Rotløs - misjonærbarn en roman

Rotløs

Forsidebildet er tatt av en modell utskåret fra et
stykke tre. Den mest brukte langdistansedrosjen
i Kenya på 1970-tallet var sju seteren Peugeot 404
Familiale. Treskjæreren har plassert 14 personer i
bilen, og det var slett ikke uvanlig at bilene kjørte
med dette antallet. Modellen ble kjøpt fra treskjæreren
selv, og er fortsatt i forfatterens eie.

Rotløs
Copyright © Ventura forlag AS 2026
Forsidefoto: Frode Haukeland
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag april 2026
ISBN 978-82-8365-225-3
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

Innhold
Innledning ........................................................................... 7
Del 1 ..................................................................................... 9
1 – Flyreisen ............................................................... 11
2 – Mellomlanding .................................................. 17
3 – På vingene igjen ................................................ 20
Del 2 .................................................................................. 29
4 – Endelig fremme ................................................. 31
5 – Skolestart ............................................................... 33
6 – Jul i fremmed land .......................................... 47
7 – Adskilt igjen ......................................................... 50
8 – Erik .......................................................................... 61
9 – Det handler om å overleve ......................... 66
10 – Forandring ............................................................ 74
11 – Efraim ...................................................................... 76
12 – Friår, eller? ........................................................... 81
13 – Arbeidet adler mannen .............................. 100
14 – Nå igjen, Erik ................................................. 105
15 – … og det ble jul for andre gang .......... 108
16 – Det er varmt og tørt .................................... 116
17 – Nå eller aldri, Erik! ...................................... 119
18 – Forandring ......................................................... 121
19 – Ferie ........................................................................ 127
– 5 –

Del 3 ................................................................................. 133
20 – Oppbrudd .......................................................... 135
21 – Hjemover igjen ................................................ 139
22 – Tilbake i Norge ............................................. 149
Del 4 ................................................................................. 159
23 – Mot normalen, eller mot normalt? .... 161
24 – Lys i tunnelen .................................................. 164
25 – Helgen med Anna ....................................... 167
26 – Tro, tvil og andre voksengreier ............ 178
27 – På jobb igjen .................................................... 189
28 – Voksenferie ........................................................ 195
29 – Familien samlet, eller? ............................... 199
30 – Forandring ......................................................... 203
31 – På skolebenken igjen ................................... 208
32 – Jeg vil jo leve! ................................................... 210
33 – Nye tider ............................................................. 213
34 – Fremtidsplaner ................................................ 218
Etterord ............................................................................ 219
– 6 –

Innledning
Handlingen i denne boken er oppdiktet, og eventuell likhet
med tidligere eller nålevende personer er tilfeldig og
utilsiktet. Handlingen er historisk sett lagt til Kenya i
Øst-Afrika, og til en misjonsstasjon ikke langt fra Victoriasjøen,
men personer og hendelser er diktet inn i historien. Jens
er en 14–15 åring med vanlige interesser som musikk, fotball,
biler og jenter. Ganske så plutselig blir han utsatt for en stor
omveltning som skal få betydning for resten av hans liv. Mor
og far får, eller bekjenner, som det blir kalt i de kretser, et
kall som misjonærer. De reiser etter hvert til Kenya med hele
familien på slep.
Handlingen er lagt til 70-tallets Kenya, et ferskt demokrati,
nylig løsrevet fra Storbritannia. Landet stod foran store
omveltninger. Sett med nåtidens perspektiv og fasit, var det
kanskje ikke helt risikofritt å reise dit for å bo og arbeide.
– 7 –

