Hele bladet - Fidelity

Lykke og ulykke 

Jeg er ikke særlig overtroisk, og vurderte 

aldri alternativet til å gi ut dette Fidelity nr. 

13! Likevel begynte jeg å lure litt underveis. 

Det var 4 viktige produkter som skulle 

danne ryggraden i dette nummeret. Ingen av 

dem dukket opp tidsnok. Men de kommer 

neste gang. Kors på halsen, bank, bank! Om 

dette kan du lese mer bakerst i bladet... 

Men istedenfor å gråte over det faktum at 

Norge stenger kollektivt i juli og går på julebord 

i hele desember og halve januar, kastet vi 

oss rundt og laget et spesial-nummer om 16 bits CD-spillere; denne typen 

som vi high-endere har skjelt ut i et kvart århundre. Selv om de fleste av 

oss fremdeles er veldig hengt opp i vinyl, er det vel de færreste som lenger 

tror de kan få en topp platespiller inklusive RIAA for 3 tusen kroner. Men 

det er det samme som vår CD budsjettfavoritt koster! Og denne finner du i 

en stor sammenlikningstest av de nyeste og beste digital-spillerne på 

side 20. 

Også Stig Arne Skilbrei har gått i seg selv og fundert litt på om vi konsekvent 

sammenlikner de beste egenskapene til vinyl med de verste til digitalmediet? 

Men han hopper over sammenhengen mellom pris og kvalitet. Det 

er kanskje ikke så rart om en hundretusen kroners vinylrigg på direktgraverte 

superplater låter bedre enn en 10-15 tusen kroners multispiller som også 

leverer et bra bilde? Og som også tilbyr 6 analoge utganger både i SACD 

og DVD Audio, selv om slike plater knapt nok finnes i butikkene. 

Vi konsentrerte oss om enda litt dyrere spillere som bare skal gjøre det 

som er viktigst for de fleste av oss; spille vanlige CD-plater i 2 kanaler! Og 

vi valgte den prisklassen der kvaliteten er særdeles tett på det aller, aller 

beste. Vi må likevel innrømme at lydforskjellen mellom en billig CD-spiller 

og våre 20 tusen kroners testobjekter neppe er fullt så stor som tilsvarende 

forskjell er på vinyl. Men det du ikke får ut av CD plata ved avspilling, det 

kan du ikke redde i påfølgende behandling av lydsignalet. Og nå som CDmediet 

endelig er blitt bra , så er det paradoksalt nok 16 bits CD plater 

som må forsvares med nebb og klør. 

Dessverre var det et par leverandører som ikke ville være med på denne 

gruppetesten. De foretrekker individuelle tester hvor det i praksis er vanskeligere 

å sammenlikne med de viktigste konkurrentene. Vi vil gjøre det helt 

klart at vi ikke finner oss i å bli styrt av noens salgsavdeling- liten eller storog 

vil da heller ikke omtale disse produktene på annen måte! 

Musikk er for alle som leser Fidelity en viktig del av det gode liv. Men for 

de fleste av oss finnes det også andre sider ved det gode liv som vi med 

livsbejaende glede tar del i. Og som vi derfor med sorg også kan identifisere 

oss med... 

På fjorårets absolutt siste dag fikk jeg en oppsigelse på Fidelity. Dette 

skjer heldigvis såpass sjelden at jeg legger merke til det. Uten særlig mye 

glede, må jeg legge til. Men mailen fra Ole Kristian var en gave: "Pengene 

går isteden til flomkatastrofen" skrev han." Men jeg kjøper nok de fleste 

utgavene hos Narvesen!" 

Vennligst ikke tolk dette som om vi ikke ønsker flest mulig abonnenter. 

Men det inspirerer oss alle å møte rause lesere med vide horisonter... 

Vi ønsker derfor alle et like musikalsk 2005 som vi tror Ole Kristian i 

Laksevåg vil oppleve! 

Hilsen 

Knut V 

www.audioforum.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Jan Myrvold 

Tore Dag Nilsen 

Vidar Mørch 

Skribenter i dette nummer: 

Gunnar Brekke 

Tore Dag Nilsen 

Stein Arne Nistad 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 


Anders Rosness 

Stig Arne Skilbrei 

Roy Ervin Solstad 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Markedsnett AS, avd. Euro Design 

tlf. 22 17 60 50, post@eurodesign.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Kontakt redaksjon 

fidelity@audioforum.no 

Bestilling av tidligere utgaver 

www.audioforum.no 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten 

tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse 

gjelder også enhver form for elektronisk, 

mekanisk eller annen type gjengivelse. 

Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og 

medfører erstatningskrav.

Innhold 

nr. 2 / 2005 

Brev til Fidelity . . . . . . . 6 

10 

McIntosh 1000 CD og Dac 

14 

Hi-Fi portrettet: 

Krestian Pedersen 

20 

Gruppetest CD-spillere, del I: 

Moon, Cambridge, Hegel 

Analog eller digital? 

30 

4 2/2005 

13 

32 

Prima Luna rørforsterker 

36 

Energy Veritas 2.4i 

Hjemme hos: Hans M. Lie 

42 

Classé CDP100 og CAP 2100 

Ancient Audio 

Lektor Grand CD 

50 

Black Magic A1 mkII 

Hauk: Aber Schnell! 

40 52 

48 

Godt norsk 

51 

54 

Plater til kritisk lytting 

58 

Blanda akustiske drops

60 

Gjesteskribenten: 

Rockens oldefar 

Blått og rått 

DVD / Multikanal: 

Peter Gabriel 

62 

64 

66 

Budsjettalternativet: 

Marantz KI og Audio Pro Qube 

72 

Drømmeanlegget: 

Roy Ervin Solstad 

76 

Rapport fra renseriet 

79 

Argento Serenity Referance 

80 

Marantz TT 15 S1 

platespiller 

Pro Ject RPM 9 MkI 

82 

84 

Parasound Zphono RIAA 

85 

Shure V15 pickup 

86 

Drømmeanlegg 2: 

Vidar Mørch 

88 

Gruppetest CD-spillere, del II: 

Cayin, Sony, Classé, Cary 

Triangle Galaxy/Meteor 0.1 

Neste nummer 

2/2005 

94 

96 

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • 

5

Brev til 

Energy og Electrocompaniet 

Hei! Jeg er en flittig leser av Norges beste hi-fi blad, nemlig fidelity! 

Og lurer derfor på om jeg kan få spørre "guruen" om råd.. 

Jeg har i dag en Electrocompaniet eci-4..Jeg lurer på om jeg skal 

bytte til en Vincent sv-238.. 

Høyttalerene mine heter Energy Veritas 2,4 (tror ikke de er så vanlig 

i Norge) som jeg er veldig fornøyd med! Men synes ikke 

Eci-4en leverer nok kraft til å få en skikkelig rock`et opplevelse.. 

men detaljer og dynamikk er det viktigste for meg.. Tror høytalerene er 

relativt tungdrevne… Tror du den Vincenten ville passet fint inn etter 

mitt behov? Eller bør jeg velge noe annet..? 

MHVFredrik Øksnes 

Som du vil se inne i bladet, tester vi i dette nummeret siste 

modell av Veritas 2,4i. Vi kjenner høyttaleren også fra tidligere og 

mener den er glimrende på en rekke områder- men ikke når det 

gjelder freske frasprak i bassområdet. Sammen med ECI-4 blir ikke 

akkurat dette så mye bedre, men for en fantastisk holografi og 

gjengivelse av klassisk orkester og kormusikk! Men prøv litt ulike 

kabler-også strømkabler. Og send gjerne en tilbakemelding. 

mvh redaksjonen 

Vedrørende tester av Electrocompaniet 4,7 

Hei ! Jeg må spørre hva dere mener med anvendelsen av 

Electrocompaniet forforsterker 4,7. Har Electrocompaniet laget en forforsterker 

som ikke passer deres egne effekttrinn ? Spørsmålet oppstår 

på grunn av deres tvetydighet i forskjellige tester. 

- Vedørende Gunnar Brekke sin test i Audio ga han både 4,7 og 

Nemoene en god test, men at de ikke paset sammen lydmessig. 

- Dette pga. 4,7 sin slanke og analytiske spillestil. Dynamikken var 

imidlertid meget god ifølge testen. 

- Du har sagt at de ikke er noen god match til 180 watterne. Den 

blir litt plysj, og anbefaler DP preampen istedet. 

- Du synes imidlertid at den er musikalsk. 

- Du skrev at 4,7 ville være en naturlig partner med AW 220. 

- Du skriver generelt at det er en meget god forforsterker. 

Jeg har EMC ,4,7 og AW 120, komponenetene er oppgradert til siste 

versjon. Anlegget drives med balanserte kabler. Høytalere er Dynaudio 

Contour 1.3 SE. 

(Lo godt av testen i Fidelity nr. 1 hvor dere mener at Dynaudio 

Contour 1.3 SE ikke er særlig god på stemmer. Da er det en stygg mismatch 

eller noe feil med høyttalerne, jmfr bl.a Robert Amundsens 

drømmeanlegg elller de fleste andre tester av Dynaudio) 

Takk for et glimrende blad. Stå på . 

Mvh, Ole Chr Møller-Olsen 

Hei! 

Det finnes bedre forforsterkere enn 4,7-også når det gjelder siste 

versjon. Men neppe til prisen! At du blander sammen ulike versjoneringer, 

gjør likevel det hele litt vanskelig da du referer til tester 

over en så lang periode at det er innlysende at vi snakker om noe 

ulike produkter. At Gunner mener at 4,7 (gammel versjon) er 

slank, er jeg ikke enig i, men EC selv innrømmer at 4,7 var for 

"dårlig" til Nemoene. At DP er "bedre" også til AW 180 (men 

igjen; siste versjon funker mye bedre), er bare et spørsmål om å 

prøve selv. Jeg er i liten tvil, men forskjellen er altså ikke dramatisk 

bortsett fra betjeningskomforten som er mye bedre på EC. 

med hilsen 

Knut V 

6 2/2005 

Pick-up spørsmål 

Fordi min CD-spiller er inne til service, benyttet jeg her om dagen min 

gamle platespiller som lydkilde igjen. Platespilleren har ikke vært i bruk 

de senere år, men forsøket ansporet meg til å spille mer vinyl. Så til 

saken: 

Spilleren er ingen "high-end" sak, og jeg har ingen ønsker om å 

kjøpe ny platespiller for å kunne glede meg over min gamle platesamling 

igjen. 

Til forskjell fra CD- spilleren (Denon 2900) låter det tynt/lyst/slankt, 

mens jeg ønsker et lydbilde som ligner mer på lydgjengivelsen fra 

CD/DVD-spilleren. Mer "kropp" og mer trykk (og kanskje mer dybde) i 

bassen. 

Rolf.Gulliksen 

Hei! For å kunne gi et presist svar på dette, trenger jeg litt mer 

opplysninger, er jeg redd. Men generelt kan jeg si følgende: 

Mangel på punch og fylde på platespillere ligger vel så ofte på 

selve spilleren og armen, enn på pickupen. Rimelige armer er 

som oftest mest hjemme med mm-pickuper (moving magnet), og 

disse vil da oftest gi mest bass, da energioveførselen fra utsvinget 

på platerilla går noe lettere med en standard mm enn en mc 

(moving coil) som oftest er noe stivere. 

Personlig liker jeg de rimelige pickupene fra Grado og Goldring 

godt, disse kombinerer bra med de fleste rimelige armer. Men vil 

du ha fyldig klang fra en platespiller som produseres ny i dag til 

en betalbar pris, anbefaler jeg en titt på platespillere fra USA, kollega 

Gunnar Brekke testet f. eks. en VPI med hederlig resultat for 

kort tid siden i Fidelity. Rett nok er denne en god del dyrere enn 

en brukbar cd-spiller, men slik har altså verden blitt... Alternativt 

kan du lete etter f. eks. eldre Thorens spillere med Shure pickup 

på bruktmarkedet. Er du ekstra heldig kan du finne dette på loppemarked! 

Mvh, Håkon Rognlien 

1.st class! 

Your magazine is the 1st class and one of the best of the world, and I 

have an idea to you; that in future issues appears a summary or brief 

news-in English. I wish to take a subscription and order the back issues 

from 5 until 12 too. 

Best regards, Danilo Mora 

Costa Rica 

OK. I send it to you and find a way for covenient payment. When 

are you in Oslo and can offer me a beer? How much Norwegian 

do you understand? I guess my pictures can not say it all? 

Knut V 

You is the best example of the Norwegian people- a Country far 

away from Central America but with culture incredible. 

Thank you for your friendliness invitation to drink a beer, I understand 

a little but I use a dictiionary. 

Since 2 year ago I bought a TANDBERG - 400 series System in 

Akersmic by Internet. and operate very well and the best was the 

price 10.000 NKR. 

Now I`m planning to buy a pair of PATOS - Symphonic III - brand 

new series, you interview to Roar Moen 2 years ago and from this 

moment I'm waiting for the new Symphonic- 3. - Patos was recommend 

by Eric Tevor - former of Akersmic. 

Maybe in the future can I travel to Oslo and don't forget your invitation. 

Will be marvellous to go until Norge. 

Please advice me when you have the way to send the payment to 

you Receive warm regards from Costa Rica. 

Danilo

Bruktbørs 

Hei, hvorfor er ikke bruktbørsen deres oppdatert siden 28/11-2004? 

mvh, Bjørn A. Larsen 

På grunn av tekniske problemer. Og fordi dette er en del av gamle 

Audio som Fidelity ikke er ansvarlig for. Da firmaet Markedsnett 

også lager layout for Fidelity, har vi likevel fulgt litt med og tilbudt 

oss å spytte inn noen kroner om nødvendig. Jeg kan glede alle 

med at de tekniske problemene ble løst i midten av januar og 

Bruktbørsen igjen er oppegående på adressen er www.audioforum.no 

mvh redaksjonen 

Hei fidelity! 

Har nu levt med tidningen ett halft år. I särklass den bästa hifi-tidning 

jag vet. I Sverige har vi Hifi & Musik. Den lockar ej till musiklyssning. 

Har fidelity någon erfarenhet av "Black Magic-kablar" Hittar ej några 

tester på dem. Använder just nu Nordost Red Down mellan min 

Advantage Thor och S1, men vill gärna köra skandinaviskt med tanke 

på den höga kvalitet våra tillverkare håller. Både ljudmässigt och med 

imponerande kvalitet på bygget. Har provat Clou - cable men tycker 

inte att de räcker. 

Har haft Electrocompaniet, Tandberg, Primare, Dali osv. Även syndat 

med Classe, Accuphase, McIntosh och japanska mainstreamprodukter. 

men försöker numer hålla mig till Norden förutom högtalarna där jag 

har hittat ett fynd jag kan rekommendera. Om ni ej redan har testat 

Quad 12L så gör det. Ett fantastiskt ljud för 5000.00 sv kronor. Åter 

till frågan. Nordiska kablar mellan CD-Förstärkare och till högtalarna? 

Lev väl! 

Hälsningar 

Hans Johansson 

Jan Myrvold har testet “Black Magic” med ypperlig resultat. 

Testen ligger klar for trykking i dette nummeret, men må muligens 

vike for en ekstra annonse. Da kommer den i nr. 14! 

mvh Knut 

100 år siden den første norske 

grammofonplateinnspillingen 

For 100 år siden, desember 1904 på Grand Hotel i Kristiania, ble den 

aller første norske grammofonplaten spilt inn. Det var skuespilleren 

Adolf Østbye (1869-1907) og trekkspilleren Carl Mathisen (1870- 

1933) som spilte inn sangen "Bal i Hallingdal". Denne 78 platen var 

å finne på repertoaret i godt over 30 år og enkelte platebutikker 

hadde den i utvalget enda lenger. 78 plater var å få i platebutikkene 

helt opp til begynnelsen av 1960-tallet. Ifølge Nasjonalbiblioteket var 

det musikkhandler Peder Larsen Dieseth (1851-1936) i Oslo og kolleger 

som tok initiativet til innspillingen. Emile Berliner tok patent på 

grammofonplaten i 1888, men masseproduksjonen kom først i gang 

etter 1900. 

Musikkhandler i Oslo, Peder Larsen Dieseth som opprinnelig var fra 

Aamodt i Østerdalen, sto også bak den aller første norske lydinnspillingen 

på en voksrull allerede sommeren 1879 for 125 år siden. 

Dieseth sang da inn en salme under en demonstrasjon av fonografen 

på Tivoli i Kristiania. Dette var bare et og et halvt år etter Edisons verdensberømte 

patent på selveste julaften, 24. desember 1877. 

Med vennlig hilsen 

Jan Stangeby Nielsen 

Budsjettreferansen 

Hei! Jeg leste siste nummer av det utmerkede bladet deres, og med 

min lommebok ble jeg selvsagt interessert i Budsjettreferansen 2005. 

Jeg er ute etter et ikke altfor dyrt anlegg, men vil gjerne kunne spille 

de gamle vinylene. Lurer derfor på om dere kommer til å ta med vurdering 

av platespillere i budsjettpakken? 

Og: Hvor bør jeg gå hvis jeg vil kjøpe "gull av gråstein"-anlegget? 

2/2005 

Vennlig hilsen 

Arve Tunstad. 

Vi trekker gjerne inn en vinylspiller i budsjettreferansen. Men 

dette avgjør Anders Rosness suverent. Han leser jo innlegget 

ditt.Dessverre vil neppe det ferdige anlegget bli å få kjøpt i en 

enkelt forretning. 

mvh. redaksjonen 

DP eller DP? 

Hei Knut! Jeg lurer fælt på øm jeg skal bytte min 6.4P mot en A1 

eller en 6.52. Ville blitt glad om du kunne ha sagt din mening om den 

saken. Mitt oppsett består av KrellKAV 300 CD SOM DRIVERK DP DAC 

8.0 preamp 7.3, effekt 6.4P, samt respons Grnad med to åtte tommer 

bass pluss 16 AMP kurs og div. nettfilter. På forhånd tusen takk for 

hjelpen. 

Vennlig hilsen, Ørjan Vorland 

A-1 har litt mer oppløsning og mer distinkt diskant. Men 6,4P er 

noe enklere å få til å spille optimalt. Nå kommer en “rimelig” 

variant av A-1 som et mulig alternativ. 

mvh, Knut 

Takk! 

Takker for gode råd angående Dynabel Euforia. Ønsker med dette å gi 

en noe mer nyansert tilbakemelding etter å ha gått relativt grundig til 

verks i det siste. 

Etter ca 200 timer spilletid med Euforian og Electrocompaniet (AW 

120) var jeg på det tidspunktet 

rimelig overbevist om at høytalerne måtte "få sparken" pga manglende 

liv, da spes. i midbassområdet. 

Jeg gikk til innkjøp av B&W Nautilus 802 og en 200 watter fra 

Mark Levinson og langt fetere kabler. Første lytteinntrykk var......; 

Åhh, Endelig !!!!! Målet var nådd ! 

Etter noen timer ble 802'n koblet fra og Euforian til. Da var det jeg 

ble sittende å gape....Euforian hadde "reist seg" og spilte faktisk irriterende 

likt med 802'n (Euforian var nå avtalt solgt). Det jeg husket 

som litt livløst i Euforian var dramatisk forbedret. Lydtrykket opplevdes 

langt mer fysisk enn tidligere og med betydelig større engasjement. 

Jeg kan faktisk ikke si at Nautilusen er merkbar kraftigere i midtbassen. 

Den "største" forskjellen ,mener jeg, er at 802'n fremhever stemmer 

en smule mer enn Euforian. Men for meg krevde dette en del 

konsentrasjon for å høre. 

Så om Euforian ikke omtales som en spesielt tungdrevet høytaler 

førte kraftigere kabler og effekttrinn til en forbedring langt over det 

jeg trodde var mulig. (AW 120 er jo ikke såå svak ?!). 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag ville jeg nok kun foretatt forbedringer 

på elektronikksiden og latt Euforiane få stå. 

Mvh, Haavard 

7

Oppgradering? 

Hallo Knut, 

Er en ivrig leser av ditt blad. Kan vel takke deg for at jeg kjøpte B&W 

801 og angrer ikke på det. 

Systemet mitt hjemme ser slik ut for øyeblikket. 

1 set med B&W Nautilus 801 høytalere 

1 stk Burmester 911 effekt forsterker 

1 stk Mark Levinson No 37 CD driverk 

1 stk Mark Levinson No 360S DAC 

1 stk Krell KRC3 For forsterker 

1 stk Marantz DV 8700 DVD / SA / DVD-audio spiller 

Høytaler kabler er Audioquest Volcano satt opp i bi-wire 

Mellom Burmester og Krell er det XLO Unlimeted 

Mellom ML 360S og krell er det audioquest Anaconda 

Mellom ML 37 og ML 360S Virtual Dynamics teh David AES/EBU 

Mellom DVD bruker jeg bare en noe "billig" kabel fra Nordost Husker 

ikke navnet akkurat nå men den kostet ca 2000 kroner. 

Rommet er på ca 35 kvadratmeter og er i vinkel. Har dog ikke opplevd 

det som noen ulempe at den er i vinkel. Ca 240cm høyde. Fliser 

på gulv med kraftig tepper på sentrale steder for dempning. 

Saken er at jeg er alltid på jakt etter forbedringer i systemet det er 

litt av drivkraften og gleden av å holde på med dette. Nå føler jeg at 

jeg begynner å få et akseptabelt anlegg og oppgraderinger blir relativt 

store kostnadsmessig. 

Vil gjerne vite hva du syntes jeg burde konsentrere meg på ved 

neste bytte? 

Jeg er ikke blitt bitt av fler kanals bølgen og kjører i stereo. Er fornøyd 

med det inntil videre. Mulig jeg vil inn med projector på et 

senere tidspunkt og da vil vel fler kanal kanskje bli et tillegg men ikke 

hoved systemet. For meg er poenget at lyden kommer forfra og ikke 

rundt meg når jeg hører musikk. 

Men det er en annen diskusjon som vi kan ta senere. 

Å bytte ut DAC eller CD driverk er jeg heller ikke så sikker på er 

noen god ide. Føler at det systemet jeg har i dag har fått det som er 

mulig ut av en vanlig CD. Nå er det interessant med SA-CD og DVDaudio 

men så lenge en ikke vet om noen av disse blir en standard og 

utgivelsene er for få så blir det ikke noe en får lyst til å satse på. Jeg 

tviler ikke på at systemet er CD’ene overlegne men det hjelper lite når 

HD TV eller videokamera - hva skjer? 

Hei, Takker for et "midt i blinken" blad for oss entusiaster. Helt glimrende 

å få et skikkelig blad på norsk som minst holder følge med de 

engelske og tyske bladene jeg ellers må trøste meg med. 

Har skrevet en litt mer inngåendeartikkel om den nye generasjonen 

TV og videokamera i forhold til dagens utvalg. 

Artikkelen er nettop publisert i Ålesund smalfilmklubb sitt organ 

"Filmposten"s julenummer. Interessen var enorm. 

Etter tilbakemeldingene er det svært mange som ønsker å vite hva 

som skjer fremover!! 

Dere har mottatt en oppdatert versjon. 


Takk for artikkelen. den kommer sannsynligvis på trykk i neste 

blad. 

Knut 

8 2/2005 

en ikke får kjøpt de titlene en vil ha. 

Dessuten er det ikke så mange High – End maskiner på 

markedet som jeg har lyst på. At en ikke får "tappet" et digital signal 

slik at en kan velge DAC er også dårlig. Har kjøpt en Marantz spiller 

som jeg kan spille av SA-CD og DVD-A. Det låter bra men tar ikke av i 

mine ører. 

Sitter litt og venter på hva de virkelige high-end aktørene gjør i 

denne forbindelse. Syntes det er galt å legge store summer i ny CD 

spiller. Kanskje det kommer en ny kombi spiller som gir meg det beste 

fra begge verdener. 

Interessant å få høre hva du mener om dette emne. 

Høyttalere 

Så er det høyttalere. Tenkte på å bytte mine 801 med 800 for en tid 

siden. Men fant at jeg likte fortsatt 801 bedre. Føler at den går dypere 

i bassen og er gjennomgående bedre match mot min Burmester forsterker. 

Nå ser jeg at hele high-end linjen til B&W er i ferd med å bli oppgradert 

med blant annet diamant i diskanten for å få høyere frekvens 

område. Og i følge B&W er de selvfølgelig bedre enn den gamle serien. 

Så da kommer spørsmålet opp igjen. Er det en god ide å bytte til 

801D eller kanskje 800D????? Bør vel reise inn å høre dette selv eller 

låne med de hjem for en seriøs lytt i mitt lytte rom? Hva mener du? 

Kanskje bytte til en helt annet merke? 

Ser i hvert fall frem til å lytte på disse i butikken i første omgang. 

Regner med å få beskjed om når det lar seg gjøre? 

Så har jeg kommet til Burmester 911 Den er jeg meget fornøyd 

med og kan ikke se at bytte av den vil gi noe gevinst. Men hva om og 

kjøpe en til? Kjøre dette i bi-amp? Har det noe for seg eller er det 

bare masse penger ut vinduet? Har ikke hørt effekten av å kjøre biamp. 

Kjenner ingen som har noe slikt så jeg har bare referanse fra 

tester jeg har lest. Og de er entydig på at det blir bedre. Men er det 

virkelig bedre? Også her er det vel bare en seriøs lytt enten hjemme 

eller i butikken helst begge steder som kan avgjøre dette. 

Vel dette ble mye men det er ikke lett å vite alltid hva som er best 

selv. En blir lett "lurt" igjennom blader og annen litteratur. Men skal 

en finne noe som er bedre enn det en har i dag så må man få impulser 

utenfra. 

Ser frem til å høre i fra deg. 

Mvh,Petter 

Hei, dette tilsier ikke noen 3-minutters svar på en søndag! Et fornuftig 

svar ville tilsvarende en hel årgang high-end stoff i 

Fidelity! Jeg synes likevel at brevet var så interessant og hadde 

så mange fornuftige synspunkter, at jeg gjerne vil dele det med 

leserne. Men hva om du kommer hjem til meg for å høre på de 

nye B&W 800 (Jeg ble anbefalt disse fremfor 801, men vi får se) 

så får Fidelity komme hjem til deg på et besøk. Makan til ditt 

anlegg er det ikke mange som har. 

Med vennlig hilsen, Knut V 

ATC-høytalere 

Hei! Jeg har tenkt å kjøpe høyttalere i prisklassen opp til 

25000,- Her begynner det å bli mye spennede å velge mellom, og jeg 

har lest mange interessante tester i Fidelity siden jeg begynte å abbonnere 

på dette bladet. Likevel savner jeg en test av høyttalere fra ATC. 

Disse høyttalerene har blitt skammrost i engelsk hi-fi presse, men det 

kunne vært interessant å lese hva dere synes om disse høyttalerene. 

Jeg lurer i den forbindelse på om dere har tenkt å lytte på stativhøyttalerene 

ATC SCM 12 og de gulvstående ATC SCM 35? 

Mvh, Morten S. Jensen 

Jeg er enig at ATC er interessante høyttalere. Blant annet lager 

de en av verdens beste mellomtoner med en kjempedome. Vi 

skal nok sjekke dem opp ved leilighet 

Knut

DP &Coca Cola 

Heisann "The penny has dropped for me" som folk sier på engelsk, 

når det gjelder mesteparten av Fidelity's sine skribenter og sine bias 

mot DP. Les gjerne det følgende- man kan godt bytte Coke/wine med 

DP og det blir akkurat det samme for mange audiofil i Norge. 

The Pepsi challenge: what it tells us about wine tasting 

Read Montague, a neuroscientist at Baylor College of 

Medicine in Texas, devised a fascinating experiment that has 

implications for wine tasting. It stemmed from a series of TV 

commercials in the 1970s and 80s where individuals were 

subjected to the ‘Pepsi challenge’. In this test Pepsi was pitted 

against Coke blind, with subjects not knowing which 

was which. They invariably preferred the taste of Pepsi, but 

this wasn’t reflected in their buying decisions. Montague 

wanted to know why. 

So he re-enacted the Pepsi challenge with volunteers. The 

difference was that this time their brain activity was being 

scanned by an MRI machine. On average, Pepsi produced a 

stronger response in the ventral putamen, a region thought 

to process reward. In people who preferred Pepsi, the putamen 

was five times as active when they drunk Pepsi than it 

was in Coke-preferring subjects drinking Coke. 

In a clever twist, Montague repeated the experiments, this 

time telling subjects what they were drinking. Remarkably, 

most of them now preferred Coke. The brain activity also 

changed, with activity in the medial prefrontal cortex, a region 

that shapes high-level cognitive powers. The subjects 

were allowing what they knew about Coke – its brand 

image – to shape their preferences. Remarkable. 

The implications for winetasting are clear. When we don’t 

taste blind, our preferences are liable to be shaped by preexisting 

information we have about the wine. "The results 

(even just the behavioral results) would speak directly to 

wine tasting as well", Montague told wineanorak.com, ‘although 

the presence of alcohol might change things in interesting 

ways.’ 

Try as hard as we might to be objective, this isn’t possible. 

What we know about wine will mould how we perceive the 

wine, and will even shape how much we enjoy a particular 

bottle. This brings another fascinating level of complexity to 

wine tasting. 

Brand image and prejudices win the day. 

Interessant, ikke sant? 

mvh, Peter 

Sak på Audio-Forum, Fidelity vårnummer! 

Hei Knut! 

Takk for din iherdige innsats for å holde igang en skikkelig hifi-publikasjon 

i Norge! Jeg er stort sett godt fornøyd med Fidelity. Forrige nr. 

inneholdt f.eks "nyskapende" messereportasje fra England med en 

artig vri. Dette var morsom lesning, men kunne kanskje, tross alt, godt 

vært laget som to separate artikler? For det er vel også greit å trykke 

underholdende ting som bare indirekte handler om hifi? 

Når det gjelder stofftilfang i framtiden, hadde det kanskje vært en 

ide å lete mer etter relativt rimelige veier til god lyd? Det er nok ikke 

noen god taktikk i forhold til annonsører, men hva med å sette sammen 

et supert anlegg av brukte, billige,klassiske komponenter? (Audio 

Research, Quad el.lign..) I kjølvannet av kjøpekåte hifi-freaker ligger 

det jo igjen en mengde supre produkter til under halv pris! Selvsagt 

skal et magasin som Fidelity inneholde reportasjer om og tester av 

drømmeprodukter i hundretusenkronersklassen, men slike artikler 

kunne likevel vært et artig supplement? 

Ellers savner jeg av og til mer humor og selvironi i bladet. 

Eksempevis var TV reportasjen fra Oslo-området om de "halvgale" 

audiofile, herlig på det området. De fleste leserne har vel sett den, og 

en oppfølging kunne jo vært gøy? Hvordan går det nå med han som 

skulle rive det arvede huset for å bygge nytt med bedre akustiske forhold? 

Ifølge rulleteksten misten han tragisk nok alt (Inkl. et helt rått 

anlegg m/Avantgarde-horn) i en brann, rett etter at TV filmen var 

laget. Hva med tannlegen med plasmahøyttalere og minilytterom med 

Nagra-forsterkere? Hva med han som var på "a hifi-mission from 

God"? 

Eller hadde jo også noen flere utenlandsreiser vært gøy.(Litt dyrt 

kanskje?) Hva med besøk hos forskjellige topp-butikker i London, Paris 

eller New York? Hvordan blir kundene ivaretatt der? Hva med et portrettintervju 

med Ken Kessler eller en annen internasjonal, gjerne kontroversiell, 

toppjournalist? 

Annet stoff som ville vært interessant, er intervjuer/besøk hos norske 

personligheter i hifi - miljøet. Hva med å intervjue Terje Nilsen om 

hans hifi-liv? Eller besøk hos Audio Art ved Arendal? (Noe sånt er 

kanskje planlagt etter PM-audio saken...?) Eller besøk der norske produsenter 

lager sine komponenter idag.. ? (Kanskje ikke alt ville vært 

like presentabelt fotomessig (!), men da kunne de jo fått forvarsel og 

en sjans til å rydde litt!) Mitt inntrykk er at det rundt i landet fins 

mange interessante typer med markante meninger og lang fartstid i 

bransjen. Dere har jo også laget lignende stoff tidligere. 

Når det gjelder fartstid, håper jeg forøvrig at dere i framtiden vektlegger 

dette ved innhyring av journalister. Ungdommelig iver og engasjement 

er vel og bra, men for oss som har fulgt med en god stund, 

blir det av og til litt lite troverdig når gjeldende journalist tilsynelatende 

har en svært begrenset erfaringsmessig "plattform". 

Stort sett synes jeg også at dere språklig holder bladet på et godt 

nivå. 


Øyvind Westly

McIntosh 1000 CD og DAC: 

Erindringer 

om fremtiden 

Klart blant verdens beste! Utseendet er klassisk 

retro og formatet er standard 16 bits "red book", 

skreddersydd for din eksisterende platesamling. 

Men med 8 digitale Dac’er og 768 kHz oppsampling 

i 24 bit, trekkes det gamle mediet inn i en fremtid 

vi trodde var forbeholdt SACD og DVD Audio.... 

10 2/2005 

Tekst og foto: Knut Vadseth

Dette nummeret av Fidelity(nr. 13!) slår et 

slag for "vanlige" 16 bits CD-spillere av 

akkurat den typen som vi high-endere 

har dømt nord og ned i mer enn tyve 

år! Vi hadde da også store forventninger til mer 

moderne løsninger som DVD Audio og SACD, 

men de siste par årene har tydelig indikert at 

det knapt nok finnes noe marked for denne 

typen høyoppløselige spillere. Snarere tvert imot; 

markedet vil helst ha enklere og billigere MP3 

varianter. Standard CD er i 2005 på vei til å bli 

det kvalitetsmedium rettighetshaverne påstod 

at det var da de første maskinene ble lansert for 

et kvart århundre siden. Siden har vi fått med 

oss et triks eller to- ikke minst ved å lære fra 

den komplekse mekaniske interaksjonen i den 

analoge platespilleren. 

CD MC 

Et godt eksempel på den nye høystatusen til 

"vanlig" 16 bits CD, er den nye komboen til det 

amerikanske prestisjemerket McIntosh. Dette 

high-end merket er kjent for sine høystatus 

modeller med et retro utseende, men med særdeles 

avansert teknologi på innsiden- ikke minst 

når de benytter rør. Dessuten opplever man at 

dette merket er relativt rimelig i forhold til fiffen, 

blant annet med den klassiske rørforsterkeren 

275 til under trette tusen kroner og en av de 

beste rørforsforsterkere vi vet om til kr. 50.000omlag 

halvparten av mange av de største konkurrentene. 

Det er derfor med et forsiktig hevet øyenbryn 

vi registrerer at McIntosh har kommet med en 

CD-spiller kombo i 2 bokser til en samlet pris av 

kr. 182.000! Og som man forstår, uten hverken 

DVD-muligheter eller SACD. Ikke engang HDCD 

er nevnt som en ekstra bonus til denne pakkeløsningen! 

Ekstrapolerte 16 bits 

Derimot skryter brosjyren av verdens mest avanserte 

oppsamplingsystem med hele 8 24 bits 

DAC’er som i ekstrem grad glatter ut de relativt 

grove trappetrinnene på det sedvanlige 

44,1 kHz oppsamplingsignalet, oppgraderer det 

til 768 kHz og sender dette med 24 bits oppløsning 

gjennom elektronikk og filtere. Disse blir 

nærmest voldtatt av en betydelig større datamengde 

enn vanlig, og med all nødvendig filtrerering 

milevis unna det hørbare frekvensområdet 

eller slik at lyden kan påvirkes i det hørbare 

området. Som vanlig med oppsampling – og linjedobbling 

på TV’en – kan man ikke med denne 

metoden gjenskape lyd som er blitt borte i den 

originale prosessen, men man sørger for å glatte 

ut og ikke minst ta vare på alle de detaljer 

som er i opptaket uten å tilføre nye artifakter. 

To av de beste spillerne på markedet- begge 

kun "standard" CD-spillere(Krell KPS 25 sc og 

Linn Sondek CD 12) gjøre lite vesen av denne 

oppsamplingen, mens mange billige spillere gjør 

et betydelig nummer av det- uten nødvendigvis 

å spille særlig mye bedre enn standard løsninger. 

Hvordan låter så denne oppsamplingen på 

McIntosh D/A konverter MDA 1000? 

2/2005 

11

MCD 1000 transport 

Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg først 

presentere den tyngste boksen i denne CD-komboen; 

MCD 1000 med sin solide vekt på 12,5 

kilo. Mange mener at drivverket er mindre viktig 

for sluttresultatet enn en glitrende god DAC. 

Selv Electrocompaniet skriver i sin brosjyre for 

sin meget rimelige oppsamplings DAC, at denne 

sammen med en nesten hvilken som helst 

CD/DVD drivverk vil gi deg mesteparten av godlyden 

fra flaggskipet EMC- up. 

Jeg tror dette er like så unyansert som å 

hevde at platespilleren ikke er så viktig, det er 

først og fremst pickup’en som teller. 

Uansett; jeg koblet for moro skyld opp MCD 

1000 transporten fra McIntosh med min egen 

EC DAC med balansert digitalkabel. Og fikk et 

BETYDELIG strammere, fastere, større og langt 

mer dynamisk og holografisk imponerende rom 

enn jeg noensinne har hørt med denne EC 

DAC’en på andre drivverk. Disse omfatter også 

Linn Unidisc 1.1 (verdens beste multispiller jrf. 

Stereophile) og Electrompaniets komplette spiller 

med denne DAC’en innebygget. 

Rørklang 

Når jeg så koblet opp McIntosh sin egen MDA 

1000 d/a konverter, men fremdeles lot analoglyden 

gå gjennom Krell pre (vår faste referanse), 

så ble lyden litt luftigere (oppsamplingen?) og 

en smule fastere nedover. Men forskjellen var 

ikke så veldig dramatisk; CD-drivverket var utvilsomt 

mye av årsaken til både "storheten" og 

den generelle fastheten og homogeniteten i 

12 

2/2005 

lydbildet til McIntosh-komboen. 

Jeg fikk om mulig enda "bedre" resultat ved 

å benytte McIntosh sin egen rørpre til den 

balanserte direkte analogutgangen. Lyden ble 

dermed litt varmere, mer "gylden" slik som vi 

ofte forbinder med rør og samtidig veldig mye 

"større", men med et glitrende mylder av fenomenalt 

spretne detaljer. Likevel må jeg anta at 

de fleste som kjøper denne komboen, velger å 

utnytte den innebygde forforsterkeren med 

fjernstyrt volumkontroll. Man mister da litt av 

rørpre’ens deilige storhet til fordel for enda mer 

presisjon og detaljering, men er likevel milevis 

fra et prektig og sterilt lydbilde. Det er uansett 

slik jeg lyttet til det aller meste av testen; 

volumregulert balansert utgang fra McIntosh 

MDA 1000 d/a konverter/pre til effekttrinnet DP 

A-1 og med det imponerende drivverket MCD 

1000 som avspiller via balansert XLR digitalkabel. 

Krell 

For 4-5 år siden kjøpte jeg den dyreste hi-fi 

biten jeg noensinne har eid; Krell KPS sc CDspiller 

med innebygget forforsterker. Grunnen 

var enkel, jeg hadde et stort behov for å "nulle 

ut" variablene: spiller, dac, pre og -kablene 

mellom disse- så godt som det var praktisk 

mulig. Jeg hadde likevel ingen forventninger om 

at KPS 25sc skulle forsvare den utrolige prisen... 

Men der tok jeg delvis feil. Denne spilleren 

har vist seg å overleve angrep fra samtlige nyere 

spillere samtidig som forforsterkeren er blant de 

aller beste. Jeg- og alle andre medarbeidere i 

Fidelity- føler oss derfor rimelig trygge på 

Krell’en som en virkelig referanse og har gjort 

det litt enklere å vurdere andre produkter. 

Det mest imponerende med dette amerikanske 

produktet, er at det er så lite markskrikersk; 

dette er ikke en klangbalanse laget for å imponere 

rikinger, men et uvanlig seriøst forsøk på å 

lage den aller beste lyd! 

I løpet av disse årene er det da heller ikke 

gjort noen forandringer, og ryktene om en oppgradering 

til SACD blir stadig dementert. 

Derimot har Krell laget en rimeligere versjon 

med SACD, men flaggskipet altså kun leveressom 

"red book" standard med 24 bits DAC og 

egen krets for HDCD. Hvilken konklusjon kan 

man eventuelt trekke av dette? 

Og KPS 25sc selges fremdeles, samtidig som 

Absolute Sound og flere engelske blad benytter 

den som sin absolutte referanse-også i 2005! 

Men for første gang i et mangeårig samliv er jeg 

på randen til å svikte et mangeårig vennskap: 

Jeg synes på mange måter at MCIntosh er enda 

litt bedre; i hvert fall en smule morsommere, sexy 

og mer ungdommelig. Fidelity sa du? 

OK, så er Krell litt mer moden, homogen, rolig 

og avspent. Men begge makter å gi deg en 

begeistringens musikalske rus som går langt 

utenpå økonomiske vurderinger... 

McIntosh 

Begge formidler et storslått lydbilde med klippefast 

bassfundement og all den overlegne detaljering 

og kjappe transienter med stillhet imellom

som kjennetegner gjengivelsen av et 

grandiost lydbilde som både virker troverdig-og 

samtidig gir deg gåsehud 

over hele kroppen. Men om Krell er 

enda en smule varmere og mer homogen, 

så er McIntosh helt opplagt en 

smule luftigere og med en litt mer 

markert tyngde og kraft i begge frekvensfløyene. 

Jeg synes også at 

McIntosh’en har betydelig mer rytmisk 

driv enn Krell; forøvrig mitt eneste mer 

alvorlige ankepunkt mot denne spilleren. 

Til gjengjeld er Krell’en om mulig 

enda en smule mer naturlig på stemmer, 

ikke minst med sin fenomenale 

kropplighet, og den kan også oppvise 

en trofasthet mot komplekse klangstrukturer 

som man vanligvis må ty til vinyl og 

rørlyd for å finne maken til. Men igjen, heller 

ikke McIntosh er noe annet enn glimrende på 

samtlige disipliner. Og som nevnt, den er enda 

litt morsommere, mer frivol og mer ungdommelig 

i spillestilen selv om begge er av den type 

glitrende bra produkter hvis svakheter ikke er 

store nok til å favorisere den ene musikktypen 

fremfor den andre. 

Konklusjon 

Er så McIntosh (og Krell) verd pengene? Det 

kommer selvsagt mest an på bankontoen din. 

Må du ta opp et større lån, kan du jo heller 

prøve Hegel eller til og med Cambridge til brøkdelen 

av prisen. Disse er begge glimrende og et 

betydelig "bedre kjøp" utfra mange ulike ståsteder. 

Og Hegel er uansett svært tett på det 

aller beste! Men disse gir likevel ikke helt den 

samme fenomenale opplevelsen som McIntosh 

kan. Jeg garanterer at du vil høre forskjell i et 

fornuftig oppsett, selv med begrenset lytteerfaring! 

Men det er tre ting man absolutt ikke bør 

bruke pengene til her til lands om man 

skal regnes som en smule fornuftig. Det 

første er selvsagt musikk og lyd! 

Dagens Næringsliv og Aftenposten gir 

særlig de usikre pengegutta på Akers 

Brygge den store skjælven ved tanke på 

en mulig feilinvestering i god lyd -og et 

bedre liv. For ALLE vet jo at det bare er 

"gullørene" som hører forskjell på 

anlegg til mer enn 5.990 kroner komplett! 

Det står svart på rosa! De andre 

to tingene som opplagt er dårlige investeringer, 

er rødvin og biler uten at avisene 

advarer mot dette. Men staten 

rapper jo da mesteparten av kjøpesummen! 

For de av oss som likevel bryter to av 

disse budene, mener jeg det burde være 

et tankekors om man ikke også bør bryte den 

siste. Hva er vel mer fornuftig enn et bedre liv? 

For de fleste av oss er riktig nok McIntosh 

1000 langfra noe "best buy". For noen lykkelige 

få er det likevel den beste investeringen de kan 

gjøre.... 

Pris:182.000 komplett 

Importør: Neby Hi-Fi Concept

B&W konstruktør Krestian Pedersen: 

Fornemmelsen av lyd... 

Krestian bygget for 8 år siden sine første høyttalere 

etter oppskrift fra Audio og Gunnar Brekke. Nå jobber 

han som ingeniør hos verdens største produsent av 

hi-fi høyttalere og er nettopp ferdig med den nye 

800 high-end serien til B&W... tekst og foto: Knut Vadseth 

14 2/2005

Jeg hadde snakket med B&W ingeniøren 

hele dagen. På engelsk selvfølgelig. Han var 

en av de unge konstruktørene for en helt ny 

høyttalerserie spesiallaget for bruk sammen 

med store Plasma-skjermer, og fortalte entusiastisk 

om de mange smarte triks som fikk de slanke 

høyttalerne til å spille så dybt. Og så rent. Og 

så stort. For mine ører snakket også den unge 

ingeniøren et utmerket engelsk. 

Da kom redaktør Michael Madsen i danske 

High Fidelity bort til oss - og ingeniøren slo øyeblikkelig 

over til pære dansk! Mr. Krestian 

Pedersen- det var selvfølgelig det som stod på 

Krestian Pedersen med den nye 

B&W Nautilus 802 Diamond. 

navneskiltet om man hadde husket 

brillene- var fra Jylland og en av en 

håndfull unge entusiaster som var 

ansatt for å utvikle fremtidens 

high-end høyttalere. Den NYE 

Nautilus serien... 

Gunnar Brekke og 

Audio 

Men den FØRSTE høyttaleren danske 

Krestian Pedersen hadde bygget 

på egen hånd, fortalte han, var 

den norske Merrymac-konstruksjonen 

til vår egen Gunnar Brekke. Og 

de spesifiserte danske Vifa-elementene 

kjøpte han hos Eltek i Oslo 

fordi disse kostet halvparten av 

hva Dansk Audio Teknikk i 

Dronningens København forlangte. 

Danskebåten var billig den gang! 

Dette var i 1996-og lydingeniørens 

favorittblad var altså det lille 

norske bladet Audio som han 

mente var mye ærligere og modigere 

enn andre skandinaviske blad. Og for nye 

lesere må det i all beskjedenhet opplyses at 

Fidelity er en direkte etterkommer av Audio med 

stort sett de samme nøkkelpersonene i skribentstaben. 

Også Gunnar Brekke, selvfølgelig! 

Enklere filter 

Et drøyt år etter vårt første møte, er Krestian 

Pedersen igjen i Oslo. Nå for å sette opp de 

flunk nye Nautilus 802 med diamantdome hos 

en av verdens mest anerkjente lydteknikere; Jan 

Erik Kongshaug i Rainbow Studios. Og kanskje 

like viktig som diamantdomen; den nye highend 

serien er de første høyttalere fra B&W med 

førsteordens delefiltre! 

En gammel hi-fi drøm 

har endelig hadde gått i 

oppfyllelse for den danske 

selvbyggeren som nå har 

satt sin signatur på det 

nye delefilteret med 

Mundorf kondiser. 

Pedersen visste av egen 

erfaring at førsteordens filtre kunne gjøre 

undere med holografi og homogenitet. Om 

man bare fikk kontroll over de enorme tekniske 

problemer og de betydelige krav til råelementer 

dette slakke filteret ville skape! Ville det være 

mulig å produsere en slik høyttaler uten å ty til 

fire- eller femveis kolosser som ville bli rådyreog 

særdeles komplekse? 

Norgesvenn 

Krestian er forøvrig en erklært Norgesvenn som 

elsker alt som er norsk. Og som misunner oss 

verdens fineste hi-fi miljø! "Norge er simpelthen 

et mekka for hi-fi frelste", sier han. Gresset er 

tydelig grønnere på den andre siden av gjerdet? 

På den andre siden; "Hvor ellers kan han 

finne hele 3-4 blader som med litt velvilje kan 

kalles hi-fi blader med bare 4 millioner innebyggere. 

Og med både Skandinavias største hi-fi 

blad og beste hi-fi blad blant disse?" undrer 

Kjell Nygård og Krestian Pedersen med tung hi-fi. 

"Norge er simpelthen 

et mekka for hi-fi 

frelste", sier Krestian 

Pedersen. 

Krestian. 

Nå elsker han imidlertid snøen og kulden og 

de mange julelysene mot det mørkblå skumringslyset. 

Han setter også pris på vår gode lydsmak: 

På restauranten vi frekventerer strømmer 

julemusikken ut av et par stativhøyttalere i 600 

serien. Og han jubler over det fantastiske hi-fi 

museet til Erling Neby hvor han nyss har funnet 

igjen sin "gamle" platespiller fra B&O. Han 

mener forøvrig at hi-fi museet til Erling må være 

en av verdens beste og håper, som oss, at det 

snart kan åpnes for offentligheten. 

Men Krestian jubler også over at B&W spanderer 

den rådyre halvliteren med juleøl som 

kommer på bordet mens vi 

venter på traileren med 

den aller første leveranse 

av den nye Nautilus 

Diamant serien til Norge. 

Han simpelthen hater de 

norske prisene på den gjærede 

kornblandingen med 

humletilsetning. 

