig fort og jeg innser det ble death metal for alle

pengene og folk mistet interessen for thrash. Folk som tidligere fulgte

Exodus hørte nå på Dismember eller Entombed i stedet. Og det gjorde det

ikke enklere for stabeist som Hexenhaus som kjørte på i samme sjanger

som tidligere.

Dette er året du blir med i din første runde i King Diamond. Jeg

tolker dette som at du hadde litt større ambisjoner enn de andre du

spilte med da du ble med i Hexenhaus.

- Ja, det er helt riktig. Jeg har alltid vært ambisiøs og interessert i

å spille, og sånn er det fremdeles. Om vi ser bort fra Martin Eriksson,

så er det vel kun Conny Welén, som spilte bass på «Awakening», som

fremdeles driver med musikk. Han spilte jo da med Mezzrow, som igjen

er aktive, og i mellomtiden har han produsert og vært en viktig mann for

et band som Sorcerer. Utover det er det helt klart jeg som har vært mest

aktiv og vært med på flest ting. Det er blitt veldig mange plater, og mange

sessions hvor jeg har lagt på rytmegitar eller gjort en solo. Jeg har jobbet

like hardt med musikk i alle år.

Ti måneder etter «The Edge Of Eternity” kommer det tredje

albumet, «Awakening», som er det siste som nyutgis i denne runden.

Det mest merkbare her er et solid vokalløft.

- Det ble på nytt et vokalistbytte. Tommie Agrippa, eller Thomas

64 NRM 2-2025

norwayrock.net

Eriksson som han heter, uten å være i slekt

med noen av de andre Erikssonene. Alle heter

Eriksson i Sverige. Han ble byttet ut med

Thomas Lundin, som synger på «Awakening»

og også «Dejavoodoo». Han var jo en mer

clean cokalist, inspirert av Geoff Tate og til dels

Michael Kiske og Rob Halford. Mer dramatisk

ren sang. Dette var et bytte vi var fornøyd med,

for dette åpnet helt andre muligheter for oss,

nå som vi hadde en vokalist som kunne synge

flere ulike stiler. Sånn sett kunne vi utvide vår

musikalske horisont lenger på «Awakening»

enn på de to første platene.

Her skal det sies jeg brant meg på å følge

Metal Archives i forarbeidet, for der står

det at Tommie Agrippas egentlige navn er

Thomas Lundin, altså at disse to er en og

samme person. Min favoritt på «Awakening»

er «The Eternal Nightmare – Act». En låt som

ikke bare er teknisk, men også har dette

episke som du senere presenterte i band

som Memento Mori og Abstrakt Algebra,

eller Fifth Reason, hvor et par av de andre

i Hexenhaus befant seg. Skal vi si denne er

opphavet til den episke svenske metallen

som dere i Sverige senere tid er blitt

gode på, hvor nevnte Sorcerer er et godt

eksempel?

- Hmm, den kan jo ha vært delaktig, men i

liten grad vil jeg tro. Der må vi nok gi prisen til

Candlemass foran Hexenhaus, Memento Mori

eller meg. Jeg tror nok vi kan ha inspirert nyere

band, men ikke nødvendigvis innen den episke

sjangeren.

Jeg synes «Awakening» er en tyngre

plate, og tidvis drar tankene meg i retning

Coroner.

- Det var ikke noe band jeg hørte på. Jeg

kjente naturligvis til de, men jeg var ganske

snever på den tiden. Jeg hørte mest på Mekong

Delta, Exodus og Megadeth, og da helst «Peace

Sells» plata, som er min favoritt med dem. Så

gikk det i teknisk thrash, som Watchtower. Men

røttene mine ligger i den tyngre hardrocken.

Jeg kjøpte «Sabbath Bloody Sabbath» da den

kom ut, da var jeg seks år. Jeg har fremdeles

den plata i samlingen, plata jeg kjøpte som

seksåring, hehe.

Jeg finner lite informasjon om Hexenhaus

live. For meg virker det som det gikk i

studentkvelder og Folkets hus.

- Ja, vi gjorde ingen store ting. Vi var aldri

utenfor landets grenser. Men litt konserter ble

det, faktisk også noen turneer, og da gjerne

med Mezzrow. Det var sånn vi ble kjent med

Conny, og kunne snappe han da vi trengte ny

bassist. Akkurat hvor mye vi spilte blir vanskelig

å si, men jeg tør påstå det dreier seg om under

femti konserter.

Etter «Awakening» danner du Memento

Mori, hvor du tar med deg Hexenhaus

bassist Marty Marteen, din King Diamond

kollega Snowy Shaw, samt vokalist Messiah

Marcolin. I tillegg spiller du fremdeles i King

Diamond. Oppi det hele kommer det et nytt

Hexenhaus album i 1997, kalt «Dejawoodoo».

”På denne tiden

eksploderte svensk

death metal. Det ble

en sterk sjanger veldig

fort og jeg innser det

ble death metal for alle

pengene og folk mistet

interessen for thrash.”

- Jeg har alltid hatt drivet i meg, og alltid

komponert musikk. Så var det nå sånn at jeg

hadde en håndfull nye låter som gjerne kunne

vært utgitt som Hexenhaus. Så snakket jeg med

Black Mark records, og de var interessert og

ga oss et tilbud, og da gjorde vi en plate. Så

enkel er historien rundt denne. Vi gjorde ingen

konserter, vi bare spilte inn låtene jeg hadde

skrevet og i tillegg en låt som vokalist Thomas

Lundin hadde liggende. På denne tiden var

jeg involvert i Mercyful Fate, så det var uansett

ikke tid til å gjøre turneer eller store jobber med

Hexenhaus.

Jeg ser at bandet hadde en aktiv periode

i 2012 til 2016?

- Det er helt riktig. Jeg begynte å skrive ny

musikk, og hadde et nytt Hexenhaus album i

tankene. Men så ble det plutselig igjen mye

jobb som tok vekk tiden, for da var jeg igjen

både med i Mercyful Fate og King Diamond,

så dette måtte bare vike. Nå er saken at vi

har plukket opp tråden igjen, og det kommer

en ny Hexenhausplate, og den kommer

forhåpentligvis i år. Nå er reutgivelsene fokus,

så jeg vil ikke si for mye, men såpass med

sladder kan jeg nevne, hehe.

Kan vi si at Hexenhaus er en lekegrind

dere holder åpen for å finne på noe gøy når

det passer seg sånn, fremfor å definere det

som aktivt eller oppløst?

- Ja, det er egentlig sånn det er. Det der

baserer seg mye på min situasjon, da jeg er

yrkesmusiker. Det betyr at jeg må fokusere på

det som genererer inntekt. Men det betyr ikke

at jeg ikke liker å gjøre andre ting. Potetene

må på bordet og husleien betales, så får andre

ting komme i andre rekke. Det er det som gjør

at ting tar tid. Har jeg tid, så kanskje jeg er helt

kjørt, siden jeg har vært på en to måneder

lang turné. Så da er det deilig å bare slappe

av. Samtidig høres det så ille ut når jeg kaller

sideprosjekter en hobby, for det høres ut som

det ikke er på alvor, men det er det definitivt.

Vi har i mange år levd med reutgivelser

av samme skiver på flere selskaper. For

Hexenhaus er det første gang disse platene

nyutgis.

- I løpet av de siste femten årene har det

kommet noen forespørsler. Frem til nå har jeg

ikke følt jeg har hatt tid nok til å sette av til

dette prosjektet, pluss at de tilbudene som har

kommet ikke har vært spesielt bra. Det har vært

mindre selskaper, med mindre ressurser. Denne

gangen merket vi en helt annen interesse, og

vinylutgavene ser helt fantastiske ut. Og det

var viktig for meg, skal det gjøres, skal det

gjøres ordentlig. Ikke bare et halvveis produkt,

med et dårlig kopiert omslag. Vi har selv vært

delaktige i prosessen med korrektur, layout

og linear notes. Det er intervjuer med meg og

Conny, hvor vi, så godt vi kan, prøver å huske

det meste rundt platene. Ronnie Björnström har

gjort remastringen, og jeg var selv i dialog med

han gjennom denne prosessen.

Hva med medlemmene fra første plata,

eller andre som har hoppet av underveis?

- Jeg snakket med vår første vokalist, Nicke,

for et par dager siden og oppdatert ham.

Og joda, gutta synes nok det er gøy at dette

kommer ut igjen. Det er nok naturlig at det er

jeg og Conny som har vært involvert, siden vi

fortsatt holder på med musikk. Jeg vet at et par

tre av gutta har dratt i gang igjen Maninnya

Blade, men det er nok mest fordi de synes det

er gøy å spille litt igjen.

Som en digresjon kan det nevnes at

deres debut «Merchants In Metal» endelig

er tilgjengelig på digitale plattformer. Jeg

har alltid vært svak for debuten, men hvis

man hører dere for første gang nå, med

reutgivelsene, hvilken plate synes du har tålt

tidens tann best?

- «Awakening» uten tvil, det er min favoritt.

Den har det beste soundet og er best fremført.

Med det sagt så har absolutt de to første også

sine lyspunkter.

31.juli spiller King Diamond på Beyond

The Gates. Du spilte der i 2022 med Mercyful

Fate. For norsk metal er Grieghallen

legendarisk, hvordan er den for deg?

- Det er samme sak for meg. Jeg har aldri

vært så veldig black metal selv, men jeg kjenner

jo godt til historien, med trommeinnspillingen

på scenen der og alt som skjedde. Så den

scenen er ikke bare legendarisk for dere, den er

nok legendarisk for metalmusikere langt utenfor

landegrensene. Det var veldig stort å spille der.

Og varmt. Det var veldig varmt. Jeg synes det

var en bra konsert, og jeg hadde ikke vært i

Bergen før heller, så det var en fin opplevelse.

Selv om det neppe blir arrangert noen

Hexenhaus signing session, så tipper jeg

King Diamond leverer et vel så bra show

som Mercyful Fate.

- Ja. Det er King’s policy. Det skal være alt

eller ingenting. For han skal det være hundre

prosent. Alltid.

Da ses vi i Bergen, jeg er han i Maninnya

Blade t-skjorte.

- Haha, da er nok du den eneste.

norwayrock.net

NRM 2-2025

65

Søker sjelen fra 80-tallet

66 NRM 2-2025

norwayrock.net

Snakker man om teutonisk thrash metal, er Sodom en naturlig ingrediens.

Det er førti år siden de debuterte med mini LP’en «In The Sign Of Evil». Årets

slipp, «The Arsonist» er langt fra noen slappfisk, selv om grunnlegger Tom

Angelripper nå ønsker å roe ned bandets hektiske timeplan.

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: MUMPI

Da jeg snakker med Tom Angelripper tidlig i mai har verden kun

fått servert første singel, «Trigger Discipline», en ganske så vass og

rett-i-trynet-thrasher.

- Den omhandler en snikskytter fra første verdenskrig, og er en sann

historie. Under krigen drepte han hundrevis av personer, og da krigen var

ferdig fant han glede i å fortsette og skyte folk fra avstand med sitt eget

gevær. Han drepte også sin egen mor. Jeg liker å skrive historier som har

røtter i virkeligheten. «Trigger Discipline» er skrevet av trommisen vår,

Toni Merkel, som også er en utmerket gitarist. Gitaristene Frank Blackfire

og Yorck Segatz skriver også låter. Toni har sin egen stil, noe også de

andre har, så du kan fint høre hvem som har skrevet hvilken låt når du

hører plata i sin helhet. Når dette leses har vi sluppet nok en singel,

«Witchhunter», en hyllest til vår tidligere trommis Chris Witchhunter. Til

den har vi laget en lyric video. Jeg hater de videoene der, men vi gjorde

en litt annen vri. Vår tidligere gitarist Andy Brings var veldig tidlig ute med

å ha videokamera. Og dette hadde han med seg overalt. Så han har mye

materiale med Chris, og har sydd sammen dette til å promotere låten.

Chris Witchhunter slet med alkoholmisbruk og døde i 2008. Det er

en låt som er lett å synge til, og oser allsang. Men jeg synes teksten

er sterk, og vitner om et savn av en god venn.

- Jeg savner ham veldig. Vi dannet Sodom sammen og på denne tiden

var han min beste venn. Alle kjenner til historiene om hva alkohol og dop

kan gjøre med folk, og det som skjedde med Witchhunter er veldig trist.

Han vil alltid være en del av Sodom, fra en veldig sterk periode i bandets

karriere, så vi syntes han trengte en hyllest. Toni er en stor fan av Chris,

og har gjort et forsøk på å låte som ham på denne. Han var langt i fra

verdens beste trommis, og langt unna det du hører av trommiser i dag,

men Toni er veldig tydelig på at Witchhunter skapte en egen måte å spille

på. Trommene på «The Arsonist» er spilt inn analogt på tape. Det er ikke

brukt noe digitalt i forbindelse med trommene. Ikke noe plug-ins eller

bytting av lyder. Det betyr også at man ikke kan klippe og lime på samme

måte. Det er stort sett en sjans man har til å få ned låten. Feiler man, må

man begynne på nytt. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre dette. Det er noe

med den myke analoge lyden. Jeg er en old school metal-fan, bare hør på

Van Halen eller Slayer, hvor stor trommelyden er. Også gitarene er spilt

inn med en mikrofon mot en Marshall forsterker. Etter min mening er det

noe magisk med å gjøre det på denne måten. Jeg vet det er mye penger

å spare på å gjøre alt digitalt, men det låter så organisk og autentisk på

denne måten, at det var jeg villig til å betale litt ekstra for.

- For trettifem år siden var kanskje tonen motsatt? Man kunne

gjøre alt enklere digitalt, det hadde en klarere lyd og mulighetene

var uendelige.

- Jada, men nå søker jeg tilbake til sjelen ved åttitallet. Vi kan fint

spille inn en plate på øvingslokalet. Men det er noe med å være i et

ordentlig studio. Spille inn trommer i et stort trommerom og et eget lite

rom til vokalen. Ja, det er dyrt, men samtidig handler det om å gjøre noe

nytt. Skape nye lyder. 24 spor på bånd er i dag en utfordring når du er

vant til cubase med 200 spor. Å strebe mot noe organsik krever mye

eksperimentering.

- «The Arsonist» er denne besetningens andre plate. Hvordan var

arbeidet med denne kontra «Genesis XIX» fra 2020?

- Låtskriving er en kontinuerlig prosess, det er ikke sånn at vi setter

av tid for å skrive neste album. Jeg går alltid med tekstideer i hodet. Etter

forrige plate fikk vi pandemien, og da verden åpnet opp spilte vi konstant

live. Hadde vi litt ledig tid innimellom møttes vi på øvingslokalet og jobbet

med nye ideer. Uten å tenke på en tidsfrist for ny skive. Den delen skjer

gjerne i samarbeid med plateselskapet. De må ha tid til å fokusere på

akkurat din skive, og det er ikke samtidig med flere andre store utgivelser.

På åttitallet spilte vi inn en skive i året. Nå spiller vi så mye live at et år

bare flyr av gårde. Bokstavelig talt. Vi bruker veldig mye tid på flyplasser

og reising. Og venting. Det har skjedd vi har hatt en konsert i USA og en

hel uke har gått med til turen. Per nå så foreligger det flere ideer til neste

skive.

Også låtskriving foregår ganske old school, på øvingslokalet.

- Frank og Yorck kan ha ideer som de spiller inn hjemme. Men dette

må arrangeres, spesielt så det passer vokalen, og da må jo jeg inn i bildet.

Så da møtes vi på lokalet og jobber frem låtene. Selv er bare bassist, så

jeg skriver ikke låter, haha. Joda, jeg har noen ideer jeg også, men nå har

jeg tre gode gitarister, hvis vi tar med Toni. Og han har som sagt skrevet

riffene til første singel, «Trigger Discipline». Men den måtte justeres litt, og

ble arrangert i fellesskap på lokalet.

Det er ikke bare bandets egen tidligere trommis som har fått en

hyllest på «The Arsonist». Tanks avdøde bassist og vokalist Algy

Ward har fått «A.W.T.F» tilegnet seg.

- Jeg er en stor Algy Ward fan. Han har hele veien vært en stor

inspirasjonskilde. Også han led samme skjebne som Witchhunter.

Misbruket tok overhånd. Så jeg ville gi ham min hyllest. Hva bokstavene

står for sier jeg ikke, haha.

- Jeg kan i det minste gjette de to første bokstavene. La oss ta for

oss en annen låt, som jeg antar tar for seg falne soldater, nemlig den

tyngre og platas avsluttende «Return To God In Parts». Det er per nå

min favoritt.

- Det er riktig antatt. En soldat drept i krig og bragt hjem i deler. Jeg

liker tittelen, jeg liker teksten. Hovedriffet er skrevet av Yorck. Og han har

en helt annen stil enn Frank, og til sammen skaper det en svært fargerik

skive. Det er også en av mine favoritter på skiva.

- Frank Blackfire spilte i Sodom fra 1987 til 1989 før han returnerte

i 2018. Var det naturlig å ta han med igjen, eller måtte du gå noen

runder med deg selv hvor du tenkte at nå forventer alle en ny

«Persecution Mania» eller «Agent Orange».

- Nei, det var ikke noe sånt. Da Bernemann sluttet ville jeg resette

bandet med to gitarister. Til da hadde vi alltid vært trio, og to gitarer gir

langt flere muligheter. Han har i årevis hatt Frank Blackfire prosjektet sitt

så jeg vet han er en god gitarist. I tillegg er han en kul fyr og en god venn.

To gitarister ville uansett bane vei for et nytt Sodom.

- Uavhengig av Franks tilbakekomst, så slapp dere for en

tid tilbake låten «1982». Dere slapp en jubileumsplate med

nyinnspillinger fra hele karrieren og har gjort hele konserter tilegnet

gamle låter. Det er mye nostalgi forbundet med Sodom. Jeg forestiller

meg at de fleste som vil snakke med deg trekker kanskje frem

80-tallet fremfor å spørre om Sodom i dag?

- Uten tvil, haha. Vi har veldig mange bra låter på de senere skivene

våre også. Utfordringen er å implementere dette live. Vi prøver så godt

vi kan å variere setlistene, men vi har etter hvert svært mange klassikere

vi ikke kan gå av scenen uten å ha spilt. Har du 45 minutter til rådighet

begynner dette å bli et problem. Dette tilsvarer rundt tolv låter. Og

folk vil jo høre «Outbreak Of Evil», Bombenhagel», «Ausgebombt» og

andre klassikere. Så kan du snu det å spørre, blir du ikke lei av å spille

«Bombenhagel»? Aldri. Jeg liker disse gamle låtene. For svært mange er

Sodom et band de husker fra åttitallet, så selv når vi turnerer med en ny

plate blir det gjerne tre låter fra den og resten gammelt.

norwayrock.net

NRM 2-2025

67

- Hva med «Napalm In The Morning»? Jeg

vil kalle den en klassiker, selv om den kom

i 2001.

- For mange er det en ny låt. Jeg liker

låten godt, men også hele «M-16». Den og

«Code Red» er kanskje mine favoritter. Det

er så mange fete låter på dem. På de neste

konsertene våre, Copenhell og Rock Hard

Festival, har vi 45 minutter til rådighet. Hva skal

vi gjøre? Noen låter bare må med og kanskje en

ny, og tiden er ute.

- Ja, livet byr på utfordringer, kanskje

ikke rart mange tyr til flaska. Og apropos,

ved plateslipp lanseres også whiskyen «The

Arsonist».

- Dette er vår andre whisky. Vi hadde en

for noen år siden og kom opp med en ny ide

i forbindelse med den nye plata. Det er en

scotch, men en rum cask, som gir en veldig

god smak. Jeg er whisky-fan, men ikke noe Jack

Daniels-fan. Jeg var litt betenkt, men destilleriet

drives av en god venn. Han har også laget

whisky til Wacken festivalen. Jeg vet det er blitt

en dyr whisky, men alt er gjort for hånd og et

solid produkt, og noe litt annet å presentere i

vår online shop.

Helt hvordan dette blir å få til Norge er

jeg usikker på, jeg kan ikke akkurat se at

dette er noe hyllevare hos Vinmonopolet.

Noe litt mer tvilsomt og obskurt som, gjerne

kinesiske, nettsjapper tilbyr er patchen

mange sikkert har sett, hvor Sodoms logo er

oppned, og markedsføres som det klassiske

tyske thrashbandet Wodos.

- Haha, jada, jeg har sett den. Vi spilte i Sør-

Amerika, og der kom det folk i Wodos t-shirts.

Det var faktisk flere varianter av den. Det er

et veldig stort marked for bootleg t-shirts der

”Jeg er en old school

metal fan, bare hør

på Van Halen eller

Slayer, hvor stor

trommelyden er.”

nede. Men det er ikke så mye å gjøre med det.

Man går ut fra spillestedet og ser det selges

hundrevis av uoffisiell merch, inkludert både

Sodom og Wodos, det er litt spesielt. Men jeg

synes jo det var litt morsomt første gang jeg så

den Wodos patchen dukke opp på Ebay, hehe.

Sodom har spilte mye her til lands, og

sist jeg så dem var på Beyond The Gates.

- Norge er et godt marked for Sodom.

