Samfunnsbyggerne – Glemte pionerer fra 1700- og 1800-tallet

Samfunnsbyggerne
Copyright © Ventura forlag AS 2026
Forsidefoto: Merete Lien, Tydal
Presten er sokneprest Per Kvalvaag, Selbu.
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15,45 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag mars 2026
ISBN 978-82-8365-226-0
Bibelsitata er henta frå Bibel 2011 © Bibelselskapet
om ikkje noko anna er sagt.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
4 Samfunnsbyggerne

Innhold
Forord: Hvorfor en bok om glemte samfunnsbyggere? .................................. 7
Forfatterne .................................................................................................................................. 11
DEL 1 ....................................................................................................................................... 13
Innledning: Prester i opplysningens tjeneste ....................................................... 15
Prestegårdene var sentre for opplysning, vekst og kultur ............................ 21
Første norske medlem i The Royal Society: Peder Kinck ......................... 35
Biskopen som fikk fart på folkeopplysningen: Peder Hersleb .............. 44
Han kunne mer enn katekismen: Erik Pontoppidan .................................. 52
Universalgeniet som grunnla Norges første vitenskapsselskap:
Johan E. Gunnerus ..................................................................................................... 58
«Potetprestene» var foregangsmenn innen landbruk og ernæring:
Peder Herzberg, Frederik Andreas Weidemann ..................................... 65
«Fruktavlens far»: Christian Teilman .................................................................... 74
De beskrev Norge som ingen før dem:
Hans Strøm og Jacob N. Wilse ........................................................................... 83
Universalgeni, vitenskapsmann, gründer og et lite mysterium:
Abraham Pihl ................................................................................................................. 93
Prester reddet folk fra hungersnøden:
Ole Christopher Randers, Andreas Kirchoff ........................................ 106
Poet, politiker, predikant, prest og patriot:
Johan Nordahl Brun .............................................................................................. 114
Prestene reddet grunnloven .......................................................................................... 125
«Denne merkelige prest …»: Niels Wulfsberg ............................................... 133
Innhold 5

DEL 2 ..................................................................................................................................... 145
Innledning: Pionérer i samenes og skogfinnenes verden .......................... 147
Skaperen av samisk skriftspråk: Knud Leem ................................................. 155
Språkgeni, språkforsker og folkeminnesamler forut for sin tid:
Johan Fritzner .............................................................................................................. 162
Banebrytende formidler av samisk kultur: Jens Andreas Friis ........... 172
Forkjemper for skogfinnenes rettigheter, forfatter, journalist og forsker:
Carl Axel Gottlund ................................................................................................. 177
DEL 3 .................................................................................................................................... 189
Innledning: Driftige prestefruer ............................................................................... 191
Hun satte standarden for norske kokebøker: Hanna Winsnes .......... 193
«Husholdningsbog for By og Land»: Marie Blom ...................................... 199
Norges første og største kvinnebevegelse: Gustava Kielland .................205
DEL 4 ..................................................................................................................................... 215
Innledning: Hauge og haugianere ........................................................................... 217
Et liv som integrator og forsoner: Hans Nielsen Hauge ........................ 219
Straffangen som ble redningsmann ........................................................................ 232
Entreprenører i Hauges fotspor:
Mikkel Grendal, Tollef Olsen Bache, Ole Torjussen Svanøe ..... 239
«Norges nasjonaltrykker»: Christopher Grøndahl ..................................... 253
Kvinnelige pionérer blant haugianerne:
Sara Oust, Randi Hevle, Berte Kanutte Aarflot ................................ 260
«Blinde-Kari» fra Rømskog: Kari Gudmundsdatter Sand .................... 271
Appendiks: Kampen for et norsk universitet .................................................... 277
6 Samfunnsbyggerne

Forord
Hvorfor en bok om glemte
samfunnsbyggere?
Historiebøker er resultat av forfatternes utvalg og vinkling av stoffet.
De vil også i større eller mindre grad reflektere kulturelle,
ideologiske og nasjonale fordommer, noe som kan føre til at personer
fra bestemte grupper og tidsepoker får ufortjent lite oppmerksomhet.
I noen tilfeller kan framstillingen ha blitt dreid i en retning som viser
seg å stemme dårlig med virkeligheten.
Ikke sjelden er det folk med sterke ideologiske holdninger som skriver
læreverk i historie, og deres perspektiver kan dominere både vinklingen
og det konkrete utvalget av stoff. Dette kan føre til at personer og grupper
som tidligere hadde stor innflytelse, blir oversett eller snakket ned. Det
kan også hende at viktige forhold blir utelatt fordi de ikke passer inn i det
ideologiske perspektivet som ligger til grunn. Skolens historiebøker har
for eksempel i lang tid vært preget av en marxistisk historieforståelse, som
har oversett eller nedvurdert den kristen-humanistiske tradisjons positivt
byggende historie i Norge.
Vi tre som har skrevet denne boka, er historisk interesserte skribenter
og fagfolk. Vi møtte hverandre fra svært ulike faglige ståsteder. Vi delte
lokalhistorisk stoff, og oppdaget at vi satt med svært mye interessant og
lite belyst historisk materiale fra ulike deler av landet. Og vi var enige
om at det finnes mange historier som fortjener å bli fortalt, og mange
personer som fortjener å hentes fram fra glemselen. Etter hvert konsentrerte
vi oss om å presentere betydningsfulle personligheter som levde i
Hvorfor en bok om glemte samfunnsbyggere? 7

