Hele bladet

Å finne korn... 

En av de virkelige store aktørene på 

hi-fi markedet, er Hi-Fi Klubben med 

NAD og Dali. Vi ble nylig invitert for 

å feire 50-årsdag i Danmark (Hi-fi 

klubben 30 år + Dali 20 år!). Der fikk vi 

med oss historien om NAD og nordmannen 

Bjørn Erik Edvardsen som konstruerte 

verdens mest solgte forsterker, NAD 3020. 

Denne er i ulike versjoner solgte i to millioner 

eksemplarer! Forsterkeren ble da 

også en av bærebjelkene til Hi-Fi Klubben. 

"Klubb" konseptet er nylig revitalisert, og da Fidelity skulle finne tre av de 

mest interessante budsjettproduktene på markedet, endte vi opp med NAD 

(ikke uventet), Cambridge og Denon. Alle føres nå av Hi-Fi Klubben, mens de 

tradisjonelle konkurrentene har kuttet ut de rimeligste forsterkerne og CDspillerne 

til rundt et par tusen kroner. Fidelity vil nødig favorisere enkelte 

aktører, men denne gangen hadde vi knapt noe valg! 

Mer beklagelig er det at flere større produsenter av rimelige hi-fi produkter 

helt har droppet vanlig 2 kanal og dedikerte CD-spillere. Nå skal det 

være DVD og hjemmekino for alle pengene. Vi ønsket derfor å finne ut om 

disse nyeste SACD og multispillere er like bra som dedikerte CD-spillere til 

samme pris, slik reklambyråene hevder. Dette gjorde vi i to uavhengige blindtester. 

Gjett så om du får noe ekstra uten å betale for det? 

En av de interessante opplysningene vi fikk fra grunnleggeren av NAD, 

Marty Borish, var hvilken utrolige tilfeldigheter som styrte starten av både 

NAD og Hi-Fi klubben i Skandinavia. Men det har altså gått så bra at studenter 

fra de store handelshøyskolene prøver å få tak i "hemmeligheten" 

bak det originale konseptet. 

Jeg må da flire litt i skjegget med tanke på vårt eget blad. Det lever sitt 

eget liv båret oppe av masse begeistring- og nesten det totale fravær av 

merkantil og handelspolitisk realisme. Men vi har just kommet fra Hi-Fi messen 

i Horten hvor vi fikk masser av skryt for et bra blad! Kan kvalitet på sikt 

simpelthen lønne seg? 

I dette bladet har vi to store reportasjer med mye bilder som - sammen 

med musikkstoffet- brekker opp det tekniske innholdet. Men blir vi nå 

beskyldt for å ligne et kulørt ukeblad? Dessuten må vi av ulike årsaker 

utsette vår påbegynte "hjemme hos" reportasje. Vi lover å komme sterkt tilbake! 

Deretter tillater vi oss å presentere et "design" hjemmekino anlegg som 

faktisk låter meget bra- også i stereo- selv om det minner faretruende om et 

helkommersielt Bose-anlegg. Det er vitterlig noen av leserne som både MÅ 

ta hensyn til de andre i heimen, men som samtidig kan tenke seg et surroundanlegg 

med storskjerm. Et som også er bra i to-kanal. For alle dere 

som bare vil ha horn, rør, vinyl og hjemmebygg, håper jeg dette ikke oppleves 

som et lite forræderi? Men se om ikke vår egen rør,vinyl og horn fundamentalist 

Håkon Rognlien har gått helt bananas over Led Zeppelin på storskjerm! 

Du finner også en rekke tester av high-end forsterkere (både rør og transistor), 

high-end høyttalere og high-end dedikert CD-spiller. Pluss den nye 

Thorens vinylavtasteren som mange synes er mer high-end enn det meste, 

tross relativt lav pris. Og du har uansett BILDER av minst 3 hornhøyttalere i 

bladet! 

Glemte jeg forresten å nevne to artikler om byggesett? Her burde det 

altså være mulig å finne et korn- eller tre... 

hilsen 

Knut Vadseth 

www.audioforum.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Tore Dag Nilsen 

Vidar Mørch 

Skribenter i dette nummer: 

Gunnar Brekke 

Tore Dag Nilsen 

Stein Arne Nistad 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 


Stig Arne Skilbrei 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Euro Design AS, tlf. 22 17 60 50 

maria@eurodesign.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Kontakt redaksjon 

Tlf. 22 55 25 75 

fidelity@audioforum.no 

Diskusjonsforum 

www.audioforum.no 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse 

fra rettighetshaver. Denne bestemmelse 

gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk 

eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører 

erstatningskrav.

Innhold 

5 / 2003 

Brev til Fidelity 

14 

Verdens mest solgte forsterker 

NAD 3020 

NAD 302 BEE 

6 

10 

Viagra for Nagra 

20 

4 5/2003 

22 

Cambridge A500 

24 

Denon D-M31 cd-receiver 

26 

Parasound Halo JC-1 

30 

Wadia high-end CD-spiller 

32 

PBN Montana EPS 

38 

Hi-Fi messe i Horten 

46 

Bob Dylan på SACD 

Fiin gammel jazz50 

Godt norsk 

52 

54 

Johann Sebastian og andre

56 

Led Zeppelin på storskjerm 

Thorens er tilbake!60 

64 

Subjektiv vs. objektiv 

68 

CD-spillere og multispillere: 

Vi famler i blinde? 

Rega CD-spiller76 

Vincent rør cd 

Yamaha multispiller 

78 

80 

JM Lab Electra 92682 

Bygg selv: Wilson86 

88 

Bygg selv: Billig og god sub 

90 

Mini surround anlegg 

Neste nummer! 

5/2003 

96 

98 

Abonnér på Fidelity! 

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • 

5

Brev til 

Signalkilder 

Hei, ønsker med dette brevet å henge meg på all ros fidelity har fått. 

Samtidig lette meg for frustrasjonen et annet blad har gitt meg. Det 

er vel hevet over en hver tvil at en signalkilde må være av beste 

sort/kvalitet. Blader/magasiner er også "signalkilder", som er til for å 

gi spesielt interesserte nyheter,artikler,tester,bilder og stoff som vil 

bidra til større interesse for hobbyen. Lesingen skal være morsom og 

opplysende og skape glede, slik som gamle Audio gjorde, og nå 

Fidelity. Fikk et annet blad i postkassa her om dagen som et tilbud fra 

HiFi- Klubben til eventuelt nye medlemmer. Etter å ha bladd litt i bladet 

ble jeg mer og mer irritert over dette bladets "falske sannheter". 

De kunne melde at stereoen nærmest var død, og at "alle oss med 

ekte musikk interesse, og med stor interesse av å eie en platesamling 

snart var en sagablott". Til og med til sine egne lesere slengte de ut 

en analyse fra et eller annet analyse selskap at dvd og cd-mediumet 

snart avgår med døden. (For et møkkablad tenkte jeg), all glede den 

dagen forsvant! Hva er det de er ute etter??. I nærmest hele mitt liv 

har jeg vært glad i musikk, og har hatt lp-samling (som jeg desverre 

solgte på 80-tallet) og har i dag en real cd-samling med kvalitetsmusikk 

jeg daglig gleder meg over. Det å sette seg ned foran stereoen 

etter å ha plukket ut en cd fra hylla, trykke på play på cd-spilleren, 

lukke øynene, er avkoblende og helsebringende, rett og slett ren 

nytelse. Men i fremtiden skal jeg altså leie låter fra nettet??, og i fra 

hvilken signalkilde?? MP3?. HJELP fidelity!. Kan dere skrive litt om 

dette slik at jeg, stereo'en og platesamlinga som jeg har tenkt å la 

vokse, kan bli beroliget 

MVH 

John Martinsen 

Beklager, men jeg er like urolig selv! Men ALT det nye er da ikke 

like ille selv om vi i utganspunktet er enige. Selv Håkon gikk balluba 

etter en DVD med Led Zeppelin for bare få dager siden. Han er 

virkelig fundamentalist til vanlig.La oss være enige om at vi må 

fokusere på musikken. Da er ikke formatet den leveres i så aldeles 

avgjørende viktig. Dessuten er det INGEN som har snøring når de 

skal spå om en fremtid som ligger mer enn en ukes tid foran oss. 

Knut 

Hei Fidelity! 

Først av alt vil jeg takke for et virkelig flott blad! 

Jeg har alltid vært hi-fi interessert. De siste årene har jeg så smått 

begynt å bevege meg inn på high-end "light" området. 

Mitt neste prosjekt er høytalere. Har spart litt over tid, og fått lagt 

meg opp ca 30k. Til min store glede (og litt frustrasjon) så jeg at 

neste nummer av fidelity skal inneholde en test om high-end høytalere. 

Blant de testede er Dali. 

Jeg har leste en del om Dali Helicon. Har hørt på storebroren 

Euphonia MS4 og må si dette er en helt rå høyttaler! Helicon som li 

ger i min prisklasse skal ha mye av de samme egenskapene som 

MS4. Jeg er derfor meget spent på å høre Helicon. 

Med vennlig hilsen, snart high-end og ivrig fidelity leser. 

Harald Bjerke 

Det er MS-5 vi har testet og som kommer i nummer 1-2004. Men 

vi lurer faktisk på om vi også skal få tak i den rimeligere Helicon 

for å sammenlikne.Det var mindre forskjell enn prisen skulle tilsi da 

jeg hørte dem i Danmark. 

Knut 

6 5/2003 

Rør! 

Hei jeg vil gjerne abonnere på fidelity. 

Jeg lurer da på om det er mulig å kjøpe blad nr. 1,2,3 også og derved 

abonnere på resten av bladene. Fra og med NR 5 

Kan dere da sende til meg Nr:1,2,3 i posten. 

Alf Erik Olaussen 

erik@nsn.no 

Det er slike som deg vi lever av! Klart dette kan ordnes. Håper alt 

er gått bra og at de som har ansvaret for denne biten har gitt deg 

tilbakemelding. Har dere problemer så skriv rett til meg med mailadressen 

foran i bladet. 

Knut 

Eldre blader! 

Har du mulighet til å skaffe meg nummer 1 og 2 av Fidelity? Jeg har 

fått beskjed om at de ikke er på lager, men tenkte det likevel kanskje 

kunne være en mulighet for at du/dere har to blader å avse... 

Håpefull hilsen fra komplementaristen 

Rudi Myrvang! 

Hei Rudi! 

Vi har et lite lager av samtlige Fidelity som kan bestilles hos 

fidelity@euroforum.no. 

Redaksjonen 

Konefaktor 

Første utgave av Fidelity var en positiv overraskelse. 

Usannsynlig flott blad med en fin blanding av gode artikler og bilder. 

Selv om jeg ikke kunne vente samme informasjons mengde på de etterfølgende 

nummer synes jeg kvaliteten stadig synker og likner mer og 

mer på de eldre norske hi-fi-bladene vi har lest. 

I artiklene er det nå f.eks. mote å beskrive "konefaktoren" til de forskjellige 

produktene. Hva i all verden er dette ? Lever vi i et parforhold 

må vi ta hensyn til hverandre når det gjelder hobbyer som i annet her i 

livet. Velger vi vekk en hifi-produkt fordi den annen part ikke liker størrelsen 

eller utseende eller gjemmer høytaleren bak gardiner og møbler 

til fordel for blomsterpotter og settebord er årsaken manglende 

respekt for den annen parts interesser eller hobbyen dyrkes på et 

middelmådig nivå. 

Den kjekke tonen som inkluderer litt småbanning, overfladiske og 

klart ugjennomtenkte bemerkninger sniker seg mer og mer inn i stoffet 

igjen. Ikke det at FIDELITY er blitt et dårlig blad, men jeg håper inderlig 

at dere som sitter i redaksjonen ser faren før vi som har drevet 

denne hobbyen en stund blir leie. Med andre ord, dere bør i større grad 

påvirke skribentene slik at stilen i bladet holder på interessen og dermed 

også underholdningsverdien i bladet. 

Med vennlig hilsen 

Ulf Pedersen 

Det var da en riktig munter og oppløftende hilsen! Jeg fatter ikke 

hvordan du mener at det å ta hensyn til den andre part, det vi kaller 

"konefaktor", er noe negativt? Jeg synes heller ikke at vi oppfører 

oss som pøbler i våre egne spalter. At vi "likner" på andre blader, 

kan da ikke være sensasjonelt? Men vi skal selvsagt la det 

hele synke inn... 

Knut

Oppgradering EC 

Hallo Knut! Jeg visste du kom til å nevne oppgraderingene til EC i 

nye Fidelity (som forøvring kom i posten idag!). Har selv et par 

AW180, og er strålende fornøyd! 

Men jeg savnet litt mer info om hva oppgraderingen går ut på. Om 

det er snakk om total utskifting av printkort mm? Håper du kanskje 

kommer tilbake til dette i neste utgave? Ellers må jeg bare si at du 

har klart det igjen! Endelig et verdig High-End blad i Norge igjen! 

Verd hver krone! Vennlig Hilsen 

Sascha Høvring 

Annonser i Fidelity 

Jeg fikk igår mitt eksemplar i posten. Bladet som hifi-blad er strålende 

og helt klart i Europatoppen. 

Det som slår meg er mangel på reklame. Det er opplagt at altfor få 

leverandører, importører samt butikker ikke skjønner at de må støtte 

opp om dette hvis det skal gå bra. Jeg skal ikke her henge ut enkeltaktører, 

men vil allikevel bemerke at flere " ledende " i bransjen 

glimrer med sitt fravær. Det er meget skuffende !! 

Håper at bransjens aktører skjønner hvor viktig Fidelity er. 

Baltus 

Jamo D 4. Ny, kritikerrost høyttalerserie 

"Seriøst fra Jamo. Jamo har laget en 

skikkelig høykvalitets høyttaler til 

både musikk og film. D 450, som er 

den største høyttaleren [i D 4-serien], 

låt meget bra med punchy og 

kjapp bass og en klar og fin gjengivelse 

av tonene. Meget tillitsvekkende." 

Lyd og Bilde, oktober 2003 

Jamo D 450 kr. 11.990,-/par 

Komplett hjemmekino fra kr. 21.970,- 

"Jamo har satt alle kluter til og gjort 

en grundig jobb helt fra grunnen av 

med høyttalerne i D 4-serien. De spiller 

på en måte jeg ikke kan huske 

noen Jamo-høyttalere har gjort tidligere, 

hvis man da ikke kikker opp på 

det gedigne D 7 THX systemet Jamo 

kapret EISA-pris for i fjor." 

DVD & Hjemmekino, oktober 2003 

Importør: Jamo Norge AS • tlf.: 22 22 35 44 • www.jamo.com 

Fidelity forever 

Fikk i går hyggelig overraskelse i posten, både DVD og hjemmekino og 

Lyd og Bilde lå plutselig i postkassen. Helt gratis. Sånn liker vi! Har ikke 

lest disse bladene siden Fidelity gjengen var med (har fulgt Vadseth fra 

Lyd og Bilde til Audio til Eye Fi til Fidelity), men mine antagelser om innholdet 

ble desverre bekreftet. For meg som er primært musikk og hi-fi 

interessert var utbyttet av å lese disse bladene nesten lik null. Meg fikk 

de ikke napp hos, jeg smilte bredt og tenkte, Fidelity forever! 

uncle_gut 

Hi-Fi sentralen 

Har fulgt med litt på forumet på Hifisentralen. Folk som er ute etter skalpene 

til hverandre er desverre ikke noe nytt. Det går igjen i ALLE typer 

forum. Frustrerende med folk som på død og liv alltid skal rakke ned på 

andres argument, og som tar kritikk altfor personlig. Lite fristende å delta 

i debatter da egentlig... 

Må uansett si meg rimelig misunnelig på dere som jobber i bransjen. 

Med mulighet for å nyte MS5 til stadighet! Sitter her med et par slitne 

Mirage-høytalere og Primare A30.1 som laaangt overgår disse! Sparer 

som en gal og er klar som et egg for nye høytalere og cd-spiller!! Lykke 

til i "krigen", med ordkløveri og spissfindige formuleringer i forumet ;) 

Harald 

Når man har hodet i ovnen og beina i fryseren, så er vel livet sånn 

gjennomsnittelig all right ? Knut

Ord deling! 

Hei! Aller først vil jeg gratulere såvel deg som redaksjonen med et 

blad som lover meget godt. Etter å ha kost meg med Audio siden 89, 

endte jeg til slutt opp med et surround-og-hjemmekino-magasin. Litt 

absurd med tanke på at TV-en min er 14 tommer, og at jeg ikke har 

DVD-spiller. Fidelity vakte derfor begeistring - og abonnement bestilt. 

Men, først ros. Fidelity har blitt et blad etter min smak, med sin 

omtaler av såvel tung hifi, som kvalitetsutstyr i den rimelige enden av 

prisskalaen. Bra! Dernest setter jeg pris på at det ikke fokuseres utelukkende 

på utstyr, men også på musikken. Jeg har videre stor sans 

for at også sigaren får sin plass. Strålende! Jeg gleder meg til fortsettelsen. 

Så litt betimelig kritikk. Et ellers utmerket blad skjemmes av et stort 

antall 'ord delings feil'. Fidelity leses av oppegående mennesker som 

fortjener bedre. 

Generelt sett er språket i Fidelity engasjerende og godt, så hvorfor 

denne skjemmende språklige skavanken 

Vennlig hilsen, Rudi Myrvang 

Jeg tror vi blir litt forvirret av retteprogrammene til Microsoft som 

konsekvent gir oss rødblyanten når vi setter sammen norske ord. Vi 

tar kritikken og skal prøve å bli bedre. 

Hilsen redaksjonen 

Aktive høyttalere 

Hei! Takker for et spennende blad. Jeg fulgte gamle Audios utvikling 

helt fra det var en reklameavis for Audioscan, og det gleder meg å se 

at Audio lever videre gjennom Fidelity. 

Jeg skriver denne mailen til dere for å gi dere et tips om en produkttype 

som jeg selv finner interessant. Kanskje jeg ikke er alene om 

dette. Jeg tenker da på aktive monitorer for proffesjonellt/halvproffesjonell 

bruk. Den siste tiden har jeg selv benyttet høyttalere av denne 

typen, og jeg føler at aktive høyttalere har mye som taler til sin fordel. 

Markedet er fyllt opp av spennende løsninger, og prisene spenner 

over et vidt spekter. For 5000,- kan man i dag få et par biampede 

monitorer m/elektronisk delefilter. Hva med å sjekke disse modellene 

fra Fostex, Alesis, og Behringer? Hva med å se på de litt dyrere aktive 

modellene fra Tannoy og Genelec? ATC og Avantgarde har jo også 

svært spennende modeller som er rettet enda mer inn mot privatmarkedet. 

En ide å vurdere? 

Ole V. Sødal, OSLO 

Yepp! Vi begynner med å bygge om våre gamle JBL Century 100 til 

aktiv drift i neste nummer! 

Knut 

Embla 

Først vil jeg takke dere for et glimrende blad! Særlig bra er det at 

man finner produktomtaler av utstyr i en "overkommelig" prisklasse. 

Det er jo ikke alle som har råd til å betale 30000kr +++ for etpar 

høyttalere eller et forsterkersett. 

Så til saken: Hadde det vært mulig for dere å teste ut Embla 

Audio's Pre-Four og Power-Two? Dette høres ut som et veldig spennende 

oppsett (har lest testen av Embla Audio's Pre-One). 

Mvh, Lars Langvand Samuelsen 

Embla er i farta! Vi kan likevel bli forsinket da konstruktøren lager 

nye kabinetter. Følg med. 

Redaksjonen 

8 5/2003 

Tribute to Svein Erik Børja 

Hei! Takker for nok ett topp nummer fra dere. 

I dagens stressende samfunn, med krav til ditt og krav til datt, er 

det befriende å kunne sette seg ned å bare slappe av med god 

musikk innimellom. Jeg satt og bladde i gamle norske Hi-fi og elektronikk 

her en dag, og kom over ett innlegg skrevet av Svein Erik 

Børja. Dette innlegget var så godt skrevet att jeg gjerne ville dele det 

med dere. 

Øret og opptaket - Av Svein Erik Børja 

Endel av de som til stadighet opptrer som "eksperter" på lydgjengivelse 

( ofte forretningsfolk med ett eller annet agentur/produkt som 

de gjerne vil selge mest mulig av ) har intet grunnlag for å uttale seg 

om lyd-reprodusjon, og er derved rene bløffmakere. Deres eneste 

referanse er gjengivelse fra ett musikkinstrument de ikke kjenner 

karakteren på, tatt opp med en mikrofonteknikk de ikke kjenner, 

avspilt via en pick-up de kun kjenner noen data for, gjennom forsterkere 

med ulike former for forvrengning, gjennom høyttalere de ikke 

kjenner karakteristikken for og påvirket av rommet anlegget står i. 

Det er noe til referanse det ! 

Og endog om man kjenner noen data, f.eks. frekvensresponsen fra 

anlegget i rommet, så er dette på langt nær tilstrekkelig til å kunne si 

noe særlig fornuftig om hvorvidt ting låter "naturlig" eller ikke. Bare 

den som har en stadig kontakt med levende musikk og lydopptaksteknikk, 

som vet hvordan fiolinen låt på det stedet der mikrofonen 

sto, og som siden har spilt av opptaket over et anlegg han kjenner 

karakteristikken for, har noe som helst grunnlag for å kunne si noe 

som nærmer seg fornuft om disse tingene. En fiolin låter for eksempel 

ganske annerledes på 10cm avstand (der mikrofonen ofte står) 

enn på 3-10 meters avstand der tilhøreren ofte sitter. - Og låter 2 fioliner 

likt ? 

Når "feinsmeckeren" rynker på nesen og sier at det låter for 

skarpt,metallisk, vet han da hva han snakker om ? Neppe. Hadde 

han hørt hvordan fiolinen låt på 10-20cm avstand ville han kanskje 

forstått hva det dreide seg om. Der kan nemlig en fiolin låte hardt, 

påtrengende og metallisk (det er f.eks. stålstrenger på ei fele ), og 

nåde det stereoanlegg som da presenterte opptaket silkemykt og 

"behagelig". Men dette bekymrer ikke den ivrige selger som fekter 

og gestikulerer, prater og prater om ting han ikke har det minste 

rede på. Han drar rundt på sine spesialplater som favoriserer nettop 

hans produkter. Det er minst 10 år siden han var i en konsertsal, 

levende musikk hørte han sist for 5 år siden da han var på dans, i et 

platestudio har han aldri vært, men å bedømme lyd fra et stereoanlegg, 

det kan han...... 

Dette er ment som en oppfordring til dere i redaksjonen om å lage en 

reportasje om en av norges mest kjente og kjære "lydguruer" Svein 

Erik Børja. Mannen med "the golden ears". 

Med vennlig hilsen: Jostein Bjørge 

Jeg har forlengst begynt å jobbe med saken. Jeg kjente Svein Erik 

godt i mer enn 30 år. Jeg hadde neppe begynt å skrive (hadde ikke 

turt) om han ikke hadde blitt borte så altfor tidlige, bare 50 år 

gammel. Er litt usikker på om vi har lov til å trykke dette innlegget 

hans, men det er hvert fall godt ment, kan jeg forsikre. 

Knut 

Stå på! 

Gjør mitt beste, og har fulgt opp anbefalingen om å kjøpe bladet til 

en venn, vel... svigerfar. 

Vennlig hilsen 

Jan Terje Reinemo

Stereophile, April 2003 by Michael Fremer: 

"....I've heard enough digital playback systems at audio shows to feel comfortable saying that these components 

from dCS comprised the best digital playback system I have ever heard for decoding CDs." 

Ken Kessler, Hifi News: 

“..the best digital products I’ve ever heard..” 

Bruno Barcelli, Hifi4all.dk: 

"Den spiller allerhelvedes detaljeret, er overraskende musikalsk og er det bedste, jeg i min karriere som anmelder 

har lagt øre til." 

Les testene i fulltekst på: www.hoium.no 

Audio Magic hifi-møbler - bilder, priser osv. finner du på : www.hoium.no 

Høium Data & Hifi AS, Tlf: 66762202, Solstadveien 44b, 1395 Hvalstad 

Nytt agentur - Black Diamond Racing 

“Pyramide cones”, Dempeplater m.m.

Nagra VGA mono effektforsterkere 

Nagra! 

Viagra for stereoen

Gunnar Brekke har 

begynt å spare etter å 

ha hørt den fenomenale 

viriliteten til 

disse Nagra rørforsterkerne 

fra en av verdens 

mest kjente produsenter 

av profflyd. 

Han har aldri hatt så 

bra forsterkere og så 

bra lyd hjemme i stua, 

hevder han! 

av Gunnar Brekke 

Nagra 

Dette sveitsiske firmaet er nok kjent for de av dere 

som holder på med hi-fi på proffsiden. Firmaet har 

diverse analoge og digitale opptaksmaskiner som 

kan gi proffgutta våte drømmer. Selv jeg, som ikke 

har tatt opp eller kopiert musikk de siste 15 årene 

kunne godt tenke meg en Nagra SN. Jeg har ingen 

som helst bruk for en, men dette er den typen produkt 

som når man først har holdt det i hånden, får 

en denne følelsen fra melkereklamen; må ha det, 

bare må ha det. 

…må ha det, 

bare må ha det... 

For dem som nå ikke har noen som helst formening 

om hva jeg snakker om, kan jeg opplyse om at 

Nagra SN er en miniatyr analog mono båndopptaker. 

Du har helt sikkert sett dem i en drøss spionfilmer. 

Og hvorfor bruker spionene dem? Når livet ditt er 

avhengig av utstyret du bruker, er det viktig å ha det 

beste utstyret som finnes tilgjengelig. Nagra har i de 

siste 30 årene hatt (noe av) det beste utstyret som 

er tilgjenglig. For spioner eller andre som foretar 

opptak andre steder enn i studioet. Filmbransjen har 

lenge hatt et kjærlighetsforhold til Nagra, så mange 

av de dialogene du har hørt fra kinolerretet har nok 

vært tatt opp på en Nagra. I den senere tid har 

Nagra også produsert harddiskopptakere for å følge 

trendene i filmbransjen. Selv en del av lydmenn 

innen norsk film bruker Nagra opptakere med mer 

eller mindre vellykket resultat. Det er tydelig at kvaliteten 

på utstyret ikke er det eneste som er avgjørende 

for sluttproduktet. 

De siste årene (fra 1997-) har Nagra også begynt 

å produsere rene hifiprodukter. Disse er liksom proffutstyret 

av ypperste mekaniske kvalitet – selv skruene 

som brukes i kabinettet lages på Nagra-fabrikken! 

Foruten effekttrinnene VGA (Kr. 126.000,-) som 

omtales her, leverer Nagra en komplett batteridrevet 

forforsterker (med MC/MM RIAA); PL-P til Kr. 

110.000,- og et tilsvarende linjetrinn; PL-L til Kr. 

63.500,-. Både PL-P og PL-L kan suppleres med 

fjernkontroll (Kr. 8.000,-) og balansert utgangstrinn 

(Kr. 4.700,-). Kombinasjonen Nagra PL-L og VGA selges 

samlet for Kr. 160.000,- Det er nesten 30.000 

spart bare der. 

Kongen 

Nagra VGA er monotrinn med rør. Utgangsrøret er 

845, en direkteglødet triode originalt satt i produksjon 

så tidlig som 1930-tallet. Det arbeider med 

svært høye spenninger (1000 – 1200 Volt – så pass 

på!) og gir mye effekt. Røret er i utgangspunktet 

laget for å bruke i sendere, men hififolket har trykket 

dette røret til sitt bryst på grunn av dets usedvanlig 

gode lydgjengivelse. Typisk plasseres 845 i "single 

ended triode" (SET) konfigurasjon der ett enkelt rør 

tar seg av hele signalet (både + og - delen), den 

reneste formen for klasse A. Koblet på denne måten 

kan et 845 levere 16-18 Watt! Sammenlignet med 

Western Electrics 300B med sine typiske 6-8 Watt er 

845 virkelig den store bukken Bruse. 

Sammenlignet med Western 

Electrics 300B … er 845 virkelig 

den store bukken Bruse. 

300B er dronningen mens 845 er kongen. Røret 

med virkelig makt. 

Hos Nagra har man valgt en del kretsløsninger 

som sikkert ergrer "SET"-folket. Det mest åpenbare 

er at 845 brukes i en "push-pull"-konfigurasjon. Et 

845 tar seg av den negative halvdelen av signalet, 

mens et annet 845 håndterer den positive halvdelen 

av signalet. Tomgangsstrømmen er lagt så høyt at vi 

fortsatt snakker om ren klasse A, men SET-puristene 

anser dette som en "simplere" kobling med større 

sjanse for feil i deres ører. Teoretisk derimot, er det 

mulig å få langt bedre data med en PP kobling. 

For å ergre SET-folket ytterligere benytter man seg 

av ringkjernetransformatorer både i strømforskyningen 

og på utgangen. Disse er plassert inne i kabinettet, 

så vi finner ingen firkantede bokser oppe på 

kassa her nei. 

Som en siste fornærmelse til SET-folket har man 

valgt å lage Nagra VGA som en helbalansert forsterker 

med XLR inngangsterminaler. Men dette kan 

kanskje også være redningen som gjør at også SETpuristene 

er villig til å godta VGA som en "fullverdig" 

forsterker. For gjort på denne måten er Nagra 

VGA i praksis to "single ended tube" forsterkere (en 

for + og en for – delen av signalet) som bare har 

utgangstransformatoren felles. Resten av signalveien 

er selvfølgelig også rørbestykket, men jeg turte ikke 

å skru opp kassene – dels på grunn av de høye 

spenningene – dels på grunn av prisen, så jeg vet 

ikke noe om bestykningen her. 

Fra trafoen trekkes en felles minusterminal (jord) 

og tre plussterminaler (4 Ohm, 8 Ohm og 16 Ohm). 

Nyttårstalen 

Hvordan taler så kongen? 

Nagra VGA er kort og godt de beste effektforsterkerne 

jeg noensinne har hørt i anlegget mitt. - 

I kombinasjon med Martin Logan CLS spiller VGA 

så overbevisende at jeg vanskelig kan forestille meg 

noen annen forsterker som kan gjøre jobben bedre. 

Den magien som oppstår når (gode) utgangstrafoer i 

forsterkeren driver trafoene på elektrostatenes innganger 

må oppleves. Til tross for at CLSene ansees 

som sultne og vanskelige å drive oppstod det ingen 

problemer verken med manglende effekt eller andre 

ting. This is a match made in heaven. 

Problemet med å omtale et slikt produkt eller en 

slik kombinasjon, er at omtalen fort blir en oppramsing 

av at ditt og datt var himmelsk og til slutt ligner 

mer på en reklametekst enn på en test. Jeg skal 

spare dere for en slik oppramsing, og heller bare si 

det som det er; Nagra VGA er perfekt til CLS. 

Også på andre høyttalere spiller Nagra VGA så det 

er en fryd. Jeg oppnådde ikke samme tilstand av 

Nirvana med noen av de andre høyttalerne, men 

dette skyldes vel heller høyttalernes svakheter enn 

problemer med effektforsterkerne. For selv om matchen 

her ikke var perfekt, var lyden som kom ut fra 

høyttalerne på høyde med eller av en høyere klasse 

enn det jeg har oppnådd med andre effekttrinn. 

Bassen som vanligvis er rørforsterkernes Akilleshæl 

5/2003 

11

var så stram som man kan ønske seg av noen 

forsterker, transistorforsterkere inkludert. 

Mellomtonen…. Nei! Nå er jeg i gang med 

oppramsingen igjen, og det lovte jeg å ikke 

gjøre. Jeg skal heller beskrive det som ikke ble 

oppfattet som helt perfekt i forhold til min egen 

imaginære refranseforsterker – en forsterker 

som bringer meg direkte til tiende rad i konsertsalen 

der Fritz Rainer dirigerte Sczerasade en 

gang på 50-tallet – en tidsmaskin. I forhold til 

den forsterkeren er Nagra VGA litt varmere. Den 

har litt mer nivå i nedre del av mellomtonen enn 

øvre. Litt mer fokus på kassa enn på strengene. 

Bitte lite grann. Så var det sagt. 

Nå må det til slutt innrømmes at alle de 

dynamiske høyttalerne jeg brukte under testen 

var ganske lette å drive. Ingen av dem hadde 

spesielt lav følsomhet eller vanskelige impedanskurver. 

Med vanskeligere høyttalere ville det helt 

sikkert gått på dunken før eller siden. Femti watt 

er og blir bare femti watt, så å prøve Nagra 

VGA på Appogee Scintilla eller tilsvarende 

drapshøyttalere ville vært fåfengt. Men til normale, 

noenlunde lettdrevne høyttalere kan 

meget vel Nagra VGA være verdens beste forsterker. 

Og ja. Den har rørlyd. 

Second opinion: 

Selv etter en mengde år som lydgærning, er jeg like 

spent når jeg får anledning til å koble opp et 

avsindig oppskrytt high-end produkt i referanse 

anlegget. Jeg forventer hver eneste gang å oppleve det 

fulkomne Nirvana, en musikalsk og lydmessig orgastisk 

ekstase hinsides alt det jordiske. Selvsagt vil ikke dette 

skje; om ikke annet fordi det testede produktet uansett 

sin fortreffelighet må trenge gjennom andre mer skrøpelige 

ledd i kjeden. 

Etter Gunnar sine ekstreme lovtoner, var jeg likevel 

litt skuffet over at åpenbaringen enda ikke er fullbragt 

etter å ha lyttet til disse flotte Nagra-produktene. Men 

hadde rør vært helt så fantastisk som frikerne påstår, 

så hadde det vel neppe vært noe annet enn rørforsterkere 

i høyere prisklasser!? 

Når dette er sagt, så må jeg samtidig innrømme at 

min flørt med rør har pågått over mange år. Jeg ser 

heller ingen grunn til å leve i rørsølibat fremover, selv 

om jeg har et greit og ganske trofast forhold (Fidelity) 

til de beste transistor greiene med sin bedre kontrolldessverre 

også ofte over det utagerende og frodige 

Livet! 

For rør har en virilitet og en spontanitet i lydbildet 

som så absolutt er livsbejaende. Selv om jeg savnet litt 

krefter på mine relativt tungdrevne Respons høyttalere, 

er gnisten fra disse to Nagra tårn noe av det mest livaktige 

og sprudlende jeg har opplevd i stua. Men altså 

ikke nok til at jeg begynner en ny omgang med mer 

lettdrevne høyttalere og alt det andre stæsjet som følger 

med en så gjennomgripende forandring. 

Men fenomenalt flott lyd fra Nagra’ene-så absolutt! 

Og slett ikke noe begrensninger oppover på grunn av 

dårlige trafoer! Og da gnistrer det virkelig fra rør! 

Neste gang vil jeg også prøve rør, Gunnar, men da 

helst med litt kraftigere greier som for eksempel en 

Audio Research 200 monoblokk. Om da ikke Nagra 

lager enda større forsterkere. Men hva koster i tilfelle 

de... 

KV 

12 

5/2003 

Konklusjon 

Nagra VGA monotrinn appellerer til meg på alle 

tenkelige og utenkelige plan. 

De har et utseende som skiller dem klart fra 

alt annet i hifi-floraen. 

De har en byggkvalitet som en ellers bare 

finner igjen i andre absolutte referanseprodukter 

som Leica kameraer og Patek Phillip klokker. 

De har en lydkvalitet som overgår absolutt alt 

jeg har hørt i mitt anlegg. 

Den eneste innvending jeg måtte ha går på 

prisen. Kr. 126.000,- er mye for 2 ganger 50 

Watt, men på den annen side har det alltid kostet 

penger å kjøpe det aller beste. I forhold til 

en Purdey hagle er jo dette direkte billig. Jeg tar 

en sjanse med å si at Nagra VGA er verdt prisen. 

Jeg trodde aldri jeg skulle tørre å si noe 

sånt om et så dyrt produkt, men nå har jeg gjort 

det. Dette er bare rein porno! 

Takk for oppmerksomheten. 

PS. Jeg lurer på om Neby har en god avbetalingsordning? 

Nagra VGA. 

Balanserte mono 

effektforsterkere med rør. 

Effekt: 2 x 1 x 50 Watt 

Utgangsrør: 2 stk. 845 

Pris: Kr. 126.000,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept 

Benyttet utstyr: 

Pickuper: Lyra Helikon, Ortofon 

KontrapunktB og Benz L04. 

Platespillere: Thorens TD-850, TD-125 Mk. 

II/Syrinx PU-3 og Forsell. 

RIAAer: NLE-17 og Consonanse. 

Digitalspillere: Philips DV-963SA, 

Vincent CD-9S ++ 

Forforsterkere: ARC SP-8, Thule PR-350B 

og DIY SRPP 

Effektforsterkere: DP 6.4P, EC 25 Watter, 

Golden tube SE-40 ++ 

Høyttalere: DIY Tall Pine, 

Martin Logan CLS, 

Dynaudio A-42 ++ 

Diverse Kabler fra bla. Supra, Silk og Kimber.

Verdens mest solgte forsterker: 

Biff til pølsepris? 

En amerikaner i England er lei 

av billige østenprodukter fulle 

av glitter og stas-og tomme 

for god lyd. En dansk entusiast 

og forhandler vil formidle hifi 

til andre butikker, men kalkulerer 

feil og må selge det selv. 

En ung norsk elektroingeniør 

lager verdens udiskutabelt 

beste- men langt fra penesteforsterker 

i forhold til den 

lave prisen. NAD og Hi-Fi 

Klubben er født. For 30 år 

siden! 

14 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

5/2003 

Han kom uannonsert inn auditoriet hvor 

hi-fi journalister fra hele skandinavia 

satt vaglet opp med blokk og blyant for 

å rapportere fra 30 årsdagen til NAD og 

Hi-Fi klubben- to begreper som for oss her 

hjemme henger nøye sammen. I tillegg var det 

også 20 års jubileum for Danish Loudspeaker 

Industries, eller DALI , Hi-Fi Klubbens egen høyttalerfabrikk. 

På kanten av stupet? 

Under armen har den spinkle, men meget virile 

forretningsmannen i 70 års alderen New York 

Times som han leser høyt fra. "Hi-Fi og musikkindustrien 

står på kanten av stupet" leser han 

med dommedagsrøst. "På grunn av moderne 

teknologi som gjør det enkelt å ta opp det vi 

måtte ønske oss av musikk aldeles gratis, og 

fordi man tross utallige forsøk forgjeves har 

prøvd å beskytte rettighetshavere slik at de kan 

leve av musikken, er det alminnelig antatt at 

både platebransjen og hi-fi industrien vil være 

historie om bare et par år!" 

Det blir helt stille i auditoriet. Den eldre mannen 

myser over lesebrillene mens han ser på de 

vantro hi-fi journalistene som ikke vet helt om 

Den originale NAD 3020 produsert i England og 

Taiwan ,var en sensassjon på grunn av lyden, 

ikke på grunn av utseendet. 

dette skal være en spøk eller... 

"Det står her", doserer den ukjente taleren 

og viser frem avisen med sitt deprimerende 

oppslag. Så sprekker ansiktet opp i et skøyeraktig 

glis:"Heldigvis er avisen 30 år gammel, 

Et sjeldent bilde av nordmannen Bjørn Erik 

Edvardsen tatt omtrent samtidig som han sluttet 

hos Dolby laboratories for å konstruere forsterkere 

for ukjente NAD.

like gammel som New Acoustical Dimension, 

det litt pompøse navnet på firmaet som jeg 

startet omtrent på samme tid som denne artikkelen 

stod på trykk og som dere- og store deler 

av verden- kjenner som NAD! " 

New Acoustical Design 

"Jeg heter forøvrig Marty Borish", fortsetter den 

skøyeraktige gamlingen:" Jeg startet NAD da 

engelske hi-fi industri ble overkjørt av billige 

østenprodukter med flotte spesifikasjoner-og 

dårlig lyd. Min idé var å stifte et spleiselag av 

seriøse forhandlere som ønsket god lyd, helst 

konstruert av europeiske lydeksperter som også 

brukte ørene sine, men produsert i lavkostland. 

Dette burde gi musikkelskeren et meget anstendig 

produkt til lav pris." 

"NAD er et firma som revolusjonerte bransjen, 

og mange høyt utdannede økonomer og 

andre teoretikere, har skrevet lange avhandlinger 

om vår filosfi, strategi, designkonsept og så 

videre. Sannheten er at det meste bare skjedde! 

Designet med sine minimalistiske linjer skyldes 

ingen designfilosfi- bare at det skulle være billig 

og dermed enkelt. 

Designet ble i virkeligheten bestemt av mulighetene 

i en tegnemaskin som en av de deltagende 

forhandlere tilfeldigvis eide. Da vi prøvde 

å overføre tegningen til et vanlig svart kabinett, 

så det så stygt ut at vi alle skjønte at dette ikke 

var salgbart. Verktøyet til kabinettet kostet oss 

likevel for mye til at vi bare kunne droppe det 

hele. Men vi kunne skifte farge uten store 

omkostninger. NAD-grått var født!" Marty 

Borish ler fornøyd før han fortsetter sagaen: 

Bjørn Erik Edvardsen 

"Disse første NAD-produktene solgte brukbart i 

England og Tyskland. Skandinavia prøvde vi oss 

først ikke på, da disse sosialistdemokratiske landene 

hadde en handelsbeskyttelse som med sikkerhet 

som alibi holdt hjemmemarkedet stabilt 

mellom hjemmeproduksjon og et par utvalgte 

europeiske storprodusenter," forteller Marty 

Borish. 

Etter kort tid, ansatte han en norsk elektroingeniør 

fra Dolby-laboratoriene som sjefdesigner 

hos NAD. Navnet var Bjørn Erik 

Amerikaneren Marty Borish 

viser frem siste utgave av 

NAD 3020, nå kalt 302BEE 

etter den opprinnelige konstruktøren. 

Edvardsen. Nordmannen hadde absolutt noen 

revolusjonære tanker om hvordan en forsterker 

kunne lages for å låte langt bedre enn prisen og 

de tekniske dataene indikerte. 

Verdens mest solgte hi-fi forsterker, NAD 

3020 ble en utrolig suksess. Den største suksess 

hi-fi bransjen kjenner. Dette gjaldt ikke minst i 

Norge hvor hi-fi veteranen Erling Neby sørget 

for Nemko-godkjenning. Og han sørget også 

for et formidabelt salg fra første dag, ifølge 

NAD grunnleggeren. (Se forøvrig intervju med 

Erling Neby i neste Fidelity.) 

Hi-Fi Klubben i Danmark 

I Danmark var det Hi-Fi Klubben til Peter 

Lyngdorf som fikk importen. Uten NAD 3020 

Utrolig, men sant! Prototypen til den første 

NAD 3020 prøvemontert på et grytelokk for å 

få tilstrekkelig jording. 

var neppe Hi-Fi Klubben blitt en realitet i samtlige 

nordiske land. Og uten Bjørn Erik som tok 

tak i det eksisterende NAD-konsept-inkludert 

særdeles enkle bokser-og som simpelthen laget 

GOD LYD, hadde hverken NAD eller Hi-Fi 

Klubben eksistert idag. For oss hi-fi entuasiaster 

som ser en ny omdreining med humbug med 

multikanal alt-i-ett apparater med flere oppgitte 

watt enn hva utstyret maksimalt er istand til å 

trekke fra nettet, så er milliononselgeren NAD 

3020 et oppmuntrende tegn-tross alt! For 

INGEN kjøpte 3020 på grunn av det lekre utseendet! 

Altså måtte det være lydkvaliteten folk 

virkelig hørte med egne ører... 

Det var entuasiasten Peter Lyngdorf som i 

Danmark hadde en avtale med en rekke butikker 

for å selge NAD-produkter. Men Peter 

Lyngdorf var ingen erfaren forretningsmann, og 

simpelthen feilkalkulerte prisene for salg 

gjennom butikkene. Når butikkene forlangte 

40% fortjeneste, kalkulerte han med sine innkjøpspriser, 

la på en fornuftig forjeneste til seg 

selv-og la til 40 % for å bestemme utsalgsprisen. 

Hadde ikke mange av oss gjort det 

samme? Men dette blir helt galt da butikkene 

regner fortjeneste av utsalgsprisen, ikke innkjøpsprisen. 

Dermed forsvant Peters egen smule fortjeneste 

i prosjektet. Han ble så frustrert at han istedet 

bestemte seg for å selge NAD-produktene 

nærmest ut fra sin egen garasje-direkte til deg! 

Siden "butikken" var svært så enkel og primitiv, 

kalte han i sin annonsering konseptet for en hifi 

"klubb". Resten er historie... 

5/2003 

15

Hi-Fi Klubben i Norge 

Underveis er konseptet kansje blitt litt utvannetog 

med en altfor dyr administrasjon. Et vanlig 

problem når en bedrift vokser for fort. Ifjor tapte 

morselskapet AudioNord et betydelig antall millioner 

kroner etter flere mislykkede tiltak. Bare 

Hi-Fi Klubben i Norge gikk med overskudd. Men 

også i Norge er Klubben i betydelig omstilling 

med franchisesalg med selvstendige eiere av de 

fleste butikkene. Dette gjelder likevel ikke de to 

Oslo-butikkene i Marcus Thranes gate og 

Grensen som er blandt juvelene i Hi-Fi Klubben. 

Den tidligere butikksjefen i Marcus Thranes 

gate, Harald Hovland, er forøvrig ansatt i toppledelsen 

av Hi-Fi klubben med hovedansvar for 

Norge. (Se rammeartikkel) 

Også på eiersiden skjedde det sedvanlige når 

en bedrift vokser for fort og man begynner å få 

likviditetsproblemer. Bankene setter inn gode 

kremmere for å sikre lånenen sine, men glem- 

16 

5/2003 

Fabrikksjefen hos Dali, Mathias Utecht , i samtale 

med Mats Meyer-Lie i svenske Hifi&Musik og 

Sven Bilèn i danske High Fidelity. 

mer kanskje hvorfor det hele gikk så godt i starten. 

Stifteren Peter Lyngdorf er nå igjen mer 

aktivt tilbake sammen med den "gamle gjengen" 

for å revitalisere Hi-Fi Klubben. Igjen skal 

det bli et sted for ujålete lyd og bildeutstyr med 

god kvalitet til fornuftige priser. 

NAD er fremdeles et nøkkelprodukt i dette. 

Men det er også Hi-Fi Klubbens egen høyttalerfabrikk 

som er blitt en av de virkelig store, og 

med salg over hele verden-også som et selvstendig 

selskap i land hvor Hi-Fi klubben ikke 

har utsalgssteder. Danmark er faktisk en hi-fi 

stormakt på høyttalersiden både på grunn av de 

mange spesialiserte kabinettprodusentene og 

råelement produsentene som selger til merkevarenavn 

over hele verden. Dette i tillegg til en 

betydelig egen merkevareproduksjon. 

