Stå opp – 31 dager med håp, styrke og hverdagsmirakler

STÅ OPP

Denne boken er tilegnet
min datter Avalon og min sønn Maverick.
Dere er mitt livs innhold, og en
stadig påminnelse om hva som virkelig
betyr noe. På hver ny del av veien, ved
hver ny seier, gjennom hver ny storm, er
vi, og skal alltid være de tre beste venner
i verden. Jeg elsker dere med hver fiber i
kroppen, mitt faste punkt i verden.
Takk skal dere ha.
Pappa
Den er også tilegnet Kristin Elise Hovstø.
Din kjærlighet, din støtte, og din tro på
meg, betyr mer for meg enn du noen
gang vil fatte. Jeg er deg evig takknemlig.
Rodger «Raw» Halston

STÅ OPP
Norsk copyright © Ventura forlag AS 2026
Oversettelse: Øyvind Hartberg
Omslagsfoto: Maverick Halston
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juni 2026
ISBN 978-82-8365-230-7
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Forord ..................................................................................................................... 7
1 – Spre kjærlighet – og se underet som skjer .......................... 9
2 – Prøv en gang til ................................................................................. 15
3 – Øyeblikket som endret alt ......................................................... 19
4 – Da en liten stein slo kjempen ihjel ....................................... 25
5 – Livets største kunststykke .......................................................... 33
6 – Når den tause gjerning lærer seg å snakke ...................... 39
7 – Den største rikdom ......................................................................... 47
8 – Hva havet lærte meg om det å leve ...................................... 53
9 – De rikeste personer jeg noen gang har møtt ................. 59
10 – Magien som skjer når du stanser for å se noen ............ 65
11 – JA som er gjemt på innsiden av et NEI ............................ 73
12 – Lærdommer fra den ville hesten ............................................ 79
13 – Noen dører stenges så livet ditt kan åpne seg ............... 85
14 – Ekte suksess har sitt utspring i godheten ......................... 91
15 – Den dagen jeg ble en Dallas-cowboy ................................. 97
Innhold 5

16 – Et kall, et valg, et helt nytt mål i livet ............................ 103
17 – Nytten av å være positiv, i arbeid og glede .................. 109
18 – Skritt inn i det ualminnelige ................................................. 115
19 – Når alt ramler sammen ............................................................. 121
20 – Den dagen jeg ble berget ......................................................... 127
21 – Når drømmen er en hage ........................................................ 135
22 – Den sikre veien, eller den som utfordrer ..................... 141
23 – Under skjer fra Mexico til Bahamas ................................ 147
24 – Ikke vent for lenge. Plutselig kan alt skje ..................... 153
25 – Følg endringens rytme .............................................................. 159
26 – Ingen kjenner deg bedre enn dørvakta .......................... 167
27 – Sørg for å bli husket .................................................................... 173
28 – Når grunnen rister, er det da du skal reise deg ......... 179
29 – De som ser, blir valgt fordi de ser ...................................... 185
30 – Hva gode forbindelser fører til ............................................. 191
31 – Tenk stort, gå for noe større .................................................. 197
Til slutt – Fortsett å stå opp.................................................................203
6 STÅ OPP

Forord
Livet kommer ikke til deg med en brukerveiledning,
et kart, eller en garanti. Hver dag inneholder et valg,
en sjanse til å stå opp, skape noe, vise kjærlighet, ta
imot utfordringer. STÅ OPP er ikke bare en bok, den
er en reise. Hvert kapittel er et speil, et vindu, et trappetrinn.
Den er en samling erfaringer, ny lærdom, og refleksjoner etter
mange tiår med å jakte på drømmer, stå imot frykt, og å lære
å se miraklene som befinner seg både i daglige småting og i
de store hendelser.
Noen av kapitlene vil få deg til å bli stille. Andre vil tenne
en gnist i deg. Noen av dem vil minne deg på den styrken du
allerede bærer i deg, men har glemt. Hver dag er en invitasjon
til å ta neste skritt, til å søke endring, til å overvinne det som
holder deg tilbake.
Dette er mitt røffe perspektiv på livet, uten filter, ærlig
og redelig og dypt menneskelig. Du kommer til å le, til å bli
berørt, kanskje felle en tåre. Men det viktigste er at du vil bli
minnet på den udiskutable sannhet: Kraften til å reise seg
ligger i deg, og i ditt mot, din medfølelse – og dine valg fører
deg mye lenger enn det du kan se nå.
Forord 7