University of Sound 

Over en dyrebar Ringnes forteller Krestian entusiastisk 

om Bowers & Wilkins som en helt unik 

arbeidsplass for akademisk grunnforskning på 

det berømte "University of Sound" i landsbyen 

Steyning like ved Brighton. Men det nye er at 

B&W i den senere tid også ønsker å nyttegjøre 

seg den lydmessige intuisjon og lyttemessige 

erfaring som dedikerte musikkelskere og hi-fi 

entusiaster er i besittelse av; en intuisjon og en 

erfaring som ofte kan se ut til å være i motsetning 

til forskningen, men som man etter litt tid 

gjerne finner fornuftige forklaringer på. 

Det betydelige forskningsmiljøet for lyd og 

akustikk, er ledet av professor dr. Gary Greaves 

som nylig overtok etter veteranen Dr. Peter 

Fryer, forteller Krestian. Peter har forøvrig brukt 

sin første del av "pensjonist" tilværelsen med å 

utforske romakustikken og korreksjoner for sub- 

2/2005 

15

Verdensberømte 

Jan Erik Kongshaug 

får demonstrert 

den nye 802. 

basser ved hjelp av sine verdenskjente akustiske 

simuleringer. (Man kan alltid gå tilbake til litt 

hjernekirurgi?) 

7 % av all omsetning hos B&W pløyes tilbake 

til forskningsavdelingen, en enestående høy 

andel som få av verdens high-tech bedrifter kan 

matche. B&W har da også oppnådd en ganske 

dominerende plass blandt verdens mange høyttalerprodusenter 

med et særlig oppsving etter 

det berømte Nautilus prosjektet i 1997. En 

rekke akustiske og lydmessig radikale løsninger 

ble den gangen lansert til verdens bestselgende 

high-end høyttalerserie, og som nå også kommer 

rimeligere produkter til gode. Fidelity testet 

blant annet den nye gulvstående 703 i Fi nr. 7 

med topp resultat. 

Subjektiv lytting 

"Da vi skulle utvikle den nye Nautilus serien fikk 

vi frie hender til å starte på scratch, om nødvendig," 

forteller den danske lydingeniøren Krestian 

På B&W kick-off i Rainbow Studio, ble alle de 

frammøtte overlevert en særdeles hyggelig presang 

av virkelig levende art. Amund Maarud og 

et par av hans trofaste væpnere gikk til angrep 

på et PA-anlegg ingen av oss før hadde opplevd 

maken til, i form av pur hi-fi bestående 

Classé forsterker og Bowers & Wilkins 802 

med de nye "diamantene" i toppen. 

Det er virkelig noe eget for en utøver å 

jobbe med gode PA-anlegg. Utfordringen 

denne gangen besto i det faktum at anlegget 

var helt uten monitoring, og oppstilt som ekte 

hi-fi skal. Dette forhindret ikke at vi fikk høre 

en oppløsning som er helt uhørt i PA-sammenheng, 

og de rolige låtene profiterte mest på 

denne gjengivelsen. Stemmen og gitarlydene 

kom fantasisk fram i det luftige studioet, og 

Maarud har lagt seg til en leken og svært smittende 

spilleglede som ikke gikk upåaktet hen 

16 

2/2005 

Pedersen. "Det viste seg 

likevel raskt at de fleste 

gjennomgripende forandringene 

som ble gjort i 

forbindelse med det originale 

Nautilus konseptet, 

i det vesentlige stod 

fast også for neste 

generasjon high-end 

høyttalere. Dermed 

kunne den nye høyttalerserien 

også bli rimeligere 

enn om vi hadde 

begynt helt forfra. 

Likevel ble alle steiner 

endevendt", forteller 

Krestian, "og vi fant ved 

praktiske forsøk og prøvelytting 

flere områder 

hvor våre ører fortalte 

oss en annen historie enn hva verdens mest 

avanserte måleinstrumenter, laserfilm og tung 

grunnforskning hadde gjort". 

"Ikke minst kan mange av disse nye lydmessige 

forbedringene tilskrives de fabelaktige 

ørene til kollega Steven Pearce som begynte på 

gulvet hos B&W uten annen bakgrunn enn en 

brennende interesse for god lyd". Krestian gliser 

fornøyd: 

"Et par av disse nye tingene var litt vanskelig 

å svelge for enkelte, da reklameavdelingen 

hadde gått rimelig friskt ut og lansert flere av 

de nå forkastede teoriene som beviselige forbedringer. 

Det tjener faktisk det store konsernet all 

mulig ære at de var villig til å svelge et par 

kameler for å lage enda bedre lyd!" 

Mundorf 

"Fidelity fikk høre ved lanseringen i London at 

det nye delefilteret mye var ditt verk?" 

"Selv om det har vært mye blæst om den nye 

Maarud så må’ru! av Håkon Rognlien 

blant tilskuerne. Det ble en nesten bisarr opplevelse 

av "levende hi-fi", i stedet for live 

musikk. Grunnen til enkelte små mangler er 

mitt hjertebarn, selvsagt. Dynamikk! Det er jo 

på dynamikk PA har sin soleklare forse, og 

Classé / B&W 802 er ikke helt på den galeien, 

når sant skal sies. Altså kan man debattere til 

man blir blå i trynet om hvorvidt dette var det 

mest strålende eller det slappeste man har hørt 

av PA-lyd. Til tross for min avhengighet av 

eksplosiv lyd, må jeg innrømme at dette virkelig 

var verdt en seriøs lytt. Stemningen var til 

tider elektrisk, og jeg er rimelig sikker på at 

artistenes kommunikasjon kom såpass tydelig 

fram mye grunnet det nydelige klagen og 

detaljeringen fra dette utenomordentlige "PAanlegget". 

Et virkelig artig eksperiment, som burde forfølges 

videre. 

diamant diskanten, så er vel det nye delefilteret 

også et viktig skritt framover. Det mest interessante 

er at det nye delefilteret hadde vært en 

umulighet uten forbedret diskant, også i den 

aluminiumsversjonen som fremdeles benyttes til 

de rimeligere Nautilus høyttalerene. Nesten alle 

i bransjen er enige om fordelene med enkle før- 

Fra verdens første live demo av de 

nye B&W 802. Stedet er Rainbows 

nye inspillingsstudioer i Oslo

steordens filtere. Og alle er like enige om at den 

praktiske gjennomføringen skaper flere problemer 

enn det løser!" 

Krestian nevner de økte kravene til råelementene 

generelt og til diskantdomen spesielt. "Det 

ble av alle forutsatt at et 6 db filter ville redusere 

dynamikk og øke forvregningen. Ved å for- 

andre opphenget, klarte utviklingsavdelingen å 

senke resonnansen til til 800 Hz fra 3 kHz. 

Samtidig økte man øvre praktiske frekvensområde 

til ca 30 k for aluminiumsdomen og hele 

80 k for dimantdomen, noe som lett høres langt 

ned i mellomtonen. Dermed hadde vi muligheten 

til å benytte en enklere delefilter med færre 

komponenter uten egen superdiskant. Og vi 

kunne legge mer penger i de få kvalitetskomponentene 

som ble benyttet." Krestian ser opp fra 

de siste rester av juleøl med et triumferende 

"grin": 

"Helt til slutt kunne vi faktisk måle at hverken 

forvrengning, dynamikk eller andre kjente 

2/2005 

17

lydfenomener ble dårligere på grunn av førsteordensfilteret. 

Alt ble bedre. Ørene hadde rett!" 

Voodoo? 

Selv hadde Krestian fått hakeslepp av de fantastiske 

Mundorf kondisene som simpelthen 

låter så mye bedre enn vanlige greier uten at 

dette kan fanges opp hverken av målinger eller 

konstruksjonprinsipp: 

"Det hele satt langt inne; mange syntes 

dette var svært nært heksebrygg og voodoo. 

Men etter uttallige positive lyttetester fikk vi til 

slutt sjefene med på et møte med Hr. Mundorf 

for å forhandle fram en fornuftig pris som uansett 

ville være skyhøy i forhold til masseproduserte 

kondiser. Mundorf er jo håndlagde ting 

Fra kontrollrommet i Rainbow studio i Oslo. 

18 2/2005 

Krestian på 

hi-fi museet 

til Erling Neby. 

som tradisjonelt produseres 

i små kvanta. 

Ingen større høyttalerfabrikk 

har tidligere 

brukt tilsvarende komponenter 

i denne prisklassen. 

Men da 

Mundorf spurte på 

sitt dårlige engelsk 

hvor mange vi trengte 

pr. år, ble han helt 

sjokkert over det han 

mente å høre. ATTEN 

tusen? spurte han 

vantro som om han for en gangs skyld ikke helt 

våget å stole på egne gullører. Nei, ÅTTI tusen! 

svarte forhandlingssjefen rolig på sitt distingverte 

Oxford engelsk..." 

Mer trøkk! 

"Vi har også gjort betydelige forbedringer i 

bassområdet", forteller B&W konstruktøren. 

"Her har vi simpelthen revurdert hele motorsystemet 

i Rohacell bassene som dermed er blitt 

mye hurtigere og med betydelig mer trøkk. Jeg 

husker at du var litt lunken til bassdynamikken i 

Signatur 800, bl.a i forhold til 801. (Fidelity nr. 

2). Den rimeligere 800 D (ca. kr.160.000) er 

dramatisk mye tøffere nedover, og samtidig mer 

polert oppover. " 

Krestian fikk hakeslepp av de fantastiske 

Mundorf kondisene som simpelthen låter 

så mye bedre enn vanlige greier... 

B&W representanten for Skandinavia, Kjell 

Nygård, får en endeløs rekke oppkall på mobiltelefon. 

Men den ene er viktig; høyttalerne er 

kommet til Hi-Fi Klubben i Marcus Tranes gt! 

Derfra må vi hånddra dem til Rainbow Studios 

noen hundre meter hvis vi ikke skal vente på 

leiebil. Sammen med butikksjefen blir vi enige 

om at vi fikser den biffen! Krestian fortsetter 

samtalen mens vi drar og Håvard dytter: 

"Det kanskje største framskritt mellom gammel 

og ny versjon er likevel på den rimelige 

805 som har vært entusiastenes røverkjøp i 

flere årtier. Da vi testet denne, var et par av 

mine kolleger sikker på at vi prøvde å lure dem 

med en skjult sub. Den nye 805 måler riktig 

nok ikke så veldig forskjellig i bassen, men låter 

så uventet mye større og kraftigere. Og den nye 

805 behøver slett ikke å ha en rådyr superforsterker 

for å spille godt. Selv bruker jeg en 40 

watter klasse A fra LC Audio som med mine 

ører mørbanker noen av verdens mest kjente 

superforsterkere." 

"En annen god match er den lille Pathos 

Classic rørforsterker fra Italia", fortsetter han 

entusiastisk. "Helt fenomenalt, faktisk! Jeg innrømmer 

at det er noe ved enkle to-veis systemer 

som er særlig facinerende. Men i motsetning 

til tidligere versjon, så er den større 804 

lydmessig ganske identisk, men med enda 

dypere bass."

Rainbow 

"Mens det tidligere var vanlig at de enkelte lydingeniører 

fikk hovedansvaret for hver sin 

modell, har vi denne gangen satset betydelig 

mer på teamwork", forteller Krestian mens vi 

sammen sliter oss oppover den siste bakken til 

Nye Rainbow Studios ved tidligere Myrens verksted. 

"Dette betyr nok at det er mindre spredning 

i klangbalanse og andre basale lydparametre 

og gjør det enklere å utvide til multikanal." 

Inngangen til et av verdens mest berømte 

lydstudioer for akustisk musikk, er til forveksling 

lik personalinngangen på et mindre bilverksted. 

Men innenfor har landets internasjonalt mest 

berømte lydguru, Jan Erik Kongshaug, fått et 

lekkert studio i lette og luftige lokaler med stor 

takhøyde. De håndfull ansatte hjelper til med å 

få de store (og tunge!) 802 på plass. Og plutselig 

er ikke 802 så store lenger! (Tips; sørg for at 

kona opplever høyttalerne i størst mulig lokaler 

før hun skal "godkjenne" kjøpet.) I det enorme 

studioet ser den liten og søt ut når det gjelder 

størrelse, men samtidig veldig mye flottere enn 

den gamle modellen. 

Det er unge Morten Warren som er ansvarlig 

for det betydelig mykere designuttrykket i den 

nye 800 serien. Forøvrig samme fyr som laget 

den berømte "saksofon" høyttaleren som eksamensbevarelse 

på kunstfagskolen. Og som 

ledelsen hos B&W fant så morsom at de satte 

denne elleville høyttaleren i begrenset produksjon. 

Et samleobjekt som nå går for betydelige 

summer. Noen av leserne som har den? 

Først i verden 

Et rack med eksklusive Classé komponenter står 

allerede i studioet, og en haug tykke "Klubben" 

kabler (TaraLabs) er klare til oppkobling. I begge 

tilfelle er dette "taktiske" politiske valg da 

Classé eies av B&W og Taralab er distributøren 

sitt hovedmerke. Men det garanterer ikke at 

kombinasjonen er optimal, selvfølgelig. At også 

lokalene er for store til at høyttalerne kan forventes 

å fylle rommet med godlyd på realistisk 

lydnivå, demper forventningene om at dette 

skal bli en skjellsettende lytteopplevelse-uansett 

høyttalerens forventede fortreffelighet. Jan Erik 

Kongshaug skal senere prøve ut 802 i det langt 

mer beskjedent dimensjonerte kontrollrommet. 

Det var da heller ikke noe hakeslepp da den 

uinnspilte høyttaleren slapp ut sine første toner. 

Men samtidig er jeg grenseløst imponert over 

homogeniteten fra dc- til lys med totalt fravær 

av knaster og kanter i det holografisk uhyre presise 

lydbildet. Likevel er dette – i første omgang 

– mer en kjølig analyse av fortreffelig lyd enn 

en ellevill begeistring over fantastisk musikk. 

Det var likevel litt spesielt da Krestian avslørte 

at jeg antagelig var første hi-fi journalist som 

hadde fått høre en av de nye høyttalerne under 

noenlunde seriøse betingelser. 

Et par dager senere fikk hi-fi journalister fra 

hele Skandinavia sjansen til å høre Nautilus 802 

Diamond hos Jan Erik Kongshaug og Rainbow 

på den første offentlige lyddemonstrasjonen av 

den nye Nautilusserien noensinne... 

Kanskje også B&W opplever Norge som et hifi 

mekka? 

2/2005 

19

Gruppetest standard CD-spillere, del I: 

Skreddersøm! 

Fidelity har tidligere hevdet at de nye 

multispillere nå er blitt veldig bra - også 

for avspilling av den originale "red book" 

CD-plata fra Sony/Philips. Men hva med de 

dedikerte CD-spillere som er skreddersydd 

for disse originale sølvplatene som totalt 

dominerer markedet idag -og utvilsomt i 

mange år fremover... 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth

Utstyr brukt i gruppetesten: 

Krell KPS 25 pre med 

balanserte/ubalanserte inngang 

Transparent Reference kabler 

DP A-1 signatur versjon forsterker 

Response Grande Signatur, siste versjon 

Testpanel 


Jan Myrvold 


De første prototyper av CD-spilleren til 

gigantene Sony og Philips hadde bare 

14 bits oppløsning, men ble heldigvis i 

siste øyeblikk oppgradert til 16 bits som 

skulle være "mer enn rikelig". De tidlige CDspillere 

hadde likevel betydelige og hørbare 

svakheter i forhold til en god vinylrigg. Men 

hvor mange "vanlig folk" hadde hørt en vellydene 

vinylrigg for 20 år siden? 

Idag er 16 bit med forskjellige smarte "krykkelkøsninger" 

blitt meget vellydene, men angripes 

samtidig av billigere, enklere og gjerne bærbare 

digitalløsninger som dessverre også gir 

dårligere lyd. Vanlige CD-plater har derfor langsomt 

utviklet seg til å bli et "high-end" medium 

som nå må vernes mot grådige forretningsfolk. 

SACD 

Til og med superformatet SACD som er en 

videreutvikling av "red book" teknologien til 

Sony/Philips, gir ifølge dataene dårligere oppløsning 

i diskantområdet i forhold til vanlige CDstandard, 

men kan selvsagt tilby multikanal for 

dem som ønsker det. 

Hele ideen med SACD var å utnytte den alternative 

multibit digital kodingen (i forhold til 

PCM) hele veien fra opptak til plate. Dette har 

aldri fungert, og mange av de beste SACD platen 

er hentet fra gode analogopptak fra 60-åra! 

Ifølge kritikerne er SACD en flopp som uansett 

ble laget for å beholde monopolet på CDplatene 

som forøvrig nå er frigitt av patentmyndightene. 

Fidelity er likevel ikke enig av at SACD 

er "dårlig" og opplever en finkornethet, glatthet, 

rom og avslappet ro med gode innspillinger 

og førsteklasses spillere som utvilsomt er nærmere 

"virkeligheten". Det er likevel et tankekors 

at det bare er redaktøren som har brydd seg å 

anskaffe en egen avspiller for SACD- men i tillegg- 

mens nesten alle faste medarbeidere heller 

har prioritert en vinylavtaster! Derimot er 

mange av oss nå på jakt etter en rimelig multispiller 

for både DVD og SACD (og gjerne et stort 

bilde), men dette i tillegg til en dedikert 16 bits 

rigg i den kvalitetsklassen som vi nå evaluerer! 

HDCD 

For de som ikke tror på julenissen, er det selvfølgelig 

at man må betale noe ekstra for tilleggsydelser 

– enten det er flere formater eller bildemuligheter. 

Vi er derfor ganske samstemte i at 

SACD bør betraktes som en "tilleggsydelse" på 

samme måte som HDCD var det for et par/tre år 

siden. Er det bryet og pengene verd? 

Apropos HDCD så har vi vært svært delt i 

redaksjonen på dette systemet. Noen hater det 

fordi det "stjeler" oppløsning om disse platene 

ikke blir avspilt på spillere med dette systemet, 

mens andre hevder at plater med HDCD avspilt 

på en god maskin generelt sett er minst på 

høyde med SACD og "beviselig" bedre over 

4 kHz. Dessverre handler det igjen om penger; 

rimelige maskiner har gjerne en billig HDCDchip 

som gjør de nødvendige konverteringer 

enkelt og primitivt i det digitale domene, mens 

mer påkostede maskiner gjerne gjør dette analogt 

med langt bedre resultat. 

2/2005 

21

Balanserte utganger 

En annen "tilleggsydelse" som kan være verd 

noen kroner, er balanserte analoge utganger. Er 

dette gjort skikkelig, vil balanserte løsninger gi 

noe bedre resultat enn single-ended. Men det 

må innrømmes at denne forskjellen lett kan 

spises opp av kvalitetsforskjellen av to ulike 

kabler til omlag samme pris. Vi vil heller ikke 

underslå at kvalitetsforskjellen i de øverste prisklasser 

altfor lett kan maskeres av andre småproblemer 

i kjeden. Det har tatt redaktøren 

mange år å slå seg til ro med at den rådyre 

Krell KPS 25 virkelig kan være verd sin ekstreme 

pris. Etter hvert som resten av utstyret blir 

bedre, holder Krell’en hele tide følge! Hittil har 

bare den nå utgående Linn Sondek CD 12 

(kr.160.000) og den seneste riggen fra 

McIntosh (samme pris, men med innebygget 

pre, se full test foran i bladet) som undertegnede 

mener er lydmessig jevnbyrdige. 

Uansett viser det seg at prisen på samtlige 

avspillere – vinyl eller digital – gir en bedre 

indikasjon på kvaliteten enn hvilken teknologi 

man velger! Dette gjelder vinyl mot 16 bits, 16 

bits mot SACD og SACD mot DVD Audio. 

Da de første CD-spillere kom, ble det hevdet 

at alle spillere beviselige måtte låte helt likt. 

Idag vet vi at det langt fra er tilfelle, men vi 

opplever enkelte ganger urovekkende beskjeden 

kvalitetsøkning tross betydelig merpris... 

Men det du ikke får ut av CD-spilleren i første 

omgang, kommer aldri tilbake! 

Derfor har vi på de påfølgende sider funnet 

fram til noen av de presumtivt beste siste generasjon 

CD-spillere som finnes på markedet. 

Prisen blir dermed høy! Vi har derfor også sjekket 

lydkvaliteten opp mot den beste "budsjett" 

CD-spilleren vi vet om. Gjett hvem som leverte 

mest for kronene! Men igjen; livet er for kort til 

å ta bort noe av livet i musikken? 

Vi valgte også å ta med EISA-vinneren fra 

Sony som til en meget moderat pris også 

avspiller SACD i både stereo og multikanal. Og 

vi kan med det samme røpe at masseproduksjon 

og en smule prestisjekamp kan gi deg litt 

ekstra for sparepengene dine! 

Forbløffende kvalitet 

To spillere er testet i dette bladet, men ble ikke 

tatt med i selve gruppetesten da de begge er 

beregnet på å avspilles med egen fjernkontrollert 

forforsterker. Den ene koster også nesten 

10 ganger så mye som gjennomsnittet av våre 

testobjekter. Den var heldigvis hørbart bedre 

enn de beste av de andre selv uten hensyn til 

innebygget pre av superklassen. Om den er 

verd pengene, er det vel banken din som må 

avgjøre? 

Men uansett en formidabel opplevelse helt i 

grenselandet for hva man idag kan få til med 

det tidligere utskjelte CD-formatet. Men det er 

også generelt så stor kvalitetsøkningen på 

"vanlige" CD-spillere , at selv vinylentusiastene 

blir forbløffet-kansje også ganske så fornøydslik 

som vi i Fidelity også ble det! 

22 

2/2005 

Moon Equinox: 

Cadillac? 

Lyden på denne lekre framtoningen fra Kanada, er 

stor og lukseriøs, myk og deilig som en amerikansk 

luksusbil. Og derfor heller ikke noe særlig for 

ekstremt kronglete lydveier med stor fart? 

Selv om plateskuffen rister og bråker som 

en gammel traktor, gir ellers både utseende 

og lydkvalitet en opplevelse av luksus 

som enkelt kan sammenliknes med 

en stor amerikansk Cadillac: Stor og kraftig, 

passe myk, elegant og særdeles behagelig. 

Utseendet er bare lekkert med myke avrundede 

kanter og enda mykere gummiføtter for akustisk 

å isolere den solide og elegante kroppen mot 

underlaget. 

Dårlig start 

MEN; så sendte jeg denne spilleren til en med- 


Knut Vadseth 

arbeider for evaluering. Etter et par dager fikk 

jeg en bønn;"Få slippe å teste denne da. Jeg 

synes den er drita kjedelig!" 

Omtrent samtidig leser jeg en test i et hi-fi 

blad at denne luksusspilleren ikke er særlig 

mye bedre enn en Cambridge til brøkdelen av 

prisen... 

Dårlig start på en gruppetest, selvfølgelig, 

men er dette fasitsvaret? For begge de mest 

toneangivende amerikanske hi-fi bladene har 

Moon Equinox med på lista over “Årets beste 

digitalprodukter”. Dette er altså en spiller med 

tydelige særpreg som man enten elsker eller

hater! 

I gruppetesten sammenlikner vi direkte med 

den beste spilleren fra Cambridge. At sistnevnte 

er enda bedre enn vi hadde trodd, hindret ikke 

at samtlige måtte medgi at her var kvaliteter 

ved Moon Equinox som fortjente klart høyere 

pris både når det gjaldt utseende, byggkvalitet 

og lyd. At den lydmessige forskjellen var ganske 

beskjeden, gjaldt flere at spillerne i denne testen! 

Men som sagt; denne forskjellen kan du 

knapt ta igjen etter at lyden har sluppet ut av 

de ubalanserte analogutgangene. 

Lyden av Equinox 

Langt viktigere må det da være å indikere hva 

som er bra ved Moon Equinox utenom det elegante 

og kostbare utseendet. Klangbalansen er 

først og fremst stor og fyldig og projiserer et 

svært og ganske detaljert lydbilde langt utover 

høyttalerne i både dybde, bredde og høyde. 

Bassen er ikke av de strammeste, men fyldig og 

brukbart dynamisk og trekker deg inn i et stort 

opptakslokale. Mellomtonen er varm, men igjen 

med en tilstrekkelig stram og hurtig lyd til å 

unngå begrepet "pudding". Diskanten er greit 

oppløst og absolutt uten irriterende sibilanter 

eller andre mekaniske forvregningsfenomener. 

Her svikter mange rimeligere spillere! 

Det som kan være mest kontroversielt, er likevel 

den veldig "snille" øvre mellomtone som 

kamuflerer masse møkk og skitt og glatter ut de 

fleste skrukker i dårlige opptak. Men samtidig 

mangler her en smule trøkk og moro. Spilleren 

virker simpelthen en smule feig. Dette kan være 

en velsignelse på mye klassisk musikk-særlige 

med dårlige digitalopptak fra 80-åra- men kan 

også virke irriterende salongaktig og polert når 

bluessangeren spytter ut sine rustne toner 

akkompagnert av stramme gitarstrenger som 

ikke blir fullt så stramme etter å ha passert det 

snillistiske elektroniske kretsløp hos Moon. 

Konklusjon 

Mange synes å tro at beste mulig "hi-fi" simpelthen 

er å sette sammen et anlegg bestående 

av mest mulig "nøytralt" lydene komponenter. 

Sikkert lurt tenkt, men da må hele kjeden, inkludert 

opptak med mikrofoner og miksepult og 

monitorhøyttalere, være en del av den "nøytrale" 

kjeden. For de av dere som har hørt stem- 

Pris: kr. 19.900,- 

Importør: Audio Solution 

men til Stereophiles grunnlegger gjennom ulike 

mikrofoner på en CD-test disc, skjønner at en 

slik grunnleggende "nøytral" lydfilosofi slett 

ikke er så enkel å få til. Equinox-konstruktørene 

har uansett valgt en noe varmere og fyldigere 

klangbalanse enn “vanlig”, men har også maktet 

å få bort grums og skitt fra dårlige opptak i 

enda større utstrekning enn en litt dempet øvre 

mellomtone kunne indikere. På mye klassisk 

musikk låter det fenomenalt stort og fint. Her er 

overbevisende rom, men med sitteplassen litt 

bak i salen. På rytmisk drivende musikk med 

råkjappe transienter i bass og mellomtone, kan 

denne lyden komme litt i veien for et mer 

nakent og transient lydbilde. På visse områder 

kan man derfor med rette hevde at Cambridge 

gjør en bedre jobb; akkurat som en liten MG 

sportsbil med harde fjærer kan være bedre på 

dårlige veier i høy fart enn dollarglis er det. 

Men liker du luksus, komfort og litt mykere 

fjærer for magisk å transporteres inn i store 

konsertlokaler, operahus og mange mer intime 

jazzklubber; så bør du villig la deg forføre av 

CD-spillernes Cadillac; Moon Equinox. 

TESTPANELET: 

Anders Rosness: 

På storslagne opptak låter det hele 

både hyggelig og livaktig med god og 

trivelig lydkvalitet. Her oppleves flott 

og autoritær bass og en tett og fin 

gjengivelse oppover. Spilleren slipper 

også gjennom atmosfæren fra konsertopptakene 

på en overbevisende måte, 

men på mange studioopptak kan det 

hele virke litt mye likt og også en dose 

for snilt. Lyden nærmest duver behagelig 

avgårde også når man skulle forvente 

kjappe transienter og masser av 

detaljer i presensområdet. Deilig, men 

også en smule sidrumpa! 

Håkon Rognlien: 

Fin og behersket, men med et litt diffust 

lydbilde av stort kor og orkester. Litt 

stresset sopran ved full guffe. Litt mindre 

drama og liv ved tette studioinnspillinge 

(Bo Stief). Også litt mangel på 

nyansering og attakk enkelte ganger, 

selv om det så absolutt kan låte både 

gøyalt og heftig. 

Jan Myrvold: 

Snill, forførerisk og behersket lyd som 

også gir Bo Stief et kjellerdypt fundament 

å spille på. En anelse rund i basstransientene, 

men så absolutt godkjent 

med hensyn til rytmisk framdrift. Varm 

og detaljert mellomtone, men likevel 

oppfatter jeg en ørliten grad av hardhet 

ved presensområdet (3 kHz) eller 

deromkring. Likevel aldri ubehagelig 

skarp i kantene. 

2/2005 

23

Cambridge Azur: 

Heldigvis ser også denne dyreste spilleren 

fra Cambridge ganske "billig" 

ut. Hvis ikke kunne alle produsenter 

av selv 2-3 ganger så dyre spillere 

lommet i alvorlig trøbbel! For denne siste 

modellen fra Camridge har den tøffe, direkte 

og dynamiske lydkvaliteten som tvinger 

munnvikene bakover og forfører høyrebeinet 

til rytmiske fraspark. 

De tidligere modellene har dog hatt et litt 

beskjedent bassfundament og en smule 

hardhet og andre unoter i øvre mellomtone. 

Denne dyreste modellen har et betydelig 

ryddigere og mer homogent lydbilde uten 

vesentlige unoter samtidig som gøyfaktoren 

er minst like høy og den rytmiske framdriften 

simpelthen er fremragende. For godt til 

å være sant? Heldigvis ar det litt å trekke i 

dypbassen og det mer storsslagne i enkelte 

lydopptak som vesentlig dyrere spillere 

stort sett gjør bedre. Uansett et fenomenalt 

"best buy", noe også Anders Rosness 

påpekte i sin test i forrige nummer: 

Sprudlende lyd 

Som om det skulle være noen bombe – 

dette er en lydmessig festCD-spiller til 

vårt komplette anlegg! Fra første anslag 

sprudler den, og alle typer musikk blir 

formidlet med full vitalitet og deilig 

friskhet. Denne spilleren har en fenomenal 

evne til å fange oppmerksomheten 

til lytterne. Under testen mottok jeg for 

eksempel hele tre plater med Dream 

Theater fra min progrock kamerat – 

Bjørn. Det var perfekt mat for denne 

Azur-spilleren. Full moro, og med sin 

24 

Pris: kr. 2998,- 

Importør: Hi-Fi Klubben 

Ikke se, bare høre! 

2/2005 

gode nyansering er det stadig nye detaljer 

å kose seg med. I oppsettet gir den 

tyngde, men sprudler, den bidrar med 

finesse og detaljer, men formidler samtidig 

helheten i musikken. Og den er ikke 

en genre spiller. Med klassisk musikk, 

piano eller mindre ensembler kommer 

den samme formidlingsevnen også til 

sin rett. Det blir rett og slett aldri kjedelig 

– og dermed har den passert syre-testen 

for denne testen: utstyr som får deg 

til å hente fram en plate mer enn du 

hadde tenkt – og som får deg til å lytte 

mer framfor å skru på TV’n. Ja, den gir 

deg alltid lyst til å fortsette å spille litt 

mer musikk, skru lyden litt høyere, og 

får deg til og med til å dra et par avanserte 

luftgitar-riff med den rette musikken. 

Som gode produkter flest tar denne 

spilleren oppmerksomheten bort fra de 

forskjellige frekvensavsnitt – musikken 

fremstår mer organisk og sammenhengende 

enn hos konkurrenter i prisklassen. 

Skal man være pirkete, kunne frekvensfløyene 

vært bedre definerte – litt mer 

"luft", og enda mer solid fundament. 

Perspektivet er bra; her er det altså ikke 

CD-spilleren som er den begrensende 

faktoren. I kombinasjon med mer analytisk 

utstyr kan den tippe mot det kliniske 

lyse – vær oppmerksom på det. Som 

før bemerket kom dette også tydeligere 

for en dag ved skifte av en ikke heldig 

nettledning. Også phonokabelen vil 

bidra, men det lar vi ligge i denne 

omgang. 

Cambridge har lenge vært vår budsjettreferanse 

og kom nesten sensasjonelt ut i "blindtesten" 

for et år siden. Også den dyreste modellen ser 

"billig" ut, men låter så bra at man nesten 

må ha mer penger enn vett om man ikke 

sjekker ut denne mot inntil 3 ganger så 

dyre spillere... 

T E S T P A N E L E T : 

Jan Myrvold: 

Tross en slankere klangbalanse enn Moon, takler 

denne spilleren den vanskelige sopranen på den 

storslagne kirkemusikken (Elgar) uventet bra. 

Mangler litt tyngde og ro helt der nede i forhold til 

Equinox, men har en herlig direkte mellomtone med 

glimrende oppløsning og detaljering pluss flott dybdefølelse 

og holografi. Dette er også en liten partyløve; 

rappfotet og med dynamisk fremdrift. 

Forbløffende glatt og elegant overtonestruktur 

med raffinert musikkpresentasjon av det aller meste. 

Dette er regelrett et røverkjøp som man vanskelig 

kan komme utenom på denne siden av 10 tusen 

kroner! 

Håkon Rognlien: 

Er dette MULIG!!!!Jeg hører ikke den sedvanlige 

mangelen på grunntone for prisklassen, heller ikke 

det vanlige grumset og rufset oppover i mellomtonen. 

Selv på kompleks musikk låter det glatt, dramatisk 

og imponerende stort! Etter min mening minst 

på høyde med Moon, men med annerledes prioritering. 

O.K: så blir det hele litt forenklet, tørt og mindre 

imponerende på visse typer enklere opptak. Men 

fremdeles både gøy og veldig rytmisk medrivende. 

Dynamisk er Cambridge blant de aller beste, nærmest 

uansett pris. Helt rått! 

Anders Rosness: 

Noe mindre lydbilde enn på Moon og med noe mindre 

kropp og fylde. Men god flyt i musikken med fine 

detaljer og livaktige stemmer. Imponerende transienter-ikke 

minst i toppen – og god kontroll nedover. 

Her er overraskende god og jevn oppløsning i hele 

frekvensområdet og spilleren evner å skille de ulike 

opptak veldig bra. Her oppleves naturtro lyd som virkelig 

svinger. Frisk og fin på det meste, men litt tynn 

lyd i forhold til de beste. Men sinnsykt bra til prisen!

Hegel CDP4A: 

Super CD uten SACD 

Flaggskipet til Hegel og Bent Holter har ikke muligheter for 

avspilling av SACD. Men den spiller rubbet at alt nytt og gammelt 

på vanlig CD. Og det låter helt supert både med og uten High 

Definition plater. 

Av alle verdens mest elegante og minimalistiske 

CD-spillere, må Hegel med sine 

2 modeller være på en god annenplass. 

Prisen som verdens vakreste og mest elegante, 

gir jeg til skotske Linn Sondek CD 12. Her 

fungerer den elgante skuffen som eneste betjeningsorgan. 

Hegel har sin originale og raffinerte 

betjening via to elegante knapper. Et minne om 

storhetstiden fra Tandberg, vår internasjonalt 

mest kjent elektronikkprodusent? 

Hegel CDP 4A 

Men konkurransen med Linn er ikke så stor; 

Sondek CD 12 koster kr. 160 tusen. Den dyreste 

Hegel med balanserte utganger koster drøyt 

26 

Pris kr. 19.995,- 

Forhandler: Hi-Fi Center Kjeden. 

2/2005 

tiendeparten av dette. Dessuten finnes det bare 

3 stykker av CD 12 igjen på det internasjonale 

lageret; den går ut av produksjon da viktige 

deler ikke lenger lar seg skaffe. Verden har gått 

over til MP3 og DVD! 

Hegel CDP4A er konstruert av Bent Holter 

hos Hegel i Oslo. Strømforsyningskort, digitalstyring- 

displaykort, CD-servo og DAC-kort er alle 

designet for optimal pris i forhold til ytelse. 

Teknologien som benyttes er eksklusiv for 

Hegel, og er ikke tilgjengelig fra noen andre 

produsenter. De eneste deler som kjøpes inn 

som prefabrikerte moduler til CDP4A er CDmekanisme 

og CD-laserenheten som kommer 

fra Philips. 


Knut Vadseth 

Strømforsyning 

Strømforsyningen er svært viktig for å oppnå 

høyt dynamikkormåde i en CD-spiller. De balanserte 

utgangene til CDP4A har et dynamikkområde 

på 115dB. Det benyttes galvanisk separate 

analoge og digitale strømforsyninger. Her er også 

ekstremt hurtige likeretterdioder. Dette for å 

holde støygulvet så lavt som overhodet mulig. 

Totalt 80 000 uF med kondensatorer leverer en 

støysvak forsyningsspenning med stor dynamikk 

til de forskjellige deler av spilleren. Denne store 

mengden med kondensatorer tilsvarer det som er 

vanlig å bruke i en 2x150W effektforsterker! Det 

benyttes forøvrig totalt 20 forskjellige regulerte 

spenninger for å mate de forskjellige kretsløpene.

Servokort 

Servokortet har to funksjoner i en CD-spiller. 

Den første er å styre spillerens laserenhet slik at 

denne følger datasporet som ligger lagret på 

CD-plata. For å følge sporet flyttes selve laserenheten 

av kjappe servomotorer for å holde 

datasporet og for å gi laser og avlesningsdiodene 

best mulig fokus. Da laserenheten må flyttes 

kontinuerlig for å følge datasporet, genererer 

dette store støypulser. Disse støypulsene fra 

servomotorene forstyrrer den andre hovedfunksjonen 

servokortet har, nemlig det å lese av 

dataene fra CD-plata på en best mulig måte. 

For å lese av dataene på CD-plata sitter det 

fem fotodioder som leser av det reflekterte 

laserlyset fra plata. Signalstrømmen ut fra disse 

avlesningsdiodene er veldig lav, og det viser seg 

at det er mye å hente på å optimalisere avlesningskretsen 

slik at støy fra servomotorene ikke 

påvirker avlesningen. For å lage avlesningen så 

god som mulig er kretskortutlegget helt avgjørende. 

Hegel og Bent Holter har lagt ned betydelig 

innsats for å kunne optimalisere kretskortutlegget 

for en best mulig avlesning av "red 

book" CD og HDCD. 

DAC 

DAC-kortet hos en CD-spiller gjør om de digitale 

Bent Holter. 

dataene til analoge musikksignaler. Det er selvfølgelig 

mange viktige områder ved et DACkort, 

men ifølge Holter, er det erfaringsmessig 

ingen enkelte komponenter som avgjør om et 

DAC-kort er godt eller veldig godt. Det er en 

KOMBINASJONEN av DAC-løsning, strømforsyning, 

kretskortutlegg og analoge kretsløsninger 

som gjør det lille ekstra. For et høyoppløselig 

DAC-kort er kanskje halvparten av ytelsen knyttet 

til kretskortutlegget, det vil si innbyrdes plassering 

av de elektroniske kretsene og ledningsbanene. 

CDP4A benytter først en synkron oppsampling 

i et eget digitalfilter. Dataene fra digitalfilteret 

mates videre til DAC med en oppløsning 

på 24 bit / 352.8kHz. 

Hegel og Holter benytter konsekvent synkron 

oppsampling. Asynkron oppsampling omgjør feil 

i tidsdomenet til feil i spenningsnivå, noe som 

enkelt forklart konverterer jitterfeil til feil i signalnivå. 

Dette begrenser nøyaktigheten til en 

CD-spiller og må holdes så lav som overhodet 

mulig. 

Balansert 

Det benyttes videre en multinivå DAC som er 

fullbalansert, noe som betyr at fordelen med 

balansert drift av henholdsvis forforsterker og 

effektforsterker kan utnyttes maksimalt. De ubalanserte 

utgangene på CDP4A benytter en egen 

balansert mottaker som samler de to balanserte 

utgangene til et ubalansert signal helt på 

utgangen av spilleren. Dette gjør at også de 

ubalanserte utgangene utnytter balanseret signalbehandling 

helt fra DAC og til utgangen. Det 

benyttes meget kraftige analoge utgangsdrivere 

som kan drive alle slags kabler og tilkoblede 

forsterkere. Hovedklokken i CDP4A er, ifølge 

Bent Holter, mer nøyaktig og har lavere jitter 

enn noen av de "klokkeoppgraderingene" som 

finnes å få kjøpt fra forskjellige uavhengige 

leverandører. DAC-kortet har også en trafobalansert 

digitalutgang av høy kvalitet. 

HDCD 

Bent Holter har aldri latt seg imponere av SACD 

som han hevder gir betydelig DÅRLIGERE oppløsning 

over 4000 Hz, og som uansett må koste 

mer – både som software og spillere – om det 

skal låte brukbart. Han mener at toget forlengst 

har gått! De smule teoretiske fordelene ved 

SACD lå uansett i en forenklet digitalbehandling 

i studioene, noe som aldri lot seg gjøre i praksis. 

"Det er typisk nok gode analogopptak fra 60årene 

som må forsvare SACD", ler Bent som 

synes dette er som å la "Dovergubben" og 

andre damplokomotiv trekke de lekre vognene 

på Flytoget. 

Derimot mener Holter at HDCD er betydelig 

bedre enn sitt rykte – under en viktig forutsetning; 

at du holder deg unna den billige Burr- 

Brown chip’en som sitter i rimelige spiller, ikke 

minst mange av kinsesisk opprinnelse. 

"Burr-Brown chip’en spiser 1 bit av det allerede 

marginalt tilstrekkelige 16 bits signalet. På 

dyrere chip’er fra patentinnehaveren Pacific 

Microsonics, skjer all forandring i det analoge 

domene, og man oppnår i praksis et "ekte" 19- 

20 bits signal med vesentlig bedre dynamisk 

kontrast og tilsvarende lavere støyspektrum", 

mener Hegelkonstruktøren. 

Superlyd 

Om det elegante, minimalitiske designet og 

byggkvaliteten på denne spilleren antyder klasse, 

så er størrelsen på denne spilleren beskjeden 

og vekten ganske så middelmådig. 

Lyden derimot, er gigantomanisk med et 

grunnfjell av solid og tett bass som som holder 

hele det stramme og særdeles homogene og 

oppløste lydbildet nesten perfekt sammen. Dette 

er simpelthen en av de beste CD-spillere i prisklassen, 

og det med en balanse mellom storhet 

og inderlighet som gjør klangbalanse, holografi, 

dynamikk og detaljering til oppsiktsvekkende 

naturlig OG engasjerende musikkgjengivelse- 

2/2005 

27

nesten uansett musikktype. 

Bassfundamentet er muligens ikke like 

"imponerende" som det jeg kan huske fra for 

eksempel Electrocompaniet. Men Hegel går 

minst like dypt uten antydning til fettvalker eller 

annet som ødelegger den rytmiske fremdriften 

og den generelt stramme og samtidig ubesværede 

dynamiske kontrasten som aldri blir svekket 

mellom DC til lys. 

Magisk mellomtone 

Men det er i mellomtonen magien ligger, en 

mellomtone som har denne blandingen av mykhet 

i romklangen og superdetaljert fokus på 

kjappe transienter oppover. Her opplever man et 

ganske tørt lydbilde, men uten den minste 

antydning av steril teknikk. Heller ikke har Hegel 

"imponatortrøkk" i mellombassen og ekstra 

"piff" i øvre mellomtone. Det er riktig nok moro 

når det låter "bigger than life". CDP4A har et 

større lydbilde enn de fleste spillere jeg vet om 

uansett pris, men er likevel helt uten jålegreier i 

lydbildet for å oppnå dette. Det er nok det tryggeste 

også på sikt... 

Derimot kunne jeg på enkelte popinnspillinger 

oppleve en smule fres helt der oppe hvor jeg 

ikke trodde at mine ører lenger hang med. Dette 

kunne jeg ikke høre på min egen Krell, men 

samtdig misunte jeg eiere av CDP 4 som faktisk 

opplever mer "luft" og moro i overtonestrukturen 

enn jeg med min Krell. Og jeg ser slett ikke 

bort fra at de skjeldne anfall av for mye piff helt 

øverst, like gjerne skyldes overivrige lydteknikere 

som skal oppnå god lyd med "definisjon" også 

på ghettoblazere. Jeg har sett målinger på 

Hegel CDP4A som viser flat frekvensgang 

innenfor 1/5 dB fra 20 Hz til 20 kHz. Det er ikke 

vanlig kost! 

Stillhet 

Jeg vet ikke helt hva som gjør at enkelte CDspillere 

låter så uendelig mye "større" enn 

andre, særlig på litt høyere volum. Enkelte spillere 

trives også ganske så mye bedre enn andre 

med å spille noen dB høyere uten at man blir 

øretrett, bare vanvittig engasjert i den naturtro 

musikken. Tenk da om hi-fi politiet ville nekte 

28 

2/2005 

deg å spille høyere enn et normalisert antall db 

ved 1000 Hz slik som de mener at de bør testes? 

I mørket er alle katter grå... 

Jeg tror simpelthen denne evnen til å gjenskape 

det enorme lydrommet og volumet som 

både EC og nå Hegel (Og selvfølgelig 

McIntosh!, se andre steder i bladet) makter å 

gjenskape på et bra anlegg, skyldes eksepsjonell 

dynamisk kontrast (ikke bare bra elektronikk, 

men også fremragende mekanikk) sammen med 

usedvanlig mangel på grunnstøy samt beskjedent 

med ulike forvregningsfenomener som jitter 

etc. En fyldig og samtidig krisp og stram 

klangbalanse med rette frekvensskuldre, er en 

selvfølge! 

Musikkens pris? 

At Hegel etter min mening er blant de utvalgte 

som fikser alt dette- og helt uten knotter, knas- 



Jøss, dette låter jo nesten som en rådyr analogrigg! 

Lyden er mørkere, tyngre, roligere og 

med langt bedre oppløsning i grunntoneområdet 

enn tidligere. Her svinger det virkelig 

fint med deilig naturtro lyd som også differensierer 

opptakene helt utmerket. Dette er simpelthen 

det langt beste Hegelpoduktet jeg 

noengang har hørt. 

Bravo! 


Dette var elegante saker gitt, både med hensyn 

til design og lyd! Fantastisk grunntone og 

gjennomsiktighet til tusen sammen med 

absolutt stoisk ro. Malmfull og vibrant klang 

sammen med dramatisk, intens og storslagen 

gjengivelse av romakustikken. Selv sopranen i 

Elgar-requiemet låter naturlig uten særlig 

stress. Blues er bare kult og Bo Stief oppleves 

nærværende og elegant. På klassisk oppleves 

overtonestrukturen silkeglatt med forbilledlig 

klangstruktur og altså denne harmoniske RO. 

På "negertoget" fra Soweto låter det enda 

Hegel - Electrocompaniet 

Noen likheter til tross - disse to norske cd-spillerne har et ganske 

så forskjellig lydmessig uttrykk. Electrocompaniet utmerker 

seg med en særdeles varm, kraftfull og potent grunntonegjengivelse 

med stort og sammenhengende lydbilde med en 

utsøkt holografi. Selv om den også kan skilte med en åpen og 

distinkt diskant, virker den en ørliten grad avrundet i toppen i 

forhold til Hegel. Men få cd-spillere i verden kan gjengi rock 

and roll på en like underholdende måte som EMC 1 "UP". 

På sin side er Hegel mer beskjeden i sin grunntonegjengivelse, 

men har totalt sett en svært ren, harmonisk, nøytral og 

raffinert musikkgjengivelse gjennom hele skalaen. 

Mellomtonen oppleves i aller høyeste grad som åpen og 

detaljert, noe man også kan si om toppen. Akkurat på det 

siste parameteret syns jeg Hegel faktisk er hakket bedre enn 

sin norske "rival"! 

av Jan Myrvold 

ter, kanter eller andre artifakter som ødelegger 

homogeniteteten, er eksepsjonellt i forhold til 

prisen- og det uskyldige utseendet! 

Hegel CDP4A er en sivilisert utseende spiller 

som kan ta deg med på musikalske reiser i sjelens 

sommer og vinterlandskaper som du knapt 

har drømt om. 

Men prisen kan bli høy selv om Hegel tilbyr 

deg mye for pengene! Etter noen seanser med 

stadig nye "gamle" plater som viser seg å inneholde 

så mye mer emosjoner enn man trodde, 

så blir man så gira at det kan det bli vanskelig å 

sove etterpå. Men drømmene er vel forlengst 

unnagjort når man krabber til køys utpå morgenkvisten. 

Overtrett, men lykkelig... 

Heldige er vi som bruker pengene våre på 

god lyd.... 

tøffere enn med Cambridge og stemmegjengivelsen 

er strålende bra. Men er Hegel likevel 

LITT snill? Uansett er dette en behersket, elegant 

og harmonisk lydgjengiver med masser 

av LIV! 

Jan Myrvold 

Imponerende størrelse og dybde i kor/orkesterverket 

til Elgar og med kontante transienter 

understøttet av et mektig grunnkomp. 

Ekstremt storslagent; oppløst, transparent og 

med varm mellomtone med suveren holografi. 

Her er det også virkelig både kjøtt og blod og 

masser av kropp på alle artister- og fantastisk 

detaljering sammen med naturlig grunntone 

på godt definerte instrumenter av alle slag, 

fra orgel til piccolofløyte. Dette er nærmest 

som å sitte på den beste plassen i konsertsalen. 

Mangler kanskje litt av det magiske trøkket 

i bassområdet slik jeg kjenner fra 

Electrocompaniets glimrende CD-spiller, men 

Hegel går uansett veldig dybt og har muligvis 

et enda mer homogent og naturlig lydbilde?

