Vern om Livet nr. 2-2026

NR. 2 2026
vern
om livet
12 Livsviktig
undervisning
16 Seks grunner til ikke
å legalisere dødshjelp
18 Trosset legens
anbefaling
Henter livskraft i håpet
Syver Blindheim og familien
får årets Livsvernpris

VERN OM LIVET
Medlemsblad utgitt av Menneskeverd
Nr. 2 2026
Generalsekretær og ansvarlig redaktør:
Maria Elisabeth Selbekk
maria@menneskeverd.no
Redaktør:
Susanne Ward Ådlandsvik
susanne@menneskeverd.no
Adresse:
Storgaten 10 b, 0155 Oslo
22 34 09 00
post@menneskeverd.no
www.menneskeverd.no
Layout: Miriam Sæter
Forsidefoto: Marte Bjørgum
Gaver til Menneskeverd:
3000.15.51228
Menneskeverds styre:
Jens Espeland (styreleder)
Francesca L. Bleken (nestleder)
Kim Boel Pedersen
Frida Andersen Halleraker
Richard Tybring Aune
Håkon Sigland
Sølvi Kristin Lewin
Ester Lorentzen (1. vara)
Thomas Neteland (2. vara)
Ingrid Vassli Flateby (3. vara)
Rådgivende utvalg:
Faglig etisk utvalg
Opplag: 11.000
Trykkeri: Østfold Trykkeri
Medlem av
Innsamlingskontrollen
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon
og jobber for å fremme livsrett,
likeverd og livshjelp. Vi vil synliggjøre
verdien av ethvert menneskeliv: Fra før
vi er født, ved nedsatt funksjonsevne og
ved livets avslutning.
Menneskeverd har tre hovedroller: Vi
vil gjennom aktiv formidling bygge
kunnskap og holdninger, og motivere til
innsats for menneskeverdet. Vi vil være
et kompetansesenter for dem som søker
informasjon om våre temaer. Vi vil være
en aktør som skaper politiske resultater.
Syver og familien viser vei
Vi er mange som har blitt berørt av Team Pølsa
på NRK der en gruppe ungdommer med ulike
funksjonsvariasjoner og utfordringer får prøve seg
på fysisk aktivitet, fellesskap og mestring. Gjennom
serien ble vi blant annet kjent med Syver Blindheim
– en gutt med en alvorlig sykdom kjent som barnedemens,
som blant annet påvirker syn, funksjon og utvikling.
Syver og familien forteller åpenhjertig om både det som er tungt og det som er fullt
av liv. For noe av det som berører mest, er Syver og familiens måte å møte livet på.
Midt i sykdommen møter Syver livet med en livsglede som berører langt utover
hans egen familie. Samtidig har familien valgt å bruke sin situasjon til å skape håp for
andre. Gjennom sitt engasjement har de satt barnedemens på dagsorden og bidratt
til økt oppmerksomhet og forskning.
«Start der du er. Bruk det du har. Gjør det du kan» er blitt som en slags leveregel
for familien Blindheim. I boken Syver – Kampen mot barnedemens beskriver forfatter
Guro Kulset Merakerås det slik: «Syver lever de ordene. Han er en blind gutt som
ser klart: Dette ene livet vi har fått, er en gave uten bytterett. Vi kan påvirke det og
forandre det, men vi kan ikke bytte til et annet liv med et annet utgangspunkt, en
annen start. Syver tenker på det han har, i stedet for å tenke på det han ikke har.»
Syver lever ikke i det han mangler, men i det han har fått. Han viser oss at livet ikke
først og fremst handler om forutsetninger, men om å gripe det livet som er gitt. Det
er en viktig påminnelse for oss alle.
Noen mennesker peker ikke bare på hva som er sant – de viser oss det i praksis.
Syver Blindheim og familien hans gjør nettopp det. Gjennom sin åpenhet, sitt mot
og sin livsglede viser de vei i møte med det mest sårbare: hvordan vi kan møte livet
når det ikke blir slik vi hadde sett for oss – og likevel holde fast på at hvert liv har
en uendelig verdi.
Gjennom Syver blir vi minnet om at et menneskes verdi ikke ligger i livets lengde,
i funksjonsevne eller i hvilke muligheter som ligger foran det. Verdien er gitt
– urokkelig og ukrenkelig.
Når Livsvernprisen 2026 tildeles Syver Blindheim og hans familie, er det nettopp
dette vi anerkjenner: et sterkt vitnesbyrd om menneskets ukrenkelige verdi.
Menneskeverd bygger sitt arbeid både
på det kristne menneskesynet og på
Lejeune-erklæringen, som begge sier at
alle menneskeliv er like mye verdt.
Synspunkt som kommer til uttrykk i Vern
om livets artikler og reportasjer, står
for forfatterens/intervjuobjektets egen
regning. Menneskeverds meninger
kommer til uttrykk gjennom lederen
og kommentarer skrevet av personer i
Menneske verds stab.
Maria Elisabeth Selbekk
Generalsekretær
Vern om livet arbeider etter Vær Varsomplakatens
regler for god presseskikk.
ISSN: 0333-158X

4 Griper dagen med begge hender
12 Livsviktig undervisning
16 Seks grunner til ikke å legalisere dødshjelp
18 Marits mor trosset legens anbefaling
20 Gjesteskribenten
22 Aktuelt
Menneskeverds stab
Maria Elisabeth
Selbekk
Generalsekretær
David Pletten
Aasgard
Rådgiver for politikk
og organisasjon
Mirjam Dorthea
Hansen
Kommunikasjonsrådgiver
/ sosiale medier
Susanne Ward
Ådlandsvik
Informasjonskonsulent
Sara Marie Grimstad
Undervisningsansvarlig/
fagrådgiver
Johanna Louise Hügle
Undervisningskonsulent
Susanne Schiager
Ferreira
Markedsansvarlig
Morten Dahle
Stærk
Rådgiver