den brytingstiden og i de historiske utviklingsprosessene som fant sted
i tidsrommet fra tidlig på 1700–tallet til midten av 1800-tallet. Et fellestrekk
for dem er at de enten er prester eller lekfolk med et kristent
engasjement. Vi ønsker å åpne lesernes øyne for hvilke imponerende
bidrag disse personene har levert, og hva de har betydd for Norges historiske
utvikling.
Da Norge i 1814 fikk sin grunnlov, og vi etter hvert bygget vår nye
nasjonale identitet, vokste det av disse prosessene fram en viss stolthet
og selvbeundring. Kanskje var det nødvendig på den tiden. Men denne
selvbeundrende holdningen bidro samtidig til å kaste skygger over viktige
historiske utviklingstrekk og samfunnsbyggende personligheter på 17- og
tidlig 18-hundretall. De ble mer eller mindre glemt. Kirken var på denne
tiden en helt sentral samfunnsbærende instans. Sokneprester og biskoper
var kongens embetsmenn, og i stor grad var de øvrighetens ansikt i møte
med befolkningen. Før 1837 fantes det verken kommuner eller kommunale
organer i vår mening av ordet. Landet var inndelt i prestegjeld, og det
var prestene som i praksis var det offentlige Norges «førstelinjetjeneste»,
for å bruke et nåtidig begrep.
Prestene ivaretok en rekke funksjoner på kongens og øvrighetens
vegne. De var – i tillegg til sine rent kirkelige oppgaver – nøkkelpersoner
i skolestellet og fattigforsorgen, de formidlet viktige kunngjøringer til
befolkningen på kirkebakken, og de kunne også bli satt til oppgaver som
vaksinering (under Napoleons-krigene) og innsamling av skatt. Prestene
var med andre ord ledere av multifunksjonelle bærende samfunnsinstitusjoner.
Prestegårdene var både administrasjonssentra og viktige kulturinstitusjoner
i lokalsamfunnet. Vi har derfor lagt inn et eget kapittel om
prestegårdenes sentrale rolle.
Siste halvdel av 1700-tallet var preget av opplysningstidens idealer.
Fornuften ble satt i høysetet, og mange av de prestene vi skriver om, var
preget av sin samtids idealer. De hadde et stort hjerte for det norske folk,
og kastet seg inn i alt fra forskning, folkeopplysning, helsestell og teknologisk
utvikling til beredskap og matsikkerhet. Flere prester og biskoper
var også pionérer i arbeidet med å få etablert et universitet i Norge.
Prestene i denne perioden har nedlatende blitt omtalt som «potetprester».
Det skyldes vel at de kunne virke mer opptatt av folkeopplysning enn
8 Samfunnsbyggerne

av å fremme menighetens åndelige liv. Noen av dem har også blitt framstilt
som uforstandige maktpersoner. Vi forsvarer naturligvis ikke ukloke
maktutøvere, men forsøker å åpne øynene for opplysningsprestenes store
samfunnsinnsats, som ofte har fått ufortjent liten plass i historiebøkene.
Det har vært en inngrodd myte at prestene skulle være motstandere av
opplysning og fornuft. Vi viser at det fins mange eksempler på det stikk
motsatte.
Det er likeså blitt en opplest «sannhet» at prestene ensidig bidro i
statens overgrep mot vår samiske befolkning. Det er en framstilling som
trenger nyansering. Vi peker på at flere biskoper og prester sto sammen
med samene, både i kampen mot statens fornorskingsprosjekt og i den
langsiktige jobben med å gi samer og kvener aksept som minoriteter, ved
å kartlegge deres språk og kultur og bidra til å bedre deres levekår. En
banebryter for skogfinnenes rettigheter er også portrettert.
Vi mener at skolens historiebøker gjennom lang tid i større eller mindre
grad har vært preget av en klasseorientert og ofte kirkekritisk tilnærming.
Dette har blitt fulgt opp i samme spor av massemediene, forfattere, og
senere gjennom film og TV-serier. Ofte skrives presten inn i rollegalleriet
som den onde faktor, den nødvendige skurken i fortellingen. De lavkirkelige
vekkelsesbevegelsene er også som regel ensidig negativt framstilt
i populærkulturen. Den store positive betydning som prester og andre
kristne samfunnsbyggere har hatt, har av den grunn blitt underkommunisert
og gjenstand for marginalisering.
Et ensidig maktpolitisk klasseperspektiv på historien har åpenbare
svakheter. Vi håper boka kan være et bidrag til å åpne øynene for mindre
kjente perspektiver på personer og prosesser i utviklingen av Norges
historie.
Vi har ikke hatt som ambisjon å skrive et akademisk historieverk. Men
selvsagt bygger framstillingen på solide kilder. Vi tre har samarbeidet,
men de enkelte artiklene er som regel skrevet av én forfatter, og de kan
derfor ha noe ulikt preg.
Boka er organisert i fire hoveddeler. Første del omhandler personligheter
som var «mer» enn prester og embetsmenn, og gjorde viktige tjenester
for samfunnet. På ulike måter bidro de til å bygge landet og samfunnet.
Andre del omhandler urfolk og minoriteter. Målet er å nyansere og
Hvorfor en bok om glemte samfunnsbyggere? 9

