Hele bladet - Fidelity

audiofidelity.no

Hele bladet - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin

1/2009 7. årgang

36

6 år med Fidelity:

Index over alle

testede hi-fi produkter

Eksklusivt intervju med

Hans Thessink og Terry Evans

Hi-fi

messer

Stativ eller

i Horten og Trondheim

gulvstående:

Avalon Indra

10

og Dynaudio C1

Forsterkere: Fra kr 5000

til kr 250 000

Transistor • Rør • D-klasse • Forforsterkere

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,-

Musikkomtaler: Fiin gammel jazz • Glitter og granbar

Musikkportrett: På konsert med Kari Bremnes


Godt Nytt År!

En lenge varslet nedgangstid har også

nådd Norge. Enkelte snakker om

denne sykliske nedgangen i supervelstand

nærmest som om det var en ny

Svartadaudir. For de fleste av oss blir det

sannsynligvis en moderat begrensning av

økonomisk frihet. Og selv om det er som

å pisse i buksa, kan vi i det minste glise i

sjegget nå når bensinprisene krabber under 10’eren.

Det eneste som er farlig, er frykten for det farlige ved å putte all tilgjengelig

kapital i madrassen; snarveien til større problemer. Det er

et paradoks at nettopp den tredje statsmakt, den frie presse og kringkaster,

gjør mer for å skape panikk enn å dempe den. Det selger flere

aviser, men skremmer annonsørene som i neste omgang mister salg!

Også vi har litt mindre annonser enn vanlig til jul. Dette samtidig som

erfarne folk, de som har vært ute en vinterdag før, mener at underholdningsindustrien

gjerne øker omsetningen i dårlige tider. Og at kulturlivet

blir viktigere enn noengang. Spørsmålet er om vår hi-fi nisje er en del av

elektronikkindustrien som forventer nedgang, eller en del underholdningsindustrien

som kan forvente økt omsetning?

Og dette spørsmålet er helt sentralt uansett hvordan det går med levestandarden

i dette fremdeles særdeles rike landet vårt. For egentlig er det

vel livstandarden de fleste av oss er opptatt av? Vi vil simpelthen ha et

godt liv hvor musikk og annen kultur er en viktig ingrediens.

Derfor må hi-fi bransjen snarest slutte å definere seg som selgere av store,

svarte bokser, lange og mange kabler og store høyttalere. Kanskje litt lurt

å tenke litt på damene som også er opptatt av et stuevennlig utseende!

Bransjen må samarbeide om å selge den store OPPLEVELSEN hjemme hos

vanlige folk; et kulturtilbud uavhengig av årstider og uavhengig av kulde,

regn, sludd og sne. Men helt avhengig av en forståelse for at god lyd ikke

bare er en guttegreie som fete biler, men selve kjernen i den store musikkopplevelsen.

Dette gjelder ikke minst såkalt klassisk musikk som ungdom knapt vet hva

er; bortsett fra det de kjenner- og faktisk liker- av det de har hørt i ulike

filmer. For klassisk musikk- det kanskje viktigste kulturuttrykket utenom

boken i de siste 400 år av vår sivilisasjon- er helt avhengig av god lyd for

å gi den helt gode opplevelse- også utenom konsertsalen. Og de som tror

at god lyd egentlig er litt Harry, kan jo smake på andre fine navn som

Guarneri, Stradivari, Gibson og andre.

Den vestlige kultur har et kolossalt bibliotek av flott musikk som blir stadig

lettere tilgjengelig for det fleste av oss. Nesten uansett hva som vil skje

med vår økonomi, så vil behovet for musikk og annen kultur være avgjørende

viktig så lenge vi forøvrig er mette og har det tørt og varmt.

Det er i dårlige tider vi vet å sette pris på de virkelige gode opplevelsene i

livet. Musikk er et av de viktigste kulturuttrykk for en betydelig del av vår

kulturkrets.

Hi-Fi er ikke elektroniske duppedingser, men en vesentlig del av

det gode liv!

Et riktig Godt og flott musikalsk Nytt År!

Hilsen Knut V og staben i Fidelity

Ansvarlig redaktør

Knut Vadseth

knuvadse@online.no

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24

Skribenter i dette nummer

Jan Myrvold

Vidar Mørch

Tore Dag Nilsen

Stein Arne Nistad

Håkon Rognlien

Trond Torgnesskar

Knut Vadseth

Foto

Knut Vadseth

Grafisk design

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80

www.ideverkstedet.no

Trykk

07 Gruppen AS

Annonseavdeling

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)

Annonsemateriell

annonse@ideverkstedet.no

Kontakt redaksjon

post@audiofidelity.no

Diskusjonsforum

www.audiofidelity.no

Abonnement service:

MediaConnect AS

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01

fidelity@kundetjeneste.no

Etterbestilling av tidligere utgivelser:

www.audiofidelity.no

post@audiofidelity.no

Tlf: 22 44 38 12

Etterbestilling av artikler som PDF:

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post

Oppstart kr. 100 pr. blad.

kristin@ideverkstedet.no

Utgiver

Forlaget Fidelity AS

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo

ISSN 1503 4291

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

www.audiofidelity.no

3


4

Innhold

36

nr 1/2009

6

Brev

10

Forsterkeren

14

Bryston BCD-1 CD-spiller

Intervju med Terry Evans og Hans Theessink

T+A komplett anlegg

Electrocompaniet AW 400 Rowland 301 monoblokker Dynaudio Confidence C1

18

24

26

30

34

40

44

48

Lars rørforsterker Avalon Indra

Hovland HP 100


54

Hegel 10 år på eksportmarkedet Hi-fi messer i Norge

58 73

Hegel Pro:

Superoppløst forsterker

Musikkomtaler: Fiin gammel jazz

Michael Fremer:

Dr. Platespiller

Musikk: Kari Bremnes Budsjettreferansen:

Battle of integrated Amps

64

Godt norsk

66

68

60 74 88

78

Neat Momentum 3i

82

Primare DVDI 10 stereo musikk/

filmsystem:

84

Parasound Halo P7 7.1-kanals pre

Privatkino med BluRay

90

Index: 6 år med Fidelity

96

Neste nummer

5


6

Brev til

Hej!

Som ny svensk prenumerant efter Arken mässan i Göteborg,

ser jag i ett inlägg av Karl Sönvisen Brev till Fidelity, 5/2008

sidan 6. Att man kan driva NLE 17 RIAA med batteridrift.

Finns det en artikel skriven i ämnet? Äger också ett exemplar

av NLE 17, blev mycket intresserad av batteridrift.

Hilsen från Göteborg

Jan Karlsson

Jeg har satt Gunnar Brekke på saken. Han vil kontakte

deg direkte, og vi vil trykke hans innlgg når vi får det.

KV

Nye høyttalere!

Heter Kjell Skare og var i kontakt tidligere.

Kan du hjelpe meg med høyttalere og eventuelt nye kabler?

Har Parasound 2100 Pre+ 2125+

Kimber Hero signal kabler (3par)+4TC.

Har nettopp kjøpt Music Hall, den til 6000 kr.

Spiller en del Rock-Blues, Country etc.Høyttalerne må ha

god dynamikk. God mid Bass og gjerne litt trøkk.

MVH Kjell Skare , 8514 Narvik

Som du vet så liker jeg personlig godt lyden på Patoshøyttalere

som gir akkurat den kroppen og mellombassen

du etterlyser. Roar Moen har hatt noen problemer i det siste,

så jeg håper bare at høyttalerne hans er tilghengelig når

bladet leses. Jeg hadde ikke gitt opp Kimber så altfor lett, så

hvorfor ikke prøve en dyrere høyttalerkabel derfra. Kanskje

du kan få til en inbytteavtale også? I det minste bør det være

mulig å få låne et sett aktuelle kabler med full returrett.

Mvh Knut V

Forsvar?

Er en ivrig leser av bladet deres. Dere har opp gjennom

årene vært sterkt delaktig i min stadig større interesse for lyd

og musikk. Leser stort sett alt som står i bladet hver gang,og

testene deres har flere enn en gang vært avgjørende for

innkjøp og oppgraderinger jeg har gjort. Bladet er helt i

øverste sjikt innenfor seriøsitet og etterrettelighet.Men,og nå

kommer det:Jeg har med stadig mer undring og overraskelse

vært vitne til et tiltagende engasjement og nærmest,virker

det som, behov for å forsvare seg overfor hva som debatteres

på Hifi-sentralen.

Dette begynte for noen nummer siden med kommentarer i

artikler og sågar i ledere.

I siste nummer har dere til alt overmål fire sider sakset fra

sentralen.Undres sterkt på hvorfor dette behovet for å forsvare

seg blir større og større.Bladet deres er som sagt helt i

øverste sjikt,og det er helt unødvendig å bruke så mye tid og

krefter på hva som debatteres på Hifi-sentralen.

Jeg har ingen som helst behov for å lese om det i bladet.Vil

jeg delta i debattene,kan jeg logge meg på sentralen.Kvaliteten

på arbeidet deres er så høyt at det burde ikke være

noe som helst grunn til å fortsette å bruke tid,krefter og ikke

minst verdifull spalteplass på dette.

Med vennlig hilsen Lars Erik

Jeg opplever ikke at utdraget fra kabelsebatten i forrige blad

var noe “forsvar” da jeg brukte mye tid på å gi et realistisk

bilde av diskusjonen. Delvis som skrekk og advarsel, men absolutt

også som en honnør til saklige innlegg som kan lære

oss noe, uansett om man er enige med Fidelity eller ikke.

Derimot kunne jeg godt tenke meg et forsvar mot aggressive

fjortiser som bevisst siterer i beste fall tendensiøst for å

skape mest mulig bråk!

Fra første stund har jeg prøvet å holde en god tone med

sentralen, men nå har jeg gitt opp. Her er det blitt altfor mye

berme, og liten interesse for å opplyse en sak. Det dreier seg

om å ta rotta på meddebattantene. Det som virkelig plager

meg, er den ekstreme uhøflighet og mangel på respekt for

andre. Pussig da at det er akkurat disse som skriker høyest

om noen tar igjen med samme mynt.

Mvh Knut V. red. av Fidelity


Tynn lyd

Føler bare et behov for å korrigere din/deres karakteristikk

av Hegels klangbalanse. Hegel er kjent for kraft og god evne

til å tegne “lydbilde” distinkt og skarpt. Varme, ofte brukt

om komponentets evne til å spille musikk på en tiltalende

eller troverdig måte, er Hegel slett ikke kjent for. Produktene

har så langt vært preget av godt ingeniørarbeid med gode

målinger og fin industridesign. Men uten evne til å engasjere

lyttere som vet hvordan instrumenter og stemmer låter live,

og som har hørt andre og mer vellykkede konstruksjoner.

Mange mener at rørkonstruksjoner spiller mer troverdig og

musikalsk enn sine langt yngre transistorslektninger. Dette

kan selvfølgelig også diskuteres, men et poeng er at Hegels

produkter så langt har gjengitt musikk helt i andre enden av

skalaen enn den rørkonstruksjoner er kjent for – mao i andre

enden av det musikalske. Hvordan den nye H100 spiller

gjenstår selvfølgelig å finne ut av og det hadde vært veldig

gøy om det spilte bra. Jeg håper virkelig at ingeniørene hos

Hegel har stukket fingeren i suppa denne gangen og kjent

etter hvordan den egentlig smaker, og ikke bare serverer

oss noe som etter ingeniørmessige beregninger må smake

fullkomment.

Mvh, John Willy Schultheiss

I utgangspunktet mener jeg at din beskrivelse er rimelig på

kornet, slik de første modellene låt. Men dette har etter min

mening forandret seg til det veldig mye bedre. Dette vil du

kunne lese om lenger bak i bladet. Fremdeles snakker vi om

en karakteristisk tendens som er mer nøytral og med litt

andre lydparametre enn hva du finner hos f.eks. Electrocompaniet.

Men det er mange veier til Rom, og veien til Hegel er

en autostrada laget for imponerende fart og solid veigrep!

Mvh

Knut

Hej Fidelity!

Jag hade MBL, mina egna högtalare Floro och ett rum

som var akustikbehandlat med 700 kg Svanå Miljö-Teknikprodukter

på Arken. Detta rum är ett unikum i branchen och

för första gången i världshistorian kunde en mässutställare

inte skylla på rummet längre. Besökarnas feedback finner du

här: http://www.engelholmaudio.com/arkenfeedback.htm

Trots denna feedback och denna unika utställning på Arken

så upplever jag att alla hifitidningar totalt missat detta rum

och därför hör jag med dig hur Fidelity hanterat detta. Det

är ju intressant för mig att veta vad jag skall göra för att få

synas även i tidningarna.

Mvh Engelholm Audio: // Pär

Hej Knut!

FANTASTISK bra tidning!

Och då menar jag inte bara de faktum att jag är på bild i nr.

35. Hela tidningen är full av intressanta reportage.

Med bästa hälsningar,

Leif Häggmark, Audionord AB

SPAR TITUSNER AV KRONER!

Du kan få bedre lyd for pengene ved å kjøpe nytt hos oss enn å handle brukt på egen hånd.

Dessuten slipper du alle ergrelsene når den brukte forsterkeren UTEN GARANTI bryter sammen. Jeg vil hjelpe deg til å få den

lyden du drømmer om til lavest mulig pris. Du kan bygge opp et anlegg til kr 60.000,- som mest sansynlig vil låte bedre enn

“naboens anlegg” til dobbel pris eller mer. I 12 år har jeg testet en mengde Hi-Fi produkter og har oppdaget en del ting som

er lite kjent, men helt avgjørende for å få best mulig lydkvalitet i forhold til pris. Bare en Sugden A21 Series 2 forsterker til kr

19.900,- eller en Secondo til kr 19.900,- låter jo bedre enn de fleste forsterkere under kr 50.000,- For ikke å snakke om de

musikalske høyttalerne fra Harbeth og Spendor. Deres toppmodeller slår ut nærmest alt! Se Stereophile, Nov 2008! Ring meg,

eller send en mail, så avtaler vi en dag, kveld, eller lørdag hvor du kan komme hit og høre med egne ører hva som er mulig.

Det er travelt på dagtid, men mellom kl 18,00 og 20,00 har jeg god tid til å snakke med deg.

Hallvar M. Rostad, Salgssjef Maxwell HI-FI Import

Music Hall cd25.2, kr 5.995

SUPERTEST i Fidelity 30!

Toppkarakteren 6 i Hjemmekino!

NYHET!

Sugden A21a Series 2, kr 19.990

2x20w REN KLASSE A! Vi elsker GODE

rørforsterkere, men denne låter kanskje bedre

enn alle rørforsterkere under kr 20.000

Reis til Drammen og hør best lyd til prisen!

Unison Research Secondo, kr 19.990

Hybridforsterker på 2x100w. SILVER el. SORT.

Kåret til Årets Beste Forsterker i Fidelity! Fikk høyeste

karakter - 6 - i Hjemmekino!

Chord Cables - Vinner nå alt av tester! Billige i forhold

til ytelse.Chord Signature slo ut alle kjente kabelmerker i

HIFI News, inklusive Nordost Valhalla til 4 ganger prisen.

For deg som vil ha super musikalitet!

Jeg føler meg medskyldig, men jeg oppfattet ikke viktighetene

av disse tingene i tilstrekkelig grad til å sitte ned.

Jeg har forlengst gitt opp å danne meg et bilde av lyden på

en slik messe, med enkelte unntak, og jeg har flere ganger

beklaget at det desverre blir slik at de som skriker høyest, er

de som blir hørt! Så skrik ut slik som nå!

Mvh Knut

Triangle Antal Ex, kr 17.900,-

Verdens beste høyttalere u. kr 20.000,-? “The

Triangle Antal Ex is ..the best affordable

floorstanders yet.. It´s also one of the most tube -

and SET-friendly speakers on the planet.” Sam Tellig,

Stereophile, USA - April 2008

Nå også i SORT!

Triangle - Det nye supermerket!

Nye Altea Ex, kr 13.900,- er enda bedre enn

Altea Esw som fikk toppkarakteren 6/6 i

Hjemmekini i 2007.

Vi har de MEST MUSIKALSKE høyttalerne fra

legendariske Harbeth og Spendor. For deg

som er lei klinisk, analytisk lyd.

Vi sender deg ferske topptester fra Stereophile,

HIFI CHOICE, HI-FI+ og og WHAT HI-FI? m.fl

Nye Spendor A5 til kr 23.900,-

har ankommet!!!

Gå selv inn på internett og les mer om produktene. Skriv www. foran: acoustic-solid.de • audiovalve.de • chario.it •

chord.co.uk • customdesign.co.uk • harbeth.co.uk • leema-acoustics.com • mjacoustics.co.com • phonar.de (Musik Hall)

spendoraudio.com • sugden.com • triangle-fr.com • unisonresearch.com

Maxwell HI-FI Import, Drammen - Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73 kl 12,00 - 20,00 alle hverdager.

E-mail: hallvar@maxwell.no eller hallvar@tele2.no www.maxwellimport.com

maxwell_f36.indd 1 18.11.2008 10:58:29

7


8

Bare rør!

Jeg er en trofast leser av Fidelity og er stygt angrepet av

rørbasillen. Jeg har gjerne sett at anmeldere av rørutstyr er

mer konsekvent på å teste utstyret med annen rørbestykning

enn den som følger standard med produktene.

Ofte er det skjulte kvaliteter som forblir skjult som følge

av at de medfølgende rørene er for dårlige/billige/upassende.

Takk for et strålende blad!

Mvh Børre Andre Lysvoll

Det er vanskelig for selv de største blader i verden å teste

særlig mange rørkombinasjoner. Og da tror jeg det fort blir

like mye en rørtest, helt avhengig hva den enkelte journalist

finner av slike. Knut

Hei!

Har i den siste tiden vurdert å oppgradere forsterkeren i

anlegget mitt. En av de mest interessante har lenge vært

Bladelius Thor II som har fått kjempekritikker i de hifimagasin

jeg har kommet over. Stor var derfor interessen da jeg

i forrige utgave av Fidelity (nr 34) leste at dere skulle teste

nettopp Thor II, og særlig fordi dere normalt går grundig til

verks. Reklamen i nr 34 tydet tydet da også på dette. Her

kunne en forvente at opptil flere av medarbeiderne i bladet

hadde gjort sine vurderinger, og i tillegg vurdert Thor II opp

mot andre referanseforsterkere på markedet. Alt lå tilsynelatende

til rette for en meget hyggelig lesestund når nr 35

kom i butikken.

Stor var derfor skuffelsen da jeg da åpnet bladet for å lese

testen. Testen var så syltynn at jeg måtte sjekke om jeg

hadde fått med meg rett blad fra Narvesen. Slik jeg ser det

er tross alt Bladelius Thor II en av de mest ambisiøse hifi

satsingene i Norden på svært mange år. Det skulle fortjene

en langt mer dyptpløyende journalistikk enn det som ble

presentert i siste nr.

Både mht Mike Bladelius selv og hans tidligere konstruksjoner

som SAT og Advantage, men spesielt burde selve

produkttesten vært mer omfattende både i bredde og

dybde. Ikke var det noen info hvordan denne skulle stå seg

ift konkurrentene som ble antydet i forrige nr heller. Velvel,

nok surmuling. Jeg har tydeligvis hatt for høye forventninger

til Fidelity. Tror jeg like godt går ut og kjøper Thor, dog uten

Fidelity´s hjelp i dette tilfellet.

Med hilsen, Potensielt svært fornøyd person.

På grunn av sykdom ble vi litt forsinket med dette produktet,

og da vi skulle skrive en “second opinion” hadde importøren

disponert den på annen måte. Men vi er klar over at dette er

et usedvanlig bra produkt som vi utvilsomt vil prøve å sanke

inn i andre sammenheng. Og det kom da også godt frem i

artikkelen?

Red.

Stativer

Fikk endelig kjøpt nr 35 i går og leste testen av S1 Avantgard

med stor interesse. (Har S3 standard selv, skal oppgradere

til signatur neste år.) Ser også at dere til neste nummer skal

teste S1 + sub mot S3. I den forbindelse har jeg et stort ønske:

Vær så snill å ta med prisen på stativene når dere skal

vurdere hva som til slutt gir mest for pengene!

Dette er noe dere dessverre glemmer alt for ofte når dere

skriver om stativhøyttalere. Gode statvihøyttalere trenger

gode stativer som igjen utgjør en ikke ubetydelig del av

budsjettet!

Mvh Jan Andre

Du har selvsgt helt rett, men du kan få glimrende resultat

med et par Lecablokker. Og det finnes gode stativer som

ikke koster så veldig mye. Men selvfølgelig må dette stå

i forhold til kvaliteten på høyttalerne. Beklager at testen

S1+sub ikke kommer i dette bladet, da vi ikke fikk tilbake

høyttalerne tidsnok etter Trondheimsmessen.

Knut V

HIDE

YOUR

SMALL

ANIMALS

IF

YOU

LOVE

THEM

Introducing

THE

CYLINDER

FAMILY

3 ÅRS

GARANTI!

“Fast plass i mitt referanseoppsett”

Gunnar Brekke, Fidelity

www.lsound.no | sales@lsound.no | tlf: 377 11 333

fra 5500,-

45 DAGERS

RETURRETT!


Til Trond og Knut

Jeg ”må bare!” gi deg Trond en liten, men desto større positiv

kommentar, for en setning fra deg bestående av fire ord

som er så vanvittig bra – og riktig – at jeg håper du og dine

Fidelity kolleger kan tenke litt over det jeg her sier:

Sitat fra deg selv; EMMlabs for de mange?

Din egen kommentar, som siste setning i din egen vurdering

av Hegel på side 51 i siste utgave. På samme måte som Knut

etter mitt syn burde/kunne hatt en tilsvarende kommentar,

i sin vurdering av Wadia. Riktig nok skriver han fordelaktige

ord om den innebygde pre, at man sparer 50 til 100 lapper

på forforsterker. Jeg syntes at i et slikt tilfelle burde det for

det første vært skrevet mer om teknikken – at den med

riktig justering til din egen effektforsterker gir tapsfri lyd

med volumkontrollen benyttet fra 70 % og oppover, samt

de stooore prinsippielle fordeler det er (kort signalvei/færre

komponenter) å kunne utelate en forforsterker og lydforringende

kabel – dernest avsluttet med en setning hvis mening

er i samme divisjon som den du selv benyttet for Hegel.

Jeg ville foreslått; Grisebillig Wadia hvis du bruker den slik

produsenten har tilrettelagt for!

Noen produkter gir ekstremt mye for pengene, nær opp

til det beste, som ofte kan koste det mangedobbelte. Det

er det jeg mener, at slike tilfeller burde vært markert enda

sterkere, ja som du selv sa for Hegel. Fordi man trolig må

opp i tredobbelt pris for å få noe særlig bedre. Og motsatt, i

de tilfellene hvor keiserens nye klær er til stede…

OK, litt synsing fra meg. Siste Fidelity tror jeg forresten må

tilhøre en av de beste, sammen med

Eneste negative kommentar jeg har om Fidelity er at blekka

ikke utkommer oftere ;-).

Samtidig som jeg lurer på om annonsørene – de som ikke

forstår den lesekvalitet som finnes hos dere – er klar over

hva de går glipp av. Ja, de som ikke annonserer, altså.

Nei, nå maser kona mi på at jeg skal male dragerne i taket her.

Håper dere tar for dere Hegels jubileumssett også, før det er

solgt ut til kåte russere. Mener selvfølgelig det store settet,

H10 og P10 hvis jeg husker riktig. Koster riktig nok 100 lapper,

mens ”originalen” til 60 lapper for 2x300 råsterke watt

& pre, samt tilhørende råbra CD-spiller etter mitt syn er et av

de store funnene der ute.

Hyggelig hilsen Bjørn M

Jøje meg, Bjørn, dette var litt av et brev! Ros og ris i en

praktfull mix. Takk for at du gidder!

Om jeg skulle ha gjort noe annerledes med Wadia, må det

være å gå lenger med å berømme dens glimrende byggkvalitet

som gjør EMMlabs til en Lada i forhold! Forøvrig er

jeg helt enig med meg selv med balansen i teste: den ert

glimrende først og fremst på grunn av en glimrende innebygget

volumkontroll. Hvordan dette er gjort, er hverken

særlig oppsiktvekkende eller spesielt; det viktigste er vel

det gode resultatet. Hadde jeg hatt noe å trekke for dette,

hadde jeg skrevet det. Hadde testpanelet, inklusive Trond

vært enda mer positive, hadde jeg også skrevet det. Det var

faktisk undertegnede som var den aller mest begestrede for

Wadia med sin helt forskjellige tonalkarakterisitikk i forhold

til EMMlabs.

Men jeg var kjemeglad for at Hegel kom såvidt positivt ut

og applauderer begeistringen til Trond. Han var jo ikke alene

om den! Så håper jeg uansett at du blir fornøyd med vår

omtale av jubileumssettet til Hegel som di kan lese om litt

lenger bak i bladet.

Mvh Knut V

PS:Forøvrig var prisen gal på Wadia da denne siste modellen

er gått noe opp slik at den nå nærmer seg et meget rundt

beløp! DS

������ ���������

��������� ��������

������� ����������������

�������� ���� �����

�� ��� �� �������

��������������

��������� ���� �� ������� �� ����������

�� ���������� �� ���� ������

�� ������� ���������� ��

� ������ ������

��� ����� ��� �� ����������

�� ���������� ������

��������� � ���� ���

��������� ������� ��� �����

��������� ���������� �����

����� �� ���� ������

�� ��������

����������������

����� ������ �� ����� �� ���

�������������� � �� �����

������� �� ���� ��� ���

������������ ������� �������

������� ������ ���������

�� ��� ����� ������ ����

����� ������ ������

���� �� ������ �� �����

��� � ����� ����� ������

��������� ��� �������������

���� ������ ����� ������ ��

����� �����

�� ������������ ��������

���������������

��� ����� �� ����

����� ����������

��� ��� �� ������ ����

���������� ����

����� ���� ��� ��

����� ������ �����

�����������

����� �� �������

���������� ��

���� ��� ������ � ��

� ������ ������

�������� ������� ���

�� ��� �� ��� ����

�������� ���� �������� �� ��� ��� ������ ���� ���������� �� �����

������ ���� ��� ������������ ���������� ��� ������ ����� ���

��� ��� ������� ��� ����������� � ����� � �������

����������� ��

���� ���� ��������� � ���� ����

���� �� �� �� �� � ���� �� �� �� ��

�������������

���������� ���

���� ��� ������

������ ����

���� ����

��� �����

������� ����

� � � � � � �

�������

9


3 3

10

Forsterkeren:


Hjertet i

musikkanlegget

I noen utgaver av Fidelity, har vi

prøvd å lage spesialnummer som

går nærmere innpå visse parametre

eller produktgrupper.

Dette hjelper både oss og forhåpentligvis

deg som leser til å

få et bedre overblikk av denne

produktgruppen enn ved den

mer liktfordelte miksen av stoff.

Vi prøvde oss på kabler i nr. 34 , noe

som fortsiktig sagt skapte betydelig

engasjement. At alle ikke er enige med

oss, burde være et lite problem. Det

viktigste er faktisk å få deg til selv å

prøve ut våre påstander. Blir ikke lyden

entydig bedre med dine ører og din

musikk, så har du spart de pengene!

I forrige blad var så signalkilden

tema for litt ekstra oppmerksomhet,

mens vi denne gangen tar for oss selve

hjertet i anlegget; forsterkeren. Og igjen

blir det vel debatt; en moderne transistorforsterker

måler tross alt nærmest

”perfekt” uten hørbare avvik, slik at det

stort sett dreier seg om å få nok krefter

til å skape tilstrekkelig lydvolum i høyttalerne.

Vel?

Hadde det bare vært så enkelt...

11


3 3

12

Forsterkeren:

SToRE LyDFoRSKjELLER

Vi i Fidelity blir av enkelte kritisert

for å overdrive lydforskjellene mellom

ulike produkter, særlig når det gjelder

kabler og signalkilde. Men det er de

tislynelatende små forskjellene som

tilsammen avgjør om du vil oppleve

grei hi-fi eller magisk gjenskapelse av

nærmest levende musikk. Og vi tar i

kanskje litt ekstra fordi vi merker at så

mange er skeptiske til disse forskjellene.

Eller fordi mange overdriver betydningen

av enkelte komponenter på

bekostning av andre. Men ingen kjede

er sterkere enn det svakeste ledd!

Eksempelvis får etter vår mening

høyttaleren etter vår mening mer

oppmerksomhet enn den strengt tatt

fortjener. Den er helt sentral i anlegget,

også fordi den er den visuelt mest

dominerende komponenten. Men det

må være lov å påpeke at høyttaleren

ikke er istand til å si så mye som et pip

utenom det den blir kommandert til av

signalkilde, forsterkeri og kabler.

Skal vi likevel trekke frem den mest

undervurderte del av anlegget, tror vi

at forsterkeriet kommer langt opp på

listen. Dette kanskje fordi de fleste av

oss synes forsterkere simpelthen er litt

kjedelig og forutsigbare med de fantastiske

målingene som har mindre avvik

enn på noe annet i musikkanlegget. I

hvert fall når det gjelder transistorforsterkere

som er den mest aminnelige

typen…

RøRFoRSTERKER oG D-TyPE

Og vil du ha litt spesiell, ofte markant

fyldigere klang, velger du rørforsterkere

som til gjengjeld ikke har fullt så god

styring på dypbassen. Og knapt så mye

krefter for samme pris. Dette selv om vi

opplever at rørforsterkere i praksis låter

dobbelt så kraftig som antall oppgitte

watt indikerer. Samtidig merker vi oss

at mange av de nye såkalte D-forsterkere

med ulike ”smarte” strømforsyninger,

i forhold til målte watt bare låter halv-

TESTPRoSEDyRE

Klar til lytting.

Alle effektforsterkere i denne gruppetesten ble evaluert

indivudelt i ulike sammenhenger og av testpanelet gjennom

vårt vanlige referanseanlegg med EMMlabs CD/SACD

spiller, Nordost Valhalla kabler, Repons Grande Dimension

høyttalere og Audio Research Ref 3 forforsterker. Dette er er

oppsett vi alle etterhvert kjenner godt.

Men vi prøvde også ved flere anledninger Avalon Indra

høyttaler, og Hegel P-10 forforsterker da vi hadde disse

tilgjengelig. Testpanelets vurdering gjelder likevel kun effekttrinnet,

ikke den totale lyden inklusive forforsterker eller

CD-spiller i tilfelle Hegel og T+A.

Musikken vi spilte var demoplate 1+2 fra Reference Recording

som med sin storslagne lyd med stort orkester i naturlig

akustikk, kirkekor og storbandjazz er ekstremt krevende.

Spesiell gjelder dette evnen til 3dimensjonal oppløsning av

akustikken i opptakslokalet. Dessuten kravet til absolutt

«Tommelfingerregelen

for beste

forsterkerkjøp var å

velge den tyngste

man hadde råd til.»

parten så kraftig som tilsvarende transistorvariant.

Dette er generaliseringer,

selvfølgelig, men det viktigste er at alle

disse forsterkere, også innenfor samme

kategori, låter ganske så forskjellig!

Dette gjelder ikke minst klangbalansen

som målbart skal ligge innenfor

en brøkdel av 1 db fra det dypeste

dype til stjerneglansen helt der oppe.

Likevel kan man forsverge at de ulike

forsterkere klangmessig skiller seg

betydelig mer enn dette, ja gjerne med

en opplevd tilt mellom to forsterkere på

subjektivt 5-6 db!

Og det samme gjelder oppgitte watt,

selv om målemetoden er spesifisert

med impedans og andre betingelser

som kjappe pulser eller vedvarende

tone. Men målingen foregår konsekvent

med en fast motstand, ikke med en

høyttaler med sin reaktive last, altså en

impedans som varierer med frekvensen.

Uansett; de fleste erfarne hi-fi

entusiaster VET at her er store lydmessige

forskjeller både med klangbalanse,

romperspektiv og ikke minst den opplevde

storheten i lydbildet, noe som har

mindre å gjøre med maks lydstyrke og

oppgitte watt enn de fleste ville tro.

”TUNG” HI-FI

I ”gamle dager”, altså før tusenårsskiftet

og en rekke nymotens D-forsterkere

som med smarte strømforsyninger og

tilsvarende små trafoer veide nesten

ingenting, var tommelfingerregelen for

beste forsterkerkjøp å velge den tyngste

man hadde råd til. Begrepet ”tung hi-fi”,

er knapt noen tilfeldighet. Så skulle

dette med vekt vise seg også å stemme

temmelig godt med våre egne resultateter

ved inngangen til 2009. At dette

forholdet også skulle gjelde en D type

forsterker, var fullstendig uventet.

For hva er da vitsen med denne type

”smarte” forsterkere bortsett fra et

eventuelt mindre strømforbruk. Eller at

lyden tilfeldigvis blir vurdert som gruppetestens

beste…

Det aller viktigste parameteret for

god lyd får du uansett ingen særlig

begrep om med oppgitte tekniske data

i brosjyrer e.l. Og det er kanskje det

viktigste parameteret; oppløsning og

detaljering. Dette må du simpelthen

selv oppleve i et komplett referanseanlegg

som er tilstrekkelig gjennomsiktig

til at forsterkeren kan få vist frem sine

mange sider. Akkurat slik som vi gjorde

det i denne gruppetesten… 3

homogenitet og null frekvensmassig avvik av korstemmer

som samtidig må være særdeles oppløst for ikke å bli en

lydgraut.

Vi spilte også mye fra Dali demoskive (En glimrende test for

anlegget. Spør om du kan få kjøpt den hos Hi-Fi klubben) ,

som vi også kommenterer andre steder i bladet. Særlig er

”The Coal Train” en utmerket test på den rytmiske fremdriften

i anlegget. Blir denne kjedelig, får du finne en bedre

forsterker. Eller høyttaler. Eller…

Også Kirkelig Kulturverksted er rikelig til stede. Både samleplata

Fidelity i 30 år” og ”Lenger inn” har mer imponerende

dynamikk og en storslagen akustisk ramme om det

hele som ifølge opptakslegenden Peter McGrath hos Wilson

Audio er noe av det beste han noensinne har hørt!

Og selvfølgelig prøvde vi også de internasjonalt prisbelønte

opptakene av Trondheim kammerorkester på 2L!


3 3

14

Electrocompaniet AW 400:

NEMO eller NADA?

De store 600 watt monoblokkene til Electrocompaniet er etter Fidelity sin

mening et av de virkelig strålende high-end godkjøpene på hjemmemarkedet.

Men de mindre og rimeligere NADA/AW400 er en nyere konstruksjon med en

noe luftigere og lettere klang, ifølge hi-fi folkloren.

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH


Både Nemo og AW 400 (tidligere

Nada) er såkalte balanserte brokoblede

monoblokkversjoner

av Electrocompaniets basisforsterkere

AW180 og AW 120.

Dette kan også enkelt gjøres ved å koble

sammen et par nyere AW 120, men

da uten den ekstra strømforsyningen

og kjøleribbene som AW 400 har, men

ifølge Electrocompaniet lydmessig ganske

like ved kortere perioder med full

fres. AW 120 kan både leveres i 2 og

3 kanals versjon, og sammen er disse

noe av det smarteste man kan kjøpe

om man vil BÅDE ha mulighetene for

glimrende surround og høykvalitetes

stereoanlegg i samme pakke!

BRoKoBLING

Fordelene med brokobling er mange,

først og fremst tilnærmet 4 ganger mer

kraft- i hvert fall målbare watt-og hørbart

mindre forvregning i store deler

av frekvensområdet. Ulempen er at

impedansen halveres slik at vanskelige

høyttalere med paralellkoblede basser

kan skape problemer, men jeg har aldri

hørt dette selv i praksis.

Men betingelsene for at forvregningen

entydig skal synke ved brokobling,

er at de to halvdelene i det balanserte

signalet er kliss like, noe som bare er

teori da alle komponenter i signalveien

har toleranser, og dermed skaper en

liten ubalanse mellom pluss og minus.

Ekte balansert forsterkerteknologi er

for å fungere optimalt derfor avhengig

av nitid kontroll av produksjonen og

nøye sorterte komponenter. Pluss nitid

matching av de ferdige kretskortene og

annet i signalveiene.

BEDRE LyD

Selv om AW 180 ikke er beregnet på

brokobling slik som AW 120 M, så er

det enkelt å gjøre dette i praksis og jeg

forutsetter at du kan få anvisninger av

EC om du ønsker å lage din egne Nemo

av 2 stk. AW 180. Jeg prøvde dette selv

for et par år siden, og kan bekrefte at

bassen ble strammet betydelig opp

samtidig som min kjepphest med mine

krav til stramhet, dynamikk og fullt

nivå i grunntoneområdet, entydig ble

enda bedre. Og i øvre mellomtone- der

du hører best- ble det meget hørbart

klarere lyd med mindre grums og elektronisk

støy. Det siste hadde jeg faktisk

ikke bevisst hørt før jeg la merke til den

mye sortere stillheten ved brokobling.

I tillegg får man altså mer krefter

som etter min mening nesten uansett

hjelper til å glatte ut impedansproblemer

mellom høyttaler og forsterker slik

at man opplever bedre ro og kontroll

selv med moderat lydstyrke. Nemo er

da også etter min mening en betydelig

forbedring fra de klassiske AW 180,

og et utrolig bra kjøp i forhold til det

aller meste på det virkelige high-end

markedet.

Derimot var vi mer skeptiske da vi i Fidelity

nr.16 testet de første modellene av

AW 400 etter at fabrikken ble flyttet fra

Skårer til Tau. Hele lyttepanelet i Fidelity

var enige om at lydbildet var litt stressende

nervøst, det motsatte av den nærmest

litt sedata roen og lydmessige trygghetene

vi vanligvis finner i et EC-produkt.

Den høflige ”slakten” i forhold til de

skyhøye forventningene, ble lykkelig

nok tatt imot på beste måte av de nye

eierne ved Stavanger: De stoppet produksjonen

og gjennomgikk alle kretsløsninger

på nytt. Dagens testopbjekt

er altså en betydelig revidert versjon av

tidligere testede modeller.

FLoTT UTSEENDE

Selv om Nemo og AW400 likner hverandre

med sine sorte, skinnende blanke

acrylfronter med gullskrift og matt

svartlakkert kabinett i stål; akustisk iso-

«Det er likevel lett å

kjenne igjen Electrocompani-lyden

med sin

potente bass og deilige

utklinging mot en

mørkere bakgrunn i

øvre mellomtone.»

lert med de smarte og effektive Soundcare

spikes, så er AW 400 litt mindre og

smekrere. Dessuten er av/på knappen

montert som en både betjeningsvennlig

og dekorativ gullknapp som bryter

opp den blanksorte fronten. Baksiden

er ganske lik med dobble gullforgylte

WBT høyttalerterminaler (ekte, ingen

selvfølge) og både balanserte XLR

(både hun og han for evt. viderekobling)

og RCA-single-ended kontakter.

Og med en standard strømbrønn

med sikring til EU-kabel, er dette det

hele på baksiden...

LyDEN

Ryktene vil ha det til at AW 400 er en

smule slankere og samtidig luftigere

enn Nemo, noe som virker sannsynlig

da AW 120 er noe slankere, men

også fastere og luftigere enn AW 180

som Nemo baserer seg på. Og hele

mellomtonen og diskanten viser seg

også å være uhyre homogen, delikat

og elegant. Og så lettflytende finkornet

og lekker som vi bare kan drømme om.

Det er likevel lett å kjenne igjen Electrocompani-lyden

med sin potente bass

og deilige utklinging mot en mørkere

bakgrunn i øvre mellomtone. Pluss

altså den frydefullt lekre diskanten som

i dette tilfelle likevel er litt friskere enn

på Nemo’ene. Eller er det bare bassen

og nedre mellomtone som er enda litt

fyldigere på denne? Dette er selvsagt to

sider av samme sak.

Rommet er som forventet fra EC;

særdeles dypt og generelt stort- også

med hensyn til opplevd høydebeskrivelse

av konsertsalen. Dette er helt

klart EC på sitt beste med en usvikelig

illusjon av tilstedeværelse på uvanlig

mange opptak. Vokal låter som vanlig

ekstremt bra på Electrocompaniet ,

pianoer og selv store flygler likeså med

fremragende transienter og god gjengivelse

av klangbunnen. Samtidig kan

nok enkelte hi-fi puritanere tenke seg

å bytte bort den litt fyldige bassen med

en litt strammere og mer dyptgående

variant samtidig som den forsiktige

diskanten, ren og deilig som den uansett

er, kan ønskes enda litt mer tøff og

pågående helt i toppen.