Det er bare ett år mellom
Syver og søsteren Ylva.
4

Griper dagen
med begge
hender
– Ingen vet hva som kommer i morgen. Derfor må vi
leve i dag. Ordene tilhører Syver Blindheim (14). Sammen
med familien sin er han tildelt årets Livsvernpris fra
Menneskeverd. Familien får prisen for sin evne til å løfte
menneskeverdet og spre håp og livsmot midt i en sårbar
og krevende livssituasjon.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
FOTO MARTE BJØRGUM
E
r det noe mer dere vil vite?
Syver Blindheim slår over til kav
østlandsk og lurer på om intervjuet
snart er over. Det er fredag, det har
vært en lang dag på skolen, og han er
klar for en runde med gaming sammen
med pappa Øyvind.
Valderøya utenfor Ålesund på
Sunnmøre viser seg fra sin beste side
denne dagen. Vi sitter rundt spisebordet
sammen med familien Blindheim:
Syver, søsteren Ylva (13), mamma
Lydia og pappa Øyvind. Vårsola skinner
gjennom vinduene i den romslige
stua. Og selv om Syver er blind, kan han
merke om det er sol eller overskyet ute.
– Noen tror at det å være blind er å ha
det helt svart, men sånn er det ikke,
sier Syver.
Et mareritt av en beskjed
Svart ble det imidlertid for Øyvind og
Lydia da de for syv år siden fikk vite at
årsaken til at Syver mistet synet, er en
sjelden og alvorlig sykdom. En sykdom
som det ikke finnes behandling for.
Og som på sikt gir gradvis økende
motoriske vansker og demens. Et mareritt
av en beskjed for et foreldrepar.
På hyllen over TV’en i stua står en
«Gullrute»-statuett. Et synlig bevis på
hva som gjorde Syver og familien hans
kjent for det norske folk.
Syver sjarmerte seg inn i hjertene til
tusenvis av TV-seere da han var en
av seks deltakere i første sesong av
Team Pølsa i fjor. Serien følger de seks
ungdommene med ulike funksjonsnedsettelser
mot et skirenn under VM
i Trondheim. På veien dit får gjengen
blant annet bryne seg på en skitur i
2000 meters høyde, rappellering og
«snow-rafting».
I serien ser vi Syver som en uredd, positiv
og optimistisk gutt som er først nedi
5

– Vi er utrolig stolte og takknemlige for Livsvernprisen. Og for at kampen vi står i, blir lagt merke til og satt pris på,
sier familien Blindheim.
Vi har et sterkt håp om at storsamfunnet
snart kan prioritere mer midler til
forskning på sjelden-feltet, slik at det
ikke bare kan gå an å leve godt med
sjelden, alvorlig sykdom, men at det på
ett eller annet tidspunkt blir mulig å ta
knekken på disse sykdommene.
6

vannet når gjengen skal isbade – og som
oppmuntrer de andre til å reise seg når
de faller.
– Jeg blir lykkelig av å gjøre ting som
jeg ikke visste at jeg turte å gjøre. Det
er skikkelig deilig, sier han.
Og selv om han synes det er litt skummelt
å rappellere ned en fjellside i en av
episodene, griper han mulighetene han
får med begge hender.
– Jeg tar de utfordringene jeg får, for
neste dag er det ikke sikkert at jeg
finnes lenger, sier han. Og TV-seere
over hele landet blir berørt av den
uredde unggutten med en forbilledlig
livsinnstilling, som ikke lar seg stanse
av begrensninger.
Sa først nei
Rundt spisebordet hos familien
Blindheim forteller Lydia at Syver
først sa nei da foreldrene foreslo at han
kunne søke om å bli med i serien.
– Men så spurte vi deg rett før søknadsfristen
gikk ut. «Er du sikker på at du
ikke vil være med å søke på denne
TV-serien?» Og da sa du: «Hvilken
TV-serie? Ja, det skal jeg!» Og så var
det å hive seg rundt og få sendt inn en
presentasjonsvideo som ikke kunne
vare mer enn et halvt minutt. Og det
var ikke så lett med de to taletrengte
gutta her, smiler Lydia og nikker mot
Øyvind og Syver.
– Men du kom jo med, så du må ha
sagt noe bra på det halve minuttet, sier
Øyvind, og fortsetter:
– Da skjønte vi at dette var muligheten
vår til å fortelle alle i Norge om
sykdommen din. Og i stedet for å
bruke navnet på sykdommen, som
er både langt og vanskelig, valgte vi
begrepet «Barnedemens» som en samlebetegnelse.
Da kunne vi være med å
hjelpe barn med andre sykdommer også.
Det er nemlig flere sykdommer som fører
til barnedemens. Sykdommen Syver
har, med det lange, vanskelige navnet
juvenil nevronal ceroid lipofuscinose,
(JNCL), er en av mange.
Syver forklarer at sykdommen hans
fører til at cellene i hjernen hans
blir ødelagt.
Dette må vi gjøre noe med
Det tok noen år fra Øyvind og Lydia
fikk vite om Syvers diagnose, til de
fortalte barna sine om den alvorlige
sykdommen.
Det skjedde i påsken for tre år siden.
Og da Syver fikk vite at synstapet hans
bare var ett av flere symptomer på en
sjelden og alvorlig sykdom, sa han at
dette måtte de gjøre noe med.
Et forskerteam i Trondheim var allerede
i gang med å lete etter en kur,
men trengte penger for å få fart på
forskningen. Dermed startet familien
Blindheims Prosjekt Synlighet, for
å spre kunnskap om barnedemens og
samle inn penger til den livsviktige
forskningen.
Grønne armbånd med teksten «Kampen
mot barnedemens», jevnlig eksponering
i sosiale medier, bokprosjekt, intervjuer,
foredrag og deltakelse i Team
Pølsa har bidratt til å plante begrepet
barnedemens i folks bevissthet.
– For å samle inn penger, må folk
vite at barnedemens finnes. Derfor
har vi valgt å gi diagnosen et ansikt
og være åpne om hva det er, forteller
Øyvind og Lydia.
Og åpenheten har gitt resultater. Ikke
bare ble det i løpet av fjoråret samlet inn
over 30 millioner kroner til forskning
på barnedemens. Syver har også mottatt
flere priser. Blant annet vant han
Sunnmørspostens hederspris i 2023 og
ble kåret til Årets Sunnmøring i 2025.
Håp om en framtid
Og enda en pris er på vei. Vern om
Livet er på besøk denne dagen for
7