Dali 

Dali har gradvis utviklet seg fra bare en produ- 

Konstruktør Hother Bak foran de store, høye linjehøyttalerne 

som regnes for å være blandt verdens 

beste. Kollega og utviklingssjef Lars Borre 

demonstrere herligheten i Dali/Hi-Fi Klubbens 

elegante prøverom nederst på siden.

sent av rimelige høyttalere til nøkterne klubbpriser, 

til en fullsortiment produsent av alt fra de 

rimeligste surround kit til noen av verdens største 

–og dyreste-hifi høyttalere. Den største kan 

bare benyttes hos entusiaster hvor det virkelig 

er høyt under taket-også økonomisk! Selv om 

de aller fleste høyttalerne fremdeles er enkle 

konstruksjoner med gode kasser og bra elementer, 

så har man i tillegg sitt kostbare linjesystem. 

Dette kostbare konseptet regnes å være blandt 

verdens beste, men de har også utviklet high- 

end høyttalere som går rett i strupen på for 

eksemel 800-serien til engelske B&W, et merke 

Hi-Fi Klubben har distribuert i minst et snes år. 

Igjen legger Dali og Hi-Fi Klubben seg på en 

litt forsiktig linje med toppemodellen i den nye 

Euphonia serien priset betydelig under den tilsynelatende 

sammenlignbare B&W 800 Nautilus. 

Men fremdeles gjenstår å se om denne kan 

konkurrere med den betydelig rimeligere B&W 

802 som har litt mindre basshøyttalere, men 

med sin meget anerkjente kantløse mellomtone 

i et avansert dråpeformede kabinett. 

Forøvrig ble en av høydepunktene på besøket 

hos Hi-Fi klubben i Danmark anledningen til å 

sammenlikne denne nye prestisjemodellen med 

rimeligere versjoner. Det er ikke tvil om at vi 

superentusiastene er med på å finansiere teknologi 

og know-how som i neste omgang rappes 

til mindre prestisjefylte modeller hvor prisen er 

avgjørende for å treffe et større publikum. Greit 

nok? En overraskelse var det for oss hi-fi journalister 

å se den totale mangel på "samlebånd" 

5/2003 

Dali er idag en av Europas største 

høyttalerfabrikker med betydelig 

produksjon av både rimelige og highend 

høyttalere. Her monteres spoler 

på et delefilter. Garantert ved berøring 

av kyndige hender! 

17

under produksjonen av selv rimelige høyttalere. 

Hver enkelt arbeider, gjerne unge kvinner, fulgte 

produksjonen fra kabinettet kom som flatpakke 

via all montering og pakking inkludert signaturen 

som garanterer arbeidet. 

BEE 

Den opprinnelige 20 watt forsterkeren med sine 

betydelige korttids forvrengningsmarginer og 

sine såkalte "softklipping" kretser som gjorde 

18 

5/2003 

Ved 20+30=50 års jubileet til Dali og Hi-Fi Klubben, ble skandinaviske hi-fi journalister utfordret til å 

bygge sin egen Menuett stativhøyttaler. De slapp ikke unna før høyttaleren var godkjent av kritisk 

måleutstyr og visuell inspeksjon. Fabrikken våget likevel ikke å slippe disse høyttalerne ut på markedet! 

det både praktisk og mulig å utnytte de relativt 

beskjedne kreftene optimalt, er i det alt vesentlige 

blitt videreført til dagens modell. Men den 

har som alle andre NAD produkter sløyfet et 

null slik at den nå heter NAD 302. Dessuten 

har bedre strømforsyning, kondiser og transistorer 

gjort det mulig å få ut minst 50 

konservative watt i 8 ohm fra den lille 

boksen. 

Ifjor kom likevel den ekstra betegnelsen 

BEE som var en honnør til den 

mangeårige norske sjefkonstruktøren 

Bjørn Erik Edvardsen som idag pendler 

mellom England og de respektive produksjonslandene 

Taiwan og China. 

NAD ble forøvrig forsøkt "kuppet" av 

den opprinnelige Taiwanprodusenten 

av elektronikken, som med praktisk talt 

identiske modeller solgte "egne" konstruksjonene 

over hele verden i direkte 

konkurranse med sin viktigste oppdragsgiver. 

Det blåser alltid på toppene! 

En myte? 

Også med denne negative erfaringen er 

det viktig å holde tett kontakt med produksjonsmiljøene, 

samtidig som man 

nesten daglig kan sjekke kvaliteten og 

Mer faglig sammensetning av større Dalihøyttalere! 

Ingen samlebånd men individuell 

montering fra kabinett i flatpakke til det ferdig 

produkt pakket i eske. 

gripe inn om man på kort varsel må finne nye 

underleverandører. En ny sikring til noe få ører 

som senere kan vise seg for svak eller sterk for 

det norske strømnettet kan koste store summer 

i etterkant. Alt dette har skal Bjørn Erik ha 

hovedansvaret for. 

Men er Bjørn Erik Edvardsen et virkelig 

levende mennske , eller er han funnet på av 

markedsavdelingen hos NAD? Når så du sist et 

tydelig bilde av denne elektronikk kjendisen 

som får Per Abrahamsen og sine 2000 solgte 

180/250 wattere får Electrocompaniet til å bli 

som en pølsebu. Etter 40 år som hi-fi frik og 

nærmere 10-15 år som en slags proff, har jeg 

aldri møtt eller snakket med guruen, ikke 

engang på telefon. Likevel blir det påstått at 

han har en hytte i Bergenstraktene. 

Vi snakker altså om en meget beskjeden og 

ydmyk berømthet. Om den nesten like mytiske 

NAD 3020 , nå med mer krefter , nytt design og 

uten den sedvanlige NAD-grå lakken, kan du 

umiddelbart lese om på de neste sidene. 

Her kan du også finne de fleste konkurrentene 

som med noenlunde samme designfilosofi 

har laget sin versjon av hi-fi til folket. Har de 

eventuelt tatt igjen det unike forspranget NAD 

fikk med sin fenomenale 3020, verdens suverent 

mest solgte hi-fi forsterker...

Harald Hovland: 

Sjef for "Klubben" 

Bergenseren Harald Hovland er kjent både 

fra "Klubben" i Bergen og 2-ern i Marcus 

Thranes gate i Oslo. I denne fineste av alle 

Hi-FI Klubbens butikker i Norden, har Harald 

vært den behagelige og avbalanserte sjefen fra 

første dag. Nå er han forfremmet til sjef for 

"Klubben" i Norge, og stabsmedlem i hovedkvarteret 

i Danmark. 

Den norske del av Hi-Fi klubben har hele 

tiden gått bra, men det har vært noe turbulens i 

noen av de andre markedene. Mens danske 

finansinstitusjoner i de senere år har hatt en 

tung labb på driften av konsernet Audionord 

som eier Hi-Fi Klubben, har den "gamle" gjengen, 

inklusive stifteren Peter Lyngdorf, igjen tatt 

roret. Høy merkantil utdannelse er ingen erstatning 

for entusiasme, pågangsmot og kreativitet. 

"Vi vil ha tilbake den Hi-FI Klubben som de 

fleste av dere hi-fi entusiaster opplevde som det 

naturlige, usnobbete og rimelige alternativet for 

å leve ut musikkinteressen for en snau generasjon 

siden. Riktignok er konkurransen om folks 

oppmerksomhet betydelig sterkere idag, men vi 

tror at også neste generasjon musikkelskere 

skal få oppleve hvordan god lyd i alle prisklasser 

kan gjøre livet rikere. Dette uten å bli så 

veldig mye fattigere! " mener siviløkonomen fra 

Bergen. 

Sjefen for Hi-Fi Klubben tar 

et pust i bakken, mens han 

tørker svetten. Han er på 

hjemmebesøk hos Fidelity for 

å avlevere nye high-end Dali 

høyttalere til test.(Testen 

kommer i neste nummer.) 

Høyttalerne er tunge som fy, 

akkurat som de store B&W 

801 var det. Også dengang 

var det sjefen sjøl som kom i 

den lille, røde Klubb-bilen... 

"Det er veldig tilfredstillende 

å levere produkter som 

NAD og Cambridge til noen 

av de laveste prisene i verden", 

fortsetter Harald 

Hovland etter å ha plassert 

de store kassene midt i stua: 

"Om ikke alle kan møtes i 

våre mange butikker, er vi nå 

også på nettet hvor det uten 

noen særlig reklame fra vår side, 

er blitt skapt et virkelig fargerikt klubbmiljø. Vi 

har også fått veldig positive tilbakemeldinger 

om vår "hjemme hos" service, hvor vi monterer 

og sjekker at det kjøpte utstyret fungerer optimalt 

hjemme hos kunden. Ved å trekke veksler 

Harald Hovland sammen med de nyeste Euphonia 

high-end høyttalere fra Dali. 

på dyktige stereoentusiaster også utenom de 

fast ansatte, kan vi tilby denne tjenesten for 

noen få hundrelapper. Klubb-konseptet er tilbake 

for fullt!"

Budsjettforsterkere: NAD C 320BEE 

Let it BEE! 

Forandring fryder 

Oppfølgeren, hvis vi kan kalle den det, til en av 

hi-fi-verdens aller største suksesser har fått 

modellbetegnelsen C 320BEE. Suksesser er ikke 

alltid enkle å følge opp med en "del 2", og vi 

kan vel heller ikke her forvente det største 

comeback siden en viss tømrersønn fra 

Nazareth, Gallilea? 

Hvis man i dag går til anskaffelse av f.eks. en 

platespiller fra Pro-Ject eller Clear Audio, vil det 

med stor sannsynlighet medfølge et sett hvite 

hansker. Det har det aldri gjort med NAD. Ferdig 

utpakket tronende på hi-fi-møbelet har det vært 

mer nærliggende å saumfare emballasjen for et 

sett Dovre makko eller "bukse-under-vinterlang". 

NADs tradisjonelt militante design har 

alltid gitt meg assosisjoner til repetisjonsøvelser 

i hærens sambandstjeneste når et produkt derfra 

har inntatt grunnstilling på privatkasernens 

audioeksersisplass. 

Det er derfor hyggelig å kunne konstantere at 

C 320BEE, til tross for sin typiske NAD-formgiv- 

20 

I anledning New Acoustic Dimension (NAD) sin trettiårsmarkering 

har fabrikkens Director of Advanced 

Develeopments, nordmannen Bjørn Erik Edvardsen (BEE), 

konstruert en oppskalert versjon av den legendariske og 

millionselgende lille lavbudsjett-forsterkeren 3020. 

av Jan Myrvold 

5/2003 

ning , har blitt litt mykere i uttrykket med sin 

titanium-finish. Men ta det rolig alle dere i 

NAD-jugend - den kan selvsagt også fåes i sin 

tradisjonelle grå! Forandringen utenpå er en 

ting, hva som er foretatt inni noe helt annet. 

NAD har nå utviklet en teknologi som de kaller 

for "Power Drive "kretsløp- noe som etter 

sigende skal gjøre denne (og øvrige NAD forsterkere) 

i stand til å drive svært tung høyttalerlaster 

ned til 2 ohm uten å svette. Effekten oppgis 

nå til 2 x 50 watt i 8 ohm mot 2 x 20 watt 

ved den forrige versjonen. Nad oppgir videre 

effekten i de korte dynamiske impulsene til å 

være 110 watt i 8 ohm, 160 watt i 4 ohm, og 

hele 210 watt i 2 ohm! 

Tilbake til det eksteriørmessige. Kabinettet er 

metall rund baut, med unntak av frontplaten 

som er akkurat som betjeningsknappene av 

plast. På fronten finner vi trykk-knapp for av/på 

og hele syv for inngangsvalg. I tillegg er det 

volumratt og tonekontroller for bass/diskant. 

Den har også såkalt "tone defeat" dvs at man 

Budsjettforsterkere 

Hvem kan konkurrere med 

etterfølgerene av den 

legandariske NAD 3020? 

Jan Myrvold sjekker ut 

siste versjon i sammenligning 

med Cambridge og 

Denon. 

kan koble signalet utenom tonekontrollene for 

en kortere og renere signalvei. På baksiden 

finner vi da naturlig nok et vell av inngangs- og 

utgangsterminaler, alle gullforgylte. Den har som 

nevnt hele syv innganger for programkilder i tillegg 

til en IR inn/utgang for eventuell fjernbetjening 

fra et annet rom. Det er vel unødvendig å 

si at det desverre ikke er innebygget riaa. 

Høyttalerterminalene er av skrutypen, og kan ta 

imot spadeterminerte, bananpluggterminerte og 

avisolerte kabler. 

Den har også pre-out og main in slik at man 

kan bruke den som enten ren forforsterker eller 

effektforsterker etter behov. Som vanlig for NAD 

har den også muligheten for "soft clipping". 

Nettkabelen er fastmontert, noe som er mer 

regel enn unntak i denne prisgruppen. Men 

med på kjøpet til latterlig lave kr 1998.- får du 

en flott fjernkontroll ! Dette virker som mye for 

pengene!

Spurv i tranedans? 

Det er sikkert mange gode grunner til å vurdere 

anskaffelse av denne forsterkeren. For de aller 

fleste spiller jo pris en vesentlig rolle. Særlig 

Nå får du siste versjon av NAD 3020 med dobble 

krefter, mer elegant design og andre farver 

en gråbrun! 

lavere enn prisen for denne går det neppe an å 

komme når det gjelder integrerte forsterkere, i 

hvert fall hvis du forventer en viss kvalitet. Den 

vil være et godt utgangspunkt hvis man har et 

totalbudsjett på la oss si seks til åtte tusen kroner 

for et komplett to-kanals stereosystem. Eller 

kanskje man bare helt enkelt trenger en ny forsterker 

og fra før har relativt nye høyttalere og 

cd-spiller i noenlunde samme prisleie? 

Noen ønsker vel også å ha et "nr. 2 anlegg" 

for "easy listening i arbeidsrommet, soverommet, 

leserommet, hytta eller lignende? Men det 

jeg lurer på er først og fremst: kan et så billig 

produkt på noen som helst måte ta opp kampen 

med langt dyrere hi-fi slik ryktene sier? Hi- 

Fi Klubben sier jo selv at deres produkter presterer 

så bra at å bedre kvaliteten med ti prosent 

ville multiplisere prisen med ti! Betyr det at f.eks 

NADs egen S300 til kr 16 998.- bare yter i 

underkant av ti prosent bedre enn C 320BEE? 

Hvilke faktorer må med i et slikt regnestykke? 

Man kan nok måle helt konkrete ytelser, men 

den subjektive lytteopplevelsen vil aldri bli målbar 

- kun din egen persepsjon kan avgjøre 

dette. Jeg har latt C 320BEE få vise hva den 

duger til med hjelp fra Electrocompaniet EMC 1 

"up" cd-spiller, Klipsch RF3 og ProAc 1S høyttalere, 

i tillegg har den fått prøve seg litt som forforsterker 

til Electrocompaniet AW 180. Det har 

vært benyttet signalkabler fra DBL og 

Wireworld, og høyttalerkabler fra DBL og 

Synergistic Researsch. 

Lytteinntrykk 

Denne forsterkeren overrasker allerede før den 

har formidlet en eneste tone. De ikke helt ufølsomme 

Klipschene er forbausende stille og rolige 

før stormen. Kan den ta med seg denne roen 

når vi setter igang musikken? Jada, ingen fare! 

Mellom transientene er det blikkstille. En slik ro 

har jeg tidligere bare hørt hos langt dyrere forsterkere. 

"Times aint not nothing like they used to be" 

messer David Johansen i åpningskuttet James 

Alley Blues på den nydelig produsert akustiske 

skiva David Johansen and the Harry Smiths. Vi 

får gi han delvis rett idet. Men en ting som er 

som det nesten alltid har vært, er at NAD fortsatt 

gjengir musikken med både futt, fart og 

varme! Fra første note er det klart at Mr. BEE 

nok en gang har lykkes. Det låter umiskjennelig 

av NAD med den varme og autorative bassen, 

en mellomtone myk som lettmargarin og den 

lett avrundede diskanten. Dette er veldig ørevennlig. 

Jeg syns også det er betydelig mer rom 

og luft, spesielt i mellomtoneområdet, enn på 

det jeg har hørt av tidligere billigprodukter fra 

NAD. Instrumentene får lov til å klinge ordentlig 

ut hele veien. Forsterkeren virker svært potent 

og leken, dog ikke like frisk og freidig som 

Cambridge A500. Men også denne forsterkeren 

gir inntrykk av å ha masser av krefter som ven- 

ter på å få slippe løs, jeg tror ikke den hadde 

hatt vondt av å bli pint litt mer enn det de snille 

høyttalerne mine er karer for. 

NADs produkter har vel alltid følt seg på 

hjemmebane når rock og beslektede musikkarter 

står på menyen, men mine begrensede 

kunnskaper på området til tross, så syns jeg det 

absolutt er noe å hente også når til dels kompleks 

klassisk musikk slipper til gjennom denne 

forsterkeren. For ikke å snakke om kor-musikk! 

En natt med Palestrinas "Missa Papae Marcelli" 

og Arvo Pærts "Te Deum" får en til å føle seg 

hensatt til en eller annen steinkirke på kontinentet 

- det er bare sittekomforten i lyttestolen og 

henvendelsene, forøvrig blottet for liturgisk 

språkbruk, fra enkelte naboer som forteller deg 

at du er hjemme!Altså ikke mye å utsette på 

dette produktet. Den mangler nok litt på de 

fleste av parameterene i forhold til ekte highend 

aspiranter, men det tilgis glatt med denne 

prislappen, og gleder oss heller over at god lyd 

stadig blir mer tilgjengelig for mange! 

Konklusjon 

Dette produktet leverer formidabelt i forhold til 

prisen, og avstanden opp til mange av de langt 

dyrere forsterkerene der ute synes kortere enn 

noen gang. Om du skal velge denne eller en av 

de andre gode billigforsterkerene der ute må 

som vanlig bli ditt valg, men la for all del valgdeltagelsen 

bli høyere enn ved kommunevalget! 

På gjenhør. 

Pris kr. 1998,- 

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben 

Titt oppi BEE signatur og sammenlign med den 

første 3020 som ble produsert i England! 

5/2003 

21

Budsjettforsterkere: Cambridge A 500 

Ekte engelsk 

kolonialvare! 

Cambridge Audio ble grunnlagt i en tid ungdommen 

virkelig brant for sine idealer (kanskje 

ikke alle like glødende som Jan Pallach), nærmere 

bestemt 1968, altså lenge før Varg 

Vikernes viste et visst engasjement. av Jan Myrvold 

Idealet til Cambridge Audios grunnleggere var 

ubeskjedent nok å konstruere hi-fi som ville 

ta luven av alt annet bransjen hadde å tilby 

musikkentusiater for hjemmebruk. Har du 

hørt den før , eller kanskje mer presist , senere? 

Uansett , utover søttitallet hadde Cambridge 

Audio begynt å få oppmerksomhet for sine forsterkere 

med silikon-basert transistor-teknologi. 

Modellene P40, P50 og P110 ble svært populære 

på hjemmemarkedet. I det påfølgende 

desennium kom forsterkeren P35 som ble 

utgangspunkt for mange som ville sette sammen 

et vellydende musikkanlegg, og denne er 

visstnok fortsatt svært ettertraktet. Cambridge 

hevder også å være opphavsmenn til verdens 

første to-delte cd-konstruksjon, da de lanserte 

sine separate transport og dac-enheter på åttitallet. 

Fra et stykke inn på nittitallet og frem til 

dags dato har de høstet mye ros og anerkjennelse 

for sine budsjettvennlige produkter både i 

"hjemlandet" England og internasjonalt. 

Hjemlandet i anførselstegn, fordi de som mange 

andre europeiske konstruktører har flyttet selve 

produksjonen til et lavkostland i fjerne østen, 

nærmere bestemt Kina, for å holde produksjonskostnadene 

nede. I det hele tatt i tråd med britiske 

imperialisttradisjoner å la orientalerene 

gjøre jobben for seg! 

Prisgunstig 

Sist vinter overtok Hi-Fi Klubben agenturet på 

22 

5/2003 

Cambridge Audio, og satte umiddelbart prisene 

på en heftig Cambridge-kur! Produktet som 

omtales i denne artikkelen, den integrerte stereoforsterkeren 

A500 har fått en prislapp på 

kr. 2 298.-, Men hva får man for prisen egentlig? 

Kan den tilfredsstille kresne musikkelskerører, 

eller er det bare nok et produkt som egner 

seg best til bakgrunnsmuzak for de av oss som 

er mer enn middels opptatt av å få musikken i 

heimen formidlet med et minimum av troverdighet? 

Undertegnedes tidligere erfaring med produkter 

fra Cambridge bærer bud om det første. 

Før jeg gikk til anskaffelse av min nåværende 

cd-spiller fra Electrocompaniet, benyttet jeg meg 

av Cambridges Discmagic/DAC 3 kombinasjon. I 

forhold til pris (og ellers også !) mener jeg fortsatt 

disse var svært gode kjøp selv om prisen 

her var nærmere åtte høvdinger. 

A-500 

Cambridge A500 integrert stereoforsterker kan 

fåes i to forskjellige finisher, tradisjonell svart 

eller sølv. Testeksemplaret tilhører sistnevnte 

kategori. Kabinettet er i sin helhet av metall, 

frontplaten sågar av aluminium og gir et solid 

og tillitvekkende inntrykk. Betjeningsknappene 

er av hardplast, og teller foruten av/på-knappen 

tonekontroller for bass og diskant, trykk-knapp 

for å velge tape/monitor eller minidisc, ditto for 

source direct, samt volumratt. 

Målene er 43 x 9 x 30 cm (b/h/d), og bruttotonnasjen 

er 7 kg. 

På baksiden finner 

vi en IEC nettbrønn 

som muliggjør bytte 

til annen nettkabel, 

fem linjeinnganger, 

alle RCA single 

ended, hvorav en er 

satt av for eventuell 

innmontering av 

riaa-trinn. Det ordner 

Hi-Fi klubben 

for deg for en rimelig 

penge, og jeg vil 

tro det er vel verdt å 

benytte seg av 

denne muligheten 

dersom du har platespiller og eventuelt ikke 

har separat riaa. Forsterkeren er også forsynt 

med rec out og pre out. Det siste muliggjør biamping 

med opptil to separate effektforsterkere 

med RCA innganger. 

Her er også to sett høyttalerterminaler av helt 

grei kvalitet som kan ta imot avisolerte eller 

spadeterminerte kabler. Et sympatisk trekk fra 

konstruktøren (eller kanskje nærmere designeren?) 

det at på bakplaten så er alle inn- og 

utganger merket både på over- og undersiden, 

på oversiden med skriften opp ned, slik at den 

enkelt kan leses når du står der med aldersbestemt 

eller innstudert "Hugo-ringeren i Notre 

Dame" krumming på ryggen, foroverlent i bue 

over racket mens du småbannende forsøker å få 

på plass kabler på riktig terminal. Effekten oppgis 

til 2 x 65 watt ved 8 ohm (kontinuerlig), 2 x 

90 watt ved 4 ohm (dynamisk). En titt under 

lokket bekrefter inntrykket av god byggekvalitet. 

Her er alt ryddig arrangert og montert på sine 

respektive print , i tillegg til en solid ringkjernetrafo. 

Forøvrig følger det med en flott fjernkontroll 

som på forsterkeren kun kan benyttes til volumjustering 

, men som kan betjene alle funksjoner 

på Cambridges programkilder. 

Store forventninger 

Som nevnt har jeg tidligere høstet gode erfaringer 

med produkter fra Cambridge Audio. En 

kjapp liten tyvlytting i en av Hi-Fi Klubbens 

butikker har også bidratt til å stimulere nysgjerrigheten. 

Det jeg erindrer fra samboertiden med 

Discmagic/DAC 3 er først og fremst en frisk og 

oppløst lyd med rikelig fraspark i bunnen. Men 

har man egentlig lov til å forvente noe særlig av 

et så pass beskjedent priset produkt som A500 

vitterlig er?

Jeg vil tro at mange av de som allerede eier 

eller har planer om å gå til anskaffelse av dette 

produktet vil finne det naturlig å pare den med 

noenlunde tilsvarende prissatte komponenter, 

og da kanskje i første rekke med stallkameraten 

CD500SE. Nå har desverre ikke jeg hatt tilgang 

på nevnte spiller, eller andre i samme priskategori 

, så den har fått boltre seg med produkter 

til mer enn 15 ganger egen pris. Absurd eller 

galskap? Mulig det , men på den annen side: 

kanskje får vi svar på om vi har med en ekte 

high-end aspirant å gjøre. Jeg tar utgangspunkt 

i at de aller fleste som vurderer denne forsterkeren 

vil bruke den som kjernen i et konvensjonelt 

to-kanals system hovedsakelig beregnet for 

musikklytting. Eller kanskje bruke den sammen 

med tv i et mindre hjemmekinoanlegg hvor man 

muligens bare har to fronthøyttalere og eventuelt 

en subwoofer? 

Alle mine lytteinntrykk er basert på rent tokanals 

stereo-oppsett, og følgende komponenter 

har vært innvolvert: Electrocompaniet EMC1 

24/192kHz m/"upsampling" cd-spiller, siste versjon 

Electrocompaniet AW 180 monoblokker, 

Klipsch RF 3 og ProAc 1 S høyttalere. Nettkabler 

fra Reidar Solhaug og Electrocompaniet,på signalsiden 

Wireworld og DBL, og høyttalerkabler 

fra Synergistic Research og DBL. Var det ikke en 

gammel Gasolin-slager som het Det Bedste Til 

Meg Og Mine Venner? 

Lytteinntrykk 

Det første denne krabaten imponerte meg med 

var hvor åpent og rent den formidlet musikken, 

da spesielt i mellomtone-området. Spor nr 2 fra 

albumet "I Teatret" med Kåre Virud slo meg 

nesten rett i bakken. A500 formidler dette særdeles 

gode live-opptaket med kraft og nerve. 

Den tegner et stort og åpent lydbilde med mas- 

ser av luft rundt hvert instrument og vokal. I tillegg 

er det voldsom punch i bass og skarptromme. 

Denne karen bare kaster seg ut uten å sjekke 

vanndybden, rått og forfriskende låter det, 

dette lover veldig godt! 

Andre innspillinger som bare bekrefter førsteinntrykket 

er f.eks. Cæcilie Nordby på Blue Note 

debuten med samme tittel, og her går det av og 

til fort unna i swingene! Kan ikke klage på transientene 

her. Album som Bob Dylans Time Out 

Of Mind, Elek Bacsiks Nuages, Kenny Neals 

What You Got og Rhoda Scotts Live at the 

Olympia er bare noen av mange ulike fonogrammer 

som får frem positive egenskaper hos 

denne lille engelskmannen av en forsterker. 

Åpenheten er nevnt. En annen ting den imponerer 

med er hvordan den bringer alle smådetaljene 

i musikken opp til overflaten. 

Bakgrunnsvokal, små fjærlette slag på triangler, 

nær sagt alt av mikrodetaljer blir tydelig presentert. 

Mellombassen blir som nevnt formidlet 

med fynd og klem, og også nedover i lydbildet 

virker det som denne forsterkeren har funnet 

fram pisken og har brukbar kontroll over 

sakene. Vi snakker selvsagt ikke om Krell eller 

DP tilstander her, men tross alt om en liten boks 

til skarve treogtyve hundrelapper! Hva krefter 

angår, så tror jeg ikke denne forsterkeren blir 

stresset før høyttalerlasten blir atskillig tyngre 

enn hva den har blitt plaget med i denne testen. 

Mellomtonelandskapet er som nevnt stort og 

åpent, og helt der oppe en ganske tørr og fint 

detaljert diskant som aldri blir voldsomt skarp, 

snarere vil jeg påstå at denne forsterkeren gjengir 

sibilanser på en ørevennlig måte. Det gjorde 

den også når jeg prøvde den som forforsterker 

til AW 180. Cambridge leverer forøvrig en ren 

forforsterker med modellbetegnelsen C500 til en 

Pris: kr. 2.298,- 

Importør: Hi-Fi Klubben 

pris av 1 598,- med andre ord - du betaler bare 

700 kr. ekstra for å få med en effektforsterker 

på 2 x 65 watt! 

Totalt sett vurderer jeg klangbalansen til å 

helle litt over mot det lyse og slanke, definitivt 

kjøligere enn f.eks. NAD som omtales annetsteds 

i bladet , men så innrømmer jeg også 

glatt at jeg er en person som har fått sjel og 

sinn formørket av gallens sorte dampe! 

Underforstått-jeg trives godt når ting tendenserer 

mot det mørke. Andre vil kanskje heller velge 

å kalle den nøytal? Så langt bare positivt, men 

en så billig forsterker må vel ha drøssevis av 

svakheter? Vel, direkte svakheter vet jeg ikke 

om jeg vil kalle det, men begrensninger må 

nødvendigvis forekomme i denne prisklassen. 

Selv om lydbildet er åpent og luftig, savner 

jeg litt dybde og tredimensjonalitet. Også 

utklingingen av instrumenter, spesielt de akustiske, 

kunne vært hakket bedre. I tillegg aner jeg 

en antydning til noe hardhet i øvre mellomtone. 

Det er selvsagt mulig at andre kabelløsninger 

kan rette opp noe av dette. Utover dette syns 

jeg vel strengt tatt at jeg ikke kan tillate meg å 

påpeke noe negativt av betydning , i hvert fall 

ikke når vi tar hensyn til prisen. 

Konklusjon 

Jeg vokter meg vel for å komme med uforbeholdne 

an- og avbefalinger av hi-fi , da det er 

så mange ukjente faktorer inne i bildet i forhold 

til personlig smak , budsjettmessige prioriteringer 

osv , osv. Men en ting som er sikkert , er 

at ved kjøp av Cambridge A500 fåes for 

kr. 2 298.- en velspillende og tilsynelatende 

særdeles velkonstruert forsterker med evne til å 

formidle musikk på en fremragende måte som 

for få år siden ville vært ren utopi for så lite 

penger. Rule Britannia! 

5/2003 

23

Budsjettforsterkere: Denon D-M31 

Eggløsningen! av 

Denon D-M31 kompaktsystem 

har fått stående ovasjoner fra 

en samlet hi-fi-presse verden 

over, og blandt annet kåret til 

"Product of the Year " tre år på 

rad i "WHAT HI-FI". Er dette virkelig 

en vellykket hi-fi 

Kinderegg-løsning eller kun et 

high-end vekkerur for de 

møblerte hjem? 

Smaken av kamel 

Husker du åtti-tallet? Var det ikke da lydlangerne 

på Hi-Fi Klubben i Torggata løp rundt i T-trøyer 

med påtrykket "Rack? - Nei Takk"? Visst var 

det vel det , og vi i menigheten var hjertens 

enige. Det var særdeles hi-fi-politisk ukorrekt å 

24 

5/2003 

gå til anskaffelse av denslags innretninger , de 

var kun til for hedninger! Nå har tydeligvis kiloprisen 

på kamelfilet stabilisert seg på et akseptabelt 

nivå for Hi-Fi Klubbens markedsansvarlige, 

og den selvsamme klubb tilbyr oss nå flere 

varianter av "alt i en boks" løsninger. På tide 

for flere av oss å justere holdningene en smule? 

Velutstyrt og vakker 

Med en usalgspris på snaue kr 2 500.- plasserer 

Denon D-M31 seg et godt stykke ned mot den 

desiderte bunnen av prisskalaen selv for kompaktsystemer, 

i alle fall hvis vi ser bort fra enkelte 

"pallesalgprodukter" hos de store elektrovarehuskjedene. 

Høyttalere er riktignok ikke 

inkludert i prisen her, men det er ikke mye annet 

som mangler. Hør bare her: D-M31 er en såkalt 

cd-receiver, altså en integrert forsterker, cd-spiller 

og radiotuner i ett , stuet inn i et kabinett 

som ikke måler mer enn 210 x 95 x 326mm 

(b/h/d). Dette resulterer i en totalvekt på 4.3 kg, 

Jan Myrvold 

og kiloene er fordelt som følgende: 

Forsterkerdelen oppgis å ha en effekt på 2 x 

18watt i 8ohm kontinuerlig, og 2 x 22watt i 

6ohm dynamisk. Den har 2 linjeinnganger og 

utganger, utgang for aktiv subwoofer, optisk 

digitalutgang, og 3.6mm hodetelefonuttak. Det 

er jo selvsagt begrenset med plass til høytallerterminalene, 

så disse er av en enkel klemmevariant 

i plast som kun kan ta imot avisolert kabel. 

Det er selvsagt fastmontert nettkabel. På forsiden 

finner vi betjeningsknapper for funksjonsvalg, 

tonekontroller og volum for forsterkerdelen, 

open/close, play/pause, stop og skip for cddelen, 

hvor sistnevnte også benyttes for radiotuning 

og timer funksjon. Alt dette kan selvsagt 

også gjøres via den medfølgende fjernkontrollen. 

Volumreguleringen er trinnløs, og kan dreies 

i det uendelige. Maks volum oppnås først når 

displayet viser "34", slå den Spinal Tap! 

Cd-delen kan foruten vanlig cd avspille cd-r 

og cd-rw. Den digitale utgangen gjør det enkelt

å f.eks. kopiere til minidisc, for de som befatter 

seg med denslags. 

RDS-tuneren med tekstfunksjon tar inn sendinger 

på FM og AM båndene, og har klokke 

med timer-funksjon. Det finnes så visst verre 

ting å våkne til/av enn denne lille lekkerbisken! 

Lekkerbisken ja, for jeg mener denne boksen 

har fått et lekkert utseende med frontplatens 

utførelse i børstet aluminiumslook, displayet i 

mørkt speilglass når avslått, ellers opplyst med 

matchende kjølig-lysblå tegn når maskinen er i 

bruk, betjeningsknappene har fått en polert 

høyglans-finish. Etter utseende å dømme, burde 

denne boksen egentlig vært i varesortimentet 

hos landets gullsmedbutikker! 

Lyden av suksess 

Så vidt jeg vet er det mulig å kjøpe høyttalere 

fra Denon som er tiltenkt et samliv med dette 

minisystemet, men la det med en gang være 

klart at det fortjener så mye bedre. Til tross for 

relativt beskjeden effekt, har den ingen problemer 

med å pumpe liv i langt tyngre greier. 

Hjemme hos meg fikk den samme behandling 

som de to foregående testobjektene, altså NAD 

C320BEE og Cambridge A500, det vil si at 

Klipsch RF3 og ProAc Response 1S fikk jobben 

som budbringere. Som høyttalerkabel ble det 

benyttet Monster MCX-1S. 

Råkost 

Testeksemplaret hadde tydeligvis vært innom 

hos andre før det fant veien til min lille hule, for 

i cd-skuffen lå "Talkin`Talk" med D`Sound. 

Snakker om nei-mat! Før den dag kommer at 

jeg kjøper den skiva, tror jeg Fedon Lindberg for 

lengst har begynt å anbefale ris og poteter.Ut 

med designersoul-popen og inn med råkost i 

form av Tom Waits` "Mule Variations", Buddy 

Guys "Damn Right, I`ve Got The Blues", Bobo 

Stensons "Selected Recordings" og "Nuages" 

med Elek Bacsik i rask rekkefølge. Det var flere 

enn meg som måtte klype seg i armen og dobbeltsjekke 

at det virkelig var D-M31 som spilte, 

og ikke noen av de langt, langt dyrere oppsettene 

mine. Lydbildet var nydelig balansert, 

homogent og velklingende. Og gjennomsiktig 

som den gjennomsnittelige arbeidsmanufaktur i 

Amsterdams red light district! Her er et solid 

fraspark og punch i grunntoneområdet, dog ikke 

like autoriativ som NADen kan være, heller ikke 

like varm i klangen, men til gjengjeld en anelse 

mer detaljert. Den har et stort og åpent lydbilde 

i det typiske mellomtone-området, med bra 

holografi og romførelse, her syns jeg den er 

klart bedre enn Cambridgen, men mangler 

absolutt en del av råheten og friskheten til 

denne, mer polert på en måte. I det hele tatt 

finner jeg klangbalansen svært behagelig, nærmest 

nøytal som en sveitser. Den befinner seg et 

sted mellom NAD og Cambridge. Hvis du er 

som meg og ikke har noe i mot at det kan helle 

litt over mot det typisk varme og litt mørke, 

anbefaler jeg å velge høyttalerkabler som kan 

bidra med dette, som f.eks. nettopp Monster 

eller Audio Quest. Diskanten tørr og sprø, kanskje 

en anelse avrundet helt i toppen, men ikke 

i samme grad som NAD. Hva detaljering angår, 

finner jeg den helt i klasse med de to andre i 

denne testen, instrumenter og stemmer er lett å 

plassere og skille fra hverandre. Dette Kinderegget 

av en musikkmaskin, som absolutt tilfredsstiller 

mer enn tre ønsker på en gang, låter 

like "rent" og strømlinjeformet som designet gir 

inntrykk av. 

Radio 

Tunerdelen følger opp det overveiende positive 

inntrykket den ellers gir på området lydgjengivelse. 

Radiolytting blir en fornøyelse, jeg kan 

ikke huske sist jeg gadd høre "Oddasat" ferdig! 

Nå er det jo svært varierende kvalitet på de fleste 

kabelnett rundt omkring, men inntrykket er 

uansett veldig positivt. Når bransjen forventer å 

selge over tyve tusen eksemplarer inneværende 

år av Henry Kloss` utmerkede monoradio Tivoli, 

bør det jammen være et visst potensial for hyggelige 

salgstall for denne også. 

Jeg har ved denne korsvei ikke hatt tid til å 

prøve eksterne programkilder eller oppkobling 

med subwoofer, men det den har vist av kvaliteter 

har uansett bevist at den forsvarer prisen 

med god margin. Denon, som alltid har ligget 

langt fremme når det gjelder utvikling , har med 

denne vist oss at man nå kan begynne å si ja 

takk til rack. Kanskje direktør Moseid i 

Dyreparken, Kristiansand S, bør begynne å telle 

kamelene sine hver kveld? Er det absolutt intet 

negativt å tilføye? Til prisen - Nei! Vel,den har 

ikke samme ro i lydbildet som NAD C320 BEE, 

og operer ikke like støyfritt. En annen ubetydelig 

liten detalj var, i alle fall på testeksemplaret, var 

at cd-skuffen er skeiv som en Neil Young-solo 

når den står i open-positur. 

Flere bruksalternativ 

Jeg ser for meg at denne moroboksen fra 

Denon kan tjenestegjøre på flere områder. 

Selvsagt kan den være kjernen i et konvensjonelt 

stereooppsett, med eller uten subwoofer, 

eller den kan brukes som et miniatyr hjemmekinooppsett 

i en liten stue eller annet dertil egnet 

rom. Er du trangbodd, eller befinner deg i en 

presset eller penibel monetær situasjon er den 

intet mindre enn et funn! Jeg kan vanskelig 

forestille meg at det er mulig å sette sammen et 

like vellydende system med både cd-spiller, 

tuner og forsterker til denne prisen. Vi snakker 

tross alt om hva de fleste av oss fort svir av på 

et par signalkabler. Jeg har for lengst gitt Hi-FI 

Klubben beskjed om at dersom de ønsker å få 

den tilbake, bør de børste støvet av Espen Lie 

eller tilsvarende for at jeg "frivillig" skal gi den 

fra meg. Jeg har tiltenkt den en rolle som et "nr. 

2 anlegg", hovedsaklig benyttet for radiolytting, 

men også eventuelt koble til en Tv og subwoofer 

med tid og stunder. 

Pris: kr.2490,- 


Valgets 

kvaler 

Etter å ha hatt gleden av å høre på 

disse tre billige alternativene som alle 

importeres og selges gjennom Hi-FI 

Klubben, er det for luksusproblem å 

regne at det vil være vanskelig å kåre 

en "vinner". Valg vil alltid være betinget 

av personlig smak og den enkeltes 

behov. Jeg falt for Cambridgens umiddelbare 

råe friskhet og måten den 

f.eks. formidler elektrisk blues på , 

akkurat som jeg er svak for NADens 

bunndrag, fylde og varme. Denonen har 

jeg tenkt å beholde, men jeg føler at 

dette produktet tross alt er litt på 

siden av de to andre. Dersom jeg skulle 

bygget opp et godt anlegg fra bunnen 

av, hvor bare de lydmessige faktorer 

legges til grunn, og med redaktørens 

imaginære tjenestepistol rettet mot 

tinningen med krav om å velge, må det 

bli NAD C320BEE. Dixi! 

5/2003 

25

Parasound Halo JC 1: 

Storslagent fyrverkeri! 

JC 2 er med Mark Levinson logoen en av verdens 

mest anerkjente forsterkere. Nå har signaturen 

John Curl laget en ny forsterker for 

Parasound under navnet JC-1. Betyr dette topp 

lyd for svært nøkterne penger? 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

26 5/2003

Mange hi-fi entusiaster, og nesten 

samtlige utenfor menigheten, er sikre 

på at store forsterkere og store høyttalere 

lages for å produsere enda 

høyere lyd med enda mer bass. Og for at det 

hele skal bli så kostbart at man kan skryte av 

prisen, selvsagt. I virkeligheten er masser av 

krefter, gjerne parret med såkalte lettdrevne 

høyttalere med stor virkningsgrad , viktige for å 

oppnå rimelig realistisk dynamikk avspilt på 

"normale" lydnivåer. 

Fidelity fikk litt kjeft fordi vi hadde brukt en 

rimelig Rotel forsterker sammen med Respons 

Grande Artist i gruppetesten av forsterkere i nr. 

3. Vi hadde en klar plan med vår strategi, og 

syntes den ble oppfylt. Vi indikerte at krefter, 

mye krefter, er en svært vesentlig og nesten 

entydig positiv faktor for best mulig lydkvalitet. 

Dette er på tvers av manges oppfatning av at 

store forsterkere låter sterilt og kjedelig, mens 

det er mye mer liv i de små: Under særdeles 

kontrollerte forhold med spesielt utvalgte høyttalere, 

ja muligens. Men neppe som en generell 

regel! 

Rotel, Krell og Parasound 

I virkeligheten klarte denne 50 watteren fra 

Rotel å drive Respons høyttalerne helt utmerket. 

Jeg mener da at det hele spilte tilstrekkelig høyt 

uten at forsterkeren klippet. Det var bare det at 

det hele ble gørr kjedelig, helt uten krysser og 

b’er, fordi forsterkeren ikke klarte å ta seg inn 

mellom transientene. Dermed fikk man –vel og 

merke med denne litt krevende høyttaler- et noe 

forenklet lydbilde uten tilstrekkelig dynamikk. 

ECI- 3 med betydelig mer strømforsyning og 

reserver klarte denne dynamiske kontrasten 

betydelig bedre, mens Krell og Thule begge låt 

langt friskere og naturligere enn de mindre forsterkerne. 

Selvsagt koster også EC og Krell 

betydelig mer enn Rotel’en som forøvrig fikk 

EISA-prisen som beste forsterker! Jeg regner 

med at de vurderer i forhold til pris? 

Og når vi snakker om Rotel og Krell, to elektronikkprodusenter 

på hver sin side av profileringsspeketeret, 

så må det være naturlig å introdusere 

Richard Schram som med sitt San 

Fransico baserte firma Parasound la seg midt 

mellom budsjettprofileringen til Rotel (og selvfølgelig 

NAD som var den første) og luksusmerket 

Krell. Å si at han produserte Krell-kloninger 

til Rotel priser, er noe drøyt sagt. Men 

Parasound har alltid vært den litt dyrere merkevaren 

som ved å produsere i lavkostland kan 

holde lave priser, men som også flesker til med 

litt kraftigere greier. De fleste av de store forsterkerne 

er konstruert av forsterkerguruen John 

Curl. 

Halo, JC-1! 

Det er forøvrig interessant at også Rotel har lagt 

seg litt høyere i prissjiktet og puster Parasound i 

nakken. Ingen av dem leverer lenger budsjettforsterkere 

til et par-tre tusen kroner. Det markedet 

har NAD overatt (se test). Men begge har 

hatt et par rimelige kjempeforsterkere på markedet. 

Konkurransen i denne prisklassen har 

vært formidabel fra norske produsenter som 

Electrocompaiet og Dynamic Precision , mens de 

som har råd til det beste, like gjerne flesker til 

med internasjonale statusprodukter som Krell 

og ML. Disse kundene forlanger også et utseende 

som er like eksklusiv som prisen. 

Og et eksklusivt utseende, det har hvert fall 

denne nye Halo-satsingen til Schram og 

Parasound fått med seg på ferden. Når det gjelder 

disse JC-1 monoblokkene, har de også fått 

med seg en betydelig tyngde og soliditet i form 

av en vekt på 40 kg pr. stykk og en effekt i 8 

ohm på omtrent 1/2 kW! Riktignok oppgir 

fabrikken konservativt bare 400 watt i 8 ohm 

og 800 watt i 4 ohm, men dette er et gammelt 

triks for å ha status som en forsterker med ubegrenset 

strømforsyning som kan dobble og triple 

etter som man reduserer impedansen. 

Hard konkurranse 

Også Stereophile målte JC-1 til betydelig over 

1/2 kW i 8 ohm. Bladet gikk litt bananas med å 

påpeke at prisen i USA på 6000 $ (uten skatt) 

er utrolig billig for det hele. Legger man til frakt 

og 24% mva får man de norske prisene på ca. 

kr. 75.000 for et sett. Da befinner vi oss i et 

område hvor det finnes mye hard konkurranse. 

Dette gjelder både fra norske high-end produsenter, 

men det gjelder også fra etablerte merkevarer 

som Krell, Burmester og Linn som alle 

har glimrende produkter i nærheten av denne 

prisen, selv om utgangseffekten da gjerne er litt 

mindre. 

Uansett må disse prestisje monoblokkene fra 

Parasound låte særdeles godt for å kunne hevde 

seg her hjemme- tross et flott utseende og 

"nytt" navn. Det var med skrekkblandet fryd jeg 

fikk kastet førsteinntrykket midt i trynet-og midt 

i solar plexus- da jeg først prøvde de på 

Montana EPShøyttalere. Jeg hadde da problemer 

med en litt for lys og pågående mellomtone, 

og disse forsterkerne hjalp slett ikke i forhold 

til DP A-1 som utvetydig låt varmere! Selv 

om JC-1 hadde stått på i flere dager, hadde jeg 

ikke kjørt lyd gjennom dem. Jeg husker hvilket 

mareritt det var å "brenne inn" kontrollforsterkeren 

Halo C-22, så jeg var likevel forberedt på 

at dette kunne gå seg til. 

