Jeg var Sunnivas trell av Heidi Frich Andersen

Jeg var Sunnivas trell

Jeg var Sunnivas trell
Copyright © Ventura forlag AS 2026
Omslagsmaleri: Heidi Frich Andersen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Trade Gothic Next 10,4/15,4 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juni 2026
ISBN 978-82-8365-233-8
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no

X
X
Cænwulf

6

X
– 1 –
Jeg er Cænwulf, sønn av Arnulf, sønn av Adalulf,
greve av Bononia.
Min far fant sitt endelikt da vikinger fra Norden
omringet borgen vår og satte den i brann.
Også i min farfars tid var familien vår plaget av vikinger, men
denne gang satte hele familien livet til, bare jeg ble spart, ved
Guds ufattelige nåde.
Det var i året 976 etter Kristi fødsel, og jeg var 16 år gammel.
Slik ble jeg, som var eslet til å etterfølge min far som bononisk
fyrste, isteden gjort til trell.
7

X
– 2 –
Jeg gjør disse opptegnelser så kanskje noen, i en
fjern fremtid, når mine ben har smuldret bort, kan
vite at jeg, Cænwulf, har vært til.
Jeg skriver her fra dette Utgard. Fra verdens ende
skriver jeg. For her har reisen min endt, reisen som dronning
Sunnivas trell.
Bak meg er havet. Foran meg reiser det seg en vegg av svarte
fjell. Også øya vi er på, er som en blokk av mørk sten.
Havvindene virvler rundt fjellene og bringer med seg en særegen
lyd: et hyl, et ul av krefter fra dypet.
Over fjellene ligger det skodde, og noen stakkarslige fugler
flyr forvirret omkring og utstøter hese skrik.
Her er enden på menneskenes verden.
Her er Utgard. Her våker ennå de gamle gudene. De raser
og samler titaniske krefter, for de vet at Kristi lys har kommet.
8

X
– 3 –
Sunniva, min dronning, også for deg skriver jeg, så
ikke din historie skal glemmes.
9

X
– 4 –
Jeg kom til Dyflin, kaupangen som de innfødte kaller
Áth Cliath, høsten år 976. Domnall ua Néill var da
overkonge i Erin, men norrøne vikinger hadde tatt
en stor del av landet.
Det hadde vært en tung reise over havet. Mine nye herrer
satte meg til å ro sammen med de andre trellene, og jeg, som
ikke hadde brukt armene til stort annet enn å svinge vinbegeret
i min fars hall, jeg ble nå tvunget til å ro så jeg kjente blodsmak i
munnen. At jeg var fyrstesønn, spilte ingen rolle for dem.
Erik, høvdingen, hånte meg. «Hva er du for en svekling?» sa
han. «Hos oss er unge menn på din alder for lengst fullbefarne
krigere!»
Jeg forsøkte å gløtte opp på ham, men svetten rant nedover
pannen og blindet øynene.
Så glapp åren ut av de klamme hendene mine, og jeg mistet
den på sjøen. «Din tosk!» brølte Erik og svingte pisken over ryggen
min. «Hopp uti og hent den!»
Heldigvis kunne jeg svømme, og etter noe plunder fikk jeg
fatt i åren igjen.
Jeg satte meg på nytt til å ro, og bet tennene sammen mens
jeg ba en bønn til Guds mor.
«Hellige Maria, hjelp meg …» mumlet jeg. Men åren glapp på
10