Tempo i tapet og hvilke funksjoner som rammes først og
mest, varierer betydelig, både mellom ulike diagnoser og
mellom barn med samme diagnose.
Hos noen pasienter er det mulig å behandle den underliggende
årsaken og sykdommen, og dermed bremse
ytterligere funksjonstap.
For de fleste finnes det imidlertid ingen bremsende eller
helbredende behandling. Behandlingen vil derfor dreie
seg om å lindre symptomene og gi tverrfaglig hjelp, støtte
og omsorg.
Syver begynte å miste synet som seksåring og ble helt blind
i andre klasse på barneskolen.
I Trondheim leder Magnar Bjørås, professor for klinisk og
molekylær medisin ved NTNU, en forskningsgruppe som
prøver å løse dette.
Barnedemens
Barnedemens er en samlebetegnelse på sjeldne, fremadskridende
hjernesykdommer hos barn og unge under 18 år
som fører til gradvis tap av ferdigheter som språk, motorikk,
hukommelse og evnen til å forstå og samhandle.
Det er hittil beskrevet mellom 100 og 170 sjeldne, genetiske,
nevrodegenerative sykdommer som kan være årsak til barnedemens.
De fleste sykdommene er arvelige og oppstår på
grunn av genfeil (mutasjoner).
Ved å bruke begrepet barnedemens er det for mange lettere
å forklare diagnosen, og det blir lettere for omgivelsene å
forstå hvilke symptomer som barnet rammes av. Gjennom å
beskrive fellestrekkene ved disse sjeldne sykdommene blir
det lettere å samle kunnskap, gi bedre behandling, tiltak og
oppfølging for gruppen som en helhet.
Bjørås begynte å forske på sykdommen i 2018, og hentet
inn økonomisk støtte til prosjektet i 2020.
Ved å bruke genterapi som metode mener forskerne det er
mulig å finne en framtidig behandlingsform. Samtidig er de
avhengige av å få inn mer midler for å holde momentumet
oppe i årene som kommer.
I forskningen på barnedemens har de laget miniatyrutgaver
av hjernen og netthinnene til pasienter for å se på hva som
går galt med disse hos pasientene. Den neste fasen vil
innebære klinisk utprøving, der man får muligheten til å teste
behandlingen i praksis.
(Kilder: Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser,
Store Medisinske Leksikon og Magnar Bjørås, NTNU)
Barnedemens innebærer at barnet har betydelige kognitive
vansker og i tillegg et tap av tidligere ervervede ferdigheter.
Ved barnedemens ser man ofte at barnet til å begynne med
utvikler seg innenfor eller nær det som er forventet, men
etter hvert mistes ferdigheter og man ser fall i funksjon.
8

å intervjue dem i forbindelse med
at de mottar Livsvernprisen fra
Menneskeverd i mai. Tre dager etter at
Syver skal konfirmeres på Valderøya,
blir det en høytidelig prisoverrekkelse
til hele familien Blindheim på Hotel
Continental i Oslo.
– Vi er utrolig stolte og takknemlige for
Livsvernprisen. Og for at kampen vi
står i, blir lagt merke til og satt pris på.
Vi har kjempet lenge for å synliggjøre
at barn rammes av alvorlige, sjeldne
sykdommer. Og vi har hatt et sterkt håp
om at denne kampen også skal føre til
håp om en framtid for disse barna. Tror
du vi får det til, spør Øyvind og snur seg
mot Syver.
– Det er ikke sikkert vi får det til før jeg
blir borte, men det kan jo hende at det
kan hjelpe andre, sier Syver.
– Ja, at noen kan nyte godt av jobben
vår, spør Øyvind.
– Det tror jeg, sier Syver.
– Ja, det tror jeg også, sier Øyvind.
– Vi har et sterkt håp om at storsamfunnet
snart kan prioritere mer
midler til forskning på sjelden-feltet,
slik at det ikke bare kan gå an å leve
godt med sjelden, alvorlig sykdom, men
at det på ett eller annet tidspunkt blir
mulig å ta knekken på disse sykdommene,
understreker Øyvind og Lydia.
Syvers søster Ylva gleder seg til
Oslo-tur i mai. Når vi spør henne
hvordan det har vært med all medieoppmerksomheten
rundt broren, er det
turer og skolefri hun trekker frem som
det mest positive.
– Og så har jeg blitt venn med søsknene
til deltakerne i Team Pølsa, forteller hun.
Lys i mørket
Helt siden ekteparet Blindheim fikk
den brutale beskjeden om sønnens
sykdom for syv år siden, har livet gått i
bølgedaler. Det er blytunge stunder og
svarte øyeblikk. Det er tidvis krevende
å vise fram livet sitt til hele verden.
Åpenheten har en pris. Medaljen har
en bakside. Og frykten for hva som
kan komme, er en slitsom følgesvenn.
Syver har gitt barnedemens et ansikt og
vist hvorfor forskning på sykdommen er
livsviktig.
Familien Blindheim kjemper en daglig
kamp for å gjøre sykdommen til Syver
kjent. Målet er å skaffe penger til forskning
på barnedemens.
9

10
Vi henter krefter i håpet,
det har gjort livet lettere å leve.
Og vi øver oss på å snakke mer om
drømmene enn om marerittene.