Halo, halo? 

I motsetning til Stereophile som kaller JC-1 en 

nærmest "varm" forsterker, vil jeg likevel hevde 

at JC1 heller er litt pågående i forhold til både 

DP A-1 og AW 180. Men jeg innrømmer at 

dette inntrykket vingler litt i forhold til både 

høyttalere og innspillinger. Jeg skjønner at 

mange mener at dette skulle være en fast konstant, 

men slik opplever jeg det ikke. I mitt 

vokabular høres en betegnelse som "slank" og 

"kald" litt negativt ut. Jeg opplevde likevel 

dette stramme og faste klangbilde betydelig 

mer positivt enn hva jeg hadde trodd. 

Nå ble også forsterkeren stadig fyldigere i 

klangbalansen ettersom den gikk seg til. Nedre 

del av mellomtone var også heller litt varm, men 

øvre mellomtone opplevde jeg ofte som en 

smule mer ståpå enn jeg trodde jeg likte. Ikke 

5/2003 

27

på noe tidspunkt opplevde jeg likevel lyden 

tynn og PISTRETE. Her var alltid en ryddighet, 

glatthet og kontroll som likevel ikke gikk ut over 

utklinging av transienter. 

For dette var samtidig en av de kjappeste, 

mest dynamiske og mest kontrollerte forsterkere 

jeg har hørt når kakofonien bryter løs i komplekse 

musikkpartier. JP-1gav meg også det kanskje 

største "rommet" jeg har opplevd i min 

stue og med en plassering av artister og musikere 

i særdeles betydelig bredde, dybde og 

høyde. Og med en fasthet og soliditet i lydbildet 

som bare de største og dyreste forsterkerne klarer. 

Når det gjelder dybden, 

opplevde jeg til og 

med på mange innspillinger 

at noen av artistene 

stod litt foran høyttalerne, 

mens resten 

danderte seg bakover 

og opp over naboens 

hage til Frogner plass på 

gode innspillinger. Sånn 

omtrent dit, i hvert fall! 

Det var også sylskarp og 

stabil fokus på den 

enkelte aktør som var 

lett å plassere via ørene. 

Kald eller varm? 

Også når det gjelder å 

karakterisere forsterkere 

som litt varm, nøytral 

eller en smule kjølig, så 

vil jeg antyde at denne 

opplevelsen av litt kaldt 

klangbilde, mye skyldes 

at JC-1 slipper løs transientene 

i øvre mellomtone 

med mer kling og 

klang enn hva jeg er 

vant til. Jeg vil forsverge 

at dette ikke dreier seg 

om forvregning, men om 

en mangel på komprimering 

som jeg ikke 

lenger trodde var noe særlig problem , heller 

ikke på transistorforsterkere. Men det spørs om 

ikke her var en smule mer enn vanlig frivolitet å 

spore oppover mot lysfrekvensene. 

Dynamic A-1 blir i forhold en søt og snill 

gammel tante, og dette er en forsterker med 

nesten ekstrem dynamisk kontroll og kontrast! 

Men på tross av påstander om lys klangbalanse 

på DP, er denne betydelig mer dempet i øvre 

mellomtone og litt mer tilbakelent i diskantområdet. 

Dermed fremstår nedre mellomtone og 

bass med litt mer tyngde. Låter DP A-1 lyst og 

hardt er det feil på strømnettet eller andre problemer. 

Finkornet 

Samtidig som man i forhold kan tolke 

Parasound JC 1 som litt slank, er den aldri hard. 

Snarere tvert imot har den en evne til å låte 

behagelig på grunn av en imponerende bra 

28 

5/2003 

oppløsning som reduserer opplevelsen av skarpe 

kanter i lydbildet. 

Forsterkeren er totalt kornfri, mer som potemel 

av superdetaljer som våre sanser ikke lenger 

er istand til å identifisere. Og som ikke klumper 

seg sammen i tilfeldige konfigurasjoner som 

kan oppleves som kanter og knaster i lydbildet. 

Tenk gjerne på oppløsning som et bilde bygget 

opp med rastere langt mindre enn hva øyet 

kan oppfatte. Alle vi fotografer vet at et bilde 

oppleves mykere og behageligere desto mindre 

rastrene eller kornene er. Dette gjelder også når 

kornene er så små at de ikke lenger kan registreres 

av øye. Uansett blir bildet enda mykere 

og oppleves mer tredimensjonalt når kornstrukturen 

ytterligere reduseres! Skjer det samme i 

lydbildet, slik som med Parasound JC-1? Det 

kan faktisk høres slik ut... 

Jeg har tidligere hørt samme fremragende 

oppløsning som på JP-1 på enkelte digital- og 

switch-mode forsterkere. Men da har det gjerne 

vært problemer (etter min mening) med den 

dynamiske kontrast, eller lydbildet har vært litt 

tynt og uten pondusen til de virkelig store 

superforsterkerne. Som for eksempel Halo JC-1! 

Musikalsk grunnfjell 

JC-1 har en særdeles muskuløs bass, som danner 

en særdeles fast plattform for lydbildet. 

Tipper at det ikke var så lett å stagge John Curl 

når han nå fikk sjansen til å lage et nytt signaturprodukt! 

Og bra er det altså blitt, så bra at 

hvert fall dypbassen er det råeste jeg har hørt 

siden jeg solgte mine Krell MC 450! 

Jeg har alltid vært meget fornøyd med bassen 

på etterfølgeren Dynamic Precision A-1 og opplevd 

denne som kanskje mer korrekt enn imponatorslammet 

til Krell. Så kommer altså John 

Curl og fikser noe av det beste av de begge! Og 

dette med en kjapphet og dynamisk eksplosjon 

som gir mine Respons høyttalere det slammet 

jeg husker fra B&W 801. 801 er forøvrig en 

høyttaler som der ER forbasket vanskelig å 

drive, men det betyr ikke at høyttaleren er dårlig. 

Det betyr bare at den trenger en Krell, 

NEMO -eller Parasound JC-1! 

Med JC-1 finner jeg igjen slammet til Krell’en 

helt der nede en halv oktav under det du trodde 

høyttalerene 

dine kunne 

fikse. Det er 

forbløffende 

hvordan den 

kjappe og 

fyndige dypbassen 

gjør 

frasparket 

dypere enn 

hva man er 

vant til. 

Vanligvis opplever 

man alltid 

at 50-80 

Hz området 

har mye mer 

trøkk enn 30- 

50 Hz området. 

JC-1 kan 

imitere en bra 

sub fordi den 

gir mer tyngde 

til denne 

nederste 

biten. 

Akkurat som 

Krell. Men 

mens Krell 

var noe anemisk 

(alt er 

relaltivt) i 

grunntone 

området på de høyttalere jeg fikk prøve den på 

(jeg tør ikke påstå at det gjelder under alle forhold), 

så er Halo jevnere i frekvensgangen uten 

å trekke seg ved 100-200 Hz. 

Det virker som om konstruksjonen til John 

Curl gir blanke i ulike impedanser og problematisk 

samspill mellom forsterker og høyttalere 

helt der nede i dypbassen rundt bassresonansen. 

Signaturforsterkeren tromler over alle problemene 

som en dampveivals og gir et fenomenalt 

eselspark dypt der nede. 

Diskant 

Diskanten er litt mer vilter en jeg opplever med 

DP ( som er særlig sober i dette området), men 

jeg innrømmet at det er temmelig tilfeldig i forhold 

til innspillinger hvilken jeg synes har den 

"beste" diskanten. Men igjen er Halo litt frekkere 

og freidigere, gir en flott overtonestruktur 

på feler (men fri og bevare for dårlige 80-talls

digitalopptak) og gnistrende transienter på 

dolokk og visper. Men den kan også sende giftpiler 

inn i øregangene på særlig moderne popopptak 

hvor trommisen har 17 mikrofoner få 

centimeter fra greiene sine. Hvem har skylda for 

det? 

Denne diskanten er uansett med på å gi et 

fenomenalt "rom" som opplyses klart og tydelig 

inn i den fjerneste avkrok. Jeg må også presisere 

at giftpilene i øregangene er ufattelig skarpe. 

Den fenomenale oppløsningen gjelder også 

her oppe mot stjernelyset. 

Mellomtonen 

Når jeg nå har beskrevet en fenomenal bass 

med enorm styrke og imponerende presisjon, 

samtidig som jeg opplever en krystallklar diskant 

med betydelig gøyfaktor og bare et muligvis 

mindre problem, så er turen kommet til 

indrefileten; mellomtonen. 

Med sin eksepsjonelle oppløsning, oppleves 

mellomtonen som nærmest varm og forsiktig, 

selv om den slipper transientene lekende lett 

gjennom den fint vevde silkegobelinen. Om bass 

og diskant kan virke litt røfft og tøfft med sine 

kjempekrefter og lynende kjappe transienter, så 

er store deler av mellomtonen bare lett, luftig 

og gjennomgående svært ørevennlig. 

MEN på enkelte kvinnstemmer kan det bli litt 

skarpt og med litt mangel på kropp. På dette 

punktet låter DP langt mer naturlig, ja faktisk 

langt mer RØR! Noe av det samme opplevde 

jeg på vår store amerikanske takskraper 

Montana som hadde en litt slank mellombass 

og litt skarp øvre mellomtone. Skyldes dette at 

amerikanske rom er mer dempet i 2-4 kHz 

området enn norske stuer? Når det gjelder JC-1, 

var fenomenet så sporadisk, at jeg lett kan skylde 

på innspillingene. Men igjen låter samme 

plate med sopransolist "bedre" på DP A-1 uten 

at stemmen blir nærmest overeksponert og litt 

ute av kontroll. 

Også en rekke orkesterinnspillinger fra 80årene 

kan låte ille på JC-1, men passabelt på 

A-1. Til gjengjeld har jeg mange plater som får 

Musical Transparency DA 

Telefon: 97979280 

www.musicaltransparency.com 

info@musicaltransparency.com 

Ta gjene kontakt for en 

hyggelig prat! 

nytt liv, mer moro, og mer virilitet etter å ha tråklet 

seg gjennom kretsløsningene til John Curl. 

Det er ikke vanskelig å tenke seg at en softdome 

kan være en bedre match enn en typisk 

metalldome. Men stol ikke på slike påstander; 

teori og praksis holder hverandre ikke alltid i 

hånden. 

Trøkk og moro 

Dette er en imponerende bra effektforsterker 

som låter stort, går eventyrlig dypt og har en 

fantastisk evne til detaljering og dynamisk kontrast. 

Med denne forsterkeren får du nærmest 

en ekstra subwoofer på kjøpet da den tvinger 

enda dypere og fastere bass ut av dine eksisterende 

høyttalere enn du trodde var mulig. Så 

absolutt i Krell klasse! På den annen side er 

den litt vel frisk i øvre mellomtone, og diskanten 

kan muligens også være en smule vilter i forhold 

til markedets "beste" high-endere. Jeg 

kunne ha ønsket meg en smule mer "kropp" i 

nederste del av mellomtonen og en smule mer 

forsiktig nivå ved overgangen til diskantområdet. 

Men her er altså masser av trøkk og moro og 

en oppløsning og holografisk rom som ikke står 

tilbake for noe jeg har opplevd. Med et forsiktig 

advarsel om at det kan bli litt mye øvre mellomtone 

på kvinnestemmer, mener jeg at alle andre 

parametre, som er i absolutt toppklassen, gjør 

Infinite Resolution 

Fjellveien 33 

8515 NARVIK 

Telefon: 76962712 

Docet-Lector, Perreaux, MTg, Eton, Adire, ATD ++++. 

denne forsterkeren til en av de bedre på markedet. 

Og kreftene er så absolutt på forsterkerens 

side. Og de er ikke bortkastet, men sikrer bedre 

kontroll og bedre dynamisk kontrast selv om du 

ikke spiller avsindig høyt. High-end så absolutt! 

Konklusjon 

Jeg synes derimot ikke som Stereophile at JC-1 

er nærmest et kupp til prisen. Den er et meget 

godt kjøp, men er ikke helt uten konkurranse. 

Her mangler fremdeles litt av den gedigne tyngde 

og ro som du kan finne hos en stor Krell til 

dobbelt pris. JP-1 har uansett en masse positive 

sider som gjør at den kan være det beste kjøpet 

i den riktige settingen. To monoblokker gir også 

større flesibilitet enn en stereoforsterker som det 

koster endel mindre å produsere. 

Det virkelige spennende for oss alminnelig 

bemidlede stereoentusiaster, er derfor om 

Parasound har fått til mye av det samme i sin 

mindre stereoversjon på 2x250 watt som bygger 

på samme designfilsofi. Den koster mindre 

enn tredjeparten. Så kan vi bare drømme om at 

den er like mye av et storslagent fyrverkeri som 

vi opplevde med John Curl sin JC-1 high-end 

signaturversjon på en halv kilowatt! 

Pris: kr.74498 

Importør:NCMS 

www.Infinite-Resolution.com 

info@Infinite-Resolution.com 

Ønsker å takke alle besøkende på messen og for alle de gode 

tilbakemeldingene vi fikk. 

Musical Transparency har valgt å samarbeide med Infinite 

Resolution om leveranse av kabling til Både intern og ekstern bruk.

Wadia 301 CD spiller: 

Living in a (single) box 

Noen ganger går det opp for meg, at livet faktisk er 

ganske greit. Når det største problemet man for øyeblikket 

er utsatt for, er hvor den lekre CD spilleren til 

nærmere et halvt hundre tusen kroner skal stå, fordi det 

står en lignende priset sak i hyllene fra før av – da har 

man et luksusproblem! 

Nå er ikke Wadia 301 helt ny i markedet 

lenger, men det er heller ikke så mange 

magasiner som har fått testet spilleren. 

Jeg har likevel fått med meg noe presseomtale, 

og en masse positive meldinger om 

denne spilleren. Jeg har etterhvert testet og 

omtalt en del spillere i denne prisklassen, og det 

er mange som har vært ivrige etter å fortelle 

meg at Wadia 301 må være noe spesielt til prisen. 

Sammen med Wadias generelle status som en 

av verdens desidert beste CD-spillerprodusenter, 

var forventningene derfor rimelig høye, allerede 

før jeg fikk koblet spilleren opp hjemme. Jeg 

kan heller ikke si at jeg ble særlig skuffet, selv 

om Wadiaen spiller noe annerledes enn de spillere 

jeg hittil har testet – og innimellom fått en 

trang til å eie. 

30 5/2003 

Wadia 

Firmaet Wadia har ikke mer enn så vidt blitt 

tenåring, men har for lengst markert seg som en 

av de produsenter som har dratt digitalteknologien 

lengst innenfor hi-fi bransjen. De har produkter 

som koster det samme som en anstendig 

netto årslønn, og har altså modell 301 til 

kr. 49 000,- som inngangsport i "budsjettklassen". 

Skal man anta at prisen i hvertfall i noen 

grad gjenspeiler kvaliteten, er det klart at vi i 

utgangspunktet bør kunne forvente lyd av desidert 

toppklasse, uansett hvor i Wadias produktspekter 

vi beveger oss. 

Jeg har tidligere stiftet inngående bekjentskap 

med forgjengeren 830, med den da nest 

"billigste" modellen 850, og et par ganger med 

den dobbelt så dyre 861. Skal jeg dømme etter 

disse inntrykkene, virker det for meg som om 

Wadias lydsignatur har dreiet litt fra amerikansk 

og litt feit V-åtter lyd, til å låte mer som en 

blodtrimmet 12 sylindret europeisk sportsbil. 

Både 861 og 301 har mye mere futt og fres 

over seg enn de tidligere modellene jeg har stiftet 

bekjentskap med. 

Solid 

Som de øvrige modellene fra Wadia, har 301 

fått et chassis som fremstår både stilig og solid. 

Om enn ikke i stridsvognklassen, som de større. 

Vekten er faktisk ikke på mer enn drøye 8 kilo. 

Føttene på apparatet er integrerte og justerbare 

spikes. Disse er meget spisse, så pass på underlaget. 

Du ønsker garantert ikke å sette denne på 

den nye Jeff Rowland eller Burmester forsterkeren 

i høypolert stål og aluminium! 

Man har på 301 benyttet en rimeligere transportmekanisme 

enn på de dyrere modellene, 

som har Teac mekanismer. Denne er av typen 

"stable platter" fra Pioneer, som blant annet 

også Meridian har brukt i en del modeller. Dette 

er typen platespillertallerken, der CD’en plasseres 

med musikksiden opp. Den gir et meget 

solid inntrykk. Dac’en er for øvrig basert på de 

velprøvde Burr – Brown 1704, som blant annet 

også sitter i min Advantage S1. Nå vet jeg ikke 

hvor mye man skal legge i det, fordi lydsignaturene 

på disse to er til dels meget forskjellige. 

Innebygget volumkontroll 

Noe av det fikse med Wadia 301 er at den har 

en digital volumkontroll innebygget. Dermed 

kan man med hell droppe forforsterkeren og 

ditto tilhørende kabler for noen tusen kroner.

av Vidar Mørch 

Dette er helt klart en god løsning enten man er 

interiørmessig bevisst, ønsker en enklest mulig 

hverdag eller rett og slett vil tyne maks ut av 

budsjettet – på færrest mulig komponenter. 

Jeg fikk dessverre ikke anledning i en litt for 

kort testperiode på et par uker, til å teste spilleren 

opp mot en god, separat forforsterker. 

Derimot kunne jeg konstatere at det ikke var 

nevneverdig kvalitetsforskjell på å kjøre signalet 

gjennom den analoge forforsterkerdelen på min 

S1. Tvert i mot, spilte Wadien et lite hakk bedre, 

koblet direkte i effekttrinnet. 

Vanligvis vil en digital bitreduksjon for å 

senke lydnivået medføre forringet kvalitet på 

signalet. Wadia har løst dette ved å la brukeren 

selv stille styrken på utgangssignalet med små 

dip-brytere på baksiden. Dermed kan signalet 

reduseres helt ned til 0,5 millivolt om ønskelig. 

Hos meg ble det redningen, da selv dette signalet 

var mer enn sterkt nok til å hjelpe Krellen 

med å sette glassrutene i selvsving. Som tommelfingerregel 

setter man utgangssignalet slik 

at det ved normalt lyttenivå ikke kommer under 

50 på displayet. Derfra og opp, er det et relativt 

intakt digitalt signal som slipper igjennom. Den 

ganske så omfattende bruksanvisningen forklarer 

i detalj hvordan dette fungerer, både i teorien 

og i praktisk anvendelse. 

Betjening 

Betjening av apparatet fungerer rimelig intuitivt, 

både via frontknappene og den likevel litt knotete 

fjernkontrollen. Den kunne vært litt mer 

brukervennlig, men man lærer seg fort og den 

er meget solid og oser av kvalitet. Det er den 

samme fjernkontrollen som brukes til modell 

861, så ikke regn med at alle knapper og funksjoner 

kan brukes på lillebror 301 (som f.eks. 

display av/på). 

En kritisk ting om designet må jeg likevel få 

skyte inn: 

Om chassiset er lekkert, må jeg innrømme at 

displayet i mine øyne er ditto ulekkert. 

Kombinasjonen av røde karakterer og en totalt 

uleselig angivelse av sporvalg og spilletid i blått, 

bryter med det ellers smakfulle designet. Ikke er 

det pent, og ikke er det praktisk. 

Ut over det, får Wadia 301 absolutt toppscore 

fra meg på både brukervennlighet og design. 

Hvordan låter det? 

Jo takk – det låter fett. Eller rettere; det gjør det 

jo egentlig ikke. Det låter bra, men overhodet 

hverken fett (som i overvektig) eller særlig amerikansk 

svulstig. Dette er en blodtrimmet fullblods, 

med temperament til tusen! Lyden er 

utrolig detaljert, transparent og med en utrolig 

god dynamikk på alle nivåer. I mine innledende 

notater, ser jeg at det første som slo meg var 

bassen. Den er omtrent så dyp som man kan 

forvente i denne klassen, men utrolig "kjapp". 

Det er ikke spor av sluggertendenser, og sjelden 

har det vært så lett å følge bassgangen i nær 

sagt et hvert musikkstykke. 

Jeg hadde det utrolig moro med utelukkende 

forskjellige bassister på reportoaret en av de 

første kveldene. Marcus Miller, NHØP og Roger 

Glover var alle konger den kvelden. De desidert 

beste spillerne jeg har hatt gleden av å teste 

har nok hatt litt mer varme, og enda noe bedre 

overtonegjengivelse/klang, men altså ikke 

samme snerten og den "rett-i-fleisen-bassen" 

som Wadia 301 gir. 

Mellomtone og diskant 

Mellomtonen er det spekteret som er mest kritisk, 

og som vil avgjøre om Wadia 301 er noe 

for deg. Den er nemlig ganske frisk og frempå. 

Ikke ubehagelig pågående, men altså ganske så 

energisk. For mye energi i mellomtonen fra 

andre komponenter, så kan det gå litt skeis her. 

Men du verden så morsomt når det fungerer! 

Dette beviser egentlig ikke annet enn at komponenter 

med så ekstreme kvaliteter MÅ matches 

med riktig oppsett og ikke minst med riktige 

kabler. Litt ekstra varme et eller annet sted i kjeden 

ville være velkomment. I kombinasjon med 

Avanti, som ikke kamuflerer noen verdens ting, 

ble det fort litt i overkant i mitt oppsett. 

Løsningen ble å bruke en SILK signalkabel, 

fremfor sølvkablene fra Celius som jeg normalt 

bruker. Hadde jeg fortsatt hatt Transparent 

kabler i samlingen, ville jeg gått for dem. 

Videre oppover i diskantområdet, fremhever 

Wadia 301 seg igjen med å spille utrolig detaljert 

og luftig. Oppløsningen er, når volumet er 

tilstrekkelig skrudd opp for kritisk-/aktiv lytting, 

fullt på høyde med det beste jeg har hørt. 

Sjelden har jeg hørt så mye detaljer i toppen, og 

det er ingen tvil om at dette er en spiller jeg 

gjerne ville valgt å demonstrere andre komponenter 

sammen med. 

Full rulle 

Underholdningsfaktoren er skyhøy, og må jo 

være en drøm for en som skal avholde messeeller 

salgsdemonstrasjon. Her er det full rulle, og 

masse energi, hele veien opp. Igjen må man 

likevel gjøre seg opp en mening om det er 

denne lydsignaturen man ønsker seg, fordi den 

er ganske markant. 

Er du typen som gjerne åpner en Chateau 

Margaux, setter på en rolig jazzklassiker, slukker 

lyset og synker ned i en stor velourtrukket lenestol, 

da er kanskje ikke dette spilleren for deg. 

Er du derimot den modige sorten, som spretter 

en "sjampis", setter deg ned i riktig lyttehøyde 

og lar deg overvelde av dynamikk og detaljer, 

luft og dramatikk, da kan dette være veien å 

gå. Wadia 301 er en spiller som setter gøyfaktoren 

høyt. På mange måter minner den litt om 

noe som kunne være en overklassemodell fra 

danske Densen, som setter "luftgitarfaktoren" 

øverst på agendaen. 

Konklusjon 

Personlig må jeg innrømme at selv om jeg 

verdsetter dynamikk høyt, så kan det bli litt vel 

mye fokus på de ekstreme kvalitetene fremfor 

formidling av musikere av kjøtt og blod. Der er 

vi alle sammen (heldigvis) forskjellige, og jeg vet 

svært mange som ville valgt Wadias vei, fremfor 

andre, noe mer "siviliserte" tilnærminger. Med 

tanke på denne spillerens lydmessig imponerende 

sider, og ikke minst at disse kvalitetene 

leveres fra en eneste, lekker boks, så kan jeg 

ikke annet enn å konstatere at Wadia 301 er en 

særdeles vellykket spiller – for rette eier. Alle 

med budsjett til en spiller i denne klassen skylder 

seg selv å sette den på sjekklisten. 

Pris: 49 000,- 

Eneforhandler: Oslo Hi-Fi Center 

Second opinion: 

Siden jeg likevel skulle ta bilder av denne lekre 

boksen, kunne jeg ikke dy meg for å lytte litt til 

denne siste "billigmodellen" til Wadia. Jeg har 

tidligere testet forløperen til denne, og opplevde 

den litt skuffende "teknisk" i klangbalansen 

som kunne være litt mye "hi-fi" for mine ører. 

Med den nye modellen opplevde jeg en større 

grad av organisk homogenitet og analog glatthet 

uten det minste fnugg av mistanke om at 

lyden er satt sammen av nuller og ett-tall. 

Riktig bra syntes jeg det låt, og med en utmerket 

klangbalanse som passet glimrende til mitt 

referansoppsett med DP A-1, Transparent 

kabler og de svenske Respons pyramidehøyttalere. 

Slik sett er mitt oppsett utvilsomt noe varmere 

i klangen enn Vidar sin referanse. 

Prisen vuderer jeg som i stiveste laget som 

CD-spiller, men kan absolutt forsvares om man 

kan klare seg med den innebygde digitale 

volumkontrollen. Da får man et særdeles betjeningsvennlig 

og plassbesparende system uten 

unødvendige kabler som roter til i finstua. 

Heldigvis fungerer denne volumkontrollen på 

høyde med svært gode linjetrinn, noe som slett 

ikke er noen selvfølge. Mange tror at fravær av 

linjetrinn også sikrer null problemer med lyden. 

Den glimrende lyden fra Wadia 301 rett inn i 

effektforsterkeren, er slett ingen selvfølge, selv i 

dette prisleie. 

KV 

5/2003 

31

PBN Montana EPS: 

Amerikanske 

takskrapere 

32 5/2003

Disse high-end høyttalerne er av en soliditet og en 

kvalitet-ikke minst lydmessig- som gjør at du 

neppe behøver å skifte dem på minst 20 år! Med 

renter og avdrag skulle dette da koste deg et partre 

hundre kroner i måneden. Løp og Kjøp! 

Jeg er alltid forundret over at de fleste av 

oss-også de som ikke tror at de kan det- er 

istand til å høre ørsmå forskjeller og nyanser 

i lyden når de føler seg trygge og blir oppmuntret 

til å si hva de hører. Selv om vokubularet 

er litt sviktende, finner vi også ut at vi oppfatter 

disse ørsmå lydvariasjonene ganske likt. 

De aller flinkeste til dette, er faktisk jentene som 

ikke vil innrømme det, da de er redd for å få 

stua ødelagt av svarte bokser og lange hageslanger 

av noen kabler. 

Dette at vi hører så godt, er jo absolutt ikke 

overenstemmende med tabloidpressens forsøk 

på å dumme ut oss som bruker mer enn 3999 

kroner på et stereoanlegg. 

Likevel er 

det et faktum at de 

aller fleste, ikke bryr 

seg med å kjøpe et 

bra musikkanlegg 

simpelthen fordi de 

tror at de er ute av 

stand til å høre forskjell! 

Tenk om de hadde 

vært med på et par 

av de kveldene jeg 

har testet ut ulike 

komponenter til 

dette Fidelity nummer 

5! Selv om jeg - 

som vanlig- opplever 

svart fortvilese når 

jeg ikke får til de riktige 

kombinasjoner, 

var det aller meste 

en uventet frydefull 

periode med uventet bra greier. Noe av dette 

koster endel penger, selvfølgelig, men himmel 

for en frydefull opplevelse jeg enkelte ganger 

opplevde når musikken slo ut veggene i finstua 

til salige Johan Halvorsen. Du kunne sverge på 

at du satt på første benke på galleriet og nærmest 

opplevde en slags vertigo når du prøvde å 

titte over kanten og oppleve konsertsalen og 

det store medpublikummet i den vidunderlige 

store salen med den fremragende akustikken. 

Og verdens beste artister er bare et tastetrykk 

unna... 

PBN=Peter B. Noerbaek 

Selv om PBN Montana EPS slett ikke er det 

eneste produktet som har gitt meg gåsehud og 

det selvtilfredse gliset som kommer som en ren 

refleks når musikken blir viktigere enn teknikken, 

er det ikke tilfeldig at jeg lager denne introduksjonen 

på de store nesten 100 kilos monstrene 

(pr.stk!) til amerikanske PBN Montana 

konstruert og bygget av Peter B. Noerbaek. 

Disse høyttalerne er selvsagt ikke verdens 

beste. De er da også en av de rimeligere 

modellene til de danskættede konstruktøren(!) 

Det er faktisk ikke engang sikkert at du liker 

dem. Uten riktig kabling, kan det lett blir for 

mye "hi-fi". Mellomtonen er ekstremt oppløst, 

men også nådeløs om ikke alt fungerer. Og selv 

om bassen går svimlende dypt, har den ikke noe 

av festpukkelen du finner på mange andre kostbare 

høyttalere. Objektivt sett har likevel disse 

høyttalere imponerende kvaliteter på en rekke 

viktige lydparametre som jevn frekvensgang 

over et bredt område, glimrende dynamikk både 

når du spiller høyt og lavt, usedvanlig liten for- 

vrengning selv på ekstreme lydnivåer osv. Dette 

gjør at de vil være aktuelle for svært mange 

musikkinteresserte. Da helst med enebolig! 

Byggkvalitet 

Kabinettet på Montana EPS er ekstremt solid 

med en avstivning og form som sikrer god 

dynamisk kontrast i hele det brede frekvensområdet. 

Elementene er av de beste som lages av 

ScanSpeak med dobble 9 tommers basser, dobble 

4 tommer mellomtoner med Kevlar, og en 

spesiell variant av den berømte Revelator diskanten 

med soft dome. 

De er nesten to meter høye, men tar likevel 

ikke særlig stor plass i stua. De står på pigger 

som igjen er montert på et ekstremt solid stativ 

og med glimrende justeringsmuligheter. Hadde 

dette vært tilleggsutstyr, ville hele arrangementet 

kostet flerfoldige tusener av kroner - for hver 

høyttaler! Og Montana EPS har en finish som er 

uklanderlig, selv om de desigmessig ikke er i 

Sonus faber klassen. 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

Selv om disse amerikanske høyttalerne er store, fyller de likevel ikke så mye i en middels stor 

stue. At bildet er tatt under testperioden, fremgår godt av mengden ulike kabler og forsterkere 

som prøves ut. Men det er noenlunde ryddig til mor kommer hjem! 

Best buy? 

Prisen på nærmere 60 tusen kroner kan virke 

skremmende høy, men den høye virkningsgraden 

(92 db), gjør at forsterkeriet ikke MÅ være i 

superpower klassen. Og dermed ikke nødvendigvis 

i samme eleverte prisleie. Det burde være 

fullt mulig å lage et avbalansert anlegg for 

under 100 tusen kroner uten større kompromisser. 

Med en rente på 3-4 % og avdrag over en 

normal livslengde på minst 20-30 år, blir ikke 

dette så steingæærnt? Hvert fall ikke i forhold 

til båt, bil og nye hytte ved Blindleia? 

Men da er det også nødvendig å stole på seg 

selv! Stole på egne lyster og ha mot til å gi 

blaffen i naboen som synes 

det er helt høl i hue å bruke 

penger på lyd. Penger som 

kunne gitt deg en enda sterkere 

motor på bilen. Stoler 

du på ørene skjønner du at 

et godt musikkanlegg slett 

ikke er noe tåpelig investering 

i det gode liv. ALLE vil 

høre at et bra skrudd highend 

anlegg låter frydefullt 

engasjerende og musikalsk 

henrykkende! Skulle man 

synes disse Montana høyttalerne 

koster mange penger, 

så er de uansett blandt de 

sikreste "best buy" jeg vet 

om, sammen med rimeligere 

varianter som Patos Lyric 

302, Infinity Kappa 600, 

Dynaudio Audience A-42, 

Revel M-20 og ... 

Peter Noerbaek lager 

også forsterkere som lyder navnet Sierra Audio, 

men jeg takket nei til å få flere variabler inn i 

denne testen. Derimot insisterte han på at jeg 

skulle ta med noen spesielle kabler som fabrikken 

gjerne leverte med høyttalerne. Disse var 

koblet opp med min sedvanlige DP A-1 etter å 

ha blitt plassert akkurat der i rommet 90% av 

høyttalerne til test havner. Et helt feil sted, ifølge 

visse teorier, men så absolutt der det nesten alltid 

låter best etter både min og andres mening. 

Detaljert 

Jeg kunne nesten øyeblikkelig konstantere at 

høyttalerne var ekstremt "tørre" med glimrende 

mikrokontraster og ekstremt bra detaljering, 

men også en litt "ståpå" effekt midt i mellomtoneområdet 

som nesten fikk meg til å dukke. 

Samtidig kom den fenomenale panoramaeffekten, 

med et ekstremt bredt og høyt lydbilde, 

glimrende frem. Dette skyldes antagelig de dobble 

elementene, særlig toppbassen, som skaper 

et presist nesten holografisk lydlerret som har 

5/2003 

33

en total mangel på "hull" i midten selv ved 

betydelig avstand mellom høyttalerene. 

De akustiske betingelser for det grandiose 

holografiske lydpanorama var tilstede i en grad 

jeg knapt nok tidligere har opplevd utenom 

med Magnepan 3,6. Men som sagt; det var 

fremdeles en smule hardt midt i stemmeleie. 

Dette uten noe kompenserende varme fra den 

forøvrig glimrende, men litt slanke bassen. 

Da ringer det på døren... 

Helt på trynet? 

En av mine hi-fi venner kommer inn i rommet, 

og mener øyeblikkelig at høyttaleren er musikalsk 

helt på trynet lenge før han har fått satt 

seg i optimal lytteposisjon! Jeg blir litt provosert 

over denne nedrakkingen av en høyttaler jeg 

selv opplever som veldig spennende, og lurer på 

om han hører på høyttaleren, forsterkeren eller 

de litt tilfeldige kablene? Jeg skifter fra en 

balansert Silk signalkabel til en Nordost 

Quattro, og får litt fastere bass og litt mørkere 

mellomtone. Ikke nødvendigvis mye bedre, men 

tilstrekkelig annerledes til å demonstrere at selv 

to relativt like signalkabler av beste kvalitet, gir 

ulik lyd. Men høyttaleren er jo den samme selv 

om den nå låter forskjellig! (Kollega Håvard 

Holmedal mener at det å teste hi-fi utstyr, er 

som å prøvesmake Whiskey, men først etter å ha 

blandet den med brus!) 

Hvorfor får alltid høyttaleren skylda når feilen 

kan være andre steder, eller at den eneste feilen 

er rommet, plassering i rommet eller dårlig matching 

med annet utstyr? 

Happy ending? 

En halvtime etter at min hi-fi venn hadde forlatt 

huset etter å ha avspilt noe av sine favorittplater 

med et uttrykk i ansiktet som antydet at en 

eller annen form for vondlukt kilte han i nesen, 

låt det hele dramatisk forskjellig. Jeg vil også 

påstå dramatisk mye bedre, selv om det der er 

enda mer subjektivt. 

Jeg hadde da droppet de medfølgende biwire 

kablene, fått litt fyldigere klang med bedre 

kropp og mindre aggressivitet med Kimber 

Monocle ( en arbeidshest som brukes mye av 

både meg og GB), men endte opp med mine 

sedvanlige Transparent Audio som tydelig kler 

mitt rom som har en liten målbar resonans midt 

i mellomtoneområdet rundt 1000 Hz. 

Fremdeles synes jeg det var en smule hardt 

rundt ca. 2000 Hz, det øverste arbeidsområdet 

for ScanSpeak mellomtonene. Selv om mellomtonen 

er ganske liten, vil disse ofte ha en større 

grad av retningsbestemthet enn domen som 

overtar. Jeg funderte på om ikke en vinkling slik 

at høyttalernes retning krysset litt i forkant av 

lytteposisjon kunne redusere aggressiviteten 

rundt 2-3 kHz en liten smule. Dette uten å redusere 

diskantområdet. 

YESSS! Klangbalansen ble utvetydig en smule 

mørkere, betydelig roligere og mer avslappet. 

Likevel er jeg usikker på om den reduserte 

amplituden ville være synlig på målinger. Men 

forandringen fjernet uansett et hår som stakk ut 

fra et ellers velfrisert lydbilde! 

34 

5/2003

De siste justeringene var å fintrimme klangbalansen 

med den mest egnede signalkabel jeg måtte ha for 

hånden. Pussig nok var det nå Silk kabelen som jeg nå 

opplevde som "den beste" med det nye oppsettet. Jeg 

finner likevel at signalkabelen er mindre kritisk enn de 

lange høyttalerkablene. Husk også at det hele var for å 

optimalisere lyden til egne forestillinger om det muskalske 

nirvana i forhold til den aktuelle forsterker DP A-1. 

Vennligst ikke spør hvordan man skal komme i mål 

uten en skuff full av glimrende kabler, for det begriper 

jeg rett og slett ikke! 

For full musikk! 

Etter et par timers jobbing, syns jeg endelig at høyttalerene 

kommer til sin rett. De låter da heller ikke så 

skremmende annerledes enn mine Respons og andre 

topphøyttalere som jeg er godt kjent med, men uansett 

med en kombinasjon av gode egenskaper som jeg 

knapt tidligere har fått ut av en høyttaler, hvert fall til 

den meget nøkterne prisen. 

Dette er for det første en STOR høyttaler, både fysisk 

og psykisk i fohold til det helt utrolige storslagne lydpanoramaet 

den klarer å formidle. Klangen er litt tørr på 

grunn av den ekstreme oppløsningen og de utrolige 

transientpulsene som funkler, glitrer og danser ut av 

det solide grunntonefundamentet. 

Jeg har allerede beskrevet den usedvanlige presentasjonen 

av et fasttømret lydbilde om både er bredt og 

dypt med utmerket holografi. Men igjen må jeg bemerke 

den usedvanlige HØYDEN på lydbidet som nok skyldes 

en form for linjespredning i store deler av frekvensområdet, 

i motsetning til punktspredning som er det 

sedvanlige. Den ekstra mellomtone og bass over softdomen, 

fører til en litt mykere akustisk presentasjon 

uten å softe transientene. Den resulterende senkning av 

forvrengning på grunn av mindre stress på hvert enkelt 

element, skaper også større klarhet i lydbildet. 

Et av de viktige egenskapene dette igjen fører med 

seg, er en nesten enestående evne til å skille mellom 

direktlyden og den akustiske ramme og dimensjonene 

av dette som omgir direktlyden. Dette skaper selvfølgelig 

et særlig stort og presist rom som man nesten opplever 

å være midt inni. Akkurat som med glitrende bra 

surround, bortsett fra at vi fremdeleds snakker om kun 

2 kanaler. 

Stemmer det? 

Stemmegjengivelsen med ScanSpeak elementene er 

helt utmerket, men mangler litt kropp samtidig som her 

finnes antydninger til en liten hardhet på tette opptak 

(særlig pop) av kvinnestemmer. Her er de fleste B&W 

og mine egne Respons om ikke annet mye enklere å få 

til.Til gjengjeld er her med disse Montana EPS høyttalerne 

et fyrverkeri fra anslagene på gitarer, slagverk og 

cymbaler som får fullstendig frie tøyler og lekende lett 

slipper ut i lytterommet som om de skulle være virkelige, 

ikke lagt ned som hermetikk. 

Også raspet på messing er fremragende og gir lett 

en dæsj gåsehud når fanfarene flerrer rommet. Ikke rart 

at ungdom i alle år har gått i krigen til klingende spill! 

Bassen er forbløffende nøytral, men av meget høy 

kvalitet med en passe stramhet og linearitet uten 

pukler og festvalker. Den kunne likevel med fordel hjelpes 

litt mer av bakvegg eller annet, noe jeg ikke kunne 

utnytte i mitt rom. Noen vil på enkelte opptak kanskje 

savne litt imponatoreffekt når de samtidig ser disse

store beistene. Men det mangler aldri trøkk når 

lydteknikeren først har lagt dette ned i miksen. 

Høyttalerne går jevnt og trutt betydelig ned i 

kjelleren til under 30 Hz før den gir seg i mitt 

rom. En sub virker helt overflødig, selv på kinolyd 

som denne høyttaleren nærmest er skapt for. 

Og det virker nærmest umulig å få disse basselementene 

til å bunne eller på annen måte å 

protestere når vinduene klirrer og sofaen rister. 

Bassen er likevel så jevn i frekvensgang, at det 

neppe blir skumle resonnanser om man får litt 

drahjelp av bakvegg eller liknende. 

Kjapp og dynamisk 

Også det vanskeligste av alle instrumenter, flygelet, 

er glimrende gjengitt med en utrolig oppløsning 

av overbevisende korrekt klangstruktur 

sammen med lik kjapphet i transientkarakteristikken 

ved anslagene. Slik oppleves pianoet 

både mykt og hardtslående samtidig. Her tilføres 

heller ingen ekstra pondus på en litt karakteristisk 

slank klangbalanse fra et Steinway flygel. 

Likevel er du aldri i tvil om at lyden kommer 

fra et fysisk meget stort piano! Grunntonen på 

de dype strengene er aldri svulmende pompøs, 

men hurtig, stram og presis. Min gamle referanse 

med Andsnes på pianokrakken i Grieghallen 

og med A-moll konserten mellom hendene, var 

her med nytt liv med større og mer presist rom. 

Og med langt mer krutt enn tidligere opplevd 

fra denne litt varmtlydende innspillingen. 

Mer enn noe annet må det være den dynamiske 

kontrasten, hurtigheten og det presise 

samspillet mellom dette, som er denne høyttalerens 

sterkeste kort. Uten at jeg er istand til å 

finne noen påfallende svakheter andre steder! 

Lykkelig som stor? 

I tillegg har man den storslagne presentasjonen 

som skyldes de fysiske dimensjoner på høyttaleren 

som her har en masse positive effekter, uten 

at kontruktøren har forkludret noe av den orden 

og presisjon som man lettere får til på små 

høyttalere. Dette skyldes også det solide kabinettet 

som aldri forstyrrer. 

Heldigvis er ikke disse storslagne dimensjonene 

til hinder for også å spille mer intim musikk, 

fra for eksempel en enkel gitar i en nærværende, 

men nesten uhørt akustisk innpakning. 

Jeg har knapt hørt gitar fremstå med større 

nærvær og glitrende krisphet blandet med 

akkurat den riktige dose klang fra gitarkassa, 

enn jeg opplever med denne høyttaleren. Selv 

om man skulle tro en en god minimonitor skulle 

kunne gjengi en enkel gitar minst like godt, 

opplevde jeg en luftighet, lekenhet og letthet 

selv på moderat volum som overrasket særdeles 

positivt. 

Løp og kjøp? 

Tross en høy pris på nesten 60tusen kroner, 

burde dette være et av de bedre kjøp for alle 

som mener å ha råd til det. Den eneste alvorlige 

innvendingen måtte være at den importeres 

utenom "systemet". Dette er et moralsk og et 

praktisk problem. Moralsk fordi det er umulig å 

konkurrere med en ivrig entusiast som nærmest 

gjør dette for moro skyld(?). Men det kan ha 

alvorlige ringvirkninger for en bransje i krise? 

Det kan likevel ikke være Fidelity´s oppgave å 

boikotte en leverandør av et opplagt glimrende 

produkt. Her må vi være 100% på lesernes side. 

Den praktiske konsekvensen er at man ikke like 

lett får tilgang til prøvelytting før kjøp, pluss at 

man eventuelt må vente i en viss tid for å få 

høyttalerne levert. 

Som produkt er dette et overbevisende stykke 

teknisk kunsthåndverk hvor alt er gjort med faglig 

tyngde og stolthet, helt uten jåleri. Likevel 

låter PBN Montane forbasket bra selv om den 

oppløste og lineære mellomtonen må behandles 

med kløkt og ærbødighet for ikke å fremprovosere 

en smule hardhet i nærheten av delefrekvensen 

til den berømte Revelator-diskanten. 

Igjen vil jeg påpeke at en solid bakvegg kan 

gjøre denne høyttaleren litt enklere å ha med å 

gjøre, enn hva jeg måtte kompensere for med 

kabler og vinkling av høyttaleren. 

Høyttaleren er ikke sensasjonell på noen 

måter, men er likevel nesten sensasjonelt åpen 

Julegavetips! 

Vadseths blinkskudd! 

VG, tosidig oppslag 

Denne boken gleder med glimrende bilder av vakker natur 

og flotte mennesker sammen med dikt, sitater og interessante 

historier. I tillegg finner du et kort fotokurs laget i samarbeid 

med Fotografi. 

128 sider, hardcover, pris kr. 298,- 

Hvis boken ikke er tilgjengelig der du bor, kan den bestilles på 

e-mail: fotografi@marked.no mot et porto tillegg på kun kr. 29,- 

og ærlig på musikkens vegne nettopp på grunn 

av at alle kvalitetsparametre er blandt de bedre 

på markedet. 

Konklusjon 

Den eneste alvorlige grunnen til ikke å løpe å 

kjøpe denne høyttaleren- om du har pengeneer 

at det også finnes en litt større modell med 

en smule større basshøyttaler (10 tommere, ikke 

særlig viktig) og en litt større ScanSpeak 

mellomtone (den med rifler som du finner i siste 

Respons og på Sonus Faber Cremona) som 

muligens kan gi en millimeter bedre kropp på 

stemmer generelt , samtidig som den da antagelig 

reduserer siste antydninger til hardhet på 

kvinnestemmer. Jeg var også klar til å etterlyse 

en nye "super" diskant etter mange positive 

opplevelser med både den fra ScanSpeak og 

Vifa, men opplever den gode, gamle Revelator 

som helt glimrende på Montana EPS. 

PBN Montana EPS er i det hele tatt en ganske 

tradisjonell konstruksjon basert på solide 

tanker og ideer om god lyd basert på gode 

råvarer. Denne høyttaleren har i en rekke år 

vært anbefalt av Stereophile i klasse A- utrolig 

nok i gruppen med begrenset bass-gjengivelseog 

den vil forbli like god for din musikk om 20- 

30 år. Om da ørene dine er like gode på det 

tidspunktet. For meg er dette en høyttaler på 

nivå med personlige favoritter som B&W 801 og 

Respons Artist Grande. Et gjenhør med sistnevnte 

, fortalte meg likevel med store bokstaver at 

svensken hadde betydelig mer trøkk nedover 

(noen synes det blir for mye) samtidig som 

mellomtonen er enda litt mer naturlig organisk. 

Uansett; denne amerikanske takskraperen har 

overtaket på flere andre parametre og er utvilsom 

en langtidsinvestering for det gode musikalske 

liv. Montana EPS er i det perspektivet rett 

og slett rimelig! 

