Men Gud er ikke beseiret

Men Gud er ikke beseiret

3

Men Gud er ikke beseiret

Revidert utgave

Copyright © Ventura forlag AS 2026

Sats og omslag: Kristian Kapelrud

Forsidefoto: ChatGPT

Skrift: Adobe Garamond Pro 11/13,8 pt.

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia

1. opplag juni 2026

Først utgitt i 2008 av Lunde Forlag.

Første utgave av boken ble til med stipender fra

Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening NFFO,

Statens kunstnerstipend og Norsk Misjon i Øst.

ISBN 978-82-8365-231-4

Bibelsitatene er hentet fra

Det norske Bibelselskapets 1978-oversettelse.

Ventura forlag AS

2312 Ottestad

post@venturaforlag.no

www.venturaforlag.no

4 Men Gud er ikke beseiret

INNHOLD

Forord til revidert utgave 2026 ................................................... 9

Forfatterens innledning ................................................................ 13

Revidert utgave 2026 ..................................................................... 15

De forfulgtes visdom ...................................................................... 17

Kjente martyrers bønner .............................................................. 21

BIBELEN OG URKIRKEN .............................................. 23

Forfølgelse i Det gamle testamentet ....................................... 23

Jesus ........................................................................................................ 24

Hvetekornets lov ............................................................................... 24

Den rettferdige lider og korsfestes ........................................... 25

Guds Lam ............................................................................................ 26

Urkirken ............................................................................................... 26

Jesus forutsa forfølgelse ................................................................. 27

Apostler og evangelister ................................................................ 28

OLDKIRKEN .................................................................................. 35

Forfølgelsene i romertiden ........................................................... 35

Kristendom – en ulovlig religion ............................................. 35

Den første forfølgelsen under keiser Nero ........................... 36

Den andre forfølgelsen .................................................................. 37

Den tredje forfølgelsen .................................................................. 37

Den fjerde forfølgelsen under Markus Aurelius ............... 38

Den femte forfølgelsen .................................................................. 40

Den sjette forfølgelsen ................................................................... 46

Den sjuende forfølgelsen .............................................................. 46

Den åttende forfølgelsen .............................................................. 48

Den niende forfølgelsen ................................................................ 51

Den tiende forfølgelsen – «martyrenes tid» ........................ 51

Helliget en himmelsk brudgom ................................................ 52

Koptiske kristne ................................................................................ 53

Ariansk forfølgelse ........................................................................... 54

Goterne ................................................................................................. 56

Innhold 5

ASIA ............................................................................................................ 57

Muslimske land og områder

i Arabia og Midt-Østen ....................................................................... 57

Arabia og Midt-Østen ................................................................... 61

Saudi-Arabia ....................................................................................... 63

Den arabiske halvøy – Jemen ..................................................... 67

Irak .......................................................................................................... 68

Forfølgelse av kristne fra Den islamske stat (IS) .............. 71

Kurdistan ............................................................................................. 72

Palestinske områder ........................................................................ 73

Muslimske land og områder

i Asia utenfor Arabia ............................................................................. 80

Tyrkia ..................................................................................................... 80

Persia / Iran ......................................................................................... 84

Afghanistan ......................................................................................... 96

Pakistan ................................................................................................ 98

Sentralasia ......................................................................................... 104

Bangladesh ....................................................................................... 104

Indonesia ........................................................................................... 108

Andre land i Sørøst-Asia ................................................................... 114

Maldivene .......................................................................................... 115

Malaysia .............................................................................................. 115

Brunei .................................................................................................. 116

Filippinene ......................................................................................... 116

Hinduistiske og buddhistiske land ............................................. 117

India ...................................................................................................... 117

Bhutan ................................................................................................ 124

Nepal ................................................................................................... 125

Burma/Myanmar .......................................................................... 127

Kambodsja ........................................................................................ 128

Sri Lanka ........................................................................................... 130

Japan .................................................................................................... 131

Kommunistiske land ......................................................................... 134

Kina ..................................................................................................... 134

Vietnam ............................................................................................. 145

Nord-Korea ....................................................................................... 152

Laos ...................................................................................................... 196

Armenia ............................................................................................ 200


AFRIKA ............................................................................................... 203

Det muslimske Nord-Afrika ......................................................... 204

Egypt ................................................................................................... 204

Øst-Afrika ................................................................................................. 215

Sudan ................................................................................................... 215

Etiopia ................................................................................................ 225

Eritrea ................................................................................................. 236

Somalia ............................................................................................... 242

Sub-Sahara .............................................................................................. 271

Uganda ............................................................................................... 271

Kongo / DCR / Zaïre ................................................................ 280

Nigeria ................................................................................................ 283

Burkina Faso ................................................................................... 283

EUROPA ............................................................................................. 285

Middelalderen ....................................................................................... 285

Det muslimske Spania ................................................................ 286

England før reformasjonstiden ............................................... 291

Skottland ........................................................................................... 295

Frankrike ........................................................................................... 297

Tsjekkoslovakia og Polen ........................................................... 303

Norge .................................................................................................. 304

Italia under fascismen ................................................................. 304

Øst-Europa og Sentral-Asia ..................................................... 304

Russland og Sovjetunionen ...................................................... 305

Etter Sovjet-tiden/Sentralasia .................................................. 322

Polen .................................................................................................... 322

Øst-Tyskland ................................................................................... 323

Tsjekkoslovakia .............................................................................. 331

Ungarn ............................................................................................... 336

Romania ............................................................................................ 343

Bulgaria .............................................................................................. 350

Albania ............................................................................................... 353

MELLOM- OG SØR-AMERIKA .............................. 359

Mexico ................................................................................................ 359

Cuba .................................................................................................... 362

San Salvador .................................................................................... 364

Innhold 7

Ecuador .............................................................................................. 365

Bolivia ................................................................................................. 367

Peru ...................................................................................................... 368

Colombia ........................................................................................... 369

For videre studium ...................................................................... 371

Litteratur ........................................................................................... 373


FORORD TIL

REVIDERT

UTGAVE 2026

Hvorfor er det viktig at Norges og Vestens kristne i dag kjenner til forfølgelsen

av kristne gjennom Kirkens 2000 år lange historie, og hvor,

hvorfor og hvordan kristne blir forfulgt i vår generasjon?

Når ett lem lider,

da lider hele legemet.

Første Korinterbrev kap. 12

Indisk perspektiv

«Min kristne bror Stig har tjent den forfulgte kirken med lidenskap og integritet

i mange år. Denne boken gjenspeiler dette engasjementet og gir kirken i Norge

en omfattende fremstilling av kristen lidelse gjennom tyve århundrer.

Forfølgelse er ikke en tilfeldighet i kristen tro, men følger av selve evangeliets

natur. Når vi forkynner at Jesus alene er Herre, utfordrer vi enhver konkurrerende

lojalitet. Korset var Romas instrument for skam, men Gud gjorde det til

et redskap for frelse. Evangeliet forblir skandaløst, og de som bærer det, vil få

del i Kristi lidelser. Vår Herre advarte sine disipler om at de ville bli hatet slik

han selv ble hatet. Peter fortalte lidende troende at de ikke skulle bli overrasket

over brennende prøvelser.

I India i dag er vi vitne til både eksplosiv kirkevekst og intens forfølgelse.

Tusener kommer til Kristus daglig, men mange møter vold på grunn av sin nye

Forord til revidert utgave 2026 9

tro. Hele samfunn vender seg til Jesus, vel vitende om den sosiale utstøtingen og

den fysiske faren som venter dem. Fra de gamle martyrer i Kartago til troende

i Nord-Koreas leirer, fra Indias landsbyer til Midtøsten, viser kristne at Herren

Jesus Kristus er verdt å miste alt for. Deres vitnesbyrd utfordrer oss: hva ville

bli igjen av vår tro hvis det kostet oss alt?

Historien svarer med bevis på Guds suverenitet. Imperier som forsøkte å

ødelegge kirken, har falt til støv. Herskere som torturerte kristne er glemt, mens

deres ofre lever videre som helgener. Det tyranner har til hensikt gjennom sin

ondskap, bruker Gud til sin herlighet og for spredningen av sitt rike.

Tittelen uttrykker en evig sannhet: Gud er ikke beseiret. Han har aldri vært

det. Bror Stigs arbeid minner den norske kirken om hva kristendommen alltid

har vært og hva den fortsatt kan kreve. Disse historiene må ikke glemmes.»

Vijayesh Lal

Stifteren av Open Doors i Sør-Asia

Generalsekretær i Evangelical Fellowship of India

Doktorgrad i teologi om forfulgte kristne

Somalisk/afrikansk perspektiv

«Men Gud er ikke beseiret» gjenforteller levende 2 000 år med kristent vitnesbyrd

midt i forfølgelse. Med utgangspunkt i bibelske prinsipper, kirkens

historie og beretninger fra hele verden, understreker Stig Magne Heitmann at

evangeliet fortsetter å vokse gjennom lidelse.

Denne boken styrker troen, inspirerer mot, og oppfordrer kirken til å forbli

trofast i fiendtlige omgivelser.

Fra den tidlige kirken til vår tids steder over hele Asia, Afrika, Europa og

Amerika, deler «Men Gud er ikke beseiret» historier om troende som møtte

forfølgelse for sin tro på Kristus. Denne boken oppmuntrer til bønn, utholdenhet

og en fornyet dedikasjon til Den store misjonen.

Dette kraftfulle verket oppmuntrer lesere til å støtte den forfulgte kirken

globalt. Gjennom historisk kontekst og nåtidige historier viser Stig Magne

Heitmann at motstand aldri har stoppet evangeliet. «Men Gud er ikke beseiret»

oppfordrer til modig tro, oppofrende misjon og urokkelig håp i Kristi

seier.»

