Heidi i smerte og latter

HEIDI – i smerte og latter

HEIDI KORNELIUSSEN
«Det ordner seg alltid.»
Skrevet i samarbeid med
Alf Henning Fredstad
 3

HEIDI – i smerte og latter
Copyright © Ventura forlag AS 2026
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Foto i boken: Jostein Skevik, Kai-Samuel Vigardt
Modum Begravelsesbyrå, Alf Henning Fredstad, privat
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15,45 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag juni 2026
ISBN 978-82-8365-232-1
Bibelsitatene er hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet
om ikke noe annet er sagt.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
4 HEIDI – i smerte og latter

Innhold
Forord .............................................................................................................. 7
1 – Da Geir ble borte! ....................................................................... 9
2 – Den utrolige høsten ................................................................ 19
3 – Vikersund i liv og i død ........................................................ 25
4 – Voksen på godt og vondt ..................................................... 31
5 – Det vanskelige livet ................................................................. 37
6 – Trubadur og gledesspreder ................................................. 41
7 – Et liv i rus og dus ...................................................................... 47
8 – Mirakelet Maria ........................................................................ 53
9 – Første tur på rehabilitering ................................................. 57
10 – En sjelden familiereise ........................................................... 61
11 – Visjonen vokser frem .............................................................. 69
12 – Ha tro for egen lønn ............................................................... 79
Innhold 5

13 – Nye skjær i sjøen ....................................................................... 89
14 – Et hotell i fjellheimen ............................................................ 95
15 – Et Thon-hotell i Røyken .................................................... 111
16 – Med Geir til det siste .......................................................... 119
17 – Drømmeplass 700 meter opp ........................................ 129
18 – Det ordner seg alltid ............................................................ 139
19 – Ble jeg virkelig helbredet? ................................................. 143
Fem steder, fem opplevelser ......................................................... 147
Fakta ........................................................................................................... 159
Hilsen fra de fire eldste barna – KJÆRE MAMMA! .... 161
Fra skam til stolthet .................................................................. 163
Du har bygget sten på sten .................................................. 165
Varm og tilstedeværende ....................................................... 168
En mamma som tar seg tid ................................................. 170
6 HEIDI – i smerte og latter

Forord
Boken du nå holder i hånden vil gi
håp, være trosstyrkene og inspirere
deg til å våge å tro Gud inn i ditt liv. Heidis
historie berører, uansett hvilke omstendigheter
og livssituasjon du er i.
Ett levd liv! Et budskap om å bli reist
opp fra et liv i håpløshet til å blomstre
og bli en stor velsignelse for så mange.
Et møte med Jesus kan snu mørke til
lys – og håpløshet til et fast håp.
Det har vært, og er fremdeles en inspirerende
glede å kjenne Heidi. I over
Elisabeth Mork
20 år har jeg med egne øyne fått se det
du blant annet skal få lese om, nemlig
å gå i ferdiglagte gjerninger. Det å se Heidi gå i ferdiglagte gjerninger
har lært meg at du må lytte til Guds stemme i ditt indre. Som Heidi
ofte har sagt «jeg har tankekjør for veien videre og ser ikke rundt neste
sving. Men jeg opplever en fred dypt i mitt indre så jeg forholder meg
til den og går fremover i tro!»
De fleste som kjenner Heidi, vil nok tenke på glede og latter – en
rungende latter som høres lang vei og varsler om at hun kommer. Den
er smittende, og i tillegg kraftfull, fordi den er født ut av smerte. Tøffe
omstendigheter, tap og død har vært en del av Heidis liv. Og det å stå
ved siden av henne da Geir døde, var både tøft og smertefullt, men
også trosstyrkene.
Forord 7

For jeg så hvordan hun stolte på Gud og fikk styrke og kraft til å
gå videre i den visjonen Geir og hun hadde sammen. Heidi sitt budskap
handler om å se andre til tross for egen smerte, være til hjelp og
velsignelse med det man selv har erfart, og gi videre den nåde man selv
har mottatt.
Heidi har vært til inspirasjon for så mange, som siden har fått blomstre
i sine oppgaver. Gjør deg klar til å lese om en kvinne som valgte
å tro Gud, og som fikk erfare at Jesus holder gjennom alt! Det finnes
et håp – et sjelens anker – som holder gjennom livets stormer. Heidi
er et eksempel på det.
Elisabeth Mork,
trofast venninne
8 HEIDI – i smerte og latter