Pris kr. 59.000,- 

Importør:HighEnd (www.highend.no)

Hi-Fi messe i Horten: 

Med FERRARI 

i parkeringshus 

Horten var Norges hi-fi 

sentrum i begynnelsen av 

oktober da 27 utstillere 

viste fram mer enn 200 

high-end lekkerier fra 100 

ulike produsenter. Helgen 

kom med strålende vær, 

men messen var likevel 

godt besøkt, særlig på lørdag 

hvor det virkelig var 

trøkk både fra horn, rør og 

vinyl pluss masser av entusiastiske 

lyd- og musikkelskere. 

Det var mye folk som 

drømte seg bort blant 

JBL-horn og McIntosh 

elektronikk inne hos 

Image Audio. 

38 5/2003

Jørgen Gustavsen og Terje Nilsen har god grunn 

til å være fornøyd med årets hi-fi messe i Horten. 

Det er søndag, solen skinner, fartsgrensen er 

100 og jeg sitter i bilen på vei til hi-fi messe 

i Horten– uten unger i baksetet, men med 

høy musikk laget for voksne! Kan det bli 

bedre? I år kom tilsynelatende julekvelden 

allerede i starten av oktober, og den ble feiret 

i Horten. 


Det å dra på hi-fi messe, er nok en av høydepunktene i året for 

mange av våre lidelsesfeller med denne obskure interessen for 

aluminiumsbokser og snurrende plater i varierende størrelser. 

Så også for undertegnede, som første søndag i oktober la turen til 

byen som ellers i året kun er et skilt langs motorveien for min del. 

Messa i Horten har blitt en hyggelig begivenhet, som skiller seg fra 

den mye mer støyende og stressede Oslomessa. Her er det bra med 

folk - men ikke for mange. Her stiller et bredt utvalg forhandlere, 

produsenter og importører – men ikke alt for mange. Her stiller et 

par magasiner – men heller ikke for mange! Og her stilte en del av 

oss i redaksjonen – og vi kan da vel aldri bli for mange.....(?). 

Norlandia Grand Ocean Hotell (kort og greit navn!) er preget av å 

være bygget som en labyrint, og det tar et par timer ekstra bare å 

finne frem til alle rommene! Som vanlig, var det en del av utstillerne 

som sleit med romakustikken, og som vanlig var det også noen 

av de samme som alltid klarer å overkomme dette sånn nogenlunde. 

Jeg merket meg at Avantgarde hornene låt relativt bra hos Lyric 

HiFi, at Gradient (tradisjonen tro) spilte meget godt i det store rommet 

til PM Audio, og at Arild på Hi-Fi Guiden igjen hadde klart å få 

til et relativt bra låtende oppsett på en messe. Ikke vet jeg hva han 

spilte (og spilte på) dagen før, da en del klaget på spiss og hard lyd 

derfra. Høium Hi-Fi hadde en DCS/Verity Audio rigg med lyd blant 

de beste på messen, og Holfi/Dali demoen avlørte spennende kvaliteter 

både i to og flere kanaler. 

Norsk Audio Teknikk klarte seg bra med enda noen nye rørprodukter 

i den uendelige produksjonsstrømmen fra Cayin, og Audio Art 

demonstrerte lovende toner fra vinyl og billige men spennende rørforsterkere 

fra Antique Soundlab. Ikke minst var det utrolig spennende 

design å se på CD-spiller fronten hos Audio Aktøren. 

Spillerne fra Ancient Audio, med teknologi fra norske Base 

Technology innebygget, kommer vi nok høyst sannsylig tilbake til. 

Flere norske småprodusenter fikk også vist seg frem, med produkter 

som absolutt er konkurransedyktige med det beste fra utlandet. 

Ikke minst, var det flere "rekvisitaprodusenter", som stilte med 

kabler, racks og annet stasj som kan friste til fintrimming av våre 

kjære anlegg. 

Likevel er det et samlet inntrykk hos meg at det å prøvelytte til 

komponenter under en messe i beste fall er for underholdning å 

regne. De store kjøpsbeslutningene bør definitivt ikke tas på grunnlag 

av såpass vilkårlige forhold. 

Til det er forholdene rundt lytterom, tid til finjustering og skifte av 

komponenter under demonstrasjonen alt for uforutsigbare til å yte 

oppsettene (og de som demonstrerer dem) full rettferdighet. 

For å sitere "royervin" på Hifisentralens forum: "Det er jo som å 

prøvekjøre en Ferrari i et parkeringshus". 

Men: All ære til arrangørene for en vellykket og særdeles hyggelig 

messe! 

5/2003 

39

Hei Fidelity! 

Hortenmessa var en stor fiasko for Fidelity! 

Hvert fall når det gjaldt salg av eldre blader 

og nye abonnementer. Heldigvis skyldtes 

dette det enkle faktum at de aller fleste 

besøkende allerede hadde kjøpt Fidelity i 

Narvesen, eller de var faste abonnenter. 

Det morsomme var derfor å møte så mange 

lesere og å slå en prat. For oss som er vant til 

Hifisentralen var det utrolig hvor hyggelig og 

positive alle var ansikt til ansikt. Vi prøvde 

helt ærlig å få tips til å lage et bedre blad, 

men det var helt tydelig at vi neppe bør gjøre 

særlig store forandringer med de neste utgivelsene. 

Her er uttalelser fra noen av de vi 

møtte på hi-fi messa i Horten: 

40 5/2003 

Ole Skullerud,Oslo: 

Syntes bladet slett ikke var for dyrt 

med tanke på den lekre layouten 

(hans ord). Han synes vi holder et 

jevnt høyt nivå, men er nok enig 

med mange om at det første nummeret 

var helt ekstraordinært bra. 

Var litt provosert av Duelund-artikkelen, 

men syntes det var moro 

med litt krydder i form av sigarartikkelen 

til Tore Dag. Han vil også 

ha mer musikk over et videst mulig 

spekter! 

Thomas Staubo, Asker 

Var særlig opptatt av vinylstoff 

som han aldrig kan få nok av (er 

eier av en Michell Micro), synes 

sigarartkkkelen var morsomt krydder, 

var veldig fornøyd med store, 

fine bilder av produktene, men 

ønsker også litt mer tekniske data. 

Duelund artikkelen syntes han var 

morsom. Synes bladet holder et 

jevnt og meget høyt nivå. 

Øyvind Jacobsen, 

Arendal 

Dette er en skikkelig EC-tilhenger 

som synes nivået har holdt seg 

jevnt fra første utgave av Fidelity. 

Vil gjerne ha litt mer tips om høyttalerplassering 

og liknende "how 

to" stoff. Ønsker test av Triangelhøyttaleren 

som Norsk Hi-Fi senter 

tar inn. Synes det er greit med litt 

surround og hjemmekinostoff hvis 

det ikke tar overhånd. 

Selvbyggerne 

Cato Marwell 

Jonassen, 

Kai Andre 

Venjum og 

Jarle Larsen 

med sin klasse 

A dual 

mono 

Natural Sense 

forsterker. 

De utrettelig dansker fra Holfi, Peter 

Holstein og Jacob Magnussen, nå i 

samarbeider med Dali og de nye 

high-end høyttalerne Euphonia som 

vi tester i neste Fidelity 

Audes er et 

nytt høyttaler 

merke i 

Norge. De 

har også 

luksus høyttalere 

i ekte 

High End 

klasse. 

Morten fra 

Norsk Audio 

Teknikk 

med god 

lyd fra 

Dynaudio 

og Cayin. 

Jørn Leifsen med sine hjemmegjorte 

"Black galaxy" 

steinhøyttalere på 80 kg!

Terje Søreng, Hadeland 

"Bokser betyr lite-opplevelsen betyr 

alt," gliser Terje som liker å få tenning 

av subjektive og helst begesitrede 

skriblerier om lyden. Synes bladet 

er veldig bra og har kjøpt mye av 

utstyret etter anbefalinger fra medaerbeidere 

i Fidelity. Har et "klassisk" 

anlegg med DP 6,5, DP passiv 

kontrollboks og Electrocompaniets 

CD-spiller." Fortsett å skriv så nakkehårene 

reiser seg," ler han før han 

fortsetter inn til det ller helligste på 

messa. 

Pye Lilja, 

Sandefjord/Stocholm 

Man må være svensk for å være jente 

og like hi-fi! Pye er særlig glad for 

musikkomtalene "Godt norsk" som 

hum mener har gitt henne er lynrask 

innføring i norsk musikk etter at hun 

flyttet til Sandefjord. Sigar-artikkelen 

til TDN syntes hun var artig krydder. 

Til og med breddetestene syntes hun 

er interessant og veldig nyttig lesestoff. 

Er overbevist om at Fidelity er 

det beste hi-fi bladet i Skandinavia 

med glimrende balanse mellom tung og lett; kortere og lengere 

tester med stor variasjon både i stil og produkter. 

Knut Ro Juland 

Lykkelig for å få tilbake et skikkelig 

hi-fi blad etter et trist mellomspill! 

Likte ikke fjortispreiket i et visst annet 

blad. Gøy med sigarer, mener han. 

Det viktigste er likevel OPPLEVELSEN 

av musikken som kjennetegner bladet. 

Gunnar Brekke og Vidar Mørch 

holder stand med Fidelity! 

Best lyd! Live-konsert for 

kritiske lydsmakere. 

Arild fra Hi-Fi 

Guiden i Hamar 

med mye bra 

lyd fra 

Australia. 

Forsman is back! Hyggelig å se den 

utrettelige Forsman med sine berømte 

VSS dipol konstruksjoner. 

Lars Petter Skav har brukt mange års 

erfaring for å få brukbar lyd i et (for) 

lite rom. Høyttalerne er med bånddiskanter.

Rolf Danielsen (RoDA) og 

Edvard Ødegård (Ebbe): 

Begge er faste abonnenter og vil gjerne har flere "Hjemme 

hos" reportasjer. (Der stryker vi med dette nummeret!) De 

nevnte duellen mellom Revel og Cremona som en av høydepunktene 

i et senere Fidelity, pluss presentasjonen av den 

"klassiske" EC AW 180 med oppgradering og brokobling. 

Syntes gruppetestene fungerte greit, men var ikke så veldig 

opptatt av musikkanmedelser. Derimot mente de at vi gjerne 

kunne refere mer til musikk i testene! 

Tommy Andersen 

Tommy stilte på messa med selvbygget DAC med chips fra 80 

tallet uten oversampling! Ønsker seg mer byggstoff og tweaking 

og synes det allerede er i meste laget om hjemmekino. 

Stoffsammensetningen synes han ellers er bra, men litt rotete 

og tilfeldig plassert. MEN, samtidig mente han at Fidelity var 

det beste hi-fi bladet han noensinne hadde lest. Klart bedre 

enn Stereophile! OK,Tommy, der sikret du deg spalteplass i 

verdens beste hi-fi blad! 

Martin Hauglien og Roger Falkensten, 

Sarpsborg 

Begge er enig om at 2 kanal og hjemmekino aldri må blandes! 

Martin hadde hjemmekino, men solgte det igjen. Begge 

er likevel litt nyfikne på hjemmekino, men er så lykkelig over 

at det endelig igjen er kommet et skikkelig 2 kanal Hi-Fi blad 

at de helst vil lese bare om det. "Dropp sigaren", mener de 

også. Synes prisen er grei, men er ikke like fornøyd med at 

blad nummer 3 løsner i limingen. 

44 5/2003 

Horn, rør og vinyl! 

Usher, vinyl og Arcam 

elektronikk hos Jørgen 

og daCapo hi-fi 

Kim hos 

Lyric Hi-Fi 

med 

"aktivt" 

horn fra 

Avantgarde. 

Oris horn og Morten 

Kristiansen fra bd-design. 

Høium og Thomas 

Sæthervadet med rålekker 

Oracle CD-spiller. 

Feilplassert, men den 

ligner på en vinylspiller?

Også Bernt 

Skøien hos 

Audio 

Solution 

sverger til 

vinyl! 

Rør fra Ancient 

Audio ble presentert 

av Jarek 

Waszcyszyn (det 

er riktig stavet!) 

Testing av rør hos 

Kvanlid i Motron 

5/2003 

Leif Hansen, Horten 

Har bare bladd i bladet hos 

Narvesen (!), men syns det ser 

fint ut. Kjøper Lyd& Bilde som 

har stor bredde. Synes likevel 

ikke prisen på Fidelity er noen 

hindring. Er også opptatt (som 

vi!) at hi-fi også må se litt pent 

ut. Får ikke lov av kona å ha 

store høyttalere i stua. 

Thomas Røvig 

Kjempefornøyd med Fidelity som 

han leser fra perm til perm. 

"Bladet er midt i øyet (øret?) for 

meg!, sier han. Gruppetestene er 

OK, men ikke favorittstoffet. Var 

også ivrig leser av Audio, men 

synes Fidelity hittil har klart å 

levere stoffet på et enda høyre 

og jevnere nivå. "Fidelity hoder 

meget høy standard", avslutter 

han. 

Tor Arne Kviler 

Tor Arne gleder han seg veldig til 

neste blad. Og neste. Synes kravet 

om målinger bare er tull, men 

ønsker mer "hjemme hos" og 

mindre musikkstoff. Synes ideen 

om en gratis CD ikke er særlig viktig 

for han som kjøper bladet uansett. 

Når vi spør om ikke erkjente 

småproblemer som korrekturfeil 

ødelegger et ellers godt blad, 

erkjenner Tor Arne at han knapt 

nok har lagt merke til dette... 

Håvard Sauer 

Synes vi gjør for mye ut av dyre 

bilder og flott trykk, men er fornøyd 

med bladet som han heller 

ikke synes er for dyrt. Men Hi-Fi 

News er bedre! Syntes uansett det 

første Fidelity var kjempebra! Likte 

Miles- Davis artikkelen og den om 

han der gærningen fra Årdal med 

eget strømaggregat. Flott! Dra 

den helt ut. Berømmer fin balanse 

i stoffet. Leser alt! 

Mentz Roger Rostad 

Mener at testene SKAL være subjektive 

og basert på testerens personlige 

meninger. Kjøpte forøvrig 

Embla forforsterker etter testen i 

nr. 3! Mener at surround og hjemmekino 

kommer sterkt enten vi vil 

det eller ikke. En forsiktig tilnærming 

er derfor greit. 

45

Bob Dylan på SACD: 

Slow train coming? 

av Setin Arne Nistad, 

nistad@gazette.no 

Starten 

For noen år siden kom jeg traskende hjem med 

en bærepose full av kabler. 70.000 for signal og 

høyttalerkablene fikk meg til å tenke – og 

egentlig til å droppe å teste utstyr en gang for 

alle. Jeg liker musikk – punktum. Resultatet var 

at jeg droppet å skrive om utstyrtester i Audio 

og gikk kun for musikk. Det betyr ikke at jeg 

ikke bryr meg om lyd. Men jeg var lei av å sitte 

timevis foran husguden for å teste 

utstyr som kun ga marginale forskjeller 

– og som dessuten nesten uten unntak 

fungerte dårligere enn mitt eget oppsett. 

Jeg oppdaget dessuten at jeg nesten 

ikke hadde lyttet til et helt spor på 

en cd på årevis. HiFiens forbandelse er 

de utvalgte demoplatene som vi kan 

utenat – og som vi kun trenger noen 

strofer av for å vite hvordan anlegget 

låter. Fjernkontrollen tok meg fra spor til 

spor etter 2 eller 48 sekunder. Derfor 

slo jeg meg til ro med mine Audio 

Physics Virgo II høytalere, Micromega 

Trio CD drivverk, DP-DAK, DP forforsterker 

og DPA6.52 forsterker. Jeg har selvsagt 

gjort litt tweaking: Nye likerettere, 

kondensatorer, mekanisk avdemping, biwiering, 

en haug nettstøyfiltre og trafoer. 

I våres gikk jeg på en smell – og byt- 

Ketil Blom, 

6 konserter: 

tet DPA 6.52 med DP 

A1. Det viste seg å 

være en betydelig oppgradering 

med en 

gjennomgående kontroll 

over hele frekvensområdet 

og nesten 

ufattelig evne til å gjengi 

mikrodynamikk. 

Dylan har en innlevelse 

og ekthet som ingen 

andre. 

Dette er tre opplevelser på en gang. Først 

og fremst handler det om mennesker som 

setter det musikalske uttrykket høyest. Det 

handler om deres artist – og deres 

opplevelse av hans musikk i remastered 

SACD utgave. Det handler også 

om en blindtest og et lite 

hjemmebesøk hos meg selv. 

De nye lydformatene 

har jeg latt ligge. DVD 

Audio og SACD har ikke 

fristet. Jeg måtte ha en 

grunn for å gidde å teste. 

Den kom for noen uker 

siden. De av leserne som 

ikke har fått med seg at 

jeg digger Bob Dylan 

hemningsløst – må ha en 

usedvanlig slett oppfattelsesevne. 

Poenget er imidlertid at 15 av 

Dylans CD nå foreligger i nyoppusset 

hybridutgave i CD, SACD og SACD 5.1 format. 

Med de utgivelsene ble fristelsen uutholdelig. 

Ideen 

Jeg kjenner endel Dylan folk. Folk som har 

fått med seg fra èn til over to hundre Dylankonserter. 

Det er folk som kan mer om 

Dylan enn Dylan kan om seg selv. Folk som 

kan hver tone og hvert ord av det Dylan har 

utgitt. Kanskje er det en like stor galskap 

som HiFi? I alle fall tenkte jeg: Hva om jeg 

lar kunstnerisk galskap møte HiFi galskap. 

Hvordan vil Dylanfolket oppleve de nyoppussede 

skivene på et greit HighEnd 

anlegg. Og dessuten – hvordan vil de opp- 

Steinar Daler, 

66 konserter: 

Hvorfor bruke masse 

penger på å sitte på et 

bestemt sted for å oppdage 

at mange Dylansanger 

er ganske dårlig innspilt?

leve forskjellen mellom en god SACD spiller og 

gamle DP-DAK i blindtest. Som tenkt så gjort. 

Jeg inviterte et utvalg Dylanologer (som enkelte 

kaller dem) hjem til releaseparty. Siden 

Dylanologer tenderer til å ha passert både de 

førti og de femti - med tilsvarende redusert 

hørsel og oppfattningsevne - sørget jeg også 

for å få med de unge. Og så måtte jeg få med 

en kvinne. Kvinner oppfatter erfaringsmessig lyd 

bedre enn menn hevdes det visstnok fra forskerhold. 

Heldigvis finnes det ganske mange yngre 

mennesker som oppdager at de lever samtidig 

med et musikalsk og poetisk geni! Redaktøren 

skaffet meg en SACD maskin som etter hans 

mening burde holde mål som referanse. En Sony 

XA777ES. 

Dylanologene 

Slike kvelder har et visst islett av prestasjonsangst. 

Ikke bare risikerte jeg å bli avkledd rent 

Dylanfaglig. Jeg hadde prestert å bomme 

allerede i innbydelsen. "Down on the highway" 

låter fantastisk hadde jeg skrevet i innbydelsen.. 

Dylan orakelet Johnny Borgan irettesatte meg 

umiddelbart: "Jeg går ut fra at det var "Down 

the highway" du mente… Shit - jeg lå under 

med et poeng allerede. Så var det husguden. I 

det stille ba jeg en bønn om at de stereofoniske 

guder – og ikke minst E-verket måtte være med 

meg i kveld! 

Det gikk egentlig veldig bra. Kort fortalt hørte 

vi på mye musikk – og ikke bare Dylan. 

Kommentarene var mange – ikke minst om 

laboratorium følelsen - som de fleste mente gikk 

på bekostning av den musikalske opplevelsen. 

Steinar oppsummerte det hele ganske presist: 

"Hvorfor skulle jeg bruke en masse penger på 

kjøpe et dyrt anlegg som gjør at jeg må sitte på 

et bestemt sted for å oppdage at en del av 

Dylan sangene faktisk er veldig dårlig innspilt?" 

Han har utvilsomt et poeng. På den annen side 

– de gode Dylan innspillingene har et enormt 

lydmessig potensial. Derfor gikk også skalaen i 

taket. Et av kveldens høydepunkt "Po Boy" fra 

"Love & Theft" oppnådde sju poeng på en skala 

fra en til seks! 

Testen 

Så til saken. For å få litt oversikt og struktur 

gjennomførte jeg en blindtest. Samme sang ble 

avspilt i fire utgaver – uten at publikum var klar 

over hva de hørte. Mulighetene var mange, men 

jeg skar ned til fire alternativer: 

Halvard Østrem, 

25 konserter: 

Dylan er en genial 

låtskriver, poet, sanger 

og performer 

a) Original CD avspilt 

på DP-DAK 

b) Remasteret CD (SACD) 

avspilt på DP-DAK 

c) SACD avspilt på på Sony 

d) Remasteret CD (SACD) 

avspilt på Sony 

Slike blindtester kan være skumle – og er ikke 

alltid like rettferdige. De forskjellige utgavene 

av CD-ene har ulikt utgangsnivå . Det samme 

har selvsagt forskjellige spillerer. Jeg forsøkte å 

kompensere dette ved å justere volumet til 

samme lydtrykk – men det blir selvsagt aldri 

100%. Et annet problem med denne blindtesten 

var at de fleste av deltagerne ikke hadde erfaring 

med HighEnd lyd. På den annen side sikret 

nettopp dette en umiddelbar tilbakemelding på 

subjektiv lytteropplevelse. 

I startfasen var testpanelet en smule forvirret 

– og opplevde det som vanskelig å vurdere forskjeller 

– og ikke minst å kvalifiserer de på en 

skala fra 1-6. Panelet opplevde heller ikke de 

dramatiske forskjellene – og karaktersettingen 

Johnny Borgan, 

42 konserter: 

Dylan har den største 

stemmen, både billedlig 

og bokstavelig!

for de ulike alternativene varierte med 1- 2 

poeng. Det viste seg også at panelet var nesten 

enstemmig i sin dom. På en skala fra 1-6 oppnådde 

de ulike alternativene følgende poengsum: 

1. Remasteret CD (SACD) 

avspilt på DP-DAK (alt.b.) 4,86 

2. SACD avspilt på Sony 

(alt. c.) 4,37 

3. Remasteret CD (SACD) 

avspilt på Sony (alt. d.) 4,27 

4. Original CD avspilt på 

DP-DAK (alt. a.) 4,13 

På samtlige sju tester konkluderte panelet overraskende 

nok med at remastered CD (SACD) på 

DP-DAK låt best. I flere av testen foretrakk 

panelet dessuten original CD på DP-DAK fremfor 

SACD. Vårt unge og kvinnelige alibi Kaja 

konkluderte i et par av testene med at SACD 

på Sony 777 spilte best. Det er egentlig en ganske 

interessant (ref avsnittet om kvinner og lyd) 

Spørsmålet 

Jeg for min del er helt enig med panelet. I mine 

ører spilte DP-DAK fletta av SACD. Det handler 

om kropp, musikalitet og dynamikk. SACD virket 

glatt, pent og veloppløst – men lydbildet opplevdes 

som lite. Instrumenter og stemme opplevde 

jeg som for slanke og tilbaketrukket. 

Kroppen var borte.. Dette har selvfølgelig ikke 

med SACD formatet å gjøre – men mest med 

konstruksjonen av d/a konverter og selve spilleren. 

Det er likevel et stort tankekors at DP-DAK 

som er en gammel konstruksjon - til de grader 

er et aktuelt produkt. Den må fortsatt være en 

Arthur Pedersen, 

30 konserter: 

av verdens beste digitale lydkilder. Det er også 

et tankekors at en førsteklasses CD spiller 

basert på 16 bit 44Khz kan utkonkurrere en 

SACD spiller som opererer i 24 bit 96KhZ. 

Lydformatet er objektivt sett bedre fordi det 

inneholder mer informasjon. Derfor burde det 

være en enkel sak å utkonkurrere CDen. Hva 

kan så årsaken til så ikke er tilfellet være. Jeg 

har reflektert litt over problemstillingen og har 

kommet frem til minst tre mulige svar: 

1) DP-DAK er åpenbart en meget velgjennomtenkt 

og vellykket konstruksjon. Både valget av 

D/A konverter og ikke minst konstruksjonen av 

analogdelen er av ypperste kvalitet. Resultatet 

er en av verdens beste DAKer med tilnærmet 

legendestatus. Den er derfor kanskje et av markedets 

beste bruktkjøpe fordi den får god lyd ut 

av både eksisterende CDer og de nye remasterede 

hybrid SACD utgivelsene. En optimal konstruksjon 

kan med andre ord få ekstremt mye ut 

av det vi ofte omtaler som et dårlig lydformat 

(CD). Selv om formatet er dårligere blir lyden 

likevel bedre enn på SACD fordi elektronikken i 

analogdelen er bedre. 

2) SACD-formatet er nytt. Det betyr at det er ny 

teknologi både på innkodings –og de-kodings 

siden. Det finnes også liten erfaring med formatet 

i profesjonelle lydstudio. På samme måte 

som de første CDene ikke var optimale – vil det 

samme trolig også gjelde SACD. Real Audio 

(som leverer mediaavspillere for Internett) hevder 

at de i løpet av de siste årene har greid å 

halvere informasjonsmengden som er nødvendig 

for å kode og avspille en gitt video-kvalitet 

Dylan – en kunstner i 

stadig bevegelse – man 

of constant wonder 

innenfor rammen av en gitt standard. Det betyr 

at dataformatet er fast – mens programvaren 

for innkoding og dekoding av signalet er vesentlig 

forbedret. Det samme fenomenet har også 

vist seg å være riktig for CD. Dagens CDer holder 

en langt høyere lydmessig kvalitet enn tidligere 

– selv om formatet er det samme. Det 

betyr at endringer i innkoding mot formatet og 

utstyret for dekoding er forbedret. Dersom 

SACD overlever vil vi trolig oppleve den samme 

effekten – slik at SACD på sikt langt vil overgå 

CD i lydkvalitet 

3) Det kan også være grunn til å anta at SONY 

spilleren – til tross for at det er en meget påkostet 

teknisk sett er dårligere enn DP-DAK. Da 

hjelper det lite om signalene i utgangspunktet 

har høy kvalitet dersom de ikke når frem til forsterkeren. 

DP-DAK har som kjent balanserte 

utganger – mens SONY spilleren har phono 

kontakter. Bare det kan utgjøre en betydelig forskjell. 

Dette betyr i så fall at det kun vil være et 

tidsspørsmål før vi får SACD spillerer som utkonkurrerer 

DP-DAK lydmessig. Men marginene er 

små – og jeg har vanskelig for å tro at SACD på 

kort sikt vil utkonkurrere gode HighEnd CD-spillere 

med klar margin. 

Det viktig å være klar over at vi kun testet 

SACD i stereo. SACD er tross alt også et 5.1 surround 

format. Den dimensjonen testet vi ikke – 

og det er derfor en annen historie. 

Remasters 

Kanskje det aller mest interessante funnet i testen 

var forskjell mellom de nye remasterede 

utgavene og de original CD utgavene. 

Jonas Paulsen, 

6 konserter: 

Dylan – mannen, 

myten kunsten

Lydmessig var det her den virkelig store forskjellen 

lå. Det er også en forskjell som er 

reproduserbar uansett hvilket anlegg musikken 

formidles over. Mens jeg sitter og skriver 

dundrer "Street Legal" ut gjennom høytalarene 

– og det spiller! Den restaurerte lyden 

er hentet fra mastertapene og er til dels mikset 

på nytt. Et vel av musikalske detaljer og 

en helt annen dynamikk slipper også igjennom 

på billigere utstyr. Faktisk er det nesten 

morsommere å høre "Blonde on Blonde" på 

billige men gode PC høyttalerer enn på 

HighEnd oppsettet i stua. Årsaken er at de 

feil og mangler som opptaket lider under 

ikke blir så fremtredende og avslørende. De 

Dylan platene som er godt produsert låter 

imidlertid fantastisk i ny utgave. Naturlig nok 

gjelder dette de seneste utgivelsene (fra 79 

og utover). Dylans andre utgivelse 

Freewheelin` fra 1963 er et bemerkelseverdig 

unntak. I remastered utgave låter den til 

tider magisk. Årsaken er trolig at mesteparten 

av plata er basert på konseptet "mann 

som synger med egen gitar og munnspill". 

Slike innspillinger er ikke spesielt vanskelig å 

produsere og krever få mikrofoner og liten 

bruk av studiomessige fiksfakserier. 

Resultatet er som nevnt helt fantastisk. Som 

en slags uforpliktende guide har jeg gitt 

poeng til de remasterede utgavene etter 

min subjektive vurdering av musikalsk og 

lydmessig kvalitet: 

Musikk Lyd 

1) The Freewheelin' Bob Dylan 6 6 

2) Another Side of Bob Dylan (5.1) 5 3 

3) Bringing It All Back Home (5.1) 6 3 

4) Highway 61 Revisited 6 3 

5) Blonde on Blonde (5.1) Musikk 6 3 

6) John Wesley Harding Musikk 5 3 

7) Nashville Skyline Musikk 4 4 

8) Planet Waves Musikk 4 4 

9) Blood On The Tracks (5.1) Musikk 6 5 

10) Desire 4 3 

11) Street Legal 6 4 

12) Slow Train Coming (5.1) 5 6 

13) Infidels 4 5 

14) Oh Mercy 5 6 

15) Love and Theft (5.1) 6 6 

Kaja Mollerin, 

7 konserter: 

Dylan tekst, 

musikk, tekst + musikk! 

Generelt sett er de lydmessige forbedringer i forhold 

til tidligere CD utgivelser ganske oppsiktsvekkende. 

Det handler om dynamikk, musikalske detaljer 

og stemmebruk som gjør platene til helt nye 

opplevelser. Personlig anbefaler jeg "Freewheelin`", 

"Blood on the tracks", "Street Legal", "Slow Train 

Coming", "Oh Mercy" og "Love and Theft" dersom 

du er ute etter et kompromiss mellom stor 

kunst og god lyd. 

Til slutt: 

Etter en hyggelig kveld. Tre av oss skulle sjekke 

hvor godt anlegget egentlig låt. Rickie Lee Jones 

"Pop Pop" spor 3: "Hi-lili hi-lo". På et godt anlegg 

kan den spille fantastisk. Denne kvelden låt den 

magisk. Vi måtte høre litt mer Dylan. Slow Train 

Coming. Det tok helt av. Vi spilte alle låtene – og 

hadde frysninger på ryggen stort sett hele tiden. 

For låt etter låt fremsto i helt ny innpakning. 

Albumet som kan låte ganske flatt og litt kjedelig - 

fremsto som et dynamisk festfyrverkeri – med 

instrumenter og gitarspill ingen av oss ante fantes 

på den plata. Til slutt: "When he returns". Dylan 

og piano. En låt så dynamisk og intens at det ikke 

var mer å si. Dylan formidler spørsmål tro, håp og 

evighet på en nesten overjordisk måte – med en 

stemme så dynamisk som et finstemt instrument. 

Der og da møtte kunst HiFi. Det var Dylan og oss – 

og en musikkopplevelse av oversanslig natur. Det er 

det kunst handler om. Det er det musikk handler 

om. Spill aldri mer kun en strofe for å høre på 

lyden. Spill musikk! Nyt! 

5/2003 

49

Remastrert klassiker 

Det er visse innspillinger den jazzinteresserte 

bare må ha. Dexter Gordons Our man in 

Paris er et slikt must. Så langt har den 

bare vært å se i form av uforseggjort åttitallsoverføring. 

Man må jo trygt kunne si 

at det ikke var et sekund for tidlig at den 

nå er å få i «The Rudy Van Gelder 

Edition»-serien. Gelder og Gelder Studio 

står bak på en imponerende rekke legendariske 

Blue Note-innspillinger fra slutten 

av femti- og begynnelsen av sekstiårene. 

Han var blant de første som spilte inn jazz i 

stereo. I tillegg var han en av ganske få som 

klarte å fikse ganske god lydkvalitet så tidlig. 

Van Gelder holder på fremdeles. I dag skrur 

andre teknikere minst like spennende lyd som 

Gelder, men Blue Note har latt gamlefar selv 

remastrere en mengde av de gamle innspillingene 

med 24 bit oppløsning (de utgis så langt 

kun som 16 bit CD mellompris). 

Lyden på Our man in Paris ble ikke skrudd av 

Gelder, men nå har Blue Note likevel latt ham 

remastrere den. Lyden på denne kopibeskyttede 

CDén er nå helt akseptabel. Og litt til. Man får 

ikke himmelsk lyd fra en førti år gammel master. 

Hovedårsaken til at du må ha denne skiven er 

at den byr på vesentlig musikk. Legenden 

Dexter Gordon trakterte sjelden tenorsaksen 

mer musikalsk enn her, men kvartettinnspillingen 

domineres like mye av en annen deltakende 

legende, pianisten Bud Powell. Buds deltagelse 

er grunn nok til at samlere investerer, selv om 

han på dette sene stadiet i karrieren sjelden var 

på sitt beste. 

Mange av dagens jazzutøvere, særlig de unge, 

spiller fortere, mer og hardere enn Dexter, Bud & 

Co, men det er ikke mengden lyd man klarer å 

produsere som teller. Musikaliteten er det eneste 

som betyr noe. Lytt ordentlig til denne skiven, så 

forstår du hvorfor de gamle stadig er eldst. 

Blue Note RVG Edition 7243 5 91722. 

En annen klassiker 

Verve er også flittige med å remastrere og gjenutgi 

gamle opptak fra sitt rikholdige arkiv med 

jazzperler. I en av seriene med mellomprisede 

gjenutgivelser går de mot strømmen, og gjør det 

så minimalistisk som mulig. Kun tynne pappcovere 

og et lite brettet ark med et minimum tekstinformasjon 

medfølger skivene. Spilletiden er 

jevnt over kort, ikke mer enn originalplaten 

hadde. Kort sagt forsøker Verve å la disse «CDalbumene» 

fremstå som krympede LP-plater. 

Motion er tittelen på en innspilling fra 

1961med saksofonisten Lee Konitz. Mange 

regner dette for å være hans beste. Konitz høres 

litt Stan Getz-aktig ut her i denne trivelige, men 

ytterst sofistikerte og velspilte sessionen. 

Tempoet er ganske høyt uten at musikken blir 

stressende å høre på. Med en mann som Elvin 

Jones bak trommene blir det garantert ikke kjedelig 

heller. Fem melodier og snaut førti minutter 

fortoner seg kanskje som lite valuta for peng- 

50 

5/2003 

Fiin 

gammel 

jazz 

av Tore Dag Nilsen 

ene. Tempoet er imidlertid jevnt, musikken er på 

en lavmælt måte meget intens og stilen lik fra 

kutt til kutt. Dessuten er det kun en trio 

som spiller. Ved endt lytting er man derfor 

godt forsynt. 

Lyden er ren, balansert og behagelig. 

Typisk for tidlige stereoinnspillinger med 

jazz er breddeperspektivet helt på jordet. 

Multimono er en treffende karakteristikk, 

men ved å kjøpe denne skiven viser du 

at du har mer sans for raffinert musikk 

enn intetsigende lydkulisser. 

Verve 065 510. 

Og enda en 

I Fidelity 3 skrev jeg at det har vært problemer 

med å finne Chet Baker-innspillinger med god 

lydkvalitet. Markedet flyter riktignok over av 

CDér, men mesteparten av dem er godt under 

pari. Hurtig sammenraskede ting med ukurante 

opptak. Stort sett byr de på meget dårlige og 

mangelfulle teksthefter og ditto lyd. Jeg skrev i 

nummer 3 at trippelalbumet Stockholm-konsertene 

(Verve) og de to frittstående utgivelsene 

med konsertene fra Sandvika (Concord) var unntak. 

Det er meget gode Baker/Getz-innspillinger. 

Nå har jeg funnet enda en Baker-innspilling som 

er så musikalsk-, pakningsmessig-, og lydmessig 

flott at vi må påń igjen. Den heter Oh You 

Crazy Moon, og stammer fra et (eller muligens 

to) konsertopptak foretatt i 1978. 

Plateselskapet Enjas «Chet Baker, The 

Legacy»-serie er skikkelig arbeid. De innhenter 

tillatelse, betaler penger til rettighetshaverne 

(Chets familie), plukker ut opptak som virkelig 

er verdt å gi ut, remastrerer ordentlig og lager 

skikkelige covere, langt utover den bootlegsstandarden 

vi oftest ser. 

På dette radioopptaket hører vi narkovraket 

Chet spille så godt at vi, fansen, knapt tror våre 

egne ører. I dette sene stadiet i livet hadde 

Chet rendyrket sin særegne, nakne, melankolske 

og «såre» stil, men han var ofte så klein at han 

nesten ikke fikk til noen ting. 

Chet synger også godt her, og samspillet 

med musikerne er førsteklasses, pianisten Phil 

Markowitz, Scott Lee på bass og Jeff Brillinger 

på trommer. Det er sjelden å høre en Chet-plate 

med så mange gode og spennende instrumentale 

bidrag. 

Lydkvaliteten er enda en god grunn til å 

investere. Det er den eneste Baker-innspillingen 

jeg har hørt som byr på den type perspektiv, 

nærhet, klarhet og kraft som dagens audiofiler 

går etter. Chets trompet og cymbaler og trommer 

er spesielt klangriktig og tett og rent fanget. 

Selvsagt er denne nære, «større enn virkeligheten»-lyden 

ikke alltid helt naturlig, men som 

allerede nevnt er det hva som selger.. 

Enja 9453

Forhandlere søkes!!! 

www.pmaudio.no 

Kirkegata 10, 4611 Kristiansand 

www.pmaudio.no 

pmaudio@online.no 

38 02 52 10 / 917 13655 

Besøk oss i Kristiansand og du får disponere egen leilighet i 3 dager!!! GRATIS!! 

! ! ! Vår nye ener ! ! 

"Black Magic" 

Signalkabelen 

som ikke skjuler 

noen ting! 

PRISER: 

0,6m kr. 1800,00 

0,8m kr. 1900,00 

1,0m kr. 2000,00 

Etter å ha jobbet med kabler og signaltransport i 33 år kan vi stolt 

bekrefte at dette er den tetteste kabel mot inn og utstråling vi så 

langt har jobbet med. Vår hovedfokus ved signaltransport er å 

unngå at signalet blir påvirket av andre eksterne signaler. Ellers 

brukes det fornuftige og riktige materialer som sørger for minimale 

tap. Nøytralitet og homogenitet er to nøkkelord. 

Ved en homogen sammensetning av komponenter i et HI-FI 

anlegg kan denne kabelen brukes i alle anlegg, uansett pris. 

"BLACK MAGIC" leveres med NEUTRIK RCA og XLR kontakter. 

"BLACK MAGIC" er ekstremt åpen og gjennomsiktig med en fantastisk 

formidling av rom og klang. 

"BLACK MAGIC" er kjempeoppløst og luftig i toppen mens bassen 

er ekstremt stram og definert. Mellomtonen er varm, behagelig 

og oppløst. Skiller lett ut alle deltagere i et symfoniorkester 

eller kor. 

KRIX EQUINOX 

Kr. 6400,00 

En High-End høyttaler til 

spottpris… Monitor i særklasse 

Robert 

Amundsen….Audio 

…sounds better than just 

about any other loudspeaker 

I`ve heard in their class 

Audio&Video 

Interiours, USA 

Gradient REVOLUTION Kr. 39900,00 

Den "perfekte" høyttaler? 

Robert Amundsen……Audio 

Imponerende mellomtone, bass 

og impulser. Stemmer og 

mellomtonedominerte instrumenter 

gjengis på en svært naturtro 

og kraftig måte. 

Tore Dag Nilsen….Fidelity 

"Highly recommended" 

John Atkinson…..Stereophile 

"Each tone was amazingly distinct" 

The Absolute Sound (USA) 

SILK MK II 

! !! Prisras !!! 

Ny pris: Gml. Pris: 

0,6m kr. 1370,00 kr. 1700,00 

0,8m kr. 1430,00 kr. 1850,00 

1,0m kr. 1490,00 kr. 2000,00 

SILK-kabelen er uten tvil den mest nøytrale signalkabelen jeg har 

testet i mitt anlegg. Prisen må beregnes som latterlig lav. 

Gunnar Brekke…..Audio nr. 54 

SILK er et kjempekjøp som konkurrerer med langt dyrere "spesialkabler". 

De er tilstrekkelig for mitt anlegg til nesten tre hundre 

tusen 

Tore Dag Nilsen…Audio nr. 54 

Dette produktet sprenger normen for pris/ytelse 

Petter Dale Jr…….Audio nr. 54 

….viste seg å spille bedre enn hans tidligere referanse og den 

medbrakte 14 000,- kroners kabelen jeg selv vurderte å anskaffe 

Vidar Mørch……...Audio nr. 54 

Jeg kjenner ingen fullverdige konkurrenter i prisklassen 

Gunnar Brekke…..Fidelity nr. 4 

Det som skiller denne kabelen fra de andre, er den særdeles åpne 

og gjennomsiktige klangkarakteren 

Johnny Haugen og Sigurd Solberg....Fidelity nr. 4 

Et av SILK MKII`s særlige kendetegn er at de presenterer lytteren 

for et væld af mikrodetaljer…mens bassen er utpreget "hurtig" og 

presis. 

Michael Madsen......High Fidelity nr. 1 2003 

Audio Synthesis PASSION ULTIMATE 

Passiv forforsterker m/fjernkontroll, Kr. 17990,00 

For the money, this remotely 

integrated line controller was 

top of the class, rivaling active 

pre-amps at up to three or four 

times the price. This is one of 

the world`s best remotely controlled 

passive units…. 

Martin Colloms 

HI-FI News 

Kan leveres med innebygget 

MM/MC RIAA modul. 

Forruten å være den perfekte match til Audio Synthesis DESIRE 

DECADE så er PASSION ULTIMATE også den perfekte forforsterker 

til alle Dynamic Precisions effektforsterkere. 

Audio Synthesis DESIRE DECADE 

Effektforsterker 2x175W, Kr. 41000,00 

• Ultragjennomsiktig • 

Superoppløst • Tar vare på all 

rom - og instrumentklang • 

Stram og definert bassgjengivelse 

• Gain kan manuelt endres 

for tilpasning for enten passiv 

eller aktiv signalkilde. 

Dette er den beste effektforsterker 

vi noensinne har vært 

i nærheten av!! 

Forhandlere søkes!!! 

Andre produkter: Audio Analogue - Audio Epilog - Bluenote - B.C.D. - Dynamic Precision - Silspeak 

Les mer om disse produktene på hjemmesiden vår eller kontakt oss for info / brosjyrer!

Musikkomtaler 

Glimmer og gråstein 

– nesten bare godt norsk av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

52 

"Tolv rustne strenger" 

Ole Paus & Jonas Fjeld (Kirkelig 

Kulturverksted) 

Dette er en plate jeg liker godt. Ole Paus er 

en av mine absolutte favoritter både musikalsk 

og poetisk – for det er poet han er. 

Jonas Fjeld har denne dype myke stemmen 

med massevis av glød og uttrykk. På "Tolv 

rustne strenger" fungerer kombinasjonen av 

disse rusten herrene perfekt. Et knippe virkelig 

flotte sanger – med til dels både poetiske 

og ganske humoristisk tekster. 

Arrangementene oppleves som nyskapende 

– til tross for de er spunnet over samme lesten; 

en litt blusepreget visestil. Her er det 

massevis av småfikse musikalske detaljer – 

som glir inn i en meget velprodusert helhet 

og gjør albumet elegant og vakkert. Lyden 

holder til dels svært høy kvalitet – og lydbildet 

er ganske mørkt og ukomprimert. 

Høydepunktet for meg er en "En omstendighet 

for tidlig en tilfeldighet for sent". Her er 

Paus på høyden og maler et vakkert poetisk 

og musikalsk bilde. "Tolv rustne strenger" er 

en voksen utgivelse, som vokser og som treffer 

en voksen mann i hjertet! 

"Another day" 

Lene Marlin (EMI) 

Lene Marlin er omsider ute med sin andre 

CD – etter et frivillig rampelyseksil som har 

vart et par år. Den første Cden hennes var 

virkelig en bemerkelsesverdig debut – med 

solide pop-hits som perler på en snor. 

"Another day" er ganske forskjellig fra hennes 

hit samling. Hun fremstår som mer 

moden artist. Låtene er gjennomgående ikke 

så i ørefallende som på debutplata, og det 

tar rett og slett lenger før de sitter. 

Variasjonen oppleves ved første møte som 

mindre – og totalinntrykket truer med å være 

litt kjedelig. Ved flere gjennomspillinger trer 

imidlertid konturene frem – og platen vokser 

fort. Under overflaten finnes en sjelden kvalitet 

både musikalsk og vokalt Produksjonen 

er bra – og lyden holder mål. Noen rå HiFi 

plate er dette imidlertid ikke. Lene Marlin 

kommer totalt sett bra fra det – og befester 

sin stilling som Norges ledende artist på 

spinnesiden. En plate det er vel verdt å ha i 

samlingen sin. 

5/2003 

"Neophytea" 

Rebekka (Kirkelig Kulturverksted) 

Rebekka Karijord er et av Kirkelig 

Kulturverksteds nye artister. Hun er et møte 

mellom elektronisk musikk, pop, samtidsmusikk 

og sangpoesi. Resultatet er en annerledes 

og personlig samling sanger som er tuftet 

på en ganske alternativ måte å framføre 

vokal musikk på. Lydbildet er fullt av musikalske 

detaljer – med Rebekkas stemme som 

det bærende element. Den ligger et sted i 

nærheten av Bjørk eller Kate Bush eller der 

omkring. Riktig utrykksfull – og et instrument 

i seg selv. En mulig svakhet er at lydbildene 

av og til oppleves som fikse og spennende 

for sin egen skyld – mer enn at de tilfører 

sangene substans. Lyden er imidlertid upåklagelig 

– og dette er HiFi musikk. Rebekkas 

krysning av sjangergrenser gjør også sitt til 

at platen oppleves som spennende og nyskapende. 

Tatt i betraktning at dette er en debutant 

– er utgivelsen meget overbevisende. 

"Song" 

Utla (NORCD) 

Herrene Karl Seglem og Terje Isungseth, kjent 

fra det kompromissløse Isglem, står sammen 

med Håkon Høgmo bak Utla. Her dreier det 

seg om norsk folkemusikk i tradisjonell form 

– dog tilført nye dimensjoner gjennom bruk 

av fikse perkusjons- og blåserdetaljer. Som i 

Isglem er virkemidlene bukkehorn, saksofon 

og diverse slaginstrumenter. I tillegg kommer 

hardingfele traktert med dyktige hender av 

Håkon Høgmo. På denne utgivelsen får de 

vokal drahjelp av Berit Opheim som bidrar 

med sin utrykksfulle og klokkeklare røst. 

Resultatet er en meget spennende utgivelse 

som fører oss med på reiser gjennom de norske 

tradisjonelle musikalske landskapene. 

Heldigvis er det liten leikaringfaktor – og folkemusikkhalvtimen 

føles langt, langt bort. 