utfylle historien om hvordan våre minoriteter og urfolk er blitt håndtert
fra kirkens side.
I den tredje delen trekker vi fram noen driftige prestefruer og belyser
deres rolle i samtiden.
Og i fjerde del belyser vi sider ved Hans Nielsen Hauge som er mindre
påaktet, og løfter fram noen av de «glemte» lederne i Hauge-bevegelsen,
av begge kjønn. Det var en bevegelse som ikke bare skapte predikanter,
men også entreprenører og samfunnsbyggere av store dimensjoner. Ikke
minst var den rolle Hauge ga kvinnene banebrytende, i en svært mannsdominert
samtid.
Ikke alle personene som omtales er «glemt». Noen er godt kjent i sitt
eget lokalmiljø, men lite på landsplan. Andre vil være nokså ukjente for
de fleste, både lokalt og nasjonalt. Uansett mener vi at de er verd å løfte
fram, for å kaste nytt lys over en tid og prosesser som i dag er lite påaktet.
– God lesning!
Lars Inge Magerøy Rolf Olsen Reidar Magnus Stang
ingamag@online.no rolf@ro-uv.no reidar.stang@outlook.com
10 Samfunnsbyggerne

Forfatterne
LARS INGE MAGERØY
Teolog og forfatter. Han har arbeidet som studentprest,
bibelskolelærer og instituttstyrer ved IKO (Institutt
for Kristen Oppseding). Han var sokneprest i
Enebakk i 14 år, hvor han ble kjent med historien til
Peder Kinck. Han har skrevet flere bøker med kirkehistorisk
innhold, blant annet en Luther-biografi:
«Munken som endret Europa», og oppfølgeren: «Da
Norge ble luthersk. Fra Martin Luther til Hans Nielsen Hauge». Han
har vært bidragsyter til Aftenposten Historie og flere lokalhistoriske
tidsskrifter.
De senere årene har han interessert seg særlig for Hans Nielsen Hauge
og den bevegelsen han skapte, og holdt en rekke foredrag i den anledning.
Han er født i Sunndal på Nordmøre i 1949, har bodd i ulike deler av
landet og er nå bosatt på Nøtterøy. I denne boka har han skrevet kapitler
om prester, prestefruer og haugianere.
ROLF OLSEN
Rolf Olsen har skogfinske aner på morsiden, og er
vokst opp i Solør. Han er ordinert prest i Den norske
kirke, og arbeidet i ti år med etablering og oppbygging
av Voksen kirke i Oslo. Han var den første i
Norge som tok doktorgrad i evaluering av ledere. Det
gjorde han ved Brunel University i London i 1995.
De siste 30 år har han vært selvstendig rådgiver og
organisasjonskonsulent med oppdrag i vel 20 ulike land. Han også vært
gründer med ulike etableringer både i næringslivet og i kirken, og i senere
Forfatterne 11

år særlig i fattige strøk i KwaZulu Natal i Sør-Afrika. Det siste årene har
han ledet organisasjonen KwaXolo Impact, en organisasjon med fokus
på utvikling av skoler og etablering av nye bedrifter. Han foreleser ved
Utdanningsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo, og Oslo Metropolitan
University, og er mye brukt som kåsør i ulike sammenhenger
REIDAR MAGNUS STANG
Lokalhistoriker og medieviter fra Østfold. Har gjennom
mange år utgitt artikler om hvordan medier,
skoleverk og kulturuttrykk skaper ideologiske oppfatninger
i befolkningen. Han har sittet i redaksjoner
og skrevet mye for historiske tidsskrifter i hjemfylket,
har jobbet ved Borgarsyssel Fylkesmuseum,
samlet og gransket folkeminner og vært medarbeider
til Tune Bygdebok.
Han arbeidet lenge som lærer og rektor i Sarpsborg kommune, og noen
år som kateket i Tune. Han har publisert mye stoff om «sambygdingen»
Hans Nielsen Hauge. Stang er ofte brukt som foredragsholder og har
vært leder av Fortidsminneforeningen for Sarpsborg og Rakkestad. – I
denne boka har han skrevet mange kapitler, blant annet alle artiklene
om prester som arbeidet blant samene, og har også vært billedredaktør.
Han er født i 1950.
Forhistorien
Opptakten til denne boka var at Reidar Magnus Stang skrev en serie med
artikler om dette temaet på Facebook i 2023–24, noe som skapte stort
engasjement hos lesere fra hele landet. Det ble også fanget opp av enkelte
riksmedier, og Stang leverte kronikker og ble intervjuet om temaet.
Mange av leserne skrev at dette var helt ukjent stoff for dem. De satt
inne med helt andre og mer negative versjoner av presters og kristne lederes
innsats gjennom historien. Det kom mange oppfordringer om å skrive
en bok fordi de mente at det er viktig å spre denne ukjente kunnskapen.
Samarbeidet mellom de tre forfatterne kom så i stand via en felles bekjent.
12 Samfunnsbyggerne