– 1 –
Da Geir
ble borte!
Det var 12. mars 2020, rett før lunsj-tid. Geir og jeg, pluss de frivillige
og ansatte på «Storstua» i Røyken, gjorde en bønnevandring
i det store hotellet denne dagen. Vi hadde bønnevandringer ved jevne
mellomrom. Det var 10-12 menn og kvinner som gikk rundt i det store
huset og ba. Vandringen endte opp i møtesalen på «Storstua». Da vi kom
dit, utbrøt jeg: – Legg merke til denne dagen – og tiden som kommer.
Jeg følte det var noe ekstraordinært på gang.
Vi hadde hørt fra den store verden at det var et virus i omløp, en svært
smittsom variant – og som fikk hele jordkloden til å skjelve.
Samme ettermiddag samlet vi oss, de samme personene, i TV-stua
i underetasjen på «Storstua» – for å høre og se nyhetene. For situasjonen
var så dramatisk at nå sendte TV-stasjonene nyheter hele dagen,
ja, mere til. Da fikk jeg åpenbart det som lå i underbevisstheten min:
Norge blir nedstengt fra denne dag.
Vi hadde holdt det gående i to år på «Storstua». Det var en spennende
og arbeidsom tid. «Storstua» var i god stand, men det var likevel mye
som skulle ordnes. Og da nedstengningen ble proklamert, var det bare
å snu seg rundt på nytt. Vi måtte permittere de to som var ansatt hos
oss, men Geir og jeg måtte jo bli værende på våre poster. Ellers hadde
vi vært nødt til å stenge hele driften.
Da Geir ble borte! 9

Alle møter som var påtenkt måtte avlyses. Økonomien var anstrengt.
Vi levde litt fra det ene arrangementet til det andre. Og påsken var ikke
langt unna. Bestillingene var i orden. Flere grupper hadde booket tid
og rom. Og vi tenkte: Når vi er ferdig med påsken, kan vi endelig få
betalt alt vi har utestående.
Men slik ble det ikke. Nedstengningen av landet varte og rakk. Vi
måtte stryke bestillinger i tur og orden. Og vi tenkte ofte: Må vi legge
ned hele driften?
Men nei, vi kjente samtidig på at hvis Gud har satt i gang dette
arbeidet, så er det Han som må fullføre det.
Vi hadde fått følgende beskjed fra Herren da vi startet driften på
«Storstua» i 2018: «Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene
forgjeves» (Salme 127). «Uten Gud er alt forgjeves» er overskriften
på den salmen. Og det er jo SÅ riktig.
Så inntraff miraklene. Ja, det var faktisk en rad av mirakler at vi kom
igjennom de påfølgende månedene. Vi hadde drift hele tiden, men
måtte holde alle regler i forhold til mat, avstand til folk osv. Men det
var tilstander som i en krig, og alle var på tå hev. Ikke minst politiet.
En kveld sto det plutselig tre busser på parkeringsområdet. Vi vet
ikke helt hvor de kom fra, men de tre som kjørte bussene hadde skjønt
at vi hadde åpent. De trengte overnatting. Og de fikk sine rom. Sjåførene
hadde lagt seg da politiet plutselig banket på hoveddøra.
De hadde sikkert blitt tipset av noen av hotellets naboer. Da det
stod tre store busser på plassen, hadde de sikkert tenkt at det var fullt
av folk på tur. Da politiet oppdaget at det kun var de tre sjåførene som
hadde fått innlosjering, dro de til neste oppdrag.
På mirakuløst vis kom det inn penger til «Storstua» i denne perioden.
Og da landet fikk et pusterom fra nedstengningen i sommermånedene,
fikk vi sjansen til å ha noen flere gjester. Det var mye arbeid,
for vi måtte holde alle restriksjoner i sjakk. Men denne perioden førte
til at vi fikk inn nok inntekter til å få betalt regningene.
Og så begynte vi å bruke sosiale medier i langt større grad enn tidligere.
Det gjorde at enda flere ble oppmerksomme på oss i denne tiden
10 HEIDI – i smerte og latter