Black metal er jo stort og jeg vet at de tidligste

skivene våre var en viktig inspirasjon for denne

scenen. Det samme gjelder Sverige også. Vi

har en veldig stor tilhengerskare i Skandinavia.

Venom var selvsagt først, men vi var det første

tyske bandet som lagde tilsvarende støy. Folk

kommer stadig og sier «Obsessed By Cruelty»

er vår beste skive. Jeg vet nå ikke helt det da,

men det var en plate for sin tid og en viktig del

av min karriere. Jeg setter selvsagt pris på at

folk verdsetter det.

Jeg husker naturligvis ikke hver eneste

dag av mitt femti år lange liv, men heldigvis

kan internett friske opp mye. At det var 4.

august kan jeg takke internett for, men at

det var sommeren 1986 jeg hørte Sodom

første gang kan jeg huske. Da var jeg på

ferie med mine foreldre på en campingplass

ved Karlstad og Rockbox på svensk P3

spilte «Equinox», fra nettopp «Obsessed By

Cruelty».

- Jeg liker godt «Equinox». Det er en del kule

låter på skiva, men vi var veldig uerfarne. Ingen

fortalte meg at jeg måtte stemme bassen før jeg

begynte opptak, haha.

- På vinylen er det en solo, eller i hvertfall

en slags lead, på «Equinox». Denne er ikke

med på CD utgaven som kom senere.

- Det finnes to innspillinger av plata.

Vi spilte først plata inn i Berlin. Da vi fikk

masteren sa plateselskapet at dette ikke låt

bra og at vi måtte gjøre det på nytt i et annet

studio. Det ble veldig mye forvirring rundt ting

som låtrekkefølge, soloer og coverkunst. Ny

skive ble spilt inn og utgitt her i Europa. Den

amerikanske versjonen skulle trykkes der, og

da klarte de å sende feil master, slik at den

amerikanske utgaven, som er CD-en du sikter

til, er den forkastede Berlin innspillingen. Jeg

har en ide om regi «Obsessed By Cruelty» ved

å fortelle hele historien og inkludere begge

innspillingene på en utgivelse. Mulig dette skjer

til neste år.

Etter over førti år med Sodom døgnet

rundt begynner Tom å føle behov for å gjøre

litt andre ting.

- Rock Hard-festivalen er den siste

konserten vi har planlagt. Det foreligger ingen

turneplaner eller andre opptredener for Sodom.

Grunnen er at jeg ønsker å roe ned litt. Jeg

ønsker å bruke mer tid på familie og venner, og

min lidenskap for jakt. Når jeg sier jeg ønsker

å bruke mer tid på meg selv så tenker og spør

mange om jeg er syk. Det er ikke tilfellet. Helsa

er god og jeg er fremdeles kreativ. Spesielt etter

pandemien har det vært veldig mye aktivitet

rundt Sodom, og jeg ønsker enkelt og greit å

bruke tid på andre ting.

68 NRM 2-2025

norwayrock.net

Gamle ringrever

trikser igjen

Stan Lynch gjorde karriere som trommeslager i Tom Petty And The Heartbreakers,

men har også gjort seg bemerket som låtskriver sammen med artister som Toto,

Eagles, The Fabulous Thunderbirds og Jeff Healey. Nå er han igjen aktuell som

trommeslager, nå med bandet The Speaker Wars, som slapp sin debutskive i slutten

av mai. Vi fikk en Zoom-skvaldrings med den trivelige trommisen.


FOTO: MICHELLE GANELES

- Hei, Jan. Så trivelig å se deg! Hvor i Norge

befinner du deg?

- Takk det samme, dette har jeg sett fram

til. Jeg bor i Trondheim.

- Norge. Et fantastisk vakkert land! Lenge

siden jeg var der nå. Jeg lurer på om det var der

jeg så karmvinduer på hoteller for første gang.

Etter det har jeg alltid forsøkt å finne hoteller

som har det, for jeg liker den arkitekturen så

godt, så der har du mine beste minner fra

Norge. Det og fjorder, så klart! Vakkert!

- Vi er ganske heldige. Før vi kjører i gang

med det vi skal prate om, har jeg en kjapp

hilsen til deg. Jeg prata med Steve Lukather

i går, han sa at han elsker deg på en røff

fengsels-sex-måte, haha!

- Haha, jepp, det er Luke, ja!

- Da jeg fortalte ham at jeg skulle prate

med deg i dag, var “I Will Remember”, som

dere skrev sammen, det første han nevnte.

Han sa at det er en av hans favoritter fra

Toto-katalogen.

- Han der, altså. Han er virkelig et av de

fineste menneskene jeg kjenner. Det alt for

få vet om ham, er hvor fantastisk han er som

musiker. De fleste tenker på ham som en

fantastisk gitarist, noe han åpenbart er. Men

han er virkelig en fantastisk pianist også. Jeg

kom på besøk til ham en dag, og han satt ved

pianoet og spilte. Eller rettere sagt; han satt

bare og fikla. Jeg gikk og hentet en kopp kaffe,

og da jeg kom inn satt han og spilte et tema jeg

bet meg merke i, så jeg spurte hva det var. Han

bare feide det til side, men jeg sa ‘ikke reis deg!

La oss jobbe med det temaet, det er nydelig!’

Faktisk så tror jeg ikke han rørte gitaren mens

vi skrev “I Will Remember”. Og ikke bare spiller

han piano; han er en knallbra trommeslager

også. Han er på mange måter min Miles Davis.

Herregud så mange fantastiske opplevelser jeg

har hatt med den mannen, og han er langt over

mitt nivå, bare så det er sagt! Kanskje spesielt

på tekst-siden har vi et spesielt bånd. Han

legger aldri noe imellom, og stopper meg før

jeg har kommet i gang om det er noe han ikke

liker, og likedan om det er noe han virkelig liker,

eller noe han mener vi kan jobbe med. Vi har

jobbet sammen i årevis. For pokker, det er jo

decennier. Herregud… Han har beriket livet mitt

på så mange måter!

- Du nevnte at du har vært i Norge. Jeg

antar det har med musikk å gjøre. Var det

med Tom Petty And The Heartbreakers?

- Ja, enten det, eller kanskje med Bob Dylan.

Jeg husker ikke sikkert, da må jeg finne fram

reiseruta, men vi var nok i hvert fall i Norge og

Sverige. 1987-88, kanskje, det er lenge siden.

- Da sier vi at det passer bra at du tar

med The Speaker Wars da.

norwayrock.net

NRM 2-2025

69

”Herregud...Han har

beriket livet mitt på

så mange måter!”

- Mer enn gjerne! Hjelp oss å spre det gode budskap! Dette vi gjør

akkurat nå, det er slike ting jeg setter umåtelig stor pris på! Som du ser

har jeg fått lagd en caps med bandnavnet på også. Jeg ønsker virkelig

at dette bandet skal høres, for det er et fantastisk, lite band, men det er

langt fra å gi ut ei plate til å dra på turné, for det er så mange elementer

som må settes i verk. Det er flotte karer i bandet, og de er flinke på det de

driver med, så ingenting hadde gjort meg lykkeligere enn å komme oss

på veien.

- Jeg har jo hatt plata noen dager, og har kjørt gjennom den noen

ganger, og akkurat som forventet, så er dette musikk som tiltaler

meg, og den vokser fremdeles.

- Det er veldig hyggelig av deg å si det. Å skrive moderne musikk nå

er nærmest håpløst. Jeg vet ikke om det er riktig å bruke det uttrykket en

gang, for jeg er på mange måter fastfrosset i en annen tid, med den typen

musikk som satte meg i gang. Jeg er ikke en gammel gubbe som står på

verandaen og skriker ‘kom dere av plena mi!’ eller noe sånt, men jeg vet

hva jeg liker, og hvorfor jeg liker det, og når jeg nå har satt sammen et

nytt band, så blir det naturlig å søke etter minste felles multiplum, og finne

ut hva vi har til felles. Nå har vi begynt å finne formen, og vi har allerede

flere låter ferdig innspilt om vi skulle få gitt ut et nytt album etter hvert.

- Du er praktisk talt voksen nå. Hva er annerledes ved å starte et

nytt band nå i motsetning til da du var yngre?

- Forskjellen sitter mellom ørene, for når du er ung og dum har du

ingen formening om hvor vanskelig det faktisk er. Bare tenk deg at du er

nitten år og starter et band med kompisene dine, og du forstår ikke hvor

mye dritt du må igjennom først. At jeg er så heldig å kunne se tilbake

på den suksessen jeg har, det betyr mye. Alt jeg ønsket var å få lov til

å være med på å spille inn ei plate, så ble det mange år i et band som

reiste verden rundt. I denne delen av livet vet jeg mer hva vi faktisk må

jobbe for. Det er et ordtak jeg ikke husker kommer fra, som sier ‘å vite er

å sørge’, og det sier noe til meg. Jeg vet at det blir mye motgang, for jeg

har den ballasten med meg nå. Kanskje var det bedre første gang, da jeg

var uvitende, hehe. Jeg elsker det faktum at jeg fremdeles får lov til å lage

musikk sammen med kompisene mine, og det lar meg på mange måter

få beholde uskylden i tankene mine, noe jeg er takknemlig for. Jeg mener

fremdeles at det er viktig å få til et virkelig bra trommespor. Det hjelper

meg med å fremdeles sette pris på ting jeg likte som 13-åring; jenter,

musikk, biler, alt det der. Jeg skulle ønske jeg kunne si at musikken holder

meg ung, men det er det ingenting som gjør, men det holder meg ung til

sinns i det minste. Det holder humøret mitt oppe, og jeg elsker å fnise og

le av alle de tåpelige tingene vi driver med i studio.

- Hvordan ble bandet satt sammen?

- Vel, jeg møtte den andre hovedkomponisten i bandet; Jon

Christopher Davis i Nashville, mens vi begge jobbet som låtskrivere for

forskjellige selskap, og de satte oss sammen, fordi de trodde vi kunne

snekre sammen en hit, hva nå enn dét er. Allerede der var Jon og jeg på

bølgelengde. Vi lo og mente at hits ikke skrives på bestilling. Vi fant et

bånd med én gang, og bestemte oss for å skrive mer sammen, utenfor

selskapene. Musikkbransjen er todelt; musikk på den ene siden, og

forretningene på den andre. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om

forretningene; jeg er her utelukkende på grunn av musikken. Jon og jeg

fant fellesnevnere i gammel r & b, gospel og det de kaller americana i

dag, som egentlig bare er en fellesnevner for ‘ikke fullt så mye autotune’

haha! Jeg har sagt det før, men jeg sier det mer enn gjerne igjen; jeg

nyter å holde på med dette. Dette er vennene mine, jeg er glad i disse

menneskene, så om vi ikke får til å lage ei låt den dagen, ‘meh’… Sånn er

det med disse gutta, og sånn er det med Luke; om vi bare møtes og griller

en burger, anser jeg det som en god dag.

- Det var jo mye av grunnen til at vi ble musikere også; møte nye

folk, skape noe sammen…

- Nettopp. Alle ønsker å være en del av noe, av ei gruppe eller en

gjeng. Sånn er vi mennesker satt sammen. Vi ønsker å føle tilhørighet til

noe. Er du en bandfyr? Hva spiller du?

- Jeg er trommis jeg også.

- Da skjønner du hva jeg mener. Det er jo ingenting som er bedre enn

å være trommisen i et band. På en god dag. Mens når dagen ikke er god,

da er det ikke like fantastisk. Det er virkelig moro når ting fungerer og du

føler at du blir satt pris på.

- Når jeg ser på deg, ser jeg mer låtskriveren enn trommisen, og

jeg har jo hørt på platene du har spilt på i årevis. Merkelig nok. Men

det har nok mye å gjøre med musikken du har skrevet sammen med

Luke, Don Henley og Ringo Starr, for å nevne noen få. At trommiser

lykkes såpass med å skrive musikk skjer ikke veldig ofte. Hvordan

oppdaget du at du var i stand til å lage musikk?

- Da jeg var rundt 15 spilte jeg i en trio, og vi jamma på øving, og noen

spurte; ‘hei, hva er det der?’, og når vi opplevde at det var noe ingen

hadde hørt før, konstaterte vi bare at vi hadde skrevet det. Det var ikke

akkurat sånn at vi satte oss ned for å skrive musikk, det bare ble sånn.

Jeg ble mer bevisst på det senere, da jeg ble eksponert for virkelig gode

låtskrivere, som med Tom (Petty). Han kunne komme inn med en god

historie. For meg er musikken… jeg vil ikke kalle det den enkle delen, men

det er den tilgjengelige delen. Vi har alle de samme notene tilgjengelige,

og vi har en gitar i nærheten. Men historiene; de er ikke like enkle å få

fram. Både TP hadde, og Don Henley har, en egen evne til å formidle

historier. Og Dylan, kom igjen… Det er bare å lese ordene hans, og du

smelter. Jeg var heldig som fikk jobbe med folk som hadde kunnskaper

jeg ikke var i nærheten av, men jeg forstår hva som er ei god låt, og det

har jeg benyttet meg av så godt som jeg har kunnet. Du kan si det sånn

at jo mer du blir eksponert for mennesker som er flinke til noe, jo bedre

blir radaren din på det du driver med selv også, og sånn har det kanskje

vært med meg og låtskrivinga. Det er ikke sånn at de beste alltid leverer

på øverste hylle heller; det hender jo at folk du beundrer gir ut ei låt, og

du tenker ‘oj, det var kanskje ikke det beste de har levert’. Heldigvis, holdt

jeg på å si, haha! De beste er kanskje bedre rustet til å ta et parti i ei låt de

ikke er fornøyd med, og heller gjøre noen endringer, og putte det i ei anna

låt. Det er en prosess. Det er jo det fine med musikk; du er aldri utlært, det

er alltid noe nytt å oppdage. Hver gang jeg slår på studioutstyret, henger

på meg gitaren eller setter meg bak trommene lærer jeg noe jeg ikke

hadde tenkt på gangen før, sånn håper jeg det er for deg også?

- Så absolutt! Og det er mye av gleden ved det vi driver med; vi

søker alltid etter ny lærdom. Etter du slutta i Heartbreakers og fram

til innspillinga av denne skiva; hvor mye har du spilt?

- Ikke mye. Jeg spilte litt mens jeg lagde låter og spilte inn demoer for

andre artister, bare for å vise de hvordan jeg tenker pulsen i låten skal

være. Ikke at jeg forteller de hvordan trommesporene skal være, men mer

at jeg lager en veiviser. Nei, jeg har ikke spilt veldig mye, og live har jeg

ikke spilt i det hele tatt, og da mener jeg ikke i det hele tatt! Jeg hadde et

gammelt Ludwig-sett, som jeg bare hadde beholdt, men jeg brukte det

ikke mye. Da Mike Campbell ba meg med på å spille, var jeg veldig glad

for å kunne si ja. Jeg hadde jo trommene, og syntes det var en fin måte å

vise ham hvor glad jeg er i ham. Jeg var bare fornøyd med å kunne være

sammen med kompisen min, men det var utrolig moro å spille trommer

sammen med et band igjen, og bare føle vibben i rommet. (Lynch spilte

med Campbells band The Dirty Knobs ved noen anledninger da

trommis Matt Laug ikke kunne være med. Journ. anm.) Alle musikere

har opp gjennom karrieren sittet og kjent på om man ikke er den rette

i gitte situasjoner, men jeg er så lykkelig over å kunne sitte og føle på

takknemlighet over å ha møtt alle disse fantastiske menneskene.

70 NRM 2-2025

norwayrock.net

- Og alt det som aldri hadde skjedd om

det ikke var for akkurat de folka.

- Å herregud, ja! Det er ei låt på plata som

heter “You Make Every Lie Come True”; det er

en sann historie. Ikke at selve teksten er sann,

men konseptet er det. Jeg var rimelig stor i

kjeften da jeg var ung. Jeg skulle ha dette, jeg

skulle gjøre sånn og sånn, og alt dette skjedde,

men ikke nødvendigvis på grunn av meg, men

heller på grunn av disse gutta jeg møtte. Jeg

møtte de, de slapp meg inn i livene sine, og

sammen skapte vi noe som har satt spor. Jeg

prater ikke om pengene, men jeg har fått en

bank full av opplevelser og erfaring, og de

fleste jeg vokste opp sammen med, de fikk

aldri disse opplevelsene. De så aldri alt det

jeg har sett. Jeg er utrolig takknemlig til disse

folkene som har klappa meg på skuldra og

sagt ‘bra jobba!’

- Vi behøver alle en ‘godt jobba’ iblant.

- Du, jeg behøver en hver dag! Haha! Bare

det å gå inn i studio for å jobbe med gutta i

Toto; en absurd følelse, for den varmen de

møtte meg med første gang, den var helt

spesiell. (Lynch skrev låten “Kick Down The

Walls” sammen med Danny Kortchmar til

Toto-skiva “Kingdom Of Desire). Du som er

trommis og kjenner Luke, vet hvordan de

gutta er, og Jeff Porcaro var helt unik! Det var

forresten første gang jeg møtte Luke også, og

han kom og kasta armene rundt meg og sa

hvor glad han var for å se meg. De gutta der,

altså! Bare det å se all kjærligheten de hadde

for Jeff; jeg hadde aldri opplevd noe sånt

før. Lys og kjærlighet, helt enkelt! Energien i

rommet rundt de gutta var så mye lettere enn

for eksempel i mitt band. Jeg skal ikke påstå at

energien vår var negativ, men hos gutta i Toto

var det utelukkende kjærlighet. Og nevnte jeg

at de gutta er helt latterlig dyktige?? Det var en

helt unik opplevelse! Er de på turné nå?

- De har siste konsert i morgen (Abu

Dhabi, 7. mai), før de reiser hjem.

- Og da skal Luke sikkert snu i døra for å

reise med Ringo Starr, haha!

- Haha, ja, han skulle tre underbuksa

over ansiktet for å få sove, sa han.

- De gutta er utrolige! Jeg hadde aldri klart

å holde følge med dem. De stopper jo aldri!

- De jobber for føden, utvilsomt! Jeg skal

prate med Don Felder når vi to er ferdige, så

la oss få høre litt om deg og Eagles.

- Så kult! Don og jeg vokste faktisk opp i

samme by. Vi kommer fra Gainesville, Florida

begge to. Han var alltid en viktig person i byen

vår. Han ble ansett som veldig spesiell. Han

hadde et ekstra kromosom når det gjaldt gitar,

og var faktisk gitarlærer der, og spilte i et band

som het Maundy Quintet. De kunne Beatles´

“Revolver”-album på rams, og spilte den ofte

live. Hele skiva! Don er litt eldre enn meg, og

jeg visste at han var noe utenom det vanlige

- Og han er selvlært!

- Ja, og det sier litt om talentet hans!

Teknikken hans er enestående! Vi var ikke

venner, for jeg var såpass mye yngre enn ham,

og jeg var ikke i nærheten av hans liga, men

vi møttes da Eagles lagde “Hell Freezes over”-

skiva, og Don (Henley) ringte meg for å få meg

med på å skrive noe sammen, så “Learn To Be

Still” fra den skiva er skrevet av Henley og meg.

- Den tittelen der fanget interessen min

da jeg hørte skiva første gang.

- Du vet, Don er den skolerte og litterære av

oss, og så vidt jeg husker kommer denne ut fra

en serie med etterskjelv fra et stort jordskjelv

vi hadde i Los Angeles. Jeg husker ikke helt når

det var, ´94, kanskje? (Det stemmer, Stan. 17.

januar 1994.) Jeg var der på besøk, og husker

det rista byen temmelig kraftig. Jeg var oppe

hos Don, og vi forsøkte å summe oss etter

etterskjelvene. Etter to dager begynte vi nesten

å venne oss til ristinga; det var nesten som å

være ombord på et skip. Vannet plasket ut fra

svømmebassengene, og det var rett og slett

et mareritt. Om jeg husker riktig, tror jeg Don

bare kasta den tittelen ut etter jeg sa noe som

‘dette er et mareritt!’ Da sa han noe i retning

av ‘Yeah, we gotta learn to be still!’ Jeg tror

begges antenner trakk seg ut i det øyeblikket,

og ingen av oss behøvde å si noe. Til slutt sa

Don bare ‘la meg jobbe litt med det uttrykket’,

han er kul sånn. Han holdt ideene litt for seg

sjøl, helt til han følte seg klar, og da kom han

bare slentrende og presenterte teksten og

melodien. Hva sier man når slike låter kommer,

annet enn; ‘yes!’ Det var på innspillingen av

“Hell Freezes Over” jeg møtte Don Felder, og

han gjorde en nydelig jobb med å kanalisere

ideene mine fra demoen jeg hadde, og selv

om den var transponert fra en annen toneart,

gjorde han en nydelig jobb. Tonearten

jeg lagde demoen i passet ikke Henleys

stemmeleie, derav transponeringen. Det

snedige er at partiene Felder spilte ikke gjorde

seg spesielt bra med capo, så det endte opp

med at Fender lagde et par spesialdesignede

barytongitarer som han kunne prøve de på.

Lurer på om han har beholdt de, de var virkelig

kule. Hils ham så mye fra en felles Gainesvillegutt,

hehe.

- Moro å få prate med dere begge på

samme dag.

- Det blir helt sikkert trivelig, han er en

fin fyr. Jeg tror ikke han visste om meg den

gangen. Han og Bernie Leadon, som var med

å starte Eagles, var begge Gainesville-gutter.

