Vern om livet nr. 3-2025

NR. 3 2025
vern
om livet
12 Menneskeverdgeneral
takker av
16 Takknemlig
for livet
18 Bidrar til et varmere
og rausere samfunn
– Jeg kunne
vært abortert
Sara Solheim ble adoptert fra Kina
og kjemper for ufødte barns rett til liv

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 3 2025
Generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Maria Elisabeth Selbekk
maria@menneskeverd.no
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Mirjam Dorthea Hansen
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Jens Espeland (styreleder)
Francesca L. Bleken (nestleder)
Kim Boel Pedersen
Frida Andersen Halleraker
Richard Tybring Aune
Håkon Sigland
Sølvi Kristin Lewin
Ester Lorentzen (1. vara)
Thomas Neteland (2. vara)
Ingrid Vassli Flateby (3. vara)
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg
Opplag: 11.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon
og jobber for å fremme livsrett,
likeverd og livshjelp. Vi vil synliggjøre
verdien av ethvert menneskeliv: Fra før
vi er født, ved nedsatt funksjonsevne og
ved livets avslutning.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi
vil gjennom aktiv formidling bygge
kunnskap og holdninger, og motivere til
innsats for menneskeverdet. Vi vil være
et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være
en aktør som skaper politiske resultater.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både
på det kristne menneskesynet og på
Lejeune-erklæringen, som begge sier at
alle menneskeliv er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern
om livets artikler og reportasjer, står
for forfatterens/intervjuobjektets egen
regning. Menneskeverds meninger
kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i
Menneske verds stab.
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
Vi står ikke alene
om å jobbe for livet
Vi er mange som kjemper for livets sak – og vi står
aldri alene. Nettopp det fi kk jeg erfare da jeg nylig
deltok på en nettverkssamling for nordiske livsvernorganisasjoner.
Der møtte jeg og kollega Sara Marie
Grimstad søsterorganisasjoner fra blant annet Sverige, Danmark og
Færøyene. Vi fi kk høre hvordan situasjonen, lovverket og debattklimaet
er i de ulike landene, og hvordan organisasjonene jobber på
ulike måter for å verne om livet.
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var å høre Mette fra Göteborg som jobber
på Minna-mottagningen. Det er et ideelt, statlig drevet rådgivnings- og hjelpetilbud
for kvinner og par som har blitt uplanlagt gravide og som er usikre på om de vil bære
frem barnet eller ikke. Dersom helsepersonell eller jordmødre møter en kvinne som
er usikker på om hun skal gjennomføre en abort eller ikke, blir hun henvist rett til
Minna, og møter sosionom Mette for samtale. Hun hjelper dem å sortere tanker og
følelser knyttet til det å være uplanlagt gravid, og «mange velger å beholde barnet »,
forteller hun. Ett møte, én åpen samtale kan bety forskjellen mellom liv og død.
I tillegg tilbyr Minna praktisk hjelp, barnevakt og nettverks-grupper etter at barnet
er født. Dette er livsvern i praksis.
I løpet av mine sju år i Menneskeverd, er denne nettverkssamlingen noe av det
flotteste jeg har opplevd i jobben. Mange fortalte hvor ensomt arbeidet kan føles,
og hvor vanskelig det er å få oppmerksomhet rundt viktigheten av menneskeverdet
og det å beskytte det ufødte liv. I både Sverige og Danmark er det mye vanskeligere
å snakke om abort i den offentlige debatten enn i Norge. Likevel dro vi alle hjem
enormt oppmuntret, fordi vi står skulder ved skulder, på tvers av landegrenser, med
samme oppdrag: Å løfte frem menneskets uendelige verdi. Dette møtet ga meg en
sterk påminnelse om at vi aldri står alene, selv om vi føler at vi jobber i motbakke.
Det er med både stor glede, stolthet og ærefrykt jeg tar over jobben som generalsekretær
i Menneskeverd denne høsten. Jeg er dypt takknemlig for tilliten, og jeg
drømmer om at vi i årene fremover skal nå enda flere unge, være en tydelig stemme i
samfunnsdebatten og stadig vokse. Som organisasjon blir vi bare mer og mer aktuell
etter som presset på det ukrenkelige menneskeverdet øker i samfunnet. Det siste
årets medlemsvekst gir oss også stor tro på viktigheten av arbeidet vårt videre.
Som medlem er du en del av denne bevegelsen. Når du står sammen med oss, gjør
du det mulig å løfte frem menneskeverdet der det er mest truet. Sammen bærer vi
håpet om at alle mennesker skal bli møtt med den samme uendelige verdi. Jeg gleder
meg til å stå i dette arbeidet sammen med deg.
Maria Elisabeth Selbekk
Generalsekretær
ISSN: 0333-158X

4 Kjemper for ufødte jenters rett til liv
10 Hva mener de politiske partiene om dødshjelp?
12 Et helhetlig engasjement for livet
16 Min historie
18 Bidrar til et varmere og rausere samfunn
20 Har gitt andre et språk
22 Aktuelt
Menneskeverds stab
Maria Elisabeth
Selbekk
Generalsekretær
Susanne Ward
Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Mirjam Dorthea
Hansen
Innholdsprodusent
Susanne Schiager
Ferreira
Markedsansvarlig
Morten Dahle
Stærk
Rådgiver
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig/
fagrådgiver
Johanna Louise Hügle
Undervisningskonsulent

– Abortspørsmålet handler om de mest
grunnleggende menneskerettighetene,
som retten til liv, sier Sara Solheim.
4

Kjemper for
jenters rett til liv
Hun ble bortvist fra 8. mars-markeringen i Bergen fordi hun er mot abort,
men kvinnekamp og retten til liv trenger ikke være motsetninger, mener
Sara Solheim (25).
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
S
ola skinner over Bergen
denne mai-dagen. Sjøforsvarets
Musikkorps fyller Torgalmenningen
med taktfaste toner, og turister på tidlig
sommerferie får omvisning i den vakre
Vestlands-byen av ivrige guider.
For to måneder siden sto Sara Solheim
akkurat her, med en plakat i hendene.
Det var 8. mars og stor markering på
torget i forbindelse med den internasjonale
kvinnedagen. På plakaten
hadde Sara et budskap som hun
mente var i tråd med en kvinnedagsmarkering.
Det var et bilde av et foster
med følgende tekst under:
«Nei til kjønnsselektiv abort. Kvinners
rettigheter starter i livmoren.»
– Jeg hadde ikke stått der lenge før en
kvinne kom bort og sa at plakaten min
ikke var godkjent på forhånd. Deretter
kom en annen kvinne og sa at budskapet
mitt ikke passet på en kvinnedag.
Hun ba meg om å fjerne meg fra området,
forteller Sara.
Trist og urettferdig
Det ble en uventet og vond opplevelse.
– Det føltes både trist og urettferdig at
jeg og min mening ikke var velkommen.
For meg er dette nettopp en kvinnesak
– som handler om jentebarn som aldri
får se dagens lys fordi de blir valgt bort
på grunn av kjønn, sier hun, og peker på
de mange tusen kjønnsselektive abortene
som finner sted hvert år, spesielt i
land som India og Kina.
– Å kjempe for kvinners rettigheter
handler om å gi alle jenter muligheten
til å leve og bestemme over sin egen
fremtid. På kvinnedagen må det være
rom for forskjellige meninger og for
å få ulike saker som rammer jenter og
kvinner, frem i lyset, mener hun.
Kunne selv blitt abortert
At hun selv kunne vært en del av den
dystre statistikken, gjør Saras engasjement
til mer enn en prinsippsak. Det er
dypt personlig.
På begynnelsen av 2000-tallet ble hun
adoptert fra Kina til en familie i Norge.
– De første 18 månedene av livet mitt
bodde jeg på barnehjem, men jeg har
ingen minner fra denne tiden. Og jeg ble
adoptert anonymt, så jeg vet ingenting
om mine biologiske foreldre. Men det
er stor sannsynlighet for at de vurderte
abort. På den tiden gjaldt ettbarnspolitikken,
og mange kvinner opplevde
5