8 STÅ OPP

1
Spre kjærlighet
– og se underet
som skjer
Som amerikansk skuespiller og artist innen film og
TV, har jeg lært at med hver ny rolle følger et ansvar.
Å spille en annen person er ikke bare å lære en
del setninger utenat og vite hvordan en skal oppføre
seg. Det er å stige inn i en annens liv, en annens livsrytme,
en annens sjel. Og når jeg har fått tildelt en rolle, særlig hvis
det gjelder en historisk skikkelse, føler jeg en forpliktelse til å
gå dypere inn i rollen enn det som står skrevet i manuset. Jeg
prøver å forstå hvordan denne personen er satt sammen, ikke
bare hva han gjorde, men hvordan han utviklet seg gjennom
det som skjer, dag for dag, fra det ene valg til det neste.
Det er fordi ingen våkner til liv fullt ferdig utformet.
Vi bygges alle sakte opp, lag for lag, fra det ene øyeblikk
til det neste.
For mange år siden fikk jeg tildelt hovedrollen i en musikkproduksjon
som er kanskje den mest omfattende i verden
Spre kjærlighet – og se underet som skjer 9

noensinne. Et kor på 120 stemmer, et 65-manns orkester.
Opptil 100 utøvere på scenen om gangen. Det var enormt,
både i størrelse, lyd og ambisjoner. Jeg sto i fronten for denne
produksjonen gjennom flere år, kveld etter kveld, under både
privilegiet og byrden av en slik ledende rolle.
Kritikerne var fulle av ros. Tilhørerne var mektig berørt.
Ledergruppen ble som en stor familie.
Det jeg ikke visste da jeg sa ja til denne oppgaven, var at
den litt om litt hadde endret mitt eget liv totalt for bestandig.
Jeg kjente godt den historiske personen jeg skulle spille. De
fleste mennesker gjør faktisk det. Men å vite noe om en person
er ikke det sammen som å kjenne til hvordan denne personen
virkelig er. Så jeg begynte å studere ham, ikke overflatisk, ikke
på akademisk vis, men ved å prøve å komme nær innpå ham.
Jeg ønsket å lære mer om hvordan denne mannen behandlet
andre mennesker selv om ikke andre var tilstede. Hvordan
han taklet avvisning. Hvordan han holdt ut i lidelser. Hvordan
han elsket.
Og det jeg oppdaget, var at dette var ikke en måte å vise
seg fram på, men en måte å leve på.
Det var ikke for å gjøre seg til eller for å snakke pent eller
for å følge regler. Det var en daglig holdning til verden. Det
var et liv bygget på kjærlighet, ikke den sentimentale sorten,
men den dristige kjærligheten. Den som lar være å dømme.
Den som nærmer seg mennesker som andre skygger unna.
Den som løfter opp andre istedenfor å fordømme. Den som
gir uten å holde regnskap. Den kjærlighet som tilgir selv om
det koster dyrt.
Det som slo meg aller mest, var dette:
– Det var ikke noe påtatt
– Det var et fast mønster
– dag for dag, måned for måned, år for år.
10 STÅ OPP