MER HI-FI?

Likevel er AW 400 mye nærmere vanlig

”hi-fi” enn Nemo’ene som er enda

fyldigere og enda noe mer reservert

oppover. Men dette er bare en side

av saken. For tross en noe fyldigere

enn vanlig klangbalanse, så har begge

forsterkere enn uventet høy oppløsning

og detaljering. Den fantastiske

gjennomsiktigheten i begge forsterkere

fikk haka ned på knapphullet

da jeg skulle sammenlikne med min

favorittforsterker i en betydelig lavere

prisklasse, 250 watteren fra Halo-serien

til amerikanske Parasound. Jeg benytter

denne forsterkeren på kinoloftet og

var såpass fornøyd med denne at jeg

etterhvert begynt å lure på om det i det

hele tatt var noe vits å gå høyere i pris

enn de ca. 25 Kkr. som denne koster i

2 kanaler. (Og under det dobbelte i 5

kanaler!) Uten direkte sammenlikning

mente jeg at denne Parasound lyden fra

John Curl minnet veldig mye om den

opprinnelige AW 180; litt varm nederst

og med en deilig mellomtone som aldri

fikk stikke av fra musikken.

Den store forskjellen mellom disse

forsterkerene var da heller ikke klangbalansen.

Dette selv om Parasound

pussig nok hadde mer tradisjonell

”EC-lyd” enn Electrocompaniets egne

brokoblede. Den store forskjellen var

imidlertid hvor mye mer detaljer, rom

og musikalsk krydder som kom ut av

høyttalerene når AW 400 og Nemo var

inne i systemet. Oppløsning er klart

undervurdert og er samtidig veldig

vanskelig å sortere fra andre parametre

uten direkte sammenlikning. Og

særdeles vanskelig å lese ut av oppgitte

spesifikasjoner selv om generell

forvrengning og intermodulsjon kan gi

deg en indikasjon.

15


3 3

16

Electrocompaniet AW 400:

NEMo/NADA

Jeg har allerede røpet at vi mener

at Nemo er et av de beste high-end

forsterkerkjøpene på markedet. Dette

inkluderer også ulike medlemmer av

testpanelet som i forskjellige sammenhenger

har testet denne mot noe av det

beste på markedet. Med tanke på at det

dreier seg om to enorme monoblokker

på hver hele 600 watt, er prisen langt

under 100 tusen kroner uhyre konkurransedyktig.

Det er slik at man lurer

på om ikke mange flere hadde valgt

denne forsterkerene om den ble levert

i et enda flottere kabinett, slik som

Electrocompaniet viste som aluminium

prototype for 6-7 år siden , og om nødvendig

til høyere pris.

Vi har sammenliknet disse monoblokkene

med den par hundre tusen

kroners monoblokkene til Audio Research,

våre absolutte drømmeforsterkere

så langt, og mener at lyden faktisk er

ganske lik selv om teknologien- transistor

kontra rør- er helt ulik. Men mer

enn det, vi mener også at Nemoene

også er tett på å være likeverdige lydmessig!

Og AW 400 har altså tydelig slektskap

med Nemo men med enda en mer

luftig topp ute antydning til hardhet,

og med en bass som både er frodig og

dynamisk i forhold til det aller meste.

Også stemmekvalitet er som vanlig hos

EC i referansekvalitet, og tredimensjonaliteten

er også av beste EC kvalitet;

storslagen og imponerende, men

samtidig rimelig presis med betydelig

variasjon i forhold til opptaket.

Her har vi med AW 400 all den

smule impresjonistisk musikalitet

som i så mange år har gledet tusener

at musikkelskere over store deler av

verden. Akkurat nå virker det som om

engelskmennene har fått ørene opp for

EC-lyden, ifølge blant annet anerkjente

Hi-Fi+.

MEN...

Trenger man så mer enn 400 watt? Det

musikalsk grunnfundamentet er ikke

like fjellstøtt og potent som på Nemo.

TESTPANELET

Mitt eneste ankepunkt mot AW 400

i forhold til Nemoene, gjelder min

spesielle kjepphest, det viktige grunntoneområdet.

Mange vil lure på om det

kanskje er rommet- eller ørene mine

- det er noe galt med siden jeg stadig

terper på viktigheten av å ha fullt nivå

Storebror Nemo fra EC.

og full kontroll i dette området av øvre

bass. Men både når det gjelder høyttalere

og forsterkere vil jeg hevde at

dette ”problemet” nesten alltid løses

med bedre-og dessverre- dyrere utstyr!

Og da kan det ikke bare være rommet.

Selvsagt er det da også akkurat i dette

området jeg har eventuelle motforstillinger

mot AW 400 kontra Nemo;

den smule ekstra luftighet og moro i

diskanten på AW400 oppveier etter

jan Myrvold:

Deilig og forførerisk på velkjent EC-vis. Tangerer dog ikke

Hegel og DP på parametre som ro og kontroll. Dessuten er

den i forhold til disse litt mer ujevn i dypbassen. Derimot

imponerer den voldsomt på hornmusikk og stemmer. Og

den låter vanvittig organisk uten antydning til elektronisk

biklang. Fremhever også ekstreme dynamikkegenskaper

på Reference Recording opptak av storbandjazz. Det

må også legges til at luftighet og diskantgjengivelse er

betydelig bedre enn på eldre Electrocomaniet. Dette er et

virkelig klasseprodukt som det er grunn til å være stolt av

lages her på berget…

«Dette er en nyere

konstruksjon

med luftigere og

glattere diskant og

en litt strammere

bassgjengivelse enn

tidligere.»

min mening ikke den bedre kontrollen

nedover som Nemoene har. Mitt

valg hadde vært enkelt, i hvert fall om

prisen hadde vært den samme..

Forskjellen er tydeligst på mine nåværende

referansehøyttalere Respons.

Disse er ganske tungdrevne. Selv trofaste

DP A-1 s sliter litt med å rulle over

impedanseproblemer og annet træsj i

bassområdet på disse, spesielt ved full

guffe hvor selv denne kraftforsterkeren

går litt i kneling og plutselig låter litt

tynt; det motsatte av hva som ellers er

typisk for denne tøffingen. Men Nemo

fikser dette glimrende; bassen går mye

jevnere og med kontant og rimelig

stramt fundament til musikken i øvre

bassområde. Skal vi spille høyt over tid,

er de fleste i redaksjonen enige at Nemoene

beholder roen og låter enda ”bedre”

enn vår fremdeles faste referanse

Dynamic Precision A-1s, nå også denne

forøvrig i stallen til Electrocompaniet!

KoNKLUSjoN

EC AW 400- tidligere kalt Nada- er en

fremragende forsterker som har de

fleste av de tradisjonelle og positive

lydegenskapene som har gjort Electrocompaniet

verdenskjent; som naturlig

stemmekvalitet og en tilnærmet

rørlyd. Men samtidig er dette en nyere

konstruksjon med luftigere og glattere

diskant og en litt strammere bassgjengivelse

enn tidligere.

Den største konkurrenten til AW 400

er faktisk storebroren Nemo som ikke

er fullt så luftig i toppen, men som vi

uansett mener er et av de beste highend

kjøpene på markedet. Og som har

enda mer krefter og stamina til å holde

trøkket oppe i det vanskelige grunntoneområdet

hvor AW 400 ikke er fullt så

potent. Noe dramatisk forskjell er det

likevel ikke, og AW 400 kan friste med

enda lavere pris, et flottere og litt nettere

utseende, og en utrolig lettflytende

mellomtone og silkeglatt diskant som

er særdeles forførende. 3

Pris: kr.62.000 (par)

Produsent: Electrocompaniet, Tau

Anders Rosness:

Tonalt mer nøytral klangbalanse enn hva vi er vant til fra

Electrocompaniet uten helt den sedvanlige energien i

grunntoneområdet. Men her er likevel mer bass og litt

mørkere lyd enn for eksempel på T+A forsterkeren. ( Se

test lenger bak I bladet.)

Lyden er generelt deilig lettflytende og avslappet, og stereobildet

er ganske bredt, men ikke fullt så dypt som på

Hegel og DP. Som vanlig fra EC-forsterkere, er også AW

400 overbevisende naturlig på stemmer og har tross litt

slankere klangbalanse fremdeles den gyldne glød som er

typisk for EC-lyden og som minner mye om rørlyd.


3 3

18

Rørforsterker

Mannen

som elsketLars

-Kan du begynne med en integrert

forsterker? spurte redaktøren. Klart

jeg kunne. Et comeback som skribent

hos Fidelity burde begynne med litt

enkelhet og et greit produkt. Og så

møtte jeg Lars...

AV HåKoN RoGNLIEN


Vi snakker ikke om hvilken som

helst Lars, heller. Dette er The

Lars. Lars over alle Larser. Han

står fram som et vitnesbyrd

over alt det de stolte Larser over en hel

verden har å by på. Og The Lars byr

seg fram så det holder. Over alt står det

opp kraftfulle, glødende rør og peker

frekt mot himmelen. Som et symbol

på hvor langt han er villig til å strekke

seg når det gjelder. Og nå gjelder det da

også. The Lars skal møte verdens mest

bortskjemte kunder, de mest kresne,

de mest kranglete og detaljfokuserte

på hele vår klode. Men det affiserer

åpenbart ikke The Lars. Uten blygsel

hever han sine rør og driver dem inn så

musikken spruter fra alle høyttalerens

bassåpninger. Ingen skal være i tvil om

at vi møter en ekte stridende klasse A.

Single. Men todelt. Og med 300B som

våpen. Velkommen være musikkens

stridsmann!

INTERSTAGE

Litt kort om dette prinsippet. Det er i

utgangspunktet en ekstrem krets, og da

i form av minimalisme. Kort, effektiv

signalvei, trafoforsterkning, ekstremt

få komponenter i signalveien. I sin tur

medfører dette et ekstremt fokus på

den enkelte komponents kvalitet, og

det er ikke hvem som helst som kan

levere trafoer og kondensatorer til slike

kretser. En annen leverandør av denne

kretsløsningen beskriver det som ”den

endelige forsterkerkrets”. Vi må si at vi

har en viss mistanke om at denne enkle

løsningen burde kunne gjøres rimelig,

for tross alt er det færre komponenter

her enn i så å si noen annen forsterkerløsning

vi vet om. Men det er dyrt som

bare pokker. Og vår nevnte mistanke

går i retning av at de involverte har

lyttet og tenkt seg om før de har funnet

ut omtrent hvor mye denne lyden bør

koste. Og dermed koster den det!

Ellers er det å si at også forforsterkerdelen

i The Lars er lydmessig ekstremt

gjennomsiktig, volumkontrollen er

reléstyrt, den store, doble frontknappen

styrer signal og volum, mer er det ikke

å si. Mer skal det heller ikke være.

FøRST

Uten at jeg visste hva jeg hadde mellom

hendene, hadde jeg i det minste

oppdaget at den ”integrerte” forsterkeren

kom i tre kasser. Allerede på dette

tidspunkt kjølnet jeg kraftig til dette

prosjektet. Da jeg forsøkte stable den

på mitt hifi-bord kjølnet jeg enda mer:

lite intuitivt, merkelig layout, to strømforsyninger

(internt, men dog), lite

plasseringsvennlige, i det hele tatt ikke

noe moro for en rusten hifi-journalist.

Jeg fant etter hvert en brukbar plass,

men så var det altså tid for tilkobling

av kilder. Ingen info på baksiden, kun

to single ended og to XLR (balanserte)

tilkoblinger. Hørte de to på den ene

boksen sammen, eller måtte jeg ha en

på hver? Litt fikling viste, naturlig nok,

at ettersom dette er en dual mono konstruksjon,

at dette gir seg selv. En på

hver, altså. Og dermed litt trøbbel med

kabellengder og slikt. Men velger du

først The Lars, er du sannsynligvis klar

for å løse det meste av utfordringer.

For øvrig er The Lars fylt med nøye

utvalgte komponenter (valgt gjennom

lytting, prøving og feiling!) fra de ypperste

leverandører fra hele verden,

«Det finnes sannsynligvis

ikke noen

forsterkeløsning som

spiller subjektivt

raskere, mer brutalt

og eksplosivt enn gode

interstage-løsninger»

mens selve utformingen, eller skulle vi

si designet er gjort av konstruktørens

designer-nevø, så her er lite og intet

overlatt til tilfeldighetene.

LITT oM DE LETTESTE HøyTTALERNE

Vel oppkoblet med CD, DAC og

RIAA, er det på tide å finne fram høyttalere.

Med ca 15 Watt tilgjengelig i

hver kanal begrenser man høyttaler-

utvalget, man bør vel (med et par

unntak, kommer tilbake til dette) velge

høyeffektive høyttalere, og som dere

vet er undertegnede Klipsch-afficiando,

så det var vel ikke annet å vente enn at

vi først koblet opp mot et par eksplosive

Klipsch Heresy. Med 99 dB/1W/1m

er det absolutt nok å ta av til de fleste

stuestørrelser. Har tidligere forsøkt å

kjøre Heresy (og La Scala) med interstage

fra Audio Note, og erfaringene fra

den gang gjentar seg nokså identisk.

En åpenbar egenskap med interstage

er deres utpregede evne til å ”kle musikken

naken”, hvilket vil si at den står

frem uten snev av forstyrrelser fra noe

hold, allikevel utrolig klangfull og elegant.

Men med en presisjon så ekstrem

som det vi her opplever, må de som

antar vi snakker om gammeldags fyldig

og bløt bass revurdere kraftig, for såpass

stramt og kontrollert låter dette, at

mange vil oppleve lyden som slankere

enn normalt. Her er det allikevel svært

viktig å huske at grunnet den utrolige

klangstrukturen og naturligheten i

disse forsterkerne, blir det veldig feil

å anta at dette låter tynt eller spisst på

noen som helst måte, for det gjør det

så langt i fra. Men det blir enda viktigere

enn normalt å matche resten av

anlegget nøye.

På høyttalersiden betyr dette enten

aktiv sub, eller høyttalere med fyldig

klang. For folk med samme dynamikkfokus

som undertegnede, vil jeg si

følgende: Det finnes sannsynligvis

ikke noen forsterkeløsning som spiller

subjektivt raskere, mer brutalt og eksplosivt

enn gode interstage-løsninger,

som vi altså har her. Og selv om det er

svært politisk ukorrekt å bruke ”kjipe”

høyttalere som Klipsch RF 63 bak et

klasseprodukt som dette, vil jeg varmt

anbefale det. Disse høyttalerne fremstår

da som langt utenfor sin egentlige

klasse, de får en kontroll og en

klangrikdom man knapt ante de kunne

formidle, i tillegg rister de grunnen

under dine føtter så kaldsvetten pipler

i din panne. Og de er altså i stand til å

formidle eksplosiviteten og storheten

på en måte svært, svært få høyttalere

kan gjøre dem etter.

Og alt dette sier jeg for å understreke

at tidligere nevnte Klipsch’ Heritageserie

er litt i grenseland med hensyn til

en noe for slank fremførsel. Men det er

nok mulig at Cornwall og Klipschorn

kan gå bra dersom rommet også har

et fyldig klangbilde. Og selvsagt har

19


vi de mer elegante hornløsningene fra

Avantgarde og Impulse eksempelvis,

imponerende oppløsning og dynamikk,

noe mer korrekt oppførsel, et klart

veivalg for den dedikerte highender.

Spesielt vil hybridløsningene med aktiv

sub være en god idé.

LITT oM ANDRE HøyTTALERE

Som nevnt vil den tross alt begrensede

effekten vi disponerer, kombinert med

det spesielle prinsippet disse forsterkerne

arbeider etter, nødvendiggjøre en

del klare valg på høyttalersiden. All den

tid de låter så ekstremt presist, i så stor

grad at de tidvis fremstår som slanke,

bør høyttalerne levere noe i retning av

fulltone. I enda større grad enn med

Audio Note P4, gjelder dette med The

Lars. Og siden denne forsterkeren har

en oppløsning i verdensklasse, ligger

det i grunn opp i dagen at de fortjener

kun det beste, dermed peker alle piler

på moderne elektrostater. Disse har

etter hvert fått virkningsgrad som er

smått fantastisk, det finnes flere tilfeller

av fabelaktige hybridløsninger med

elektrostatpaneler i perfekt harmoni

med innebygde, aktive sub’er, med en

systemvirkningsgrad helt oppe i 95

db/1W/1m! Og til de som vil innvende

noe om vanskelig impedans, er det å si

at punktet for lav impedans ligger så

høyt i frekvens at det ikke representerer

noe problem for slik trafokvalitet vi

her får. For mange kunder vil nok en

eller annen Martin Logan vil presentere

denne forsterkerens fordeler på best

mulig måte. Så vel luftighet, gjennomsiktighet

og mellomtoneattakk vil være

Rørforsterker 3 3 3

nær uovertruffent. Kombinert med

stadig bedre integrerte sub-løsninger er

dette meget en spennende vei å gå i lag

med forsterkere som The Lars.

Så har vi LS 3/5A-tradisjonen.

Selvsagt har denne forsterkeren null

problemer med å drive denne høyttalertypen

med fabelaktig eleganse og

presisjon. Men som mange av leserne

sikkert er klar over er dette minimonitorer,

lukkede kasser, og klare mangler

i den dypeste bassen. Lydbildene blir jo

enorme, men igjen påstår jeg at jeg har

hørt dypere og mer harmonisk bass fra

slike småtasser. For små rom vil dette

kunne være selve nirvana, og selvsagt

kan man flette inn sub også her. Dog vil

vi nevne at The Lars ikke har noen pre

out, slik at alle er klar over visse ekstra

utfordringer ved oppkobling til aktive

basshøyttalere.

Og selvsagt må vi nevne de videreførte

Peter Snell-konstruksjonene, og

da spesifikt i form av Audio Note E.

Disse finnes i så å si alle prisklasser, og

med sin lettdrevne og fyldige natur er

de nær selvsagt en optimal match for

denne forsterkertypen.

MAESTRo!

Musikken, endelig. Vær aldri i tvil om

at vi møter en spillestil utenom det

meste annet, der klang, presisjon og

dynamikk nærmest finner sammen i en

«Meget raskt

oppdager man

instrumentklanger

man tidligere kun

har ant konturene

av.»

høyere treenighet. Mer spesifikt gir dette

et hittil ukjent klangfargespill; meget

raskt oppdager man instrumentklanger

man tidligere kun har ant konturene av.

Mest imponerende er dette i de laveste

oktaver, interstageforsterkere har vist

meg at også de dypeste toner besitter

overtoner og klangstrukturer langt

utenom det jeg har vært vant med.

Når vi hører Bodil Niska og gruppa

hennes ”Girltalk” fremføre ”Blue and

sentimental”, flyter Niskas sax fritt i

rommet, stor og klangfull, stabilt og

fast plassert. Har hørt mange forsterkere

gjøre denne innspillingen temmelig

endimensjonal klanglig sett, The

Lars viser oss store spenn i klangen

selv innefor den enkle tone på Niskas

instrument. Svært fascinerende, og meget

inspirerende. Klassiske orkestre har

21


3 3

22

Rørforsterker

selvsagt mest å hente på slike klanglige

eksesser. Fra rimelige Naxos innspillinger

til de fantastiske 2L-skivene vi har

blitt velsignet med de siste par årene.

Trondheimssymfonikerne slår da også

ut i full blomst med denne forsterkeren

i en god kombinasjon med andre klangfulle

komponenter. 2L’s og Mozarts

”Violin Concertos” med Marianne Thorsen

som solist viser dette til fulle. Det

er rent ut sagt fantastisk å kunne høre

”inn i” et klassisk orkester på denne

måten, velge ut ett av instrumentene,

følge ikke bare tone for tone, men også

klangene i dette ene instrumentet. Har

knapt opplevd maken! Og hør så gjerne

starte på Stravinskij’s ”Ildfuglen”, men

kom ikke til meg etterpå for å vaske

underbenklærne, jeg har allerede sagt

litt om hurtighet og dynamikk, nemlig.

Den plutseligheten The Lars har

til rådighet overgår det meste du kan

fantasere fram!

Dermed lar vi Barb Jungr’s nakne

og ensomme stemme foredra kongens

egen ”Heartbreak Hotel”, og pinadø

blir ikke stemmen enda mer ensom og

naken nå, så vet ikke jeg. Det er nesten

skremmende hva dama legger inn av

emosjoner i denne låta, og The Lars

vet så absolutt hva han skal gjøre med

Lars og Lars med ARC-rør CD-spiller

det han får levert. Utrolig hvordan

gjennomsiktigheten kan pares med

klangfargene på denne måten. Dette

er like ubeskrivelig barbert som det

ICE-forsterkerne leverer, men med den

forskjell at her er det klanger, hurtighet

og intensitet av en annen verden.

Pop og tung rock? Tro meg; selv disse

middelmådige innspillingene vekkes til

live. Det ER klanger i elektriske instrumenter

også! Vi hører studioakustikken,

vi rives med av tam-tam’ens godt

avstemte trommeskinn og skarptrommas

anslag og dybde, Aerosmith tilføres

nye og hittil uoppdagede finesser

når deres ”Honkin’on Bobo” fillerister

lytterommet. Trommene slår mot trommehinna,

eksplosivt, brutalt, munnspillets

toner er runde og ekte, gitaren

fuzzer så du kan se den skjærer lufta.

Og han Tykje, kan Steven Tyler synge!!

AVSKjED

Slike forsterkere er vanedannende. Jeg

er mannen som elsker The Lars. Jeg er

mannen som er tindrende klar over at

det i en herværende husholdning er

innledet sparing til et sett interstageforsterkere

i en eller annen fremtid. Det

koster selvsagt alt for mye, men det er

det faktisk mye annet som gjør også.

Undertegnede spilte av dette anlegget

for Steinar Lem, (informasjonsansvarlig

i Fremtiden i våre hender, vet dere),

og vi skulle vel kunne vente at han

var temmelig kjølig innstilt til slikt et

(over)forbruk. Men la meg avslutningsvis

gjøre hans ord til mine: -Dette er vel

anvendte penger!

The Lars, dual mono ”integrert” forsterker

ca pris 225 000,- Ca 2x15 Watt

renraset klasse A single ended triode,

balansert koblet med interstageløsning

på effektsiden 3

BENyTTET UTSTyR:

Acoustic Solid Classic

Wood platespiller med

origin Live arm, p.u. fra

Audio Note og Benz.

RIAA: Audio Valve Sunilda.

CD: Audio Note CDT 2/II

+ DAC 3.1x Balanced.

Høyttalere fra Klipsch,

Spendor og Audio Note.

Kabler fra Audioquest.


3 3

24

Bryston BCD-1 CD-spiller

Sent

- men godt!

Kanadiske Bryston er endelig

klare med sin første cd-spiller.

En Ontarioulv i fåreklær?

AV jAN MyRVoLD

Ikke la deg lure av størrelsen eller

det beskjedne utseendet. Med yttermål

på ganske så moderate 43 x

29 cm og langt fra fryktinngytende

8 cm på strømpelesten er Bryston

BCD-1 riktignok ikke for direkte tungvekter

å regne. Kanskje da mer i solid

mellomvektklasse med en matchvekt

på respektable 8 kg. Uten diskusjon

en svært kompakt og tettbygd krabat,

med den samme byggekvaliteten som

vi kjenner fra firmaets imponerende

forsterkerserier.

De - altså forsterkerne - leveres som

kjent med tyve års garanti. Fullt så

rause er de naturlig nok ikke når det

gjelder cd-spilleren BCD-1. Chris Russell

og hans serviceteam strekker seg til

fem års garanti på digitalkretsene, og

tre år på alle bevegelige deler. Dog kun

dersom den er kjøpt gjennom autorisert

forhandler. En helt grei policy, etter

min mening.

Brystons BCD-1 er en dedikert red

book CD-spiller som i korte trekk er satt

sammen av et kvalitetsdrivverk, en 24

bit 192KHz d/a-konverter fra Crystal

med 128 x oversampling, og et diskret

oppbygget balansert klasse A analogt

utgangstrinn. Spilleren er utstyrt med

hele fire separate strømforsyninger

for sine respektive digitale og analoge

kretser.

Bryston selv er eplekjekke nok til

å markedsføre BCD-1- som faktisk er

Brystons aller første av arten - under

betegnelsen ”State-of-the-Art Redbook

CD player”. Nøyaktig hva man kan legge

i en slik betegnelse er undertegnede

noe usikker på, men de fleste tolker vel

dette som ”så bra som det er mulig å få

det på sitt område”.

KoMPAKT

Et og annet øyenbryn vil nok uansett

heves over et slikt utsagn, da enkelte

andre konstruktører gjerne velger løsninger

hvor transport- og konverterdel

holdes helt adskilt i separate bokser.

Russell og hans stab har altså valgt å

putte alt i ett og samme kabinett, attpå

til et temmelig lite et.

Og dette er helt bevisst politikk fra

de djerve ontariere, da de lener seg til læresetningen

om at drivverk og d/a-konverter

må forholde seg til en og samme

klokke. Ellers risikerer man bare å øke

risikoen for jitter, som vil oppstå dersom

det benyttes flere enn én klokke og de

respektive klokkene for drivverk og dac

ikke er fullstendig synkronisert.

Det analoge utgangstrinnet er som

innledningsvis nevnt bygget opp av

diskrete komponenter, hvor det blant

annet er benyttet spesielt utvalgte 1%

metallfilm motstander, polypropylenkondensatorer

og håndplukkede, matchede

transistorer. En av flere fordeler

med en diskret oppbygging fremfor

integrerte kretser med alt montert på

samme kort, er for eksempel at man

da kan optimalisere teknisk layout og

komponenttopografi, slik at eventuell

varmeutvikling fra transistorer ikke vil

ha noen innvirkning på hverandre eller

andre av de øvrige komponentdeler.

Bryston BCD-1 er utstyrt med både

single ended (RCA) og balanserte (XLR)

analoge utganger med forgylte terminaler.

Vi finner også tre digitale utganger,

nemlig via TOS-link, SPDIF eller en

AES/EBU for XLR.

Spilleren har videre en RS232

inngang , for eventuelle fremtidige

opplastinger av ny software via din pc.

Slike oppgraderingsmuligheter vil da

bli tilgjengelige direkte fra Brystons

hjemmeside etter hvert som de blir

utviklet. Enkelt og greit.

STILREN DISKRESjoN

Eksteriøret på BCD-1 matcher i form

og farger med sine robuste, sølvfargede


Spesifikasjoner:

Frekvensrespons:

20Hz - 20KHz

SNR: 115dB

THD: 0.002%

Utgangsnivå: 2.3V/4.6V

(ubal/bal)

Dimensjoner: 432x286x79

mm (bdh)

Vekt: 8 kg

Importør: T.AA Import/

Lyric Hifi, oslo

Pris: Nkr 19 995.-

aluminiumsfronter og svartelokserte

kabinetter forsterkerserien SST. Ganske

stå stilrent, om enn noe tradisjonelt design.

Et lite display med grønn grafikk

til venstre, og knøttsmå betjeningsknapper

til høyre for den midtstilte

plateskuffen, etterlater et inntrykk av

nøktern eleganse uten å virke hverken

jålete eller krampaktig minimalistisk.

En rød LED som tennes når spilleren står

i standbymodus mykner til en viss grad

opp det ellers litt stramme og maskuline

utseendet. Den medfølgende fjernkontrollenheten

er også av solid metall, føles

god i hånden, hvor kommandografikken

illumineres opp med en diskret og øyevennlig

grønnarge så fort man trykker på

en av tastene. Svært elegant, og med på

å bekrefte det ellers gode inntrykket av

byggekvaliteten forøvrig.

Mekanisk sett har da også Bryston

BCD-1 oppført seg helt eksemplarisk

under hele testperioden. Plateskuffen

glir inn og ut helt friksjonsfritt og

stødig. Det hørtes ingen lyder man

behøver å irritere eller bekymre seg

over fra transportdelen under selve

avspillingsprosedyren heller, hvor

den i denne testen har spilt sammen

med forsterkere fra Conrad-Johnson

og Naim. Høyttalere i aksjon var hele

tiden Tannoy Glenair med ST200 superdiskant

på toppen.

BCD-1 har i likhet med forsterkerne

fått nettstrømmen levert via Kimber

PowerKord 10. Signalkabler har vært

Black Magic Revelation, T+A Silver, og

WireWorld Equinox III+, i tillegg til

Audience Au24 høyttalerkabler. Spilleren

har stått i et hyllesystem fra Finite Elements,

og har under hele testen også vært

supplert med Cera Balls dempeføtter.

oPPDRAG UMULIG

Bryston BCD-1 fikk den svært så utakknemlige

oppgaven å være første mann

ut i rekken av testobjekter etter en

hjemmeevaluering av EmmLabs SACD

SE. Snakk om å ”hoppe etter Wirkola”!

Så kladdet det da også ganske så bra

for BCD-1 nedover overrennet. Rett fra

samlebåndet uten en eneste spilletime

på cv-en gir minimal sjanse til å etterlate

et positivt førsteinntrykk. Ei heller

denne gangen. Det hele lød ganske enkelt

tamt, flatt og uengasjerende, med

en sikt innover i dybderetningen bare

en flygeleder på Gardermoen kunne få

noe ut av. Ok, jeg overdriver nok litt,

«Bryston BCD-1

virker svært så

potent, sammenhengende

og ustresset»

og muligens var det abstinensen etter

de ramme dosene med EmmLabs som

hadde tappet meg for siste slump av

objektivitet.

For å få litt avstand til det hele ble

så BCD-1 satt på full repeat, hvorpå

undertegnede skribent likegodt

låste ytterdøren etter seg og reiste på

langweekendtur utenbys. Det hjalp på

formen, for da mandagen opprant var

alt så meget bedre. I alle fall for BCD-1.

For med ett var all kladdingen borte,

og musikken fløt nå lett og uanstrengt

ut av Tannoyene , og det totale lydbildet

hadde antatt helt andre og større

dimensjoner. Nå kom man plutselig tett

på alle utøverne og deres respektive instrumenter

i et betydelig mer transparent

og holografisk lydbilde. Langt der

inne et sted i sagnomsuste og for lengst

nedlagte Montmartre, hører man tydelig

lydene av bestikk som faller i gulvet

og glass som klirrer et eller annet sted

bak Stan Getz’ ultrasløye sax-kor, som

bretter seg utover lyttesektoren før den

blander seg med eimen av bøf, snaps

og milde cerutter. Realisme i kubikkvis.

For klangstrukturen i Getz’ saksofon bærer

en umiskjennelig signatur av treverk,

og vi kan enkelt følge luftstrømmen helt

fra munnstykket og hele veien ut.

STERKE SIDER

Da har vi altså kartlagt et par av denne

spillerens aller sterkeste sider. Helt i

tråd med utviklingen hva cd-spillere

generelt angår, kan også BCD-1 absolutt

sies å ha en meget troverdig gjengivelse

av instrumentklanger generelt, og

denne spilleren later virkelig til å være

i sitt ess på nær sagt alt av nettopp

instrumental musikk. På en innspilling

med den danske gitarkvartetten

Acoustic Guitars, demonstreres en

imponerende mikrodetaljering i både

under- og overtoner fra strengeanslagene

samtidig som den også får med seg

alt av kasseresonanser fra de samme

instrumentene.

Bryston BCD-1 virker generelt svært

så potent i sin transientformidling,

kombinert med en behagelig, sammenhengende

og ustresset spillestil.

Slettes ikke ulikt slik vi kjenner firmaets

forsterkere. Den kan vel kanskje sies

å være ørlite avrundet helt ytterst på

frekvensfløyene men på ingen måte vingeklippet.

Stram og kontrollert i nedre

områder, med kontant timing og stødig

rytmikk i fin kontrast til luft og finpenslet

definisjon i diskanten, hvor ørene

stort sett skånes for spisse sibilanter.

Jeg opplever denne spilleren generelt

som luftig og gjennomsiktig, hvor

alle typer metallklanger blir gjengitt

klokkeklart, distinkt og glansfullt. Men

ikke hardt eller klinisk. Klangkarakteren

må sies å være relativt nøytral, men

heller nok litt mer mot det varme enn

det kjølige. Den har kanskje litt mindre

kjøtt og blod i mellomtonen enn Hegel

og Electrocmpaniets spillere, men skal

på ingen måte beskyldes for å være

tynn eller blodfattig. Det er fortsatt

mye kropp igjen, som gir både substans

og stoffelighet til stemmer og instrumenter.

I det store og hele finner jeg egentlig

svært lite sette fingeren på når det gjelder

måten BCD-1 gjengir musikk på.

Hvorvidt den er ”bedre” eller “dårligere”

enn for eksempel de to norske konkurrentene

fra samme prisklasse som

nevnes ovenfor, er vanskelig å uttale

seg helt bastant om. Alle tre er etter

min subjektive vurdering fremragende

spillere, og her går det nødvendigvis

mye på hver enkelts preferanser.

KoNKUSjoN

Bryston er muligens sent ute med å

lansere sin første digitale programkilde,

men de er absolutt med på å bekrefte

inntrykket av et generelt kvalitetsløft

hva cd-lyd angår, og gjør det samtidig

klinkende klart for lytteren at det

fortsatt er altfor tidlig å henvise cdsamlingen

til kjellerboden. RedBookstandarden

inkludert. Når så BCD-1 er

bygget i sedvanlig Bryston-kvalitet, kan

den vanskelig være noe dårlig kjøp.

Bryston gjør som skipper Worse. De

kommer sent - men de kommer godt! 3

25


3 3

26

Intervju med Terry Evans og Hans Theessink

AV jAN MyRVoLD oG KNUT VADSETH

En duo med visjoner

Når vi skal bedømme ulikt

hifi-utstyr og dets kvaliteter

snakker vi ofte om hvorvidt

det låter troverdig. For å

kunne vurdere graden av troverdighet i

en innspilt stemme eller et instrument

må vi altså kjenne lyden av originalen.

Ut fra den formelen drister jeg meg

herved til å hevde at både redaktøren

og jeg selv må ha relativt troverdig

lydende oppsett i våre respektive stuer.

For vårt første møte ansikt til ansikt

med Hans Theessink etterlater oss

aldri ett eneste sekund av tvil om hvem

en snakker med. Nøyaktig den samme,

myndige barytonen har i alle fall undertegnede

hørt tilstrekkelig mange ganger

i konservert form til at den dermed

temmelig resolutt identifiseres som

identisk med en stemme man under

mang en lytteøkt har spisset ørene til.

For eksempel på en demo-skive fra Dali

vi ofte benytter under såkalte gruppetester.

Mindre gjenkjennelig er forøvrig ikke

den nederlandskfødte trubadurens reisefølge,

som også har fått plass på det

samme fonogrammet fra Dali. Den nå

Los Angeles-bosatte Terry Evans ruver

godt i landskapet, og har utvilsomt en

fysikk som står i en viss kontrast til sin

svært så etterspurte, om enn litt mykere

og mildere stemmeprakt. En røslig kar

på oppunder to meter, også han med

en ytterst gjenkjennelig strupeklang.

Altså slik vi husker den fra hans svært

så velproduserte soloutgivelser for

både Audioquest og Telarc.

For mange er nok Evans minst like

kjent for sitt lange samvirke med

Bobby King, som han har kjent siden

de dager John F Kennedy var president.

Som sikkert de fleste musikkinteresserte

vet har King og Evans helt fra

1974 og ”Chicken Skin Music” frem

til dags dato og ”My Name Is Buddy”

levert faste vokalbidrag for Ry Cooder,

både på scene og plateinnspillinger.

Innimellom dette har han lånt ut sin

tenorstemme til et utall utgivelser med

blandt andre Boz Scaggs, Roseanne

Cash, Big Joe Tuner, Marvin Gaye, Jennifer

Warnes, Joan Armatrading, Pops

Staples, Robben Ford, Marc Cohn, Dave

Alvin, John Fogerty og John Lee Hooker.

Og da har vi bare nevnt en brøkdel,

men som likevel bør gi oss en liten


Hans Theessink med ny CD

sammen med Terry Ewans.

pekepinne om hvilken respekt og status

Terry Evans innehar i det amerikanske

musikermiljø og hvilket kvalitetsnivå

han faktisk ligger på.

Samarbeidet mellom Evans og Hans

Theessink strekker seg tilbake til begynnelsen

av nittitallet, ble første gang

dokumentert på sistnevntes album

”Call Me” fra 1992, etter at de først

møttes i forbindelse med en Evanskonsert

i Winnipeg, Canada. Og nå er

de altså ute og turnerer sammen for

å promotere sitt ferske fellesprosjekt

”Visions”.

KABLER oG TWEAKS

Nå er vel neppe Hans Theessink eller

Terry Evans spesielt fremmede navn

for majoriteten av de som vedkjenner

seg en audiofil legning. Og gutta virker

ikke helt uinteresserte i hvordan de

selv høres ut i innspilt utgave heller.

Kanskje aller tydeligst Theessink, der

han med tilsynelatende ekte interesse

saumfarer de ulike komponentene som

står rigget opp i redaktørens stue. Han

innleder like godt hele intervjuseansen

med å fortelle at han for relativt kort

tid siden testet ut et knippe høyttalerkabler

i sitt eget hjemmeoppsett. Betyr

det i så tilfelle at vi faktisk har å gjøre

med en anerkjent musiker som hevder

å kunne høre forskjeller i ulike utstyrvarianter

- til alt overmål kabler?!!

- ”Definitivt”, sier Theessink ganske

så bestemt før han fortsetter:

- ”Men det er ikke dermed sagt at et

spesifikt produkt som fungerer best

i ett oppsett - eller rom for den saks

skyld - gjør det samme i et annet. I mitt

tilfelle endte jeg opp med kabler som

er langt billigere enn de dyreste jeg

prøvde. Smak og behag spiller selvsagt

også en avgjørende rolle, men det er

ingen tvil om at det er mulig å høre

forskjeller - også mellom ulike kabler”,

er den klare konklusjonen fra en som

absolutt burde være kvalifisert til å

uttale seg om emnet. Og dermed er vel

subjekt ”Fidelity # 36” allerede sikret et

visst antall treff på Hifisentralen.

Men Theessink har mer å by på for

skeptikerne, for etter å ha hørt de fire

første låtene fra ”Visions” på oppsettet

hjemme hos redaktør Vadseth, drar han

plutselig opp et annet eksemplar av

samme plate fra bagen sin.

Terry Evans på besøk

hos Fidelity.

- ” Kan vi høre litt på denne for å

finne ut om vi hører noen forskjell”,

spør han forsiktig.

- ”En venn av meg som er veldig

dedikert til lyd og hifi har behandlet

den med spesialverktøy for meg. Jeg

har ikke fått hørt den på noe skikkelig

anlegg ennå”, er bakgrunnen for det

imøtekombare ønsket.

Vi observere raskt at Theessinks

tweakede eksemplar har fått påført

grønn tusjfarge langs ytterranden.

I tillegg er ytterkanten slipt, i følge

Theessink slik at den holder en vinkel

på ca 45 grader. Og vi hører faktisk en

forskjell. Lydbildet virker en anelse

større, og hvor spesielt definisjonen i

«Det som føles bra, er det

som låter bra for meg»

bassområdet er klarere og kanskje et

hakk strammere i artikulasjonen. Theessink

- som burde kjenne materialet

bedre enn de fleste - mener forskjellen

er betydelig, og tydeligvis til det bedre.

Evans virker i utgangspunktet langt

mer avslappet i forhold til temaet hifi

og hjemmelyd.

- ”Jeg konsentrerer meg ikke så mye

om lyd” innleder Evans, mens han gjør

anførselstegn med to fingre på hver

hånd. ”Det som føles bra, er det som

låter bra for meg”!

- ” Men jeg hører akkurat nå musikken

litt annerledes enn jeg har gjort

før. Noen steder føles den litt ”foran”,

og andre steder litt ”etter”, er den noe

halvkryptiske utdypningen. Jeg er fortsatt

ikke helt sikker på om han mener

helt spesifikt denne lytteseansen, eller

musikklytting generelt.