på videregående trodde abort var det
samme som en angrepille. En form for
prevensjon.
abortpress. Når man bare kunne få ett
barn, var det en gutt de fleste ville ha.
Det er sønnen som skal forsørge foreldrene
i alderdommen, mens en datter
representerer utgifter, forklarer Sara.
Som å skru på en bryter
Vissheten om at hun selv kunne ha blitt
abortert, bidro til at Sara som 15-åring
ble abortmotstander fra den ene dagen
til den andre.
– Det var som å skru på en bryter,
forteller hun, og utdyper:
– Jeg hørte noen snakke om abort og
skjønte ikke hva det innebar. Da jeg
googlet det og forsto at det handler om
å avslutte et begynnende menneskeliv
– fikk jeg sjokk. Jeg trodde det var
noe som hørte middelalderen til, og
ikke noe man gjorde i en moderne
velferdsstat, sier hun.
Et enda større sjokk fikk Sara da hun
oppdaget at dette var noe de aller fleste
mente burde være lovlig.
– Nesten alle jeg kjente, sa at abort er
en menneskerettighet. Jeg kom i mange
diskusjoner med klassekamerater, og
stilte spørsmål ved hvorfor vi velger
abort i et samfunn hvor vi har alle
muligheter til å ta vare på både mor og
barn, sier hun.
Hun forteller at enkelte klassekamerater
og lærere i seksualundervisningen
– Det viser hvor lite kunnskap som
faktisk finnes. Seksualundervisningen
i skolen må bli bedre. Vi må snakke mer
om fosterutvikling, ikke bare prevensjon
og samtykke. Og vi må tørre å
si at fosteret har en egenverdi. Noen
snakker fortsatt om at fosteret bare er
en «celleklump». Men det
er ingen tvil om at det er et
menneske i utvikling. Alle
organene er på plass tidlig
i svangerskapet – fosteret
skal bare vokse og modnes.
En abort er alltid slutten på
et liv, sier hun.
Ateist og abortmotstander
Når Sara diskuterer abortspørsmålet,
tror mange at
hun argumenterer utfra et
kristent ståsted. Men det
stemmer ikke.
– Jeg er ateist og mener at
vi må bruke vitenskapelige
og etiske argumenter mot
abort, ikke religiøse argumenter.
Abortspørsmålet
handler om de mest
grunnleggende menneskerettighetene,
som retten til
liv. Abort er uetisk fordi
det fjerner barnets rett til
selvbestemmelse over egen
kropp, liv og fremtid. Med
en abort vil barnet alltid dø
uten samtykke, sier Sara.
Med utvidelsen av grensen
for selvbestemt abort fra
uke 12 til uke 18, er hun
bekymret for at flere par
velger kjønnsselektiv abort
også i Norge.
– På ultralyd kan man se
– At det årlig utføres rundt 12 000 aborte
6

Å kjempe for kvinners rettigheter handler
om å gi alle jenter muligheten til å leve og
bestemme over sin egen fremtid.
Kjønnsselektive aborter i
Kina og India
I Kina er det om lag 34 millioner
flere menn enn kvinner, mens
tilsvarende tall for India er
37 millioner. Dette er et resultat
av en dypt rotfestet preferanse
for sønner og mannlige arvinger,
statlige inngrep som ettbarnspolitikken
i Kina mellom 1979
og 2015 og moderne medisinsk
teknologi som ultralyd og blodprøver
som viser kjønn (f.eks.
NIPT-test).
Ifølge FNs befolkningsfond
(UNFPA) står India og Kina for
over 90 % av de om lag 1,2 til
1,5 millioner savnede jentefødsler
globalt hvert år som
følge av kjønnselektive aborter.
(Kilder: The Guardian, 2020 og
Washington Post, 2018)
000 aborter i Norge, som har verdens beste helsevesen og velferdsstat, er helt uforståelig, sier Sara Solheim.
7

FOTO PRIVAT
FOTO ANDERS KJØLEN, BERGENSAVISEN
Sara Solheim ble bedt om å fjerne seg fra årets 8. mars-markering i Bergen. Arrangørene
mente at budskapet hennes ikke passet på en kvinnedag.
Sara var 18 måneder gammel da hun ble
adoptert fra Kina til en familie på Askøy
utenfor Bergen.
Jeg kom i mange diskusjoner med
klassekamerater, og stilte spørsmål ved
hvorfor vi velger abort i et samfunn hvor
vi har alle muligheter til å ta vare på både
mor og barn.
kjønnet til et foster fra uke 14. Når
grensen for selvbestemmelse er satt til
uke 18, er det stor risiko for at flere tar
abort på grunnlag av kjønn, sier hun.
velferdsstat, er helt uforståelig. Vi er ett
av de landene i verden med minst fattigdom
og nød, likevel er tallene så høye,
påpeker Sara.
Holdningskampanjer
Hun lurer på hvorfor norske
myndigheter ikke har kjørt holdningskampanjer
mot abort.
– Vi blir stadig eksponert for kampanjer
mot alkohol, tobakk og narkotika. Men
ikke mot abort, til tross for at langt flere
dør av abort enn av rusmidler, sier hun.
– At det årlig utføres rundt 12 000
aborter i Norge, som er verdens rikeste
land og har verdens beste helsevesen og
Hun har flere forslag til hva som kan
gjøres for å redusere antall aborter.
– I tillegg til å jobbe med holdningsendring
til abort i seksualundervisningen,
kan vi tilrettelegge bedre
for adopsjon og åpne for nye familiestrukturer
der barn har flere faste
omsorgspersoner. I noen samfunn tar
det en hel landsby å oppdra barn, og
hvis flere bidrar, kan det gjøre barneoppdragelsen
lettere. Jeg mener også at
det bør være obligatorisk for kvinner
8