Man merket at de to var på vei til noe stort

allerede da de var unge.

- Det gir et spark bak det, å se at folk

rundt deg blir flinke.

- Helt klart! Det blir liksom litt mer

tilgjengelig når man ser at lokale gutter

skinner. ‘Kanskje jeg også kan komme herfra og

være god’.

- Tida flyr her nå. The Speaker Warsalbumet;

hva er historien bak låtene?

- Vi hadde ikke noen plan egentlig.

Det meste av materialet ble unnfanget

under pandemien, en forferdelig periode.

Mesteparten av materialet ble sendt fram

og tilbake via fildeling mens vi satte fyr på

klesvasken i frustrasjon over situasjonen vi

befant oss i, men så fikk vi endelig møttes for å

spille inn. Faktisk tror jeg vi var usikre på om vi

i det hele tatt kom til å få gitt ut låtene, men så

møtte jeg en fyr ved navn Mike Pisterzi i Texas,

og han ba om å få høre på låtene. Han lyttet

på et lass med låter, og det endte opp med at

han valgte de ti låtene som endte opp på skiva,

ikke jeg. Samtlige låter er plukket ut av Mike.

Det var litt uvant til meg å være, men som jeg

sa tidligere; jeg er musiker og låtskriver, og

kjenner ikke den delen av musikkbransjen

så godt. Mike valgte låtene og mastret plata,

før jeg tok alt med til Larry Mazer, en kul

manager jeg kjenner, som sendte det over til

Frontiers, og her er vi nå. Om bandet hadde

vært et menneske, ville vi fremdeles ha ligget

i krybben; vi er nesten ikke oppe og går enda,

så jeg setter stor pris på tiden jeg får med

deg, og det faktum at du kobler leserne dine

opp mot oss. Det er sånn det må gjøres i

disse dager. Jeg lever overhodet ikke i noen

overbevisning om at dette kommer til å setter

fyr på musikkverdenen, men jeg håper at vi

blir lagt merke til og blir hørt. Det ville ha vært

utrolig moro.

- Det høres ut som om det er mer på vei.

- Å jada! Det er mye saft igjen i druen. Vi

sliter ikke med å lage musikk. Heldigvis er vi

omringet av flinke folk som bidrar med råd

og vink om hva som fungerer og ikke. Jeg går

såpass dypt inn i materien på låtene at det er

godt å ha noen som sender meg i en annen

retning om noe ikke fungerer, eller styrer meg

rett på de som fungerer best. Men mest av alt

er det moro! Jeg har aldri hatt en jobb, og tror

ikke jeg vil forsøke meg på det nå. Jeg tror jeg

holder meg til denne lesten, for den kjenner

jeg godt, og jeg trives med det. Jeg tror ikke

jeg hadde dugd til noe annet heller, men jeg

digger dette. Jeg får jobbe med folk jeg bryr

meg om, jeg får prate med cats som deg, om

felles venner, som Luke, kan man ha bedre

dager? I think not!

- Pokker, jeg må stikke. Felder venter.

Lag ei ny plate, så prates vi igjen.

- Mer enn gjerne. Vi sees!

norwayrock.net

NRM 2-2025

71

ROBIN

TROWER

HUMAN

VOICE

72 NRM 2-2025

norwayrock.net

English Blues maestro Robin Trower, now aged 80, releases his latest studio

album, “Come And Find Me” in 2025. Before release, we spoke with Trower

about the record and how he once “rudely” picked up one of Jethro Tull’s spare

guitars at a sound check and discovered the “human voice” of a Strat.


PHOTOGRAPHY: ROB BLACKMAN

Hello Robin. Thank you for joining us today! Congratulations

on the new album. The press release said that each new album is

a “snapshot of your situation and worldview at the moment”. I was

wondering, what is your world view at the moment?

Well, I’ve definitely got the feeling that we’re in quite a dark place at

the moment, in the world. I think that’s reflected in some of the lyrics I’ve

written for this album.

You definitely get that feeling, but as usual with your playing, you

get the whole range of human emotion. I like the bold first line of “A

Little Bit of Freedom” in particular, “I don’t need no-one to think for

me”. Why did you choose that as a single?

The record company chose it, actually. I did put it at number one - the

opening track - because I liked it so much and thought it was a great way

to make an entrance.

My favourite track is actually another single that you just

released, “One Go Round”. What was the inspiration for that track?

Well, I think musically I’m leaning quite heavily on my Howlin Wolf

influences, but the lyric is sort of reflective, about life, really.

On another track, “I Would Lose My Mind” your guitar cleverly

shadows Richard Watts’s vocal line. Richard sings so heartfeltly, it’s

almost like he’s written them himself. How did you first meet him and

come to work with him?

Well, I’ve known him since he was six or seven years old. He went to

school with my son. His parents were family friends. I was at mass one

day and he was doing the music and when I heard him singing I just

immediately thought “that’s a great voice”. It sort of blossomed from there,

really.

Another singer who makes a guest appearance is Jess Hayes.

How did she get involved for “Tangled Love”?

On our last UK tour her band was opening up for us. So, that’s how

I got to hear her. I saw her from the side of the stage and I thought to

myself “Wow. A very, very special voice, definitely”.

What was the inspiration for “Take this Hurt Away”.

Well, in actual fact, I started to think to myself, “Well, what, what would

I come up with if they asked me to write a song for a James Bond film?”

So, I started to fool around with musical ideas, and then obviously it

progressed away from that once I’d kicked off, it progressed into sort of

more of a straight rock and roll thing. But yeah, that’s how it started.

Are you a fan of James Bond yourself?

Yeah, I’m big fan of the Daniel Craig movies.

Which track was the most challenging to finish, and which was

the easiest?

The most challenging, I think, was “Capture The Life Begun”. That was

quite a difficult thing to get how I wanted it. Got there in the end.

What was tricky about it?

Just the mood of it, and the way we present it as a mix as well.

Which one came together the fastest and was the easiest to

finish?

That’ll be “One Go Round”. That went down like a hot knife through

butter.

That’s my favourite one. Do you have a favourite from the album?

That “One Go Round” I would say that’s my favourite.

Newbury Studio 91 has been the setting for all of your recent solo

albums. What’s its appeal for you?

Well, it came about that I first tried it because it wasn’t far from where

I lived. So that’s how it started off. But then I’ve built up such a fantastic

relationship with Sam [John], the engineer and owner of the studio we’ve

been continuing to do great work together.

It’s well known that you use a Fender Stratocaster. Jeff Beck said

the strat covered the complete spectrum of human emotion and I

wondered, why do you like to use a strat?

I first got into it because, to me, it had a quality that was akin to the

human voice. And I think that’s it – it’s my voice, if you like.

It does feel like an extended limb of yours. How did you first

discover the strat? Was there a guitarist using one that inspired you?

Well obviously Hendrix played the Strat. But really what happened

was that, when I was in Procul Harum, we were on tour with Jethro Tull,

opening up for them, and Martin Barre, their guitar player, had, as a spare,

a Strat. When I came to sound check one day, it was on the side of the

stage and very rudely I picked it up without asking. I plugged it into my

amp and I thought “Oooh, yeah. I like that.” And that’s where it started and

I went and got one.

What a great story. Could you talk us through the specification on

your signature strat?

Yeah! First of all, I chose to have the larger headstock, what they call

the 70s headstock, because I was thinking a bit more wood might add to

the resonance, which I think it does. And I’ve got large frets, which are

different to the vintage strats. I’ve got three different pickups. On the neck

is a 50s reissue, the middle is a 60s reissue, and the bridge is what they

call a “Texas Special” which is a little bit hotter, I think. I don’t think there’s

very many other changes. It’s just those few, little things that make it right

for me.

Toto’s Steve Lukather said “Robin’s guitar hit my soul - the touch,

tone, and feel was so incredible.” And you can hear that human

emotion, that human voice. Looking forward, in contrast to that real

human emotion, there’s now so much machine-generated AI music. I

was wondering, what do you think of AI’s role in music?

Obviously it makes life a lot easier for people. But it’s all about the end

result. I think quite a lot of what I would call popular music sounds a bit

thin to me. That’s because, you know, emotionally, it’s a bit thin. I think

in the digital side of recording, it has made a difference, it’s sounding so

good now, and the things you can do, you know, cut and paste and whathave-you,

it’s all very useful. But I’m still trying to recreate a happening

on every track, so it sounds like it’s really happening then and there, you

know?

You do have that live feel on a studio record – you strike that

balance brilliantly.

Thank you.

Speaking of live, how many of the new tracks are you going to

play on the upcoming tour?

I think there’s only a couple of new songs in set. There’s so many older

ones that I love to play as well.

You have a 50th anniversary reissue coming up for “For Earth

Below”. What is your strongest memory from making that record 50

years ago?

I think it was quite a difficult album to do. I made the wrong judgment

in thinking it would be great to record it in L.A. and I think it made it quite

difficult. But you know, the end result was good. Very good. I particularly

like the track “For Earth Below”, I think that’s got a bit of magic about it.

Big Jimmy’s vocals on that are wonderful.

Thank you so much for your time today, Robin. It’s been an absolute

pleasure.

It was my pleasure indeed!

norwayrock.net

NRM 2-2025

73

BRYAN FERRY & AMELIA BARRATT

LOOSE TALKING

Bryan Ferry and Amelia Barratt’s new album «Loose Talk» is a

conversation between two artists: a collaborative album of music

by Bryan Ferry with spoken texts by Barratt. We sat down for

a chat with Ferry to talk about the record, how he first got into

music, and his memories of the auditions for Roxy Music. Did you

know that Brian Eno was only meant to record the band playing,

but ended up joining? Read on!


PHOTO: ALBERT SANCHEZ

Hello Bryan! How are you doing?

Good! Beautiful Spring day, isn’t it?

It is. I love this time of year.

Yes, it’s the best, isn’t it?

It is indeed. Speaking of Spring and everything fresh, this album

you’ve created is something I’ve not heard before. It’s very fresh.

That’s lovely to hear. Thank you.

It has evocative imagery in it. One of my favourite lines was about

the “skin in the hands is tight from turpentine”. My father was an artist

and it just instantly brought me back to the smell of my childhood.

Ah! That’s great, how you get fragments from the lyrics registering in

your brain. It happens in music as well and it brings you back to life. It’s

great, I like the text because they’re about real life, every-day life, those

sort of images. Somehow, Amelia [Barratt] poeticises them and adds

some sort of quirkiness. It’s very interesting and when I first heard the

work, I thought it was really good. Amelia came to the studio here, about

three years ago, to record a book of text, an audiobook of maybe a dozen

texts. I thought they were great and said, “why don’t we try doing some

with music, write some for me, and I’ll put some music with them and see

how it goes, how it runs”. It’s been running very well. I like the work very

much and we’re well on the way with the second album now. I’ve been

very busy.

That’s good news. There’s quite a haunting quality about the

music. The piano on “The Florist” and “On Landscape” really stand

out. Are her words given to you first, and then you write the music?

That’s right. Sometimes, they’re fragments, bits of piano stuff that I

have already and I then work with them if I think they might go well with

74 NRM 2-2025

norwayrock.net

that text, mood wise, and that’ll spark things.

There are no rules about it but that’s what I like.

That’s freed me up again as an artist, and given

me a new burst of life.

That’s what it’s all about, that kind of feeling.

I’m a photographer, and I know it’s that kind of

“burst of life” that I’m looking for, that feeling.

Yeah, sometimes things just work, don’t

they, and you don’t want to question it too

much because you think “oh that’s a gift from

God” or something.

Absolutely. Your singing in the

background and the piano work in “On

Landscape”, is almost like a heartbeat, the

pulse of the piano. Are you deliberately

speaking to the senses when you’re playing,

to channel feeling?

Sometimes it just comes out, other times

it’s a voice. I’m just in a zone with it, as it were.

The piano bits are usually the originating

musical parts and it’ll be the first time I’ve

ever played them, so it’s not something I’ve

rehearsed or anything. They’re freestyle things.

So it’s very immediate and then you work on

it, sometimes years, months or days later, and

start adding other things to it and creating, like

a picture, with other musicians. I’ve worked

with some great people, who’ve come in to my

studio – one by one. I like to work individually

with people. Paul Thompson from Roxy Music

plays on the title track. Andy Newmark plays

on a couple of things. They both have a long

history with me, and are both brilliant players.

There’s a third drummer called Nathan. We

call him “Tug”, “Tug the Drummer”, and he’s

more an electronic and New Wave kind of

drummer. There’s a young modular synth guy,

wires everywhere, called Maxwell Sterling, he’s

a really good young lad. James, who I work

with, the engineer, is in his late 20s. He’s been

with me for eight years or something, since he

was an intern. It’s so good when you build up

a relationship with these people. There’s a few

good guitar players as well, just doing sonic

things, just sounds and sometimes rhythmic

things. I think it’s nice for songs to have a

rhythm with the words, as long as the rhythm

or the melodies or any of the music don’t get in

the way of the words. I don’t want that because

I want people to hear the words even though

you’d hear some more clearly than others. I

found that when I was a kid with records, I

didn’t quite know what the lyrics were until

years later. Certain words would escape me

or I’d misinterpret them. And then you go “Oh

that’s what it really was!”. But if you knew the

feeling, that’s the feeling that counts. It’s the

feeling that counts in this too. It’s always the

glue to everything I create, I think.

You struck the balance well on this

record. None of the music interferes with

the words. The music is very much present

and as much of the evocative imagery as

the lyrics themselves. Are you going to play

any of it live?

We haven’t done any live and there are no

plans to, certainly at the moment. I wanted to

have finished at least the second album before

we thought of anything like that. Then you have

a body of work. It’s nice listening to it on your

own in the dark and you don’t need to be in a

concert hall. On the release day, a couple of

weeks back, they had a playback at the ICA in

London, in the dark with people just listening

to it. Apparently it went very well. I didn’t go

there.

That sounds wonderful. It’s a nice venue

as well.

It’s always been an interesting venue, since

I was an art student. This work takes me back

to my art student days, of course, because

Amelia is an artist and I went to art school,

too. So, we have that, coming to it from an art

perspective.

Speaking of art, the video which I

understand you made for “The Orchestra” …

With James, the engineer. You know, it’s so

amazing nowadays – you can make it on one

of these [holds up his phone].

You made it with your phone?

Oh yeah. It was very homemade and so it

seemed integrated with the work, somehow.

Amelia did a reading and we filmed her. Then

we edited it and Amelia took the picture.

It’s very Film Noir, isn’t it?

Yeah, it’s Film Noir indeed. It’s come out

well. I’ve always liked albums, LPs, all those

lovely old Blue Note jazz records. They’re

proper things and you used to cherish those.

I still have the records I had when I was

nine years old, I still have the sleeves and

everything.

The image of the window in “The

Orchestra” video struck a chord with me.

I have this book called “Windows in Art”,

with a Vilhelm Hammershøi window on the

cover. The book is a collection of windows

painted throughout history.

Windows and railings, I like. That window,

it’s in my barn. It’s where we filmed some of the

things. But I’m in the studio now, in London. We

work downstairs underneath here.

What it was about the image of a window

that appealed to you?

It just looked like a lovely cool space, and

obviously an empty room. It looked good and

I wanted I kind of silhouette. It just seemed to

work, you know? Sometimes things just look

right. If you’re lucky, you’ll find the right thing.

You have to put the time into trying, and hope

you get lucky with stuff. You’ve got to put the

hours in, I believe, and slug away sometimes

and then something great happens. Then

you’re thankful and you think “well, if it was

easy, they’d all be doing it”, you know? [laughs]

It’s the same with photography, you can

take fifty pictures, but there’s one that’s

special.

It’s interesting, isn’t it?

Going back to the very beginning, and

you mentioned your records from when you

were nine years old, how did you very first

get into music?

My first memories of it are my Auntie Enid

babysitting me when I was about five and her

norwayrock.net

NRM 2-2025

75

I thought

“maybe I can

make pictures

in sound”.

playing the Ink Spots again and again. I actually have those records, 78s

of course. And then when, I don’t know whether it was about nine or ten,

I started getting interested in hearing things on the radio. There was a

kind of traditional jazz, New Orleans jazz revival craze in Britain. Through

that, it led to the authentic American, New Orleans jazz from the 1920s.

Then you get into that and the early blues singers, and all that stuff. My

uncle Brian took me to my first concert, which was Chris Barber’s jazz

band. They had this singer called Lonnie Donegan. He was the banjo

player. As well as being in the band, he had a big hit under his own name

called “Rock Island Line”, which was a Lead Belly blues song, and that

popularised that whole genre. So I guess a lot of kids like me, at that age,

who heard this stuff, and people like Van Morrison, Eric Clapton, for my

generation were turned on to American Music by that, the whole journey

in music of listening and finding out what you liked and what you didn’t

like. I love Charlie Parker, I’m always talking about him because he was

a genius and there are several of them – obviously, Louis Armstrong and

Duke Ellington and singers like Billy Holiday and all sorts. Then Motown

and Stax was a big influence. Otis Redding and those great musicians

from Memphis. When I was a student, I hitchhiked to London to see the

Stax World Show with Otis Redding and all those great stars they had –

Eddie Floyd, Sam & Dave and that great famous drummer Al Jackson Jr.,

and Booker T. It was like an all-star thing, really amazing. I thought “if I

could only make my art as intense as this and have a link with people…”,

because the audience were going mad, you know. I thought, “wow, how

could I do it?” And so I somehow drifted into music. I was already in a

college band, but after that experience, it was quite a turning point, I

think. Then, after I graduated, I moved to London and started writing. I

was teaching art a bit and doing odd jobs to make money. I was starting

to write these songs which became the first Roxy album. So that’s my

history.

I wondered how you choose music. So you decided then in

London, that music was the thing?

From the ages of around 16, 17 when I had started getting into art at

school. I thought maybe I wanted to be an art historian. I loved Kenneth

Clark and “Civilisation” on TV, watching that. Inspiring things, you know,

learning about the development of art over the centuries. Then, as I

studied it more and more, I wanted to be an artist myself and that’s how

I got into art. And then, my love of music drew me into that. I thought

“maybe I can make pictures in sound”. I was edging towards that, and

then I found these great guys, one by one, over a period of a year or

so in London. Andy MacKay and Brian Eno, Phil Manzanera, and then

Paul Thompson. Then I had a band! I thought – maybe these songs can

become my art and that was the idea. And so it went on. Now I’m back

doing what I like [laughs].

What are your favourite memories from the auditions for Roxy

Music, I understand you placed ads in The Melody Maker?

Oh yeah. I put an ad out for a guitarist and we decided we’d audition

people. First of all, we had this guy called David O’List, who was very

good. That was for a few months and then Phil came in and he was

really good and very versatile, and eager to try any style. I wanted each

song to have a different style of it, to sound different to each other.

Even within certain songs there’d be collages – it would jump from one

thing to another within one song. I like that. It was the whole idea of

patching things together. In the end, I put an ad in The Melody Maker

saying “Wonder drummer wanted for underground band”. These people

came along and there was this guy with really long hair covered with

brick dust, because he’d been working on a building site. That was Paul

Thompson. He was a Geordie like me. I really took to him and I thought

he was great. He played with such passion and power and conviction. It

was brilliant, it was just luck that the right pieces all fitted in.

I was always fascinated by the oboe aspect.

Well, the oboe, you see, that’s one of my favourite instruments. So,

how Andy, who plays oboe, came into the band – first of all, it was just

me and the bass player, Graham Simpson – I’d lived in the same house as

Graham in Newcastle, when I was a student. He studied English, I studied

Art, and he was in the college band playing bass. He was a so cool,

Graham, a great sense of humour. He was a Libra like me. He was a great

fan of Eric Dolphy, the sax player, the more avantgarde American jazz

musicians, he was very into that. His best friend was a guy called Evan

Parker, He’s very far out. So first of all, just me and Graham, when I was

writing the songs and putting it all together. Then I bumped into this artist

friend of mine, Tim Head, who I was at college with, and I was telling him

I’m writing songs and I said, “I really want to use some electronic sounds

in what I’m doing. Do you know anybody?” He said “Well, I know this

guy Andy MacKay, who studies music at Reading”, which was where Tim

was doing a postgraduate course. I said I’d really like to meet him and

he came along. That night, he joined the band. So then there were three.

He played oboe beautifully. He’d studied music, and I wanted to have

somebody in the band who had a classical kind of training. He played

sax as well and he had this great synthesiser. Then there were three of us

and we didn’t have a tape recorder. It was before cassettes were invented

and we didn’t have a reel-to-reel player. We didn’t have any record of

what we were doing and I said it would be great if we could record some

of this and Andy said “I know this guy Brian Eno, he’s got a big tape

recorder”. So, he came along with a huge tape recorder and we met him.

He came to the house where I was living, just down the road from him in

Kensington, and he recorded us. He saw Andy’s synth and thought “Oh

great, it’s a synthesiser”, and that’s how it all happened.

Wow. So when Brian first came there was no intention that he

would join the band?

No, he just came to record,

Fascinating, I didn’t know that.

Then he stayed and that was great. He was brilliant.

Do you ever think about working with Brian again?

Oh yeah. But I’m really busy all the time and he is too. We did do

something together a few years ago on one of the albums I did. I saw him

earlier this year. He’s doing really well, still.