Men håpet om å finne en behandling
for Syver, gir lys i mørket.
– Vi henter krefter i håpet, det har gjort
livet lettere å leve. Og vi øver oss på
å snakke mer om drømmene enn om
marerittene, sier de.
Øyvind og Lydia blir daglig inspirert av
å se livsviljen til Syver, hans ukuelige
optimisme og pågangsmot. Hans evne
til å reise seg når han faller, og til å
vise at det fins muligheter til tross for
begrensninger. Og ikke minst lar de seg
inspirere av at han hver dag er opptatt
av å leve livet fullt ut.
For ingen vet hva som skjer i morgen. •
Helt siden Syver fikk vite om sykdommen sin, har han vært opptatt av at kongen må få
vite om barnedemens. I fjor fikk han og resten av Team Pølsa audiens hos kongeparet
på slottet.
FOTO LISE ÅSERUD, NTB
Når du lena de inntil
og legge de i fanget mitt
Leita etter ansiktet mitt,
og med et lite stryk
fortelle me at
alt skal bli bra
en dag
eller ikkje,
men det går bra
det også.
Takk …
Øyvind Blindheim 2025
Vil du bli bedre kjent med Syver og familien
hans? Da anbefaler vi boka Syver – kampen
mot barnedemens av Guro Kulset Merakerås.
Store deler av salgsinntektene fra boka går
til å bygge en egen bolig for Syver i hagen til
familien, slik at han kan bo for seg selv når
han er klar for å flytte hjemmefra.
Livsvernprisen 2026
Livsvernprisen 2026 tildeles Syver
Blindheim og hans familie.
Gjennom sin åpenhet, livsglede og
sitt mot har familien Blindheim på en
ærlig måte løftet fram menneskeverdet
i møte med alvorlig sykdom.
Ved å dele Syvers liv og diagnose
med det norske folk har familien gitt
et sjeldent og ærlig innblikk i hvordan
det er å leve tett på en sykdom, og
gjennom sitt prosjekt bidrar de til å
sette livets sårbarhet og begrensning
i perspektiv.
Gjennom deltakelsen i Team Pølsa
og i tiden etter har familien Blindheim
invitert oss inn i hverdagen – både i
det som er tungt og i det som er fullt
av livsglede. Med sin åpenhet og
ærlighet minner de oss om noe
grunnleggende: Et menneskes verdi
måles ikke i livets lengde, i funksjonsevne
eller i hvilke fremtidsutsikter
man har. Også et kort liv rommer
uendelig verdi.
Gjennom Syver blir dette tydelig for
oss alle. Midt i en vanskelig sykdom
viser han en livsglede og en livsgnist
som inspirerer mennesker
langt utover hans egen familie og
omgangskrets. Samtidig har familien
arbeidet utrettelig for å skape
oppmerksomhet om barnedemens og
behovet for mer forskning, og gjennom
deres engasjement er det samlet
inn betydelige midler til forskning på
sykdommen. Familien Blindheim har
med dette brukt en vanskelig
situasjon til å skape håp
og til å hjelpe andre.
Gjennom sin åpenhet og sitt håpsfokus
har de også gitt livsmot til
andre familier som står i lignende
situasjoner. De minner oss om at
selv når livet er sårbart og fremtiden
usikker, kan livet fortsatt gripes, og
man kan finne stor glede og mening i
hverdagen.
I en tid der samfunnet lett kan begynne
å sortere liv etter helse, funksjon
eller forventet levetid, løfter Syver
og familien frem en annen fortelling.
De viser at hvert menneskeliv har en
egenverdi som ikke kan graderes.
Livsvernprisen tildeles Syver
Blindheim og hans familie for deres
sterke vitnesbyrd om menneskets
ukrenkelige verdi, og for det håpet
og livsmotet de sprer gjennom en
forbilledlig åpenhet og sårbarhet.
11

Livsviktig
undervisning
Når får et menneske verdi? Er noen av oss mer verdifulle enn
andre? Skal leger kunne ta liv hvis noen ikke ønsker å leve lenger? Dette
er noen av spørsmålene Menneskeverds undervisningsteam tar opp når
de besøker skoleklasser og konfirmanter.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
N
oen dager starter ekstra tidlig for
Sara Marie Grimstad og Johanna
Louise Hügle. Lenge før sola står opp,
legger de ut på reise med fly, tog, buss,
bil eller ferge. Målet er klart: De skal til
folkehøgskoler, konfirmantgrupper og
av og til offentlige skoler for å snakke
med ungdom om etiske dilemmaer
knyttet til menneskets verdi.
– Vi ønsker å skape en bevissthet om
at alle mennesker har en iboende verdi,
og bidra til refleksjon og holdningsendring,
sier de.
Valgte å bære fram barnet
Gjennom undervisningen tar de opp
etiske spørsmål knyttet til abort, dødshjelp
og likeverd, temaer som mange
unge sjelden får anledning til å snakke
grundig om.
I løpet av de sju årene Sara har reist
rundt og undervist, er det særlig én
tilbakemelding hun aldri vil glemme.
Noen måneder etter en undervisningstime
fikk hun vite at en av jentene som
hadde vært til stede, hadde valgt å bære
fram barnet sitt.
– Jeg visste ikke at hun var gravid da
hun satt i klasserommet, sier Sara.
– Men det viser at undervisningen kan
bidra til å redde liv, sier hun.
Johanna nikker.
– Det å reflektere rundt disse spørsmålene
kan også være nyttig når en selv
eller noen en kjenner, havner i en etisk
krevende situasjon, sier hun.
Johanna har jobbet som undervisningskonsulent
i snart to år, og hennes eget
engasjement har vokst fram blant annet
gjennom personlige erfaringer.
I ungdomsårene hadde hun en venninne
som tok abort, og Johanna var nær
støttespiller gjennom hele prosessen.
Den gangen tenkte ingen av dem særlig
over de etiske sidene ved dette valget.
– Vi reflekterte ikke over når livet begynner
eller når et menneske får verdi.
Det var ingen som vurderte noe alternativ
til å ta abort. De siste årene har
jeg vært gjennom en holdningsendring,
og tenker helt annerledes i dag. Og jeg
12

– Vi kan ikke tvinge noen til å mene noe, men vi kan invitere til
refleksjon, og så må hver enkelt gå en runde med seg selv og ta
stilling til disse temaene, sier Sara Marie Grimstad og Johanna
Hügle, som utgjør undervisningsteamet i Menneskeverd.
Gjennom undervisningen tar Sara Marie Grimstad og Johanna Louise
Hügle opp etiske spørsmål knyttet til abort, dødshjelp og likeverd.
innser hvor viktig kunnskap er for å ta
gode, informerte valg, sier hun.
Johanna understreker at både hun og
Sara er opptatt av at de unge må gjøre
seg opp sine egne meninger.
– Vi kan ikke tvinge noen til å mene
noe, men vi kan invitere til refleksjon,
og så må hver enkelt gå en runde med
seg selv og ta stilling til disse temaene,
sier Johanna.
Skjer noe inni dem
Noen ganger kan undervisningssituasjonen
være krevende. Det
hender at elever kommer med negative
kommentarer eller saboterer
undervisningen.
– Noen elever synes det er vanskelig,
og reagerer negativt på undervisningen.
Særlig er synet på abort preget
av at dette er en rettighet vi ikke skal
sette spørsmålstegn ved. Det er alltid
utfordrende å finne en balanse mellom
å representere en motstemme, samtidig
som at vi ønsker at undervisningen skal
være en god opplevelse for alle, uansett
hva de mener. Det er aldri behagelig å
bli utfordret, sier Sara og Johanna.
Men langt oftere opplever de positive
tilbakemeldinger.
– Elever kommer bort til oss etterpå og
sier at det vi snakket om, var interessant
og viktig. Ofte merker vi at det har
skjedd noe inni dem, forteller Sara.
Det hun synes er aller mest givende, er
når undervisningen åpner for ekte og
nære samtaler.
– Det er rørende når noen tør å dele fra
sitt eget liv. De kan fortelle om sykdom
eller død i familien, om bestemor som
døde, en fetter med Downs syndrom
eller en søster med funksjonsnedsettelse.
Hun husker spesielt en gutt som fortalte
at han var fosterbarn.
– Han sa at han var takknemlig for at
foreldrene hans ikke hadde valgt abort.
Slike historier gjør sterkt inntrykk.
– Det er utrolig givende å få bidra til å
åpne elevenes horisont og sette i gang
Undervisningsteamet
→
I løpet av de to siste årene har
undervisningsteamet undervist
7582 personer, fordelt på 129
oppdrag. Alle norske fylker har hatt
besøk av undervisningsteamet i
Menneskeverd.
13