Denne beskrivelsen ble boende i meg lenge etter siste
teppefall.
Da produksjonen endelig var slutt, ble jeg ansatt som leder
av et filmprosjekt i Universal Studios, og ble sendt til Romania
for en tre måneders opptaksperiode. Et nytt land. En ny
kultur. Lange dager på settet. Filmproduksjon kan vel best
defineres som «kontrollert kaos».
Etter en måneds tid med filming, kom en av producerne
til meg mellom to opptak, og ba om en prat.
«Rodger, jeg trenger å snakke med deg om en sak.»
Jeg regnet med at det hadde noe med filmen å gjøre, eller
tidsskjemaet eller noe slikt. Isteden sa han:
«Jeg har fulgt nøye med på deg.» Jeg smilte, litt usikker
på hvor han ville.
«Du skjønner, før jeg begynte med filmproduksjon, jobbet
jeg som psykolog-terapeut. Så jeg har fått for vane å studere
folk jeg er sammen med.»
Jeg lo, uten å skjønne helt hvorfor han fortalte meg dette.
Da sa han:
«Jeg har aldri møtt en slik en som deg før.»
Jeg ble stum. Han sa:
«Du er jo genuint glad i alle du har med å gjøre. Du har
en god klem til alle. Alle vil snakke med deg. Folk ønsker å
være i nærheten av deg, det spiller ingen rolle hvem de er.»
Jeg prøvde å si takk, ikke så rent lite flau.
Men han var ikke ferdig. Han sa:
«Ja, jeg har faktisk aldri sett noen som så villig gir en klem
til alle, og som får en klem tilbake. Ledere, medlemmer av
staben, lokalbefolkningen. Folk du møter tilfeldig. Du behandler
alle med kjærlighet og anerkjennelse.»
Jeg ble stum igjen. Og det gikk opp for meg i samme øyeblikk
at dette var ikke noe jeg hadde prøvd på, det var noe jeg
Spre kjærlighet – og se underet som skjer 11

bare gjorde, ikke som strategi, ikke for å framheve meg selv.
Det var simpelthen Meg, slik jeg var blitt!
Så jeg bestemte meg for å fortelle ham sannheten.
Jeg tenkte meg nøye om, og så fortalte jeg at før denne
filmjobben hadde jeg hatt en mentor som hjalp meg til å
portrettere en historisk person, nemlig rollefiguren jeg var
tildelt, og denne rollen endret meg totalt. Jeg studerte denne
historiske personen nøye, ikke først og fremst for å se hva han
gjorde, men hvordan han levde. Og det jeg fant, var dette:
Kjærlighet uten fordømmelse. Godhet uten betingelser. Gi
uten å forvente noe tilbake. Løfte andre opp. Tilgi uten begrensninger.
Velge medlidenhet selv om det medførte ubehag
og smerte.
Mens jeg fortalte dette, kom assisterende direktør forsiktig
bort til oss, hun hadde hørt det jeg fortalte. Hun lo, og sa:
«Rodger, jeg hørte akkurat hva du sa om denne mentoren
du hadde hatt. Vær så snill å introdusere meg for ham. Jeg vil
gjerne gifte meg med denne karen!»
Jeg smilte.
Så tidde jeg ganske stille et langt øyeblikk. Så sa jeg:
«Denne mannen, det er Jesus.»
Begge ble stående og stirre på meg uten å få fram et ord.
Jeg skyndte meg å si:
«Jeg er ikke her for å overbevise noen. Jeg er ikke her for å
diskutere teologi. Jeg bare prøver å fortelle dere at alt denne
mannen, Jesus Kristus, gjorde her på jorden var bare godt.
Og hvis jeg kan leve bare lite grann slik som han, blir verden
omkring meg litt bedre.»
Mer rakk vi ikke før vi ble ropt tilbake på settet for neste
opptak.
Livet gikk videre.
Men noe var blitt plantet.
12 STÅ OPP

Noen få dager senere kom det en epost fra produceren.
Han skrev:
«Rodger, jeg klarer ikke å la være å tenke på samtalen vår.
Hittil hadde jeg regnet meg selv som ateist eller agnostiker.
Men hva du sa, og måten du lever på, gjør meg til en troende.
For ingen argumenter er holdbare når en møter en slik
utstråling her midt iblant oss.»
Meldingen gjorde meg ganske ydmyk, ikke fordi jeg hadde
vært årsak til hans nye tro, men fordi kjærlighet hadde åpnet
en dør som ingen argumenter noen gang kan klare å åpne.
Det er hemmeligheten.
Kjærligheten brøyter seg ikke vei inn.
Den inviterer.
Den avvæpner.
Den helbreder uten å framheve seg selv.
Vær god.
Ikke døm.
Løft andre høyere enn du er selv.
Berør liv som andre overser.
Skynd deg å tilgi.
Gi villig.
Velg medfølelse selv om det føles nedverdigende for deg.
Dette er arven som det er verdt å bære videre.
Dette er oppskriften på et meningsfylt liv.
Og hvis hver og en av oss tar ett skritt på den veien i dag,
vil verden forandres. Det er dette som er livet.
Stillferdig.
Du får kraft.
Det er et mirakel.
Spre kjærlighet – og se underet som skjer.
Spre kjærlighet – og se underet som skjer 13