What comes next for you?

Well, I’m still exploring the possibilities of this work with Amelia and

it’s great. She lives up in Glasgow and works there at her art studio. She

writes things and sends them down. I’m already looking to album three,

you know.

Are you thinking of this year or next year?

I’m not sure. We’ll see how long – it takes a while to set up everything.

You’ve got to get the records made in factories, which I don’t like. We are

doing it ourselves, which is great. It’s all very self-contained here. It’s like

a little factory kind of thing. Long may it continue!

Absolutely. Thank you for continuing to create those “bursts of

life” and breaths of fresh air. I’m really looking forward to hearing

albums two and three.

Thank you very much. Great talking to you.

76 NRM 2-2025

norwayrock.net

ANMELDELSER

SKIVER

LYDKICK

GEIR AMUNDSEN

GHOST “Skeletá” – Mer melodiøst

enn noensinne, men så lenge låtene

er såpass sterke, passer det meg

utmerket.

SKUNK ANANSIE “The Painful

Truth” – Som oppvarming til

konserten på Rockefeller – et av de

beste livebandene jeg noen gang

har sett.

HAREM SCAREM «Chasing

Euphoria» - Canadas melodic rockkonger

skuffer sjelden, heller ikke

denne gang.

MAGIC POWER: ALL STAR

TRIBUTE TO TRIUMPH Canadas

andre trio får den hyllesten de

fortjener av store navn

BLACKFIELD «II» Gjenhør med

en god gammel klassiker jeg aldri

blir lei

GEIR LARZEN

PAATOS – Ligament

Mørkt, vakkert og kunstnerisk

fyllestgjørende fra savnet ensemble.

KATATONIA – Nightmares As

Extensions Of The Waking State

Sommertyranniet gis reell

motstand...

MARTIN RUBASHOV – Origins Of

Water

Tredje elegiske blinkskudd på

rappen fra en utøver på høyden av

karrieren.

JOHAN LANGQUIST – The Castle

Førsteklasses, alvorstynget

tungrock.

VALKYRIEN ALLSTARS – Venter På

Noen Som Venter

Atter gnistrende levert fra norsk

unikum.

RONNY ØSTLI

BENEDICTION «Ravage Of

Empires» - Klassisk britisk death

metal på sitt beste.

DESASTER «Kill All Idols» - Tysk

black/thrash pleier å fungere bra.

DESTRUCTION «Infernal Overkill» -

En personlig favoritt er 40 år, og skal

feires på Beyond The Gates.

HEXENHAUS «Awakening» - En

skive jeg har hatt i samlingen

i mange år, men som jeg først

«forsto» nå i forbindelse med

reutgivelsene.

DARK ANGEL «Darkness

Descends» - En virkelig thrash

klassiker. Gleder meg vilt til

konserten på Tons Of Rock.

AFARGANG

Andvake

ByNorse

5/6

3 June 2025

Renowned fiddle player Olav L

Mjelva has created a unique project,

“Afargang”, which blends nordic folk,

progressive and black metal, while

using the Hardanger Fiddle to create

soundscapes. Mjelva was also featured

on the Skuggsjá album with Ivar

Bjørnson and Einar Selvik (Enslaved

and Wardruna). His latest album with

Afargang is “Andvake”, which means

“Awakened Soul” in Old Norse.

This is an album of contrasts. It

is visceral and raw, yet contains

complex layering and textures. It feels

cinematic and expansive, and yet also

has elements of a live production.

The percussive assault of Jon Even

Schärer’s (Gåte) playing is primal,

but also intricate. There is light and

breathing space, such as the folk pop

“Leika” and the ethereal harmonies

of the title track, but also vivid and

unrelenting darkness in places, as we

hear in certain sections of “Leva Og

Døy” (“Live and Die”), the doom laden

“I Di Eining” (“In Your Circle”) and the

brutal “Sjå Det Blånar” (“It’s Getting

Blue”). The songs fit together well and

take you on a journey, ending with the

transcendental “Kom Ned” (“Come

Down”).

For fans of Enslaved and Ihsahn,

but also for those with an open,

sophisticated musical imagination,

just like Mjelva himself. The record

contains a powerful musical narrative,

punctuated by Mjelva’s fiddle, vocals

and guitar, that might just awaken your

soul, as the album title suggests.

Anne-Marie Forker

…AND OCEANS

The Regeneration Itinerary

Season Of Mist

4/6

23. mai 2025

At finnene skulle gjøre comeback og

levere svært gode skiver var ikke noe

jeg så for meg rundt årtusenskiftet.

Bandet leverte helt grei symfonisk

black metal, som helte mer og mer

over i elektronikk og industri, men i min

bok fantes det langt bedre utøvere enn

disse. Forrige plate, «As in Gardens,

So in Tombs» har jeg hørt mye på,

en plate som tok tankene i retning av

Covenant og Limbonic Art, bare med

enda styggere klassiske black metal

riff. Året slipp avviker ikke mye fra dette,

bare hør på «Förnyelse i Tre Akter» eller

«The Form and the Formless», gode

låter som fint viser det jeg beskriver. Det

er brutalt og slemt med både catchy og

elektroniske avbrekk. «Inertiae» åpner

skiva, og er hakket mer kontrollert enn

mye annet på plata, og kanskje en

smart åpning, med et kaos som økes

utover skiva. «The Ways Of Sulphur»

og «I Am Coin, I Am Two» kan nok fint

høres av folk som liker det litt sartere,

«Towards the Absence of Light» vil jeg

tro burde appellere til fans av Dimmu

Borgir. Et par bonuslåter finnes også

på enkelte utgaver. «Copper Blood,

Titanium Scars» er en slem black metal

låt, og min favoritt av de to, mens «The

Discord Static» er mer elektronisk. Jeg

blir litt nostalgisk av denne plata, for det

er mye sent nittitall over …And Oceans’

syvende plate.

Ronny Østli

BEHEMOTH

The Shit Ov God

Nuclear Blast

3,5/6

9. mai 2025

Jeg liker helst å skrive anmeldelser

før skiver slippes og nettet er full av

kommentarer. Da griper jeg fatt på en

plate med åpent sinn. På denne var

hetsen ute så tidlig at jeg sjekker skiva

med holdningen; kan det være så ille

som folk skal ha det til? Tittelkuttet ble

sluppet som singel allerede i januar, og

jeg skal innrømme jeg da syntes det

var en litt stusselig låt, noe som ikke har

endret seg. Jeg liker stilen bandet har

tatt i senere tid. Et litt enklere utrykk,

men likevel ritualistisk og pompøst.

Denne gangen føler jeg litt de to siste

elementene er nedtonet, slik at vi står

med et mer rett i trynet utrykk. Og

det i seg selv er ikke helt ulikt bandet

i en tidligere fase. «The Shadow Elite»

åpner, og er en ganske bra og kjapp

låt med mye melodi i klassisk black

metal stil. «Sowing Salt» følger på og

er mer massiv, slik bandet var for tjue

år siden, selv om lydbildet er noe mer

minimalistisk nå enn på den tiden.

«Lvciferaeon» er en melodiøs black

metal låt med melodisk refreng. Jeg får

ikke tak på den, den er litt sånn at den

muligens kunne vært ålreit om den kom

fra et mer melodiøst black metal band

enn fra Behemoth. «Nomen Barbarvm»

og «O, Venvs Come» er mer det

Behemoth jeg vil ha, og som jeg synes

følger opp de seneste skivene. Jeg har

gitt skiva en del runder, og helt håpløst

er det ikke, men jeg synes det er hakket

kjedeligere enn de foregående skivene.

Så dette er nok en skive som hos meg

neppe blir husket veldig lenge, når

katalogen har så langt mye bedre å ta

PÅL J. SILIHAGEN

AMBUSH “Evil In All Dimensions”

GIANT “Stand And Deliver”

AMORPHIS “Borderland”

SMITH/KOTZEN “Black Light/

White Noise”

WYTCH HAZEL “V:

Lamentations”

JAN EGIL ØVERKIL

THE SPEAKER WARS «The

Speaker Wars» - Når gamle helter

rører på seg igjen lytter man.

gammelt jungelord.

VAGABOND «Vagabond» -

Fristelsen til å tjuvlytte ble for stor

når nyheten om at skiva kommer

på vinyl ble sluppet

VAGABOND “A Huge Fan Of Life”

- Se over.

TOTO «Kingdom Of Desire» -

Ble mye Toto på anlegget etter

årets konsertopplevelse i Oslo

Spektrum.

THIN LIZZY «Live And

Dangerous» - Snart 40 år siden

Lynott la på røret, og denne skiva

fylte nettopp år. Klassiker!

norwayrock.net

NRM 2-2025

77

SKIVER

ANMELDELSER

av.

Ronny Østli

BENEDICTION

Ravage Of Empires

Nuclear Blast

5/6

4. april 2025

Benediction spyr ikke akkurat ut

skiver, men når det først kommer så

er det av god kvalitet. I hvertfall hvis

man liker gammel death metal. Selv

om jeg vil påstå det er vel så mye

thrash i musikken. Bare hør på de to

videoene som ble sluppet for en tid

tilbake, «Crawling Over Corpses», og

langt mer groovy «Engines Of War».

Begge disse er i toppsjiktet av platas

elleve låter. Min favoritt er åpningslåta

«A Carrion Harvest», som ikke er noe

mindre thrasha. La nå sjanger være

sjanger, dette er en riffeksplosjon jeg

lar meg rive med av fra første sekund.

Soundet er tungt og Dave Ingrams

growling såpass tydelig at en får med

seg ordene. Benediction er et sånt

band som alltid har vært der, og det er

ikke sånn at jeg har vært fan fra start

av, de første platene finner jeg kun helt

ok. Selv om de platedebuterte i 1990,

er dette kun britenes niende plate. Og

jeg lurer jammen på om jeg ikke synes

det er deres beste også. Og da beste i

betydning veldig bra.

Ronny Østli

BRASS CAMEL

Camel

Dromedary Records

4/6

16. april

Det vites ikke om bemeldte kanadiere

lot seg initiere som klossete hyllest

til Andy Latimers mannskap, eller

hvorvidt det pukkelryggete bandnavnet

har oppstått rent historieløst, men

det spiller for så vidt mindre rolle gitt

kvintettens ugjendrivelige kvaliteter.

«Camel» følger opp 2022-debuten

«Brass», som en attakkerende fest for

progressive ører, hvis ungdommelige

råskap bringer en frisk bris i et

ofte mondent og tilårskomment

musikksegment. Abderittiske sjeler

ynder å definere Brass Camel som

et funky Rush, men bandet krysser

snarere spor med transatlantiske, popsensitive

progrockutøvere. Forrykende

«Zealot» assimilerer eksempelvis

flere impulser fra Neal Morse og

Flying Colors, mens Daniel Sveinsons

ubehøvlete og blottstilte vokaluttrykk

overdrar bandet guttural, dog elegant

emo-patina. Skisserte samrøre er

mindre vanlig per 2025, men desto

gledeligere å fraternisere, især oppført

av yngre krefter med kompositorisk og

samspillsynergisk begavelse. Melodi og

varietet forvaltes vedvarende, men jeg

er særlig svak for kanadiernes lekne

kompromissløshet, som sporadisk gir

uforvarende utslag hen imot, det være

seg, lynende metall eller synkopert

polyfonsang. Festlige «Pick Of The

Litter» klinger som et Queen gjestet av

Frank Zappa, mens «Chain Reaction»

aspirerer til vokalfrontet Dixie Dregs.

Brass Camel har lett for blues- og funkinjisert

tungrock, men gjør best figur i

teater-progressive øyeblikk, medregnet

finaledrønnet «Another Day».

Geir Larzen

THE CRYSTAL TEARDROP

...Is Forming

Popclaw

3/6

2. mai

Tidskoloritten The Crystal Teardrop

har base i England, hvor tiden stort

sett nyttes til å avgudsdyrke det

psykedeliske 1960-tallet. Jeg forstår dem

godt, da siste halvdel av angjeldende

dekade fostret revolusjonær og

toneangivende populærmusikk man vil

analysere og debattere flere hundre år

frem i tid. Gode intensjoner garanterer

imidlertid aldri for driftige resultater,

og The Crystal Teardrop, som gjør

alt i sin makt for å gjenskape 1967 –

sonisk, instrumentelt, harmonisk og

visuelt – sliter særlig på to felt. Det

ene vedrører en komplett mangel

på egenart. Om enn naivt sjarmant

påminner hver eneste musikalske

tanke, bevegelse, samklang og frase

et eller flere konkrete band og artister

fra utgangen av 60-tallet, det være seg

Jefferson Airplane, It’s A Beautiful Day,

The Collage, Big Brother & The Holding

Company, Sweetwater, Carolyn

Hester Coalition eller et transatlantisk

skred opprørske garasjerockkasus.

The Crystal Teardrop er ikke anbefalt

å oppsøke dersom du higer etter

friske idéer. Dessuten, og dette er

mitt hovedankepunkt, viser ingen av

bandets fem unge nostalgikere det

minste kompositorisk talent. Samtlige

låter smis over en lest av tidsbestemte

klisjéer og floskler. Ønskes førsteklasses

psykedelisk rock, gå til originalkildene,

samt etterkommere med særdrag og

låtskriverteft.

Geir Larzen

DESASTER

Kill All Idols

Metal Blade

5/6

22. august 2025

Black/thrasherne fra Tyskland har en

historie som går tilbake til 1988. Likevel

er det kun deres tiende fullengder vi

nå får servert. Det er likevel ikke sånn

at discografien er kjempekort totalt

sett, hvis vi begynner å grave i singler

og liveskiver. Jeg likte godt forrige

plate, «Churches Without Saints», og

den gode trenden fortsetter nå fire år

senere. «Great Repulsive Force» er en

brutal rett i trynet åpning. Desaster

har ikke gått av veien for fete riff og

catchy knagger tidligere, og «Towards

Oblivion» er i dette kaliberet. God

black’n’roll, og jeg tenker Nifelheim når

jeg hører denne. En annen favoritt er

«Fathomless Victory» som er av den

tyngre og episke sorten. Det er generelt

mye godt matierale her, og jeg føler ikke

jeg trenger å gå så dypt til verks her, for

Desaster gjør det de kan, og har neppe

noe mål om å tukle med det. Liker du

forrige plate, kan denne trygt kjøpes.

Ronny Østli

EDENSONG

Our Road To Dust

The Laser’s Edge

4.5/6

9. mai

Tre studioalbum på 23 år imponerer

ikke kvantitativt, men amerikanske

Edensong gjør mye riktig når de først

adviserer sine arbeider. Til «Our Road

To Dust» ekspanderes besetningen, og

i uttrykk tindrer plata som New Yorkbandets

hardeste og mørkeste, med

vedvarende sjangertranscendental og

dynamisk forse. Pittoreske passasjer

av fløyte og akustisk gitar står

hermed rygg i rygg med metallisk

ostinater av synkopert polymetrikk,

King Crimson-kolorerte båndsløyfer,

samt en berikende hang til luftige

sangharmonier. Det klinger progressivt

moderne, uten tegn til krampaktige

foranstaltninger. Jazz-, pop- og

rockeskumrende «These Old Wounds»,

pluss byggesteinmonolitten «Hall Of

Statues», reiser behørig belegg for hva

som bor i dagens Edensong, uten at

albumet forøvrig åpner for annenrangs

materie. «Black Crow» er eksempelvis

interessant, og overraskende vellykket,

som moderne pop-låt prosessert i

eklektisk kvern. Bandet innehar en

egen stemme på den progressive

rocketundra, selv om vi intertekstuelt

ikke kommer fra sporadiske sammenfall

med særlig 1990-tallsaktørene

Echolyn, High Wheel og Porcupine

Tree. Folkemetalliske «Wykkr Basct»,

forsterket av forrykende fiolin- og

gitarstemmer, skylder dessuten til

både Gentle Giant, Jethro Tull og Ritual,

mens «Book Of Complaints» kultiverer

substansiell, 1960-tallsidealisert

sommer-pop, og «The Illusions Of

Permanence» kombinerer Opeth- og

Finneus Gauge-troper. Jeg tror man

med overveiende sannsynlighet kan

konkludere at Edensong begår et av

2025s sterkeste progrockfonogram.

Geir Larzen

EL CARTEL

Fronteras

New Noise/Elevator

4/6

6. juni

Det blåser en sandstorm inn over

Fredrikstad by idet produsent

Magnus Abelsen, med bakgrunn fra

Navigators, øser av sin rutine overfor

den platedebuterende oktetten El

Cartel. Man slås umiddelbart av et

ryddig og kaleidoskopisk lydbilde, hvori

bandet oppfører stemningsmettet, ofte

melankolsk og bejaende prærierock,

armert med vihuela-gitarer, mariachitrompeter

og klassisk rockekomp.

Ensemblets herkomst bøter ingenlunde

på en altoverskyggende analogi i

retning av Calexico, gitt tonalitet,

instrumentering og produksjon, og

kanskje utgjør nevnte pendant El

Cartels artistiske hemsko. Enn så

lenge savnes den autonomi som

eksempelvis Navigators og Helldorado

utøvde i omgang med skisserte

parametere. På den annen side er

bandets soniske uttrykk fullbefarent

og til å spise opp. «Carnal Mazo»,

rustet med galopperende gitarer,

trekkspill og varmblodige trompeter,

samt smektende «Saguaro Heart»,

kinematografiske «Don Alvardo

Drive», instrumentale «Andale» og

elegiske «Dead On Arrival» deponerer

kompositorisk eksistensberettigelse til

et band Norge trenger i 2025.

Geir Larzen

78 NRM 2-2025

norwayrock.net

ANMELDELSER

SKIVER

ENVY OF NONE

Stygian Wavz

KScope

4,5/6

14. mars 2025

Det er neppe få som fremdeles

går rundt og venter på at Rush skal

plukke opp ballen igjen, men det

spørs om det bare er å skyte ei lang

pil etter den drømmen, når vi ikke har

Neil Peart blant oss lengre. Men vi

har både Geddy Lee og Alex Lifeson

her, og sistnevnte har de siste årene

drevet med et prosjekt ved navn Envy

Of None sammen med Andy Curran

(Coney Hatch), Alfio Annibalini og

Maiah Wynne, og er nå aktuell med

oppfølgerskiva “Stygian Wavz”, tre år

etter den selvtitulerte debuten.

Forventer du ei skive som er i samme

gate som Rush, eller Coney Hatch, for

den del, vil du nok ikke få forventningene

dine innfridd, for Envy Of None låter mer

som The Cranberries eller Garbage,

om vi skal trekke paralleller til andre

artister. 2000-talls Marillion kommer

også opp i minnet til tider, om man skal

trekke veksler opp mot mer progressive

artister, uten at dette skal ligge som en

fasit i underbevisstheten. Wynne har

en hypnotisk stemme, og med hennes

underfundige måte å skrive tekster på,

er det bare å la seg begeistre. Jeg har

ved noen få anledninger beskrevet

vokalister som ‘legger stemmen oppå

pusten’, i mangel av et mer passende

uttrykk, og tidvis har Wynne denne

egenskapen. Legg denne stemmen

oppå atmosfæriske uttrykk på såvel

gitar og bass, som keyboards og

trommer, og du har en oppskrift som

fanger oppmerksomheten, til tross for

at de mest fengende melodilinjene

eller riffene uteblir. Faktisk oppfattes

dette mer som en styrke enn en

hemsko i dette tilfellet. Musikken ligger

i førersetet, og man lar seg bare henrive

av atmosfæren. “Thrill Of The Chase”

seilte raskt opp som en av favorittene

på skiva, med et småfunky gitarriff

som dufter av Andy Summers (The

Police), og tidligere nevnte pustevokal

fra Wynne. (Faktisk er det også et lite

“wow” inni der som minner om Sting.

Kan dette være tilfeldig, mon tro?)

Groove er den også, noe man faktisk

kan poengtere med hele utgivelsen; det

er en aldeles fremragende groove i hele

innspillinga. Lifeson har med hensikt

holdt igjen på gitarsoloene, for ikke å

gjøre Envy Of None til et soloprosjekt,

men han skinner både her og der,

kanskje spesielt på “Under The Stars”

og “Clouds”, der han fyller rommene

under Wynnes vokal. Aldeles nydelig!

“Stygian Wavz” er kanskje ei plate som

behøver litt tid for å vokse på lytteren,

men det anbefales å gi den noen

runder, for den låter akk så mye bedre

nå enn da jeg hørte den første gang.

Jan Egil Øverkil

FABULOUS DESASTER

Crucify This!

MDD Records

4/6

17.april 2025

Det er neimen ikke ille å hete Fabulous

Desaster, ha en vokalist som har mye

til felles med Steve «Zetro» Souza og

komme fra det med å låte seriøst. Det

er selvsagt ikke til å unngå å tenke

Exodus når en hører tyskernes tredje

plate, men det jeg mener er at det ikke

låter humoristisk eller parodisk. Snarere

tvert imot, her snakker vi heftig riffing

og god fremføring. «Misanthropolis» og

«A Hard Day´s Fight» er heftig og kjapp

thrash metal, med svært smakfulle

gitarleads på sistnevnte. På tittelkuttet

skal jeg innrømme at refrenget lett drar

tanken i retning skiva bandet har hentet

navnet fra. Originalt er dette selvsagt

langt ifra, men samtidig synes jeg

kvartetten har noe for seg. Snakker om

originalitet, for tjue år siden het bandet

«Stay Hungry», lurer på hvordan de låt

da?