– og hjalp til med pengegaver. Det var til enhver tid 15–20 personer
som jobbet som frivillige. Vi var en egen kohort, et begrep som ble
mye brukt under koronapandemien for å beskrive grupper som skulle
holde seg samlet og minske kontakt med andre kohorter. Dette for å
begrense smitte.
Jeg husker spesielt en dag i denne perioden hvor vi manglet 100 000
kroner på en regning til Thon-gruppen, som eier «Storstua». Jeg sa: – Vi
kan jo ringe for å få utsatt betalingen. Men det var som om noe reiste seg
inni meg og jeg utbrøt plutselig: – I Jesu navn, så skal den betales i tide!
Bare et par timer senere ringte en ukjent mann til oss og spurte:
– Hvor mye trenger dere? Jeg har kjent at jeg skal gi 100 000 kroner
til deres organisasjon.
Slike tilfeller opplevde vi ofte i denne perioden.
Jeg husker jeg en fredag sjekket kontoen vår og oppdaget at det
plutselig sto 146 000 kroner der. Jeg tenkte – dette kan ikke stemme.
Men jeg kunne ikke se hvem, eller hvor dette beløpet kom fra. Det
var helg og transaksjonen ville åpenbares først på mandag.
Det viste seg at det var en mann i Sverige som hadde satt inn pengene.
Det gikk nok en dag eller to, så fikk vi ytterligere 10 000 kroner fra
samme mann. Han skrev: – Her kommer resten.
Det var mange andre hoteller i denne perioden som var stengt og brukte
tiden på å pusse opp. Og det kom oss til gode på en fantastisk måte.
For vi holdt jo oppe – og var på jobb.
Vi fikk også mulighet til å hente overflødige ting hos andre, og kunne
dermed oppgradere vårt eget sted. Han som hadde ansvaret for oppgraderingen
av et hotell i Sandefjord, ble så begeistret for vår arbeidsmoral
og store innsats at han lovte å gi beskjed om det var andre hoteller i
liknende situasjoner som trengte en hjelpende hånd. Og det skjedde.
I Scandic Park Sandefjord hjalp vi til med å få ut møbler fra alle rom
– og som takk for jobben kunne vi ta det vi ville. Dermed endte vi
opp med senger, bord, stoler, sofaer, lamper, minibarer, gardiner og
mer til. Og vår gode kontakt i Sandefjord glemte ikke hva han lovte
Da Geir ble borte! 11

– for plutselig fikk vi invitasjon til å gjøre en innsats i Holmenkollen
Park Hotell.
Våre ryddemannskaper rykket inn. Vi kastet det som ikke kunne
brukes mer, men kunne beholde det vi selv ville. Herfra fikk vi også
møbler som fornyet vår egen matsal.
Dette var de to største jobbene for oppgradering vi hadde i den lange
koronatiden, da Norge var nedstengt.
Da restriksjonene gradvis ble lempet på, fikk vi et oppdrag på Scandic
Oslo City, hvor vi også endevendte alle rommene. Deler av arbeidsgjengen
passet på å starte tidlig, og takket ja til å spise frokost på stedet.
Og da vi en dag satt der med kaffe, brød og speilegg, fikk vi en unison
oppdagelse av hvor fine stolene i matsalen var. En av oss utbrøt: – I Jesu
navn, disse stolene kunne vi tenke oss.
Det gikk noen måneder, så en dag ringte vaktmesteren på hotellet
og spurte om vi trengte stolene som sto i matsalen. Vi måtte svare som
sant var – ja, vi tar gjerne dem.
Nærmere jul i 2020 kunne vi søke korona-støtte, som kompensasjon
for grupper vi måtte nekte adgang i den vanskelige tiden. Vi hadde jo
mistet store inntekter, tross alt. Vi søkte om 746 000 kroner.
Plutselig en dag i januar 2021 sto det eksakte beløpet på kontoen.
Vi fikk altså utbetalingen før vi hadde fått vedtaket skriftlig. Det var
som et slags håndtrykk fra himmelen. Og vi fikk betalt alle regninger
som lå der – nok en gang.
Fra glede til sjokk
Vi skriver tiden fram til torsdag 4. november 2021. Vi våkner til ny dag og
Geir kjenner seg uvel. Han tar korona-testen. Den viser seg å være positiv.
Korona-tiden var i høyeste grad preget av vaksiner. De fleste var
positive til å la seg vaksinere. Noen var mindre ivrige. Geir og jeg hørte
til de siste. Vi hadde snakket mye om dette, men ikke diskutert for eller
imot. Geir hadde lest en rekke artikler og satt seg grundig inn i fordeler
og ulemper ved vaksinen. I ettertid har jeg sett at mye av det han sa
– og mente – var riktig. Ikke minst når det gjelder ettervirkninger av
vaksineringen. Så han og jeg sto sammen om valget vi tok.
12 HEIDI – i smerte og latter