Analog eller digital: 

Nyleg var eg i ferd med å kopiere ei 

Creedence samleplate frå LP til CD på 

min Marantz CD-R 17 CD-spelar med 

brennar, då leigebuaren min kom og sa 

at -den har no eg på original-CD. -Gå og hent 

den så kan me samanlikne, seier eg. CD-varianten 

synte seg å ha eit mørkare, rolegare lydbilete, 

med mindre surr, sus og svisj (forvrengning 

som oppstår når ei nål plogar ei rille). Også 

mellomtonen var klarare, reinare og meir naturleg, 

med større djupne. Lyden av skarptromme 

var meir presis og ekte, med betre dynamikk og 

transientattgjeving. LP-lyden var krakelert, særskilt 

skarptromme-slaga var svært forvrengt, 

noko som eg også har reagert på før. Her klarar 

pick-upane ikkje å reagera raskt nok, kan det 

verke som. 

Det var ingen tvil, og vi høyrte begge det 

same. CD-plata var klart å føretrekkje. 

Eit spørsmål om oppløysing? 

Vart eg overraska? Ikkje denne gongen. Eg har 

30 

LP eller CD? 

2/2005 

CD-mediet har jo vore 

alle audiofile sin 

prygelknabe sidan 

starten. Men er det 

rett? Eg er slett ikkje 

så sikker lenger. 

av Stig Arne Skilbrei 

spelt CD-plater i mange år no, og har høyrt at 

svært mange CD-plater har ein utruleg god lyd. 

Like god som eg minnest å ha høyrt frå dei 

beste LP-platene mine. Samstundes har eg høyrt 

så mange LP-plater av ussel kvalitet til at eg 

ikkje ser nokon som helst grunn til å glorifisere 

vinylmediet. 

Tilhengarane hevdar at vinylplatene har 

høgare oppløysing enn CD. I fylgje ein teknisk 

ekspert som skreiv eit lesarinnlegg i Stereophile 

er ikkje det nødvendigvis rett. Han hevda at 

oppløysing (også) kan sjåast som eit resultat av 

frekvensomfanget. CD-mediet har eit frekvensomfang 

til 20 kHz. I praksis strekkjer heller 

ikkje vinylplatene sin frekvensgang seg over 20 

kHz. Etter eit par avspelingar har du neppe diskant 

over 15 kHz. 

Det kan altså argumenterast for at CD-plata 

faktisk har høgare oppløysing enn LP-plata. 

I det siste har eg lytta til radio, spelt CD, LP 

og MC (musikk-kassettar). Eg er etterkvart overtydd 

om at det ikkje er mediet som set avgrens- 

ningar for lyden, men lydteknikarane. Er det 

gjort ein god jobb med innspelinga kan til og 

med ein gamal kassett låte godt. Eller eit 

MP3-opptak, for å ta den moderne varianten. 

Ein diskusjon om kva som let best er difor like 

nyttelaust som å diskutera religionar. 

Kva som let best av LP og CD ser altså ut til å 

vera eit trusspørsmål like mykje som noko anna. 

Lydteknikarane har høve til å samanlikne CDplata 

og LP-plata med originalopptaket på tape, 

og ikkje eingong desse er samde. Sheffield Labs, 

til dømes, kutta ut vinyl og gjev berre ut på CD. 

Sjølv om vinylplata i desse dagar opplever ein 

viss auke i popularitet, har eg vanskeleg for å 

førestille meg at det igjen kan bli eit dominerande 

medium. Me er i praksis prisgjevne dei 

nye media, CD og DVD i ulike variantar. 

Samtlege av desse er gode nok til at me kan 

nyta gode innspelingar av god musikk. Kor høg 

oppløysing som eigentleg trengs for at ei digitalplate 

skal høyrast ut som musikk og ikkje 

knust glas kan vere vanskeleg å slå fast, men

det er synd at det hadde slik hast 

med innføringa av CD-plata. 

Hadde ein brukt eit år til eller to 

var teknikken sikkert god nok til at 

ein kunne strekt frekvensområdet 

opp til 30 kHz; i trygg avstand frå 

det høyrbare området 20-20.000 

Hz. 

Ikkje for det. Eg har sjølv vore 

vinylforkjempar. Då CD-mediet 

kom (kring 1983) var CD-lyden rar 

og kunstig, og det gjekk mange år 

før eg konverterte – eller rettare 

sagt, vart blandingsmisbrukar. Om 

dette skuldast dei tidlegaste innspelingane 

eller sjølve spelarane, 

har vel eigentleg berre historisk 

interesse. Desse CD-spelarane er 

uansett for lengst levert inn på 

lokale miljøstasjonar, og har absolutt 

ingen verdi, i motsetnad til 

gamle radioar, røyrforsterkarar og 

platespelarar. Ooops! Ka sa eg 

no? At CD-platene har avgrensa 

levetid gjev sjølvsagt grunn til 

bekymring. Men det trur eg heller 

er gjort med vilje, og sidan eg var 

såpass sein med å hive meg på 

CD-karusellen har eg håp om at 

CD-platene mine varer like lenge 

som hørselen min. Berre ein gong 

har eg vore med på at ei CD-plate 

har "forvitra", og det er faktisk ei 

plate av nyare dato, noko som 

klart indikerer ein fabrikasjonsfeil. 

MM kontra MC 

Når me no først er inne på platespelarar 

og pick-upar, kan det 

også vera interessant å samanlikna 

moving magnet kontra moving 

coil. MM-typen er den eldste historisk 

sett, og hadde si storheitstid 

med Grado og Shure. 

Seinare kom mc-typen, og den 

dag i dag er meiningane delte også om kven av desse som er 

"best", sjølv om dei fleste analogentusiastar heller mot mc. 

Her ein kveld prøvde eg tilfeldigvis to pickupar av begge slaga, 

og for første gong gjekk skilnadane mellom dei veldig tydeleg opp 

for meg. Begge mm-pickupane hadde klare fellestrekk, og det 

same hadde mc-pickupane. Og det var eigentleg ikkje vanskeleg å 

høyre kvifor dei fleste audiofile i dag føretrekkjer mc-varianten: 

Han synest å ha ein klarare lyd med meir detaljar og "indre liv", 

som om du tydelegare høyrer kvart einskilt instrument og kva som 

skjer på scenen. MM-typen verkar litt rundare og slappare i lyden 

i samanlikning. 

Men mc-typen har også sine ulemper: Mange av dei er plaga 

av ein stigande diskant og kan vera lyse og trøyttande å høyre på, 

og sporinga kan vera så som så. Og så krevst det eit eige mc-trinn 

for forsterkning, og dersom dette er dårleg kan du vera like langt. 

Eit godt døme på at dess meir komplekst eit stereoanlegg er dess 

dårlegare kan det i verste fall bli! I samband med fono-trinnet 

krevst det også ein ekstra signalkabel, og dersom også denne er 

dårleg? For den røynde audiofile er det mykje å hente på ein god 

mc-pickup og eit godt separat mc-trinn/fonotrinn. Det kan diverre 

også fort verte svært dyrt, men kan hende sofaen kan klare seg 

eit år til? 

Importør: 

Norwegian Custom Media Solution as 

PB 383 • 1323 HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 

email: info@ncms.no 

http://www.ncms.no

Prima Luna ProLogue Two integrert rørforsterker: 

Høytflyvende Hollender! 

Et møte med Den Flyvende Hollender betyr i følge legenden den 

visse død innen åtte dager. Men en liten forsterkerorkan med 40 

Watt i kastene står vi vel av - men faren for å kose seg glugg i 

hjel er derimot absolutt tilstede! 

32 2/2005 

av Jan Myrvold

Kompakt kraftkar 

Hollandske Prima Luna ProLogue Two er med 

sine forholdsvis beskjedne yttermål på 395 x 

280 x 190 millimeter (dxbxh) ingen skremmende 

dominant innretning. Dermed burde den 

kunne gli relativt anonymt inn blant hjemmets 

øvrige apparatpark for audiofile utskeielser uten 

å forrykke den interiørestetiske homøostase. 

Hadde det bare ikke vært for at testeksemplaret 

ble levert i samtidens designmessig sett mest 

ukorrekte finishvariant – nemlig helsvart! 

Pris Kr 14 995.- 

Forhandler Oslo Hi-Fi Center 

Enkelte forbundsfeller i min videre bekjentskapskrets 

hadde nok blitt møtt med visse temporære 

sanksjoner av klart fysisk karakter etter leggetid 

dersom denne lydartefakten – relativt blottet for 

Jacob Jensen og Philippe Starck-signatur – ble 

forsøkt innlemmet blant husstandens løsøre. 

Men det er håp for disse også, da Prima Luna 

også skal være mulig å oppdrive i interiørpolitiets 

mer korrekte sølv/aluminiumsfinish. 

Selv mener jeg derimot at den lille sorte tar 

seg veldig godt ut der den i en dimmet stue lar 

de fire lett korpulent utformede KT 88-rørene få 

gløde i avstemt kontrast 

mot blanksvart bakgrunn, 

særlig nå i denne søte 

juletid testen er skrevet - 

adventstake par excelense 

for far! 

Tungvekter 

Beskjeden størrelse – ja 

vel, men det hindrer ikke 

at bruttotonnasjen viser hele 17 Kg. Og det 

skal senere vise seg at alle disse kiloene tas 

med når den presenterer musikk! De solide 

utgangstrafoene bidrar med mange av disse 

kilo, men Prima Luna ProLogue Two virker solid 

tvers igjennom og etterlater et inntrykk av 

gjennomført god byggekvalitet. 

Frontpanelet av 10 millimeter aluminium er 

holdt i en halvblank svart finish med logo og 

øvrig nennsomt påført hieroglyfi i gull. Her 

finner vi ellers betjeningsinnretninger 

i form av to 

Jeg har aldri hørt en 

mer stillegående 

rørforsterker - 

uansett prisklasse. 

solide kontrollratt, henholdsvis 

volumkontroll og 

inngangsvelger. Midt i 

mellom disse sitter en enslig 

grønn diode plassert i 

noe som nærmest minner 

om en hornløsning (noe 

som skulle tiltale kollega 

Rognlien?), og som lyser 

relativt diskret i påslått 

modus. Ellers er chassis og de ulike kabinettdeler 

– inklusiv bakpanelet hvor samtlige tilkoblingsterminaler 

er plassert – trukket i svart 

blank lakk. Tung forsterker – tung farge! 

Velbygd 

Vi snakker her altså om en solid konstruert rørforsterker 

bestykket med to stk 12AU7 og ditto 

12AX7 på inngang/driver-siden, og 4 stk KT88 

som utgangsrør. Testeksemplarets to 12AX7 er 

påført logoen til den velrenommerte rørprodusenten 

Electro Harmonix fra Russland, de øvrige 

rør er blanke, men kan utmerket vel stamme fra 

samme fabrikk. 

Effekt oppgis til 2 ganger 40 Watt ved en 

belastning på 8 Ohm, noe som slett ikke er helt 

selvfølgelig og dagligdags for rørforsterkere i 

denne størrelse og prisklasse. Forsterkeren har 

ellers automatisk biasjustering, så de eventuelle 

lykkelige eiere slipper å vie dette fenomenet noe 

videre oppmerksomhet – brukervennlig! 

At de oppgitte data neppe er dikt og fri fantasi 

beviser den uansett gang på gang. Jeg har 

under testperioden dessverre ikke hatt tilgang til 

noen offisielle tekniske spesifikasjoner fra produsenten, 

men via diverse nettsider hevdes på 

sedvanlig vis at det kun er brukt høykvalitets 

komponenter i denne konstruksjonen. 

ProLogue Two har fire single ended innganger, 

RCA – alle på linjenivå. De forgylte terminalene 

later til å være av utsøkt kvalitet , akkurat 

som de isolerte (WBT?) utgangsterminalene. Her 

kan man velge mellom utganger for 4 eller 8 

Ohm. Personlig velger jeg nesten alltid 4 Ohm 

der dette er mulig, da dette som regel betyr litt 

mer punch og dynamisk 

kontrast. De aller fleste av 

dagens høyttalerkonstruksjoner 

har også en impedanskurve 

som dropper 

godt under 8 Ohm. 

Ellers finner vi også på 

baksiden en standard IEC 

nettbrønn, og nettbryteren 

er plassert foran på venstre 

sidevang. Forsterkeren har altså verken RIAAtrinn, 

pre-out eller utgang for hodetelefon – noe 

man strengt tatt heller ikke kan forvente som 

standard selv i denne prisklassen. Den har heller 

ikke fjernkontroll. 

Alt virker vel tilpasset og sammenføyd og 

mekanisk sett veldig solid. Volumkontroll og 

inngangsvelger glir glatt og stødig helt uten 

antydninger til slark eller dødgang, og rørene 

sitter godt og fast montert i stødige sokler. Alt 

virker som utsøkt håndverk. 

Hele konstruksjonen 

Å få denne kruttpaken 

til å låte daff, tynn 

eller pinglete krever 

etter mitt syn en 

solid dose destruktiv 

kreativitet. 

hviler på fire føtter av hard 

gummi – uten at den gir 

inntrykk av å gå på gummiføtter 

når den først får 

formidle musikk! 

PrimaLuna er altså en 

Nederlandsk konstruksjon, 

men verken apparatet selv 

eller emballasjen har noen 

påtrykte opplysninger om 

hvor den er produsert. Jeg tar det nesten for gitt 

at den er skrudd sammen i Kina, men byggekvalitet, 

finish og teknisk funksjonsnivå ligger 

ikke tilbake for tilsvarende produktgruppe bygget 

i den vestlige verden. Rett og slett særdeles 

tillitsvekkende! 

Kraftig lyd 

Byggekvaliteten konfirmeres ettertrykkelig når 

man slår på strømmen. Her hører man absolutt 

ingen sjenerende støy av noe slag. Det er så vidt 

man kan høre en svak, svak summing fra trafoene, 

men da må man klistre øret helt inntil dekselet 

som omgir disse. Ut av høyttalerne er det 

heller ingen unoter å spore i form av brum eller 

annen støy. Rett og slett fremragende! Jeg har 

aldri hørt en mer stillegående rørforsterker - 

uansett prisklasse. 

Som jeg innledningsvis har antydet - Prima 

Luna ProLogue Two formidler musikken med 

både vekt og kraft. Det er lenge siden jeg lot 

meg forbløffe av hva relativt små og moderat 

prisede forsterkere kan få til, men jeg var like 

2/2005 

33

fullt fullstendig uforberedt på det solide, vektrike 

og grandiost store lydbildet som skisses opp 

mellom høyttalerne. Jeg har hatt flere rørforsterkere 

– også noen med opptil det dobbelte hva 

oppgitt effekt angår – som har hatt problemer 

med å få mine Revel Performa M20 monitorer 

til å danse, men PrimaLuna ProLogue Two fikk 

aldri pusteproblemer med disse. 

Hele grunntoneområdet lyder fyldig, men 

samtidig uvanlig stramt og tørt til rørforsterker i 

denne prisklasse (og med denne rørtype) å 

være. Varme mangler den likevel absolutt ikke. 

34 

Teknisk 

Effekt 2 x 40W v/8 Ohm 

Frekvens 20Hz - 30KHz +/- 0.5dB 

THD

Energy Veritas 2.4i: 

High-End på Elkjøp? 

Spør du ekspeditøren på 

Elkjøp om hva Energy 

Veritas V2.4 i koster, 

rødmer han beskjemmet, 

og peker usikkert mot 

billige småhøyttalere fra 

Wharfedale og Mission 

for å unnskylde seg og 

butikken. Men sannheten 

er at V2.4 i er en ekte 

high-ender og vel verd 

pengene... 


Knut Vadseth 

36 2/2005

Energy produseres av en av verdens største 

høyttalerfabrikker, kanadiske API. 

Fabrikken er kanskje mest kjent for sine 

bipolare Mirage-høyttalere som benytter 

rommet som et hjelpemiddel, ikke som en 

fiende, av den gode lyden. Er det med erfaring 

fra disse at API også med de relativt konvensjonelle 

Energy høyttalerene makter å gjenskape 

konsertrommet bedre- med ett meget kostbart 

unntak- enn noen annen høyttaler i min stue? 

Fantastisk rom 

Mirage-høyttalerne er basert på grundige forskningsresultater, 

men er uansett ganske kontroversielle 

blant high-endere og andre mer pragmatiske 

musikkelskere. Energy er derimot en tilsynelatende 

helt "vanlig" gulvstående treveis 

høyttaler på drøye meteren (117cm) med 3 små 

6,5 tommers basser i refleks 

kabinett som muliggjør en 

slank søylehøyttaler med liten 

baffel. Vårt testobjekt er levert i 

høyglans sort lakk, men den 

finnes også i kirsebær. Vekten 

er solide 43 kg pr. stykk. 

Og så til det langt mer spennende: 

Energy har utviklet en 

spesiell 1 tommers metalldome 

som går ned til 2000 Hz! Dette 

betyr langt bedre spredning av 

diskanten betydelig ned i øvre 

mellomtoneområde. Og for å 

toppe dette har Energy konstruert 

en 2 tommers metalldome 

for mellomtonen. Denne 

går så helt ned til 550 Hz! 

Også denne er ekstremt vidvinklet 

i sin spredningskrakteristikk. 

Også de tre metallkompositt 

basshøyttalerne er regulert av 

det komplekse delefilteret slik 

at bare den øverste leverer lyd i 

overgangen til mellomtonedomen 

da de underliggende basselementer 

kutter ut ved henholdvis 

300 og 150 Hz. Hva alt 

dette betyr, er simpelthen at betingelsen så 

absolutt burde være til stede for å kunne levere 

en absolutt skredderydd frekvensgang som 

både måler jevnt i sedvanlig mikrofonoppstilling 

rett i front. Men enda langt viktigere; Energy 

Veritas burde kunne levere en helt homogen 

spredning langt utover hva som er vanlig for 3 

veis systemer. 

Stor spredning 

Vi snakker altså om en uvanlig vidvinklet spredning 

med usedvanlig kontrollert forhold mellom 

det som når dine ører som direktlyd i forhold til 

lydrefleksjonen fra stua. Her er vi inne i ulendt 

terreng, men det er liten tvil om at forholdet 

mellom direktelyd og reflektert lyd har stor 

påvirkning av din oppfattelse av hermetikklyden 

som kunstig eller ekte. Det er i hvert fall helt 

klart for mine ører med mitt sedvanlige testutstyr 

i mitt vanlige rom, at Energy Veritas 2,4 

makter å skape en akustisk illusjon av de fleste 

opptak som virker mer overbevisende enn noen 

andre høyttalere. Dette med et meget hederlig 

unntak for Dali MegaLine (6 x pris) som skapte 

mye av den samme holografiske magien pluss 

litt til! 

Lyden av Energy 

Knakktesten gir ikke noe uutslettelig inntrykk, 

bare sånn passe midfi, men det er raskt å få en 

subjektivt opplevelse av den oppgitte frekvensgangen 

mellom 30Hz og 20 KHz. Denne er oppgitt 

innenfor pluss/minus 3 db med en rimelig 

høy driftseffekt på 90 dB. Og det er liten tvil om 

at frekvensgangen er til dels ekstremt lineær, 

spesielt i det viktige bass-mellomtone området 

ved 550 Hz hvor hele 3 elementer samarbeider 

om oppgaven. Det er heller ingen særlig tvil om 

at det her går virkelig dypt og at du ikke bare 

lures av en "juksebass" med en imponatorkul 

ved 70-80 Hz. Dette bassområdet er også 

meget finkornet, og selv om jeg vet om noen få 

high-end høyttalere med enda strammere lyd og 

mer "puch", så er lyden betydelig større enn 

hva man måtte kunne forvente av denne meget 

lettplasserte stativhøyttaleren. Like stram og 

dynamisk som den – særlig i dette området - 

ekstremt gode Audio Physic Padua, er den likevel 

ikke... 

Diskanten er ganske tørr, nøktern og ganske 

tilbakeholden slik som vi er blitt vant til det fra 

senere konstruksjoner av høy kvalitet. Her er 

likevel ikke den samme luft og oppløsning som 

dome/bånddiskantkomboen til Dali Helicon 400 

i samme prisklasse. Men denne har til gjengjeld 

ikke den samme dynamikken nedover og går 

heller ikke fullt så dypt eller kan spille like høyt. 

Veritas er simpelthen en klart "større" høyttaler. 

Dome mellomtone 

Mellomtonen fra 550-2000 Hz er nok Energy - 

konstruktørenes stolthet. Den ofte så hørbare 

"kant" i frekvensovergangen på svært mange 

høyttalere, er eliminert med denne da det er 

god sammenheng mellom direkte og reflektert 

lyd. Ikke bare går diskantdomen lenger ned enn 

vanlig, men spredningen fortsetter også jevnt i 

mellomtonen. Konstruktører med en mer vanlige 

kombinasjon av en vidvinklet dome som møter 

en spredningsmessig "trang" 6 tommer, må gi 

på for mye direktlyd for å unngå "hull" i den 

langt svakere reflekslyden. 

Likevel er det først og fremt i dette området 

jeg finner noen underlige artifakter. Stemmer er 

i det store og hele uventet godt gjengitt med 

dette dobbelte domesystemet hvor mye hviler 

på 2-tommeren. Her er sjelden noe problem 

med sibilanter (s-er), og herrestemmer 

får skikkelig bunndrag i 

korrekt dose fra den øverste 6,5 

tommers basshøyttaleren. Av en 

eller annen grunn svekkes kvinnevokaler 

noen ganger i lydmiksen. 

Er her et dip i overgangen ved 

550 som dermed gir for lite trøkk 

til damene? 

Samtidig opplever jeg øverste 

del av 2 tommerns frekvensområde 

(2kZ) som litt stresset på enkelte 

opptak. Eller er det simpelthen 

domediskanten som er dratt en 

smule for langt ned. Her ligger 

uansett en smule hardhet som 

kan skyldes flere ting, også manglende 

innspillingstid. Høyttalerne 

var blodferske ved levering og vi 

hadde bare to uker på oss for å få 

de med i dette bladet. Men vi har 

også lang erfaring for at metallmembraner 

i mellomtonen, i ekstrem 

grad plukker opp hørebare 

skyggefrekvenser fra nett- og 

radiostøy. Uansett opplevde jeg 

både en viss frekvensmessig 

ujevnhet i dette området-det låt 

litt for snilt og litt for aggressivt 

like ved hverandre – samtdig som her var en 

viss "gnelling" eller en slags metallisk hardhet 

som med ujevne mellomrom dukket opp på 

visse typer innspillinger. Men heldigvis bare når 

jeg spilte svært høyt. 

Veldig bra 

Mange vil nå tro at dette ikke er noe særlig til 

høyttaler. Dette er helt feil; dette er en nesten 

sensasjonelt god høyttaler som er temmelig tett 

på to-tre ganger dyrere modeller som bare er 

hårfint bedre på flere parametre. Og som nevnt; 

bare Dali MegaLine er tilnærmet like overbevisende 

i holografisk oppvisning av et enormt 

stort, flott og fast lydbilde med et klart definert 

opptaksrom. Særlig på kor og orkestermusikk 

tatt opp fra konsertsalen, låter denne høyttaleren 

mer overbevisende enn de fleste. 

Men, her mangler kanskje litt stramhet og 

dynamisk kontrast i forhold til de aller beste, og 

2/2005 

37

det er helt klart en grense for høyt man kan 

spille før høyttaleren nærmest mister pusten og 

begynner å komprimere dynamikken. Men da 

spiller jeg nok mye høyere enn hva de fleste 

oppfatter som "høyt". Jeg har sammenliknet 

den tidligere versjonen av Veritas med de glimrende 

Revel Studio som er topptestet i 

Stereophile og alminnelig oppfattet som et 

svært godt kjøp til ca. kr, 120.000. Innenfor normale 

lydnivåer for hi-fi demonstrasjoner (i mot- 

38 

2/2005 

setning til de sinnsyke lydnivåene enkelte benytter 

ved hjemmekino) låt Energy Veritas veldig 

likt og med mye av den samme oppløsningen 

og frekvensgang fra bunn til topp. 

Toppers i Sverige 

Det er også verd å merke seg at kollega 

HiFi&Musik i Sverige testet Veritas 2,4 som likeverdig 

– men ikke liktlydene – med Tannoy 

Dimension TD-10 og Infinity Prelude som koster 

2-3 ganger så mye! Den klarte seg også bra, 

men vant ikke bladets store kavalkade over siste 

års superhøyttalere hvor "gamle" B&W 802 

gikk av med seieren. Jeg har tidligere testet forrige 

modell Veritas 2,4 i Audio nr. 58 og ment at 

den var en klar vinner i prisklassen sammen 

med den gamle modellen av Audio Physic Virgo. 

Begge er nå betydelig forbedret, men begge må 

tross dette sloss mot flere konkurrenter som 

puster dem i nakken. Høyttalere er simpelthen 

blitt betydelig forbedret de siste årene! 

Forskjellen mellom disse to er likevel ganske 

det samme som den gang, Virgo er strammere, 

kjappere og mer dynamisk, men har også med 

litt skarpere kanter. Også den har metallmembran 

i mellomtonen. Veritas derimot er generelt 

varmere og mer homogen, men også litt mykere 

i lyden. Begge tegner et stort rom og en magisk 

akustisk illusjon fra bare 2 høyttalere. Jeg vil 

likevel være litt usikker på om holografien er like 

presis som i den tyskbygde Virgo, og den rimelige 

Padua (se Fidelity nr. 12). Og så er det en 

smule metallisk hardhet i øvre mellomtone hos 

Veritas som man bare kan håpe forsvinner med 

ytterligere innspillingstid... 

Tverr geit? 

Jeg fikk en smule kritikk for at testen av 

Padua’en ikke var "begeistret" nok i forhold til 

det jeg faktisk mente og også uttrykte muntlig. 

Det samme opplever jeg kan skje nå. Grunnen 

er enkel; vi er så tett på det aller beste, at jeg 

irrasjonelt fokuserer på de små ting som står i 

veien for den "perfekte" lyd. En gammal, tverr 

geit? 

Jeg har som nevnt testet denne høyttaleren i 

forrige versjon i Audio nr. 58. Vanligvis husker 

jeg ikke et ord av hva jeg tidligere har skrevet, 

men erindrer greit nok hvordan produktet låt. 

Jeg fant derfor frem et gammel Audio for å ta 

en titt. Og ble ganske forbløffet over at beskrivelsen 

var fullstendig overenstemmende også 

med dagens inntrykk. Selv om jeg ikke har den 

gamle modellen tilgjengelig, er det nok mer 

snakk om en forsiktig evolusjon, ingen revolusjon. 

Konklusjon 

Utenom en viss skepsis til at kjeden 

Elkjøp/Lefdal ser ut til å være de eneste som 

fører Energy i Norge (til tross at det skal være 

mulig for andre forhandlere å få denne interessante 

høyttaleren fra importøren Agon A/S), så 

er dette en av de mest interessante "high-end" 

høyttalere på markedet. Dette særlig for elskere 

av klassisk orkester/kormusikk , tradisjonell jazz 

og andre musikalske presentasjoner som legger 

vekt på rommets karakteristikk i tillegg til 

instrumentene og vokalistens klangfarge. 

Heller ikke på andre områder er denne høyttaleren 

noe annet en helt utmerket, og detaljgjengivelse 

og generell oppløsningen er fremragende. 

Dessverre gjør dette at små problemer i 

øvre mellomtone fra strømkilder og radiostøy, 

også kan bli en smule forstyrrende. Slik er all hifi: 

Jo mer oppløst, desto mer avslørende... 

Dessuten kan man ikke spille like høyt uten 

komprimering som på mange dyrere modeller. 

Bare enda strammere bass og en mer utpreget 

rytmisk fremdrift gjøres enda en smule 

bedre av et par andre høyttalere i prisklassen. 

Men den fenomenale holografiske romopplevelsen 

i det generelt varme og absolutt så deilige 

lydbildet, har enda ikke jeg opplevd bedre i 

denne prisklassen. 

Pris: kr. 35.000.- 

Importør: Agon A/S 

Forhandler: Bl.a. Elkjøp

www.norskhifisenter.no 

Kom til Krokstadelva v / Drammen 

Ring og avtal demo på telefon 32 87 35 96 / 92 89 57 73 Man-fre. 12.00-17.00 

Sølvmedalje i High-End klassen i LYD&BILDE! 

Beste stereoforsterker 2004 i WHAT Hi-Fi? ! 

Product of the year 2004 i Hi-Fi CHOICE! 

AVI 21 MI, integrert forsterker, 2x175w, kr. 19.900,- 

NYHET! Musical Fidelity A5 

CD-spiller m. rør. Kun 1.500 eksemplarer! 

Bedre enn Nu.Vista og Tri-Vista! kr. 22.900,- 

A5 integrert forsterker på 2x250w! 

Nær rørlyd + knyttnevebass! kr. 22.900,- 

NYHET! Consonanse Ref. CD-2.2 S3 

Kinesisk rør CD-spiller. Best analog lyd til prisen! 

Bal./ubal. kr. 17.000,- 

Klasse A Stereophile, USA! 

Triangle Celius 202 er de eneste gulvhøyttalerne under kr. 20.000,i 

kl. A Stereophile! Verdens mest anerkjente testmagasin. 

Her er nye Celius Es. 

En forbedret utgave i 3 ekte treslag, kr. 19.900,- 

Beste rørforsterkere 2004 på Londonmessa! 

Audio Valve Baldur 70, monoblokker, 2x80w, kr. 39.000,- 

Audio Valve Eklipse, bal. rørpreamp. m. fjernkontroll, kr. 28.900,- 

Leveres i sort pianolakk m. gulldekor el. i silver m. sort dekor. 

Vi samarbeider med rørspesialisten Brynjar Kvanlid i Motron! 


Pathos New Classic One, 

rør/transistor: kr. 15.900,-! 

Bedre enn rene rørforsterkere til samme pris. 

Prisene settes ned på BAT! 

Avbildet: BAT VK-300X. Rør og transistorer. 

“Integrated amplifier of the year” 

i the Absolute Sound, USA! 

Årets flerkanalsforsterker i LYD&BILDE! 

Onkyo TX-SR602E fikk 10 poeng på 

mellomtone, bass, dynamikk, 

oppløsning og sammenheng, kr. 6.995,- 

Pathos Logos - Verdens peneste? 

Rør/transistor, bal./ubal., 2x110w, kr. 31.900,- 

Suveren på B&W Nautilus,Triangle m.fl.! 

NYHET! 

Dynaudio Audience 72 SE 

Perfekt m. Pathos forsterkere!

Hjemme hos: 

Trøkk i Tranby 

Våre lesere har i lang, lang tid etterspurt "hjemme hos" 

reportasjer. Hva var vel da mer naturlig, enn å takke høflig ja, 

når Hans M. Lie inviterte til en helaften foran glødende rør og, 

for meg, ikke helt ukjente høyttalere? Turen går til Tranby! 

På ukjente marker 

"Det var en mørk og stormfull aften"… 

I hvert fall mørk! 

Du skal nemlig ikke kjøre mye feil i Tranby, før 

du kan glemme alt om naboer og veibelysning. 

Bygda som til og med innbyggerne i Norges 

mest utskjelte by – Drammen, elsker å gjøre 

narr av, er ikke akkurat et område jeg vanker 

ofte i. Og riktig nok, jeg fikk både en og to turer 

ut av lysets land, før jeg fant riktig vei gjennom 

tyttebærskauen og inn i det som viste seg å 

være den vennlige elektroingeniørens lille hule. 

Skjønt, hule og hule. Hans luksus er et eget lite 

lytterom i toppetasjen av et ellers fint og moderne 

hus, i et like fint og overraskende sivilisert 

boligområde i Tranby City. Nå vel, nok mobbing 

av provinsen for denne gang, så jeg ikke får alt 

for mange som ripper opp i min egen oppvekst i 

tjukke skauen på andre siden av hovedstaden. 

Om vinterlandskapet var mørkt og kjølig på 

En sterkt ombygget Shanling med rør 

har hedersplassen i Tranby. 

40 2/2005 

veien, var velkomsten desto varmere. Den blide 

og musikkfrelste huseieren vartet opp med 

hjemmebakt og nytraktet kaffe, og lyd som det 

skulle bli vanskelig å rive seg løs fra. 

Hans Martin. og jeg har mailet litt frem og tilbake 

en tid. Det startet med at han søkte råd 

omkring eventuelt skifte fra de tidligere Avanti 

modellene, til vårt felles eie - Avanti 3. Nå er jeg 

normalt skeptisk til å gi råd om komponentvalg, 

og spesielt i forhold til komponenter som jeg 

selv eier. Det er lett å bli farget av egne valg, og 

ditto vanskelig å gi objektive råd til andre. 

Forskjellige rom, forskjellige anlegg, forskjellig 

smak osv. Uansett, valgte Hans Martin. å finne 

seg et par brukte Avanti 3, noe som igjen utløste 

kjøp av den elektronikken han nå sitter med. 

Totalt sett snakker vi om et meget hyggelig 

oppsett som ikke bare kan få kronene til å fly, 

men sannelig også sikkelet til å renne og nattetimene 

til å fly minst like fort. 

tekst og foto: 

Vidar Mørch 

Men først litt av Hans Martins egen historie, 

om veien dit han nå er kommet. 

Veien frem 

Som så mange av oss, har også Hans Martin 

brukt lang tid og mange omveier, for å komme 

til det resultatet han nå kan nyte. 

"Jeg har jo kun hatt Avanti 3’erne i noen få 

måneder. Før det hadde jeg de tidligere 

Avantiene i halvannet års tid. De var jeg utrolig 

fornøyd med, men de var også vanskelige å få 

til. De hadde en enormt tung bass, og var veldig 

tungdrevne. Det var med tungt hjerte jeg solgte 

dem, men har til gjengjeld inntrykk av at den 

nye eieren setter pris på dem. Vi har litt kontakt 

innimellom". 

Han forteller videre at han startet høyttalerrekken 

med et par Dali 8. "Jeg solgte faktisk 

Dali selv en periode, det må ha vært i 1986. Det 

tok dessverre fort slutt, når venner og familie

Det første som slo meg 

når jeg kom inn i lytterommet, 

var at dette 

umulig kunne gå bra! 

var brukt opp som kundegrunnlag". 

På forsterkersiden startet det først seriøst 

med et selvbygg – "en ren klasse A konstruksjon, 

som jeg fortsatt har i bruk på soverommet". 

Han forteller om et miljø i nærområdet, 

som inkluderte mange kompetente og interesserte 

sjelefrender. Blant disse var Terje 

Sandstrøm, som vel må få mye av æren for de 

kretsløsningene som ble til Elektrocompaniets 

forsterkere. Hans Martin, som selv er elektroingeniør 

og jobber med medisinsk utstyr, legger et 

kort øyeblikk ut om noen av ideene og prinsippene 

de puslet med, før mitt tomme blikk nok 

avslørte en kraftig mangel på evne til å henge 

helt med. 

"Interessen rullet videre, og ledet blant annet 

til en ECI3 fra "’companiet". Etter hvert ble det 

behovet for en bedre forforsterker som ledet 

meg innom både EC 4,7, en Tandberg preamp 

og til slutt en Musikal Innovation 6 - en Roar 

Malmin konstruksjon, som jeg eide en lang 

stund". 

"Avantiene kjøpte jeg via Audios bruktbørs. 

Det førte til jakten på forsterker som kunne 

drive dem, og ettersommen 2003 kjøpte jeg en 

Krell KAV300IL. I samme periode solgte jeg 

MI6 preampen. Rogue forsterkene Magnum 99 

og M-150 kom i hus etter at jeg kjøpte de nye 

Avanti 3, høsten 2004". 

På CD fronten er det en sterkt modifisert 

Shanling som regjerer toppen av det selvkonstruerte 

Larvikittracket. "Shanlingen har 

gjennomgått mye. Jeg har satt inn en XO Clock 

3 fra LC Audio, skiftet OP-amper, dioder og satt 

inn både større kondensatorbank, samt skiftet 

en del viktige kondensatorer i signalveien til fordel 

for Black Gates og Mundorf Supreme". 

Intern sølvkabling fra Kimber har det også blitt 

og byttet ut RCA konnektorene med WBT nextgen". 

Før Shanlingen hadde han en Rotel RCD971 

– sterkt modifisert selvfølgelig. 

Om Rogue Audio forsterkerne han nå har fått 

i hus, kan Hans Martin fortelle at det egentlig 

startet med at han skulle teste ut alternativer til 

MIT kablene han brukte. "Jeg ville teste 

Audience AU 24 kablene, som blant annet flere 

av Fidelitys skribenter skrøt av. Det ble dyre 

kabler, ettersom det endte med et komplett forsterkersett 

fra samme leverandøren, Håvard 

Snapa". I tillegg til at han kjøpte AU 24 

kablene, kan jeg tillegge. 

"Kablene ga en stor åpenbaring!", sier han 

med begeistring i stemmen. Han bruker nå 

Audience Au24 og Black Magic Mk2 signalkabler 

i tillegg, samt nettkabler fra svenske 

Jormadesign. 

Selvfølgelig er han allerede i gang med å 

teste ulike "modifiseringer" av forsterkeriet 

også. Riktig nok bare ved å skifte rør. "Jeg har 

endt opp med en kombinasjon av ulike NOS rør, 

blant annet 6SN7 rør fra Mullard og Sylvania i 

preampen. Særlig skifte av 12AU7 GE rør i 

monoblokkene påvirker lydbilde betydelig. Det 

låter ikke dårligere, men annerledes, lysere og 

luftigere, eller mer mørkt og kraftigere bass er 

ofte resultatet. Du kan forme det ønskede lydbilde 

med valg av forskjellige rør og kombinasjoner". 

Før vi endelig benker oss ned i skinnstolene 

med fjernkontrollen klar, får jeg gjengitt oppskriften 

på det hjemmesnekrede og utrolig flotte 

racket. I korttekst tager man en audiofil granitthandler 

som kan levere Larvikittplater. Denne 

overtaler man så til å gjøre et bytte mot ingeniørens 

dreide og gjengede ben i eloksert aluminium, 

og vips – begge personer involvert har 

fått hvert sitt lekre og ikke alt for dyre rack. 

Pent, og helt sikkert effektivt i kampen mot 

vibrasjoner. 

Hva med lyden? 

Det første som slo meg når jeg kom inn i lytterommet, 

var at dette umulig kunne gå bra. 

Rommet er et relativt lite loftsrom, med lave 

skråvegger og en pipe midt i rommet, som 

begrenser muligheten til å spre høyttalerne alt 

for lang fra hverandre. Hans Martin har plassert 

Avantiene omtrent halvannen meter fra hverandre, 

og lyttestolen omtrent i samme avstand. 

Omtrent som å sitte midt inni verdens største 

hodetelefon! Jeg antok umiddelbart et resultat 

preget av alt for kraftig bass og et lydbilde på 

størrelse med et knappenålshode. Men nei! 

Antagelig takket være heldige dimensjoner 

og en solid struktur i vegger, gulv og tak, er 

bassen faktisk bortimot under full kontroll. Som 

i de fleste andre normale rom, er det en viss for- 

Hans M. Lie inviterer til helaften foran 

glødende rør og kjente høyttalere. 

sterkning i 40 Hz området, men absolutt ikke 

noe sjenerende. Dette kom som en stor, men på 

eierens vegne, gledelig overraskelse. Jeg har 

hørt mange og langt dyrere anlegg i mange og 

langt større/dyrere lokaler, som kommer veldig 

mye dårligere ut av det. Resten av frekvensområdet 

hang også pent sammen, om enn noe 

preget av en kompresjon i øvre mellomtone. Det 

gir seg utslag i at enkelte damestemmer hadde 

en tendens til å låte anstrengt og litt vel intenst. 

Dette er antagelig noe som kan rettes med 

bevisst plassering av akustikkmateriale i skråtaket 

og den nevnte skorsteinen, noe Hans Martin 

nok allerede er i gang med å teste ut når dette 

leses. Etterklangen i lytterommet hans er et av 

styrkene som gjør det til et godt lytterom. Alt for 

mange ville kompensere for manglende plass, 

ved å overdempe vegger og tak. Resultatet ville 

vært at han hadde mistet noe av glimrende 

følelsen av musikernes nærvær og frihet som 

han nå har. Med lytteposisjonen så tett på høyttalerne 

i et rom med ganske bra akustikk, får 

man en helt ekstrem tetthet til musikerne. Med 

et så godt anlegg, er det i tillegg skremmende 

lett å se for seg at det nesten er mulig å ta på 

artistene på scenen foran seg. 

Lydbildet var overraskelse nummer to. 

Avantienes utrolige evne til å male et enormt 

stort bilde og likevel beholde et stramt fokus, 

kommer her til sin rett. Selv med den lille 

avstanden mellom høyttalerne, får man i dette 

rommet opplevelsen av et lydbilde i fullt format 

– i alle retninger. Dette oppsettet – i dette rommet, 

beviser til fulle at det er mye å hente på å 

jobbe med plassering og akustikk. I Hans 

Martins tilfelle, er det kronet med en lyd som 

ikke bare er til å leve med. Man kan til og med 

leve lykkelig! Kikker jeg i notatene fra besøket, 

står det "tight, ballansert, homogent og ustresset. 

Videre står det superdetaljert, transparent 

men ikke analytisk. 

Er det nødvendig å skrive mer? 

Jeg for min del kan bare takke for en kveld 

med nydelig musikk fra et nydelig anlegg. 

2/2005 

41

Classé CDP 100 cd-spiller / 

C AP 2100 integrert forsterker: 

Classékamerater! 

To representanter fra Deltaklassen 

– med M+ i orden og 

oppførsel! Men har de fulgt 

med i musikktimene? 

42 

av Jan Myrvold 

2/2005 

Designperle 

Med Deltaserien har konstruktørene bak Classé 

tatt mål av seg til å vinne andeler i et stadig 

voksende kundesegment. Disse som med uanstrengt 

mine og monetær flegma gjerne flytter 

komma et hakk eller to til høyre når de fyller ut 

Visa-talongen – for å få det lille ekstra. 

Her er det helt tydelig tenkt helhet i flere 

ledd. Formgivningen taler for seg selv. Den er 

både moderne, klassisk og tidløs på en gang. 

Og ikke bare det – den er også funksjonell. 

Kabinettene av stål og aluminium er med sine 

elegant avrundede hjørner utformet nettopp slik 

for å minimalisere vibrasjoner og er minst like 

stive som prisen! 

Designet gir meg klare assosiasjoner til arkitekter 

som Frank Gehry eller Oscar Niermayer, 

mennene bak eksempelvis Guggenheim-museene 

og Brasilia by. En meget rigid og solid konstruksjon 

med myke og organiske former. Er det 

egentlig lov å ønske seg mer? Uten et tiltalende 

ytre blir byttereviret man jakter i betraktelig mer 

begrenset. Men disse kanadierne har også innsett 

at det er relativt få der ute som glatt hoster 

opp nitti laken for en cd og forsterkerkombinasjon 

kun for å behage øyet. Derfor er det også 

få kompromisser på den audiotekniske siden. 

Her er heller ikke noe som helst overlatt det til-

feldige. Årelang forskning og regelrett lytting 

ligger til grunn for de valg som er foretatt rent 

teknisk og materialmessig. 

Bildene sier vel mer enn de berømte tusen 

ord når man skal forsøke å beskrive utseende 

på disse produktene, men når du navngir produktene 

dine Classé så sier vel også dette litt 

om ambisjonsnivået. I en tid da svært mange 

produsenter - også i de nedre prisklasser - pakker 

ned et sett hvite hansker sammen med 

apparatene sine, forventer man nesten å finne 

en dress fra Christian Dior eller et annet Parisisk 

motehus når man bryter forseglingen på Classéemballasjen. 

Men nei da - ikke så mye som et 

Pierre Cardin slips! 

Classé spiller på design. Her fotografert i 

berømte Gugenheim museet i New York. 

Finesser 

Disse apparatene er utvilsomt nøye gjennomtenkt 

på alle områder. De tekniske løsningene 

skal tilfredsstille både dagens og morgendagens 

krav, så her er satt av plenty av plass til kommende 

standarder og funksjoner. For å holde 

oss til nåtid, så er kanskje displayet med LCD 

touchscreen kontrollpanel det mest spektakulære. 

Herfra kan man med fjærlett berøring styre 

et vell av funksjonskommandoer, noe man forøvrig 

også med utvidet makelighet kan gjøre 

via de imponerende og tunge fjernkontrollene. 

LCD-panelet ble ikke valgt kun for det estetiske 

og funksjonelle, men like meget fordi dette 

genererer mindre støy enn et vanlig digitalt gjør. 

Selv føttene på disse lekkerbiskene er nøye 

vurdert og består hovedsakelig av eksotiske 

gummilegeringer, som da følgelig er tenkt å 

redusere mekanisk tilbakekobling i størst mulig 

grad. På den teknologiske siden sverger Classé i 

stor grad til velkjente og godt utprøvde standarder 

både nå det gjelder digital og analog elektronikk. 

I stedet for å kaste seg på SACD-toget, 

støtter Classé HDCD. Men det er satt av plass til 

enkelte fremtidige funksjonsløsninger, derfor har 

de allerede fått tilslutningsterminaler for disse 

formål montert. Som kjent, fremtiden - det er 

nå. 

Potensial 

Classé samarbeider tett og delvis eies av verdens 

kanskje ledende høyttalerprodusent 

Bowers & Wilkins, og benyttes da naturlig nok 

som elektronikk når sistnevnte nå demonstrerer 

sin nye påkostede Nautilusserie med diskantelementer 

av diamant. 

Utseendemessig og teknisk ser da også Classé 

ut til å kunne overleve eventuelle kjøpere med 

god margin, da disse produktene i første rekke 

henvender seg til et voksent og veletablert 

publikum. For å si det slik - kan du kjøpe disse 

for konfirmasjonspengene dine, vedder jeg på at 

postnummeret ditt begynner på 07! 

Til tross for frisk pris tror jeg disse elegante 

kanadierne har et brukbart omsetningspotensial 

i et stadig mer designbevisst norsk og skandinavisk 

marked. Disse produktene vil garantert 

vekke oppmerksomhet og beundring selv i de 

mer blaserte kretser hva interiør og design 

angår, og når de i tillegg leverer rent lydmessig, 

tror jeg Classé kan fungere som et veikart til 

fred i de hjem med interessekonflikter på dette 

området. Herved lansert som kandidat til neste 

års Nobels Fredspris! 

Øvrig benyttet utstyr: 

Electrocompaniet EMC1 24/192 cd-spiller, 

Hegel CD4 cd-spiller 

Cayin CDT 17A cd-spiller 

EAR/Yoshino 864 forforsterker 

Conrad-Jonson Premier 140 effektforsterker 

Revel Performa M20 høyttalere 

T+A Audio Silver 1.0F signalkabel 

WireWorld Equinox III+ signalkabel 

Black Magic A1mkII signalkabel 

T+A Speaker 8 høyttalerkabel 

Audience Au24 høyttalerkabel 

Nordost/Isotek Thor nettfilter 

Acoustic Art nettkabler 

Target høyttalerstativer 

Aavik rack 

Atacama rack 

Base Technology dempeplattform 

Ceraball/Cerapuck dempeføtter 

Soundcare dempeføtter 

Pulsar Point dempeføtter 

2/2005 

43

Classé CDP - 100 cd-spiller: 

Tillitsmannen 

Imponerende 

Classé CDP - 100 er et vakkert og imponerende 

skue ferdig utpakket og oppstilt på sin naturlige 

plass øverst på musikkmøbelet, men man blir 

både overrumplet og kanskje litt skuffet over at 

et såpass stort og kostbart produkt ikke veier 

mer enn 12 kg. Like fullt virker den altså veldig 

stor og majestetisk, men ikke brautende eller 

dominerende. 

Utførelsen er i tidsriktig børstet aluminium, 

brukket opp med felter i svart, som også 

omkranser det avanserte LCD-displayet med 

touchkontroll. Via dette displayet - eller den like 

imponerende fjernkontrollen - kan man programmere 

CDP-100 til et vell av funksjoner. 

Dette opptar intet mindre enn syv relativt tettskrevne 

A4-sider i den medfølgende bruksanvisningen! 

Og jeg som trodde High End skulle tilsi 

få options og enkel betjening! 

Når dette er sagt, så skal det også sies at 

programmenyen på Classé CDP- 100 er logisk 

utformet og svært enkel å lære seg, i alle fall for 

alle basisfunksjoner. Men ingienørkorpset som 

har jobbet frem denne nye generasjonen 

Classéprodukter har tydeligvis også tenkt en del 

på fremtiden og stappet den full av moderne 

teknologi. Tar man en titt på bakpanelet vil man 

følgelig finne noen tilkoblingsterminaler som 

man ikke finner på mer dagligdagse produkter. 

Blant annet finner man en såkalt RS - 232 kon- 

44 

Pris kr 37 900.- 

Forhandler HI-FI Klubben 

2/2005 

takt som gir deg to (fremtidige) muligheter: A - 

laste ned ny software direkte inn på spilleren, 

og B - ekstern kontroll for eventuelle forforsterkere 

utstyrt med systemer som i-Command, 

AMX eller Creston. 

Mange options 

På bakpanelet ellers finner vi doble sett terminaler 

for analoge utgangssignaler - ett for single 

ended RCA, og ett for balansert XLR. Videre er 

det to RJ 45-porter som er reservert for fremtidig 

kontroll og kommunikasjon med andre 

apparater som kan nyttiggjøre seg av Classés 

Controller Area Network Bus spesifikasjoner. 

Videre finner vi også inn- og utgang for infrarød 

fjernstyring og ditto for DC trigger. Her finnes 

selvsagt også en sedvanlig coaxial digital 

utgang for eventuell tilkobling til ekstern DAC. 