Ronny Østli

DON FELDER

The Vault - Fifty Years Of Music

Frontiers

4,5/6

23. mai 2025

Til tross for at Don Felder (ex-Eagles)

ikke har spydd ut soloalbum, sitter han

på et hvelv med masse musikk som

ikke er tidligere utgitt, og det har han

tenkt å gjøre noe med nå, for i dag er

“The Vault- Fifty Years Of Music” ute

i hyllene. Låter fra 1974 og frem til i

dag har fått behandling av noen av de

fremste musikerne i bransjen, og gis

nå ut. Da Felder ble medlem av Eagles

ble han også en del av låtskriverne i

bandet, men fikk ikke akkurat frie tøyler

av d´herrer Don Henley og Glenn Frey,

som styrte fuglen med jernhånd. Felder

leverte rundt femten låtideer, men kun

to ble brukt. Dermed ble det mange

ideer liggende i hvelvet, så noen av

låtene vi hører på “The Vault” kunne ha

vært med på “Hotel California” i sin tid.

Musikerne jeg påstår er noen av de

fremste i bransjen, er navn som Gregg

Bissonette, Steve Lukather, Joseph

Williams, Greg Phillinganes, Brian

Tichy, Jim Keltner og Todd Sucherman,

bare for å nevne noen. Og, ja, det

er flere! Denne plata er spilt inn på

samme måte som mange plater ble

spilt inn på 70- og 80-tallet; mange

store navn involvert, så her er det nok

noe for enhver smak. Felder tar for

seg vokalen og det meste av gitarene

på egen hånd, men kor er det, som

forventet masse av, og også der er

det mange navn innom. Om man er

observant og analytisk i lyttinga, kan

man ane konturene av når enkelte

av låtene er skrevet. Åpningssporet

“Move On”, for eksempel, er en av

låtene fra 1974. Den har en Eagles-aktig

kvalitet over seg med slide-gitar og en

groove som passer tidsepoken. I den

andre enden ligger “I Like The Things

You Do”, som ble skrevet så sent som

i 2023, så her er det ‘old and new’ i

skjønn forening. “Hollywood Victim”

ble raskt en av favorittene mine på

skiva, nok en gang ei Eagles-esque

mid-tempo låt med en nydelig melodi

som passer Felders stemme perfekt.

“Last All Night” kunne lett ha fått plass

på ei The Tubes-skive, og her er Joe

Williams´ kor tydelig i miksen, noe han

må påstås å være på alle låtene han er

delaktig i. Williams´ Toto-kompanjong

Steve Lukather har et innhopp på

“Digital World”, ei reggae-aktig låt som

skiller seg ut i mengden. Jeg klarer ikke

bestemme meg om jeg synes låta er

cheesy eller kul, så ta en lytt, og gjør

deg opp din egen mening, du. “All Girls

Love To Dance” er ei skikkelig 80-tallslåt,

litt i samme gata som Glenn Freys

“The Heat Is On”, catchy med kule

hooks. Nina Winters gjør platas eneste

gjestevokal på den nydelige “Let Me

Down Easy”, en ballade i 6/8, taktarten

som ofte får meg i knestående. Dette

kunne også lett ha vært ei Eagles-låt,

det er nesten så jeg hører Eaglesbassist

Timothy B. Schmit i koret.

Avslutningsvis får vi en nedstrippet,

aldeles nydelig sak på under to

minutters-merket kalt “Blue Skies”, som

er en hyllest til Felders avdøde Eagleskompanjong

Glenn Frey, så til tross for

all skittkastingen de har foretatt seg,

var kjærligheten fremdeles inntakt. En

verdig avslutning på albumet, og en fin

gest. Siden 1983 har Felder kun gitt ut

fire soloalbum; det første, “Airborne”

var hans eneste fram til 2012, da “Road

To Forever” så dagens lys. I 2019 slapp

han “American Rock n´ Roll”, før det

altså gikk seks år til dagens utgivelse.

Har det så vært verdt å vente på “The

Vault”? Så absolutt!

Jan Egil Øverkil

FILTH

Time To Rot

Me Saco Un Ojo

4/6

18. juli 2025

Svenskene debuterer med en plate

som høres ut som det er en vinyl som

spille på for lav hastighet. I hvertfall

var det tanken min da jeg satte på

åpningslåta «Odius Obsession». Dette

er seig skitten old school death metal.

Det samme kan sies om tittelkuttet som

følger på, som også er platas singelvalg.

Avsluttende «Emaciated» går også

inn under denne deilige seige fanen.

I mellom finner vi noen kjappere spor,

som ikke gir meg like mye. Det er det

tyngre materialet jeg synes gir bandet

en egen identitet. For min del er det

helt perfekt mengde at det er seks låter

fordelt på en halvtime.

Ronny Østli

THE FLOWER KINGS

Love

Inside Out Music

3/6

2. mai

Svenskenes 17. studioalbum prolongerer

tonalitet og temperatur fra forgjengeren

«Look At You Now», hvilket er dårlig

nytt for den som fordrer kontrasterende

og fasetterte blomsterkonge-fonogram.

Etter originalmedlem Michael Stolts

gjeninnstiftelse som bassist synes

bandet å gjøre seg til jam-orientert

entitet igjen, slik de fremsto på «Paradox

Hotel», denne gang, heldigvis, uten å

kaste vrak på Roine Stolts vinnende

sologitaristvesen. Platas tittelen,

«Love», er en nobel opinionsytring og

protest mot det vanvidd verden ris av i

øyeblikket, men problemer oppstår når

en samlet musikalsk proporsjon smis

over joviale nestekjærlighetsprinsipper.

Bandets to siste plater mangler den

kaleidoskopiske dimensjon som

bestenoteringene, «Back In The World

Of Adventures», «Stardust We Are»,

«Unfold The Future», «Desolation

Rose» og «Islands», disponerer. I

diskografisk kontekst fremtrer «Love»

ukunstlet og nyansefattig, hvilket

ergrer en årelang fan som vet hvor mye

bedre Roine Stolt og klaviaturfantom

Lalle Larsson kan. Et temposterkt og

70-tallsinfluert åpningskutt i «We Claim

The Moon» blir i så måte en ypperlig

ambassadør for plateprosjektet, med

stakkåndet musikalsk interaksjon over

solvarm vokalharmonikk, i symfoniske

forlengelser av Yes. Skivas lengste

spor, «The Elder», gestalter kaskader

av fortrøstningsfull, soul-injisert pop;

riktignok vakkert og teknisk suverent

eksekvert, men uten vilje til å utfordre,

med mindre Larssons ufarlige jazzsoli

rokker ved ditt mentale jordsmonn.

Selv albumets instrumentalstykker

– forgjengerens styrke – kommer til

kort i år. Hvor tok bandets storsnutete

palett veien? Hvor ble det av det

kirke- og folkemusikalske, og ikke

minst forhenværende disposisjoner

for spenningsbygging mellom

det livsbejaende og det gjallende

gravitetiske? «The Rubble» står som

delvis unntak herom; låten kunne vært

å finne på «Flower Power», uten å

elevere et allerede solid og omfangsrikt

album.

norwayrock.net

NRM 2-2025

79

SKIVER

Jeg blir heller ikke dus med materialets

flegmatiske svøpe, hvis servilitet

stundom går på akkord med selve

begrepet symfonisk rock. Nedrigst

i så måte er den irsk-ættede,

trekkspillorienterte balladen «The

Promise», som utmaler et absurd

lavmål i bandets struttende repertoar.

Ubarmhjertige ord? Noen ganger må

man faktisk tukte de man elsker.

Geir Larzen

LARS FREDRIK FRØISLIE

Gamle Mester

Karisma Records

4.5/6

9. mai

Wobbler-keyboardist Frøislie bærer

sine influenser utenpå skjorteermet.

Både som bandmedlem og soloartist

tenker han i baner av klassisk

progressiv rock fra 70- og 90-tallet,

med hymnologisk alvor, massiv

dynamikk og melodisk slagkraft.

Oppfølgeren til kurante «Fire

Fortellinger» er mer kompleks, stilistisk

bredere og tonalt spenstigere, så kan

man saktens diskuterte hvorvidt her

foreligger balanse mellom etablerte

og friske tanker. Det er i alle fall umulig

ikke å betrakte «Demring», platas

hammondorgelbrusende åpningsspor,

som en imøtekommende avart av

Änglagård. Imidlertid er stykket

såpass sterkt pennet og oppført at

preferensielle innvendinger faller

på egen urimelighet. Her nyttes et

harem av tangentinstrumenter, mens

ringrev Nikolai Hængsle og Ketil

Einarsen eleverer komposisjonen

med velintegrerte, meningsbærende

bass- og fløytestemmer, hvilket

ikke alltid er en selvfølge. Her odles

et nordisk-orientalsk samrøre, og

plassert i så vel kirkerom som grødefull

natur maksimaliserer «Demring»

sitt potensiale som Frøislies hittil

ypperste arbeid. Platas sangbaserte

forekomster holder også mål, men

havner litt for hyppig i sandkasse med

Tusmørke og disses barnevennlige

tilnærmelser. Unntaket er «Medusas

Flåte», hvis kaustiske instrumentering

sublimerer skumrende skjønnhet.

I tillegg representerer tittelkuttet

og et klaverorientert postludium

førsteklasses symfonisk rock, som

ingenlunde spiller andrefiolin til

Wobblers bestenotering «Dwellers Of

The Deep».

Geir Larzen

FUNERAL

The Funeral EP

Season of Mist

4/6

2. juni 2025

Det er kanskje lett å tenke seg at når

Funeral leker seg på EP formatet, så

snakker vi det «vanlige» folk tenker

fullengder. Tildels riktig, da mange har

gitt ut svært korte skiver. Her får vi fire

låter på tjueseks minutter, hvorav de tre

første er en tredelt suite kalt «Gammelt

Ljós». Og da kan jeg kanskje ta

avslutningen først, en akustisk versjon

av «Når kisten senkes», og kanskje

sporet som gir meg minst. Når del én

av «Gammelt Ljós» åpner plata slår

det meg hvor deilig det er med seig

death/doom med kjellerdyp growling.

Vokalen på suiten er fremført av Jón

Aldará, kjent fra Hamferd og Iotunn,

og innsatsen på disse låtene er meget

sterk. Renvokalen er det ingenting

å si på, og med så markant growling

snakker vi virkelig kontraster. Lydbildet

er også passe mørk, og jeg liker godt

trommelyd og spilling til Anders Eek.

Jeg er svak for rundgangene hans på

denne epén. For meg er del én det

heftigste sporet, men låtene flettes

godt sammen og de resterende er

langt fra svake. Jeg må innrømme jeg

finner denne råere delen av Funeral

veldig spennende.

Ronny Østli

GAAHLS WYRD

Braiding The Stories

Season Of Mist

5/6

6. juni 2025

Det er gått seks år siden debuten

«GastiR – Ghosts Invited», en plate

som ledet til spellemannspris. Plata

likte jeg godt, og belønningen var den

samme da som nå fra denne anmelder.

Jeg likte godt variasjonen og spekteret

både band og vokalist viste, og dette

videreutvikles nå. Vi snakker ingen

direkte oppfølger, da både musikk og

lydbilde har tatt en litt annen vending.

Like fullt er det en jevn plate med gode

låter. «The Dream» er en intro som

bygger opp til tittelkuttet, som er første

hele låt. Åttitallets gothrock er ikke feil

å ha som en referanse, men når denne

låta setter i gang drar tankene mine i

retning My Dying Bride, kanskje mest

grunnet det vokale. Første singel,

«Time And Tmeless Timeline» er en

real metalriffer, som følger etter den

rolige snutten «Voices In My Head».

En annen singel, «And The Now» er

en mer svevende låt, og mer sånn

jeg husker noen av gothbanda fra åtti

tallet. Dette er den låta og stilen som

gir meg mist på plata. Jeg skjønner

Gaahl har brukt mye tid på å balanse,

for selv om det jeg beskriver er variert,

flettes det likevel behagelig sammen

til en rød tråd og flyt gjennom skiva.

Selv om det ikke er mye black metal, er

«Root The Will» en låt med sånn type

driv og riff. Dette er en låt jeg liker godt.

Episke «Flowing Starlight» avslutter

«Braiding The Stories» som Gaahl

selv oppsummerer som en positiv

skive sammenlignet med det mørke

han vanligvis leverer fra seg. Og jeg

skal være enig i at det hovedsakelig

befinner seg «lys»-punkter på plata.

Ronny Østli

GHOST

Skeletá

Universal

5/6

25.april 2025

Hvis du likte retningen Ghost tok med

"Impera", så vil du høyst sannsynligvis

like - elske! - "Skeletá". Hvis ikke, så

vil du neppe like denne heller. Mye

har skjedd siden Ghost debuterte

med "Opus Eponymous" i 2010, og

pilen har bare pekt én vei - oppover.

"Skeletá" er utvilsomt deres mest

etterlengtede skive, noe et forlengst

utsolgt Oslo Spektrum 24. mai er et

klokkeklart tegn på. Egentlig blir det

feil å snakke om Ghost som et band,

for dette er i praksis et soloprosjekt for

vokalist og frontmann Tobias Forge,

som har skrevet alle låtene (noen av de

sammen med de samme låtskriverne

som på "Impera") og produsert skiva

under pseudonymet Gene Walker. Og

vi skal med en gang gi ham skryt både

for lydbildet, som låter kule og krutt,

og for vokalen, som han tydeligvis

har jobbet mye med, for aldri har han

sunget bedre. Stor klapp på skulder går

også til gjestegitarist Fredrik Åkeson,

til daglig i Opeth, som legger noen

gnistrende soloer på drøyt halvparten

av låtene. Stilmessig følger "Skeletá"

samme oppskrift som forgjengeren

"Impera", og de som for 10-15 år siden

så for seg at Ghost skulle være et

doom metal-band a la Candlemass

med kuttekledde spøkelsesmusikere

som skulle turnere på klubber i

tiden fremover, kan en gang for alle

konstatere at det bandet finnes ikke

mer. "Skeletá" er enda mer melodiøs

enn «Impera», og det er ikke mye

her som kunne gått inn på "Meliora",

kanskje med unntak av enkelte riff

og vers. Det demonstreres kanskje

tydeligst i åpningslåten "Peacefield",

som etter en 50 sekunders intro

med latin kirkekorsang flerres av et

brilliant riff rappa rett ut av lomma på

Def Leppard. Og det blir ikke feil å

referere til verken Journey (spesielt det

"Separate Ways"-aktige refrenget) eller

Magnum - dette kunne fint vært en låt

signert salig Tony Clarkin! Andresingel

"Lachryma" (Latin for "tårer") åpner

uskyldig nok med et 80-tallslydende

keyboard som like gjerne kunne vært

Roxette, før vi får et av de tyngre riffene

og versene på skiva, ett av få som

kunne tatt plass på "Meliora". Men så

har vi det supermelodiøse refrenget

med 'Crying over someone like you'

- og her er vel kanskje enda en av de

store forskjellene på gammel Ghost.

Du hadde aldri sett gode gamle (vel,

onde gamle) Papa Emeritus III stå og

grine over noe kvinnfolk. Han hadde

heller spist henne levende. Tredjelåt

"Satanized" har de fleste som bryr seg

allerede hørt, og så er det duket for

skivas første ballade, "Guiding Lights",

en riktig så vakker sak. Så har vi "Di

Profundis Borealis" ("Fra det nordlige

dypet"?), som kanskje er den mest

konvensjonelle klassiske Ghost-låten,

med et mellomparti som låner fra Iron

Maiden. "Cenotaph" er en pur poplåt

i dur, med refrenget 'Wherever I go,

you're always there, lying next to me' og

full Grand Prix-avslutning - igjen, du ser

ikke for deg en dame ligge i armkroken

på Papa Emeritus III. Vi får litt humor

i ""Missilia Amori" (Kjærlighetens

missiler?) hvor han lover ‘I’ll show you

mine if you show me yours'. Nok en

fengende poprocklåt med en nærmest

Judas Priest-aktig intro og vers, og

et svært fengende refreng, men ikke

nødvendigvis skivas sterkeste. Men det

er ikke bare koz & klemz, det er fortsatt

litt okkulte satanreferanser i tekstene,

som i "Marks of the Evil One", som

omhandler apokalypsens fire ryttere,

og et uimotståelig 'There, there'-

refreng. "Umbra" (Skygge) er skivas

kjappeste rocker, med en Deep Purpleinspirert

gitar- og orgel-duell, men har

den et fengende og melodisk refreng?

Å jada. Syng med på ‘In the shadow

of the Nazarene, I put my love in you’,

alle sammen! Det hele rundes av med

skivas andre ballade, "Excelsis", som

kan minne om "Prequelle"s avslutning

"Life Eternal". Og det er ingen dårlig

referanse. Den tar for seg menneskets

dødelighet med linjer som 'I know it

hurts / Everybody goes away / You will

too / I will too.' Så har Tobias Forge &

co klart å levere en verdig oppfølger

til "Impera"? Som sagt innledningsvis,

hvis du ikke likte retningen "Impera"

tok, så vil du slite tungt med "Skeletá".

Ghost er overhodet ikke noe

metalband lenger, stilen her ligger

nærmere poprock og AOR enn noe

form for metal. Det er mer Journey

enn Candlemass. Men det er uhyre

vel utført, hver eneste låt har sterke

melodier, og det låter fantastisk. Og

hvis du synes disse forutsetningene

låter lovende, så vil du neppe bli skuffet

over "Skeletá".

Geir Amundsen

80 NRM 1-2025

norwayrock.net

SKIVER

synes jeg ikke det er en bortkastet

halvtime og gi amerikanernes tredje

plate en lytt.

Ronny Østli

med The Throggs. Jeg liker det

bevisst subversive ved prosjektet,

som åpenbart ikke forrettes av

andre beveggrunner enn det rent

musikkaffektive. Her tiltrer mye tøys

som blottstiller artistiske vyer, og blant

flere inntagende snutter legger man

særlig elsk på «Hot Artists», med

skyld til Sparks og Roxy Music, samt et

mellotron-drapert power-pop-nummer

i «In Rock».

Geir Larzen

han er utvilsomt en viktig brikke for

det karakteristiske Harem Scaremsoundet.

Hvilken rolle han skal ha

på konsertene på den kommende

Europaturneen, gjenstår å se.

Hvis du er eller noensinne har vært

fan av Harem Scarem, så er det helt

risikofritt å investere i denne skiva -

Harry & co serverer deg nøyaktig det

måltidet du du hadde håpet de skulle

servere. Bare å hogge inn, folkens!

Geir Amundsen

GHOST BATH

Rose Thorn Necklace

Nuclear Blast

4/6

9. mai 2025

Ghost Bath er et av få amerikanske

black metal band jeg liker. Basen

er det depressive, men musikken

er svært variert og ikke like lett å

beskrive i en kort anmeldelse. Skal

man oppsummere plata enklest mulig

vil jeg be deg sette på «Dandelion

Tea». For det første glir den naturlig

over fra den rolige instrumentalen

«Thinly Sliced Heart Muscle». For det

andre synes jeg oppsummerer plata

på snaue fem minutter med melankoli,

kjapp avantgardisk black metal og rolig

stemning. Singelen «Vodka Butterfly»

vil jeg si er min favoritt og en litt mer

lettfattelig låt, som jeg skjønner ble

valgt til å bære plata. Black metal er

selvsagt slemt, og tittelen «Throat

Cancer» er nok med på lista over årets

styggeste titler. Men låta er ganske så

stemningsfull, og en god avslutning på

Ghost Bath sitt femte album.

Ronny Østli

GRUESOME

Silent Echoes

Relapse

4/6

6. juni 2025

Skulle du ønske Death fremdeles

eksisterte og ga ut skiver som om det

skulle vært 1991, er dette det nærmeste

du kommer. Gruesome ble dannet

etter at gitarist og vokalist Matt Harvey

og trommis Gus Rios var med i Death

tribute bandet Death To All. Og «Silent

Echos» er skrevet ned plata «Human»

i tankene. Og det må jeg si de lykkes

med. En ting er jo å ha en vokalist

som minner om Chuck Schuldiner,

men på «Human» var Death blitt et

rimelig teknisk band, ikke minst med

Sean Reinerts tromming. Når jeg hører

en låt som «Shards», så kan en jo

virkelig humre litt og spørre seg hvor

«originalt» materialet er, men samtidig

anser jeg det som en tribute, og de gjør

det gjennomført. Det er også noe med

lyden som er tidlig nitti. Om den i seg

selv kanskje ikke minner meg direkte

om Death, er den i det minste tidsriktig

til stilen. Selv om de gamle er eldst,

HAEMORRHAGE

Opera Medica

Hells Headbangers

3,5/6

25. april 2025

Goregrind har aldri toppet min

favorittliste, men så er det noe med at

de gamle er eldst. Spanjolenes historie

går tilbake til 1991, og fire av dagens

fem medlemmer har vært med siden

debuten «Emetic Cult», som kom

fire år senere. Årets slipp er en mini

skive med fem låter, hvorav siste er

Dismemberlåten «Deathevokation»,

som de gjør en godkjent versjon av,

og som låter Haemorrhage. Det fine,

synes jeg da, med disse gamle banda

er at selv om det er grind så er det

behagelig tempo, og visste jeg ikke

sjangerfasit ville jeg kalt det skitten

gammel death metal. For polert er det

langt i fra, og noenogtredve år har gjort

bandet til habile utøvere. Hvis man ikke

er kjent med spanjolene og liker tidlig

Carcass tenker jeg vi er i nærheten av

grei beskrivelse. Av disse fem sporene,

på til sammen snaue tjue minutter,

finner jeg «Obstetric Phantom»

sterkest.