Vi ønsker å skape en bevissthet om at alle
mennesker har en iboende verdi, og bidra til
refleksjon og holdningsendring.
Tilbakemeldinger fra lærere og elever
Tusen takk, igjen, for utrolig bra undervisning
om enormt viktige og dagsaktuelle temaer! Jeg
har mottatt gode tilbakemeldinger etter besøket,
både når det gjelder innholdet i undervisningen,
og måten det ble presentert på.
Det er et vanskelig tema, og av den grunn er det
bra at flere blir opplyst om tematikken. Det er jo
temaer som er dagsaktuelle og man kan jo mye
fra før, men samtidig så er det mye som overrasker
deg og du får så mange nye perspektiv på
ting.
samtaler som kanskje ikke skjer noe
annet sted, sier Sara og Johanna.
Konkret og ærlig
For begge handler arbeidet om noe
langt mer enn en enkelt undervisningstime.
De tror at holdningsskapende
arbeid blant unge er avgjørende for
hvordan samfunnet vil se på menneskeverd
i årene som kommer.
Når de snakker om abort, er de opptatt
av å gi konkret og ærlig informasjon.
– Mange vet for eksempel ikke hvor
stort fosteret er i uke 12 eller uke 18.
De vet ikke at hjertet begynner å slå
etter 21 dager, eller at aborterte fostre
etter en senabort kan leve i flere timer,
sier Johanna.
De hører stadig om jenter som tar
medisinsk abort hjemme, og som får
sjokk når de oppdager at det faktisk er
et bittelite menneske som kommer ut.
– Unge mennesker fortjener reell
informasjon. Først når man vet hva
det faktisk handler om, kan man ta et
informert valg.
Undervisningen er virkelig en ‘eye-opener’. Den
får oss til å tenke på ting som «aldri» blir et samtaleemne.
Selv om det er så utrolig viktig. Jeg ble
overrasket over nye ting som f.eks. at så mange
tar abort med visshet om Downs Syndrom.
Og nettopp derfor fortsetter de å stå opp
før sola, pakke bagen og legge ut på nye
reiser – for å gi ungdom tid og rom til å
reflektere over verdien av hvert eneste
menneskeliv. •
14

MENNESKEVERD
PÅ TRYKK
Menneskeverd skriver jevnlig kronikker og
leserinnlegg som trykkes i ulike aviser på nett
og papir. Her er utdrag fra noe av det som er
blitt publisert de siste månedene.
Samtidig fremmes det et narrativ som undergraver fosterets menneskelighet og iboende verdighet
På 70-tallet fikk vi 12-ukersgrensen. Den stod seg en god stund og solte seg, i tilsynelatende enighet. I 2024 fikk vi 18-ukersgrensen.
Samme år ble det også klart at AP ønsker å grunnlovsfeste retten til abort. Neste slag i horisonten blir 22-ukersgrensen,
men det stopper ikke der. Det er ingen tvil om hvor kvinnebevegelsen og mange av de ivrige abortforkjemperne på venstresiden
har blikket festet: på anbefalingen til WHO om å fjerne alle hindringer for provosert abort.
For som Ola Didrik Saugstad påpekte i 2024: «– 18 uker er bare et lite stoppested på vei mot å oppfylle WHOs målsetting.» På
et brutalt vis gir det jo mening. Det er det eneste som gir mening. Er provosert abort kun helsehjelp, på lik linje som å fjerne
en tann, er det meningsløst å innskrenke muligheten for å få denne helsehjelpen. Istedenfor at samfunnet som hovedregel ikke
skal ta liv som er påbegynt, er hovedregelen blitt at det er opp til enhver å bestemme selv. Samtidig fremmes det et narrativ som
undergraver fosterets menneskelighet og iboende verdighet.
Fagrådgiver Sara Marie Grimstad i Vårt Land, februar 2026
Gravide kvinner uten lønnsarbeid har fire ganger større risiko for å ta abort enn
kvinner med lønnet arbeid
Undersøkelser viser at økonomi er en avgjørende årsak når man er uplanlagt gravid og står overfor valget om å fullføre eller
avbryte svangerskapet. I 2023 gjennomførte Menneskeverd en spørreundersøkelse om svangerskapsavbrudd i samarbeid med
Amathea og Sex og samfunn. Målet var å finne ut av hvorfor norske kvinner tar abort og hvilke faktorer som spiller inn i
avgjørelsen. Undersøkelsen bekreftet at økonomi er en viktig faktor i avgjørelsen om å fortsette eller avbryte et svangerskap (…)
Anne Eskild, overlege på Kvinneklinikken på Ahus, har også forsket på dette i en årrekke. En studie fra 2016 viser at gravide
kvinner uten lønnsarbeid har fire ganger større risiko for å ta abort enn kvinner med lønnet arbeid.
Generalsekretær Maria Elisabeth Selbekk og fagrådgiver Sara Marie Grimstad i Klassekampen, oktober 2025
Det finnes ingen provoserte aborter som er trygge for fosteret
Borgerinitiativet «My Voice, My choice» vant nylig frem i EU-kommisjonen. Initiativet fikk over en million underskrifter på
forslaget om å sikre alle kvinner i EU tilgang til det de kaller «trygg abort».
Ifølge dem står over 20 millioner kvinner i EU uten mulighet for trygg abort, og land som Polen og Malta trekkes frem. Aktivistene
ønsker at EU skal sikre abort som felles rettighet for alle kvinner i unionen.
(…) Det finnes ingen provoserte aborter som er trygge for fosteret. Et vellykket abortinngrep ender alltid med at fosteret dør.
Den delen av aborthandlingen virker det ikke som borgerinitiativet tar i betraktning i det hele tatt. Uansett hvilket syn man har
på abort, så må man anerkjenne at abort avslutter fosterets liv og at abort alltid vil dreie seg om to liv.
Selv i Norge, som nylig fikk en ny og utvidet abortlov, er fosteret nevnt eksplisitt i formålsparagrafen. Det er en anerkjennelse
av fosteret som selvstendig individ og illustrerer dilemmaet som står på spill i en abort.
Fagrådgiver Sara Marie Grimstad i den digitale avisen Altinget, mars 2026
15