Da gjenstår det vel bare å bekrefte at spillerens 

bakside naturlig nok er utstyrt med vanlig IEC 

nettbrønn og en hovedbryter for nettstrømtilkobling. 

Alt er ryddig arrangert og gjør det lett å 

bytte kabler etter behov. Innvendig er den 

minst like ryddig og oversiktelig. Her er det 

utstrakt bruk av kvalitetskomponenter, hvor det 

blant annet er benyttet DAC´er fra Burr Brown. 

For sikkerhets skyld en stereo av typen PCM 

1738 pr. kanal, arrangert i noe Classé kaller 

Pure Differential Cross Balance. 

Lyden og ulyd 

I det man slår Classé CDP -100 på skjer det noe 

kuriøst. Den gir fra seg noen markante mekaniske 

brummelyder som høres ut som noen ruser 

en bil eller en motorsag. Og jeg som trodde det 

var Hegel som hadde patent på lydmotor! Dette 

pågår mens displayet blinker seg gjennom oppstartsprosedyrer 

før det endelig ønsker oss velkommen 

til å mate beistet med en cd. Og da 

kommer skuff(else) nummer to (den første var 

som nevnt vekten). Nemlig plateskuffen! 

Mekanismen bråker unødvendig mye når skuffen 

åpnes og virker i det hele tatt relativt slarkete. 

Dette holder bare ikke etter mitt syn i denne 

prisklassen. Kanskje ubetydelig for selve lydgjengivelsen, 

men like fullt lite tillitsvekkende! 

Tillitsvekkende er derimot måten selve platetransporten 

utføres. Her finnes absolutt ingen 

ulyder å spore. CDP - 100 opererer - bortsett fra 

i de ovennevnte situasjoner - i det stille, kun en 

svak summing fra trafoen kan detekteres dersom 

man legger øret inntil kabinettet. Apparatet 

bidro heller aldri med annen støy i form av 

brum eller lignende over høyttalerne i noe av de 

konfigurasjonene som ble benyttet i løpet av 

denne testen. 

Litt bundet 

Skal jeg sammenligne direkte med min egen 

Electrocompaniet EMC 1 i oppgradert versjon,

låter det hele noe tilbakeholdent. CDP-100 går dypt nok ned i kjelleren 

og henter grunntoner, men slipper det ikke løs på lytteren i samme grad 

som EMC 1 gjør. Kontrollen over det som skjer her nede er veldig bra, 

men jeg finner den etter mine subjektive vurderinger et ørlite grann for 

anstrengt. Bassen er absolutt stram og tørr, ikke minst i samspill med 

sitt familiemedlem - den integrerte forsterkeren CAP – 2100 – men der 

av ikke så varm, engasjerende og direkte rockende som min gamle venn 

fra Skårer. Den oppfører seg i det hele tatt mer danna og på en måte 

uprovoserende over hele fjøla. Den gjør absolutt ikke mye galt, men jeg 

sitter igjen med følelsen av at den prioriterer kontroll fremfor ren uforfalsket 

spilleglede og derfor ikke tør å slippe seg helt løs. CDP - 100 

kommer samlet sett bedre fra det i oppsettet med EAR/Yoshino 864 og 

Conrad - Johnson Premier 140, da dette oppsettet totalt sett har langt 

mer kraft, dynamikk og varme å by på. Preferansene hos den enkelte 

lytter varierer i stor grad, men i mine ører tåler denne spilleren å matches 

litt varmt. Ikke dermed sagt at den låter kaldt, sterilt eller klinisk! I 

denne sammenheng kan det også nevnes at CDP- 100 er utstyrt med 

volumkontroll, og utmerket vel kan kobles rett til et sluttrinn. Dette fungerer 

greit, og kan spare deg for en kostbar pre som også tar plass og 

krever ekstra kabler. 

Ærlig og nøytral 

CDP - 100 er heller en ærlig og nøytralt lydende cd-spiller som imponerer 

stort med total ro og kontroll over hele fjøla. Bare et veldig godt produkt 

klarer å fremvise en slik stillhet mellom transientene som Classé 

her klarer. Dette betyr også at den klarer seg svært godt i forhold til 

mange andre spillere gjennom det krevende området rundt 2kHz. Den 

spiller svært detaljert gjennom hele frekvensskalaen uten å låte spesielt 

krast eller stresset selv med fonogrammer som kan skjære forferdelig i 

øregangen på enkelte andre spillere. Joda, behagelig å lytte på kan den 

så visst være. 

Aller best syns jeg Classé CDP - 100 fungerer på klassisk musikk, 

gjerne med mye strykere involvert. Den klarer på elegant vis å formidle 

både kasse og strenger hvor alt av buens friksjon blir blottlagt for lytteren, 

og samtidig få med seg instrumentenes både mørke og lyse klanger. 

Videre vil jeg påpeke en fin holografisk balanse. Lydbildet setter seg 

verken veldig langt bak mot veggen, eller helt opp i fjeset på lytteren. 

Likevel er det luft og plass nok rundt alle aktørene som formidles 

gjennom høyttalerne 

CDP - 100 er også habil på mer rytmisk basert musikk, ikke minst 

takket være timing som en Breitling eller annet kronografverk av helvetiansk 

opprinnelse. Jeg skulle bare så inderlig ønske den turte å kline til 

litt mer og slippe tøylene litt. 

Konklusjon 

Classé er på mange måter en imponerende god cd-spiller som det ligger 

mye interessant designfilosofi bak, estetisk så vel som teknisk. For 

undertegnede virker en prislapp på oppunder førti tusen som litt i drøyeste 

laget for denne spilleren dersom man utelukkende er ute etter en 

programkilde som konsentrerer seg om å spille musikk. Men har du råd, 

har du lov! (Se også gruppetest lenger bak i bladet) 

Tekn. Spes. 

Frekvensrespons 20Hz - 20kHz +/- 0.1dB 

THD 0.001% 

Utgangsspenning s.e. 2V rms 

Utgangsspenning bal. 4V rms 

SNR 110dB typisk 

Kanalseparasjon bedre enn 110dB 

Klokkejitter under 2 picosekunder 

Samplerate 352.8 kHz 

Formatstøtte CD,CD-R,CD-R W,HDCD 

Strømforbruk 30W 

Dimensjoner 445/419/121 (bxdxh)mm 

Vekt 12 kg

Classé CAP 2100 integrert forsterker: 

Ordensmannen 

Den integrerte CAP 2100 takler 

på imponerende vis oppgaven 

med å holde ro og orden. 

Tungvekter 

Classé CAP 2100 er i prinsippet forforsterkeren 

CP 500 og effekttrinnet CA 2100 bygget sammen 

i ett kabinett, da med de mindre kompromissene 

dette nødvendigvis vil måtte medføre. 

De relativt beskjedene lydmessige forringelser 

denne integrerte løsningen har i forhold til den 

delte, kompenseres langt på vei rent prismessig. 

Bare det man sparer inn på en kvalitetsnettkabel 

mindre og et sett kvalitetskabler mellom 

pre og power, kan du for eksempel bruke på et 

sett av enda bedre kvalitet mellom cd-spiller og 

forsterker. Bare som et eksempel, men du skjønner 

sikkert hva jeg mener. 

Uansett så er CAP 2100 en kompakt og forholdsvis 

tung innretning på respektable 23kg. 

Det eneste som skiller CAP 2100 fra cd-spilleren 

CDP 100 eksteriørmessig er det store volumrattet 

og de nennsomt innfelte kjøleribbene på 

hver sidevang. Jeg har ikke dristet meg til å skru 

av det svarte topplokket, men mye tyder på at 

forsterkeren er bygget i prinsippet som en dualmono 

konstruksjon med to identisk oppbygde 

halvsider. Dog ikke helt ekte dual-mono da 

kanalene deler trafo. Men vi snakker selvsagt 

om en trafo med separate viklinger for hver av 

kanalene. 

For å redusere støyproblematikken i størst 

mulig grad er ellers forsterkeren forsynt med 

separate strømforsyninger for henholdsvis forforsterkerdel, 

effektforsterkerdel og kontrollkrets. 

I tillegg er for- og effektforsterkermodulene 

fysisk avgrenset fra hverandre. Effekten oppgis 

til 100W per kanal ved en belastning på 8 

Ohm, en effekt som dobles til 200W når motstanden 

halveres til 4 Ohm. Betryggende. 

Baksiden 

Det er ikke mye ledig plass på CAP 2100 sitt 

bakpanel. Her finner vi fire innganger på linjenivå, 

single ended RCA, samt en for ekte balansert 

drift med XLR tilslutning. Forøvrig later det 

til at den ene av de fire single ended inngangene 

er holdt av for å montere et RIAA-trinn som 

kan bestilles og monteres for et "lite" pristillegg. 

Enheten tar både MM og MC, og kan finjusteres 

for kundens pickupvalg via menyen på 

forsterkerens avanserte LCD-kontrollpanel. Fint 

at Classé også tenker på de av oss som fortsatt 

finner mye musikkglede i "gårdagens" formater, 

og ikke bare på fremtidens behov. Ellers finner 

vi på inngangsiden XLR-tilslutninger for den 

balanserte kretsen, foruten inn og utgang for 

fremtidige løsninger via CAN/BUS og RS 232 tilslutninger. 

Forforsterkerdelen kan skilte med to 

46 

2/2005 

utganger, begge single ended. Det er også to 

sett høyttalerterminaler pr side, og da selvsagt 

av utsøkt, isolert variant som ser ut som WBT. 

Disse er plassert lengst ut på sidene med relativt 

god plass seg i mellom, slik at det ganske 

uproblematisk selv for en sølle skribent å foreta 

kabelbytte. IEC nettbrønn er plassert så midt på 

som det vel er mulig, og like ved siden av denne 

finner vi også nettbryter, hovedsikring og jordingspunkt 

for eventuell platespiller. That´s all, 

folks, alt sammen ryddig, oversiktlig og fornuftig 

arrangert. 

Lyd og lys 

CAP 2100 oppfører seg langt mer diskret når 

man først har dristet seg til å slå den på. Man 

hører bare en lang rekke lavmælte klikk når 

diverse releer slår inn, og røde lys i et antall 

man ellers bare finner i utvalgte havnebyer på 

kontinentet lyser opp under toppdekslet. 

Displayet går ellers helt lydløst gjennom oppstartfasen 

med informasjon om "initializing" før 

den automatisk går til standby modus 

Vel påslått forblir den like diskret, bare et svakt 

sus gjennom diskantelementene kan høres via 

høyttalerne dersom du legger øret inntil. Ikke 

noe brum eller annet grums, og trafoene er 

svært stillegående. Volumet settes automatisk til 

null hver gang den slås helt av eller settes i 

standby, noe den forøvrig selv tar ansvar for 

dersom innsignalene opphører over en viss periode 

av tid. Volumet kan man justere til ønsket 

nivå opp til 100dB enten via LCD-panelet, det 

store trinnløse volumrattet eller via fjernkontrollen. 

Med programkildene tilsluttet og matet er 

det bare å sette seg tilbake i godstolen og trykke 

play. 

Dannelse 

De ulike komponentene i Classé Delta-serie har 

tydelig mer enn utseende til felles. Også i spillestil 

og klangbalanse følges en klar og helhetlig 

linje. Dette låter rett og slett ganske så nøytralt 

og dannet, for ikke å si diplomatisk. Ingen spesielle 

områder som vektlegges fremfor andre, 

bare en velpolert og harmonisk fremstilling av 

musikken. CAP 2100 har i det hele tatt en så 

uprovoserende spillestil at det nesten blir provoserende! 

Kanskje det rett og slett har sneket 

seg med en dose velkjent fransk arroganse her? 

Den sier meg liksom at den gir blanke i hva jeg 

måtte mene, da den vet med seg selv at den er

uklanderlig og perfekt. Classé stammer tross alt 

fra den fransktalende provinsen Quebec! 

Det er veldig vanskelig å avdekke noen direkte 

"feil" med lydbildet, men jeg satt hele tiden 

igjen med et ønske om "litt mer" uten helt å 

kunne definere hva det var jeg ønsket meg mer 

av. Det betyr vel i bunn og grunn at det låter 

nettopp harmonisk, da "litt mer" her eller der 

sannsynligvis vil forrykke den fint avstemte 

klangbalansen. Men trangen til hele tiden å 

dreie volumkontrollen litt til over mot høyre ligger 

alltid på lur 

Ut fra mine personlige preferanser finner jeg 

likevel denne forsterkeren litt snill og forsiktig. 

Den pirrer rockegenet mitt med sin gode kontroll 

og viser hele tiden små antydninger til at 

det finnes nok av krefter på lager, men den 

vegrer seg litt for å slippe løs uhyret i seg. Litt 

mer sprut og løssluppent fraspark i grunntoneområdet 

hadde i mine ører ikke vært å forrakte, 

og jeg syns også resultatet blir nærmere slik jeg 

ønsker når CAP 2100 får bryne utfolde seg med 

en cd-spiller som den superpotente EMC 1 fra 

Electrocompaniet. Sammen med kameraten CDP 

100 blir det etter min mening litt vel tekkelig og 

behersket. Litt irriterende når du sitter med 

følelsen av at vi har å gjøre med en atletisk 

kraftkar fri for steroider, men som bare glimtvis 

viser sitt fulle potensial. Her er intet spill for galleriet! 

Men samtidig skjønner jeg godt de som 

ønsker å beholde den flotte roen og kontrollen 

den vitterlig kan fremvise. Alt i alt finner jeg vel 

akkurat dette parameteret som Classé sine aller 

beste egenskaper. Lydbildet utmerker seg absolutt 

positivt med orden og ikke minst ro mellom 

transientene. Med denne roen og generelle 

nøytralitet er Classé CAP 2100 en forsterker 

som er behagelig å låne øre til, og man kan la 

den spille i timevis uten at man kan observere 

tilstrekkelig antall symptomer som kreves for å 

stille diagnosen "lyttetretthet". Hele mellomtoneområdet 

gjengis sammenhengende, åpent og 

helt uten skarpe kanter og med en glatt og 

ukornet, glidende overgang til en findetaljert og 

sprø nok diskant. 

Bred musikksmak 

Både CDP 100 og CAP 2100, hver for seg og 

sammen, er fremragende redskaper å ty til for å 

lytte på nær sagt alle typer musikk, men kanskje 

spesielt for klassisk og jazz. Det er en fryd å 

høre hvor detaljert, kontrollert og behersket CAP 

2100 gjengir instrumentklangen på. De ørsmå 

nyansene i fiolinbuens frenetiske gnissing over 

strengene eller kasseresonansen fra en akustisk 

gitar gjengis med overbevisning. I det hele tatt 

er begge disse aktørene fra Classé god på smådetaljer, 

noe som ikke minst skyldes den nevnte 

ro og orden som alltid er tilstedeværende. Også 

de mest krevende partier i komplekse musikksstykker 

profitterer stort på dette. 

Med den velutviklede ordenssansen burde 

denne forsterkeren være en habil aktør på scener 

hvor det spilles mer rytmisk basert musikk i 

form av rock og blues, men jeg syns som nevnt 

at den kunne gitt oss en litt mer offensiv grunntoneformidling, 

særlig når det spilles med nabovennlige 

lydnivåer. Dersom du syns at alle 

akkorder bortenfor D7 er noe avantgardistisk 

jåleri og ikke er helt kosher i platesamlingen 

din, vet jeg vel strengt tatt om andre og til dels 

ganske mye billigere forsterkere som sannsynligvis 

vill falle mer i smak. Men helt håpløs på 

denne typen musikk er den selvsagt ikke, og har 

bydd på flere gode opplevelser her også. Stevie 

Ray Vaughan for eksempel, formidles med et 

fremragende stort og holografisk lydbilde med 

et fjellstøtt og taktfast fremdrift i kompet. Det er 

bare det at jeg syns det er lov til å ha skyhøye 

forventninger til et produkt som tross alt koster 

halvannen gang så mye som en Krell KAV 400i. 

Konklusjon 

Classé CAP 2100 er en integrert forsterker som 

imponerer med en kontrollert, ren, åpen og harmonisk 

musikkgjengivelse. Den har som de 

andre produktene i Classè Delta-serien en førsteklasses 

formgivning og suveren byggekvalitet. 

Et produkt med potensial til å tilfredsstille 

både den interiørbevisste og den musikkglade, 

men den høye prisen gjør den med skam å 

melde ikke akkurat til noe røverkjøp. Om man 

da ikke synes flott design og høy snobbefaktor 

er verd en krone eller to! 

Teknisk 

Effekt 2 x 100W 8 Ohm 

2 x 200W 4 Ohm 

Frekvensrespons 10 Hz - 22 kHz 

SNR Bedre enn -106dB 

Volt. Gain 29.1dB 

Dimensjoner 445x419x121 mm (bdh) 

Pris kr 49 900.- 

Forhandler HI-FI Klubben

Ancient Audio Lektor Grand CD Spiller: 

Et polsk ordtak sier at "det er fred i et 

hjem der mannen er døv og kona er 

blind". Det er ikke utenkelig at det ville 

løst mye i mange audiofiles hjem, men 

det er ingen grunn til å ønske seg noen av 

delene, når det både spiller og ser ut som Lektor 

Grand. Gitt at mannen er glad i musikk, og 

kona er sånn noenlunde interessert i design, ligger 

alt til rette for et godt ekte- og eierskap her. 

Designet 

Visse ting har Lektor Grand med sin lillebror. 

Først og fremst snakker vi fortsatt om en ren CD 

48 

Tre ønsker i ett? 

Tre ønsker i ett, eller var det 

ett ønske i tre? Lektor Grand 

er i hvert fall resultatet av 

konstruktørens ønske om å 

lage den ultimate CD spilleren. 

I forhold til Lektor IV, 

som jeg omtalte i et 

tidligere nummer av 

Fidelity, er det en del 

ting som er endret og 

forbedret. Men hvor mye 

bedre låter det? 

2/2005 

spiller. Ingen SACD eller DVD Audio her takk! 

Det sitter også her et Phillips CD-Pro2 drivverk, 

bygget på Base Technology plattform, det er rør 

i dac’ene og designet er fortsatt åpent, helt 

uten vanlig chassis og CD skuff. Røret er også 

her det russiske "superrøret" 6H30. Der den 

skiller dramatisk fra den mindre modellen, er at 

mono dac’ene er fordelt på hver sin enhet, og 

drivverket er plassert i en tredje. Det hele er forbundet 

med en eller annen form for høyhastighets 

forbindelse, med korte og tynne kabler jeg 

vagt minnes å ha sett i telekommunikasjon en 

gang. Prisen skiller seg også fra lillebror. Denne 

må du ut med rundt 80 000,- for å kunne sette 

i hyllene hjemme. Fortsatt får du en potent forforsterker 

innebygget, og fortsatt får du et produkt 

som er litt utenom det vanlige, og som 

garantert fremprovoserer en stor dose eierglede. 

Jeg brukte i forrige runde litt plass på å 

omtale designet på Lektor IV, som er bygget av 

en solid bit av Moder Jord – nærmere bestemt 

granitt. Her har vi et eksemplar i en annen variant, 

som Ancient Audio tilbyr, nemlig svart eik. 

Vi snakker nok en gang om et solid stykke 

moder jord. Eiketreet har ligget lenge og lengre 

enn lenge i vann, og har antatt den flotte finis-

av Vidar Mørch 

hen, og meget kompakte og "døde" egenskapen 

som "black oak" er kjent for. Lekkert, lettere 

enn granitt og i tillegg både resonansdødt 

og umagnetisk. 

Ønskekonsert? 

Det er aldri helt enkelt å skulle huske seg tilbake 

i tid og på den måten sammenlign et et testobjekt 

med et tidligere. Derfor akter jeg heller ikke 

påberope meg å kunne skille presist mellom 

Lektor Grand og den mindre navnebroren. Men: 

Det er ingen tvil om at Lektor Grand gir en 

langt større opptur rent musikalsk. Den spiller 

helt klart med mer autoritet, klarere kontraster 

og helt andre "baller". Det de derimot har felles, 

er et klart fokus på musikalitet fremfor 

imponatortakter. Konstruktøren Jaromir 

Waszczyszyn (si det ti ganger fort ,du…), er veldig 

klar på at hans mål er å fremme et lydideale 

som tillater timevis med musikalsk glede, og 

ikke umiddelbar bakoversveis på messer og 

demoer. Begge Lektor spillerne er preget av en 

lydkarakter som kan beskrives som bløt, varm 

og veloppløst. Den er likevel ikke sidrumpet og 

halvfet, bare vennlig og innsmigrende. Ganske 

deilig faktisk, selv om jeg personlig kunne tenke 

meg bare en liten smule mer dramatikk. Jeg 

skrev om Lektor IV, at det kunne være litt mer 

muskler enn finesse. Det er langt mindre tilfelle 

med Lektor Grand. Her er det like homogent, 

like fokusert på kjernen i musikken, men også et 

mye større og dypere lydbilde og bedre utstrekning 

i frekvensområdet. 

En spiller som denne kler Avanti høyttalerne 

ganske godt, men jeg ville kanskje være en 

smule tilbakeholden hvis jeg satt med høyttalere 

som ligger på den varme og litt høflige siden av 

nøytral. 

Musikk 

Det er fristende å ty til musikkeksempler for å 

beskrive hva denne spilleren gjør bra og mindre 

bra. Jeg har for eksempel spilt mye akustisk 

musikk, jazz og visesangere á la Ole Paus, så 

lenge jeg har hatt den til test. Varmen, nærheten 

og homogenitet inviterer til det. Det har derimot 

blitt mindre storband og rock enn vanlig. 

Der hvor dynamikk og drama kreves for de helt 

store oppturene, er ikke Lektor like spennende 

som for eksempel Krell, Wadia og min egen 

Bladelius. Men damestemmer – akk så vakre 

damestemmer! Spill et gammelt opptak med 

Ella eller Billie Holliday, og gli in i lykkeland. Spill 

Kari Bremnes og hør at det er så mye mer i 

henne, enn bare misbrukte demostykker på hifi 

messer. Savner du fortsatt avdøde Dimebag 

Darrel og mener at Metallica er for pyser, så tror 

jeg kanskje du skal vurdere noe annet. 

Betegnende for Lektor er det, at ingenting 

egentlig stikker seg ut på noen måte. Det gjelder 

også den innebygde, analoge forforsterkeren. 

Den låter helt enkelt akkurat sånn som 

selve spilleren. Skulle ikke forundre meg om det 

er alt annet enn tilfeldig. Nå har jeg riktig nok 

ikke gått ekstremt grundig og vitenskapelig til 

verks for å analysere den, men signaturen er 

ganske tydelig hele veien. 

Holder mål! 

Apropos innebygde forsterkere, tror jeg det er 

på tide å vurdere noen gamle sannheter på 

nytt. Mange bransjeguruer og flere av nettets 

diskusjonsdeltagere ynder fortsatt å hevde at 

innebygde preamper ikke holder mål. Jeg er tilbøyelig 

til å hevde at det etter hvert ser ut til å 

være en sannhet som sakte men sikkert viskes 

ut. Wadias digitale, Bladelius Gondul, Ancient 

Audio osv. osv. Og for all del: Stadig bedre integrerte 

forsterkere med fortrinn som lett får plass 

også i en CD spiller. Det er etter hvert mange 

som kan skilte med bevis på at det er lov å 

håpe på et liv uten en ekstra forforsterker boks. 

Snart er det kanskje lov å håpe på at det kan 

være oppnåelig også i litt rimeligere produkter… 

La meg helt til slutt nevne at Lektor Grand 

viste seg å være en tweakers drøm på to måter. 

For det første er det behov for tre nettkabler. 

Har du for mye penger og vil ha det beste ut av 

drivverk og dacer, er det bare å legge ut med 

noen lengder Valhalla eller annet eksotisk. 

Spilleren er absolutt god nok til å avsløre forskjeller 

også i valg av nettkabel. Både Shunyata 

og Jormadesign fungerte meget godt. Videre er 

det store muligheter til å leke med forskjellige 

former for underlag. I mitt tilfelle endte det med 

myke puter under dacene og stive Black 

Diamond Racing Cones under drivverket. Her 

kan jeg love timevis med moro, for den som 

gidder! 

Pris: kr. 79.900,- 

Importør: Audio Aktøren 

2/2005 

49

Black Magic A1mkII signalkabel: 

Svart magi i metervis 

Kabelproduksjon er vel ingen heksekunst… det er bare så 

vanskelig å finne ut hvilken som låter best! av Jan Myrvold 

Omdiskutert tema 

Neppe noen andre aksessorier innenfor hifibransjen 

er like ofte gjenstand for diskusjon enn nettopp 

kabler. I utgangspunktet kan det jo høres 

lettere absurd ut at noen centimeter metalltråder 

kan bety særlig meget for det lydmessige 

sluttresultatet, men at det faktisk gjør det i 

praksis er det ingen grunn til å diskutere i det 

hele tatt. Enkelt kabler er så hinsidig priset at 

det er vanskelig å forstå at det finnes kjøpere. 

Men det er fullt mulig å få meget gode kabler til 

en overkommelig pris, ikke minst har Leif 

Ernstsen og hans Silk vakt begeistring i vide 

kretser. Når så Silks hoveddistributør P.M. Audio 

nå har gått ut og annonsert et nytt kabelmerke 

som sin referanse og hovedsatsing er det kanskje 

grunn til å spisse ørene litt ekstra? 

Familiebedrift 

Hvis du spør Mortensen om 

hva som er avgjørende for 

å produsere en så god signalkabel 

som mulig vil han 

svare omtrent som følger: - 

Skjerming, skjerming og 

skjerming! Dernest rent 

ledemateriell, selektert dielektrikum, 

og ikke minst 

nøyaktighet under loddeprosessen! 

Ellers finner han 

det viktig å ha størst mulig 

avstand mellom skjerm og 

ledere. 

Hjemme i Nodeland hvor 

ferdigstillelsen av Black 

Magic foregår, er det kona 

Marion som utfører mesteparten 

av termineringsarbeidet. 

Hvorvidt Carlos Santana og "Black 

Magic Woman" har tung rotasjon hjemme hos 

Mortensens vet jeg mindre om, men dette sikrer 

jo sjefen sjøl å holde god oversikt og kontroll 

over produksjonsprosedyrene. 

Paul Mortensen oppdaget allerede tidlig på 

syttitallet viktigheten av godskjerming og kvalitet 

i loddingen har å si for signaloverføring, da 

han på den tiden jobbet på teknisk side i 

Televerket. Her støtte han ofte på problemer i 

form av innstråling, og dette fikk han også 

bekreftet da han i de påfølgende år jobbet 

innenfor kabeltv-bransjen. 

Black Magic A1mkII er bygget opp av to 

ledere, hvorav den ene i rent kopper, og den 

andre med fortinnet kopper. Videre bruker han 

en skjerm som også er av fortinnet kopper, et 

dielektrikum av polythene rundt selve lederne 

som utenpå der igjen kles inn i en tykk kappe 

av PVC. Det hele overtrekkes så av en nylon- 

50 2/2005 

strømpe. 

Kablene som her er testet er av en meters 

lengde, terminert for balansert drift med XLRkontakter 

fra Neutrik. De kan ellers fåes terminert 

med WBT RCA, WBT Nextgen (kopper eller 

sølv), og Eichmann Bullet plug (kopper eller 

sølv), og har kan leveres i fire standardlengder, 

nemlig 0.6, 0.8, 1.0 og 1.5m. Prisen for settet 

jeg har testet er kr 2900.- Dyreste variant for 

denne lengden er utgaven med WBT Nextgen 

Ag (sølv) til kr 4500.- Alle prisene selvsagt pr 

par. 

Klangfullt 

Musikk formidlet gjennom disse kablene fremstår 

først og fremst svært fyldig klangrik. For 

eksempel blir det en lang og ren etterklang fra 

pianoet til Horace Parlan på hans ferske 

"Relaxin´ With Horace, slik at tonene får lov til å 

klinge helt ut. Det er en betydelig romfølelse i 

lydbildet som for øvrig tegnes ganske stort. Det 

er også en kraftig og på alle måter kontrollert 

gjengivelse av grunntoner, her får ikke bunnoktavene 

lov til å flyte ut i særlig grad. Her syns 

jeg de er hakket bedre enn nevnte Silk, som 

fortsatt er en meget god kabel og som jeg har 

hatt muligheten til å sammenligne direkte med. 

Fyldigheten går ikke på bekostning av transparens, 

og mellomtonen er svært åpen og det 

gjemmes ingen mikrodetaljer noe sted. Man kan 

nesten telle hårene på Ed Thigpens visper på det 

samme fonogrammet! 

Det solide grepet om grunntonene sikrer oss 

en fremdrift med markant rytmikk, og det er lett 

å høre detaljene i transientene, som fingertuppene 

som sklir av Jesper Lundgaards basstrenger. 

En ganske glatt overtonestruktur bidrar til at 

også smådetaljene i for eksempel cymbalslag 

formidles med alt av messingens glans og finesse. 

Men hva med det kritiske øvre mellomtoneområdet? 

Joda, selv skjøre kvinnestemmer, som 

når Cecilia Bartoli synger operaarier, kommer fra 

dette med æren i behold. Ikke mye antydning til 

oppflising eller ubehagelig grad av hardhet her, 

men det må absolutt ikke tolkes dit hen at det 

foregår noen form for avrunding eller sensur 

selv om det hele låter glatt. 

Diskantgjengivelsen er det vel ikke annet å si 

om enn at den oppleves som tørr, luftig og oppløst, 

med evnen til å integrere seg sømløst og 

fint med resten. 

Bedre? 

Det er verdt å merke seg at P.M. Audio fortsatt 

forhandler Silk, og konkurrerer vel egentlig med 

seg selv i så måte da begge disse kabelmerkene 

hører hjemme i noenlunde samme prisklasse. 

Jeg vil ikke med hånden på hjertet 

bombastisk fastslå at Black 

Magic er en mye bedre kabel enn 

førstnevnte, men den litt fyldigere 

og stramme grunntonegjengivelsen 

gjør at jeg personlig ville 

valgt Black Magic. Uansett et 

luksusproblem, da begge disse 

kablene er svært gode. 

Konklusjon 

Til tross for navnet finner jeg ikke 

noe mumbo jumbo, voodoo eller 

andre jukseaspekter ved Black 

Magic A1mkII, og er en kabel 

som i mine ører ikke gjør mye 

galt med musikkgjengivelsen. 

Kabelen prøver ikke å imponere i 

noe bestemt område, det hele 

oppleves som ærlig og klangmessig vel balansert. 

En veldig god signalkabel, som man trolig 

fort må doble prisen på for å finne noen som er 

merkbart bedre. 

Pris: fra kr. 2.500,- 

Produsent: PM Audio. 

Benyttet utstyr 

Under testperioden ble Black Magic koblet opp på 

følgende måter: Som signalkabel mellom 

Electrocompaniet EMC1 24bit upsampler 192 kHz 

dac og forforsterkerne EAR 864, Electrocompaniet 

EC 4.5, videre til sluttrinnene Electrocompaniet 

AW 180, Conrad-Johnson Premier 140 og Musikal 

Innovation MI 5. Høyttalerne jeg har brukt har 

vært Revel Performa M20, Aurum Actus Leisure 

3SE og AudioPro Black Diamond vs 2. 

Høyttalerkabler har kommet fra Synergistic 

Research, DBL og Siltech.

Aber schnell! 

Er jaggu glad jeg ikke er hifi-tester, jeg! Er forbanna lykkelig over 

at jeg slipper å være den som må ta i mot vreden fra den gemene 

hop for alle mulige saker til en hver tid... De har det ikke så greit 

bestandig, de folka der. Selvplagere, tro? 

For si at "vårt" miljø består av sånn rundt 

regnet 10 000 herrer og ca. 2 damer på 

landsbasis. Vi har visse bisarre fellestrekk; 

det som peker seg ut er detaljfokus, og... 

digert selvbilde. Jeg tror pinadø 50% av folka i 

miljøet vårt mener de selv vet best, jeg! Har en 

fyr prøvd et produkt, og kommer til å ytre noe 

om det, kommer en hifi-tsunami etter dem fra 

alle de som skal påpeke denne ytringens feilbarlighet 

på alle tenkelige og noen fullstendig 

utenkelige måter. De polemiserer 

ikke nødvendigvis over 

det som faktisk står på trykk, 

men like gjerne over noe de 

på et eller annet plan har fått 

for seg at skribenten kunne 

komme til å mene en eller 

annen gang. 

Og med hvilket 

engasjement! 

Jeg har studert litt på en del fora ute på 

Internett, der vår art møtes for å dele erfaringer, 

og det er da rene rottereiret til tider. For ikke 

nok med at de forlanger både det ene og det 

andre av de som skriver, men når de endelig får 

noe av det de faktisk ber om, blir de forbannet, 

for det ble ikke akkurat slik de mener det skulle 

vært allikevel. Det er jo 5000 aspirerende hifiskribenter 

bare i Norge! Men be de argeste om 

å skrive noe selv, da får pipa virkelig en rimelig 

pistrete lyd, ja. For de trenger da ikke bevise noe 

som helst, de liksom. De påberoper seg tydeligvis 

en rett som dreier seg om å sitte på en selvbygget 

pidestall av anselige dimensjoner, og 

skue ned på alle andre som mener noe på 

trykk... 

-Jeg er ikke ingeniør eller noe, men den 

måten å gjøre det på er jo noe alle vet ikke 

går... 

-Han mener jo uansett at alt han har selv er 

best, mens alle vet jo at han ikke har peiling... 

-Så dere den høyttalerplasseringa som var 

avbildet, alle skjønner jo at man ikke kan få 

dem til å spille på den måten... 

-Alle hifi-journalister er jo lomma på leverandørene, 

det vet jo alle, kan ikke stole på noe av 

det tullet de skriver.... 

Det jeg egentlig lurer på er hvorfor så mange 

med denne hobbyen har så intenst forhold til 

presisjon hva angår hifi, mens de samtidig har 

så uhyggelig lemfeldig forhold til eget presisjonsnivå 

i diskusjoner. Påstander flyr over en 

lav sko, fullstendig uten noen form for dokumentasjon 

og "sannheter" om enkeltpersoner 

som ikke har gjort annet enn å dele av sin erfaring 

med andre. Enkelte er mildest talt ubehøvlede 

og har en sannhetsgehalt på høyde med 

CIA’s etterretningsrapporter! 

Dette er bare en måte å 

herde seg på! Noen år som 

skribent i hifi-bransjen, og 

de er klar for de store oppgavene. 

Forsvarsminister. 

Finansminister. Til og med 

Utenriksminister! 

Og vi har de som på død og liv skal ha et 

svar. Aber schnell! Det sendes e-mails til skribenter, 

der det nærmest avkreves et prompte 

svar, ellers er det nedsettende bemerkninger 

som står for tur. Og får de ikke et presis svar på 

hva som er BEST av to cd-spillere for eksempel, 

så må jo skribenten være udugelig. Og dette 

kringkastes villig. 

Må si skribentene har en Uriaspost, ja. 

Hvorfor gidder de egentlig? Jeg har skjønt 

såpass som at det dreier 

seg om mange timer lytting, 

det er transport til og 

fra, det er telefoner, det er 

samme musikkstykket om 

og om igjen, det går av og 

til så langt at det blir drepende 

kjedelig for dem å 

lytte til musikk! Og kjeft, 

klaging og utdriting er 

takka. 

Jeg har en teori på hvorfor, skjønner dere. De 

vil inn i regjeringen! Dette er bare en måte å 

herde seg på! Noen år som skribent i hifi-bransjen, 

og de er klar for de store oppgavene. 

Forsvarsminister. Finansminister. Til og med 

Utenriksminister! Klagestrømmen blir som en 

gammel bekjent; overho det ikke skremmende. 

Det er som før! 

-Ingen av de folka på tinget skjønner noe av 

det de driver med uansett... 

-Ministeren er så teit at det synes på en kilometers 

avstand.... 

-At det ikke går an å styre økonomien på den 

måten er jo noe en hver idiot veit, bare ikke 

han.... 

-Han mener uansett alltid at hans forslag er 

det beste, de andre har visst ikke peiling, for en 

arrogant f..... 

Vel, det er sånn det hele henger sammen. 

Hifi-skribenter er regjeringsaspiranter, de har 

valgt sitt publikum med omhu. Slik tenker målfokuserte, 

sterke mennesker, har jeg skjønt. Så 

stå på dere lesere, klin dem til veggen! 

Vadseth’en er statsminister om to år, og det vil 

gå som en drøm. Han vil ikke ta en "Bondevikferie" 

med hans solide og velbygde grunnmur. 

Husk Bondevik hadde bare 4 uker i en liten hifiklubb 

på nordvestlandet. Sånn går det når veien 

til topps blir for kort, ikke rart det blir litt svett 

innimellom! 

Men ting er på gang, vi har nå nok garvede 

hifi skribenter i dette land til å løse så å si alle 

katastrofer som måtte komme. Kritikken preller 

av som vann på gåsa. Jeg kjenner de gutta der, 

og jeg veit at de gleder seg: 

Politikk blir aldri mer det samme! 

-Hauk

Musikkomtaler: 

Glimmer og gråstein 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

– nesten bare godt norsk 

"Earthsongs" 

Secret Garden (Universal) 

Secret Garden sprenger ikke sine egne 

grenser med denne platen, men føyer 

et nytt kapittel inn i sitt musikalske 

feel-good konsept. 

Secret Garden slo igjennom for alvor med 

"Nocturne" da Rolf Løvland tok Grand Prix 

seieren med seg hjem til Norge for andre 

gang. Radarparet Rolf Løvland og Fionnuala 

Sherry har skapt et eget uttrykk og en resept 

basert på at folkemusikk-inspirerte melodier 

tilføres arrangementer med driv. Konseptet 

har vist seg å ha appell over hele verden. 

Secret Gardens forrige utgivelse ble en stor 

suksess, noe som ikke minst skyltes "You 

rise me up" som ble en verdenshit med førsteplass 

i USA.. I år er låten nominert til 

Grammy i Josh Grobans versjon. 

"Earthsongs" inneholder ingen store overraskelser. 

Det er en cd som føyer seg pent inn 

i rekken av Secret Gardens folkemusikkinspirerte 

"world music" utgivelser. På 

"Earthsongs" finnes både det vakre og låter 

med tempo og dynamikk. Vi finner også to-tre 

sanger med hit-potensial. Løvlands idé er å 

skape musikk til sjelen. "Earthsongs" er derfor 

en vakker plate, men spesielt nyskapende 

er den ikke. Lydmessig holder platen bra mål 

– og trenger du sjelefred er "Earthsongs" et 

godt hjelpemiddel. 

"Rein Alexander" 

Rein Alexander (Sony Music) 

Reine Alexander debuterer med et 

vakkert album med fine sanger som 

ikke utfordrer verken lytteren eller ham 

selv mer enn høyst nødvendig. 

Rein Alexander, som vant NRKs kjempesjanse, 

er ute med en plate som hovedsakelig består 

av svisker fra filmer vi alle har et forhold til. 

Sangene er pakket inn i pene og prydelige 

arrangementer som lett kunne gått i glemmeboken 

i et stort gjesp. Det som bærer denne 

utgivelsen, er Rein Alexanders stemme. Den er 

utvilsomt både uttrykksfull og vakker. Jeg 

skulle bare ønsket at han utfordret både seg 

selv og lytterne. Det eneste kuttet som jeg 

kan finne en smule (ufrivillig) nyskapende, er 

Tom Waits "Tom Trauberts Blues". Den 

synger han i en ganske streit og rettfrem 

piano-versjon. Fordi originalen er så ufattelig 

mye røffere, blir Rein Alexanders versjon 

nyskapende i all sin enkelhet. Det må også 

sies at albumet totalt sett har åpenbare kvaliteter 

både musikalsk og lydmessig. Det finnes 

få i Norge med Rein Alexanders stemmeprakt, 

og til tross for repertoaret og den musi- 

52 2/2005 

kalske innpakningen, kan kvalitet aldri fordekkes. 

Derfor er platen totalt sett langt bedre 

enn denne kritikken gir inntrykk av. 

"Solskinnsdypet" 

Kolbein Falkeid/Ketil Bjørnstad (KKV) 

En flott utgivelse der poesi og 

musikk forenes i et uttrykk som vokser 

og som gir vekst for den som 

våger å lytte for å vokse. 

"De spør hvordan de går. Det er en skånsom 

måte å nærme seg på. Ord som fjerner bandasjen 

uten at såret begynner å blø…" Dette 

er åpningsstrofen på "Solskinnsdypet" som 

ble utgitt i samarbeid med tv-aksjonen 

Hjerterom 2004. Platen tar utgangspunkt i 

sørlandsdikteren Kolbein Falkeids dikt som 

Ketil Bjørnstad har satt melodi og musikalske 

kullisser til. Kolbein Falkeid fremfører selv sine 

dikt. Det musikalske blir ivaretatt av Bjørn 

Kjellemyr på bass, Rune Arnesen på trommer, 

Arve Henriksen på trompet og Ketil 

Bjørnstad på flygel. 

Dette er den typen utgivelser som det 

tar tid å bli kjent med og glad i. Både tekstene 

og det musikalske landskapet lodder 

dypt. Generelt er jeg ofte skeptisk til at "det 

var forfattaren sjølv som las" når det gjelder 

konsepter som dette. På denne utgivelsen 

fungerer det. Falkeids stemme skaper ro, 

varme og en formidling som underbygges av 

Ketil Bjørnstads uttrykksfulle musikalske løsninger 

som gir rom til ettertanke og innsikt. 

Selv om Falkeids tekster er det bærende elementet, 

er Bjørnstads piano og ikke minst 

Arve Henriksens utsøkte trompet til stede og 

skaper bilder og stemninger. Lyden på platen 

er flott. "Solskinnsdypet" er en plate som 

god for sjelen og ørene. 

"30 years’ fidelity" 

Div artister (KKV) 

Femten av KKVs mest audiofile innspillinger 

er samlet på en Cd som 

dokumenterer hva Kirkelig 

Kulturverksted har betydd for lydfolket 

og norsk musikkliv! 

Det er vanskelig å overvurdere hva Kirkelig 

Kulturverksted og Erik Hillestad har betydd for 

norsk musikk og kulturliv de siste tretti årene. 

Det er nesten et paradoks at det kulturelle 

ansvaret Kirkelig Kulturverksted har båret på 

sine skuldre, har latt seg forene med å utgi 

plater med en skyhøy lydmessig kvalitet. 

Kirkelig Kulturverksted må være et av plateselskapene 

i verden som kan skilte med flest 

utgivelser av virkelig audiofil kvalitet. Årsaken 

er enkel. Det handler om Hillestads enkle men

geniale filosofi som han presenterte i et 

intervju i Audio 21: Hans filosofi er å skape 

færrest mulige barrierer mellom utøver og 

lytter. For han har det i praksis betydd å 

strebe etter å lage plater med perfekt lyd. 

Dårlig lyd vil alltid oppfattes som en barriere 

og en avsporing av musikkens egentlige 

uttrykk. "30 years’ fidelity" er både en 

dokumentasjon og en manifestasjon. 

Dokumentasjonen består av utsagn fra 

Hillestad selv som beskriver KKVs idé, 

lydfilosofi og menneskene bak. Han 

trekker frem tekniker/produsent Alf 

Christian Hvitsteen, Jan Erik Kongshaug 

og mastering-guruen Bjørn Engelmann fra 

Cutting Room. Dokumentasjonen består av 

sitater fra representanter fra BBC, SEAS, 

Audio Physic (og mange flere) som enstemmig 

hyller KKVs lydproduksjoner. 

Manifestasjonen består av i alt femten av 

Kirkelig Kulturverksteds beste lydmessige 

produksjoner gjennom tretti år. Her finner vi 

mange av de virkelig audiofile godbitene 

samlet på et brett, med Kari Bremnes, Knut 

Reiersrud og Iver Kleive, Lill Lindfors og 

Ketil Bjørnstad i spissen. Den musikalske 

variasjonen er stor, og lyden på plata er 

bortimot perfekt. Det kan ikke gjøres 

mye bedre enn dette, og det stor grunn 

til å si takk til Kirkelig Kulturverksted og 

Erik Hillestad. Ikke bare for god lyd, men 

mest av alt for den breddfulle musikalske 

skattekisten han har gitt oss i løpet av disse 

tretti årene! 

"Hero Prøysen" 

Helge Lien og Rolf-Erik Nystrøm (NRK) 

Musikalske assosiasjoner til Prøysens 

diktning som var ment som musikk til 

en filmdokumentar – men som står 

solid på egne ben! 

Mange hadde stor glede av serien om Alf 

Prøysen som gikk på NRK i jula og noen 

la kanskje merke til musikken som fulgte 

bildene. Bak den sto Hero, som består 

av pianisten Helge Lien og saksofonisten 

Rolf-Erik Nystrøm, begge født 23. 

april 1975. De påtok seg det ærefulle oppdraget 

med å lage musikk til dokumentaren 

om sambygdingen Alf Prøysen. 

Musikk som er laget til film, fungerer ikke 

så ofte på egen ben. Men Hero har lykkes 

med å skape musikalske bilder og assosiasjoner 

som står trygt også uten bistand fra 

bilder. De har improvisert og assosiert seg 

frem til stemningsfulle melodier som det 

gjør godt å lytte til. Kombinasjonen av 

piano og saksofon fungerer utrolig bra, og 

musikerne fremstår som både samspilte 

og samkjørte i hvor de vil og hva de 

ønsker å uttrykke. Det kan umiddelbart 

virke unaturlig å tilnærme seg Prøysen 

fra et jazzorientert ståsted. I Heros 

uttrykk er imidlertid verken naturen, 

menneskene eller Alf Prøysen langt unna. 

Jeg kan forstå dette. God lyd og nydelig 

musikk fremført med ydmykhet for Alf og 

det han gjorde, skapte og sto for. 

"Jorun Joga" 

Majorstuen 

(Majorstuen Fiddlers Company) 

Ungdommelig musikere som fremfører tradisjonell 

norsk folkemusikk med spilleglede 

og entusiasme. 

Folkemusikk og trikkeskinner. Majorstuen er 

ute med en ny plate på eget selskap, med 

det klingende navnet "Majorstuen Fiddlers 

Company". Majorstuen består av relativt 

unge musikere som på mange måter spiller 

hardcore folkemusikk. Her er det ikke mange 

moderne instrumenter og toneganger å 

spore. Men det er på overflaten. Lytter 

du nærmere etter finner du både driv og 

trøkk – og det viktigste av alt: Spilleglede. 

Dette er musikk som kommuniserer og 

som svinger. Til tider er det både tøft og 

rått. Plata er innspilt på Farmasihytta som 

jeg antar ligger i Nordmarka et sted. Lyden 

oppfatter jeg som befriende uprodusert. 

Resultatet er et uttrykk hvor instrumentene 

fremstår med naturlig kropp og dynamikk. 

Folkemusikk – og det fungerer. Dette er en 

utgivelse jeg kan like. 

"Pictures in the 

house where she lives" 

Julian Berntzen (Universal) 

En av fjorårets beste pop-plater 

som på glimrende vis viderefører 

impulser fra sekstiåra inn i vår tid. 

Dette er en cd som jeg rett og slett bare 

måtte skrive om fordi den er så bra. Julian 

Berntzen bruker historien for det den er 

verdt, og fråtser i musikalske impulser fra 

sekstitallet og fremover. Linken til Beatles er 

åpenbar. Både arrangementer, vokalen og 

lydbildet ligger tett opp til det Lennon og 

McCartney presterte. Men Bertnzen gjør 

uttrykket til sitt eget og skaper en lang rekke 

flotte melodier som står på egne ben. 

Åpningslåten "The Park 1920" er en duett 

med Inger Lise Størksen fra Ephemera. Den 

duetten falt jeg for umiddelbart. Det fortsetter 

med "William" og "Caramel Song" som 

begge sitter i øret. Slik fortsetter det 

gjennom elleve spor som holder forbausende 

høy og jevn kvalitet. Det lydmessige 

fungerer bra, til tross for at platen er 

gjennomprodusert. Julian Berntzen har en 

varm, nær og uttrykksfull stemme. Jeg 

finner i det hele tatt ingenting å utsette. 

Julian Berntzen har enkelt og greit laget en 

perle av et pop album med ekstremt høy 

feel-good faktor. 

2/2005 

53

12 plater 

til kritisk lytting 

Har du oppfatninga om dei audiofile som 

ei lita gruppe med betre høyrsel enn 

andre, og difor treng dyr hifi for å ha 

det bra med seg sjølv og høyrselspersepsjonen 

sin? Sjølv om det nok finnest ein del 

"gulløyrer", er det ikkje vanskeleg å trene seg 

opp til å legge merke til kvalitetar ved utstyret 

som brukast til musikkreproduksjon. Og då er 

det gjerne slik at visse innspelingar er betre 

eigna enn andre til å fortelje om anlegget sine 

kvalitetar. Her er ei liste på eit dusin CD-ar som 

ofte vert brukt av meg når eg vil gjere meg opp 

ei meining om nytt utstyr… 

Alle som kjøper lydprodukt tek vel med seg 

sin musikk når investeringa skal gjerast? Dette 

er det viktigaste, for det er du som vel kva 

musikk som skal spelast på anlegget, men tenk 

likevel på lang sikt. Kanskje anlegget skal fylgje 

deg over mange år? Det er ikkje sikkert at det 

du føler er greitt nok i dag, er tilfredsstillande i 

framtida. Det skjer ei utvikling og ei modning av 

musikksmaken i oss alle, og det er ille om produkta 

du endar opp med skal vere hemmande 

for denne utviklinga. Så når produkt som skal 

gjenskape musikkopptak skal beskrivast, er det 

sunt å prøve dei ut med ganske ekstreme øvingar, 

og såleis finne ut kva produktet kan og ikkje 

kan. 