Rev. Aweis A. Ali, PhD

Generalsekretær i Somali Bible Society

Professor i Islamic Studies, An-Nour University

Leder av Church of the Nazarene på Afrikas horn

Forfatter av flere bøker om Somalia, misjon og teologi


Open Doors-perspektiv

«Etter å ha jobbet med tjenester for den forfulgte kirken i mer enn 40 år, er jeg

så glad for at min venn, Stig, har gjort en innsats for å vise at kristenforfølgelse

har en lang historie. I dag øker antallet kristne som blir berørt av forfølgelse

raskt, og dette er en stor bekymring. Vi må være bevisste og involverte i vår tids

åndelige kamp, vel vitende om at Gud gjennom tidene fortsetter å være trofast.»

Paul Estabrooks,

Forfatter av bøker om Broder Andreas,

Leder av Perleprosjektet (Kina),

Forfatter av Standing Strong through the Storm

Ungt perspektiv

«Fortellingene fra den forfulgte kirke og minnet om martyrenes mot, er den

mest effektive medisin mot Vestens lunkne kristendom. For gjennom den lidende

kirke ser vi den lidende Kristus. Evangeliet skinner fram i sin overveldende

herlighet, og alle andre livsambisjoner falmer i dets lys. Død tradisjon må vike

for levende tro. Stig Magne skal ha stor takk for å ha samlet noen av sannhetsstemmene

fra kirkens store sky av vitner, som fortsatt i dag kaller det moderne

mennesket til å gi avkall på vårt eget, for å vinne Kristi rikdom i stedet!»

Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane og

kommunikator i Tro & Medier.

Lukk opp din munn for dem som er tause,

tal saken for dem som holder på å gå til grunne.

Ordspråkene 31,8

Forord til revidert utgave 2026 11


FORFATTERENS

INNLEDNING

Da denne boken ble utgitt første gang i 2008, skrev jeg:

I mer enn førti år – helt siden 1950-tallet – har det vært krig i Sør-Sudan. Millioner

av mennesker ble drept, kirker ødelagt, og hele landsbyer med kristne brent

til grunnen. I forbindelse med grusomheter som dette pleide den sørsudanske

biskopen Ezra Baya likevel å si: «But God is not defeated!» «Men Gud er ikke

beseiret.» En dag han ledet menigheten ut av byen da den enda en gang ble

beskutt, sa han på nytt disse ordene. Like etter ble han selv drept. I

Forfølgelse av den kristne kirke og av kristne enkeltmennesker er og har

vært vanligere enn mange kristne i Vesten tenker over. Over 200 millioner

kristne (2008) i verden i dag kjenner på kroppen hva forfølgelse er, og ytterligere

200–400 millioner blir diskriminert for sin kristne tros skyld. Vi kristne som

lever i den frie, demokratiske verden, har et ansvar for å bry oss om og be for

våre brødre og søstre som må lide for sin tros skyld.

Bibelen forteller at forfølgelsene vil tilta i den siste tid. Derfor gjør vi vel

i å være våkne og forberede oss. Forfulgte kristne som har fått undervisning

fra boken «Standing Strong through the Storm» II , uttrykker: «Hadde vi fått

denne undervisningen tidligere, ville vi kunnet takle vanskelighetene på en

bedre måte.»

I tiden som innvandrerprest, på reiser til forskjellige land og i tjenesten i

Åpne Dører har jeg møtt mennesker som har lidd for sin kristne tro. De er

I Kayanga og Wheeler: But God is nor defeated!

II Stå sterke i stormen. Paul Estabrooks og Jim Cunningham, Åpne Dører/Lunde

forlag

Forfatterens innledning 13

merket for livet. Men mange av dem bærer også med seg en forunderlig renhet

og styrke. Deres tro er en prøvet tro. Deres liv er ikke overflatisk. De har gjort

dypt inntrykk på meg. Møtet med de forfulgte kristne i vår tid har ledet min

interesse også mot dem som har opplevd trengsler for sin tros skyld tidligere i

historien. Deres vitnesbyrd gjør også et sterkt inntrykk.

Denne boken har fire hovedformål:

• Å gi et lite glimt av undervisningen i Bibelen om dette emnet I . Det er

viktig for at vi skal forstå at trengsler for troens skyld ikke er unaturlig.

Bibelens eksempler og undervisning hjelper oss til å stå oppreist når

forfølgelsene kommer.

• Å rette blikket mot de kristne som har levd før oss og som har holdt

ut i kampen. De er til stor inspirasjon, og kan lære oss hvordan vi kan

kle oss i Guds fulle rustning og bli stående i striden. II

• Å stå sammen med våre søsken. Når ett lem lider, er vi kalt til å lide

sammen. Når Guds barn blir forfulgt for troens skyld, lider Jesus

med. Vi er kalt til å be for dem, å tale deres sak og å støtte dem på

forskjellige måter.

• Å forberede oss og gjøre oss i stand til å bli stående om forfølgelsens

stormer skulle nå oss også.

Mengden av stoff om den forfulgte kirke før og nå er så stor at en bok aldri vil

kunne romme alt. Selv har jeg brukt både førstehåndskilder, årbøker, biografier,

memoarer osv. III

Verket Encyclopedia of Christian Martyrs og informasjon fra Internett har

vært til stor hjelp.

Det finnes mange troshelter som aldri er blitt omtalt. Men Gud kjenner

hver eneste en, og vil aldri glemme en eneste av dem.

I 2019 vurderte Åpne Dører å gi ut en revidert utgave av boken. Jeg skrev da:

For det første trenger den kristne kirke i dag å kjenne historien. For det andre:

Den delen av kirken som ikke blir forfulgt, er en del av den ene, universelle

kirke. Derfor skylder vi våre forfulgte trossøsken å stå sammen med dem. Og for

det tredje: Forfølgelsen av kristne ser ut til å øke. Den årlige «Forfølgelseslisten»,

I Mer undervisning gis i boken «Derfor kan dere juble av glede». 2008.

II Efes. 6,10ff

III 2026: I kapitlet om Nord-Korea gjengir jeg tekster jeg skrev i boken «Kims paradis

– folkets tragedie». I kapitlet om Somalia henter jeg stoff fra boken «En ny dag gryr i

Somalia».


World Watch List, fra Åpne Dører/Open Doors taler tydelig om at forfølgelsen

av kristne øker i både styrke og omfang.

Det er for eksempel flere land på World Watch List 2019 som ikke omtales

i denne boken som er skrevet ti år tidligere. Forfølgelsen av kristne har tiltatt

mange steder. Derfor er World Watch List et godt supplement til denne boken

for å se hvor forfølgelsen av kristne er verst i dag – og i tiden etter 2008. Ideelt

sett burde det kommet en helt ny bok om den forfulgte kirkes senere historie,

for de siste ti års historie er dramatisk.

FNs Menneskrettighetserklæring har en egen artikkel om trosfrihet. Vi

skulle ønske at den ble respektert av alle myndigheter, alle religioner og alle

mennesker. Men det er langt fra tilfelle. Hvordan islam ser på trosfrihet og retten

til å konvertere og utøve en annen tro, har jeg beskrevet i bøkene «Kampen

for trosfriheten» (Åpne Dører 2016) og «Konvertittene» (Lunde Forlag 2017).

Oppmerksomme lesere vil oppdage at i noen avsnitt er verb skrevet i presens

(nåtid), mens det vil være naturlig i 2026 å skrive dem i fortid. Det vil

være tydelig i kapitlene om for eksempel Syria og Irak, men også i andre land.

Situasjonen skiftet så raskt og dramatisk. For det meste har jeg valgt å beholde

den opprinnelige grammatikalske formen. Det betyr at noe som er annerledes

i dag enn det var i 2008, fortsatt omtales med presensform av verbet.

Revidert utgave 2026

«Verden går fremover», sier noen. Men når det gjelder forfølgelsen av kristne, er

det flere tegn på at det blir mørkere og mørkere. Da jeg skrev førsteutgaven av

denne boken, fortalte World Watch List fra Åpne Dører at over 200 millioner

kristne blir forfulgt for sin tro på Jesus. I 2024 var tallet 365 millioner, og i

2025 regner en 380 millioner. Verden går fremover på én måte, nemlig mot Jesu

gjenkomst. Bibelen forteller at forfølgelsen av kristne vil øke fram mot denne

begivenheten. Derfor blir vi ikke overrasket.

Vi ser litt nærmere på hva World Watch List 2026 fortalte oss:

For det første legger vi merke til at de fleste land med ekstrem forfølgelse

er i 10/40-vinduet, det samme området der evangeliet inntil nå har vært minst

kjent, men der vi i dag også ser den største kristne veksten. Vi må spørre: Er

det ulogisk, eller det en sammenheng?

For det andre er det desidert flest land eller områder (som det nordlige

Nigeria) med muslimsk majoritet og muslimsk styre.

Og for det tredje finner vi Nord-Korea på toppen av listen for 16. år på rad.

Og for det fjerde er vi vitne til dramatisk verre forhold for kristne i Sahel-beltet

i Afrika.


Denne boken behandler ikke utførlig forfølgelsen av kristne etter 2010. For

tiden etter 2010 må du søke kunnskap i World Watch List og annen informasjon

fra Åpne Dører/Open Doors, andre kristne trosfrihetsorganisasjoner eller

i annen litteratur.