Lyden er som alltid når det gjelder Utala og 

Isglem perfekt. Lydbildene er store, åpne og 

instrumentene fremtrer tydelig og velklingende 

i lydbildet. Dette er en CD som er en 

riktig godbit innenfor sjangeren – og på et 

godt anlegg låter det til tider nesten magisk. 

"The Donca Matic Singalongs" 

Xploding Plastix (Sony Music) 

Hallvard W. Hagen og Jens Petter Nilsen er 

Xploding Plastix og debuterte med «Amateur

Girlfriends Go Proskirt Agents» i 2001. 

Utgivelsen er gjennomgående ganske interessant 

– men noen dødpunkter underveis 

trekker helhetsinntrykket ned. Her finnes mye 

lekenhet i en slags symbiose mellom pop, 

elektronisk musikk og jazz. Lydkvaliteten 

varierer men til tider er de elektroniske lydbildene 

som pensles ut både interessante og 

velklingende. Men av og til blir det musikk 

uten spesielt mye mening og retning. Ikke 

dårlig, ikke bra – men til tider interessant. 

"Tonight, captain?" 

Briskeby (Universal) 

Jeg likte den nye singele «Hey Baby» og 

gledet meg virkelig til deres nye CD 

"Tonight, Captain"– som omsider snurrer på 

spilleren. Debuten «Jeans For Onassis» solgte 

ca 120000 eksemplarer. Slike salgstall skaper 

forventinger – og kan også føre til idetørke 

og kreative sperrer, fordi suksessen skal følges 

opp. 

Lise Karlsnes (vokal), Bjørn Bergene 

(gitar), Bård Helgesen (bass) og Claus Larsen 

(trommer) har reist til den franske landsbygda, 

og fått fred til å spille sitt nye album. 

Resultatet er et tett og melodisk album – 

som innfrir de fleste forventinger. Her finnes 

alt fra ganske tunge låter som åpningssporet 

«Rebel Against Your Own Rules». 

Men her finnes også vakre poplåter som: 

«Valentine», «Hallelujah», «Sweet 

Sensation» og ikke minst «End Of Summer». 

Produksjonen er bra - og endelig får vi servert 

rock uten altfor mye kompresjon og 

blodfattig lyd. Briskeby har kommet for å bli 

– og overbeviser stort på det vanskelige 

andrealbumet. En blinkskudd! 

"Om hundrede år er alting 

glemt? – sanger med tekst av 

Knut Hamsun" 

Gunstein Draugedalen (Tylden) 

Dette er en relativt sær plate. Det handler 

enkelt og greit om tekster av Hamsun som 

fremføres av Gunstein Draugedalen. 

Arrangementene er enkle – og flygelet er det 

sentrale instrumentet.. Det spesielle er imidlertid 

Daraugedalens vokale tilnærming. Han 

synger med stort patos og innlevelse – og 

fremstår som en slags alvortung smørsanger 

som kunne vært plukket opp på begynnelsen 

av forrige århundre engang. Språket er 

beholdt i sin opprinnelige form – og det gjør 

at det "gammeldagse’" preget forsterkes 

ytterligere. Det blir ikke enklere av at enkelte 

musikalske arrangementer har betydelig innslag 

fra jazz. Med andre ord en plate som 

oppleves en smule forvirrende – men som 

også er ganske kuul. Lyden er bra – om ikke 

perfekt. 

"Romanza" 

Anders Clemens Øien (FIK Classics) 

Finnskogen Kulturverksted har laget noen 

innspillinger av bemerkelsesverdig høy kvalitet. 

Denne er intet unntak – og her trer et 

vell av musikalske klanger og detaljer frem. 

Andres Clemens Øien trakterer sin gitar på 

en fortreffelig måte – og hans musikalske 

talent er åpenbart. Det er ikke tilfeldig – og 

til tross for sine unge år vant han den prestisje 

tunge Andrès Segovia gitar konkurransen 

i år. Det musikalske repertoaret spenner fra 

Edvard Grieg til katalanske folkesanger. Hele 

trettito kutt finnes på plata – og det er kanskje 

i meste laget. Men lyden, stemningen og 

gjennomgående meget vakkert og elegant 

gitarspill gjør dette til en usedvanlig flott 

utgivelse. 

"Standards" 

Jon Eberson og Carl Morten Iversen 

(Curling Legs) 

"Bjørn Johansen 

in Memoriam" 

Jon Eberson og Carl Morten Iversen 

(Curling Legs) 

Standards er ikke en ren samling standardlåter 

som tittelen skulle indikere – men inneholder 

også noe nyskrevet stoff. Gitar og 

bass gir ikke rom for de helt store musikalske 

utskeielsene. Med så dyktige utøvere som 

Eberson og Iversen ved instrumentene blir 

det riktig koselig og velklingende. Kanskje litt 

ensformig i lengden. Lyden er upåklagelig og 

sånn sett er utgivelsen virkelig noe å nyte 

stearinlys, rødvin til i mørke høstkvelder. 

Langt mer variert er naturlig nok platen til 

saksofonisten Bjørn Johansen som døde i 

2002. Med på platen er flesteparten av 

utøverne i det norske jazzmiljøet tolket i alt 

tolv av Bjørn Johansens komposisjoner. En 

flott samling har det blitt – som viser både 

mangfold og variasjon. Aller morsomst synes 

jeg Bopper`n er – med en flott trommeintro. 

Lyden på utgivelsen er litt variabel – men 

totalt sett låter det flott. Og det er sjelden 

kost at så mange ekstremt dyktige utøvere er 

representert på èn utgivelse. En verdig og 

flott markering av Bjørn Johansen som var et 

stort navn på den norske jazz-himmelen. 

5/2003 

53

Barokk, musikk for sofistikerte ører 

Johan Sebastian 

og de andre 

Markedet for det mest kjente reportoaret 

med klassisk musikk må vel 

kunne sies å være mettet. Det er 

klare grenser for hvor mange utgaver 

av Beethovens femte symfoni den gjengse platekjøper 

trenger. Plateselskapene har forlengst 

vendt oppmerksomheten mot sjeldent eller aldri 

utgitt reportoar. Det er mer enn nok å ta av, 

men man da kunne få lov å si at mye av det 

man hører ikke er særlig spennende. 

Disse betraktningene gjelder musikk komponert 

de siste, la oss si, to hundre år. Går vi helt 

tilbake til barokk, blir det andre boller. Måten de 

bedre orkesterne og solistene spiller barokk og 

tidligmusikk på i dag, får både kjent og ukjent 

reportoar til fremstå som friskt, fargerikt og 

ytterst spennende og eksotisk. 

Praktisk problem 

Dette skriveriet har vært planlagt i lengre tid. 

Det begynte som vanlig med at jeg leste om nye 

spennende utgivelser på forsommeren. Jeg gikk 

innom de vanlige «gaukerne» mine på Karl 

Johans Gate for å snappe dem opp. Uten hell. 

Etter to, tre bomskudd, ringte jeg Naxos Norge, 

og de sendte meg seks album for anmeldelser. 

Nå hadde jeg fått blod på tann, og kunne 

tenke meg å presentere nyutgitte barokkinnspillinger 

fra alle Naxos Norges større labeler 

(moderne norsk for navn på plateselskaper, som 

forøvrig gir ut CD-skiver etc. - og ikke LP-plater....). 

Mange, svært mange, av dagens spennende 

utgivelser kommer fra de mange små og 

mellomstore selskaper som er aktive på dette 

området. 

Nå, etter omtrent fem måneder og mange 

turer innom byens platesjapper, har jeg sanket 

sammen omtrent tyve utgivelser, men er langtfra 

54 

5/2003 

i mål. Flere av de utgivelsene jeg opprinnelig 

jaktet på mangler fremdeles. Det samme gjelder 

labeler. Skitt det samme. Jeg skriver om det jeg 

har nå, resten får vente til en annen gang. 

Det som bekymrer meg er at jeg ikke får tak i 

internasjonalt anerkjente barokkutgivelser i en 

såpass stor by som Oslo. Jeg tror vi må erkjenne 

at bransjen har et problem når de selger så lite 

klassisk musikk at de ikke engang klarer såpass. 

Kanskje det vi trenger her på berget er et postordrefirma, 

gjerne med forgreininger til utlandet, 

som virkelig har en katalog? 

Linn 

Et velkjent firma for oss. Ivor Tiefenbrun har 

skrevet seg inn i historien med LP12-platespilleren 

sin. Er alle klar over at Linn også driver pla- 

teselskap, med plenty utgivelser bak seg innenfor 

de fleste sjangere? 

Spesielt interessant er det at Linn har gitt ut 

tre skiver med Norsk Barokkorkester. Den 

første (?) byr på instrumentalmusikk av Johan 

Sebastian Bach, nemlig et syv minutter langt 

instrumentalstykke fra den 42. kantaten, de to 

første orkestersuitene og en cembalokonsert. 

Ketil Haugsand spiller cembalo og leder. Dette 

må sies å være en ganske vellykket innspilling. 

Det norske barokkorkesteret mestrer oppgaven 

godt. Det mest vellykkede i mine ører er imidlertid 

musikken til kantaten. Det er virkelig oppløftende 

å legge øre til en så engasjert og fargerikt 

spilt kantate. 

Denne utgivelsen bærer preg av solid håndverk 

fra musikere og teknikere, uten at den setter 

spor etter seg i musikkhistorien. Opptaket er 

anstendig. Levende og umanipulert opptak fra 

Orkdal- og Uranienborg Kirke. Særlig sistnevnte 

av Tore Dag Nilsen 

lokalitet «sitter», med meget nær og klar lydopplevelse 

til følge. 

Linn CKD 181 

På den neste skiven får vi mer fra «samme økt» 

i Orkdal Kirke. Her synger altsangerinnen 

Catherine King fra diverse av kantatene til det 

mest kjente medlemmet av den store musikerfamilien 

Bach. 

Jeg får meg ikke til å ta frem de store superlativene 

denne gangen. Den tøffe konkurransen 

har gitt oss mer gnistrende Bach-kantater enn 

disse snuttene. Jeg synes ikke at denne sangeren 

er spesielt spennende å høre på. 

Lyden hjelper dem heller ikke. Kanskje denne 

ikke helt gnistrende lyden skyldes at både 

denne og førnevnte skive er HDCD-kodede, noe 

mine DACér ikke klarer å dekode. 

Linn CKD 158 

Rykk i såfall hundre plasser fremover, for den 

nye Linn-utgivelsen med musikk av John 

Dowland lukter det svidd av. Her får 

Barokkorkesteret drahjelp av luttisten og tidligmusikkspesialisten 

Rolf Lislevand. Under hans 

ledelse får denne svært gamle musikken (Ifølge 

coveret levde Dowland fra 1563 til 1826...) en 

helt hypnotiserende effekt. 

Jeg forstår ikke hvordan et drøyt dusin strykere 

som spiller en så langsom og lite «fancy» 

musikk fullstendig klarer å krype inn under 

huden på meg hver gang jeg hører dette. 

Kanskje det er like greit, kunst blir ikke bedre 

om den er rasjonell, og dette er stor kunst. 

Selve luttspillet til Lislevand merker vi ikke 

mye til. Det høres såvidt gjennom den tette og 

substansrike strykerlyden. Kanskje lydteknikeren

har glemt ham. Jeg er klar over at levende 

musikk ofte fremstår nettopp slik, men konsert 

er slett ikke det samme som hermetikk, selv om 

mange audiofiler liker å innbille seg det. 

Randi Stene synger forøvrig på denne innspillingen. 

Igjen synes jeg vel kke at sangeren 

styrker musikken. Stene gjør seg bedre som 

Carmen på operaen enn som stilistisk tidligmusikksanger. 

Lyden hjelper henne heller ikke. Hun 

høres litt innelukket og uklar ut. 

Kanskje de som har SACD-spiller får et annet 

inntrykk. Dette er nemlig en hybrid stereo-SACD, 

den første med norske artister så vidt jeg vet. 

Lyden er som allerede antydet tildels meget god 

også via det vanlige CD-sjiktet. Tett, klar, stor, 

fyldig og substansrik. Legg øre til denne innspillingen. 

Den koster ikke mer enn vanlige CDér, 

og skulle være ganske lett å få tak i. 

Linn CDK 194 

Chandos 

Vi holder oss i øyriket. Det særs aktive selskapet 

Chandos har alltid hatt et øye til oss som har 

øre for god lyd. De har flere barokk- og tidligmusikkensembler 

i stallen sin. Stravagante er 

navnet på et par godt mottatte utgivelser med 

instrumentalmusikk av diverse komponister. De 

fremføres av The Purchell Quartet med hjelp 

av His Majestys Sagbutts & Cornetts. 

Jeg har ikke lagt øre til den første utgivelsen, 

men Volume Two er i alle fall en meget anbefalelsesverdig, 

fargerik og underholdnende sak. 

Lyden er ren, sprø og nokså utfordrende for 

anlegget. Slik musikk stiller krav til oppløsning 

og til høyttalernes frekvensgang. (Chan 0670 og 

0651 (vol 1)) 

Andrea Gabrielis The Madrigal in Venice 

er en ny utgivelse av sytten sangere sterke 

vokalensemblet I Fagiolini, også disse med 

støtte av majestetens blåsere. Jeg har fra tidligere 

en annen utgivelse av dem, Carnevale 

Veneziano. Det er en morsom skive full av vokal 

gjøgling. Den er meget utfordrende å gjengi fornuftig 

for anlegget. 

Gabrielis madrigaler er dog alvorlig musikk. 

Med ham er vi tilbake i renessansen, noe som 

vil si mye sang. Kanskje litt sært for mange, men 

liker du denslags, er dette en meget god skive. 

Mye fin musikk, genuin stemning og flott lyd er 

hva man kan si om Chandos 0697. 

BIS 

Svenske BIS må være Skandinavias største selskap 

for klassisk musikk. I den etterhvert meget 

anerkjente serien med Bach-kantater med Bach 

Collegium Japan er utgivelse nummer 21 på 

gaten, med 22 rett rundt hjørnet. I likhet med 

tidligere utgivelser er dette svært hederlige 

saker. Disse kan trygt hankes inn når man kommer 

over dem. Under dirigenten Masaaki Suzuki 

og europeiske vokalsolister evner de å gi Bachs 

musikk det lille løftet som får lytteren til å 

komme nesten i tåredryppende ekstase. 

Bach var utvilsomt en nyttig mann for kirken. 

Hadde han levet i dag, skulle selv undertegnede 

lide seg gjennom gudstjenesten for å oppleve 

ukens kantate. I tillegg til andre plikter komponerte, 

innøvde og fremførte Bach én kantate 

ukentlig i lange perioder! Helt utrolig. 

Kantatene hans varer gjerne i femten, tyve 

minutter og består av diverse orkesterspill, korsang 

og solistpartier som ledsages av ett, to 

eller flere instrumenter. Det er musikk som varierer 

fra det nokså storslagne til det utrolig enkle 

og følelsesmessige. Til tross for at mannen kom- 

ponerte flere hundre verk av denne typen, skal 

man lete godt og lenge etter svake punkter. 

Lyden er rund, godt balansert og fri for imponatoreffekter. 

Man kjøper dog ikke disse innspillingene 

for lydenes skyld, akustikken på opptakstedet 

er for levende til at klarheten blir toppklasses. 

Det mest fascinerende med gode Bachinnspillinger 

er for undertegnede hvordan 

instrumentet(ene) og stemmen i følelsesladede 

solistpartier løftes opp av rommets akustikk. Når 

det inntreffer er lykken komplett, og nettopp det 

inntrer i rimelig grad med BIS-innspillingene. 

BIS CD 1311 (utgivelse 21, kantate 65, 81, 

83 og 190) 

For tiden finnes det en annen og presumptivt 

rimelige måte å stifte bekjentskap med barokkmusikk 

fra BIS på. De selger en promotionpakke 

bestående av en katalog og en nokså ny 

CD-utgivelse. Årets katalogskive er Sacred 

Cantatas, hvor London Baroque med den 

meget anerkjente barokkvokalisten Emma 

Kirkby fremfører diverse verker av Georg 

Friederich Händel. Dette er en innspilling fra 

1999 som har fått mye god omtale av musikkanmelderne. 

Mye flott spill, sang og anstendig 

lyd. 

Händels kantater har ikke den samme tilbakeholdne 

strenge enkelhet og helstøpthet som går 

igjen i Bachs kantater. De når derfor etter min 

mening ikke helt opp mot Bachs, men man 

hører likevel lett hvorfor mannen regnes som en 

av de største barokkomponistene. Han har en 

annen stil som selvsagt er ekstremt galant. 

Musikkvante ører gjenkjenner gjerne komponisten 

etter få sekunder. 

Denne pakken er vel verdt et innkjøp. Jeg 

skrev presumptivt rimeligere fordi mange butikker 

legger (de rabatterte) katalogskivene ut til 

full pris. Dette antagelig fordi de ikke skal ødelegge 

salget av de eksakt samme utgivelsene til 

full pris, som de ofte har liggende i hyllene sine 

fra før av. 

Lydkvaliteten alene er altså ingen grunn til å 

kjøpe denne skiven, men det er Emma Kirkby. 

Barokkinteresserte lesere bør ikke nøle med å 

snappe opp denne lavprispakken om de kommer 

over den. 

5/2003 

55

plateanmeldelser 

Med Led Zeppelin 

på storskjerm! 

56 5/2003 

Blått & rått spesial 

av Håkon Rognlien 

Haakon.rognlien@c2i.net

Årgangsmusikk 

Om ikke utstyret vi spilte på var like vintage som 

musikken, gjorde en Luxman A-353 en saftig 

jobb med å fremkalle den rette stemningen over 

et par tilårskomne Snell E II. Snell’ene er lette å 

spille høyt og rocka med, og fra første øyeblikk 

ekspederes vi direkte drøyt 30 år tilbake i tid. 

For et heftig rush! Teknikere av ymse slag har 

lagt sjela si i å gi Led Zeppelin-elskerne alt de 

har drømt om, og jeg setter flere ølkasser på at 

dette er midt i blinken. Så vel lyd som bildemateriale 

er helt topp, selv om vi (heldigvis!) både 

ser og hører vi at vi ikke er i det tredje årtusen… 

Royal Albert Hall 

Den første DVD’n tar oss med til Royal Albert 

Hall i 1970, vi møter altså her et relativt ungt 

band, med all den energi og stå-på vilje ungdommen 

kan by på. Og dette er da også en 

eksellent sceneopptreden fra første strofe. 

Zeppelin har alltid vært av de mest dynamiske 

rockeband, noe de her viser til fulle. Bonham’s 

rabiate tromming og Page / Plant’s veksling 

mellom følsomme og heftige partier savner sidestykke 

i rockehistorien. Page hadde på dette 

tidspunktet opparbeidet seg stort ry som gitarist, 

og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor 

når denne DVD’n snurrer i spilleren. Feit, rocka 

Gibson-lyd, vekselvis intenst emosjonell og voldsomt 

utagerende. Plant bidrar til den dynamiske 

framføringen ved å synge med voldsom innlevelse 

uten å spare seg, mens han mellom låtene 

snakker nærmest sjenert til publikum, med et 

forsiktig smil om munnen. 

Allerede her, i 1970 var de tett samspilte. Fra 

første strofe i "We’re gonna groove" sitter det 

som ei kule. Deretter dykker vi dypt ned i den 

emosjonelle "I can’t quit you, baby", og det går 

slag i slag, lyset er dempet i stua, ølet gløder i 

lyset fra projektoren og Bonham viser hvor 

Muppet’ene fant inspirasjonen til "Dyret" når 

han slipper seg løs bak trommene i "Moby 

Dick" Dette er ultimativ 70-talls! Denne seksjonen 

av DVD’n avsluttes som seg hør og bør; et 

par-tre lånte rockelåter på Zeppelinsk, noe som 

virket som beregnet… bandet går av scenen 

med en sal i kaotisk stemning. 

Utrolig ekstramateriale 

I DVD-tidsalderen er det heldigvis slik at vi kan 

KAS XP EPS SPX SP3 

www.montanaloudspeakers.com 

www.pbnaudio.com 

Undertegnede har hatt den 

intense glede å dele hus 

med et noen six-pack’er øl, 

et lerret og en projektor en 

hel weekend. 

tilgodeses med diverse morsomme, små og delvis 

bortglemte filmsnutter, så også her. Et pur 

ungt band i Danmarks radio i 1969 (sorthvitt!) 

er jo bare helt ubetalelig for hard core fans. For 

sannheten er at det knapt finnes TV-bilder av 

Led Zeppelin, grunnet et par uheldige episoder 

tidlig i karrieren. 

Page spiller her på en gitar jeg mener å gjenkjenne 

som en Fender Telecaster, en gitar med 

betydelig mer pinglete lyd enn den feite Gibsonlyden 

han senere ble kjent for. Og rett nok; 

"Dazed and confused" låt da også mye mindre 

monumental med denne gitaren. Men de er 

tydelig i startgropa til å utvikle sin suggererende 

stil, hvor nedskalerte de enn er på dette tidspunktet. 

Og scenen fra fransk TV… Det får unektelig 

et visst komikkens skjær over seg når Zeppelin 

leverer eksplosjonsartet opptreden foran et temmelig 

middelaldrende publikum, samt med et 

klassisk orkester ringside, som sikkert lurer på 

hvor galt ting kan gå…. Denne opplevelsen var 

da også en av dem som førte til at Zeppelin 

måtte oppleves live, for i det hele tatt å bli sett. 

Årene går 

DVD 2 åpner med Led Zeppelin på vei til toppen 

av verden. Rett nok er lyden fra Long Beach jukset 

sammen med bildene fra Sydney på 

"Immigrant song", men nå låter Zeppelin 

digert! Dette er det rene vannvidd i total musikalsk 

symbiose, en vidunderlig låt tapet på et 

optimalt tidspunkt. 

På opptakene fra 73 kan vi merke små sprekker 

i energinivået, mest merkbart på Robert 

Plant, som så å si konsekvent styrer unna de 

høyere tonene og primalskrikene han var og er 

så kjent for. Men det er lov å være sliten enkelte 

ganger. Men selv om det etter hvert kom frem 

en betydelig større finesse i framføringene fra 

Zeppelin, skal det mye til å kopiere energinivået 

fra de tidlige opptredenene. Allikevel er også de 

noe nyere opptakene også gull for fansen. Glem 

heller ikke at de spilte "unplugged" allerede i 

1975 disse kara her! Vi får en nydelig versjon av 

"Going to California" fra Earls Court i 75, og 

ingen vil etter dette påstå at Zeppelin var kun 

enda et heavy-band. Denne låta innleder da 

også et helt sett akustiske låter, så intet er da 

nytt under solen. Og "Stairway to heaven" har 

selvsagt sin plass på denne DVD’n. Et mesterverk, 

verken mer eller mindre. 

Opptakene fra Knebworth i 79 viser et band 

med stor selvsikkerhet og enorm sceneerfaring, 

som i sin tur går noe på bekostning av iver og 

innlevelse. Klart denne langt fremskredne dyktigheten 

også har sine positive sider, men jeg 

griper meg stadig i å savne små ting fra den 

gang da. Her er de mer på jobb enn de var 8 

–10 år tidligere. Men hvilke håndverkere! 

Bandet spiller så tett at det ikke finnes plass til 

et sigarettpapir noe sted, så det blir vel dumt å 

klage også… 

Store bilder, stor lyd 

Det er ikke noe galt å se dette på en 28-tommer 

TV, heller. Men storskjerm ruler! Bildet er 

stort, til og med lyden oppleves stor, og selv om 

jeg forsøkte av all kraft å høre at de to høyttalerne 

sto bakenfor og lavere enn bildet, var det 

plent umulig! Kombinasjonen av psykoakustikk 

og –visjon ville høre at lyden kom fra scenen. 

Og derfor ble opplevelsen betydelig nærmere 

den virkelige sceneopptredenen i Royal Albert 

Hall for 33 år siden, enn det jeg var i stand til å 

fremkalle med den normale TV’n. 

Totalt sett er denne doble DVD plata uunnværlig 

for den harde kjerne. For oss som dessverre 

aldri fikk oppleve dette lokomotivet av et 

band, er denne vidunderskiva et historisk manifest 

og ren manna fra himmelen. Kjøp plata før 

det blir samlerverdi på den, dette er noen av de 

beste konsertopptakene jeg noensinne kommer 

til å se her i huset! 

Praised by audio experts like Dick Olsher of Fi Magazine, Arnis Balgalvis 

of The Audiophile Voice and Barry Willis of Stereophile, 

Montana loudspeakers offer the ultimate in musical pleasure: 

“Lit up the sky,” said Olsher in a review of the original XP. (Fi, November 

1996) 

“I’m leading a charmed life indeed,” wrote Willis of his experience with the 

original SP. (Stereophile, Jan. 1997) 

“This is one hell of a speaker,” proclaimed Balgalvis about the Montana XP. 

(The Audiophile Voice, November 1999) 

What made these hard-to-please critics so passionate? 

MONTANA Loudspeakers! 

Norwegian Distributor: HighEnd 

Tel. 992 54862 Web: www.highend.no 

E-mail: kontakt@highend.no 

A Division of

Thorens TD-850 

Men Thorens 

var ikke død… 

Kampen mellom CD og platespiller er for lengst 

avgjort. Med det resultat at alt vi får servert er pasteurisert, 

homogenisert, hermetisert og digitalisert – 

lyd fra små sølvplater. Men en liten gruppe av oss - vi 

som har sett lyset – nekter å gi opp håpet... 

Nå er vel ikke kampen mellom CD og 

platespiller fullt så "bibelsk" som dette. 

Jeg, og mange med meg har funnet en 

tilværelse der de to mediene kan leve 

side ved side (eller over og under hverandre i 

mitt anlegg). Jeg har glede av begge medier, 

men når jeg virkelig skal kose meg med musikken 

er det ofte de store svarte platene jeg finner 

frem. Når barna endelig er lagt, er det utrolig 

avslappende å sette seg ned å bare lytte. Sette 

på en LP-side fra begynnelsen, og la den gå. La 

mangelen på fjernkontroll være noe positivt så 

symfonien eller operaen får tid til å sige inn 

under huden. Kjenne trangen til å snu LPen så 

fort første side er ferdig, for å fortsette "eventyret". 

Før man vet ordet av det har man spilt 

gjennom to-tre symfonier eller en opera og det 

er på tide å legge seg. Hele kvelden bortkastet 

60 5/2003 

Vi spiller våre gamle LP-plater, 

som ikke fullt så slitte 

som propagandaen skal ha 

det til, og koser oss med 

det. Vi jubler hver gang vi 

finner nyutgivelser på vinyl. 

Vi blar i bruktbutikkenes platekasser 

så fingrene blør. 

– eller var den det? I en stresset hverdag spørs 

det om ikke en slik "bortkastet" kveld i ny og 

ne kan være nettopp det som skal til for å forhindre 

magesår og det som verre er. 

For å komme tilbake til temaet; her er seneste 

variant av lydmessig Prozac – Thorens TD-850. 


Thorens 

En av de viktigste leverandørene av platespillere 

til det norske markedet var Thorens. De har 

levert et utall modeller som i dag har status 

som klassikere. Jeg kan nevne modeller i fleng 

som; TD-124, TD-125, TD-126, TD-160, TD-166, 

osv. osv. Alle disse var reimdrevne (med unntak 

av TD-124 som hadde mellomhjul) og hadde flytende 

oppheng ved hjelp av spiralfjærer. Disse 

modellene har blitt solgt i bøtter og spann og 

Thorens er nok totalt sett det merket som har 

solgt flest "høykvalitets" platespillere her i 

Norge. Mange av disse står fremdeles i de tusen 

hjem til glede for oss innbitte vinylfriker. Disse 

utgjør i dag førsteklasses bruktkjøp for de som 

ønsker å begynne med vinyl. 

Med introduksjonen av CDen ble det tøffere 

tider for Thorens, liksom alle andre leverandører

av platespillere. Thorens prøvde å svare med sin 

BMW-serie (med betegnelser som TD-320 og 

TD-520) der utseende var flottere, men der 

lyden, i hvert fall i mine ører, var dårligere enn 

på tidligere modeller. Bruk av større bevegelig 

masse og bladfjærer ga en dorskere – mindre 

inspirerende lyd – som nærmet seg CDen i 

lyden, men som fjernet seg mer og mer fra det 

jeg setter mest pris på med vinyl. 

Rega fortsatte til sammenligning med sine 

gamle modeller der spilleglede ble satt foran 

presisjon og overtok rollen som verdens største 

leverandør av "billige" platespillere. Jeg påstår 

ikke at lydkvaliteten (eller snarere lydkarakteren) 

var eneste årsak til denne utviklingen, men 

Rega gikk til topps, mens Thorens forsvant i 

glemselen. Firmaet ble først oppkjøpt av Dual, 

for siden å gå konkurs. 

Men liksom Rocambole nektet firmaet, eller 

snarere navnet å dø. I dag - 100 år etter at 

Hermann Thorens produserte sin første platespiller 

(en Edison phonograf) i Sveits, produseres 

det igjen Thorens platespillere - nå i Tyskland. 

Man leverer en hel linje med 6 nye platespillere 

i tilegg til en puck og et rimelig RIAA-trinn. 

TD-850 

Med en pris på Kr. 12.950,- er dette toppmodellen 

i dagens sortiment fra Thorens. Med sin vekt 

på 21 kg må dette betegnes som tung hi-fi. 

Mye av vekten oppnår TD-850 ved at kjernen i 

chassiset består av en 16 mm stålplate (svart på 

bilde). Stålplaten er over og under supplert med 

to 19 mm MDF-plater (sølvfarget på bilde). 

Chassiset står på tre solide justerbare 

ben/koner der kontaktflaten mot underlaget er 

en (noe avrundet) spike. De massive bena er 

faktisk todelte med innvendig gummidemping 

mellom metalldelene og har i tillegg en utvendig 

"dempe-ring" også i gummi. Sistnevnte er 

nok mer til pynt enn av praktisk betydning. De 

solide bena er såpass høye at det under chassiset 

er plass til en utbygd boks under motoren 

og en utbygd boks under tonearmens base. 

Bena, som bare er festet til nedre MDF-plate, gir 

TD-850 et litt "oljeplattformaktig" utseende 

som fungerer godt i mine øyne. 

Lageret for platetallerkenen er skrudd sammen 

gjennom både stålplaten og øvre MDFplate. 

Det er snakk om et konvensjonelt lager 

der platetallerkenens aksling avsluttes nederst i 

en stålkule. Akslingen går gjennom tallerkenen 

og utgjør på oppsiden platespillerens spindel. 

Spindelen er såpass høy at den kan gjøre det 

vanskelig å benytte andre produsenters platestrammere 

eller pucker på spilleren. Selve tallerkenen 

er i aluminium og har på undersiden et 

tykt lag kunststoff som sannsynligvis både øker 

bevegelig masse og demper svingninger i tallerkenen. 

På oppsiden av tallerkenen er aluminiumen 

dreiet ned for å gi plass til vinylplatenes 

etikett. Som kronen på 

verket (bokstavlig talt) 

benytter Thorens en 

tynn filt platematte. 

Totalt sett veier platetallerkenen 

4,0 kg. 

Motoren er festet 

bare til den øvre MDFplaten. 

Det er snakk om 

en saktegående ACmotor 

som driver plata 

via en meget tynn gummireim 

rundt tallerkenens 

ytterdiameter. 

Motoren styres av en 

utvendig kontrollboks 

der man kan styre 

Av/På og 33/45 ved 

hjelp av to vippebrytere. 

Kontrollboksen får sin 

spenning via løs jordet 

nettledning, utvendig 

transformator og batterieliminatorledning. 

Strømmen til selve motoren overføres via en 

dataledning. Jeg anbefaler å plassere kontrollboksen 

lenger unna enn det jeg har gjort på bildene. 

Selve motoren er såpass svak at Thorens 

anbefaler å starte spilleren på 33 rpm for deretter 

å øke hastigheten til 45 rpm dersom singler 

avspilles (- dette er faktisk en positiv ting). 

Armen er også bare festet til chassiset via 

øvre MDF-plate. Den er produsert av Rega og 

har betegnelsen TP-300. Til tross for betegnelsen 

er den ikke helt identisk med Regas egen 

RB-300, men selvfølgelig ligner den fælt. Vi 

snakker om en helstøpt arm i aluminium med 

justering av stifttrykk med gradert hjul på 

armens ene side og justering av antiskating 

med gradert knott på armbasen. Begge justeringene 

appellerer sine krefter fra innebygde 

fjærer. TP-300 er liksom sine brødre med Rega- 

logoen en lett-middels tung arm. Forskjellene 

mellom Thorens TP-300 og Regas egen 300modell 

ligger bl.a. i kvaliteten på lagrene (der 

Regaen har trangere toleranser) og på motvektsloddet 

i stål (der Rega bruker et tilsvarende 

i wolfram). I tillegg har Thorens kappet signalkablene 

og montert disse til chassis phonoplugger 

på baksiden av spilleren. Spilleren leveres med 

noen enkle signalkabler RCA-RCA. Til slutt har 

man montert en krans rundt armbasen, så det 

er mulig å justere høyden på armen og dermed 

VTA – Vertical Tracking Angle. Thorens TD-850 

leveres uten støvlokk. 

Montering/oppsetning 

Dette må være en av de aller enkleste spillerne 

på markedet å sette opp. Det er i praksis bare å 

løfte spilleren ut av boksen, plassere den der 

man ønsker, sette på platetallerken/platematte, 

montere rem, sette sammen delene til strømforsyningen, 

sette på signalkabler, montere pickup, 

sette motvektslodd på armen, vatre spilleren og 

til slutt justere pickupen. Er underlaget solid, har 

du med dette gjort det som skal til for å spille 

flere år framover. Her er det aldri behov for å 

etterjustere noe som helst, det eneste som 

trengs er en støvtørking i ny og ne. 

Det er heller ikke det store spillerommet for 

tweeking i etterkant, da alt er såpass gjennomført 

i utgangspunktet. Det eneste jeg i utgangspunktet 

ville gjort er å erstatte den medfølgende 

phonoledningen. Dette er nettopp dette; 

en "medfølgende phonoledning" og gutta hos 

Thorens regner vel med at du vil gjøre dette. Jeg 

fikk meget gode resultater med Silk som egner 

seg meget godt i rollen som platespillerkabel. 

De aller ivrigste tweekerne vil vel videre bytte 

innvendige armkabler og chassis phonokontakter, 

for så å utføre generelle modifikasjoner av 

armen, men ingen av disse tingene er vel 

strengt talt nødvendige. 

Her er det aldri behov 

for å etterjustere noe 

som helst, det eneste 

som trengs er en støvtørking 

i ny og ne. 

Valg av pickup 

Å finne den riktige pickupen til en arm/platespillerkombinasjon 

er Alfa Omega. Fungerer ikke 

pickup og arm sammen spiller det ingen rolle 

hvor gode komponentene er hver for seg. En 

billig pickup som matcher armen vil alltid fungere 

bedre enn en dyr pickup som ikke matcher 

armen. 

Det fikk jeg virkelig erfare ved testing av 

denne spilleren. Jeg satt med et utvalg av de 

beste pickupene i prisklassen mellom 8 og 15 

tusen, og ingen av dem fungerte særlig godt 

sammen med TP-300 armen. Etter forespørsel til 

importøren utstyrte jeg armen med en 1500 

kroners MM-pickup – en Ortofon 540 Mk. II - 

og denne spilte ringer rundt sine langt større og 

5/2003 

61

dyrere brødre. Grunnen til dette er selvfølgelig 

matching. 

Ser vi an armen, TP-300, er dette en tonearm 

med medium masse. Den er bygd for å fungere 

med pickuper som er bløte i opphenget - for 

eksempel Regas PUer som alle er av MM-typen. 

Alle de dyre pickupene jeg brukte er av MCtypen 

og stive i opphenget (cu = 12-15). Tar vi 

værstingen av disse (i forhold til stivhet); 

Ortofon Kontrapunkt B med et anbefalt stiftrykk 

på 2,5 g og en compliance på 12 cu kan du 

selv tenke deg hvor mye energi som overføres 

opp i tonearmen. Med moderat masse og egendemping 

har ikke de bevegelige delene i armen 

noen sjanse til å håndtere all denne energien. 

Tar man i tillegg med at TP-300 armen har 

romsligere lager enn standard RB-300 armen 

(som igjen har romsligere lager enn RB-600 

armen, som igjen har romsligere lager enn RB- 

1000 armen) kan vi tenke oss at en mindre del 

av energien føres ned i armbasen, i drivverket 

og bort. Det må gå galt. Og det gjorde det. 

62 

1 mN 

n micro n 

En billig pickup som matcher 

armen vil alltid fungere 

bedre enn en dyr pickup 

som ikke matcher 

armen. 

Thorens TD-850 

Reimdrevet platespiller 

med stivt oppheng. 

Vekt totalt: 21.0 kg 

Vekt 

platetallerken: 4,0 kg 

Dimensjoner: 420 x 330 x 145 

med mer (B x D x H) 

Arm: TP-300, 9" 

rett radialarm 

Hastigheter: 33 rpm / 45 rpm 

Motor: Utvendig regulert 

AC-motor 

Pris: Kr. 12.950,- 

Importør: Mono 

5/2003 

Compliance 

Dette fancy ordet på utaskjærs’k betyr ettergivenhet 

og angir hvor stiv eller myk en pickup 

er. Enheten for compliance er cu (µm/mN) og 

angir hvor langt stiften beveger seg (i mikrometer) 

ved en bestemt påført kraft (1 

milliNewton). 

• Pickuper med compliance under 15 cu 

betegnes som stive. 

Kombinasjonen av TP-300 armen og disse 

stive pickupene (som alle spiller aldeles utmerket 

i min Syrinx PU-3arm) sporer ikke særlig 

godt og hadde alle resonansproblemer. Dette ga 

seg uttrykk ved dårligere bass og mindre oppløsning 

enn det jeg vet disse pickupene er gode 

for. Det mest påtagelige var allikevel at det ikke 

svingte av platene. "Boogyfaktoren", som for 

mange er den viktigste grunnen til å bruke platespiller 

i stedet for CD, var bare ikke til stede. 

Med disse problemene kan enkelt løses ved 

at man benytter seg av bløtere pickuper. Nevnte 

Ortofon 540 Mk. II, med sin cu = 26, løste alle 

problemer i så måte. Andre pickuper som bør 

fungere godt i denne armen kan være myke 

MC-pickuper som Denon DL-1000 eller FR MC- 

201 (jeg vet ikke om noen av disse fortsatt er i 

produksjon), eller MM pickuper fra Grace, 

Grado, Goldring, Garrot (hvorfor heter så mange 

produsenter av MM pickuper noe på G?), Audio 

Note og selvfølgelig Rega. Prismessig bør man 

titte på pickuper mellom 1.000 og 10.000 kroner. 

Det er verdt å merke seg at de dyrere armene 

fra Rega vil kunne takle stivere pickuper enn 

dette på grunn av trangere lager. Disse anbefalingene 

av pickuper gjelder allikevel også for originale 

Rega-armer. 

Lyd 

Beskrivelsen her blir fort en beskrivelse av hvordan 

Thorens TD-850 og Ortofon 540 Mk. II spil- 

• Pickuper med compliance mellom 15 og 25 

cu betegnes som medium. 

• Pickuper med compliance over 25 betegnes 

som myke. 

Compliancen bestemmer sammen med 

tonearmens masse hvilken resonansfrekvens 

(PU/arm-) kombinasjonen får og har nær 

sammenheng med pickupens sporingsegenskaper. 

ler sammen. Men siden jeg har testet spilleren 

med totalt 5 forskjellige pickuper vet jeg litt om 

de karaktertrekk som går igjen. Jeg skal prøve å 

lytte forbi pickupen(e) og bare beskrive det som 

er selve kjernen i lyden fra Thorens TD-850. 

Ingen lett oppgave, men jeg skal gjøre så godt 

jeg kan. 

Det er tydelig at man hos Thorens fortsatt har 

hatt lyden av mastertapen og digitale avspillingssystemer 

som CD som sitt forbilde da man 

konstruerte TD-850. Man har ikke forsøkt å 

etterligne lyden i tidligere modeller platespille 

fra eget eller andres sortiment. Nøytralitet og 

"korrekthet" er målet, snarere enn høy "morofaktor". 

Dette betyr på ingen måte at TD-850 

ikke er morsom å høre på, men platespillere fra 

for eksempel Rega har mer i dette departementet. 

Det er verdt å merke seg at både Thorens 

og Rega har samme importør; Mono som med 

dette kan levere en ideell kombinasjon enten 

smaken din går den ene eller den andre veien. 

Noen liker dattera og andre liker mora. Rega 

P25 er vel den spilleren som blir nærmeste konkurrent 

til Thorensen. Hvem som er dattera og 

hvem som er mora får du avgjøre. 

Klangbalansen er rimelig nøytral, men det 

spørs om det ikke er et litt overdrevet fokus på 

øvre mellomtone. Dette karaktertrekket gikk 

igjen med alle pickupene som ble prøvd, så 

dette er nok et karaktertrekk ved selve platespiller/armkombinasjonen. 

Det skulle allikevel være 

greit å finne en pickup eller kabel som kompen-

serer for dette avviket, da vi snakker om en moderat nivåforskjell. 

Diskantgjengivelsen var silkeglatt med helt riktig nivå og klang. 

Mellomtonen var, med unntak av tidligere nevnte fokus, også aldeles 

utmerket. Man kunne nok oppnådd enda bedre oppløsning og mer 

gjennomsiktighet med en dyrere pickup, men Ortofon 540 Mk. II gjør en 

utmerket jobb i forhold til prisen. 

Alt tyder på at sporingsegenskapene også var godt på plass med en 

myk nok pickup. På Ricky Lee Jones`s utmerkede Pop Pop, blir damens 

noe særpregede stemme fort skarp og ubehaglig å høre på om ikke 

sporingen er på plass. Her fungerte alt som det skal og RLJ får vist fram 

hvilken stor artist hun er. 

Bassen blir akkurat så stram som pickupen tillater det. 

En av ulempene med at spilleren trives best med MM-konstruksjoner 

er at disse oftere er mindre definert og mer voluminøse i bassområdet 

enn sine brødre med bevegelig spole. Ortofonpickupen satte nok 

begrensningene her, men det bør være fullt mulig å få tak PUer som 

fungerer bedre i de nedre oktavene. Til tross for at gjengivelsen ikke var 

Bassen blir akkurat så stram som pickupen 

tillater det. 

på referansenivå i bassen må det igjen sies at Ortofon 540 Mk. II gjør 

en utmerket jobb med tanke på prisen. Kombinasjonen spiller med riktig 

nivå, så det er bare selve definisjonen i dette området som kunne vært 

bedre. 

Opplevelsen av rom med dybde, bredde, høyde og plassering av 

utøverne var, som det nesten alltid er med platespillere, meget bra. Det 

er merkelig hvordan platespillere som i utgangspunktet skulle være teoretisk 

dårligere en CD-spillere i denne disiplinen, nesten alltid oppleves 

som bedre. Dette kan nok ha noe med at pickupen plukker opp en del 

høyfrekvente lyder (støy) fra platens overflate (fra støv osv.) og at dette 

øker romfølelsen. Legato Link på Pioneerprodukter har denne funksjonen 

og gir i en viss grad samme resultat. 

Sammenlignet vi TD-850 med tidligere modeller fra Thorens spiller 

den bedre enn BMW-serien og de enkle modellene i 1-serien men slåes 

i mine ører av klassikerne TD-124/125/126 (dersom disse utstyres med 

en bedre tonearm enn orginalarmene). Det er nok slik det skal være, for 

ser jeg an min egen TD-125 Mk. II med Syrinx PU-3arm ville nok denne 

kombinasjonen kostet minst det dobbelte av TD-850 i dag – vurdert ut 

fra det arbeidet som er nedlagt i produksjonen av de to kombinasjonene. 

Konklusjon 

Matchet med den rette pickupen er TD-850 en utmerket platespiller. 

Den har en lydkvalitet som bør konkurrere godt i prisklassen. I tilegg har 

den "musikalske" kvaliteter som bør få mange tilsvarende prisede CDspillere 

til å skamme seg. Tar man videre med at TD-850 er bortimot 

vedlikeholdsfri og nesten like enkel å betjene som en CD-spiller så bør 

dette være en fornuftig spiller for svært mange av dere. Gi den en sjanse. 


MOTRON er nå distributør av 

HAMMOND transformatorateriell 

og JENSEN kondensatorer 

Vi introduserer en ny signalkabeltype 

"Dragon Tails", som ser 

meget lovende ut. De er produsert 

i England og kommer i tre 

utgaver og forskjellige lengder. 

Vi introduserer også en ny prisstruktur 

på Golden Dragon, 

Svetlana, Ei og PM Power rør. 

Spesialtilbud på Svetlana KT 88. 

Kr. 250,- eks MVA. Tilbudet gjelder 

til 31 oktober. 

MOTRON 

Fabrikkgata 39 

3320 Vestfossen 

tel: 32 75 21 50 

fax: 32 70 03 04 

e-mail: bryn@motron.no 

F RSMAN 

Er du lei kunstig 

pustebass, tørr 

diskant og lite 

mellomtone? 

Sjekk: www.forsman.no 

Da er Forsmans VSS 

høyttalere noe for 

deg. 

Mer livaktig lydgjengivlese 

enn det 

er i disse håndlagde 

patenterte Norske 

VSS høyttalerne, 

tror vi er meget 

vanskelig å finne, 

spesielt i prisklassen 

18- 150.000 kr.

Tanker foran en gruppetest: 

Subjektiv eller objektiv? 

Fidelity løper lina helt ut, og finner ut om en subjektiv 

gruppetest i blinde kan gi meningsfylte svar på hva slags 

digitalavspiller mellom to tusen og himmelen som gir 

mest glede av CD-samlingen din... 

64 5/2003 

Verdens kraftigste computere greier ikke 

å påvise hvordan man skal konstruere 

fioliner og andre strengeinstrumenter 

som er like gode som de som ble laget 

med kjærlighet, dyktighet og lang erfaring 

av dyktige felemakere i Italia på 

attenhundre tallet. På tide å jekke seg litt 

ned i forhold til hvilket "instrument" som 

er det mest følsomme, kanskje? 

av Knut Vadseth

Imin ungdom kjøpte jeg et amerikansk blad 

som het Hi-Fi/Stereo Review som hadde 

grundige tester av hi-fi produkter i regi av en 

teknisk måleguru ved navn Julian Hirsch. Han 

målte frekvensgang, effekt og forvregning og 

kunne med millimeterpresisjon kåre det beste 

utstyret. Selv om han også hørte litt på greiene, 

var det alltid det som målte best- som også låt 

best! 