14 STÅ OPP

2
Prøv en gang til
«Avstanden mellom mislykkethet og suksess måles på
hvor mange ganger du er villig til å prøve enda en gang.»
– Rodger Halston
Jeg skrev ikke denne påminnelsen ut fra ren teori eller
noen slags skjult visdom. Den var skrevet ut fra et liv, et
liv i stillhet, i sult, gjennom netter under åpen himmel
der håp var det eneste jeg hadde igjen. Den ble født i
situasjoner hvor det å gi opp føltes som det eneste fornuftige,
og å fortsette føltes nesten tåpelig. Men jeg prøvde likevel
enda en gang.
Da jeg første gang dro til Los Angeles for å få oppfylt
drømmen om å gjøre det stort i underholdningsverdenen,
ankom jeg uten sted å bo og uten noen form for sikkerhet.
Jeg hadde ingen å henvende meg til, ingen adresser, ikke noe
sikkerhetsnett eller noen plan B om jeg skulle mislykkes. Det
jeg hadde var en upolert tro, en sta forvissning om at visjonen
jeg hadde i hjertet skulle lykkes.
De første fem månedene bodde jeg i et lite telt i en hage. Jeg
erfarte hvor lite man egentlig trenger her i livet for å klare seg, og
Prøv en gang til 15

hvor mye styrke man kan hente fra det man er fullt overbevist
om. Jeg benyttet sjansen til å få tatt en dusj når det var mulig,
ellers bar jeg det lille jeg hadde i en sekk på ryggen, og sovnet
om kvelden ikke til lyden av Stillehavsbølger, men av støyen
fra bilene som passerte like ved. Hver ny natt fortsatte byen sitt
travle liv som om min kamp for tilværelsen ikke eksisterte. Og
noen netter føltes drømmen min som om den bare gjaldt noen
andre, og ikke den som lå der under den åpne stjernehimmelen.
Tvilen ble en daglig følgesvenn. Den hvisket i mørket,
spurte meg hvorfor jeg jaget etter noe som bare var en illusjon,
spurte meg om det ikke var på tide å gi opp, om ikke
dette var den rette tiden for å innrømme nederlaget. Frykten
prøvde å overbevise meg om at det måtte være bedre å finne
noe annet å gjøre for livets opphold, at drømmerier var en
luksus jeg ikke hadde råd til.
Men hver eneste morgen, før verden hadde den minste
anelse om hvem jeg var, så gjorde jeg valget på ny.
Jeg valgte å prøve enda en gang.
Enda en audition for å få en rolle.
Enda en telefon til noen som ikke ringte tilbake.
Enda en stille bønn om å bli hørt, noen ganger desperat.
Enda en dag med tro på at den drømmen Gud hadde plassert
i hjertet mitt ikke var et uhell.
Og sakte, nesten umerkelig, begynte ting å forandre seg.
Jeg fikk litt tryggere grunn under føttene. Hver lille del av
motstandskraft la seg oppå de andre. Dører åpnet seg ikke,
men en liten sprekk var å se. Mulighetene kom ikke løpende,
men de kom listende på tå, en etter en, som belønning for
ikke å ha rømt fra det alt sammen.
Og plutselig kom den dagen da jeg landet med et dump
i Sør-Afrika.
Jeg husker da jeg steg ut av flyet at luften dirret av spenning,
16 STÅ OPP