27


3 3

28

Intervju med Terry Evans og Hans Theessink

Nå skulle man vel også anta at

musikere med et så hektisk program

som Evans får mer enn nok av musikk

på jobben, og kanskje ikke orker eller

ønsker å bruke fritiden til musikklytting,

men han bedyrer at han aldri har

følt seg lei av musikk.

- ”Selv om jeg ofte turnerer lenge

med det samme materialet, føler jeg

forskjellige opplevelser hver gang”, er

meldingen.

- ”Ja, det er alltid spennende å skape

musikk på scenen, og se hvordan

denne utvekslingen av emosjoner med

en annen musiker tar oss”, istemmer

Theessink.

GAMMELT øNSKE

God lyd og et bluesbasert uttrykk har

alltid vært et fellestrekk hos Theessink

og Evans, og begge er veldig bevisst i

sine valg av samarbeidspartnere. Det

er kanskje ikke noe bemerkelsesverdig

ved at en ektefødt sørstatsgutt som

Terry Evans skulle kaste seg bluesen

i vold. Fyren er jo nærmest født med

kulturen i blodet. Men hvordan har det

seg at en blond vesteuropeer - som på

toppen av det hele bor i den klassiske

musikken og den gamle fiinkulturelle

elitens definitive hovedsete Wien - har

fattet en like sterk interesse og utviklet

sitt talent for den samme musikken?

- ”Jeg var vel egentlig alltid veldig

interessert i å lære meg å spille gitar.

Mitt første instrument var derimot en

mandolin, som jeg stort sett spilte italiensk

type musikk på, men så hørte jeg

Big Bill Broonzy på Radio Lux. Det var

vel det som gjorde utslaget! Men det

var vanskelig å lære seg å spille gitar

skikkelig, da det på den tiden ikke fantes

instruksjonsvideoer eller lignende

hjelpemidler. Og om det fantes en

eneste lærer i Holland som kunne undervise

meg i blues, visste jeg uansett

ikke om han. Men en dag kom Browny

McGhee og holdt konsert. Jeg stod

«Selv har jeg mer

tro på vinyl, som

også er det formatet

jeg foretrekker når

jeg skal høre på musikk.»

hele kvelden helt foran ved scenen og

observerte, lærte meg teknikken med

en tommel på basslinjene og to fingre

på melodilinjene. Jeg har nok aldri vært

så konsentrert som akkurat da!”

- ”Når jeg skal spille inn et nytt

album er jeg selvsagt ganske opptatt

av å finne frem til omgivelser som

passer til de ulike produksjoner. Minst

like viktig er de personer jeg ønsker

å involvere i de ulike prosjektene. Jeg

har foreksempel alltid elsket Terrys

stemme, som jeg mener står veldig godt

til min egen. Men lydteknikere og selve

utstyret som skal benyttes er selvsagt

også av avgjørende betydning. De må

passe til min filosofi og de involverte

forstå mine ideer. Det trenger på ingen

måte være verdens mest moderne

utstyr hele veien, kanskje heller tvert

i mot, spesielt mikrofoner, som gjerne

kan være gamle klassikere fra Telefunken,

RCA, AKG og lignende. Men selve

opptaksprosessen foregår som oftest

digitalt, mens miksingen og forskjellige

etterbehandlinger stort sett foregår

med analogt utstyr for å bevare dybde

og de mer organiske faktorer i musikken.

Det var forøvrig Terry som foreslo

at vi skulle bruke Andy Bush og hans

studio Grandma’s Warehouse i LA til

for innspillingen av ”Visions”. Og det

viste seg å være et helt eksellent valg!

De fleste låtene ble spilt inn temmelig

direkte, og noen av dem i ett enkelt

opptak. Jeg og Terry kjenner hverandre

ganske godt etter hvert, og vi har helt

siden vi møttes den gangen i Winnipeg

begge hatt lyst til å jobbe sammen på

denne måten. Som du hører en temmelig

nedstrippet produksjon. Albumet

er så og si en helakustsk affære, men

Richard Thompson har lagt på elektrisk

gitar på låtene ”Mother Earth” og

”Let The Four Winds Blow”, forteller

Theessink entusiastisk før han noe mer

mollstemt fortsetter:

- ”Du kan også høre et par korte sekvenser

hvor Bo Diddley snakker under

”You Can’t Judge A Book By The Cover”.


Forøvrig en låt som ble det store

gjennombruddet for samme Diddley

en gang på femtitallet, og som dermed

også ironisk nok skulle vise seg å bli

det samme han rakk å gjøre på plate før

han døde i i juni i år.

Albumet er som alle dine foregående

også tigjengelig på vinyl, men for noen

kanskje litt overraskende ikke på SACD.

Et helt bevisst valg?

” Det er bare ”Bridges” fra 2004 som

er utgitt på SACD. Det var noen bransjefolk

som var veldig opptatt av at jeg

burde satse på SACD, uten at jeg i etterkant

kan si noe sikkert om det hadde så

mye for seg som disse folkene insisterte

på. Selv har jeg mer tro på vinyl, som

også er det formatet jeg foretrekker

når jeg skal høre på musikk. Og det

virker på meg som om etterspørselen

etter vinyl har økt ganske mye bare de

siste par år. Dere som sikkert følger

utviklingen og trender innenfor hifi

på nært hold sitter kanskje med det

samme inntrykket?”

NyE VISjoNER

Evans og Theessink besøker altså

redaktørens private gemakker omtrent

bare et drøyt døgn etter at de forente

stater av Amerika har avholdt valg, og

for første gang utpekt en mann med

afrikanske røtter til sin kommende

president. Noe våre celebre gjester ikke

later til å ha det minste i mot. Spesielt

ikke Evans, som er født midt i landets

dypeste sør, nærmere bestemt Vicksburg,

Mississippi. Riktignok uten å vite

helt nøyaktig når!

- ”Når folk spør om alderen min,

pleier jeg å si sytti. Jeg har nemlig to

fødselsattester. Den første jeg hadde

klarte jeg på et eller annet vis å rote

bort, så da jeg kontaktet folkeregisteret

i delstatshovedstaden som hadde

utstedt den, hadde heller ikke de helt

oversikt. På den nye står det at jeg er

født i 1939. Altså er jeg enten sekstini

eller syttiett. Hva som er mest riktig vet

jeg ikke helt, så jeg sier jeg er sytti. Det

er uansett ganske nærme sannheten”,

sier altså mannen fullstendig uten antydninger

til gråstenk i sitt fyldige hår

eller rynkedannelser i det uforskammet

ungdommelige ansiktet. Sytti - kan det

virkelig være tilfelle? Selv hadde jeg

tippet et sted godt på nedre halvdel av

femti.

- Tilbake til tirsdagens valg - trodde

du at du noen gang skulle få oppleve

å se en afroamerikaner som sjef i Det

Hvite Hus?

- ”Ja, men ikke før helt i det siste. Det

er først for noen måneder siden jeg forstod

at jeg faktisk skulle kunne få oppleve

dette. Og dette bekrefter jo mitt

inntrykk at det på en del holdningsområder

allerede har skjedd forandringer i

det amerikanske samfunnet”, konkluderer

Evans før han fortsetter med å si at

det neppe får noen signifikant innvirkning

på hans eget virke som musiker.

- ”Musikk har en egen evne til å leve

sitt eget liv og anta sine former helt

uten innvirkning av de rent demografiske

forhold, og folk responderer temmelig

likt til musikken vår uavhengig

hvor vi spiller. Musikk handler for meg

om å uttrykke følelser og berøre folk, få

frem en form for en reaksjon og sammenkobling

mellom mennesker. Og

stort sett føler jeg samme type reaksjon

fra publikum uansett hvor vi er.”

- ”Enig, folk reagerer emosjonelt til

musikk. Musikk er i så måte grenseløs,

men selvsagt vil folk i engelskspråklige

land ha lettere for å oppfatte tekstene

våre”, samstemmer Theessink avslutningsvis.

P.S! Det nye albumet “Visions”

distribueres i likhet med Theessinks

backkatalog av PM Audio, Kristiansand.

Albumet er tilgjengelig på CD og vinyl. 3

29


3 3

30

Rowland 301 monoblokker:

Gloria!

Disse amerikanske monoblokkene

er både visuelt og lyttemessig

de mest gloriøse forsterkere vi

noensinne har hatt i hus. Og ikke

bare det; de er også lydmessig de

”beste” ifølge både redaktør og

lyttepanel.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


Vi har tidligere testet noen

særdeles elegante ICE-power

forsterkere fra Jeff Rowland

som var uventet kostbare, men

også uventet mye bedre enn andre tilsvarende

ICE-power forsterkere. Disse

forsterkerne kom i form av to relativt

små monoblokker og hadde en uventet

mørk lydsignatur og en generell kvalitet

som var meget spennende, men

etter vår mening med et lite underskudd

av gøyfaktor i øvre mellomtone

og diskant (Fidelity nr. 16).

Da importøren hadde muligheter til å

låne oss et par av de mye større monoblokkene

301 fra samme konstruktør,

var nysgjerrigheten derfor såpass stor

at vi sa ja, selv om testperioden nødvendigvis

måtte bli litt kortere enn vanlig.

Men vi fikk de i det minste tidsnok

til at de ble med på gruppetesten.

MoSFET?

I løpet av den lange lyttekvelden med

masse kaffe og boller, ble vi etter hvert

klar over at dette antagelig var den

lydmessig aller beste effektforsterkeren

vi har hatt i stua! Det viste seg også at

lydbildet minnet mye om vår tidligere

favoritt, Audio Research 210. Med sin

rørteknologi og storslagne uteffekt på

mer enn 200 rørwatt er dette nesten på

alle måter det hittil beste vi i Fidelity

har opplevd under noenlunde kontrollerte

forhold. Og med et herlig skyv der

nede sammen med et spennende krydderi

av mikrodetaljer og lekne transienter

der oppe.

Av transistorforsterkere er det bare

de store monoblokkene til Krell og en

prototype til ”nye” Dynamic Precision

DP 5.52, som er i nærheten av ARC 210

av de vi har hørt. Og selvfølgelig med

de i forhold rimelige EC Nemo hakk

i hæl. Her er ingen D-forsterkere på

favorittlista, heller ikke de ICEpower

forsterkerene fra Rowland vi tidligere

har testet. Disse D-type forsterkerne

kan riktig nok tilby både mye krefter

og utmerket lydkvalitet i forhold til prisen,

men enda er de ikke helt der oppe

i high-end land, etter vår mening.

For selv om vi ikke hadde fått noe

underlagsmateriale i forbindelse

med denne større Rowland 301, selv

typebetegnelsen måtte vi lete oss frem

til på baksiden, var vi helt overbevist

om at denne nesten 40 kilo tunge

monoblokken var en mer eller mindre

konvensjonell transistorkonstruksjon.

At her var solid strømforsyning med

store trafoer og lytter, hadde vi en

overbevisende indikasjon på ved den

betydelige vekten. Etter en kort lytt var

vi alle også sikre på at dette måtte være

en MOSFET konstruksjon. Denne ikke

helt oppsiktsvekkende konklusjonen

ble basert på det noe mørktklingende

førsteinntrykket.

Og siden vi ikke visste noe mer før

monoblokkene forlengst var ute av

huset igjen, tar vi nå lytteopplevelsen

fra denne forsterkeren før vi fra nettstedet

til Jeff Rowland presenterer nye

tekniske data…

LyDEN AV RoWLAND

Jeg har allerede sammenliknet lyden

med Audio Research 210 monoblokker

som vi testet i Fidelity nr. 21.Her er den

samme mørke klangbalansen, den voldsomme

kraftutfoldelsen ved de store

dynamiske lydkast, og den fenomenale

kontrollen nedover. Likevel opplever

jeg- om mulig- Rowland 301 enda

mer luftig og detaljert oppover, med

en begeistret utklinging også i superoppløste

mikrodetaljer som glitrer og

gnistrer mot den mørkere bakgrunnen.

Denne nesten naturlovstridige kontrast

mellom den store, fyldige romklangen

mot den funklende glans fra overtoner

og mikrodetaljer, skaper et besettende

lydbilde med enorme dimensjoner i

høyde, bredde og ikke minst dybde.

Gloriøst!

«Den store, fyldige

romklangen mot den

funklende glans fra

overtoner og mikrodetaljer,

skaper et

besettende lydbilde»

Dette er opplagt også den forsterker

som har skapt det største lydbildet

sammen med ARC Ref 3 i stua. Og det

akustiske er ikke bare stort, det er også

ganske presist selv om de grandiose

dimensjoner er det mest fremtredene.

Men en storslagen rombeskrivelse

sammen med kjempekontroll i dypbassen,

ekstrem dynamisk kontrast i øvre

bass og nedre mellomtone samt en

godtepose full av musikalske slikkerier

fra overtonenes magiske verden; dette

er til sammen et musikalsk Nirvana!

Jan, Anders og undertegnede satt

som fjetret, og de to i lyttepanelet

noterte egne uavhengige inntrykk som

følger:

Anders Rosness: Et helt fenomenalt

rom og fantastisk oppløsning med

glitrende lyse mikrodetaljer på en

noe mørk, men storslagen akustisk

bunn. For en kontroll, for en ro og

for en ufattelig autoritet! Uttrykk

som ”magisk tilstedeværelse” blir

mer enn floskler med denne forsterkeren

som altså høres like fenomenalt

flott ut som den ser ut.

Jan Myrvold: Et utrolig mektig og

storslagent lydbilde med dagens

sorteste og mest solide bakgrunn

mot et vell av frapperende detaljer.

Dagens suverent flotteste og mest

imponerende dynamiske kontraster,

men samtidig med en uforskammet

naturlig vokal- og instrumentklang.

Og et homogent lydbilde som både

er hardtslående og direkte, men

også supernyansert, silkeglatt og

uforvrengt på en usedvanlig delikat

måte.

EKSKLUSIV, SELVFøLGELIG

Vi visste ikke noe mer om pris, wattstyrke

og andre nødvendigheter for å

beskrive denne forsterkeren, og fikk en

kalddusj da importøren kunne fortelle

et prisen var drøye kr.200.000 med den

lave dollarkursen som eksisterte ved

levering av forsterkerne, men nå gått

opp nesten 50.000 kroner i løpet av de

dagene vi hadde den til test! Fett nok,

vi vet ikke om noen ”bedre” og lydmessig

mer tilfredsstillende forsterker som

er billigere! Og i hvert fall ikke med det

utrolig lekre utseendet i tillegg. Men der

røyk drømmen om kanskje å kunne få

råd til en Rowland i referanseanlegget…

Selv om det var sendt forespørsel

til Jeff Rowland for å få mer tekniske

opplysninger, måtte vi til slutt nøye oss

med de opplysninger vi fikk ned fra

jeffrowland.com på nettet. Og da mer

enn aner vi at denne forsterkeren er

”basert” på ICEpower moduler, på tross

av den betydelige vekten og størrelsen

på monoblokkene. Eller er den det? På

nettet står det faktiske at konstruksjonen

er inspirert av ICEpower teknologien;

ikke nødvendigvis at disse danske

B&O modulene er benyttet.

Også strømforsyningen står beskrevet

som revolusjonærende ny og

31


3 3

32

Rowland 301 monoblokker:

nærmest immun mot vanlige støyproblemer

fra strømnettet. Dette får oss

til å tenke switchmode teknologi, men

hvorfor da den betydelige vekten og

størrelsen?

Vi våget dessverre ikke å skru opp

det utrolig elegante og solide kabinettet

for å titte, eventuelt også å fotografere

innmaten. Dette fordi en skramme i

kabinettet vil kunne bety et betydelig

salgstap for importøren. Men vi skjønner

at her er snakk om en eller annen

form for brokobling mellom minst 2 separate

forsterkermoduler all den stund

oppgitt uteffekt er spesifisert som 400

watt i 8 ohm ved seriell kobling, og hele

850 watt ved balansert drift. Også det

selvsagt ved kontinuerlig drift i 8 ohm.

Om vårt testobjekt var levert i serie

eller parallellkobling, aner jeg ikke,

men jeg må innrømme at vi aldri var i

nærheten av å ønske mer krefter enn

det vi fikk ut av disse monoblokkene.

Dette er på alle måter Rolls Royce.

Man kan være sikker på at her er mer

enn nok strøm uansett. Og på samme

måte som med Hegel H-10, var det

full styring av 10 tommeren i Respons

høyttalerne uten antydning til impe-

J eff

Rowland er en av veteranene i hi-fi bransjen med

en rekke nyskapninger innen forsterkerbransjen

som bl.a. balansert kabling også for hi-fi utstyr, batteridrift

og andre måter å isolere nett og strømforsyning.

Og altså nå konsekvent med D-teknologi i alle forsterkerkonstruksjoner.

Det lille firmaet i Colorado Springs har

mye å gjøre i en tid da mange av de store sliter. Mens de

fleste så mulighetene med ICEpower kretsløsningene

fra Danmark til å lage billige forsterkere med masser av

krefter til lite penger, prøvde Jeff å gripe tak i potensialet

for enda bedre lyd, koste hva det koste vil.

”Icepower teknologien er bemerkeslsesverdig ved at

den likner på single ended rørteknologi slik at lyden ikke

blir delt opp i korte pulser hver gang signalet switcher

fra minus til pluss, men flyter kontinuerlig med en ro og

mangel på stress som bare trioderørene ellers kan tilby,”

forteller Jeff idet vi går i trykken.

” Samtidig kan vi få ned all kjent målbare forvrengning

betydelig, noe man lett kan høre med den klarheten

ICE-power alltid har hatt, men uten den steriliteten dårlig

strømforsyning og billige kabinetter gjerne medfører,

noe som har gitt ICEpower et litt frynsede rykte, ”

innrømmer Jeff Rowland på telefon fra USA.

” Selv om prisen kan synes høy, så tror jeg likevel disse

dansproblemer og ujevn bassgang.

Uansett hvor imponert vi er av Hegelforsterkeren

som vi tester senere i bladet;

utenom bassområdet var det en helt

annen frodighet og fylde på Rowland

Model 301 uten at de viktige transientskuldrene

ble lutet av den grunn.

KoNKLUSjoN

”Velkommen ombord i det nye flaggskipet

til Jeff Rowland Design Group’s

flåte av utsøkte topp forsterkere; 300

serien. Vær forberedt på å bli transportert

inn en ny dimensjon av gjenskapt

virkelighet som er absolutt kompromissløs

og uten like i high-end audio

verden ”, skriver Jeff Rowland- eller

hans reklamebyrå- om denne serien

av forsterkere på Nettet som viser 3

forskjellige konfigurasjoner basert på

det samme kabinettet; nemlig som 4

kanals, 2 kanals og 1 kanals forsterker.

Normalt ville vi si at dette er tullete

floskler og misvisende reklame. Men

ikke etter denne korttesten som vi velger

å dele med våre lesere. Er dette en

ekte ICEpower forsterker har Jeff Rowland

gjort sensasjonelle fremskritt med

301. Men uansett er resultatet verken

Jeff Rowland:

Føl musikken…

rimelig eller lite og lett, de antatt viktigste

fordelene med klasse D-forsterkere.

Bare sensasjonelt vellydende -uansett

teknologi! 3

Pris: På forespørsel, ca. kr.250,000

Importør: TAA Import A/S

Tross mange fordommer og motvilje fra mange, har den amerikanske forsterkerkonstruktøren

Jeff Rowland satset på D-teknologi generelt og ICE power spesielt.

ekslusive forsterkerne er gode investeringer fordi den

solide konstruksjonen og mangel på varme gjør at de vil

være nærmest vedlikeholdsfrie i mange tiår,” fortsetter

den amerikanske hi-fi guruen: ” Og selv om dollaren for

tiden er noe høyere enn vanlig i forhold til den norske

kronen, så vil den vanvittige seddeltrykkingen i USA sørge

for at dollaren igjen vil synke i forhold til Europeisk

valuta. Dessuten kan jeg love at stereoversjonen 302 til

halve prisen har ytterst små kompromisser i forhold til

monoblokkene,” mener han.

”Vi visste at vi måtte sloss mot en masse fordommer

når vi satset på ICE-power, men vi var også trygge på at

de som tok seg tid til å lytte med åpne ører, ville høre det

samme som vi hører; musikk. At dere i Fidelity , såvidt

jeg skjønner, sammenlikner mine mest eksklusive monoblokker

med de store rørforsterkerne fra Audio Research

samtidig som dere tenker MOSFET, er kanskje ikke så

langt fra å beskrive lyden slik som også jeg kjenner den;

litt mørk men med et cresendo av yrende detaljer. Og

jeg vil hevde at lyden er både glattere og mer oppløst

enn både MOSFET og vanlig rørteknologi. Dette selv

om alle har denne spesielle musikaliteten som treffer de

som føler med hjertet,” avslutter en av USA’s mest kjente

forsterkerkonstruktører.


3 3

34

Avalon Indra:

Avalon med sine diamantfassetterte

kabinetter har lenge vært drømmen

for oss high-endere. Indra er relativt

liten og moderat priset til Avalon

å være. Men med tilstrekkelig

bass-potensiale til det meste pluss

superoppløste Thiel-elementer i

mellomtone og diskant...

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH

Slepen luksus


De fleste Avalonhøyttalere er særdeles karakteristiske

med sine dimantslepne mangefassetterte

kabinetter som er særdeles kostbare å

produsere. Men som både ser superelegante

ut, og som også får en akustisk ”stealth” form

som er helt optimal for å gi elementene de

beste akustiske betingelser. Dette inkluderer evnen til å

forsvinne i lydbildet som en minimonitor.

Men samtidig kan man som i dette tilfelle ha doble 7

tommere for å gi ekstra skyv i bassen, samt egen superoppløst

mellomtone for å gi minimalt med forvrengning i dette

viktige området. Både mellomtone og diskant er av typen

”omvendt” dome med keramiske membraner med god spredningskarakteristikk

og produsert av tyske Thiel som er kjent

for sine superoppløste elementer. Disse elementene kjenner

vi helt tilbake fra den danske ”Ascolta Brennin” høyttaleren.

At disse elementene er ekstremt bra, er det liten diskusjon

om. Men samtidig er det velkjent at lyden kan bli en smule

klinisk og prektig om konstruktøren blir litt for ivrig for å

imponere med verdens ”beste” hi-fi lyd. Ifølge kollega Hi-Fi+,

som vi anser som blant de mer seriøse, kan det knapt ha

skjedd i dette tilfelle: De kåret ifjor Avalon Indra som ”Årets

beste” high-end høyttaler!

LES BRUKSANVISNINGEN!

Som vanlig plasserte jeg høyttalerne uten fronttrekk i helt

”normal” lytteposisjon i testrommet med sedvanlig vinkling i

en likebeinet trekant. Og det låt glitrende bra! Men etterhvert

minst like mye glitrende som bra. For dette var formidabel

hi-fi av beste demokvalitet med et litt kjølig, men ekstremt

oppløst lydbilde med noen knakk/transient utslag som er

noe av de krispeste og mest naturlige jeg har hørt! Men

ærlig talt; etter litt tid ble jeg også litt sliten og lei, særlig

på klassisk musikk som låt imponerende, men liksom med

en litt for tett mikrofonplassering. For all del; dette var slett

ikke dårlig, bare en prioritering av musikkopplevelsen som

om man spilte i et fullt opplyst lokale, ikke med dempet

belysning. Lyssettingen virket også en smule grell, omterent

som forventet med neonlys med sin mangel på varme i det

gulgrønne fargepekteret...

Så ringte importøren for å sjekke at jeg hadde klart å åpne

den 130 kilo tunge og store transportkassa i solid furu og

fått inn de hver drøyt 50 kilo tunge høyttalerne med egen

muskelkraft. Og selvfølgelig for å dobbeltsjekke at jeg var

oppmerksom på at disse høyttalerne , som noen av de få, er

konstruert til å spille med frontdekslet på?

Oops, disse dekslene lå igjen i den store transportkassa

sammen med bruksanvisningen...

Da disse ble pakket ut, viste det seg at de elegant formede

frontplatene bestod av en tynn ramme som holdt på plass en

centimeter tykk filtmatte med hull for elementene. Dermed

reduserer man betydelig all tidligrefleksjon fra baffelen,

spesielt litt opppover i frekvensgangen. For diskantdomen

vil også spredningskarakteristikken bli begrenset på en måte

som gjør overgangen til mellomtone potensielt noe mer

homogen. Forbløffende nok er det få høyttalerkonstruktører

som demper tidligerefleksjon på frontbaffelen, men våre

egne referansehøyttaler fra Respons har i alle år benyttet filt

rundt elementene. Jeg har da også alltid opplevd et betydelig

slektskap i lyden mellom disse konstruksjonene.

LyDEN AV AVALoN

Klangbalanse og flere akustiske parametre forandret seg

såpass mye med påsatte fronter at det tok litt tid for hjernen

å godta det nye lydbildet. Som nevnt så låt det ”fint” også

uten fronttrekket. Nå låt det plutselig nærmest mørkt, tungt

og diskantfattig. Men bare i noen minutter før hjernen fikk

bearbeide inntrykkene. Dette bekrefter at livet er en illusjon

hvor det tilvente alltid oppleves som målestokken. Men det

tok kort tid å venne seg også til det nye lydbildet. Og ikke

bare ”venne seg” til det, men å oppleve at dette lydbildet simpelthen

var ualminnelig troverdig, spesielt på klassisk musikk.

Man satt ikke lenger med ørene 10 cm over instrumentene,

men fikk tilbake sin sedvanlige plass på 10’ende plass

i konsersalen. Spesielt de ofte glimrende SACD utgivelsen

med RCA-opptak fra 60 årene, låt helt usedvanlig naturlig

med sin enkle opptaksteknologi i dedikerte konsertsaler.

Men jeg opplevde også den pussighet at det jeg nå hørte

var det jeg trodde var den typiske Conrad-Johnsen lydsignaturen.

Men nå med min DP/ARC Ref 3 rigg?

I løpet av alle disse årene har jeg hørt Avalon på messer og

andre sammenhenger konsekvent med importørens egne C-J

forsterkere og har nok tillagt større del av det felles lydinn-

«Hi-Fi+ kåret ifjor Avalon

Indra som ”Årets beste”

high-end høyttaler!»

trykket til de amerikanske rørforsterkerene. Men sannheten

er at Avalon låter mye”rør” på sitt beste selv med DP A-1s

transistor effektforsterker! Og at Avalon Indra tåler enda litt

mer sprut i nedre mellomtone enn hva den i dette området så

velfriserte DP leverer. Slik sett er C-J’s egen 350 watt transistorforsterker

med sin lystligere øvre mellomtone en potensiell

vinnerkombinasjon, men den hadde vi ikke til dipsosisjon.

Derimot hadde vi den klangmessig ikke helt ulikt lydende

Hegel jubileumsforsterkeren H-10 som får akkurat

den gyldne klangstrukturen med disse høyttalerne som er

forskjellen mellom fantastisk gjengivelse og fantastisk musikk.

Og begge de tilgjengelige forsterkere styrer de dobble

7 tommerne så man tror at her er gjemt bort en ekstra sub.

Og før vi forlater disse innledende runder; den kontrollerte

spredningen hjalp utvilsomt til at høyttalerene låt uvanlig

bra også utenom ideell lytteposisjon. Jeg kunne til og med

stå bak høyttalerene og få et godt inntrykk av lydkvaliteten.

Et betydelig pluss ved mer avslappet lytting…

PLASSERING

Siden jeg nå først hadde åpnet den elegant skinninnbundne

manualen fra konstruktør og eier Neil Patel og Avalon, var

det en fornøyelse å registrere mange sider med fornuftige

tips når det gjelder høyttalerplassering. Og selv med en mer

en sedvanlig kontrollert spredning på disse høyttalerene, er

det generelt verd å merke seg at de fleste høyttalere spiller

optimalt på en eksakt lytteavstand hvor klangbalansen blir

en ”perfekt” mix av direkte og reflektert lyd i ditt rom. Men

prøv selv; flytt enten høyttaler eller sitteposisjon en halvmeter

frem og tilbake, og du opplever ulik klangbalanse. I

de fleste vanlige stuer vil diskanten forsiktig reduseres ved

større avstand til lytteposisjon.

Og årsaken til denne innskutte betrakningen er simpelthen

fordi jeg konstaterte at den litt krispere øvre mellomtone/diskantgjengivelsepå

Indra i forhold til mine referanser

Respons, klangmessig nærmest ble nullet ut ved å trekke

Avalon 10-20 centimeter lenger bak i rommet! Og selvfølgelig

innser jeg at det er på tide å skrive mer om høyttalerplassering,

dempning og alt det der så fort som mulig...

TEKNISK

Avalon Indra er relativt lettdrevne, men med relativt lav impedans

som betyr en litt vanskelig last. Men ingen ville vel finne

på å benytte en billig forsterker på såpass dyre høyttalere?

35


3 3

36

Avalon Indra:

Følsomhet og frekvensgang for Indra er oppgitt til 87db

driftseffekt med 4 ohms belstning fra 28Hz-25 kHz. Dette

ved bruk av frontfilten som reduserer spredningskarakteristikken

og dermed reduserer diskantnivået i et vanlig

reflekterende rom. Det står forøvrig ikke nærmere beskrevet

hvordan driftseffekten og andre måleresultater er gjort, men

resultatene virker uansett sannsynlige, helt etter forventningene

og helt etter førsteinntrykket i praktisk bruk.

Indra låter overfladisk sett som en typisk ”mellomstor/

stor” høyttaler i hundretusen kroners klassen, men både

klangbalanse og oppløsning skal vise seg å være mer utsøkt

raffinert enn de fleste.

Vekten er som nevnt drøye 50 kilo pr. stk., høyden drøye

meteren. Og vårt eksemplar er finert med såkalt ”fugleøye”,

en lys eksotisk tresort. Jeg finner ingen opplysning utenom

ren svade når det gjelder delefilterteknologi og bratthet, men

det opplyses at basselementene er laget i Nomex Kevlar, det

vi vanligvis kaller kullfiber, mens de konkave domene (1 og

3,5 tommer) er laget i keramikk. Dette er et ekstremt hardt

men samtidig lett materiale som fremdeles er vanskelig å

produsere, inkludert en betydelig kassprosent. Derfor er også

disse keramiske elementene svært kostbare.

oPTIMAL STøRRELSE

Amerikanske Avalon er et luksusmerke med rådyre elementer

og kabinett slik at prisen blir svært høy, ikke minst nå med

dyrere dollar. Heller ikke Indra er særlig billig, men oppleves

«Jeg har tidligere knapt

opplevd en frodigere klangstruktur

spunnet av myriader

av musikalske tråder.

uansett som en helt optimal høyttaler for det ”typiske ” Avalonpublikummet

i Skandinavia med sin balanse mellom tekniske

parametre, størrelse og pris. Jeg forutsetter at også det ekstremt

elegante utseende blir vektlagt ved vurderingen av disse høyttalerne.

Det siste forbeholdet ble jeg forøvrig stadig mindre

fokusert på ettersom de lydmessige kvaliteter åpenbarte seg.

Denne moderat store Avalonhøyttaleren gir deg simpelthen

mye for pengene; inkludert en moderat liten størrelse

som ikke skremmer vannet av interiørarkitekten. Dette forutsetter

likevel at rommet ikke er altfor stort. Men i en stue

på opptil 30-40 kvadratmeter, inkludert en standsmessig takhøyde,

vil Indra etter egen erfaring oppføre seg nydelig som

en formidler av det meste av jazz, klassisk og akustisk basert

popmusikk. Og dette uten særlige kompromisser hverken

med hensyn til dypbass eller maks lydstyrke. Og altså med et

raffinemenet og en ekstremt kompleks og detaljert klangstruktur

som er helt i toppskiktet.

Dette er likevel ikke den mest storslagne lyden jeg har hørt i

eget rom. Både Dali Megaline, Dynaudio Evidence , B&W 801

og de største Respons er både større og høres større ut. Men i

forhold til størrelsen er Indra likevel imponerende nok og med en

glimrende holografi eller tredimesjonalitet som slår ut bakveggen

mange titalls meter for å få plass til orkesteret. Og med en dypbass

som ytterst sjelden lar noe tilbake å ønske utenom ved tunge

discorytmer hvor man kan savne litt tyngde og trøkk helt der

nede. Men det viktigste; jeg har tidligere knapt opplevd en frodigere

klangstruktur spunnet av myriader av musikalske tråder...

BASS

Selv om den tekniske utviklingen muliggjør stadig mindre

elementer og tilsvarende mindre kabinetter for å kunne

gjøre en tilfredsstillende jobb, så øker samtidig kravet til

den ultimate gjengivelse? Vi blir simpelthen stadig mer

forvente. På den ene siden vil jeg påstå at en enkel 8 tommer

i et fornuftig tilpasset kabinett vil gi en troverdig dypbass

for selv de mest kritiske musikkelskere når det gjelder 90%

av all musikk i en alminnelig norsk stua. På den andre siden

opplever jeg altså en demonstrasjon av Wilson Alexandria

8 (nr.35) med 15 tommere i et enormt kabinett som kan det

der lille ekstra som man egentlig ikke har savnet, men likevel

konsumerer begjærlig når man hører det.

Avalon Indra balanserer hårfint på denne grensen; de

færreste vil finne bassen for tam og for lite dyptgående. På

den andre siden indikerer prisen en nærmest kompromissløs

gjengivelse også av dypbassen. Den første betingelse for å

bli fornøyd med dypbassen av de dobble 7 tommers kevlarmembranene

er å benytte en tilstrekkelig strømkraftig og

potent forsterker. Jeg garanterer at en virkelig god transistor

effektforsterker på et par hundre watt kan spare deg for mye

penger! Dette simpelthen fordi du slipper å vurdere mye

dyrere høyttalere eller en sub for å oppnå et tilfredsstillende

resultat. Selvfølgelig vil en god rørforsterker også fungere fint,

det er tross alt C-J rørforsterkere vi har opplevd som hånd til

hanske til Avalon på en rekke demonstrasjoner, men akkurat i

dypbassen er vel transistorforsterkeren fremdeles konge.

TRyKKAMMER?

I mitt rom gikk bassen utrolig jevnt nedover til ca. 40 Hz

hvor den rullet pent og forbausende langsomt av. Jøss,

hadde designeren Neil Patel valgt en trykkammerløsning?

Den jevne og stramme bassen kunne indikere dette. Her var

heller ingen bassrefleksport hverken foran eller bak, men

ved nærmere inspeksjon fant jeg bassporten under høyttaleren.

Men om ikke feitest mulig bass til discomusikken er

et absolutt krav, så mangler her lite eller intet. Dette viktige

grunntoneområdet er langtfra kjølig og tilbaketrukket, men

usedvanlig naturlig og godt balansert til mellomtonen.

Det er ikke forbausende at denne jevne og stramme bassgangen

også medvirket til et kjapt og rytmisk pågående driv. Bassgangen

oppover gir et jevnt nivå uten den vanlige dip’en i mellombassen

som ofte er prisen for å trekke fellen for langt nedover.

Det jeg hører som en forsiktig svekkelse av nivået ved overgangen

til mellomtonen, er sammen med en tilsvarende ”snill” overgang

til diskantene likevel med på å gjøre denne høyttaleren en anelse

tilbakelent med et dypt lydbilde med en viss prioritering av

oversikt og en naturlig distanse til orkesteret/artistene. Og dette

lydbildet nærmest suger deg inn til seg, mens en mer hardtslående

og aggressiv høyttaler vil skyve deg bakover i godstolen.

EKSTREMT oPPLøST

Om bassen med en forsiktig avrulling i begge frekvensfløyer

har forsiktige kompromisser, så er vel den keramiske 3,5

tommeren fra Thiel noe av det beste utganspunkt for en helt

usedvanlig forvrengningsfri og oppløst mellomtone. Elementet

er montert i et kabinett uten parallelle flater og på

en minst mulig baffel som er dempet med tykk akustisk filt.

Og denne er etter min mening balansert nivåmessig mellom

bass og diskant slik at klangbalansen aldri blir agrressiv på

tross av betydelig hurtighet og glitrende transienter, men

naturlig integrert i det totale lydbildet.

Men selv om lydnivået i mellomtonen generelt er heller litt

forsiktig, så er her en usedvanlig presis utklinging og attakk,

noe som gir en begeistret krisphet til lydbildene, ikke minst i

samarbeid med den tilsvarende konstruerte 1 tommers omvendte

domen. Som nevnt opplever jeg også en noe forsiktig overgang

mellom mellomtone og diskant rundt den sedvanlige ca. 3 kHz

overgangen, men filtdempingen i den nederste del av diskantens

arbeidsområde muliggjør en ganske frisk diskant uten at det låter

hardt og agressivt i nederste del av arbeidsområdet.

NyDELIG MELLoMToNE oG DISKANT

Tilsammen skaper alt dette en meget homogen mellomtone

med masse luft i overtonestrukturen, men tross dette helt uten


hardhet og sibilanter i det såkalte presensområdet mellom 2-4

kHz. Stemmer har kanskje ikke helt den kropp som jeg kjenner

fra Respons og B&W 801, men låter uansett veldig naturlig

og muligens enda mer nyansert. På mange opptak uten for

mye doktorering, kunne stemmer låte spøkelsesaktig realistisk

og med en frapperende fokus i presis holografi.

Den betydelige oppløsningen, transientegenskapene og

mangel på forvrenging skaper også er kjempestort men

nyansert rom med betydelig dybde pluss nøyaktig avgrensingen

og altså plassering av artister med tydelig kontrast mellom

instrumentene, stemmer og luften imellom. Og alt dette

er selvfølgelig like viktig for jazz og det meste av popmusikk

som for klassisk orkestermusikk, kirkemusikk og opera.

KAMMERMUSIKK

Men det er den komplekse feleklangen fra store og små

grupperinger som skiller denne høyttaleren fra det meste;

feleklangen låter akurat så oppløst og komplekst som den er

i virkeligheten, med enorme krav til oppløsning, hurtighet,

klangfarver, mangel på forvrengning i noen som helst form;

og med en evne til samtidig kontroll og hemningsløs utklinging.

Dette er så vanskelig- og så sjeldent- at dette er hovedgrunnen

til at jeg mener at denne høyttaleren er perfekt til

elskere av klassisk kammermusikk. Og det uten at dette er

en kamuflert måte å antyde at den ikke er helt glimrende på

det meste av det andre. Indra har uansett en nærmest perfekt

balanse mellom frivol utklinging og snerpete kontroll!

Piano låter også glimrende på Indra, men helst med naturlig

avstand, ikke med flere mikrofoner stukket under lokket

på en Bøsendorfer. Da må det sub eller større høyttalere til

for å gjenskape all den resulterende dypbass med sin enorme

krav til ekspansjon ved ”realistisk” nivå. Er fullt Mahler-verk

med kor og orkester er en sang og en dans i forhold selv om

den moderate størrelsen på Indra har visse mindre kompromisser

i forhold til større høyttalere om du har et stort rom

og kan spille nærmest ubegrenset høyt.

FLoTT DESIGN

Jeg har tidligere hevdet at høyttaleren er et lydmessig litt ”oppskrytt”

produkt i forhold til andre komponenter i stereoanlegget.

Dette betyr ikke at det ikke skal få vår fulle oppmerksomhet, ikke

minst det visuelle kan ha avgjørende betydning. Også Avalon Indra

har etter min mening mye av sitt potensielle salgspotensiale

grunnet det rålekre designet og den moderate størrelsen som gjør

at den bedre halvdel også kan bli med på moroa.

For moro er det å spille musikk med Avalon, simpelthen

fordi den også låter fremragende. I forhold til størrelsen er

det vel bare B&W Signatur designhøyttaler som kan komme

i nærheten. Likevel er lyden fra Indra såpass lik vår egen

Respons Grand Dimension at vi like godt kan benytte denne

som sammenlikningsgrunnlag.

Responsene er tross litt lavere pris likevel en større høyttaler,

og høres også slik ut; blandt annet med en dypere og

større bass. Denne er kanskje ikke fullt så stram og kjapp

som på Avalon, men helt klart større og fyldigere. Der Responsene

likevel er ”bedre”, er i nedre del av grunntoneområdet

hvor de låter klart strammere og mer dynamisk. Dette

gjør at stemmer låter litt fyldigere med mer ”kropp”, og at

store flygler låter mer naturtro i næropptak.