Jeg har møtt enkelte som har sagt
at de synes synd på meg fordi jeg er
adoptert, men det er det ingen grunn til.
Det er mye bedre å bli adoptert enn å
ikke få leve.
som ønsker abort at de får se barnet på
ultralyd, sier hun.
Trygg og god oppvekst
Sara har skrevet leserinnlegg mot abort
og blitt intervjuet av Bergensavisen
(BA) i forbindelse med at hun ble
bortvist fra 8. mars-markeringen på
Torgalmenningen. Hun har også vært
aktiv i flere «Pro-Life» grupper på
Facebook og er trofast støttespiller for
Menneskeverd.
– Jeg har blant annet hatt bursdagsinnsamling
til inntekt for Menneskeverd,
forteller hun.
Sara har blant annet studert kunsthistorie,
likestillingshistorie og tegnspråk,
og har matlaging, tegning og
foto som hobbyer. Hun har hatt en
trygg og god oppvekst på Askøy utenfor
Bergen, og har alltid følt seg som en
naturlig del av adoptivfamilien sin.
– Jeg har møtt enkelte som har sagt at de
synes synd på meg fordi jeg er adoptert,
men det er det ingen grunn til. Det er
mye bedre å bli adoptert enn å ikke få
leve, avslutter Sara. •
Vissheten om at hun selv kunne vært
en del av abortstatistikken, gjør Saras
engasjement dypt personlig.
9

ILLUSTRASJONSFOTO ISTOCK
Det siste året har debatten om dødshjelp blusset opp igjen i Norge. Men det er kun to partier som ønsker legalisering.
Hva mener de politiske partiene
om dødshjelp?
Denne våren vedtok alle partiene ny politikk for de fire neste
årene. Bare ett parti endret standpunkt i spørsmålet om å
legalisere dødshjelp i Norge.
Det siste året har debatten om dødshjelp blusset opp igjen i
Norge, særlig etter TV2s serie «Dødsenglene» som ble sendt
i vinter. Også Aftenposten har satt dødshjelp på agendaen ved
at de følger kreftsyke Rikke de Lange og hennes samarbeid
med foreningen «Retten til en verdig død» for å få innført
dødshjelp i Norge. Også nyhetsoppslag om nordmenn som
har dratt til Sveits for å dø, bidrar til at spørsmålet om Norge
skal legalisere dødshjelp stadig blir debattert.
Flere spørreundersøkelser viser at et flertall av nordmenn
mener Norge bør legalisere dødshjelp.
– Erfaringen vi gjør oss i Menneskeverd er at mange ikke vet
helt hva de svarer på i slike undersøkelser fordi de ikke har
satt seg inn i hva dødshjelp faktisk er. Mange svarer ja fordi de
mener at mennesker som er alvorlig syke og som er i terminal
fase skal få hjelp til å dø, men dødshjelp er mye mer omfattende
enn som så. Derfor trengs det kunnskap og fakta i debatten,
og vår erfaring er at mange endrer mening om dødshjelp når
de setter seg inn i saken, sier Maria Selbekk, generalsekretær
i Menneskeverd.
To partier vil legalisere
Mange beskylder nå politikerne for å ha berøringsangst når det
kommer til dødshjelp, og at de ikke tør å ta debatten. Derfor
var det knyttet stor spenning til partienes landsmøter denne
10

våren, hvor partiprogrammet for de neste fire årene vedtas.
Siden 2009 er FrP er det eneste partiet på Stortinget som
har ønsket å legalisere dødshjelp i Norge. Men på Venstres
landsmøte i mars fikk forslaget om å utrede dødshjelp flertall.
Venstre ble dermed det andre partiet på
Stortinget som går inn for utredning eller
en løsning. Jeg er også redd for hva det vil bety fremover i en
velferd under press og med underbemanning», uttalte hun til
Vårt Land før landsmøtet i mars.
Også Senterpartiet er imot dødshjelp, og tidligere i vinter
uttalte tidligere justisminister Emilie Enger Mehl følgende til
Vårt Land: «Hvis storsamfunnet tillater aktiv dødshjelp, kan
det føre til en opplevd plikt til å dø. Dette kan for eksempel
Det er oppmuntrende å se at politikerne i
Norge er så velbegrunnede i sin motstand
mot dødshjelp.
– MARIA SELBEKK, GENERALSEKRETÆR I MENNESKEVERD
legalisering av dødshjelp. Unge Venstre fremmet forslag om
ikke bare å utrede, men å tillate dødshjelp, men forslaget fikk
ikke flertall.
– Erfaringsmessig er en utredning ofte politisk styrt, og utredningen
blir et første steg på veien mot legalisering. Det blir
ofte sagt at en utredning vil kunne gi oss kunnskap og danne
grunnlaget for å utarbeide en norsk modell for dødshjelp som
vil ha strenge kriterier. Dette mener vi er ønsketenkning. Det
holder med å se til land som har legalisert dødshjelp for å se at
vi ikke ønsker et slikt lovverk i Norge, sier Selbekk.
Stemt ned
I 2019 var dødshjelp oppe i landsmøtet til Høyre, men det ble
stemt ned. Også på landsmøtet i år var det flere fylkeslag og
enkeltpersoner som tok til orde for legalisering, men saken
kom ikke opp. Høyre-leder Erna Solberg har flere ganger uttalt
at hun er imot dødshjelp.
Arbeiderpartiet er også imot dødshjelp. På partiets landsmøte
i vår kom et forslag om en kommisjon som skulle vurdere å
innføre «selvbestemt og selvassistert livsavslutning for mentalt
friske personer med uhelbredelig dødelig sykdom i sine aller
siste måneder». Dette ble avvist før det kom til avstemming.
«Ikke fordi vi som parti ikke våger å diskutere det, men fordi
vi mener at samfunnet må gi mer trygghet, nærhet, omsorg
og bedre smertelindring – ikke aktiv dødshjelp», skrev helsepolitisk
talsperson Truls Vasvik i Vårt Land i sommer.
Krevende etiske grenseganger
Et liknende forslag kom opp i SVs landsmøte, men ble
nedstemt av landsmøtet i vår. Også på landsmøtet i 2021 ble
et liknende forslag nedstemt med knapp margin. SV-leder
Kirsti Bergstø var en av dem som stemte mot: «Jeg synes det
er for mange krevende etiske grenseganger til at det kan være
gjelde for personer som er sårbare fra før, eller føler seg som
en byrde for samfunnet av ulike årsaker».
I MDG har det lenge vært stor uenighet mellom ungdomspartiet
Grønn Ungdom, som ønsker legalisering, og moderpartiet,
som er imot. På årets landsmøte landet partiet på at
de vil vente med å utrede dødshjelp, og heller få på plass mer
livshjelp og lindrende behandling.
Iboende menneskelig verdi
Også i Rødt er det stort sprik blant politikerne. Landsmøtet
stemte i vinter ned to forslag fra lokallag om å utrede dødshjelp.
Stortingsrepresentant for Rødt, Tobias Drevland Lund,
skrev i Vårt Land i sommer: «Som sosialist vektlegger jeg
verdier som solidaritet, fellesskap og beskyttelse av de mest
sårbare. Vi må bygge et samfunn der verdien av mennesket
ikke defineres av nytte eller produktivitet, men av iboende
menneskelig verdi, uansett livssituasjon.»
KrF er det partiet som sterkest profilerer seg som motstandere
av dødshjelp. Tidligere i år dro partileder Dag Inge Ulstein
til Nederland for å selv se erfaringene fra et land som har
tillatt dødshjelp i over 20 år. «Blir dødshjelp først tillatt for
én gruppe med én diagnose, ja, så er det sannsynlig at det blir
tillatt for stadig nye grupper og stadig nye diagnoser», skrev
Ulstein i Dagen i april.
– Det er oppmuntrende å se at politikerne i Norge er så velbegrunnede
i sin motstand mot dødshjelp. Når et overveiende
flertall av partiene på Stortinget tar så kraftig standpunkt
mot legalisering av dødshjelp, ser det ikke ut til at det
vil skje særlig mye på dette området den kommende stortingsperioden.
Likevel viser erfaringene fra stadig flere land at
debatten ikke stilner, og at når det først blir politisk endring,
så kan ting skje fort, avslutter Selbekk. •
11

12
– Vi får et fattigere samfunn hvis vi ikke tar
de aller svakeste på alvor, sier avtroppende
Menneskeverd-general Morten Dahle Stærk.