Geir ble ikke veldig syk med en gang. Han var høyst oppegående.
Dagen etter at Geir testet positivt, følte heller ikke jeg at formen var
slik den skulle være.
Så var det min tur til å ta testen. Det var en fredag. Og den var også
positiv. Gjennom helgen ble jeg gradvis mer og mer syk, og på mandag
klarte jeg ikke stå på bena. Geir var fortsatt oppegående.
På tirsdagen følte jeg at tilstanden var noe bedre og prøvde å ta en
dusj. Men skinnet bedrar, jeg klarte nesten ikke å få ut såpa av håret.
Det var bare å gå og legge seg igjen. Og Geir var mest bekymret for meg.
På onsdagen våknet jeg frisk som en fisk. Og gikk i gang med å
endevende huset. Jeg skulle ha ut alle rester av koronaen som måtte
sitte i vegger og møbler og dyner og puter. Jeg hadde ingen antydning
til korona. Det var helt utrolig.
Men Geir begynte å bli dårligere. Den påfølgende fredagen, en uke
etter at jeg tok korona-testen, spiste vi frokost sammen. Jeg hadde nå
blitt klarert for å jobbe igjen, og gikk av gårde fra huset vårt og over til
«Storstua.» Geir gikk og la seg.
Midt på dagen var jeg innom og spurte om han ville ha middag.
Det bekreftet han.
Da jeg kom med maten på kvelden, skjønte jeg at noe var i ferd med
å bli alvorlig galt.
Han spurte plutselig: Har du fått betalt alle regningene? Det var noe
han aldri tok opp, for han stolte alltid på at jeg gjorde det.
Så begynte han å snakke om vigslet jord. Og det var en del andre
ting som også virket en smule utenfor vanlig kommunikasjon. Dette
var siste gang vi skulle snakke sammen.
Jeg ringte legevakten i Røyken. Sykebilen kom ganske raskt. Etter
en kjapp undersøkelse på stedet bar det rett til sykehuset i Drammen.
Det var 12. november.
Geir ble lagt i respirator og kunstig koma. Dagen etter fikk vi et ord
fra Bibelen: «... og vi tror Herren for et mektig gjennombrudd».
Tilstanden hans ble fort kjent blant folk. Bønneaksjoner ble iverksatt.
14 dager senere skriver jeg på Facebook:
«Vi takker for all forbønn for Geir. Status pr. 18. november er
stabil, kritisk, etter seks dager i respirator grunnet lungesvikt og
Da Geir ble borte! 13