BEDRE MELLoMToNE

Mellomtone og diskant skiller seg relativt lite; vi hørte minst

like stort skille mellom forsterkere fra EC, Hegel og DP gjennom

disse høyttalerene, som forskjellen dem imellom! Likevel

må det ”innrømmes” av en lykkelig Responseier at nesten alle

parametre herfra taler til fordel for de enda mer oppløst og dynamisk

kontrasterende Avalon med sine keramiske elementer!

Uten å være på noen som helst måte hard i det beryktede

presensområdet, er her en enda mer luftig og krisp diskant,

aldeles uten sibilanter eller andre artifakter. Avalon er noe av

det glatteste og reneste jeg har hørt; og dette uten at det blir

det minste sterilt. Snarere tvert imot; det hele låter nærmest

rør på sitt beste, selv med en god transistorforsterker.

Romoppløsningen er enda bedre enn på Respons, vi snakker

om små marginer, men Respons har generelt et noe større

rom og med klart bedre dynamisk kontrast i bassen på grunn

av størrelsen. Men med noe mindre presisjon i beskrivelsen

av opptaksrommet enn Avalon. Responsen er altså enda mer

storslagen, men en smule mindre presis. Og ved siste korrektur

legger jeg her inn en senere observasjon som fremhever

Avalon ytterligere. For med virkelig gode opptak med naturlig

akustikk, oppdaget jeg etterhvert flere plater som med Avalon

faktisk låt ”større” enn på de store Responsene. Indra skilte

bedre mellom opptakene, men gav deg ikke et digert rom uten

at teknikeren hadde lagt det inn i miksen.

KoNKLUSjoN

Avalon Indra er en fremragende høyttaler; dyr men opplagt

verd det for mange. Og særlig om man er spesielt glad i

klassisk musikk med ekstreme krav til nøyaktige klangfarver.

Dessuten særdeles viktig for familielykken og naboskapet;

den låter veldig bra også på moderat lydstyrke. Dette er en

slepen diamant som gnistrer til for å skape liv i musikken, og

med kvaliteter som opplagt vil verdsettes av mer viderekommende

musikkelskere som forventer også raffinement, sjel og

ikke så lite magi istedenfor bare mest mulig trøkk og bang for

pengene. 3

Pris: kr 189 000

Importør: Audiofreaks

37


3 3

40

T+A R-serie SACD/CD-spiller/stereo forforsterker/stereo effektforsterker

T+A fra Tyskland leverer full pakke.

Hard utenpå - men myk inni!

AV jAN MyRVoLD

Tett på tre

T+A står for Theory and Application.

Betyr vel noe sånt

som ”teori og anvendelse”, tror

jeg. Det har aldri vært aktuelt å

flagge produksjonen ut til lavkostland.

Da firmaet ble grunnlagt, var ”made in

Germany” et kvalitetsbegrep. Og er det

fortsatt i dag.

For mange er nok T+A mest kjent for

sine forsterkere, men det var faktisk

høyttalere basert på transmisjonslinjeprinsippet

det hele startet med i 1978.

Etterhvert ble det også utviklet aktive

høyttalere, og kunnskapen de tilegnet

seg under utviklingen av de aktive

modulene dannet utgangspunktet for

firmaets første for- og effektforsterkere.

Siden har det bare ballet på seg, og i

dag sysselsetter firmaet over hundrede

personer med stort og smått. Rundt et

dusin av disse skal i følge den norske

importøren Oslo Hi-Fi Centers hjemmeside

være ingeniører, teknikere og

fysikere som arbeider kontinuerlig med

å utvikle firmaets produktspekter. Og

Fidelity har altså fått høre nærmere på

tre komponenter fra selskapets R-serie.

Denne omtalen er i hovedsak basert på

et inntrykk av disse tre enkeltkomponentene

som et samlet totalsystem.

KVALITET

T+A R-serie har på godt og vondt et

ganske så tradisjonelt og kanskje litt

traust utseende.

Men når man først får de i hus og

gått de nærmere etter i kantene, ser

man fort at dette er ordentlig håndverk

med fullstendig plettfri finish. Detaljer

som slipte kanter og innfelte skruer er

kanskje ikke av avgjørende betydning

for folk flest, men det tar seg veldig

godt ut og løfter T+A langt over gjennomsnittet.

Det er selvsagt heller intet å bemerke

på materialbruken. Plastikk er et

ikke-tema. Kabinettpanelene -frontene

inklusiv - er av solid aluminium, og kan

i standardutvalget leveres i sølvgrå eller

svart. Mot et pristillegg kan de også

rekvireres i forkrommet utgave.

Alle apparatene er utstyrt med solide

og justerbare aluminiumsføtter, påført

et tynt lag filtmateriale på undersiden.

T+A følger også en filosofi som sier

at produktene deres skal være enkle å

oppgradere etter hvert som ny og bedre

teknologi utvikles. Praktisk både for

sluttbruker og fabrikant, ikke minst

for sistnevnte som derved slipper å

lansere helt nye produktserier omtrent

annethvert år. Derfor er alle produktene

utstyrt med diverse interfacekontakter.

SACD 1250 R

Detter er en dedikert tokanal stereospiller

som kan håndtere CD, SACD, CD-R

og CD-RW. Om den minner litt om en

Leopard-tank utvendig, ser den ennå

mer imponerende ut på innsiden. En

ekstremt ryddig og oversiktlig komponenttopografi,

hvor de digitale og


For tekniske spesifikasjoner,

vennligst sjekk

www.taelektroakustik.de

Pris SACD 1250 R: 29.000

Pris P 1230 R: 17.500

Pris A 1530 R: 29.000

Importør/forhandler.

oslo Hi-Fi Center, oslo

analoge seksjoner er behørig isolert fra

hverandre, og der det selvsagt er brukt

håndplukkede deler for hvert enkelt

apparat som produseres. Transportmekanismen

har for eksempel

motorer fra Mabutchi. Selve plateskuffen

er laget av et komposittmateriale av

aluminium og ABS-laminat, og er stivet

opp med solide metallstag.

Det benyttes 24 bit/384kHz Delta/

sigma d/a-konvertere fra Burr Brown,

og hele fire per kanal. En 56 bit DSP

signalprosessor overvåker at digitalkonverteringen

forgår slik den skal.

En nøkkelfunksjon hos 1250 R er de

fire ulike og valgbare filtreringsalternativene

i den analoge utgangstrinnet,

som gjør det mulig for hver enkelt bruker

å optimalisere spillerens spillestil

etter den enkeltes preferanser. Hvilket

filter som fungerer best avhengerselvsagt

av hvilke komponenter CD 1230

R til en hver ti spiller samme med,

akustikkforhold også videre. Og

selvsagt smak og behag. Forskjellene

er ikke overdramatiske, men nyansevariasjonene

er like fullt der. For egen del

foretrakk jeg å kjøre signalet gjennom

det som omtales som Bezier-filteret,

noe som jeg oppfattet som den mest

avslappede og organisk klingene, med

en form for ”analog” signatur.

Ved SACD-avspilling er det verdt

å merke seg at 1250 R har et analogt

utgangsfilter som kan veksle mellom

60 kHz of 120 kHz båndbredde. Dette

gjør det mulig å optimalisere forholdet

mellom 1250 R og forsterker.

1250 R har to digitale utganger, en

coax og en optisk.

P 1230 R

Forforsterkeren P 1230 R er i likhet

med CD-spilleren overøst med kontrollknapper,

og har dertil mange innstillingsmuligheter.

De fleste knappene

er selvsagt programkildevelgere, men

vi finner også en option som loudneseffekt.

I tillegg til balansekontroll har

P1230 R også egne kontrollknapper for

fininnstilling av bass og diskant, faktisk

separat for hver enkelt kanal.

Dette apparatet er selvsagt også fylt

helt til randen av kvalitetskomponen-

«T+A følger også en

filosofi som sier at

produktene deres skal

være enkle å opp-

gradere etter hvert

som ny og bedre

teknologi utvikles.»

ter, som metallfilm motstandere, FKP

kondensatorer, og kretskortene er

dobbeltsidige hvor det er lagt ekstra

vekt på å holde signalrutene så korte

som mulig. I det hele tatt en meget

kompakt konstruksjon. Også her ser

vi at strømforsyningen er holdt godt

avskjermet fra resten, og innkapslet i et

eget kobberbelagt kabinett.

Alle analoge innganger - i et antall

av syv - er single ended via forgylte

RCA-terminaler av meget god kvalitet.

Med en totalhøyde på unselige 7.5 cm

inklusiv føtter, er da nødvendigvis

terminalene veldig tett arrangert, men

ikke verre enn at det går greit å få på

plass kabeltilslutninger med plugger

av sedvanlig størrelse.

Bra med utganger også. En pre-utgang

via vanlig RCA, og en for balanserte

kabelstrekk via XLR-terminaler.

Ideell for subwoofer eller andre aktive

høyttalere. Vi finner selvsagt også to

rec-out. Det er også en såkalt TASI-ut-

gang for tilkobling til surroundprosessor.

Ellers finner vi en R-Link interface

for fremtidige oppgraderinger.

A 1530 R

Effektforsterkeren A 1530 R er en

ren tokanals stereoforsterker med en

oppgitt utgangseffekt på respektable

170W ved 8 Ohm/280W ved 4 Ohm.

Dette er en videreutviklet og oppgradert

etterfølger av den tidligere modellen

A 1520. Den nye modellen har en

strømforsyning i form av to kraftige

ringkjernetrafoer, som på egenhånd er

et solid bidrag til de drøye atten kilo

dette kraftverket veier.

Den største oppgraderingen fra forrige

versjon består av en helt nyutviklet

kretskortteknologi, hvor det er utstrakt

bruk av sølv som ledere. Disse kortene

er også totalt umagnetiske, akkurat som

alle kontakter og koblinger. Dette skulle

da bety en betydelig redusert fare for

forvrengningsproblematikk i form av

induksjonsstøy.

Forsterkeren er konstruert etter hva

T+A definerer som sin egenutviklede

ICA-teknologi, hvor noe av effekten

leveres i klasse A etter push/pull-prinsippet.

Dette burde blandt annet tilsi

en lynhurtig transientrespons.

Forsterkeren er konstruert med doble

sett (A+B) utgangsterminaler fra WBT,

og man kan selvsagt velge om man vil benytte

begge eller bare den ene ved hjelp

av en trykknapp på fronten. De som

ønsker å benytte fire høyttalere samtidig

i en vanlig stereokonfigurasjon, bør være

oppmerksom på at ingen av høyttalerne i

så fall bør droppe under 4 Ohm. Forsterkeren

kan forøvrig enkelt kobles til

monodrift, og eventuelt brokobles.

A 1530 R har hodetelefonutgang og

monoomkoblere skjult under et vippepanel

som utgjør nedre del av fronten .

Smart og diskret.

KABLING ETC

Systemet er som nevnt vurdert ut fra et

samlet inntrykk som komplett elektronikksystem,

hvor disse tre komponentene

har vært koblet sammen med Tannoy

Glenair 15/ST 200 høyttalere. Alle

signal- og høyttalerkabler har også vært

fra T+A, mens nettkablene har vært fra

Vincent og Kimber. Det har også vært

benyttet en strømpadde fra T+A, hvor

stikkene for digitale komponenter er

isolert fra de analoge. Den gjør det også

enkelt å kontrollere at man har riktig

polaritet hele veien.

Effektforstrkeren har vært plassert

på en dempeplattform fra BASE, mens

de øvrige har hvilt på dempeføtter av

typen CeraBalls.

Alle tre komponenter har hver for

seg også i kortere lyttesekvenser spilt

sammen med mine egne forsterkervarianter

CT6/ET250S fra Conrad-

Johnson. Av programkilder er det også

benyttet VPI Scout med JWM9 arm

41


3 3

42

T+A R-serie SACD/CD-spiller/stereo forforsterker/stereo effektforsterker

platespiller sammen med Benz Micro

Glider MC pick up og Graham Slee

RIAA/step-up.

LyTTEINNTRyKK

Det er vel i utgangspunktet opplest og

vedtatt at det meste som kan assosieres

med Tyskland er hardt og kaldt.

I hvert fall har det mer enn én gang

vært melodien når det gjelder hifi. Men

gamle fordommer er til for å oppheves,

noe vi har fått flere påminnelser om de

senere år. Og dette oppsettet fra T+A

har en meget behagelig, litt avslappet

men samtidig veldig ryddig spillestil,

hvor klangbalansen luter ørlite grann

over mot det varme uten å bli svulstig.

krefter later det til å være mer enn nok

av, i alle fall til å drive mine ganske så

impedansvennlige Tannoy Glenair. I

alle fall er det ingen ting som tyder på

at dette effekttrinnet bestiller klippetime

bare fordi Grofés ”Niagara Falls”

står på undertegnedes obligatoriske

settliste. Jeg tror fortsatt importøren

snakker sant når han hevder at A 1530

R kan drive elektrostathybridene fra

Martin Logan uten å gispe etter luft.

Transienter kommer rent og lynhurtig,

men jeg finner dypbassartikulasjonen

litt tykkere i målet og grovere utpenslet

enn hva som er tilfelle når jeg

kjører CD-spilleren og forforsterkeren

sammen med min egen (p)referanse

ET250S fra Conrad-Johnson. Men den

koster også cirka to og en halv ganger

så meget. I tillegg syns jeg T+A blir litt

flatere i dybdeinformasjonen og ikke

fullt så vass som ET250S til å definere

opplevelsen av rom, foreksempel ved

avspilling av Jackie Levens verkstedimitasjoner

på ”Defending Ancient Springs”.

Dette oppsettet har totalt sett sin aller

største styrke på parametre som instrumentklang

og stemmer, som blir klart

fokusert og har generelt en temmelig

høy grad av organisk realisme over

seg. Det er kraft og distinksjon i messingklanger

og fin snert i skarptrommer

men det blir aldri pågående eller

“rett i fleisen” på lytteren. Musikken

blir generelt presentert lettflytende og

T+A EFFEKTFoRSTERKER:

«Og dette opp-

settet fra T+A har

en meget behagelig,

litt avslappet men

samtidig veldig

ryddig spillestil»

meget sammenhengende. Jeg kan godt

forestille meg at mange musikere vil

falle for måten dette oppsettet presenterer

selve musikken på.

SLUTTINNTRyKK

Med en prislapp på ca tretti tusen har

SACD 1250 voldsomt tøff konkurranse

i markedet, ikke minst fra rene

redbook-spillere i prisklassen rundt

tyve tusen. Men SACD 1520 virker som

en meget kompetent spiller, spesielt

på vanlig CD. Faktisk viste den også

enkelte tendenser av spisevegring da

den ble foret med ulike SACD-skiver, og

det kom innimellom noen lite tillitvekkende

lyder fra drivverket. Og for å få

den ekstra båndbredden SACD representerer

tror jeg det for mange kanskje

jAN MyRVoLD:

Denne relativt rimelige forsterkeren har likevel et ganske stort og

luftig lydbilde som imidlertid mangler litt av det solide ”grunn-

fjellet” hos referansen DP A-1. Bassen er forsåvidt helt utmerket,

men hele lydbildet er uansett litt ”lettere” enn vi er vant med.

Her er noe mer fokus på detaljer i lydbildet, mens den akustiske

rammen rundt dette ikke er fullt så storslagen. Men det er overraskende

bra dynamikk og spilleglede over hele linja, selv med en

tungdrevet og relativt krevende høyttaler som Respons Grande

Dimension. Og her er også bra ”smekk” i mellombassen samtidig

som det går bra dypt, men altså ikke helt så stramt og kontrollert

nedover som med de dyrere forsterkerne.

vil være like interessant å legge de

ekstra kronene SACD-delen i slike spillere

koster i en oppegående vinylrigg

i stedet. Skal jeg for eksempel legge

sammenligningen mellom Eric Bibbs

innspillinger på Opus3 til grunn, går

seieren overlegent til vinylutgavene. Men

det er sikkert ingen bombe, og dessuten

litt som å sammenligne epler og pærer.

Den store gledelige overraskelsen

i dette oppsettet mener jeg helt klart

er forforsterkeren P 1230 R. Den har

først og fremst en meget åpen og luftig

musikkpresentasjon, kombinert med

fremragende rytmikk og timing. At

den er meget godt utstyrt med inn- og

utganger gjør den meget brukervennlig

og anvendelig både for vanlige hjemmebrukere,

og som et arbeidsverktøy

for skribenter slik som meg selv. Med en

prislapp på cirka femten tusen kan den

umulig ha altfor mange seriøse utfordrere

hverken på lyd eller utstyrsiden.

Effekttrinnet A 1530 R virker også

som et uhyre velkonstruert apparat, med

evner til å drive det meste av høyttalere.

Kanskje ikke like stram absolutt hele veien

som de virkelige tungvekterne, men

likevel med god dynamikk kombinert

med en varm og harmonisk klang. En

forsterker man definitivt ikke blir sliten

i ørene av, selv etter lang tids lytting.

KoNKLUSjoN

Denne flotte trioen fra T+A bekrefter

til fulle det inntrykket jeg har av at

det kan ha mye for seg å benytte ”full

pakke” fra en og samme fabrikant, da

alle produktene er utviklet fra en og

samme filosofi. Denne komboen spiller

først og fremst meget homogent og

sammenhengende, og burde være et

meget interessant alternativ for et

voksent kundesegment som ønsker

seg stilrene produkter med like god

lyd som en formidabel byggekvalitet.

Når så importøren i tillegg er en av de

med lengst fartstid i bransjen, anser

jeg disse produktene som et meget

trygt (og godt) kjøp.

Og da blir vel konklusjonen Teori

i Praksis? 3

ANDERS RoSNESS:

Lettere og lysere klangbalanse enn på referansen

(DP A1), og uten dennes autoritet og ro.

Men denne T+A forsterkeren låter veldig rent

og klart med glimrende attakk på transientene

og utmerket dynamikk. Fokus flyttes litt

fra opplevelsen av rommet og samklangen til

lyden fra hvert enkelt instrument og stemme.

Men bevares; en veldig flott forsterker som

går utenpå det meste og som er helt overenstemmende

med realistisk forventninger for

prisklassen.


3 3

44

Dynaudio Confidence C1

I have a dream! En drøm om

at en bitteliten stativhøyttaler

på medfølgende lekkert

designstativ skal fylle

stua med en vellyd så saftig,

at jeg en gang for alle kan

slutte fred med kona og si at

”jo da – disse er svære nok

for meg”. AV VIDAR MøRCH

Svært nok


Hvis jeg i tillegg kan følge opp

med at ”neida, vi trenger ikke

en stygg basskasse i tillegg

heller”, så skulle familielykken

være gjort for evig tid. Kan

Dynaudios dyreste stativhøyttaler være

vendepunktet jeg venter på?

CUPFINALEN

Enkelte kvelder blir ikke helt som

planlagt: Cupfinalen endte med at

Norges beste fotballag bestemte seg for

å forære seieren til erkefienden, regnet

høljet ned og vannet ut gravølet og jeg

måtte hjem og pakke ned og returnere

en deilig, liten høyttaler.

Til gjengjeld hadde jeg ganske snart

satt i gang en nyinnkjøpt CD med

Queen og Paul Rogers, skjenket en god

whiskey og satt av et par timer alene

med 4 sider notater fra siste to ukers

lytting.

Med andre ord en – tross dagens

fotballsjokk – helt grei og forutsigbar

kveld.

Bortsett fra at det var papirinnsamling

morgenen etter og notater åpenbart

til forveksling kan ligne all annen

papirsøppel vi hadde liggende i huset!

Takke skjebnen da for klisterhjerne

og fotografisk-, samt audiell elefanthukommelse…

Eller ikke.

DET SISTE FøRST

Etter å ha rekonstruert lydopplevelsene

etter beste evne, samt forsøkt å ikke la

verken sportslig skuffelse eller kvinnelig

ryddemani gå ut over testobjektet,

er jeg fortsatt en smule usikker på egen

sinnstilstand. La oss derfor like gjerne ta

hovedkonklusjonen her med en gang:

Dynaudio Confidence C1 er veldig

bra! – Til å være så liten, i hvert fall.

Veldig bra!

STøRRELSER SoM TELLER – DEL 1

Utgangspunktet for denne artikkelen,

var å sjekke for egen del om småhøyttalere

etter hvert har blitt så ”store”, at

de kan klare seg på egenhånd i et middels

rom. Med store og tunge stativer,

og ikke minst ditto subwoofere, ser

jeg virkelig ikke poenget med å tvinge

små høyttalere til å skulle overprestere

og samtidig totalt sett fylle stua med

minst like mye ræl som et par pene

gulvstående høyttalere. Det tar like mye

plass – om ikke mer, gir gjerne et enda

mer kaotisk visuelt inntrykk, samt blir

ofte hakket mer kronglete å tilpasse

optimalt lydmessig. Å hente maksimalt

ut av en sub/satellitt kombinasjon, er

nemlig litt verre enn mange på forhånd

er forberedt på.

Derfor er jeg mer interessert i å finne

den stativhøyttaleren som kan klare

seg på egenhånd og samtidig etterlate

et mindre visuelt inntrykk enn en like

god gulvstående.

Jeg regner på en måte ikke den fantastiske

Escalante Fremont stativhøyttaleren

med her. Den er større og tyngre

enn det meste jeg har hatt i stua og

teller liksom ikke som stativhøyttaler i

denne sammenhengen.

Jeg plasserte derfor Dynaudioene

optimistisk i mitt 36 kvm. store lytterom

og spente for resten av anlegget.

Dette anlegget består av Rogue M-150

monoblokker, samt den fortsatt trofaste

«Det var fort gjort å

konstatere et par ting

ganske umiddelbart.

Det ene var at dette

er en vanvittig bra

høyttaler.»

Bladelius Gondul 3 mkII og VPI Scout

for litt vinylhygge. I tillegg kommer

nettfilter fra Shunyata, føtter fra TAOC

og kabler fra Jormadesign og Celius/

Oblivion.

Det var fort gjort å konstatere et par

ting ganske umiddelbart. Det ene var

at dette er en vanvittig bra høyttaler.

Det andre var at dette er vanvittig bra

høyttaler – som er litt for liten for dette

rommet. Sammenlignet med mine

Martin Logan Vantage, låt det en smule

tynt og boksaktig, samt at det rett og

slett fremsto et lydbilde som enten

blir for lite, eller som (med større – og

for stor avstand imellom høyttalerne)

ikke danner et balansert og homogen

lydopplevelse.

Dynaudio C1 hadde ingen problemer

med å spille høyt nok i et såpass stort

rom. Tvert i mot. Problemet var rett og

slett at det ikke blir verken spredning

stor nok, eller utstrekning langt nok

nedover, til at det fungerte mer enn

hederlig.

Jeg endte med å sette opp til nærfeltslytting,

der avstanden var drøye 2,5

meter mellom høyttalerne og snaue 3

meter til lytteposisjon. Dette fungerte

for så vidt utmerket, men når høyttalerne

ikke kobler skikkelig med rommet,

blir det litt for pent og pyntelig,

med lite trøkk og følelse av et større

konsertlokale. Spesielt var dette tydelig

på litt tøffere blues/rock, mens det fungerte

helt OK med visesang á la Bjørn

Eidsvåg og Kari Bremnes.

Strykekvartetter gjør meg bare aggressiv

og rastløs, men ville sikkert

fungert helt greit for den som bryr seg.

Jeg hørte derimot så fantastisk

mange fine kvaliteter i denne høyttaleren,

og fikk såpass mange flashbacks

til den langt større Confidence C2 som

jeg hadde på besøk en gang for nesten

nøyaktig ett år siden, at jeg bestemte

meg for å slepe hele kostebinderiet opp

i annen etasje og installere et midlertidig

lytterom på kontoret. Dette rommet

er ca. 9 kvm. og hvordan dette fungerte,

skal du snart få vite.

Men først litt om selve høyttaleren.

HåNDTVERK oG SELVTILLIT…

... var to begreper som inngikk i

avsnittstitlene i min test av storebror

C2. Det er begrep som man med stor

trygghet kan gjenbruke også i omtalen

av lillebror C1.

Dette er lekkert, dansk design – om

enn med en noe spesiell front, og det er

fantastisk godt håndtverk. Finishen er

flott og kabinettet er dønn solid.

Hva angår selvtillit, oser Dynaudio

av dette både designmessig og lydmessig.

Her er det sobert, skandinavisk

sus over filosofiene. Det ser ut som det

låter: Lekkert men nøkternt. Bunnsolid,

men likevel subtilt. Tøft, men også en

smule trygt og fritt for store ord og

pretensiøse forestillinger.

Kabinettet er laget i 20 m.m. MDF og

for meg?

45


3 3

46

Dynaudio Confidence C1

fronten består i tillegg av en 32 m.m.

MDF plate og en 8 m.m. tykk sandwichkobling

av MDF bak denne. Vekten på

hele 11,6 kg. sier også sitt om en solid

liten tass.

28 m.m. Esostar diskanten kjenner

vi utelukkende positivt fra før, og det

samme gjelder 17 cm. elementet som

håndterer trafikken fra 1800 Hz. og ned

til 45 Hz. Som så mange andre småhøyttalere,

nyter de godt av forsterkere

med litt krefter. Alt for mange avspiser

gode stativhøyttalere med for få, eller

for dårlige watt.

STøRRELSER SoM TELLER – DEL 2

Vi kryssklipper et par uker tilbake i tid

og konstaterer at alt lå an omtrent som

man kunne forvente: C1 låt bra, men

møtte et lytterom som ikke yter en liten

staivhøyttaler full rettferdighet.

Av andre ting man kunne forutsi –

og som også svarte til forventningene

– kan nevnes at det fortsatt er et lite

h****te å slepe 2 monoblokker, 1 CD

spiller, et nettfilter og flere mil med kabler

og x-antall føtter og akustikkdempende

materiale opp i annen etasje.

Aldri mer!

MEN DET VAR VERDT DET!

Koblet opp i en tilnærmet likesidet 2,5

meters trekant med lytteposisjonen,

satt jeg plutselig med en høyttaler som

spilte 100% på parti med rommet. Det

låt tøft, homogent og med en subjektiv

utstrekning både oppover og nedover

i frekvensregisteret, som gikk langt

utenpå opplevelsen i finstua. Det er faktisk

en av de bedre lytteopplevelsene

jeg har hatt på lenge, til tross for et mer

enn middels improvisert lytterom.

Nå var det liv i både gitarer og

basstrommer, samtidig som høyttalerne

fylte rommet rundt og imellom på

fortyllende vis. Det er lenge siden jeg

praktiserte nærfeltslytting i et lite rom,

men desto morsommere å få en påminnelse

om hvor stort et konsertlokale

kan oppleves – selv i et svært begrenset

lokale. Som så mange ganger før, oppleves

Esostar diskanten både silkemyk og

utstrakt. Selv om jeg til daglig er bortskjemt

med diskantgjengivelse fra elektrostater,

står Dynaudios tilnærming

ikke mye tilbake for Martin Logans.

Bassen får ikke blitt kjellerdyp med en

6,5 tommers bass/mellomtone, men til

det aller meste er det likevel nok til at

det både blir moro og troverdig. Jeg kan

vel egentlig bare komme på innspillingene

med vår lokale kirkeorganist,

Iver Kleive, som ikke helt spilte som de

fortjener på en såpass liten høyttaler.

Det får tross alt være grenser.

VERDT PENGENE?

Nja!

Om jeg hadde bestemt meg på

forhånd for å gjøre optimalt ut av et lytterom

på størrelse med min egen stue

(og det har jeg jo), vil jeg si nei. Med

mindre man ønsker å fomle rundt med

en subwoofer eller to.

Som jeg allerede har gjort rede for,

vil jeg da heller foretrekke en gulvstående

høyttaler, der konstruktøren

allerede har gjort tankearbeidet med

delefrekvenser, fasekorrigering og så

videre. Designmessig er det også mer

etter min smak.

Hvis jeg derimot hadde et fast lytterom

på, la oss si under 20 kvm., ville

jeg nok seriøst vurdere om ikke dette

rett og slett var nok. Dette spiller vakkert,

underholdende og stort nok for et

noe begrenset rom, og er visuelt svært

lett å leve med.

En, på alle måter, vakker høyttaler –

men trærne vokser fortsatt ikke inn i

himmelen.

Drømmen om den lille høyttaleren

med den helt store lyden lever fortsatt

uoppfylt videre. 3

Pris: 48 995

Importør: Soundgarden-NAT


3 3

48

Hovland HP 100

Denne utrolig

gedigne forforsterkeren

så jeg først hos en

venn av meg for et drøyt år siden.

Du kan si det satte spor, for et mer visuelt

imponerende hifikomponent tror

jeg ikke jeg har sett verken før eller siden.

Den er stor til å være en preamp,

nesten ruvende. Den er nesten en

skam å sette inn i racket, den formelig

skriker etter plassen på topphylla.

Nærmest å betrakte som en skulptur,

og de gjemmes jo ikke bort. Visuelt har

vi å gjøre med en autoritet. Frontplate

i krom med tre slående potmetere med

dimensjoner som et generøst eksosrør.

Forkrommede sådanne, selvfølgelig..

Blå lysende sirkler rundt inngangs-,

balanse og vulumkontrol, samt en

like blå ”lyslist” i frontplatens ytterkant.

Det er tydelig at ”cutting edge”

industridesign er noe Hovlandfolket

forholder seg til. For spekulanter som

får nupper på sjelen av blått lys, kan

jeg berolige. Det kan slåes av. Det hjelper

sogar på lyden. Men at HP 100 ser

sober ut med lysene tent, er det ingen

tvil om. Uten at jeg i skrivende stund

har sett redaktørens bilder, regner jeg

med at det fremkommer.

Volumpotmeteret er for øvrig en

attenuator i sølv. Det burde jaggu ha

sitt å si for lyden det også.. Man gjør

tydeligvis ingenting halvveis hos Hovland.

Volumet reguleres i presise step

på 2dB. Det må forøvrig bemerkes at

jeg aldri har brukt en så utsøkt behagelig

volumkontroll før. Jeg forstår godt

at denne forforsterkeren leveres uten

fjernkontroll. Det ville nemlig frarøvet

den heldige eieren en fryd av en volumjusteringsoperasjon!

Skjønnheten

ligger som kjent i detaljene.

Ellers finnes en mutingknapp, og

noe såpass uvanlig nå til dags som en

knapp merket ”mono”. Ganske hendig

om du faktisk nyter en og annen mo-

noklassiker

innimellom. Dem

er det en del av, kan jeg

forsikre.

FULLFUNKSjoNSPREAMP!

Apropos hva som er uvanlig nå til

dags, HP 100 kan også leveres med

riaa,og fullfunksjonspreamper går det

jo ikke fjorten på dusinet av i 2008.

Akkurat testeksemplaret var til min

store glede utstyrt med riaatrinn og

MC-trafo.

Under lokket er den delt inn i tre

seksjoner. Linjetrinn, riaa og strømforsyning.

Oppbygnig og komponentkvalitet

er rett og slett utsøkt, og chassiet

,(den eneste dekkende beskrivelsen) er

en uhyre stiv momocoque-konstruksjon.

Mer gedigent og gjennomtenkt

enn dette blir det rett og slett ikke! HP

100-konstruksjonen er etter sigende

arbeidet med siden sent på 70-tallet,

og det forklarer vel hvorfor den er så

kompromissløs. Tidløse komponenter

krever, ja netopp, ofte tid å få til.

Som tilfellet er med relativt mange

høyendekonstruksjoner nå om dagen,

finner vi rør i Hovland HP 100, både i

linje- og riaadelen.

I linjetrinnet to 12AX7 og en 12AU7,

mens det i phonotrinnet sitter to

12AX7 og en 12AT7. Linjetrinnet gir

46 dB gain, bruken av trafo i riaatrinnet

øker denne til 66 i riaadelen.

Inngangsimpedansen er fast og ligger

på 430 Ohm. Skal det justeres her, er

det bare å finne fram motstander og

loddebolt.

Om man først bestiller HP 100 med

MC-trinn, er det det, og bare det man

får. Ingen mulighet til å bytte til et Mo-

vingMagnet-element

om det skulle

være ønskelig.

Rørene er etter sigende spesialselekterte

rør fra Sovtek. Kanskje ikke

en rørprodusent hvis navn får blodet

til å bruse i årene på et ihuga rørhue,

men de funker. Hovland mener de

passer denne forsterkeren så til de

grader at de ikke anbefaler brukeren

å eksperimentere med andre merker.

Det har jeg hørt flere produsenter si,

men personlig har jeg funnet at det

kan være en del å hente på rør av enda

bedre kvalitet. Likevel, her tok jeg dem

faktisk på ordet. Lytteinntrykkene er i

sin helhet basert på orginalrørene. Det

er sånn den er ment brukt fra fabrikkens

side, og jeg tar dem som sagt på

ordet. Eller øret. Tuberolling er moro

det, men det er ikke det denne teksten

handler om..

SANNHETENS øyENBRyN

Min trofaste cj Premier Ten reiste i

eksil for noen uker, og dens litt kulere

kollega tok plass. Riktignok ikke på

toppen av hylla. Der er det ikke plass,

dessverre. Min vanlige JJ 322 var inne

til smøring og oljeskift, så Hovlands

makkere i perioden var et par Heart

Double Beat, en forsterker jeg kjenner

særdeles godt, og som gjorde en formidabel

jobb. Ellers byttet jeg ut den

medfølgende nettkabelen med min

egen Oblivion Coherence.

Noen dager med innbrennig, så var


I musikken

det tid for

å sette seg godt

til rette i lyttesofaen for

å vurdere de lydmessige sidene

ved denne skulpturelle forforsterkeren.

Førstemann ut var Rolf. En åpenbaring

av en musiker med etternavnet

Lislevand, her intenst musiserende i

Vivaldis konserter for lutt og mandolin

sammen med Ensemble Kapsberger.

Plata distribueres til verdens musikkinteresserte

horder via franske Naive.

Dette er musikk jeg kjenner veldig

godt etter å ha hørt den på et utall

anlegg, samtidig som jeg har hatt gleden

av å høre Lislevand live ved flere

anledninger de siste årene.

AKUSTIKK….oG PoESI?

Og jeg kan vel slippe katta ut av sekken

med en gang. Fra de aller første

taktene var HP 100 en nærmest sjokkartet

opplevelse

Lydbildet var rett og slett gigantisk

stort og preget av en nesten ekstrem

luftighet.

Å utbryte et spontant ”jøss!” var

vanskelig å unngå.

Jeg kan like godt innrømme det med en gang. Jeg er svak for

produkter som har dette udefinerbart funksjonelt vakre ved seg

som gjør at ”må ha”-følelsen treffer umiddelbart og ikke slipper.

AV TRoND ToRGNESSKAR

HP100

lot meg ta del i

en fremførelse av noe av

den fineste tidligmusikken jeg vet

om. Akustikken i opptaksrommet ble

nesten påtrengende tydelig, og jeg ble

så til de grader klar over de komplekse,

men ofte vare klangene og fargene

som kjennetegner tidligmusikk.

Lyden var i det hele tatt langt mer

kompleks enn jeg er vant til å oppleve

den avspilt.

Jeg fikk mye sterkere inntrykk av

instrumentenes klang og egenart,

anslag, intonasjon, og mye mer innsikt

i de myriadene av smådetaljer som

til sammen bygger opp inntrykket av

et instrument som spilles i et rom.. Fingrene

som berører strengene, strenger

som slippes, toner som dør sakte ut,

kraften og intensiteten som ligger i akkurat

denne tolkningen. HP 100 evnet

å avdekke så mye informasjon, så mye

helt vesentlig informasjon om hvordan

akkurat

denne

gjengen spiller

akkurat denne musikken at

den fremsto med ny autoritet og en

uhørt detaljering..

Jo da, jeg vet det. Dette kan nok oppfattes

som i overkant poetisk.

Men hva så? Musikk kan i aller

høyeste grad være poetisk, og kanskje

særlig når det gjengis på dette nivået,

enten det dreier seg om Vivaldi, Zeppelin

eller Weather Report.

Dere får heller ha meg unnskyldt,

men jeg får meg ikke til å omtale det

med en nøkternhet som om det skulle

dreie seg om en gravemaskin. That`s

me.

Men nok digresjoner. Tilbake til

lyttingen!

49


3 3

50

Hovland HP 100

BALANSEKUNST

HP 100 spiller så uhyre lettflytende

og åpent at det nesten krevde tilvenning.

Så mye mer informasjon ble

plutselig bavdekket. Detaljer som lot

musikken få ytterligere liv og mening,

ikke overeksponerte uvesentligheter

som trakk oppmerksomheten bort fra

helheten. Og her ligger det geniale ved

Hovlands preamp. Den gjengir musikk

med en utrolig mengde detaljer, men

mister aldri grepet om nerven, klangen

og helheten.

Tid for ny plate. Marais` ”Pieces de

viole”. Storslagen popmusikk fra 1717.

Jordi Savall og hans tidligmusikkamerater.

Lislevand er med her også.

Pedro Estevans trommer fyller lytterommet.

De har en nesten skremmende

dynamikk og tilstedeværelse. Jag skvatt

i sofaen, og det er ikke ofte!

Lyden av trommene hadde en oppløsning

jeg ikke har vært borti før. Ikke

bare et fysisk skyv, men mer lyden

av alt som skjer når trommeskinnet

treffes, luften settes i bevegelse og

opplevelsen av trommen treffer lytteren.

Igjen, mer detaljer, mer musikk,

mye mer som opplevelsen av å høre

et instrument i virkeligheten. Mindre

konservert musikk, mer musikalsk

tilstedeværelse. Resten av enseblet

kommer inn, og det låter rikere enn jeg

er vant til, selv med en preamp som

er kjent for å eksellere på musikalitet.

Flere detaljer. Det virker rett og slett

som om det skjer mye mer i lydbildet.

Samtidig er sammenhengen og kontrollen

der i fullt monn. Ingenting stikker

av eller skjærer ut. Tidligmusikk er noe

av det vanskeligste jeg vet å gjengi. Det

låter fort usammenhengende og hardt

om ikke alt er på stell.

Etter å ha hørt mye kammermusikk

i levende live de siste årene, står det

klart for meg at det låter uendelig mye

mer dynamisk og lettflytende enn vi

kan håpe å få til ved hjelp av anleggene

våre. Hovlands eminente skulptur drar

opplevelsen et godt stykke nærmere

virkeligheten for meg. Den spiller så

totalt uanstrengt og lettflytende at

jeg med en gang gjenkjenner nærværet,

fremdriften og plutseligheten fra

levende musikk . Jeg hadde noe av

den samme opplevelsen da jeg lyttet

til Oblivionkablene mine første gang,

og det var hovedårsaken til at de ble

innkjøpt. Evnen til å låte riktig. Verken

mer eller mindre. Samtidig er det nok

sånn at HP 100 ikke er laget for å klø

rørromantikere på ryggen. Den er som

nevnt uvanlig åpen og dynamisk, og

klart raskere enn noen preamp jeg har

hatt i hus. Diskanten er nærmest vektløs

og helt uten kornstrukturen som

ofte finnes selv i dyrere konstruksjoner.

Aldri har diskantelementene i mine Impulsehorn

spilt så likt en bånddiskant

som de gjorde de ukene Hr. Hovland

«Samtidig er det nok

sånn at HP 100 ikke

er laget for å klø rør-

romantikere på ryggen.»

var på besøk.

Den lar musikken fremstå med et

nærvær som er lett gjenkjennelig om

man er vant til rør i signalveien, men

den legger ikke til det varme draget

som ofte er så typisk, og for noen også

ønskelig, med rørbasert utstyr. Den signaliserer

virkelig at den trenger lekekamerater

av toppklasse, men så kvitterer

den også med lekenhet og spilleglede

nærmest i en klasse for seg.

Samtidig er den heller aldri kjølig.

Den varmen som finnes, er varme som

hører instrumentene til. HP 100 lar

dem fremstå med klang og farger, karakter

og egenart.Så vanvittig mye mer

på musikkens parti enn mye annet jeg

har hørt. Nakent til å være rørbasert,

men samtidig så autentisk i tilnærmingen

at det aldri tråkker over og blir

kjølig. Nærmest perfekt balansekunst,

spør du meg..

På enkelte spor kunne jeg oppleve en

liten tendens til slankhet i mellombassen.

Den er rask, full av valører og med

en oppløsning til å dø for, men fet er

den ikke.

Leter du etter en preamp med partypukkel,

er ikke HP 100 tingen.

Ny PLATE.