Jeg selv har skrevet bøkene – alene og sammen med andre

– «Derfor kan dere juble av glede» – Bibelens undervisning om forfølgelse

(Åpne Dører)

– «Kims paradis – folkets tragedie» (2014 – med Kari Fure og Bjørn A.

Wegge)

– «Konvertittene» (2017) om kristne fra Iran, Afghanistan, Somalia og

Turkmenistan som har vendt om fra islam til kristen tro

– «Jesus vant og vi vil vinne» – gjennomgang av hva Bibelen sier om

at «slangen hogger kvinnens ætt i hælen, men kvinnens ætt knuser

slangens hode» – 1. Mosebok 3,15 (2020)

– «En ny dag gryr i Somalia» (2022) og «Det drypper honning fra himmelen

over Somalia» (2023)

– Biogradien om Batyr Nursen fra Turkmenistan (2024).

Perspektiv

Hver dag får vi inn nyheter om triste og opprørende ting som skjer i verden. Vår

tid preges av en nyhetsflom. Det skjer gjennom tradisjonelle medier som aviser,

radio og TV. Enda raskere når nyheter ut gjennom internett og sosiale medier.

Det tar bare sekunder fra noe skjer i for eksempel Nepal, Pakistan, Nigeria eller

Mexico til vi har det på smarttelefonene våre, med både tekst og bilde.

Vi som følger med på hva som skjer med forfølgelse av kristne, kan bli overveldet.

Vi har ikke før lest nyhetene om drap på kristne og bombing av kirker

et sted i Afrika før vi får inn lignende meldinger fra et land i Asia. Derfor tror

jeg det er viktig å ha to «metaperspektiv»: Det ene, og viktigste, er å kjenne

Bibelen. Da vet vi at forfølgelse av Guds folk ikke er noe nytt, uventet eller

overraskende. Det andre er at forfølgelse av Guds folk har forekommet gjennom

hele historien, og likevel – ofte midt i forfølgelsen – har Jesu Kristi kirke

overlevd, ja endog vokst og blitt sterkere.

Paulus beskriver det slik i Romerbrevet:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?

Nød, angst, forfølgelse, sult nakenhet, fare eller sverd?

Som det står skrevet: «For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som

slaktesauer.»


Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som har elsket oss. For

jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det

som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det

høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra

Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Guds menighet trenger ikke å fortvile. Langfredag ble ikke det siste i Jesu liv.

Han sto opp igjen fra de døde. Han møtte disiplene med denne hilsenen: «Fred

være med dere!»

Langfredag er ikke en nederlagsdag for den kristne kirke. Den var det

ikke for Jesus. Han ropte: «Det er fullført!» På korset beseiret han djevelen.

Guds menighet trenger ikke å fortvile. Gud har gitt oss et budskap i Åpenbaringsboken

om hvordan det hele ender. Det er en seirende skare som synger

lovsangen.

Les mer om det bibelske perspektivet i boken «Derfor kan dere juble av

glede» (Stig Magne Heitmann, Åpne Dører (2007/2018) og «Jesus vant og vi

vil vinne» (Stig Magne Heitmann (Åpne Dører / Ventura forlag 2021)

I den første av disse bøkene (Derfor kan dere juble av glede) ser jeg på

nesten alt stoff i Bibelen som handler om forfølgelse av Guds folk som kollektiv

– både Israel og Kirken – og enkeltpersoner – som Josef, profetene, Daniel

og vennene hans i Babylon, Johannes Døperen, Jesus, Stefanus, Paulus og de

andre apostlene.

I den andre boken, «Jesus vant og vi vil vinne», forsøker jeg å forstå hva som

ligger i det ordet i 1. Mosebok 3,15 som oldkirken kalte «prot’evangeliet» – første

gang evangeliet ble forkynt, der det heter at «slangen, dvs, djevelen, vil hogge

kvinnens ætt i hælen mens kvinnens ætt skal knuse slangens hode». Kvinnens

ætt er Jesus, men også Kirken.

De forfulgtes visdom

I møte med kristne som har opplevd mye trengsel for sin tros skyld, blir en ofte

slått av deres kraft og utstråling. Det gjelder både dem en kan lese historiene

om, og dem en møter personlig. Vi vet at diamanter blir til under langvarig og

hardt trykk. Disse kristne funkler ofte som diamanter. Deres tanker og ord er

gullkorn, og vi vil høre noen av disse vitnesbyrdene.

Hvis jeg hadde fryktet korsets tre,

hadde jeg aldri forkynt korsets herlighet.

Apostelen Andreas før han ble korsfestet,

martyr 30. november år 60


La oss derfor etterligne Ham i Hans utholdenhet.

Hvis vi skulle lide for Hans navns skyld, så la oss ære Ham.

For Han ga oss dette eksemplet i sin egen person, og vi trodde.

Polykarp (69–155),

disippel av aposten Johannes, biskop

Dere kan drepe oss, men dere kan ikke skade oss.

Justin Martyr (100–165)

Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi.

Martyrenes blod er den kristne kirkes sæd.

Tertullian (160–220)

Dersom jeg velger å leve med dere, blir det til død for meg. Men om jeg

dør, skal jeg leve. Jeg velger å dø i denne stund, for da får jeg leve evig.

Julius, idet han ble truet til å ofre

til de romerske gudene og keiseren (160–240)

En kirke uten martyrer er en døende kirke.

Origenes (184–253, Alexandria i Egypt)

Vi bygger ikke templer, ordinerer prester, lager riter eller bringer offergaver

til martyrene, for de er ikke våre guder. Deres Gud er vår Gud. Vi gir

ære til deres minne – som hellige Guds menn som kjempet for sannheten

like til deres legemlige død, slik at den sanne tro skulle bli kjent.

Augustin (354–430)

Kristi kirke er grunnlagt på utøselsen av dens eget blod, ikke av andres;

ved selv å bli angrepet, ikke ved å påtvinge andre sin tro.

Hieronymus (347–420)

Martyriets flammer spredte det sanne evangeliums ild utover verden.

John Foxe om martyrene Johann Huss (1372–1415)

og Hieronymus av Praha I

I Hieronymus av Praha (tsjekkisk: Jeroným Pražský; født 1379 i Praha, død 30.

mai 1416 i Konstanz) var en bøhmisk reformator, som var med på å legge grunnen

for den husittiske bevegelse.


Hvis djevelen var klok nok til å stå stille og se på at evangeliet ble forkynt,

ville han få atskillig mindre problemer. For når det ikke er noen strid

for evangeliet, så ruster det og finner ikke noen anledning til å vise hvor

levende og kraftig det er. Derfor er det ikke noe bedre som kan skje evangeliet

enn at verden prøver å bekjempe det med makt og list.

Martin Luther (1483–1546)

Vår Gud han er så fast en borg,

Han er vårt skjold og verge.

Han frir oss ut av nød og sorg

Og vet oss vel å berge.

Vår gamle fiende hård

Til strid imot oss står.

Stor makt og arge list

Han bruker mot oss visst.

På jord er ei hans like.

Guds ord det skal de nok la stå,

Og ingen takk de høster.

Gud selv vil mektig med oss gå,

Hans gode Ånd oss trøster.

Og om vårt liv de tar,

Og røver alt vi har,

La fare hen, la gå!

Mer kan de ikke få.

Guds rike vi beholder.

Martin Luther 1529, etter Salme 49

Herre, om noen må dø denne dagen,

så la det være meg, for jeg er rede.

Billy Bray (1794–1868)

Tyrannen dør, og hans regjeringstid er over.

Martyren dør, og hans herredømme begynner.

Søren Kierkegaard (1813–1855)

Jesu Kristi tjener må aldri overraskes over

å måtte drikke det samme beger som hans Herre.

J.C. Ryle (1816–1900)


Du taler i ditt siste brev om muligheten for at ett sted kan være tryggere enn et annet.

Jeg tror, kjære Eva, at fra et menneskelig synspunkt er alle steder like utrygge.

Men for dem som har sitt liv skjult med Kristus i Gud, er alle steder like trygge!

Hans barn skal finne et tilfluktssted, og det stedet er Den Høyestes skjulested.

«Vår Gud han er så sterk en borg». I ham er vi trygge i tid og evighet. Skulle vi

sørge om vi har mindre tid enn vi forventet? «Jo mindre tid på jorden, dess mer

av himmelen. Jo kortere liv, dess tidligere udødelighet.»

Miss Edith Searell, misjonær og martyr i Kina 1900

Kirken er bare kirke når den eksisterer for andre. Lidelse er derfor

kjennetegnet på sant disippelskap. En disippel er ikke over sin mester.

Det er derfor Luther regnet lidelse som et av den sanne kirkens kjennetegn.

Disippelskap betyr å ligne den lidende Kristus.

Dietrich Bonhoeffer (1906–1945)

Det er ikke tåpelig å gi det vi uansett ikke kan beholde,

for å få noe vi ikke kan miste.

Jim Elliot, en av fem unge misjonærer

som ble drept i Ecuador 1956.

Gud, jeg ber deg om å tenne de delene av livet mitt som ennå ikke er i

flamme, slik at jeg kan brenne helt og fullt for deg. Ta livet mitt,

min Gud, for det er ditt. Jeg ber ikke om et langt liv, men et sterkt liv,

på samme måte som ditt, Herre Jesus.

Fra Jim Elliots dagbok

Om legemlig død er den prisen jeg må betale for å befri mine brødre

og søstre fra sjelens evige død, da kan ingenting være viktigere.

Martin Luther King (1929–1968)

Når noen sjeler settes i fengsel, så sender Herren prester til fengselet også.