6
grunner til ikke å
legalisere dødshjelp
TEKST SARA MARIE GRIMSTAD
Menneskeverd mener alle mennesker har en ukrenkelig verdi som
varer gjennom hele livet, og at denne verdien ligger fast, også i møte
med sykdom eller skade. Menneskeverdet er ukrenkelig, og det
forplikter oss på vern av livet: fellesskapet kan ikke møte lidelse med
selvmord og drap. Samfunnet må fokusere på lindring, enda bedre
støtte og omsorg for mennesker i sårbare faser av livet.
Her er seks grunner til hvorfor Menneskeverd er imot dødshjelp.
1. Et kynisk menneskesyn
Professor Ole Gjems-Onstad skriver i BI Business Review at «Dødshjelp er farlig bra for budsjettet». Det har han dessverre helt
rett i. Han tror at vi kan spare flere hundre tusen kroner på hver pasient som velger å forkorte livet med noen måneder. Tallet
kan tenkes å være enda høyere hvis vi ser for oss å forkorte livet til kronikere som lever med ikke-dødelige sykdommer. Denne
fordelen kan bli frø som gjør menneskesynet vårt enda mer kynisk. Det vil ikke skje dramatisk over natten, men sakte over
tid. Små grep kan flytte valget om dødshjelp nærmere, og da kjølnes menneskesynet vårt. Istedenfor at verdien vår springer ut
ifra hva vi er, flyttes den over i hva vi kan utrette. Hvis dødshjelp legaliseres, blir det en behandlingsmulighet som i et allerede
presset helsevesen blir et redskap. Det vil til slutt også ramme mennesker med funksjonsvariasjoner, kroniske sykdommer, eldre
og pleietrengende, fordi det blir en mulighet man må forholde seg til.
2. Det frie valget er ikke fritt
Hva er et fritt valg? I møte med en krevende livssituasjon, kanskje med beskjed om en alvorlig diagnose, hvordan ser et fritt
valg ut? Selvbestemmelse er det rådende argumentet, men ingen mennesker er en øde øy. Et ønske om å dø vil være påvirket
av omgivelsene. I våre omgivelser er det mye vi selv ikke har kontroll over. I statistikk fra land der dødshjelp er legalisert, ser en
at frykten for å være en byrde for familie og støttepersoner, og tap av muligheter for å delta på meningsfulle aktiviteter, også er
grunner til valget om å dø. Et fellesskap basert på ukrenkelig menneskeverd kan ikke gå med på at mening opphører når livet
forandrer seg totalt, men må legge til rette for andre muligheter for meningsfulle aktiviteter, også for syke mennesker.
16

FOTO ISTOCK
Bare i kraft av å eksistere som et tilbud, vil dødshjelp kunne føre til et press på syke og sårbare mennesker.
3. Legal dødshjelp legger press på syke og sårbare mennesker
Bare i kraft av å eksistere som et tilbud, vil dødshjelp kunne føre til et press på syke og sårbare mennesker. Den syke blir fri til
å velge å dø – men ikke fri til å la være å velge. Utgangspunktet for menneskelivet er at vi er avhengige av andre store deler av
livet. Vi er avhengige av andre når vi går inn i livet, ved sykdom og når vi skal ut av livet. Vi er en belastning for hverandre,
og det må vi fastholde at vi skal være. Å være menneske er å være sårbar og avhengig. Legal dødshjelp gir en mulighet til å
hoppe over denne delen av livet i noen situasjoner, og en mulighet vil fort kunne oppleves som et press. Denne muligheten er
i et større perspektiv uansett et bedrag – ingen mennesker går gjennom livet uten å være totalt avhengig av andre i perioder.
4. De friskes ønske
På mange måter kan man si at dødshjelp er de friskes svar på de sykes problem. De som jobber med lindring og palliasjon i
Norge, er i stor grad imot dødshjelp. Det kan virke som at jo nærmere man er den dødssyke, jo mer imot dødshjelp er man.
Dette burde være betryggende. Samtidig er vi redde for døden og snakker lite om den. Det gjør at frykten for død og sykdom
får forme oss, kanskje også i møte med dødshjelpsdebatten. Det er en fare for at vi lar frykten for hva døden kan være, overgå
kunnskapen om hva døden faktisk er.
5. Uutholdelig lidelse kan lindres
Det store bildet er at vi er gode på lindring i Norge. Dette vet folk i varierende grad, og har man ikke vært pårørende, vet man
lite om hvordan en normal dødsprosess ser ut. Kanskje ville folk vært mindre positive til dødshjelp dersom de visste om alternativene
vi har tilgjengelig for å lindre.
6. Skråplanseffekt
Legalisering blir fort et skråplan, der stadig flere pasientgrupper ønsker å få muligheten til dødshjelp. Dette er en observasjon
fra de landene som har legalisert. Man tenker gjerne at dette skal gjelde for de få, men vi mennesker aksepterer ikke at noen skal
ha en rettighet, og vi selv nektes muligheten. Når vi i Norge står utenfor og ser inn, må vi si høyt at vi ikke ønsker å sette oss i
en situasjon hvor dødshjelp ender med å bli en av flere vanlige dødsårsaker.
17