nytt og på nytt, og Erik svingte pisken over meg mange ganger.
Men da tok en eldre mann ordet og sa: «Erik, drep nå ikke denne
trellen. Husk at han er av fyrst Adalulfs slekt. Han sier han har
gode kunnskaper i boklig lærdom. Han kan være verdifull for
oss.»
Erik, sur over irettesettelsen, foldet pisken sammen, dyttet til
meg og hveste: «Jeg bryr meg ikke om du så skulle være kongen
over gallerne. Se til å ro, trell, ellers hiver jeg deg på havet.»
Jeg lengtet bare etter kvelden, da jeg kunne ligge i båten
og se opp mot stjernehimmelen, tenke på mine foreldre, og be.
For jeg ba mye. Min far hadde vært nøye på at jeg skulle læres
opp i troen, og bli kjent med Maria Møy og helgenene. «Husk,
Cænwulf», hadde min far sagt, «Den allmektige ser deg og hører
deg og svarer på dine bønner, selv om du ikke opplever det slik.»
Men hvor var Den allmektige nå? Jeg var helt i disse hedningenes
vold, og jeg forsto ikke Guds hensikt med min skjebne.
Jeg følte meg forlatt, i hendene på det onde. Kanskje var det
Den korsfestedes tårer jeg kjente i regndråpene?
«Solen er Kristi bilde», sa min far alltid. «Se mot solen, og du
vil kjenne Kristi kraft.» Men jeg ser bare Kristus som henger på
korset, og han er, som meg, overgitt til røvere.
Å, far. Helt alene var jeg visst blitt i verden.
Og nå skinte ikke solen lenger heller. Det kom et brått væromslag.
Mørkeblå skyer fylte himmelen, og med ett fosset regnet
ned. Jeg ble kastet mot relingen av vinden.
De andre trellene skuttet seg. Vi var tjuefire treller i alt, fra
mange land. Det var vestfrankere og østfrankere, vendere, sarasenere,
og til og med en blåmann. Han var liten og svart i
huden og skulte på oss med et ondt blikk. Han skal ikke få det
lett, tenkte jeg.
Erik beordret mannskapet til å ta ned seilet. Vi var et sted
11

mellom Frankia og Erin, og vi kunne så vidt se kysten av Britannia
mot nord.
På den tiden visste jeg ennå ikke hvor vi skulle, men de andre
trellene mente at vi stevnet mot Dyflin og trellemarkedet der,
det største i Oksidenten. Jeg var glad for at vi ikke skulle til Al-
Andalus, tanken på å trelle for sarasenerne fikk det til å gå kaldt
gjennom meg. Kanskje var jeg heldig og kom til en kristen familie?
Jeg kunne latin, jeg kunne både lese og printe bok-staver,
og jeg håpet at mine nye eiere ville verdsette det.
Og kanskje, kanskje ville mine slektninger i Bononia løskjøpe
meg-?
12

X
– 5 –
Endelig var vi framme. Jeg fikk vite at vi virkelig var
kommet til Dyflin. Skipet ble fortøyd ved bryggene,
og vi hoppet i land. Erik skrek og kjeftet, all last
skulle i land og vi trellene voktes. Mannskapet fikk
nok å gjøre med å passe på.
Vi begynte å stavre oss oppover en bakke mot kaupangen.
Vi gikk i en lang rekke bundet fast i hverandre om livet og på
føttene, og alle trellene måtte bære store bylter på ryggen. Jeg
undret meg over om det noensinne skulle bli slutt på blodslitet.
Kristus, hjelp meg …
Trellen bak meg, som het Clontarf, dyttet i ryggen på meg.
«Pass på», kjeftet han. «Du sklir jo bakover!» Det var lenge siden
jeg hadde gått på landjorden, og jeg kjente meg svimmel.
Skoreimen min hadde løsnet, og jeg slet og stønnet under den
store bylten jeg bar.
En mengde mennesker gikk oppover og nedover veien mot
bryggene, men ingen tok notis av oss. En ankomst av treller var
visst nokså dagligdags, tenkte jeg.
Var det virkelig ingen som kjente medynk?
Omsider var vi kommet opp bakken. Og der, innenfor en lange
rekker med palisader, ante jeg den største kaupangen jeg
noensinne hadde sett.
13

Utenfor var en rekke håndverks-boder, særlig smier, for dem
ville man jo ikke ha inne blant trehusene. Men det var også svære
områder for skipsbyggere, repslagere og seilmakere.
Til slutt så jeg porten, og vi fikk passere gjennom.
Inne var det et øredøvende liv. Alle slags markedsboder fantes
det, og kjøpmennene falbød varene sine. Jeg kjente kraftig
matlukt- og med ett merket jeg at jeg var fryktelig sulten. Det
var altfor lenge siden jeg hadde fått et godt måltid med nystekt
kjøtt. På skipet fikk vi bare slengt til oss sleiver med kald graut og
drakk i høyden en sup øl. Det som ble fisket, gikk til mannskapet.
I stretene mellom bodene og husene var det gjørmet og glatt,
store mengder avfall lå slengt omkring. Jeg trådde stadig i noe
– avfall fra mennesker eller dyr. Jeg ble sleip på skoene, og det
luktet ille. En av mannskapet skled og datt i gjørmen. Han bannet,
men et kvinnfolk, som åpenbart ikke brydde seg om skitten,
lo og ropte til ham. Hun innbød ham, mot litt sølv naturligvis, inn
i skålen sin. Han skulle få en grundig kroppsvask, sa hun. Mange
kvinner så med attrå på de muskelsterke, gjeve mennene fra
nord som bar både sølv og gull rundt armer og hals. For meg
kunne de være dronningen av Frankia, tenkte jeg, jeg enset dem
ikke, det eneste jeg ønsket, var et godt måltid og hvile. Uansett
var det ingen som så med attrå på en slik som meg …
14