Den romersk-katolske presten Vasicek, Tsjekkoslovakia 1949

Jeg hadde forberedt meg på fengsel og tortur, slik en soldat i fredstid må

forberede seg på krigens gjenvordigheter. Jeg hadde studert livet til kristne

som hadde møtt lignende plager og deres fristelser til å overgi seg, og jeg

tenkte på hvordan jeg kunne innrette meg etter deres erfaringer.

Richard Wurmbrand

som satt i fengsel i 14 år i Romania (1909–2001)


Si ikke til Gud: Jeg har så store problemer.

Si heller til problemene: Jeg har en så stor Gud!

Hamid Pourmand, fengslet iransk pastor

i samtale med sin sønn Immanuel, 2005

Kjente martyrers bønner

Herre, tilregn dem ikke denne synd.

Stefanus, kirkens første martyr

Å kjærlighetens Kristus, dra meg, jeg som er svak, etter deg.

For om du ikke drar meg, kan jeg ikke følge deg.

Gi meg en tapper ånd, så den kan være rede og våken.

Om menneskenaturen er svak, så la din nåde gå foran meg,

være ved min side og følge meg, for uten deg kan jeg ikke gjøre noe.

Og særlig kan jeg ikke møte en forferdelig død uten deg.

Gi meg en ånd som er rede, et fryktløst hjerte, en rett tro,

et fast håp og en fullkommen kjærlighet, slik at jeg for din skyld

kan legge ned mitt liv med tålmodighet og glede.

Johann Huss (1369–1415)

Å Herre Jesus, du som er det beste et levende menneske kan få,

og det evige liv for alle som dør i troen på deg:

Jeg overgir meg fullstendig til din vilje, idet jeg vet at de ting som er overgitt

til din nåde, ikke kan forgå.

Thomas Cromwell (1485–1514)

Gi meg, gode Herre, en sterk tro, et fast håp og en brennende kjærlighet

en kjærlighet til deg som langt overgår den kjærlighet jeg har til meg selv.

Gi meg din nåde, gode Herre,

så døden ikke lenger er en fremmed for meg.

Herre, gi meg tålmod i trengslene og nåde i alle ting,

så min vilje blir ett med din.

Gi meg, gode Herre, en lengsel etter å være sammen med deg,

ikke etter å unnslippe denne elendige verdens ulykker,

og heller ikke så mye etter å oppnå himmelens gleder

som det å eie en sann kjærlighet til deg.


Gi meg, gode Herre, din kjærlighet og gunst.

Selv om min kjærlighet til deg er stor,

kan den ikke fortjene dette, men din godhet er stor.

Thomas More (1478–1535)

Å Gud, vi minnes ikke bare vår sønn, men også hans mordere. Ikke fordi

de drepte ham i hans vakre ungdom og gjorde at våre hjerter blødde og våre

tårer rant, og ikke fordi de ved denne skjenselsdåd brakte mer skam over vårt

lands navn blant de siviliserte nasjoner i verden, men fordi vi på grunn av

deres ugjerning kan følge enda tettere i dine fotspor med vårt offer.

Ilden fra denne fryktelige udåden brenner opp

all egoisme og selvopptatthet.

Dens flamme åpenbarer gjerrighetens og mistenksomhetens dyp,

hatets dimensjon og syndens kraft i menneskets natur.

Den gjør det klart at mer enn noen gang er vårt behov å stole på Guds

kjærlighet slik den er blitt vist oss i Jesu kors og oppstandelse; kjærlighet

som setter oss fri fra hat mot våre forfølgere, kjærlighet som bringer tålmodighet,

overbærenhet, mot, lojalitet, ydmykhet, sjenerøsitet, kjærlighet som

utvider våre hjerter, kjærlighet som mer enn noen gang binder vår tillit

sterkere til Guds endelige seier og hans evige plan for Kirken og verden,

kjærlighet som lærer oss å forberede oss til vår egen dødsdag.

Å Gud, vår sønns blod har mangfoldiggjort Åndens frukt i våre sjelers

jord. Så når hans mordere står for deg på dommens dag,

husk den Åndens frukt som de har beriket våre liv med. Og tilgi.

Biskop Hassan Dehqani-Tafti i Iran

etter at hans sønn ble martyr

under Khomeinys regime (1979)


BIBELEN OG

URKIRKEN I

Forfølgelse i Det gamle testamentet

Det nye testamentet, Jesu egne ord inkludert, viser mange ganger til de

forfulgte i Skriftene (Det gamle testamentet). Jesus sier at det har skjedd

forfølgelse like siden Kain drepte sin bror Abel. II Han priser disiplene salige når

de blir forfulgt, «for slik forfulgte de også profetene». III Paulus knytter et prinsipielt

utsagn til Ismaels forfølgelse av Isak: «Men han som var født på vanlig måte,

forfulgte den gang ham som var født i kraft av Ånden, og slik er det også i dag.» IV

Hebreerbrevets forfatter skriver i kapittel 11 om trengslene de troende har

måttet gjennomgå. Han nevner profeten Jesajas skjebne: «Noen ble saget i stykker.»

Josef, Moses, Jeremia, Daniel og vennene hans er andre eksempler på dem

som måtte lide for sin tros skyld.

Også Israel som folk ble forfulgt. Det ble gjort flere forsøk på å få til «en

endelig løsning» på dette folket. Eksempler på forfølgere av Guds folk er farao

og Haman i Esters bok.

Kong David ble forfulgt både av sin svigerfar Saul, sin sønn Absalom og av

en hær av fiender. Dette gjenspeiles i Salmenes bok, der forfølgelsesmotivet er

til stede i omtrent halvparten av salmene. David, som den salvede kongen, blir

også et forbilde på den Messias som skal komme. Han blir omtalt i Salme 22

og Jesaja 53 som den lidende Herrens tjener.

I Dette temaet beskrives mye mer i bøkene «Derfor kan dere juble av glede» og «Jesus

vant og vi vil vinne»

II Matteus 23,35

III Matteus 5,12

IV Gal 4,29

Bibelen og urkirken 23

Det nye testamentet forteller at de første Jesustroende så de gammeltestamentlige

eksemplene som vitnesbyrd om hva de selv skulle oppleve av trengsler.

Et eksempel er anvendelsen av Salme 2 i Apostlenes gjerninger kap. 4.

De jødiske Makkabeerbøkene fra mellomtestamentlig tid forteller om sju

brødre som led martyrdøden på grunn av sin troskap mot Israels Gud.

Det nye testamentet innledes med beretningen om Johannes Døperen som

ble fengslet drept på kong Herodes ordre fordi han hadde irettesatt kongen for

å bryte Israels Guds bud om ekteskapet.

Jesus

Kong Herodes følte seg truet av nyheten om at det var født en konge i Betlehem.

Herodes tilhørte denne verdens maktelite som Guds Sønn kom til å utfordre.

For å ramme dette barnet satte Herodes i gang en massakre i Betlehemsområdet

av alle guttebarn under to år.

Jesu konflikt med de religiøse lederne går som en tråd gjennom evangelistenes

fortellinger. Dels skyldes konflikten at fariseere og skriftlærde misunner

Jesus. Han forkynte med større autoritet enn dem, og en mengde mennesker

trodde på ham, fulgte ham og elsket ham. Pilatus visste at det var av misunnelse

Jesus var blitt utlevert til ham. Men dels skyldes også konflikten at Jesus

utfordrer og provoserer. I Bergprekenen (Matteus 5–7) gjør Jesus det klart at

fedrenes forståelse av Guds egentlige vilje ikke strekker til. Vi har ingen eksempler

på at Jesus brøt noen av budene. Men han brøt den mengde av forskrifter

som de religiøse lederne hadde lagt til. Fariseerne reagerte på at Jesu disipler

gjorde «det som ikke er tillatt på sabbaten».

Jesus helbredet en mann ved Betesdadammen i Jerusalem. «Fordi Jesus hadde

gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham. Men han sa til dem: «Min

Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» Etter dette var de enda mer oppsatt

på å få ham drept; ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen

Far og gjorde seg dermed lik Gud.

Hvetekornets lov

I Johannes 12 møter vi et prinsipielt viktig utsagn av Jesus. Noen grekere er i

Jerusalem under påskehøytiden. De vil gjerne møte Jesus. Han svarer på dette

ønsket med å si: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.»

Umiddelbart tenkte vel disiplene at nå skal Jesus virkelig bli æret ved at folket

forstår hvem han er, og han skal tre fram som Messias-kongen. Men Jesus rydder

misforståelser til side ved å forklare: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis


ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør,

bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv

i denne verden, skal berge det og få evig liv. Om noen vil tjene meg, må han følge

meg, og der jeg er, skal også min tjener være.» I

Den rettferdige lider og korsfestes

Da Jesus spiste påskemåltidet med disiplene sine, fortalte han at han snart skulle

henge på et kors for å dø for dem. Men én av disiplene gikk ut i mørket for å

forråde ham. Jesus ble solgt for tretti sølvpenger.

Etter nattverdmåltidet tok han disiplene med til Getsemanehagen. Han

siterte fra profeten Sakarja: «Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.» I

Getsemanehagen var hans angst så sterk at svetten ble til blod. Tilstanden

kalles hemathidrose og kan oppstå under ekstremt psykisk press. Evangeliene

forteller at Jesus visste hvilke lidelser som skulle møte ham, av både åndelig,

sjelelig og fysisk art.

Peter og de andre disiplene sverget på at de aldri ville svikte eller svike. Men

Jesus visste hvordan det skulle gå. Da det spisset seg til, stakk alle sammen

av. Og ingen av dem var i stand til å våke med ham mens han kjempet med

dødsangsten.