DEL 1
13

14 Samfunnsbyggerne

Innledning
Prester i opplysningens
tjeneste
Det er en populær og seiglivet forestilling at kirken og prestene alltid
har vært motstandere av vitenskap og opplysning. Det finnes absolutt
eksempler på at det har skjedd. Men faktum er at kirken ofte har
gått i bresjen for å spre kunnskap og opplysning blant folk. Også innen
vitenskapen har mange geistlige gitt viktige bidrag, ikke minst i den
perioden vi fokuserer på i denne boka. Men det begynte mye tidligere.
Det var kirken som startet med organisert undervisning lenge før noen
andre i vårt land. Allerede midt på 1100-tallet ble det opprettet katedralskoler
i Oslo, Bergen, Trondhjem og Hamar. Til å begynne med
dreide det seg mest om lese- og skriveopplæring for å kunne tilegne seg
kristendomskunnskap, men etter hvert ble fagene flere. Først ut var matematikken.
Hovedformålet med katedralskolene var å utdanne prester.
Oldeforeldrene hadde så vidt lagt av seg viking-hammen da de første elevene
fikk begynneropplæring i datidens internasjonale akademiske språk,
latin. Et stort steg for det kulturelle Norge.
Erkebiskopene i Nidaros drev et målbevisst arbeid for å få koblet
Norge på det akademiske, kristne Europa. Dette hadde vært et av Olav
Haraldsson og biskop Grimkjells hovedmål. Flere av biskopene var utdannet
i Paris, og gjennom sine kontakter der fikk de ordnet studieopphold
for nordmenn i Paris og andre byer i Nord-Frankrike. Senere kom Nederland,
England, Skottland og ikke minst Tyskland inn i bildet.
Prester i opplysningens tjeneste 15

Universitetet i Rostock er Nord-Europas eldste, grunnlagt i 1419.
Foto: Wikimedia
Universitetet i Rostock ble opprettet i 1419 og fikk raskt en høy stjerne
blant norske prestestudenter. På 14-, 15- og 16-hundretallet hadde norske
prestespirer eget studenthjem i byen: Collegium Norwegianorum. I studietida
utenlands utviklet studentene tette vennskap seg imellom, og dette
nøt norske sokn godt av. Kollegene fortsatte kontakten der det var mulig.
De utvekslet erfaringer, og mange fulgte med i den debatt og utvikling
som foregikk, også internasjonalt.
Allerede i disse århundrene kom prestene hjem til Norge med høy
utdannelse, og noen hadde motivasjon til å dele sin kunnskap med andre.
Men samtidig var det en klar distanse mellom presten og allmuen. Det
fantes knapt fellesarenaer bortsett fra kirkerommet, og dette var prestens
doméne. Etter reformasjonen (1537) økte prestenes engasjement for opplæring
av soknebarna betydelig. Men mengden og graden av opplysning
var fortsatt beskjeden sammenlignet med det som kom på 1700-tallet.
Europeiske filosofer, teologer og forfattere fikk omkring år 1700 en
sterkere tiltro til hva mennesket selv kunne utrette og definere. Fornuft og
rasjonell tenkning ble mer styrende for utviklingen i samfunnet. Rasjonalismen
(av latin ratio = tanke, fornuft) ble en drivkraft for opplysningstiden
på 1700-tallet. Tradisjonell tenkning ble utfordret, og konsekvensene for
befolkningen ble merkbare.
16 Samfunnsbyggerne

Pietisme og rasjonalisme
De dominerende åndsretningene i Norge på 1700-tallet var pietisme og
rasjonalisme. Begge retninger kom fra Europa, pietismen primært fra
Tyskland, mens rasjonalismen hadde sterke røtter i England, Frankrike
og Tyskland. I Norge var impulsene fra pietismen særlig sterke i første
halvdel av 1700-tallet, mens rasjonalismen fikk stor innflytelse på presteskapet
i andre halvdel.
Pietismen var en vekkelsesbevegelse som la stor vekt på omvendelse
og personlig gudsliv, men som også engasjerte seg sterkt for undervisning,
diakoni og misjon. På disse områdene var pietistene banebrytende.
Det var den pietistiske kong Christian 6. som innførte konfirmasjonen
(1736) og folkeskolen i Norge (1739), og biskoper og prester som satte
ordningen ut i livet.
Rasjonalismen godtok bare kunnskap som kan anerkjennes av vår
naturlige fornuft, og hadde derfor et kritisk forhold til religiøs åpenbaring,
undere og flere av kirkens dogmer, som jomfrufødsel. Religionens
betydning ble først og fremst å bidra til opplysning og god moral. Rasjonalistiske
prester trodde på Gud som skaper, men mente naturen er en
selvstendig kilde til kunnskap om Gud ved siden av Bibelen. Dette førte
til en sterk interesse for naturvitenskap. Naturen var fritt tilgjengelig
for undersøkelse, og prester og biskoper viste en glødende interesse for å
utforske naturens lover og fenomener. De interesserte seg også for språk
og folkeliv, og skrev om dette. Vi kan trygt si at prester var ledende blant
norske forskere på 1700-tallet, og noen evnet også i stor grad å formidle
sin kunnskap.
I denne boka skriver vi både om pietistiske og rasjonalistiske prester.
De var ofte sterkt uenige i teologiske spørsmål, men hadde en felles interesse
av å fremme opplysning, moral og bedre levekår for folk. Noen
kombinerte også impulser fra begge retninger i én person, som biskopene
Erik Pontoppidan og Johan Nordahl Brun. Den banebrytende predikanten
og gründeren Hans Nielsen Hauge var i hovedsak pietist i sitt
kristendomssyn, men samtidig sterkt opptatt av å utvikle samfunnet til
det beste for folket. Mange av hans tilhengere gikk i Hauges fotspor. Vi
skriver om noen av dem.
Prester i opplysningens tjeneste 17