og var fylt av en ny virkelighet: Jeg kom dit ikke som en håpløs
drømmer, men som en av stjernene i filmen Blue Crush 2, klar
til tre måneders opptak. Da hjulene på flyet traff bakken, steg
det opp i hjertet mitt en trygg og god overbevisning om at det
som hadde ført meg hit, var alle nettene under stjernehimmelen,
alle avvisningene, alle stundene med tvil.
Dette hadde ikke skjedd på en-to-tre. Faktisk tok det flere
år med strev som ingen la merke til, med å velge utholdenhet
når ingen framgang var i sikte. Der jeg nå sto i Sør-Afrika,
tusener av mil fra det lille teltet mitt, var det ikke navn og
berømmelse jeg tenkte på. Jeg sto der og tenkte på tålmodighet.
På utholdenhet. På den utgaven av meg selv som ikke
besto av annet enn en tro som nektet å gi opp.
Å arbeide for Universal Studios i Sør-Afrika var en belønning
som det er vanskelig å sette de rette ord på. Ikke på
grunn av status eller berømmelse, men på grunn av framtidsmulighetene.
Det ble en slags konfirmasjon. Bevis på at
utholdenhet bygger seg opp over tid. At tro sammen med
aktiv innsats, bærer frukt. At en gang til-holdningen, som
ingen andre legger merke til, betyr mer enn noen applaus.
Det var ikke triumf jeg følte, det var takknemlighet. Jeg
sto med begge beina på bakken, ydmyk over kunnskapen om
at suksess kommer ikke løpende til deg, den skapes langsomt
gjennom de valg du gjør når ingen ser deg.
I dette øyeblikket sto noe tindrende klart for meg: avstanden
mellom mislykkethet og suksess hadde ikke noe med tid
og sted å gjøre, den måles i utholdenhet. Og hver gang jeg
hadde valgt å gå enda et skritt, hadde jeg beveget meg nærmere
og nærmere dette øyeblikket.
Uttrykket «enda en gang til», ble min livredning. Den
førte meg gjennom alle utmattelsene, avvisningene og ensomheten.
Den ga meg lov til å gjøre feil uten å gå under, til
Prøv en gang til 17

å hvile uten å bli liggende, til å snuble framover istedenfor å
bli stående stille.
I dag kan jeg stå utenfor hjemmet mitt her i Malibu, med
utsikt over Stillehavet, en tilværelse jeg bare kunne drømme
om i mine villeste fantasier, og tenke på den enorme avstand
mellom her og det lille teltet mitt. Avstanden er ikke en distanse
i mil eller kilometer, heller ikke en avstand mellom fattigdom
og luksus, måles ikke i talent eller bekjentskapskrets.
Den avstanden måles i hvor mange ganger jeg nektet å gi meg,
i hvor mange ganger jeg valgte å prøve en gang til selv om det
hadde vært mye enklere å gi opp.
Suksess tilhører ikke de som er utrustet med flest mulig
evner, de som er mest berømte, eller som har de beste papirene.
Suksess tilhører de som holder ut, de som faller, men
reiser seg igjen, de som ærlig prøver og feiler, som lærer av
sine feil, og fortsetter med sine skrammer og arr, men er blitt
sterkere enn før.
Livet vil teste troen din. Livet vil utprøve tålmodigheten
din og utfordre dine hensikter. Livet gir deg perioder der ingenting
synes å ha en mening, og framgang synes umulig.
Men hver gang du reiser deg etter å ha falt, hver gang du velger
utholdenhet istedenfor overgivelse, minker avstanden mellom
der du befinner deg og dit du skal.
For når alt kommer til alt, er suksess ikke å nå sitt bestemmelsessted,
det er å se hvilken solid person du er
blitt gjennom det stille, ubøyelige motet som får deg til
å prøve enda en gang.
18 STÅ OPP

3
Øyeblikket som
endret alt
«Ved hver ny dag – lev i øyeblikket, fordi det forsvinner
før du vet ordet av det.» – Rodger Halston
Noen sannheter tar det lang tid å lære, mange år
med erfaringer, refleksjoner og følelsen av å forstå.
Andre sannheter kommer flyvende uten å melde
fra på forhånd, skapt i et enkelt øyeblikk, så ødeleggende
at det deler opp livet ditt i et «før» og et «etter».
Sitatet ovenfor er resultat av det siste av disse to.
Det finnes dager som setter merker i tiden. Og så finnes
det dager som omdefinerer tiden helt.
6. juni er fødselsdagen min. En dag som er ment for feiring,
ettertanke, og takknemlighet for enda et år av livet ditt.
Isteden ble det datoen for den dagen faren min omkom i en
tragisk ride-ulykke. Det legger en sår ironi i den årlige markeringen
av denne dagen, noe som ord knapt kan uttrykke,
nemlig at denne dagen begynner et nytt år av mitt liv, mens
den markerer slutten på min fars liv.
Øyeblikket som endret alt 19