Da Jesus sto for det religiøse Rådet, fremførte de falske anklager mot

ham i den hensikt å få ham dømt til døden. Etter at de hadde proklamert

at han var skyldig til å dø, spyttet de ham i ansiktet og slo løs på ham

med nevene. Overprestene og folkets eldste brakte så Jesus til den romerske

landshøvdingen Pilatus. Han skjønte at Jesus ikke hadde gjort seg skyldig i

noe som fortjente dødsstraff etter romersk lov, men han ga etter for presset

fra de jødiske lederne. Før Jesus ble overgitt til korsfestelse, ble han pisket

av romerske soldater (Matt 27,26). Romerne brukte en spesiell pisk; et kort

trehåndtak med lærremmer i forskjellig lengde. På hver rem var det blykuler

eller spisse knokkelstumper. Jesus ble trolig slått med mer enn de trettini

slagene som jødisk lov tillot. Etter piskingen gjorde de romerske soldatene

narr av ham, satte en tornekrone på hodet hans, spyttet på ham og slo ham

i hodet med et rør.

Det var vanlig praksis at den dødsdømte selv måtte bære overliggeren på

korset. Den veide ca 60 kilo. Etter all torturen Jesus hadde vært igjennom,

klarte han ikke dette. Den korsfestedes armer ble enten naglet eller bundet til

korset, men det ser ut som romerne foretrakk nagler som var 13–18 cm lange

I Johannes 12,26


og én cm i diameter. Bare ikke-romerske borgere, slaver og de verste kriminelle

ble dømt til korsfestelse. Hensikten var å gi en så smertefull død som mulig.

Mens Jesus hang på korset, gikk folk forbi, ristet på hodet og spottet ham.

Men Jesus besvarte alt han opplevde med en bønn:

«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» I

Det tok vanligvis mellom tre timer og fire dager før et korsfestet menneske

døde. Lidelsen var uutholdelig og nedverdigende: Fluer og insekter krøp rundt i

øyne og sår, og rovfugler angrep. Korsfestede fikk store problemer med å trekke

pusten, fordi vekten av den utmattede kroppen dro armer og skuldre fremover.

Guds Lam

Dette er rent medisinske fakta. II Dertil kommer den åndelige dimensjonen:

Jesus var Lammet som frivillig tok på seg å dø for våre synders skyld. Jesus

kunne ha veket unna, men han gjorde det ikke. Han kunne ha steget ned av

korset da de hånte ham. Han kunne ha tatt imot bedøvende eddikvin slik at

smertene hadde blitt mindre. Men han avslo.

Jesu martyrium skilte seg fra alle andres. Han bar verdens synd. Han var

under Guds dom, ikke for sine egne synder, men for alle menneskers skyld.

Han opplevde det totale mørket, slik mange andre som kjenner seg fullstendig

forlatt av både Gud og mennesker kan gjøre det. Noen går martyrdøden i møte

med en forunderlig fred og glede. Andre kan komme i de tyngste anfektelser

og ha den største frykt. Jesu bønn om tilgivelse for dem som korsfestet ham er

en mektig inspirasjon for mange andre som drives i døden for sin tros skyld.

Det samme gjelder hans omsorg for sine kjæreste.

Jesus var ikke opptatt av å dømme, fordømme, ønske gjengjeld eller noe

annet negativt. Like til det siste var han opptatt av sin livsgjerning; at mennesker

måtte bli frelst. Derfor hørte han bønnen til en av dem som var korsfestet

sammen med ham, og svarte ham: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med

meg i Paradis.» III

Urkirken

For forfulgte kristne er den mengde av stoff i Bibelen som taler om forfølgelse,

til stor trøst og styrke. Å bli forfulgt eller lide martyrdøden fordi en var tro

I Lukas 34,34

II Illustrert Vitenskap 4/2005

III Lukas 23,43


mot Guds ord og sto i evangeliets tjeneste, var verken uvanlig eller unormalt

i urkirken. Til menigheten i Filippi skriver Paulus mens han «bærer lenker for

Kristi skyld» (1,13): «Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide

for ham» (1,29).

Jesus forutsa forfølgelse

Jesus underviste sine disipler om «å drikke hans beger» I . I avskjedstalen underviste

han mye om trengslene i de siste tider: «Da skal dere hates av alle folkeslag

for mitt navns skyld. Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» II Jesus

understreker hvorfor han underviser om dette: «Dette har jeg sagt dere for at

dere ikke skal bli ført til fall». III

En sann profets kjennetegn er at han opplever forfølgelse. IV Derfor overrasker

det heller ikke de første kristne at de må lide for Jesu navns skyld. Og

uansett hvilke følger den får, blir dette stående: Selv ikke forfølgelse, fare, sverd

og død kan skille den kristne fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. V Faktum er

at han «vinner mer enn seier»! VI

Den Jesus som apostlene og kirken skal etterfølge, er «han som etter sin lidelse

og død sto fram for dem» (Apg. 1,3). Han gikk gjennom martyriet, men er blitt

seierherren over døden. Han er det store eksempel for alle dem som «seirer over

djevelen i kraft av Lammets blod og det ord de vitner; de som ikke har sitt liv så

kjært at de ikke vil gå i døden» (Åp. 12,11).

Det nye testamentets historie er en sammenhengende historie om urkirkens

trengsler. Nesten alle kapitler i Apostlenes gjerninger forteller om kirkens utfordringer

og påkjenninger. Flere av Paulusbrevene er blitt skrevet i fengsel, VII og

Peters første brev er en hilsen til alle dem som lider for rettferdighets skyld. Og

sist, men ikke minst, er Johannes’ Åpenbaring et vitnesbyrd om de trengslene

I Matteus 20,20ff

II Matteus 24

III Johannes 16,1f

IV Matteus 5,12; 23,30; Apg 7,52; Jakob 5,10 m. fl.

V Rom 8,35ff

VI New Internationa Version, Rom 8,37: «No, for in all these things we are more than

conquerors.»

VII Efeserbrevet, Kolosserbrevet og brevet til Filemon er skrevet fra et fengsel i Rom

omkring år 60. Filipperbrevet er trolig skrevet mens Paulus satt i husarrest i Rom,

omkring år 61. Det kan også ha blitt skrevet fra et fengsel i Efesos mellom år 53 og

55, eller i Cæsarea mellom år 57 og 59. Paulus’ andre brev til Timoteus er skrevet fra

fengsel i Rom i år 66 eller 67, like før han led martyrdøden.


de første generasjoners kristne måtte gjennomgå, og som senere generasjoner

også vil måtte møte, ikke minst i den siste tid.

Apostler og evangelister I

Alle Jesu apostler, med unntak av Johannes, døde som martyrer. Pave Leo den

store (pave 440–461) sier i en tale:

Mange edle martyrer har sitt opphav i blodet fra de hellige apostler Peter og

Paulus. Vår velsignede bror, apostelen Paulus, var «det utvalgte redskap» og en

spesiell forkynner av evangeliet til hedningene. Det skjedde da all uskyld, all

anstendighet og all frihet var i fare under Neros herredømme. Alle hans synder

kastet ham hodestups ut i et slikt raseri og galskap at han ble den første til å

angripe de kristne med en allmenn forfølgelse. Men Guds nåde kan ikke slokkes

ved de helliges død, for deres høyeste mål var å vinne evig lykke ved å forakte

dette forbigående liv. Heller ikke kan noen grad av ondskap ødelegge den tro

som har sitt fundament i mysteriet om Kristi kors. Forfølgelse gjør ikke kirken

svakere og mindre, men den gir kirken vekst, og Herrens mark er kledd med

en enda rikere innhøsting når kornet faller ett og ett og vokser til aks i hundre

fold. Hvor stor grøde det er blitt fra disse to himmelsådde såkorn, kan sees av

de tusener av velsignede martyrer.

I Rom forkynte Peter og Paulus evangeliet og fikk oppleve at mange kom

til tro på Jesus. Under forfølgelsene sa de kristne til sin elskede apostel Peter

at han måtte forlate byen. Peter gjorde så, men det var under denne flukten at

Herren møtte ham. «Hvor går du?» spurte Jesus. På latin: «Quo vadis?» Peter

svarte: «Hva vil du jeg skal gjøre?», og Jesus svarte ham: «Jeg drar til Rom for

å bli korsfestet på nytt.» Peter forsto hva dette betydde og returnerte til Rom.

Der ble han fengslet for så å bli korsfestet ni måneder senere, trolig i år 67. Han

ba selv om at han måtte bli korsfestet opp ned, for han var ikke verdig til å bli

korsfestet som sin Herre.

Vi leser i Det nye testamentet at Peter var gift. Kirkehistorikeren Eusebius II

refererer biskop Clement, den tredje biskopen i Rom, angående martyriet til

Peters kone:

«Peter opplevde den smerte, før han selv skulle dø, å være vitne til noe som

må ha vært verre enn hans egen død. Apostelen Paulus forteller at Peters hustru

fulgte ham på hans misjonsreiser. Hun har trolig også vært med da Peter kom

I Kilder: www.newadvent.net, The New Encyclopedia of Christian Martyrs, Fox J:

The New Foxe’s Book of Martyrs

II Eusebius – Wikipedia


til Rom. Der opplevde hun martyriet før ham. Hun kan ha vært en av disse

kvinnene som gjennomgikk en fryktelig død som underholdning for massene i

Rom. Peter har kanskje sett sin hustru bli tatt fra ham for å drepes. Og på tross

av det han så, forteller en gammel historie, kjente han en glede i sitt hjerte og

sa: «Hun er kalt til å komme hjem.» Han talte til henne med oppmuntring og

trøst: «Husk Herren, Concordia I » – eller hva nå hennes navn virkelig var. Slik,

sier de gamle fortellingene, var ekteskapet til de hellige, og slik forholdt de seg

til dem de elsket så høyt helt til det siste.»