Ronny Østli

LUKE HAINES & PETER BUCK

Going Down To The River... To Blow

My Mind

Cherry Red Records

4/6

28. juli

Kollaborasjonen mellom engelske

Haines og R.E.M.-gitarist Peter

Buck oppsto etter sigende i 2020 da

sistnevnte kjøpte et av Haines’ malerier;

siden har det påfallende radarparet

tilvirket tre album av vindskeiv art.

I likhet med forløperne kultiverer

årets plate en tøylesløs, musikalsk

lek på tvers av sjangerstakitter, hvor

1960-tallets psykedelia, kunst-pop,

pre-punk og 90-åras indierock er

rådende impulser. Man skulle nesten

kunne omtale samarbeidet som

glamorøs garasjerock, da uttrykket er

skranglete og belevent på én gang;

herav en vedvarende komparasjon

HAREM SCAREM

Chasing Euphoria

Frontiers

5/6

25. april 2025

Canadiske Harem Scarem har i over

tretti år vært garantister for melodisk

hard rock av ypperste klasse, og er nå

tilbake i manesjen med sin første skive

på fem år. Vi har blitt vant til at band

som bikker en viss alder går over på

autopilot og kverner ut middelmådige

skiver uten gnist og energi, uten evne

til å matche skivene som skaffet dem

fans i utgangspunktet. Men Harem

Scarem er ikke blant disse - de beviser

gang på gang at det de gjør på 2010-

og 2020-tallet er fullt på høyde med

kultklassikerne fra første halvdel av

90-tallet. Etter at bandet kom sammen

igjen i 2012 har de levert over all

forventning, og «Chasing Euphoria»

føyer seg fint inn i rekken. De finner

ikke opp kruttet på nytt her, oppskriften

er fortsatt akkurat den samme, men

de gir fansen akkurat det de vil

ha fra Harem Scarem. Tittelsporet

åpner festen, og låter som en Harem

Scarem-klassiker fra første lytt, den

kunne uten problemer gått rett inn på

en «Best of Harem Scarem». Samme

med oppfølgeren «Better The Devil

You Know», som har nok et fengende

refreng som man ikke kan la være å

kauke med på. Vi må også dra frem

et par av låtene hvor de beveger seg

litt utenfor boksen, som «A Falling

Knife», som nesten kan minne litt opp

Deep Purple, og den avsluttende og

melankolske «Wasted Years».

Vi må som vanlig gi skryt til bandets

frontduo. Vokalist Harry Hess har

en instant gjenkjennelig stemme

som gir Harem Scarem et særpreg,

man vet med en gang man hører på

når vokalen kommer inn. Og Pete

Lesperance er også en av sjangerens

ypperste gitarister, og leverer flytende,

smakfulle og minneverdige licks og

soloer over hele fjøla.

Det er interessant å merke seg at selv

om de fortsatt har med seg trommis

Creighton Doane, som har vært

med siden årtusenskiftet, så er også

orginaltrommis Darren Smith (som

mange kjenner bedre som vokalisten i

Jake E Lees Red Dragon Cartel) med,

men på skiva tar han hovedvokalen

på to låter og korer på resten. Og

HATE FOREST

Against All Odds

Osmose

3,5/6

25. april 2025

Ukrainerne kjører ikke akkurat

storslagne promokampanjer, så

plutselig får vi da bandets syvende

plate servert i fanget. Og det er gledelig,

og akkurat sånn vi er vant til. Dette

er tredje og siste del i trilogien som

inkluderer utgivelsene «Sowing With

Salt» og «Justice». Dette er visstnok

bandets første utgivelse med ekte

trommer. Brutalt er det også, og det

er lite som skiller denne fra de senere

utgivelsene, som jeg synes toppes

med «Hour Of The Centaur», som var

et aldri så lite comeback. Åpningslåta

«Werewolves» setter standarden. Rett

i trynet, brutal produksjon og et hint av

klassiske black metal melodilinjer. Nå

er dette egentlig malen gjennom platas

trettifem minutter, og jeg synes det er

ålreit og tidvis fett, men føler likevel

ikke dette er Hate Forest helt der oppe

som på de to forgående fullengderne.

Ronny Østli

THE HAUNTED

Songs Of Last Resort

Century Media

4/6

30. mai 2025

Så kan vi feire plate nummer ti fra de

svenske grammyvinnerne. Jeg likte

godt de første platene, som var en fin

blanding av thrash og melodiøs death

metal av svensk sort. Bandet begynte

å lefle med moderne groove metal

og jeg falt helt av lasset. En line-up

endring i 2013 ledet bandet tilbake til

den mer thrasha opprinnelsen, og det

er heldigvis i denne verden vi befinner

norwayrock.net

NRM 1-2025

81

SKIVER

oss i på «Songs Of Last Resort». Første

singel, «Warhead» åpner plata, og er en

steintøff thrasher før vi får neste singel,

«In Fire Reborn» som viser bandets

melodiøse dødmetal side. På denne

plata liker jeg mest thrashsiden, med

låter som «Unbound» og «Through

The Fire» som anbefalinger. Vi skal

likevel ikke undergrave tyngden, de

siste par minuttene av «Letters Of

Last Resort» som avslutter plata er

bare helt nydelig seig groove. Dette

er kvalitetssirup. Og kvalitet synes jeg

det generelt er mye av på svenskenes

tiende skive.

Ronny Østli

HELHEIM

HrabnaR/ Ad Vesa

Dark Essence

4/6

20. juni 2025

På sitt tolvte album gjør bergenserne

noe så originalt som å gi ut en

splitskive med seg selv. Med det

menes at låtskriverne H´grimnir og

V´gandr har tatt kontroll over halve

plata hver, hva musikk og vokal angår.

Nå har disse to styrt skuta sammen

siden 1992, og blitt en sammensveiset

enhet. Det er ikke sånn at det høres ut

som to forskjellige band som spilles på

hver av sidene på den grønne vinylen.

Første singel «Fylgja» er V´gandrs

verk og åpningen på del to av skiva.

Låta er åtte minutter, starer med et

kult groove, men har veldig varierte

elementer, samt orgel, og er skivas

mest progressive. Denne følges opp av

mer styggere «Hamingja» og «Hugr»

før den avsluttes med «Hamr» som

har mye black/thrash i seg og som

drar tankene mine i retning gammel

Enslaved. Singel nummer to, «Geist»

er platas åpning og signert H´grimnir.

«Sorg Er Dødens Spade» følger på

og er en tyngre og mer melankolsk

låt. Melankolien finner vi også i

«Mennesket er Dyret i Tale», selv

om dette er en vass black metaller.

Jeg finner denne mye til felles med

«Hugr», som begge er mine favoritter.

Lydmessig er det rått og upoloert, og

låter black metal. Skal jeg dra et litt

overfladisk og veldig generelt skille på

denne splitten må det bli at H´grimnirs

del er hakket mer stemning og pagan

metal, mens V´gandrs del har hakket

mer gammel black metal i seg. Jeg

synes det er en artig måte å utfordre

seg selv på etter over tretti år som

plateartister.

Ronny Østli

HEXVESSEL

Nocturne

Prophecy

4/6

13. juni 2025

Man vet sjelden hva man får når

Hexvessel kommer med ny plate.

Denne gangen er det rå primitiv black

metal som ligger i bunnen, med et hardt

og kaldt lydbilde. «Sapphire Zephyrs»

og singellåta «Mother Destroyer» må

da være det kjappeste de har gjort.

En annen singel, «A Dark & Graceful

Wilderness», er den melankolske

rocken vi kjenner fra før, men i lyden

av klassisk svartmetall. Det er ikke

sånn at vokalen er utelukkende black

metal, for Mat McNerneys røst har det

samme spekteret som alltid, med mye

fokus på melodi. «Spirit Masked Wolf»

vil jeg si låter som Burzum med Danzig

på vokal. En ganske kul låt for øvrig. På

«Unworld» får vi en gjesteopptreden

av Dødheimsgards Vicotnik. Som

vanlig gjør Hexvessel en ny vri, og nok

en gang synes jeg det låter bra.

Ronny Østli

JAKKO M. JAKSZYK

Son Of Glen

InsideOut Music

2.5/6

27. juni

Du blir ikke automatisk en spennende

låtskriver av å fronte King Crimson,

men en skulle tro engasjementet

lot internalisere aversjoner mot

populærmusikalske platityder. Jakszyks

forrige soloplate, «Secrets & Lies» fra

2020, viste seg stedvis lovende, men

sumerisk forglemmelig, og med «Son

Of Glen» tonesetter talentet en livslang

jakt på sin biologiske far, ofte over i det

sentimentalt banale. Kassegitardrevne

«Somewhere Between Then And

Now» er sjokkerende intetsigende og

sandblåst enhver interessant musikalsk

kime, forsøkt plastret med mellotron. I

det følgende bys mer tannløst poppjatt,

uten musikalsk bunn, hvorunder

kun lydbildet og Jakszyks stemmeprakt

holder mål. Den irsk-malende

pianoballaden «This Kiss Never Lies»

høyner kvaliteten en anelse, men her

har lytteren forlengst konkludert med

at en naturbegavelse av Jakszyks

størrelse ikke nødvendigvis tjener

verden best ved å leke tredjerangs

Sting. Det vesle intermessoet «(Get A)

Proper Job» markerer første platespor

verdt reelt ad notam; en oppvarming

til det avsluttende tittelkuttet, som i det

minste viser ansporinger til den sorg

plata gir seg ut for å tematisere.

Jeg elsker denne mannen, hans

livsanskuelse og det løft han overdro

siste konstellasjon av King Crimson,

men «Son Of Glen» plasserer seg

ugjendrivelig i stusslighetens ravine.

Geir Larzen

KATATONIA

Nightmares As Extensions Of The

Waking State

Napalm Records

4.5/6

6. juni

Mange vil mene at sanger og medstifter

Jonas Renkse begår et moralsk

svik ved å kontinuere Katatonias

eksistens etter at dennes årelange

svirebror, gitarist Anders Nyström,

mønstret av. At Nyström heller vil

fronte 90-tallsmodellert dødsmetall

kan neppe klandres andre enn ham

selv. Derimot ville det oppleves som

et kunstnerisk bedrag skulle Katatonia

begraves som følge av ett individs

virkelighetsforståelse. Renkse, som

har komponert brorparten av bandets

materiale siden vannskillealbumet

«Tonight’s Decision» (1999), lar årets

plate tale sin vinnende sak, og for

oss som fant forgjengeren «Sky

Void Of Stars» i overkant lettkjøpt

markerer «Nightmares As Extensions

Of The Waking State» en retur til

ensemblets kjerneestetikk. Plata er

betydelig mørkere og mindre åpen

for flørting med 80-tallets heavy

metal. Det er samtidig et album som

pålegger publikum aktiv lytting; et

karaktertrekk det deler med katalogens

bestenoteringer, især «Night Is The

New Day» (2009).

Katatonias genialitet hviler på

spenningsfeltet mellom det vakre,

tilsynelatende enkle, og materialets

faktisitet, som stiller tonalt,

harmonisk og rytmisk komplekst og

eiendommelig. Det tar tid å lodde

dybden av Renkses tonedialektikk,

men avkastningen er formidabel.

Her forekommer sågar enkeltlåter av

totalt ny statur i angjeldende kontekst,

og det mesterlige åpningssporet

«Thrice» er én av dem. Stykket bygger

fra sirlig, resignert tristesse, etterhvert

med pulserende bassløp, til et

instrumentalbrekk av totalt uforutsett

karakter, som inkarnerer ulmende

mareritt, med små, delikate midler,

mot et abrupt endelikt. Jeg våger

den påstand at «Thrice» er bandets

nifseste komposisjon noensinne.

Tanken på å presenteres omtalte

marerittsekvens fra scenen gir virkelig

grunn til å oppsøke høstens Katatoniaturné.

Samme konklusjon vedrører

«Wind Of No Change», som foruten

å være riktig fengende, inkorporerer

demonisk korsang, med overveldende

hell. Tredje plateinnslag som blokker

ut bandets kunstneriske korpus er

svenskspråklige «Efter Solen», hvis

luftige tekstur av sang og elektrisk

klaviatur faktisk fremstår uvanlig

fortrøstningsfull, nærmest varm. Jeg

blir neppe bestekompis med denne,

men plassert nest sist i kronologien

tjener låten en klar funksjon. Snarere vil

jeg henlede din oppmerksomhet over

på «Departure Trails», som ikke bare

er «Decima»s tvilling – dog mindre

kompositorisk substansiell – men

liketil et sonisk giftemål av Renkses

unikum, nordisk symfonisk rock og

Pink Floyd. Vokalisten innrømmer

gladelig at debutplata til Landberk

ble instituert som ledestjerne under

arbeidet med «Departure Trails».

Instrumentalsekvensene av el-piano

og smakfulle gitarsoli, hvor hver tone

oppnår maksimal aktelse, setter dagens

Katatonia-konstellasjons kvaliteter i

dionysisk relieff. Platesumerisk tiltrer

et par billige løsninger underveis som

frarøver svenskene terningkast 5, uten

at én eneste fan vil miste nattesøvnen,

men snarere la seg absorbere av

eksalterte mareritt.

Geir Larzen

LANDMVRKS

The Darkest Place I’ve Ever Been

Arising Empire Records

5/6

25.april 2025

Tons of Rock-aktuell fransk metalcore

med elegante detaljer i baguetter og

spann, og vinkarafler breddfulle av

gode melodier. Hey, yo, check, check!

De unge musikantene fra Marseille

debuterte i 2016, og er nå ute med sitt

fjerde album. Metalcore er en sjanger

som kan fremstå litt ensformig og

masete, men på denne plata er det

variasjoner og detaljer som holder

interessen godt oppe gjennom alle de

trettiåtte minuttene. Vokalist Florent

Salfati behersker både rap, rock,

visesang og metal, og veksler mellom

engelsk og fransk med den største

selvfølgelighet. Jeg er i utgangspunktet

litt skeptisk til både franskmenn og

språket deres, men når Florent rapper

på morsmålet fungerer det “très bien”!

Selv om jeg ikke skjønner et ord fransk,

så er det ofte at bruk av morsmål gir

en ekstra tyngde og troverdighet,

noe en ofte observerer blant norske

og svenske artister. Sjangermessig

er Landmvrks innom både hip-hop,

hardcore, vals, thrash og shoegaze,

men får likevel til en bemerkelsesverdig

god flyt over albumet. Jeg vet ikke om

det er ment å være et konseptalbum,

men det virker å være en helhet her

med tematikk som går igjen, med mørk

fortvilelse og fortapelse, fra den dystre

enkle gitaren i introen, til den vakre lille

pianomelodien i avslutningen. Toppen

av hele napoleonskaka er at LP’en er

pakket inn i et forseggjort utbretts-

82 NRM 1-2025

norwayrock.net

SKIVER

omslag i beste søttitallsstil, så her er

det bare å hogge innpå. Bon appétit.

Karstein Helland

JOHAN LANGQUIST

The Castle

I Hate Records

4.5/6

27. juni

Røsten som bærer «Epicus Doomicus

Metallicus», samt dagens Candlemass,

solodebuterer på imponerende

vis. Herværende materialet ble

digitalt anstilt i fjor, og finner fysisk

markedsrom inneværende sommer,

til glede for alle med mondene

smaksløker i retning mørk, melodisk

tungrock. Ikke overraskende krysses

spor med Langquists moderband, men

«The Castle» favner stilistisk bredere.

Naturlige preferanser aktualiseres av

80-tallets Black Sabbath, Savatage

og album som Beyond Twilights «The

Devil’s Hall Of Fame», frontet av Jørn

Lande. Rent flåsete skulle man kunne

si at «The Castle» representerer et

musikalsk alvor Lande konsekvent

burde hige etter, i en bedre verden,

for låtene til Lanquist er ikke bare

melodisk adekvate; de gis episk

svøpe og tindrer, på sitt beste, som

kirkespir. «Eye Of Death» overdrar et

ambrosisk anslag, rustet med Emelie

Lindquists dramatiske sopran, og blir

en oppmerksomhetsgarantist kontra

alle som savner alvorstynget tungrock.

Den påfølgende 80-tallskoloritten

«Castle Of My Dreams» er like sterk,

og kunne med små reguleringer

vært å finne på Yngwie Malmsteens

«Marching Out» eller en tidlig Pretty

Maids-skive. Kvaliteten står ved makt

med orientalske «Where Are The

Heroes», Queensrÿche-futuristiske

«The Revolution», samt dynamiske

«Freedom». Johan Langquists første

soloplate tangerer faktisk Candlemass’

to siste langspillfonogrammer.

Geir Larzen

LEDFOOT

Plain Simple Honesty

TBC Records

4/6

23. mai

Etter flere minimalistiske

forarbeidninger, i basalformular av

tolvstrenggitar, vokal og spartansk

synthesizerperkusjon, åpner

etterhånden norsk-amerikanske

Tim Scott «Ledfoot» McConnell for

frodigere teksturer. Årets plate rommer

både bass, banjo, klaviatur, perkusjon

og effektiv sangharmonikk, som

unektelig eleverer lydbildet og pumper

liv i artistens identitetssterke bluesanskuelser.

«Plain Simple Honesty»

er dessuten Ledfoots best produserte

fonogram; materialet forespeiler meg

lettere å svelge for allmuen, uten

at impliserte musikerstand går på

akkord med McConnells kunstneriske

prosjekt. Kompositorisk stiller plata

betydelig sterkere enn lettvekteren

«Outsiders». Dessuten tinger årets

Ledfoot-bankett ønskelig grad av

divergens, fra vaudeville-rakkeren

«Burning Blue» og diabolske «Hey Ho»

til den velpoengterte platefavoritten

«Hard Times», et distingvert tittelkutt

og grødefulle «All You Ever Had».

McConnell evner å generere total

gåsehud når han utlever sitt potensiale.

«Plain Simple Honesty» providerer

ønsket omfang av øyeblikkmagi.

Geir Larzen

THE LORD WEIRD SLOUGH FEG

Traveller Supplement 1: The

Ephemeral Glades

Cruz Del Sur

4/6

11. april 2025

På denne EP’en fortsetter Slough

Feg sagaen fra 2003’s «Traveller». Vi

fortsetter å følge Professor Rickets i sitt

hemmelige asteroideskip, og Baltch

Budapest på den iskalde planeten

Mithri. Det er mer enn bare historien

som gjør dette til en videreføring, av

det som må kalles klassikeren i Slough

Feg sin katalog. Selv om det kun er

gitarist og vokalist Mike Scalzi og

bassist Adrian Maestas igjen fra det

aktuelle albumet, er denne EP’en spilt

inn i det samme studioet, med samme

mikrofoner og samme produsent,

Justin Weis. Og dette låter klassisk

Slough Feg, med gode riffbaserte låter,

og ikke minst Scalzis særegne vokal.

Av EP’ens syv låter vil jeg trekke frem

åpningslåta «Knife World» og «The

Ephermal Glades» som favoritter.

Dette er såpass sterkt materiale at det

er synd det bare er en EP.

Ronny Østli

MAGIC PIE

Maestro

Karisma Records

3.5 / 6

16. mai

Sjette studioalbum fra norske Magic

Pie vil erverve berettiget polarisert

respons, fra antagonistiske klagemål

til hodekulls panegyrikk. Fasit ligger

langs den aristoteliske middelvei...

Bandets to forutgående fonogrammer

markerte diskografiske høydepunkter,

især «King For A Day». Jeg er mindre

sikker på «Maestro»s relevans. 18

minutter lange «Opus Imperfectus

Part 1 – The Missing Chord» følger

konstruksjonsmanualen til punkt

og prikke, og spenner fra dramatisk

klaviaturbombastikk, jazzfargete

soli og klassiske tungrock-troper til

derivativ, soul-injisert pop-sødme, hvor

særlig sangbaserte sekvenser i for

stor grad smaker av gryende geriatri

og sjangerpastisj. Bandets skyld til

Spock’s Beard, The Flower Kings og

Yes, samt hammondorgel-drapert

hardrock, blir tidvis overtydelig, og

jeg savner egendefinerte løsninger og

overrumplende kreativitet – imperative

idealer å assimileres dersom man

ønsker å operere i progressive sfærer.

Platas senit heter «Someone Else’s

Wannabe» og er en pågående rakker,

hvis innfallsrike vokalpolyfoni alene er

verdt bekjentskapsgjørelse. Ut over

denne smir Magic Pie et livsbejaende,

men ufarlig og smått skuffende

sjettealbum.

