Følgesvennen - Å følge Jesus i vår tid

Følgesvennen

Følgesvennen
Copyright © Ventura forlag AS 2026
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag januar 2026
ISBN 978-82-8365-219-2
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Boka er godkjent av Kristelig studieforbund (K-stud).
Grupper og kurs som benytter boka, kan søke om statsstøtte
til studiearbeid. Les mer på www.k-stud.no eller ta kontakt
på tlf 23 08 14 70, eller post@k-stud.no
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord ..................................................................................................... 7
Introduksjon – Kapteinen og styrmannen ....... 9
Kapittel 1 – Å bli en etterfølger av Jesus ........... 15
Kapittel 2 – Det nye livet ................................................. 31
Kapittel 3 – Vår identitet ................................................. 51
Kapittel 4 – Disippelskap i fellesskap .................. 71
Kapittel 5 – Vekst for en følgesvenn ..................... 91
Kapittel 6 – Porno ................................................................ 107
Kapittel 7 – Evangelisering for alle ..................... 123
Kapittel 8 – Bærekraftig kristenliv ...................... 145
Avslutning – Å være kristen i vår tid ................. 171
Innhold 5

6 Følgesvennen

Forord
– Du kan gi livet ditt til Jesus på et øyeblikk, men det tar
resten av livet å finne ut hva den avgjørelsen betyr.
Ordene kom fra en venn, for ganske mange år siden. Siden
har de fulgt meg. Antagelig fordi de spiller på en lengsel som
ligger ganske dypt i meg: At troen på Jesus ikke bare skal være
tilslutning til en læresetning, eller sannhet, men at den også
skal være liv. Levd liv. Hverdagsliv. Noe som beveger seg, som
vokser, som ikke står på stedet hvil.
Denne boken berører den samme lengselen. Og den er
ikke født på noe lettvint vis. En ting er at Einar har sin egen
historie, helt fra ung alder. Han har erfart hva som finnes av
frihet, identitet, retning - ja, liv - når Jesus får flytte inn i livet,
og være følgesvenn.
Men det er også gått noen år siden han viste meg de første
tankene og utkastene til det som nå er blitt boken du holder
i hendene. Disse ordene er tenkt, veid og prøvd over lang tid.
Jeg hørte en gang noen si: «Visdom er kunnskap, anvendt med
kjærlighet». I så fall er ordene i denne boka visdom.
Ikke minst så har Einar valgt å ikke bare lene seg på sine
egne erfaringer, men har snakket med en rekke andre mennesker
om deres liv med Jesus som følgesvenn. Mennesker
Forord 7

som gir kjøtt og blod til sannhetene som formidles. Slik sett
inneholder ikke boka bare visdom, men praktisk visdom.
«Dyp roper til dyp», sier salmisten (Sal 42,8). Denne boka
utforsker noen av dybdene i et hverdagsliv med Jesus. Jeg håper
at du vil la den rope til dypet i ditt liv.
Pastor Egil Elling Ellingsen
8 Følgesvennen

Introduksjon
Kapteinen og
styrmannen
Jeg opplevde en dag at Gud viste meg et bilde om det å
være en disippel og følgesvenn av Jesus. Se for deg en mellomstor
fiskerbåt, slike som har styrhuset bak, eller i akter
som det heter. I denne historien er Jesus kapteinen og jeg var
styrmannen.
Jeg satt bak roret i styrhuset på båten, hvor jeg hadde
grei oversikt over båtdekket og farvannet. Instrumentene
foran meg kunne brukes til å lese av vind, dybde
i vannet og alt mulig som ga meg god kontroll på alt
rundt båten. Kapteinen satt like ved og så rolig utover
sjøen. Ingenting så ut til å være galt, men så plutselig
sa kapteinen tydelig: «Styrbord.»
Jeg kunne ikke se noe foran skipet, og instrumentene
ga heller ikke noe utslag. Likevel var tilliten min til
kapteinen stor. Han kjente disse farvannene langt bedre
enn noen andre. Jeg styrte båten mot styrbord, og like
Kapteinen og styrmannen 9