Opplysningstidens prester
Det som er gjennomgående når vi studerer opplysningsprestene i Norge,
er deres glød og iver i utforskning av naturfagene, og utprøving og
utvikling av landbruket. Utforskning av naturen var helt i tråd med
det disse prestene oppfattet som sentralt i teologien. På flere plan var
Guds skaperverks skjønnhet og lovmessighet synlig, både via den enkle
betraktning som enhver kan foreta og via den spesifikt analyserende,
deskriptive tilnærming. I nye fagstudier oppdaget prestene en naturlig
åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom parallelt med den bibelske,
og i samspill med denne.
Denne sammenhengen dukker først opp i opplysningsteologien, hevder
den engelske historikeren Charles Singer i A History of Technology:
«Begrepet «Naturlov» ville vært uforståelig i den antikke verden. Troen
på en guddom som både er skaper og lovgiver, gjør begrepet gyldig.»
Prestenes gryende vitenskap kan hovedsakelig betegnes som fenomenologisk.
De drev observasjon av naturen, de registrerte nitidig hva de
så, de lagde oversikter, de skrev bøker og oppslagsverk og lagde plansjer.
Dette var en forløper for den empiriske vitenskap som kom senere. Den
Skaperverkets skjønnhet og lovmessighet sto sentralt i teologien.
Foto: Reidar Magnus Stang
18 Samfunnsbyggerne

siste baserer forskningen på eksperimenter
som kan gjentas og
etterprøves, for å komme fram til
sikker viten.
Det var prester som foretok
de første omfattende naturfaglige
kartlegginger og beskrivelser
rundt om i landet. Det gjaldt botanikk
og dyreliv, så vel som kartlegging
av bergarter og mineralforekomster.
Enkelte prester sto
også i første rekke i utviklingen
av astronomiske observasjoner.
De første til å beskrive den samiske
befolkning og deres språk
og kultur, var prester. Noen av
Charles Singer. Foto: Historywiki
dem som søkte seg til Finnmark, levde tett på samene, og utarbeidet
på den bakgrunn samisk ordbok og grammatikk. Viktige etnografiske
kart over samer, kvener og nordmenn på Nordkalotten ble tegnet av de
samme mennene som sto på prekestolen under høymessen. Noen av disse
er portrettert i denne boka.
Opplysningsprestene bidro til et mer variert og sunnere kosthold i
Norge ved å importere helt nye vekster. Som motvekt mot at befolkningen
kun var prisgitt den sterkt varierende kornhøsten, delte prester ut poteter,
grønnsaker, frukt og bærbusker til soknebarna, og lærte dem hvordan
dette best kunne dyrkes. Prestenes innsats medvirket til bedrede levekår
og sterk befolkningsvekst på 1800-tallet.
Organisering av lese- og skriveopplæring for allmuen lå på sokneprestens
skuldre. De første offentlige lærerskolene, som kom på 1800-tallet,
ble lagt til prestegårder, som regel med en prest som forstander (rektor).
Flere prester og biskoper var også sentrale i arbeidet for å få eget universitet
i Norge. En viktig forløper var Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
(1767), hvor biskop Gunnerus i Trondhjem var en av de to stifterne.
Presten Jacob N. Wilse sto i spissen for en henvendelse til kongen om
saken i 1793, men kongen avslo tvert. Biskop Bech i Christiania var aktiv
Prester i opplysningens tjeneste 19

i stiftelsen av Selskabet for Norges Vel (1809), sammen med blant andre
Grev Wedel Jarlsberg. Selskapet ble en viktig pådriver for å få etablert
universitetet i Christiania i 1811.
Opplysningstiden på 1700-tallet utviklet seg i flere land, særlig Frankrike,
i antiautoritær, antireligiøs og sterkt kirkekritisk retning. Dette viste
seg spesielt i den franske revolusjon fra 1789 og utover. De revolusjonære
ville avskaffe kirken sammen med kongedømmet og alt som minte
om den gamle tiden. Revolusjonen endte i et blodbad, noe som skremte
mange og bidro til å sette hele opplysningsprosjektet i et dårlig lys.
For Norges del var det av stor betydning at prestene var blant de fremste
talsmenn for opplysningstidens idealer. De var opptatt av å reformere
kirken og samfunnet, men ikke å avskaffe religionen, naturlig nok. Idealene
fra den franske revolusjon, om frihet, likhet og brorskap, var sentrale
i utformingen av den norske grunnloven på Eidsvoll i 1814. Flere prester
spilte også en viktig rolle under riksforsamlingen.
Opplysningstiden avgrenses oftest til 1700-tallet. Utover på 1800-tallet
var det nye åndsstrømninger som kom til å dominere. Men det gjennombruddet
for vitenskap og kunnskap som opplysningstiden medførte,
har båret varige frukter helt opp til vår tid. På mange områder var det
prester som gikk i bresjen.
20 Samfunnsbyggerne

Prestegården i Søgne er et av våre eldste prestegårdssteder og sies å være et av Sørlandets
fineste tun. Drives i dag som kommunalt kultursenter, med vekt på kunstutstillinger
og arrangementer.
Foto: Søgne gamle prestegård
Prestegårdene var sentre
for opplysning, vekst og kultur
Tekst: Reidar Magnus Stang
Helt fra kristendommens tidlige tid i Norge ble det skaffet levebrød
for prestene ved at de fikk bosette seg på en bondegård av grei
størrelse. Som regel lå prestegården i tilknytning til kirken, og derfor
på et sentralt sted i bygda. Etter reformasjonen (1537) ble sokneprestene
kongelige embetsmenn og fikk derfor en viktig rolle som øvrighetens
representanter på lokalplanet. Dette ble forsterket etter at eneveldet ble
innført i Danmark/Norge (1660). Prestene hadde «hjemmekontor», og
prestegårdene var sentrum både for skolestell, fattigforsorg og folkeregister,
i tillegg til prestenes rent kirkelige funksjoner. Først etter innføringen
av formannskapslovene (1837) ble det gradvis en endring på dette.
Prestegårdene var sentre for opplysning, vekst og kultur 21