lungebetennelse. I går kveld ble situasjonen dramatisk dårligere. Men
takket være forbønn snudde det etter noen timer. Og det stabiliserte
seg. Igjen. Etter siste legevisitt viste det seg en ørliten bedring. Vi står
på Salme 41, 3-4: «Herren skal bevare ham og holde ham i live. Og
han skal være salig på jorden. Du skal ikke overgi ham til fiendens
vilje. Herren skal styrke ham på sykeseng. Du skal støtte ham på hans
sykeleie».
Jeg fikk lov å besøke ham på rommet og stå ved sykesengen, i tillegg til
hans egne to barn, Remi og Maria. Sykepleierne var veldig strenge på
å holde reglene om avstand. De andre barna fikk kun se Geir gjennom
et vindu. Det var en tøff tid.
Lørdagen opprant. Det var 20. november. På formiddagen fikk jeg
en telefon fra sykehuset. Geirs tilstand var blitt forverret. Det var dramatisk:
– Dere bør komme så fort som mulig!
Det var Remi og Maria, pluss døtrene mine, Linn og Elisabeth, og
meg selv som reiste til Drammen sykehus. Vi ble møtt av legen som sa
at det ikke var noe håp mer. De ville koble fra respiratoren.
Vi gikk inn på rommet hans, en og en, for å ta avskjed.
Deretter samlet vi oss på venterommet. Legen gikk inn for å skru
av respiratoren.
Det gikk bare noen minutter. Så var alt over.
Jeg tok fram telefonen og fant en sang av Geir. Så spilte vi den. Og
legen som hadde skrudd av respiratoren fikk også høre – og ble mektig
rørt – for stort sett alle sangene til Geir handler om himmelen.
Vi forlot sykehuset om ettermiddagen. På vei ut måtte vi også bruke
håndsprit. Ikke bare inn på sykehuset, altså, men også ut. Remi, sønnen
til Geir, får spruten midt i det venstre øyet. Og plutselig ser alle for seg
hvordan Geir ville sett humoren i akkurat den situasjonen.
Ute av sykehuset hører vi kirkeklokkene slå på Bragernes torg og
fyrverkeri viser seg på himmelen. Vi tenker samme tanke, og sier:
– Dette er til Geirs ære.
Men toppen av alt skjer på parkeringsplassen – for der ligger en parkeringsbot
pent og pyntelig på bilen min. Det hadde også Geir ledd av.
14 HEIDI – i smerte og latter

INNSPILLING: «Take My Heart» omfatter tre sanger som ble spilt inn bare tre
dager før Geir ble syk. Du finner dem på Spotify.
Vi har en porsjon galgenhumor i vår familie. Jeg har vært igjennom
ganske mye i livet og hvis jeg ikke hadde sett det komiske i noen av
situasjonene, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle klart meg.
To dager før Geir ble syk spilte han inn tre sanger. En av dem heter
«Take My Heart». Det var som om han visste noe var i gjære i forhold
til sin egen livssituasjon.
Sangene ble ferdigstilt etter hans død og er nå tilgjengelig på Spotify.
Begravelsen i Heggen kirke, et steinkast fra Vikersund-bakken, ble
holdt 1. desember. Det kom over 150 mennesker, midt i koronatiden.
Det ble en gripende begravelse ledet av Svein Nordvik.
Da Geir ble borte! 15

MINNES: Geirs kjente positur preget inngangen til Heggen kirke 1. desember 2021.
Det var altså ingen prest i den norske kirke som ledet begravelsen,
men en evangelist og en god venn av Geir.
Begravelser varer sjelden lenger enn 45 minutter. Og begravelsesbyrået
bemerket også dette. – Blir det lengre vil de fremmøtte bli utålmodige,
ble det sagt.
Begravelsen til Geir varte det dobbelte, og mer til. Og ingen forlot
kirken før tiden. Geir selv hadde en hilsen til forsamlingen, klippet
ut fra en av hans taler. Han sa: «Bilen min får jeg ikke med meg til
himmelen. Gitaren får jeg ikke med meg til himmelen. Kona mi får
jeg med meg, for hun er frelst. Og jeg skal til himmelen. Men hva
vil du?»
Det ble en begravelse preget av sorg, glede, humor og vakker sang.
Begravelsen ble avsluttet med opptak av sangen «If Tomorrow Never
Comes», sunget av Geir og hans datter Maria.
Minnestunden ble holdt på «Storstua.» En av de som hadde hatt lyst
til å være nettopp der, var fastlegen til Geir. De to hadde mange gode
samtaler, spesielt om troen til Geir.
16 HEIDI – i smerte og latter