Biskop Clement skrev et brev til menigheten i Korint om de lidelser de

kristne gikk gjennom. Han skriver om Peter og Paulus som «seierherrer i vår

tid, edle eksempler i vår egen generasjon. Paulus har vist oss hva som er belønningen

for å holde tålmodig ut, på tross av misunnelse og strid. Sju ganger ble han fengslet,

han ble landsforvist og steinet, han forkynte evangeliet både i øst og vest, han ble

kjent for sin tro, og han lærte hele verden om rettferdighet helt til den ytterste grense

i vest II . Da han hadde båret fram sitt vitnesbyrd for herskere, ble han satt fri fra

denne verden og gikk til det hellige sted.»

Paulus’ martyrium fant sted i Rom under keiser Nero i år 67. Paulus skrev

selv om sitt fremtidige martyrium: «Jeg skal nå ofres, tiden er inne da jeg skal

bryte opp. Jeg har stridd den gode strid. Så ligger da rettferdighetens krans ferdig

for meg» (2 Tim. 4,6–8).

Johannes er den eneste av apostlene som ikke døde som martyr. Men da

han var i Efesos, beordret keiser Domitian at han skulle føres til Rom. Der ble

han dømt til å kastes i en beholder med kokende olje. Filosofen Seneca beskriver

denne form for straff som passende for en slave som blir anklaget for en alvorlig

forbrytelse. Men med Johannes skjedde et mirakel. Den brennende oljen skadet

ham ikke. Keiser Domitian ble så skremt av dette miraklet at han ikke dømte

Johannes til døden, men sendte ham i stedet til Patmos, der han skulle arbeide

i gruvene. Det var sjelden noen kom derfra med livet i behold. Men det var på

Patmos Johannes fikk åpenbaringene som er beskrevet i Åpenbaringsboken.

Han var uten noen menighet, uten felles lovsang og bønn. Midt i dette mørket

opplevde han å få se Jesus og himmelen, martyrene og det nye Jerusalem, og å

høre en lovsang ikke noen mennesker på jorden noen gang får oppleve. Gjennom

åpenbaringene får han vite om den store seieren Gud, Jesus og Kirken til

sist vil vinne. Keiser Nerva, som etterfulgte Domitian, ga Johannes tillatelse til

å reise tilbake til Efesos. Der døde han, nærmere hundre år gammel.

Jesus hadde sagt til Johannes og hans bror Jakob: «Dere skal drikke det

I Navnet betyr «barmhjertighet»

II «I vest», dvs. Spania


samme beger som jeg må drikke». I Jakob var den første av apostlene som ble

martyr, slik Apostlenes gjerninger forteller: Kong Herodes Agrippa arresterte

flere i menigheten i Jerusalem. Jakob ble drept med sverd under påskehøytiden

i år 44. Det som fortelles om Jakobs martyrium, er gripende: «Mannen som ga

informasjon om Jakob, og dermed var årsak til han ble drept, ble så grepet av

Jakobs vitnesbyrd under avhørene at han bestemte seg for å bli kristen. Så ble

de begge ført bort for å henrettes. Mannen som hadde angitt Jakob, ba ham

om tilgivelse. Apostelen svarte: «Jeg ønsker deg fred», og så kysset han ham».

De ble begge halshogd på samme tid. II

Jakob «den yngre» var Jesu egen bror. Han ble biskop for menigheten i

Jerusalem. Da han var 49 år gammel, ble han steinet og slått til døde. Eusebius

skriver om Jakob:

Etter at Paulus hadde lyktes i å vinne fram med sin appell om å få sin sak opp

for keiseren og ble sendt til Rom, vendte de skuffede jødene seg mot Jakob. De

la en plan mot Herrens bror som apostlene hadde utpekt til å være tilsynsmann

for menigheten i Jerusalem. De førte Jakob fram for en stor menneskemengde

og krevde at han skulle fornekte Kristus. Men frimodig bekjente Jakob at vår

Frelser og Herre er Guds Sønn. De var ikke i stand til å stanse dette vitnesbyrdet,

for Jakob var kjent av alle som en svært rettferdig mann. Ofte ble han

funnet i helligdommen alene, der han ba på sine knær om tilgivelse for sitt folk.

Han tilba Gud så mye på denne måten at knærne hans ble som en kamels knær.

Mange i mengden ble overbevist av Jakobs ord og ropte ut:

«Hosianna, Davids sønn.» De skriftlærde og fariseerne innså at de hadde

gjort en stor feil ved å tillate Jakob å gi sitt vitnesbyrd om Jesus. Så kastet de Den

rettferdige ned fra tempeltaket, men siden han ikke ble drept i fallet, steinet de

ham. Jakob knelte ned og ba: «Herre, min Gud og Far, jeg ber deg, tilgi dem,

for de vet ikke hva de gjør.» De fortsatte å kaste steiner på ham inntil Rachabims

sønn ropte: «Stans steinkastingen! Hva er det dere gjør? Den rettferdige ber jo for

dere!» Da var det en fra mengden som grep en klubbe og slo til Den rettferdiges

hode. Han ble gravlagt der han ble slått i hjel, og hans gravstøtte finnes der.

Det sies om Judas, broren til Jesus og Jakob, at han sammen med de andre

apostlene gikk ut i verden for å beseire den og støte mørkets fyrste ned fra hans

trone. Det skulle denne lille hæren gjøre kun ved Guds ord og Ånd. Judas

forkynte evangeliet i Judea, Samaria, Idumea og Syria og like til Libya. I år 62

returnerte han til Jerusalem, etter at hans bror Jakob var blitt martyr. Deretter

I Markus 10,39

II The New Encyclopedia of the Christian Martyrs, s. 22: Sitat fra Eusebius’

kirkehistorie


dro han til Mesopotamia og Persia. Det var i Ararat i Armenia han led martyrdøden,

kanskje ved korsfestelse, i år 72.

Apostelen Filip led martyrdøden i Heliopolis i Frygia i Lille-Asia i år 54 I .

Han ble hudstrøket, kastet i fengsel og deretter korsfestet. Det skjedde da keiser

Trajan satt ved makten. Simeon Klopas’ sønn II , som var blitt biskop i Jerusalem

etter Herrens bror Jakob, hadde nettopp lidd martyrdøden. Filip kom til

Heliopolis og tok inn i huset til en mann ved navn Stachys. Mange mennesker

kom til dem, for de hørte om de undergjerninger Filip gjorde. Sammen med

Filip var hans søster Mariamme og Bartolomeus, en av de sytti disiplene som

hadde fulgt Jesus. Blant dem som etter en tid kom til Stachys’ hus, var de som

offentlig skulle straffe forbrytere. De arresterte Filip og hans følge og førte dem

til prokonsulen. Han snerret og sa: «Torturer disse forførerne som har ledet vill

mange kvinner og unge menn og jenter. De sier at de tilber Gud, men i virkeligheten

er de en vederstyggelighet.» Han beordret først at de skulle tortureres.

Deretter ga han ordre om at føttene deres skulle bindes og at de skulle dras

gjennom byen helt fram til templet. En stor mengde mennesker hadde samlet

seg, og de undret seg over den tålmodigheten ofrene viste under torturen.

Mange av dem som var til stede, kom til tro på Jesus, og også de ble arrestert.

En stor folkemengde krevde at apostelen Filip og hans følge skulle drepes,

fordi de hadde talt mot avgudene og forkynt budskapet om Jesus. Prokonsulen

var rasende, særlig fordi de hadde «forhekset hans egen kone», slik at hun var

begynt å vitne for ham om det hun hadde opplevd. «Hun taler så underlig til

meg,» sa han, «og hun ber hele natten. Hun taler med en underlig tunge mens

et lys skinner rundt henne. Hun sukker og sier: Jesus, det sanne lys har kommet

til meg. Og da jeg selv gikk til vinduet for å se om jeg kunne få øye på denne

Jesus, kom også dette lyset over meg slik at jeg nesten ble blendet. Fra denne

tid er jeg redd min kone på grunn av hennes forhold til denne lysende Jesus.»

Apostelen Andreas ble korsfestet i Akaia i år 60. Hans kors hadde form av

en X, og derfra har vi uttrykket «Andreaskorset». I flere dager hang Andreas på

korset, og hele tiden forkynte han evangeliet for en stor skare mennesker. Uten

frykt hadde han latt seg korsfeste. Da han ble truet med tortur og korsfestelse,

svarte han: «Hvis jeg hadde fryktet korsets tre, hadde jeg aldri forkynt korsets

herlighet.» De fire dagene Andreas hang på korset, samlet tusener seg omkring

ham og hørte ham forkynne evangeliet uavbrutt. (Les det sterke vitnesbyrdet

om apostelen Andreas i boken «Derfor kan dere juble av glede» III .)

I www.newadvent.net: Artikkel om Filip

II Kleopas sønn, se Lukas 24,18; Joh 19,25

III «Derfor kan dere juble av glede», Stig Magne Heitmann. 2008/2017. Åpne Dører


Kirkefader Ireneus forteller at Matteus forkynte evangeliet for hebreerne i 15

år før han dro til andre land og ga dem evangeliet på deres morsmål. Han reiste

til den sørlige kysten av Det kaspiske hav, deretter til parternes rike, Makedonia

og Syria. En tradisjon sier at han også forkynte evangeliet i byen Nadabah der

han ble martyr i år 60. Matteus hadde først og fremst sin tjeneste blant jøder.

Det kommer tydelig fram i det evangelieskriftet han skrev.