Et helhetlig
engasjement for livet
Kampen for menneskeverdet begynte tidlig for Morten Dahle Stærk. Nå
avslutter han åtte år som generalsekretær i Menneskeverd – og ser tilbake
med takknemlighet.
TEKST OG FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
– Kampen for det ufødte liv – og for
alle menneskers unike verdi – har
vært en hjertesak så lenge jeg kan
huske, sier han.
I klasserommet på Greåker videregående
i Sarpsborg våknet engasjementet for
alvor. Det var et miljø preget av interesse
og diskusjon rundt globale og
sosiale spørsmål som bistand, urettferdighet
og miljø. Men det var én sak
som stakk dypere for Morten.
– Abortsaken var et solidaritetsengasjement
som sprang ut av en opplevelse
av urett overfor det ufødte livet. Jeg ble
født i 1980 – ett år etter at abortloven
ble innført. Jeg opplevde at vi måtte
bringe de ufødtes perspektiv inn i
abortdebatten. Gi en stemme til de som
ikke kan uttrykke sin egen sak.
Sammen med kameraten Øyvind Brun
Andersen startet han som 17-åring
ungdomsorganisasjonen UMAN
– Ungdom mot abort i Norge.
Gløden ble tent hjemme
Men gløden for alle menneskers
iboende verdi ble tent allerede i
barndomshjemmet.
– Jeg opplevde at det aldri var noen
motsetning mellom å støtte rettighetene
til det ufødte livet og å være
opptatt av menneskeverdet etter man
er født, forteller han.
Han minnes morens engasjement i
Kirkens Bymisjon i Fredrikstad, og
det nære vennskapet hun fikk med en
irakisk flyktning.
– Det var et stort engasjement for alle
som av ulike årsaker falt utenfor. Fra
mennesker med funksjonsnedsettelser
til dem som bare trengte noen å prate
med, minnes han.
Selv hadde Morten en nær venn med
cerebral parese.
– Vi gikk i barnehage og skole sammen
i mange år. Det var et likeverdig og
betydningsfullt vennskap, og sammen
med en tredje kamerat var vi en trio
som fant på mye moro,
smiler han.
Erfaringene formet en grunnholdning
som fortsatt bærer.
– Vi trenger å forstå at vi trenger
hverandre. Det er så lett å dele samfunnet
inn i A- og B-lag. Men for meg er
det helt grunnleggende at verdien vår
som mennesker ikke avhenger av hvilke
ressurser eller egenskaper vi har.
Tydelig stemme
Gjennom åtte år som generalsekretær i
Menneskeverd har han vært en tydelig
stemme i den offentlige samtalen – og i
noen av landets mest betente debatter.
– Jeg er stolt over at vi satte agendaen
i 2c-debatten i 2018. Selv om det også
møtte mye motstand, var det utrolig
sterkt å se at vi klarte å løfte dette
spørsmålet nasjonalt, sier han.
Et annet minne han trekker frem, er
Det er så mange som er
takknemlige for den jobben
Menneskeverd gjør, og som
opplever at vi er en kanal for
deres engasjement.
bildet av Menneskeverds medarbeidere
foran Stortinget under protestene mot
den forestående lovendringen om tvillingabort
i 2019.
13

Gjennom åtte år som generalsekretær i Menneskeverd har Morten Dahle Stærk vært en
tydelig stemme i den offentlige livsverndebatten.
Ett av mange minner som har festet seg
hos Morten: I juni 2019 ble det arrangert
en demonstrasjon foran Stortinget i
protest mot den forestående lovendringen
om tvillingabort. Daværende informasjonsansvarlig
Maria Victoria Kjølstad Aanje (t.v.)
var til stede sammen med Maria Elisabeth
Selbekk.
ARKIVFOTO ANE-MARTHE HOP-HANSEN
– Det bildet oppsummerer mye av
kampen vår. Det var et voldsomt sinne
i lufta – demonstranter med strikkepinner
og blodige truser. Men vi sto der,
midt i det, og forsøkte å være en rolig og
tydelig stemme som støttet lovforslaget
om at det ikke skulle være tillatt å
abortere ett av flere fostre i et flerlingesvangerskap
uten nemndbehandling,
sier han. At han selv ble tvillingpappa
noen få år senere, har forsterket
inntrykkene fra denne kampen.
Men det er ikke bare de store mediebildene
som har festet seg i hukommelsen.
– Hver gang vi har delt ut livsvernprisen,
har det berørt meg dypt. Jeg
glemmer aldri da lille Mollie, som
er blind, overrakte prisen til Salum
Kashafali og holdt en rørende tale om
hvordan han var et forbilde for henne.
Det traff meg rett i hjertet. Det er fullt
mulig å ha et godt liv og få til ting på
tross av funksjonsnedsettelser.
Retning og håp
Morten mener vi får et fattigere
samfunn hvis vi ikke tar de aller svakeste
på alvor.
– Hva om mennesket faktisk er like
verdifullt i alle stadier – fra befruktning
til naturlig død? Hvordan ville
et sånt samfunn se ut – og hva slags
hensyn skulle vi da ha tatt, spør han, og
peker på at det er nettopp disse tankene
Menneskeverd er satt til å omsette
i praksis.
– Vi setter opp et fyrlys der fremme
som vi skal styre etter. Det handler om
retning og håp – ikke om at vi har alle
løsningene. Men vi må våge å stille de
prinsipielle spørsmålene.
For Morten har det vært viktig å
kommunisere på en måte som gjør at
motstemmene kommer frem.
– Vi skal ikke bare tale til de som allerede
er enige med oss. Vi må kommunisere
slik at også de som tenker annerledes,
lytter og slipper til med sitt syn. Jeg tror
på motstemmer. Når alle går i takt og
alle tenker likt, blir vi blinde for egen
samtid. Men når vi får frem motstemmene,
så får vi frem perspektiver som
fungerer som samfunnets samvittighet.
Og jeg håper at Menneskeverd
kan være det.
Et stort ansvar
Å holde fokus på det som er Menneskeverds
primære oppgave, har vært
både det vanskeligste og mest givende i
jobben som generalsekretær.
– I en organisasjon er det alltid mange
aktiviteter, arrangementer og faste
oppgaver som må løses. Og midt i det
skal vi rette blikket mot det som er
vår primære oppgave: Å jobbe mot
et samfunn hvor menneskeverdet er
respektert.
Han innrømmer at det som har tatt
mest nattesøvn fra ham, er opplevelsen
av et stort ansvar.
– Det er ikke så mange andre aktører
– Jeg glemmer aldri da lille Mollie, som er
blind, overrakte livsvernprisen til Salum
Kashafali i 2022 og holdt en rørende tale
om hvordan han var et forbilde for henne.
Det traff meg rett i hjertet, forteller Morten.
som snakker om fosterets menneskeverd
i dag. Og det ansvaret kjenner jeg
veldig personlig, sier han.
Raushet og takhøyde
Som leder har det vært viktig for
Morten å være lyttende og åpen
for kritikk.
– Å ha takhøyde har vært et ideal. Jeg
har sterke meninger selv, men det
skal være rom for å være uenige. Jeg
tror vi alle vokser på å bli møtt med
nysgjerrighet – ikke avvisning. Og når
vi kommer med ulike perspektiver til
bordet, blir vi alle litt klokere.
Han beskriver seg som en leder som
har hatt tro på å oppmuntre medarbeiderne
sine.
– Jeg har hatt som mål å legge til rette
for å holde motivasjonen varm hos oss
alle sammen, det er motoren for alt
holdningsskapende arbeid. Det å stå
ARKIVFOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
14