Det svensk-norske jazzprosjektet ”Entra

Live” fra `89, med Audun Kleive på

trommer og Anders Jormin på bass.

Innspilt med et minimum av dilldall

på en hytte i den svenske skjærgården.

Igjen er rommet veldig tydelig avtegnet,

og åpningsakkordene nærmest eksploderer

i lytterommet mitt. Det fandenivoldske

samspillet og den allestedsnærværende

perkusjonen til Kleive er så

fysisk påtagelig at jeg bare sitter og gliser.

HP 100 låter uhyre oppløst, samtidig


som musikkens driv, rytme og struktur

er så tydelig avtegnet at det gir en veldig

sterk live-følelse. At dynamikken også er

glimrende bidro til at både jeg og etpar

besøkende tviholdt på kaffekoppene ved

mer enn en anledning.

Et par runder med live opptak gav

virkelig mersmak. Kenny Barrons ”Live

at Bradley`s” var nesten påtrengende

dynamisk og likevel intim .Bassen var

igjen uhyre veloppløst, rask og fysisk.

Lyttere med fordommer med hensyn til

rørutstyrs evner i bassområdet bør definitivt

prøve Hovland HP 100. Et driv og

en maktfullhet som gjør det helt umulig

å tenke på å skru ned musikken og

gjøre andre ting. ”Bakgrunnsmusikk” er

for feiginger! HP 100 holdt meg i et så

sterkt grep under alle lytteseansene at

enten lyttet jeg aktivt, eller jeg skrudde

av. Ingen mellomting. Little Feats

”Waiting for Colombus” var et storartet

gjenhør. Den fikk meg til å fryde meg

hemningsløst, synge med på ”Dixie

Chicken,” spille luftpiano, glemme at

jeg hørte på innspilt musikk, gledes

over muligheten til virkelig å nyte musikk…og

ikke minst savne salige Lowell

George. Det er litt av et komplimet til

en preamp!

Cristophe Coins versjon av Vivaldis

cellokonserter er en skive som får mye

spilletid hos meg om dagen, og her

viste HP 100 sin definitive klasse. Coins

cello var utrolig klangrik og uttrykksfull,

og fremsto med sarte nyanser som

gav et skremmende virkelighetsnært

sanseinntrykk. Hvert buestrøk hadde

karakter, hver frasering følelse. Lenger

bak i opptaksrommet var alle musikere

svært tydelig plassert, og de ble aldri

marginalisert på noen måte. De hadde

også skala, stoffelighet og karakter. I

massevis. HP 100 har en uhørt evne til

å få med seg alt som skjer, uten å ty til

følgespot, for å bruke et sceneuttrykk.

Helheten ofres aldri. Det er så virkelighetsnært

at det er en fryd.

RIAA?

Så er det jo dette med vinyl, da. Den

foretrukne kilden her i huset

En preamp med innebygget riaatrinn

er en åpenbar fordel på mange måter,

fordi man slipper nok en boks, med

kabling både her og der. Sånt koster

penger om det skal gjøres ordentlig.

Dessuten er ofte riaatrinn, og særlig da

løse MC-trafoer, plasseringsfølsomme

mht støy og annet tjafs. Med riaatrinnet

innebygget er det så mye enklere,

men kanskje også mindre fleksibelt.

Så hva kan sies om det innebygde

tilvalgs- riaatrinnet i HP 100?

Først og fremst at det låter svært likt

linjedelen. Den nesten gjennomskinlige

åpenheten, den lekne, totalt uanstrengte

spillestilen og den nesten voldsomme

oppløsningen er der. I bøttevis.

Første skive ut var Plant/Krauss`

”Raising Sand” fra i fjor. Ikke akkurat

en orgie i oppløsning, men musikalsk

en perle. Her tok HP 100 grep og viste

fram stemninger, timing og detaljer

som få andre. Bassen var overhode

ikke bakpå., men drivende, om enn litt

tung på føttene. Det tydeligste var likevel

stemningen i låtene, og en følelse av

å sitte i samme rom som utøverne. Like

vanskelig å få til som alltid, men like

forførende når det sitter. . Etter uker

med denne preampen i hus står det

klart for meg at mange av platene som

ofte omtales som grøtete og gjengrodde,

ofte bare krever et anlegg med høyere

oppløsning for virkelig å åpne opp.

Det må rett og slett bedre komponenter

til for å skape et hele, eller mening av

det som høres ut som noe uforløst og

småkaotisk. Jeg tror vi skal innrømme

«Barrons ”Live

at Bradley`s” var

nesten påtrengende

dynamisk og

likevel intim»

at det ikke alltid er snakk om talentløse

studiofolk når noe låter polvott eller

huggorm.

Som med linjetrinnet greidde også riaadelen

å formidle følelse og stemning

i opptaket. Den kvaliteten er sjelden, og

kan gjøre musikk man tenker på som

uinteressant eller vanskelig tilgjengelig,

interessant og rik på opplevelser.

Bare det kan jo være verd inngangsbilletten,

ikke sant?

Mozarts pianokonserter nr. 20 og 23

med Brendel låt alldeles storslagent, riaatrinnet

gjengav hans finstemte anslag

med musikalsk kirurgisk presisjon. Og

igjen var det tydelig at orkesteret også

ble gitt enormt med armslag og luft.

Det låt på sitt beste majestetisk, innsmigrende

og vakkert, med mer innsikt

og substans enn jeg er vant til. Strykerlyden

var fantastisk., intet mindre.

Klassiske Philipsutgivelser er mildest

talt undervurdert!

Dynamisk var det en åpenbaring,

og min ’Dynavector XX2 låt som et

enormt fargeskrin av klangfarger, lynraskt,

luftig og stort. Min egen Trichord

var anelsen varmere i mellomtonen,

men hadde ikke helt den samme selvfølgelige

detaljeringsgraden. Selvfølgelig

som i ”enorm musikalitet”.

Så er vi over i det tyngre stoffet.

Zeppelin, Madrugada, Waits. Jeg sitter

og smiler, nesten matt av alle detaljene,

dynamikken og substansen HP 100

greier å trekke ut av vinylskivene. Mer

av alt jeg visste var der fra før, kontant,

nærværende og dynamisk. Nesten foruroligende

nærvær, faktisk. En smådesperat

og tydelig bakfull Waits er ingen

spøk å ha i stua, men det er i det minste

en trøst når han aldri kom til operaen….

Jeg har sett det nevnt et eller annet

sted at riaadelen kunne ha tendenser til

å vektlegge rillestøy. Hos meg var jeg

ikke i nærheten av å oppleve det, men

så er også Dynavectors elementer kjent

for å ha kontroll der.

Hovland har valgt å utstyre MCtrinnet

med trafo, basert på at det gir

lydmessige gevinster kontra et aktivt

step-up-trinn. Her gis det ingen justeringsmuligheter

mht. impedanse, og

der har jeg et ankepunkt. Å kunne justere

denne er en klar fordel, ettersom

løsningen med fast impedanse umulig

kan passe alle elementer. Riktignok er

det mulig å lodde inn motstander, men

det er både tungvindt og upraktisk.

Totalt sett er riaatrinnet i HP 100 forrykende

godt. Faktisk så godt at det er

et usannsynlig godt argument for å gå til

innkjøp av en allerede fantastisk preamp.

KoNKLUSjoN

Hovland har nærmest begått et eventyr

av en preamp. Det er tydelig at den er

et resultat av nitidig utviklingsarbeid,

og har musikalske kvaliteter jeg opplever

at den er alene om. Den presenterer

musikken så åpent, gjennomskinlig og

dynamisk at det er vanskelig å ikke bli

bergtatt. Det innmonterte riaatrinnet

er klart i klasse med resten, for å si det

forsiktig, og det gjør prisen, selv om

den er ganske høy, til svært fornuftig i

et felt av stratosfærisk prisede konkurrenter.

Det farlige med HP 100 er at den

er vanedannende! Den rbehandler musikken

med enorm respekt, og låter helt

usedvanlig riktig og ekte, rett og slett.

Nå er jeg jo betalt for å være kritisk,

og jeg kunne tenke meg muligheter for

å justere impedanse enkelt. Ellers kan

HP 100 ha en liten tendens til slankhet

i mellombassen, men med en så

avsindig oppløsning helt ned i suboktavene

er det en liten pris å betale for

så fantastisk musikalitet. For meg er nå

Hovland HP 100 den forforsterkeren

jeg måler andre mot. Så god er den. 3

Pris:Ca kr 65.00 uten RIAA

og ca kr 85.000 med RIAA

Importør: Audioroyale

51


3 3

54

Hegel 10 år på eksportmarkedet:

Jublende bra

jubileumsforsterkere!

P10 og H10 heter den nye forsterkerkomboen fra Bent

Holter som gjør at Hegel nå er helt der oppe blant de

aller beste forsterkerkonstruksjone på verdensmarkedet!

Lyden er tøff, ren og storslagent dramatisk uten

jåleri, men også uten annenharmonisk romantikk.

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH

Det er blitt uventet mye Hegel

i Fidelity i det siste. Og vi

hadde slett ikke planlagt noe

ytterligere omtale etter å ha

presentert siste versjon av den store

forsterkeren H4A i nr. 32 At den 300

watt kraftige standard effektforsterkeren

hadde vunnet prisen som Ӂrets

forsterker” i et av de største japanske

high-end bladene, kunne vi faktisk

forstå etter å ha testet denne særdeles

prisgunstige mastodonten. Slik som

vi tidligere hadde opplevd med den

200 watts integrerte forsterkeren H200,

og den siste CD-spilleren som vi testet i

nr.34 og bekreftet i gruppetesten i nr. 35:

Bent Holter synes nå å ha fått bort

den litt tekniske ”transistorklangen” i

øvre mellomtone som mange av oss har

ment –tross en rekke andre gode kvaliteter-

har hindret en direkte anbefaling

blant de aller beste, inkludert norske

DP og EC. De siste testede modellene

viste at Hegel nå så absolutt er i grenselandet

til ekte high-end.

Ved direkte sammenlikninger med

våre egne Nemo og DP A-1s, som

begge likevel låt noe mer avslappet og

finkornet, var den under halvparten

så kostbare H4A så god at jeg knapt

tenkte over at jeg spilte på en rimeligere

forsterker i referanseanlegget. Og

bassen var kanskje den strammeste og

mest dyptgående av dem alle, selv om

mellomtone og diskant var noe mer

klinisk og litt mer pågående enn våre

referanser.

Uansett opplevde vi en forbløffende

forbedring av lyden fra den mye

omtalte ”lydmotoren” til Holthe som

tabloidpressen finner så facinerende.

Et smart PR-stunt begynte å fungere


flott også hi-fi messig! Jeg merket meg

denne forsterkeren til en planlagt gruppetest

for godkjøp i grenselandet for

ekte high-end, der hvor prisen begynner

å stige mye raskere enn kvalitetsforbedringene...

LyDMoToR TIL EKSPoRT

Selv om både ”lydmotoren” og Hegel

har vært på det norske markedet betydelig

lenger enn 10 år, er det eksporten

til land som Japan, Kina, Russland,

Tyskland, USA, Sverige og Holland som

er påskuddet til å lage en spesialversjon

av den eksisterende HP4A serien. Men

nå ved å dra teknologien så langt man

kan , uten særlig tanke for de økonomiske

konsekvensene.

Engelske Musical Fidelity lever jo

godt av å lage slike ”spesialversjoner” i

begrensede og nummerete eksemplarer.

Men selvfølgelig kastes ikke en vellykket

konstruksjon på skraphaugen etter

at et fåptall eksemplarer er solgt. Den

dukker bare opp i mindre sexy produktlinjer

som heldigvis er rimeligere

priset. Og i mens utvikler konstruktøren

nye supertweaka greier som selges

Bent Holter med sin ”lydmotor”.

til de aller ivrigste som er villig til å

betale litt ekstra, mens det mer vanlige

publikummet må vente litt lenger for å

få en flik at denne godlyden.

I tilfellet Hegel og dette jubileumstilbudet,

kan jeg med det samme røpe

at det nye settet koster 50% mer enn

standardversjonen. Det produseres kun

i matt svart, og kun i 30 eksemplarer.

Og de er lydmessig verd hver eneste

krone...

MASSER AV KREFTER

Effektforsterkeren Hegel H-10 er fysisk

dobbelt så stor som vår egen Dynamic

Precision og nesten dobbelt så lang

som denne. Også vekten , nærmere ca.

55 kilo, er betydelig mer enn vanlig

selv for en 300 watts forsterker. Dette

indikerer at her er solid strømforsyning

og en betydelig størrelse på trafoen.

På bildet (neste side) blir du litt lurt av

det store kabinettet og det faktum at

høyden er større enn diameteren.

Oppgitt effekt er 300 watt i 8 ohm og

1000 watt i 2 ohm med muligheter til

å drive høyttalere helt ned i 0,5 ohm,

ifølge spesifikasjonene. Inngangen er

både RCA og XLR via vippebryter. S/N

er mer enn 100 dB. Bent Holter lover

da også forbedret dynamikk, lavere

statisk og dynamisk forvregning enn

noengang fra Hegel. Og det kan lett

høres! ”Den nye teknikken lyder mer

musikalsk, mer levende og er i stand til

å gjengi enda flere musikalske detaljer”,

skriver Bent i sin introduksjon til dette

nyeste forsterkersettet. Og det er faktisk

nærmere sannheten enn det man

vanligvis kan forvente av en reklamebrosjyre...

jUBILEUMSBASS

For å få mest mulig ut av den såkalte

”lydmotoren”, en liten FET spenningsforsterker

med 4 transistorer, var det

nødvendig å måle og sortere ut de ”beste”

MOSFET’er av i alt 30.000 leverte

for å lage de 30 nummererte forsterkersettene

. Dette ble gjort i Norge hvor

”lydmotoren” uansett blir produsert på

grunn av ekstremt kritsike toleranser,

55


3 3

56

Hegel 10 år på eksportmarkedet:

og det med avansert måleutstyr. Dette

koster selvfølgelig endel, men resten

av forsterkeren blir som kjent laget i

Kina for å holde prisen nede.

Også inngangstrinnet er nykonstruert

med matchende JFET transistorer

mens utgangstrinnet drives med helt

nye bipolare transistorer som hevdes

å være raskere, tåle høyere effekt og

har lavere forvregning enn på tidligere

modeller. Det er forresten interessant-

og på alle måter positivt- at Hegel aldri

tyr til selvskryt i forhold til konkurrentene

i sine brosjyrer, men hele tiden

sammenlikner med tidligere egenproduserte

greier.

Men nå skal de uansett få litt å skryte

av; Hegel H10 er antagelig den beste

bassforsterkeren jeg har hatt i stua! Og

særlig i forbindelse med de tungdrevne

10 rommerene til Respons Grande

Dimension. Den smule motforestilling

jeg måtte ha til en litt for ”feit” mellombass

i denne høyttalerkonstruksjonen,

er feid tilside med H10. Nå spiller

Responsene betydelig dypere enn

tidligere og med fenomenalt ”slam” helt

der nede. Men samtidig mer lineært og

strammere oppover til den glimrende

mellomtonen. Og grunntoneområdet

midt mellom bass og mellomtone, gir

deg den etterlengtede A-lyden som betyr

at her er flott kropp uten antydning

til slanking, men heller ikke med antydning

til bilringer. H10 ikke bare sparker

lyden ut av Responsene; den stopper den

også. Aber Schnell! Og siden vi hadde Avalon

Indra til test samtidig, fikk jeg også

sjekket ut at forsterkeren hadde akkurat

den samme effekt på denne. Testen ville

bli temmelig lik om jeg hadde benyttet

Avalon som referansehøyttaler.

VI SPILLER MUSIKK

Både under gruppetesten og i mesteparten

av den indviduelle testen, benyttet

vi H10 rett inn i referanseanlegget

med EMMLabs, ARC Ref 3 pre, Valhalla/Jorma

kabler og Respons (men altså

også Avalon Indra) høyttaler. Dette er

nødvendig for simpelthen å høre hva

som skiller den testede komponenten

fra referansen og andre testede produkter

i noenlunde det samme set-up’et.

Selv om jeg har og har hatt en masse

utenlandsk utstyr i referanseanlegget

gjennom tidene, er det når det gjelder

effektforsterkere såvidt jeg husker bare

de store 350 watt Krell monoblokker

av forrige generasjon (en fenomenal

årgang) som ikke har vært norske.

Dette er selvfølgelig ikke ment sjåvinistisk,

men simpelthen fordi også vi er

avhengig å kjøpe best mulig kvalitet for

minst mulig penger. Norske effektforsterkere

har i mange år vist seg både å

være gode kjøp, samtidig som både jeg

og de fleste medarbeidere i Fidelity har

vært veldig fornøyd med den litt varme

klangen hos DP og EC som vi mener låter

mer musikk enn imponerende hi-fi.

Det har forbauset alle nye medlemmer

av testpanelet hvordan den litt varme

klangbalansen i referanseanlegget likevel

er såpass oppløst og istand til lett å

skjelne mellom de testede komponentene,

blant annet kabler.

Da vi satt H10 inn isteden for Dynamic

Precision DPA-1s (siste versjon) var

det ikke bare bassen som forandret seg.

Også diskanten ble litt krispere helt der

opp, men uten påtagelig hardhet nedover.

Det er snakk om mindre nyanser,

men dette skaper forbløffende nok en

helt ny opplevelse av ekte grisetarmer

og harpiks i gjensidig musikalsk begeistring

fra en lykkelig felerekke. Og

til en lykkelig tulling som er glad for å

høre noe som helst der oppe.

Til gjengjeld må det innrømmes at

lydbildet ble litt mindre organisk enn på

A-1 s og Nemo. Her blir det selvfølgelig


åde et spørsmål om matching, musikksmak og personlige

preferanser…

STRAM oG UjåLETE

Tross en utsrakt A-lyd med en fast, fin og ganske fyldig øvre

bass/nedre mellomtone, er her ikke på Hegel helt den samme

varme og fyldighet som på både DP A-1 og EC Nemo. Disse er

her forøvrig mer like enn hva de fleste synes å være klar over.

Også resten av klangbalansen er mer nøytral enn akkurat

varm, men med den utstrakte dypbassen som bokstavelig

talt varmer opp det hele og skaper et naturlig grunnfjell til

musikken.

Det mest forbløffende er likevel den enorme dynamiske

kontrasten og den bæksorte stillheten mellom transientene.

Og dette sammen med helt superskarpe kontraster uten flising,

og også ellers med hørbart lite forvrengning, superrent

som det hele tiden låter.

Her er riktignok ingen ”deilig” anneharmonisk som gir deg

en koselig ”halo” eller forsiktig softing av den oppløste lyden,

«Det er snakk om mindre

nyanser, men dette skaper

forbløffende nok en helt ny

opplevelse av ekte grisetarmer

og harpiks i gjensidig

musikalsk begeistring»

noe som er typisk for blant annet rørforsterkere. Men her er

mer enn nok av denne effekten fra vår vanlige rør forforsterker

fra ARC; denne til samme pris som hele dette settet

inkludert egen pre.

Også rommet er spesielt stort og oppløst, og på alle måter

hører man entydig at dette er en ”stor” forsterker, større enn

DP A-1 og helt i klasse med de 600 wattene fra Nemo. Dette

til tross for at bare halvparten av dette blir oppgitt som målte

watt i 8 ohm. Og uten at denne forsterkeren oppleves problematisk

på noen typer musikk, heller ikke kor , solostemmer

og piano, så er her en helt vanvittig bra messingklang på

ekstremt høyt lydnivå som får meg til å lure på når kreftene

egentlig tar slutt og forvrengningen tar over...

Er det så noen av denne lyden som er mer ”imponerende”

enn musikalsk på lengere sikt? Jeg er helt trygg på at bassen

helt utvetydig er helt glimrende, og tross et generelt litt

krispere lydbilde med en smule mindre mykhet enn hva vi

opplever på både DP og EC, så opplever jeg ikke noe av dette

som effektmakeri som man kan bli lei av. I hvertfall ikke

sammen med en ”myk” rør forforsterker. Valhalla kablene

kan jo også lett erstattes med mindre avslørende kabler som

gir mer varme og kropp, men dette muligens på bekostning

av oppløsning og detaljering.

Etter min mening er denne glimrenede effektforsterkeren

uansett helt i klasse med noe av det aller beste, selv i høyere

prisklasse. Og likevel er ikke effektforsterkerene like sjokkerende

bra som det jeg tror forforsterkeren er!

Bla om...

Pris kr 59.990

Forhandler: Soundgarden

57


3 3

58

Hegel Pro

Superoppløst forforsterker

Dette er på mange måter den ”beste” forforsterkeren jeg har hørt

med den største oppløsningen, det største dynamiske kontrasten

og det mest presise rommet.

Og Hegel P10 er så absolutt den

best fokuserte lydgjengiver

jeg har hørt. Stemmer, instrumenter

og reflekser fra tak

og vegger oppfattes så presist at man

kan vandre inn i lydbildet med lukkede

øyne og være rimelig sikker på at man

vet hvor alt befinner seg.

På en rekke plater gir denne P10

forforsterkeren meg akkurat den magefølelsen

som får det til å juble inni

meg; dette er virkelig troverdig. Jeg ER

tilstede i konsertsalen, artistene står

i kjøtt og blod foran meg og tokanals

lyden er så holografisk at du knapt tror

dine egne ører. Ja du simpelthen ”ser”

med ørene inne i i et så absolutt holografisk

tredimensjonalt rom.

I forhold blir rørforsterkeren fra Audio

Research til 2 1/2 ganger prisen nesten

litt grumsete og tåkete som om det

ligger et lite røykdrag i rommet. Greit

nok på mange jazzplater, muligens…

Hmm… Men er denne litt varmere og

mindre presise gjengivelsen fra rørene

likevel mer tilgivende og mer sofistikert

og klangriktig i den viktige mellomtonen?

Eller er den større frodigheten og

tilsynelatende mer komplekse klangstrukturen

egentlig forvrengning som

skyldes rørenes virkemåte og typisk

annenharmoniske forvrengning? Det

blir nesten som på hardingfele, der det

ligger noen understrenger som ”synger”

med. Men er det nødvendigvis mer musikalsk?

Om det samtidig er teknisk

mindre korrekt, betyr det noe særlig...

Høy TRoSKAP?

På samme måte som med effektforsterkeren,

var Hegel P10 forforsterker

suveren i bassen med en stramhet og

dyptgående jeg knapt har hørt tidligere.

Og akkurat på dette parameteret er den

den mer enn dobbelt så dyre ARC Ref

3 helt overlegen. Også diskanten virker

å holde koken lenger oppover, uten

antydning av detektbar forvrengning,

selv om dette erfaringsmessig avsløres

først når bedre produkter kommer i

hus. Ingen av delene er likevel noe

egentlig sjokk i forhold til hva man

«På samme måte som med effektforsterkeren,

var Hegel P10 forforsterker

suveren i bassen med

en stramhet og dyptgående jeg

knapt har hørt tidligere.»

kunne forvente i forholdet mellom en

bra rørforsterker og en tilsvarende bra

transistorkonstruksjon.

HANS THEESSINK

Men hva er mest “naturlig”? Jeg hadde

en Theessink-plate hvor stemmen til

den populære hollenderen i toppen låt

som som om han slipte en ljå; skarpt,

hardt og særdeles lite organisk. Var

dette et problem med opptaket på

grunn av ekstrem nær mikrofonplassering?

Hegelforsterkeren låt forsåvidt

renest og krispest med bokstavelig

talt skarpslipt diskant, mens ARC Ref

3 hadde en smule mer “kropp” og en

smule avrundet top. Ikke så rent, men

heller ikke fullt metallisk, selv om forskjellene

slett ikke var dramatiske.

Så datt plutselig gubben sjøl innom

i forbindelse med fotografering til et

intervju. Pluss at han gjerne ville høre

hvordan platene hans låt på et typisk

high-end anlegg.

Jeg hadde trodd at han ville foretrekke

forforsterkeren fra Hegel som jeg


mente på mange måter låt “ærligere”,

men Thessink var ikke særlig i tvil;

han foretrakk rør! Og etter å snakket

med han i timesvis, var det uansett lite

å detektere av denne opplevelsen av

mann med ljå i stemmen hans. Men

kunne ikke dette også bety at Hegel

serverte masterlyden fra studio med

ubehagelig realisme, også når opptaket

ikke var helt perfekt?

SAMLET KoNKLUSjoN

Hegel og Bent Holter har alltid laget

forsterkere og CD-spillere som har skilt

seg positivt ut med fornuftig pris og

rålekkert utseende i forhold til imponerende

tekniske data og glimrenede

byggkvalitet. De første modellene var likevel

etter min mening en smule “hi-fi”

slik de fleste transistorkonstruksjoner

låt den gangen, mens Per Abrahamsen

og andre norske konstruktører fikk til

et noe større lydbilde med en noe mer

fyldig grunntone som kunne minne om

typisk rørlyd.

For et par år siden opplevde jeg likevel

at her hadde skjedd noe; den smule

elektroniske støyen i mellomtonen var

borte, og klangbalansen var tilnærmet

nøytral. Hegel var blitt et interessant

alternativ også for oss high-endere. Og

det fremedeles til svært gunstige priser

på grunn av produksjon i Kina.

Og med minst like store lydforbedringer

som forrige milepæl fremstår nå

dette jubileumssettet som et virkelig

kupp! Fremdeles er klangbalansen og

lydbildet litt forskjellig fra for eksempel

Dynamic Precisison og Electrocompaniet

som begge låter noe fyldigere

med en mer organisk klang som fremhever

nedre mellomtone en smule. På

Hegel-settet er det etter mine ører en

litt strammere lyd med krispere dynamiske

kontraster og generelt ekstremt

lite forvrengning og støy. Kraftreserve-

ne er formidable slik at lydbildet bare

vokser i størrelse når man skrur opp

lyden; det blir aldri hardt og presset.

Og om jeg skulle være en smule i tvil

om den litt mer potente toppen bare er

av det gode når det gjelder Hegel, så er

jeg sikker på følgende: Dovrefjellet av

en bassgjengivelse, er noe av det beste

jeg har hørt. Og jeg er like overbevist

om at pris/kvalitet er helt usedvanlig

gunstig.

Jeg har tidligere i denne testen antydet

at effektforsterkeren er det mest

“likandes” produktet av disse to, mens

forforsterkeren i forhold til markedet

likevel kan være det beste kjøpet. Det er

få virkelig supergode forforsterkere der

ute på denne siden av kr.50.000!

Selv koblet jeg denne forforsterkeren

opp med mine Nemo’er oppe på mitt

loftsanlegg med Respons Baby Grande

og en enkelt sub. Og glemte fullstendig

at jeg kun spilte på stativhøyttalere i

bare to kanaler. Holografi, storhet og

det musikalske nærværet var enormt.

Forforsterkeren er altså viktigere for

opplevelsen av et stort lydbilde enn

høyttaleren; i hvert fall når forforsterkeren

heter Hegel P10! Og med et litt

mindre livlig rom enn stua nede , var

lydbildet sjokkerende bra; det langt

beste jeg har hørt der oppe.

Og så enkelt det er å teste ut den lille

forforsterkeren for å sjekke ut om dette

kan være noe for deg? Dette i motsetning

til den blytunge effektforsterkeren.

Nå må jeg få hjelp til også å prøve

den nesten 60 kilos tunge mastodonten

på kinoloftet. Men det får eventuelt bli

en annen historie… 3

Pris: Hegel P10 forforsterker

kr.39.990,-

Hegel H10 300 watt effektforsterker:

kr.59.990,-

Forhandler: Soundgarden

TESTPANELET oM HEGEL H10 EFFEKTFoRSTERKER:

Anders Rosness:

Denne likner lydmessig overraskende mye på Dynamic Precision på grunn

av sitt presise og stramme lydbilde og nesten majestetiske ro og oversikt.

Nydelig artikulasjon og god fokus på grunntoneområdet. Felerene låter

berre lækkert og oboen har helt korrekt tonalbalanse. Rommet er digert,

stillheten er bæksvart og bassen er glimrende og med betydelig tyngde.

Gjengivelsen er mer realistisk enn akkurat romantisk og pusete, og her oppleves

nydelig detaljer sammen med uutslitelig energi. Overlegent det beste

jeg har hørt fra Hegel.

jan Myrvold:

Storslagen lyd med ro og kontroll over hele linjen. Skiller instrumentene

glimrende fra hverandre. Her er også masser av luft og rom. Meget naturlig

instrumentklang etter mine ører, og dynamikk i superklassen. Et overflødighetshorn

av kraft og spilleglede. Et gjennomført klasseprodukt!

Hans Theessink foretrakk rør foran transistorklang

Hegel P10 med avansert releéstyring med

faste motstander til volumet.

Salgssjef Anders Ertzeid og konstruktør Bent Holter

feirer 10 år på eksportmarkedet med nye forsterkere.

59


3 3

60

Musikk: Kari Bremnes

Stinn brakke

Folk satt, stod og hang- og sang- i det overfylte lokalet i

forbindelse med hi-fi dronningen Kari Bremnes tilstedeværelse

på årets store high-end messe i Trondheim.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


Kari Bremnes er ikke så lett å plassere sjangermessig.

Mange hardbarka musikkelskere har nok

avfeid dama som en popgreie som tilfeldigvis har

gjort noen usedvanlig bra lydinnspillinger. Og

dette på grunn av dyktige teknikere som dermed har gitt

henne nærmest internasjonal status som hi-fi dronningen.

Ifølge vår mest internasjonalt kjente hi-fi guru, lydteknikeren

Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studios, er sannheten det

motsatte; Kari Bremnes har en så perfekt mikrofonstemme

at man knapt kan unngå å lage gode innspillinger. Beskjedent

sagt av mannen bak de fleste av hennes innspillinger

på Kirkelig Kultur Verksted.

Og det var nettopp stemmen til hifidronningen som overrasket

mest på messekonserten i Trondheim etter å ha ”levd”

med denne i et par tiår som hi-fi entusiast. Kari Bremnes

har knapt nok vært noen babe, men det var likevel forbløffende

å høre den kjente stemmen modnet med en anelse

mindre sukker og glasur. Dessuten var orkesteret med Sondre

Messfjord, Hallgrim Bratberg, Bengt Hanssen - og ikke

minst den fenomenale trommeslageren Helge Norbakken

–skikkelig rocka. Også dette tok bort alle tanker om sviskepop

og syngedame med smektende referenger. Dette var

seriøs musikk med tekster like omfattende og uttrykksfulle

som hele romaner, og foredratt med stor innlevelse av en

mer moden stemme i en kropp som -også den- var modnet

som de beste årgangsviner; deiligere enn noengang også

fordi dama slett ikke spilte på deiligheten.

Derimot spilte Kari Bremnes på sin nordnorske sans for

humor, ikke minst selvironi. Dette fikk hele showet til å

fungere som en eneste stor fest med hele 15 kjente og kjære

Kari Bremnesviser med morsomme introduksjoner, men

altså levert i en form som var minst like mye jazz, blues

og rock som visesang. Her var også et par nye låter som

fikk sin urpremiere, blant annet ”Passelig dose”. Forøvrig

rart hvor vanskelig det kan være å gripe fatt i stemning og

melodi første gang man høre en ny sak. Og hvor vanskelig

det kan være å forstå denne sendrektighet i musikalsk

oppfattelse når tekst og melodi endelig har kommet under

huden på deg...

Redaktøren med sitt sendrektige mottakerapparat klarte

å overtale Jan Myrvold til å skrive litt om det musikalske,

noe denne i utgangspunktet nektet da han ikke ”likte” denne

formen for musikk. Men han ombestemte seg tvert etter få

strofer fra åpningvisa ”Københavnerkneipa” med sin bluesaktige

hverdagsrealisme...

Forøvrig berømmes fremragende lyd rigget til av Asle

Karstad og fantastisk variert og råspennede lys skapt av Jan

Erik Holto.

61


3 3

62

Musikk: Konsert med Kari Bremnes og band

Tid for løsrivelse ?

Undertegnede kan i utgangspunktet tøyle sin begeistring for den utrettelige og tilsynelatende

kompulsivt obligatoriske bruk av Kari Bremnes og hennes verker hver gang en

potensiell kjøper skal overbevises om et hi-fi-komponents fortreffelighet.

AV jAN MyRVoLD

Samtidig vil jeg få understreke

at jeg på ingen måte finner

Bremnes innspillinger utålelige.

De fleste av dem er tross

alt gjort i regi av Kirkelig Kulturverksted,

noe som for mange audiofile nær

sagt fra alle verdenshjørner definerer

som et kvalitetsstempel i seg selv. En

stor andel av norske - og en håndfull

utenlandske - topputøvere fra mange

ulike musikksjangere har gjort sine

kanskje mest vellykkede innspillinger

på nettopp KKV.

Men muligens av samme årsak har

det akkurat derfor for meg alltid vært

en slags gåte at nettopp Kari Bremnes

er den som går igjen som lytteobjekt og

selskapets spydspiss mot audiofile miljøer,

også internasjonalt. Damen synger

jo så definitivt rent og pent på alle sine

utgivelser. Det er bare det at jeg finner

de litt kjedelige og ensformige rent

musikalsk, og med en noe sidrumpet

og lett utdatert lydsignatur.

BLå KRUKKE

Vel inne i det stappfulle konsertlokalet

er det vanskelig å generere mye

forhåndsoptimisme på lydmann Asle

Karstads vegne. Et temmelig nakent

og bortimot kvadratisk lokale med

relativt brutale veggflater, dog med grei

nok takhøyde. Scenen virker en smule

trang, selv om ensemblet ikke teller

mer enn fem aktører, Bremnes inkludert.

Trommesettet alene okkuperer

mye av gulvplassen. Forøvrig et trommesett

rikt supplert med utradisjonelle

og smått obskure perkusjonsinnretninger

som gamle bilfelger. Ser man det

- et snev av Tom Waits oppi det hele,

og dermed definitivt en aldri så ørliten

utfordring til min iboende skepsis og

gamle forutinntattheter.

Bremnes’ medsammensvorne både

på scenen og bak miksebordet denne

kvelden er i all hovedsak de samme

som i nyere tid har bistått henne under

heftig turnering både i inn- og utland,

og som altså er festet til historien i

form av utgivelsen ” Kari Bremnes Live

- 2007”. Så avgjort et rutinert og godt

samspilt lag, som i løpet av den drøyt

halvannen time lange forestillingen

aldri ser ut til å kjede seg eller kjøre på

autopilot selv om de sikkert har spilt

disse låtene hundrevis av ganger. I så

måte ble kanskje Norbakkens trommesolo

kveldens definitive høydepunkt.

Man er ikke nødvendigvis helt på felgen

når man kan være helt på felgen!

NoRDLyS

Også denne kvelden ble publikum servert

et nøye utvalgt knippe smakebiter

som dekker over store deler av hennes

etter hvert temmelig omfattende og

vidspente viserepertoar. Slik sett ikke

mange overraskelser, men undertegnede

merker likevel at han gradvis

lar seg fange og begeistre av det som

foregår på scenen.. Bremnes selv viser

seg å være en svært så habil historieforteller,

og faktisk ikke bare gjennom

sangtekstene. Hun kommuniserer

nemlig veldig godt med sitt publikum

også mellom de musikalske numre, der

hun med ramsalt humor og avvæpnende

selvironi, flere nordlys over det

gjennomsnittlig Rorbua-nivå, forteller

om fargerike personer og komiske,

selverfarte opplevelser fra både fjern og

nær fortid.

Men det er selvsagt fortsatt musikken

som står i sentrum for publikum.

I øyekroken ser jeg vår belgiske venn

Frank fra Synergistic Research stå rett

ved siden av meg, med lukkede øyne og

svaie i perfekt synergi med Meisfjords

drømmende basslinjer og Hanssens

mektige synthlandskaper, tilsynelatende

minst like bergtatt som en

langveisfarende og visstnok på forhånd

helfrelst Bremnes-fan Michael Fremer.

LøSRIVELSE

Undertegnede er egentlig totalt sjanseløs

helt fra Bremnes et co drar i gang

med “Københavnerkneipe“. Lydsjef

Karstad beviser temmelig kontant at

han kjenner dette lokalet og sine musikalske

oppdragsgivere ned til minste

detalj. I kveld er det i alle fall forbasket

god PA-lyd. Ikke kveles musikken av

rumlende bassresonanser. Ikke skjemmes

Bremnes’ stemmeprakt av spisse

sibilanter. Det låter stramt og kontrollert

hele veien. Lydbildet virker rett og

slett skreddersydd for lokalet. Karlstad

kan da også etter konserten ovenfor

Fidelity bekrefte at han har lagt ned

utallige arbeidstimer i akkurat dette

lokalet.

Fra scenen leverer en sikker og

fjellstø Bremnes strofene med perfekt

intonasjon og ryddige fraseringer, og

beviser glatt at hun ikke er avhengig av

moderne studiokosmetikk eller andre

juksetriks for å låte rent. Og selvsagt

kommer dynamikken og kontrastene

i musikken hennes mye klarere frem

live enn hva jeg opplever på platene

hennes. Men akkurat det aspektet er

kveldens minste overraskelse. Langt

mer overraskende er det at jeg faktisk

stortrives med det jeg hører. Kanskje

er jeg klar for å frigjøre meg fra gamle

overbevisninger og fordommer.

En aldri så ørliten løsrivelse? 3


3 3

64

Godt norsk

En musikalsk fantasi over 10 juleplater

AV STEIN ARNE NISTAD, nistad@gazette.no

Jaha, så er vi her igjen. Klar for min jul nummer femtito. Og

hvert år er det den samme jakten på julestemning. Det er ikke

så lett. En landsens gutt som husker landsbygda slik den var.

Da det var skikkelig jul med juleslakting i november. Og jul på

gårdene omkring med bakst og hjortetakk og ribbeduft over

bygda. Det var den gang det var hvit jul og det knirket under

skoa. Den gang ”hang” folk rundt postkontoret, ikke på internett.

Og vi hadde slekt. Slekt fra USA. Jeg får starte der...

STAR IN THE USA

Plutselig er jeg i 2006 og

midt i Sissels Mormonske

utsvevelser i ”Spirit of the

Season”. Storslått og vakkert

med Sissels klokkeklare

røst i det hele. Hundrevis

av sangere og fullt orkester.

Mer storslått kan det nesten

ikke bli – men stemningsfullt?

Jo da! Når Sissel synger

Julekvad på norsk så blir det

stemning. For ikke å glemme

Sissels vidunderlige versjon

av Frode Alnæs’ ”Vitae lux” som ikke akkurat er en julesang –

men som kjører patriotskalaen til topps. Men norsk jul – det er

dette ikke! Konserten ble utgitt på CD i USA i 2007, men nesten

ingen fikk tak i den i Norge – uutgitt som den var her. Men

i år ligger alt til rette. ”Spirit of the season” er en slags høytidsstemt

og globalisert perfekt juleplatekaramell til hele folket.

IRSKE jULEDyR

På mystisk vis fører juleferden oss

til Irland. Hvit jul har de neppe. ”A

Midwinter Night`s Dream” foregår

uten et snev av det hvite magiske

teppet – slik ser det alle fall ut

når jeg havner midt i coveret på

Loreena McKennitts juleplate. Her

er det hare, mår og dådyr i det jeg

opplever som mer høstlige omgivelser, dog med et og annet

stemningsskapende julebånd til pynt. På den annen side. Dette

er i alle fall bedre enn regn og slaps. Men altså – irsk julemusikk.

Noen husker kanskje ”The Visit” som var en audiofil gjenganger

for et halvt liv siden. Denne midtvintersdrømmen er irsk musikk

ispedd klassiske elementer og en svevende fløyelsmyk stemme.

Vakkert og guddommelig. Ikke bare for julen, men for alle

sjelens vinterdager.

TRøNDER MED BART

Ikke aner jeg hvorfor ferden går

fra Irland til Trondheim – men

det er nå slik det ble i år. Kanskje

det rett og slett har med at

den meget kloke kunstneren

Kristofer Leirdal valgte å gi

erkeengelen Mikael på toppen

av nordre vesttårn på Nidarosdomen

ansiktstrekkene til Bob

Dylan. Jeg har ingen kom-

mentar utover at det var et meget godt valg. Under erkeengelen

utfolder Nidarosdomens guttekor seg. Det tar oss i mot, slik det

seg hør og bør når tross alt en Amerikareisende vender hjem,

med et unisont ”I wish”. Det slår meg at dette dog er en litt

pussig velkomst. ”I wish you what?” Svaret kunne for eksempel

vært a merry christmas – men den sangen er ikke engang med

på CDen. ” I wish you were here” kunne vært et annet alternativ

– men det er vi jo – så det faller jo på sin egen urimelighet.