Ennå ligger de fleste prestegårdene på samme plass der de har befunnet
seg i mange hundre år. Bygningsmassen kan ha blitt fornyet opp gjennom
tidene, men plasseringen av disse vakre tunene er eldgamle, noen
helt fra 1000-tallet.
Kirken og prestegården ble tidlig sentrale punkter i bygdenes struktur.
De enkle ferdselsveiene som fantes, gikk innom prestegården, og over
vann og sjø ble det faste farleder for bruk av robåt til kirkestedet. Idet
vi nærmer oss mer moderne tid, ble lokalsamfunnenes nye institusjoner
ofte sentrert rundt prestegårdene og kirkene. Det kunne være ei sjukestue,
en skole, et kommunelokale, en bank og etter hvert en butikk eller
to. Noen steder ble også skysstasjoner lagt som nabo til kirken. Men da
brennevinet og skjenkerettighetene ble sluppet løs, ble det så mye støy
og leven fra stasjonene, også i kirketiden, at flere av dem måtte flyttes til
gårder litt unna kirken.
I mange hundre år var kirken med prestegården det eneste offentlige
anlegget på bygdene. Det var der folket møttes. Mindre byer med handelsmenn
og offentlige torg er relativt nyere fenomener sammenlignet
med kirker og prestegårder. På kirkestedet ble nyheter delt, og der ble
offisielle meldinger presentert av prestene på kirkebakken rett etter høymessen.
På kirkebakken og i prestegården foregikk mye av den offentlige
administrasjon.
Prestegårdenes betydning kan knapt overvurderes
Som vi kan lese mange eksempler på i denne boka, var det ofte prestene
som gikk i bresjen for vekst og utvikling av landet vårt, både teoretisk
og praktisk. Det gjaldt utvikling av grunnleggende lese- og skriveferdigheter,
og for enkelte viderekomne elever var det på prestegården at det
fantes bøker tilgjengelig for eget studium. For eksempel fikk tenåringen
Hans Nielsen Hauge studere alt han ville i det store biblioteket hos Tunepresten
Gerhard Seeberg. Utviklingsarbeidet gjaldt også innføring av nye
redskaper og hjelpemidler, utvikling av jordbruk og husdyrhold, ja, noen
få prester drev til og med avlsarbeid for å krysse fram mer egnede og produktive
husdyr. Og noen drev opplæring i rene håndverksfag. Det kunne
være møbelsnekring, bearbeiding av skinn og lær, eller enkel smiekunst.
22 Samfunnsbyggerne

Prestene var rett nok ikke de eneste som bidro til utvikling av landbruket.
I flere regioner av landet kom herregårdene med viktige impulser.
Det fantes adelsmenn som var villige til å vise bøndene i nærheten både
dyrkingsmetoder og nye hjelpemidler. Og mer direkte skjedde overføring
av kunnskap og metoder via leilendinger og husmenn som jobbet «inne
på gården» når de utførte pliktarbeid for sin herre. Militære som hadde
gjort tjeneste i utlandet kunne også komme hjem med nyttig kunnskap.
Når det gjaldt prestene, kunne de praktiske ferdighetene variere mye
fra prest til prest. Vi har selvfølgelig ingen samtidig kartlegging å studere,
men vi ser at en del prester lå overraskende langt framme i teknisk innsikt
og praktisk arbeidserfaring. For eksempel var det en prest som konstruerte
et av landets første treskeverk for korn. Enkelte hadde vært på studieturer
i Danmark, Tyskland eller på de britiske øyer, og de delte ivrig sine nye
kunnskaper med sine kolleger her hjemme. De lokale prestene hadde et
sterkt ønske om å formidle slik kunnskap videre til sine egne soknebarn.
De ønsket seg opplyste individer i soknet sitt. Slik foregikk det viktig
informasjonsarbeid før det fantes noen statlig landbruksforvaltning og
utdannelse.
Prestegårdene som plattform
for kvinners utviklingsarbeid
I katolsk tid var det fra 1100-tallet påbudt for prester å leve i sølibat. Dette
ble nok praktisert i varierende grad, også i Norge. Det var nokså vanlig
at presten hadde en frille (samboer) som styrte huset og skaffet presten
etterkommere. Selv noen av pavene i Rom etterlot seg mange barn! Ved
reformasjonen ble det både tillatt og ønskelig at prestene kunne gifte seg.
Å være prestefrue var en ansvarsfull og anerkjent posisjon, for ikke å si
stilling. Luthers driftige hustru Katharina ble framholdt som forbilde.
Prestene fikk gjerne mange barn, men barnedødeligheten var stor, hos
prester som hos folk flest.
Prestefruene var mange steder like viktige som presten i den daglige
driften av prestegården. Gårdsanlegget med hus og utstyr var mange
steder en liten bedrift i seg selv, med ansatte, krevende styring av husholdning
og arbeidsoppgaver til alle, mottakelser, vertskapsoppgaver og
Prestegårdene var sentre for opplysning, vekst og kultur 23