etter pep et av instrumentene. Advarselen om meget
grunn sjø, kom mye senere enn den burde. Signaltegnet
som skulle ha stått der var borte, men kapteinen
husket hvor det engang sto. Båten ville brukt for lang
tid på å svinge unna hvis jeg først begynte å snu når
advarselen fra instrumentene kom. Jeg pustet lettet ut.
Dette kunne gått riktig galt. Heldigvis kjente kapteinen
farvannet godt. Imponerende godt.
Kapteinen kom bort til meg mens han så mot horisonten
med et mysende blikk. «Det brygger til storm»,
sa han og la en hånd på stolryggen bak meg. «Gå og
sikre dekk sammen med dekksgutten nå før det er for
sent. Jeg tar roret imens.»
Jeg vurderte å spørre om han var sikker. Det var tross
alt ingen skyer i horisonten, men jeg hadde nettopp fått
en påminnelse om at det var lurt å stole på ham.
Selv om det lå et alvor i stemmen til kapteinen, var
han ikke utålmodig. Han bare ventet på hva jeg skulle
gjøre. Jeg visste at kapteinen hadde gitt meg ansvaret
over skuten. Han hadde meg som skipperlærling, og
hvis jeg lot være å gjøre som han sa, var opplæringsmetoden
hans slik at han ikke ville ha sagt meg imot.
Det var varmt og godt inne i styrehuset, mens kulden
utenfor var lite forlokkende. Jeg gløttet bort på instrumentene,
og det var ingenting som indikerte en storm.
Likevel tok jeg på meg jakka og hanskene, og tok turen
ut sammen med dekksgutten.
Jeg begynte å sikre dekk i påvente av stormen som
visstnok skulle komme. Det var krevende arbeid, og
ville være totalt bortkastet hvis det ikke ble noe av uværet.
Det var jo ikke så mange timer til båten ville nå
den havnen vi hadde som mål bare et stykke lenger ned
10 Følgesvennen

langs kysten. Det fristet å gå imot kapteinens ordre og
la enkelte ting forbli usikret. Vi var jo snart framme, og
det var ingen storm i sikte! Men jeg slo fra meg tanken
og fortsatte arbeidet. Like før alt var sikret ferdig, begynte
himmelen i horisonten å mørkne til. Så tok det
ikke lang tid før styrtregn og bølgeskyll slo over baugen,
og jeg og dekksgutten gikk for å søke ly i styrhuset.
Kapteinen satt med den ene hånden på roret og med
en kopp nytraktet kaffe i den andre og så utover det
ruskete havet. Når jeg hadde fått av meg de våte klærne,
ga han roret og kaffekoppen over til meg med et lite
nikk og et lunt blikk.
«Du hadde rett, kaptein», sa jeg mens jeg satte meg
ned ved roret og tok en slurk av kaffen. Tanken på å
måtte gå ut i et sånt vær og begynne å sikre lasten var
ikke særlig trivelig. Kapteinen la en hånd på stolryggen
og stod stødig ved min side mens jeg begynte å kjempe
mot stormens rå krefter. Jeg prøvde å følge nøye med
på hvor bølgene kom til å treffe båten, og navigerte så
godt jeg kunne for å ikke få bølgene på bredsiden. GPSkartet
oppførte seg rart, slik det hadde gjort store deler
av turen fram til nå.
«Den boksen der er ikke noe til hjelp!» sa jeg frustrert
og slo til den i håp om at noe skulle endre seg.
Etter et par dunk begynte GPS-skjermen å flimre og
bildet forsvant. «Oi …», sa jeg, litt paff.
En eller annen plass der ute i mørket lå havnen,
men mellom båten og den trygge havnen var det utallige
skjær, og en kystlinje med mange gamle skipsvrak.
Stormer som denne hadde tatt knekken på større skip
før, og med et slikt vær var det usikkert om redningstjenesten
ville nådd oss tidsnok hvis noe skulle ha skjedd.
Kapteinen og styrmannen 11