Ved overgangen fra rør til transistor, var det 

hos han overveiende støtte å finne for disse nye 

"solid state" konstruksjonene som –tilfeldigvis? 

- også målte best med de noe begrensede 

målemetodene man dengang benyttet. Det var 

da også ingeniørene som fortalte 

folk at rør låt dårlig fordi 

det målte dårlig. Det var senere 

også ingeniører som mente at 

digitalmediet var uendelig mye 

bedre enn vinyl fordi det målte 

så uendelig mye bedre.... 

Kampen mellom rør og skrikende 

transistorklang, skjedde 

omtrent på samme tid som 

Per Abrahamsen og Svein Erik 

Børja begynte å rote med et 

kråkereir av en forsterker et 

sted på Tøyen i Oslo. Denne 

forsterkeren skulle ha ekstremt 

lite TIM forvrenging ifølge teoriene 

til en finne ved navn 

Matti Ottala. Per og Svein Erik 

prøvde å få hjelp av visse akustiske 

forskere ved høyskolemiljøet 

i Trondheim, men der holdt 

de på å le seg ihjel av disse 

amatørene som mente de 

kunne høre forvregningsfenomener 

som de flinkeste elektronikkingeniørene 

i Norge ikke engang kunne 

måle! 

Objektiv eller subjektiv? 

Jeg lurer senere på om Hi-Fi/Stereo Review 

egentlig var klar over at alle disse sine målinger 

var et blindspor? De avsluttet nemlig alle testene 

sine med en anbefaling som begrenset seg 

til at dette produktet så absolutt burde være 

med på listen når man skulle finne en passende 

greie. Det må innrømmes at de heller ikke 

hadde det så lett. Alle de nye, billige forsterkerne 

fra Japan låt jo helt likt; tynt og pistrete, selv 

om oppgitte watt, frekvensgang og ikke minst 

forvregning (særlig 2’en harmonisk) målte imponerende 

mye bedre enn de gamle rørforsterkerne. 

Det må også innrømmes at gode, gamle 

Julian Hirsch ikke underslo det faktum at en 

sjelden rørforsterker til test, låt uventet bra i 

forhold til de elendige spesifikasjonene. Men 

han kunne ikke forklare det. Og prøvde vel heller 

ikke. Dessuten var disse rørforsterkerne stort 

sett for små til å drive de nye AR-3a høyttalerne 

som ble regnet som "verdens beste". Idag 

skjønner vi forøvrig at AR 3 simpelthen låt brukbart 

fordi konstruktøren hadde dempet ned diskanten 

radikalt for å kompensere for den skarpe 

og harde klangen som alle transistorforsterkere 

den gang var befengt med! Two wrongs make 

one right! 

Og husk at amerikanerne på dette tidspunkt 

enda ikke hadde oppdaget moving coil pickupen 

(Den var det Ortofon og EMT i Europa som 

lagde). Samtidig benyttet forsterkerprodusenter 

over hele verden et par meter lampettledning 

som eksempel på den "perfekte" forvregningsfrie 

forsterker. Noen som har hørt på en lampettledning 

i det siste? Det er faktisk ikke lett å 

høre forskjell på to brukbare forsterkere oppkoblet 

med en alminnelig lysledning med alle dens 

begrensinger... 

Hvorfor låter rør ofte bedre, men 

måler så mye dårligere? 

Stereophile og Absolute Sound 

Denne innledning er for å forklare enkelte historieløse 

glupinger hvorfor Hi-Fi/Stereo Review 

sammen med amerikanske Audio og High 

Fidelity forlengst er borte. Og at fanebærerne 

for den subjektive lyttetest , Absolute Sound og 

Stereophile, er tilbake på valen. Selvfølgelig vet 

vi at Stereophile nå OGSÅ lar sin erfarne redaktør 

måle produktene til test. Dette koster flesk, 

men de har råd til det. Husk da at Stereophile 

har hele verden som kundegrunnlag-både når 

det gjelder annonsører og lesere. 

Vi snakker altså om en økonomi hinsides det 

et lite norsk high-end blad kan håpe på. Enkle 

målinger behøver kanskje ikke koste så altfor 

mye. (Men likevel for mye til at vi har råd til det 

i oppstartfasen.) Gode og relevante målinger 

krever ganske mye mer. Min utfordring til lesere 

av Fidelity er likevel å sammenlikne de såkalte 

objektive og subjektive tester i Stereophile og 

vurdere om de henger på greip? Jeg finner personlige 

relevansen syltynn. Er du ikke enig, 

regner jeg med å høre fra deg... 

Objektive lyttetester? 

Samtidig som alle verdens psykologer har slått 

fast at alle menneskelige handlinger i sitt innerste 

vesen er egoistiske, må man vel regne med 

at det ikke finnes noe slikt som en absolutt 

objektiv lyttetest. Likevel må vi selvsagt prøve 

innenfor rammen av det praktisk gjennomførlige, 

å gi våre subjektive evalueringer en mest 

mulig relevant objektivitet. Det viktigste er likevel 

å slå fast at alle tester i Fidelity - og alle 

andre blader - består av en mer eller mindre 

begrunnet synsing basert på høyst ulike preferanser, 

fordommer og krysspress mellom lesernes 

og annonsørenes interesser. 

I virkeligheten behøvde ikke dette kryspresset 

vært særlig alvorlig. Begge parter burde på sikt 

vært interessert i at vi finner frem til de aller 

beste produktene. Men siden enkelte simpelthen 

synes det kan være greit å tisse i 

buksa, så krever det enda litt mer 

kamp om selv denne subjektive 

sannhet, enn det vi hi-fi journalister 

strengt tatt setter pris på! 

Kanskje også mer enn vi strengt 

tatt fortjener.... 

Leserens 

forlengede ben 

Tross dette, er jeg faktisk ganske 

stolt av det de fleste av oss skriver i 

dette lille landet. Det gjelder også 

de andre bladene så langt jeg kjenner 

de! Og når det gjelder opplagte 

personlige preferanser, tror jeg at 

spesielt vi i Fidelity utfyller hverandre 

på en grei måte. En smule skeive 

preferanser fra den ene siden, 

blir raskt gjenopprettet med motsatte 

synspunkter den andre veien. 

De fleste lesere tilegner seg raskt 

et forsiktig filter som er med på å 

gjøre våre subjektive vurderinger 

noenlunde fornuftige. 

Jeg har uansett aldri ment at vi skal fortelle 

leseren hva han skal kjøpe. Vi skal, etter min 

mening, først og fremst skape litt glede, entusiasme 

og begeistring for denne hobbyen vår 

som så opplagt burde vært delt av så mange 

flere! Dernest skal vi spare leseren for masse 

fotarbeid ved å gjøre en grovsortering av aktuelle 

prøvekandidater til stereoanlegget , eventuelt 

til hjemmekinoen. 

Om vi gjør en såpass bra jobb at du kan lytte 

til bare et par/tre interessante produkter fremfor 

10-12, så synes jeg kanskje det er greit nok? 

Særlig om du samtidig har det litt hyggelig ved 

å titte gjennom bladet vårt.... 

God hørsel 

Viktigere enn opphetede diskusjoner om hørbare 

subjektive eller målbare objektive tester, 

er selvsagt det å vurdere HVORDAN man gjør 

disse på den ene eller andre måten. Jeg må innrømme 

en viss pragamatisk holdning til lyttetestene. 

Som fersk skribent i Lyd&Bilde, nektet jeg 

absolutt å "teste" noe som helst, da jeg ikke 

trodde jeg kunne høre forskjell på relativt liktlydende 

produkter. Etter hvert oppdaget jeg, til 

min forundring, at jeg kunne det! 

Langt viktigere er det at jeg forlengst har 

registrert at ALLE normalt hørende mennesker 

5/2003 

65

De nye superdiskantene begynner å virke der 

øret påviselig slutter å høre! Likevel gjør den en 

betydelig forskjell i klangbalanse og tonestruktur 

langt nedover i mellomtone samtidig som den 

med sitt ekstra piff gjør diskanten mykere og 

varmere istedenfor det forventet motsatte. 

Hvorfor? 

selvsagt hører forskjellene i lydkvalitet. Likevel 

opplever jeg at selv garvede hi-fi entuasiaster 

tviler litt på egne evner når de for første gang 

skal prøve seg i testpanelet. Hvilken lettelse å 

lese i ansiktene deres når de oppdager at dette 

slett ikke var noe hokus pokus! 

Det skulle nå bare mangle; hører vi ingen forskjell 

på ulike produkter, så er jo det hele bare 

tull! Og det er det heldigvis ikke. Men det gjenstår 

å rigge opp relevante betingelser for utprøvingen. 

Gruppetester 

Særlig gjelder dette såkalte gruppetester hvor 

alle produkter lyttes på av flere personer under 

like betingelser i en relativt kort periode. 

Selvsagt er det spesielt viktig å unngå at 

"vinneren" blir det produktet som best kompenserer 

feil i resten av oppsettet. Jeg har ikke 

funnet bedre måter å unngå de groveste tabbene 

på, enn så ærlig og oppriktig som mulig 

ta i bruk all den mulige erfaring man har med 

lyd. 

Praksis forteller meg at A/B testing (kort tid 

mellom 2 eller flere ulike lydbilder) er ubrukelig 

til evaluering. Dette simpelthen fordi jeg- og alle 

andre jeg har snakket med - innrømmer at hørselen 

spiller deg alvorlig puss om du ikke får 

noen tids pause mellom lydeksemplene. Det blir 

omtrent som man skulle prøvesmake vin like 

etter å ha pusset tennene. Man må først skylle 

bort de gamle inntrykkene av bevisstheten. 

Det andre kriteriet for sammenlikning mellom 

2 ulike produkter, er teorien om at de må avspilles 

med maks 0,4 dB avvik i lydstyrke for at 

resultatet skal være meningsfylt. Personlig synes 

jeg at den påstanden er meningsløs! Det finnes 

sikkert relevant forskning et eller annet sted på 

dette, men det stemmer overodet ikke med 

egne praktiske erfaringer. Disse forteller meg 

tvert imot at alle produkter har et tilnærmet 

optimalt avspillingsnivå som er forskjellig for de 

ulike produkter. Men som er så absolutt spesifikk 

innenfor små toleranser i det enkelte oppsett. 

Det vil forøvrig være meningsløst å teste et 

produkt som ikke får lov til å utfolde seg så 

langt det makter! 

66 

5/2003 

Slipp tonene fri... 

Skulle dette med identisk volum være 

avgjørende for hva som låter best, er det 

jo bare å spille en db eller to høyere, så 

kan du få like bra lyd ut av rimeligere 

utstyr????! 

Jeg kan uansett ikke forstå at det er min 

oppgave å bevise at teorien om likt nivå er 

feil, slik noen på Hi-Fi sentralen forlanger. 

Det må vel heller være de som med stor 

tyngde klasker denne teorien i bordet, 

som burde få jobben med i det minste å 

sannsynliggjøre verdien av den. 

Uansett- på hvilket lydnivå skal vi spille 

musikken for at teorien har gyldighet? 

Desto lavere du spiller, jo riktigere kan teorien 

virke. Men dette skyldes altså noe så banalt som 

et velkjent hørefenomen som heter Fletcher 

Munson hørekurve og som forsterker mellomtonen 

ved lave nivåer. Lyden vil gjerne låte som et 

mindre og billigere anlegg uten særlig dyp bass 

og med lite detaljer oppover. På "normal" lydstyrke 

mer tilnærmet det realistiske er denne 

psykoakustiske effekten borte. 

Det er i det hele tatt litt rart at såpass mange 

nå begynner å forlange målinger og mer stringente 

lyttetester som hvert fall etter min erfaring 

er nærmest meningsløse. Hvem er det ønsker 

disse målingene-og hvorfor? Det blir nesten 

som om noen skulle forlange at matjournalisten 

tok med seg prøver at lekkeriene for å få en 

analyse i kjemilabben, eller en vinsmakeren 

overlater jobben med å velge vin til et analyselaboratorium. 

Men for all del; vi lar oss gjerne overtale til 

forsiktig prøving av relevante målinger om vi 

også skulle finne økonomi til dette. Men ingen i 

Fidelity sin redaksjon mener at det er bryet verd 

å lage en knusktørr NOU-rapport med kvasivitenskapelige 

utlegninger. Herregud; skal ikke 

dette være litt moro og uhøytidlig! 

Alle seriøse hi-fi entusiaster og 

musikere VET at det ikke finnes 

fasitsvar på lyd slik som vi vet at 

heller ikke musikk kan få ny 

mening ved å mate notene inn i en 

datamaskin. 

Blindtest 

Det er vært mange lesere som har 

etterlyst BLINDTESTER for at vi 

skribenter ikke skal la oss påvirke 

av merke, utseende, pris og alt det 

der utenom selve lydkvaliteten. Jeg 

tviler noe på verdien av dette. Da 

vi skulle teste multispillere i for- 

Da Per Abrahamsen konstruerte 

sin revolusjonerende 25 

watter, kunne alle høre at her 

var mindre grums i lydbildet 

enn vanlig. Likevel nektet lydguruene 

på NTH for at den 

såkalte Transient Inter 

Modulation forvregningen var 

en realitet simpelthen fordi 

de ikke klarte å måle den! 

Idag er det forøvrig et godt 

samerbeide mellom EC og 

lydmiljøet i Trondheim. 

hold til dedikerte CD-spillere i ulike prisklasser, 

fant jeg det likevel interessant å prøve en 

blindtest. Dette for å være sikker på at vi ikke 

lot oss forføre av lekre bokser, sevfølgelig. 

Jeg så nemlig ikke bort fra at en budsjett CDspiller 

kunne konkurrere med en kostbar multispiller! 

(Det kunne den!) Vel og merke som CDavspiller, 

hvilket nettopp var poenget. Det er vel 

litt for godt til å være sant at man på en multispiller 

får både SACD, DVD video (og linjedobbler 

på bilde), DVD Audio, innebygget Dolby 

Digital og analoge multikanal utganger; alt 

dette uten at det koster noe som helst ekstra? 

Spørsmålstegn 

Jeg registrerer at noen på Hi-Fi sentralen stiller 

spørsmålstegn på om vi ville våge å offentliggjøre 

resultatene om de blir politisk "feil". Jeg 

kan ikke skjønne hva vi skal "forsvare". Vi har 

erfaring for at vi alle i testpanelet hører minst 

like godt som gjennomsnittet , men ikke nødvendigvis 

bedre. Får vi mystiske resultater må vi 

heller prøve å finne en fornuftig forklaring. Jeg 

tipper at noen på nettet er villig til å fortelle oss 

hva vi gjorde galt... 

Dette er jo en test nettopp for å finne relevansen 

i slike tester. Mange hevder at blindtester 

skaper så mye stress og usikkerhet, at det av 

den grunn ødelegger mer enn det gavner. Om vi 

kommer til å ta oss bry med alt det ekstra dillet 

som følger med blindtesting, vet jeg ikke. Men 

jeg kan hvert fall forsikre at det var lærerikt! 

Både for oss, men også for deg, får vi håpe.... 

Men vi gjorde faktisk en blunder i denne 

gruppetesten! Heldigvis er dette bare en flere 

evalueringsmetoder. Vi har i tillegg individuelle 

tester av alle produktene hos forskjellige medarbeidere 

som tester de ut under ulike forhold. 

Noen av disse testene står i dette bladet, andre 

kommer i neste Fidelity...

Blindtest CD og Multispillere: 

Vi famler 

i blinde? 

De var bleke om nebbet, Rognlien, 

Brekke, Rossnes, Myrvold og Mørch. De 

visste at vi skulle teste en miks av CD og 

Multispillere fra to tusen til åtti tusen kroner. 

Men de kunne ikke se de 7 spillerne 

under evaluering. Noen av disse gjorde 

også mye mer enn å spille standard CDplater, 

selvfølgelig, men det var som vanlig 

CD-spiller alle skulle vurderes. 

av Knut Vadseth 

Reklamen skryter da også av at disse nye multispillerne låter 

så bra på CD at alt det andre kan betraktes om en gave fra 

kapitalistene i Holywood, Eidhoven og Tokyo. Ho, ho. Det der 

tror vi på! 

Alle spillerne fikk samme plassering alene på et solid veggstativ som 

sikret god akustisk isolasjon fra omgivelsene. Vi benytte samme 

Transparent coax Reference kabel (koster mer enn de fleste spillerne) 

mellom spilleren og RCA-inngangen på DP A-1. Denne sendte signalet 

via en Transparent Reference høyttalerkabel som endte opp i de 

nye Euphonia high-end høyttalerne til danske Dali. Dette er en av de 

mest oppløste og gjennomsiktige høyttalere jeg har hørt i min stue. 

Testpanelet var da også samstemte i sin lovprising av denne høyttaleren 

som vi tester i neste Fidelity. 

Tabbe? 

Jeg hadde på forhånd bestemt rekkefølgen på spillerne, og hadde 

valgt et par meget anerkjente spillere til å åpne showet. Tanken var 

at disse skulle befinne seg kvalitetesmessig solid "midt på treet" 

både lydmessig og prismessig og dermed fungere som en grei målestokk 

for både bedre og dårligere spillere. Til slutt var det meningen 

at vi skulle spille de samme 4 varierte kuttene fra High-Fidelity testskive 

no. 43 med min integrerte Krell KPS 25 CD-spiller som ikke 

engang behøver kabel inn til den felles benyttede forforsterker 

delen. Dermed kunne vi til slutt få en anelse om hvor langt unna 

disse var det tilnærmet "perfekte". 

Dessverre var gjengen litt stresset før vi skulle starte, og noen bad 

tynt om de ikke først kunne få avspilt testplaten over referanseriggen 

til Krell. Dette gikk jeg med på. Dette var antagelig en psykologisk 

tabbe som gikk ut over hvert fall den første spilleren i testen. Tross 

mange flotte kvaliteter, var det særdels lett å høre forskjell på en 

multispiller til snaue 15 tusen kroner, og en referansgreie kun for 

standard CD som koster 20 ganger så mye! 

Litt lureri 

Senere husket man ikke kvalitetene på Krell’en like godt, og vurderte 

de rimeligere produktene litt mer i forhold til hverandre. Jeg håper 

bare at Anders gir den spillerene litt bedre behandling enn testpanelet! 

Denne spilleren var også kåret av trivelige svenske bladet "Hi-Fi 

& musik" som beste kjøp blant en rekke nye multispillere i prisklas-

sen rundt 15tusen kroner! 

Underveis bestemt jeg meg for litt lureri med testpanelet , rett og 

slett ved å avspille Linn sin nye Unidisc multispiller både med single 

ended og balansert kabel. Dessverre hadde jeg ikke en ekstra balansert 

Transparent Reference for hånden, og grep en rimeligere, men 

meget god kabel fra et konkurrerende merke. Jeg mener selv at 

balansert drift gir lett hørbare fordeler, men gikk denne gangen skoene 

av meg. Mens Linn Unidisc (kr.80.000) med Transparent coax 

av samtlige ble vurdert som overlegent beste spiller (Krell var ikke 

med på blindtesten), så falt poengene ned mot det mer gjennomsnittelige 

ved balansert drift??? 

Lett å høre forskjeller 

Mulig konklusjon: Enten har Linn jukset med den balanserte utgangen 

ved å spare doble utganger og isteden bruke en fasevender (slett 

ikke uvanlig praksis), eller så betyr det at også balanserte kabler i 

10-20 tusen kroners klassen er så kritiske for lydkvaliteten, at den 

gjør mer med lyden enn forskjellen mellom en CD-spiller til 15 tusen 

kroner og en multispiller til 80 tusen kroner! Her er det kanskje 

duket for flere blindtester - om vi tør! 

Forøvrig tror jeg ærlig talt at resultatet hadde blitt noenlunde det 

samme om testanelet hadde sett produktene. For den lydmessige 

REKKFØLGEN av disse ulike spillerne stemte rimelig bra med prisen. 

Det som overrasket oss, var nok likevel hvor relativt LITEN kvalitetesforskjell 

det dreide seg om. Men husk at det som er borte fra 

signalkilden, aldri kan komme på plass senere i kjeden. Små forskjeller 

vil muligens oppleves større etter noe tid. 

Jeg har også tidligere erfaringer for at poengene i en gruppetest 

ikke klarer å skille like godt som de skriftelige kommentarene skulle 

tyde på. Men det må innrømmes at budsjettspillerne klarte seg 

frapperende bra. Like forbausende blir det selvsagt for mange at det 

var såpass lett å høre kvaliteten på en dyr spiller som Linn. Vi påstår 

ikke at den nødvendigvis er verd pengene. Bare at den er glimrende 

både på CD, DVD og SACD. For de som har råd til det .... 

Musikk spilt under blindtesten: 

High-Fidelity reference CD no.43: 

Spor 1: Bo Stief: The Dream Machine 

(ekstreme transienter, dyp bass) 

Spor 6: Jonas Johansen: Dancing Time 

(mer naturlig danseorkester klang) 

Spor 9: Bruckner: Symfoni nr. 7 

(stort symfoniorkester) 

Spor 10: Berenguir de Palou:Tant m’abelis 

(kvinnevokal) 

Testpanel: 


Gunnar Brekke 

Vidar Mørch 

Jan Myrvold 

Anders Rossnes 

Rega Jupiter kr. 15.000,- 

Linn Unidisk kr. 79.000,- 

Yamaha DVD S 2300 kr. 13.500,- 

NAD C521 BEE kr. 1998,- 

Cambridge D500SE kr. 1998,- 

Vincent CD S6 kr. 10.000,- 

Denon DVD2009 kr. 8.998,-

Yamaha multispillerl DVD-S2300: 

Best i test? 

Dette er en stor, tung (9kg) og solid bygget 

multispiller som kan gjøre det hele med 

alle typer digitale sølvplater. I denne 

omgang er vi bare interessert i å finne ut hvor 

bra den avspiller standard 16 bits CD-plater 

uten bilde i 2 

kanaler. 

Uheldigvis kom 

den litt brått på 

vår referansespiller 

fra Krell som 

sammen med 

innebygget linjetrinn 

også koster 

20 ganger så 

mye. Det testpanelet 

derfor opplevde, 

hva hvor mye dårligere lyden var enn med 

Krell’en, ikke hvor bra det eventuelt låt i forhold 

til andre anerkjente CD-spillere som for eksempel 

Rega Jupiter. Avstanden til denne var nemlig 

ikke særlig dramatisk... 

Testpanelet 

Anders Rossnes: Bra bass og stort og fint, men 

Rega Jupiter: 

Jordnær? 

"U 

ventet pinglete i klangbalansen selv 

om diskanten er like reservert som 

engelskmenn flest", hevder Gunnar 

Brekke. 

"Prøver ikke på å gjøre mer enn den kan", 

repliserer Vidar som mener at her likevel er mer 

pondus enn i den første: "Stort panorama med 

en smule svulstig bass og en mørk klang, men 

meget brukbar på damestemmer og en både 

hyggelig og homogen avspiller", la han til. 

Håkon bruker mye spalteplass andre steder 

for å uttrykke sin mening om denne spilleren, 

men vi sakser også litt fra gruppetesten:"Rund 

og fin klang med bra dybde. Ikke overbevisende 

dynamikk, men behagelig, klangfull og harmonisk 

med greit med muskler." 

Gunnar er mer skeptisk og synes blandt 

annet at bassen er litt svulstig og lite nyansert. 

Synes denne spilleren takler kompleks musikk 

dårligere enn den første! 

"Litt sidrumpet", mener Jan; "men flink til å 

få frem smådetaljer og lekker overtonestruktur, 

klar og fin på klassisk orkestermusikk. Stor ro, 

men mangler litt bånndrag." 

Alle var samstemte i at dette uansett var en 

70 

5/2003 

Denne spilleren valgte vi ut på anbefaling av det svenske bladet 

Hi-Fi&Musik som kåret den til beste CD-spiller blandt 

samtlige multispillere i prisklassen rundt kr. 15000. 

litt problemer med oppløsningen og en smule 

komprimering oppover. En litt syntetisk klang 

med litt rufsete kanter i musikken i forhold til 

Krell’en. 

Vidar Mørch: Hederlig bass, men litt flat lyd 

som ikke strekker seg særlig utover høyttalernes 

bredde, og som mangler litt luft og oppløsning i 

toppen. Litt slitsom på blåsere og damevokal 

som blir litt spiss. 

Gunnar Brekke: Ganske lik klangbalanse som 

Krell’en, men mer kornete og mindre utstrakt 

oppover. Heller ikke bassen er like fast. Men 

generelt musikalsk og rytmisk bra. Takler likevel 

"musikalsk og hyggelig" spiller som hvert fall 

ikke var øretrettende, og dermed burde være et 

godt langsiktig kjøp. For musikkens skyld! 

Likevel var det en som hadde denne sist i rangeringen, 

mens de andre alle hadde den midt i 

gjennomsnittet. 

ikke kompleks musikk på høyt nivå tilnærmelsesvis 

så bra som Krell’en. 

Håkon Rognlien:Litt tynnere dette her ja, men 

går bra ned i dypet.Trangere lyd og dårligere 

klangfarger enn på Krell’en; en helt annen divisjon. 

Men ikke så 

verst dynamikk, men 

låter samtidig litt 

hardt og stresset 

oppover. Ønsker meg 

mer kropp og varme! 

Jan Myrvold:Dyp 

bass uten tvangstrøye, 

begrenset tredimensjonalitet 

men 

utmerket rom og fin 

oppløsning. Litt slank 

oppover med litt "skrik" i opplagt vanskelig 

kvinnestemme. 

Vidar og Jan endte opp med å plassere denne 

spilleren på sisteplass (!), mens de andre plasserte 

den midt i haugen. 

Pris: kr. 13.500,- 

Importør: Yamaha Norge 

Denne engelske CD spilleren er kjent for sin 

"analoge" spillestil og sitt originale utseende. 

Pris: kr.14.990,- 

Importør: Mono A/S

Linn Unidisc ubalansert: 

Best!!! 

Linn hevder selv at 

denne flunk nye 

multikanal multispilleren 

med superoppløst 

bilde er like bra 

som Linns egen dobbelt 

så dyre CD-12 high-end 

spiller. Ingen var heller i tvil om 

at Unidisc var den beste i blindtesten! 

Del 1: Med Transparent coax signalkabel 

som på alle de andre: 

"Lyder som en god platespiller!", mener Anders 

om den for han ukjente nr. 3 digitalspiller." 

"Solid og stram bass med masser av kropp. 

Veloppløst, dynamisk, mektig. Men også silkemyk 

uten skarpe kanter. Nesten som Krell, men 

ikke fullt så imponerende stor. Men denne låter 

uansett DYRT!", spår Vidar aldeles korrekt. 

"Flott og stram dypbass. Svinger skikkelig på 

Bo Stief-låta! Nydelig klang som takler den vanskelig 

kvinnestemmen på spor 4 helt suverent. 

Colossal! 

Dette flaggskipet i Performa 

serien til amerikanske 

Revel, går dypere, spiller 

høyere og gnistrer til med 

mer moro enn de fleste - 

uansett pris og størrelse. 

En rocka høyttaler glimrende 

til film, men også raffinert 

nok til krevende akustiske 

instrumenter. En 

koloss tross et snilt ytre! 

Fidelity nr. 3 

Eufonia AS 

Tel: 2255 5577 

eivin@eufonia.no 

Flott rytmisk fundament og naturlig fylde i saksofonen," 

er meldingen fra Jan. 

Gunnar mener at dette her låter tett på Krell, 

men litt hardere i toppen og suveren dypbass. 

Håkon: "Ro og rom! Flotte klangfarger og 

rytmisk presisjon med kontant og kjellerdyp 

bass. Kraft og dynamikk i bøtter og spann!" 

Del 2: Alle tror det er en ny 

spiller, men jeg skifter bare til 

balansert kabel av annet merke: 

Anders:"Kontant og spenstig, men skiller ikke 

like godt som den forrige tross bra oppløsning. 

Mangler litt kropp på vokalen". 

Vidar: "Stort lydbilde, men kaldere enn den 

forrige. Kjempedynamisk, men ikke så homogen 

som den forrige. Mangler også litt fundament i 

bassen." 

Jan: "Bra bass, god rytmikk og brukbart med 

rom og luft. Litt skarpere sibilanter på kvinne- 

stemmer enn nr.3 (Linn med coax), men frisk og 

fyndig spillestil." 

Gunnar:"Rytme og presisjon med masser av 

tyngde nedover, men litt fres i toppen." 

Håkon:"Denne er også helt rå! Dyp, klangfull, 

detaljrik og masser av attakk. Men også ro og 

orden!" 

Mens alle hadde Linn med Transparent som 

best, så havnet Linn med balansert kabel på 

henholdvis 3’dje og 4’de plass. 

Pris kr.79.990,- 

Importør: Kontrapunkt, Oslo

Cambridge A-500: 

Sensasjon Mk.1 

Da digitalmediet ble lansert, ble 

det påstått at alle CD-spillere 

ville låte nesten likt- uansett 

pris. De tok feil den gangen, 

men le ikke for høyt før du leser 

testen av våre budsjettspillere! 

Jeg deltok ikke selv i panelet da jeg hadde 

mer enn nok å gjøre med å betjene volum og 

finne fram til riktig spor der inne i det lille teltet 

mitt. Selv om jeg stod langt bak høyttaleren, 

og ikke hørte annet enn reflektert lyd, var det 

forbausende lett å oppfatte forskjeller i lydkvalitet. 

Dette viste seg også å stemme svært godt 

med det som beskrives på huskelappen til den 

enkelte paneldeltager. 

Jeg må innrømme at jeg var lettet over at det 

var såvidt lett å plukke ut den dyreste spilleren, 

selv om det var særdeles uventet at balansert 

kabling skulle redusere inntrykkene så voldsomt. 

Likevel var de første sekundene av Cambridge 

lyden, det helt store sjokket fra min posisjon. 

Dette låt jo vanvittig bra med ekstrem fasthet i 

lydbildet parret med eksplosiv dynamikk og en 

bass av stål og betong! Selv om testpanelet fikk 

med seg flere detaljer, var heller ikke de direkte 

Vincent CD S6: 

Lite rør! 

Her er usedvanlig lite rot og 

kaos med lyden fra denne kinesiske 

CD-spilleren med minst en 

fot i high-end land. 

Det var importør Erling Neby som i sin tid 

startet importen av de rimelige og gode 

NAD-produktene, og som i den forbindelse 

lanserte slagordet "Champagne og kaviar 

til prisen av øl og pølser!" Idag importerer han 

det kinsesiske merket Vincent, og selv om den 

testede spilleren CD S6 ikke er akkurat gratis, så 

tilsier det elegante utseendet, tyngden og soliditeten 

PLUSS det lysende vakumrøret på 

utgangen, en pris godt i overkant av den oppgitte. 

Hva med "champagne til prisen av eplecider?" 

Men dette kun om lyden er like forførende 

og sprudlende som ekte saker, selvfølgelig... 

Testpanelet 

Gunnar hadde lenge denne spilleren helt på 

topp med bare et forsiktig spørsmålstegn 

etter:"Flott topp med masser av nyanser og høy 

72 5/2003 

gretne over resultatet selv om det var litt sprik. 

Men de visste da ikke hvilket enormt sprang i 

prisen det var mellom de siste spillerene! 

Dommerne sier: 

Anders:"Lett og fin klang med mektig dypbass. 

Flott dynamikk, men litt rufsete på overtoner av 

feler og messing. Men vokalen var bra!" 

Vidar: "Stort, mektig og vanvittig solid lydbilde 

med flott bunndrag.Glitrende bra dynamikk, 

men også litt rot og kanter oppover i toppen. 

Men mye morro, lell" 

Gunnar: " Mørk med mye bass, men likevel 

meget dynamisk." 

oppløsning. Lett og luftig, men ikke samme kontroll 

over kvinnestemmen som Linn", mente 

han. 

"Berre lekkert!", mener Anders som også 

fremhever den organiske (analoge?) klangen og 

det store rommet. "Tett på Linn", avslutter han. 

"Ingen alvorlige feil", mener Vidar som 

berømmer det musikalske lydbildet som glimrende 

hele veien oppover med flott oppløsning, 

stram og kontant fylde og glimrende utklinging. 

Håkon er litt mer skeptisk, og mener at forrige 

spiller (Cambridge), hadde enda bedre dynamisk 

kontrast og mer gedigent rom, men syntes 

Håkon: "Saftig bånntrøkk, bra med detaljer 

og anslag. MEN en smule syntetisk klangfarge 

med særlige problemer i grunntone området." 

(Interessant nok har Håkon notert i margen at 

han tipper denne spilleren koster rundt 10 tusen 

kroner!) 

Jan: "God gjennomsiktighet og meget 

respektabel tredimensjonalitet. Men den "skriker" 

litt og er en anelse hard i øvre mellomtone, 

selv om den også er svært detaljrik." 

Pris kr. 1998,- 

Importør/forhandler:Hi-Fi Klubben 

likevel at Vincent har glimrende sammenheng 

og helthet i lydbildet pluss "fine klangfarger". 

Reagerer på en smule heftig topp. 

"Enda en spiller som går helt ned i kjelleren", 

jubler Jan som også berømmer "klang, rom og 

luft. Og en klar og ren overtonestruktur. Nest 

best!" slår han fast i full overenstemmelse med 

de andre minus Håkon , som "bare" har 

Vincent på 3dje plass. 

Pris: kr. 9.998,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept

ImageAudio er for deg 

som er vokst fra de tradisjonelle 

kjedebutikker 

eller "audiofreak - 

butikken" som kanskje 

ikke følger helt med i 

tiden. Vi har plukket ut 

det beste fra de beste 

med det ene formål; å 

unngå døgnfluer. Vi vil 

påstå at vårt utvalg 

høyst sannsynlig blir 

klassikere. Dette sikrer 

din investering og gjør 

det både tryggere og 

rimeligere for deg i det 

lange løp. 

McIntosh 

MC1201 178.000,- 

MC402 62.800,- 

MC2102 68.000,- 

MA6900 53.000,- 

C2200 55.000,- 

C-46 49.000,- 

C-41 31.500,- 

MR 85 25.000,- 

JBL Synthesis 

K2 S9800 250.000,- 

Skandinavias 

beste hjemmekino! 

Åpen: 12-17 Søndag/Mandag stengt. 

Demokveld hver torsdag til 22:00 

Raveien 191 (gamle E-18) 3242 Sandefjord. 

33 47 84 00 – 917 73 100 

www.imageaudio.no

NAD BEE Signatur: 

Sensasjon Mk2? 

Dette er en av de rimeligste 

spillerne i testen. Men det klarte 

hvert fall ikke Fidelity å 

avsløre! Enten er vi en gjeng 

med "amatører" eller så er 

NAD og Cambridge en liten 

sensasjon... 

"N 

erve og drama, kraftfullt og heftig! 

Detaljer, dybde kontroll." Håkon er i 

fyr og flamme over denne spilleren 

som han ikke aner hvor kommer fra. Selvfølgelig 

vet han heller ikke a dette er testens rimeligste 

spiller. 

Vidar er noe mere reservert: "Egentlig ingen 

feil, men låter litt kjiipt? Jeg hører en liten festpukkel 

i øver bassområdet som skal skape 

"kraft og tyngde". Jeg synes også det mangler 

litt snert og fremdrift, samt litt mangel på liv i 

overtonene. Har noen prøvd å lage vin av 

vann?", spør Vidar uten å ane hvor nær han er 

sannheten. 

"Tydelig at bass ikke er noe problem med 

dagens CD-spillere", funderer Jan som også 

Denon Multispiller: 

Lekker 

kropp! 

Nesten alle DVD/CD multispillere 

låter litt tynt og pistrete, 

særlig i det viktige grunntone 

området. Denon er fysisk tyngre 

enn de fleste. Slik låter den 

også... 

"L 

åter som smør, " hevder Gunnar og 

mener antagelig ikke den harde klum- 

pen jeg tar ut av kjøleskapet. "Mer 

nyansert enn den forrige", fortsetter han: "Flott 

driv, glimrende for danseløver, men komprimerer 

på kompleks musikk." 

"Trivelig greie med god dypbass, svinger fint 

og er lett på tå med mye detaljer", samstemmer 

Anders. 

"Åpen, stor, detaljert, stødig og dynamisk; 

spesielt på mikro nivå", mener Vidar: 

"Morsom, men har samtidig bra kontroll. Denne 

spilleren låter simpelthen DYRT." Vidar poengterer 

til slutt at damstemmen låt litt presset også 

på denne spilleren: "Men denne konstruktøren 

74 5/2003 

vurderer denne minst på høyde med 

den forrige. "Her er kjøtt på beinet, 

kraft og fylde, flott holografi og nydelig 

klang. Nest best så langt?" lurer han, 

og detroniserer Vincent, men under stor 

tvil! Hadde resultatet blitt annerledes 

om han visste at den gedigne Vincent 

kostet mange ganger så mye? 

Kjedelig? 

"Kjedelig, pløsete, mørk og med entonebass", 

mener derimot Gunnar. Her er 

det nå full skjæring i testpanelet. 

Hvilken side støtter Anders med sine 

skriftelige notater som er gjort før diskusjonen 

i etterkant brøt løs:" Litt fjern 

og en smule syntetisk med lite rom og 

mangel på kontroll. Denne spilleren har 

tilsynelatendse det hele, men mangler 

likevel noe vesentlig", avslutter gamleredaktøren 

i Audio. 

Pris: kr.1998,- 


har vært med noen år!" 

"Låter ganske likt den forrige (NAD), men 

mangler litt luft og engasjement i forhold til 

denne", mener Håkon som da også syntes at 

NAD’en var råbra. "Her sauses lyden litt sammen 

i cresendoene", mener han. 

Jan: "Denne er veldig god på stemmer med 

god fylde sammen med utmerket diksjon. Her er 

simpelthen en flott kropp! Men ellers er den 

mer lukket enn den forrige." 

Konklusjon 

Igjen har vi en betydelig uenighet i testpanelet 

hvorav 3 mener at den er blandt den bedre 

halvdelen i denne gruppetesten, mens 2 faktisk 

synes den låter dårligere enn både NAD og 

Cambridge. Dette ser likevel ut til å være et av 

bedre kjøpene blandt multispillere. Også om du 

prioriterer avspilling av CD-samlingen høyt. Her 

er vi litt uenige med svenske "Hi-Fi&Musik" 

som anbefalte Yamaha fremfor Denon på dette 

viktige punktet. (Men les også testen til Anders.) 

Vi er opplagt ikke ferdig med multispillere, 

det er mange andre vi enda ikke har prøvet. 

Med realistiske forventninger blir dette en stadig 

mer interessant type digitalavspillere. Men jeg 

opplever at favorittslagordet fremdeles har gyldighet: 

"Synes du noe er for godt til å være 

sant, har du som regel rett!" Du betaler simpelthen 

for det du får... 

Pris: kr. 8.998,- 

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben

Hvem er BEST? 

Selv om konklusjonen ikke er entydig, indikerer 

denne gruppetesten at de beste CD-spillerne 

fremdeles finnes blandt "spesialistene" som 

bare skal avspille CD-plater. Punktum! 

Dette hindrer ikke multispillerne til å bli særdeles interessante skapninger 

i hi-fi jungelen, men først og fremst om du virkelig har bruk 

for alle de andre greiene. 

Dessverre må jeg skuffe alle dere som tror på julenissen med at skikkelig 

high-end produkter i millionærklassen faktisk låter best. Så kan vi 

med mer slunken lommebok til gjengjeld glede oss over at forskjellene 

faktisk ikke er på langt nær så stor som prisforskjellen indikerer! 

Juryen var helt sikker i sin sak; Linn Unidisc med samme oppkobling 

som alle de andre, låt hørbart bedre på nesten alle punkter. Og selv om 

de fleste synes prisen er stiv, er dette likevel ikke så lite av et kupp fra 

den skotske produsenten. Selv om vi er litt usikre på om spilleren faktisk 

låter like godt som den sagnmomsuste Linn CD 12 (som uansett er mye 

flottere å se på!), så får vi mye ekstra BÅDE på lyd og billedsiden. Dette 

gjør dette til kanskje verdens "beste" multispiller for tiden. Husk også 

at det er mange CD-spillere i dette prisleiet som ikke nødvendigvis låter 

så mye bedre enn denne digitale transportredskapen. Her er også klart 

for multikanal! 

På andreplass finner vi CD-spilleren til Vincent, som med rør på de 

analoge utgangene gir en storhet, ryddighet og kraft som imponerte 

alle. Dette er vel fremdeles high-end for de fleste av oss. Det er hvert fall 

meget tett på. 

Denon multispiller til enda lavere pris enn Vincent, gir likevel minst 

like mye for pengene, selv om du i første omgang bare skal bruke den til 

CD-platene dine. Men siden du får resten av pakka ganske så rimelig, 

kan dette være et meget interessant valg. Eventuelle filmer (det er lov til 

å spille av disse i stereo!) låter også mye fyldigere og mer naturlig enn 

hva du antagelig er vant til med rimelige DVD-spillere. 

Det som virkelig sjokkerte oss alle, var likevel den forbløffende godlyden 

som var nedfelt i to budsjettspillere til rundt to tusen kroner. Både 

Cambridge og NAD er imponerende gode kjøp. Bare synd at de fleste 

av oss ønsker enda litt mer. Eller? 

Prioriterer du vinyl, kan dette være akkurat det du trenger for å 

avspille de platene du IKKE får tak i på LP. Av disse to mener jeg at 

Cambridge er den overlegent 

tøffeste, men også 

den mest krevende. NAD 

derimot låter litt mer elegant, 

mer polert og sofistikert, 

men samtidig med 

en antydning av en litt 

syntetisk klang som avslører 

at dette ikke er en mye 

dyrere spiller. Men glimrende 

“fake”, Bjørn Erik 

Edvardsen! 

Individuelle tester av 

Yamaha, Rega og Vincent 

står andre steder i bladet. 

De andre dukker opp i 

neste nummer med grundig 

individuell evaluering!

Rega Jupiter CD-spiller 

Fra en annen planet 

Let etter en avdanket bilmekaniker og platespillerspesialist som 

bygger CD-spillere, og sjansene for å havne hos Rega er ikke helt 

små. Likeledes er sjansen for at vi finner et mekanisk fullendt 

produkt rimelig store. Bli med Fidelity på besøk til Jupiter! 

Bygg og bruk 

Rega Jupiter er en ganske liten og lett CD-spiller, 

spesielt sammenlignet med konkurrentene i 

prisklassen. Dette er også bevisst, som sagt. 

Mekanisk sett er Rega blant småkongene på 

haugen. Ingen grunn derfor til å pådra seg 

angst for kiloprisen, det finnes flere veier til 

Rom. 

En skuff å putte platene inn i må jo være et 

nederlag for en av verdens siste sanne platespillerprodusenter. 

Og sant nok, Rega Jupiter er 

toppmatet, platene legges helt manuelt på plass 

under lokket. Og gjett om de ikke har en senterspindel 

som går rundt på utsiden av lokket 

også…! 

Disse løsningene fører dessuten til et design 

utenom normalen, flott at noen går litt egne 

veier, det er nok standard svarte bokser der ute. 

På baksiden finnes så vel optisk som digital 

utgang og single ended analoge utganger, litt 

vel rimelige i utførelsen for en hardbarket audiofil 

som liker å omgi seg med gull og glitter; her 

er ingen forgylling å spore. Selvsagt er det også 

standard IEC-kontaktbrønn. Framsiden har 

enkel, men noe uortodoks betjening, og skal du 

styre flere funksjoner må du pinadø kjøpe fjernkontroll 

i tillegg! Så en ting skal Rega ha; feige 

er de definitivt ikke. 

Displayet er gjennomført i rødt, noe jeg 

føler er lettere å hvile blikket på enn alle 

de sylskarpe blågrønne sakene vi er 

vant til. Det kan dessuten dempes 

og slåes av, dersom 

du har investert i 

76 

av Håkon Rognlien 

Haakon.rognlien@c2i.net 

5/2003 

fjernkontroll, vel og merke. Undertegnede ble 

ellers en tanke overrasket da displayet opplyste 

meg om navnene på låtene på den siste Johnny 

Cash Cd’n; det skjer tydeligvis nyvinninger i kjølvannet 

av de nye mediers utvikling… 

Drivverk i toppklasse 

Rega Jupiter har en åpenbar forse, som 

raskt er hørbar: Stabilitet i grunntonen. 

Kort sagt har vi her å gjøre med 

et særdeles bra produsert drivverk (i 

utgangspunktet et Philips-drivverk), blant 

de beste jeg har hatt gleden av å teste i 

mitt anlegg, faktisk. Og denne påstanden 

våger jeg selv om jeg har hatt betydelig 

dyrere, rene dedikerte drivverk på besøk ved 

gjentatte anledninger. 

Dette gir en fantasisk ro og kontroll i hele 

lydgjengivelsen, dyp, kontrollert og fast 

bass, total kontroll over den viktige 

nedre mellomtonen, og påfølgende 

luftighet i toppen. 

Bemerk at jeg nå 

beskriver drivverketsegenska- 

per, for når den innebygde DAC’en og 

de analoge kretsene overtar ballen, er jeg 

mer i tvil om prioriteringene. Skal først bare 

beklage en liten ting: Drivverket går ikke helt 

stille, og det kan faktisk være en smule irriterende 

en stille kveld med lav musikk fordi ungene 

sover, spesielt dersom CD’n er noe usentrert…. 

Musikk 

Men det var altså de analoge kretser vi skulle til 

å omtale. Grunntonen og bassområdet er også 

her meget godt ivaretatt, stabilt, rolig og vel-

klingende. Oscar Petersons Trio spiller akkurat så 

elegant som de skal på "Night Train", fine 

klangfulle basslinjer fra Ray Brown, pianoanslag 

med fin klangstruktur, orden og ro. Men det er i 

overkant laidback etter undertegnedes oppfatning. 

Diskantområdet og overtonene er svakt nedtonet, 

noe som gir en tendens til hemming av 

dynamikk og nerve. Men det overrasker 

meg ikke dersom folk forelsker 

seg i den totalt avslappede elegansen denne 

spilleren varter opp med. Rødvin og stearinlys… 

Jupiter er selvskreven i slikt selskap, den er i jo 

stand til å roe ned et helt kobbel krigerske jordveps! 

Så hvordan takler den så ungdommelige 

utskeielser fra heavy-rockens barndom? Deep 

Purple’s "Machine Head" (25-års utgaven) har 

mye punch og heftige anslag i de lavere oktaver, 

men Rega Jupiter hemmer energien en 

smule. Trommene låter som om skinnet er en 

tanke slappere enn nødvendig, Glover’s bass blir 

litt rund i kantene. Dette blir en touch snilt etter 

min smak. Men til deg som har et anlegg som 

tipper over mot det aggressive burde du ha en 

åpenbar kandidat til problemløsning her. 