Det som gjorde tragedien enda større, var noe jeg beholdt
i stillhet for meg selv: Vi var ikke på talefot akkurat på den
tiden, og det var ikke fordi vi ikke lenger var glad i hverandre,
men fordi stolthet hadde overtatt rattet. Vi var begge noen
standhaftige typer. Vi mente begge at vi hadde rett. Begge
regnet med at vi kunne klare å bli venner igjen siden. Den
antagelsen ble til den mest smertefulle lærepenge i livet mitt.
Far var ikke bare min pappa, han var også min beste venn.
Vi delte musikkgleden, latteren, ferdigheter, de lange samtaler
og den stille forståelse. Vi reiste gjennom livet side ved side,
skapte gode minner fra timer på hesteryggen, og kjernen i
hvem jeg er vokste fram gjennom vårt felles liv. Å miste ham
var ikke bare å miste en av foreldrene, det var å miste min
livsledsager, min oppfinnsomme medspiller, og mitt speil.
Da han døde, kom sorgen ikke som bølger på havet. Den
kom som et snøskred. Plutselig. Knusende. Uopprettelig.
Og en anger som var sterkere enn sorgen. Anger har en
måte å hviske til oss spørsmål som ikke kan besvares. Hvorfor
tok du ikke kontakt? Hvorfor ringte du ikke? Hvorfor var
du så sta? Hvorfor trodde du at du fikk en sjanse senere til å
gjøre opp? Disse spørsmålene slo som et ekko tilbake til meg
hele tiden.
Jeg har ofte prøvd å beskrive det som hendte mellom meg
og far ved å bruke et bilde: Vi sto begge og holdt i en verdifull
vase. En skjør og lettknuselig vase, som ikke lar seg reparere
hvis det skjer et uhell. Og på grunn av stahet, et forhøyet ego,
en menneskelig tendens til å ville ha rett, lot vi vasen slippe
ut av hendene våre. Den falt. Den ble knust. Tusen biter lå
spredt utover i hjerteroten min.
Lenge trodde jeg at det var slutten på historien. At det fins
istykkerslåtte ting som ikke lar seg reparere. At noen tap er
permanente og etterlater seg bare skarpe tagger.
20 STÅ OPP

Men Gud, på sin stillferdige og underfulle måte, hadde
andre planer.
Nøyaktig ett år etter at far døde, ble min datter Avalon
født, på nesten samme tidspunkt som ulykken hadde skjedd,
litt over klokken tolv på dagen. Hun trakk sitt første åndedrag
klokken 12.24, nøyaktig samme tidspunkt som da far trakk
sitt siste sukk året før.
Dette øyeblikket slo i stykker alle mine tanker om, og
forståelse av, hva tiden var for noe.
Jeg holdt henne i armene mine, overveldet av en kjærlighet
så stor at det nesten gjorde vondt – og plutselig var alle
skarpe kanter av glassbitene i hjertet mitt forsvunnet. Det var
som om Gud samlet bitene, reparerte vasen med sin nåde, og
ga den tilbake til meg i en ny og vakker skikkelse. Gjennom
Avalon følte jeg på en uforståelig måte at far var der sammen
med oss, jeg følte hans kjærlighet, stemmen hans som jeg
hadde lengtet sånn etter, lød tydelig til meg:
«Jeg elsker deg, gutten min.»
I det øyeblikket kolliderte sorgen og takknemligheten. Tapet
og mirakelet ble stående der side om side. Jeg skjønte at begynnelse
og slutt ikke er motsetninger, de er tråder vevet inn i det
samme stoffet. Kjærligheten blir ikke borte fordi om et menneske
forlater dette livet. Den omdannes. Den finner nye måter
å tale til deg på. Den dukker opp når du aller minst venter det.
Fra den dagen var det umulig for meg å fortsette å leve slik
som jeg hadde gjort hittil.
Jeg lærte at «i morgen» er ikke ferdig bestemt. Den inneholder
et håp. Et skjørt, lettknuselig håp. Jeg lærte at taushet
kan gjøre større skade enn ord, og at stolthet er mer ødeleggende
enn sannhet. Jeg lærte at kjærlighet uten ord er en
uferdig kjærlighet, og at en slik uavklart kjærlighet er noe av
det tyngste et hjerte kan bære på.
Øyeblikket som endret alt 21