Men kapteinen var ikke særlig bekymret, selv om han
ikke tok lett på situasjonen. Blikket hans gikk over baugen,
mot vindretningen og bølgene som kom mot oss.
Kapteinen ga meg noen innspill her og der. «Legg
deg mot den bølgen», sa han.
Og: «Du trenger mer kraft nå. Ha kontroll på skuta,
ikke la bølgene ta kontrollen fra deg. Følg med på
breddesiden.»
Jeg så opp mot ham. «Kan du ikke ta over?» Jeg
var klam i hendene og hjertet banket raskt. Vindusviskerne
gikk fram og tilbake i høyt tempo, men fortsatt
gjorde bølgesprut og stormregn det vanskelig å se langt
framover.
Kapteinen la en hånd på skulderen min, mens blikket
var festet på stormen. «Du er styrmann på denne
skuta. Stol på meg, så vil vi komme oss gjennom denne
stormen.»
Jeg nikket noe nølende. I et øyeblikk av uforsiktighet,
slapp jeg taket på roret for å strekke meg etter
kaffekoppen. Umiddelbart grep kapteinen tak i hånden
min og plasserte den tilbake på roret og dro det kjapt
til høyre. I siste liten møtte båten en svær bølge med
baugen i stedet for breddesiden, noe som ikke ville vært
særlig bra. Båten reiste seg opp i takt med den svære
bølgen, og deiset ned med vann sprutende opp på hver
side av baugen. Styrhuset dirret, og et par kopper falt
på gulvet, men ingen skade på oss eller båten. Jeg satt
med stivt blikk og hvite knoker. Den bølgen kunne ha
kantret båten. Kapteinen tok hånden sin bort fra roret
og sa ingenting. Det var ingen anklage eller skuffelse
å spore.
«Ikke mist fokus nå, styrmann», sa han tydelig, men
12 Følgesvennen

mildt. «En styrmann må aldri ta hendene av roret i en
storm. Sett kaffekoppen nærmere neste gang», la han
til med et lurt glimt i øynene.
Timene gikk, men så kom endelig havnen til syne.
Stormen hadde gitt seg nok til at det siste strekket var
overkommelig. Jeg var veldig sliten. Øyelokkene føltes
tunge, og blunkene ble lenger og lenger. Båten kom
seg fint forbi moloen og inn mot havnen, hvor havnemannskapet
stod klar for å hjelpe til med fortøyningen.
Mer husket jeg ikke. Trøttheten vant til slutt. En stund
senere bråvåknet jeg og ble stresset over å ha sovnet
foran roret, men til min store overraskelse så jeg at båten
var trygt fortøyd til kaien. Et varmt teppe var lagt over
meg. Jeg lente meg tilbake i stolen og lukket øynene
igjen med et smil. Vi klarte det, men det hadde aldri
gått uten kapteinen.
Jeg opplevde at Gud ga meg dette bildet for å vise meg hvem
Jesus er for oss. Han har gitt oss et liv, som i denne fortellingen
er båten. Det er vi som forvalter båten og har hendene på
roret, men han er kapteinen som kjenner livet og farvannet
best av alle. Han overstyrer oss ikke og gjør ikke jobben for
oss, men han er med oss gjennom alt. Å lære seg å kjenne ham
for den han er, gjør oss mer og mer i stand til å forstå at Gud
er både pappa og konge. Det vil si at Gud er hellig og mektig,
langt mer enn vi kan ane, samtidig som han er tilstede i våre
liv og bryr seg om at vi har det godt og vokser i modenhet,
etter hans gode formål.
Det er dette disippelskap i bunn og grunn handler om. Å
lære av ham og gå den veien han kaller oss til å gå, sammen
med ham.
Dallas Willard beskriver disippelskap slik: «At vi blir den
Kapteinen og styrmannen 13

Jesus ville vært hvis han var oss.» Vi er med andre ord ment
til å være oss selv som blir stadig mer lik Jesus gjennom oppførsel,
i handling og ord. For å følge ham må vi holde oss nær
til ham. Og når vi holder oss nær til ham, hjelper han oss til
å forvalte tiden vår og de gavene og talentene vi har fått – slik
at vi kan vokse i trosvandringen vår sammen med ham som
vår følgesvenn.
Denne boken handler om reisen i å oppdage hva det faktisk
innebærer å være en etterfølger av Jesus, å ha han som
følgesvenn i livet. For min egen del har det vært mange gode
og vonde erfaringer underveis, men jeg er overbevist om at vi
trenger å dele ærlig om disippelvandringen, både fra de tingene
vi har lykkes med, men også de gangene vi kom til kort.
Denne boken er nettopp det; en ærlig og sårbar formidling av
den kristne vandringen og de aktuelle temaene som dukker
opp underveis.
«All we have to decide is what to do
with the time that is given us.»
– J. R. R. Tolkien (Ringenes Herre)
14 Følgesvennen