Klang 

Klangfargene på treblåsere og celloer kommer 

godt ut av det i møtet med Rega Jupiter. Vi kan 

debattere om den totale dynamikken i et klassisk 

orkester kommer uskadet ut, men klanger 

og plasserings i rommet er prisverdig gjengitt. 

På disse feltene er nok Jupiter helt i toppsjiktet i 

klassen. Naxos’ samle-CD "Vivace – for fullt 

orkester" har mange heftige passasjer, og hele 

tiden opplever jeg de samme fenomener gå 

igjen; fabelaktig kontroll selv når det 

stormer som verst, klangfullt og 

velplassert, mens noe av dynamikken 

og dramaet hemmes. 

Maria Christina Kiehr kommer fint fram på 

denne spilleren med sin varme, behagelige 

stemme. Dette blir en slags hånd i hanske-opplevelse, 

en inderlig ro senker seg i lytterommet. 

Så også med Paus / Bjørnstads "Kildens bredd", 

Jupiter gi et meget bra innsyn i innspillingen, 

den er fyldig og klangfull med flott angivelse av 

rom, men det tar ikke helt av, den emosjonelle 

biten mangler det siste, lille piffet for å sende 

lytteren ut på sangens vinger. 

Balansekunst 

Mange er av den oppfatning at Rega låter mer 

"analogt" enn sine konkurrenter. Nå ja… det 

ville være å trekke det hele litt langt etter 

undertegnedes oppfatning. Men jeg har en klar 

opplevelse av at den ruller langsomt av mot 

toppen, og på den måten fjerner noe av CDlydens 

karaktertrekk på godt og vondt. Vi ser 

altså at diskanten er tonet noe ned, men om 

det kan beskrives som et typisk "analogt" fenomen 

ville jeg være villig til å gå en del runder 

om. 

Rega har nok vært svært bevisste i sine prioriteringer 

her, og har valgt å lage et produkt som 

aldri vil bli stresset eller stressende, og det er 

ikke nødvendigvis en dum idé. Undertegnede 

føler rett nok at denne type prioriteringer går en 

tanke på bekostning av dynamikk og emosjonsformidling, 

og fordi dette er aspekter som har 

stor betydning for min glede ved musikkavspilling, 

anser jeg ikke dette for å være et helt heldig 

valg. 

På den annen side har det lykkes Rega å få 

fram nydelige klanger og en fabelaktig opple- 

velse av rom og plassering (kommer absolutt til 

sin rett på høyttalere som JM Lab 926 f. eks.), 

og for mange er nettopp disse tingene de viktigste 

ved nyanskaffelser. 

Tilbake til Moder Jord 

I utgangspunktet vil jeg hevde at drivverket 

alene er verdt hele prisen, så bra er den delen 

av produktet. På denne bakgrunn har jeg lite 

i mot å anbefale Rega Jupiter, ettersom du 

får en komplett analogdel med på kjøpet 

som ren bonus. (Og om det har seg slik 

at Jupiter’s lillebror har samme oppbygging 

av drivverket og ca halve 

prisen…. Vel, hva venter du på?) 

Men som teksten vel mer enn 

har antydet, er jeg noe mer i 

tvil om de analoge løsningene 

treffer helt mål. 

Uansett er dette en særdeles 

interessant CD-spiller, og 

for enkelte vil den være nettopp 

det de har lett etter. Jeg har sans for 

folk som går sine egne veier, og Rega tør 

nettopp det med denne Jupiter-spilleren. Du 

får en spiller med orden, ro og kontroll, elegant 

klang, og avstressende lydsignatur. Jeg bare vet 

at denne type produkter alltid vil finne strålende 

fornøyde eiere, den som vet hva en leter etter vil 

til slutt finne det. Kanskje finnes svaret på 

Jupiter….? 

Pris: kr. 14.990,- 

Importør: Mono A/S 

Utstyr benyttet under denne testen: 

Pre-amp: Audio Note M5, 

Musical Innovation MI 6 

Forsterker: Musical Innovation MI7, Audio Note 

P4, Rega Brio integrert 

Høyttalere: Klipsch RF5, JM Lab Electra 926, 

Monitor Audio Studio 6 

Signalkabler: Duelund, DBL, Supra EFF I, 

Acoustic Art 

Høyttalerkabler: MIT Terminator 4, DBL 

Referanser: Pionéer DVD 656A (Duelund-modifisert), 

Audio Note DAC 1.1x, 

Pro-Ject platespiller. 

To lytterom; et livlig, ca 40 kvadrat, et dempet, 

ca 25 kvadrat. 

5/2003 

77

Vincent CD-S6: 

Om man hos Vincent stiller krav om et 

Mensadiplom på kontorveggen, nei det 

vet jeg ikke. Det jeg derimot vet er at 

Vincent med CD-spilleren CD-S6 har 

kommet opp med et meget interessant, ja kanskje 

til og med et intellegent produkt.Vincent er 

et tysk firma som har gått i fotsporene på NAD, 

Rotel, AMC (og snart alle andre produsenter) 

ved å utvikle produkter her i vesten, men lar 

produksjonen i sin helhet foregå i Kina. Vincent 

er relativt nystartet, men har allerede rukket å få 

en solid posisjon i midtsegmentet av det norske 

og europeiske markedet. Sortimentet består 

etter hver av alle slags tenkelige og utenkelige 

elektronikkbokser til hifi og surround, men 

Vincent har vel hittil markert seg mest med forsterkerne 

sine. 

Rør og transistor 

Vincent skiller seg litt fra den gemene hop av 

produsenter, ved å lage rørbasert- og transistorbasert- 

utstyr på lik linje. Vi finner rørkonstruksjoner, 

transistorkonstruksjoner og hybridkonstruksjoner 

i alle prisklasser. Vincent har som 

eksempel allerede en rør forforsterker til Kr. 

3.990,- (!), og er på vei med en ny rør forforsterker 

- med fjernkontroll - som skal matche 

CD-S6. Prisen på denne blir liksom på CD-spilleren 

Kr. 9.998,- Dette bør bli meget spennende. 

CD-S6 er det første Vincentproduktet jeg prø- 

78 

Tube snake boogie! 

Vincent går ut med rimelig høy sigarføring ved markedsføring 

av produktene sine. Eller hva skal man ellers si om slagordet; 

"Hifi made by very intellegent people". 


5/2003 

ver hjemme. Det blir helt sikkert ikke det siste. 

¨Vincent CD-S6 

Dette er en stridsvogn av en CD-spiller. 

Kabinettet er bunnsolid og består i større grad 

av stål enn av aluminium. En vekt på 9 kg er 

ikke så helt vanlig i denne prisklassen. 

Aluminium frontplaten, som fåes i sort eller 

blank utførelse, domineres av et rundt vindu, 

flankert av plateskuffen til venstre og displayet 

til høyre. Bak vinduet finner vi ett av spillerens 

elektronrør. Røret kan opplyses ytterligere ved 

hjelp av 6 oransje lysdioder som gir inntrykk av 

mer rørglød enn det røret alene klarer å produsere. 

Ved hjelp av en bryter på baksiden kan 

man justere lyset til tre forskjellige nivåer, eller 

slå det helt av. Under vinduet finner vi en rekke 

med knapper for spillerens primærfunksjoner. 

Ytterligere funksjoner får en tilgang til med den 

medfølgende fjernkontrollen. 

Bakplaten er uhyre nøktern med et sett 

phono utgangsterminaler, en coax digitalutgang, 

brønn for løs jordet nettledning og tidligere 

nevnte bryter. Thats it. Terminalene er av 

god kvalitet. 

Interiørt 

Innmaten preges av tysk orden. Vi har et Philips 

drivverk som mater elektronikken. På digitalsiden 

snakker vi HDCD-dekoding, oppsampling av 

redbooksignalet til 192kHz/24bit med matchende 

DA-konvertering i Burr Brown 1732. 

Analogt finner vi et rør utgangsteg med 2 stk. 

Philips-ECG 6922 (ECC88), et bak vinduet i 

fronten og ett ved utgangsterminalene. I tillegg 

finner vi et kinesisk 12AX7 (ECC83) rør i strømforsyningen. 

Rørenes funksjoner her blir ren 

gjetting fra min side da jeg ikke hadde tilgang 

til skjema på spilleren. Det er også et litt morsomt 

paradoks her da 6922rørene i utgangspunktet 

er produsert i USA, for det amerikanske 

forsvaret (JAN – Joint Army Navy), mens de nå 

har fått en langt fredligere oppgave – i en kinesiskprodusert 

CD-spiller. Verden har da virkelig 

blitt et bedre sted på visse områder. Og alt dette 

har skjedd siden rørene ble produsert i 1986. 

Lyden fra Vincent CD-S6 

Til tross for at denne spilleren er bestykket med 

rør, besitter den ingen av de negative egenskapene 

mange forbinder med dette. Ingen tendenser 

til støy, bløt udefinert bass eller uoppløst diskant 

her. Bare de positive egenskapene fra 

rørene har man fått med seg, med en klarhet og 

åpenhet i mellomtonen som mange av konkurrentene 

bør misunne Vincent. Men dette alene 

betyr jo ikke at det må være rør i signalveien. 

Et annet karaktertrekk som kan gi en indikasjon 

på at det er rør med i bildet er at Vincent 

CD-S6 har en litt mørk klangkarakter. På den

Vincent CD-S6 CD-spiller 

DA-konverter: Burr Brown 1732 

(192kHz/24bit) 

Rørbestykning:1 x 12AX7 (ECC83) + 

2 x 6922 (ECC88) 

Dimensjoner: 430 x 330 x 125 mm 

(BxDxH) 

Vekt: 9,0 kg 

Pris: Kr. 9.998,- 

Importør: NebyHi-Fi Concept A/S 

Rør 

Alle disse vurderingene er gjort basert på en 

standard modell fra Vincent. Men CD-S6 bør 

også være en tweekers drøm. De enkle analoge 

kretsløsningene er et utmerket utgangspunkt 

for ytterligere forbedringer. Kabinettet 

er såpass romslig og solid at flere og større 

komponenter kan plasseres uten problemer. 

Rørbytte til NOS (New Old Stock) ECC88 

fra for eksempel; Mullard, Siemens (Halske) 

eller Telefunken bør gi klare forbedringer i 

lydkvaliteten. Bedre (og større) kondensatorer 

i strømforsyning og signalveien likeså. 

Bedre internkabling. Bedre phonoplugger. 

Erstatte ståldelene i kabinettet med kobber. 

Eller hva med en bedre klokke fra for eksempel 

LC-Audio. Intern BASE-platform kan 

også være en spennende løsning. 

Mulighetene er nærmest ubegrensede. 

Nå er det ikke gitt at et hvert tweek vil 

forbedre denne spilleren, da flesteparten av 

originalkomponentene er av overraskende 

god kvalitet. Særlig med tanke på prisen. 

Men annerledes bør det i hvert fall bli etter 

slike tweek. Jeg kommer tilbake med mer 

informasjon om dette i et senere nummer av 

Fidelity. 

annen side er heller ikke dette et trekk som er 

unikt for rør. 

På slutten av dagen sitter vi i praksis igjen 

uten noe som helst bevis - lydmessig - på at 

dette er et rørbestykket produkt. Tendensen til 

mørk lyd ga seg utrykk med subjektivt vurdert 

litt mer nivå i bass enn i nedre mellomtone, litt 

mer nivå i nedre mellomtone enn i øvre, litt mer 

nivå i øvre mellomtone enn i diskanten. Totalt 

sett ville jeg tegnet frekvenskurven jeg opplevde 

som en rett linje, men som hellende svakt mot 

høyre. Avviket kan det lett kompenseres for med 

en litt lyst klingene kabel, og jeg fant den perfekte 

sammarbeidspartneren i Kimber Silver 

Streak. Denne phonokablen bør med en pris på 

rundt to tusen kroner, også økonomisk virke 

som en fornuftig partner. 

Stort lydbilde 

De dynamiske kontraster man opplever fra CD- 

S6 er overbevisende. Enten det er snakk om den 

ørlille differansen mellom to pianotoner eller 

den enorme kontrasten mellom absolutt stillhet 

og et paukeslag så formidler Vincenten dette på 

en overbevisende måte. At rørkretsløpet i denne 

spilleren er såpass tyst hjelper uten tvil på å få 

til dette. 

Lydbildet CD-S6 tegner er enormt. Særlig 

bredden er imponerende og strekker seg langt 

utenfor høyttalernes plassering. Dybde er det 

også masser av, med det resultat at bakveggen 

i lytterommet ikke fremstår som en hindring 

som begrenser tegningen av det originale opptakslokalet. 

Plassering av utøverne i dette enorme 

lydbildet er ikke fullt så bra som jeg har hørt 

fra en del andre spillere, men er fullt ut godkjent 

med tanke på prisen. 

Alt i alt må Vincent CD-S6 sies å være en 

spiller som markerer et allment løft i kvaliteten 

på CD-spillere i denne prisklassen. Opp til relativt 

nylig har gjengivelse av denne kvaliteten 

kostet langt mer. Med sin analoge og naturlige 

karakter bør CD-S6 være et alternativ selv for 

de aller ivrigste vinylfantastene. Det er kanskje 

på tide at også dere slutter dere til oss andre i 

det tjueførste århundre. 

Til slutt må jeg bare spørre meg selv om hvorfor 

Vincent har kommet opp med et såpass 

tåpelig slagord. Er det for at vi hifiskribenter i 

hvert fall skal finne en ting å sette fingeren på? 

Konklusjon 

Vincent CD-S6 spiller verken DVD-Audio- eller 

SACD-plater, men den spiller de ordinære CDplatene 

du allerede har i samlingen din på en 

slik måte at jeg tror savnet av de nye superformatene 

blir svært lite. Til tross for at Vincent CD- 

S6 er bestykket med rør, bør den appellere til 

alle som er ute etter god lyd - ikke bare til de 

innbitte rørfanatikerne. Vi snakker her om en 

spiller som ut fra byggkvalitet, utseende og lydkvalitet, 

bør ha alle forutsetninger for å bli en 

hit i det norske markedet. Vincent CD-S6 har 

fått en fast plass i mitt referanseoppsett. 


Benyttet utstyr: 

Pickuper: Lyra Helikon, Ortofon 

KontrapunktB og Benz L04. 

Platespillere: Thorens TD-850, TD-125 

Mk. II/Syrinx PU-3 og Forsell. 

RIAAer: NLE-17 og Consonanse. 

Digitalspillere: Philips DV-963SA 

Forforsterkere: ARC SP-8, Thule PR-350B og 

DIY SRPP 

Effektforsterkere: DP 6.4P, EC 25 Watter, 

Golden tube SE-40 ++ 

Høyttalere: DIY Tall Pine, Martin Logan CLS, 

Diverse Kabler fra bl.a. Supra, Silk og Kimber. 

5/2003 

79

Yamaha DVD S2300 

Yamaha var blant pionerene innen multikanal, 

og har helt fra starten bidratt med 

kompetent og seriøs elektronikk basert på 

sine anseelige ressurser hjemme i Japan. 

Flere ganger har de ligget helt i front i konkurransen 

om de "hotteste" produktene, og DVD 

S2300 føyer seg naturlig inn i denne tradisjonen. 

Yamaha DVD S2300 er en spiller som 

avtaster alle CD og DVD plater, inkludert DVD 

Audio og SACD. Disse to kretsløpene er dog 

fullstendig adskilt, og har til og med fått hver 

sin separate strømforsyning. Langt på vei kan 

man altså kalle Yamaha DVD S2300 for to spillere 

i en. 

Beskrivelse 

SACD-kretsløpet har altså en hyperrask konverter 

med oppløsning på 192kHz/24-bit. 

Konvertering av DVD inkluderer dts og Dolby 

Digital, og bildekretsløpet (54MHz/12-bit video 

DAC) kan koples ut når man kun ønsker 

musikkgjengivelse fra DVD. Utgangene består 

av konvensjonell stereo ut (mixed 2 kanal), konvensjonell 

5/6 kanals diskret surround (doble 

sub ut), dobbel S-VHS og video ut, 1 scart, samt 

optisk og koaksial digital utgang. Nettkabelen 

er av avtagbar type (men uten konvensjonell 

jording på testeksemplaret). Mekanisk virker 

den solid med sin vekt på over 8kg, og den er 

også utstyrt med platestabilitetssystem. 

Fjernkontrollen kan man intuitivt finne ut av; 

strålende Yamaha! 

Lyden 

Denne "supermulti"spilleren ble i god Fidelity 

ånd primært testet som konvensjonell CD-spiller 

80 

Det måtte jo bare skje! Her kommer en utfordrer som gjør formatdebatten 

fullstendig irrelevant. Ikke overraskende er det Yamaha som sier som 

den lille brune bjørnen vi alle kjenner: Ja takk, begge deler! 

av Anders Rosness 

5/2003 

i to kanaler – det er jo tross alt der hovedtyngden 

av programmateriale i min platesamling ligger. 

Som DVD-spiller med dekoding i 5 kanaler 

har den fungert eksemplarisk, men her må det 

tilføyes at undertegnede mangler referanse. 

DVD Audio måtte vi stå over denne gangen – 

her forelå ikke troverdig og sammenlignbar software. 

Uten å foregripe begivenhetene (og uten 

å diskutere dette format noe mer her), mener vi 

dog at selv uten denne muligheten burde DVD 

S2300 være et særdeles godt kjøp. 

Som konvensjonell multikanals DVD spiller 

med den innebyggede konverter, har spilleren 

fungert til undertegnedes største tilfredshet på 

lyd (og bilde) spor på film og konsertopptak i 

hele testperioden. Bruken av denne spilleren har 

vært intensivt, og det har vært befriende å 

kunne putte de blanke platene i en og samme 

spiller, uansett format. Den har altså gått nærmest 

kontinuerlig i testperioden, også som DVDspiller 

– i og for seg en indikasjon på den høye 

kvaliteten på multikanalgjengivelsen til denne 

spilleren. – Jeg har hatt en rekke DVD-spillere i 

anlegget de siste 3 årene, men ingen av dem 

kunne sies å fungere 100% tilfredstillende som 

CD-spillere, og kun et fåtall av dem som akseptable 

drivverk for mine separate DACer. 

Also sprach... 

S2300 er et typisk eksempel på en spiller som 

vinner seg etter hvert som den "setter seg" i 

anlegget. Tonalt var jeg mest skeptisk; fra starten 

hørtes den noe "annerledes" ut, noe som 

også ble bekreftet i gruppetesten av spilleren. 

Men så, sakte men sikkert, oppdager man et 

rom og perspektiv som yter alle slags innspil- 

linger stor rettferdighet. Den kunne kanskje 

vært mer detaljert og tonalt "sprekere", men 

når det gjelder rom og perspektiv, gjør den det 

meste riktig. Etter å ha blitt bedre kjent med 

DVD-S2300, finner man at dens tiltalende lydbilde 

gir kjære innspillinger en ro og stabilitet 

som virker uhyre realistisk. Ingen CD-plater man 

forer den med kan bringe den ut av fatning. Alt 

fra "Also sprach Zaratustra" til Michael Hedges 

kommer rimelig upåvirket gjennom DA-konverterne. 

"Annerledes" blir etterhvert erstattet med 

ordet nøktern, som må sies å være adjektivet 

som er mest dekkende for dens tonale avtrykk - 

her ment i positive forstand.Som CD-spiller er 

den nemlig så bra at den fanger og holder lytterens 

oppmerksomhet i lang tid av gangen. - Det 

i seg selv forsvarer langt på vei prisen - men så 

er det jo slik at denne spilleren har så mye mer 

å by på! 

Bare musikk! 

Først med SACD våknet lytterommet til skikkelig 

liv! Opus 3/Jan-Eric Persson supplerte for flere 

år siden Audio med et par SACD-innspillinger:

Eric Bibb: "Just Like Love" (som vi også fikk på 

vinyl) og sampleren "Showcase: Acoustic music 

in authentic environments" (som originalt het 

Test CD5 utgitt som HDCD og på vinyl). Herved 

anbefalt på det sterkeste i alle versjoner! Opus 

3 platene er, som en del kanskje vet, spilt inn 

med en AKG C-426 stereomikrofon (AKG C- 

414 B TL II til kontrabass på noen spor) via et 

spesialbygd mixebord basert på rør til en 

superkalibrert og blodtrimmet Telefunken M- 

28C spolebåndopptaker. (Også merket på 

båndtypen oppgis på Opus3 coverene: BASF 

SM468!) 

Etter noen få takter av disse griper man seg 

selv i å irritere seg over hvordan Mr. Bibb beveger 

hodet foran mikrofonen når han synger. 

Hver minste dreining og nikk med hodet avsløres 

i SACD-versjon! Vi snakker altså ikke om 

klisjeen "ren rute" her, det fins rett og slett 

ikke noe mellom deg og artisten! Når fyren 

drar opp munnspillet, kan du formelig merke 

dine egne hårstrå 

flytte seg i luftstrømmen 

på inn og utpust 

– snakker om gåsehudsfremmende! 

Alt stemmer 

Man minnes igjen 

fjerne kvelder da 

"ALT i anlegget stemte", 

hvor platespiller, 

stift og kabling – 

strømforhold og tweaks 

gikk opp i en høyere enhet og artisten 

materialiserte seg – der – rett foran deg på 

gulvet. – Og ikke minst – de mange flere kveldene 

da magien nektet å innfinne seg, grunnet 

slitt stift, dårlige strømforhold eller sola og 

månens ugunstige posisjoner (?). Med S2300 

og en god SACD-innspilling (og selvfølgelig et 

skikkelig to-kanals oppsett) kan man slenge 

inn plata i skuffen og trykke play – det funker 

hver gang - herlig! 

Detaljeringsnivået er altså fullstendig overlegen 

den konvensjonelle CD-spilleren. 

Romfølelsen, som jo er denne spillerens store 

pre, blir nifst realistisk, og holografien total. 

Også tonalt blir det vanskelig å finne noe å 

sette fingeren på – realismen fra selv de minste 

slagtøy og korteste strenger kommer 

gjennom som nærmest håndgripelig. 

Bassområdet er også uten lyte så langt som 

det kan evalueres gjennom mine 2 – veis 

Celestion Kingston høyttalere, som jo har sine 

klare begrensinger her. 

Men først og sist er det den fascinerende 

realismen i alt som foregår i lydbildet som trollbinder 

lytteren – og som nok en gang bekrefter 

at bildet skapes best i lytterens hode. 

Musikkutbyttet blir overlegent med en god 

SACD-innspilling og en slik spiller i anlegget. 

Har alt 

Denne spilleren har presis det man ønsket seg 

ved introduksjonen av SACD for noen år tilbake: 

Den avtaster alle formater. Yamaha DVD 

S2300 spiller SACD-plater bedre enn jeg husker 

Sonys førstegenerasjon, ja bedre enn noen 

SACD jeg til nå har hørt.Og glem altså ikke at 

du også kan få ut en bildekvalitet fra DVD-plater 

som din TV knapt har sett maken til! 

Riktignok mangler konvensjonelle CD plater de 

siste detaljer, men her vil separat konvertering 

være et alternativ – som drivverk fungerer den 

svært godt. Og konklusjonen blir dermed krystallklar: 

Hvorfor nøye seg med litt, framfor å få 

alt? Prisen på denne pakken er det ingen ting 

å si på. Det er jo ikke hver dag du får en god 

DVD-spiller med all nødvendig konvertering 

inkludert DVD-A pluss en "separat CD-spiller" 

med en aldeles glimrende SACD-spiller med på 

kjøpet! 

Konklusjon 

SACD – er det verdt å betale ekstra for? 

Neivel, du gidder ikke å kjøpe hele platesamlingen 

på nytt enda en gang - til blodpris? 

Mye tyder på at det 

trenger du heller 

ikke. Mange innspillinger 

har ikke mye 

mer å by på – og 

endret mix trenger 

jo heller ikke å bety 

større lytteopplevelse. 

Digitalinnspillinger 

fra forrige århundre, 

og dem er det jo 

relativt mange av, 

kan stort sett avskrives som lite spennende på 

SACD, siden deres oppløsning og frekvensområde 

jo ble 100% definert i innspillingsøyeblikket. 

Analoge innspillinger derimot, dvs. primært 

fra før 1985, kan ha potensiale og være skjulte 

lydskatter. 

Min personlige erfaring er at det kun er de 

eldste (og enkleste) stereoinnspillingene fra 

1955-1965 som har noe ekstra å by på. Fra 

sammenligninger av original vinyl og remastrede 

CD utgivelser er de førstnevnte ofte usedvanlig 

mye bedre (hør f.eks den strålende Billie 

Holliday: "Songs for distinguished lovers", fantastisk 

på vinyl, trist på CD). For alle som har 

aversjon mot båndsus er altså lista over gjenkjøp 

dermed nede i noen ytterst få. Siden vi nå 

ser at de fleste nye titler komme på SACD, riktignok 

til en litt høyere pris, vil de være verdt 

hver eneste ekstra investerte krone i lytteglede. 

La oss være optimister: De nye gode SACD – 

innspillingene som er nødt til å komme, vil gi 

lytterne et bedre musikalsk utbytte, og dermed 

øke interessen for kvalitetsinnspillinger og 

musikk generelt. Resten, dvs. en gradvis prisreduksjon 

på SACD-plater, vil sikkert etterspørsel 

og generell utvikling av teknologi fikse. Om 

ikke alt for lenge bør alle plater være utstyrt 

med SACD lydspor! Lenge leve SACD! 

Pris: kr.14990,- 

Importør: Yamaha Norge 

5/2003 

81

Test av JM Lab Electra 926 

NI- 

TO- 

SEKS 

Om noen skulle 

komme på tanken 

av at nisekogtjue 

er en 

ny modell fra 

Porsche, er 

muligens ikke 

det en dum 

tanke. For JM 

Lab vet å sparke 

fra med 

denne Electrahøyttaleren. 

Følg Fidelity på 

turen, for her 

går det unna i 

svingene! 

av Håkon 

Rognlien 

haakon.rognlien@ 

c2i.net 

82 5/2003

Felger, dekk og karosseri 

Bestykningen kan virke en tanke skremmende 

for forsterkereierne der ute. For med to 7-tommere 

i bunn, en 6,5-toms mellomtone pluss 

selvsagt JM-Lab’s velkjente Focal inverterte 

dome, er det duket for et aldri så lite kontrollproblem. 

Senter av kunststoffelementene er 

ellers forsynt med inverterte domer, og nederst 

på fronten finner vi et relativt drøyt dimensjonert 

eksorør med skumgummidemping. 

Byggekvaliteten ellers er velkjent JM-kvalitet, 

slagfaste, dødt karosseri, fin finish, vinklet frontbaffel 

for fasekorreksjon og kontroll av stående 

bølger inne i "kupéen". Dessuten er frontens 

kanter avrundet, dette altså for å begrense 

såkalt diffraksjon; dvs forvrengning grunnet 

aerodynamiske fenomener når elementene setter 

lufta i bevegelse rundt karosseriet. 

Motor og drivverk 

Fidelity har hovedsakelig benyttet følgende 

utstyr i denne testen: Audio Note CDT 2 drivverk, 

DAC 1.1x og DAC 3.1x, Pionéer DV 656 

universal-spiller (modifisert av Steen Duelund), 

Pro-Ject RPM 9 med Audio Note IQ3 pick-up, 

NAD PP1 RIAA, i tillegg til Audio Note’s innebyggede 

i pre-amp. Musical Innovations MI 6 og 

7 pre/power, Audio Note M5/P4 pre/power, 

Audio Research VSi55 integrert rørforsterker (se 

test Fidelity 4). Drivstoffet ble fylt inn via nettkabler 

fra Acoustic Art og DBL, deretter ført 

gjennom signalkabler fra Duelund, Infinite 

Resolution og DBL, høyttalerkabler fra DBL og 

MIT. Det ble kjørt på to baner (altså to lytterom…), 

et ca 40 kvadrat, livlig lyd, et ca 25 

kvadrat, dempet lyd. 

Kjøreegenskaper 

JM Lab Electra 926 er raske i akselerasjonen, 

ditto i nedbremsningen. Dette gjør dem morsomme 

å leke med, de gir stor følelse av nærhet 

til underlaget, dvs musikken, med en dynamisk 

og heftig kjørestil når dette ønskes. De har godt 

veigrep, god kontroll med bassen, og er lettkjørte 

og elegante på veier med høyfrekvente 

høyre- og venstresvinger, noe som gjør dem 

åpne og luftige i toppen. Men det fordrer rett 

motortype! De svakeste motoralternativene 

anbefales i utgangspunktet ikke, med et par forbehold 

som jeg kommer tilbake til. Jeg har ofte 

slitt litt med en viss egenklang i Focal’s inverter- 

“Tro meg; 

dette er billig!” 

Ljudtema 

Borgen • 2040 KLØFTA 

Tlf 63 98 63 70 • info@ljudtema.no 

Fidelity nr. 1 


te diskant-domer, de gir lett en hard kant på 

stemmer og akustiske instrumenter ved enkelt 

typer underlag. Men jeg har funnet deler av svaret 

på hvordan unngå denne noe nervøse tendensen 

til overstyring! Selvsagt har motortypen 

mye med dette å gjøre. Men plasseringen i veibanen 

er også av stor viktighet, likeledes vil 

dette bli betydelig dempet om du henger på en 

tilhenger (!) i form av en sub-woofer, faktisk. I 

skrivende stund går de lytefritt, ingen tendenser 

til overstyring i svingene overhodet…. 

De gode svingegenskapene gjør dem meget 

godt egnet til rock, mens den gode akselerasjonen 

gir dem mye på store klassiske verker. Men 

tro ikke dermed at du ikke kan kjøre rolig! Jazz 

og akustisk er glimrende med… hold dere fast, 

den aller eldste motortypen, faktisk, nemlig i 

form av Audio Note’s 15 Watts rør monoblokker! 

Musikken fra førerstolen 

La oss legge bilpreiket til side; Audiofili og 

Autofili er fjernt beslektet, ja vel (genetisk fellestrekk: 

åpenbart overskudd av mannlige kjønnshormoner), 

men nå får vi returnere til vår egen 

hobby, og la veien seile sin egen sjø… eller no’ 

sånt. 

To ting har vært bemerkelsesverdig i forbindelse 

med testen av JM Lab 926: 1. Jeg har 

aldri før hørt JM Lab låte såpass harmonisk og 

elegant, og 2. Jeg har fått ny og enda større 

glede av klassiske musikkverker. Eksemplifisert 

med Tsjaikovski’s 5. oppleves gode klanger fra 

instrumentene, men de oppfattes ikke perfekte 

på noen måte. Bassområdet tenderer mot en 

viss "enfarging", hvilket vil si at toner og klanger 

fra dyptklingende instrumenter låter for 

homogent i forhold til de beste høyttalerne på 

dette feltet. Høyere oppe kan det også innvendes 

at klangfargene er påvirket av JM Labs egen 

farge; dette gir en viss "elektronisk" overtonestruktur. 

Før dere avskriver noen her, må jeg ile 

til å forklare følgende: Klanger og klangfarger 

blir stadig viktigere for undertegnede ved lytting 

til musikk. Ingen hi-fi anlegg jeg har hørt klarer 

å gjøre f. eks celloer og blåsere likt virkeligheten, 

men noen komponenter klarer ganske godt 

visse sider av instrumentenes særtrekk. Dog vil 

jeg ikke la være å nevne dette! Her ligger et 

klart utviklingspotensial for så vel plateinnspillerne 

som hi-fi-produsentene, nemlig. 

Men nå må jeg bare få skyte inn en ting her. 

For i dette øyeblikk synger Eva Dahlgren 

"Engelen i rommet" i NRK Dagsnytt, fra Anna 

Lindh’s minnestund, og JM Lab beviser nok en 

gang at de er spesielt gode på emosjonsformidling. 

Denne framførelsen er nydelig, en åpenbar 

grøsser (i ordets beste, audiofile mening), der 

selv en sliten Denon tuner ikke klarer å dempe 

Dahlgrens fantastiske vokalprestasjon. Slike øyeblikk 

er ubetalelige for musikkelskere, og anlegg 

som misser denne type formidling gjør ikke jobben 

sin! 

Tilbake til tidligere lytteinntrykk. Bela Bartok’s 

komposisjoner er tidvis fordømt vanskelig 

tigjengelige, men jeg vil allikevel bruke et 

eksempel fra hans "Sonate for to pianoer og 

perkusjon". Denne gangen for å påpeke at på 

et felt er disse høyttalerne langt over gjennomsnittlig 

gode. Og de som kjenner undertegnedes 

preferanser har kanskje allerede gjettet 

det…dynamikk! Selvsagt slår de ikke hornhøyttalere 

på hjemmebane, men de er lettdrevne, og 

Pro-Ject RPM 9 

platespiller 

ca. kr. 9995,-

svarer med lynhurtige anslag som gir musikken 

liv og glød. Og dette er viktig! 

Et tredje aspekt hvor disse høyttalerne er særdeles 

overbevisende er på rominformasjon. 

Instrumentplasseringen er virkelig glimrende, 

hele klassiske orkestre tildeles et palett som 

sprer seg dypt, høyt og bredt, absolutt blant de 

beste høyttalere jeg har hatt til test på dette 

området. 

Rock me! 

Dynamikken nevnt i forrige avsnitt har klare fordeler 

også på rock. Ofte belemres vi dessverre 

med undermåls innspillinger på moderne 

musikk, og så vel mikro som makrodynamikk er 

bare sånn måtelig i utgangspunktet. Da er det 

faktisk ekstremt viktig at den dynamiske spenning 

som tross alt befinner seg der, må ivaretas 

på best mulige måte! JM Lab 926 er 

klare klasseledere i så henseende, heldigvis. 

Deep Purples siste, "Bananas" (Er det virkelig 

mitt favorittband som produserer slike 

hjelpeløse titler??) gis her vilkår som absolutt 

er til å leve med. Innspillingen er ikke 

akkurat briljant, men disse høyttalerne er 

faktisk kar om å lure ut hemmelighetene 

som finnes der i meget overbevisende former. 

Men igjen er det merkbart at basstonene 

har en for homogen struktur, bass er 

bare bass, ikke et instrument og en instrumentalist 

slik vi bør kunne forvente av 

høyttalere i denne klassen. På den annen 

side; Stevie Ray Vaughan’s "Chitlins con 

carne" åpenbarer seg med ekstremt vakker 

gitarklang, enormt rom og flott plasseringsevne, 

og eksellent emosjonsformidling. Jeg 

vil konkludere dette avsnittet med at klangfargene 

fra mellomtonen og opp står til 

meget bra, mens den nedenfor beltestedet 

er litt i slappeste laget….. 

Mer om karaktertrekk 

Jeg har som nevnt hatt visse problemer 

med diskantelementene fra Focal / JM Lab 

på stort sett alt jeg har hørt fra den kanten. 

Så vel den "harde kanten" som visse overgangsproblemer 

over til diskantelementene 

har vært gjengangere. Men det demrer nå 

for meg at det finnes kur for dette. 

Plassering er viktig, rett mengde vinkling 

mot lytteposisjon, gode, klangfulle signalkilder 

og forsterkere, husk teppe på gulvet og 

supplerer du med en sub er alle tendenser 

til hardhet borte. Derved får den inverterte 

domen fullt ut eksellere med sin oppløsningsevne 

og klangkarakteristikk. Nærmer 

man seg highend-sjiktet, innebærer dette 

merarbeid, sånn er det som oftest. 

Videre oppfører de seg relativt strømsultent. 

Små integrerte forsterkere anbefales 

ikke, rørforsterkere brukes med forsiktighet. 

AR-forsterkeren testet i forrige Fidelity var 

ikke i nærheten av å forløse potensialet i 

disse høyttalerne. Desto mer pussig at 

Audio Note’s 2 x 15 Watt leker med dem. 

Nå er det ikke første gang at disse forster- 

84 

5/2003 

kerne viser ufattelige egenskaper, men jeg slutter 

ikke å overraskes over slike ting. Musical 

Innovations forsterkersett passer (ikke overraskende) 

også som hånd i hanske, disse er også 

kapable til en noe mer bestemt og fyldig bassklang 

enn AN kunne vise til. 

Mot mål 

JM Lab 926 er blant de beste allround høyttalere 

jeg har hatt gleden av å dele hus med. De 

scorer høyest karakter på dynamikk og emosjonsformidling, 

meget bra på rominformasjon, 

plasseringsevne og emosjonsformidling, ikke 

fullt så bra på klangfarger, der de er absolutt 

brukbare fra mellomtone og opp, mens bassområdet 

har et visst forbedringspotensial, klangmessig 

sett. De arbeider ikke avsindig dypt i 

bassområdet heller, men absolutt dypt nok til at 

de oppfattes harmoniske og lineære fra kjeller 

til loft. Tilskudd av sub-woofer gir dog enda 

større kraft og helhet i gjengivelsen. 

De er glimrende til alle musikktyper, og er 

tydeligvis ikke siktet inn mot ekstremegenskaper 

på et enkeltfelt. JM Lab har med Electra 926 

truffet blinken med å produsere en meget 

kapabel allrounder som de aller fleste musikkelskere 

vil kunne leve lenge med uten å oppleve 

store mangler. Anbefales. 

JM Lab Electra 926 gulvstående høyttalere, 

30 000,- par 

Importør: Hi-Fi huset 6752 9950

Wilson Watt/Puppy kloning: 

Seriøst selvbygg 

eller dyr peisved? 

I original utgave fra Wilson Audio i USA koster denne høyttaleren 

grovt regnet 200 000 kroner, langt mer enn selv de 

ivrigste har råd til å betale for et sett høyttalere – eller for 

et helt stereoanlegg for den del. Men på internett ligger 

en byggebeskrivelse som tillater deg å bygge hele herligheten 

for langt under tiendeparten. Spørsmålet man da 

stiller seg er: Kan man virkelig bygge "verdens beste 

høyttaler" for en bagatell? 

Som barn igjen 

Det er alltid spennende – og ikke minst lærerikt 

– å prøve nye høyttalere. Man danner seg 

meninger om hvor gode elementer og delefiltre 

er, og hvilke kabinetter og elementer som skal 

til for å dekke ens behov. Man kommer nærmere 

og nærmere "den perfekte høyttaler", den 

høyttaleren man planlegger å bygge når man 

får tid. Desto flere høyttalere man prøver, desto 

flere "feil" finner man ved kommersielle konstruksjoner, 

og desto større blir ønsket – og 

kunnskapene – om til slutt å bygge noe som tilfredsstiller 

ens egne spesielle krav. For ferdigbyggede 

høyttalere som tilfredsstiller dine 

strengeste krav blir rett og slett økonomisk 

uoverkommelige. 

Wilson Audio 

Historien om Wilson Audio er om innspillingsteknikeren 

som til slutt konstruerte sin egen 

monitor fordi han mente de eksisterende var for 

dårlige – akkurat slik som jeg har skildret lenger 

oppe. Grunnet etterspørselen ble denne etterhvert 

produsert for salg, i form av Wilson Audio 

Watt – en nesten trekantet/pyramideformet 

minimonitor, som er forløperen for den du ser 

her. Senere kom Puppy til, en basshøyttaler (nei 

to!) som også fungerer som stativ for Wattene. 

Senere har andre modeller kommet til, og jeg 

har hørt flere av dem på utstillinger, men har 

ofte følt at de har vært mer "spektakulære" 

enn musikalske. Eller riktige. Det siste kan kanskje 

forklares ut fra David Wilson sin bakgrunn 

som innspillingstekniker og hans behov for en 

høyttaler som analyserer musikken like mye som 

å spille den. Selv om de er svindyre nyter uan- 

86 

Tekst: Stig Arne Skilbrei 

Foto: Kjetil Hansen 

5/2003 

sett alle modellene fra 

Wilson Audio stor anerkjennelse 

og har oppnådd 

stor utbredelse. 

Den høye prisen skyldes 

for en stor del en fantastisk 

byggekvalitet og 

finish, hvor hver minste 

detalj er viet oppmerksomhet. 

Prisfastsetting er 

også politikk. En høy pris 

er ikke alltid en ulempe. 

The Clone 

Her er utelukkende brukt 

deler av topp kvalitet for 

at kloningen skal ligne 

mest mulig på originalen. 

Skaperen av kloningen forklarer 

på internett hvordan 

han har konstruert delefilteret 

ved å studere måleresultatene 

fra diverse hifiblad. 

Kyndige kan si mye 

om både elementene og 

delefilteret ut i fra publiserte 

måleresultater. 

Elementene i kloningen er 

ikke identiske med de i originalen, 

men er det nærmeste 

man kommer. 

Elementene i originalene 

er som regel "kundespesifiserte" 

dvs. spesialbestilte, 

for at konstruktøren skal få 

det nøyaktig slik han vil,

men også fordi konstruksjonen ikke uten videre 

skal kunne kopieres. Delefilteret er et forholdsvis 

enkelt 1. ordens design med få komponenter. På 

denne måten prioriterer man følsomhet og 

dynamikk fremfor nøyaktighet og jevn frekvensgang. 

Som ideologisk motstykke kan man tenke 

seg f. eks. B&W 801, en i forhold effektkrevende 

høyttaler med et komplekst delefilter for optimalisert 

frekvensgang, fase og spredning 

Systemet er tre-veis med to basselementer i 

parallell. Elementene er, om vi starter på toppen, 

en svindyr Focal fra Frankrike, med det typiske 

Focal kjennetegnet: Den inverterte domen, dvs. 

at membranet buer innover istedenfor utover. 

Teknisk sett skal det visstnok ikke spille noen 

rolle, men det behøver man jo ikke å stole på. 

Viktig er det muligens at volumet bak membranet 

blir mindre på denne måten, og det kan 

påvirke elementets oppførsel nederst i frekvens. 

Membranet er et metall/komposittmateriale 

som er uhyre stivt og lett, noe man skjønner 

når man studerer målebladet og ser den 

kraftige resonnanstoppen som er typisk for 

denne typen elementer; men den ligger 

heldigvis over det hørbare området (over 

20 000 Hz). Ekspertene er likevel uenige 

om hvorvidt dette er hørbart eller sjenerende. 

Mellomtonen på dagens versjon 

av originalen er en 6,5 tommer fra 

Scan–Speak, mens den tidligere var fra 

Seas, og det er Seas som er brukt her, i 

en utgave med papirmembran og så 

stor magnet at det er så vidt den går 

ned i utskjæringen! Hadde den vært 

LITT større, måtte elementet monteres 

fra baksiden! Bassene er i originalen 

8-tommere fra Dynaudio, trolig noe av 

det beste du får tak i. Men konstruktøren 

hevder at flere produsenter nå 

har tatt igjen forspranget, og at elementene 

fra danske Peerless sin nye 

toppserie er nesten identiske til 

halve prisen, og har derfor brukt 

disse. De som vil legge seg enda tettere 

opp til originalen må naturligvis 

gjerne bruke Dynaudio. Jeg ser ingen 

grunn til å ramse opp for mye av 

beskrivelsen på internett. De som er 

interessert kan selv gå inn der og 

lese. Du finner det på www.http:// 

users.nac.net/markowitzgd/david. Du 

kan etter min mening bygge høyttalerne 

akkurat som du vil, og i de 

materialene du vil, for å tilpasse 

form og farge til din egen personlige 

smak. Men du bør holde deg til 

opgitte innvendige mål for at bassrefleksavstemningene 

skal fungere 

som tilsiktet. Høyttalerne er forbausende 

kompakte og ruver ikke i stua, 

takket være pyramidefasongen 

øverst. Denne er ikke tilfeldig: Den 

motvirker innvendige resonnanser 

som oppstår mellom parallelle flater, 

og den smale baffelen forbedrer 

spredning og minimerer diffraksjon. 

Wilson Watt er et av de få kabinet- 

tene på markedet hvor man har lykkes i å kombinere 

funksjonalitet med en tiltalende fasong, 

og suksessen er dermed velfortjent. Ideellt sett 

burde også basskabinettene hatt ikke-parallelle 

flater. Men jeg så også at mine egne drømmehøyttalere 

måtte være lavere enn dette, siden de 

står så sentralt plassert i rommet. De bør også 

være lettere enn dette. Men sine ca. 50 kg er 

klonen umulig å bære for annet enn vektløftere. 

Lyttepanel: 

Stig Arne Skilbrei (audiofil) 

Dag Helleve (lærer, forfatter og audiofil) 

Terje Himle (hjemmekinoentusiast) 

Morten Herøy (hjemmekinoentusiast) 

Jostein Hommedal (audiofil) 

Øyvind B Hansen (student) 

Øyvind Lehmann (student) 

Per Arne Ljostveit (student) 

Kjetil Hansen (eier) 

Gjentatte lyttesekvenser 

Vi starter med det positive: Disse høyttalerne er 

meget solid bygget, med doble plater og avstivinger 

både her og der, tett opp imot byggebeskrivelsen. 

(Wilson originalen er bygget i et 

kostbart kompositt materiale - red.) Delefilter 

komponentene er det dyreste og beste du får 

tak i, med C-fac spoler og dyre kondensatorer. 

Ingen elektrolytter her i gården. Og det gjenspeiles 

naturligvis i lyden, som er klippestødig. 

Her er ingen resonnanser, lyden er bare stor, 

uforvrengt og utrolig lettflytende. Mine egne 

høyttalere låter direkte presset i sammenligning. 

Med slike elementer og overdimensjonerte magneter/svingspoler 

er lyden totalt uanstrengt ved 

alle normale lyttenivåer og et godt stykke over. 

Du kan spille grisehøyt med dem, men overstiger 

du en grense kollapser lyden ganske brått, 

det skulle bare mangle, dette er en hifi-høyttaler 

og ikke en PA-høyttaler. Ved slike volum kan 

man ofte være i tvil om det er høyttalerne eller 

forsterkeren som sprekker, men med 250 watt 

til rådighet hørtes det ut som om at det var 

høyttalerne som ga seg først. 

Så fremt ikke høyttalerne spesifikt er konstruert 

for plassering kloss i bakvegg mener jeg at 

man får det beste perspektivet og den reneste 

bassen ved en plassering godt ute på gulvet. 

Stereoperspektivet skal da oppstå mellom og 

bak høyttalerne, og det er definitivt tilfelle her; 

men jeg kunne også av og til fornemme at 

lyden ble kastet unaturlig langt bak som resultat 

av frekvensavvik. Den øvre bassen er noe 

tilbaketrukket i forhold til både mellomtonen og 

dypbassen, noe som tyder på at høyttalerne ER 

konstruert for oppstilling nær bakvegg. 