– Glad for at
mamma var sta
og sto på sitt
Moren hennes ble anbefalt å ta abort, men nektet.
Datteren Marit er evig takknemlig.
TEKST SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
S
ola skinner over Stjørdal denne
mars-dagen. Snøen dekker fortsatt
store deler av bakken, men det er
ikke lenge før krokus og påskeliljer
titter frem i hagen til Marit Alfsvåg
Rabben (81). I dag har hun besøk av
datteren Kirsten, barnebarnet Mirjam
og oldebarnet Leah.
Oppe i stuen sitter Mirjam og mormor
Marit og blar i et gammelt fotoalbum.
Minner i sort-hvitt fra flere tiår er
samlet og limt inn på de tykke sidene.
FOTO MIRJAM DORTHEA HANSEN
– Der er moren min, sier Marit og peker
på en vakker, ung kvinne med mørke
fletter. I barnevognen foran henne sitter
en guttunge med runde kinn.
– Det er broren min. Han var yndlingsbarnet
hennes, smiler Marit.
Hun forteller om barndomsårene i
jordbærbygda Lensvik i Trøndelag.
Hun husker det gulbrune nøkkelknippet
hun hadde i baklommen fra hun
var fem-seks år gammel. Da kunne hun
låse seg inn når moren ikke var hjemme.
– Jeg kjenner på en stor takknemlighet for at mamma våget å bære meg frem,
sier Marit Alfsvåg Rabben med bilde av moren Ingeborg.
– Moren min var sangerinne og sang
blant annet for døende på Kalvskinnet
18

sykehus i Trondheim. Hun hadde ikke
så mye tid for meg, og jeg måtte klare
meg på egen hånd, minnes Marit.
Anbefalt å ta abort
Marit ble født tre måneder før Norge ble
et fritt land etter fem års tysk okkupasjon,
fredsvåren 1945. Men det var
ingen selvfølge at hun fikk se dagens lys.
Moren hennes ble nemlig sterkt anbefalt
å ta abort.
Da moren ventet sitt første barn tre
år tidligere, holdt hun på å dø under
fødselen. Barnet veide over fire kilo,
og den lille kvinnen på 1,58 meter over
havet og et altfor smalt bekken ble
forløst med keisersnitt.
– Menigheter over hele Trondheim ba
for henne, hun var godt kjent siden hun
ofte ble invitert til å synge på menighetsmøter,
forteller Marit.
Etter den dramatiske fødselen fikk hun
råd fra legen om at hun ikke burde få
flere barn.
Men han steriliserte henne ikke.
Da hun ble gravid igjen etter tre år, sa
legen at de måtte fjerne fosteret fordi
livet hennes sto i fare. De kunne ikke
risikere en ny høyrisiko-fødsel.
– Men mamma sa nei, forteller Marit.
– For henne var det helt uaktuelt å ta
abort. Hun ville ikke ta et liv.
– Så hun satte sitt eget liv i fare?
– Ja, hun gjorde det.
– Tror du hun var redd for at hun ikke
ville overleve?
Det er mange som kan takke Marits mor for at de lever. Her er f.v. barnebarnet Mirjam,
Marit, datteren Kirsten og oldebarnet Leah.
For henne var det helt
uaktuelt å ta abort.
Hun ville ikke ta et liv.
– Det kan godt hende. Men hun tenkte
ikke på seg selv i den situasjonen. Det
som var viktig, var at barnet skulle få
leve. Selv om hun måtte dø.
Livsfarlig
Det ble keisersnitt denne gangen også,
for Marit var i likhet med broren sin en
stor baby på over fire kilo.
– Nærmere bestemt 4,7 kilo, sier hun.
Og heldigvis overlevde både mor
og barn.
Etter fødselen ble moren sterilisert.
– Mer enn to keisersnitt for over
80 år siden var livsfarlig. De kunne ikke
la henne føde flere barn. De skulle jo
egentlig ha sterilisert henne etter at hun
fødte broren min, sier Marit.
Takknemlig for livet
Marit blar videre i albumet og har de
siste årene tenkt mye på hvor glad hun
er for at moren hennes var sta og sto på
sitt. På veggene i stuen henger bilder av
tre barn, tre svigerbarn, ti barnebarn,
fire fosterbarnebarn og 14 oldebarn. Og
fire til er på vei.
– Hvis ikke mamma hadde sagt nei til
legen, hadde jeg ikke sittet her – og
det er så mange som ikke hadde levd
hvis det ikke hadde vært for henne.
Jeg kjenner på en stor takknemlighet
for at mamma våget å bære meg frem,
avslutter hun. •
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
19

GJESTESKRIBENTEN
Kjell Arild Pollestad er forfatter, teolog, fi lolog og tidligere
pater i Den katolske kirke. Artikkelen ble publisert på hans
egen Facebook-side 7. februar 2026 og gjengis med tillatelse.
– Odd Reimund førte oss i
berøring med menneskelighetens
kilder
Før i tiden fantes det «gamle jenter». En av dem het Helena. Hun var født
på Pollestad-gården på Høyland, var min fars kusine og ble i sin frøkenstand
«sydame». Men så møtte hun sin Johannes, tømmermann og møbelsnekker;
de ble gift under krigen, og 44 år gammel fødte hun sønnen
Odd Reimund.
Han var «åndssvak», som vi i all uskyldighet
sa den gangen, før ordet nærmest
ble et skjellsord. Opprinnelig hadde
det en etterklang av Bergprekenens
«fattige i ånden» – de som fikk løfte
om «himlenes rike». I mine gamle,
evangeliserte ører har «psykisk
utviklingshemmet» en adskillig mer
brutal og kategorisk klang.
En villstyring
Som barn var Odd Reimund en villstyring,
nesten ikke til å ha i hus. Han
veltet møbler, rev ned gardiner og var
en forskrekkelse å ha ved et spisebord.
Etter hvert var det ikke annen råd enn
å sende ham til «åndssvakeheimen» på
Bakkebø ved Eigersund.
Her ble han raskt et nytt menneske, med
manerer og bordskikk og et tydeligere
språk og en åpenbar glede over samvær
med andre. Slekten var stor, men han
kjente oss alle ved navn og ble ofte et
midtpunkt i samvær og samtale. Våre
naturlige hemninger smeltet i møte
med hans uhemmede hjertelag.
Som voksen fikk han egen leilighet på
Nærbø. Han var særdeles interessert
i politikk, gikk på alle kommunestyremøter,
og da den kjære fetter
Rasmus ble ordfører, var han i fyr og
flamme. Som utflyttet så jeg ham ikke
ofte, men for Odd Reimund var selv en
tremenning «tjukke slekta».
20