Apostelen Mattias som ble valgt til apostel i Judas Iskariots sted, ble steinet

i Jerusalem, og deretter halshogd.

Markus grunnla menigheten i Alexandria. Der var han biskop i tjue år før

han led martyrdøden ved at hans legeme ble dratt i stykker under en av festene

for avguden Serapis.

En tradisjon forteller at Simon Seloten forkynte evangeliet ved Svartehavet,

i Egypt og Mauritania og helt til Bretagne, der han ble korsfestet i år 74. En

annen tradisjon forteller at han kom til Persia og ble drept ved Suanir. Simon

var et vanlig navn, og det er mest sannsynlig at de ulike tradisjonene handler

om forskjellige menn.

Bartolomeus forkynte evangeliet i mange land og oversatte ifølge en tradisjon

Matteus-evangeliet til et språk i India. Avgudsdyrkere mishandlet og

korsfestet ham. En annen tradisjon forteller at han forkynte evangeliet i Mesopotamia,

Persia, Egypt, Lykaonia, Frygia og ved Svartehavets kyst før han

led martyrdøden i Armenia. Med to ulike tradisjoner kan vi helst tenke oss at

det dreier seg om to forskjellige personer med samme navn, uten at vi kan vite

hvem som er apostelen Bartolomeus.

Tomas forkynte evangeliet i Partia og India. I Sør-India er det i dag én million

såkalte Tomas-kristne. I Chennai (Madras) finner vi en katedral oppkalt

etter ham. Det sies at den hvite kirkebygningen som fortsatt står der, er 2000 år

gammel og dermed verdens eldste. Her hevder man at apostelen ligger gravlagt.

Tradisjonen forteller at Tomas vant den indiske kong Misdais’ kone og sønn for

evangeliet. Etter dette ble han dømt til døden. Han ble drept ved at hedenske

prester stakk et spyd gjennom ham.

I boken «En ny dag gryr i Somalia» I refererer jeg til en tradisjon som forteller

at skipet apostelen Tomas reiste med på sin reise til India, led skibbrudd på

øya Sokotra mellom Somalia og Jemen. Der ble det dannet en kirke. I mange

hundre år brukte denne kirken arameisk som sitt gudstjenestespråk. De kristne

kalte seg selv «nasareere».

Lukas som reiste sammen med Paulus, led trolig martyrdøden ved å bli

hengt i et oliventre av greske avgudsprester.

I «En ny dag gryr i Somalia», s. 72. Stig Magne Heitmann. Ventura forlag, 2022


Barnabas led martyrdøden omkring år 73. Det er skrevet i forbindelse med

hans martyrium: «Og selv om det fortsatt var store forfølgelser og fryktelig tortur,

vokste kirken dag for dag. Den var dypt forankret i apostlenes lære og med

apostlene selv som forbilder. Den ble vannet i rikt mål med de helliges blod.» I

Under keiser Domitian ble det satt ut mange falske rykter for å skade de

kristne. Det ble for eksempel sagt at de myrdet sine små barn og var kannibaler.

Oppsto det hungersnød, epidemier, jordskjelv eller annen ulykke noe sted

i det romerske riket, ble skylden lagt på de kristne. De kristne ble straffet med

fengsel, tortur av alle slag, brent på bålet, steinet og hengt, spiddet av oksers

horn eller stukket i hel. Etter at de hadde lidd martyrdøden, fikk ikke deres

kristne venner lov til å gravlegge dem.

Timoteus, disippel av Paulus, ble biskop i Efesos. Hedningene feiret en stor

fest der de bar med seg gudebilder i gatene. Da Timoteus møtte prosesjonen,

advarte han dem alvorlig mot avgudsdyrkelsen. De ble rasende på ham og

angrep ham med slagvåpen, og det førte til hans død. II

I www.newadvent.net: artikkel om apostelen Barnabas

II The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 44



OLDKIRKEN

Forfølgelsene i romertiden I

Forfølgelsene i de tre første århundrer av kirkens historie kan oppleves som

en langvarig tragedie. Men de kan også sees i et annet perspektiv, slik en

kirkehistoriker uttrykte det: «Kirkens blodige dåp resulterte i den kristne verdens

fødsel. Det var som en langvarig korsfestelse som endte med en kraftfull oppstandelse.

Den kristne tro viste seg mektigere enn alt annet.» «Jo mer de dreper oss, jo flere blir

vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes sæd», skrev kirkefaderen Tertullian. II

En regner med ti store forfølgelser i denne perioden. To av dem strakte seg

over hele det romerske riket, nemlig de som fant sted under keiserne Decius III

og Diokletian IV . Men overalt og i hele den oldkirkelige perioden var kristendommen

en ulovlig religion.

Kristendom – en ulovlig religion

Romerriket tolererte ulike religioner så lenge de ikke gikk på tvers av statens

interesser. Så lenge kristendommen ble ansett for å være en jødisk sekt, opplevde

den både hat og aksept. Men ettersom kristendommen fikk mer feste,

ble en også mer mistenksom. Historikeren Tacitus V og Pliny den yngre VI anså

kristendommen for å være en vulgær overtro. Så snart en forsto at kristendommen

hevdet å være universell – at den gjaldt alle mennesker – og i tillegg var i

I Kilder: The New Encyclopedia of Christian Martyrs: www.newadvent.net

II The New Encuclopedia of Christian Martyrs, s. 64

III Keiser Decius 249–251

IV Keiser Diokletian 284–305

V Publius Gaius Cornelius Tacitus, romersk senator og historiker (56–117)

VI Gaius Plinius Secundus, også kalt Plinius den yngre. Født i år 30. Dommer, guvernør

og forfatter. Nevø av Plinius den eldre.

Oldkirken 35

strid med romersk religiøs praksis, ble den ansett som forræderisk. Derfor ble

den en ulovlig religion – religio illicita. Det ble stadig sagt om de kristne: «De

har ingen eksistensrett.»

Romersk statsstyre var vevd sammen med religiøst liv, og religionen var et

av politikkens redskaper. Keiseren var pontifex maximus, den høyeste prest i

den romerske stats religion, og skulle æres med guddommelig tilbedelse. Cicero

fastslo et prinsipp om at ingen skulle tillates å tilbe fremmede guder hvis de ikke

var offentlig godkjent. «Gi de gudene ære som var våre forfedres skikk, og tving

andre til å tilbe dem. Hat og straff dem som bringer inn fremmede guder.» I

Det var vanskelig å være kristen i et slikt samfunn. Kristendommen avviste

tilbedelse av romerrikets guder. Kristne kunne ikke gå på kompromiss i noe

spørsmål som angikk deres tro. De kristne kunne ikke tilbe keiseren som gud

eller ta del i de religiøse festene. Slik truet kristendommen den romerske statsreligionen.

Også de kristnes sterke bånd til hverandre og hyppige sammenkomster

vakte mistenksomhet. Majoriteten blant folk, som hadde polyteistiske forestillinger,

syntes kristne var sære. Tragedier i samfunnet ble sett på som en straff fra

gudene, og de kristne fikk skylden. I Nord-Afrika oppsto uttrykket «Hvis Gud

ikke sender regn, gi de kristne skylden!» Ved hver hungersnød, tørke og pest

ropte fanatikerne: «Bort med ateistene (de kristne)! Til løvene med de kristne!» II

Hvorfor ble kristne kalt ateister? Jo, fordi de ikke trodde på de romerske

og greske gudene, og fordi de ikke tilba keiseren som guddommelig. De var

monoteister som bare tilba Bibelens Gud og Jesus Kristus, ikke polyteister slik

folk flest var.

Keiser Trajan fastsatte lover mot alle hemmelige fellesskap, og rundt om i

provinsene ble de brukt mot de kristne. Pliny, som var prokonsul i Bitynia fra

109 til 111, rapporterte til keiseren at denne «overtroen» spredte seg raskt blant

alle mennesker slik at templene ble forsømt og offerhandlingene ikke fant sted.

For å stanse dette, dømte han mange kristne til døden.

Den første forfølgelsen under keiser Nero III

Nero (født år 37, død år 68) «gjorde brutalitet til sitt keiserlige varemerke», heter

det i The New Encyclopedia of Christian Martyrs. Det gikk ikke minst utover

de kristne i Rom. Blant Neros mest djevelske påfunn var brannen i Rom det

I Keiser Augustus. The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 65

II The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 66

III Nero | Biography, Claudius, Rome, Burning, Fate, Accomplishments, & Facts |

Britannica


verste. Han fikk lagt skylden på de kristne for brannen han selv hadde beordret

påsatt. I Det ga ham påskudd til å starte en voldsom forfølgelse. Men samtidig

førte det til stor sympati for de kristne blant mange romere. Blant dem som

led martyrdøden på denne tiden, var Trofimus som var blitt kristen gjennom

Paulus sin virksomhet i Efesos, Josef Barsabas, en av de sytti som hadde vært

i Jesu følge, og Ananias, biskop i Damaskus. II

Den andre forfølgelsen

Keiser Domitian drepte mange fremstående menn. Han ble Neros etterfølger

i sitt hat mot Guds folk, skriver Eusebius (260–340). Biskopen i Jerusalem,

Simeon, ble korsfestet. Han var sønn av Klopas, III og den andre biskopen i

menigheten i Jerusalem. Han ble martyr i en alder av 120 år.