Det finnest mange innspelingar som eignar 

seg til slike subjektive vurderingar, og ei bråte 

testplater, men det er ikkje alltid slik at ein vert 

engasjert av desse. Det er viktig at du har eit 

forhold til det du lyttar til. Mi meining er at det 

er viktigare at du er glad i musikken enn at 

opptaka er perfekte. Ein eigenskap må alltid 

vere til stades i musikken; evna til å engasjere 

lyttaren. Musikkgleda må komme igjennom 

anlegget, elles kan det vere det same med både 

frekvensekstremitetar, dynamikk og romoppleving. 

Det er difor viktig at hifiskribenten brukar 

musikkopptak som ikkje berre inneheld parametrar 

som hifi-idrettsøvingar, men også reinhekla 

musikkglede og begeistring, samstundes som 

lydkvaliteten må vere god. Mitt personlege favorittutgangspunkt 

er nok aller helst vinylrigg og 

innspelingar av klassisk musikk når tunge vurderingar 

skal gjerast. Men det er ikkje alltid 

dette passar, så her fylgjer nokre CD-ar med 

sære, ikkje-klassiske, men tilgjengelege innspelingar 

som eg finn vel verd å bruke: 

1. Belafonte in Carnegie Hall 

RCA Living Stereo74321 15713 2(2). 

Dette opptaket er frå 1959, og finnest også på 

54 

2/2005 

- Er du lei av hifi-tilstelningar som går ut på å lytte 

konsentrert til Diana Krall og Kari Bremnes? 

vinylplate RCA LSO 6006. Den bør du passe deg 

for. Dersom du får sjansen til å høyre vinylopptaket 

over eit godt anlegg, vert du ganske sikkert 

fascinert av kvaliteten på dette mediet, og 

risikerer dermed å øydelegge din personlege 

økonomi ved å måtte kjøpe deg ein dyr vinylrigg. 

Eg slår fast at vinyl er langt betre enn CD 

spesielt på dette albumet, men det er altså ikkje 

tema i dag. På denne CD-en har vi eit av dei 

aller beste døma på korleis eit konsertopptak 

kan gjerast perfekt. Artisten er den unge Harry 

Belafonte heilt i starten av si karriere, og det 

musikalske er udiskutabelt glimrande. Med lett 

akkompagnement får vi ei svært korrekt attgjeving 

av denne hendinga frå snart 50 år sidan. 

Opptaket har nesten ikkje svake sider teknisk 

sett. Det tidstypiske er til stades når vi ser på 

repertoaret, og her er nokre svisker som er nesten 

like hysterisk sentimentale som når Timmi 

Gresshoppe syng i Disneyfilmar, men sjølve 

stemma er så korrekt som eg kan stadfeste utan 

Del 1 

av Arve Åheim 

å ha vore til stades på konserten. Belafonte er 

naturleg meir framheva i lydbiletet enn kompet, 

og er anlegget ditt korrekt, står han i lytterommet 

ditt nesten fysisk. Du kan ved nokre høve 

høyre at han flyttar seg litt frå mikrofonen, det 

merkast spesielt når han på "Man smart 

(woman smarter)" syng "That’s right" i refrenget 

og snur på seg. Likevel er Belafonte så tredimensjonalt 

attgjeven at dette er mi absolutte 

referanse på kor godt dette kan gjerast. 

Instrumenta verkar annleis i klangen enn det 

du høyrer på moderne opptak, men er svært 

korrekte, dersom du har litt referanse på korleis 

dei høyrest ut utan forsterkning. Introen til dette 

kuttet er faktisk ein svært avslørande test, der 

95% av gode anlegg har ein tendens til å 

"sprekke opp" blåsen. Du må nesten ha referanse 

på ein trompet slik han høyrest ut utan 

elektronikk av noko slag for å vere klar over kor 

bra dette opptaket er. Her gjer ein rørforsterkar 

av god kvalitet nytte for seg, medan diskantele-

mentprodusentar har all grunn til å gråte av 

dette opptaket. Elektrostateigarar finn derimot 

mykje å glede seg over. Her er også heilt fantastisk 

dynamikk, men det tek litt tid før du vert 

klar over kor bra dette er. Det er snakk om 

"mikrodynamikk", og ikkje slike himmelropande 

forte fortissimo som kan tynast ut av eit stort 

orkester. Heile denne plata demonstrerar kva 

som er viktig med eit opptak, og det er altså 

ikkje rå perkusjon og eit vell av mikrodetaljar, 

men den totale samanhengen av det musiske. 

Men også lyttarar med superdetaljerte anlegg 

finn mykje å glede seg over her (særleg med 

vinylutgåva). Med unntak av korestemmene og 

fløyta er alle musikarar tydeleg plasserte, og 

spesielt perkusjon og gitar står flott. Men det 

aller flottaste er romopplevinga. Her anar du 

scena og heile konsertsalen på ein unik måte. 

Også publikum opplevast som du nesten er til 

stades, med bifall og applaus så naturleg som 

eg trur det går an. Nesten alle kutta leverer små 

dynamiske nyansar som du rett og slett gler deg 

over. For dette er eit album til å verte glad av, 

med stor underhaldningsverdi. Såleis er det ei 

fin utfordring for å finne ut om anlegget ditt 

klarer å formidle også entusiasme og musikkglede. 

Vert dette kjedeleg, kan det godt hende 

at anlegget ditt anten er for teknisk, eller legg 

for mykje (eller også for lite) vekt på oppløysing 

og detaljrikdom. Må-ha-plate!! 

2. Casino Royale 

Varese Sarabande VSD-6409 

Eg har aldri eigd vinylutgåva av dette soundtracket 

til den dårlegaste James Bond-filmen, 

men ved eitt høve fått det demonstrert. 

Musikalsk sett skal du ha ein ganske spesiell 

smak for å betale $ 500 for denne på vinyl, 

sjølv om det absolutt er ting å glede seg over. 

Den dårlege filmen har nok gjort at opplaget 

ikkje har vore så stort, og at det heller ikkje har 

vore så mange kjøparar, så då redaktør Harry 

Pearson frå "The Absolute Sound" offentleggjorde 

at dette albumet inneheld eitt av verdas 

absoutt beste opptak av ein kvinneleg vokalist 

(Dusty Springfield på kuttet "Look of Love"), 

har prisen klatra langt over det vi kan kalle 

svært urimeleg. Men som CD får du oppleve 

nok av magien i opptaket til å kunne vurdere 

mange kvalitetar i oppsettet ditt. For dette er 

bra! Burt Bacharach styrer Herp Albert & the 

Tjuana Brass, og alt er godt dokumentert. 

Trompet, piano, gitar, saksofon, bass, og framfor 

alt perkusjon har svært naturleg klang, sjølv om 

lydbildet gjennomgåande er noko rotete, og 

varierer med lunene til produsenten. Men HP og 

TAS har all grunn til å bruke Dusty Springfieldkuttet 

som referanse. Måten dama syng på, er 

dokumentert så godt at du bør ha CD-en berre 

av denne grunn. Elles er det moro å høyre Herp 

Albert & co. Ei tid og ein musikkstil som var 

svært populær har sin eigenverdi, og her er dei 

fremste utøvarane. Solistar står litt for tydeleg 

og større i lydbildet enn det som er korrekt, men 

slik gjer ein det også i dag, så det er lite å sette 

fingeren på. Skarptromme-introen til kutt 3 

("Monny Penny goes for broke") er kanskje det 

som er minst flatterande, medan det særaste er 

vel duetten mellom trompet og sekkepipe på 

kutt 4. Berre balalaikamusikk (TAS si referanseliste 

inneheld også Mercury-albumet "Balalaika 

favorites" - flott lyd, men det er altså over mi 

grense) vert særare, etter mitt syn! Men kutt 5 

byr på spennande dynamikk, og det dynamiske 

er kanskje albumet si sterkaste side jamnt over. 

Her har eg ei mistanke (for mi vinyloppleving 

ligg langt tilbake i tid, og ei samanlikning er 

såleis ikkje aktuelt) om at CD-mediet fell 

saman. På komplekse fortissimo-parti sprekk 

blåseinstrumenta litt opp. Vi får sjå kva som 

skjer når det dukkar opp utgåver på SACD eller 

DVD-A …. 

3. Misa Criolla / Misa Flamenca 

Philips 814 O55-2 

Også dette albumet høyrde eg i utgangspunktet 

på vinyl. Vinylutgåva inneheld ikkje "Misa 

Flamenca", men i staden "Navidad Nuestra", 

(eitt av dei flottaste julemusikkverk eg kjenner 

til, med eksotiske instrument frå Søramerika. 

Skal du finne denne på vinyl, må du sjå etter 

Philips Stereo 6527 136, det vil absolutt vere 

verd pengane og slitet). Den argentinske komponisten 

Ariel Ramirez dirigerer sjølv, og både 

innspeling og framføring er meir forrykande enn 

kva norske Skruk & Prots får til. Opptaket har 

også greidd å ta vare på alle smådetaljar i kor, 

strengeinstrument og perkusjon på ein måte 

som ikkje berre engasjerer, men som teknisk 

sett er heilt i eliteklassen både klangmessig og 

når det gjeld alle former for realisme. Her er 

ikkje noko negativ å melde, du sit einaste litt 

tett på aktørane, men det kler musikken skikkeleg 

godt, og gjev oss ei intens musikkoppleving. 

Perkusjonsbruken er utruleg realistisk, og 

avstemt med strengeinstrumentet, og står så 

naturleg eksplosivt til koret og solistane. Til 

saman vert dette ein musikalsk eining som du 

berre må få med deg! Dette plata klarer eg 

meg ikkje utan. Ho skal dessutan vere relativt 

lett å få tak i… 

4. Jan Johansson: Folkvisor 

Heptagon HECD-000 

Denne CD-en inneheld musikken frå "Jazz på 

ryska" i tillegg til den langt meir kjente "Jazz på 

svenska", som alle som studerte på 70-og 80talet 

truleg har eit eller anna forhold til. Desse 

opptaka er gjort mellom 1962 og 64, medan 

den russiske er spelt inn i 1967. 

Musikken er eit lågmælt møte mellom jazzpiano 

og svenske folkemelodiar, og er ikkje spesielt 

rekna for å vere spesielt utfordrande for eit 

godt stereoanlegg. Likevel bruker eg gjerne 

dette opptaket, dvs. dei svenske melodiane, til å 

finne ut om piano og bass kling naturleg, utan 

at dette går ut over musikken si sjel. Innspelinga 

har eg hatt sidan ungdomstida, men var ikkje 

klar over at ho var godt eigna til å vere referanseplate. 

Grunnen er nok at svært få nøytrale 

anlegg klarer også å få med den inderlege og 

tette stemninga i desse låtane. Og anlegg med 

stor musikkglede, får på si side ei grautete og 

upresis lydattgjeving av instrumenta. For ikkje å 

snakke om superdetaljerte anlegg, der du går 

ofte går glipp av magien i dette opptaket. Trass i 

at det ikkje finnest dynamiske utfordringar på 

plata, er ho eit mareritt for ein hifikonstruktør. 

Du skal høyre tydeleg pianolyd (nei, ikkje flygel). 

Ikkje distinkt, her spelast det ikkje fortissimo, 

men likevel reint og med slik overtonekarakteristikk 

som når du lyttar til eit akustisk piano på 

litt avstand, utan at dei ulike tonane grautar seg 

saman. På same tid skal vi ha naturleg ståbass 

2/2005 

55

med kropp og tyngde, utan rumling, og utan at 

det er tendensar til buldring eller vakskebaljelyd. 

Kutt nr 6 "Vallåt från Jämtland" har ein ekstra 

djup strykebass, D ein tone under vanleg djup E. 

Denne skal vere tydeleg plassert i lydbildet, 

utan å flakke, og sjølvsagt med så mykje energi 

og kropp som høyrer til ein så djup tone. Endå 

djupare går bassen i kutt nr 11. "Visa från 

Järna" – heilt ned på djup A. Her er kroppen til 

kontrabassen for liten til å få fram tyngda i 

tonen. Er den likevel til stades, er det imponerande, 

men du har altså ein ekstra loudness i 

anlegget ditt. 

Jazz på Ryska er spelt inn i 1967, og opptaket 

er svært annleis. Pianolyden er flatare, kanskje 

reinare, men ikkje så intens, bassen står 

svakare, og slagverket har ein overtonestruktur 

som dominerer musikken, ja, nesten forstyrrar 

utrykket samanlikna med det fyrste.16, 18 og 

19 er unntak, men også her høyrer ein at instrumentklangen 

ikkje er så god som på dei eldre 

opptaka. Dei musikalske kvalitetane av resten 

av russemusikken er ganske greie, og har heilt 

sikkert appell til fleire, men for meg forstyrrar 

opptaksteknikken såpass at det ikkje er så moro 

lenger. I motsetnad til dei eldre opptaka, let 

dette gammaldags, med unntak av kutt 22, der 

slagverket spelast på ein annan måte, og dessutan 

tiltalar meg musikalsk. Dette er kanskje den 

plata du skal droppe, for ho kan gje sjølvtilliten 

din eit hardt slag. Klarer ikkje anlegget ditt 

denne bagatellmessige musikken? 

5. Pink Floyd 

Dark Side Of The Moon 

DSOTM 

Eg burde kanskje hoppe over dette albumet, for 

det er nok kjent av dei aller fleste. Eitt av verdas 

mest selde album, og sjølv har eg slitt ut to 

eksemplar, medan eg eig to ulike vinylutgåver, 

samt 30-års jubileumsutgåva på hybrid 

CD/SACD. Lyttar du til surroundsystem, er dette 

imponerande og med spennande effekter, men 

om du har sjansen til å høyre vinylutgåvene 

under optimale vilkår, er det vanskeleg å la seg 

imponere over den meir moderne teknikken. 

Rykte om at det visstnok var gjort ein 4-kanalsmix 

av denne plata, kan absolutt ha noko for 

seg. Men når du speler plata over to kanalar, 

56 

2/2005 

kjem det fram minst like mykje spennande. 

Det fyrste kuttet "Speak to me", gjev ei periode 

med solid 32 Hz basstromme, der overtonane 

er kraftig dempa, og du skal sitte att med 

ein skikkeleg kroppsoppleving av djupbass. 

Dette er den djupaste bassen eg veit om som 

kjennest "musikalsk relevant", med unntak av 

ein del orgel- og kanoninnspelingar som passar 

betre for verkelege særingar. Såleis har dette 

kuttet blitt brukt som test på om høgtalarane 

kan gje att djupbass. Og meistrar dei desse 

tonane utan at bassen flabbar eller forsvinn, 

kan du i grunnen erklære deg fornøgd med 

botnfrekvensane. Går dei djupare enn dette, 

skapast fleire problem enn du får att i musikkoppleving. 

Neste kutt verd å merke seg, er "on the run", 

der mykje effektar er i bruk. Du høyrer ein som 

flyktar frå eit synth-helikopter, medan han pustar 

tungt. Men fotstega og pusten hans samsvarar 

ikkje heilt, noko som skal vere synleggjort 

om perspektiveigenskapane i anlegget ditt er i 

orden. Er anlegget i toppklasse, vil du også oppleve 

ei tredimensjonal fluktrute for personen 

som flyktar. Han både spring i frå deg, og kjem i 

mot lytteposisjon. Eigentleg gjev effektane av 

helikopter m.m. same inntrykk, men om du lyttar 

nøye – og anlegget er godt nok, høyrer du 

at dette er effektmakeri. Personen som spring, 

er derimot tydeleg og ekte, sjølv om pusten er 

lagt på etterpå: pust og fotsteg fylgjer kvarandre 

ikkje heilt perfekt, og eit godt anlegg med god 

avstand mellom høgtalarane fortel deg dette. 

Så har vi klokkeklemtinga. Få – om noko digitalt 

medium klarer å gje att når alarmane går 

på ein skikkeleg måte. Her er halvfartsgraveringa 

til Mobile Fidelity det aller beste, og du 

høyrer ekstremt mange detaljar rundt kiming og 

urverk. Alt er tredimensjonalt truverdig i uvanleg 

stor grad. Greier SACD eller CD-spelaren din å 

gje att dette, skal du vere storveges fornøgd. Og 

som høgtalartest vert diskantane sette på ei 

alvorleg prøve, du merkar ganske greitt om oppløysingsevna 

til diskanten fungerer skikkeleg. 

Resten av plata er sikkert kjent for dei fleste, 

men det må nemnast at denne gjorde at mange 

menneske vart klar over at den musikalske opplevinga 

vart forbetra av eit godt anlegg, og innleia 

med det den store hifi-gullalderen. Eit svært 

viktig opptak som "alle" bør ha i samlinga. 

6. Joni Mitchell 

Denne dama har vel vore genierklært all si tid, 

og albuma hennar er alltid svært medvitne når 

det gjeld lyd. Den særeigne stemma dominerer 

lydbildet i stor grad, men alle arrangementdetaljar 

er godt ivaretekne. Dynamikk og frekvensekstremar 

er på same måte alltid medvite til stades. 

Jaco Pastorius sitt basspel på "Don Juans 

Reckless Daugthter" har stor appell til hififolket 

med sin svært autoritære introduksjon og kollossale 

tyngde, og eignar seg godt til å setje 

basselement på prøve. Likevel er det kanskje 

albuma "Blue" og "Court and Spark" som er 

dei musikalske høgdepunkta hennar. Lydbildet 

er altså ikkje realistisk, men Mitchell er svært 

bevisst på korleis ho vil ha lyden, heilt frå sine 

aller fyrste innspelingar på 60-talet. Mitchell har 

ingen dårlege opptak i heile si karriere, og her 

er så mykje spennande, både musikalsk sett og 

opptaksmessig. "Feila" er så tydeleg utførte 

med klare intensjonar, at du likevel bør ha eitt 

album eller to på test-repertoaret ditt. Som testkriterium 

brukar eg gjerne desse to albuma for 

å høyre om anlegget er slitsamt over tid, for 

Mitchell si særeigne stemme kan ta knekken på 

ein stakkar om ting er det minste overdrive. 

Mister eg konsentrasjonen i laupet av eitt 

album, er det typisk noko gale i øvre mellomtone/nedre 

diskant. Om eg må velje mellom desse 

to gode albuma, må eg innrømme at min favoritt 

er "Court and Spark" (Asylum 7559- 

60593-2). "Blue" er lettast tilgjengeleg på 

Reprise Records 7599-27199-2, men finnest 

truleg med mindre remastering-fanteri i andre 

utgåver. (Og for den som leitar etter fyrsteinnspelinga 

av kjempehittet Both Sides, Now, kan 

det nemnast at albumet Clouds har nummer 

244 070 på Reprise). 

Fortsetter i neste nummer med 6 nye 

plater inkludert Leonard Bernsteins 

egen innspilling av West Side Story.

Musikkomtaler: 

Blanda akustiske drops 

av Tore Dag Nilsen 

Årets røverkjøp 

Du har vel lagt merke til at de store aktørene, 

for eksempel Elkjøp, stort sett har sluttet å operere 

med ordet salg i brosjyrene sine. Det ble for 

mye surr med kunstige førpriser og generell villedning, 

og klagene haglet. 

Hva som er et godt tilbud må likevel stadig 

være en vurderingssak. Når det gjelder Haydn, 

The Masterworks, kan vel ingen nekte meg å 

utrope disse førti skivene med klassisk musikk, 

for tre hundre kroner, som årets røverkjøp. 

Særlig ikke når boksen inneholder 19 skiver 

med alle symfoniene fra og med den 52. (til og 

med nr. 104) i ypperlige fremførelser av Austro- 

Hungarian Haydn Orchestra, dirigert av Adam 

Fischer. 

Brilliant Classics kaller utgiverne av denne 

boksen seg. Jeg mener å huske at det står sentrale 

aktører bak, men i alle fall er Haydn-symfoniene 

lisensert fra engelske Nimbus. Et kvalitetstempel 

både for musikk og lydkvalitet. 

Resten av boksen er av mer blandet kvalitet. 

Ti skiver med solo pianomusikk er ikke riktig 

min smak, og jeg kommer vel neppe til å noen 

gang spille alle, men for øvrig er det ikke verst å 

se lisenssaker fra for eksempel Opus og Vox. 

Sistnevnte er en gammel kjenning for vinylsamlere 

på lavbluss.Det er vel ikke vits i å si noe 

mer om denne boksen annet enn at du kjøper 

den om du skulle støte på den. 

58 2/2005 

Brilliant har gitt ut diverse 

andre bokser, for eksempel 

Bach, Beethoven og Brahms. Jeg 

har tidligere skrevet om en 

Mozart-boks med mye kurant 

innhold, og jeg har også hanket 

inn en boks med Handel. Handelboksen 

er av mer blandet kvalitet 

hva lisensopptak angår. Jeg har 

ikke hatt tid til å lytte på mer enn 

en brøkdel av det, men Italienske Nuovo Era 

og Hungaraton klinger vel litt uharmonisk i 

mine fordomsfulle hi-fi ører. Kanskje inntrykket 

er midlertidig ødelagt av tre skuffende skiver 

med orgelkonserter. Ellers er det vel en god del 

fine orkestre på mange av disse Handel-skivene. 

Jeg ble også fristet av en boks med Vivaldi, men 

la den tilbake. Der var det for alt for mye av tvilsomt 

opphav. 

Godt norsk 

Etter en liten pause er Gemini på banen igjen 

med flere særdeles flotte nye jazzutgivelser. 

Roy´s Choice er som nesten alltid fra den kanten 

en meget sober innspilling. Den er fra 2003, 

hovedsakelig med musikere fra den eldre delen 

av yngre garden. 

Dette er hovedmannen Roy Nikolaisens 

(trompet, flygelhorn) første innspilling under 

eget navn, og når man tar i betraktning hvilken 

ekstremt 

helstøpt, velspilt og 

drivende jazzsession dette har 

blitt, får vi bare håpe på mer. I ren Gemini-tradisjon 

dreier dette seg om "voksen", ustresset 

jazz, men sidrompet er det absolutt ikke. Hvert 

eneste kutt er spekket med en slags rolig intensitet 

og kontroll som bare svært dyktige musikere 

disker opp med. 

Medmusikerne Øyvind Gravdal (tenorsaks), 

Olga Konkowa (klaver), Olaf Kamfjord (bass) og 

Tom S. Lund (gitar) har alle sammen rukket å bli 

ringrever i norsk jazz. Desidert veteran må 

tenorsaksofisten Knut Riisnæs sies å være. 

Melodiene kommer fra vidt forskjellig hold, så 

som Thad Jones, Freddie Hubbard, Staffan 

William-Olsson, Olga Konkova og Øyvind 

Gravdal. Tempoet er stort sett middels, med

noen få hurtigere avstikkere og noen flere på 

den langsomme siden. Stilen er som nevnt voksen, 

men også umiskjennelig moderne og tonal 

på samme tid. Man blir ikke lei denne skiven 

etter et par gjennomhøringer.. 

Gemini anvender i stor grad Jan Erik 

Kongshaug og Rainbow Studio, så også denne 

gangen. I norsk sammenheng er dette et godt 

stykke unna budsjettklassen, men Kongshaugs 

rutine, fine høyloftede studio og tipp topp utstyr 

(blant annet 24-bits utstyr) er noe Gemini-boss 

Bjørn Petersen gang på gang sier han bare må 

koste på seg. Man hører øyeblikkelig hvorfor. 

Her er det balanse, homogenitet, luft og kroppslighet 

i opptaket som ikke står tilbake for noen 

andre selskapers utgivelser, enten de nå heter 

Verve, Blue Note eller hva det måtte være. 

Gemini CD 118 

Rimelig eksotisk 

Lyst å høre på noe ganske utenfor allfarvei? Da 

kan du jo legge øre til Islam Blues av Kudsi 

Erguner. Han spiller ney, en tradisjonell fløyte 

fra Tyrkia. Helt ukjent, sier du? Vel, hvis du liker 

world music er det sjanser for at du kan ha hørt 

noe fra denne herren tidligere. Han spiller for 

eksempel på noen av kuttene på Peter Gabriels 

fantastisk flotte Passion ("Music for The Last 

Temtation Of Christ, a film by Martin Scorsese" 

– et Real World/Virgin-album fra 1989, som er 

et must for alle elskere av world music). 

La deg ikke forvente noe kjent selv om tittelen 

frister med blues. Denne skiven byr på svært 

eksotisk og fremmedartet akustisk musikk og 

sang, og passer ikke på noen som helst måte 

inn i kollega Rognliens bluesspalte annetsteds i 

bladet her. Det nærmeste vi kommer måtte være 

blues og jazz (på en tidligere innspilling kaller 

de seg for Ottomania Sufia Jazz Projekt…) er 

stor grad av improvisasjon. 

Besetningen er en salig blanding av tradisjonelle 

østlige instrumentalister og vokalister og 

vestlige, mer rock- eller jazzinspirerte musikere. 

Medvirkende travere fra mange andre slike 

sjangerspringende innspillingsprosjekter er den 

vietnamesiske gitaristen Nguyen Le og den 

fransk-spanske bassisten Renaud Garcia-Fons. 

Islam Blues byr på mye spennende musikk, 

og sjangerblandingen fungerer mesteparten av 

tiden. Garcia-Fons løp over basstrengene og Les 

svevende elektriske gitarspill går for det meste 

greit sammen med det andre her, men jeg synes 

ikke alle melodiene sitter hundre prosent likevel. 

Dagsavisens world music-anmelder gikk helt i 

spinn av denne utgivelsen for en stund siden, 

men undertegnede er litt mer ambivalent. 

Det samme kan sies om lyden. Innspillingen 

byr på en del hi-fi goder av typen næropptak av 

store trommer i studio, luftig gitarspill og lignende. 

Mange av instrumental- og vokalinnslagene 

er mer "skitne" og nærfokuserte enn 

andre. Plateselskapet ACT skal etter sigende ha 

et rykte å forsvare i så måte, men samme grad 

av homogenitet og balanse som førnevnte 

Kongshaug oppnår i sitt Rainbow-studio, må vi 

lytte delvis forgjeves etter her. 

ACT 9287 

Klassiker i etnisk tapping 

Mye av musikken til den originale og eksentriske 

franske komponisten Erik Satie virker ved første 

ørekast helt banal, men fascinasjonen vokser 

for hver gjennomlytting. Han blir da også betegnet 

som en foregangsmann for den franske 

impresjonismen. Satie har øvet stor innflytelse 

på Debussy, så noen liten figur i musikkhistorien 

er han definitivt ikke. 

Saties kjente klaververker Gymnopedies og 

Gnossiennes må sannsynligvis betegnes som 

noe av musikkhistoriens mest effektive bruk av 

stillhet og stemning som musikalsk virkemiddel. 

Ikke overraskende har mange hengt seg på og 

laget sine egne versjoner av disse. Mest kjent er 

nevnte Debussy og Ravel med sine orkestrerte 

versjoner. 

I mine ører er imidlertid det eksotiske ensemblet 

Sarabands versjon den mest spennende 

og fascinerende. På Danse Gotique medvirker 

åtte musikere og vokalister, hvorav tre tyrkere 

som spiller klassisk tyrkiske strenge- og slagin- 

strumenter. De øvrige musikerne og sangerne er 

fra Libanon, Tyskland og Englad, og de trakterer 

diverse lutter, harper og slaginstrumenter. 

Utover sin utstrakte bruk av stillhet og iboende 

orientalske karakter er det vanskelig å 

beskrive musikken på Danse Gotique. Den har 

flere klare likhetstrekk med forrige skive, men 

likevel er dette er annerledes saker som bare må 

høres. Til tross for musikkens ofte enkle og 

svært åpne karakter, er denne skiven vanskelig å 

gjengi godt for anlegget. De mange strengeinstrumentene 

skal gjengis transient, hurtig og 

oppløst. Anlegg med middelmådige transistorforsterkere, 

mange digitale støykilder eller diskantløftede 

høyttalere får dette til å fremstå 

som grusomt skarpt, mens alt for mange rørforsterkere 

feter den spinkle musikken opp til det 

lett ugjenkjennelige. Dog, når alt stemmer byr 

denne skiven på svært flott og godt balansert 

lyd. Lytting tilrådes og anbefales, selskapet er 

Jaro og skivens nummer er 4229. 

Skikkelig hybrid 

Saraband må nyte anerkjennelse både her og 

der. I 2002 spilte de inn en skive med 

Concerto Køln, som ble utgitt av en av de 

store, Archiv Production. Det er ikke hvem som 

helst som nyter den ære å bli utgitt av Archiv, 

spesielt ikke de som ikke sorterer under tradisjonell 

klassisk musikk. 

Dream of the Orient er utgivelsens navn, 

og den byr på en ganske vellykket miks av mer 

regulære klassiske komposisjoner med orientalske 

inspirasjoner og mer tradisjonell tyrkisk 

musikk. Med bittelitte grann tilvenning blir dette 

en musikalsk givende skive med mye moro og 

god underholdning. Som tekstheftet viser er ikke 

Archiv tekniske minimalister. Her er det studio 

og plenty mikrofoner. Dette er ikke noe for lydradiser 

som lytter mer etter rommet enn musikerne, 

men til gjengjeld får vi andre massevis av 

detaljer og et voldsomt trøkk. 

Archiv 474 193 

2/2005 

59

Stephen Collins Foster ble født i 

Lawrenceville, den gang en forstad til 

Pittsburgh, 4. juli 1826. Han skulle i løpet 

av sitt korte liv komme til å redefinere 

amerikansk musikk. Stephen vokste opp i et 

land som gjennomgikk store omveltninger; en 

ny nasjon ble bygget. En nasjon der musikk, og 

da særlig den folkelige delen av den, skulle få 

en sentral rolle. Som tenåring ble Foster dypt 

fascinert av minstrelsy, den frekke, rasistiske 

musikkstilen som i ettertid regnes som den første 

unike amerikanske underholdningsformen. 

Hvite artister, som regel både sangere, musikere 

og dansere, ikledde seg parykker, svartmalte 

ansiktene og etterapet afrikanske amerikanere 

så godt det lot seg gjøre i en blanding av hylling 

og narreri, med vekt på det siste. The 

Virginia Minstrels ble i 1843, gjennom flere 

opptredener i New York, sjangerens første stjerner. 

Spillende på fele, banjo, tamburin og kastanjetter, 

låt de trolig omtrent som den første 

innspilte "hillbilly"-musikken fra 1920-årene. 

60 

G 

S 

Gjesteskribenten: 

Rockens oldefar 

Beautiful Dreamer: 

The Songs of Stephen Foster 

heter en nylig utgitt plate som 

setter fokus på USAs kanskje 

viktigste popkomponist, 

og forløperen til rock and roll. 

2/2005 

Ingen plater 

I en tid da fonografen ennå ikke var oppfunnet 

(Thomas Edison oppfant fonografen først i 1877 

– den var dog ikke dugelig for musikkopptak før 

ti år senere), var det som utøvere på en scene 

popkunstnere kunne tjene til livets opphold. 

Dette skulle endres med Stephen Foster. I 1850, 

etter suksessen med sin første hit "Oh! 

Susanna". Dette er en spretten, lengtende musikalsk 

legering som ble spredd på tvers av Nord- 

Amerika, fra Manhattans nyankomne immigranter 

til Californias gullgravere gjennom noteark 

og sceneshow. Stephen Foster ble USAs første 

profesjonelle låtskriver. Han forente omgivelsenes 

mangeartede musikalske uttrykk – diverse 

europeiske låtskrivermodeller (italienske, irske, 

britiske, franske) ble smeltet sammen med rytmiske 

komponenter overlevert av afroamerikanere. 

Rockens forløper? 

Dette har åpenbare likhetstrekk med ideene 

som danner grunnlaget for rock 'n' roll-eksplosjonen 

over hundre år senere. Var det noen som 

av Eirik Blegeberg 

sa forløper? 

I løpet av karrieren komponerte Stephen 

Foster ca. 200 sanger, de fleste av dem ballader 

som "Beautiful Dreamer" og "Jeanie With the 

Light Brown Hair". Best kjent er han likevel for 

vitale minstrel-hits som "Camptown Races", 

"My Old Kentucky Home, Goodnight", "Old 

Folks at Home (Swanee River)" og nevnte "Oh! 

Susanna". Alle er med på den nye samleplaten 

utgitt til hans ære. 

Samleplate 

For første gang samles et utvalg av sangene 

hans på en cd der innspillingene reflekterer 

nivået på komposisjonene. Frem til nå har ikke 

etterkrigstidens popmusikere vært spesielt dyktige 

til å spre Fosters låter. Med mindre du har 

gjort et dypdykk i katalogene til The Beach Boys, 

The Byrds, Johnny Cash, Bob Dylan, Jerry Lee 

Lewis eller Roy Orbison – eller for den saks 

skyld smalere artister som Taj Mahal, Kate 

McGarrigle eller Peter Stampfel, som alle har 

tolket Foster, har du neppe blitt eksponert for 

interessante Foster-innspillinger i rock and roll-

alderen. Og, når sant skal sies, har også over halvparten av de ovennevnte 

slurvet i avleveringen. Det samme kan ikke sies om utøverne på 

Beautiful Dreamer, som gjør samlingen til mer enn et betydningsfullt historisk 

dokument. 

Likevel lykkes ikke alle her heller, og det er særlig i de raske numrene 

artistene kommer til kort, med et verdifullt unntak av BR5-49s "Don't 

Bet Money on the Shanghai". I balladene, derimot, som i utstrakt grad 

dominerer plata, stemmer det meste, og gir dermed et megetsigende 

bilde av melodikeren Stephen Foster. 

Mer intim enn Orbison 

Skiva begynner med The Mavericks-frontmann Raul Malos romantiske 

bearbeiding av tittellåta, som er mer intim enn Roy Orbisons versjon fra 

1963 våger å bli. Tre andre Nashville-sangere gjør seg også fortjent til 

en plass: Judith Edelman, Beth Nielsen Chapman og Suzy Bogguss 

finner skjønnhet i hver sin ukjente kjærlighetshymne. Ingen av dem verdensnavn. 

Anonymiteten er et middel for å fremheve bakmannen. 

Roger McGuinns dinglende tolvstrenger og Ron Sexsmiths sørgmodige 

sull er lett gjenkjennelig, men det er ikke de som setter de dypeste 

sporene. Med slitne stemmebånd ruglete som sandpapir, tar Alvin 

Youngblood Hart, John Prine og Mavis Staples Fosters musikk til et land 

som ennå ikke var oppdaget på komponistens tid. Vokalprestasjonene 

rører seg innenfor et blues-, folk- og gospelterritorium han neppe kan 

ha siktet mot. Men treffer, det gjør Foster og hans tjenere likevel. 

Autentisk gjengivelse er med andre ord intet mål. Brorparten av de 

18 sporene fremtrer som subtile anakronismer, overlevninger fra en tapt 

tid. Ikke bare er de fleste instrumentene oppfunnet flere tiår etter 

Fosters død, men et par av dem er til og med for utdødde å regne i dag, 

noe som understreker hvor antikk, i hvert fall i popsammenheng, Foster 

er. I tillegg legger stemmene seg på kjent grunn og rører aldri ved den 

kraftanstrengende, overtydelige vokalformen som dominerte vår mikrofonløse 

fortid. Uansett føles det som om essensen av Foster fanges, i det 

minste den romantiske og nostalgiske siden av ham. 

Popkomponist 

Men hvorfor er han så den viktigste komponisten i pop? Vel, først og 

fremst fordi han er grunnfjellet; han er den første. Musikken hans kan 

spores i et enormt antall sanger skrevet i forrige århundre. Alle fra 

Berlin, Porter og Gershwin til Bacharach, Dylan og Newman, skylder 

Foster sin ene pianohånd. 

Grunnfjell eller ei, som privatperson gikk det med Foster som med 

mang en kunstner både før og etter ham. I Ken Emersons biografi Doo- 

Dah! fremkommer det at han var en beskjeden mann med et ubeskjedent 

forhold til alkohol. Et problem han skal ha slitt med siden 1852, og 

som sannsynligvis var hovedårsaken til at han ble skilt fra kone og barn 

på midten av 1850-tallet, etter bare fem års ekteskap. Likevel, med unntak 

av en kort periode rett etter skilsmissen, fortsatte han å produsere 

nytt materiale helt til det siste. 

I 1860 flyttet Stephen Foster til New York. Musikken hans var på 

denne tiden i utakt med de stadig mer populære krigerske marsjene 

som skulle akkopagnere den kommende borgerkrigen. Som en lutfattig 

og halvveis glemt alkoholiker 

kvernet han ut sanger 

mot ubetydelige summer; 

de fleste av dem parenteser, 

noen av dem mesterverk, 

blant annet 

"Beautiful Dreamer". 

Stephen Foster døde i 

1864, 37 år gammel, etter 

å ha kollapset på et lugubert 

hotellrom på 

Manhattan. Han hadde 38 

cent i lommen.

Plateanmeldelser: 

Blått & rått av Håkon Rognlien 

Bernard Allison: Higher Power 

CD, RUF 1101 

Luther Allisons sønn, Bernard med sin 6 CD, så 

vidt jeg kjenner til. Streit, funky og rocka. Et tett 

og swingende lag drar i gang med freskt fraspark 

fra første strofe, og setter vel på den 

måten en standard for et album som på alle 

måter er veldig greit, men lite mer. Han er en 

dyktig gitarist, han synger bra, men jeg savner 

det lille ekstra, det som får deg til å føle nerven, 

føle intensiteten, desperasjonen, gleden..., ja du 

skjønner. Synes dette blir mer "bra" enn stort, 

men det skal ikke ta fra Bernard Allison og hans 

band at de er hardt arbeidende gledesspredere. 

Og selvsagt inneholder skiva gode låter, ja 

egentlig bare gode låter, egentlig, men få som 

virkelig sitter. Men jeg liker "Too cool" som holder 

presset oppe, som har fiffig arrangement og 

røft gitarspill, og jeg flyter gjerne med på "Time 

flies by" med sin lekende stil og relativt heftige 

bassgang. Her har bassisten, Jassen Wilber, litt 

av hvert å henge fingrene i under veis, ja. 

Og selvsagt er de programforpliktet til å hive 

med et par saftige ballader, og jeg kan ikke for 

det; jeg bare digger de klisne greiene! 

Lydmessig også solid, så vi kan trygt konkludere 

med at dette er et gjennomført og godt 

album, dog uten de helt store øyeblikkene. 

Buddy Guy: I was walking 

through the woods 

MCA Heavy vinyl (180g), MCA-11165 

Her er vi med en relativt ung George "Buddy" 

Guy i hans periode med Chess, med innspillinger 

fra perioden rundt 1960. Allerede på dette 

tidspunkt har han begynt uttømringen av sin 

særdeles dynamiske og intense sang og spillestil, 

hans enorme tilstedeværelse er åpenbar 

allerede på disse nydelige innspillingene fra 

Chicago. Låtutvalget er basert på Buddy Guys 

eget materiale, samt allestedsnærværende Willie 

Dixons. Alle som har et forhold til Buddy Guy, vil 

også like denne skiva. Rett nok føler jeg at 

62 

2/2005 

denne ufattelige artisten har hatt jevn stigning 

hele sin etter hvert avsindig lange karriere, og at 

hans siste skive "Blues singer" muligens er den 

beste. Hittil! Men denne her er også en fantasisk 

opplevelse. Ikke minst fordi den har et 

autentisk lydbilde fra en svunnen tid, og at brødrene 

Chess hadde greie på jobben sin viser 

denne skiva med all mulig tydelighet. Det er og 

blir en aha-opplevelse å høre slike innspillinger 

på en god platespiller og bruk gjerne rørutstyr i 

tillegg. Denne skiva ble originalt utgitt på Chess 

(CH-409) under tittelen "First time I met the 

blues", og fikk strålende kritikker. Den blir regnet 

som en av bluesens milepæler, og har tjent 

som sterk inspirasjon for en hel generasjon av 

bluesmusikere, so f. eks Eric Clapton og Jimi 

Hendrix. Vi snakker musikkhistorie her! 

Plata er sterkt anbefalt! 

The London Howlin’ Wolf 

Sessions 

Chess 180g Vinyl, CH-60008 

Ta Eric Clapton, Steve Winwood, Bill Wyman, 

Charlie Watts, suppler dette laget med noen 

dyktige studiomusikere ved behov, og topp kaka 

med Howlin Wolf. Sett dem i Olympic Studio i 

London, og før du vet ordet av det, har du 

denne kanonskiva. Året må vel ha vært rundt 

1970 (?)(coveret er usedvanlig lite informativt), 

nettopp på det tidspunkt da engelske musikere 

for alvor viste sin nesegruse beundring for de 

store bluesmusikerne, hvorav en altså var den 

nær ubeskrivelige vokalkjempen Howlin Wolf. 

Stjernelaget pløyer gjennom 13 velkjente blueslåter 

etter beste evne, (de fleste låtene er 

Chester Burnetts (aka Howlin Wolf) egne, eller 

Willy Dixons komposisjoner). Og evnen er det 

lite å si på, for å si det sånn. På den annen side 

er det tydelig at dette ikke er veldig innøvd, ikke 

alle låtene sitter like spikrede. Men for et liv! 

Her skinner det tydelig gjennom at alle bare 

koser seg til det ekstreme, og lyden på innspillingen 

er også upåklagelig på denne nydelige 

vinylskiva. Det er luftig og fint, dynamisk og heftig, 

det er bare å nyte, bare å lære en gang for 

alle hvilken særegen og rå vokalist Howlin Wolf 

var. Hva mer kan jeg si? Du finner denne og de 

to andre vinylskivene på www.vivante.co.uk og 

da vet du det du trenger... 

Jimmy D. Lane with Duoble 

Trouble: It’s time 

Analogue Productions Originals, 180g 

vinyl, 45 rpm, APO 2020

Jimmy D. Lane har røtter. Sønn av legenden 

Jimmy Rogers, også en av Chess-periodens 

store. Jimmy startet sin karriere i farens band, 

men hans inspirasjon fra Jimi Hendrix og Stevie 

Ray Vaughan bragte ham videre da faren døde i 

1997. Jimmy D. Lane er også lydfrik, noe som 

har ført ham til APO, som har god lyd som varemerke. 

Allerede i 1993 spilte han inn skiva 

"Bluebird" i lag med faren, en av de første rene 

bluesskiver som var en dedikert audiofil utgivelse. 

Vi kan da også fastslå at lyden på denne 

skiva (eller skal vi si disse, vi snakker nemlig om 

et dobbelt album, ettersom de må snurres med 

45 omdreininger pr minutt) er fabelaktig. I motsetning 

til de ovenstående platene er denne veldig 

moderne i klangen, den har fylde, punch og 

fraspark så det virkelig holder, sounden er faktisk 

ikke veldig ulik det beste av Double Troubles 

innspillinger med Stevie Ray Vaughan.. Men selv 

om Jimmy D. Lane er en fryktelig god gitarist, 

når han nok salig’ Vaughan bare om lag opp til 

sokkeholderne, er jeg redd. På den annen side 

forhindrer ikke dette faktum denne skiva i å 

være herlig fra start til mål. Det swinger, det driver, 

det trøkker, og lever. Sånne skiver får jeg 

bare ikke nok av! 

En liten kuriositet er at rekkefølgen på låtene 

er fullstendig feil på platecoveret, noe som 

resulterte i at de har lagt med en liten lapp som 

forteller den korrekte rekkefølgen. Mye rart i 

musikkbransjen! 

Ayreon: The human equation 

CD, InsideOut, 6 93723 60702 3 

Dette er virkelig IKKE ei blues-skive. Men den er 

så inni helvete rå, at jeg kunne bare ikke la 

være å omtale den. Ayreon lyder egentlig navnet 

Arjen Lucassen, er hollender og står så å si 

alene bak dette fantastiske produktet. Dette er 

et helt konsept, på linje med Pink Floyds The 

Wall, for eksempel, musikken er storslått, ekstremt 

dyktig skrevet, produsert og framført, og 

med en herlig, tight og stein tøff lydgjengivelse. 

I tillegg til at dette altså er en dobbel cd, medfølger 

også en DVD der artistene, historien og 

en del annet bonusmatriale følger med. 

Ideen her er historien om en mann som blir 

hardt skadd i en bilulykke, han ligger i koma på 

sykehus, og vi blir deltagere i hans indre liv, og 

livet rundt ham. Kona, venner, familie er til 

stede, side om side med en rekke følelser som 

strømmer ut fra den skaddes traumatiserte hjerne. 

Og det blir en musikalsk reise utenom det 

normale. Inspirasjonene stammer helt fra barokken 

opp til vår egen tid, vi kan kjenne igjen 

mange store band og store komponister både 

her og der, men dette blir aldri plagierende i stilen. 

Suggererende og medrivende, derimot! 

Denne skiva kan, og må! spilles igjen og igjen, 

stadig dukker det opp nye detaljer, ny og dypere 

forståelse av handling og musikalsk språk. Dette 

tangerer det geniale, det river i sjela, det trøkker 

vanvittig, det swinger intenst, det engasjerer og 

involverer enormt, og det profiterer virkelig på å 

spille sykt høyt! 

Her blir superlativene bare endeløse, jeg får 

bare runde av med å hevde at dette mye mulig 

er den endelige prog-skiva. Jeg har i alle fall 

ikke hørt noen som er i nærheten!

DVD Multikanal: 

Don´t give up! 

Det er noe som skjer når det visuelle og det auditive smelter 

sammen til en ny opplevelse. For min egen del har 

dette handlet om modning. Jeg innrømmer det: Jeg liker 

musikk i masse kanaler. Og med bilder til! 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

Jeg kan fortsatt huske magien da jeg første 

gangen opplevde stereo i hodetelefoner enn 

gang tidlig på syttitallet. En sjelsettende opplevelse! 

Musikken fylte hele hodet og ble en 

del av meg. Jeg kan også huske første gang jeg 

hørte et virkelig high-end lydanlegg. Et rom med 

dempet belysning, lukkede øyne og et vel av 

musikalske detaljer gjengitt med perspektiv og 

musikalitet. Hele nervesystemet ble koblet på og 

jeg opplevde musikk som jeg aldri før hadde gjort 

det. En krystallklar gjengivelse med et nærvær og 

intensitet jeg ikke trodde det var mulig å oppnå 

utenfor konsertlokalet. Dessverre går det lenge 

mellom hver gang slike grensesprengende opplevelser 

oppstår. Men det skjer altså noe når 

impulser kobles. 

Mange Fidelity lesere ønsker vel egentlig 5.1 

og dvd dit pepperen gror og oppfatter hele konseptet 

som en avsporing. Dem om det! I samme 

åndedrag minner jeg om treski og Bokløv. For det 

skjer noe når teknologien utvikler seg – og ikke 

minst når impulser kobles. Jeg har hørt og sett 

mange 5.1 musikk DvDer opp gjennom tiden 

uten å bli bergtatt. At mediet har livets rett har 

jeg imidlertid aldri vært i tvil om. På film er 5.1 

uovertruffent men 5.1 kan også gi flotte musikkopplevelser 

dersom en aksepterer at andre regler 

gjelder... 

Historiens sus! 

De av oss som er gamle nok husker sikkert fortsatt 

da satellittene kom og MtV ble en like naturlig 

del av dagliglivet som Radio Luxemburg var 

for seksti- og syttitallets ungdommer. Med MtV 

kom også det visuelle musikkutrykket. Selv om 

Bob Dylan av mange regnes som skaperen av 

den første konseptuelle musikkvideoen med 

"Subterranean Homesick Blues" fra Penneebakers 

legendariske film "Don`t look back", var det først 

med MtV at musikkvideoene virkelig ble utviklet 

til kunstart. Med på lasset fulgte naturligvis en 

mengde fullstendig uinteressante musikkvideoerbåde 

visuelt og musikalsk. 

Peter Gabriel er en av de store i rocken – både 

som medlem av Genesis og som soloartist. Med 

MtV og satellittene fikk han en helt ny arena å 

eksponere sitt multitalent. Genesis var et av de 

store effektbandene – og i videoruta kunne effektene 

utvikles og fornyes. På sin siste DvD "Play 

the videos" har han samlet de fleste av sine videoproduksjoner 

de siste 25 år. Alle sporene på DvD 

er pusset opp visuelt og har også fått ny 5.1 lydmiks 

av Daniel Lanois og Richard Chappell. 

Resultatet er en formidabel tidsreise som både 

dokumenterer Peter Gabriels format som multikunstner 

– men også videomediets utvikling som 

kanal. Peter Gabriel har alltid forsøkt å flytte 

grenser og i denne samlingen dokumenterer han 

sin rolle som en av de viktigste trendsetterne og 

veiviserne som har utviklet musikkvideoens 

uttrykksform. En av grunnenne til at han har lykkes 

er hans perfeksjonistiske grunnholdning – 

hvor det ikke finnes rom for å fire på kvalitet. 