– 8 –

Del 1
– 9 –

– 10 –

– 1 –
Flyreisen
Jens våknet med et rykk. Han tittet rundt seg og måtte
tenke noen sekunder før han fant ut hvor han var. Den
jamne duren som hadde ligget bak i hodet hele tiden,
kom litt lengre frem i hjernebarken. Hjernen hans fant plutselig
ut hva duren var. Flydur! Jens var på vei til Afrika, til et
land som het Kenya og lå i Øst-Afrika. Det sa ham egentlig
ikke så mye, da han ikke hadde vært lenger enn til Sverige
tidligere. Han hadde prøvd å lese seg opp ved å lese i leksikon
og studere atlas, men han visste i alle fall at det var svært langt
dit. Han var fortsatt ikke helt sikker på om dette var en grei
utvikling i sitt unge liv, og sukket tungt inni seg. Han husket
avskjeden på skolen og alle spørsmålene. Hva han skulle gjøre
i Kenya, hvordan var det med skolegang, når kom han hjem
igjen, og om han var redd for slanger. Mange av spørsmålene
hadde han stilt både seg selv og pappaen sin. Han hadde ikke
fått fullgode svar på alt. Jens sukket igjen. Denne gangen
høyt, og han kikket rundt seg for å sjekke om noen hadde
lagt merke til det. Det så heldigvis ut som alle sov.
Det var ikke noen ende på spørsmålene. Når han tenkte
– 11 –

tilbake, husket han mest den vonde klumpen i halsen som
ikke skulle være der. Han skulle jo ut på den eventyrreisen, og
alt han kunne tenke på var at han ikke kom til å treffe noen
av vennene sine på flere år!
Jens sine tanker sprang videre i et voldsomt tempo. Han
hadde spilt gitar i et lite band. De tre andre bandmedlemmene
var tilknyttet samme menighet. Denne stod også som
arbeidsgiver, eller utsendermenighet som det het, for familien.
Han savnet dem allerede. De hadde fått nøkkel, og tillatelse
til å øve i menighetslokalet. Noen uker tidligere hadde de til
og med spilt på en formiddagsgudstjeneste. Jens måtte smile
litt inni seg når han tenkte tilbake på den søndagen. Det var
ikke hverdagskost for den sindige forsamlingen å få servert
elektrisk gitar, bass og trommer til en alvorlig tale om Jesu
gjenkomst. Men pastoren hadde takket dem for musikken
før han begynte på talen sin. Han hadde sagt at han håpet de
kunne komme igjen flere ganger. Ellers hadde ikke Jens så veldig
mye til overs for alle disse møtene. Det var minst to møter
på ukedagene, i tillegg til formiddagsmøte og kveldsmøte på
søndagene. Vekkelsesmøter ble ofte disse kveldsmøtene kalt.
Det var gjerne timelange utgreiinger og tolkninger av forskjellige
bibelord. Talerne fulgte som regel opp med en formaning,
eller «du skal ikke» ett eller annet. Det ble talt om utilgivelig
synd som førte direkte til fortapelsen, og viktigheten av å
leve rett. Det var mye snakk om nåde. Men nåde deg om du
kom inn på et møte med noen øl innabords, og ikke satt helt
musestille på bakerste benk. Da ble man gjerne bokstavelig
talt lempet raskt og greit ut i mørket. Kom ikke her og forstyrr
oss når vi har det så greit! Når slike utkastelser skjedde, måtte
han tenke på en av sangene som ble mye brukt. Ett av versene
hadde et par linjer som lød: «Hør hvor det stormer der ute.
Her er det fredfullt og tyst». Jens tenkte at han hadde lest
– 12 –