Domitian befalte at Davids etterfølgere – jødene – skulle drepes. Noen

krevde også at etterkommerne etter Judas, Jesu bror, måtte utryddes. De ble

brakt til keiser Domitian. Han fryktet Messias sitt komme på samme måte

som Herodes hadde gjort det. Han spurte dem om de var av Davids slekt, og

de svarte bekreftende. Da de ble spurt om Kristus og hans rike og når og hvor

det skulle komme til syne, svarte de at det var et himmelsk rike som skulle

komme ved tidenes ende. Da skulle Kristus komme i herlighet for å dømme

og gi enhver igjen etter hans gjerninger. Da Domitian hadde hørt dette, sendte

han ut et dekret som bød at forfølgelsen av de kristne skulle stanses.

Den tredje forfølgelsen

Eusebius skriver: Så voldsom var forfølgelsen mot oss på mange steder at Plinius

Secundus, en av de mest kjente prokonsulene, ble forskrekket over det store antall

martyrer. Han skrev til keiseren om den mengde mennesker som ble drept for sin

tros skyld. Han meddelte at han ikke hadde hørt at de hadde gjort noe galt i forhold

til lovene, utenom dette at de sto tidlig opp om morgenen for å synge hymner til

Kristus («Chrestos») som en Gud.

Ignatius, biskop i Antiokia, led martyrdøden i år 107. Keiser Trajan

befalte at de kristne skulle tilbe gudene sammen med sine hedenske naboer.

Det ble truet med forfølgelse for alle som ikke adlød, og de som ikke ville

bringe de foreskrevne offer, skulle straffes med døden. Biskop Ignatius kunne

I The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s.74

II Apg 1,23; 9,10; 20,4; 2 Tim 4,20

III Joh 19,25; Lukas 24,18

Oldkirken 37

selvsagt ikke gå med på dette og ble derfor arrestert og ført fram for keiseren

som var kommet til Antiokia. Keiseren beordret at Ignatius skulle føres i

lenker til Rom. Der skulle han bli føde for de ville dyrene og et skuespill for

folket.

Ved å handle slik mot en kristen leder håpet herskerne å skape frykt blant

de kristne. Men Ignatius brukte anledningen til å oppmuntre dem. Han møtte

grupper av kristne i hver eneste by mens han ble ført fra Antiokia til Rom.

I denne tiden skrev han sju brev til menigheter og ett til Polykarp, biskop i

Smyrna og disippel av apostelen Johannes.

Et av hovedtemaene i brevene handler om kristent martyrium som et herlig

privilegium som en med iver må søke etter. Han skriver:

«Jeg er Guds hvetekorn som skal males fint mellom løvens tenner for å

bli det reneste brød for Kristus. Ingen jordiske gleder kan gjøre meg noe

godt. Jeg foretrekker å dø i Jesus Kristus fremfor å ha herredømme over

jorden. Han som døde i vårt sted, er den ene jeg søker. Han som oppsto

for oss, er mitt eneste ønske. Min fødselstime er nær. Stå ikke i veien for

min fødsel til virkelig liv. Mitt begjær er å tilhøre Gud. Prøv derfor ikke

å holde meg tilbake i denne verden. La meg komme til det rene lys.» I

Etter at keiser Hadrian hadde beseiret Jerusalem, reiste han en støtte av Venus

der Jesus døde og en støtte av Jupiter på det stedet der Jesus sto opp fra de døde.

En grotte i Betlehem, der man mente at Jesus ble født, innviet han til ære for

guden Adonis. Mange av de Jesustroende i Jerusalem led martyrdøden.

Den fjerde forfølgelsen

under Markus Aurelius

Eusebius forteller:

Myriader led martyrdøden over hele verden. Martyrene var så ivrige i

sin Kristusimitasjon, at selv om de hadde fått den store ære å vitne II om

ham, ikke bare en eller to ganger, men mange ganger, da de ble brakt

ut fra fengslene for å kjempe mot ville dyr, og derfor bar mange arr og

sår, så kalte de ikke seg selv vitner (gresk: martyrer). Det var en for stor

ære for dem. III

I The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 96

II Gresk: «martyrein»

III The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 118


Polykarp I led martyrdøden i år 156. Han var biskop i Smyrna og den fremste

kristne lederen på den tiden. Ifølge Ireneus hadde Polykarp fellesskap med

apostelen Johannes og de andre som hadde sett Herren. Da forfølgelsene satte

inn, hadde Polykarp anledning til å flykte fra byen, men han ville ikke det og

sa: «Guds vilje må skje».

Soldatene tok Polykarp med seg. Siden de ikke lyktes i å få ham til å ofre,

tok de ham med til et stadion. Polykarp ble brakt til prokonsulen som prøvde

å få ham til å forandre mening: «Tenk på din høye alder. Bare gjør slik som

alle andre gjør; sverg til keiseren, omvend deg og si: Bort med ateistene!» Med

«ateister» mente han ikke dem som ikke tror på Gud, men mennesker som

nektet å tro at keiseren var gud.

Polykarp så på den store mengden som var samlet, veivet med hånden, så

opp mot himmelen og sa: «Bort med ateistene.» Prokonsulen gjentok: «Sverg,

og vi skal la deg gå fri. Fornekt Kristus!» Men Polykarp svarte: «I åttiseks år har

jeg tjent ham, og aldri har han gjort meg noe vondt. Hvordan kan jeg da spotte og

fornekte min Konge som har frelst meg?»

Men prokonsulen ga seg ikke: «Sverg ved keiserens geni.» Og Polykarp

svarte: «Hvis du virkelig tror at jeg vil sverge ved keiserens geni, har du ikke

forstått hvem jeg er. Jeg er en kristen.» Prokonsulen svarte: «Jeg har ville dyr, og

hvis du ikke forandrer mening, kommer jeg til å kaste deg til dem.» Polykarp

sa: «Gi ordre om at de skal komme. Vi har ikke lov til å forandre mening fra det

som er godt til det som er ondt, bare fra det som er ondt til det som er godt.»

Prokonsulen svarte: «Siden du ikke frykter de ville dyrene, skal du ødelegges

gjennom ild.» Polykarp sa: «Ilden som du truer meg med, brenner bare en kort

stund, og så dør den ut. Du forstår ikke at det kommer en dommens ild som aldri

kommer til å slokne og som er bestemt for de ugudelige.»

Polykarp var full av mot og glede. En herold ropte ut på stadionet: «Polykarp

har bekjent troen på Kristus!» Da folkemengden hørte det, ropte de: «Dette er

Asias lærer, de kristnes far, han som river ned gudebildene og lærer tusener til

å ikke å ofre.» Mengden ropte at Polykarp måtte brennes levende. De samlet

sammen ting som kunne brenne og ville feste Polykarp til en stake. Men han

sa: «La meg være som jeg er. Han som ga meg kraft til å vente på ilden, han skal

også styrke meg til å bli i den.»

Polykarp så opp mot himmelen og ba: «Herre Gud, du Allmektige, du som

er Far til din elskede og velsignede Sønn Jesus Kristus. Jeg priser deg for at du har

regnet meg verdig til å komme til denne dag og time, slik at jeg kan være blant

martyrene, i Jesu Kristi lidelse og i oppstandelsen til det evige liv av både legeme og

I The New Encyclopedia of Christian Martyrs, s. 124–127

Oldkirken 39

Utvalgte nettsider:

www.catholiceducation.org

www.newadvent.net

www.forum18.org

www.nmio.no (Norsk Misjon i Øst)

www.od.org (Open Doors International)

www.opendoors.no (Åpne Dører Norge)

www.persecution.org

www.persecution.com

www.openbook.org

www.barnabasfund.org

www.martyredchurch.net

www.csw.org.uk

Litteratur 375


«But God is not defeated!»

– disse ordene fra en sørsudansk biskop som selv ble drept,

oppsummerer budskapet i Stig Magne Heitmanns bok.

Gjennom bibelsk undervisning, dramatiske historier fra oldkirken og

vitnesbyrd fra vår egen tid viser forfatteren at forfølgelse har fulgt

Jesu disipler fra apostlenes dager til i dag – likevel har kirken ikke bare

overlevd, men vokst.

Fra romerske arenaer og Diokletians blodbad, via kommunistiske

fengsler og nazistenes tortur, til dagens vold i Nigeria, Nord-Korea, Iran

og India: Her møter vi martyrer som Polykarp, Bonhoeffer, Wurmbrand

og anonyme troende som betaler høy pris for sin tro. Deres bønner og

visdomsord utfordrer oss: Hva blir igjen av vår tro hvis det koster alt?

Heitmann, med bakgrunn fra Åpne Dører og mange års møter med forfulgte

kristne, gir både historisk oversikt og aktuell oppfordring. Verdens

Watch List viser at flere hundre millioner kristne lever under forfølgelse

– likevel vitner de om at «i alt dette vinner vi mer enn seier» (Rom 8).

Denne boken styrker troen, inspirerer til bønn og solidaritet, og minner

den norske kirke om hva det alltid har kostet å følge Jesus. Den er et

nødvendig korrektiv til lunkent vestlig kristenliv og en kraftfull påminnelse:

Gud har aldri vært beseiret – og Han vil heller ikke bli det.

Stig Magne Heitmann (f. 1952) er teolog, forfatter og forkynner

bosatt i Bergen. Han har lang erfaring fra kirkelig arbeid

som studentprest, innvandrerprest, frikirkepastor og lærer ved

Bibelskolen Bildøy. Fra 2008 til 2012 var han generalsekretær

i Åpne Dører Norge, og senere faglig leder i organisasjonen.

Heitmann har skrevet flere bøker om forfulgte kristne, trosfrihet og møtet

mellom kristendom og islam. Han holder fortsatt foredrag og underviser

jevnlig i menigheter rundt om i landet.

WWW.VENTURAFORLAG.NO

Men Gud er ikke beseiret

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?