sosialt engasjement. Prestefruene sto i spissen for alt dette, og noen var
kjent for å organisere med myndig hånd. De kunne være viktige også i
arbeidet med opplysning av folket i bygda, særlig kvinnene.
Menn og kvinner hadde hver sine roller i det gamle samfunnet, og
mange dyktige prestefruer hjalp kvinner i gang med ny kunnskap og
veiledning om oppbevaring og tilberedning av mat, brødbaking, nye
vev-teknikker, sying av klær, hygiene med mer. Prestegårdene kunne da
gjerne brukes som forsamlings- og undervisningslokale. Stedet kunne
også fylle noe av behovet for sosiale møtepunkt, de kjente «kaffeselskap
hos presten». Noen ganger kunne dette først og fremst gjelde «sosieteten»,
men ikke alltid. Mange prestepar var nøye med å omgås alle lag av befolkningen.
Det var ikke uvanlig at prestefruen arrangerte kulturelle aftener
med klassisk musikk og sang, og det finnes eksempler på at prestens kone
var bygdas første pianolærer.
En av alle dem som var dyktige ledere, både faglig og organisatorisk,
var Hanna Winsnes. Med sin brede erfaring fra prestegårdsarbeid flere
steder på Østlandet, skrev hun i 1845 Lærebog i de forskjellige Grene af
Husholdningen. Her delte hun kunnskaper og egne erfaringer med matstell
og andre praktiske hverdagsråd til Norges kvinner, de som var navet
i familiens daglige liv. Boka ble en klassiker og et forbilde for andre «husholdningsbøker»
som kom senere. (Se egen artikkel om Hanna Winsnes)
Louise Holm, husfrue på prestegården i Tysfjord, er mest kjent fordi
hun var med på kartleggingsarbeid for Botanisk Hage i Christiania. Botanisk
hage ble etablert i 1814, og derfra skulle det organiseres forsøksdyrking
av nyttevekster. Hvor kunne man dyrke hva i Norge?
Bestyrer Frederik Schübeler gjorde avtale med en del prestefruer og lærere
i hver region. De fikk tilsendt en mengde frø, som skulle sås og røktes.
Dette var ingen liten jobb. Den meget ivrige prestefruen Louise Holm skrev:
Hver vår fik jeg en pakke frø, gjerne 100 forskjellige sorter, der nøie
måtte passes og for hver noteres, når de såddes, blomstret, deres høide
og om de satte modent frø som da måtte sendes inn.
Prestegården i Tysfjord ligger på Hamarøy ved Narvik, og resultatene så
langt nord var spesielt interessante for Schübeler.
24 Samfunnsbyggerne

Prestegården i Tysfjord, der Louise Holm drev med utprøvende hagebruk.
Kobberstikk fra 1800-tallet
Gustava Kielland hører også til de prestefruene som har fått sitt navn i
historien. Hjemme på prestegården i Lyngdal startet hun i 1844 en av de
første misjons-kvinneforeninger i
Norge. Dette ble spiren til Norges
første landsdekkende kvinnebevegelse.
(Se egen artikkel om
Gustava Kielland)
Nevnes bør også den legendariske
Anna Colbjørnsdatter,
en snartenkt og patriotisk prestefrue
på Norderhov, som fikk
en helt spesiell heltestatus. Under
Karl 12.s felttog i Norge i 1716
sørget hun for at en avdeling på
flere hundre svenske soldater ble
knust. Soldatene hadde kommet
og slått leir på prestegården. Utpå
kvelden opptrådte prestefruen
Anna Colbjørnsdatter bidro avgjørende til
at Karl 12. ble stoppet. Foto: Wikipedia
Prestegårdene var sentre for opplysning, vekst og kultur 25

meget selskapelig og bød offiserene med oberst Løwen i spissen på god
mat og dram. Hun skjenket dem så fulle at de sovnet dypt og inderlig. Så
ga hun klarsignal til en mindre norsk avdeling som lå parat i skogen. De
rykket inn midt på natta og nedkjempet de forvirrede svenskene, mens
offiserene deres ennå sov tungt i rusen. 42 mann ble drept, og obersten
ble tatt til fange sammen med 140 av sine soldater. Hendelsen bidro til
at Karl 12. måtte oppgi forsøket på å erobre Christiania, og trekke seg
tilbake til Sverige. Da han kom tilbake to år senere, ble han skutt ved
Fredriksten festning i Halden.
Prestene var sentrale i å bygge opp et nytt
humant, regulert norsk samfunn
Da Olav Haraldsson og biskop Grimkjell etablerte sin nye statsdannelse
tidlig på 1000-tallet, valgte de en struktur med å dele inn landet i kirkesokn.
I hvert sokn ble det bygd kirke og tilsatt en ansvarlig prest. Mye var
på plass allerede i løpet av 1000-tallet, i hovedsak med enkle kirkebygg
av tre. Ved slutten av 1100-tallet var inndelingen nærmest fullført, og da
hadde også mye kirkebygging i stein kommet i gang. I hovedsak er den
opprinnelige inndelingen av soknestrukturen bevart helt opp til i dag.
Prestene var på mange måter det viktigste redskapet som sentralmakten
hadde for å kunne bygge om Norge fra et voldelig norrønt klansamfunn
til et humant, organisert samfunn med struktur, skrevne lover og
omsorg for individet. Alt skjedde i tråd med Kristenretten som ble vedtatt
på Moster i 1024, med påfølgende vedtak på de andre tingstedene landet
rundt og endelig utformet i Magnus Lagabøtes Landslov av 1274.
I stedet for den sterkestes rett, aggresjon og hevn som et ideal og krav,
skulle prestene i sine kirker forkynne det helt nye som kom med kristendommen:
Nestekjærlighet til enhver; menneskeverdet gjelder alle. De
svake, fattige og gamle skal gis omsorg, ingen nyfødte barn skal lenger
settes ut i skogen, og de syke skal få stell. Kvinnene skal tas på alvor,
blant annet ved at de i bryllupsritualet må svare et hørbart JA på om de
samtykker. Alle disse forhold var nye, og det var prestens ansvar å lede
denne grunnleggende snuoperasjonen.
Parallelt med denne krevende oppgaven var det også prestene som tok
26 Samfunnsbyggerne