noe i bibelen om at man ikke skulle dømme andre, for ikke
selv å bli dømt. Noen ganger kunne talerne virke som om de
mente at bibelvers med «du skal ikke», var viktigere enn andre.
Talene kunne inneholde sekvenser som «Skikk eder ikke
like med denne verden, følg den smale sti, og hold dere unna
kjødets lyster. Om ikke, vil dere gå fortapt». Jens mistet både
interesse og konsentrasjon, når tankene spant av gårde midt
i en lang tordentale. Kanskje han var en dårlig kristen som
ikke ville komme til himmelen? Jens kjente et stikk av frykt.
I alle fall ubehag eller dårlig samvittighet
I bagasjen hadde Jens pakket med seg en fin akustisk gitar
med stålstrenger. Gitaren var innkjøpt for et lite år siden.
Det var en gave fra mamma og pappa. Han hadde ikke hatt
bursdag eller noe slikt. Jon Sverre, far til Jens, hadde bare
plutselig spurt om han ville reise til byen og handle inn tre
gitarer. En til seg selv, en til mor, og en ekstra som skulle gis
til en kenyansk kirke. Det eneste de hadde ønsket seg tilbake,
var om han ville hjelpe til med litt spilling nå og da. Jon Sverre
talte rundt om i landet på kristne møter. Astrid, mor til Jens,
var som regel også med. Finn, Jens’ bror på 10 år, ville helst
være hjemme og leke med Lego eller Matchbox-bilene sine.
8 år gamle Tone, Jens’ søster, puslet mye med barbiedukkene
sine. Søsknene var for små til å være hjemme alene, så de
måtte stort sett være med. Alle fem stod på plattformen og
sang, akkompagnert av mors og Jens’ gitarspill. Astrid var
nyutdannet sykepleier. Hun hadde begynt på utdannelsen
når tanken på å bli misjonær hadde satt seg. Hun sang ganske
bra, og spilte enkelt og greit. Strengt tatt var det vel hun
og Jon Sverre som sang. Jens spilte, og de to andre bare var
der. Nå nynnet Jens på noen av sangene inni seg. Det var
sanger som han hadde hørt mor synge siden han var liten, i
tillegg til et par andre vanlige bedehussanger. Når Jens først
– 13 –

begynte å tenke på mor og sangene hennes, måtte han smile
litt for seg selv. Hun kunne flere av de tåredryppende «frem fra
glemselen» sangene. De handlet mye om barn som var syke,
fattige, eller ikke hadde det bra av en eller annen grunn. Det
var for så vidt ikke akkurat disse som ble sunget på innsamlingsmøtene,
men de lå nå bak der i minnet. På møtene ble
det sunget sanger om håp, muligheter og bønnens kraft. Tro
kan flytte fjell! Jon Sverre var en habil taler, sønn av en prest
og utdannet lærer. Han var flink med ord, og det virket som
han var godt likt. Det var i alle fall ikke noe problem å fylle
helgene med møtevirksomhet. De hadde med seg lysbilder
for å vise hvordan det stod til på misjonsmarken. Jon Sverre
var praktisk anlagt. Ambisjonen var å hjelpe til med mer enn
Guds ord når de kom til Afrika. Etter hvert resulterte disse
møtekampanjene med at mange menigheter rundt i landet
forpliktet seg til et lite månedlig beløp. Beløpet ble betalt inn
til utsendermenigheten. Sammen med pengene fra utsendermenigheten,
var dette hele inntektsgrunnlaget for familien
mens de var i Kenya.
Jens var ikke akkurat superflink på gitar, men de fleste av
sangene fungerte meget godt med tre grep. Når alle var plassert
i D dur, gikk det greit å spille til disse. Egentlig likte ikke
Jens dette noe særlig, men hadde heller ikke lyst å bare sitte
stille på en stol uten noe å gjøre på alle disse møtene. Tiden
gikk fortere, og han fikk bevegd seg litt. Han ble ikke tvunget
til å være med på alle møtene, men han så at foreldrene ble
lei seg når han antydet at han heller ville være hjemme. Jens
likte i alle fall møtene med far og familien bedre enn de vanlige
vekkelsesmøtene. Tordentaler om den evige fortapelse,
var byttet ut med bilder og fortellinger om misjonen i Afrika.
Far til Jens, Jon Sverre, hadde alltid vært kjent som en reflektert
mann som likte en skarp meningsutveksling. Likevel
– 14 –