Geir Larzen

MALTHUSIAN

The Summoning Bell

Relapse

3/6

8. august 2025

De brutale irene har signet Relapse

records, og deres andre album blir det

første på det tradisjonsrike selskapet

innen brutal metal. Og brutalitet finnes

det nok av her. Dette er en såpass

brutal murvegg at det blir litt i hardeste

laget for meg. Lyden er massiv og det

trøkker bra, og selv om jeg liker brutal

energi kan det bli i overkant. Derimot

er det tider hvor kvartetten roer det

ned til midtempo og kjører på med

styggere riff. Det kan jeg like. «Eroded

Into Superstition» og kvarter lange

«Amongst The Swarm Of Vermin» er

spor jeg kan like. Liker du band som

Bölzer og Portal, tenker jeg du bør

sjekke ut Malthusian.

Ronny Østli

THE MARS VOLTA

Lucro Sucio; Los Ojos Del Vacio

Clouds Hill

3.5/6

11. april

20 år etter «Frances The Mute» –

inneværende årtusens ypperste

plateutgivelse – leverer det unike

radarparet av Omar Rodriguez-Lopez

og Cedric Bixler-Zavala The Mars

Volta-diskografiens mest lunkne tilslag.

Å knive med ens yngre artistiske krefter

ender ofte katastrofalt, og man bifaller,

ubetinget, kunstnerisk progresjon;

følgelig bejublet jeg det selvtitulerte

comebackalbumet av 2022. «Lucro

Sucio; Los Ojos Del Vacio» (som kan

oversettes til Dirty Profit, Eyes Of The

Void) prolongerer bandets nyvunne

pop-konsentrat, hvilket innebærer

kortere låter og fravær av diametraldynamikk,

hvor synthesizere langt på

vei erstatter el-gitarens forhenværende

teksturposisjon. I år gasser El Pasoensemblet

såpass kraftig på skisserte

stilpedal at man nesten kan tale

om selvutslettelse (endog platas

minimalistiske innpakning står i dyp

kontrast til den øvrige katalogen,

forgjengeren unntagen). Men bare

nesten, for bandets tonespråklige

kongruitet, dets identitet, lever i beste

velgående. Bixler-Zavalas timbre og

fraseringer går ikke å forveksle med

andres; det samme gjelder kumpan

Rodriguez-Lopezs harmoniske

vesen og soniske verdensbilde. Trass

myriader av elektroniske uttrykksmål,

reservert temperatur og vingeklippet

låtekspansjon, klinger dette fortsatt

som The Mars Volta. Det kan dessuten

fint argumenteres for at årets plate er

like eksperimentell som forutgående

arbeider; jeg er dog mindre sikker på

om angjeldende gruppering tjener

verden som avbalanserte kunst-poputøvere

all den tid ingen formår å fylle

tomrommet etter dem som hovmodig

progressive titaner. Satt på spissen:

Å smi eiendommelig musikk langs

Peter Gabriels alléer gjør ingenlunde

vondt, men det er som fornyere av den

progressive rocken, som et uforlignelig,

latinamerikansk King Crimson- og Led

Zeppelin-amalgam, under anarkiets

fane, at kommende generasjoner vil

lære dem å kjenne fra historiebøkene.

De impliserte parter er neppe kapable

til å skape svake skiver i The Mars

Voltas tjeneste, men i år savner

jeg bandets brodd og blod, dets

utfordrende hunger, romslige palett og

kompromissløse blikk.

«Lucro Sucio...» etterlever imidlertid

bandets kunstneriske etos i sin

overordnete form, da dette er et

norwayrock.net

NRM 1-2025

83

SKIVER

konseptalbum hvor låtene griper

inn i hverandre og lener seg til

ledemotiver og repriser. I tillegg

vibrerer fonogrammet under

bandets vindskeive estetikk, hvilket

overdrar fredsommelige passasjer et

urovekkende, ofte farlig skimmer.

Verdt å minnes for ettertiden er

new wave-malstrømmen «Enlazan

Las Tinieblas», kosmonautiske

«The Iron Rose», skumrende pene

«Cue The Sun», jazz-akustiske og

latinamerikanske «Voice In My Knifes»,

det sløye, elegiske høydepunktet

«Maullidos» (som burde ekspanderes

med minst 10 minutter), samt

den elegante inkarnasjonen av

sommerregn, «Morgana», hvis refreng

gjenoppstår i reprisen av «Cue The

Sun».

Geir Larzen

MAWIZA

Ül

Season Of Mist

3/6

18. juli 2025

Groove metal og metalcore får ikke

mest spilletid hos meg, men da

jeg sjekket ut singel og åpningslåt

«Wingkawnoam» fra Chilenernes

andre plate, var det et eller annet

som fenget. Jeg tenkte Rammstein

blandet med samisk musikk. Og et

snev av riktighet er det i det, selv om

vi skal til et helt annet sted i verden.

Mawiza tar for seg historier rundt

den chilenske urbefolkningsgruppen

Mapuche. Uten å ha det svart på

hvitt så vil jeg tro det synges på deres

eget språk, noe som også er med på

å gjøre «Ül» til en original skive. Selv

om det grunnleggende innen musikk

er nevnt så er det veldig variert, og jeg

må nok innse at veldig mye på skiva

faller i smak hos fans av mer moderne

metal enn hos meg. Jeg vil trekke

frem roligere «Wenu Weychan» som

min favoritt, mens singel nummer to

«Mamüll Reke» nok vil falle i smak hos

fans av mer melodiøs groove metal.

Og kanskje hos naturvernere. Ifølge

videoen får selskapene som hugger

ned de chilenske skoger så hatten

passer.

Ronny Østli

HEDVIG MOLLESTAD TRIO

Bees in the Bonnet

Rune Grammofon

6/6

9 May 2025

Rune Grammofon

Did you know that here in Norway,

you are blessed with an incredibly

imaginative guitarist, composer and

master of riffs, in Hedvig Mollestad

Thomassen? Her latest album with

her trio (Ellen Brekken – bass, Ivar

Loe Bjørnstad – drums) “Bees in the

Bonnet” kicks off with a heavy 70s hard

rock groove that Black Sabbath or Led

Zepplin would be proud of. Although

well known in jazz circles, there is

plenty for rock and metal fans to

appreciate. “Golden Griffin” channels

Jeff Beck and some of his work with

keyboardist Jan Hammer. Even though

the keyboard is entirely absent, it is

clear that Mollestad Thomassen has

as tight a musical relationship with

her trio as Beck did with Hammer.

You can also detect traces of John

McLaughlin (Mahavishnu Orchestra)

and Terje Rypdal. “Itta” has daring,

spacious staccato rhythm at the

beginning before slowly building a

guitar solo that displays Mollestad

Thomassen’s exquisite tone sensitivity.

The explorative, psychedelic “Bob’s

Your Giddy Aunt” will please free

jazz lovers. The serene, gentle ballad

“Lamament”, dedicated to Mollestad

Thomassen’s father, is well placed on

the record, and the delicate brush work

of Bjørnstad soothes the listener before

the manic yet controlled energy of the

final track, “Apocalyse Slow” kicks in.

Although the song title is ominous,

the joyful, positive power of the music

shines through, particularly during the

immaculate transitions. This music will

be a force of nature live. 37 minutes of

infectious, heavy, progressive jazz rock

fusion and blissful space. 37 minutes of

brilliance. For this writer, it’s the album

of the year so far.

Anne-Marie Forker

GARY MOORE

Live – From The Baloise Session

Provogue Records

5/6

23. mai 2025

Gary Moore har ikke behøvd noen

nærmere introduksjon på mange

tiår, og i år er det faktisk ikke mindre

enn fjorten år siden han gikk bort,

så alt for tidlig. Heldigvis dukker det

opp opptak fra tid til annen, og nå

er et konsertopptak fra 2008 klar for

platestifter verden over. Moore gikk fra

rock til blues da “Still Got The Blues”

ble utgitt i 1990, og O.C. Williams´

“Oh Pretty Woman” fra nevnte album

får æren av å åpne konserten. Det er

jo en kjensgjerning at blueskonserter

ofte består av mange coverlåter, noe

vi også får her, blant annet fra Chuck

Berry, Jimmy Rogers, og kanskje

naturlig nok, Thin Lizzy, der Moore var

medlem ved to anledninger.

En annen ting med blues, er at den

består av mye shuffle og swing-rytmer,

og da er det bare å prise seg lykkelig

over at Moore har med seg den godeste

Brian Downey (Thin Lizzy) på trommer,

for det er faen meg ikke mange som

har en så magisk swing som Downey!

Allerede på andresporet, “Since I Met

You” er han i gang, og både høyre og

venstre håndledd får kjørt seg i en

heftig shuffle. Satan som det swinger!!

Nedpå låter i 6/8 er også selvskrevne

i slike settinger, og nydelige “I Love

You More Than You´ll Ever Know”,

fra Blood, Sweat & Tears´ “Child Is

Father To The Man” (1968) gjør virkelig

vei i vellinga, og spesielt Vic Martins

Hammond-orgel skinner her.

Moore spilte som tidligere nevnt i

Thin Lizzy, og serverer oss en lang

versjon av “Don´t Believe A Word”,

som han strengt tatt ikke spilte på i

originaltapning. Låtas er oppdelt i to

versjoner; én nedpå balladeversjon,

før de rister seg løs i den opprinnelige

shuffle-utgaven drøyt fire minutter

ut. Det er jo sånn den skal spilles, for

pokker! “Still Got The Blues” er nok den

mest kjente låta fra blues-tida til Nord-

Iren Gary Moore, og naturlig nok er det

da applausen i salen låter som høyest.

Det smeller godt i rørene på ampen

til Gary inn mot verset, så det er nok

forholdsvis høy lyd på scenen, men

dynamikken i låta er upåklagelig. Låta

er fin den, men er den noe ihjelspilte av

norske radiokanaler? Vokalen hans er

iallefall svært god, selv om han kanskje

kauker til i meste laget innimellom.

Rekkevidden var nok ikke like god som

55-åring i forhold til da han var en pur

ung bluesvokalist da låta ble gitt ut da

han var 38 år.

“Walking By Myself” og Little Miltons

“The Blues Is Alright” avslutter den

lille timen i bluesens navn. Mange av

oss vil nok huske Moore best for hans

bidrag til rock n´ roll, men det hersker

ingen tvil om at han gjorde seg svært

bemerket også i bluesen, og det med

rette, for denne live-utgivelsen viser en

Gary Moore med venner i go´lune, og

den vil nok bli snurret på spilleren her i

huset flere ganger enn kun for å skrive

en anmeldelse.

Jan Egil Øverkil

NIGHTFALL

Children Of Eve

Season Of Mist

4/6

02. mai 2025

Nightfall er et av disse mørke greske

banda som alltid har vært der, men

som likevel ikke kun låter typisk gresk.

Selv om de blander gotisk metal med

black, death og doom, som flere gjør

der nede i sydenvarmen. «Children Of

Eve» er bandets ellevte plate, siden

debuten «Parade Into Centuries»

i 1992. Nå forguder jeg ikke alt jeg

har hørt av dem, og noen skiver har

nok heller ikke kommet meg for øret,

men akkurat dette synes jeg er et

veldig ålreit og variert album. Det er

litt vanskelig å anmelde denne, fordi

låtene på mitt promoeksemplar har

lange talltitler i stigende rekkefølge,

noe jeg ser ikke samsvarer med

rekkefølgen på skiva. Singlene er dog

greie. Først ut er «I Hate» som åpner

plata. En episk låt, som viser bandets

tyngre og kjappe sider. Dette er en

catchy låt, og jeg forstår singelvalget.

Neste singel «The Cannibal» er en av

de sporene på plata hvor det er mulig å

gjette at bandet er gresk, og jada, det er

noen av de låtene der. En av låtene får

meg til å tenke på Theatre Of Tragedy,

med sin kvinnelige vokal. Jeg tror

kanskje det er låta «With Outlandish

Desire to Disobey». Jeg har en favoritt

når jeg hører på disse nummerlåtene,

og den ser jeg tidsmessig samsvarer

med «For the Expelled Ones» på Metal

Archives. Nå er det en ålreit skive, så

om jeg bommer, så er det uansett ikke

en dritlåt.

Ronny Østli

PAATOS

Ligament

Timeloss Records

5 / 5

25. april

I løpet av åtte måneder er verden

tilgodesett med comebackplater fra

både Ritual og Paatos. Stillheten

som senket seg over sistnevnte

etter mesterverket «Breathing» og

lappeteppet «V» fremsto ubehagelig,

hvor neppe bare undertegnede

ble forledet til å tro at Stockholmskvartetten

var i ferd med å utånde.

84 NRM 1-2025

norwayrock.net

SKIVER

«Ligament» gestalter noenlunde

samme euforiske sjokkvalør som

«Breathing», på det vis at begge

platene utgjør eksistensiell-estetiske

tiltalesvar. Noe overraskende finner vi

at Paatos herved leverer diskografiens

mørkeste og mest kompromissløse

fonogram, uten å kaste vrak på

eget idiom. «Chemical Escape»

leser som en direkte prolongering

av «Breathing», i et uforvekslelig,

progressivt rockelandskap oppført

med stilfigurer fra luftig indierock, jazz,

kunst-pop og folkemusikk, like organisk

medrivende som melankolsk vakkert.

Et knapt minutt ut i åpningssporet

og erkjennelsen av hvor mye man

har savnet bandet manifesteres.

Kvaliteten vedvarer med «Beyond The

Forest», hvor Petronella Nettermalm

går i smektende duett med Michael

Åkerfeldt. Underveis krysses spor med

så vel egen historikk som Anekdoten

og Opeth, og man lyster å heise

det svenske flagget. Et aggressivt

tittelkutt bibringer frisk materie til

bandets kunstneriske korpus, gitt

elektroniske implementeringer i bunn

av østlig tonalitet, i rygg med et pent

og uforutsett katarsis-refreng, som

unnflyr enhver stilistisk klassifisering.

Stykket er såpass eksaltert, og

vellykket, at ominøst minimalistiske

«Post War Liminal» danner pervertert

pustepause. «Ligament» er et album

uten middelstendige elementer.

Foruten ovennevnte perler tindrer også

gjallende forstemmende «Who Am I»

og hymnologisk rockeattakkerende

«Last Ones Of Our Kind», som

danner skoleeksempel i synkopert

melodiharmonikk og dynamiske

spenningsstrukturer. Tradisjonelt skulle

man kanskje forvente en sindig og

fortrøstningsfull plateepilog; Paatos

gjør det stikk motsatte. Intonert

med Nettermalms vevre «The end is

closing in...» reiser bandet sitt mest

apokalyptiske og skrekkinngytende

øyeblikk noensinne i en finale betimelig

døpt «Svart». Kontrasten mellom det

forjettende vokale og instrumentelt

infernalske, sporadisk over i effektiv

dissonans, lar ingen lytter forholde seg

likegyldig. Kjøp «Ligament» og få fart

på festen.

Geir Larzen

PHANTOM FIRE

Phantom Fire

Edged Circle

4,5/6

8.august 2025

Det er ikke lett å være anmelder

når Krakówgutta Kjartan og Eld gir

ut sitt tredje album under navnet

Phantom Fire. Skiva er variert, men

to plater som har vært retningslinjer

for innspillingen er Iron Maidens

«Killers» og Motörheads «Ace Of

Spades». Som vanlig spilles låtene

inn live og i studioet møter gutta

trommis og produsent Iver Sandøy, og

det er første gang gutta spiller låtene

sammen. Dette gir en råhet og nerve

som appellerer til meg. Men musikken

da? Den spenner nok også litt utenfor

referansene. «Logdarhorn» er ganske

kjapp black metal. Og akkurat black

metal hører jeg i flere av sporene, men

da på en rocka måte som gjør det

lett å tenke på en svartere utgave av

referanseplatene. Hellbutcher står for

coverkunst, og basert på plater han

har utgitt så vil jeg tro disse er fans

av hverandre. «Fatal Attraction» er en

roligere instrumental i god åttitallsånd,

hvor det ikke spares på wah pedal. Det

er likevel de to første låtene, «Eternal

Void» og «All For None» jeg setter som

favoritter. Klassisk rocka heavy metal

med heftig downstroke riffing. Variert

ja, men likevel en rød trå, og jeg synes

bergenserne har skapt et godt album

som fortjener å være selvtitulert.

Ronny Østli

PROFANATICA

Wreathed In Dead Angels

Hells Headbangers

4/6

25. april 2025

Jeg har på de senere platene beskylt

amerikanske Profanatica for å bli tyngre,

mer varierte og produksjonsmessig

langt mer oppdatert enn i den spede

begynnelsen tidlig på nittitallet. Med

andre ord mer spiselige for de som

kanskje ikke omfavnet dem da, meg

selv inkludert. Denne gangen skal

vi stilmessig tilbake til start. Både

produksjon og intensitet er er langt

råere og mer primitiv. Dette er riktignok

en mini skive med seks låter og på

tjueto minutter, og kanskje nettopp

det gjør at jeg synes dette er rimelig

heftig. En time ville neppe gitt samme

karakter. Nå er det variasjon i disse

låtene, så selv om det både går unna,

rocker i D-beat eller er tyngre så er det

en råskap som drar tankene over tretti

år tilbake. Tittelkuttet synes jeg er greit

å sjekke ut, det er kaos, men også et

innslag av keyboard og melodi mot

slutten.

Ronny Østli

RIVERS OF NIHIL

Rivers Of Nihil

Metal Blade

3/6

30. mai 2025

Så er vi kommet til

Pennsylvaniakvartetten Rivers Of

Nihil sin selvtitulerte. Plata er deres

femte siden debuten, The Conscious

Seed Of Light». Og her sliter jeg. For

egentlig burde jeg jo fryde meg over

et progressivt death metal album,

hvor man kan tenke Cynic, Gojira

og senste Opeth. Ja, det er mye å

ta innover seg i løpet av disse femti

minuttene, og det er helt klart et

album som krever tid. Det er tunge

groove metal partier og mer lekende

og svevende partier, det er growling

og ren vokal. Men over det hele hviler

det noe moderne jeg ikke helt takler.

Rytmiske groovemetal partier med

duracellkanin basstrommer gir meg

samme allergisymptomer som pollen

hos mange andre på denne årstiden.

Singelen «Criminals» er en låt hvor

det slo meg at dette her var ikke så

ille. Og den tanken kommer ved jevne

mellomrom utover skiva. Men når ikke

så ille er det beste jeg kommer på av

superlativer må jeg innse at dette ikke

er noen skive for meg. Samtidig kan

jeg ikke si det er dårlig, for fremførelsen

er det ingenting å si på. Produksjonen

låter tidsriktig, og Dan Seagrave står

for kunsten. Ikke en gang saxofon eller

banjo klarer å få frem dansefoten hos

meg.

Ronny Østli

CAMILLA ROSENLUND

When The Seasons Changed

Elektrolüd Records

3.5 / 6

28. mars

Med et stjernelag av musikere, og

prisverdig høye ambisjoner, meisler

Stavanger-residerende Rosenlund

et timbresterkt, melankolsk og

utleverende soloalbum sagt å

tonesette et livsløps definerende

omslag. Materialet draperes gjerne

i fiolin, cello, trompet og trombone,

mens Rosenlunds tonalitet farges

av Calexico, Nick Cave og et koppel

personligheter i skjæringspunkter

av kammer-pop, ørkenrock og

smektende varieté. «Yours Alone», et

definitivt høydepunkt, krysser spor

med Helldorado, og jeg registrerer

etterhånden at Dag Vagle bidrar

med kor- og sangharmonikk.

Om låtens viltre komp fortjener

betegnelsen urovekkende eller

uryddig skal forbli usagt, men det er

neppe tilfeldig eksekvert. Akustisk

stillfarne «When We Felt Peace» og

katedralresonnerende «I Will Sing

You Lullabies Tomorrow» intensiverer

bildet av en norsk soloartist med noe

å melde, som ikke er redd omfangsrike

vyer, dynamiske spenn eller effektfull

ornamentikk, og som dessuten bærer

låtene utenpå huden.

Geir Larzen

MARTIN RUBASHOV

Origins Of Water

Despotz Records

5 / 6

21. mars

Vann – forutsetningen for alt liv, men

også kime til massedestruksjon – står

sentralt når forhenværende metallutøver

Martin Boman, bedre kjent

under aliaset Rubashov (forøvrig hentet

fra Arthur Koestlers mesterlige roman

«Darkness At Noon»), pensler sitt

femte langspillfonogram av vemodig,

luftig, ettertenksom, symfonisk

og akustisk-elektronisk viserock.

Svensken utmeisler gjerne metalliske

figurer, som overført til akustisk

gitar reiser uforvarende klanger og

spenningsforhold. Dennes omgang

med nordisk melankoli, samt rocka

bakgrunn, deponerer et personalt

uttrykk, som på de to forutgående

platene, «The Nature Script» og

«Members Of The Green Phlox», kom

til full kunstnerisk forløsning. «Origins

Of Water» befinner seg på samme

nivå, hvor et avmålt tittelkutt definerer

stemningen, nærmest som særnordisk

sump-elegi. Temposterke «Nixe»,

vakre «Mires», som forøvrig deler

tonale sammenfall med Radioheads

«2+2=5», kontemplative «Tracker»,

hissige «Elemental» og skumrende

«Dawn Delta» anskueliggjør til de

grader en utøver på høyden av sitt

virke. Avslutningssporet «The Red Mill»

innestår platas eneste skuffelse, men

det tror jeg beror mer på forrige skives

kolossale finaledrønn, «Nattlandet».