sammen i det som skjer, også når
noe går galt, er avgjørende. Så kan vi
godt lære av det, men å utpeke syndebukker
er det motsatte av god ledelse,
mener han.
Takknemlighet og videre vei
– Når jeg ser tilbake på disse åtte årene,
er det ett ord som oppsummerer alt:
takknemlighet. For folkene jeg har
jobbet med. For alle støttespillere,
faglige rådgivere og andre jeg har blitt
kjent med. Og for muligheten til å jobbe
med meningsfulle og viktige saker som
jeg virkelig brenner for.
Men engasjementet for menneskeverdet
slutter ikke her.
– Jeg går nå inn i en ny rolle i Norges
kristelige lege- og tannlegeforening
(NKLF), hvor jeg skal lede etikkarbeidet.
Det føles som en naturlig fortsettelse
av det jeg har vært opptatt av
hele veien.
Han vil også fortsette i en 40 % rådgiverstilling
i Menneskeverd.
– Jeg har stor tro på at Menneskeverd
kommer til å skyte enda mer fart og
at vi bare blir enda mer relevante og
viktige i samfunnsdebatten. Og det
handler mye om de politiske valgene
som et tatt de siste årene, med utvidelse
av abortloven, dødshjelpdebatten
og endringene i bioteknologiloven
som gjør at enda flere av de som
får påvist Downs syndrom velger å
ta abort. Det gjør at Menneskeverds
spesifikke oppdrag, med å sette fokus
på at menneskeverdet er uavhengig av
egenskaper og livssituasjon, bare blir
viktigere og viktigere.
Til sin etterfølger har han ett råd:
– Bruk alle ressursene som finnes i og
rundt organisasjonen. Det er så mange
som er takknemlige for den jobben
Menneskeverd gjør, og som opplever
at vi er en kanal for deres engasjement.
Kjenn på styrken og støtten det gir
– spesielt når det blåser og er krevende.
Og vit at du leder en organisasjon med
et livsviktig samfunnsoppdrag. •
Hva har Morten Dahle Stærk
betydd for Menneskeverd?
I Morten Dahle Stærks tid som generalsekretær har
Menneskeverd blitt en tydelig og klar livsvernsorganisasjon.
Han har forstått at menneskeverdstanken ikke bare omhandler
svangerskap, fødsel og død, men også en rekke
andre områder av livet. Livsvern må være på agendaen gjennom
hele livsløpet fra unnfangelse til naturlig død. Morten er,
og vil bli enda mer i fremtiden, en av de viktigste stemmene som løfter
frem menneskeverdtanken i det offentlige rom.
Ola Didrik Saugstad, professor, barnelege og forsker.
Mangeårig støttespiller og faglig rådgiver for Menneskeverd
Morten har vært en tydelig, inspirerende og faglig sterk leder
for organisasjonen. Som leder for staben har han inspirert,
oppmuntret og støttet, og han har bygget et team hvor vi
heier på hverandre og har stor takhøyde. Årene med Morten
som generalsekretær har inneholdt flere store politiske debatter
innen våre temaer, som tvillingabort og paragraf 2C, ny
bioteknologilov og ny abortlov. Med Morten i spissen har Menneskeverd
satt et solid avtrykk i disse prosessene og debattene, og han har løftet
organisasjonen til en posisjon hvor vi blir lyttet til. Jeg vil også trekke frem
hans systematiske arbeid med å øke inntektene til Menneskeverd fra han
kom inn i 2017. Dette arbeidet gjør at organisasjonen står sterkere enn på
lenge, og kan fortsette det viktige arbeidet i årene som kommer.
Maria Elisabeth Selbekk, påtroppende generalsekretær i
Menneskeverd
Morten har gjennom sitt arbeid som generalsekretær i
Menneskeverd fått realisere et engasjement han har brent
for siden ungdommen. Han har på en forbilledlig måte
kombinert engasjement, kunnskap og formidlingsevne med
systematisk organisasjonsbygging.
Gjennom sin entusiasme og humor har han klart å både
engasjere og utfordre personer han kommer i kontakt med. Han er en
dyktig nettverksbygger, og gjennom sin trygghet i ståsted har han klart
å etablere samarbeid med både personer og organisasjoner utenfor
Menneskeverd i arbeidet for felles innsats innen ulike områder som har
truet menneskeverdet.
Som styreleder har det vært en glede å jobbe sammen med ham og erfare
hans evner til både å bruke og utfordre ressurser og mennesker rundt seg
for at organisasjonen skal nå sin målsetting.
Vi vil savne Morten i arbeidet, men han har bygget opp en stab som er
klar til å videreføre det han har arbeidet med, og vi regner med at hans
engasjement i Menneskeverd ikke går tapt.
Vi vil ønske ham lykke til i nye viktige oppgaver framover.
Jens Espeland, styreleder i Menneskeverd
15

Takknemlig
for livet
– Legen ramset opp en rekke mulige
diagnoser, og sa at det var null problem å ta
abort. Men foreldrene mine ville beholde
meg uansett, forteller Emma Ånestad (20).
Her er hennes historie.
Jeg er født med ryggmarksbrokk og vannhode. Dette ble
oppdaget da jeg lå i mammas mage. Da foreldrene mine var på
ultralyd i uke 17, mente legen at jeg hadde enda flere diagnoser.
Han ramset opp en lang liste for mamma og pappa: Feilstilling
i alle ledd i beina, sammenvokste nyrer, mulige cyster på
hjernen, hjerneskade og mistanke om Downs syndrom. Men
han tok feil. Ryggmarksbrokk og vannhode var de eneste diagnosene
jeg hadde.
FOTO PRIVAT
– Hvis du møter en i rullestol og er usikker på noe, bare spør,
oppfordrer Emma Ånestad.
Så for seg et slags monster
Måten legen snakket om meg på, gjorde at mamma og pappa
så for seg et slags monster. De klarte ikke å se for seg en liten
baby. Legen sa at hvis de ville ta abort, var det null problem.
Men mamma og pappa sa, nesten i kor, at de ville beholde meg
uansett. Da sa legen «hold kjeft» til pappa, for han mente at
dette kun var mammas valg. Men pappa ville jo også beholde
meg, og jeg er like mye hans som mammas. De har sagt i
ettertid at de følte seg dårlig behandlet. Det var ikke sånn de
forventet å bli møtt i helsevesenet. Legen la det frem som om
de ikke hadde noe annet valg enn abort.
Fikk hjelp
Mange tenker at før de får barn, skal alt i livet være på stell.
16