med bena godt plantet på jorda. Han var ofte i diskusjoner,
både hjemme og ute blant venner og bekjente. Han kunne
diskutere engasjert om alt mellom himmel og jord, men ble
sjelden synlig irritert og respekterte andres meninger. Nå som
de fleste visste at han hadde sagt opp jobben og skulle reise ut
som misjonær, var det ofte diskusjoner om at Norge sendte
misjonærer ut til andre land og kulturer. «De er lykkelige og
har det bra i sin egen religion og kultur», var det flere som sa.
Jon Sverre hørte på dem, og fortalte bare at han hadde vært
der selv. Han mente at det ikke stemte at de var så voldsomt
lykkelige. Tvert imot. Det var mye angst og problemer knyttet
til heksedoktorer, onde ånder og gammel overtro. Særlig
kunne dette gå ut over barn som var født med sykdom eller
deformiteter. Jon Sverre var også veldig klar på at det var
store forskjeller i kultur og samfunnsoppbygging. Alt verken
kunne, eller skulle, være likt som i Norge. Mange kenyanske
familier, spesielt utenom storbyene, var bygget opp rundt en
mann med flere hustruer. Disse damene hadde gjerne små
hus, plassert rundt på en eiendom. Der bodde de med sine
egne barn, og arbeidet gjerne på små åkerlapper som tilhørte
hvert enkelt hus. På den måten var de til en stor grad selvberget
med livsnødvendige basisvarer som grønnsaker og noen
høner som både ga egg og kjøtt. Etter hvert som de ble eldre,
dannet det seg en generasjon av besteforeldre. Familiene ble
til små samfunn, hvor de yngre var forpliktet til å ta seg av de
eldre. Flere koner og mange barn var i så måte en livsforsikring,
og en erstatning for en ikke eksisterende folketrygd og
pensjonsordning. At en kenyansk mann skulle skille seg fra
alle koner utenom den første, var ifølge Jon Sverre ikke bare
svært upraktisk, men også uetisk. Et slikt krav ville kunne
føre til enorme problemer for de kvinnene og barna dette
gjaldt. Det var som oftest Jon Sverre som kom best ut av disse
– 15 –

diskusjonene. Jens var nok også enig i fars konklusjoner, selv
om hans unge tenåringshjerne ikke alltid helt klarte å henge
med. Han hadde nok med å plassere seg selv inn i en ukjent
fremtid. Kanskje etter hvert stifte egen familie sammen med
en passende jente. Akkurat nå tenkte han faktisk på om reisen
til Afrika, og adskillelsen fra alle vennene ville gjøre det
vanskelig å finne «den rette». Kanskje alle jentene var opptatt
når han kom seg hjem igjen. En gang i fremtiden. Jens sukket
litt igjen.
– 16 –

– 2 –
Mellomlanding
Alle gitarene var med på flyet som håndbagasje. Ved siden
av bagger og vesker, ble det mye å bære på for alle
sammen. Jens hadde med rette gruet seg til dette ved
flybytte i Athen. Det var enda godt de ikke behøvde å slite
med den innsjekkede bagasjen også. Flyplassen i Athen var
stor, veldig stor. Jens som aldri hadde flydd tidligere, hadde
selvsagt heller aldri vært borti en slik flyplass noen gang.
Endeløse rekker av flotte butikker med utstyr og ting til
helt andre priser enn Jens var vant med. Jens hadde stoppet
opp ved en butikk som solgte radioer og andre elektriske
apparater for å se på en ITT-kassettspiller. Kassettspilleren
kunne gå både på strøm og batterier, hadde autostopp og
innebygget mikrofon for opptak. Jon Sverre ga ham penger
til å kjøpe den.
Det var noen timer til flyet deres skulle ta av. Familien
hadde benket seg ned ved et spisested hvor prisene ikke var
altfor stive for litt vomfyll. Etter hvert kom «gate»-nummeret
for flyet videre til Nairobi opp på store skjermer, og hele familien
beveget seg med all sin bagasje i den retningen som
– 17 –