Kapittel 1
Å bli en
etterfølger
av Jesus
Det første steget på reisen
J
eg vokste opp i en trygg, kristen familie og hadde gode
venner. Jeg og familien min var også en del av en flott
menighet. På de fleste områder hadde jeg alt et barn trenger
for å ha det godt. Samtidig hadde jeg som barn og ungdom
en rekke åndelige opplevelser av den vonde sorten som preget
meg i mange år. Ingen visste hva jeg bar på. Ikke engang foreldrene
mine. Det skulle gå flere år før jeg åpnet opp om det.
På den tiden trodde jeg nemlig at det var helt normalt å
oppleve slikt. Bibelen var jo full av historier om mennesker
som opplevde og erfarte den åndelige virkeligheten. I ettertid
har jeg lært at jeg har en slags profetisk utrustning, en gave
som noen ganger gir innsyn i det åndelige. Jeg kunne noen
ganger føle at noe skulle skje før det skjedde. Jeg kunne få en
Å bli en etterfølger av Jesus 15

tanke, og så hendte det like etterpå det jeg hadde tenkt på. I
verden utenfor kirken ville man kanskje sagt at jeg var synsk.
Jeg liker ikke å bruke det begrepet selv. Som mange før meg
ble jeg gitt denne gaven fra jeg var ganske liten, og slike gaver
kommer sjeldent uten mange utfordringer. For å beskrive det
litt annerledes, opplevde jeg at skillet mellom den fysiske og
åndelige verdenen var tynnere. Noen ganger var det så liten
forskjell at jeg ikke visste hva som var hva. Som barn forsto
jeg ikke nødvendigvis at det var en forskjell.
Opplevelsene jeg kommer til å dele om nå, kan kanskje
virke skremmende for noen. Årsakene til at jeg likevel ønsker
å dele det jeg opplevde, handler om to ting. For det første tror
jeg at noen kristne opplever lignende ting og er redde for å
dele i frykt for å ikke bli forstått eller trodd. Jeg ønsker å dele
mine opplevelser for å si at du ikke er alene. For det andre
så er det mange kristne i dag, spesielt i Vesten, som ikke har
opplevd noe slikt, og da er det lettere å glemme at det er en
åndelig virkelighet rundt oss som er like aktiv i dag som den
var på Jesu tid. Hvis du kjenner på frykt eller uro når du leser
det jeg forteller nedenfor, oppfordrer jeg deg til å be Jesus gi
deg fred. Du trenger ikke å være redd. Jesus er sterkere enn
alt annet, og lyset er sterkere enn mørket.
I starten var opplevelsene jeg hadde for det meste ganske
uskyldige og uproblematiske, helt til jeg på slutten av barneskolen
begynte å søke Gud mer. Jeg hadde fått Knut Tveitereids
bok «En helt overkommelig Bibel», som jeg begynte
å lese i ofte. Etter hvert gjorde det meg mer og mer nysgjerrig
på å lese i Bibelen for å lære mer, men da endret alt seg.
Det var som å åpne døren til en åndelig slagmark – og jeg
klarte ikke å lukke den igjen. Når jeg brukte tid med Gud
gjennom bønn, lovsang eller bibellesning, hadde jeg flere og
flere skumle åndelige opplevelser. Dette bestod blant annet av
16 Følgesvennen

mareritt som ikke tok slutt når jeg våknet, men som fortsatte
gjennom drømmen og ut i våken tilstand. Jeg kunne se skygger
bevege seg på utsiden av rommet selv om jeg var alene.
Noen ganger beveget ting på seg. Andre ganger kunne jeg
i våken tilstand se unaturlig store edderkopper krype langs
gulvet. I tillegg følte jeg at tankelivet mitt ble angrepet med
løgner og tunge tanker. Men når jeg la bort Bibelen og ikke
søkte Gud, forsvant dette umiddelbart. Selv som barn forsto
jeg at det pågikk en kamp om hjertet mitt.
Jeg fikk et ansikt-til-ansikt møte med et mørke som hadde
et mål: Å drive meg bort fra bibellesning og tilbedelse av Gud.
Mørkets våpen var frykt, og det virket. Jeg forsto det veldig
klart og tydelig da en ond skikkelse kom inn i soverommet
mitt en natt. Jeg var våken og visste at det ikke var en drøm.
Detaljene skal jeg spare deg for, men den grufulle følelsen og
de hatefulle øynene husker jeg ennå. Jeg lå som fryst og klarte
ikke å bevege en eneste muskel. Før denne skikkelsen rakk
å gjøre mer enn den allerede hadde gjort, klarte jeg å hviske
ut: «Jesus!» Og i kraften av det navnet klarte jeg å røre meg
og slå på lovsang fra mobilen. Når lovsangen begynte å spille,
forsvant skikkelsen like fort som den kom.
Jeg hadde alltid en høyttaler stående ved sengen, klar til å
spille av lovsang med et trykk på play-knappen. Det var det
som funket best når sånne ting skjedde. Det var ikke snakk
om å ha tid til å finne en CD og slikt. Det måtte være klart
på et sekund når angrepet kom. Men nå hadde jeg fått nok.
Det hadde vært mange hendelser fram til dette tidspunktet.
Jeg hadde sett mørket, og jeg opplevde ikke at lyset var noe
særlig sterkere midt i alt som skjedde. Jeg forsto at Gud var
ekte, men på dette tidspunktet føltes han mer ut som en general
i det fjerne, og at jeg var en av hans soldater alene på
slagmarken mellom lyset og mørket. Gud virket upersonlig
Å bli en etterfølger av Jesus 17