Fastlegen har tusenvis av konsultasjoner hvert år, men møtene med
Geir var helt spesielle.
I ettertid så er det kanskje mange som tenker – dere fikk jo en lovnad
om at han skulle leve. Men jeg tenker som så, at når han nå fikk reise
hjem til himmelen så ble han fullstendig helbredet. Han hadde fullført
løpet og bevart troen.
Min kjære Geir Korneliussen ble 59 år gammel og hviler på Heggen
kirkegård, med et halvt blikk vendt mot verdens største hoppbakke,
Vikersundbakken. Det passer for Geir, han tenkte alltid stort.
Han deler plassen med sin mor, Leni Korneliussen, som døde to år
tidligere. Hun ville det slik.
I en konfirmasjon til ett av barnebarna, hvor Leni også var til stede,
kom jeg til å si: – Når jeg dør så vil jeg begraves ved Heggen kirke. Selv
om jeg har vært mange plasser i
livet så er et på Vikersund røttene
ligger. Og da svarte Leni, moren
til Geir:
– Da vil jeg også ligge der, i
samme grav. For jeg vil ikke ligge
alene.
Og slik ble det. Leni hadde
gjort plassen klar for Geir.
BEGRAVELSEN: Gitaren fikk en sentral
plass i Geirs begravelse.
Da Geir ble borte! 17

18 HEIDI – i smerte og latter

– 2 –
Den utrolige
høsten
Det var onsdag 3. november. Og fint vær. Geir og jeg hadde tatt
oss en fridag fra arbeidet på «Storstua». Vi hadde bestemt oss for
å bruke dagen godt og hadde pekt ut Sems-vannet,16 km unna, som
et mål. Sems-vannet er en perle i Asker kommune, idyllisk og perfekt
plassert. Man bruker en times tid i rolig gange for å komme rundt vannet.
Geir var ikke så veldig begeistret for utflukten, for ryggen hadde
plaget ham mye i det siste.
Men han sa seg villig til å bli med. Og jeg tenkte – du har vært ganske
positiv det siste halvåret med å si ja til ting. I ettertid har jeg også tatt
inn over meg at det som skjedde siste halvåret var en slags forberedelse til
det som skulle komme, at Geir var på oppløpet av sitt liv og sin tjeneste.
Det ble en spesiell dag og tur. Vi pratet om løst og fast, men mest
om jobben. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta telefoner på denne rundturen,
den skulle være vår, helt privat. Bare i nødstilfeller ville vi svare,
og spesielt hvis resepsjonen på «Storstua» slo på tråden.
Og så skjedde akkurat det. Telefonen ringte, og Geir svarte. Resepsjonsvakten
fortalte at en gutt som var i nød hadde ringt – og det var
en smule kritisk.
Geir fikk telefon-nummeret fra resepsjonsvakten og ringte opp
vedkommende.
Det viste seg ganske riktig at denne gutten var i en fortvilet situasjon
og hadde ingen plass å være. Han hadde bakgrunn som rusmisbruker.
Den utrolige høsten 19

JENTA I RØYKEN
Det var en gang ei jente som startet et hotell i Røyken, et steinkast
fra E134, mellom Drammen og Oslofjord-tunnelen. Heidi
Korneliussen var hennes navn. Men det stoppet ikke der.
Heidi lengtet også etter fjellet. Og dermed startet hun en ny virksomhet,
700 meter over havet, i Gudbrandsdalen. Nå leder hun både
«Storstua» og Øyer Fjellstugu. Hun gjør det med glede, omsorg og en
rungende latter. Heidi er inkluderende, hun ser alle, både arbeider, frivillig
og gjest. Men det har ikke alltid vært slik.
Heidi hadde i mange år nok med sitt. Et liv på Vestlandet. Vold i nære
relasjoner, som det heter. Et ødelagt ekteskap. Så et nytt forhold, livet med
Geir. Narkoman, trubadur, glad kristen, inkluderende. Heidi og han var
sammen om lederskap flere steder, også på «Storstua». Men det var her,
midt under Korona-pandemien Geir fikk hjemlov, og Heidi ble alene. Da
var ungeflokken på seks god å ha.
En ny hverdag ventet, alene om ansvar, men som alltid med en urokkelig
tro på Vår Herre.
WWW.VENTURAFORLAG.NO