skiltene fortalte dem. Jens følte han gikk og gikk i et helt
endeløst nettverk av gangveier og rullende fortau. De kom
til slutt frem til «gaten», og ikke lenge etter ble det åpnet for
ombordstigning. Igjen krevde det en del logistikk for å få
fordelt bagasje og familiemedlemmer rundt til de respektive
setene. De var førstegangsreisende, og uvante med rutiner
og systemer inne på et fly. Det var greit med plass og romslige
hattehyller på flyet, så all bagasje fikk plass over hodet
på dem. Hele familien kunne så ta plass i komfortable stoler
med god plass til beina. Jens hadde aldri sett et så stort
fly innvendig tidligere, så han kikket storøyd rundt seg. En
midtrekke på 4 seter og en rekke med 3 seter på hver side av
midtrekka. De hadde sine plasser et godt stykke bak i flyet,
og han kunne ikke engang få øye på fronten av flyet. Når
han tittet på brosjyren over flyet som lå i seteryggen på setet
foran hans eget, så han hvorfor. Flyet var ikke bare langt,
det hadde også to etasjer. Over deres egen rekke og etasje,
satt passasjerene på 1. klasse og business-klasse. De hadde
enda bedre seter, og betydelig bedre plass. Jens satt seg enda
litt bedre til rette, og syntes han satt helt greit. Han lente
seg tilbake i stolen, men med ett var de fortærende vonde
tankene der igjen
Dette var starten på fire år, langt unna alle venner. Jens
skulle gå de to siste årene på ungdomsskolen på den norske
skolen i Kenya. Denne var drevet av misjonen, og lå på en liten
gård som også var drevet av misjonen. Han funderte på om
det var noen der på omtrent hans egen alder, men han hadde
fått vite at han sannsynligvis var den eneste på sitt klassetrinn.
Jens tenkte allerede på hvordan det ville bli å komme tilbake
etter fire år. Ville han fortsatt se noe til de gamle vennene,
eller måtte han starte på nytt. Finne nye venner, kanskje lete
opp de gamle, eller gå der alene. Hva med jentene han kjente
– 18 –

og hadde vært så mye sammen med. Kanskje alle var opptatt
når han kom tilbake til Norge. Han hadde i alle fall fått med
meg adressen til flere av vennene, og de hadde lovet hverandre
å skrive brev. Men selv med blå flypost tok jo et brev uhorvelig
lang tid. Fire år er lang tid, og det er langt til Kenya. Selv
med fly!
– 19 –

– 3 –
På vingene igjen
Flyet tok av, og ganske raskt ble det servert kveldsmat. De
samme små brettene med forskjellig pålegg som på det
forrige flyet, og de samme store kurvene med rykende
varme rundstykker. Alt ble delt ut av blide flyvertinner. Jens
kjente at han var sulten, og kunne spise alt som kom i hans
vei. Han syntes det var festlig med de små smør– og syltetøypakkene
og ferdig skåret ost. Han var ikke vant til slike ting,
og koste seg med påsmøringa og maten. Han var ikke ferdig
med å spise før det var blitt sen kveld, og flyvertinnene kom
rundt for å samle sammen rester og søppel. Det varte ikke
lenge før han slumret av igjen. Denne gang gikk tankene og
drømmene enda lengre tilbake. Litt ut og inn av drømmeland
flimret barndomsminner foran hans indre øyne. Han tenkte
på kamerater hvor de hadde fulgt hverandre fra de var små,
og som han hadde lovet å skrive til. Han drømte at han lette
og lette i bagasjen etter boka med adresser til de alle sammen
uten å finne den. Jens tvang seg selv videre i drømmen. Nå
dukket det opp minner om lange og sorgløse somre hvor han
og kameratene gikk på oppdagelsesferd i skogen. De bygde
– 20 –