Dette gjelder både musikalsk og visuelt. Derfor 

kommer de legendariske sangene og musikkvideoene 

på rekke og rad. "Sledgehammer", "Don`t 

give up", "Shock the monkey", "Solsbury Hill" 

og mange flere demonstrerer både hva et godt 

surroundanlegg og en god plasmaskjerm kan by 

på av sanselige opplevelser. Både lyden og bildet 

er svært bra og DvDen er en nytelse både å se og 

å lytte til. 

Det perfekte av det perfekte 

DvDen "The Last Waltz" med the Band både var

og er et høydepunkt. For meg satt Peter 

Gabriels "Growing up live" en ny standard. 

DvDen er et konsertopptak fra Milano innspilt i 

mai 2003. Konsertopptak har etter min mening 

en tendens til å bli kjedelig og statiske – så ikke 

her. Peter Gabriel perfeksjonisme bidrar åpenbart 

til at konserten oser av kvalitet både visuelt 

og musikalsk. Einstein har en gang hevdet at 

"ting skal gjøres så enkelt som mulig – men 

ikke enklere". Jeg tror utsagnet også gjelder 

kunstneriske uttrykksformer. Forenkling og minimalisme 

krever at den grunnleggende ideen er 

god nok. Når ideene får plass – og virkemidlene 

underbygger ideen – fungerer det. Ofte lar artistene 

virkemidlene overdøve ideen – rett og slett 

fordi ideene er for dårlige. 

På "Live Growing Up" har Peter Gabriel 

skapt en nesten perfekt balanse mellom en 

enkel scenedesign – og enkle virkemidler. 

Virkemidlene tillates aldri å overdøve budskapet 

i sangene eller bandet som fremfører musikken. 

Lyden på DvDen er utrolig bra og den visuelle 

produksjonen er noe av det mest sofistikerte jeg 

kan huske å ha sett. Peter Gabriel har utstråling 

og et ubestridt musikalsk talent. På DvDen 

fremfører han i alt 17 sanger hvor av minst 

halvparten må karakteriseres som legendariske. 

Det er et lite paradoks at det anlegget jeg hørte 

denne DvDen på første gang er beheftet med 

betydelige svakheter rent lydmessig. Likevel var 

totalopplevelsen fantastisk og jeg følte ikke på 

noe tidspunkt at fraværet av perfekt lyd var 

ødeleggende for helhetsinntrykket. 

Kombinasjonen av de visuelle inntrykkene og 

lyden skapte på en måte en ny helhet. 

Det viktigste av det viktige 

Så kan en jo spørre seg om hva opplevelsen da 

Peter Gabriels berømte lydstudio. 

egentlig handler om. Er det lyden eller bildet 

som kommuniserer sterkest. Hørte jeg på 

musikk eller så jeg på tv. For meg blir spørsmålet 

på mange måter irrelevant. Peter Gabriels 

"Live Growing up" skapte en flott opplevelse 

jeg ikke ville vært for uten. Hans samling av 

videoer på "Play" formidler både en musikalsk 

og visuell tidsreise med ubestridte kvaliteter På 

mange måter blir det et paradoks. Avstanden fra 

et lytterom i dempet belysning til Peter Gabriel i 

full musikalsk og visuell utfoldelse er stor. 

Likevel handler det om det samme. Begge 

uttrykksformer har sin verdi og formidler musikk 

på musikkens premisser. Det er få av oss som 

går på konsert og som vil hevde at det visuelle 

er uten betydning. Det å slå seg ned foran det 

blodtrimmede audiofile anlegget i mørklagt rom 

kan sammenlignes med å gå på rockekonsert i 

mørklagt sal uten lys på scenen. Men også det 

fungerer på sine premisser. For meg er svaret 

veldig enkelt: Ja takk – jeg ønsker meg begge 

deler. Men alt til sitt bruk og alt til sin tid. Nyt 

musikken og livet. Det er for kort til surmulende 

diskusjoner om 5.1 eller stereo. Noen purister vil 

fortsatt sitte foran husguden og febrilsk bytte 

kabler og annet krimskrams for å få frem siste 

nyanse av Radka Toneffs klirrende basstrommeskinn 

på "Fairytales". Min anbefaling er å lytte 

til musikken! Da er Peter Gabriel på CD eller 

DvD et godt alternativ både i 2 eller 5, 6 eller 7 

kanaler – med eller uten bilde. Den som kan 

høre kan høre, den som kan se kan se. Sansene 

er til for å brukes! 

2/2005 

65

Livet er for kort for dårlig lyd – del 2 

Budsjettalternativet 

av Anders Rosness 

66 2/2005

Vi fortsetter jakten på det 

“perfekte” budsjettanlegget 

med 3 nye komponenter. 

Vil noen av disse danke ut 

våre referanser? 

Budsjettrefereansen 

Thule Audio Spirit IA60 forsterker – 

kr. 4998,- 

Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller – 

kr.2998,- 

Høyttalere 

Patos B-400 høyttalere – 

kr. 5300,- per par 

Tilbehør 

Tara Labs Prism Omni III 2x3m – 

kr. 1298,- 

VM Acoustics Black Foot 5 stand – 

kr. 698,- par 

Utfordrerne 

Marantz PM 7200 KI Signature forsterker 

kr. 8995,- 

Marantz CD 5400 OSE CD spiller 

kr. 3995.- 

Audio Pro Qube 

kr. 3960,- per par 

Audio Pro Qube: 

En annerledes 

høyttaler 

Tradisjon og tilbakeblikk vil nok prege 

2005. Derfor passer det jo fint å starte 

2005 med en test og et gjenhør med et 

svensk hi-fi produkt som en gang var et 

alternativ til alle konvensjonelt bygde 

høyttalere. Vil Patos Basic B-300 kunne 

trues av disse ukonvensjonelle og billige 

svenskene? 

Litt historie 

Audio Pro Qube bygger på noe de gråhårede av oss vil huske som 

det omni akustiske prisnsipp eller enda mer populært rundstrålehøyttalere, 

markedsført under merkenavnet Carlsson med stor suksess i 

Skandinavia for snaue 30 år siden. Best husker jeg OA 50, som av 

utseende minner en god del om testobjektet. Merkelig nok nevnes 

ikke verken Carlsson eller omni akustikk med et ord i høyttalerens 

manual. Omni akustisk eller rundstråling innebar at høyttalerne i 

større grad enn vanlige høyttalere tar i bruk omgivelsene som mekanisk 

akustisk hjelpemiddel, rett og slett ved større spredning fra elementene. 

Motsetningen er direkte strålende – som dermed betegner 

så godt som alle høyttalere som vi finner i dagens marked. Som en 

fotnote kan nevnes at Bose var den største produsenten som satset 

på systemet, men deres mest kjente løsninger (Model 901) forsvant 

for mange år siden. De har ingen omni akustiske høyttalere på programmet 

lengre. 

Unike reflekterende Qube 

Denne høyttaleren bærer sitt navn med rette – den er i realiteten en 

litt stor terning i sort pianolakk med sort grill asymmetrisk montert 

rundt hele toppen av terningen. Den ene siden bærer et Audio Pro 

merke, og utgjør dermed fronten. Qube er en bassreflekshøyttaler 

med port i bunnen. Det følger for øvrig med en skumgummiplugg for 

en tuning av bassresponsen – beskrevet som litt mer utstakt og jevnt 

fallende ved bruk av pluggen. Høyttaleren kommer med relativt høye 

og ganske stive gummipyramider med dobbel funksjon, de sørger for 

en ønsket avstand til gulvet samt en viss akustisk avkopling. 

Høyttaleren er to-veis med en oppadrettet 5 1/4 toms mellomtone 

og en toms diskant med soft dome, begge plassert på en skrå baffel. 

Lyden blir dermed kastet like mye oppover som framover, og energien 

fra elementene vil reflekteres fra omgivende vegger og taket. 

Elementene er magnetisk avskjermet og anbefales forsterkere 

mellom 25 og 125 Watt. Med en følsomhet på 87 dB 1W/1m og 8 

ohms last skiller de seg ikke mye fra mengden. Delefrekvensen ligger 

derimot helt oppe på 4200 Hz, noe som i utgangspunktet strekker 

kravene langt for bass/mellomtone elementet. 

Lyden 

Det følger med to manualer til denne høyttaleren, men jeg vil anbefale 

at man nøyer seg med å følge anvisningene i den som har bilde 

av Qube utenpå. Her står det riktignok minimalt, men plasseringsforslagene 

er de viktigste, og de kommer godt fram av tegningene. 

Forslagene omfatter eksempler på to kanal og hjemmekino oppsett. I 

to-kanals oppsett anbefales plassering mot vegg, langt ut til sidene, 

2/2005 

67

og helst ut i hjørnet av rommet. Det samsvarer 

godt med mine erfaringer – høyttalerne trenger 

hjelp av omgivelsene for å yte sitt beste – som 

alle andre. På ett punkt avviker de dog fra 

mange andre i prisklassen – Qube lyder ikke bra 

ut fra veggen – de må stå mot bakvegg. 

I min stue ble det dermed vanskelig å finne 

en optimal plassering – Patos og alle andre 

høyttalere er frittstående plassert. Ganske fort 

ble det dog klart at disse høyttalerne ikke var 

noen lydmessig konkurrent til Patos B-300 – for 

å foregripe en konklusjon som de fleste kanskje 

allerede har gjettet. I utgangspunktet lød de alt 

for lyst og spinkelt, og selv etter lang innspilling 

led de av en litt for rå gjengivelse. Med Marantz 

forsterker og CD-spiller spilte de relativt høyt, 

men alt i alt ikke bedre enn forventet til prisen. 

Dessuten viste de stor effekthunger, og 

Marantz-forsterkeren hadde nok å dra på selv i 

klasse AB (95W RMS). 

Men Qubene viste seg å ha kvaliteter – men 

jeg måtte ta dem med til kjæresten min for å få 

dem fram. Her bød det seg muligheter for 

eksperimentering, så hele anlegget ble flyttet 

ned i jula. Ved å få høyttalerne inn mot veggen 

Tøff konkurranse 

Mestrene fra forrige nummer, Thule Spirit IA 60 

og Cambridge Azur CD 640C har virkelig sprudlet 

i heimen de siste månedene. Lyden har satt 

seg skikkelig, og som beskrevet i forrige nummer 

(kan fremdeles bestilles og ettersendes!) 

byr de på spilleglede i imponerende mengde til 

prisen. Lyden av kombinasjonen med de norske 

Patos B-300 har vist seg konsistent over tid, og 

gir sitt bidrag til friskhet samt et utbredt frekvensområde 

uten alt for store tap av detaljer. 

Det gir virkelig musikkglede på høyt nivå selv 

for en bortskjemt lytter. I denne testen legger vi 

litt mer penger på bordet for elektronikken – vil 

det ta oss enda høyere? 

Den største overraskelsen i budsjettserien så 

langt har vært den usedvanlig rimelige og velspillende 

CD avtasteren fra Cambridge. Et annet 

68 

åpnet den litt trange gjengivelsen seg, og 

mellomregisteret kom bedre til sin rett. Best låt 

de som på tegningen – ut mot hjørnene av 

rommet. Det forbedret frekvensgangen subjektivt, 

og lydbildet ekspanderte. Det påståes at 

lyden fra reflekterende høyttalere påvirkes mindre 

av plassering og at lytteren kan bevege seg 

rundt uten at frekvensgangen påvirkes i særlig 

grad. Det er en sannhet med modifikasjoner. 

Den optimale frekvensgang for denne høyttaleren 

fant man kun noen få steder i rommet etter 

min erfaring. Størrelsen på lydbildet var det derimot 

lite å utsette på – og større verk var mer 

vellykket enn de mindre. 

Kanskje heller ingen bombe: det var i hjemmekino 

oppsettet at Audio Pro Qube viste sine 

beste sider. Etter å ha jobbet intensivt med dem 

i musikkanlegget fungerte de fra første scene til 

film. Litt pussig så det dog ut med tre "subwoofere", 

men lyden var det lite å utsette på! Aller 

best var de som bakhøyttalere. Selv plassert bak 

en stol var det lite å utsette på frekvensgang i 

toppen, og lydbildets størrelse var direkte imponerende 

i forhold til mine konvensjonelle KEF 

høyttalere. 

sted i nummeret kan du derfor lese hvordan den 

klarte seg i forhold til konkurrenter i helt andre 

prisklassen – vi måtte "bare" ta en "reality 

check". Resultatet ble en bekreftelse på at vi er 

inne i en deflasjonsperiode når det gjelder lyd – 

man får stadig mer for færre penger. Selv om 

man får litt ekstra for 

enda mer penger, er vi 

redd mange historiske 

toppspillere i høye prisklasser 

bli truet av billige 

digitale nykomlinger 

fra små produsenter. 

Hvis du er bekymret for 

noe slikt er det bare å 

deponere 3000 kr eller 

litt mer hos nærmeste 

forhandler! 

CD 5400 OSE burde 

ha alle forutsetninger 

for å slå sin billigere 

konkurrent. Special 

Edition modellene til hifi 

guru Ishiwata har nettopp 

fått ry på seg å 

gjøre rent bord i budsjettklassen. 

Da jeg 

intervjuet ham for Audio 

tilbake i år 2000 spurte 

jeg ham hvilke lydmessige 

kjennetegn et KI 

Konklusjon 

Det var kanskje litt naivt å tro at disse rimelige 

svenskene skulle kunne ta opp hansken mot 

Patos B-300 i et optimalt hi-fi oppsett. Den 

reflekterte lydgjengivelsen er uansett pussig, 

akkurat slik jeg husket den fra hine hårde dager. 

Den kan ikke hamle opp med en nøytral, rask 

og ganske nøyaktig lydgiver som vår foreløpige 

testfavoritt i budsjettklassen. 

Audio Pro Qube vil derimot finne sine tilhengere 

blant alle som tenker plassering først. Hvis 

du derimot ønsker usynlig lyd, og må plassere 

høyttalere i hjørnene i stua, da skal du slite for 

å finne høyttalere som fungerer bedre. Dette er 

nemlig den verst tenkelige plassering for konvensjonelle 

stereo høyttalere – men den optimale 

for Audio Pro Qube. Er du på jakt etter 

gode bakhøyttalere som gjør lite av seg til 

hjemmekinoen er du også på sporet. Men pass 

for all del på å ha godt med effekt til Qube – 

her holder det ikke med en slapp hjemmekinoreceiver. 

Importør: Neby Hi-Fi Concept. 

Pris: kr. 3960,- 

Marantz PM 7200KI Signature Series /CD 5400 OSE 

Banzai – fra Ishiwata! 

De lydmessig tweakede 

forsterkerne og CD-spillerne 

fra Marantz scorer alltid godt i 

lyttetester. Spørsmålet er om 

Ken Ishiwata og hans kollegers 

polering er nok til å banke de 

tøffe konkurrentene i Fidelitys 

budsjettreferanseanlegg? 

2/2005 

Signature produkt skulle ha. Hans svar var: "En 

lydgjengivelse som får beinet til å gå, som setter 

musikken i høysetet." Spørsmålet foran denne 

testen ble derved ekstra interessant – det er jo 

nettopp produkter med slike egenskaper 

Marantz skal møte her!

Marantz CD 5400 OSE mot 

Cambridge Azur 640C 

Kjennetegnet på et OSE produkt er stort sett 

kun et enkelt merke på fronten, og et kabinett i 

kobber. Alle skruer viser seg også å være kobber 

– helt etter oppskriften for nedkjemping av 

magnetisme og utstråling. For CD spilleren er 

strømforsyning og OPamper i den analoge signalveien 

byttet. 

Det samme gjelder forsterkeren PM 7200 KI 

Signature, men siden den bærer guruens signatur, 

har man her gått mer drastisk til verks.: 

komponenter er byttet til bedre og dyrere kvaliteter 

– gjennom lyttetester er forbedringer 

utført av Ken Ishiwata selv – i 

hans eget referanseanlegg. Derfor følger 

det med forsterkeren et håndfast bevis – 

et sertifikat med familiesegl i pant på at 

dette produktet er skapt for å gjengi 

musikk i den aller reneste form. 

OSE spilleren ser ut til å være helt identisk 

med en standard CD5400; det er f.eks dens 

standard bruksanvisning som følger med spilleren. 

CD5400 er en god spiller i prisklassen til 

Cambridge. Dens lydmessige storebror burde 

dermed kunne utfordre den til en marginalt 

høyere pris - forskjellen er 1000 kr. 

Av utrustning vil man sikkert komme til å 

sette pris på både optisk og koaksial utgang, 

det samme som Cambridge CD-spilleren. 

Derimot ble jeg noe skuffet over en fast montert 

nettkabel. På den billige konkurrenten kan man 

selv velge nettkabel med standard stikk. Jeg 

synes nok at det burde vært mulig på en OSEspesifisert 

spiller. Riktignok skal den jo være ferdig 

tweaket – men Fidelitys lytterpanelerfaringer 

tilsier at det faktisk fins et forbedringspotensiale 

nettopp her. Betjeningen er ren plankekjøring – 

men vi setter pris på at man kan skru av displayet. 

Pitch kontroll i 12 trinn pluss/minus har 

vi derimot mer problemer med å forstå nytten 

av. Uansett – det får man med denne Marantz 

CD-spilleren. En liten tilleggsopplysning: 

Cambridge var flinkere til å avtaste slitte CDer 

enn Marantz. Jeg har et par slike, og her var 

Azur i toppskiktet av det jeg har testet. 

Forskjellene på de to eksemplarene kan dog 

være tilfeldig, selv om begge spillerene var nye 

ved starten av testen. 

Lyden av hi-fi og musikk 

Det er ingen overdrivelse å si at jeg var nysgjerrig 

da jeg første gang koplet opp CD 5400 OSE. 

Vil den levere 1000 kr med magi? 

Rett fra esken kunne den ikke leve opp til forventningene. 

Den fremsto som detaljert og tørr, 

men litt kjedelig i direkte AB-test med Azur 

640C. Lyden ble formidlet uten ekte entusiasme 

og glød, dette gjaldt nesten uansett musikktype. 

Etter hvert som tiden gikk endret dette seg 

sakte til det bedre. Etter tre uker med relativt 

mye spilling måtte den bare til pers. Et stort og 

luftig lydbilde avtegnet seg. Her var god utsikt 

inn til musikerne,, og rommet sto distinkt og 

klart fram med dybde og høyde. Tonalt var spillerne 

relativt like, men Marantz var analytisk der 

hvor Cambridge mer funklet. Oppløsningen i 

bassen var godkjent, men i sammenligning med 

Cambridge ga sistnevnte mer kjøtt på beinet. 

Det overrasket litt, siden det var en av områdene 

denne spilleren falt igjennom 

på i testen mot de dyre 

konkurrentene. Marantz på sin 

side er som sagt oppløst, men 

burde nok hatt enda mer tyngde 

og skyv for å forsvare prisforskjellen. 

Azur må rett og slett 

sies å ligge et par hakk foran - på ren entusiasme 

og fordi den tross alt er rimeligere. For slik 

forble stillingen også etter den siste lyttetesten; 

Marantz klarte aldri helt å komme opp på Azur 

640s spilleglede og lyttegledenivå. Uansett hvor 

mye vi spilte framsto Azur som den friskeste av 

de to – Marantz hørtes riktig ut – men dessverre, 

kjedeligere og mindre engasjerende i 

ABtester. Den ga et marginalt mer eksakt bilde 

av instrumentenes plassering og innbyrdes 

avstand, men instrumentenes klang og vokalistens 

innlevelse var det Cambridge bidro med 

2/2005 

69

den mest troverdige gjengivelsen av. Alt i alt er 

konklusjonen at Azur CD 640C fortsetter som 

budsjettreferanse, ikke minst i kraft av sin usedvanlig 

lave pris! 

Marantz PM 7200 KI Signature 

mot Thule Spirit IA60 

Den tøffeste dysten i denne runden skulle vise 

seg å bli mellom to svært gode forsterkere: 

Thule Spirit IA60 og Marantz PM 7200 KI 

Signature. Med effektangivelse på 60 kontra 

95W RMS per kanal i 8 ohm, har Marantz et lite 

forsprang. Den har dessuten full utrustning som 

konvensjonell japansk forsterker, pluss en trumf 

eller to i bakhånd: RIAA for platespiller samt 

mulighet for 25W ren klasse A drift. Jeg må 

med en gang innskyte at jeg ikke testet platespillerinngangen, 

jeg mangler rett og slett platespiller 

for tiden. Uansett er det godt å se en 

japansk produsent som unngår å eliminere 

denne kostnaden! 

I utgangspunktet er det stor forskjell på de to 

forsterkerne - også prismessig. Thule framstår 

som svært forenklet, mindre, men mer kompakt. 

Marantz er et par kg tyngre – Thule virker tyngst 

fordi den er mindre. Den er lekkert designet, og 

svært funksjonell. Man savner i grunn ingenting 

heller, selv om Marantz har mer å by på av 

utrustning. Den er på sin side meget konvensjonell 

og kanskje en litt gammeldags designet forsterker. 

Den er omfangsrik og veier 12,3 kg, 

men er ikke akkurat fylt til randen. 

Begge forsterkerene blir svært gode og 

varme, selvfølgelig særlig Marantz når den kjøres 

i ren klasse A. Begge forsterkerene bruker tid 

på å bli varme i trøya, og de lyder klart best 

etter ca. 30-45 min oppvarming. 

I testen av Thule brukte jeg headingen "lyden 

av lite". Jeg tilla høyttalerene og CD-spilleren 

det meste av skylda for den livaktige og rampete 

gjengivelsen anlegget byr på. Dette ble 

bekreftet ved bytte av forsterker i anlegget. 

Også med Marantz PM 7200 KIS lød det såre 

vitalt; den tar faktisk et enda fastere grep om 

høyttalermembranene enn Thule. Riktignok er 

kombinasjonen Thule og Patos B-300 rå i de 

nedre bassregioner, men kontrollen er det noen 

ganger så som så med. Derfor er det befriende 

med en forsterker som tar grep. Vi snakker dog 

heller ikke her om Krell KAV 400 nivå – men 

Marantz gjør en god jobb til en brøkdel av dens 

pris. 

Oppover i frekvens har Ken Ishiwata sørget 

for godt med detaljer og en generell ro og uberørthet 

som man kjenner fra tyngre forsterkere. 

Thule parerer med en svært god og subjektivt 

"rask" transientgjengivelse som gjør musikken 

livaktig og vital. Mikrodetaljer er Marantz sitt 

bord, med Thule er instrumentene i fokus, med 

Marantz fascineres man av nøyaktigheten i 

beskrivelsen av det musikalske evenement. En 

nyttig iaktagelse er at med Marantz ble de mindre 

ensembler, jazz og klassisk hentet fram fra 

plateskapet – sarte ting og hi-fi innspillinger. 

Med Thule var det rock, pop og de store verk – 

her var det ikke så nøye med innspillingen – 

nesten alt låter tøft med Thule i anlegget. 

70 

2/2005 

Kanskje ikke helt så korrekt som jeg oppfattet 

den i første testen – men definitivt tøft. Med 

Thule går det meste greit – her var det bare å 

pøse på – men noen ganger litt unyansert og 

mørkt i klangen, men aldri slitsomt. Marantz 

rydder opp i begrepene, og skinner med sin silkemyke 

gjengivelse. Thule har kanskje et lite 

moro filter innebygd allikevel – kanskje den går 

på en liten dose stereoider - men den blir tatt i 

lære av sin dyrere konkurrent når det gjelder 

detaljer og luftighet. 

Det ble altså "close race" i denne forsterkertesten. 

Etter mange timer og en del ekstraomganger 

vant Marantz til slutt på "golden goal". 

Det var klasse A muligheten som en sen nattetime 

fikk gåsehuden til å sprette på en stakkars 

anmelder. Riktignok øker prisen med fire tusen, 

men det kan forsvares med en større ro, bedre 

overblikk og en mer allround gjengivelse som 

nok enda flere vil kunne tiltales av. Slik virket 

det i hvert fall på min kjæreste – som lot seg 

forføre av Elvis Costello og Jack Johnson, et par 

glass vin og ren klasse A… 

Fra dette budsjettanlegget har vi 

plukket ut Marantz PM 7200 KI 

Signature som går videre til referanseanlegget. 

I neste blad kommer nye 

utfordrere. Følg med! 

(PS. Hvis du vil lese mer om Ken Ishiwata og 

hans produktfilosofi fins det et intervju med 

undertegnede i salige Audio nr. 55.) 

Oppsummering 

Det ble altså kun en utskiftning i referanseanlegget 

denne gangen. Undertegnede hadde nok 

trodd at CD-spilleren ville få det tøffest, i og 

med Marantz sitt ry som CD-spillerfabrikant. At 

PM 7200 KIS slo ut Thule med en svært knapp 

margin betyr at Spirit IA 60 gir svært mye forsterker 

for 5000 kr. Er det ditt budsjett kan du 

trygt avlevere summen – den er vel investert: 

musikk for hver krone. For egen del er det bare 

å si at hevnen kan bli søt: Før eller siden vil vi 

teste IA 100 – og da vipper kanskje pendelen 

den andre veien? 

Følg med i Fidelity – og husk – livet er for 

kort for dårlig lyd! 

Importør: Neby Hi-Fi Concept 

Pris: CD-spiller - kr. 3995,forsterker 

- kr. 8995,-

Audio-frikernes drømmeanlegg: Roy Ervin Solstad 

Ervins brev til 

audiofilisterne 

Det var den ultimate lytteopplevelse. 

Lykkelig og nærmest i 

ørska over lytteinntrykkene 

løftet jeg hodet. Foran meg 

stod mirakelet, en Philips ghettoblaster 

1984-modell med 

avtagbare høyttalere. 

Faktisk var det skolebussen sin skyld at jeg 

ble audiofil. For da jeg begynte på ungdomsskolen 

hjemme i Sandefjord og måtte 

ta buss til skolen i byen, hadde vi alltid en 

halvtime å vente fra bussen ankom buss-stasjonen 

til neste buss gikk videre hjem. Og rett ved 

buss-stasjonen befant det seg et lite krypinn av 

et butikklokale. Der stod et par Quad ESL-63 

med en prislapp på 25.000 kroner paret (det er 

jeg nesten helt sikker på), og en lyd fra himmelen. 

Det var 1982, og hifiverden lå for våre føtter. 

Hadde vi bare hatt penger. 

72 

av Roy Ervin 

Solstad 

September 2002: 

TNT Flexy-table og Acoustic Energy-høyttalere. 

2/2005 

Men jeg var dessverre bare 12 år. Så da jeg 

bokstavelig talt ble velsignet på både den ene 

og den andre måten en søndag i mai 1984, 

kunne det ikke bli mandag fort nok. Bare halvparten 

så rik, og med et sølvgrått bærbart beist 

under armen, var resten av livet sikret. 

Verdensmester i hifi 

19 år gammel kom en kvinne inn i mitt liv. Med 

seg hadde hun et Fisher-anlegg, jeg ærlig talt 

ikke hadde lyst å bli sett i samme fylke som. Det 

stod Studio Standard på anlegget, men jeg har 

til gode å se det studioet som reklamerer for at 

de spiller inn plater på Fisher-utstyr. 

Valget var enkelt, enten måtte anlegget eller 

jeg ut. Hun valgte anlegget – ut altså. 

Og med lomma full av penger – hennes for 

det meste, gikk ferden til hifi-butikkene i 

Stavanger. Vi bodde i Rogaland. 

Jeg hadde abonnert på What Hi-Fi? i et par 

år, og var derfor verdensmester i hifi. I hvert fall 

trodde jeg det. Resultatet ble at det blinkende 

uvesenet kalt Fisher, ble erstattet med en 

Audiolab 8000A forsterker, en Rotel RCD- 

965BX CD-spiller og Epos ES-14 høyttalere. 

Lyden strålte om mulig enda kraftigere enn 

lysene i det gamle anlegget hun hadde hatt. 

I og med at Fisher-anlegget ble solgt til en fyr 

i Rogaland, så tok jeg veien ut av fylket, mens 

det nye anlegget og hun ble igjen. 

Uten like mye penger, rasket jeg med meg 

1987: Noen kaller tenårene et midlertidig, dog 

langvarig, illebefinnende. Ghettoblasteren anno-84 

noe billig fra NAD og Celestion før ferden gikk 

videre. 

Det var i 1993, og i løpet av de neste ti årene 

byttet jeg ut elektronikken først med Arcam, så 

med Vincent, mens høyttalerne ble byttet ut 

med et par Acoustic Energy AE 509. 

Nynorsk tips 

Problemet var at jeg ikke ble helt fornøyd. Jeg 

manglet fylde i lyden, og bassen på de engelske 

høyttalerne løsnet først på lyttenivåer som ville 

gjort familierådgivning til et hett tema. 

Hjelpen kom fra Stadt, eller i hvert fall der 

omkring. Arve Åheim, ikke helt ukjent hifi-skribent, 

hadde jeg møtt en forsommerdag midt på 

90-tallet, og i stua hans oppdaget jeg at det var 

flere enn meg som hadde dilla.(Se også artikkel 

av Åheim på musikksidene) Forskjellen var at 

det så ut som Arve hadde penger også. 

Jeg sendte ham en e-post. 

Svaret kom kjapt. 

– Et brennhett tips er Magnepan, skrev han. 

Dessverre mente han at jeg burde gå for en 

av de dyreste modellene. Budsjettet mitt var 

15.000, så den nest billigste ble kjøpt. Uhørt, 

men med bytterett i tilfelle det skulle bli helbom. 

Men sånn er det å skulle kjøpe hifi når man 

er bosatt i Finnmark. Før Norwegian begynte å 

fly til Alta, kostet det bortimot en brukt Dynamic 

Precision DAC å komme seg til hovedstaden. 

Fra det øyeblikket jeg koblet opp Magnepan 

MG 12-høyttalerne var jeg solgt, og langt bak i 

hodet ble minnene om lyden fra Quad ESL hentet 

fram. Borte var følelsen av å få musikken 

servert på boks. Noen retur sørover for de svarte 

flakene kona vurderte å bruke som oppslagstavler 

ble aldri aktuelt. 

– Dette kan jeg leve med lenge, sa jeg til 

kona. 

Det er ikke pent å lyve, men det ble gjort i 

god tro. 

Dr. Livingston I presume 

Åheim hadde nemlig også begynt å dumpe små 

tips om rørutstyr, et område av hifiverdenen jeg 

ikke hadde utforsket. Men Åheim var Dr. 

Livingston, og jeg var i ferd med å bli Stanley. 

Ett eller annet sted i rørenes uutforskede jungler

kom vi til å møtes. 

Så etter å ha brukt en dag i diverse hifibutikker, 

ikke minst til den som skryter av å ha Hifi- 

Norges lengste heistur, ble jeg fristet til å prøve 

rør selv. 

Jeg nøyde meg ikke med ett rør. Det var rør 

nok til å holde en middels gymsal oppvarmet 

midtvinters – i Finnmark. 

Ikke nok med at to amerikanske rørmonoblokker 

produsert i Kina med totalt 14 rør ble 

bestilt. Inn kom også en kinesisk rørforforsterker 

og en ditto rørbestykket sacd-spiller fra 

Consonance. 

Jeg var frelst, og var rede til å møte Åheim 

med frasen "Dr. Livingston I presume". Andre 

som med hell har byttet til rør, skjønner helt sikkert 

hva jeg mener. Dette var ordentlig. Et flygel 

hørtes ut som et flygel, og stemmer fikk en helt 

annen pondus enn tidligere. 

“Rør herfra til evigheten” sverget jeg med 

patos på et hifi-nettsted sist vinter. Det er mulig 

jeg ikke har forstått hva som ligger i begrepet 

"evigheten", for allerede i sommer forsvant 

rørene ut. 

Jeg er ikke arvelig belastet, men med en arv 

rett rundt hjørnet som bare ventet på å bli 

belastet, var fristelsen for stor til å la vær å 

bytte til mine drømmehøyttalere, som nå hadde 

skiftet navn fra Quad ESL-63 til Magnepan MG 

3,6R. 

Pløsebass 

Likevel ble det nedtur da jeg fikk dem i hus. Jo 

visst var de bedre enn MG 12, men den kontrollen 

som mine 100 rørwatt hadde hatt på lillebroren, 

var som blåst bort på 3,6. Bassen ble 

udefinert og ullen. Etter en halvtimes lytting, 

hadde jeg bestemt meg. Jeg måtte ha noe kraftigere 

til høyttalerne. Mellomtonen var ypperlig, 

men bassen trengte mer strøm. Å bytte ut 

3,6ene var utenkelig. 

Audio Solution var behjelpeligheten selv, og 

sendte straks en Moon W-5 effektforsterker 

oppover. 

August 2003: 

Vincent elektronikk sparket liv i Magnepan 

MG 12. Stua ser ikke særlig bra ut – ennå. 

– Moon og Magnepan var grunnen til at jeg 

begynte i bransjen, sa Jostein på Audio Solution. 

Men jeg var skeptisk, veldig skeptisk. For 

Moon var ikke akkurat rør, og den magien som 

jeg opplevde via rørutstyret, særlig i mellomtonen 

ønsket jeg ikke å miste. 

Av en eller annen grunn mistenkte jeg Jostein 

for å sitte og glise når jeg nevnte det for ham. 

Det tok ikke mange dagene før jeg skjønte 

hvorfor. 

Vinyldrypp 

For nå var det plutselig stålkontroll i bassen. 

Den var definert og sparket og slo nesten som 

et vanlig høyttalerelement. Det overraskende var 

likevel at oppover i frekvensene så var det ingenting 

å savne fra rørlyden. Her var den samme 

magien i mellomtonen, den samme deilige diskanten, 

men altså en helt annen kontroll i bånn. 

Da pakket jeg ned monoblokkene. 

Rørforforsterkeren var allerede solgt til fordel for 

en Django TVC passiv forforsterker. Den var helt 

kanon, med en dynamikk som de rørforforsterkerne 

jeg hadde hørt bare kunne drømme om. I 

tillegg var den silkemyk i toppen, og uten å ødelegge 

noe for mellomtonen. 

Noen få uker stod den i anlegget sammen 

med Moon W-5, Consonance Reference 2,0 

De to største interessene mine (bortsett fra 

mine fire jenter) er fotball og hifi, og linken 

mellom Arsenal og hi-fi er åpenbar. Forfatteren 

Nick Hornby sin første bok ”Fever Pitch” handlet 

om hans lidenskapelige forhold til Arsenal, 

mens hans andre bok het ”High Fidelity”. 

sacd-spiller. I tillegg hadde jeg kjøpt en vinylrigg 

og riaa, men med bare 20 LPer, forsvant den 

fort ut. Jeg ønsket meg et skikkelig rack i stedet. 

Finite Elemente er svindyrt, men det tok jeg 

meg råd til når platespilleren ble solgt. Dermed 

ble en vaklevoren IKEA-benk erstattet med et 

Pagode Signature-rack. 

Målet var å bytte ut SACD-spilleren også, da 

den hadde enkelte problemer med å spille brente 

CDer og plater med kopisperre. Mine lyster 

ble lagt ut til spott og spe på Hifisentralen sitt 

forum, slik jeg med suksess hadde gjort tidligere. 

Fra Audio Solution fikk jeg tilbud om 

Eclipse CD-spiller og Moon W-5, og fra et annet 

firma, Audiofreaks, tilbød de Conrad-Johnson og 

Muse Model Ten til en noe høyere pris. Men på 

sistnevnte trengte jeg ikke å bry meg med forforsterker. 

At Muse var mye bedre enn 

Consonance-spilleren lydmessig, i tillegg til C-Js 

renommé gjorde at jeg slo til på sistnevnte tilbud. 

Dermed var det bare å selge Djangoen. 

Et skudd i blinde 

Jeg hadde aldri hørt Conrad-Johson-forsterkeren 

tidligere, men med spesifikasjoner på 350 watt 

antok jeg at de ville drive Magnepanene mine 

like lett som Moon-forsterkeren hadde gjort så 

suverent. Svaret ble ja og nei. 

For i bassen mener jeg fremdeles at Moonforsterkeren 

er Conrad-Johnson overlegen. Ikke 

det at sistnevnte er dårlig, men amerikaneren er 

ikke like kontant som sin kanadiske kollega. 

Oppover i frekvensområdet fikk jeg derimot 

mer enn det Moon-forsterkeren kunne gi. For 

her oppdaget jeg plutselig overtoner jeg ikke 

hadde hørt, og i stedet for en anelse glatthet 

2/2005 

73

som Moon-forsterkeren hadde, så var det en 

sprøhet i lyden som var særdeles vanedannende. 

Dessuten ga dette nye skuddet i blinde, en 

dybde i lydbilde som kanskje er det råeste jeg 

har hørt noensinne. Høyttalerne står i underkant 

av halvannen meter fra bakveggen, men plasseringen 

i dybden går både to og tre meter bakover. 

Det er nesten spooky å høre den store 

basstrommen på The Eagles "Hotel California" 

fra Hell Freezes Over komme fra et sted ute på 

verandaen. 

Derfor ble den værende i anlegget, på tross 

av at jeg hadde gitt gutta i Audiofreaks klar 

beskjed om at den ville bli lagt ut for salg umiddelbart 

dersom jeg ikke var fornøyd. Det aner 

meg at de ikke var særlig nervøse for akkurat 

det. 

74 2/2005 

Med Muse Model Ten 

slipper jeg unna mye 

kabler. Den har innebygget 

volumkontroll, 

og kjøres derfor rett i 

effekttrinnet. 

I mål? 

I snart tre måneder har anlegget mitt spilt uten 

at jeg har levnet oppgraderinger en eneste 

tanke. I hvert fall nesten ikke en eneste tanke. 

Årsaken er så enkel at jeg er fornøyd. Jeg har 

etter hvert hørt såpass med annet utstyr, at jeg 

vet at til den musikken jeg liker å høre på (mye 

akustisk basert jazz) så fungerer anlegget etter 

min mening bedre enn alt annet jeg har hørt. 

Vel og merke etter mine preferanser. Jeg har 

hørt anlegg som er mer detaljert, har bedre presisjon 

i plassering av instrumenter og som sparker 

mer i bassen. 

Ulempen med disse anleggene, er at jeg blir 

så imponert over hifi-egenskapene at jeg glemmer 

å lytte på musikken. Det trenger definitivt 

ikke å være anleggenes feil eller eiernes for den 

saks skyld. Noe av grunnen tror jeg at de prefe- 

Slik så anlegget ut rett før jul, og forhåpentligvis ser det slik ut enda. Magnepanhøyttalerne ruver, 

men kan ved festlige anledninger skyves inn i krokene, og da tar de ikke like stor plass. 

Jeg har ikke eget lytterom. Anlegget har hovedplass i stua som ikke er større enn 32 kvadratmeter. 

ransene som eierne av disse anleggene har, ikke 

samsvarer helt med mine – og det jeg er vant 

til. Dessuten så er det nok også slik at man ved 

mer eller mindre korte lytteseanser blir mer opptatt 

av disse forskjellene enn man ville blitt ved 

lang tids bruk og lytting. 

Jeg har for så vidt hørt ting i eget anlegg som 

bedrer lyden også, men selv om jeg har et 

anlegg i en prisklasse som mange vil mene er 

hinsides, så går det også en grense hos meg. 

I en drøy måned hadde jeg en dansk sølvkabel 

i absolutte high-end-klassen i anlegget, 

og den gjorde definitivt ting med lyden som jeg 

ikke klarer å spa ut med mine egne kabler. 

Derfor ble kablene sendt tilbake til importøren. 

"Nedturen" til mine egne kabler var til å 

leve med. Ikke minst prismessig. 

I mål kommer man vel aldri, men jeg tror det 

skal mye til for at effektforsterkeren eller høyttalerne 

byttes ut. CD-spillere har litt kortere levetid, 

men heller ikke den ser jeg noen grunn til å 

bytte nå. Dermed gjenstår egentlig bare tilbehøret 

til hifi-retten min. Kabler og tweaks. Der kan 

det nok skje endringer, men trolig ikke på en 

stund ennå. 

Hilde Hummelvoll må gjerne si at forandring 

fryder, men for meg så har jeg forandret nok de 

siste årene. Nå skal jeg i stedet sette punktum 

for å fryde meg med musikken.

Duppeditter, tweaks etc.: 

Rapport fra renseriet 

Noe er dokumentert rent teknisk, mens 

annet er mer enn mystisk og voodoopreget. 

Men hva med det som egentlig 

betyr noe? Hva er det som faktisk fungerer? 

For mange av oss, er jakten på tweaks som 

virker og forsvarer den større eller mindre investeringen 

det krever av kjøperen, en kontinuerlig 

jakt – eller lek om du vil. 

Denne gangen har jeg lekt med alt i fra rensevæske 

til et velfungerende nettfilter. Ikke 

minst har jeg kastet meg over et av de mest 

omtalte, utskjelte og betvilte duppedittene for 

tiden – Bybee Quantum Purifiers. La oss like 

gjerne starte med disse først. 

Bybee Quantum Purifiers 

Disse små klumpene har eksistert i noen år, selv 

om produsenten selvfølgelig har endret litt på 

oppskriften underveis. Det er et av de produktene 

som totalt mangler plausibel forklaring på 

hvordan de virker, og Jack Bybees egen forklaring 

på nettsidene er strengt tatt bare næring til 

de som kritiserer det voodopregede ved disse 

filtrene. Ingen har, meg bekjent, klart å virkelig 

måle noen effekt av disse, og ingen vet vel helt 

hva de er laget av. De som vil ha med seg litt 

mer av ris og ros av disse filtrene, kan f. eks. 

søke på Bybee på hifisentralen.no eller hififorum.nu. 

Meningene på flere diskusjonsfora har 

vært så sterke omkring dette temaet, at med- 

76 

Strømrens, CD rens, filter her og 

filter der. I følge produsentene 

revolusjonerende effektive, 

bokser, væsker og duppeditter 

vi kan putte inn i anlegget. 

Ingen grenser for antallet. 

Og ingen grenser for kostnadene... 

2/2005 

lemmer har blitt utestengt for personangrep. 

Nå skal jeg ikke bruke masse plass på å dvele 

ved manges ufattelig sektriske og kategorisk 

fordømmende holdning til folk som mener 

annerledes i hi-fi verdenen, men at det på ubegripelig 

vis utløser følelser når produkter ikke 

kan dokumenteres teknisk, er hevet over tvil. 

For meg som uansett ikke forstår halvparten av 

det tekniske, kan det være det samme. Jeg er 

kun interessert i om jeg hører forskjell, og om 

det i så fall er så mye til det bedre at det forsvarer 

prisen. Men nysgjerrig er jeg. Og derfor bare 

måtte jeg jo sjekke om all denne oppstandelsen 

var totalt ufortjent, eller om Bybee produktene 

faktisk har noe for seg. 

Nå var jeg jo for så vidt ikke helt uforberedt. 

Jeg har allerede Bybee filtre i samtlige netthøyttaler 

og signalkabler fra Jormadesign. Jeg 

har dog ikke grundig fått testet filtrenes effekt i 

andre sammenhenger enn innebygd i disse 

kablene. 

En mail til importør Robert Blindheim i Infinite 

Resolution senere, og 12 stykk Bybee Quantum 

Purifiers dumpet ned i postkassen. Offer for 

anledningen? Mine egne Avanti 3, som jeg for 

ikke mange måneder skrev at jeg neppe kom til 

å tweake på… Så feil kan man ta. 

Jeg lette en del rundt på nettet for å fiske 

etter oppskrifter og kombinasjoner som tilhengerne 

påstår skulle fungere. Det er jo uttallige 

muligheter for hvordan man kan koble inn disse 

Av Vidar Mørch 

filtrene. Bybee hevder at de bør loddes inn så 

nært slutten av signalkjeden som mulig, så derfor 

var det to muligheter jeg ville teste. Jeg 

startet med å lodde ett filter inn på plusslederen 

til høyttalerelementene. Etter en hel del frem og 

tilbake, endte jeg med å bruke et filter både på 

pluss og minus lederne til diskant og mellomtone 

elementene. Effekten av Quantum Purifiers 

var ikke særlig stor ved kobling til basselementene, 

så disse lot jeg være "ubehandlet". 

Men koblet til de andre elementene på 

Avantiene, er det bare en ting å tilstå: 

Jeg har herved tatt parti i debatten om disse 

mystiske produktene. Bybee fungerer, og de fungerer 

til og med meget godt! 

Dynamisk kontrast er det det primært handler 

om. Etter at jeg loddet inn de til sammen tolv 

Bybee filtrene, har musikken fra Avantiene fått 

en helt annen gnist. Den tradisjonelle, positive 

effekten som flere typer filtre gir, med større 

stillhet og glattere transienter er også der, men 

for en effekt i dynamikken. Det som tidligere 

fremsto som spenstige toner i et musikkstykke, 

dukker nå tilsynelatende opp fra intet. Jeg sliter 

stadig med å unngå den forslitte lignelsen til å 

trekke vekk en tynn gardin, men det er rett og 

slett den følelsen man får. Kontrastene er klarere, 

bildet renere og tydeligere, og fargene er 

mer mettet. Stemmer fremstår som fullere men 

også renere, og lydbildet blir mer levende og 

dramatisk.

Jack Bybees Quantum Purifiers koster jo litt, og jeg skylder å nevne at 

du nok får 70-80 % av effekten bare ved å lodde 1 stk. til plusslederen. 

Halve prisen og to tredjedeler av effekten er jo ikke så galt. 

Verdt prisen? Det kan du vedde på! 

Bare husk at om du skal selge høyttalerne videre, er det sannsynlig at 

kjøperen er en tviler. Tvileren vil gi mindre for en høyttaler som er operert 

– ha det i minne når du vurderer å tweake et dyrt produkt. Hvis du 

tar sjansen, kan du til gjengjeld kanskje la deg friste ved tanken på at 

en dyr høyttaler som Avanti 3 faktisk ble betydelig bedre rent lydmessig. 

Pris: 720,- stk. 

Importør: Infinite Resolution 

Auric Illuminator CD rense-/beskyttelsesvæske 

At statisk elektrisitet ikke akkurat er av det gode for CD avspilling, er 

etter hvert allment akseptert. Derfor finnes det også en del effektive 

væsker i handler, som fjerner og hindrer dette. Til og med vanlig vaske 

middel kan her ha en effekt. Nordost ECO 3 er et produkt jeg har brukt 

en stund, og det fungerer utmerket. Problemet er bare at disse væskene 

skal påføres hver bidige gang du setter i en CD plate. Det er har jeg for 

min del rett og slett ikke ork til, når effekten tross alt er relativt marginal. 

Husker du de grønne tusjene fra en del år tilbake? Hensikten var å 

dekke inner- og ytterkantene av CD platene, for å hindre at laserlyset i 

drivverket å spre seg i plastplaten som i et prisme. Gjett hvem leverandøren 

av dette produktet var… For øvrig samme produsent som står 

bak Au24 kabelen, som flere i redaksjonen har falt for (jeg har ikke selv 

testet disse). Auric Illuminator har eksistert en stund, i form av en turkis 

væske, samt medfølgende sort sprittusj. 

Denne har jeg brukt et par år, med brukbar effekt. Den nye versjonen 

av væsken er klar og litt geleaktig. Og den virker langt bedre. 

Først dekker du inner- og ytterkant av platen med sprittusjen. Deretter 

smøres et tynt lag væske på begge sider av platen, for deretter å poleres 

vekk med medfølgende lofri klut. 

Resultatet er at platen fremstår ferdig renset, og dekket av en beskyttende 

hinne som skal hindre statisk djevelskap i lang tid fremover. 

Effekten er ikke dramatisk, men absolutt hørbar. Særlig bassen fremstår 

med bedre dynamikk, og en smule tightere og dypere. Kontrastene 

blir større, i den forstand at det separeres bedre mellom stemmer og 

instrumenter. 

En flaske varer lenge og når effekten er ganske god, må det sies at 

Auric Illuminator både holder det den lover, og er verdt pengene. Bare 

husk at ett tweak ikke nødvendigvis blir bedre på toppen av et annet. 

Du skal altså ikke regne med at AI i bunnen og ECO 3 på toppen blir 

dobbelt så bra. Det blir heller ikke dobbelt så bra ved å bruke både 

denne væsken, og en av de to CD mattene jeg har testet. 

Pris: ca. 300,- 

Importør: Planet Snapa (Håvar Snapa) 

Holfi The Stabilizer og Statmat CDi Blue 

Både Holfi og Statmat har levert produkter som gir lignende effekt som 

de beste CD behandlingsvæskene, inkludert Auric Illuminator. 

Holfis variant minner om en mellomting mellom en litt tykk, grønn CD 

plate og en perfekt sirkelformet printplate. Den er laget for å oppfylle tre 

formål: 

1) Vibrasjonsdemping, 

2) Antistatisk virkning 

og 

3) Anti lysspredningseffekt. 

Kobberbanene i 

"printplaten" skal 

fange opp statisk elektrisitet 

og føre denne 

vekk fra den avspilte 

CD platen. Mekanisk 

demping skal sikres 

med en relativt tung og 

TRIANGLE 

www.triangle-fr.com 


Triangle Celius 202 

er de eneste gulvhøyttalerne 

under 

kr. 20.000,- 

i kl. A Stereophile! 

Verdens mest 

anerkjente testmagasin. 

Her er nye Celius Es. 

En forbedret utgave i 

3 ekte treslag, 

kr. 19.900,- 

High-End i miniformat: 

Det siste i high-tech 

og design! 