og distansert. Dystert bilde, ikke sant? Det var slik jeg så den
åndelige verden.
Jeg trakk meg fra kampen ved å velge å ikke aktivt søke
Gud lenger, og jeg kledde av meg rustningen idet jeg lot Bibelen
samle støv på bokhyllen. Troen gikk fra å være det
viktigste til å bli en neglisjert hobby. Jeg orket ikke mer. Jeg
meldte meg ut. Jeg hadde begynt å tro på løgnen om at min
Gud ikke kunne beskytte meg, og at han egentlig ikke brydde
seg særlig om mine plager. Jeg var jo bare en av utallige andre
kristne. Hvorfor skulle han ta seg tiden til å bry seg om meg?
Jeg trodde at jeg var alene.
En skjermet tilværelse
I årene som fulgte tilbrakte jeg bare mer og mer tid foran datamaskinen.
Tv’en og datamaskinen var min tilflukt etter alt jeg
hadde opplevd. Jeg brukte mye av hverdagen foran skjermen,
og ble ganske raskt det man kaller for en gamer. Jeg holdt meg
i kjelleren hjemme, hvor det var kjølig om sommeren, og hvor
jeg kunne sitte uforstyrret time etter time. Gamere liker kjellere,
har jeg funnet ut. Men en tydelig utfordring med den nye
livsstilen jeg hadde fått, var at jeg ble sårbar ved å bli isolert.
Uten å være klar over det, var jeg blitt helt avhengig av spill.
Jeg mistet kontakt med flere av vennene mine, og etter noen år
var det bare noen få igjen, de var naturligvis også selv gamere.
Når spillavhengigheten var på sitt verste, kunne det fort gå
flere dager hvor jeg ikke så dagslys. Det var faktisk flere vintre
hvor jeg ikke så sollys på flere uker i strekk, fordi jeg aldri var
utenfor huset når sola var oppe. Hvis jeg ikke var i min egen
kjeller, var jeg i kjelleren hos gamer-kompisen min for å spille
med ham. Men når en verdsetter den virtuelle verden mer
enn den reelle, kan en fort bli distansert og virkelighetsfjern.
18 Følgesvennen

Jeg tror mange ungdommer og unge voksne går gjennom
en gamer-fase i livet sitt. For de fleste er det kun en forbigående
fase. Sånn var det ikke for meg. Spillingen fikk så mye
tid og fokus at resten av livets andre aspekter, som tro, skole,
jobb og sosialt nettverk, ikke vokste slik det burde for en tenåring
i utvikling. Det var litt som om modningen ble satt på
pause. Man kan si at ungdomsårene på en måte sto litt stille.
Jeg innså i etterkant at de åndelige opplevelsene jeg hadde
som barn var vanskelig å snakke om med andre. Folk flest
trodde ikke på sånt, og jeg hadde få kristne venner rundt
meg som jeg kunne dele troslivet med. Mine foreldre var gode
forbilder i sin trosvandring, men de var voksne. Jeg trodde
lenge at man ikke kunne bli «skikkelig» kristen før man ble
voksen, når livet på en eller annen måte falt litt mer på plass.
Samtidig kjenner jeg meg også takknemlig når jeg ser meg
tilbake. Miljøet jeg vokste opp i var preget av festing, og dersom
jeg ikke hadde hatt gamer-kompisen min, er jeg redd for
at jeg enten hadde endt opp helt alene i kjelleren, eller havnet
i et festmiljø. Jeg føler at jeg på mange måter ble skånet fra de
andre rømningsveiene som stod tilgjengelig for en som meg.
En annerledes person
Men så en dag skjedde det noe som skulle føre til et skifte i
livet mitt. Jeg møtte en person som levde et kristenliv som jeg
før ikke trodde var mulig. For selv om jeg hadde kastet inn
håndkledet og meldt meg ut fra «troens slagmark», så valgte
jeg fortsatt å kalle meg selv en kristen. Jesus var min frelser,
men mest som en billett til himmelen, og ikke som en frelser i
livet her og nå. Jeg klarte ikke å leve ut det jeg trodde var sant.
Den kristne ungdommen jeg møtte derimot, levde faktisk
et liv som hang sammen med det Jesus kalte disiplene til å bli
Å bli en etterfølger av Jesus 19