Etterord
Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler.»
« Setningen fra Misjonsbefalingen i Bibelen har siden
disiplenes tid vært et kall for kristne familier. De har
pakket sakene og sagt farvel til venner og kjente. De reiste til
helt fremmede land, ofte uten å kunne så mye om språk og
lokal kultur, for å fortelle om Bibelen, Jesus og nye muligheter.
For barna i skolepliktig alder, som Jens, bød flyttingen på
ekstra omveltinger. De kunne bli sendt på internatskole i det
landet som foreldrene reiste til hvor de også kunne oppleve
rotløshet, lengsler, ensomhet og mangel på trygge relasjoner.
Opplevelsene på godt og vondt er mange og individuelle.
Romanen om Jens er inspirert av egne og andres opplevelser,
og anerkjenner at misjonærbarns erfaringer er mye mer
mangfoldig enn det som kan skrives ned i en romankarakter.
Tidlig møte med store utfordringer kan også forme gode
ressurser som tilpasningsevner og selvrefleksjoner. Denne romanen
slutter med at Jens er blitt en selvstendig ung mann
med en egen styrke, men også ubearbeidede sår fra barndommen.
Han sliter fortsatt med en indre uro og tillitsproblemer
fra oppveksten. Kanskje burde barndomsopplevelsene vært
– 219 –

bearbeidet profesjonelt for å bedre hans fremtidige liv som
voksen.
Gjennom Jens historie ønsker jeg å belyse misjonærbarns
unike konsekvenser av foreldres valg. Misjonærbarnas oppveksthistorie
er unik fordi de i utgangspunktet skulle hatt
foreldre som ikke bare var fylt av nestekjærlighet til andre
mennesker. De burde også sett hva deres valg kunne innebære
for sine egne barn. Historien er viktig for å gi en stemme til
erfaringer som ofte ikke er synlige, men kan gi oss muligheter
til å forstå hverandre bedre på tvers av verdier og livsvalg.
Jeg ønsker å takke alle de misjonærbarna som har delt sin
historie til meg. Uten dere hadde ikke denne historien blitt
skrevet. Ingen nevnt, men ingen av dere er glemt!
Det er ikke umulig at det kommer en fortsettelse.
Hilsen
Forfatteren
– 220 –

Jens er 14 år, glad i gitar, fotball og jenter – en helt vanlig
norsk tenåring. Så får foreldrene et «kall». Plutselig er hele
familien på vei til en misjonsstasjon i Kenya på 1970-tallet.
For Jens betyr det fire år borte fra venner, band, norske somre og
alt han kjenner som hjem.
På den lille norske skolen midt i Afrika møter han ensomhet, rotløshet
og et brutalt møte med voksenlivets valg. Mens foreldrene
forkynner og hjelper, blir barna overlatt til seg selv – noen ganger i
uker, noen ganger i måneder. Når familien endelig vender hjem til
Norge, er ingenting som før. Venner har gått videre, jentene er opptatt,
og inni Jens har det vokst frem sår som ikke leges av seg selv.
Årene går. Jens møter Anna, gifter seg, får jobb og ser ut til å ha
landet. Likevel hjemsøkes han av mareritt og en diffus redsel for å
bli forlatt. Først når han tør å møte Erik – vennen fra Afrika som
forsvant inn i rus og mørke – begynner bitene å falle på plass.
Inspirert av virkelige erfaringer fra misjonærbarn, forteller denne
romanen om lengselen etter tilhørighet, om skyld og tilgivelse,
og om hvor lenge barndommens sår kan blø inn i voksenlivet. En
varm, ærlig og til tider vond fortelling om hva som skjer når foreldres
kall får konsekvenser for barna som «bare blir med på lasset».
Frode Haukland (født 1958) har selv opplevd tilværelsen som misjonærbarn.
I tillegg har han samlet erfaringer fra mange andre i samme situasjon. Med
denne romanen ønsker vedkommende å gi stemme til en ofte usynlig oppvekst
– uten å fordømme, men heller ikke å forskjønne. Dette er debuten som
skjønnlitterær forfatter. Han bor i dag i Norge med familie og har jobbet som
bilberger, ambulansepersonell, tekniker og spesialsykepleier. I likhet med romanens
hovedperson Jens, har også forfatteren hatt musikk som en stor interesse
gjennom hele livet.
WWW.VENTURAFORLAG.NO