X
– 6 –
For ingen visste at jeg var bononisk fyrstesønn. Nå var
jeg bare en i mengden av grå, uunnselige treller, slitere,
bærere, steinhuggere og arbeidere. Mennesker
uten frihet. Mennesker som var eid av andre. Som
ofte fikk et kort liv.
Men noen få av oss kunne få bedre arbeid. Jeg håpet, og ba
fortsatt.
Da så jeg trellemarkedet. Stretene videt seg ut mot en stor,
åpen, inngjerdet plass. Mengder av menn, kvinner og barn klumpet
seg sammen innenfor, der var åpenbart noen som var i familie
med hverandre og som ikke ville miste hverandre. Barn gråt
høyt og skjærende. Svære vikinger gikk rundt mellom dem og
kjeftet og brukte pisken. Men enkelte treller, særlig unge, vakre
kvinner, ble tatt til siden og fikk nye klær. Det var vel om å gjøre
å ta seg best mulig ut for mulige kjøpere, tenkte jeg.
Vi som var kommet med samme skip, ble jaget inn og henvist
til en krok. Tauet vi var bundet sammen med, ble løsnet, men
om hendene fikk vi harde rep.
I kroken ble det straks kiv og krangel om plassen, for bakken
var full av vanndammer. Menneskelig avfall lå overalt, og
det luktet ille. Selv klarte jeg å krype inn mot gjerdet, og der, på
en tørr flekk, fant jeg en hvilestilling for den trette kroppen. Jeg
15

ønsket ikke annet enn å sove. Men jeg hadde spart på en muggen
brødskalk og gomlet den i meg før noen oppdaget den og
rev den fra meg. Vi treller som ikke var av samme familie, sloss
om hver matbit, ingen tok hensyn til andre. Jeg tenkte: Så ille
hadde ikke trellene det hos min far.
16

X
– 7 –
Trellene kom fra mange land, men det var også mange
erinere der, tatt til fange av nabostammer. Etter å ha
falt litt til ro, prøvde jeg å lytte til det merkelige språket
som disse snakket. Nå måtte jeg vel lære meg
det, selv om det var mange som åpenbart også snakket norrønt.
Norrønt kunne jeg ganske bra fra før, for det var mange norrøne
i Bononia og Frankia, og jeg hadde også snappet opp ord og uttrykk
på skipet. Jeg håpet ikke det ble vrangt å forstå mine nye
herrer. Men jeg tenkte at noen kunne vel også latin? Latin hadde
jeg lært så godt hjemme at de mente jeg burde bli prest.
Med tanken på hjemmet mitt fyltes øynene med vann. Mine
stakkars foreldre, brent til døde. Min søster, drept. Alt der hjemme
før vikingene angrep var som en fager drøm, som jeg nå
våknet opp fra.
Hvor mange dager og netter jeg lå i kroken i innhegningen,
vet jeg ikke. Maten var elendig, og folk rundt meg sloss om alt.
Selv kjente jeg meg mer og mer tung i hugen – kanskje det var
bedre å dø?
Jeg så flere av trellene fra skipet mitt bli solgt. Skulle ikke
turen snart komme til meg? Alt var bedre enn å ligge her under
åpen himmel. Det gikk også mot vinter, og det regnet stadig. Jeg
var våt til skinnet og frøs forferdelig.
17