Jeg begynte å leve et totalt annerledes liv.
Jeg begynte å tilgi mye raskere, ikke fordi folk fortjente det,
men fordi min sjel hadde behov for det. Jeg begynte å si «Jeg
er glad i deg», uten å vente på det rette tidspunktet. Jeg sluttet
å tenke at det ville sikkert komme et bedre tidspunkt enn nå.
Jeg lærte å være til stede, for det å være til stede for hverandre
er den beste gave man kan gi eller få ta imot.
Vi tilbringer så mye av tiden vår «et annet sted». Ergrer oss
over ting i fortiden. Bekymrer oss for framtiden. Tviholder
på retten til være misfornøyd. Utsetter samtaler vi burde tatt.
Utsetter å vise kjærlighet. Og alt dette mens tiden bare fortsetter
å løpe uten å vente på at vi syns vi er klare
Tap lærte meg det trøst aldri kunne lære meg.
Det lærte meg at livet kan ikke måles i antall år, bare i øyeblikk
vi er til stede i. At kjærlighet er ikke noe å være sparsom
med. At gjenforening aldri må utsettes til det må en tragedie
til for at det kan skje. At de mennesker vi er glade i aldri skal
behøve å være i tvil om hva vi føler.
Underet som skjedde da Avalon ble født, tok ikke bort
smerten og sorgen over at far var død. Men det ga sorgen
mening. Det viste meg at selv den dypeste sorg kan bære med
seg såkorn som fører til utfrielse. At Gud kan snakke gjennom
stillheten, gjennom det som skjer, gjennom livet selv.
Og kanskje enda viktigere: den lærte meg at øyeblikket er
hellig. Lever du i nuet, behøver du ikke skynde deg å få unna
en samtale, du trenger ikke skjule dine følelser, du tror ikke
lenger at en senere anledning vil være en bedre mulighet.
Du er tilstede med hele ditt kaos, ærlig og usminket, fordi
kjærligheten krever mot, og modig er noe du bare kan være i
øyeblikket, ikke etterpå.
Livet er skjørt, som en vase holdt sammen av din målsetting
og omsorg. Det kan så altfor fort gå i stykker. Og
22 STÅ OPP

skulle det briste, så nytter det ikke å ønske seg tilbake for å
gjenopprette det som ble ødelagt. Men kjærligheten, den ekte
kjærligheten, er sterkere enn all stolthet, all gremmelse over
det som skjedde, sterkere enn selve tiden.
Ikke vent til «det rette øyeblikk» med det du vet er det
eneste rette. Ikke tro at det kommer en ny sjanse, et nytt
opphold i livet slik at du kan gjøre opp. Tilgi umiddelbart.
Snakk lavt, men elsk høylytt.
Hver ny dag er ikke bare enda en dag, den er en døråpning.
En mulighet for legedom. En sjanse til gjenoppbygging. En
mulighet til å oppdage de mirakler som ligger der rett foran
deg og venter på deg.
Lev i øyeblikket. Ikke uforsiktig, men med ærefrykt.
Fordi her og nå er tilgjengelig, men forsvinner straks.
La meg, Raw, få føye til:
Takk kjære far, for alt du lærte meg gjennom livet vårt sammen,
i musikken, i latteren, i kjærligheten. Selv etter at du er død,
fortsetter du å vise meg veien.
Og til Avalon: du er et levende bevis på at kjærligheten faller
aldri bort. Den kan endre form, den kan vente tålmodig, men
den finner alltid sin vei dit den skal.
Øyeblikket som endret alt 23