Guttekoret fortsetter omtrent der Sissel slapp, med sakral og

velsunget julemusikk, en domkirke verdig. Jo da her kjenner jeg

lette anslag mot strengene i juleharpen i mitt indre. Men høytid

og velklang til tross – det blir med anslagene.

EN HALVFEIT TRøNDER MED BART

Så da er det bare å ta plass i bilen og

dra sydover. Men akkurat i det vi skal

dra er det en halvfeit mann med bart

som banker på bilruta og slenger inn en

CD. Jeg setter den ukritisk i spilleren.

Jeg burde ant uråd. Ut tyter versjon nr

12368 eller 69 av ”O Helga Natt” som

alle er veldig mye dårligere eller utrolig

mye dårligere enn Jussi Bjørlings

magiske original. Det er D.D.E. og

det er Bjarne Brøndbo – og selv ikke produsent Erik Hillestad

kan rokke ved det faktumet. Det pussige er at Brøndbo

har bart, men det viser jo for det første at dette er en fantasi,

og at Brøndbo burde hatt bart. Egentlig er jeg schizofren D.D.E.

fan. D.D.E. på sitt beste er bare så utrolig bra – og D.D.E på sitt

verste er bare så utrolig ur-teit på en utrolig ur-norsk og utrolig

ur-norsk-teit-vulgær måte. Det er ”Frelsesarmeens juleplate” jeg

har fått kloa i. Egentlig innser jeg ganske fort at ”verket” faktisk

har mye for seg. Aller best fungerer de nye julesangene som

bandet selv har laget. De er både koselige og julete og norske

og stemningsskapende og for folk flest. Det er de klassiske

sangene som butter. Men hallo, det er jul og dette går til en god

sak. Jeg stopper på Oppdal og kjøper ti, tolv eksemplarer som

skal bli julegaver til hele slekta. Når det er gjort så konkluderer

jeg med at versjon nr 12368 eller 69 er til å leve med, ja rett ut

sagt ganske bra og at juleplata til D.D.E enkelt og greit er en

god plate som er Frelsesarmeen verdig. Dessuten minner den

meg om en lett sliten, på grensen til en veldig sliten juletrefest

på lokalet en gang. Det er et godt minne.

X-HEKS I DESEMBER

Jeg vet ikke helt om det

er ved Dombås, at Benedicte

Adrians ”Desember

” på mystisk vis havner

i cd-spilleren. Det er lett

å gå i surr i fantasienes

verden. Men jeg mener

bestemt det er ved Dombås.

Over Dovre med snø

og vind. Du forventer at

det lysner opp når du kjører

ned mot Dombås. Men det

lysner ikke. Det blir liksom

bare litt frustrert slitsomhet


med ”Desember” i bilen. Det er jo i og for seg selvmotsigende

at en heks konverterer sånn uten videre og ikler seg englevinger

og magisk og ambisiøst juleglitter. Konverteringen blir liksom

ikke helt vellykket. Stemmen er dessuten ikke like strålende

klokkeklar som vi er vant til fra den kanten. Dessuten har Adrian

fått det for seg å realisere et slags ”hopp og sprett”-musikalsk

julegavekonsept. Vi fyker mellom ulike språk og musikalske

innfallsvinkler. En stakkar blir jo julestressa av mindre. Ro i sjelen

blir det først når Benedicte tyr til heksetriks i ”Walking in the

air”. Da flyr vi!

MAGISK HVITT PULVER

Desember varer helt til Østre

Toten. Da dukker det plutselig,

og av helt uforklarlige grunner

en unge eller to opp i baksetet.

Hvordan jeg i det hele tatt kom

til Østre Toten har jeg ingen ide

om. Men lenger nedi veien får

jeg svaret. Der står Maj Britt Andersen

i Pulverheksas skikkelse

og veiver og slenger CDer inn i bilen til ungenes jubelhyl og min

lett oppgitte og julefrustrerte mine. Men pulveret virker det, og

Pulverheksa i glitrende og krystallklar produksjon byr på nye og

fine julebarnesanger som treffer både barn og voksne på julestemningsjakt.

Hun holder både meg og ungene ved godt mot

omtrent til Lillestrøm. Hvorfor Putti Plutti Pott

i restaurert remastret

utgave forlanger å overta

rattet på Lillestrøm er og blir et mysterium. Han

kjører oss rett til skogs, hvor julesnøen daler og en jul av det

gammeldagse slaget er på gang. Putti Plutti Pott hatet jeg som

barn og elsker jeg som voksen. Musikalsk er dette så på høyden,

og barske julemusikalske minner fra barndommen får sving på

juleharpen. Per Asplin hadde rett og slett peiling!

TRADISjoNEN TRo

Av mystiske grunner har Oslo Gospel

Choir bestemt seg for å fremføre en

av sine berømte kopijulekonserter – i

Oslo Konserthus. De har til ære for

Putti Plutti Pott flyttet til Nordmarka

et sted. Der fremfører de som alltid

før - akkurat de samme julesangene.

Kanskje ikke akkurat de samme - men det er ingen som merker

forskjell. Denne umerkelige forskjellen dokumenterer de hvert

år. En jul uten en ny CD fra Oslo Gospel Choir er faktisk en så

umulig tanke, at hvis det skulle skje må helsevesenet varsles

i god tid i forveien. Denne gangen dreier det seg om versjon

12368 eller 69 av deres jule-CD, som i år, i likhet med alle tidligere

år har fått tittelen ”En stjerne skinner i natt”. Det er ingen

dårlig tittel, for ingen har i nyere tid skrevet en vakrere julesang

enn den. Og med ett blir det både lys og ettertanke i Nordmarka

et sted.

PIANoBAR

Det gjør ikke stemningen dårligere at

snøen daler ned og at Bugge Wesseltoft

sitter under et grantre litt lenger oppe

i åsen. Han holder på sitt, og jubler

ut, dog på en verdig og sakral måte

at ”It`s snowing on my piano”. Det

er for så vidt ingen oppsiktvekkende

uttalelse, siden det faktisk snør. Og

derfor finner jeg heller ingen grunn til å si

noe sånt som at jeg synes han er massivt udugelig, at han er

inkompetent, selvopptatt, bornert, og en skam for musikerstanden.

Det ville både være frekt og helt usant og enda viktigere,

så ville det ikke være i tråd med julens budskap og vanlig

folkeskikk. Bugge gjør oss rolige og ettertenksomme og reflekterende.

I hans ultimate juelepianobar er det usigelig godt og

vakkert å være. ”It`s snowing on my piano” er en av de vakreste

juleplater som er utgitt.

ET GLIMT

Og snøen faller så stille som snø kan

falle mens vi blir med på reisen til

Betlehem og fødselskirken som ifølge

velinformerte kilder, for anledningen

ligger nær Kikkut. I fødselskirken holder

Solveig Slettahjell hus. Det har blitt

natt – ”Natt i Betlehem”. Det har blitt

julekveld, og himmelen står et lite øyeblikk på gløtt. Solveig

synger fra døråpningen, og Tord Gustavsen har overtatt pianoet.

Et lite stykke vakker magi. Og virkelig magisk blir det når Sondre

Bratland tar plass i koret og Rosa frå Betlehem fyller himmelrommet.

Da foldes juleunderet ut, og det er godt å kjenne seg hel

og som delaktig i undrenes under. Da kjenner jeg at tro og liv

og død – henger sammen i en sirkel. En mystisk og fantastisk

sammenheng. En fantasi eller et håp eller en tro. Og over Nordmarka

og musikken og juleunderet kan jeg se en engel blunke

til meg fra evigheten. Det er som om noen venter. Det er som å

vite at jul dypest sett er å komme hjem!

MUSIKALSK GAVELISTE

Absolutte høydepunkter fra høstens norske utgivelser:

1. Benedicte Torget: After a Day of Rain. En utrolig debut.

Til tider fantastiske sanger, god lyd og glimrende produksjon.

”Sleep awhile” er det vakreste jeg kan huske å ha hørt.

2. odd Børretzen/Lars Martin Myhre; Syv Sørgelige sanger

og tre triste. En litt vemodig plate, med alvorlig humor og ettertenksomhet

over livets mangfoldighet. Poetisk, musikalsk og

god å lytte til.

3. Bodil Niska: Night Time. Fantastisk flott utgivelse fra en

av de store kvinnene innen norsk jazz. Kjente låter med Bodils

følsomme og uttrykksfulle tenorsaxofon i sentrum.

4. Susanna: Flower of evil. Nydelige coverversjoner av kjent

og ukjent. Hennes versjon av Abbas ”Lay all your love on me” er

bare vakker!

5. Grethe Kausland : jazz my way. Vemodig plate som forteller

historien om hva vi har gått glipp av. Heldigvis er lille Grethes

store talent som jazzsangerinne dokumentert for ettertiden på

denne CD’en som formidler en flik av det som kunne ha vært.

65


3 3

66

Musikkomtaler

Fiin gammel

RVG er initialene til lyd-

jazz

teknikeren Rudy van Gelder.

I hans studio har mye av

jazzhistorien på femti- og

sekstitallet blitt til.

AV ToRE DAG NILSEN

Det som skiller RVG fra andre

lydfolk er som antydet den

ubegripelig store mengden

opptak han gjorde med

forbausende mange av toppfolkene -

og det faktum at omtrent alt sammen

holdt en svært god teknisk standard.

All ære til dagens jazzmusikere, men

det er vel vanskelig å komme fra at de

stort sett står i bunnløs gjeld til gamlekarene.

Når det meste av platebransjen

for øvrig fremstår som stadig mer

lammet og slagne, skal vi være glade

for at Concord lar den gamle lydmester

remastrere opptakene sine. Det er nok

god timing. RVG må være steingammel,

og lydstandarden på disse nye CD-skivene

(og dagens bedre CD-spillere) nå

er så høy at fremtidig teknologi neppe

vil kaste vesentlig nytt lys over disse

sterkt aldrende opptakene.

DE UNGE oG GRENSESPRENGENDE

Det er så mye spennende musikk at det

blir vanskelig å velge. Her er noen jeg

har hatt mye glede av i det siste.

Roland Kirk var blant de mer progressive

rundt 1960. Dessuten var han

kapabel nok teknisk sett. Som coverbildet

viser var flere horn av gangen ikke

noe problem. Av den grunn har nok

flere prøvd å avskrive ham som en jazzklovn.

Dette opptaket fra 1961 avslører

intet annet enn en dønn seriøs musiker

som sammen med blant andre organisten

Jack McDuff varter opp med

både barrikadestormende avansert jazz

så vel som mer kosete saker. Alt levert

med skikkelig innlevelse, og den tidlige

stereolyden er upåklagelig. Den har

litt mebåndbredde enn de enda eldre

opptakene her. “Kirk´s Work, Prestige

0888072301610.

Eric Dolphy var nok enda mer

grensesprengende enn Kirk. Det at

andre navn nevnes enda hyppigere når

det gjelder grensesprengning skyldes

kanskje at Dolphy døde så alt for tidlig,

som 36-åring i 1964. “Outward Bound”

fra 1960 var hans første album som

bandleder. Her trakterer han altsaksofon,

bassklarinett og fløyte på vanlig

kraftfullt, innlevelsesfullt og avansert

vis. Med musikere som pianisten Jaki

Byard, trompetisten Freddie Hubbard

og trommeslageren Roy Haynes forventer

vi mye, og får det. Topp jazz for

de mer videregående, og med svært god

lyd, alderen tatt i betraktning.

Prestige/New jazz 0888072300835.

NESToREN

Gamlefar Coleman Hawkins er

en absolutt farbar vei å gå hvis man

ønsker en mer mainstreamaktig,

altså snill, stil. Han ble født i 1901, og

blir regnet som noe i retning av alle

tenorsaksofonisters far. I hvert fall som

improvisator og solist i jazzen. Innspillingene

fra de ti siste årene til Hawkins

er stort sett under pari. Han var sliten,

men det fins perler innimellom.

Det er nok litt drøyt å regne “At ease

with Coleman Hawkins” som viktig i

diskografien hans, men attraktiv, varm

inderlig er den. Som tittelen antyder

er dette rolig musikk. Ballader kunne

de spille, gamlegutta, og bedre balsam

for øregangene skal man lete lenge

etter. Mannskapet bestod av Tommy

Flanagan på piano, Wendel Marshall

på bass og Osie Johnson på trommer.

Lyden på denne 1960-innspillingen

er ikke til å bli opphisset over, men

“Rudy van Gelder Remasters” anno

2006 er mye bedre enn forrige generasjon

20-bits remasters (begeistret

omtalt av undertegnede i Audio for om

lag ti år siden..), det vil si den serien

som har pappcovere. Denne pappcoverserien

var på sin side mye bedre

enn åttitallsoverføringene. Pappcover-

skiven fremstår nå som kastrert. De er

effektivt støyfiltrerte, og hva hjelper det

å bade ungen hvis man hiver den ut

sammen med badevannet?

Ønsker man gamlefar med mer snert

og energi må man enda lenger tilbake

i tid, men ikke nødvendigvis så mye.

På “Very Saxy”, en innspilling fra 1959

spiller Hawkins med tenorsaksofonistene

Eddie “Lockjaw” Davis, Buddy

Tate og Arnett Cobb. Platen ble gitt ut

i Davis´ navn. Med seg hadde de blant

annet Shirley Scott på Hammond B3orgel,

og med syv ekstremt spillesugne

karer blir tempoet stort. Energien er

voldsom, og tankene bringes hen til

swingsjangeren og storbandene. Scott

var vel ikke akkurat noen Jimmy

Smith. Konklusjonen blir kanskje at

dette fortoner seg som litt gammeldags,

morsomt og kitsch i dagens ører, men

både musikalske ytelser og lyd står til

gull. Prestige 0888072306493.

Man må nok enda lenger tilbake for

å finne rene Coleman Hawkins-innspillinger

av høyeste klasse, men noen

“halvgamle” unntak fins. “The Hawk

flies high” fra 1957 er en av de beste.

Her fikk Coleman tilbud om å velge de

musikerne han hadde aller mest lyst å

spille med. Blant de seks han valgte finner

man blant annet en størrelse som J.

J. Johnson på trombone.

“Flies high” byr på en uimotståelig

slentrende og fandenivoldsk eleganse.

Gutta slipper seg helt løs, og spiller

med enorm snert, men noe bråk blir

det ikke. Denne innspillingen hører

ikke til i RVG-remasters, men den foreligger

nå i rykende fersk 24-bit overføring

til midtpris CD. Helt hederlig

monolyd fra den hos oss nylig omtalte

“Keepnews Collection“-serien går an

det også.

HISToRISKE KoNTRAKTSAVSLUTTERE

Det blir mer mono. I 1956 hadde Miles

Davis skrevet kontrakt med og spilt

inn for Columbia. Columbia kunne

ikke gjøre noe med disse båndene fordi

Davis ikke hadde fullbyrdet kontrakten

med sitt forrige plateselskap, Prestige.

Fire plateutgivelser gjenstod, og dette

ble ryddet unna med to dager i studio.

Miles tok med seg en kommende

gigant på tenorsaks, John Coltrane, og


noe man uproblematisk kan betegne

som en av tidenes beste rytmeseksjoner,

bestående av Red Garland

på piano, Paul Chambers på bass og

Philly Joe Jones bak stikker og visper.

Resultatet ble så godt at man ikke

kan annet enn å synes litt synd på alle

samtidige eller etterfølgende jazzmusikere.

Det blir som å komponere

symfonier etter Beethoven eller hoppe

etter Virkola. Miles & Co perfeksjonerte

sjangeren. Visst har det senere tilkommet

uttrykk som har gått i nyere retninger,

som for eksempel frijazz, jazzrock

eller den nordiske “sounden”. Mye fin

musikk innimellom, selvfølgelig, men

helheten og det grunnleggende nådde

sitt høydepunkt her i 1956. Hør bare

på rytmeseksjonen til Miles her og still

deg spørsmålet om det har kommet noe

egentlig nytt på banen etter dette.

Topp dette fantastisk sikre og effektive

rytmearbeidet med Miles´ lyriske

trompetspill, den unge Coltranes

søkende og rastløse soloer og Garlands

perfekt tilpassede fingertrykk - og

selvfølgelig de gode melodiene - så har

man jazzhistorie. Om denne musikken

i dag virker likefrem og vanlig, så er

det fordi alle har tatt etter pionerene på

femtitallet.

Man stusser over at disse utgivelsene

er så gamle. Hvis ikke det var for monolyd

med båndsus og båndbreddebegrensning,

kunne man forvekslet dem

med nyinnspilte saker. Vi har i årevis

ventet på en komplett boks med nye

remastreringer av disse fire utgivelsene.

Den har latt vente på seg, men nå foreligger

det i hvert fall fire separate utgivelser

i Rudy van Gelder Remasters.

Titlene på utgivelsene er Steamin´n,

Workin´, Relaxin´ og Cookin´. De er

alle fantastisk fine og trivelige, så man

kan trygt velge tilfeldig.

Det eneste aberet med dem er korte

spilletider. Jeg skrev nylig om komplett

lavprisboks med Sonny Rollinsinnspillinger

fra samme periode, utgitt

av tredjepart kalt “Proper Records”.

Den var grei nok, men de nye RVG-remastreringene

til midtpris er lydmessig

overlegne. Styr unna alle andre tilbud

enn RVG Remasters. Her er lydkvaliteten

god nok til at den ikke kommer

mye i veien for musikkgleden, men

noen high-end er det selvfølgelig ikke.

Catch 22 for oss lydnerder er å velge

blant superinnspillinger med så kjedelig

musikk at vi ikke orker å høre på

dem, eller superb musikk med så dårlig

lyd at det blir et ork å høre på det også.

NyoPPUSSET oG LETT TILGjENGELIG

HI-FI KLASSIKER

Mens vi er inne på dette til dels

selvmotsigende temaet om gamle

innspillinger og god lyd, er det en glede

å meddele at Bill Evans´ Sunday at the

Village Vanguard nå har blitt gjenutgitt

med tipptopp remastrering. Det vil

si utgitt av hovedselskapet, tilgjengelig

på alle markeder og uten ekstra høy

utsalgspris. Innspillinger som denne og

“Waltz for Debby”, den andre utgivelsen

spilt inn samme jazzhistoriske

kveld i 1961, er stadig gjenstand for

gjenutgivelser fra audiofile plateselskaper.

De som leser amerikanske lydmagasiner

vil finne haugevis av annonser for

slike leasede opptak, gjerne utgitt som

“supervinyl” eller gullbelagte skiver,

og hvor det står flere opplysninger om

hva slags utstyr som er anvendt under

remastreringen enn om musikken.

Nå kan fornuftige jazzelskere

endelig si velbekomne til kjøperne av

overnevnte lett harryfiserte greier, for

“Sunday” selges som midtpris. Dette

mesterstykke av lyrisk, avslappet og

samtidig vital og inderlig pianobasert

triojazz ble ikke innspilt av RVG. Det

utgis i “Keepnews Collection”-serien,

navngitt etter produsenten.

Jeg har sammenliknet Keepnews

“Sunday” med JVC-utgaven av “Waltz

for Debby”, som ser ut til å være

remastrert i 2000. JVCs “20Bit K2” var

gjenstand for mye flott omtale i audio-

filpressen for noen år siden. Jeg mener

å huske å ha lest at en JVC-ingeniør la

ut i det store og brede om at de hadde

tilstrebet mest mulig varme i lyden,

“akkurat som analogtiden”.

JVC-utgaven var en god produksjon,

og har riktignok mye klarhet og

dynamikk, tydelig mer enn Riversides

standardskive fra 1988(?), men det artige

er at den nye Keepnews “Sundayutgave”

er den eneste her som byr på

skikkelig varme i lyden. JVC mangler

ikke utstrekning nedover eller oppover

heller. Man hører for eksempel båndsuset

meget tydelig. Keepnews nye

24 bits overføring fra analogmasteren

er simpelthen et skoleeksempel på at

økt oppløsning er det eneste som kan

skape naturlig varme i lyden. Den er

absolutt ikke dempet/dopet i diskanten,

men er varm, detaljert og behagelig.

Jeg har også sammenliknet Keepnews

2008-Sunday med Keepnews

1998-Sunday. Begge er mastrert av

samme mann, Joe Tarantino. Den tidlige

CD-utgaven (igjen usikker på årstallet,

står ikke oppgitt) er i min bok blant

de mest vellykkede CD-overføringene

i sin tid. Den er hentet fra originalbåndene,

og har fyldig klang og relativt god

klarhet.

Det er morsomt, eller snarere lett

sjokkerende, å konstatere at Bill Evans

er en mye bedre pianist på 2008-utgaven.

Nei, jeg tuller ikke. Man hører så

mye mer av hva han gjør på pianoet at

det ikke blir noen tvil. Lytt selv før du

avskriver meg.

Den nye utgaven virker vesentlig mer

ren og detaljert på lavere nivåer. Dynamikken

bedres også mye, men her må

man huske å dempe lyden ved avspilling

av ny skive. Nye mastreringer har

typisk opp til om lag seks dB høyere

lydtrykk enn førstegenerasjons skiver.

Egentlig kunne hele dette skriveriet

vært kokt ned til å nevne at etter

å ha hørt den nye utgivelsen har jeg

overhodet ikke tålmodighet til å lytte

på førstegenerasjons-utgivelsen. Jeg blir

til og med en anelse rastløs av å lytte

på “Debby” i audiofilutgave fra JVC.

Riverside (Concord) CD 30509.

67


3 3

68

Hi-fi-messer i Norge

Hi-fi messene i Horten og Trondheim er

særdeles positive tiltak for hi-fi interessen

i Norge. Det største problemet er kanskje

at de ikke er slått sammen og lagt til

det tett befolkede Oslo-området!

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Den verdenskjente amerikanske

hi-fi journalistene Michael

Fremer fra Stereophile var

overveldet; aldri hadde han

sett så mye utrolig bra high-end utstyr

samlet på et så lite område i en så liten

by som Trondheim. Og så utrolig mye

og bra vinyl! Og han var like begeistret

for lørdagens bankett som ble avsluttet

med en konsert av hi-fi dronningen

Kari Bremnes med et lys- og billedshow

som etter hans mening kunne vært

trekkplaster i Las Vegas.

Selv må vi innrømme at det heller

Horten

+Trondheim

=Oslo?

ikke var snaut å kunne lære mer om

platespillere av verdens mest kjente

kapasitet på området; Michael Fremer

som av messearrangørene var fløyet

inn fra USA!

UNIKE HI-FI MESSER

La det derfor være sagt med det samme;

høstens to norske hifimesser i både

Horten og Trondheim er helt unike i

verdenssammenheng; dette er high-end

messer av høy internasjonal kvalitet.

Det som gjør dem unike er likevel et

tveegget sverd; på grunn av lokalise-

ringen er det potensiellet publikumsbesøket

heller beskjedent; drøye 1000

betalende personer i begge tilfeller. At

messene har stor betydning for å holde

interessen vedlike i de etablerte hi-fi

miljøene, er utvilsomt. At de har noen

særlig betydning for å rekuttere nye

entusiaster til vår lille nisje av kulturtilbudet,

er derimot mer tvilsomt.

Etter min mening vil det derfor

fremtvinge seg en messe som tar vare

på den entusiasme og det engasjement

som ligger bak begge disse messene,

men som samtidig utnytter bransjens


totale ressurser på en måte som gjør at

man treffer flere musikkevenner på en

mer kosteffektiv måte. Slik som det

nå er, mener mange at disse messene

står i veien for en enda viktigere Oslomesse

som har potensialet til både

større pressedekning og publikumsbesøk.

Dette er ikke vi i Fidelity enige i ;

det er nettopp de dyktige arrangørene

og andre entusiaster bak disse mer

lokale evenemangene som kan være

den inspirerende drivkraften bak en

større messe i et område med et større

publikumspotensiale.

Verdens mest berømte vinylentusiast, hi-fi journalist Michael

Fremer fra amerikanske Stereophile, holdet i Trondheim flere

foredrag om optimal oppsetting av platespillere.

Eller med andre ord; det er i disse

tider helt avgjørende viktig at alle gode

krefter går sammen om å spre det glade

budskap; livet leves best med musikk.

Og musikk er best ”live”, mens slett

ikke så verst med et godt musikkanlegg

heller.

Og til de mange som lett arrogant

påpeker at lydkvalitet ikke er så viktig

for det musikalske engasjementet, noe

musikere selv ”beviser” ved å ha en en

gammel ”Kurer” reiseradio koblet til

I-poden, så minner jeg bare om navn

som Stradivari, Gibson og Bösendorfer.

Fantastisk vinylkreasjon fra Audioroyal og Montegiro

i Trondheim.

Kjente arrangørfjes fra Trondheimsmessa, Odd Arve Røed

og Rolf Anders Storset, men her på messe i Horten!

Tor Amodt hadde det store rommet på Hortenmessa

og kjørte full rulle med Cary, Accuphase og de største

horna fra Avantgarde Acoustic.

Per Abrahamsen stilte også med nye monoblokker i Trondheim.

Det nå så berømte justeringsverktøyet til Dr. Feickert

på Martech-standen i Trondheim.

69


3 3

70

Hi-fi-messer i Norge

Per Bendiksen med glimrende lyd i

Trondheim.

Paul Mortensen med utrolig spensige

Gradient-høyttalere i Horten.

Stinn brakke med folk i alle aldre på Kari Bremneskonsert ved Nidelven.

Lekker design på Hovland i Trondheim.

Lekker design hos Emilia og Emilie hos Soundgarden

Virgo i brudehvitt hos OHC i Horten Et av de største og dyreste anleggene fra

tyske MBL hos Stereofile

Oslo Hi-FI center kjørt full Adytonpakke med Geir Fredriksens høyttalere i

dennes hjemby Trondheim.

Messegeneraler Terje Nilsen og Jørgen Gustavsen

med ny mascot i Horten?

60 talls design og fremtidens lyd fra

Audio Note?


Den vakreste rørkonstruksjonen

vi har sett fant vi på denne NATforsterkeren

i Horten

71


3 3

72

Hi-fi-messer i Norge

Hortenmesseas sprøeste lydopplevelse hos Hi-Fi Guiden; vi hørte lett forskjell på om

Celius/Oblivion kablene lå rett på gulvet eller ble holdt oppe av billig isopor.

Plinius fra andre siden av verden lager glimrende forsterkere som nå også selges i

Norge. Her med hi-fi guruene Fremer og Myrvold.

Electrocompaniet er blitt en betydelig leverandør av dyrere hi-fi utstyr ikke

bare i Norge, men også i resten av Europa, USA og Asia.

Høytragende høyttalere med glimrende spredning hos Martech. Mårten Olufsson med ny kompakt Vinylspesielist Arve Åheim i Audiophil sjekker ut ultralyd vaske-

super high-ender til voksen pris. maskin for acrylplater. Verdens beste? Eller bare styggeste?

MBL også med mer moderat priset utstyr med høy

kvalitet og lekker finish.

Acoustic Tuning i Trondheim med

Ferrarirød Wilson Witt.

Moro med bilde og lyd, men ikke fullt så gøy bare med lyd hos Kringlyd.

Fremer var forbløffet over det gode tilbudet på vinylplater i

Trondheim og kjøpte med seg flere hjem til USA.


Michael Fremer:

Dr. Platespiller

Platespillere er vanskelig fordi det perfekte er det godes verste fiende.

Samtlige justeringer påvirker andre justeringer, ofte i motsatt retning.

Den bestlydene platespilleren er derfor det ideelle kompromiss, ifølge

dr. Fremer. Men hva er ideelt?

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Jeg hadde akkurat

opplevd en av de

største lydoverraskelsene

noensinne;

den rådyre platespilleren

Basis Audio Signatur som

vi evaluerte i forrige blad.

Et vesentlig poeng med

denne er AC-motoren som

reduserte flutter ved både

å trekke og dytte spindelen

rundt med hittil ukjent

nøyaktighet (ifølge brosjyren),

mens den spesialutviklede

gummiremmen

er så ekstremt tynn og

jevn for å unngå unøyaktigheter

i omløpshastighet

at fabrikken måtte

utvikle spesialverktøy

for å holde hittil ukjente

produksjonstoleranser.

Og samtidig er acryltallerkenen

råtung og med

innlagte messinglodd for å

sikre helt jevn gange…

DR. FEICKERT ANALoG

PRoTRACToR

Og så starter verdens

ledende spesialist på

platespillere med å le høyt

av slike supernøyaktige og

ekstremt kostbare løsninger? For- som han påpeker-

denne presisjonen er vel nærmest bortkastet om ikke

senterhullet i grammofonplata er like nøyaktig. Og

er det noe vi alle har opplevd, er det vel at vi tydelig

kan se at armen beveger seg sidelengs fordi senterhullet

er til dels betydelig eksentrisk! Og alle vet vi at

hastigheten nødvendigvis må forandres om veilengden

forandres og tiden er uforandret…

Men vi tok igjen da Michael Fremer lanserte Dr.

Feickert’s protraktor som en av de store hemmlighetene

for å få det beste ut av platespilleren! Hah,

Stereofhile her og Stereophile der; dette hadde da også

lille Fidelity skrevet om i siste blad , et spesialnummer

om ulike signalkilder. Fielity nr.35 ble dermed klasket

i bordet til den amerikanske platespillerguruen. Vi

følger da med i timen vi i Norge også.

FREMER ”LIVE”

Men fra spøk til, vel, det var

vel ikke det store alvoret

uansett; en 40-50 analogentusiaster

var samlet i

spisesalen på elegante Rica

Nidelven Hotel da Michael

Fremer demonstrerte

de uransakelige veier til

optimal lyd i en platespiller.

Foredraget var mye basert på

hans kjente DVD-plate over

samme tema, men det var en

fryd og en fest å oppleve den

entusiastiske vinylelskeren

”live”. Og til og med hjulpet

av direktsendt storbilde som

anskueliggjorde de mange

viktige detaljer og gode tips

for de fremmøtte.

Vi planlegger en beskrivelse

av denne DVD’en i

neste nummer, så vi vil ikke

avsløre for mange ”hemmeligheter”

nå, men vil påpeke

at platespilleren ifølge Fremer

er et trist område for ingeniøren

i oss. For her er så

mange paradokser, så mange

justeringer som må balanseres

mot andre parametre,

at man til fulle kan hevde at

platespilleren er det perfekte

eksempel på at det perfekte er det godes verste fiende!

En platespiller som låter godt; har knapt en eneste

justering som ikke er et kompromiss i forhold til andre

justeringer.

Og selvfølgelig er problemet med senterhullet i platen

bare delvis sann; nesten all forvrengning adderes;

en platespiller med bedre tekniske spesifikasjoner vil

ofte låte bedre. Men det store spørsmålet med den

analoge platespilleren er, ifølge vinyldoktor Fremer,

hvorfor i all verden en analogrigg som målemessig

måler helt elendig i forhold til digitalmediet og analog

masatertape, ifølge mange musikkentusiaster låter

mest virkelighetstro? Og at det nettopp er de parametre

som måler aller dårligst, som låter aller best…

Får vi et slags svar i neste Fidelity?

73


3 3

74

Budsjettreferansen: Battle of integrated Amps

Creek Evo Integrated Amplifier

– Tøff utfordrer

Engelske Creek har skaffet seg et godt ry også utenfor de britiske

øyer – som seriøse og velspillende komponenter som gir godlyd for

alle pengene. Kan deres nye integrerte forsterker hevde seg i den

stentøffe konkurransesituasjonen i dagens marked?

AV KNUT VADSETH

Helt siden salige NAD 3020s

glansdager, har kampen om

beste kjøp i budsjettklassen

vært knallhard. Det er, i den

forbindelse på sin plass å nevne at denne

klassikeren kostet ca. 2000 kr da den

kom på midten av 70-tallet. Omregnet i

dagens pengeverdi ville dette nok vært

mer enn de kr. 10 000 som Fidelity

kategoriserer som budsjettklassen for

integrerte forsterkere. Det innebærer

slik vi ser det to ting: Forbrukselektronikk

er blitt utrolig billig, og, to;

markedet har gitt oss en mengde svært

gode alternativer nettopp i budsjettklassen.

De beste av dem vil vi påstå er

oppsiktsvekkende gode – og de prøver

vi å fange opp her i spalten.

TILBAKEBLIKK

For å ta en kjapp oppsummering har

vi hatt følgende svært gode budsjettreferanser

de senere årene: Thule

IA60, Cayin 153B, Xindak XA6950,

Abrahamsen v2.0 og Exposure 2010S.

Som det fremgår – to skandinaver, to

kinesere og en engelskmann. Det skal

ikke legges skjul på at det er de kinesiske

forsterkerne som her har bidratt

mest rent kvantitetsmessig – disse to

forsterkerne tilbyr enormt MYE for

pengene. Når det er sagt; lyden fra de

overveldende utrustede kineserne er

ikke alltid helt etter forventningene – i

en del tilfeller er de mindre konsistente

i forhold til fysisk utrustning. Sånn sett

er våre to østligste budsjettreferanser

plussvarianter – og langt på vei unntak

som bekrefter en regel. Derimot har de


utvilsomt trukket prisen på alternativer

kraftig ned, og på den måten bidratt til

en generell skjerpet priskonkurranse.

Her ligger nok den største utfordringene

for skandinaviske produsenter

framover. De engelske produsentene

har tradisjonene i orden også her –

det er et faktum at øyboernes mange

talentulle ingeniører har et usedvanlig

avklart forhold til begrepene hi-fi og

lydgjengivelse. I dagens konkurransesituasjon

har det kommet en rekke fine

forsterkere til overkommelige priser

merket ”Designed in the UK”. Vår

aktuelle kandidat denne gangen har

faktisk påført dette eksplisitt i liten,

diskret skrift nederst til høyre på fronten.

Og – de har et poeng: å konstruere

vellydende forsterkere krever mye mer

enn billige råvarer, rimelig arbeidskraft

og nerdete ingeniører med svart belte i

kopiering! Resultatet står og faller som

regel med opphavets forhold til musikk

og musikkgjengivelse generelt. NAD

3020 startet jo denne tradisjonen – med

Bjørn Erik Edvardsen som designer,

Abrahamsen

v.2.0

er et annet og samtidig

eksempel på det samme.

UTFoRMING

Creek har tidligere bidratt med det man

rett ut sagt må kunne kalle spartanske

produkter. Her har man vært vant til

no-nonsense i ordets grunnleggende

forstand – og relativt uhøvla frontplater

75


3 3

76

Budsjettreferansen: Battle of integrated Amps

og skarpe kanter. Ikke så i dette tilfellet.

Enkelt – men med en viss luksusfølelse

av like vel. Den lille spalten i fronten

ved volumkanppen, og den fine logoen

understreker det. Som sagt – designed

in the UK, men i vårt 8 år gamle århundre

- denne relativt ferske engelskmannen

stiller i slank utforming, har en

vekt på litt over 8 kilo, og er spesifisert

til 2x85W i 8 ohm. Den ser bra ut, og

fungerer utmerket i daglig bruk. Det

siste særpreget er kanskje at strømforsyning

og av og på knappen er plassert

på høyre side, mens alle innganger er

plassert til venstre (sett forfra). Det

overrasker undertegnede hvor forvirrende

sjelden dette er tilfelle – det

er bare å innrømme at vi nok er mer

vanemennesker enn vi kanskje er klar

over? I praksis har det kanskje ingen

betydning, og i det daglige venner man

seg relativt raskt også til slikt. Litt som

å kjøre på feil side av veien kanskje?

Men som sagt – her fungerer alt

utmerket. Både innganger og volum er

elektronisk styrt - både chiper og OP

amper er fra Burr Brown – og fungerer

fullstendig lyte og støyfritt. Det er

lett å sette volumet ved lave nivåer, og

displayet er svært passende i størrelse

og intensitet. Et telleverk holder deg

oppdatert om nivået i 1 dB step fra 0-80

dB. Frontplaten er bearbeidet i kraftig

aluminium – lekkert og tillitsvekkende.

Antall innganger er fem pluss tape inn/

ut. Den femte er merket AUX/phono,

og fungerer altså som platespillerinngang

for de som har kjøpt kretskortet

som plugges inn der. Dessverre var vårt

eksemplar uten, slik at vi ikke fikk testet

RIAA denne gangen. Uansett er det

svært positivt at Creek gir eierne denne

muligheten – platespiller er fremdeles

et særdeles interessant alternativ i

budsjettklassen (jada – vi kommer til

å teste et analogt budsjettalternativ

snart). På baksiden er det ingen overraskelser,

kun et par høyttalerutganger

av konvensjonell type. Forresten byr

den også på hodetelefonutgang på

fronten – thats it.

Under lokket finner du en passende, men

ikke oppsiktsvekkende strømforsyning

og trafo til den oppgitte effekten 2x85W i

8 ohm(begge kanaler samtidig) og 160 W

i 4 ohm. Det er ikke premie for å gjette at

trafoen er av ringkjernetype (derav den

lave høyden på produktet), i dette tilfellet

på 250VA og med ditto kondensatorbank

på 20 000 Farad totalt.

Fjernkontrollen er helt fin – lett å

forstå, og god å holde i. Den styrer

forsterkeren som den skal, også på god

avstand og ut til siden . Utmerket!

LyDEN AV EVo

Noe av det første jeg hørte på med

Evo var overføringen av ”The Proms”

– fra TV-overføringen i NICAM

stereo. Skikkelig moro – og særdeles

løfterikt – topp med bildet i tillegg.

Dette er åpenbart en skikkelig ”flin-

«Umiddelbart blir

man nesten over-

veldet av den friske

og dynamiske gjengivelsen

Evo leverer.»

kis” forsterker. Den setter i gang med

masse energi, og får musikken til å

svinge! Umiddelbart blir man nesten

overveldet av den friske og dynamiske

gjengivelsen Evo leverer. Her går det

unna! Med konvensjonell popmusikk

som Finn brothers og the Feeling lyder

det lett, dynamisk og ganske frigjort.

Særlig i det øvre register kommer man

tett på stemmer og instrumenter, dette

området får raskt fokus på seg. Dette

gjør gjengivelsen utpreget tydelig, og

i AB-tester med konkurrenter får man

lett et inntrykk av at konkurrentene

er litt tilbakeholdne. Ved mer kompleks

musikk, og i kombinasjon med

markedets mer oppløste høyttalere, er

det ikke til å komme fra at det kan bli

litt vel mye av det gode. Slike tendenser

kan endre seg ved tilspilling, så jeg ga

den god tid til å falle til ro. Faktum er

at lyden endret seg svært lite i testperioden.

Mulig den trenger enda lengre

tilspilling, men min konklusjon må bli

at den er frampå av natur. Det kan bli

litt mye for større klassiske verker ba-

sert på fioliner eller blås. Når det er sagt

er underholdningsverdien stor gitt at

man kombinerer med litt mer rimelige

og mørke/basstunge høyttalere. Creek

Evo byr nemlig på særdeles kompetent

musisering som framstår som svært

god til prisen. Bassen er rimelig dyp og

potent, men ikke mer enn forventet til

prisen. Med mindre ensembler og opptak

med mye atmosfære er den trivelig

og særdeles dynamisk – flott til jazz

eller kammermusikk. Ved store symfoniske

verker og kor kan den bli noe

overtydelig. I direkte sammenligning

med Abrahamsen v.2.0 kunne den her

framstå som nesten litt masete i forhold.

Den betraktelig dyrere norske konkurrenten

glimrer med sin ro og tyngde,

men er også klart ”mørkere” i klangen.

Sammenlignet med den prismessig

likere Exposure er forskjellene mindre.

De er begge lydmessig klart bedre

oppløst enn for eksempel NAD Viso som

vi testet i Fidelity nr 33. Exposure byr

på en glattere gjengivelse med litt bedre

tyngde enn sin landsmann, mens begge

har en forfriskende dynamikk og god

oppløsning. I kombinasjon med budsjettanleggets

dynaBel 2S høyttalere er det

nok Exposure som går av med seieren til

tross for en marginalt høyere pris.