Ingen samtidige artister gjør denne

greia bedre enn Martin Rubashov.

Geir Larzen

SKUNK ANANSIE

The Painful Truth

FLG Records

4,5/6

23. mai 2025

Det har gått over ni år siden

"Anarchytecture", men omsider er

Skunk Anansie klar med sitt syvende

album. Da Skunk Anansie kom

sammen igjen i 2009 etter å ha lagt

på is i over åtte år, var de klare på at

de ikke ville være noe retroband som

bare spiller låter fra 90-tallet, men

norwayrock.net

NRM 1-2025

85

SKIVER

de ville være et kreativt, moderne og

relevant band med en kunstnerisk

sjel. Og de har de klart, men likevel vil

de færreste nekte for at det er de tre

utgivelsene på 90-tallet som Skunk vil

bli husket for, mens de tre utgivelsene

på 2010-tallet ikke har nådd opp i

hverken popularitet eller kvalitet. Dette

har til og med Skin delvis innrømmet i

uttalelsen: "“When I really think about

it, yes, we have made some good

records in our time but it’s been a

long time since we have made a great

album. And that is the painful truth.”

Så da ligger forventningslista høyt for

hva Skunk kan prestere på 2020-tallet,

når alderen på bandmedlemmene

begynner å ligge nærmere 60 enn 50

år. "The Painful Truth" er en forholdsvis

kort og konsis skive - 38 minutter

fordelt på ti låter, og først ut, også som

singel, er den eksplosive "An Artist Is

An Artist", hvor Skin, fortsatt rockens

beste kvinnelige vokalist, nærmest

snakker seg gjennom versene før det

letter på refrenget. Absolutt ikke noen

hitsingel, det new wave-aktige riffet

gjør at låten minne mer om "Yes, It's

Fucking Political", men den kommer til

å lette noe sinnssykt fra scenen. Men

denne låten er ikke veldig representativ

for skiva, som er mer melodisk enn

noen av de tre foregående skivene.

Andresingel og video "Lost And

Found" har større sjanse for å gå

hjem hos gamle fans, mens den låten

som kanskje skiller seg mest ut er

"Should Have Been You" - når Skunk

begir seg ut på et rent reggae-groove,

beviser de at de slett ikke er redde

for å bevege seg utenfor boksen

eller bryr seg nevneverdig om hva

publikum forventer av Skunk Anansie.

Fansen kan uansett fint investere i

denne - undertegnede regner lett

dette som det beste de har gjort siden

gjenforeningen, og på konserten på

Rockefeller kommer det til å smelle

noe så ïnni grønnhelvete. Skunk er

stadig et av de beste livebandene jeg

noen gang har sett.

Geir Amundsen

SODOM

The Arsonist

Steamhammer

4/6

27. juni 2025

Det er litt vanskelig å telle

studioskivene til Sodom, men jeg

tenker vi sier nummer seksten, når jeg

trekker ut to skiver med nyinnspillinger.

Og band med en slik katalog over et

spenn på førti år hender det seg har

noen krumspring på veien. Sodom har

vært ganske så tro mot den samme

greia hele tiden, selv om det er noen

utgivelser fra midten av nittitallet jeg

ikke synes sitter like bra. «The Arsonist»

er tyskernes andre skive som kvartett,

og besetningen er den samme som på

«Genesis XIX», en plate jeg likte veldig

godt. Frank Blackfire hadde returnert

til bandet etter nesten tretti år, og det

er mye nostalgi forbundet med bandet.

Likevel var det et nytt band, da de

for første gang ble utvidet til kvartett.

Noe som også betyr flere låtskrivere.

Tittelkuttet åpner årets slipp, og er

en intro. Kanskje litt spesielt akkurat

det. Som vanlig er krig temaet, men

introens lydbilde gjør at dette ikke bare

vitner om historiske hendelser, men

like mye som å åpne døra og kikke

på verden i dag. «Battle Of Harvest

Moon» er første hele låt, og jeg vil si

det er en trygg åpner. Kjapp i versene,

med et tyngre refreng hvor tittelen

synges. Dette er en typisk liveåpner, og

egentlig kun helt grei for meg. Første

singel «Trigger Discipline» følger

på, og denne er vass. Jeg likte den

umiddelbart da den ble sluppet. Neste

singelslipp er «Witchhunter», en ære til

deres første trommeslager, som døde

i 2008. Dette er en rocker i klassisk

Sodom stil. Jeg får selvsagt dekket

hungeren etter det kjappere Sodom,

men jeg vil trekke frem de tyngre

«Scavenger» og «Return To God In

Parts» som favoritter. Trommene er

spilt inn analogt på tape, noe som gir

en god varm og klassisk farge på lyden.

Tanks Algy Ward får også sin hyllest i

«A.W.T.F», også det en tøff rocker. Så

jada, det er et variert og godt Sodom

album også denne gang. Jeg likte

«Genesis XIX» såpass godt at jeg sliter

med å si denne er helt der oppe. Enda.

Ronny Østli

SPARKS

Mad!

Transgressive Records

4.5 / 6

23. mai

Så lenge Ron og Russel Mael tilvirker

musikk er verden i vater... «Mad!»

innestår albumdiskografipost nummer

28 – i seg selv en bragd – og føyes til en

ubrutt rekke av kunstneriske triumfer

initiert ved «Lil’ Beethoven» anno

2002. Sommerens fonogram intonerer

med tung elektronikk og forvrengt gitar,

i Sparks-eklatant repetisjonsformular,

som utmaler et karaktersterkt og

elegisk stykke kunstpop. «Do Things

My Own Way» er melodisk simpel,

på grensen til nasal, men kommer til

liv under Ron Maels kuriøse teft for

arrangementer. Låtens uomstøtelige

kulde kan dessuten leses som en

artistisk prolepse, da de mørkeste og

mest substansielle komposisjonene

henvises til albumets B-side, slik

duoen også strukturerte forgjengeren

«The Girl Is Crying In Her Latte». Langs

ferden, for alle gode Sparks-album

danner et reisemotiv, er man innom

pop-yndige «JanSport Backpack»,

industrielt snurrige «Running Up

A Tab At The Hotel For The Fab»

og den festlige dommedagsvisa

«Don’t Dog It». Sistnevnte tjener

til adekvat eksempel på Ron Maels

konsoliderende vesen som orkestral

arrangør; en Sparks-dimensjon som

nærmest eksploderer i høydepunktet

«I-405 Rules», hvis arrige intonasjon

ekkokaster monolittiske herrer som

Rimsky-Korsakov og Stravinskij. Både

denne og skrekk-kinematografiske «A

Long Red Light» representerer Sparks

i stormende, mørk rockeoperamodus.

Operetteformen, dynamikken,

det egenrådige tonespråket og

instrumenteringen knytter sirlig ad

til bandets magnum opus, «As I Sit

Down To Play The Organ At The

Notre Dame Cathedral» fra 2006,

og dersom man må favorisere kun

én Sparks-modul, så blir det denne.

Påfølgende «Drowned In A Sea Of

Tears» fungerer desinfiserende og

tjener sin misjon i albumutlegget.

Kvaliteten falmer noe mot slutten av

skiva, uten at så vil plage fansen. I en

verden av dresskledte, demagogiske

avholdsmenn burde kanskje Sparks’

28. plate hete «Sane!»...?

Geir Larzen

THE SPEAKER WARS

The Speaker Wars

Frontiers

5/6

25.mai 2025

Tom Petty er ikke her lengre, og Eagles

har ikke gitt ut ny musikk siden 2007.

Hva skal en stakkar gjøre da? Kanskje

sjekke ut det nye bandet til tidligere

Heartbreakers-trommis Stan Lynch?

Etter å ha hatt skiva i noen uker, og

hørt den et titalls ganger, kan jeg

avsløre allerede her at; joda, det syns

jeg du skal.

Og hvorfor nevnes Eagles i denne

sammenhengen? Tom Petty blir jo et

naturlig navn å nevne all den tid Lynch

spilte sammen med ham i en årrekke,

men flere av låtene på “The Speaker

Wars” kunne like gjerne ha vært signert

Eagles-trommis Don Henley, som også

har jobbet sammen med Lynch på et

par låter, men mer om det senere, for la

oss starte med begynnelsen av skiva,

der første strofe er ‘I´m gonna write like

Bob Dylan’. Allerede der har du fått en

pekepinn på hva du har i vente. Låta

heter “You Make Every Lie Come True”,

og kunne like gjerne ha vært på ei Tom

Petty And The Heartbreakers-skive, og

det skal man vitterligen ikke kimse av.

Låta er forøvrig første videosingel fra

skiva. Lynch har lenge befunnet seg

på den andre siden av miksebordet

i studio, og jobbet som produsent,

men da han var i gang med å skrive

noen nye låter, ble han introdusert til

singer/ songwriter Jon Christopher

Davis, og da skjedde det noe. Frontiers

likte det de hørte, kasta seg på ballen

umiddelbart, og signet bandet.

Det som slår meg med “The Speaker

Wars”, er hvor jevnt over godt den er

skrevet; det er ikke et eneste spor

som leder ut i fristelse til skipping, og

den er forholdsvis variert stilmessig

også, selv om hovedmaterien ligger i

americana-land. Som på ei Petty-skive

er Rickenbacker-gitaren hjertelig til

stede, og selvfølgelig er det tamburin

både her og der; de vet jo hvor de

kommer fra, disse gutta. Masse

herlig koring og arrangering er det

selvfølgelig, og rent personlig blir jeg

like glad for kromatiske nedganger

hver gang, så også denne gangen,

både i brua på åpningssporet og

verset på “Taste Of Heaven”. Sistnevnte

serveres også med en herlig Fender

Rhodes-solo. Er du som meg en sucker

for gode ballader, er “The Forgivenes

Tree” selvskreven, med sine lange

pianoakkorder på verset, og fengende

refreng. Teksten kan du kanskje bruke

om du har krangla med din bedre

halvdel også, uten at jeg har forsøkt

det sjøl. “When The Moon Cries Wolf”

er låta jeg nevnte som minner sterkt

om Don Henleys måte å skrive på,

og måten Davis synger på er akkurat

like hes som Henley har servert oss

vokal på i årtier. Så var det tekster,

ja. “Trader´s South” skiller seg ut i så

henseende, med historien om ‘that

bastard, ol´ trader Tom’. Det er bare

å ta med seg kassegitaren og sette

seg rundt leirbålet og synge med. Jeg

nevnte variasjon, og “Sit With My Soul”

sender tankene i retning gamle negro

spirituals (er det lov å si det lengre?),

og her er ståpelsen framme og leker;

harmoniene er aldeles nydelige!

Avslutningsvis serveres vi “I Wish You

Peace”, en ballade som sniker seg inn

i minnebanken, med en avslutning

som gjør at du i et par minutter etterpå

synger “na na na nanana na, nanana

na, hey Jude” for deg selv.

Jeg skal neppe forsøke å skrive som

Bob Dylan, men jeg lar mer enn gjerne

The Speaker Wars gjøre det, for dette

ga mersmak, og med kunnskapen

om at flere låter allerede er innspilt, er

det bare å håpe på en oppfølger, og

kanskje ikke minst en turné, så vi får

hørt låtene live. Sånn, anbefalingen er

hermed avlevert, det er bare å bestille

skiva fysisk på nærmeste platesjappe,

eller kjøpe en digital versjon på ønsket

plattform. Iverksett!

Jan Egil Øverkil

SVARTSYN

Vortex Of The Destroyer

NoEvDia

3/6

28. mars 2025

Dette var jammen brutale saker.

Svartsyns historie går helt tilbake til

1994, og da som en trio i Stockholm.

Nå er det kun bassist og vokalist

Ornias igjen og han er nå basert i

Belgia. Ti skiver er det blitt og jeg skal

vel innrømme det kun er debuten,

«The True Legend» som har havnet i

min samling. «Hellstorm Of Fenrir» er

en av sporene som er sluppet i forkant

og denne anser jeg som min favoritt.

Det går unna og er brutalt som fy, men

86 NRM 1-2025

norwayrock.net

samtidig finnes det melodi og groove.

Lyden er upolert, men likevel massiv,

og dette er virkelig slemt. En liten time

med dette blir i overkant for meg, til det

finner jeg for lite variasjon, og jeg synes

det er sterkere aktører og låter innen

sjangere. For det er ikke det at jeg ikke

liker gammel slem black metal.

Ronny Østli

NAD SYLVAN

Monumentata

InsideOut Music

4 / 6

20. juni

Forhenværende Agents Of Mercyvokalist,

og i senere tid fast inventar

hos Steve Hacketts turnéfølge, Nad

Sylvan, setter seg nobelt fore å

kombinere alt han selv liker på årets

soloplate, som forøvrig er overordnet

rockeorientert. «Secret Lover» gir en

indikasjon på svensk-amerikanerens

ærend, og faller ikke fryktelig langt fra

Black Country Communions to første

album. Vi taler gnistrende oppført

og progressivt tilbøyelig tungrock,

med betydelig islett av funk. Det er

uproblematisk å forespeile seg Glenn

Hughes gestalte låtens vokallinjer,

men Sylvans Peter Gabriel-sonore

uttrykk avgir en viss irregularitet; dette

tjener helheten og deponerer identitet.

Stykkets fornemste tilslag er et tungt

brekk, som oser av 90-åras King

Crimson, både melodisk og harmonisk.

I det følgende bys man mer symbiotisk

rock, i skjæringspunkter av funk, soul,

jazz, symfonisk rock og pop, uten å

true åpningssporets posisjon som

platas akme. Stakkåndet harmoniserte

«Flowerland», melodisk sterke «I’m

Stepping Out» og deler av Sagamodellerte

«Make Somebody Proud»

følger dog kvalitativt hakk i hæl. Jeg

trives overraskende godt i selskap med

Sylvans siste soloutspill.

Geir Larzen

TORANAGA UK

A New Order

Selvfinansiert

2/6

19. mai 2025

Jeg liker gammel thrash og synes en

rekke comeback har kommet godt ut

av det. Dette derimot låter som det litt

tammere som kom i 1989. Og så var vel

kanskje ikke Toranaga i seg selv blant

eliten. Ikke var det vel ren thrash heller,

de var i et mellomsjikte mellom vanlig

metal og thrash, uten at det i seg selv

trenger å være negativt. Bandet ble

oppløst første gang i 1992 og har hatt

noen spredte gjenforeninger. Det vi får

her er en EP bestående av fire låter.

Først ut er «Desecration», og dette

her er platte og flaue saker. Dette er

riff ala kulturmønstring, og ikke veldig

godt egnet på en plate i 2025. Tredje

låta «The Shrine» synes jeg har noe

for seg, denne får meg til å tenke på

Xentrix. Håper dette er noe de kan

bygge litt videre på hvis de tenker på

ny fullengder.

Ronny Østli

UNBOUNDED TERROR

Something Is Rotten In Humanity

Xtreem Music

3,5/0

1. april 2025

Bandet fra Palma ga ut sin første plate

i 1992, deretter ble det stille frem til

2020, og nå får vi servert spanjolenes

fjerde verk. Selv om det kun er gitarist

Vicente Payá igjen fra 1992, snakker

vi old school brutal death metal, som

fint kunne kommet på denne tiden.

Det låter rått og upolert, men likevel

vil jeg si det låter en smule mer

oppgradert enn for tretti år siden.

Videolåta «Divine Virtue» gir et godt

bilde av hva som befinner seg på

denne drøye halvtimen. Kanskje litt for

gjennomgående brutalt for meg, men

jeg liker når det groover, samt at det

er gjennomgående melodiøse soloer,

som er fine knagger i det kaotiske.

«Inside Death» og instrumentale

«The Evil Cause» er låter med riff

og variasjon som utmerker seg hos

meg, sammen med «Demons In Your

Mind», med keyboard og som er mer

melodiøs. CD-versjonen inneholder

også en cover av Wicked Lady låta

«I’m A Freak», uten at den er på min

versjon, og kan bedømmes. Men jeg

tar utgangspunkt i at vi ikke snakker en

crooner versjon.

Ronny Østli

VADER

Humanihility

Nuclear Blast

4/6

30. mai 2025

De polske death metal veteranene

slipper nå en EP med tre spor, så de har

noe nytt å presentere på sin «March

Of The Unbending» turné, samt

sommerens festivaljobber. En skulle

kanskje tro seksten fullengdere og en

haug andre utgivelser er nok til å fylle

et festivalset, men den diskusjonen skal

ikke jeg ta. «Genocide Design» åpner

og er en tøff uptempo death thrasher.

Stilmessig velkjent Vader. På en god

måte. «Rampage» er to minutter fullt

øs. Kjapp låt med melodiøse leads

som knagger. Denne låta har fete riff

og det slår meg hvor mye de rekker

på disse to minuttene. Dette er blitt

min favoritt på EP’en, med stor fare for

nakkesleng. Videolåta «Unbending»

er sist ut, og er en groovy kontrast til

de to andre. Og med en midtempo

avslutning viser Vader et ganske så

spredt spekter i løpet av snaue ti

minutter. Jeg likte den låta godt da

den ble sluppet som singel, men synes

den er den svakeste av disse tre. Jeg

tror likevel den fungerer fett live, her er

det mulig å få både sal og gressmatter

fulle av folk til å kjenne groovet. Det er

litt rart å karaktersette ti minutter, men

se poengene som at Vader førtito år

inn i karrieren fremdeles leverer death

metal i toppsjiktet.

Ronny Østli

VALKYRIEN ALLSTARS

Venter På Noen Som Venter På

Noen

Supertraditional Records

4.5 / 6

13. juni

Å bonifisere vevninger av tradisjonsog

populærmusikk er deres troskyldige

ærend, og idet Valkyrien Allstars

slipper sitt sjuende album lytter en

større andel av populasjonen enn noen

kunne forespeile seg ved lanseringen

av en kritikerrost 2007-debut. Blant

flere aktverdige ensemblekvaliteter

gestaltes en higen etter uprøvde

løsninger, noe som gjør brorparten

av bandets fonogrammer særlig

spennende med tanke på dreining i

uttrykk. Tyva Syvertsen og kompani

er verdensmestre i gjennomarrangert

folkemusikk, og formår å balansere

progressive tilskyndelser med gjestmild

apparisjon; et særtrekk som overdrar

betingelsesløs gjenkjennelsesfaktor

og kunstnerisk integritet. Forrige plate,

«Slutte og Byne» anno 2020, innesto

en diskografisk bestenotering, og

sommerens skive faller kvalitativt hakk

i hæl. Ingen andre band på kloden ville

finne på å bekle oppstemt folketonale

«Lyseblått» med såpass metrisk

arrangementsspenst. Banjo- og felesirlige

«Kongler», hvis eiendommelige

vokalharmonikk og samklang faktisk

påminner Gentle Giant i akustisk

tapning, pågående «Ladi Dadi Du

Kan Like Et Party», episk-progressive

«Lakenskrekk og Hakeslepp», samt

den elegante prologen «Blanke

Morran», befester til de grader

kvartettens unike posisjon i dagens

musikalske smeltedigelfauna.

Geir Larzen

54

XX

Selvfinansiert

4,5/6

20. mars 2025

54 har en over tjue år lang historie, og

på livets landevei har trommeslager

#25 vært innom Old man’s Child

og Forgery, mens vokalist #44 kan

vi også høre i Bolverk. Og nettopp

vokalen imponerer meg stort. Og

innen ekstrem metal føler jeg han er

innom hele spekteret. Dyp growling,

snakking, oppe i Filth land, men også

melodiøs. Jeg liker godt den ropende

vokalen som tidvis krydrer skiva. Dette

er såpass variert vokal at jeg trodde det

var opptil flere gjester, men nei. Det var

mye om vokalen, og det blir ikke noe

lettere når jeg skal beskrive musikken.

Jeg leser progressiv ekstrem metal, og

det er riktig. Jeg tenker vi begynner

med singelen, «Fractal». Denne liker

jeg godt, og har nok et tilsnitt som

fans av mer moderne ekstrem metal

vil omfavne. Lyden er tung og den

har et groove jeg liker godt. Jeg liker

også godt den tunge trommelyden på

plata, og det som virkelig gjør «XX» for

meg er at trommene er såpass bakpå

at det groover veldig. Også det at det

går heller litt for sakte enn litt for fort.

Hør på «Primerose Path», her snakker

vi groovy tyngde. «Circle» er også en

favoritt, som har et mer svevende og

stemningsfullt part med snakkevokal.

Når vi snakker om tyngde kommer

vi ikke unna «White», hvor bassen

til #30 går alene. Massiv basslyd ja.

Det er snaue femti minutter med

mye musikk å fordøye, og det vil ta

tid å fordøye alt. Dette er en god

debut fra jordbrukskommunen Nes

på Romeriket. Enn så lenge finnes

plata kun på digitale plattformer,

da bandet ikke spiller live. Men de

er ikke fremmede for å snu om på

dette og trykke opp noe fysisk om

konsertforespørslene skulle renne på.

Ronny Østli

norwayrock.net

NRM 1-2025

87

Norway Rock Magazine #2-2025

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?