24 STÅ OPP

TIL SLUTT
Fortsett
å stå opp
Reisen du nettopp har blitt ferdig med gjennom disse
sidene, er ikke slutten på en historie. Det er begynnelsen
på en ny.
Livet leves ikke med bare perfekte øyeblikk, eller
med velskrevne kapitler. Det utfolder seg i de stille avgjørelser
vi gjør hver dag: å reise oss opp igjen etter nederlag. Å
velge å gå løs på noe med nytt mot istedenfor å bare sette seg
ned. Å møte verden med vennlighet også de gangene verden
ikke gir noe tilbake.
Gjennom disse sidene har du vært med på både jordskjelv
og stillferdige mirakler, lest om fremmede som ble veiledere,
om situasjoner som beviser at livets viktigste sannheter sjelden
er innpakket i krav om sikkerhet. De framkommer i erfaringer
vi deler med mennesker vi møter, i utfordringene vi går
løs på, og troen vi velger å holde fast på selv om stien foran
oss er dårlig opplyst.
Denne sannheten er enkel: Hver dag sender oss nye
valgmuligheter.
Fortsett å stå opp 203

Vi kan vente, eller vi kan sette i gang.
Vi kan la tvilen styre oss, eller holde fast på troen.
Vi kan lukke våre hjerter, eller åpne dem stadig mer.
Å reise seg er ikke en engangshandling. Det må gjøres om
og om igjen, både i de små nederlag og i de store katastrofer.
Noen ganger er det å reise seg igjen det samme som å jage en
drøm over alle verdenshav.
Noen ganger er det å hjelpe noen andre til å komme seg opp
når deres verden har ramlet sammen.
Noen dager er det simpelthen å velge håp når alt inni deg vil
ha deg til å gi opp.
Hvis det er én sannhet som er vevd inn i hver ny side av denne
boken. Så er det denne:
LIVET DITT BETYR NOE. Livshistorien din betyr noe.
Vennligheten du viste betyr mer enn du noen gang vil få tilbakemelding
om.
Ringvirkningene av ett enkelt øyeblikk, en dristig handling,
en samtale, et tegn på medmenneskelighet, kan bre seg av sted
lenger enn noe øye kan følge. Lenge etter at vi har stilt opp, vil
dønningene fortsette å berøre liv vi ikke har hørt om engang.
Så hvor du enn befinner deg på livsreisen, så husk dette:
Du er ikke blitt liggende etter.
Du er ikke for seint ute.
Du befinner deg akkurat der hvor neste skritt i livet ditt skal
bli tatt.
Og i morgen, når solen står opp enda en gang, har du enda
en sjanse til å slå følge med den og gjøre det samme. Det skrives
fortsatt på historien din. Det er ennå mange skritt å ta. Oppover.
Det er ikke når du er perfekt at verden trenger deg. Det er
når du reiser deg igjen. Så hvor livet enn fører deg hen fra
og med i dag, så tar du med på reisen den evige sannhet:
204 STÅ OPP

FORTSETT Å REISE DEG OPP!
Takk for meg. Jeg stoler på deg.
Rodger «Raw» Halston
Fortsett å stå opp 205

206 STÅ OPP

Hver ny dag er et valg.
Et valg om å reise seg igjen.
I denne ærlige og hjertevarme boken deler Rodger Halston historier
fra et liv preget av både triumfer og dype fall – fra teltlivet som
fattig aspirerende skuespiller i Los Angeles, til Hollywood-roller i
True Detective og The Scorpion King, og videre til det stille, men
meningsfulle livet i Seljord.
Gjennom 31 kapitler får du høre om hendelser som spenner fra
Niagarafossens torden til norske fjorder. Du får høre om utholdenhet
som førte til suksess, om ekte vennlighet som åpnet uventede
dører, og om kraften i å prøve én gang til når alt synes håpløst.
Dette er ikke en bok som lover snarveier eller perfeksjon. Det er
en bok om å leve ekte. Om å bære arrene sine med stolthet, tilgi raskere,
elske dypere og oppdage at selv i de mørkeste stundene finnes
det små mirakler – hvis du bare velger å se.
Stå opp er en varm hånd på
skulderen din. En påminnelse om
at livet ikke handler om å unngå
å falle, men om hvordan du reiser
deg hver gang. Boken er for deg
som lengter etter håp, mot og en
dypere mening i hverdagen.
Rodger «Raw» Halston
– skuespiller, musiker og mannen
som byttet Hollywood-glamour med
Telemark- natur for å leve det livet
han virkelig tror på.
WWW.VENTURAFORLAG.NO