seg av statens direkte kontakt
med innbyggerne. Slik var
ordningen helt fra avslutningen
av vikingtiden til langt
utpå 1800-tallet. Oftest sto
de alene i denne tjenesten.
På slutten av 1200-tallet ble
det rett nok oppnevnt fogder
(futer) og lensmenn, men
de var svært få, og de hadde
en svært begrenset funksjon
sammenlignet med prestene,
nemlig å drive inn offentlige
fordringer (skatt), og i tillegg
en viss politifullmakt. I middelalderen
sto de under en
lensherre, men fra 1600-tallet
ble de kongens menn. Det
finnes flere eksempler på at
Da kristent lovverk ble innført, ble kvinnens
vilje tatt med i bryllupsritualet. Det måtte høres
et klart «ja» fra hennes munn. Vielse i Mari
kirke, Enebakk. Foto: Gunnar Bakke
fogder misbrukte makten sin, og ble angrepet – noen ganger drept – av
sinte bønder.
I den perioden denne boka tar for seg, var det på det administrative
verdslige nivået over prestene innført amtmenn (fra 1662), men disse
var en type statsfunksjonærer og hadde svært lite direkte med innbyggerne
å gjøre. Så vi kan trygt si at det var prestene som «driftet Norge
på grasrot-nivå». Først i 1837 ble strukturen med kommuner innført, og
kommunale organer overtok i de følgende årene gradvis deler av ansvaret
som prestene hadde hatt.
Gårdsanleggene
Til å begynne med kunne inntektene til prestestanden være svært varierende.
I tidlig middelalder fantes det ikke noe statsapparat slik vi tenker
oss det i dag. Det tidlige «aristokratiet» av hird og lendmenn skulle være
lojale mot kongen, men noe regulert ansvar for prestens inntekt hadde de
Prestegårdene var sentre for opplysning, vekst og kultur 27

«… en høvelig bondegård i nærheten av kirken.» Prestegården og kirken i Rakkestad,
tegnet av sokneprestens sønn i 1832. Tegning: Hieronymus Aschehoug
normalt ikke. Prestenes inntekter ble derfor sikret ved at presten i de fleste
tilfeller fikk tildelt en høvelig bondegård i nærheten av kirken. Det ser ut
til at dette kommer på plass i alle sokn i løpet av to hundre år. Dette ble
regulert til en fast boplikt i Christian den 5.s Norske Lov av 1687. Denne
boplikten ble stående helt til 2015.
Utkommet fra prestegårdene forble en viktig del prestenes lønn og
livsgrunnlag i alle århundrer helt fram til Kirkeloven av 1897 var trådd
i kraft. Prestene hadde også noe inntekt gjennom «tienden» som var
datidens samlede skatteplikt for innbyggerne. Av den fikk presten en
fjerdedel, på linje med de fattige, selve kirkehuset og den høyere kirkelig
administrasjon (biskopene). I tillegg fikk presten også en del av de avgiftene
som folk betalte for brylluper og begravelser, men dette ble sjelden
noen viktig del av inntekten. Ordinær prestelønn fantes ikke i statens
kirkeordning før i 1921. Fram til 1950-tallet hadde mange prester deler
av sin inntekt i form av naturalia fra gårdsdriften, som da som regel var
overlatt til en forpakter. Etter at det kom en ny lov i 1955, ble prestegården
bare bolig for presten og hans familie.
Hvor stor inntekt prestene hadde sammenlignet med andre i samfunnet,
kunne variere mye. Myten om at presten hørte til overklassen i
28 Samfunnsbyggerne

«Kirken og prestene har alltid motarbeidet
kunnskap, vitenskap og framskritt!»
Hørt det før?
Da visste du kanskje ikke:
► at det var biskoper og prester som innførte folkeskolen
i Norge
► at biskop Gunnerus i Nidaros tok initiativet til det
første norske vitenskapsakademi
► at flere prester var fremragende vitenskapsmenn på
internasjonalt nivå
► at de startet lærerskoler og landbruksskoler, og var
blant dem som ivret mest for et norsk universitet
► at prester i Finnmark var banebrytende i arbeidet
med å skape et samisk skriftspråk
► at predikanten Hans Nielsen Hauge skapte Norges
første folkebevegelse, og at hans tilhengere, både
kvinner og menn, var dyktige entreprenører
► at prestefruen Gustava Kielland regnes som skaperen
av Norges første og største kvinnebevegelse
Dette – og mye mer – får du vite om du leser denne boka. Her
finner du levende portretter av personer som bygde Norge, ofte
i motvind. Et viktig korrektiv til populære vrangforestillinger
om prestene og kristenfolket som bakstreverske mørkemenn i
vår historie.
God lesning!
WWW.VENTURAFORLAG.NO