FOTO PRIVAT
FOTO PRIVAT
Emma Ånestad er født med ryggmarksbrokk og vannhode.
Man skal ha orden på økonomien, være ferdig med å studere
og ha hus. Mamma og pappa fikk meg mens de studerte, og i
tillegg hadde jeg noen ekstra utfordringer. Men det er hjelp å
få, og mamma og pappa fikk masse hjelp. De fikk økonomisk
støtte, og jeg fikk mange hjelpemidler, assistenter,
tilrettelagt barnehage og besøkshjem. Jeg
Legen la det frem
som om de ikke
hadde noe annet
valg enn abort.
– Foreldrene mine fikk vite at det trolig var veldig mye som
var galt med meg, og at det var null problem å ta abort, forteller
Emma Ånestad.
var hos en familie en gang i måneden for avlastning gjennom
oppveksten, og de har vi fortsatt god kontakt med. Man kan
søke støtte hos NAV, få hjelpemidler og økonomisk reduksjon
via Helfo.
Klarer meg selv
I dag bor jeg alene og klarer meg selv med litt hjelpemidler.
Jeg trenger verken BPA eller mamma og pappa. Etter at jeg
ble 18, får jeg oppfølging en gang i året hos en sykepleier og
får hjelp til å ta vare på kroppen best mulig. Vi snakker om
min psykiske helse og hvordan jeg har det, de tar blodprøver,
og jeg får tilbud om fysioterapi. Det er veldig bra! Jeg vet at
jeg klarer å ta vare på meg selv.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil studere ennå, men jeg vet at jeg vil
stifte familie en gang i fremtiden. Generelt kunne jeg ønske at
folk ikke ble så usikre i møte med rullestolbrukere. Jeg merker
at mange blir usikre på meg og på hva jeg klarer og ikke klarer
med rullestolen. Hvis du møter en i rullestol og er usikker på
noe, bare spør! For det er ingen spørsmål som er dumme. •
Denne historien er fortalt til Sara Marie Grimstad i
Menneskeverd. Har du en historie du vil fortelle? Send en e-post
til susanne@menneskeverd.no
17

Mottakerne av årets livsvernpris sammen med daværende generalsekretær Morten Dahle Stærk t.h. og prisutdeler Tone Trøen, nr. to fra
høyre. Fra venstre: Bjørn Einar og Martine Romøren og Stefan og Jorunn Heggelund.
Bidrar til et varmere
og rausere samfunn
– Vi har så mye å lære av disse små, store menneskene. Vi blir et varmere og
rausere samfunn med Noel og Pippi, sa Jorunn Hallaråker Heggelund i sin
takketale da hun sammen med mannen Stefan og ekteparet Martine og Bjørn Einar
Romøren mottok Menneskeverds Livsvernpris i midten av mai.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO ØYVIND GANESH EKNES
D
e to ekteparene mottok prisen
blant annet for sin åpenhet om
møtet med helsevesenet da de ventet
barn med Downs syndrom, og for å
rive ned utbredte fordommer gjennom
aktiv deltakelse i samfunnsdebatten og
sosiale medier.
Brutt gjennom lydmuren
– På en sjeldent uredd, velformulert
og energisk måte har dere brutt gjennom
den offentlige lydmuren med et
budskap som treffer hjertene til mange
mennesker langt utenfor organisasjonen
Menneskeverd, sa daværende
generalsekretær Morten Dahle Stærk
i sin åpningstale i en fullsatt festsal på
Hotel Continental i Oslo.
Leder for Stortingets helsekomité og
tidligere stortingspresident Tone Trøen
sto for selve prisutdelingen.
Hun takket de to ekteparene for at de
gjennom sin åpenhet i offentligheten og
i hverdagslivet har bidratt til å utfordre
holdninger og stille viktige spørsmål.
– Vårt samfunn trenger noen som går
foran og viser oss vei for større toleranse.
Det dere har delt, berører langt
utover deres egen historie, sa Trøen
blant annet i sin tale.
Uventet pris
Bjørn Einar Romøren takket for prisen
på vegne av seg og Martine.
– Tusen takk! Det betyr enda mer når
18

vi hører alle ordene som blir sagt her og
ser ut over dere i dag. Det er en veldig
gjev pris, og en veldig uventet pris.
Vi får en pris for å være åpen om noe
som er veldig naturlig, sa Romøren, og
fortsatte:
Det var mange som ville gi en hilsen til mottakerne av årets
livsvernpris: Forbundsleder Tom Tvedt i Norsk forbund for
utviklingshemmede (NFU), styreleder i Downs syndrom Norge,
Randi Ødegaard, kommentator i Aftenposten, Therese Sollien og
samfunnsdebattant, forfatter og skuespiller Marte Wexelsen Goksøyr.
– Da vi fikk beskjed om at Pippi hadde
Downs syndrom, fikk vi beskjed om at
dette var veldig vanskelig. Og det var
ikke bra. Det er veldig, veldig feil. Vi
ønsker ikke at andre skal havne i samme
situasjon som oss, derfor er vi åpne om
det vi har opplevd, sa han.
Unik tilstedeværelse
Jorunn Hallaråker Heggelund takket for
prisen på vegne av seg og Stefan.
Tom Tvedt
Vi må behandle folk som folk. Vi må
behandle dem med det navnet de har, med
de egenskapene de har og de gledene de
har. Jeg er ekstremt glad for at dere tar denne
kampen.
– Tusen, tusen takk til Menneskeverd
som kjemper kampen sammen med
oss og som kjemper kampen for alle
menneskers egenverdi. Og ikke minst
tusen takk til alle dere som er her.
Hun pekte på de to hovedpersonene
som var på vei til å legge seg.
– Dette er jo egentlig Pippi og Noel sin
pris. To små, men store mennesker som
har forvandlet våre liv og mange andres
liv. To mennesker som har en helt unik
tilstedeværelse, som er så nydelige,
verdifulle og fantastiske og som er som
barn flest: rampete og sjarmerende i en
herlig kombo.
– Men så har de et ekstra kromosom
som gjør at de har noe som verden ikke
helt har fått øynene opp for enda, men
som verden så sårt trenger. Mennesker
som gir så mye kjærlighet, som lever
kjærlighet. Som møter deg for den
du er. De er fornøyde med seg selv,
sier forskningen. De er fornøyde med
utseendet sitt, familien sin. Og vi har så
mye å lære av disse små, store menneskene.
For da blir verden bittelitt bedre.
For dette er mennesker som kanskje om
femti år ikke blir født, hvis ikke vi gjør
noe drastisk nå. Og det er bare fordi
vi som samfunn setter mennesket i en
bås som er veldig, veldig trang. Denne
prisen, den betyr enormt mye for
oss, sa hun. •
Randi Ødegaard
Det krever mot å brette ut det såreste og det
mest private på den måten som dere har gjort.
Takk for at dere har brukt stemmene deres og
at dere ikke bruker innestemme.
Therese Sollien
Marte Wexelsen Goksøyr
Jeg tilhører en minoritetsgruppe i vårt
samfunn. Og jeg ser det som svært
skremmende og dypt krenkende om det
skulle være et statlig ønskeprosjekt å utrydde
en gruppe mennesker, sortere dem bort.
Jeg er bekymret for de signalene vi som
samfunn sender til foreldre som venter et
barn med Downs syndrom. Det er noe med
utvidelsen av grensen for selvbestemt abort,
tidlig ultralyd og NIPT-test til alle kvinner som
venter barn, uansett hvor gamle de er.
19