KoNKLUSjoN

I den pågående duellen mellom integrerte

forsterkere blander Creek Evo

seg inn helt i toppskiktet. I budsjettreferanse

anlegget tilfører den energi og

spilleglede som ingen konkurrenter i

lavere prisklasse kan matche. For en

marginalt høyere pris vil Exposure

2100S gi en mer naturlig, men like

fyrrig gjengivelse via kvalitetshøyttalere.

Den norske konkurrenten Abrahamsen

2.0 vil for noen tusenlapper

ekstra bidra til en mer avslappet og

mer naturlig grunntonegjengivelse

med et noe høyere fokus. Spørsmålet

er dog om ikke dette kan oppnås ved å

investere disse tusenlappene et annet

sted i budsjettreferanse anlegget. Det

skal vi utforske nærmere i kommende

nummer av Fidelity! 3

Pris kr 5990

Imortør: TAA import AS


3 3

78

Neat Momentum 3i

Skjulte

gleder

Disse høyttalerne er tilsynelatende en-

kle firkantete to-veis stativhøyttalere.

Men inni har de mer å by på…

AV RoLF-INGE DANIELSEN

Neat har jeg hatt i lytterommet

tidligere, da de bittesmå gulvstående

Motive 2. (Fidelity nr

26) Denne gangen er det opp

et hakk i serien til Neat og min favoritt

høyttalertype. To-veis stativhøyttalere

med 6,5 tommer bassmellomtone pluss

diskant har i mine ører vist seg å være

et meget vellykket kompromiss. Riktig

konstruert kan de gi tilfredstillende

bass og oppover nyter de godt av små

kasser uten sjenerende resonanser med

evnen til å forsvinne i lydbildet som

en annen fordel. Min påstand er at

bruker du 15 tusen på stativhøyttalere

så får du lydkvalitet i store deler av det

hørbare frekvensområde det vil koste

mye å få tilsvarende av i gulvstående

høyttalere. Men over til denne omtalens

høyttalere så er det altså mer enn

hva øyet ser ved første blikk som er

hva Momentum 3i har å by på. Her er

det nemlig teknikk fra femtitallet som

er benyttet som kasseløsning.

ISoBARIK

Harry F. Olsen var mannen som fant

opp dette prinsippet tidlig på femtitallet.

Isobarik (eller isobaric om du vil)

fra greske Iso som betyr konstant og

Baric som betyr trykk, konstant trykk

altså. Uttrykket beskriver måten man

monterer to basselementer med et

konstant trykk, altså lukket kammer,

mellom. Elementene kan være vendt

fra hverandre, mot hverandre eller som

i Neats tilfelle etter hverandre, kon mot

magnet. I Momentum 3i er det derfor

et lukket kammer rett bak basselementet,

på bakveggen av det interne

kammeret er basselement nummer to

montert. Baksiden av dette innvendige

elementet spiller i et bassreflekskammer

og porten munner ut på baksiden

av 3i. De to basselementene spiller i

samme fase, og luften mellom dem

(konstant trykk, husker du?) bidrar på

et par positive måter, resonansfrekvensen

senkes og høyttaleren spiller nå en

oktav lavere i bassen enn hva den ville

gjort om det var kun ett basselement.

Dette prinsippet krever ofte mer av

forsterkeren, men jeg vil tro at min

Audionet SAM V2 med sine 110 og

200 watt i henholdsvis 8 og 4 ohm er

tilstrekkelig. Neat oppgir 88dB følsomhet

på høyttaleren.

ENKEL ENGELSK

Høyttalerens ytre fremtoning er ikke

mye spennende. Selv om det kan ligge

gode grunner bak, hadde jeg strengt

tatt forventet mer av terminalene enn

hva som er tilfelle. De som er montert

på baksiden hører ikke hjemme på en

«Neat gjør et

poeng av at høyttalerne

deres er

lyttet frem i stor

grad»

høyttaler til over tjue tusen kroner.

Bassrefleksporten er pent avrundet og

gir ikke fra seg sjenerende blåselyder

selv om utsvingene er store og luften

blåser friskt. Dette rene designuttrykket

med glatte rette sider passer i mine

øyne meget godt med monteringer

av elementene. Den inverterte (focal)

diskantdomen er forsenket og området

rundt er dekket med skumgummi,

identisk med hvordan det var gjort på

Motive 2 fra samme produsent. Den

diskré inngraverte ”n” er også på plass

her. Bass- mellomtoneelementet er

montert slik at ingen skruer er synlige,

de er skjult bak en ring av skumgummi

rundt elementet. Nederst på fronten

er et emblem med merkenavnet, til

forveksling likt Naim sitt. Naim er jo

også kjent som en meget god lydmes-

sig match til Neat. Finishen holder høy

klasse og monteringen virker fagmessig

godt utført.

RAMMEBETINGELSER

Høyttalerne er puttet rett inn i mitt

eget referanseoppsett som beskrevet i

nummer 35 av dette magasinet du nå

holder i hånda. Kort forklart Marantz

SA-11S1 og Audionet SAM V2 plassert

i Finite Elemente Pagode rack og

Dynaudio Focus 140 på Solidsteel SS-6

høyttalerstativer. De samme stativene

ble benyttet til Neat Momentum 3i.

Høyttalerne ble forsøkt på flere plasseringer,

men endte opp som normalt på

cirka halvmeteren fra bakvegg, eller 85

cm til frontbaffel for å være nøyaktig.

Dette er også målemessig det beste

kompromiss i mitt rom. Høyttalerne

spiller i et rom på 35 kvadratmeter med

åpning ut til noen tiltalls flere kvadrat

gang og kjøkken. Tøffe tak for et par

små stativhøyttalere altså, selv om disse

har et par skjulte basselementer å by på.

Jeg spiller mye og variert musikk over

anlegget, jazz, rock, blues og pop samt

en og annen barneplate. Klassisk er det

derimot lite av, kan hende jeg blir voksen

på dette området etter hvert også?

Siden jeg ikke bruker biwiringskabler

fikk jeg med noen tillitsvekkende jumpere

fra Analysis Plus, Big Silver Oval.

MoMENTAN LyD

Det er alltid spennende å høre på de

første strofer fra en ny, eller fremmed,

komponent i anlegget. Er det

match? Låter det bedre? Hva er konkrét

forskjellene fra den komponenten du

bytter ut? Det er ofte slik at de gode

egenskapene, forbedringene, er det

som hopper mot deg først. Så bruker

man tid på å legge merke til de tingene

som har blitt borte. Denne gangen ble

jeg slått av hvor tilsynelatende likt det

låt ved første lytt, uvventet lite avvik

i lyden. Men det betyr ikke at de låter

likt som mine egne høyttalere, det er

bare et hint om at høyttalerne befinner


3 3

80

Neat Momentum 3i

seg klangmessig og i spillestil på

samme planet som mine egne. Disse er

dog mørkere i målet og tilbaketrukket i

toppen. Avhengig av musikk kler dette

lyden mer eller mindre, det gjennomgående

med min elektronikk tilkoblet

høyttalerne er at jeg ville hatt litt mer

fremoverlent lyd og mer nivå i toppen.

Hvem skulle tro det med den beryktede

diskanten som er montert i disse? Neat

gjør et poeng av at høyttalerne deres er

lyttet frem i stor grad og at målinger

ikke er det stor del av deres utvikling,

og når det i tillegg ryktes at lyttingen

gjøres med Naim-elektronikk så finner

jeg det sannsynlig at matchen ville vært

gedigen med slik elektronikk forspent

høyttalerne. Min egen elektronikk er

ikke fremoverlent og rytmisk drivende

nok til å forsterke de egenskapene hos

høyttalerne.

MoT DyNAUDIo

Eller mot normalt som salige Juster

kunne ha sagt det. Normalt og vant,

disse Focus 140 har vært lenge i mitt

eie nå. Jeg har både spilt meg inn på

og nærmest grodd fast i disse stativknertene,

det kan være en utfordring

når andre høyttalere er innom for å

imponere meg. Men etter en stund

med Neat så er det igjen litt overraskende

å ”komme hjem”. Dynaudioene

mine spiller åpnere og er mer brutale

i sin spillestil, Neat er litt reserverte

og høflige samt distingverte som ekte

engelskmenn skal være. Neat strekker

seg lengre nedover i bassen, de er også

mer blomstrende og vektig her enn

Dynaudio som spiller tørrere og skarpere.

Generelt gjennom hele frekvensområdet

er det likevel mer vekt over

gjengivelsen fra Dynaudio, Neat er lettere

på tå og mer snert. De vil nok med

rett elektronikk forbigå Dynaudio på

rytmikk og fremdrift. En pekepinn på

viktigheten av match, og et lite spark i

siden til de som roper etter hva som er

”best”. Velge høyttalere til rommet, og

så passende elektronikk til å drive dem

er essensielt for å finne godlyden. Ikke

minst det å dyrke frem og fokusere på

komponentenes virkelig gode egenskaper

i stedet for å tro at pluss og minus

blir nøytralt til sammen.

KoNKLUSjoN

Neat Momentum 3i har vært et hyggelig

bekjentskap. Jeg mener de behøver

spretten elektronikk tidligere i kjeden

for å komme til sin rett. De låter presist

og er gode på å skille elementene i

lydbildet. De har en beskrivende måte

å spille bass på og med god rekkevidde,

veldig god rekkevidde til størrelsen.

Godt hjulpet av det ekstra basselementet

inni kassen såklart. Jeg mer enn

mistenker at engelsk elektronikk og

spesielt Naim kan matche her. Selv

om jeg har hørt lite på Naim så var det

spesielt måten det utstyret får frem

bassganger på som jeg la merke til,

og sammen med Neats bass må det

bli gode opplevelser. Neat har også

egenskapen at de låter litt snilt og ikke

forsterkende på skjemmende sss-lyder.

Jeg vil kalle det musikkfokuserende,

eller komminiserende om du vil. Siden

Room Analyzer fra XTZ fortsatt er på

besøk ble det også litt målinger for å

verifisere mine inntrykk. Inntrykkene

viser seg å være på linje med målt

frekvensgang fra XTZ RA. Det er noen

dB mer nivå i bassen mellom 20 og 35

Hz, og det er lavere nivå fra 2kHz og

hele veien opp til 16kHz. Ikke helt feil

å matche disse med spretten og energisk

elektronikk med andre ord. Neat

Momentum 3i er en verdig deltaker i

prisklassen, den har noen egenskaper

det er verdt å dyrke frem. Dette er en

høyttalere for kjennere som vet hva

de vil ha, og som kan lytte seg frem til

hvilke komponenter som matcher og

kler lydgjengivelsen fra høyttalerne.

Elektronikk fra Sonneteer kom nettopp

inn døren, engelsk elektronikk…. Skal

se om jeg får klemt inn noen inntrykk

av matchen med Neat i omtalen av

disse… 3

NEAT MoMENTUM 3I:

Pris: 23000,-

Type: To-veis stativhøyttaler

med isobarik løsning i bassen

Mål: 38cm x 22cm x 27cm

(HXBXD )

Vekt: 15kg

Frekvensgang: ikke oppgitt

Finishvalg: Lønn, Eik, Rosenut

og kirsebær trefinér

Delefrekvens: ikke oppgitt

Tilkobling: biwiring terminaler

som aksepterer banan, spade

og avisolert ledning

Impedans: 6 ohm nominell,

4 ohm minimum

Importør: Nordic Sound Design


3 3

82

Primare DVDI 10 stereo musikk/filmsystem:

Titt og lytt

Fidelity testet Primare CDI 10 i nr.23 med begeistret

engasjement da dette var den beste én-boks kompaktanlegg

vi til da hadde lyttet til i prisklassen.

Siden har Primare vært med i alle Index anbefalinger.

Nå er det kommet en ny modell som ikke bare er et bra stereoanlegg,

men man har ved å benytte en DVD-spiller i systemet

også muligheter til å avspille filmer, men kun gjengitt

over 2 lydkanaler. Et fornuftig kompromiss, spør du oss.

ICE-PoWER

Det mest interessante er likevel at man har tatt i bruk 2x75

watt ICEpower. Dette er ekstremt strømeffektive forsterkermoduler

som tar liten plass, gir liten varme og er simpelthen

”perfekte” til slike alt-i-ett løsninger hvor masser av elektronisk

stæsj skal sloss om plassen. Vi i Fidelity har vært forundret

over at det har tatt så lang tid før ICE-power har slått

igjennom der man skulle tro de hadde størst fordeler. Men

vi er blitt fortalt at dette blant annet skyldes at her kan være

problemer med uheldig smitteffekt til annen elektronikk på

Dette er en av de smarteste alt i ett bokser

til både musikk og film på ”luksus”

budsjettnivå. Og det beste er at man har

brukt budsjettet til to gode kanaler med

ICE-power forsterkere på solide 75 watt.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

grunn av digitalteknologien.

Dessuten indikerer vår erfaring med ICE-power at de i

utgangspunkt usedvanlige ”rene” lyden, etterhvert oppleves en

smule steril og med visse utklingingsproblemer på grunn av en

slags dynamisk kompresjon. Samtidig opplever vi altså å høre

at den kanskje beste forsterkere vi hittil har hatt i stua (Rowland

301) baserer seg på ICE-power teknologi! Vi er med Primare

DVDI 10 altså forberedet på alt fra himmel til helvete…

IKKE Så GææRNT…

Den betydelige fordelen med 75 watts effekt i 8 ohm, er

muligheten for å velge en relativt liten høyttaler som likevel

kan låte stort og fint i ikke altfor store rom. Men også der

tok vi sjansen på å begynne i vårt vanlige testlokale, men var

forberedt på at det kunne gå helt galt…

Det gikk uventet bra! Systemet spilte stort og fint med de

utrolig små Dali Royal Menuett, og klangbalansen var heller

en smule for varm og fyldig nedover enn den tynne og pinglete

lyden vi hadde forventet. At DVD spilleren også måtte


være usedvanlig god til CD-plater, kunne registreres med det

absolutte fravær av kornethet og ulike støyprodukter i øvre

mellomtone; her låt det generelt glatt og homogent, og med

opplevelsen av ganske ”stor” lyd, men uten det store rommet

og den holografiske presentasjonen jeg forventer fra et ”highend”

anlegg, men da til 10 ganger prisen.

At høyttalerene ikke var synderen, viste seg da jeg koblet

Primare opp mot mine sedvanlige Respons Grande Dimension

og de litt mer lettdrevne Avalon Indra! Det positive er at

dette minianlegget i det hele tatt er i stand til å drive disse

storhøyttalerne til akseptabelt stuenivå. At det ikke plutselig

skulle bli high-end lyd ut av det hele, er mindre rart. Det minner

oss uansett på at høyttaleren er helt avhengig av signalkilde

og forsterkeri.

LyDEN AV PRIMARE

Det overraskenede med dette lydbildet er altså ikke at det

ikke låter like bra som referanseanlegget. Det ”magiske” holografiske

rommet er bare antydet. Her er også visse ”kanter” i

det forøvrig fyldige og homogene lydbildet, men bare antydningsvis

hardhet i den vanskelig øvre mellomtone. Uten å

geniforklare lydkvaliteten, er jeg likevel forbløffet over hvor

bra lyd man kan få ut av anlegget med et par høyttalere i

5-10 tusen kroners klassen.

Og maks lydstyrke er neppe noe særlig problem i de fleste

stuer. Det låt overbevisende høyt nok i finstua med de særdeles

tungdrevne minihøyttalerne til Dali. Faktiske var det

overraskende lite drahjelp å få av en ekstra sub. Men den

dypeste pauken ble med en liten sub litt fyldigere i klangen

og det musikalske fundementet litt mer solid, selvfølgelig.

Jeg tviler sterkt på at den generelle lydkvaliteten er større

på det alt vesentlige av konkurrerende budsjettkomponenter

som skal til for å skape et tilsvarende stereo lyd&bilde

anlegg med egen radiotuner med AM, FM og DAB, en solid

forsterker på minst 75 ærlige watt og en usdvanlig god

DVD-spiller som også låter fint med stanadard CD.

Det forventede lydebilde på DVDI 10 er nemlig så

absolutt på plass med hensyn til klangbalanse, dypbass,

lydstyrke og andre basale lydparametre. Det som mangler

er raffinement, holografi, presise klangfarger og ikke minst

mer detaljering og oppløsning, Og det der får man simpelthen

ikke på lavbudsjett!

KoNKLUSjoN

Primare DVDI 10 er en meget fiks kombinasjon av DVDspiller,

radio (også DAB!) og forsterkeri som burde være vel

verd prisen i forhold til separate produkter. At du sparer

kabelsalat og rot og isteden kan klare deg med en ganske så

elegant og solid boks som faktisk er mindre og nettere enn

de tidligere CDI 10, er en solid bonus. Det viktigste er likevel

at man ved å konsentrere seg om to kraftige forsterkermoduler

på hele 75 watt i praksis gjør det mulig å benytte også

mindre stativhøyttalere med stort hell.

Og her finnes også reguleringsmuligheter for en ekstra

sub. Og for PC-tilkobling, MP3 og Ipod. Og selv om vi i

Fidelity er mest fokusert på lyddelen, må det legges til at

billedkvaliteten er helt som forventet fra en mellomklasse

DVD-spiller.

Titt og lytt! 3

Pris. Kr.19900,-

Forhandler: Soundgarden

ICE-power modulen på Primare DVDI 10

83


3 3

84

Parasound Halo P7 7.1-kanals pre:

Seks(+ 2)

for to?

Denne analoge multikanal forforsterkeren har vi ventet på

lenge; en god forforsterker med balanserte innganger for

optimal stereo og hele 8 inn/utganger til multikanal. Og

med subbass kontroll, MM og MC RIAA. Og med justering

for klangbalanse- som funker!

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Var ikke stereo forlengst oppfunnet,

ville jeg brukt alle sparepengene

min til å patentere

dette 2 kanalsystemet for gjengivelse

av tredimensjonal lyd! For mens

den kommersielle hjemmekinobransjen

lager systemet med stadig flere kanaler-

minst 7 pluss minst 2 suwoofere om du

skal være en av gutta- så gir de samme

pengene brukt til kun 2 kanaler et

langt større og flottere lydbilde. Nesten

garantert når det gjelder musikk, men

også når det gjelder film.

STEREo ELLER MULTIKANAL

Lang erfaring på kinoloftet har lært

meg at god stereo for en gitt sum penger

konsekvent gir større lydbilde og en

betydelig mer holografisk presis gjengivelse

av opptaksrommet enn et tilsvarende

priset ”surround”system. Og skal

du avspille stereo, formatet som tross

alt 99% av all musikk befinner seg på,

bruker du kun 2 av de 5 eller 7 dyrekjøpte

kanalene. Eller-skrekk og gru- di

utnytter Dolby ProLogic eller andre

kunstige stimuli for å skape illusjonen

av ”stor” lyd med alle kanaler i full blås.

Og oppnår bare en stor lydtåke. Dolby

Laboratoriene har dessverre hjernevasket

oss til å tro at film trenger minst

6 kanalers lyd. Men også film trenger

først og fremst GOD lyd…

Selv om jeg etter mange års prøving

og feiling mener at 2 kanal låter bedre

enn multikanal i de fleste lokaliteter,

tar jeg altså forbehold om at vi snakker

om samme sum penger til stereo eller

multikanal. Og at det finnes rom som

er så dårlige at stereo bare betyr lyd fra

to lydkilder, ikke som en gjenskapelse

av et tredimensjonalt opptakslokale

med bredde, dybde og høyde. Og som

den norske kinospesialisten Sætervadet

påpekte i forrige Fidelity, er det heller

ikke umulig at multikanal til filmbruk

kan ha mye for seg i veldig dyre eller

veldig billige systemer.

I de veldig dyre simpelthen fordi

prisen øker raskere enn lydkvaliteten

over et visst nivå i super high-end klassen

(f.eks. ca en halv million om vi også

tenker musikk), samtidig som masseprodusert

billigutstyr til 3-4 tusen kroner

-for hele ruklet- tross alt kan gi deg

”ekte” surround og høy morofaktor om

du plasserer høyttalerne korrekt. Og

alt låter uansett forbasket mye bedre

enn hva du er vant til med innebygde

TV-høyttalere, målestokken for ferske

hjemmkinoentusiaster.

SNARVEI TIL BEDRE RoMKLANG

Men det finnes også enkelte multikanalkomponenter

på markedet som

ikke koster så veldig mye mer enn

stereovarianten. Den såkalte multispilleren

med både vanlig CD , eventuelt

også SACD I 2 eller 6 kanaler pluss

DVD med bilde, er et typisk eksempel.

Den analoge forforsterkeren likeså.

Og det finnes flere gode eksempler på

flerkanals effektforsterkere som koster

relativt mye mindre pr. kanal når disse

økes utover de vanlige 2. Dessuten

går det så absolutt an både å droppe

senterkanalen, som er en overlevning

fra storkinoen. I tillegg kan bak/side


høyttalerne og tilhørende forsterker ha

noe begrenset dynamikk og frekvensomfang

om hovedhensikten med surroundlyden

er å skape en illusjon av å

sitte i et stort konsertlokale, ikke å sitte

midt i orkesteret!

PARASoUND HALo MULTIKANAL PRE

Og så nærmer vi oss endelig hovedtema

for denne artikkelen; analoge

multikanal forforsterkere generelt og

den flunk nye Parasound Halo spesielt.

Nå er vi også omsider inne i en vinn/

vinn situasjon. Disse analoge forforsterkerene

i 6-8 kanaler koster sjelden

særlig mye mer – hvert fall ikke mer

enn 20-30% - enn en tilsvarende stereo

versjon. Problemet er at det har vært

ganske få av dem; i farten husker jeg

bare EC, Holfi, Copland, Classe og Audio

Research. Men nå kommer endelig

den lenge etterlengtede Parasound Halo

P-7 med sitt flotte utseende og moderate

pris til under 20Kkr.

Vi er vant til å få mye godlyd for

pengene fra Parasound og sjefskonstruktør

John Curl, men denne gangen

«...overraskende trivelig med

et raust lydbilde med fyldig

klang, kjempestort rom og

særdeles enkel betjening»

er

det

finske lyddesignere

som har

konstruert herligheten.

Den er derfor lydmessig

knapt sammenlignbar med

de rimelige, men overraskende gode

stereoforsterkerene i Classic-serien og

heller ikke det kritikerroste flaggskipet

J-2 som Curl har designet. Men førsteinntrykket

var uansett overraskende

trivelig med et raust lydbilde med fyldig

klang, kjempestort rom og særdeles

enkel betjening…

Selv om Parasound har satt sin mer

eksklusive Halo betegnelse på denne

forforsterkeren, vil uansett prisen på

under tyve tusen norske kroner tilsi

visse mer eller mindre fornuftige kompromisser.

Det viktigste av disse er at

kun stereokanalene er ekte balansert

inn, mens 6 av multikanalinngangen er

ubalansert RCA fono. Samtlige 8 utganger

er derimot balansert ut, Det betyr

at de fleste av XLR utgangene er såkalt

kvasibalansert,

ikke nød- vendigvis

noen lydmessig forbedring i

forhold til single ended ubalanserte løsninger,

men I det minste med potensial

for noe mer solide kabler til Parasound

egne effektforsterkere som i Haloserien

alle har XLR-inngang.

At forforsterkeren kun har single ended

fonoplugger i multikanal er forøvrig

et fornuftig kompromiss da nesten

alle DVD spillere kun har ubalanserte

flerkanal utganger. At vår tilgjengelige

multispiller fra EC KUN har balansert

ut-også i multikanal- er simpelthen en

ekstremt uheldig match. Litt uflaks

simpelthen. Men også dette kan løses

med overganger. Men vær forsiktig; en

dårlig overgang mellom XLR/RCA fono

kan ødelegge lyden fullstendig.

85


3 3

86

Parasound Halo P7 7.1-kanals pre:

MC RIAA oG ToNEKoNTRoLL

I tillegg til en utmerket platespillerinngang

med MC og MM RIAA av minst

samme basiskvalitet som man forventer

av en 3-5 tusen kroners separat

RIAA, grei nok om platespilleren er et

supplement til digitalmediet, så er her

også egen utgang for subwoofer med

egen nivåjustering via fjernkontrollen.

Fjernkontrollen har også et styrings-

system for balanse både sideveis og foran/bak

som det er en fryd å jobbe med.

Dette fungerer etter min mening

bedre subjektivt etter øret enn hva de

fleste multikanalssystemer får til etter

nitid justering av pinknoise i alle kanaler.

Og så er her regulerbar hodetelefonuttak

av absolutt meget akseptabel kvalitet

som nok hadde kostet minst et par-tre

tusen kroner ekstra å selge separat.

Pluss MP3 inngang på det elegante

frontpanelet!

Men så det fandenivoldsk provoserende;

bass og diskantkontroll i

samtlige kanaler. Riktignok fungerer

dette ”bare” innenfor pluss/minus 6 db

og med en knapp for ut og innkobling,

men likevel. Var vi ikke ferdig med

disse krykkeløsningene i 60-åra?

Det er bare det at undertegnede fant

betydelig hjelp i 1-2 db justering både

av bass og diskant for å oppnå subjektivt

sett optimal klangbalanse i det

diskantfattige og bassfyldige loftsrommet

med skeive skråtak. Bare 1-2 db tilt

på klangbalansen opplevde jeg som en

betydelig hjelp på kinoloftet, mens det

i hi-fi stua låt overlegent best når lyden

gikk utenom denne kretsen.

Og hvordan låt det mer generelt på

kjent og kjær musikk?

LyDEN AV FoRFoRSTERKERE

Jeg vil med det samme markere at Parasound

Halo P7 som analog multikanals

forforsterker etter min kjennskap til

markedet ikke har noen særlig konkurranse

i forhold til lydkvalitet og faciliteter.

I omtrent samme prisklasse finner

vi riktig nok Copland som har en veldig

interessant rørpre i 6 kanaler og Holfi

med sin smarte ”fantom” justering av

senterkanalen- også uten senterkanal

høyttaler! Vår hjemlige Electrocompaniet

låter kanskje enda litt fyldigere, litt

«En ekte balansert

stereoforsterker som

låter utrolig trivelig

med betydelig morofaktor

og et romlig

og tredimensjonalt

lydbilde som er

uventet stort.»

større og generelt litt ”bedre”, denne har

også ekte balanserte løsninger både på

inn og utgangene, men koster nesten

dobbelt så mye som Parasound.

Så til prisen er Parasound foreløpig

det ”beste” vi har hørt om en analog

multikanal pre står på ønskelisten i

noenlunde dette prisleiet. Det man i

tillegg kunne drømme om med denne

forforsterkeren fra Parasound, et firma

som har spesialisert seg å produsere

kvalitets hi-fi til moderate priser, er at

lydkvaliteten er såpass høy i stereo at

de ekstra surroundkanalene blir ren

bonus. Da hadde ikke dette bare vært

et interessant produkt for alle multikanal

og hjemmekinoentusiaster; da

hadde det også vært et råspennede kjøp

med interessante muligheter for ALLE

hifi entusiaster som opererer i denne

prisklassen. Og som kunne tenke å

utvide med et par rimelige bakkanaler

til hjemmekino og eventuell 5 kanals

SACD for å skape mer atmosfære på

særlig klassisk musikk.

For da kunne man starte med et dedikert

stereoanlegg hvor hele budsjettet

benyttes til å skape god LYD, men samtidig

med muligheter for videre utbygging

når man får lyst og anledning.

øNSKEDRøM

Og langt på vei stemmer denne

ønskedrømmen ikke så aller verst

med P7. Ikke bare finner du en smart

multikanalforsterker med flere uvanlige

tilleggsfunksjoner og superlogisk

betjening fra fjernkontrollen. Men du

finner også en ekte balansert stereofor-

sterker som låter utrolig trivelig med

betydelig morofaktor og et romlig og

tredimensjonalt lydbilde som er uventet

stort.

Samtidig er det presumtivt mer å

hente av storslagen lyd med et enda

større og mer presist tredimensjonalt

lydbilde med enda mer oppløsning og

klangmessig større raffinement i de ultimate

stereoforsterkere. Undertegnede

opplever at en god stereoforsterker kan

være et fantastisk redskap for å skape

et holografisk, tredimensjonalt lydbilde

med gåsehudfremkallende dimensjoner

og musikalsk intensitet. Men hva skal

det i tilfelle koste? Til prisen gjør Parasound

P7 en formidabel jobb.

Jeg vet da heller ikke om noen

stereoforsterkere i prisklassen som

entydig er ”bedre” enn Parasound Halo

P7 når vi nå tar den ned fra kinoloftet

og lar den prøve seg i referanseanlegget

i storstua. Der låter nemlig veldig

mye bedre enn selv de mest optimistiske

forventninger. Dette selv når vi

veksler mellom den samtidig fyldige

og detajerte storlyden fra rørforsterkeren

AR Ref 3 til fem ganger prisen, og

det transistoriserte multitrinnet P7. Og

P7 låter hverken tynt, udynamisk eller

stresset med denne dæsj ”knust glass”

og annen hardtlydene forvrengning

i øvre mellomtone, slik som vi altfor

ofte hører det på rimelige ”solid state”

forforsterkere.

LyDEN AV P-7 I STEREo.

”Jazz at the Pawnshop” er en av verdens

mest solgte og bejublede jazzplater

med liveopptak fra ”Stampen” i Stockholm.

Jeg opplever denne plate ganske

mye oppskrytt i forhold til en rekke

andre innspillinger, f.eks. på Opus 3.

Det som imidlertid er sikkert, er at

den er ganske krevende med hensyn

til en fullfrekvens anlegg med god

fylde, krispe transienter og en betydelig

stramhet og spenst i lydbildet for å

låte spennende. Hvis ikke blir det bare

Muzak!

Romatmosfæren var utmerket, latter

og applaus låt naturlig , kontrabass og

messing slo igjennom krispt og lekkert,

mens knakket av stikkene mot trommekanten

var ørlite sløret. Det manglet


antydningsvis også en større stramhet og pulsvillighet i 100-

200 Hz området, men bare DP Cb-1 er særlig mye bedre enn

dette til en gunstig pris, og selv den koster 10K merm - kun i

stereo.

Vi har nylig hatt både Hans Thessink og Terry Evans på

”live” besøk i stua, og siden vi kjenner stemmene godt, fant vi

fram ”The Dali CD” som vi ofte bruker til testing. Men først

satt vi på førstesporet med John Campell, ”Down in the Hole”,

med sin dype og krevende bassåpning. Hegel P-10 forforsterker

er nok både dypere og strammere enn dette, og har også

litt jevnere klangbalanse helt der nede, men P7 klarte seg

uventet godt men betydelig dypdykking og med en kontroll

og stramhet som neppe er dårligere enn på en rørpre som Ref

3. Overraskende stort og flott, faktisk.

Den litt vanskelige stemmen til Thessink, dyp og litt rusten

men med masser av energi oppover, ble litt for skarp på

Hegel og litt for matt på ARC Ref 3. Best balanse var det

faktsik på Parasound og tettest på den stemmen vi hørte live

i samme rom! Mulig flaks i forhold til miksen, selvfølgelig,

men uansett et pluss i margen.

MER BLUES

Terry Evans var også veldig realistisk på stemmekvalitet med

P-7, og her var et imponerende stort rom og en vanvittig heftig

gitarsolo i starten som imidlertid låt en anelse ”blikk” og

flising, uten helt den oppløsning, utklinging og oversikt for å

gjengi et så komplekst lydbilde uten komprimering og uten

forenkling av tonalstrukturen. Men uansett; forbløffende bra

til prisen å være.

opptegnet Og Hugh uten Masekela det helt store med inntrykket Stimela, av the individuelle Coal Train, instrumenter. fikk

den Sett på nødvendige mer løssluppen rytmiske elektronisk fremdriften musikk derimot, for å og gjøre denne dette recei- 10

minutter

veren kan svinge

lange

som

musikkstykket

få vi har hørt i denne

variert

prisklassen.

og spennende og med

en atmosfære som virket helt realistisk. Alt dette nærmest

Prisleiet rundt 5.000 kroner domineres ellers av integrerte forster-

likeverdig eller i det minste ”nesten” like bra som dyrere rerkere

fra Rotel, Marantz og NAD, og det er mulig å oppnå litt mer fi nferanse

forforsterkere vi har hørt i samme referanseoppsett.

slepen

Og så

lyd

kom

med en

noen

av disse.

opptak

Men

fra

de har

Reference

ikke helt det

Recording

samme «bunn-

med stort

orkester, draget» og nydelig kraftressursene felerekke, til å drive frekke større messingklanger høyttalere. De som og setter storslagent

trøkk og kor moro med høyere enorm enn akustikk; absolutt presisjon alt dette vil i ble mange gjengitt tilfeller fremragende,

kunne foretrekke utrolig tett H/K på receiveren. det beste vi har hørt i samme rom.

Det hele var så tett på virkeligheten og så tett på det aller

beste Konklusjon nesten uansett pris, at de fleste av oss må direkte sammenlikne

Med Harman/Kardon med dyrere HK 3490 greie slipper for å du detektere å velge mellom forskjeller. funksjona- Og alt

dette liteten lydmessig til surroundreceiverne positive og oppleves ytelsen til helt stereoforsterkerne. uten noen alvorlige En

”feil” surroundreceiver på noen parametere. med like god stereolyd En smule koster mangel fort mer på penger, stramhet og og

guts en stereoforsterker i grunntoneområdet med tilsvarende er kanskje utstyrsliste det er vanskelig som mest å fi nne avslører i

den

denne

særdeles

prisklassen.

moderate

HK3490 blir

prisen;

derfor

spesielt

er fornuftig

moderat

kompromiss

med

for

tanke på

alle de ”ekstra” kanalene for fremtid moro.

deg som vet hva du vil ha, og vet hva du klarer deg uten. Belønningen

er en kraftig receiver som kan sparke liv i selv de største og mest

KoNKLUSjoN

Det

tungdrevne

hadde

høyttalerne

selvsagt vært

der ute. Audun Hage

et artig journalistisk poeng, men

knapt særlig realistisk kanskje, om Parasound med sin nye

analoge multikanal forforsterker hadde dekket behovet både

til tokanalistene og surrounderne.

At dette er et godkjøp for et langt fra bortskjemt hjemmekinopublikum

som har lite å velge i mellom, fant vi raskt ut

av. Særlig med tanke på den enkle betjeningen og de mange

Lydkvalitet

ekstrafaciliteter ★★★★ man finner Fyldig på denne og kraftfull forforsterkere, MC

RIAA inkludert.

lydgjengivelse

Brukervennlighet

Fleksible tilko-

Men ★★★★ tenk om denne forforsterker blingsmuligheter også hadde vært så bra

kun Funksjonalitet med sine 2 balanserte stereokanaler at dette kunne være

den ★★★★★ opplagte forforsterker også for tokanalister med bare en

Ikke superraffi nert

liten anelse hjemmekino- og/eller i lyden

Kvalitetsinntrykk

multikanalaspirasjon på

laaaaaang ★★★★sikt.

Og kors på halsen; det er akkurat det den faktisk er!

Parasound Halo P-7 en meget god og prisgunstig 2 kanals

stereopre Samlet vurdering som OGSÅ kan ★★★★ brukes til multikanal hjemmekino

og 5 kanals SACD med en lydkvalitet i grenselandet til det

Pris: 4995 kr ■ Importør: Harman-Neby

aller beste. 3

Pris: kr.19.900,-

Importør: NCMS

www: harman-neby.no

LYD & BILDE AUGUST 2008

Nærmere konserthuset

kommer du ikke!

Adyton

AUDIOVECTOR

Velkommen til demo

Oslo Hi-Fi Center

Dronning Mauds gt. 1-3

0250 Oslo

33

87


3 3

88

Privatkino med BluRay

Stort bilde

Sony har med sin BluRay teknologi skapt en billedkvalitet som

er nesten ufattelig bra i forhold til videostandarden for få år

siden. Men lyden er fremdeles stebarnet i hjemmekinoen…

AV KNUT VADSETH

Mange av problemene med hjemmekino og multikanal skyldes

de store internasjonale aktørene som til enhver tid sloss

om markedsandeler og lisensrettigheter og derfor bare er

sånn passe interessert i å bli enige om fornuftige standarder.

Dolby Laboratories og THX har gjort mye krøll med lydbiten

i hjemmekinoen ved ukritisk å implementere funksjonskravene

til den proffesjonelle storkinoen til privatmarkedet.

Istedenfor å konkurrere om best mulig lyd for pengene, ble

lydbiten på hjemmekino en konkurranse om flest mulig

kanaler.

FoRNUFTIGE KoMPRoMISSER

Men det finnes også noen fornuftige kombisystemer i god hifi

kvalitet, gjerne i grenselandet for high-end, som koster lite

ekstra i forhold til et vanlig stereoanlegg. Men som likevel

har potensialet for nærmest kompromissløs multikanal til

privatkinoen, og som til og med kan gi en ekstra dimensjon

til musikk fra SACD og andre multikanal musikkformater.

Da følger jeg ikke tankegangen til Sony som anbefaler minst

5 like eller i det minste likeverdige kanaler, men prioriterer

hovedkanalene mens både forsterker og høyttalere er langt

rimeligere i bakkanalene for kun å gjengi romakustikken.

Den eventuelle senterkanalen kan enten være av samme

kvalitet som bakkanalene og kobles inn først og fremst som

dialogkanal til film, eller den må være av like bra som hovedkanalene

om du ønsker å bruke den også til musikk. Og

da koster det såpass mye at du antagelig hadde fått et bedre

musikkanlegg simpelthen ved å bruke pengene fra senterkanalen

på enda bedre hovedkanaler…

SMARTE KoMBILøSNINGER?

Sony sitt SACD krav til 5 likeverdige kvalitetskanaler,

vil i praksis koster omtrent det dobbelte av et tilsvarende

stereoanlegg da det er lite å spare på forsterkere og høytta-

Fra kinoloftet til Fidelity.

og liten lyd?

lere, mens avspillere og dekodere/forforsterker ”bare” koster

fra nesten ingenting til 20-30% ekstra. Forøvrig er det et

problem at såkalte kombispillere i high-end lydklassen fra leverandører

som Krell, Teac Esoteric, Classe og Electrocompaniet,

enda ikke kan leveres med BluRay høyoppløselig bilde.

Samtidig er det knapt noen BluRay spillere på markedet

som har tilstrekkelig god lydkvalitet fra CD og SACD til å

tilfredsstille oss high-endere. Heller ikke fra Sony som har

rettigheter på begge disse systemene. Man kan altså pr. dato

IKKE få best mulig lyd og bilde fra samme spiller! For de av

oss som insisterer på BluRay betyr det en spiller for film og

BluRay i ørten kanaler, og en for CD/SACD i to eller flere

kanaler. Og da får man heller ikke alt ut av filmlyden, om

dette skulle være viktig.

oPPSAMPLING oG LINjEDoBBLERE

Eller man kan kjøpe et god multispiller uten BluRay bilde ,

men med flunk nye digitalkretser som forbedrer det opprinnelige

DVD bildet slik at det faktisk begynner å minne om

BluRay kvalitet, selv ved meterforstørrelser på lerret. Som

bonus får du da i heldige tilfeller den samme filmklassikeren

som koster kr.279 kroner som BluRay, for 58 kroner som

standard DVD i tilbudsbingen! Ingenting er så galt at det

ikke er godt for noe…

Dette likner forøvrig veldig på det som har skjedd med

oppsampling av vanlig CD som på de beste 16 bits CD-spillere

låter veldig tett på SACD i 2 kanaler. Jeg har forøvrig sjekket

ut siste versjon av Electrocompaniets multispiller MP-1

som med oppgradert billeddel gir et betydelig bedre bilde fra

vanlig DVD enn hva den dyreste BluRay spilleren fra Pioneer

får ut av det samme formatet. Og så tilbyr altså EC forbløffende

mye bedre lyd enn denne både fra CD, SACD og alle

formater av DVD video og DVD Audio.


3 3

90

Index 2003-2009:

6 år med

Fidelity

I løpet av 6 år har Fidelity skrevet langt over

1000 tester, artikler, intervjuer og musikkstoff.

I dette bladet bringer vi Index over tester av

forsterkere, høyttalere og signalkilde.

Platespillere etc.