H: 20 cm 

2+sub kr. 7.900 

5+sub kr. 12.900 

Kom til Krokstadelva v / Drammen 

Ring og avtal demo på telefon 32 87 35 96 / 92 89 57 73 Man-fre. 12.00-17.00 

www.norskhifisenter.no

stiv plate, som ligger an på små silikonpunkter 

på undersiden av Holfi platen. Hvite, selvlysende 

felter på undersiden, skal motvirke strølys fra CD 

spillerens laser. 

Statmats tilnærming til problemet, er en tynn 

og ganske skjør plastfilm, som skal legges oppå 

CD platen. Den består av to tynne lag plastfilm 

som er limt sammen på to punkter. Platen skal 

legges med mønsteret som angitt på CD coveret, 

og påstås å fjerne statisk elektrisitet. 

Til sammen er CDi Blue under 0,25 millimeter 

tykk, og veier under 2 gram. Dette er skjøre 

greier. Jeg har allerede måttet kjøpe ny, etter 

småbarnsbesøk i julen, så pass på! 

Hva dokumentasjon og påstander om produktets 

funksjon angår, er CD coveret rent fråtseri 

for Voodoo kritikere. Jeg foreslår å legge 

skriften til side, og la ørene bestemme. 

Om Statmat har en utfordring ved at produktet 

må behandles forsiktig, har Holfi et annet. 

Platen er tykk. Så tykk at det kan sette drivverket 

på prøve. Enkelte CD plater i min samling er 

åpenbart litt tykkere enn andre. Ved avspilling 

av disse, subbet rett og slett Holfiplaten i et eller 

annet i drivverket, så den ikke kunne brukes. 

Bortsett fra det, fungerer den utmerket. 

Det gjør de faktisk begge to. Statmat og Holfi 

gir begge en klar forbedring lydmessig, og er 

ganske enkle i bruk. Forbedringene er omtrent 

de samme for begge produkter. De er også 

omtrent de samme lydforbedringene som man 

får med de omtalte væskene ovenfor. Større 

kontrast, bedre dynamikk, klarere og mer 

gjennomsiktig lydbilde. Kraftigere bass, men 

samtidig også tightere og mer kontrollert og 

definert. Ikke dramatisk, men absolutt nok til at 

jeg fortsatt kommer til å ta meg jobben med å 

legge en av de på toppen av CD’ene når det 

skal lyttes seriøst. 

Priser: CDi Blue: 499,- 

Holfi Stabilazer: xxx,- 

Importør (begge produkter): 

Audio Aktøren 

Men nå til rosinen i pølsa denne runden: 

IsoTek Mini Sub GII nettfilter 

MiniSub er et nettfilter med 6 uttak og innebygget 

overspenningsvern. Det er bygget i et stål- 

78 

2/2005 

kabinett med kraftig front i aluminium. Målene 

er full "rackstørrelse". 

IsoTek er ikke nybegynnere på denne arenaen, 

og har levert avanserte nettfiltre i mange år. 

De har også stått for den nylig lanserte Nordost 

Thor, som er en avansert og oppgradert versjon 

av filteret som her omtales – til to og en halv 

ganger prisen av MiniSub. Prisen på IsoTek filteret 

er nemlig ganske nøktern, sammenlignet 

med en del andre nettfiltre i markedet, og dermed 

et alternativ for langt flere enn de med de 

aller dyreste anleggene. 

Jeg har egen 16 A kurs til anlegget, med 

separat jord. Derfor er jeg også lite plaget av 

problemer med nettstøy. Av samme grunn, har 

jeg vært tilbakeholden med å teste forskjellige 

typer for nettfiltrering i artikkelsammenheng. For 

eksempel fungerte Exact Power glimrende under 

test når jeg koblet den til kjøkkenkursen, men 

omtrent ikke i det hele tatt koblet til den separate 

hi-fi kursen. Noen filtre har fungert og 

andre ikke. Men, ingen har fungert så bra som 

IsoTek – og samtidig kostet såpass lite! 

Mest påfallende var det at stillheten ikke bare 

var en nyanseforskjell som det kan være med 

noen former for filtre, men rett og slett dramatisk 

stillere. Svakt sus fra elektronikken var søkk 

borte! Som resultat av dette, gir det en følelse 

av en mye større dynamikk. Igjen merker man 

en kontrastforbedring, men i mye større grad 

enn med tweakene omtalt tidligere i artikkelen. 

Her trer virkelig stemmer, instrumenter og detaljer 

frem og viser at de ikke bare er en helhetlig 

suppe. Det er også en merkbar forbedring i 

hvordan selve opptaksrommet og atmosfæren 

rundt bandet gjengis. 

I et anlegg som ikke allerede er ekstremt 

avslørende og veltrimmet, vil dette filteret kunne 

gi en dramatisk forbedring på absolutt alle 

områder. Ikke minst gjelder det, om man er tilkoblet 

en kurs som deles med en rekke andre 

elektriske apparater som forurenser linjene. 

Når det gjelder oppsett i den absolutte highend 

klassen (jeg tillatter meg å plassere mitt 

eget blant disse), er det dog fortsatt mulig å 

hente mer ut av bedre og dyrere nettfiltre. Vi 

snakker her om vesentlig flere penger for de 

beste fra PS Audio, Accuphase, Shunyata 

Research osv. osv. 

Der det nok er mest å hente fra de dyreste 

løsningene, er i mellomtonen. Det oppleves 

egentlig ikke som at det dempes i dynamisk 

kontrast, men likevel vil de beste løsningene gi 

stemmer noe mer fylde og autoritet. IsoTek 

MiniSub er dog så langt på vei til det beste, at 

jeg ikke ville tvile på at filteret kan gjøre en god 

jobb i anlegg til både en og to hundre tusen. 

Rimeligere komponenter har gjerne dårligere 

støyfiltrering innebygget, så den største forbedringen 

kan meget vel komme i anlegg som 

relativt beskjedent priset. 

Bør prøves! 

Pris: 7733,- 

Importør: Lyric Hi-fi 

Referanseanlegget: 

EAR 509 mk2 monoblokker 

Bladelius Gondul 3 CD spiller/preamp 

Audio Physic Avanti 3 høyttalere 

Celius Nettfilter 

Høyttaler-, signal- og nettkabler fra Jormadesign 

Og som alltid en masse utstyr inn og ut i testsammenheng.

Argento Serenity Reference signalkabel: 

Dyrt og deilig 

17.000 kroner skaffer deg et fullt brukbart hjemmekinoanlegg 

med forsterker, dvd-spiller, en drøss med høyttalere – og TV. 

Eller du kan kjøpe deg en signalkabel på én meter 

fra danske Argento. 

Nå utelukker for så vidt ikke det ene det 

andre, men skal man følge "tommelfingerregelen" 

om at ti prosent av anleggets 

totalkostnad bør brukes på kabler, så er det 

soleklart at dette ikke er kabelen du kjøper til 

Elkjøp-anlegget ditt. 

Åpenbaring 

I testanlegget bestående av Muse Model Ten 

cd/dvd-spiller med innebygget forforsterker, 

Conrad-Johnson Premier 350 effektforsterker og 

Magnepan MG 3,6R høyttalere, avslører 

Serenity Reference-kabelen 

informasjon som jeg ikke har 

hørt tidligere med noen annen 

kabel. 

Nå skal det dog innrømmes, 

at andre kabler i samme prisklasse 

som den danske sølvkabelen 

har jeg heller ikke hatt 

i dette anlegget. Likevel har jeg 

hatt testet kabler som folk 

benytter i anlegg til cabincruiser-priser 

som ikke når 

Argentoen lenger enn til 

anklene lydmessig. 

Det mest slående er åpenheten. 

Med Serenity Reference-kabelen koblet 

mellom cd-spilleren og effekttrinnet brer det seg 

ut et rom både i bredde og dybde som bokstavelig 

talt er rene åpenbaringen. Det er ekstremt 

med luft mellom instrumentene. Og det gjelder 

uansett om det dreier seg om komplekse innspillinger 

eller små akustiske ensembler. 

Heldigvis skjer ikke denne "separasjonen" – for 

å bruke et slikt uttrykk – på en slik måte at 

instrumentene forsvinner i alle retninger, og det 

blir umulig å danne seg et helhetlig inntrykk. 

I stedet gir kabelen deg muligheten til å dypdykke 

inn i hver enkelt musikers lille univers og 

følge hans eller hennes ferd gjennom musikkstykket. 

Overført til bildespråk, så er det som å se 

fruktblomstringen i Hardanger for første gang. 

Helheten er fantastisk, men om du vil kan du 

senke blikket for å få øye på de deilige små 

detaljene i det panoramaet som ligger foran deg. 

Forsvinner 

Lydmessig forsvinner nærmest høyttalerne, dog 

bare når du har lukket øynene, for med to stykker 

stående "skapdører" på 180x61cm, så skal 

det et ganske voldsomt lytterom til for å skjule 

Magnepan-høyttalerne. 

Men, men. Er man audiofil, så er man audiofil. 

Selv i mitt relativt begrensede lytterom, med i 

underkant av 4,5 meter bredde der høyttalerne 

står, så brer lyden seg ut enda bredere enn 

høyttalerne ytterkant, og ikke minst i dybden. På 

gode live-opptak, som for eksempel The Eagles 

"Hotel California", så kan det virke som den 

dypeste basstrommen står minst to meter bak 

fronten på høyttalerne. Slett ikke verst, all den 

tid avstanden fra høyttalerne til bakveggen er 

på 1,5 meter! 

Også utklingingen av instrumenter er det 

beste jeg har hørt til nå. "My Love Is" fra mitt 

Argento Serenity Reference Signalkabel 

Pris: 17.000 kr. for én meter, samme pris 

for XLR og RCA 

Importør: Audiofreaks – 

favorittalbum av Diana Krall "Love Scenes" har 

en ganske fremtredende knipsing i introen. Selv 

med lampettledning kan man høre at det knipses, 

men med Argentoen så får man en etterklang 

som er ganske så fascinerende, der den 

går fra den høyre høyttaleren og inn mot midten. 

Informasjonsminister 

Også i bassen er det mer godsaker å hente. Den 

er kanskje ikke ultrastram, men den avslører 

med enkelthet hver minste detalj som måtte finnes 

i bassområdet. Enten det er dype orgeltoner 

eller en diger stortromme. 

Selv er jeg svært glad i akustisk jazz, og særlig 

opptak med gode kontrabassinnspillinger. 

Med Argentoen koblet opp, så oppdager man til 

sin forbauselse at der man trodde at man hadde 

hentet ut rubbel og bit av informasjon i de 

dypeste frekvenser, så spar kabelen ut informasjon 

man ikke trodde eksisterte. Ikke ulikt en 

Av Roy Ervin Solstad 

Man skal ikke skue hunden på hårene, 

men Argento Serenity Reference høres 

minst like godt ut som den ser ut. 

viss irakisk informasjonsminister, men uten 

sammenligning for øvrig. 

Mørkemann 

Skal man trekke noe fra Serenity Referencekabelen, 

så må det være at selve klangkarakteren 

til høyttaleren nok ikke vil passe til alle 

anlegg. 

Har man et anlegg som allerede har en mørk 

lydsignatur, så vil trolig ikke Argentoen bidra til 

å lysne den. For Argentoen er i utgangspunktet 

litt "mørk" i klangen, selv om den paradoksalt 

nok låter utrolig åpent oppover 

i frekvensområdet. 

Er du derimot ute etter 

litt mer fylde i lydbildet ditt, 

så kan Argentoen være en 

billigere oppgradering, enn 

for eksempel å bytte forforsterker 

eller høyttalere. 

Forskning 

Visuelt gir kabelen et solid 

inntrykk. Eichmann 

Silverplugs og en lekker 

solid "strømpe" holder 

sølvlederne på plass. 

Faktisk er Serenity Reference en nedstrippet 

versjon av Argento sin toppmodell Serenity 

Master Reference. En kabel de danske "sølvsmedene" 

har lyttet seg frem til for å lage en 

bedre kabel enn den forrige toppmodellen VDM 

Reference. 

I arbeidet med Master Reference, fant man 

blant annet ut at skjermede kabler låter dårligere 

enn uskjermede, at kryonisering (nedfrysing 

til minus 190 grader) gir bedre lyd, og at sølvet 

verken bør være rundt eller firkantet, men eliptisk. 

Master Reference koster 35.000 kroner, men 

samtlige forskningsresultater kommer den 

18.000 kroner billigere Reference-kabelen til 

gode. 

Konklusjon 

Dette er en kabel som befinner seg i et kvalitets- 

og prissjikt som gjør den uoppnåelig for 

folk flest. Enten fordi man ikke har så mye penger, 

eller fordi man ikke vil bruke så mye penger 

på å koble sammen en komponent med en 

annen. Argento Serenity Reference er ikke kabelen 

for dem som bryr seg om slike trivialiteter. 

Har du et anlegg som tåler en litt mørk klangbalanse, 

er dette en kabel for dem som er ute etter 

det beste – og er villig til å betale for det. 

2/2005 

79

Marantz TT-15S1 platespiller: 

Lær og silke 

Den store japanske elektronikkprodusenten Marantz 

introduserer en helt ny platespiller - deres første på 

mange tiår. Men de har satt bort hele utviklingen og 

produksjonen til en 

tysk produsent. 

Marantz TT-15S1 er lett gjenkjennelig 

for dem som har holdt på med hifi en 

stund. Den er uten tvil produsert av 

Clearaudio, en tysk produsent som 

har spesialisert seg på platespillere, tonearmer, 

pickuper og RIAAer. TT-15 kan minne om en 

kraftig modifisert utgave av clearaudios egen 

modell; Emotion. En av spesialitetene til clearaudio 

er å benytte seg av - klar (clear) og/eller 

matt - akryl i chassis (plint) og platetallerken. På 

Marantz TT-15 har mann benyttet seg av matt 

hvit akryl i begge disse delene. Spilleren leveres 

uten støvlokk. 

Chassiset er skåret ut i et stykke fra 20 mm 

plate, noe som gir spilleren visse fellestrekk 

utseendemessig med Rega sine modeller. Dette 

forsterkes ytterligere av at spilleren er plassert 

på tre velvokste ben. 

Platetallerkenen er utført i 29 mm akryl og 

roterer om et stål/bronse lager, med keramisk 

kule, skrudd rett i chassiset. Senterspindelen er 

utført i metall. Det følger med en filt platematte 

så man har muligheten til å velge å legge platene 

direkte på akrylen eller på filt (husk å justere 

armhøyde avhengig av valgt løsning). Det 

følger med en enkel (Souther) "platestrammer" 

som ganske enkelt tres ned på senterspindelen. 

Motoren som driver tallerkenen - via en rund 

rem i hvitt kunststoff - er en frittstående enhet 

som står plassert rett på platespillerens underlag, 

trædd opp gjennom et korresponderende 

hull i spillerens chassis. Av/På-bryteren og den 

faste nettledningen er plassert på selve motorenheten, 

mens forskjellig hastighet (33 eller 45 

rpm) velges ved forskjellige spor i motorens 

remhjul. 

Motorarrangementet ergret meg i hele testperioden. 

Problemet med denne løsningen er at; 

80 2/2005 

motorenheten er for lett, bryteren for tung å 

operere og hullet i chassiset for lite. Hver gang 

man slo av og på motoren flyttet denne seg så 

man fikk kontakt – og overføringer av vibrasjoner 

– fra motor til platespillerens chassis. På en 

eventuell TT-15S2 hadde jeg ønsket å se; en 

tyngre motorenhet, en lettere bryter og et større 

hull i chassiset. En enkel løsning for S1 vil være 

å feste motoren til underlaget med dobbeltsidig 

tape. Det ville jeg gjort om dette var min spiller. 

Tonearmen på TT-15 er Clearaudios enkleste 

radialarm. Det er snakk om er en rett, medium 

tung tonearm utført i aluminium med kunststoff 

armrør. Den er montert med faste phonoledninger. 

Horisontal lagring utføres med rullelager, 

mens vertikal lagring utføres med nålespisslager. 

Armen kan justeres i høyden for korrekt VTA og 

har en magnetisk antiskatingmekanisme. 

Monteringsmekanismen for pickupen er noe 

uvanlig og ser litt pinglete ut, men fungerer faktisk 

aldeles utmerket. 

Den medfølgende pickupen; en clearaudio 

Virtuoso Wood, er en konvensjonell moving 

magnet PU med høyt utgangsignal (3,6 mV). 

Produsenten opplyser ikke compliance på PUen 

av Gunnar Brekke 

men et anbefalt stifttrykk på 2,0 g (2,2 g anbefalt 

fra Maranz) indikerer at dette er en relativt 

stivt opphengt pickup. clearaudio er likeledes 

gjerrige med opplysninger om hvor skarp nålesliping 

pickupen har, men jeg kan tenke meg at 

dette er en medium skarp elliptisk slipning. 

Virtuoso Wood koster Kr. 3.695,- alene om du 

kjøper den gjennom HiFi Center-kjedens butikker. 

Alt i alt må Marantz TT-15 sies å være en fornuftig 

oppbygd platespiller der det enkle er satt 

i høysetet. I motsetning til clearaudios dyrere 

platespillere og tonearmer – som er svært 

komplekse – er TT-15 svært enkel og minimalistisk 

i oppbygningen. Spilleren er kun så kompleks 

som den trenger å være for å utføre jobben. 

I mine øyne er den dessuten flott å se på. 

Pudding! 

Med Marantz TT-15 flotte utseende var forventningene 

på plass da spilleren ble koblet opp. 

Gjett om jeg fikk meg nedtur. Lyden som kom ut 

av høyttalerne var mørk og unyansert. Skikkelig 

pudding. Dårligere enn lyden fra de aller billigste 

spillerne på markedet. Jeg misstenkte først 

pickupen, men etter å ha prøvd denne både på 

Thorens- og Forsell-spillerene mine var det ikke 

tvil om at feilen måtte ligge et annet sted. I 

drivverk eller arm. 

Jeg gikk mange runder med spilleren men 

fant ingen forklaring på fenomenet. Jeg prøvde 

både Tchurugi Cerraloy og Lyra Helikon PUer på 

spilleren uten at dette hjalp noe særlig på lyden. 

Jeg prøvde spilleren med og uten (forskjellige) 

platematter. Jeg prøvde andre platestrammere 

og varierte underlag for spilleren. Jeg justerte 

alle parametere på spilleren til jeg ble blå i trynet, 

men ingenting hjalp. Marantz TT-15 måtte 

være en møkkaspiller! Testen ble skrevet og var 

med god margin den mest negative omtale jeg 

noen sinne har skrevet om et hifiprodukt. 

Tittelen på testen var; "Pudding!"

Sånn ble det ikke. I ellevte time (eller rettere 

sagt to uker før deadline) fant jeg årsaken til 

den dårlige lyden. 

Ved det jeg trodde skulle være den siste lytterunden 

på platespilleren prøvde jeg igjen å 

alternere med og uten platematte. Ved en tilfeldighet 

la jeg på matten, men unnlot å heve 

armen for å kompensere for dette (latskapen 

lenge leve). Wow. Ja masse wow - som i wow 

og flutter (to av mine favorittonomatopoetikon 

– sammen med det tsjekkiske ordet for slangeagurk; 

chrastavathse). Justert (med feil VTA) på 

denne måten var det tydelig å høre at her var 

det klare (langsomme) variasjoner i hastigheten. 

Noe måtte være feil med motor eller removerføringen. 

En sjekk med bildene i bruksanvisningen 

viste at pulleren på motoren var montert opp 

ned, for nærme overflaten av motoren og i tillegg 

dårlig skrudd til (ikke av meg!). 

Spilleren har sannsynligvis gått for sakte og 

hatt tendenser til wow under hele testperioden 

så langt (på grunn av sluring mellom motorens 

aksling og puller). Ikke rart det hele låt mørkt og 

unyansert. At jeg ikke oppdaget hva som var 

problemet på et tidligere tidspunkt - det var min 

feil. 

Det var nå bare å snu pulleren og skru den 

godt til så var det problemet løst. Det andre 

problemet var at jeg måtte skrive en helt ny 

test. Her kommer lytteintrykkene av en korrekt 

montert Marantz TT-15. 

Å hoppe etter Wirkola 

La meg til å begynne med fortelle at denne 

Marantzspilleren kom hjem til meg på et - for 

den - uheldig tidspunkt. Jeg har lenge benyttet 

meg av mine referansespillere; Forsell Airborn 

og Thorens TD-125 Mk. II m/Syrinx PU-3 arm, 

og at relativt rimelige platespillere ikke konkurrerer 

med disse på lydkvalitet er ikke noen "big 

deal". Ingen av referansespillerne er i produksjon 

i dag, og om så hadde vært tilfelle ville 

vært langt dyrere enn Kr. 15.000,- Men, i 

Fidelity #10 testet jeg en spiller som virkelig 

satte standarden for hva en kan forvente av en 

platespiller til Kr. 15.000,- VPI Scout er en spiller 

som får alle andre spillere jeg har testet i denne 

Clearaudio Virtuoso Wood 

Clearaudio Virtuoso Wood er virkelig en pickup 

å merke seg. Dette er en meget god pickup 

som bør sjekkes ut av alle på jakt etter en 

pickup med høyt utgangsignal i denne prisklassen. 

Den passer i medium til tunge armer 

og har en lyd som minner mye om en god 

MC. Dette innebærer en stram nøktern gjengivelse 

av hele frekvensområdet. 

Bassen er strammere enn det man er vant 

til fra de fleste MM-konstruksjoner. Den går 

dypt og er meget artikulert og nøktern. 

Mellomtonen er fint nøytral med masser av 

informasjon. Stemmer fremstår som naturlige, 

men det er verdt å merke seg at damestemmer 

trekkes litt lenger fram i lydbildet enn 

mannstemmer. 

Diskanten er flott oppløst, men mangler det 

prisklassen til å havne i skyggen og den gjorde 

også at jeg i etterkant stiller høyere krav enn jeg 

ville gjort for bare noen måneder siden. Marantz 

TT-15 havnet i den uheldige situasjon at den 

måtte hoppe etter Wirkola, og vi vet alle hvordan 

det kan være. Derfor er jeg nok mer kritisk 

mot TT-15 enn jeg ville vært for et halvt år 

siden. Dere får lese testen med det for øye. 

Snill musikkformidler 

Satt opp riktig er Marantz TT-15 et hyggelig 

bekjentskap. Det er en spiller som mange vil 

kunne leve godt med i anlegget sitt. Den er 

vennlig innstilt til platene dine og fokuserer i 

langt større grad på musikken enn den gjør på 

teknikken. Dette låter ikke hifi - i mitt vokabular 

er dette ment som ett komplement – men fokuserer 

mer på helheten i musikken den settes til 

å gjengi. Denne egenskapen - den viktigste 

delen av hele gjengivelsen - fikser Marantz TT- 

15, så ha dette i mente når jeg nå begynner 

med kritikken. 

For selv satt opp riktig ble jeg ikke kvitt alle 

tendensene til å bli litt for snill når det gjelder å 

gjengi de dynamiske aspektene i musikken 

Bassen er det frekvensområdet der dette er 

tydeligst. Jeg vil ikke lenger bruke et uttrykk 

som pudding, men det er verdt å merke seg at 

TT-15 er litt snill i dette området. Andre spillere 

er mer artikulerte i bassområdet. 

Mellomtonen bærer også preg av denne snillismen. 

Dette er mindre negativt for totalinntrykket 

enn det som foregår i bassen, men det er en 

tendens det er verdt å merke seg. Nedre del av 

mellomtonen har mer nivå enn øvre del så vi 

opplever mer fokus på brystkasser enn på stemmebånd, 

mer fokus på kasser enn på strenger 

osv. 

Jeg har ingenting negativt å si om diskanten 

som fortsetter som en naturlig del av resten av 

gjengivelsen. Man trenger ikke å være redd for 

at dette frekvensområdet skal bli overdrevent 

pågående og stygt. 

Med litt snill bass, en varm mellomtone og en 

avslappet diskant framstår TT-15 som en varmt 

og snilt spillende platespiller. Mange vil sette 

pris på denne formen for gjengivelse som er til- 

aller siste av oppløsning og luft i sammenligning 

med mine egne - langt dyrere - MC-konstruksjoner. 

Totalt sett klinger pickupen litt lysere enn 

(det jeg anser som) nøytralt, men dette er ikke 

verre enn at dette greit kan fikses med korrekt 

matching – for eksempel med clearaudios 

egne platespillere. Pickupen en meget nøytral 

og naturlig i lyden, men fremstår ikke spektakulær 

før musikken i rillene er spektakulær. 

Den kan kanskje bli litt kjedlig for noen, men 

jeg tipper de aller fleste vil være fornøyd med 

denne nøytraliteten. 

Er du på jakt etter en nøktern pickup med 

høyt utgangssignal - i prisklassen under 5000 

kroner - kan meget vel Virtuoso Wood meget 

vel være noe for deg. 

givende mot alle de platene som ikke holder 

helt samme standard som "Harry Belafonte at 

Carnegie Hall", mao; brorparten. Selv 70-talls 

rockeinnspillinger går det an å høre på med TT- 

15. 

Spillerens klang bør være en avgjørende faktor 

ved valg av pickup. Den medfølgende 

Virtuoso Wood og min egen Lyra Helikon utgjør 

gode samarbeidspartnere for denne spilleren. 

Andre PUer som bør gjøre en god jobb på 

denne spilleren er; Decca London, Dynavector 

17D og 23R, forskjellige EMT varianter og selvfølgelig 

clearaudios egne MC-pickuper. 

Det er også verdt å merke seg at jeg foretrakk 

å bruke spilleren med den medfølgende 

filt platematten, framfor å legge plata rett på 

akrylen. Spilleren fremsto som noe mer dynamisk 

på denne måten. Ringmat (en platematte 

laget av papir og kork) bør også være et utmerket 

alternativ til denne platespilleren. 

Til slutt noen ord om pris. Dette er jo i praksis 

ikke en 15.000 kroners platespiller. Trekker vi fra 

prisen på pickupen havner vi nede på knapt 

elveogethalvt tusen kroner. Dette gjør selvfølgelig 

at Marantz TT-15 fremstår som et klart bedre 

kjøp enn om prisen hadde vært 15k. Her får 

man faktisk ganske mye for pengene. 

Konklusjon 

Marantz TT-15 er alt i alt et hyggelig bekjentskap. 

Det er en spiller som mange vil kunne leve 

godt med i anlegget sitt. Den er vennlig innstilt 

til platene dine og fokuserer i langt større grad 

på musikken enn den gjør på teknikken. Den 

medfølgende clearaudio pickupen matcher spilleren 

godt, så kombinasjonen fremstår samlet 

som et godt kjøp. 

Maranz TT-15 

Remdrevet stiv platespiller m/ arm og Pickup. 

Dimensjoner: 400 x 330 x 150 mm (BxDxH) 

Vekt: ca. 5 kg 

Arm: clearaudio 9" radialarm 

PU: clearaudio Virtuoso Wood. 

Pris: Kr. 14.995,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept AS 

2/2005 

81

Pro-Ject RPM 9 Mk1: 

Pro-Ject på Speed! 

Undertegnede har vært den lykkelige eier av Pro-Ject RPM 9 i et par år 

nå, og ettersom Pro-Ject har lansert en Mk2-utgave, er det vel på tide 

å gi min velbrukte platespiller en real dose speed? Sjekk ut hva vi kan 

finne på med Pro-Ject RPM 9 Mk1! 

Mange har nok oppfattet undertegnede 

som en vinylfundamentalist, men jeg 

skal utdype holdningene en smule 

her og nå. Jeg mener at vinylspillere 

generelt sett har lettere for å formidle en klangkorrekt 

mellomtone (stemmer og akustiske 

82 

Påstanden om at strømforsyningen 

som snurrer platetallerkenen har 

noe å si på lyden er om lag lik lett 

å tro på som at naboen din klarer 

å gå over fjorden på truger 

midtsommers. 

2/2005 

instrumenter) enn digitale medier. På den annen 

side synes jeg at allehånde varianter over teamet 

CD lettere får til frekvensflankene. Fastere 

og mer presis bass, luftigere og mer oppløst 

oppover i frekvensområdene fra de digitale 

medier, altså. Betaler du nok, kan du få begge 

av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net 

medier til å gjøre troverdige etterligninger av 

virkeligheten over hele området. Men jeg holder 

fortsatt en knapp på vinylens overlegenhet, og 

innser samtidig at det finnes gode grunner for å 

mene motsatt. 

For eksempel viste 80-tallet mer enn tydelig

frem en rad LP’r med en lyd som er langt utenfor 

redningsmannskapets rekkevidde, uansett 

hvor mye du måtte velge å legge inn av penger. 

Og jeg aner selvsagt en konspirasjon her..., for 

akkurat da CD-hypen var på topp, låt LP’r helt 

på trynet. 

RPM 9, et tilbakeblikk 

Dette er en levende spiller. Men slank nedover, 

og litt rufsete oppover. Det ville fra undertegnedes 

side være ønskelig med litt mer pondus, slik 

de tunge spillerne fra den andre siden av dammen 

kan framvise. Diverse undersøkelser har 

trukket i den retning at det er den elegant utseende 

armen som er flaskehalsen. Rett nok kan 

denne visstnok med fordel tightes litt i lageret, 

og på den måten ivareta kravene fra MC noe 

bedre, men da undertegnede kom over en vel- 

brukt Ultracraft AC-300 Mk-II unipivot arm fra 

Japan, byttet 2000,- lommebok, og jeg hadde 

påtatt meg et prosjekt jeg ikke ante rekkevidden 

av... 

Ultracraft AC-300 Mk-II 

Denne armen er virkelig forseggjort. Her kan 

armrøret enkelt byttes ved hjelp av bajonettkopling, 

og den kan justeres og tilpasses til så å si 

hva det måtte være av pickuper. Den er utstyrt 

med silikondempet lager av uni-pivot type (en 

spike som hviler i en fordypning), og er relativt 

enkelt høydejusterbar. Men om den passer rett 

på RPM9? Så langt der i fra! 

Jeg fikk en bekjent til å dreie en mellomleggsskive 

i stål, grep hullsaga og gikk til brutalt 

angrep på platespilleren. 

Lureri? 

Når du plukker ned en spiller du mener er verdt 

10 000,- er det fort gjort å bli litt overrasket. For 

hvor ligger de pengene hen, egentlig? Vi lodder 

løs noen latterlig tynne armkabler fra boksen 

under, og fjerner denne. 3 skruer, og armen er 

fri. Løft av den tykke akryltallerkenen, 3 nye 

skruer og lageret er borte. Tilbake står en gråfarget 

oval med 3 ben og to hull. Når du senker 

hullsaga nedi oppdager du at den består av noe 

som ligner papp. Sa du 10 000,-? 

Men for å gjøre historien kort: en stor og en 

litt mindre hullsag, 15 minutter og ny arm er 

montert. Sett sammen lager, legg på tallerken, 

juster pickup, spill. 

Det virker! 

Deilig når forventninger innfris. RPM 9 er en 

spiller med potensial! Borte er den lett nervøse 

klangen, borte er lettbentheten, borte er den 

lett rufsete diskanten. Tilbake står en spiller i ny 

drakt, glatt, elegant og fyldig. Men den har fortsatt 

ikke tordenguden i sin hule hånd, selv om 

det har kommet et godt fundament inn i fremføringen. 

Det mest åpenbare, og for meg uforklarlige, 

er at den har blitt mye stillere! Jeg trodde 

da det var nåleslipingen som avgjorde dette 

med rillestøy? Nå er det betydelig mer ro og luft 

i mellomtone og diskant, og rillestøyen er 

tilbaketrukket i lydbildet. Platespillere er underlige 

greier! 

På bakgrunn av det som nå har skjedd vil 

denne spilleren dreie vinylplatene i husstanden 

ennå en stund... 

Speed! 

Neste trekk er initiert av Pro-Ject, og heter 

Speed Box SE. Det er en liten aluminiumsboks, 

som ivaretar strømforsyning og hastighetsvalg. 

På denne måten tar RPM 9 steget opp blant de 

litt mer sofistikerte spillerne med elektronisk 

hastighetskontroll og egen strømforsyning. 

Snobbete? Føles i hvert fall mye bedre å slippe 

reimfikling hever gang vi snubler over en plate 

med omdreiningstall på 45. På fronten lyser 

store, digitale tall med hastigheten, og denne 

kan justeres i 0,1 omdreiningers trinn for spesielt 

interesserte. Hastighetsskifte mellom 33,3 og 

45 foregår med trykknapp. Strømforsyningen til 

Speed Box SE er identisk med den som forer det 

eminente Tube Box RIAA-trinnet fra samme produsent, 

og er altså en raus porsjon kraftigere 

enn medfølgende ac/ac omformer. Speed Box SE 

kan også benyttes på enkelte andre av Pro- 

Ject’s platespillere, sjekk med importør hvilke 

modeller dette gjelder. 

(Det finnes også en billigere Speed Box, en 

enklere variant til kr 700,-) 

Det virker også! 

Påstanden om at strømforsyningen som snurrer 

platetallerkenen har noe å si på lyden er om lag 

lik lett å tro på som at naboen din klarer å gå 

over fjorden på truger midtsommers. 33 omdreininger 

er 33 omdreininger samme om du forer 

motoren med eget aggregat! Dette befinner seg 

i samme kategori som at cd-drivverket påvirker 

lyden, eller at strømledningen fra veggen gjør 

det samme. Nå er det bare det, da, at jeg har 

hørt så mange eksempler på at det uvirkelige 

virker, så jeg har gitt opp diskusjonen for lengst. 

Jeg vil ikke under noen omstendighet si at 

lyden ble en helt annen, min eneste påstand vil 

være at alt ble litt bedre. Det ble en tanke mer 

orden, noe åpnere, slik at de dypeste frekvensene 

ble en smule fastere, mens diskantinformasjonen 

på sin side fikk litt mer luft å eksellere i. 

Om det er verdt de tre og et halvt tusen kronene? 

Nei. Bare for deg som er hi-fi og musikkentusiast. 

Med andre ord alle oss med dette forkvaklede 

synet på detaljer. Sammenfatningen er 

at Pro-Ject spilleren din blir mer brukervennlig 

og en smule mer åpen og kontrollert, og at 

summen du må ut med ikke er helt ubetydelig. 

Med Pro-Ject inn i framtiden 

Pro-Ject er en virkelig seriøs konkurrent til Rega. 

Disse spillerne låter i utgangspunktet ikke så 

ulikt, Rega har noe mer fokus på presisjon, Pro- 

Ject noe mer lekne og spretne i klangen. Felles 

for de rimelige modellene er mangel på slagkraft 

i de dypere oktaver. Pro-Ject har, så vidt 

undertegnedes erfaring rekker, ikke overbevist 

som armbyggere, og trenger hjelp på dette feltet. 

Det skal visstnok komme armbase for SME, 

og jeg lover dere et betydelig løft om dere tar 

sjansen. Eller gjøre som undertegnede; litt egeninnsats 

viser at Pro-Ject henger med en stund 

til! 

Pro-Ject Speed Box SE, elektronisk hastighetsstyring 

for Pro-Ject platespillere, kr: 3600 

Importør: Ljudtema 

2/2005 

83

Parasound Zphono RIAA-trinn: 

Ztreit Zphono! 

Når musikken spiller opp, faller ingen bomber, men 

derimot opplever vi et produkt som åpenbart er konstruert 

av mennesker med kunnskaper og ressurser. 

Sånt venter du gjerne fra Rega, Linn og Naim 

og de folka der. Et rimelig, enkelt og anvendelig 

RIAA-trinn for den nye bølgen platespillere, 

mener jeg. Men fra giganten 

Parasound? Uansett hva jeg måtte ha av fordommer; 

Zphono er her! 

Bra bygget! 

Zphono fremstår solid og stilrent, fronten er ren 

bortsett fra en grønn diode som tenne når 

strømmen er tilkoblet. Av- og påknapp finnes 

ikke, og hva skal vi med det, da? Her finner vi 

ingen rør som svetter i hjel uansett hvor lenge 

den måtte stå på. Et par kuriositeter er det dog, 

på bakplata finner vi foruten de normale tilkoblinger 

og valg mellom mm og mc, også en polaritetsvender 

for strømmen. Den har til oppgave 

å dempe brum, der dette viser seg som et problem. 

Og bare for å ta det med en gang; det 

fungerer faktisk. Og denne kan rackmonteres! 

Et RIAA-trinn for proffene, kanskje? Slett ikke 

dumt sett ut fra salgspotensialet til disco og 

beslektede fenomener, er det noe de folka hater 

så er det løse småting! Ellers er det ikke fastmontert 

sytråd, men normal IEC-kontakt, noe 

som i dette tilfellet hilses svært velkommen. 

Enkelt og funksjonelt 

Parasound Zphono tar altså både mm og mc 

pickup. Innstillingene er dog få, alle pickuper må 

se inn i 47 kOhm, noe jeg stort sett ikke finner 

84 2/2005 

helt tilfredsstillende. Mange mc-pickuper har en 

lei tendens til å sovne av med slik impedans. 

Gain er ikke opplyst, men med de benyttede 

pickuper til denne testen, er det innenfor normalområdet, 

såpass kan sies. Ellers er toleransen 

såpass at mc-inngangen faktisk kan svelge 

et moderat mm-signal uten å fullstendig miste 

kontrollen, så her er det meste ivaretatt. 

Musikals harmoni 

Når musikken spiller opp, faller ingen bomber, 

men derimot opplever vi et produkt som åpenbart 

er konstruert av mennesker med kunnskaper 

og ressurser. Denne gjengen bommer ikke! 

Som seg hør og bør fra et såpass gjennomarbeidet 

produkt er det meget støyfritt i seg selv. 

Lydmessig er den ikke på nivå med den levende 

og klart røraktige klangen fra ProJect Tube Box, 

men den er fint på høyde med tilsvarende prisede 

RIAA-trinn av ymse fabrikater. Eksemplifisert 

med Andreas Wollenveider, opplever vi en rimelig 

åpen og klar fremførsel, den virker verken 

varm eller kald, men nokså silkeaktig er den. 

Frekvensområdet fremstår meget harmonisk og 

lineært, men er ikke spesielt slagkraftig. 

Dynamisk er Zphono også på det jevne, og 

strengeanslag og stortrommer faller mer inn i 

helheten, enn å stå fram som friske blomster i 

musikken. Buddy Guy’s stemme formidles også 

rolig og behersket, naturlig og avslappet. Ikke 

mange sprell å sette fingeren på, akkurat. 


Problemfritt 

I praksis kan man anse dette småelegante 

RIAA-trinnet som nær feilfritt. Men også lite 

dristig. Derved kan noen dynamikkfriker finne 

dette litt vel sedat. Men jeg er ikke redd for å 

anbefale det. Kvalitetsmessig absolutt på høyden, 

og til tross for min smule skepsis for impedansen 

på mc, fungerer også det upåklagelig. 

Selv om jeg holder en liten knapp på gjengivelsen 

fra mm, er ikke tapet av dynamikk og liv 

større enn at jeg fortsatt nyter Ole Paus og hans 

"Stjerner i rennesteinen" uten å sovne av. 

Alt i alt er Parasound Zphono et godt RIAAtrinn 

uten de store overraskelser. Har du en grei 

(mm) pickup vil dette ivareta musikken fra 

denne rent, ryddig og veloppløst. Problemfritt 

med andre ord, og det er langt fra det som kan 

sies om mangt et RIAA-trinn, for å si det forsiktig! 

Parasound RIAA-trinn for mm og mc, kr 1800,- 

Importør: NCMS 

Benyttet utstyr: 

ProJect RPM 9 med Ultracraft AC-300 MK-II arm 

Audio Note IQ3 mm pickup, Benz L04 mc 

Krell KAV 400xi, Klipsch RF5, Monitor Audio 

Studio 6 

Synergistic kabler, Supra LoRad nettkabel

Shure V15 Type V-MR: 

Vinyldekoder 

Verdens mest berømte pickup er snart 

historie, men det er fremdeles et par 

på lager om testen til Stig Arne Skilbrei 

frister. 

Finnes det en berømt pu, er det denne. V15 

har vært toppmodellen fra amerikanske 

Shure så lenge jeg kan huske, mens M 75 

var den som typisk var ferdigmontert på platespillerne 

før Ortofon og japanerne kom sterkere. 

Fremdeles avtvinger navnet respekt, og 

V15 blir produsert den dag i dag (den omtalte 

er nest siste modell, se under). Det er en liten 

pu med et karakteristisk utseende, veldig pen 

etter min mening, med en bitteliten børste 

umiddelbart fremfor stiften litt til høyre, som 

skal fange opp støvet før stiften. Denne kan 

deaktiveres (vippes opp) om ønskelig. V15 er 

ellers kjent for å spore spesielt godt, og stiften 

er ganske myk, slik at lette til middels tunge 

armer passer best. 

Frekvensgang 

Den klassiske kombinasjonen 

på 70-tallet var 

en platespiller påmontert 

en V15 i en SME 

3009-arm. 

Frekvensgangen 

har alltid vært 

ganske rett, 

men senere 

tids 

modeller 

har en ganske 

avrundet 

diskant. Shure 

mener at det er slik 

publikum vil ha den. 

Stifttrykket skal være 1-1,5 gram. Det er ellers 

spennende å notere seg at mange hevder at 

Type III var den beste Shure noensinne, og at 

jeg har fått tak i en slik, test kommer. Og så 

finnes det en kar som er ivrig på nettsidene 

rundt om kring som hevder at Type II er den 

ultimative pu…. det er den aller første V15. 

Noen som har en til låns som vi kan teste? 

Dagens modell heter V15 Type VxMR og er 

direkte etterkommer etter den her testede, 

men du kan ikke kjøpe x-stift for å oppgradere 

tidligere modell. Etter hva vi kan se av omtaler 

av siste modell er den ikke vesensforskjellig fra 

vår, hverken teknisk eller lydmessig. 

Verdens beste? 

Det er først og fremst amerikanerne som i alle 

år har hevdet av V15 er "verdens beste pickup". 

Den har aldri fått like god omtale i 

Europa, så det var veldig spennende endelig å 

få høre et eksemplar. Jeg brukte to kvelder på 

den, en med børsten nede og en med den 

oppe. Førsteinntrykket var ikke oppløftende. 

Medlytter Dag: Innelukket. Mitt inntrykk: 

Mørkt. Dessuten noe innelukket, noe grøtet, og 

med redusert dybde i lydbildet. Men inntrykket 

retter seg noe opp etter hvert. Alle komponenter 

har en signatur som man må venne seg til. 

Med unntak av den noe avrundede diskanten 

har V15 en fin tone, som er meget musikalsk, i 

motsetning til mekanisk eller hard. Lyden er 

som av samme stykket, og evner å gi en illusjon 

av opptaket, om enn ikke av de skarpeste. 

Det hjelper å skru opp litt. Da kommer også 

dynamikken bedre til sin rett, her er brukbart 

trøkk, det knaller 

til når rillene tilsier 

det. Bassen 

synes godt definert, 

og det var 

nettopp det inntrykket 

jeg satt 

igjen med en 

gang jeg prøvde 

"samme" pu for 

sikkert 20 år 

siden. Resten av 

lydbildet "tok" 

jeg tydeligvis 

ikke, for det har 

jeg ingen 

hukommelse på. 

Vi var ikke så 

erfarne lyttere 

da. Platestøy er særskilt godt undertrykt, det 

må skyldes en meget liten diamant eller også 

den avrundede diskanten. 

Dag 2 tjente til å befeste det opprinnelige 

inntrykket, selv om børsten nå var inaktivert. 

Forskjellen var ikke betydelig. Først og fremst 

merker jeg meg en utrolig behagelig lyd, helt 

uten kanter eller irriterende bilyder. Lyden virker 

organisk, helhetlig, men også litt myk, med 

slør over detaljene. Engasjementet blir derfor 

middelmådig. Jeg føler at dette er en brukbar 

pu, som kan passe i mange anlegg. Men "verdens 

beste"? Niks. Men uansett verdt å prøve 

ut! Utgangssignalet virker relativt lavt, jeg må 

skru høyere opp enn de fleste andre for 

samme lydstyrke. 

Import/pris: Benum, kr. 3720,- 

Stig Arne Skilbrei

Audio-frikernes drømmeanlegg: Vidar Mørch 

Flere Fristelser 

Denne artikkelen er basert på min artikkel fra 

Fidelity nummer 1 ! Artikkelen het Fristelser, og 

handlet om den reiserute jeg da hadde tilbakelagt i 

hi-fiens verden, og hvilke veier jeg kunne tenke 

meg å gå videre. Men så stemte plutselig terrenget 

dårlig med kartet... 

Siden den gang, har jeg fortsatt min egen 

trivelige reise. Jeg har hatt anledning til å 

følge en rute som jeg delvis skisserte som 

drømmeveien den gang. Jeg kalte denne 

veien for "neste lønnsoppgjør ruten". Om det 

var lønnsoppgjøret, en onkel i Amerika eller 

andre lykketreff som åpnet noen dører, skal jeg 

ikke male videre på her. La meg bare fastslå at 

mine bankforbindelser ikke kommer til å glemme 

meg på ytterligere noen år fremover! 

Det viste seg fort at ruten jeg tegnet inn på 

kartet den gang ikke passet helt med terrenget 

der jeg ville gå. I sånne tilfeller er det bare en 

ting å gjøre: Endre kartet. De som har prøvd å 

endre terrenget og stanget i en vegg nattestid 

på vei hjem fra fest, ser hva jeg mener. Jeg tegnet 

om kartet og skiftet ut noen stasjoner på 

veien. Veien – la oss denne gang kalle den 

Signalveien, startet ikke der jeg trodde. 

Advantage S1 ble ikke utgangspunktet. Det var 

det derimot S1 sin erstatning og overmann – 

Gondul som fikk æren av. 

Videre kjørte jeg ikke videre på transistor 

veien, men fant en langt varmere og mer spennende 

rute. De som har fulgt skribleriene mine 

underveis, har fått med seg at jeg lykkelig fant 

tilbake til rør. Jeg kom heller aldri til å reise via 

Valhalla, men la derimot turen langs 

Jormadesign sine kabler, med innlagte Bybee filtre 

i veidekket. Turen endte derimot akkurat der 

jeg drømte om – i et par Audio Physic Avanti III. 

Behøver jeg å nevne at jeg er fornøyd? Inntil 

videre! Jeg kjenner nemlig denne turisten så 

86 

2/2005 

godt, at det kun er et tidsspørsmål 

før deler av reiseruten 

igjen må endres litt på. 1 

år? 3 år? Tiden vil vise. 

Akkurat nå nyter jeg resultatet 

og inntrykkene på reisemålet. 

Musikken er vakker, livet er 

deilig. Reisen har vært inntrykksfull. 

Å reise er livet. Musikk er livet. Livet 

er musikk. Å reise er å leve – med musikk! 

Nåvel! Jeg ble visst 

litt revet med her… 

La meg heller la poeter og diktere gjøre det de 

kan så fryktelig mye bedre enn meg, og i stedet 

liste opp litt av de erfaringene jeg har gjort meg 

underveis fra Fidelity nummer 1 til nummer 12. 

For å unngå flere kvasipoetiske utfall, skal jeg 

gå veldig kategorisk til verks. 

Signalkilde 

Jeg har fulgt Micke Bladelius sine produkter i 

noen år nå, og lært meg å like den signaturen 

og klangidealet han legger til grunn i sine 

design. Derfor var det ikke veldig vanskelig å la 

seg friste til å skaffe et eksemplar av nye 

Gondul for test. Gondul i sin dyreste utgave 

(nivå 3) svarte kort fortalt til alle forventninger 

lydmessig. Spilleren klarer alle lydformater du 

kan skvise inn på en CD, og har i tillegg langt 

mer å tilby på DVD video siden, enn jeg noen 

gang kommer til å få benyttet. Lydfilosofien til 

Bladelius er fortsatt lett gjenkjennelig, men der 

opphører all likhet med forfaderen S1. Den 

innebygde forforsterkeren er vesentlig bedre, og 

det samme gjelder etthvert annet sammenligningspunkt 

med S1. Det er rett og slett en 

langt, langt bedre konstruksjon – og betydelig 

mer avansert rent teknisk. Jeg har ennå til gode 

å høre en spiller som er like komplett, men så er 

det da også den desidert dyreste jeg har hatt i 

hus over lengre tid. De som vil ha komplette 

beskrivelser, får heller bla i tidligere numre av 

Fidelity, men la meg trekke frem to sterke karaktertrekk 

ved tokanals lyden: Oppløst og nøytral. 

Det den mangler i desidert fun-factor og råskap, 

tar den igjen i ren eleganse og realistisk musikkgjengivelse.Bare 

ikke sett den inn i et anlegg 

som allerede låter slankt og litt lyst. Nøytral er 

bra, men ikke hvis resten av anlegget egentlig 

legger opp til at det kompenseres for skavanker. 

Nevnte jeg at Gondul innebærer at jeg slipper 

en dyr forforsterker og dermed også sparer 

mange tusen på en signalkabel mindre? 

Kabler 

Gjennom min kontakt med Bladelius og andre 

aktører i vårt østlige naboland, kom jeg i kontakt 

med Jorma Koski, som driver fimaet 

Jormadesign. Jorma er en av mange kabelprodusenter 

etter hvert, men han begynner å få et 

internasjonalt gjennombrudd, som overgår de 

fleste hjemlige produsenter. Hans No.1 kabler 

inkluderer bruk av de kontroversielle Bybee filtrene. 