Høyttalerne er som sådan derfor kanskje bedre 

egnet til hjemmekino enn til hifi, siden hjemmekinohøyttalere 

typisk nok blir klint nærmere 

bakvegg enn et puristoppsett til stereo. I min 

stue fikk jeg ikke frem den dypeste bassen, noe 

vi fant skuffende høyttalernes størrelse tatt i 

betraktning. I eieren sin stue gikk de dypere 

med større fasthet. På grunn av den litt slanke 

øvre bassen kreves kabler med godt tverrsnitt. 

Vi er ikke i England 

Så er vi over i avdelingen for smak og behag, 

og hvor man leter etter eventuelle feil. På grunn 

av den noe tynne øvre bassen "rocker" ikke 

høyttalerne så godt som man kunne forvente ut 

i fra størrelsen. Mellomtonen er litt naken og 

framtredende, og det påvirker stemmene akkurat 

slik som Knut V. hevder i en tidligere test av 

originalen: Etter min mening ikke hardt, men litt 

lyst, litt hifi, med redusert fylde/brystklang. 

Klarheten i hele området er imponerende, takket 

være gode elementer og solid kasse, men den 

øverste diskanter virker noe tilbaketrukket. Dette 

høres både på Desemberbarn (Kari Bremnes), 

kutt 13, og Sailing to Philadelphia (Mark 

Knopfler), kutt 6. Dette er trolig spesielt for klonen, 

for dette er det motsatte av hva jeg har 

hørt på utstillinger. Det kan skyldes at det 

anvendte Focal-elementet har en noe lavere følsomhet 

enn originalen, og kan rettes opp ved å 

erstatte delefilterets seriemotstand på 6,8 Ohm 

med en lavere verdi. 

Perspektiv og klarhet er imponerende når det 

spilles høyt, men lyden synes å svinne hen ved 

lave volum, og perspektivet kastes for langt 

bak. Diskanten forsvinner, og mellomtonen blir 

stående litt alene. Dette er helt tydelig en "amerikansk" 

høyttaler for amerikanske forhold, hvor 

karakteristikken er nesten omvendt av typisk 

engelsk lyd: et noe tilbaketrukket presensområde. 

Engelskmennene har ikke patent på naturlig 

lyd, men høyttalere fra f. eks. Kef og B&Wilkins 

låter mer naturlig i mine ører. 

Kjøpe eller bygge? 

Første gang jeg hørte om kloningene ble jeg så 

entusiastisk at jeg nesten bestilte elementer på 

dagen. I dag er jeg glad for at jeg sto over. Ikke 

fordi at ikke høyttalerne er gode eller har 

mange gode egenskaper, men rett og slett fordi 

klangen ikke er helt i min smak. Jeg mener man 

får mer musikalsk lyd særskilt fra renommerte 

engelske høyttalere, evt. kanskje også fra originalen. 

Om originalen synes kostbar, så vær klar 

over at den har et kabinett og en finish som 

ingen amatør kan matche. 

Jeg oppfordrer alle til å snekre sine egne 

høyttalere; det er gøy, det er lærerikt, og man 

kan være heldig. Underveis tvinges man til å ta 

standpunkt til hvordan man vil ha høyttalerne til 

å låte, og det er det som bringer deg videre som 

audiofil: Plutselig er du en mann med egne erfaringer 

og meninger. Jeg hadde selv mitt 

gjennombrudd som audiofil mens jeg slet med 

et par 20-literskasser med to Seas-elementer og 

plutselig fikk det til å låte sånn noenlunde. Men 

ikke legg all din prestisje i det. Man bør ha klart 

for seg at det er meget vanskelig for en amatør 

å lage like gode høyttalere som de beste i butikken, 

når man ikke har annen teknisk kompetanse 

enn fingerkløe og noen høyttalerbyggebøker. 

Skaperne av kloningen kan meget vel være 

kompetente, men lyden samsvarer uansett ikke 

med mine idealer. Prøv å lytte på en kloning 

“nær deg” så unngår du å bli skuffet! 

5/2003 

87

Dynabel Arges Sub: 

Norske byggeklosser MkII 

Foranledningen til denne selvbygg artikkelen, 

er at jeg i lengre tid benyttet Dynabel 

Brontes i mitt oppsett. Denne er basert på 

en 500 watts forsterkermodul fra hollandske 

Hypex, og et 12" element fra Peerless. En 

kombinasjon som fungerte utrolig bra, men som 

tok litt for mye plass og dessuten på alle måter 

var unødig overdimensjonert til mitt bruk. En 

heldig fyr stakk av gårde med den – alt for billig 

forresten (den spiller utrolig bra!), og har forhåpentlig 

større plasseringsmessig frihet enn 

undertegnede. Jeg klamrer meg fortsatt til et 

rent tokanals oppsett, og har ikke bruk for dommedagsbass. 

Kombinasjonen Krell FPB300cX og Audio 

Physic Avanti 3, trenger heller ikke nevneverdig 

støtte i bassområdets nedre regioner. Derimot 

har jeg et lytterom som sliter med en nivåsenkning 

i bassnivået mellom ca. 50-80Hz. En subwoofer 

riktig plassert og med relativt begrenset 

lydtrykk, klarer i høy grad å bryte dette mønsteret 

av stående bølger og sørger for en pen frekvenskurve 

også i dette området. Problemet er 

bare å finne en basshøyttaler som kan leve opp 

til Avantienes prestasjoner, som ikke er for stor, 

og som ikke koster en herregård. En god konstruksjon 

basert på et 10" element i lukket 

kasse, har stått for meg som en potensiell løsning 

på dette. 

Uendelig bra? 

Jeg valgte derfor å gå løs på nok et byggesett, 

og med erfaringer fra Dynabel Brontes og en 

lengre snakk med Frode Steen på Eltek, la jeg 

ivei til Maxbo for å hente råmaterialer til å 

bygge lillebror Arges. Maxbo på Vækerø er forresten 

et godt tips for lesere i Oslo- 

/Akershusområdet som kunne tenke seg å 

bygge selv. Kjøp MDF til meterpris og legg til 

25%, så får du alt sammen kappet i nøyaktig 

de mål du skal ha. Et kabinett i 22 mm. MDF 

behøver ikke komme på mye mer enn en drøy 

500-lapp, maling inkludert. Legg til en fornuftig 

pris på byggesettet fra Eltek (4948,-), noen små 

hundrelapper til bedre høyttalerkabel og et par 

ekstra kondensatorer til strømforsyningen i 

bassforsterkeren, og du har en glitrende subwoofer 

for under 6000,- kroner. 

Jeg blir gledelig overrasket om noen kommer 

over en sub til inntil det doble, som spiller særlig 

bedre. I tillegg får du jo gleden av å ha bygget 

den selv! 

Litt teknisk 

Dynabel Arges er basert på en forsterkermodul 

fra Hollandske Hypex, en produsent som tilsynelatende 

legger sin prestisje i å produsere ypperlige 

kontruksjoner, til relativt hyggelige priser. 

Modellen i Arges heter HS200, og nei – det er 

ingen premie for å gjette hvor mange watt den 

88 

5/2003 


vmoerch@frisurf.no 

Følgende billedserie skulle kunne bekrefte at 

det ikke krever all verden å sette sammen 

kabinettet, bare du er litt nevenyttig og har 

et par, tre kvelder til overs. 

Man tager: Verktøykasse, førstehjelpsskrin 

(husk Murphys lov), noen tvinger, lim, maling 

og litt tålmodighet. Tålmodigheten kommer 

ekstra godt med når det skal sparkles og 

males. Deadline gjorde at jeg nok spanderte 

litt lite tid til finpussen.God arbeidslyst! 

Forsterkermodulen, 

elementet og ferdigfrestefrontplater. 

Her vises elementet og 

kassen med de interne 

avstivningene. Alle plater 

er limt med vanlig trelim 

og bruk av tvinger. Jo 

færre skruer – jo mindre 

sparkling... 

Elementet vil monteres i 

spenn mot avstivningene, 

med bitumen imellom. 

Bakplaten med hull for 

montering av forsterkermodulen. 

Forsterkeren sitter i et 

isolert kammer, for 

minimal vibrasjonspåvirkning. 

Høyttalerkabelen føres 

igjennom skilleveggen 

og hullet forsegles med 

silikon. 

Innvendig demping 

med steinull (medfølger 

byggesettet). 

kan avgi ved 4 – ohms belastning. 

Hypex benytter Linkwitz-Riley 24dB/oktav filtre, 

som er trinnløst justerbarbare fra 50 til 

150Hz. Det er dessuten stereo høypass utgang 

for hovedhøyttalerne på HS 200, slik at disse 

kan bli spart for de laveste frekvensene. 

Forsterkeren har mulighet for justerbar bassheving 

ved ønsket frekvens. Her finnes også en 

fasevender (0/180 grader) og en strømbryter 

som lar deg velge av/på/standby, der sistnevnte 

sikrer at forsterkeren kobler inn/ut automatisk, 

avhengig av om det registreres innkommende 

signal. I strømfosyningen sitter det to elektrolytter 

á 10000 uF. Basert på tidligere tweaking av 

HS500, som sitter i Dynabel Brontes, forsøkte 

jeg å sette inn ytterligere to elektrolytter av 

samme størrelse, med litt mer makt, pondus og 

kontroll som resultat. Men OBS: Trenger jeg å 

nevne at det er "adios garanti" om du velger å 

gjøre det samme? 

Oppgraderinger 

Lydmessig var det derimot absolutt verdt de 

ekstra to og en halv hundrelappene det koster 

for kondiser av OK kvalitet på Elfa (fabrikat 

Elna). Apropos ekstra småpenger, så dropp like 

gjerne noen ekstra kroner på disken hos Eltek, 

og kjøp en snau meter Kimber kabel fremfor 

den medfølgende stumpen med Supra. Det 

betyr lite i det store regnestykket, og kan umulig 

ha annet enn positiv effekt, basert på årelang 

erfaring med både Kimbers 4TC/8TC og Supra 

Ply. Jeg gjorde det like gjerne først som sist, da 

jobben med å skifte kabel senere blir litt plundrete. 

Gunnar skrev faktisk også noen ord om disse 

i sin test av hjemmekinooppsett i forrige nummer, 

så gå gjerne tilbake og les litt der (Fidelity 

4). Peerless elementet i Arges heter XLS10", og 

har en lineær slaglengde på hele 1" og et maksimalt 

utsving på 2". Jeg har hørt flere gode 

subwoofere med Peerless sine XLS elementer, 

og Arges er intet unntak. 

Eltek leverer med byggetegninger til et kabinett 

på snaue 30 liter , men jeg endte opp med 

å tegne et som har ytre mål tilpasset mitt plasseringsbehov. 

Kabinettets volum er fortsatt på 

ca. 28 liter, men har ytre mål i cm. som følger 

(BHD): 31 x 50 x 41,5. Vekten havner i overkant 

av 30 kilo, så det blir en solid liten tass. 

Konstruksjonsprinsippet er fortsatt det samme 

som Eltek foreslår, og det gir et kabinett som er 

så dødt som det noen sinne kommer til å bli 

behov for – og vel så det. I og med at jeg har 

laget et kabinett som er noe annerledes dimensjonert 

enn Elteks, er det også mindre flater som 

ikke er i kontakt med de innvendige avstivningene, 

enn på Elteks versjon. 

Det er derfor kun brukt enkle lag med 22 

mm. MDF hele veien, dog med dobbel bunn og

en ekstra frontplate i 6 mm. bjørkefiner som 

front. Det siste gir noe ekstra stivhet i frontplaten, 

samtidig som at finishen etter lakkering 

matcher mine Avanti i lys lønn. Resultatet er et 

kabinett som er langt dødere enn flertallet av 

de subwoofere jeg har hatt i hus. 

Litt lyd 

Jeg har allerede nevnt det: Dynabel Arges fungerer 

i mitt oppsett meget bra, på alle måter. 

Det er mer enn nok volum fra den enslige 10tommeren, 

til å dekke mine drøye 33 kvadratmeter 

til alminnelig musikkgjengivelse. Ved å 

bruke en test-CD fra Stereophile og en lydtrykksmåler, 

kan jeg bekrefte at de oppgitte 24 

Hz nesten er innen rekkevidde i rommet. 

Uansett er det jo som nevnt, primært 

området mellom 50 og 80 Hz som trengs 

å lappes hos meg, noe som effektivt løses 

ved å sette øvre avskjæring i delefilteret 

til omtrentlige 65-70 Hz. 

Det sier seg nesten selv, at en god 10tommer 

i et godt bygget, lukket kabinett 

er i stand til å levere tørr, stram og kjapp 

bass. I tillegg er denne kombinasjonen i 

stand til å levere en bassgjengivelse som 

er både klangrik og realistisk. Jeg synes 

alltid det er vanskelig å beskrive hva en 

subwoofer gjør ned i minste detalj. Som 

oftest koker det ned til om den lar seg 

integrere med hovedhøyttalerne, og om 

den klarer å henge med i forhold til 

anleggets generelle kvaliteter og karakter. 

Målet er en bass som ikke høres som individuell 

enhet overhodet. 

Problemfri sub 

Arges er i så måte en av de mest problemfrie 

basshøyttalere jeg har testet, 

både takket være dens generelle kvaliteter, 

og takket være meget fleksible innstillingsmuligheter. 

Jeg har kjørt runde på 

runde med musikk fra både ståbass, 

orgel, stortrommer og forskjellige årsmodeller 

av Fenders Precision- og Jazzbasser. 

Med erindringen full av konsertopplevelser 

og glade dager i rockeband (og 

dermed de obligatoriske Fenderne...), kan 

jeg ikke avsløre nevneverdige svakheter 

ved Dynabel Arges sin gjengivelse. 

Selvfølgelig gir en 12-tommer av 

samme kapasitet, enda mer av godsakene. 

Storebror Brontes hadde da også en 

smule mer pondus og pustet kanskje litt 

lettere under store belastninger. Det 

samme vil man nok kunne oppleve om 

man skulle bygge seg to sub’er i samme 

slengen, men jeg savner altså ikke nok til 

å ofre plass for noen av disse alternativene. 

Nå klarer jo egentlig Audio Physic 

Avanti III seg meget godt selv, og det preger 

selvfølgelig mitt begrensede behov for 

lydtrykk fra subwooferen. Jeg spiller med 

volumet stillet til omtrent klokka 11 (ca. 

40% av maks), lav frekvensavskjæring og 

ingen bassforsterkning. I tillegg er rommet 

relativt stort, så jeg tror nok at Arges vil gi trøkk 

nok for de aller fleste. 

Det kan kanskje hende du vil justere opp litt 

for ekstra imponerende filmlyd, men den jobben 

lever jeg gjerne med når kassa er så liten og 

lyden er så stooor i musikksammenheng. Du 

kan sette et par mindre gulvstående eller noen 

gode stativhøyttalere sammen med Arges. 

Dermed får du et fullverdig high-end høyttaleroppsett 

for rundt tyve tusen kroner. Ikke helt å 

forakte. De innebygde mulighetene for å koble 

satelitthøyttalere via en høypassutgang, vil jeg 

derimot hevde er for de mer makelige enn lydmessig 

kravstore. Det vil antagelig i de fleste tilfeller 

være best å la et par gode høyttalere 

runde naturlig av nedover, og la subwooferen ta 

over der de begynner å miste nivå. 

Her er en lydtrykksmåler og en test CD fra for 

eksempel Stereophile nyttige verktøy. Når det 

funker som det nå gjør med Arges i mitt oppsett, 

er det store gevinster å hente med en godt 

integrert kvalitetssub. 

Men, i dette tilfellet må du altså bygge litt 

selv – eller regne med å betale noen tusen ekstra 

for noe som er konkurransedyktig. 

Pris: kr. 4.948,- uten kabinett. 

Forhandler: Eltek 

5/2003 

89

Mini hjemmekino: 

Musen som brøler? 

Med skjult basshøyttaler er 

det ellers ikke mye du ser 

av dette mini surround 

anlegget. 

90 5/2003

Mange amerikanske storfilmer åpner med en brølende løve. 

Dette komplette design minianlegget ser lite og uskyldig ut, 

men i en vanlig norsk stue kan det gi deg mye av opplevelsen 

av storkino. En mus som brøler! Og samboeren vil 

elske deg... 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

Dette elegante mini hjemmekinoanlegget 

ser tilynelatende ut som et vanlig anlegg 

"på tilbud" hos de store elektronikk kjedene 

for noen få tusenlapper. I virkeligheten 

er det en nesten sensasjonell oppvisning i 

minityrisering av komponenter uten at det går ut 

over kvaliteten. Hovedkomponenten er fra skotske 

Linn som er en av verdens ledende high-end 

lydspesialister og inneholder en komplett pakke 

med DVDspiller, multikanal forforsterker, radio og 

5 effektforsterkere på omtrent 50 solide hi-fi 

watt i 8 ohm. Denne utgangseffekten må ikke 

sammenliknes med noen av de billigproduktene 

som fallbys til lettlurte konsumenter. 

Ikke bare er forsterkeren kraftig 

nok til å drive et par skikkelige 

høyttalere av god hi-fi kvalitet. 

De er også av usedvanlig 

god kvalitet med en stram og 

kontant klangbalanse med flott 

kropp og overraskende god 

dynamikk. Selv oppkoblet med 

et par mellomstore stativhøyttalere, vil dette låte 

meg akseptabelt for selv kresne hi-fi entusiaster. 

Men selv om 50 watt er bra for den lille DVDreceiveren, 

så er det likevel ikke all verden. Jeg 

ville derfor anbefale å bruke store lettdrevne 

høyttalere i dette oppsettet, om man kan. Men 

har du først valgt et såpass lite og betjeningsvennlig 

kinoanlegg, vil jeg tro at du også ønsker 

deg minst mulig høyttaler. Om ikke av andre 

grunner enn at du vil unngå å finne kofferten 

foran låst dør etter å ha båret inn et stort, stygt 

anlegg med fem store høyttaler pluss sub... 

Passende høyttalere 

Skal du ha små høyttalere, vil alle erfarne hi-fi 

entusiaster øyeblikkelig skjønne at her trenges 

masser av krefter etter valgspråket: Store høyttalere 

trenger store forsterkere. Små høyttalere 

trenger enda større forsterkere! Å finne riktig 

høyttalere til dette systemet krever derfor litt 

omtanke. Og jo mindre de skal være, desto vanskeligere 

blir det om lyden ikke skal bli like dårlig 

som "vanlige" minianlegg. 

De fleste små anlegg har nesten ikke lyd der 

nede i grunntoneområdet hvor de fleste instrumenter 

får kraft og karakter. Mikrohøyttalerne 

har lite lyd under 200 Hz, mens den såkalte subwofferen 

(gjerne av meget dårlig kvalitet) gir litt 

rumling mellom 40 og 100 Hz. Da er det bedre 

med vanlige stativ budsjetthøyttalere til et par 

tusen kroner paret. Men de er til gjengjeld nesten 

umulig å få kjøpt utenom par selv om du 

trenger 5 stykker. Dersom samboeren nekter å 

anskaffe noe større enn de nusselige Bose-høyt- 

De fleste små anlegg 

har nesten ikke lyd 

der nede i grunntoneområdet 

hvor de 

fleste instrumenter 

får kraft og karakter. 

talerene hun har sett i annnonser. (Der gjør de 

seg best!), så vet jeg bare om en eneste løsning 

om du skal ha skikkelig hi-fi lyd... 

Patos 

Kristiansanderen Roar Moen er en av de norske 

høyttalerprodusentene som har opparbeidet en 

solid kundekrets fordi han lager fornuftige høyttalere 

med god lyd uten jåleri. Og uten all verdens 

eksotiske tresorter. Hans Lyric 301 (nå 302) 

er en av de mest solgte i prisklassen her hjemme. 

Nylig kom han i all stillhet med en mikrohøyttaler 

på størrelse med småttingene fra elek- 

tronikkhandlernes alt-i-ett surroundpakker. 

Høyttalerne er 

bare 20x14x11 cm, men uhyre 

tunge. Det er bare størrelsen 

som er liten. Innmaten er av 

best tenkelige kvalitet med 

dyre elementer og et solid 

delefilter. Bare Moreldiskanten 

i dette systemet koster langt 

mer i innkjøp enn hva mange 

slike minihøyttalere selges for på Elkjøp. 

På grunn av den beskjedne størrelsen, blir 

også kassa supersolid med den sedvanlige 1 

tommers akustiske sponplata. Utseendet blir 

også ganske kult på grunn av litenheten og den 

morsomme effekten av basshøyttaleren som 

breier seg utover frontplaten. Høyttaleren har en 

laber virkningsgrad på bare 84dB, men kutter til 

gjengjeld brått av ved 80Hz på grunn av et innebygget 

highpass filter som skal hindre de store 

utsving og bunning i dypbassen. Dette betyr at 

man bør benytte en god subbass for å få ut en 

bra lydkvalitet. Roar selv mener at minisystemet 

er svært nær det man kan oppnå med tilsvarende 

prisede gulvstående høyttalere. 

Jeg prøvde begge de to sub-modellene Roar 

tilbyr. Den rimeligste varianten til ca. kr. 5000,tilbys 

i en pakkeløsning med en liten rabatt. Jeg 

valgte likevel den dobbelt så dyre sub 10 da 

denne spilte vesentlig bedre med betydelig fastere 

bass samtidig som den i mindre grad påvirket 

klangbalansen fra satelitthøyttalerne i 

mellomtonen. Fordelt på 5 relativt kostbare satelitter, 

synes jeg de ekstra pengene var vel 

anvendt. 

Roar Moen tror dessverre ikke på noe særlig 

salg av disse knøttene, da han frykter at folk 

flest forlanger en viss sammenheng mellom størrelse 

og pris. Det dumme er at han antagelig har 

rett... 

(Roar Moen er villig til å gi et fast tilbud på 

denne pakken på kr. 21.900 mens stykkprisen er 

ca. kr. 25.000.) 

5/2003 

91

Bilde 

I den musikalske hjemmekinoen, er bildet neppe 

like viktig som lyden. En vanlig 32 tommer 

widescreen vil kunne fungere fint med dette 

oppsettet. Uansett vil du langt på vei få en solid 

kinofølelse på grunn av surround lyden og subbassen. 

Likevel kan et stort bilde dra deg enda mye 

nærmere den helt store filmopplevelsen på kino. 

Plasma, LCD og bakprojeksjon er alle teknologiske 

løsninger for å få et stort bilde opp i stua. 

Bakprojeksjon er i virkeligheten en vanlig projektor 

montert inn i et speilrefleks system som 

får dette lysbilde opp på en innbygget skjerm. 

Dette kan fungere fint, men er vel egentlig på 

vei ut da både plasma og LCD i størrelser over 

vanlig TV-bilde er på full fart inn i stua. 

Dessverre er prisen på plasma og LCD fremdeles 

noe høy selv om Elkjøp har solgt 42 tommer 

Samsung til rundt 30 tusen kroner. Også flere 

spesialforretninger akter å være konkurransedyktig 

på dette prisnivået 

Projektorer 

Det langt beste bildet du kan få for pengene 

idag, er likevel ekte videoprojektorer som i prinsipp 

fungerer som de gamle lysbildefremviserne, 

men med en gjennomskinnelig bildebrikke istedenfor 

diaset. 

De eldre projektorene med 3 TV-kanoner, 

leverer fremdeles det beste bildet, men er både 

for dyre og for komplekse for vanlige forbrukere. 

Det er de nye DLP projektorene som vinner mest 

terreng idag på grunn av et bedre kontrastomfang 

med sortere sort og hvitere hvitt enn den 

92 

5/2003 

typiske LCD projektor. De beste av disse er svært 

tett på kvaliteten av 3-rørs. 

I dette oppsettet er jeg ikke på jakt etter det 

aller beste, men en projektor som er tilfredstillende 

god til å gi meg et omlag 2 meter bredt 

bilde på stueveggen med en betraktningsavstand 

på ca 3-4 meter. I vår kostet den rimeligste 

DLP projektoren fra storprodusenten InFocus 

litt under 20 tusen kroner. Den var i prinsippet 

ganske lik en modell fra norske Davis som var 

en sensasjon til prisen for et par år siden. Da 

kostet Davis’en rundt 50 tusen kroner! 

Prisene raser 

På slutten av sommeren var prisen for den rimelige 

InFocus projektoren kommet ned i kr. 

13.500. I høst kom en spesialmodell som er 

trimmet for å gi et litt bedre videobilde for et 

par tusen ekstra. De fleste rimelige projektorer 

er opprinnelig utviklet for databruk hvor lysmengden 

blir prioritert fremfor billedkvalitet. 

Selv om man MÅ dempe og BØR mørklegge 

rommet for optimal opplevelse av det skarpe og 

fargemettede bildet, så er dette bildet fantastisk 

mye bedre enn det de fleste av dere hittil har 

sett i barer og hjemme hos mange hjemmekino 

pioneerer. Denne rimelige projektoren får også 

elektronisk drahjelp av en enkel linjedobbler 

som dobbler antallet av de ellers lett synlige ca. 

500 TV-linjene. Utviklingen går så fort at billedkvaliteten 

på denne nyeste inFocus projektoren 

(og flere av konkurrentene) er mer lystterk, mye 

skarpere og har mer korrekte farger enn en for 

dobbelt pris ifjor! 

Moderne projektorer er nå like enkle i bruk- og 

nesten like billige-som de gamle lysbildefremviserne. 

Her vår favoritt budsjettprojektor 

InFocus 4800. 

Alle regnbuens farger 

Her finnes et lite problem med rare regnbueliknende 

blink når man flytter fokuspunktet 

raskt med øynene. Dette skyldes at enkelte av 

oss oppfatter raskere enn hastigheten på det 

såkalte fargehjulet med fargene rødt, grønt og 

blått. Dette roterer et visst antall ganger rundt 

pr.visning av enkeltbilde. Dermed fargelegges i 3 

omganger monokrome bildet fra en brikke 

med ørsmå speil som danner det skiftende 

bilde. 

På de rimeligste projektorene er denne fargeskiftingen 

langsommere enn på de dyreste 

modellene. Mange av oss er derfor istand til å 

oppleve en viss fargeflimring når vi flytter blikket. 

For noen kan dette være et irritasjonsmoment. 

Brikken på denne maskinen er også av en litt 

eldre og rimelige type i standard TV format 

(4:3) mens dyrere maskiner gjerne har en nyutviklet 

brikke for widescreen. Ved typiske widesscreen 

16/9 bilder, får man derfor litt mindre 

oppløsning ved at man må beskjære bildet over 

og under med færre gjenværende bildepunkter. 

Her er altså noen små kompromisser i forhold 

til dyrere maskiner. For svært mange vil denne 

maskinen likevel vil være langt over hva man 

hadde forventet! Spør bare vinylfundamentalisten 

Håkon Rognlien som var særdeles skeptisk, 

inntil han fikk låne den et par dager. (Se artikkel 

om Led Zeppelin.) 

Komplett pakke 

Et av de store problemene med et hjemmekinoanlegg, 

er selvfølgelig den tekniske kompleksite-

ten som gjør oppkopling og betjening i grenselandet for det praktisk 

mulige for oss som hater PC og bruksanvisninger. Dette anlegget, var 

mye enklere enn alt annet enn et Bose-anlegg (det skal de ha!), og jeg 

regnet med å kunne sette hele greia sammen på en halvtime. Det første 

problemet var høyttalerkablene fra Linn spilleren. Her måtte monteres 

helt nye hun banankontakter som sikkert er sikre og fornuftige, men 

altså meget skjeldne. Jeg forutsetter at de fleste Linn-kjøpere får med 

seg komplette kabler fra butikken. 

Det neste problemet var hvordan subbassen skal monteres i forhold 

til satelittene. Roar Moen anbefaler å benytte dobbelt sett høyttalerkabler 

fra hovedkanalen for å sikre at du ikke bare får dypbasse i 5,1 koblinger, 

men også ved vanlig stereo og eventuell "direkte" koblinger. Det 

var bare det at det knapt var plass til dobble høyttalerutganger på den 

lille Linn-boksen, og det var også knapt om plass fra de enkle (men solide!) 

terminalene bak på satelittene. Heldigvis var det en coax linjeutgang 

på forsterkeren som lød navnet sub, og en vedlagt coaxkabel var 

langt enkleste løsning for oppkobling av sub’en. 

Sub 

Riktignok låt det hele tynt ved avspilling i funksjonen "stereo". Ikke rart 

da sub’en slett ikke fungerte. Litt fomling med kontrollen viste at neste 

funksjonsvelger het stereo+sub, og dermed var den saken løst. Det var 

forøvrig meget raskt gjort, og slett ikke så veldig kritisk å få til en fornuftig 

balanse mellom sub bass og satelittene. Så får man bruke de 

neste dagene til stedig fintrimming. Det må også nevnes at her også 

finnes en 3-kanal innstilling for utnyttelse av centerkanalen ved stereoavspilling. 

Dette fungerte fint. Den greieste innstillingen var likevel "as 

mixed" som automatisk koblet deg opp i det originale avspillingsformat 

slik lydteknikeren hadde tenkt det. Heldigvis hang sub’en denne gang 

med også ved avspilling i stereo. 

Særlig imponerende syntes jeg ikke det var å bruke Dolby Surround 

innstilling for på elektronisk vis bruke alle 5 kanaler fra vanlige stereo 

spor. Denne "rimelige" Linn spilleren har ikke det nye ProLogic II systemet 

som muligvis hadde gjort den syntetiske 5 kanals lyden en smule 

mer overbevisende. Avgjørende viktig er dette etter min mening uansett 

ikke da de fleste stereo innspillinger fungerer best akkurat slik de er 

ment å bli avspilt: I to kanaler! 

Super VHS=YC 

Den såkalte Super VHS-kabelen (som nå kalles Y/C kabel) er den optimale 

kombinasjon av praktisk kobling og maksimal billedkvalitet ved 

oppkobling mellom DVD-spiller og projektor. Denne doble kabelen med 

to separate oppkoblinger for fargekoder og TV-signalet, gir en betydelig 

bedre billedkvalitet i 

forhold til en standard 

coax kabel hvor 

alle signalene blandes 

i i samme leder. 

Det er også beskjedne 

kompromisser i 

forhold til en 3x coax 

komponent kabel 

som blir mye dyrere. 

For dyrere systemer 

ville likevel en komponentkable 

vært å 

foretrekke. 

Denne Y/C kabelen 

er grei nok om 

man plugger den inn 

en gang for alle, men 

et h... om man som 

jeg skal prøve ut stadig 

nye produkter. 

Den spinkle 4-pins 

pinnen er mekanisk 

meget svak, samtidig 

Satelitt høyttaleren fra Patos har 

innebygget bassfilter for ekstra sub. 

Nyheter i 

syvende etasje! 

De fleste kjenner oss som butikken i syvende etasje, 

hvor det høyt hevet over trafikkstøy og gateplan er 

duket for de virkelig store og forbausende lite 

kostbare musikkopplevelsene. 

Vi pleier å si at det lønner seg å havne i heisen…. 

Nyheter fra Dynaudio: Fra danskenes absolutte 

verdens-ener kommer den nye 

Audience 52 SE, en oppgradert versjon av 

den legendariske testvinneren Audience 52, 

som har fått skribenter til å gå av hengslene 

over hele verden. Ny Esotec-diskant, ny 

mellomtone og bedre delefilter, med en 

utførelse som bare kunne ha kommet fra 

Danmark… Hvem kan ønske seg mer? 

Se www.dynaudio.com 

Nytt fra LC Audio: Ny og sterkt forbedret 

L-Clock XO3 er nå leveringsklar. AD 825 

opamp-moduler er nå erstattet av de nye 

AD 8065, som har 10x lavere forvrengning, 

3x hurtigere og dobbelt så gode støydata 

som AD 825.Kort sag er dette som å sette 

CD- eller DVD-spilleren din på en solid steroidekur... 

uten bivirkninger! 

www.lcaudio.dk 

Cayin/Spark – Fra nå vil alle rør- og transistor produkter fra 

Cayin/ Spark gå under navnet Cayin. Dette gjør det enklere 

for alle, produktene kommer jo tross alt fra samme fabrikk! 

Cayin er fremdeles overlegene hva pris og kvalitet angår... 

Du må rett og slett høre det for å tro det… 

www.interceptor.dk 

Vi er stolte og kunne presentere High- End fra Tyskland: 

Trigon.: Det tyske High-end-magasinet ”Hørerlebnis” 

har gitt disse produktene utmerkelsen ”Highlight”, 

finish og byggkvalitet er fantastisk, selv etter tysk målestokk, 

og det sier ikke lite. Og lyden? Kom og hør! 

www.interceptor.dk 

Dette er smakebiter av hva du finner hos oss i 

syvende etasje, hvor musikkopplevelser ikke er 

forbundet med kjøpepress. 

Velkommen - en kopp kaffe til 

mens du lytter? 

Norsk Audio Teknikk A/S 

Storgaten 51, 0182 OSLO 

Tlf: 22 20 00 95 

Web: www.norskaudioteknik.no

10 tommers sub med slave, gir rådyp bass og 

utrolig nok bedre mellomtone. 

som det ikke finnes noen skikkelig markeringer 

for hvordan den plugges inn. 

Måten dette gjøres på, er også uten 

noen som helst standard. Mine Y/C 

kabler er derfor stadig til reperasjon, da 

jeg ikke er stø nok på handa for å 

lodde de selv hver gang det oppstår et 

brudd. Når jeg bare får et s/h signal i 

projektoren, vet jeg at et av 4 pinner 

har røket ved siste tilkobling! 

Svart og hvitt? 

Begge mine Y/C kabler var nyss 

ankommet fra service, da jeg koblet 

opp Infocus spilleren til Linn-boksen. 

F...! Jeg prøvde derfor den andre. Nei, 

bare sort/hvitt! Før jeg ringte og skjelte 

ut importøren, tenkte jeg det kunne 

være lurt å sjekke eventuelle andre feilkilder. 

Utgangsvelgeren på Linn-spilleren 

stod markert med at den var "live" 

på både standard coax video og Y/C. 

For sikkerhets skyld skiftet jeg innstilling 

til kun Y/C- og gloriøse farger dukket 

opp da løven brølte. Puh! 

Jeg hadde ikke før pustet lettet ut, 

før bildet igjen ble i svart/hvitt. Jeg 

hadde tårer i øynene av frustrasjon, da 

den innsatte filmen "Space Cowboys" 

igjen oppstod i gloriøse farger etter at 

jeg hadde fått opptattsignal hos importøren. 

Regissøren hadde valgt å starte 

filmen med historiske tilbakeblikk. I 

sort/hvitt, selvfølgelig... 

Film er best på hjemmekinoen! 

Jeg har allerede brukt mange anslag 

for å berette om det glimrende bildet 

fra InFocus 4800. Her mangler bare et 

lerret, og jeg velger et enkelt rullgardin 

lerret på 180 cm bredde. Dette er optimal 

størrelse i de fleste mellomstore 

rom hvor projektoren da er plassert ca. 

3 meter fra dette. 

94 

5/2003 

De 5 satelitten plasseres så i en imaginær 

bue fra lytteposisjon med centerkanalen rett 

under lerretet når dette er nedrullet. Høyre og 

venstre kanal plasseres i ørehøyde på hver sin 

side av dette, men gjerne litt foran dette slik at 

avstanden blir mest mulig lik fra sitteposisjon. 

Den beste plasseringen for bak eller sidehøyttalerne, 

er noe høyere enn ørehøyde i sitteposisjon, 

og med mest mulig samme avstand som 

de andre høyttalerne. Ulik avstand kan kompenseres 

elektronisk i programvaren på Linn, men 

min erfaring er at det låter best når du kompenserer 

minst mulig. 

Lyden av et mikrosystem 

Nå er det bare å la seg forføre av noen av verdens 

beste artister tatt opp i 5 kanals lyd og 

med meterstort bilde på din egen stuevegg! Du 

har også et stereoanlegg som er meget 

kapabelt og konkurransedyktig med et stereo 

anlegg til kr. 25-30.000 kroner, halvparten av 

det hele den 5 kanals lydpakken koster. La meg 

konkludere denne smaksprøven av et moderne 

minianlegg med å beskrive lyden i konklusjonen 

av det hele. 

Min største forundring med den totale lydbilde 

fra dette satelitt/subwoofer systemet, er hvor 

homogent og imponerende stort det hele låter 

på all slags musikk og effektlyder, både i 2 

kanaler og i full surround. Selv om vi også i 

dette mini anlegget opplever det typiske paradokset 

at disse relativt tungdrevne småhøyttalerne 

blir matet med en heller mindre enn ideelt 

stor forsterker , så låter det likevel ganske tørt, 

detaljert og med en fenomenalt nøytral og 

naturlig mellomtone med usedvanlige transientegenskaper 

og detaljering. Selv om ikke bassen 

er det tørreste jeg har hørt, gikk den betydelig 

dypere og kunne tåle mer trøkk enn bassen fra 

et fullvoksent sett høyttalere til omtrent samme 

pris fra samme leverandør. (Lyric 402 uten sub.) 

Disse og andre små høyttalerne trenger ideelt 

sett. MER effekt enn større høyttalere. Dette er 

et fysisk faktum forutsatt at man ikke jukser

med frekvensgangen ved grunntone området. Det er nettopp juks med 

den lineære frekvensgangen under et par/tre hundre Hz, som gjør at de 

fleste småanlegg låter så underlig tynt og pistrete. Klangbalansen med 

kombinasjonen Linn/Patos er fullblods hi-fi, med tett fin og fyldig lyd, 

meget brukbare transientgjengivelse og total mangel på juks. I en 

mellomstor stue er her heller ikke problemer med effekt og nivå. Jeg 

opplevde pussig nok ikke antydninger til stress i systemet. Dette dukker 

opp i mange anlegg lenge før man kan snakke om noen klipping. 

Konklusjon 

Dette mikro designanlegget med DLP projektoren Infocus Screen Play 

4800 gir generelt noe av det beste bildet jeg vet om for pengene i forhold 

til pris, helt uten alvorlige kompromisser i forhold til prisen. Også 

når det gjelder lydkvaliteten i både 2 og 5 kanaler er dette et overraskende 

bra system i en ikke altfor stor stue. Her finnes riktignok alternativer 

som gjør at man kan spare noen tusen kroner uten lydmessge kompromisser, 

men både høyttalere og forsterkere er faktisk av langt bedre 

kvalitet enn hva størrelse og vekt indikerer. Jeg tenker da på vekten av 

Linn-boksen. Patos høyttalerne veier like mye som mye større stativhøyttalere 

og med et betydelig stivere kabinett! Knakktesten er mest typisk 

for high-end klassen. 

Mange hi-fi fundamentalister vil muligens synes det er både meningsløst 

og illojalt mot hobbyen å betale ekstra for å unngå store bokser og 

kabler. Dere får heller spare til et trippel sett Nagra rørforsterkere, 5 

Montana takskrapere og en 3 rørs kanon på 150 kilo. Om man ønsker 

seg noe mellom disse ytterpunktene, kan man bare se fram til neste 

Fidelity som lanserer "Den musikalske hjemmekino" basert på 50 års 

hi-fi kunnskap- ikke på hjernevask av Dolby og den kommersielle filmindustrien... 

Mini hjemmekinoanlegg (ca. priser): 

Infocus Screen Play 

4800 DLP projektor: kr. 15.000,- 

Skjerm 100” widescreen kr. 2.500,- 

Importør: Presentations Data A/S 

Linn Classik 5 kanal DVD-receiver: kr. 28.000,- 

Div. kabler (Linn) og kontakter kr. 1.500,- 

Forhandler: Kontrapunkt,Oslo 

Patos Sub10+ 5x satelitt høyttalere, 

pakkepris på bestilling: kr. 22.000,- 

Produsent: Patos Audio, Kr.sand 

Y/C kabel (Monster) kr. 2.000,- 

Importør: Interconnect 

________________________________________ 

Samlet anlegg ca. kr.70.000,- 

...så god lyd... 

...så flott utseende... 

...for så lite penger... 

Mercury 

mX3-M 

Velg selv: 

Hi-Fi eller 

Hjemmekino 

mX1-M mX2-M 

IMPORTØR: 

Nord Teledistribusjon AS 

Tlf. 74 83 40 30 • E-mail: ntdas@online.no • www.nordtele.no 

Mercury 

mX-M serien 

mX4-M 

mX3-M 

mXR-M mXC-M mX-SUB10-M

Neste nummer! 

Høyttalere 

Vi har 3 spennede høyttalere på plass til neste nummer. Den 

rimeligste er en flunk ny modell fra Frode Steen hos Eltek. 

Han har med et ekte high-end konsept i tyve tusen kroners 

klassen, laget en ny dynaBel som både spiller høyt, og er helt 

usedvanlig dynamisk og detaljert. Perfekt til glitrende bra 2kanals 

holografisk gengivelse med stort lydpanorama, men 

også utmerket til " Det musikalske hjemmekino" med egen 

senterkanal og bakhøyttaler med identiske lydegenskaper. Så 

spennede er denne høyttaleren, 

at Fidelity besluttet å la 

to erfarne skribenter teste 

disse uavhengig av hverandre! 

Vi skriver også om den nye 

høystatus modellen til Dali, 

Euphonia MS-5 til kr. 75.800. 

Testpanelet i Fidelity har 

allerede hørt den i forbindelse 

med breddetesen av 

digitalavtastere i dette bladet, 

og mener at den er noe 

av det beste som har vært i 

redaktørens stue. Utrolig oppløst 

er den med fenomenalt 

rom, men samtidig behagelig 

å lytte til uten den litt analytiske spilletilen som mange ellers 

glimrende high-end høyttalere leverer. 

Den tredje høyttaleren (om vi får plass!) er en gammel kjenning 

fra kanadiske Mirage som utnytter stua for best mulig 

lyd, istedenfor å prøve å minimalisere effekten av rommet. 

Kontroversielt, men fungerer etter testerens mening ganske 

så overbevisende. Les rapporten om Mirage OM-7 i Fidelity 

nummer 1 årgang 2! 

Vinyl 

Gunnar tester ut en eller flere nye MC-pickuper (bl.a. fra 

Benz), mens Håkon allerede jubler av begeistring over en ny 

rør RIAA fra Project. Han har enda ikke fått prøvd den på MC, 

så derfor må vi vente til neste nummer for å få den endelig 

dommen. Den svenske Krell-importøren ,Leif Häggmark, har 

laget en ny "verdensreferanse"platespiller 

basert på 

sin allerede sagnombruste 

Air 

Tangent arm. Vi står 

høyt på lista for å få 

låne herligheten til 

rundt to hundre 

tusen kroner.... 

96 5/2003 

Forsterkere 

kommer i 

begynnelsen av januar 

CD/ Multispillere 

Bladets blindtester indikerte at standard 16 bits CD spillere 

fremdeles gir deg mest for pengene. Dette om formålet bare 

er å gjengi din eksisterende CD-samling. Men de nye multispillere 

er uansett utrolig spennende med mange ekstra muligheter 

for relativt lite ekstra penger. Vi sjekker ut "kongen på 

haugen", Linn Unidisc som var overlegent best i vår gruppetest. 

Denne vurderer vi opp mot Eisa-vinneren Denon 2900 og 

eventuelt et par andre multispillere i mellomprisklassen. 

Samtidig ser vi om vi ikke kan finne en dedikert CD-spillermed 

rør eller transistor- med eller uten oppsampling - som 

kan gi alt-i-ett spillerne skikkelig kamp om pengene dine. Vi 

får også full evaluering av både Cambridge og NAD CD-spillere 

til et par tusen kroner. 

Vi har flere forsterkere i kikkerten, inkludert et par av de 

beste 5-kanals surroundforsterkerne som koster forbausende 

lite ekstra i forhold til likeverdige 2 kanalere. For godt til å 

være sant? Vi får se! Uansett er vi i dialog med vår lokale 

budsjett guru Tom Helgesen, som kommer med både kontrollforsterker 

og kraftige stereoforsterkere til nesten ingen penger. 

På grunn av 

helt nytt design, 

har vi ikke bilder 

av de nye 

produktene, 

men lar Tom få 

litt PR i denne 

spalte med sitt 

opprinnelige 

Embla luksus 

design. 

Det er også stor akivitet ute på grasrota for å få tak i en veldig 

rosende omtalt rørforsterker. Uansett kommer vi med test 

av minst 2 forforsterkere, det kanskje mest oversette produktet 

i hi-fi kjeden. Testen om Musical Fidelity er allerede skrevet, 

men vi håpet også å få sjekket ut det innebygde RIAA 

trinnet. Vi tar også en ny titt på Nelson Pass sin berømte aktive/passive 

balanserte Adcom kontroll til ca. 15 tusen kroner. I 

årevis har denne boksen vært i klasse A hos Stereophile tross 

lav pris.

Selvbygg 

De nye klasse D-forsterkerne 

med innebygd 

elektronisk delefilter, 

kan gjøre vei i vellinga 

med egne konstruksjoner 

og oppgradering av 

eldre høyttalere. Vi 

bygde om et par defekte 

JBL Century 100-og 

fikk en glimrende ny 

høyttaler for veldig 

beskjedne utgifter. 

Musikk 

Selvfølgelig får vi både 

"Godt norsk", "Blått 

og rått" og de andre 

faste spaltene, inkludert 

jazz og barokk fra 

Tore Dag Nilsen. I tillegg 

bringer vi en årskavalkade 

over de 

beste platene, ifølge 

samtlige skribenter i 

Fidelity. Her legger vi 

selvsagt stor vekt på god teknisk kvalitet, men hjerte og 

smerte må også være med! De nye DVD skivene med BÅDE 

lyd og bilde, ser vi ingen grunn til å holde utenfor en liste 

over de største musikalske opplevelsene fra året som har 

gått. 

Rør og film 

Vi jobber hardt for å bli et blad som går litt lenger enn bare å 

beskrive lyden fra svarte bokser. Blant annet har Gunnar 

Brekke skrevet litt om rørlyden og fordommer rundt dette. 

Knut har også en kronikk om hvordan filmgutta kuppet det 

nye hjemmekinomarkedet og hev 50 års hi-fi erfaring på 

sjøen! Vi viser også frem Skandinavias fineste "hjemme" kino 

og presenterer "Den musikalske hjemmekino", et fremragende 

komplett surroundanlegg hvor musikken står i sentrum! 

Vi inkluderer også test av de beste projektorer vi vet 

om på markedet. 

Vi PRØVER å få ut neste blad til jul, men offisielt er 

neste nummer 1 - 2004. I tilfelle vi blir forsinket, takker 

vi uansett alle lesere for et spennende og utfordrende 

år 2003. Vi i redaksjonen er stolte av bladet vårt, og 

håper også dere er fornøyd med de 5 første numre av 

Fidelity!

Hele bladet - Fidelity

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Hele bladet - Fidelity

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?