med på! Å se det, endret alt for meg. Jeg så en person som ikke
bare sa masse kristne ord uten at det hadde noe å si for livet.
Jeg så noen som ikke gjemte bort troen sin, noe jeg opplevde at
jeg og de andre kristne på min alder gjorde. Det var noe himmelsk
annerledes med denne personen. En strålende glød og
iver, en positivitet jeg sjelden hadde sett. Her var en ungdom
med et genuint og levende håp om at Guds rike kunne komme
ned på jorden nå, ikke bare en dag der framme når Jesus kom
tilbake. Guds godhet strømmet fram på en slik måte at det
fikk meg til å selv ønske mer av Jesus. Hjertet mitt begynte
å våkne til liv, og det var som om steingjerdet rundt hjertet
mitt begynte å slå sprekker.
Denne personen kom litt uventet inn i livet mitt, men i
ettertid har jeg sett tydelige spor av hvordan Gud brukte dette
vennskapet til å forberede meg på å forlate kjellertilværelsen.
For første gang i livet mitt, begynte jeg å undre på om jeg faktisk
var kalt til å være mer enn bare en soldat på slagmarken
i kampen mellom godt og ondt. Jeg begynte å se konturene
av hvem Jesus er gjennom andre som var etterfølgere av ham,
og det føltes som en invitasjon til å følge ham selv. En gnist
ble vekket i hjertet mitt som aldri siden har blitt slukket. Det
som er vakkert, er hvordan denne endringen i livet mitt ikke
kom gjennom at noen rettet en pekefinger mot meg eller ba
meg om å skjerpe meg, men den kom gjennom at jeg fikk se
Guds godhet og kjærlighet gjennom et annet menneske.
Disippelvandringen
Jeg har vært opptatt av etterfølgelse av Jesus og hva det innebærer
i praksis så lenge jeg kan huske. Kanskje det er nettopp
derfor jeg også slet litt i barndommen med troslivet. For meg
var Jesus en som tydelig kalte oss til å følge etter ham, og det
20 Følgesvennen

Har du noen gang følt at du ikke
strekker til i kristenlivet? Lengter du
etter en nærmere relasjon med Jesus
og et bærekraftig kristenliv?
Einar Halleraker kjenner følelsen. Som barn opplevde
han en åndelig kamp som ble for krevende å stå i. I stedet
flyktet han inn i dataspill. Årene som fulgte ble en kjellertilværelse
preget av isolasjon og tomhet. Men så møtte
han en Jesus-følgesvenn. Gjennom den personen våknet
en lengsel til liv: å kjenne Jesus slik han virkelig er.
I Følgesvennen deler Einar ærlig og sårbart fra sin
egen reise: fra åndelige angrep, pornoavhengighet og
utbrenthet til helbredelse, hvile og et levende disippelliv.
Med varme fortellinger, intervjuer med erfarne Jesufølgesvenner
og praktiske refleksjoner viser han at det å
følge Jesus ikke handler om å prestere, men om å vandre
sammen med Ham – dag for dag.
Dette er en bok for deg som lengter etter en tro som
er ekte, bærekraftig og nær.
«Jeg hørte en gang noen si: ‘Visdom er kunnskap, anvendt
med kjærlighet.’ I så fall er ordene i denne boka visdom.»
– Pastor Egil Elling Ellingsen
Boka er godkjent av
WWW.VENTURAFORLAG.NO