Utdrag av Tone Trøens tale
FOTO ØYVIND GANESH EKNES
– Dere har gitt
andre et språk
Leder for Stortingets helsekomité og tidligere stortingspresident Tone
Trøen sto for utdelingen av årets livsvernpris til ekteparene Romøren
og Heggelund. Her er utdrag av hennes tale i forkant av utdelingen.
Vårt samfunn trenger noen som går foran og viser oss
vei for større toleranse.
Vi liker alle å tenke at vi har lover og regler som ivaretar
like rettigheter. Men vi vet jo allikevel at diskriminering
skjer lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Av fagfolk, og
av deg og meg.
Vi har fordommer fordi vi ser begrensningene og ikke
mulighetene. Derfor må toleranse ikke bare komme
innenfra, men også ovenfra, synliggjort i større grad
i media, i lovverket som har en viktig betydning for
normsettingen i samfunnet, i skolen, på idrettsbanen,
overalt.
For toleranse, det er ikke en muntlig øvelse, det er noe
som må leves. Det er bare erfaringer som kan fjerne
fordommer. Martine, Bjørn Einar, Jorunn og Stefan.
Gjennom deres åpenhet i offentligheten og i hverdagslivet,
har dere bidratt til å utfordre holdninger og stille
viktige spørsmål.
Et stille rom fylt av spørsmål
Det dere har delt, berører langt utover deres egen
historie. For det finnes et stille rom fylt av spørsmål og
usikkerhet som mange går inn i når de får vite at barnet
de venter kanskje ikke er som forventet.
Forventet. Hvorfor er det egentlig slik? Hva er det
som former forventningene våre? Hvem er det som
har bestemt hva som er normalt? Og hvorfor blir
annerledeshet ofte koblet til bekymring før kjærlighet?
Når dere har delt deres historie, har dere ikke bare
åpnet døra inn til det rommet. Dere har også latt lyset
strømme inn. Når dere har valgt å fortelle, så har dere
gjort noe dypt menneskelig og dypt nødvendig.
Dere har gitt andre et språk for det de selv har kjent
på. Og dere har minnet oss om at måten vi møter hverandre
på, særlig i de skjøre øyeblikkene, kan utgjøre
hele forskjellen.
Dere har gitt oss et ærlig innblikk i noe mange kanskje
ikke vil se, at helsetjenesten i møte med foreldre som
venter barn med en diagnose ofte tror den hjelper, men
i stedet formidler noe annet.
I stedet for støtte, kan det som gis oppleves som styring.
I stedet for å gi trygghet, så blir det sådd tvil. Og noen
ganger ligger det mellom linjene en uttalelse om at dette
livet kanskje ikke er verdt å leve. Og det er veldig sterkt
å si. Men det er virkeligheten for mange, og dere har
turt å sette ord på den. Ikke for å dømme tilbake, men
for å skape endring. Tusen takk for det!
Kjærlighet oppstår i båndene mellom oss
Vi trenger et helsevesen som ikke bare informerer, men
som lytter. Som ikke veier liv opp mot hverandre, men
som møter alle liv med samme verdighet.
20

Det har dere minnet oss om med mot og med kjærlighet.
Filosofen Jacques Maritain har sagt det så enkelt og
så sant. «Vi elsker ikke egenskaper. Vi elsker mennesker.
Noen ganger like mye på grunn av manglene som
kvalitetene deres».
Det minner oss om noe grunnleggende. At kjærlighet
ikke er noe vi gir til dem som fortjener det, men noe
vi lever i relasjon til mennesker slik de er. Vi har som
samfunn lyst til å måle, vurdere og veie, og kanskje særlig
i møte med det som avviker fra det vi tror er normen.
Men kjærlighet lar seg ikke regne ut. Den oppstår i
nærhet, i tilstedeværelse, i båndene mellom oss. Og
nettopp derfor må vi våge å stille spørsmål ved et system
og en kultur som vurderer liv ut fra egenskaper, og ikke
ser personen bak.
For kjærligheten, den ser alltid personen først. Når vi
først begynner å se personen og ikke bare egenskapene,
så åpner det seg også et nytt syn på hva det betyr å delta
i samfunnet. For samfunnsdeltakelse, det
handler ikke om å passe inn i en mal. Det
mer. Med dette kommer også valgene, vurderingene
og ansvaret. De største etiske utfordringene i vår tid
handler ikke bare om hva vi kan gjøre, men om hva vi
bør gjøre og hva vi kanskje ikke bør gjøre.
Og i dette spenningsfeltet mellom mulighet og klokskap,
trenger vi påminnelser som deres. At menneskeverd
ikke er noe vi kan sette betingelser for. At liv ikke må
rettferdiggjøres. At alle mennesker hører til.
Nysgjerrighet og respekt
Jeg drømmer om en helsetjeneste som møter mennesker
på sitt mest sårbare.
Med nysgjerrighet og respekt, som ikke legger føringer,
men som hjelper oss å se mulighetene, ikke utfordringene.
Når man får vite at det er noe spesielt med barnet
man bærer, da står man i en situasjon som ikke først
og fremst krever teknisk kunnskap, men menneskelig
forståelse.
Hvem er det som har bestemt hva som
er normalt? Og hvorfor blir annerledeshet
ofte koblet til bekymring før kjærlighet?
handler ikke om å være som alle andre. Det handler om å
bli gitt rom, muligheter og respekt uansett hvem man er.
Et samfunn der alle har en plass
Et samfunn preget av ekte menneskeverd må være et
samfunn der alle har en plass, ikke på tross av forskjeller,
men med dem.
Alle mennesker skal få muligheten til å leve livene sine
fullt og helt som de de er, med alt de er. Vi lever i en tid
der teknologien gir oss muligheter som tidligere generasjoner
bare kunne drømme om.
Bioteknologi og medisinske fremskritt gjør det mulig å
oppdage stadig mer, kurere stadig mer, behandle stadig
I slike øyeblikk trenger vi ikke helsepersonell som viser
oss den raskeste veien ut av det vanskelige. Vi trenger
noen som våger å stå i det sammen med oss. En helsetjeneste
som forstår at det å gi et ekte valg, det krever at
man legger til rette for mer enn én vei videre.
Kjære Martine, Bjørn Einar, Jorunn og Stefan. Takk for
at dere har talt når det hadde vært enklere å tie. Takk
for at dere har gitt stemme til det skjøre, og styrke til
det som ofte oversees.
Med kjærlighet, klarsyn og mot, har dere minnet oss
om hva som virkelig betyr noe og hva menneskeverd
handler om i praksis. Måtte samfunnet lytte. Måtte
flere finne styrke i vanskelige situasjoner fordi dere har
brøytet vei.
Gratulerer så mye med Livsvernprisen og tusen takk!
21