Jeg forstår all den skepsis som disse filtrene 

genererer, ikke minst takket være en 

påfallende voodoo-aktig dokumentasjon på 

Bybees nettsider. Men, det funker! Alt annet er 

totalt uvesentlig for min del. Jeg vil for øvrig forsøke 

å se litt nærmere på Bybees produkter i 

nær fremtid. Pr. i dag bruker jeg utelukkende 

Jormadesign kabler i hele oppsettet, inkludert 

nettkabler – selvfølgelig også med Bybees montert. 

Under tester for Fidelity, benytter jeg flere 

andre kabler selvfølgelig. 

Jeg vil her ikke gå så mye nærmere inn på 

hvilke alternative kabler jeg har valgt bort til fordel 

for Jormadesign No.1. Det skyldes primært

at mitt valg utelukkende er basert på hva som 

lyder best i mitt eget oppsett. Kabler er mer en 

noe annet et spørsmål om matching, og hver 

gang jeg tror jeg har funnet en universell løsning, 

viser det seg nok en gang å være med forbehold. 

En ting er helt klart: Kabler har stor innvirkning 

på lyden. Det gjelder også nettkabler. 

Jeg begriper faktisk ikke at dette fortsatt er et 

diskusjonstema blant hi-fi interesserte. 

Forsterkere 

Siden jeg lovpriste EAR 509 monoblokkene for 

et par utgivelser siden, har jeg fått en del (stort 

sett positive) bemerkninger om min dårlig skjulte 

begeistring for disse. Jeg må bare innrømme 

at jeg fortsatt er imponert over disse, fysisk sett 

små monoblokkene, som strengt tatt er en 25 år 

gammel rørkonstruksjon med effektrør egentlig 

ment for TV-bruk. 

Små og lette, 100 watt sterke, ikke varmere 

enn at du kan legge kinnet på gitteret, bassen 

til de beste transistorforsterkerne og mellomtonen 

som rør – og bare rør, kan klare. Er det rart 

jeg blir litt revet med? Minus? Tja, det er nok 

mulig å få enda litt mer finkornet diskant enn 

de har i sin originale tilstand. Svaret på det er 

derimot NOS rør, men dessverre til noen tusen 

kroner ekstra. Jeg har skiftet ut alle småtriodene 

med stort hell og mener bestemt det er verdt 

kostnaden. 

Det finnes garantert forsterkere som kan 

gjøre en like god – eller bedre jobb, men det vil 

innebære ulemper som jeg for øyeblikket ikke er 

villig til å ta. Det vil bli dyrere – det er jo ikke 

helt uvesentlig. Det vil innebære større rørmonoblokker 

– det har jeg ikke plass til. Og, det vil 

innebære at jeg 

går glipp av triumfen 

ved å eie 

noe som egentlig 

skulle være for 

gammeldags og 

sært til å konkurrere 

med det aller 

beste. Det vil jeg 

ikke for alt i verden 

gå glipp av! 

Høyttalere 

Her er vi ved det 

eneste punktet 

jeg hadde på 

ønskelisten i 

Fidelity 1, som 

jeg siden har 

anskaffet. Vi er 

også ved det 

punktet som vekker mest hodebry. Det er vel 

egentlig ikke så merkelig, da høyttalere fortsatt 

er de enkeltkomponentene som enkeltvis gjør 

størst innvirkning på totalresultat. Høyttalerne 

interagerer med både elektronikken og rommets 

akustikk, og er derfor en evig kilde til frustrasjon 

– og glede. 

For Avantienes del, er det de ekstreme egenskapene 

som både gleder mest, men som også 

gir grobunn for litt frustrasjon. De er nemlig 

utrolig nådeløse mot svakheter i kjeden foran. 

Den enormt avslørende superdiskanten har 

en tendens til å låte alt for pågående og stresset 

ved feil matching. Dårlige innspillinger med 

gamle helter fra 70- og 80 åra blir knapt mer 

hørbare av sånt. 

Ei heller er det 

mulig å slippe 

unna med feil 

valg av hverken 

kabler eller noe 

som helst annet. 

Det tok meg 

lang tid å komme 

frem til det jeg 

opplever som 

optimal plassering, 

og først 

måneder etter 

kjøpet fant jeg 

det som nå er 

den endelige oppstillingen. 

Stor 

avstand er stikkordet. 

Stor 

avstand til sidevegg, 

en drøy 

meter til bakvegg 

og ganske stor 

avstand mellom 

høyttalerne. Når 

det fungerer, fungerer 

det som en 

drøm! Avanti tegner 

et enormt lydbilde! 

Den tonale 

balansen opplever jeg som svært nøytral, og i 

hvert fall ikke på den varme siden. Skulle jeg 

ønske meg noe, måtte det være nettopp litt ekstra 

varme. Men, det skal være varme uten 

fedme, og jeg mistenker at det vil bli ekstremt 

kostbart å få det på toppen av Avantienes alle 

gode egenskaper. Tror ikke verken ektefelle eller 

bankforbindelser for øyeblikket vil anbefale å 

lete særlig aktivt etter bedre alterantiv. 

Og helt ærlig: Er det mulig å sitte med et mer 

luksuspreget problem enn et ønske om 2% varmere 

lyd fra en så komplett høyttaler… 

Tweaks og sånt 

Fordelen med å sitte på et anlegg som avslører 

hver minste lille endring i oppsettet, er at man 

kan more seg uhemmet med alle slags tweaks 

og straks høre utfallet. 

Jeg har tidligere innrømmet min svakhet for 

alle slags duppeditter, men også en voksende 

skepsis til all mulig "snake oil" i bransjen. 

Derfor er det bare et svært lite utvalg av alle 

dingser og greier jeg tester, som blir nevnt. 

Noe av det som har blitt værende i permanent 

bruk, er Solid-Tech Feet of Silence, ECO3 

spray og Auric Illuminator tusj/CD treatment 

(artikkel kommer) og Statmat CDi Blue. I det 

siste har jeg også hatt en morsom erfaring med 

demperinger til rør, fra Duende Criatura. 

Sistnevnte blir også omtalt i et senere blad. 

Tweaks er morsomt, men også skummelt. 

Summen av tweaks kan fort bli verre enn 

utgangspunktet, og det er fort gjort å kaste bort 

penger som kunne vært brukt til mer tiltrengte 

oppgraderinger. 

En grei peilepinne kan kanskje være å tenke 

etter om du for hver investerte tusenlapp synes 

forbedringen er verdt de 7 CD’ene du kunne 

kjøpt for samme pris. 

Hva gør vi nu – lille du? 

Sannelig om jeg vet. Kim Larsen spør relevant. 

For øyeblikket opplever jeg en audiofils verste 

mareritt – jeg er fornøyd! 

2/2005 

87

Gruppetest standard CD-spillere, del II: 

Cayin CDT 17A CD-spiller: 

Sjarmør med rør! 

Formidabel byggekvalitet og kostbare tekniske løsninger 

i lekker innpakning pirrer nysgjerrigheten.... 

Frontplaten i solid børstet aluminium er pyntet 

med speilblanke, forkrommede felter og 

et stort sirkelformet koøye som huser display 

og betjeningspanel. Ganske så art deco det 

hele, og Miami-assosiasjonene presser seg på 

når displayet får lyse opp i vel glorete neonblått! 

Displayet kan uansett dimmes og slukkes 

via den desto mer sobre og stilrene fjernkontrollen 

i tung, børstet aluminium. 

Innmat 

Med dekslet behørig av, åpenbares en fullstappet 

men eventyrlig ryddig byggteknisk topografi 

slik vi egentlig er godt vant med når det gjelder 

Cayin. Her gjenkjenner vi raskt drivverket fra 

Philips. Konverteringen fra digitale til analoge 

signaler foretas av to stykk like anerkjente Burr 

Brown, modell PCM 1792. 

Men det mest iøyenfallende er likevel de fire 

rørene som sitter i utgangene, russiske sådanne, 

med typebetegnelsen 6922 fra de stadig mer 

populære Electro Harmonix. Jeg vil anta disse 

rørene vil ha en levetid på mellom to og tre 

tusen timers aktiv bruk, og burde være rimelig 

enkle å få tak i. De sitter også greit plassert, så 

det bør ikke by på noen problemer for den lykkelige 

eier å skifte disse selv. Kostnadsmessig er 

de heller ikke av all verdens byrde, men man 

kan jo alltids gå for noen mer eksklusive varianter 

dersom man ønsker. 

Selv om dette langt fra er er noe "cost no 

object-produkt" later det ikke til at det ble spart 

på noe vesentlig da hvitfrakkene hos Cayin 

denne gang satte seg ned ved tegnebordet. 

88 

2/2005 

Spilleren har både single ended og balanserte 

kretser, 24 bit 192KHz upsampling, rent klasse 

A buffertrinn, doble trafoer og som nevnt dobbelt 

opp med DACer. Hele konstruksjonen har 

fått en totalvekt på respektable 17 Kg, og som 

på vanlig maner hva Cayin angår hviler den på 

solide føtter utstyrt med vibrasjonsdempende 

puter. I det hele tatt gir Cayin CDT 17A et 

meget solid inntrykk hva det rent materialmessi- 

ge og byggtekniske angår, og fortjener etter mitt 

skjønn toppkarakter på dette feltet. 

Mekanisk velfungerende 

Cayin CDT 17A oppførte seg mekanisk helt 

perfekt under hele testperioden. Den innbydende 

finish og byggtekniske standard bekreftes 

umiddelbart når man først setter den i aksjon. 

Den følger alle kommandoer som blir gitt uten å 

mukke, enten man bruker fjernkontrollen eller 

trykker direkte på betjeningspanelets knapper. 

Plateskuffen opererer uhyre stille, og glir nærmest 

lydløst ut og inn. Meget tillitsvekkende, og 

her er den en hel klasse bedre enn for eksempel 

en så dyr og påkostet spiller som Classé 

CDP100 til nærmere førti store! 

I det stille jobber også strømforsyning - intet 

trafosnerr å spore her. Det er absolutt ingen ulyder 

å detektere noe sted. Ikke noe brum eller 

påfallende lyder ut av høyttalerne heller - i hver 

fall ikke før du legger en CD i skuffen og trykker 

Av Jan Myrvold 

på "Play"! Jeg må innrømme at dette fra tid til 

annen kan forekomme hjemme hos meg. 

Vakker presentasjon 

Inntrykket jeg sitter igjen med etter å hørt på 

Cayin CDT 17A noen uker, er at vi har med en 

spiller å gjøre som uttrykker seg kanskje litt mer 

behersket enn sin transistorbaserte lillebror. 

Derimot tilsvarende mer raffinert! Direkte 

sammenlignet - side ved side - med min egen 

Electrocompaniet EMC 1 med samme 24 bit 

192 Khz upsampling-teknologi, savner jeg 

umiddelbart noe av det kontante og eksplosive 

grunntoneskyvet EC utmerker seg med. Men da 

skal vi huske at nordmannen er en av de aller, 

aller beste guttene i klassen på dette parameteret. 

Og dobbelt så dyr. En slik sammenligning 

blir for de fleste mer av akademisk interesse. Vi 

har også med rør å gjøre, så det er kanskje ikke 

helt uventet at jeg synes å oppleve en litt bløtere 

gjengivelse helt i bunnen., med betydelig 

mer varme enn samme firmas transistorbaserte 

komponenter. 

Cayin CDT 17A går så absolutt dypt nok, men 

man får kanskje ikke helt følelsen av en knyttneve 

rett i solar plexus, men heller noe mer 

tilbakelent i spillestilen. Til gjengjeld hører jeg en 

spiller som presenterer musikken på en svært så 

elegant og raffinert måte. Den virker vidunderlig 

fri for typiske imponatoreffekter - ingen festpuk-

kel eller overivrig diskant som truer barskapets 

finere glasstøy. 

Noen hevder fortsatt at rørbaserte produkter 

ikke er i stand til å levere tistrekkelig med fasthet 

i bunn, men jeg mener Cayin CDT 17A ikke 

mangler stort her. Musikken presenteres generelt 

vektig med god kontroll og artikulasjon helt 

nederst. Rytmisk musikk drives taktfast fremover 

med solid fundament gjennom denne trivelige 

kineseren. 

Som produkter flest - og da spesielt rørbaserte 

- profiterer også Cayin CDT 17A på å få litt 

tid til å bli varm under vesten. Spilleren åpner 

seg tydelig mer og mer etter som tiden går den 

første timen, og lytteren belønnes etter hvert 

med en meget åpen, luftig og varm mellomtonegjengivelse 

som det er vanskelig å ikke la seg 

sjarmere i senk av. Vi bys også på et lydbilde 

med tydelig holografisk fremstilling, og når 

David Thomas får slippe til med sine øvelser i 

forpint oratori på Jackie Levens "Paris Blues" fra 

det gnistrende gode albumet "Defending 

Ancient Springs", høres det ut som stemmen 

hans kommer fra et sted langt borte fra. Et sted 

som de færreste av oss ønsker å tre inn i uten å 

ha sjekket det først... 

Forsiktighetsregler 

Alt i alt er dette en spiller med en harmonisk og 

behagelig musikkpresentasjon. 

Instrumentklangen som formidles er til tider 

superb, spesielt på klassiske verker hvor strykere 

er fremtredende. Cello og fiolin fremstår med 

både kropp og klang, en klang med detaljert 

overtonestruktur og som virker ganske glattpolert 

på metallslagtøy. Men som nesten alle digitalavtastere 

kan også Cayin støte på problemer 

i øvre mellomtoneområde når stemmene blir 

krevende eller ved symfoniske crescendoer. 

Dette problemet skyldes jo ofte selve innspillingen 

selv, men det er likevel grunn til å vise 

aktsomhet ved valg av kabler og øvrig matching. 

Man bør nok unngå matching med komponenter 

med for mye nivå i dette området, 

men det gjelder vel strengt tatt for nesten alle 

andre produkter også. Men det finnes cd-spillere 

som også takler slike utfordringer bedre 

enn denne, men prislappen er gjerne deretter. 

Dette er uansett pirk, og man får slett ikke inntrykk 

av Cayin CDT 17A som noen utpreget 

krassing. 

Konklusjon 

Med CDT 17A har Cayin føyd nok et fristende 

produkt inn i sitt allerede rikholdige utvalg av 

gode audioprodukter. Etter min vurdering får 

man veldig mye for pengene både på designog 

lydsiden ved anskaffelse av denne spilleren, 

men Cayin må uansett tåle uventet hard konkurranse 

fra andre i prisklassen. 

Benyttet utstyr 

Classé CDP-100 cd-spiller 

Electrocompaniet EMC1 24/92 cd-spiller 

Classé CAP-2100 integrert forsterker 

EAR/Yoshino 864 forforsterker 

Conrad - Johnson Premier 140 sluttrinn 

Revel Performa M20 Høyttalere 

T+A Audio Silver, Wireworld Equinox III+, 

Kimber Hero signalkabler 

T+A Speaker 8, Audience Au24 høyttalerkabler 

Acoustic Art nettkabler 

Monster strømpadde m/Nettfilter 

Target, Atacama, Aavik stativer og racks 

Ceraballs, Cerapucks, Soundcare dempeføtter 

Diverse fakta 

Phillips drivverk 

Electro Harmonix 6922 rør i utg.(4 stk) 

Klasse A buffer trinn 

Burr Brown PCM 1792 DAC (2 stk stereo) 



Flott drama og et utrolig innsyn i rom, klang og 

utøvere med stort kor, orkester og solister. 

Simpelthen fremragende på klassisk! Dynamisk 

er den både stor og sterk og med en helt 

vidunderlig stemmeklang! 

Ikke fullt så imponerende med Bo Stief hvor 

Cayin ikke helt følger med de beste og raskeste 

når det går hardt for seg i øvre mellomtone og 

topp. Blues funker bra, men ikke så harmonisk 

og definert som Hegel selv om feleklangen er 

fin. Men tross generelt varm klang, er det tendenser 

til en smule hardhet i øvre mellomtone. 

Gruppen fra Sør-Afrika låter naturlig og fint, 

men igjen litt snilt på frekvensfløyene. 


Livaktig og oppløst, men med litt kortere dybdeperspektiv 

enn de beste. Flott grunntoneområ- 

de, men litt tilbakelent oppover. Klart best på 

typisk "klassisk" musikk men svinger uansett 

bedre enn for eksempel Cary. Kosefaktoren er 

uansett kjempehøy! 

Jan Myrvold 

Gruppetesten på bladets vanlige referanseutstyr 

bekrefter inntrykket fra den separate testen i 

egne omgivelser. Spesielt gjelder det det gedigne 

korverket som sparket fra så edelgrana til 

redaktøren mistet barnålene. Her er både god 

kropp og gjennomsiktig stoffelighet, men her er 

også antydning til litt "skrik" oppover på kompleks 

rytmisk og elsktrisk musikk. Egen erfaring 

tyder dog på at lenger oppvarmingstid hadde 

fikset noe av dette. Turnerer uansett stemmer 

med ro og autoritet. 

Pris: Kr 16.995. 

Forhandler: Norsk Audio Teknikk, Oslo 

2/2005 

89

Sony SCD-XA3000ES: 

Superbra CD-spiller! 

Vi fikk denne spilleren i hus så sent at 

ingen av oss hadde rukket å sjekke den 

ut før gruppetesten. Men Sony har med 

sine SACD-maskiner vært påpasselige 

med å gi deg en lydkvalitet på vanlig CD-som 

står i rimelig forhold til konkurrerende CD-spillere, 

disse uten muligheter for SACD. Man må 

huske på den enorme prestisjen Sony har nedfelt 

i SACD. Litt mindre fortjeneste på enkelte 

SACD prestisjeprodukter som denne, vil man lett 

tjene inn senere om bare Super Audio systemet 

slår an. Dessuten har Sony markedsføringsmuskler 

til å produsere i meget store serier, noe som 

også kan holde prisene nede. 

EISA-vinner 

Det er derfor liten tvil om at firmaets egne 

SACD-spillere generelt er bra kjøp og at byggeklossene 

genrelt er av usedvanlig høy kvalitet 

for prisklassen. Men det siste gjelder så absolutt 

ikke den spinkle fastmonterte nettkabelen! 

Testpanelet gliste overbærende da de fikk se 

sytråden som hang og slang bak det ellers 

brukbart påkostede kabinettet på XA3000 ES. 

Her var det heller ingen muligheter for å bruke 

en dedikert strømkabel, noe alle i testpanelet 

har gode erfaringer med. 

Jeg angret der og da på at jeg ikke hadde 

bedt om den mer enn dobbelt så dyre prestisjemodellen 

9000 ES som Lyd & Bilde gav en 

sølvmedalje i kavalkadenummeret 2004-2005. 

Jeg eier selv den "gamle" modellen av denne 

spilleren som ifølge flere blader låter temmelig 

likt med nykommeren. Den nye XA9000ES har 

90 

Denne EISA-vinneren fra Sony låter akkurat 

som forventet til prisen som CD-spiller. Men 

i tillegg får du SACD både i stereo og multikanal! 

2/2005 

likevel et litt friskere utseende og bedre justeringsmuligheter 

for sub pluss kompensasjon for 

ulik høyttaleravstand ved multikanal. 

På den andre siden var det vårt testobjekt 

som faktisk fikk siste års EISA pris som den 

beste "high-end" spilleren ifølge en rekke europeiske 

fagblader! 

Lyden 

Det tok ikke mange sekundene før vi alle tydelig 

hørte at fagjuryen i EISA-komiteen hadde virkelig 

lyttet på greiene før de traff et valg. Selv på 

vanlige "red-book" CD-plater hørte vi tindrende 

klart at denne Sony-maskinen ville forkludre 

vår antatte hovedkonklusjon om at de 

skreddersydde CD-spillerene gav deg mest for 

pengene. Uten å ha hørt en eneste SACD-plate 

hverken i stereo eller multikanal, kunne vi konstatere 

at Sony SCD-3000 ES oppførte seg 

akkurat som man kunne forvente til prisenuten 

å ta hensyn til at den egentlig var spesiallaget 

for å avspille SACD. 

Dette er simpelthen en typisk 12 tusen kroners 

CD-spiller- med SACD og multikanal på 

kjøpet! Om man da er noenlunde fornøyd med 

klangbalanse og andre parametre som også har 

med smak og behag å gjøre. Men dette kan du 

lese mer om i neste nummer av Fidelity da vi 

kommer tilbake med en full evaluering av denne 

spennende spilleren i vanlig "red book" og som 

multikanal SACD, dessuten med og uten ekstra 

DAC. Kanskje også sammenliknet med storebror 

XA9000ES? Mens du venter kan du jo titte på 

testpanelets førsteinnrykk... 



Bra bass med uventet macho klangbalanse, 

men flott oppløsning og nydelig og tydelig 

frekvensgang. En liten smule "digital" flising 

mot toppen og antydning til "klipping" 

på kraftige transienter. Likevel tett på dyrere 

"spesialister". 


Dette låter dynamisk og bra og her er 

drama i bøtter og spann! Men det er også 

et lite slør på kompleks orkestermusikk, og 

vår sopranvenninne låter en smule hardt 

med en noe eksponert topp som kan bli litt 

påtrengende. Bassen er kontrollert og 

utstrakt, og har er mye rytmisk moro, men 

igjen litt påtrengende i øvre mellomtone 

hvor man svakt kan oppfatte en slags 

"kant" i lydbildet. Klangstrukturen er etter 

min mening ikke helt på høyde med noen 

av de bedre spesialspillerne. 

Jan Myrvold 

Rolig og behersket med en varm mellomtone, 

men også livfull når det trenges. Ikke av 

de beste når det gjelder kvinnestemmer og 

litt påtrengende oppover mot øvre mellomtone. 

Men god detaljering, utmerket holografi 

og en autoritær, men ganske stram og 

tørr bass som gir musikken engasjement og 

rytmisk fremdrift. Pen instrumentklang og 

god dynamikk avrunder min anbefaling av 

et produkt som må være et godt kjøp -med 

eller uten SACD!

Testpanelet om Classé CDP 100 

Full test sammen med Classe Intgerert 

forsterker på side 44. 


Dette er et rasedyr! Klangbunnen på den vanskelige 

sopranen er glimrende. Tvertimot er her 

en helt utrolig letthet og luftighet helt opp. 

Likevel mindre tendenser til stress i den eksponerte 

mellomtonen på enkelte opptak. Men 

generelt er her fantastisk kontroll i hele frekvensområdet 

med en uslåelig renhet og klarhet. Her 

er også bra med lek og liv, men ikke helt 

samme nerve på blues’en som et par andre. 

Felene låter kjempefin, lekent og åpent og lydbildet 

er generelt både solid, elegant og silkeglatt. 

Men jeg savner en smule villskap og større 

intensitet på dette ellers utsøkte rasedyret. 

Jan Myrvold: 

Her opplever vi betydelig tredimensjonalitet og 

presis holografisk gjengivelse på grunn av 

eksepsjonell oppløsning og detaljering. Kansje 

den luftigste av dem alle, men litt slankere nedover. 

Dog meget presis og med imponerende 

stram grunntonegjengivelse. Likevel ikke helt 

den samme slagkraft og generell homogenitet 

som på Hegel tross mange flotte detaljer og en 

behersket "korrekthet". 


Oi, så SVÆRT-og så fenomenalt oppløst! Litt 

mørk i klangbalansen, men likevel med masser 

av krispe transienter på et solid bassfundament. 

Veldig lettflytende lydbilde med lekre detaljer og 

naturtro gjengivelse. Likevel litt for tørr og nøktern 

etter min smak. 

Pris kr 37 900.- 

Forhandler HI-FI Klubben 

T I M E T O S E E W H A T Y O U H A V E B E E N M I S S I N G . 

N E W F R O M K I M B E R K A B L E . 

Importør: 

Norwegian Custom Media Solution as 

PB 383 • 1323 HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 

email: info@ncms.no 

http://www.ncms.no

Cary CD-spiller: 

CD 308 

Designet på denne spilleren skiller seg en del fra 

DVD-spilleren vi testet. Undertegnede finner 

designet på CD 308 mest elegant, når sant skal 

sies, uten at denne heller skiller seg drastisk ut 

blant svartboksene i denne bransjen. Den er 

rimelig solid, knapper og boks virker å være av 

god kvalitet. På baksiden er det enkelt og rent, 

IEC-kontakt, single ended utganger, digitalutgang, 

punktum. 

Fjernkontrollen kan styre også andre apparater 

i Cary-familien, men det er en knapp både 

på fronten og fjernkontrollen som er av spesiell 

interesse; samplerate. For denne spilleren kan 

altså veksle mellom standard 44,1kHz/16 bit og 

96 kHz/24 bit oppløsning. Om det har noe for 

seg? Jeg mener at dersom det var opplest og 

vedtatt at en av dem var best, hva skal vi i så 

fall med den andre? Ser vi her på en unødvendig 

og fordyrende duppeditt? Jeg skal svare litt 

kryptisk på dette foreløpig: Nei, dette har mye 

for seg, for denne spilleren dekoder også HDCD. 

Skjønner? 

Grunntrekk 

Enkel tolkning av overskriften på denne artikkelen, 

gjør vel sitt til at ingen overraskes over at 

CD 308 er en behersket musikkformidler. Jeg 

innrømmer at dette overrasker meg en smule, all 

den tid Cary DVD-6 utmerket seg med såpass 

mye punch og moro. Men selvsagt er dette 

akseptabelt, tross alt dreier filmlyd seg om flykræsj 

og dinosauruslyd, musikkgjengivere kan 

med gode grunner ha et fullstendig annet fokus. 

Altså forer CD 308 lytteren med harmonisk 

92 

Harmoni på boks 

Om du leter et par numre tilbake i Fidelitybunken, kan du 

oppdage at undertegnede falt pladask for Cary’s DVD-spiller. 

Når Cary kan gjøre så mye musikk ut av en kinomaskin, 

hva kan de ikke da trylle frem fra en ekte, ren tokanals 

CD-spiller, mon tro? 

2/2005 

gjengivelse, innsmigrende ro, laid-back fremføring, 

og god tilstedeværelse på alle musikkstilarter. 

Implisitt i dette ligger også at denne spilleren 

er ikke den jeg ville hatt som førstevalg der 

reinspikka rock og rytmisk musikk er førstevalget. 

Spill opp! 

"Talk of the town" (Lars Erstrand Trio / Opus 3) 

er en utmerket låt hva angår stemningsformidling 

og instrumentklang. Og Cary CD 308 skuffer 

ikke. Den er mild og meget godt avstemt i 

formidlingen, svært åpent og gjennomsiktig, 

helt uten harde kanter av noe slag. Jeg vet noen 

vil hevde at denne måten å gjengi musikk på 

heller over mot det analoge, men dette har etter 

hvert blitt så vanlig også innen de digitale mediers 

virkelighet, at slike påstander vel er gått ut 

på dato. Slike stilarter er klart hjemmebane for 

denne spilleren, og man tillates å sveve med i 

en uanstrengt ro og fordragelighet, slik gjengivelse 

vil jeg hevde er ren medisin for stressede 

sjeler. Selv om undertegnede stort sett ustanselig 

promoterer eksplosiv gjengivelse, smell og 

hurtighet, så er det vel av og til på sin plass å 

innrømme at det faktisk finnes andre innfallsvinkler 

til musikkglede. Noen ganger trengs det 

bare ro i sinnet! 

Brutal? 

Diallo spiller en låt som heter "I play bass", og 

surprise! Den inneholder masse informasjon 

nedover i oktavene. Cary CD 308 har orden i 

sysakene, dette låter nesten stillferdig på et vis, 

og selv om innspillingen er full av skarpe kanter, 


Haakon.rognlien@c2i.net 

ser ikke dette ut til å affisere Cary nevneverdig. 

Jeg kan faktisk like denne noe nedtonede varianten 

over temaet. Så vi lar Rainbow slå til med 

"Insatible", og igjen er det ord som "harmoni" 

og "behag" som havner først på blokka. Men 

nå er det vel sånn at på låter som denne er det 

feil superlativer. Her skulle det stått ting som 

"voldsom", "brutal", "slagkraftig" og så bortetter. 

Men en ting kommer faktisk ut av dette 

også, for CD 308 har så bra oppløsning og 

nyansering av mellomtonen, at den på mystisk 

vis formidler små, subtile endringer i stemninger, 

og jeg får på et vis et nytt innblikk i denne låta. 

Underlig, og interessant. Men brutalt er det 

altså ikke. 

Klanger og liv 

Zigeunerwiesen (Sarasate / Den Polske radios 

symfoniorkester / Naxos) utmerker seg med 

solid klangbunn (og på dette punktet finner du 

skillet mellom typisk billig-hi-fi og mer påkostede 

saker), skjønnhet, kontroll og ro. Her finner 

jeg en klar tendens til high-end, faktisk. 

Feleklangen er veldig nær og troverdig, tørr og 

sprø som virkeligheten ofte er, og man kommer 

tett innpå her. Quartier Latin (Barb Jungr / Linn) 

fremstår også med denne vidunderlige roen 

som kjennetegner vellykkede produkter, men her 

griper jeg meg i å lure på om dette er såpass 

avslepent at det er over toppen. Men nydelig er 

det, okke som, selv om jeg som oftest hører mer 

struktur og mindre silke på Barb Jungrs karakteristiske 

stemme.

24/96 

Ved oppsampling oppnår vi en ørliten økning av 

innsynet og gjennomsiktigheten i innspillingen. 

Dette fenomenet er gjennomgående, og man vil 

egentlig kunne komme til å spørre seg om hva 

vi skal med standard (44,1/16), egentlig. Men 

dette blir åpenbart når vi spiller en CD med HDkoding. 

For av en eller annen grunn som digitalteknikere 

sikkert kan masse om, så oppfatter 

ikke spilleren denne kodingen når den oppsampler 

signalet. Og HDCD spiller utrolig bra med 

denne spilleren! Men altså: kun så lenge vi bruker 

standardinnstillingen, den er da klart bedre 

enn den oppsamplede varianten. Etter å ha 

stusset litt på hvorfor HDCD låter så fabelaktig 

på denne spilleren, har jeg forstått at også 

denne chip’en finnes i flere varianter, så om du 

ikke har vært veldig overbevist om dette prinsip- 

pet tidligere, kan det være at Cary CD 308 er 

spilleren som snur den oppfatningen! 

Konklusjon 

En spiller med avslepen, elegant spillestil. Den 

skiller meget godt mellom stemninger og andre 

subtile fenomener i musikken, og vi aldri fornærme 

noen med sin beherskede oppførsel. 

Men forvent ikke mye punch, trøkk og eksplosivitet 

fra Cary CD 308. Til det er den da alt for 

sivilisert, denne har hatt en oppdragelse som er 

tatt rett ut av håndboka til politimester Bastian: 

Man skal ikke plage andre, man skal være grei 

og snill, men ellers kan man gjøre hva man vil! 

Cary CD-spiller med oppsampling, kr 15 120,- 

Importør/ forhandler: Lyric Hifi AS. 

“...om du vil oppdage 

platesamlinga på nytt; 

Løp til hifi-butikken før de 

går tomme for dette kuppet!!!” 

Borgen • 2040 KLØFTA 

Tlf 63 98 63 70 • info@ljudtema.no 

Fidelity nr. 6 



Svært lydbilde, kanskje litt for svært. Spesielt i 

bredden ble det enorm widescreen effekt. 

Spilleren er veldig oppløst men også generelt 

en smule snill og tilbakeholden. Likevel fliser 

den litt i toppen og det mangler også litt 

trøkk i bass og mellomtone. Dog ingen større 

feil og generelt stor lyd som står i forhold til 

prisen. Likevel ikke helt så strålende som 

DVD-versjonen som imponerte oss i nr.11. 


Elegant og lekker klang. Musikken glir 

lekende lett fremover og er avslappet å lytte 

til. Men her mangler muligens litt drama på 

kompleks musikk med mange aktører, mens 

Bo Stief låter gjennomsiktig, detaljert og 

mykt nedover mot det solide fundamentet. 

Svinger behersket og en smule laid-back på 

blues, men veldig lett å høre opptakslokalet 

og publikum. Likevel litt for "snill" med 

dynamikken. Feleklangen er avslappet men 

igjen med en smule slepne transienter, men 

veldig harmonisk og deilig. Dette er en 

klangbalanse, ikke helt ulik Moon Equinox, 

som de færreste vil mislike. For mitt topplokk 

blir det en smule kjedelig... 

Jan Myrvold 

Stort, flott og detaljert lydbilde, men ørlite 

mer kornet enn Hegel i hele mellomtonen. 

Mangler også litt av roen og kontinuiteten til 

den norske spilleren. Heller ikke den naturlige 

kroppligheten til Hegel er fullt så imponerende. 

Likevel artikulert i bassområdet og 

med flott utklinging av instrumenter, men 

mangler litt av det fenomenale veigrepet 

Hegel hadde når det gikk virkelig fort i øvre 

mellomtone. Eneste alvorlige feil med Cary er 

likevel at den kom så rett etter den uventet 

suverene Bent Holter konstruksjonen! 

Benyttet utstyr: 

Integrert forst.: Krell KAV 400xi 

Pre: Audio Note M5 

Power: Krell KAV 400xi (som effekttrinn) 

Høyttalere: Klipsch RF5 og Monitor Audio Studio 6 

Kabler: Supra nettkabel, Duelund og 

Synergistic signal- og høyttalerkabel

2 kanal/surround: Triangle Galaxy/Meteor 0,1: 

Fransk livsstil 

Gode høyttalere må ha en viss størrelse for å kunne gjengi 

bass. Dette er bestemt av fysikkens lover. 

Men, ved hjelp av aktiv drift + equalisering av høyttalere/subwoofere, 

er det faktisk mulig å tvinge dyp bass ut fra små 

kasser. Vi tester de passive satellitthøyttalerne Galaxy og den 

aktive subwooferen Meteor 0,1 fra den franske produsenten 

Triangle. 

Vi har verken i Fidelity – eller Audio for den saks skyld - testet noen 

særlig livsstilprodukter. Ikke fordi vi har noe imot små, plasseringsvennlige 

og stilige produkter, snarere tvert i mot, men fordi denne typen produkter 

stort sett låter pyton. Ingen av oss har noen særlig glede av å tilbringe 

masse tid med produkter som ser flott ut men som på slutten av 

dagen alltid låter dritt. 

Heldigvis finnes det noen lyspunkter også innen denne sjangeren. 

Unntak som Patos superbe 5,1 høyttalersystem (Fidelity 5#) og Linns 

geniale lille Classic integrerte DVD/hjemmekinoforsterker (Fidelity 5#) 

gjør at også skapaudiofile kan ha gleden av god lyd i små møblerings- 

94 

av Gunnar Brekke 

vennlige forpakninger. Triangle har med sitt Galaxy/Meteor høyttalersystem 

ambisjoner om å bli medlem av den eksklusive klubben. Har de 

lykkes? 

Triangle 

Fransk hifi er ikke overrepresentert i norske butikkhyller og dette er litt 

synd da det kommer mye god lyd fra bagettens hjemland. Men ting er i 

ferd med å forandre seg. Triangle, frankrikes tredje største høyttalerprodusent 

er i hvert fall i vinden for tiden. Etter at Sam Tellig plasserte gulvmodellen 

Triangle Celius i Stereophiles klasse A-rangering har det nok 

blitt fart på omsetningen. Celius er den eneste høyttaleren under Kr. 

20.000,- som har en slik høy plassering. 

Teknikk 

Satellitthøyttaleren Galaxy er ikke stort større enn en halv formloff og 

dermed, mildt sagt; "noe" mindre enn det jeg spiller på til daglig. 

Kabinettet virker bunnsolid til tross for at det er støpt i plast. I toppen 

benyttes det en hornladet 1" aluminium dome diskant med difusator. I 

bassen benyttes det en 4,5" element med papirmembran og doble 

svingspoler i trykkammer. Det hele virker svært forseggjort, med et 

alvorlig unntak. Høyttalerterminalene er av den fjærbelastede (trykk og 

tre) typen og tar bare uterminert kabel. Fy! En høyttaler i denne klassen 

fortjener noe bedre. 

Høyttalerne er utstyrt med avtakbart grått frontstoff. 

Høyttalerne kan kun plasseres på Triangles egne gulv- eller vegg-stativer 

som begge gjør en god jobb. Særlig gulvstativet hever høyttalerne til 

et annet nivå (også) rent utseendemessig. Dessverre hever de også prisen 

på høyttalerne. Veggstativene er noe rimeligere. 

Subwooferen Meteor 0,1 er heller ingen kjempe. Vi snakker om en 

liten terning av en sub på en drøy kubikkfot – bygd i MDF - med en 

vekt på 14 kg. Subben er plassert på fire avrundede spikes i hardplast. 

Et 8" basselement er montert i fronten, bak en fast ramme med lyst 

grått frontstoff. Den ene sideveggen er utstyrt med åpning for bassrefleksrøret, 

mens bakplaten er utstyrt med tilkoblinger og en 100 Watts 

(RMS) forsterker. Subwooferen kan kobles i parallell på småsignalsiden 

(0,1 kanalen fra hjemmekinoforsterkeren) eller i serie med satellittene 

på effektsiden. Her har man heldigvis valgt skikkelige høyttalerterminaler. 

Bakplaten har løs nettledning og betjening i form av bryter (Av/På), 

fasevender (0,-180), ratt for å justere øvre lavpassfrekvens (40-160 Hz) 

og ratt for justering av subwooferens volum. 

Satellitter, stativer og subwoofer kommer alle med sølv metallic lakk. 

Lyd 

Satellittene ble først prøvd uten subwoofer. Dette spilte selvfølgelig ikke 

noe bass å snakke om men høyttalerne viser tydelig at de har potensial. 

All videre testing ble gjort med subwooferen innkoblet – i serie på 

høyttalerkablene. 

Jeg fikk overraskelse nummer en. Satellitter og subwoofer hang mye 

bedre sammen enn jeg hadde regnet med. I motsetning til de aller fleste 

subber i denne prisklassen klarer faktisk Meteor 0,1 å henge med sidehøyttalerne 

når musikk spilles. Summeringen var langt bedre enn jeg 

hadde regnet med. Grunnen til dette ligger kanskje i det mange vil anse 

som denne subwooferens svakhet snarere enn i dens styrke. Siden 

Meteor 0,1 "bare" er utstyrt med et 8" element og en 100 Watts forsterker, 

går den verken kjellerdypt eller er i stand til å spiller kjempehøyt.

Men med begrensninger i bassgjengivelsen er den også i større grad i 

stand til å følge de små bassene i sidehøyttalerne. Alt i alt er høyttalerkombinasjonen 

Galaxy/Meteor i stand til å tangere bassgjengivelsen en 

finner i mindre gulvstående høyttalerne med en eller to 17cm pr kabinett 

(kanskje med unntak av maksvolum). Det er imponerende. 

Overraskelse 

Så til overraskelse nummer to. Jeg har tidligere påstått at franske høyttalere 

ofte er litt for pågående i diskantområdet (noe det ofte kompenseres 

for i franske forsterkere som er litt "snille" i dette området). Med 

Galaxys hornladede aluminiumsdome fryktet jeg det verste. Ha! Lurt 

igjen. Diskanten i disse høyttalerne er snarere det motsatte – litt tilbaketrukket 

men allikevel med flott oppløsning og detaljering. Imponert 

igjen. 

Sett under ett er denne høyttalerpakken fra Triangle sammenhengende 

og musikalsk fra bunn til topp. Lydkvaliteten er lysår foran den vi 

finner i "livsstilhyllene" på Elkjøp. Klangen er varm og behaglig. 

Høyttalerne er lettdrevne og bør fungere med et godt utvalg av forsterkere. 

Selv integrerte surroundforsterkere bør kunne klare denne lasten. 

Et oppsett med 5 Galaxy satellitter og en Meteor 0,1 subwoofer bør 

være mitt i blinken for den voksne filmentusiast på jakt etter et pent 

men vellydende anlegg til finstua. Mine eneste innvendinger mot kombinasjonen 

er mangelen på den aller dypeste bassen og evnen til å spille 

litt høyere. Trianglesettet er heller ikke helt på høyde med Patos tilsvarende 

oppsett når det gjelder oppløsning, evne til å spille høyt eller dypbassgjengivelse, 

men dette er som det skal være - Patossettet koster 

nesten det dobbelte. 

Konklusjon 

Totalt sett er Galaxy/Meteor 0,1 høyttalerkombinasjonen en formidabel 

musikkformidler som faktisk kan konkurrere med konvensjonelle – ikke 

livsstil – produkter i samme prisklasse! Det er virkelig en sjeldenhet, så 

jeg anbefaler alle som er på jakt etter noe grått og smått – men godt – 

til å låne et øre til Triangle. Dette kan være de skapaudiofiles redning. 

Tydeligvis er ikke alle livsstilprodukter lydmessig dårlig. Vi har funnet 

ennå et av unntakene som bekrefter reglen. 

Takk for oppmerksomheten. 

Triangle Galaxy Toveis sattelitthøyttaler. 

Diskant: 1" (25 med mer) aluminiumsdome 

Bass: 4" (12 cm) papirkon 

Delefrekvens: 4000 Hz / 24 dB/Okt 

Følsomhet: 90 dB/1W/1m 

Impedans: 8 Ohm 

Dimensjon: 200 x 130 x 130 mm (HxBxD) 

Vekt: 2,5 kg 

Triangle Meteor 0,1 Aktiv subwoofer. 

Basselement; 8" (21 cm) papirkon 

Forsterker: 100 Watt 

Frekvensomfang: 35 – 160 Hz (+/- 3 dB) 

Dimensjon: 370 x 320 x 340 mm (HxBxD) 

Vekt: 14,0 kg 

Priser: 

Triangle Galaxy satellitt; Kr. 3.900,- (pr. par) 

Triangle Galaxy gulvstativer; Kr. 1.500,- (pr. par) 

Triangle Meteor 0,1 subwoofer; Kr. 4.500,- (pr. stk) 

Triangle 2,1 system; Kr. 7.900,- 

Triangle 5,1 system; Kr. 12.900,- 

Importør: Norsk Hi Fi Center 

95

Neste nummer! kommer 

Julen som falt ifjor... 

Som jeg også skriver i lederen, ble Norge nærmest paralysert i desember og i 

begynnelsen av januar. Dermed ble flere lovede produkter forsinket og begynner 

såvidt å dukke opp i disse dager. Har vi klart å lage et bra blad av nr. 13, kan vi 

derfor love at nr. 14 kan bli en "høydare" som Respons-konstruktør Reidar 

Persson ville si det: 

Den lille nye Respons stativhøyttaleren 

er riktignok ikke 

fullt så stram og homogen som 

den siste Respons Grande 

Artist, men det er bare en ørliten 

mangel på dynamisk kontroll 

i mellombassen som avslører 

at du ikke hører på storebroren 

til tredobbel pris og ti 

dobbel størrelse. Dette ifølge 

medlemmer i Oslo Audio 

Society som fungerte som testpanel 

ved en prøvelytting av 

prototypen. 

Billig og bra! 

Men vi tester ikke bare rådyre greier i nr. 14. Anders forstsetter 

sin elleville jakt på rimelige komponenter til budjettreferansen 

under mottoet "livet er for kort for kjedelig hi-fi". 

Redaktøren har nok gjort det litt vanskeligere enn tenkt ved 

å treffe temmelig godt med det første anlegget. Bare forsterkeren 

ble-under stor tvil-byttet ut i denne omgang. Hvor 

finner vi så bedre høyttalere til prisen enn Patos Basic eller 

bedre CD-spillere enn Cambridge Azur? Og kan noen tweake 

mer ut av en budsjett forsterker en Ken Ishiwata? Den drevne 

gammelredaktøren Anders Rosness har ballen! 

Gull av gråstein? 

Hjemmebygg er ikke lenger særlig vanlig, hvert fall ikke når 

det gjelder høyttalere hvor jo møbelfinishen er av stor betydning 

om herligheten skal stå i finstua. En av våre lesere har 

imidlertid tatt utgangspunktet i en lekker "billig" stativhøyttaler 

som låter sånn passe, og fikset opp både kabinett og 

delefilter innvendig for å oppgradere lyden dramatisk. Vi sjekker 

resultatet i nr. 14! 

96 2/2005 

Catch 22 

i månedsskifte 

mars-april 

Årets store hi-fi krangel er hva som er best: amerikanske 

Conrad Johnsen eller norske Dynamic Precisison. Av ulike 

årsaker prøver noen å legge offentlige føringer om at Fidelity 

i utgangspunktet foretrekker DP fordi den er norsk. Catch 22 

situasjonen med slike påstander, er at vi kunne risikere å 

være ekstra positive til CJ for å bevise hvor feil dette er! 

Men sannheten er at jeg i skrivende stund ikke har evaluert 

disse to mot hverandre, men har hørt kort både på den kritikerroste 

CJ 350 (transistor!) og litt lenger på siste oppgradering 

av DP A-1 signature. Begge er veldig bra men ganske 

ulike i spillestil. Det er litt underlig å høre voksne mennesker 

som "vet" at vi foretrekker den ene fremfor det andre når vi 

enda ikke har testet dem skikkelig og derfor ikke vet det 

selv? Og i testpanelet vil det garantert sitte et flertall som 

faktisk foretrekker rør til eget bruk! 

Tact og tone! 

Vi hadde brukket om en laaaang artikkel om Peter Lyngdorf 

og hans digitale romkorreksjons system, da vi får beskjed om 

at det blir såpass mange forandringer når det gjelder produkttyper, 

at vi må la artikkelen stå over for å få med siste 

nytt! Dumt for oss, men kjempegode nyheter for deg! For de 

fleste av produktene blir nemlig ganske så mye rimeligere. Og 

at det hele var råspennede, kan redaktøren bekrefte med 

lommeboka. Fidelity har bestilt en digital forforsterker for 

evaluering over lengere tid. Men en beskrivelse og foreløpig 

rapport inkludert de siste nyheter på produktsiden, kan vi 

love allerede i Fidelity nr. 14!

Diamant høyttaler 

Den gamle Nautilus 

801 står i platestudioer 

over hele 

verden. Men hvor mye 

bedre er den nye med 

diamant dome? 

Vi hadde gledet oss vilt til å teste den nye Diamant 800 serien 

til verdens største high-end høyttalertprodusent; B&W. Vi 

tok det som en stor ære da fabrikken ville la oss teste flaggskipet 

Nautilus 800; både fordi den passet glimrende til 

Fidelity som skandinavias eneste "high-end" blad, men også 

fordi de mente at vi var av de få som både hadde rom og 

utstyr til å sjekke ut denne sværingen. 

Vi angret litt da det viste seg at denne modellen ble noe forsinket 

og at noen av våre "konkurrenter" dermed kan komme 

før oss med test av den ganske like Nautilus 802. Denne 100tusen 

kroners varianten vil uansett treffe et større publikum 

og kan også bli en ny high-end "referanse" i bransjen. 

Men hvorfor ikke snu forsinkelsen til noe positivt; i neste 

nummer tester vi som de eneste BÅDE flaggskipet og forhåpentligvis 

også den mindre 802 for å finne ut om en prisdifferanse 

på et halvt hundre tusen kroner er bryet verd. For den 

eneste forskjellen er at 802 benytter doble 8-tommere, mens 

storebroren gøyer seg med 2x10 tommere. Eller? 

Musikk 

Stein Arne Nistad har, i tillegg 

til sin faste spalte med 

norsk populærmusikk, også 

en større artikkel om Secret 

Garden. Dessuten fortsetter 

vi med nye plater spesielt 

for hi-fi entusiasten samt 

“Blått&Rått” og “Blanda 

drops”. Blant annet... 

Rør – også for bildet 

Da "solid state" transistorforsterkere dukket opp i 60-åra, var 

det krystallklart for alle- vel NESTEN alle- at vakuumrørene 

med ett var blitt gammeldagse. Eller? Situasjonen med hensyn 

til bildet er i 2005 forbløffende lik. LCD og DPL har nærmest 

radert ut de tradisjonelle 3-rørs projektorene. Men det 

finnes en liten gjeng entusiaster som er overbevist om at 3rørs 

projektorene er langt bedre –bortsett fra å bli tatt med 

på fest. For store er de, tunge er de og komplekse er de om 

de skal justeres opimalt. 

Vi besøker det flotteste hjemmekinoanelegg vi noensinne har 

opplevd her hjemme. Selvsagt med en av de ypperste 3-rørs 

projektorer på markedet pluss ekstern linjedobler! Og like 

selvsagt er også lyden førsteklasses – men da med transistor 

forsterker fra John Curl og Parasound! 

Kombi eller 

CD/SACD? 

Vi overhørte nylig en samtale om de nyeste digitalspillerne til 

Marantz. Den ene var en DVD multimaskin som spilte ALT i 

masser av kanaler. Den andre var dyrere og spilte bare SACD 

og vanlige CD-plater. Selvsagt mente tullingene foran de to 

lekre boksene at multispilleren var et mye bedre kjøp. Og 

selvsagt tror Fidelity at "less is more". Men hva VET vi? Vi lar 

derfor Tore Dag Nilsen sjekke ut begge spillere, men med 

hovedvekten på avspilling av standard CD-plater- det vi jo 

har absolutt mest av. Hvem har rett? For en liten mistanke 

sniker seg inn om at den billigere spilleren som gjør mest 

også kan lages i langt større serier som nettopp fører til rimeligere 

priser... 

2/2005 

97

Hele bladet - Fidelity

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template ?