Det kom bud på meg, det forsto jeg. Men trellehandleren
ristet hver gang på hodet. Han pekte på meg og sa noe jeg ikke
skjønte. Så fikk jeg vite at han hadde påpekt at jeg kunne lese
og skrive, og håpet mitt steg: Kanskje kom jeg til bedrestilte folk?
18

X
– 8 –
Men en dag, mens jeg som vanlig satt lent inn mot
gjerdet, motløs, la jeg merke til et følge med velkledde
folk som kom mot trellemarkedet. Det var
en eldre kvinne som red på en gråskimlet hoppe,
hun var kledd i rød serk med en mørk blå kappe omkring seg og
hadde store sølv- og gullsmykker om halsen. Hun var fulgt av to
staselige krigere til fots som bar praktfulle frankiske sverd. Det
var også en ung gutt i følget, og jeg skjønte han var tolk, for alt
den eldre kvinnen sa, ble oversatt av ham til norrønt.
Kvinnen ble hjulpet ned av hesten, og en av krigerne tok tøylene.
Hun sto lenge og samtalte med trellehandleren. Han pekte
rundt seg, på den våte, forhutlede flokken vår, mange syke, og
ville åpenbart skryte mest mulig av oss. Kvinnen fnøs. Hun tok til
å kjefte, og jeg lo litt inne i meg – selv om jeg ikke kunne språket,
var det tydelig at hun var talefør.
Så ropte trellehandleren på meg. Jeg så forbauset opp. Ikke
var jeg noe særlig å se på, ikke var jeg sterk. Men han ropte:
«Cænwulf, Cæn – kom hit!» De hadde begynt å kalle meg Cæn.
Jeg stavret meg opp, ble hentet ut gjennom porten til innhegningen
og stilte meg foran følget.
«Knel!» kommanderte trellehandleren.
Jeg gjorde som han sa. Jeg knelte i sølen foran den gamle
kvinnen.
19

Hjertet tok til å hamre i brystet på meg. Dette var velhavende
folk, det var lett å se.
«Her er en ung mann som sier han er fyrstesønn», begynte
trellehandleren, og gutten oversatte til erinsk. «Men det sier de
jo alle ...»
Kvinnen avbrøt ham og snakket til gutten. Gutten sa: «Fruen
spør om han har noen kunnskaper.»
«Si til din frue at han påstår han kan latin, og at han kan lese
og prente skrift-tegn.»
Kvinnen tenkte seg om litt. Så snakket hun på nytt til trellehandleren
gjennom tolken, og han sa til gutten: «Som du hører,
sier fruen at du skal ri hjem og spørre presten om han kan
komme med en bok, så får vi se om denne unge mannen taler
sant. Skynd deg, jeg har ikke hele dagen.»
Gutten kastet seg på hesten, og etter noe tid kom han tilbake
med en gammel prest. Presten holdt en stor, vakker bok under
den ene armen mens han klamret seg om livet på gutten med
den andre. Boken var innbundet med stivt, farget, ornamentert
skinn og hadde en lås. Jeg forsto at han nødig gjorde dette,
boken måtte være svært kostbar.
Kvinnen sa noe til presten. Han kom seg ned av hesten, holdt
boken foran meg og bladde opp. Gutten var med og støttet opp.
Jeg hadde ingen problemer med å lese i den. Det var en homiliebok.
Jeg leste og oversatte fra latin: «… Og så ba vår Herre
Jesus Krist disiplene om å bryte brødet hver gang de skulle minnes
ham, og derfor skal vi ihukomme vår Frelser på denne måten
og …»
«Stopp, stopp!» Presten talte til meg på norrønt. «Du kan
lese, og du kan latin, det er åpenbart.»
Kvinnen så nærmere på meg. Hun sa noe til presten, som
nikket. Presten sa til trellehandleren: «Kongen er egentlig ute
20