FOTO PRIVAT
Samlingspunkt for storfamilien
Odd Reimund ble et samlingspunkt for
hele storfamilien. Da han fylte 50, ville
han ha stor feiring på bedehuset for 60
gjester, og selvsagt med ordføreren,
som ikke lenger var hans fetter.
Han døde 74 år gammel. Nærbø kirke
var fullsatt til begravelsen, og blant
kommunepolitikerne var hele tre
ordførere til stede.
Jeg tenkte der jeg satt i trengselen på
galleriet: I dag ville vi neppe fått noen
Odd Reimund å samles om. De fleste av
hans likesinnede drepes på fosterstadiet.
Vi skjønner ikke lenger hvilken hilsen
fra Vårherre «de fattige i ånden» kan
være – med sine åpne hjerter og sår, sine
ærlige tårer, sine smil uten baktanker.
Truet av utryddelse
En av dem, en ung jente, talte ved
grunnlovsjubileet på Eidsvoll i 2014.
Jeg har aldri glemt henne. Hun sa rett
ut at hun talte på vegne av en gruppe
I dag ville vi neppe fått noen Odd Reimund å samles om. De fleste av hans likesinnede
drepes på fosterstadiet, skriver Kjell Arild Pollestad. Her er Odd Reimund sammen med
sin mor, Helena.
som var truet av utryddelse. «De
fattige i ånden» er ikke liv laga i
«sorteringssamfunnet», der livet på
flere punkter ordnes etter prinsipper
som får Hitler til å virke som en
fremsynt mann.
Vi som har vært så heldige å ha
en Odd Reimund iblant oss, er
vaksinert mot slike prinsipper, for
våre «fattige i ånden» har ført oss
i berøring med menneskelighetens
kilder. Det er nok derfor vår Herre
så utvetydig fastslo at «himlenes rike
er deres». •
21

AKTUELT
Filmtips
Filmen Min første kjærlighet hadde premiere på norske kinoer i slutten av februar. Regissør Mari Storstein, som også har skrevet
manuset sammen med fotograf Tomas Myklebost, har basert historien på egne og andres opplevelser som rullestolbrukere.
«Det resulterer i en både sint, sår og skjønn film om ei ung jentes møte med et firkantet byråkrati som ikke nødvendigvis er
tilrettelagt for en individualistisk 19-åring», skriver filmkritiker Birger Vestmo på nrk.no.
Vestmo skriver videre at filmen treffer hjerterota med nydelige beskrivelser av forelskelse og frihetstrang.
Hovedpersonen Ella flytter hjemmefra for
å studere i Lillehammer. Hun drømmer om
å bo på hybel, som hvilken som helst annen
student, men er rullestolbruker og avhengig
av BPA (Brukerstyrt personlig assistanse).
Bytte av kommune betyr også en ny vurdering
av hennes behov, og Ella får avslag på
søknaden om BPA. Isteden blir hun tilbudt
plass på en institusjon, der hun må forholde
seg til regler som innskrenker hennes
personlige frihet.
«Filmen fremstår som et samfunnsengasjert
innlegg fra en regissør som vil noe», skriver
Vestmo. Han legger til at den fungerer som
et talerør for funksjonshemmedes sak, med argumenter og fortellergrep som også alle uten funksjonsnedsettelser kan forstå
slagkraften i.
DERFOR ER JEG MEDLEM
I MENNESKEVERD
Jeg er medlem i Menneskeverd fordi jeg vil at de skal bli hørt, blant annet av
politikerne. Nå er det mulig å ta abort på grunn av kjønn, og Menneskeverd har
jobbet med den saken i flere måneder. Måtte de bli hørt!
Kari Sissel Christensen (82), Tolvsrød
Vi vil gjerne høre hvorfor du er medlem! Skriv noen setninger og send med bilde til susanne@menneskeverd.no
22

Livsvernprisen 2026
Vårens vakreste eventyr for Menneskeverd er utdelingen
av årets Livsvernpris. Dette høydepunktet finner
sted på Hotel Continental i Oslo tirsdag 5. mai kl. 18.
I år er det Syver Blindheim og familien hans som får
prisen. Familien får prisen blant annet for sin evne til
å løfte menneskeverdet og spre håp og livsmot midt i
en sårbar og krevende livssituasjon.
FOTO SUSANNE WARD ÅDLANDSVIK
Et moderskap referer til både den biologiske
og følelsesmessige bindingen
som oppstår mellom en kvinne og hennes
barn. Bindingen oppstår allerede fra unnfangelsen,
fordi et liv starter der. Mange
kvinner føler intuitivt at de er med barn,
lenge før en lege kan bekrefte det, og
lenge før de kjenner de første små spark
fra barnet i maven. Det er en emosjonell
visshet som kvinner har kjent siden tidenes
morgen, en del av livets store mysterier.
Kristin Spitznogle, psykolog, i Vårt Land,
7. mars 2026
I løpet av få år endrer medisinen karakter:
I stedet for å helbrede sykdommer, elimineres
sykdommer ved å fjerne menneskene
som bærer dem. Kunstig intelligens vil bli et
instrument i denne utviklingen og bidra til å
svekke kvinners selvbestemmelse. Et nytt
menneskesyn som feirer det perfekte og
effektive vil vokse frem. Det vil til slutt slå
tilbake på oss alle – syke som friske. Denne
utviklingen vil påvirke oss som individer
og som fellesskap. Utvikler vi en ny
menneskeart fri for arvelige tilstander? Hva
gjør det med oss som enkeltindivider og
som samfunn?
Ola Didrik Saugstad, professor i barnesykdommer,
i Klassekampen 29. januar 2026
Nytt fra staben
Susanne Schiager Ferreira slutter som markedsansvarlig
i Menneskeverd i løpet av sommeren. Hun begynte i
Menneskeverd høsten 2022, og har bidratt til å løfte
markedsføringen og innsamlingsarbeidet i organisasjonen
gjennom god kontakt med medlemmer og
givere, nye ideer og stort engasjement for sakene våre.
Hun begynner som organisasjonsutvikler i KrF Vestfold
og Telemark.
Felles for alle oss som lever i dag, er at
vi har overlevd den mest kritiske perioden
i et menneskeliv, nemlig de månedene vi
tilbrakte i mors liv. Vi bør nå lytte til det
tause skriket fra de mange millioner som
ikke fikk leve fordi de var uønsket. Og gjøre
noe med det.
Jon Kvalbein, samfunnsdebattant og skribent,
i Dagen, 3. februar 2026
23

Menneskeverd reiser
rundt i hele Norge!
Når blir vi egentlig mennesker?
Når starter livet? Dette er spørsmål
ungdom stiller.
Vårt undervisningsteam møter ungdom
over hele landet, for å skape refleksjon
om etiske dilemmaer knyttet til
menneskets verdi.
Vær med og støtt dette arbeidet!
Send MGAVE til
2002 (250,–)
Menneskeverd reiser rundt i hele landet
og underviser for ungdom. Her er noen av
stedene vi har vært i skoleåret 2025/2026.
Vær med og gi ungdom gode svar!