AKTUELT
Ny generalsekretær
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
Maria Elisabeth Selbekk (35) er ansatt
som ny generalsekretær i Menneskeverd.
Hun begynte som kommunikasjonsrådgiver
i Menneskeverd i 2017, og ble
deretter informasjonsansvarlig. Det siste
året har hun jobbet som assisterende
generalsekretær. Hun overtar jobben
etter Morten Dahle Stærk, som er ansatt
som generalsekretær i Norges kristelige
lege- og tannlegeforening.
– Jeg er glad og beæret over å få ta over
som generalsekretær i Menneskeverd.
Denne organisasjonen spiller en svært
viktig rolle i dagens samfunn og i den
offentlige debatten, og stadig flere
mennesker blir oppmerksomme på de
etiske perspektivene Menneskeverd er
med på å løfte. Jeg ser fram til å fortsette
arbeidet med å bygge en organisasjon som med tydelig stemme løfter alle menneskers iboende verdi fra unnfangelse til naturlig
død, sier Maria Elisabeth Selbekk.
Hun har utdannelse innen statsvitenskap, historie og norsk fra Høgskolen i Østfold og Universitetet i Oslo, og hun har tidligere
jobbet som kommunikasjonsrådgiver i Kristelig Folkeparti og redaktør i Hermon Forlag.
Derfor er
jeg medlem i
Menneskeverd
Eg er medlem i Menneskeverd fordi organisasjonen dessverre trengs! Og heldigvis fins!
Respekt for og lovvern av menneskelivet frå unnfanging til naturleg død er jo under
stadig sterkare press i Noreg.
Eg er stolt av å vere medlem i Menneskeverd, som gjer eit unikt og framifrå arbeid med å
løfte fram at alle menneske har lik og uendeleg verdi, og vere ei stemme for dei stemmelause, særleg det
ufødde liv.
Eg set særleg pris på dei mange ærlege intervjua i medlemsbladet. Unike stemmer og historier som på ein
verkeleg fin måte gir navn og ansikt til håpet og gleda som følgjer av å velge livet og leve det livet ein har
fått, men utan å skjønnmale realitetane.
Eg er også svært takksam for at nettopp Menneskeverd gjorde synleg den store motstanden mot utviding
av abortgrensa gjennom underskriftsaksjonen før jul i fjor. At nesten 60.000 enkeltstemmer fekk komme til
orde gjennom Menneskeverd – det er stort!
Kjersti Nordpoll (35), Tananger, Rogaland.
Vi vil gjerne høre hvorfor du er medlem! Skriv noen setninger og send med bilde til susanne@menneskeverd.no
22

Boktips
Boken Noe vakkert består handler
om Caroline som går andre året
på videregående og drømmer om å
bli ingeniør. En ny gutt begynner
i klassen, og Caroline forelsker
seg. Så oppdager hun at hun er
gravid. Rådene fra omgivelsene
går i flere retninger. Skal hun beholde barnet
eller ta abort? Hennes farmor har følgende påstand:
«Alle mennesker har en hensikt, og hvert menneske
som ikke blir født, skaper et tomrom i verden.»
Boken er skrevet av Aud Jenny Hoff Kismul og utgitt på
Dua forlag. Bakerst i boken er en oversikt med informasjon
om ulike organisasjoner som jobber for å verne
om livet og som tilbyr råd og veiledning, blant dem
Menneskeverd.
På stand for
Menneskeverd
I sommer har denne flotte gjengen besøkt ulike sommerstevner
for å verve nye medlemmer til Menneskeverd og
spre kunnskap om våre hjertesaker. De fikk mye besøk
på standen, gode samtaler og mange nye medlemmer.
Takk for super innsats til f.v. Jakob Drønen, Sunniva
Skansen, Sigrid Brenne,
Johanna Hügle (undervisningskonsulent),
Rebecca Fagerland,
Elida Drangsland og
Benjamin Boodhun.
Nettverksmøte
i Gøteborg
I midten av august deltok Menneskeverd på en samling
i Göteborg for de nordiske livsvernorganisasjonene.
Møtet var arrangert av Heartbeat International, et
nettverk av internasjonale graviditetssentre som tilbyr
rådgivning og praktisk hjelp for kvinner som er uplanlagt
gravide. På møtet deltok organisasjonene Livsval,
Minna-mottagningen og Människovärde fra Sverige,
Pro Vita fra Færøyene og Retten til Liv fra Danmark i
tillegg til Menneskeverd. Organisasjonen Velg Livet fra
Norge deltok på Teams. Møtet var til stor oppmuntring
og inspirasjon for alle,
og er forhåpentligvis
starten på mer samarbeid,
kunnskapsdeling
og inspirasjon på tvers
av landegrensene.
Alt i samfunnet i dag går ut på at vi skal
ha kontroll. Vi skal kontrollere døden,
og vi lager nullvisjoner for antall døde
av kreft og trafikkulykker. Det samme
kontrollbehovet driver også frem kravet
om dødshjelp. Vi skal leve så lenge vi vil,
og vi skal dø når vi vil. Men slik mister vi
til slutt noe av det mest verdifulle ved å
være menneske.
Professor og kreftforsker Jarl Breivik,
Morgenbladet, 23. mai 2025
Etter serien har jeg fått meldinger fra
barn og ungdom over hele landet. Noen
tør endelig bruke rullestolen sin. Andre
tør vise arrene sine. Noen føler seg
mindre alene.
Foreldre forteller at de endelig får
barnet til å bruke ortosene sine fordi
de har sett på meg. Det er ikke småting.
Det er ekte endring.
Og det er nettopp det som er poenget:
Team Pølsa har ikke bare vist hva vi kan
– det har fått andre til å tro at de
også kan.
«Team Pølsa»-deltaker Pia Hasund
Vareberg (15), NRK Ytring, 21. juli 2025
Vi er mange som har fulgt døende
familiemedlemmer med de tøffeste
diagnosene helt til døden, og som er
blitt mer overbevist om at dødshjelp
ikke er veien å gå. Vi har fantastiske
muligheter til å lindre smerter, og
pasienten trenger ikke hjelp til å dø,
men hjelp til å leve.
Morten Dahle Stærk, Vårt Land,
25. juni 2025
23

Menneskeverd har fått
172 nye medlemmer i sommer!
Bli med på laget du også.
Vær med og vern om livet! Som medlem er du med
i arbeidet for at hvert eneste liv skal ha uendelig
verdi. Meld deg inn i Menneskeverd du også!
Send LEVE til 2002 (kr 400,-).
Eller meld deg inn på nettsiden vår her