etter flere folk som kan vokte kveget. Men jeg tror at han her
kanskje kan bistå vår unge jomfru. Hun trenger mere lærdom,
og jeg rekker ikke over alt. Hvis vi får vasket ham og kledd ham
opp litt, skulle jeg tro kongen vil overveie det – skjønt noe å se
på er han jo ikke akkurat. Jeg visste at jeg var så tynn at ingen
kunne tro at jeg hadde styrke i kroppen, og at ansiktet mitt ikke
var vakkert. Men det såret meg likevel å høre noen si det.
Trellehandleren nikket og nevnte en sum. De kranglet en del
fram og tilbake, men ble til slutt enige, og kvinnen la noen sølvmynter
i hånden hans.
Jeg var ør av lykke. Skulle jeg komme til en velstående familie,
og lære en ung dame å lese?
Så sa trellehandleren til meg: «Ja, unge mann, din lykke er
gjort. Du skal nå til kong Flatihbertach, han er bror av overkonge
Domnaill ua Néill av Tara og har et mindre rike under broren. Se
til å oppføre deg! Jeg skal ikke ha noen klage på deg!»
Jeg støkk, men jeg kjente også at noe av min gamle verdighet
kom tilbake. Jeg stilte meg opp foran kvinnen, rak i ryggen.
Likevel var jeg urolig. Jeg skulle til en fremmed hird og lære et
nytt språk. Og jeg skulle undervise en ung dame. Tenk om denne
damen var vrang og uvillig til å lære? Tenk om hun behandlet
meg som en hund?
Kvinnen talte igjen til gutten, og han nappet meg i armen og
sa: «Fru Muriel sier at du må ha nye klær, nå. Du kan ikke vise
deg for kongen på denne måten. Kom, vi skal til tøyhandleren!»
Jeg så ned på serken min, den trengte så visst å bli erstattet,
den var ganske ødelagt etter brannen, den tunge sjøferden, piskingen
og all sølen i trellehandlerens innhegning.
«Hvem er fru Muriel, egentlig?» hvisket jeg til ham.
«Hun er vår yndige jomfru Sunnivas gamle amme!»
«Og jomfru Sunniva er …?»
21

«Hun er kongens datter. Og ingen er hennes like – så du må
aldri, aldri såre henne eller komme henne for nær, forstår du?»
Gutten så alvorlig ut.
Jeg nikket. Jeg hadde så visst ingen tanker om å nærme meg
en jomfru, en konges datter.
Dessuten var jeg jo bare en trell.
22

X
– 9 –
Noe senere var jeg på vei opp mot gården til kong
Flaithbertach sammen med fru Muriel, gutten, som
jeg hadde fått vite het Conn, og krigerne. Presten
hadde vendt hjem til fots. De hadde tatt sjansen på
å løse hendene mine, og det var jeg glad for. Det var et stykke å
gå, og det regnet og var kaldt, men jeg merket det nesten ikke.
Jeg hadde fått en helt ny serk i tykt mørkt ullstoff, og nye sko. De
nye klærne gjorde at jeg ikke frøs, og liknet litt mindre på en trell.
Jeg var fast bestemt på at jeg skulle vise meg tilliten verdig,
de hadde av en eller annen grunn fått tiltro til meg, og kanskje
tiltro til at trellehandleren talte sant da han sa jeg var fyrstesønn?
«Det var godt at fru Muriel hadde sølv», lo gutten mot meg.
«De norrøne vil jo ikke ha noe annet.»
«Skulle hun ikke ha sølv?» spurte jeg forbauset.
«Her i landet pleier vi å betale med kyr», sa Conn.
«Kyr?»
«Ja, melkekyr. En halv ku er en sèt.»
Jeg lo tilbake. «Dere må ha mange kyr, da.»
«Bare vent, kongen har hundrevis.»
«Men har han virkelig ingen til å undervise datteren?» undret
jeg.
«Nei, kongen trenger sårt flere folk med kunnskaper», svarte
23

han. «Alle krigene har utarmet kongeriket hans. Du skjønner
– når vi erinere ikke synger, så sloss vi. Og når vi ikke sloss, så
synger vi … Og nå er det ikke lenger bare vi erinere som sloss oss
imellom, også de norrøne skaper ufred.» Så senket han stemmen
og hvisket: «Skaldene vegret seg til slutt for å tjene ham,
og dro heller til Frankia.» Jeg forsto at det måtte være en skam
for kongen å miste skaldene sine.
«Men er det da skaldene som underviser?»
«Ja, skaldene underviser, de spiller ikke bare på strengeleikene
og kveder – de er historiefortellere, kunstnere, leger og
lærere også. Derfor er de verdifulle for oss.»
«Så hva med prestene?» Jeg var vant med at det var prestene
som ga lærdom i troen.
«Prestene deler selvsagt kunnskapene sine, i tillegg til å lede
messen og gi sakramentene. Mange skalder har valgt å bli prester,
for troen betyr mye for oss erinere. Men presten hos kong
Flaithbertach kommer ikke fra Erin og har vansker med språket
vårt. Og du hørte hva han sa – han rekker ikke over alt.»
Fru Muriel så strengt ned på Conn. Hun sa noe i rasende fart,
og gutten tidde.
Jeg hadde mye å lære – om kongeriket, om språket og om
skikkene deres – det forsto jeg. Men jeg ivret etter å begynne,
kanskje ville jeg få være et nesten alminnelig menneske igjen?
Jeg ba gutten oversette noen ord fra norrønt til erinsk. Jeg forsøkte
meg på «takk» og «ærede konge» og slike ting, jeg ville
ikke komme til kongen som et naut. Jeg gjentok etter Conn, og
etter noen forsøk hvor han brøt ut i latter, klarte jeg sånn noenlunde
å si ordene. Conn skrøt av meg. «Bare vent, før sommeren
kan du språket vårt», sa han.
Jeg var slett ikke sikker.
24

X
– 10 –
Så var vi ved porten, og krigerne som voktet den så
mistenksomt på meg. Men fru Muriel sa noe, og de
slapp oss inn.
Det yrte av liv innenfor palisadene, nesten som i
kaupangen. Det var et stort område, i tillegg til selve hallen var
det mange uthus, smier og et ildhus. Der var griser i innhegninger,
høner som gikk fritt, hester i båser, treller som gikk rundt og
bar på ved eller vann, øvrige tjenestefolk og mange krigere. Bakken
var sopt for avfall etter dyr og mennesker, og det likte jeg.
Folk hadde det svært travelt, for det var dagen før Kristmesse,
og det skulle kokes og bakes til høytiden.
Vi gikk inn i hallen. Jeg hadde aldri sett en så praktfull hall.
Det var enda høyere under taket enn hos min far, og vakre tjeld
var hengt opp på alle veggene. Jeg kikket nysgjerrig på bildene:
Det var bilder fra Evangelieboken, og andre bilder av en konge
og noen krigere og en kvinne. Det var scener med kamp og det
var en drage og mange andre uhyrer. Kongen på ett av bildene
stakk sverdet i dragens munn. Jeg tenkte at dette måtte jeg
spørre om ved et senere høve. Var det kong Flaithbertach bildene
skulle forestille?
Mange blankpussede kar av kobber sto oppstilt på hyller på
veggene, og det fantes også et par vakre og sjeldne krukker fra
25

en unge adelsmannen Cænwulf fra Bononia mister
alt når vikingene brenner familiens borg.
Året er 976 e.Kr. Han overlever, men blir tatt
som trell og solgt på trellemarkedet i Dublin. Der
kjøpes han til kong Flaithbertachs hird, for å tjene
som lærer for den unge kongsdatteren Sunniva.
Hun er vakker, og drevet av en urokkelig tro. Mellom disse oppstår et
dyp kjærlighet, men Cænwulf skjønner til sin sorg at hun ikke kan røres.
Når et tvangsekteskap så truer Sunniva, velger hun å dra ut på storhavet
med en trofast flokk, deriblant Cænwulf. Disse trosser forfølgelser og
mange prøvelser, og ender til slutt opp ved øya Selja ved Stadt. Her lever
de i skyggen av svarte fjell og hedenske guder. Til slutt skjer en dramatisk
hendelse som skal komme til å prege norsk historie for alltid.
X
«Dette er et mesterstykke. Det er rett og slett et strålende eksempel
på hvordan en historisk roman skal være.»
– Øyvind Hartberg, prest og forfatter
X
Heidi Frich Andersen, født 1959, er teolog av utdannelse
med kirkehistorie som spesialfelt. Hun er forfatter og
billed kunstner og bor utenfor Brønnøysund i Nordland.
Hun har også utdannelse innen sjelesorg. Andersen er
kjent for å skrive dypt menneskelige romaner med sterk
historisk forankring og teologisk tyngde. Tidligere har
hun utgitt romanen Men utenfor er hundene (2024) om Tore Hund og
har også skrevet et skuespill om Olav den Hellige.
WWW.VENTURAFORLAG.NO