ASR Basis Exclusive RIAA Platespillerforsterker 16: s 42-43

ASR Basic Mini Platespillerforsterker 24: s 82

ASR Basis Mini Mk. II Platespillerforsterker 34: s. 78-81

ASR Basis Mini Exclusive Platespillerforsterker 34: s. 78-81

Audio Technica AT-95E MM-pickup 29: s 88-91

Basis Audio 2800 Platespiller 34: s. 16 – 25

Basis Audio Vector Tonarm 34: s. 16 – 25

Benz Micro L0.4 MC-pickup 7: s 82-83

Benz LP MC-pickup 34: s. 16 – 25

Cary RIAA Platespillerforsterker 34: s. 16 – 25

Clearaudio Virtuoso Wood MM-pickup 13: s 80-81

Denon 103C MC-pickup 9: s 86-88

Denon DL 160 MC-pickup 9: s 86-88

Dynavector DV-20X (L) MC-pickup 21: s 90-91

26: s 85

Dynavector DV XX-2 Mk. II MC-pickup 26: s 84-95

Electrocompaniet ECP1 RIAA Platespillerforsterker 12: s 84

Einstein EMT TU3 Pickup 32: s. 86-89

Einstein

”The turntables choice” Platespillerforsterker 32: s. 86-89

Garrot Super Mk. II MM-pickup 33: s. 90-91

Garrot FGS MM-pickup 33: s. 90-91

Garrot Ruby FGS MM-pickup 33: s. 90-91

Goldring G1042: MM-pickup 9: s 86-88

Graham Slee Gram Amp

– 2SE RIAA Platespillerforsterker 17: s 92

Graham Slee ERa Gold V

– RIAA Platespillerforsterker 17: s 93

Holfi Ellipse RIAA Platespillerforsterker 12: s 84

Holfi Vitalus RIAA Platespillerforsterker 12: s 84

Jasmine LP-1.0

– Phono Preamplifier Platespillerforsterker 14: s 88

Linn LP12 Platespiller 15: s 18-20

16: s 46-48

Linn LP-12 SE Platespiller 26: s 10-14

Lundahl LL1681 & LL9206 DIY MC-trafoer 7: s 88-91

8: s 7

Lyra Helikon MC-pickup 3: s 86-88

9: s 86-88

Lyra Dorian MC-pickup 15: s 90

Marantz TT-15S1 Platespiller+arm 13: s 80-81

NAD PP1 Platespillerforsterker 1: s 64

Ortofon Kontrapunkt C MC-pickup 8: s 38-39

Ortofon Rondo Blue MC-pickup 21: s 90-91

Parasound Zphono RIAA Platespillerforsterker 13: s 84

Perreaux SXV-1 RIAA Platespillerforsterker 17: s 92-93

Pro-ject RPM 9 Platespiller 1: s 62-64

13: s 82-83

Pro-ject Speedbox SE Hastighetskontroll 13: s 82-83

Pro-ject debut III Platespiller 15: s 60-62

Pro-ject Phono Box SE Platespillerforsterker 1: s 64

Pro-ject Tube Box RIAA Platespillerforsterker 6: s 78

Pro-ject RPM-10 Platespiller 29: s 88-91

Pro-ject Ground It Platespillerunderlag 29: s 88-91

Pro-Ject Power Box II Strømforsyning 30: s. 92-94

Pro-Ject Tube Box II Platespillerforsterker 30: s. 92-94

Pro-Ject Speed Box II Hastighetsvelger 30: s. 92-94

Pro-Ject RPM-1 Platespiller 34: s. 84-87

Rega Planar 3 (brukt) Platespiller 6: s 74

Rega P3 & SuperElys Platespiller+arm+PU 8: s 34-36

Rega P25/RB600 Platespiller+arm 8: s 38-39

Rega P7/RB700 Platespiller+arm 11: s 60-61

Roksan Radius 5 & Nima Platespiller+arm 8: s 40-41

Shure V15 Type V-MR MM-pickup 13: s 85

SME 10 / SME V / SME M-2 Platespiller+armer 19: s 24-27

SME 312 Tonearm 32: s. 86-89

The Cartridge Man Isolator Pickupisolator 29: s 88-91

Thorens TD-850 Platespille+arm 5: s 60-63

Ultracraft AC-400 mkII Tonearm 13: s 82-83

Van den Hul DDT-II MC-pickup 21: s 89-91

Von Feickert Analog Protraktor 35: s. 39

VPI Scout & JWM-9 Platespiller+arm 10: s 76-79

V.Y.G.E.R. Baltic M Platespiller 32: s. 86-89

CD / SACD / DVD-spillere

Abrahamsen V-1.0 CD-spiller 29: s 70-74

AMC CD6 CD-spiller 6: s 66-67

Ancient Audio Lektor IV CD-spiller 9: s 54-55

Ancient Audio Lektor Grand CD-spiller 13: s 48-49

Arcam CD 82T CD-spiller 6: s 64-65

Arcam FMJ CD36 CD-spiller 20: s 52-53

Audiolab 8000-CD CD-spiller 26: s 76-78

Audio Note AN-CD3.1X CD-spiller 4: s 76-78

Audio Note DAC One 1x (brukt) DA-konverter 6: s 72

Audio Note DAC 1,1 Mk. II DA-konverter 30: s. 14

Audio Note DAC 3.1x DA-konverter 8: s 64-66

20: s 42-45

Audio Research CD3 CD-spiller 14: s 26-28

Audio Research CD7 CD-spiller 21: s 16-19

Ayre C-5xe CD-spiller 23: s 63

BAT VK-D5SE CD-spiller 6: s 68-69

Benchmark DAC1 DA-converter 20: s 41, 68-69

Bladelius Gondul Multispiller 10: s 42-44

Bladelius Gondul Mk. II Multispiller 24: s 54-55

Bladelius AD-kort Innstikkskort 25: s 82

Bladelius DVI-kort Instikkskort 25: s 82

Bladelius Grendel

– kondensatorbank Instikkskort 25: s 82

Burmester CD 001 CD-spiller 2: s 40-42

Cambridge D-500SE CD-spiller 5: s 72, 75

6: s 58-61

Cambridge Azur 640C CD-spiller 12, 13, 14, 15,

18, 19, 20

Cambridge Azur 640C mk II CD-spiller 22: s 64

Cary DVD-6 DVD-spiller 11: s 32

Cary CD-308 CD-spiller 13: s 92-93

Cary CD-306 Multispiller 24: s 34-36

30: s.43


Cary 306 SACD PRO Multispiller 35: s. 44-53

Cary Cinema DVD-7 Multispiller 30: s. 102-104

Cayin CDT 17A CD-spiller 13: s 88-89

Cayin CD-50T CD-spiller 28: s 70-71

Copland CDA-823 CD-spiller 24: s 69

Classé CDP 100 CD-spiller 13: s 42-45,91

Classe CDP-300 Multispiller 24: s 68

Consonant CD120-linear CD-spiller 19: s 45-48

Creek CD 50 mk II CD-spiller 19: s 45, 48

dCS P8i SACD Multispiller 22: s 12-17

Denon DVD 2900 Multispiller 5: s 74-75

6: s 86-87

Denon DVD 3800 Multispiller 6: s 64-65

Denon DVD-A11 Multispiller 8: s 74,76-78

Denon A-1XV Multispiller 18: s 18-19

Denon DCD-SA1 SACD/CD-spiller 19: s 18-21

Denon DCD-1500AE SACD/CD-spiller 19: s 44, 48

Dynamic Precision

– DP DAC 8.0 DA-konverter 20: s 42

Electrocompaniet ECD-1 CD-spiller 2: s 52

Electrocompaniet Nemesis CD-spiller 3: s 22-28

Electrocompaniet EMC-1up CD-spiller 18: s 18-19

20: s 40

Electrocompaniet EMP-1 Multispiller 24: s12-16+70

27: s 42-46

Electrocompaniet ECC-1 CD-spiller 32: s. 48-52

Esoteric X-01 D2 SACD/CD-spiller 30: s. 18-26

emmLabs DAC6 & CD/SACD Drivverk+konverter 15: s 91

18: s 10-17

emm Labs CDSA SE Multispiller 34: s. 46-53;

35: s. 44-53

Eximus CD-10 24/192 Spiller/DAC 31: s. 18-22

Gamut CD1 CD-spiller 1: s 42-44

Harman Kardon HD 970 Multispiller 19: s 42,48

Hegel CDP2A CD-spiller 9: s 48-53

Hegel CDP4A CD-spiller 13: s 26-28

20: s 50 (mk II)

Jungson Moon Harbour CD-spiller 16: s 36-37

Krell Evolution 505 SACD/CD-spiller 33: s. 36-40

Lavry Engineering DA-10 DA-konverter 24: s 78

Lector CDP-7 TL CD-spiller 20: s 48-49

21: s 84

Lexicon RT-10 Multispiller 8: s 74, 80-81

LFD DAC DA-konverter 20: s 41

Linn Unidisk 1.1 Multispiller 5: s 71,75,

8: s 10-14,75

18: s 18-19

Linn Sondek CD12 CD-spiller 8: s 10-14

Linn Unidisk SC Multispiller 12: s 92-93

24: s 36-37

28: s 40-41

30: s. 42

Linn Klimax DS Harddiskspiller 31: s. 10-16

Linn Akurat DS Harddiskspiller 31: s. 10-16

Lyngdorf CD-1 CD-spiller 23: s 62

Marantz DV8400 Multispiller 8: s 73

Marantz CD 5400 OSE CD-spiller 13: s 68-70

Marantz SA-11S1 SACD/CD-spiller 14: s 44-46

23: s 64

Marantz DV-12S2 Multispiller 14: s 44-46

Marantz CD 5001 OSE CD-spiller 19: s 38, 48

19: s 66-67

Maranz SA-7001 CD-spiller 26: s: 66-68

Marantz SA-7S1 SACD/CD-spiller 30: s. 18-26

McIntosh 1000 CD & DAC Drivverk+DA-konverter 13: s 10-13

McIntosh MCD201 CD-spiller 23: s 48-49

24: s 71

McIntosh MCD301 SACD/CD-spiller 31: s. 22-24

Metronome Tecnologie CD-3CD-spiller 29: s 26-27

Moon Equinox CD-spiller 13: s 22-23

Monrio Asty CD-spiller 11: s 30

Muse model ten Multispiller 7: s 36-38

Muse Polyhymnia Multispiller 29: s 94-95

Muse Erato Mk. II Multispiller 35: s. 44-53

Music Hall CD-25.2 CD-spiller 30: s. 84-85

Musical Fidelity Tri-Vista SACD SACD/CD-spiller 2: s 58-61

Musical Fidelity X-ray V8 CD-spiller 27: s 76-78

NAD C521 BEE CD-spiller 5: s 74-75

6: s 58-61

Naim CD5 CD-spiller 9: s 36-37

Naim CD X2 CD-spiller 24: s 71

Onkyo C-1VL CD-spiller 21: s 48

Philips DVD 963SA CD/SACD/DVD-V 2: s 86-89

4: s 82

8: s 72

Pioneer DV-868 DVD-spiller 8: s 72

Pioneer PD-D6J CD-spiller 29: s 76-78

BDP-LX70A Blue-ray spiller 31: s. 84-93

Holfi/Pioneer DV-575A

– (modifisert) DVD-spiller 12: s 90-91

Primare DVD30 DVD-spiller 11: s 34-35

Primare CD21 CD-spiller 14: s 80-83

Rega Jupiter CD-spiller 5: s 70, 75-

77

Rega Planet CD-spiller 11: s 29

19: s 36,48

Rega Apollo CD-spiller 20: s 72-73

Rotel RCD-1072 CD-spiller 10: s 72-73

11: s 28

19: s 42, 48

RME Fireface 400 Digital koblingsboks 33: s. 72-74

Shanling SCD T-200 CD-spiller 2: s 54-56

Sony SCD-XA777ES SACD/CD-spiller 2: s 50-52

Sony SCD-XA3000ES SACD/CD-spiller 13: s 90

Sony SCD-XA9000ES SACD/CD-spiller 18: s 18-19

Sony DVP-9100ES SACD/CD/DVD-V 19 s 92-94

Stello DA-200 CD-drivverk 25: s 20-25

Stello DA-220 Mk. 2 DA-konverter 25: s 20-25

TEAC Esoteric UX-1 Multispiller 17: s 74-78

TEAC Esoteric 01 SACD Multispiller 23: s 12-21

Thule Spirit CD150B CD-spiller 3: s 90-91

Usher model 1 CD-spiller 19: s 38-

42,48

Vincent CD-S6 CD-spiller 5: s 72,

75,78

18: s 72-75

19: s 44, 48

Wadia 301 CD-spiller 5: s 30-31

Wadia 581 SE Mk. II Multispiller 35: s. 44-53

Yamaha DVD-S2300 Multispiller 5: s 70, 75

5: s 80-81

Yamaha CD-S2000 SACD/CD-spiller 33: s. 76-77

Forsterkere

Abrahamsen SA-1 TTCAPA Effektforsterker 18: s 32-36

25: s 87

Abrahamsen v2.0 Integrert forsterker 24: s 74-75

29: s 70-74

30: s. 50

Accuphase E-212 Integrert forsterker 9: s 72-73

Accustic Arts Amp 1 & Preamp 1For- + effekt-forsterker 17: s 94-95

Acoustic Reality ear one Effektforsterker 2: s 14-19

Adcom GFP-750 Forforsterker 6: s 28-31

Antique Sound Lab Hurricane Mono rør effekt 8: s 16-19

Arcam FMJ C31 Forforsterker 20: s 20-21

ASR Emitter 1 Exclusive Integrert forsterker 11: s 16-17

ASR Emitter II Exclusive Integrert forsterker 20: s 10-14

25: s 89

Atoll IN80 Integrert forsterker 7: s 26-27

Atoll PR-200/AM-100 For- + effekt-forsterker 14: s 86-87

Atoll IN100 Integrert forsterker 16: s 64-66

18: s 72-75

25: s 87

Audio Note P4 Mono rør effekt 26: s 36-40

Audiolab 8000-Q Forforsterker 26: s 76-78

Audiolab 8000-P Effektforsterker 26: s 76-78

91


3 3

92

Index 2003-2009:

Audio Innovations S500

– (brukt) Integrert rørforsterker 6: s 72

Audiopax model 5 pre Rør forforsterker 10: s 70-71

Audio Research VSi55 Integrert rørforsterker 4: s 10-13

25: s 90

Audio Research Reference 3 Rør forforsterker 14: s 22-25

30: s.46

Audio Research VM 220 Mono rør effekt 14: s 30-32

Audio Research Reference 210 Rør effektforsterker 21: s 34-38

Audio Research MP-1 Multikanal forforsterker 25: s 18-19

26: s 94

Audio Valve Eklipse Rør forforsterker 25: s 38

28: s 44

Ayon 300B Integrert rørforsterker 31: s. 44-46

BAT VK-300x Integrert rørforsterker 7: s 28-29

Bel Canto eVo2 Mono rør effekt 4: s 46-48

Bladelius Thor Mk. II Integrert forsterker 35: s. 42-43

Bryston B100-SST Integrert forsterker 23: s 36-38

Bryston 28B-sst Effektforsterker 27: s 36-39

Bryston MPS-2 Forforsterker 28: s 42

Burmester Rondo 991 Integrert forsterker 8: s 30-31

Cambridge A500 Integrert forsterker 5: s 22-23

Cambridge Azur 740A Integrert forsterker 28: s 64-66

Cary SLP-05 Forforsterker 28: s 46-47

Cayin D1205.1A 5 kanals effekt 4: s 84-85

Cayin 265Ai Integrert forsterker 3: s 59, 80-82

Cayin M6 Integrert forsterker 7: s 24-25

Cayin 252B Integrert forsterker 8: s 32-33

15: s 42-43

Cayin 153B Integrert forsterker 18: s 68-71

19: s 64

25: s 86

Cayin A60T Integrert rørforsterker 28: s 70-71

Classé CAP 2100 Integrert forsterker 13: s 42-43

13: s 46-47

Classé CA-M400 Mono effektforsterker 21: s 78-80

Conrad-Johnson Premier 350SA Effektforsterker 15: s 10-16

16: s 10-11

Conrad-Johnson ACT2 Rør forforsterker 16: s 10-17,21

26: s 93

Conrad-Johnson CT6 Rør forforsterker 22: s 44-47

23: s 34-35

Copland CVA 306 5.1 forforsterker 2: s 66-68

8: s 84

Conrad-Johnson ET250S Hybrid effektforsterker 31: s. 30-33

Copland CSA29 Integrert rørforsterker 9: s 76-78

Copland CTA405 Integrert rørforsterker 17: s 16-19

25: s 91

Creek A50i R Integrert forsterker 15: s 44-45

18: s 71-75

Denon PMA-SA1 Integrert forsterker 19: s 18-21

DK Design VS1

– Reference mk III Integrert forsterker 20: s 36-37

Doxa 70B Effektforsterker 22: s 69

Dynamic Precision DP A-1(s) Effektforsterker 10: s 20-21

15: s 10-16

26: s 50-51

Dynamic Precision DP A-1 b Effektforsterker 15: s 76-79

16: s 10-11

Dynamic Precision C1b Forforsterker 14: s 74-75

15: s 76-79

26: s 92

30: s. 47

EAR 509 mk II Mono effektforsterker 10: s 16-18

Einstein ”The Tube” Forforsterker 24: s 42-43

Edge G8 Effektforsterker 20: s 54-55

Electrocompaniet AW 400 Mono effektforsterker 1: s 30-31

16: s 50-53

17: s 34

Electrocompaniet ECI-3 Integrert forsterker 3: s 60-61

Electrocompaniet

– AW 180/Nemo Mono effektforsterker 4: s 56-59

Electrocompaniet Nemo Mono effektforsterker 21: s 82-83

26: s 50-51

Electrocompaniet ECI-1 (retro) Integrert forsterker 8: s 62

Electrocompaniet AW250R Effektforsterker 19: s 90-91

Electrocompaniet EC 4.8 Forforsterker 20: s 56-57

Electrokompaniet EC 4.9 5.1 forforsterker 22: s 44-47

24:12-16

26: s 94

Electrocompaniet AW2x120M Effektforsterker 24: s 12-16

Electrocompaniet AW3x120M Effektforsterker 24: s 12-16

Electrocompaniet PI-2 Integrert forsterker 26: s 42-43

Electrocompaniet ECI-5 Integrert forsterker 32: s. 48-52

Embla Jodis 5.1 forforsterker 16: s 93

Embla Pre-One Forforsterker 3: s 8-9,26

Embla 2.1 ICE Mono effektforsterker 6: s 24-25

7: s 72-73

Embla Coenia Mono effektforsterker 10: s 90-93

Embla Maenia Mono effektforsterker 17: s 33

Exposure 2010S Integrert forsterker 34: s. 70-71

Gamut D-200 Effektforsterker 1: s 42-44

Gamut DI 150 Integrert forsterker 17: s 12-15

25: s 89

Gamut D3 Forforsterker 20: s 16-18

Harmony Design 906 Forforsterker 28: s 38-39

Hegel P-2A&H-2A For- + effekt- 9: s 48-53

11: s 70-72

Hegel HP-4A Effektforsterker 10: s 12-14

Hegel H-200 Integrert forsterker 19: s 10-14

25: s 88

Holfi Integra 3.5.1 Integrert 5.1-forsterker 6: s 88-89

Holfi Pre 5.1 5.1 forforsterker 8: s 82-83

Holfi NB1.5.1 Pre 5.1 forforsterker 12: s 88-91

Hypex Aktiv 3x65 watt Forsterkermodul 9: s 90-91

Jasmine EL34-PP Integrert forsterker 15: s 68-70

Jasmine Serenade Integrert forsterker 19: s 70-71

20: s 74

JJ Electrononics JJ-323 Integrert forsterker 26: s 22-24

Jolida JD1501RC Integrert forsterker 22: s 36-37

Jungson AV-1000A Integrert 5.1 forsterker 18: s 92-94

Krell KAV-300iL Integrert forsterker 3: s 38-39

3: s 56-57

Krell KAV-400xi Integrert forsterker 7: s 30-31

22: s 69

25: s 88

Krell Evolution 222 Forforsterker 33: s. 36-40

Krell Evolution 302 Effektforsterker 33: s. 36-40

Leben CS-300 Integrert forsterker 33: s. 78-79

LFD Mistral Integrert forsterker 16: s 74-75

Linn Klimax Kontrol & Twin For- + effekt-forsterkere 3: s 10-13

26: s 93

Lexicon MC-8 digital controller Prosessor/forforsterker 9: s 92-93

MAE SET-1 Rør selvbygg 25: s 78-80

Magis Audiobau TP-90 Mono effektforsterkere 32: s. 78-81

Marantz PM 7200KI Integrert forsterker 13: s 68-70

14: s 80-83

15: s 36,

15: s 64-66

McIntosh MC 2102 Rør Effektforsterker 2: s 20-23

McIntosh MC C 2200 Rør Forforsterker 2: s 20-23

McIntosh 275 Rør effektforsterker 9: s 28-30

10: s 18

17: s 36-38

26: s 47

30: s.45

Melody SP3 II Integrert rørforsterker 23: s 76-77

Midgard Oberon 6.1 Mono effektforsterkere 21: s 12-15, 39

24: s 70-71

Moon i-5 Integrert forsterker 3: s 58, 84-85

Musical Fidelity Tri-Vista 300 Integrert forsterker 2: s 76-79

Musical Fidelity A-308 CR Forforsterker 7: s 78-80

Musical Fidelity X-T100 Integrert forsterker 27: s 76-78

Musical Innovation MI 7 Effektforsterker 2: s 84-85

NAD C 320BEE Integrert forsterker 2: s 36-37

5: s 20-21

25: s 86

NAD C 352 Integrert forsterker 15: s 37,

17: s 80-82

NAD 315BB Integrert forsterker 31: s. 48-50

NAD 325BB Integrert forsterker 31: s. 48-50

NAD 355BB Integrert forsterker 31: s. 48-50

NAD M3 Integrert forsterker 32: s. 16-20

NAD Viso TWO 2 kanalers Receiver 33: s. 70-71

NAD Viso FIVE 5 kanalers Receiver 33: s. 70-71

Nagra VPA Mono rør effekt 5: s 10-12

26: s 48

Naim Supernait Integrert forsterker 35: s. 72-75

Nightingale Armonia Integrert rørforsterker 8: s 42-43

Nordic Ming Da MC-34A Integrert rørforsterker 22: s 74-76

Nordic Ming Da MC-3R (Mk.II) Rør forforsterker 16: s 83,

23: s 88-89

26: s 92

Nordic Ming Da MC-84a Integrert rørforsterker 25: s 68

Onkyo A-1VL Integrert forsterker 21: s 46-48


Parasound Halo JC-1 Mono effektforsterker 5: s 26-29

21: s 76-77

Parasound Halo C-2 Prosessor/forforsterke 3: s 76-79

Parasound A-51 5 kanals effekt 12: s 94-95

26: s 47

Parasound 7100 & 5125 Prosessor+effekt 16: s 90-92

Parasound C3 Forforsterker 6: s 28-29

6: s 32-33

Parasound A23 Effektforsterker 7: s 66-67

Parasound A21 Effektforsterker 10: s 94-95

Parasound P3 Forforsterker 11: s 70-72

Parasound 275 Effektforsterker 17: s 42-43

Parasound New Classic 2250 Effektforsterker 20: s 70-71

26: s 46

Parasound Classic 2100 Forforsterker 28: s 78-79

Parasound Halo JC-2 Forforsterker 29: s 50-51

Parasound 2100 Forforsterker 31: s. 60-63

Parasound 275 Effektforsterker 31: s. 60-63

Pioneer A-A9J Integrert forsterker 29: s 76-78

PrimaLuna ProLogue Two Integrert forsterker 13: s 32-34

23: s 74, 77

25: s 91

PrimaLuna ProLogue Three Rør forforsterker 25: s 32-34

PrimaLuna ProLogue Seven Rør effektforsterker 13: s 32-34

Primare I21 Integrert forsterker 14: s 80-83

15: s 41

Primare I30 Integrert forsterker 22: s 66, 69

PS Audio Trio A-100 Effektforsterker 25: s 72

Rega Brio Integrert forsterker 6: s 38-39

Rogue Zeus Rør effektforsterker 12: s 34-37

26: s 48

Rogue Audio Cronus Integrert rørforsterker 31: s. 40-41

Rogue Audio M-150 Effektforsterker 34: s. 24-27

Rotel RA-02 Integrert forsterker 3: s 28-29,54

Rotel RA-1062 Integrert forsterker 10: s 72-73

Rotel RB-1090 Effektforsterker 10: s 84-85

Rotel RA-03 Integrert forsterker 15: s 38

Rotel RB-1092 Effektforsterker 22: s 40-42

26: s 46

Rotel RA-06 Integrert forsterker 31: s. 48-50

Rowland ICE-Power 501 Effektforsterker 16: s 18-21

17: s 32

Shanling SP-80 Mono rør effekt 3: s 92-93

Spark A-88T Integrert rørforsterker 1: s 50-51

Sugden A21a Integrert forsterker 21: s 64-65

22: s 67, 69

25: s 87

TacT SDA 2175 Effektforsterker 10: s 86-88

Theta Casablanca III Prosessor/forforsterker 17: s 68-72

26: s 95

Thule IA 350B Integrert forsterker 3: s 62, 90-91

Thule Spirit IA 60 Integrert forsterker 12: s 52

15: s 39, 64-66

18: s

68-71

Unico Research Unico Hybrid int. forsterker 24: s 76

Unico Research Unico Secondo Hybrid Int. forsterker 29: s 80-81

Unison Research S2K Integrert rørforsterker 28: s 30-31

Vincent SV-226MK Integrert forsterker 15: s 40

16: s 72-73

Valvet L-1A Rør forforsterker 25: s 40-42

Valvet E-1 Effektforsterker 25: s 40-42

VTL IT-85 Integrert rørforsterker 24: s 26-27

Xindak XA-6950 Integrert forsteker 25: s 60-62

25: s 86

Xindak XA-8800MNE Monotrinn 31: s. 70-71

Yamaha A-S2000 Integrert forsterker 33: s. 76-77

Høyttalere

Amphion Argon 2 Stativhøyttaler 12: s 30-32

12: s 76-78

27: s 94

Amphion Xenon Gulvhøyttaler 14: s 76-79

Audes 535.1 Gulvhøyttaler 7: s 70-71

Audio Note AX-2 Stativhøytaler 30: s. 83

Audio Physics Avanti Gulvhøyttaler 3: s 72-74

28: s 94

Audio Physics Padua Gulvhøyttaler 12: s 64-67

Audio Physics Scorpio Gulvhøyttaler 22: s 38-39

Audio Physics Virgo Gulvhøyttaler 30: s. 30-35

Audio Physics Avanti 2 Gulvhøyttaler 34: s. 28-31

Audio Pro Bravo FX-10 Gulvhøyttaler 4: s 20-22

Audio Pro Evidence E.7 Gulvhøyttaler 7: s 68-69

Audio Pro Black Diamond v.2 Gulvhøyttaler 11: s 66-68

27: s 92

Audio Pro Qube Gulvhøyttaler 13: s 66-68

Audiovector Mi3 Signature Gulvhøyttaler 10: s 38-40

Audiovector S-1 Avantgarde Stativhøyttaler 35: s. 34-36

Aurum Cantus Leisure 2SE Stativhøyttaler 7: s 42-43

Aurum Cantus Leisure 3S Stativhøyttaler 12: s 76-78

Aurum Cantus V3M Stativhøyttaler 27: s 82-83

Avance 630 AV & 680 XT Stativ-/gulv-høyttalere 16: s 76-78

AVI Nautron IV m/ Amp-Pak Aktiv stativhøyttaler 25: s 66-67

B&O BeoLab 9 Aktiv gulvhøyttaler 25: s 10-15

B&O BeoLab 3 Aktiv stativhøyttaler 25: s 36-37

B&W 805 Signature Stativhøyttaler 1: s 14-15

B&W 800 Signature Gulvhøyttaler 2: s 44-46

B&W 703 Gulvhøyttaler 7: s 10-16

B&W Nautilus 802D Gulvhøyttaler 14: s 10-15

B&W Nautilus 805 S Stativhøyttaler 15: s 46-48

28: s 88

B&W 801D Gulvhøyttaler 20: s 30-34

28: s 94

B&W CM-1 Stativhøyttaler 27: s 18-20

27: s 72-74

B&W Signature Diamond Gulvhøyttaler 29: s 14-20

Cabasse Baltic & Thor Gulvhøyttaler/sub 16: s 32-34

Carlsson OA50.2 / OA50.3 Gulvhøyttaler 16: s 68-70

Carlsson OA 58 Gulvhøyttaler 17: s 88-89

Dali Euphonia MS5 Gulvhøyttaler 6: s 10-14

9: s 38-39

9: s 44-46

19: s 82

Dali Helicon 400 Gulvhøyttaler 8: s 26-28

9: s 38-40,46

28: s 90

Dali Helicon 400 Mk. II Gulvhøyttaler 33: s. 43-54

Dali Royal Menuett Stativhøyttaler 8: s 86-88

Dali Helicon 800 Gulvhøyttaler 9: s 38-39

9: s 42-43,46

Dali Helicon 300 Stativhøyttaler 10: s 28-30

Dali Megaline Gulvhøyttaler 11: s 10-15

28: s 96

Dali Ikon 6 Gulvhøyttaler 22: s 72-73

Dali Mentor 2 Stativhøyttaler 24: s 80-81

dynaBel Super Exact Stativhøyttaler 1: s 96-97

27: s 95

dynaBel Arges Subwoofer 5: s 88-89

dynaBel S-33 Gulvhøyttaler 6: s 34-36

7: s 92-95

dynaBel C-22 Stativhøyttaler 7: s 92-95

8: s 88

dynaBel Exact Stativhøyttaler 17: s 80-82

18: s 72-75

dynaBel 2S Stativhøyttaler 27: s 24-26

29: s 22-23

dynaBel 2.5S Gulvhøyttaler 28: s 58-62

29: s 92

Dynaudio Contour 1.3 SE Stativhøyttaler 1: s 102

93


3 3

94

Index 2003-2009:

Dynaudio Audience A-42 Stativhøyttaler 4: s 88-89

27: s 91

Dynaudio Audience 52SE Stativhøyttaler 10: s 28-30

Dynaudio Confidence C2 Gulvhøyttaler 11: s 18-19

Dynaudio Focus 110 Stativhøyttaler 21: s 66-67+72

Dynaudio Focus 140 Stativhøyttaler 22: s 68-69

27: s 94

Dynaudio Evidence

Temptation Gulvhøyttaler 33: s. 12-20

Eben X-Centric Stativhøyttaler 19: s 16-17

Elac 330 Jet Stativhøyttaler 1: s 110

Elac FS-127 Gulvhøyttaler 26: s 70-71

Epos ELS3 Stativhøyttaler 10: s 74-75

Energy Veritas 2.2 Stativhøyttaler 1: s 16-17

Energy Veritas 2.4i Gulvhøyttaler 13: s 36-38

Escalante Fremont Stativhøyttaler 32: s. 74-76

Gradient Revolution Gulvhøyttaler 1: s 36-40

28: s 92

HFLS-1 Stativhøyttaler 21: s 70-72

27: s 91

Infinity Kappa 600 Gulvhøyttaler 4: s 28-30

6: 90-91

Infinity Kappa Sub Subwoofer 4: s 90-91

Jamo D830 Stativhøyttaler 1: s 12

Jamo R909 Gulvhøyttaler 24: s 18-20

JBL TL-260 Gulvhøyttaler 24: s 46-47

JBL Array 800 Gulvhøyttaler 28: s 10-12

JM Lab Mini Utopia Stativhøyttaler 1: s 108-109

JM Lab Electra 926 Gulvhøyttaler 5: s 82-84

JM Lab Micro Utopia Be Stativhøyttaler 9: s 20-21

28: s 92

JM Lab Alto Utopia Be Gulvhøyttaler 15: s 28-31

16: s 71 + 89

JPW 202 Stativhøyttaler 15: s 72-74

JPW 205 Gulvhøyttaler 15: s 72-74

KEF Reference 201 Stativhøyttaler 1: s 106-107

KEF iQ3 Stativhøyttaler 20: s 76-78

KEF iQ5 Stativhøyttaler 22: s 62-63

27: s 92

KEF Reference 201/2 Stativhøyttaler 33: s. 43-54

Klipsch RSW12 Subwooofer 2: s 80

Klipsch RF15 & RF35 Stativ-/gulv-høyttaler 8: s 44-46

Klipsch B3 Stativhøyttaler 19: s 68-69

20: s 74

27: s 90

Klipsch La Scala Gulvhøyttaler 21: s 26-27

Klipsch RF-83 Gulvhøyttaler 24: s 38-40

Linn Akurate 212 Stativhøyttaler 9: s 12-13

Linn Ninka Gulvhøyttaler 19: s 50-53

28: s 88

Magnepan 3.6 Gulvhøyttaler 1: s 25, 57-59

Martin Logan Prodigy Gulvhøyttaler 4: s 50-52

Martin Logan Vantage Gulvhøyttaler 28: s 32-34

Mirage OM-7 Gulvhøyttaler 7: s 32-35

Montana Mini Monitor Stativhøyttaler 26: s 80-82

Nordic Tone Model 1 Gulvhøyttaler 18: s 26-31

Neat Motive Gulvhøyttaler 26: s 72-74

Opera Mezza Stativhøyttaler 27: s 80-81

Patos Lyric 302 Gulvhøyttaler 1: s 82

18: s 68 (mk II)

20: s 82-83

27: s 93

Patos Lyric 402 Gulvhøyttaler 4: s 34-35

Penaudio Serenade Gulvhøyttaler 31: s. 36-38

Patos B-400 Gulvhøyttaler 12: s 48-49

14: s 80-83

15: s 64-66

Patos Basic 410 Gulvhøyttaler 18: s 68-71

19: s 67

Patos Basic 310 Gulvhøyttaler 20: s 82-83

Patos Symphonic 4 AMT Gulvhøyttaler 21: s 42-44

23: s 80

Patos Lyric 102 Mk. III Stativhøyttaler 29: s 82

Piega TC-70 Gulvhøyttaler 25: s 30-31

Piega TC-10X Stativhøyttaler 29: s 12-13

PBN Montana XP Gulvhøyttaler 4: s 54-55

PBN Montana EPS Gulvhøyttaler 5: s 32-36

PBN Montana EPS2 Gulvhøyttaler 23: s 44-45

PBN Montana SP3 Gulvhøyttaler 9: s 70-71

10: s 7

Peak Consult Princess Stativhøyttaler 18: s 84-85

PMC DB1+ Stativhøyttaler 23: s 70-72,77

PMC OB-1 Gulvhøyttaler 29: s 46-48

ProAc Tablette Signature 8 Stativhøyttaler 10: s 46-47

27: s 95

ProAc Response D-28 Gulvhøyttaler 27: s 22-23

Proson Reality

– 62 mk II & 63 mk II Gulvhøyttaler 9: s 80-81

PSB Platinum M2 Stativhøyttaler 12: s 38-39

12: s 76-78

PSB Image T45 Gulvhøyttaler 15: s 64-66

PSB Syncrony One Gulvhøyttaler 33: s. 43-54

Quad ESL-63 (brukt) Gulvhøyttaler 6: s 76-77

Quad ESL-2905 Gulvhøyttaler 30: s. 10-13

Quadral Platinum 820 Gulvhøyttalere 4: s 26-27

Reference 3A Dulcet Stativhøyttaler 30: s. 88-89

Rega Ara Stativhøyttaler 11: s 40-43

Respons Grand LE Gulvhøyttaler 8: s 50-55

Respons Baby Grand Stativhøyttaler 14: s 48-53

15: s 81

28: s 90

30: s. 48

Respons Grand Dimension Gulvhøyttaler 26: s 26-33

Respons Grand Artist D Gulvhøyttaler 33: s. 43-54

Revel Performa M20 Stativhøyttaler 1: s 100-101

Revel Performa F-50 Gulvhøyttaler 3: s 36-37

Revel Performa M22 Stativhøyttaler 11: s 36-38

28: s 89

Revel Gem 2 Stativhøyttaler 32: s. 68-70

Sonus Faber Electa

– Amator Mk II Stativhøyttaler 1: s 98-99

Sonus Faber Cremona Gulvhøyttaler 3: s 32-34

Sonus Faber

– Cremona Auditor Stativhøyttaler 9: s 14-16

28: s 89

Sonus Faber Stradivari Gulvhøyttaler 12: s 10-13

28: s 96

Spendor S3/5se Stativhøyttaler 23: s 70-72

23: s 77

SVS PC Ultra Aktiv subwoofer 33: s. 92-94

System Audio SA 505 Stativhøyttaler 14: s 80-83

Tannoy Mercury MX-1M Stativhøyttaler 2: s 24-25

Tannoy Sensys DC2 Gulvhøyttaler 4: s 24-25

Tannoy Sandringham Gulvhøyttaler 7: s 74-77

Tannoy Eyris DC1 Stativhøyttaler 9: s 74-75

Tannoy Fusion 1 Stativhøyttaler 15: s 92

16: s 64

18: s 71

23: s 66

27: s 90

Tannoy Dimension 12 Gulvhøyttaler 17: s 44-45

Tannoy Glenair Gulvhøyttaler 23: s 30-32

28: s 94

Totem Rainmaker Stativhøyttaler 25: s 64-65

Totem Mani-2 Stativhøyttaler 26: s 16-17

Triangle Galaxy & Meteor Sattelitt/Subwoofer 13: s 94-95

Triangle Celius ES Gulvhøyttaler 14: s 40-42

15: s 80

Triangle Comete

– Anniversary Stativhøyttaler 28: s 74-75

Usher Compass X-719 Stativhøyttaler 1: s 18-19

Usher Compass RW 729 Stativhøyttaler 9: s 18-19

Usher X-708 Stativhøyttalere 21: s 68-69,72

Usher CP8571.2 Gulvhøyttaler 27: s 12-16

30: s. 49

Vienna Acoustics Mozart Gulvhøyttaler 4: s 32-33

– Vienna Acoustics

Haydn Grand Stativhøyttaler 17: s 40-41

27: s 93

Velodyne DD-10 Aktiv Subwoofer 34: s. 32-35

Wilson Watt Puppy Gulvhøyttaler 5: s 86-87

Wilson Alexandria

X-2 Serie 2 Gulvhøyttaler 35: s. 86-90

Wilson Benesch

– Square One Stativhøyttaler 28: s 72-73

Visonik Concept 5 Gulvhøyttaler 22: s 48-50

WLM Lyra Gulvhøyttaler 23: s 84-86

Von Schweikert VR4jr Gulvhøyttaler 16: s 38-40

Xavian XN 185II Stativhøyttaler 12: s 74-75

12: s 76-78

Xavian XN 360 Gulvhøyttaler 20: s 22-23

Xavian XN-125 Evoluzione Stativhøyttaler 31: s. 24-25

XTZ 99.26 Stativhøyttaler 30: s. 80-81;

31: s. 64-66

Yamaha YST SW-1500 Subwoofer 12: s 86-87

Yamaha Suavo Gulvhøyttalere 30: s. 60-62

Zu Druid Mk. 4 Gulvhøyttaler 27: s 28-30


Fidelity nummer 37 kommer

Fidelity nr 37 kommer

96

Likevel

vil vi minne

om at dette er

helt subjektive vurderinger

som bare kan gi deg en pekepinn

om hva du bør prøve ut med egne ører,

ikke noe fasitsvar. En slik fasit finnes

eksiterer ikke. I neste nummer vil vi likevel

gå denne vår favorittlsite litt nærmere

etter i sømmene for å kåre ”De

beste av de beste”; de hi-fi produktene

som vi mener er ekestraordinære gode

kjøp i priskategorien. Og vi skal være

særlig strenge med rådyre produkter;

koster det flesk så tar vi det som en

selvfølge at det skal være råbra!

Det er slett ingen selvfølge at vi finner

verdige kanditater i alle kategorier. Men

vi vet i hvert fall at vi har et komplett

anlegg i budsjettklassen som spiller

buksene av det meste. Det tar også

liten plass, men skaper samtidig en

illusjon av t kjempelyd på grunn

av et tredimensjonalt lydbilde som

knapt nok overgåes av ekte high-end

utstyr: Gled dere! Og gjett om det er

dette minianlegget Anders Rosness

poserer med på bildet? Det er lov å

bruk lupe…

DATA FoR DIGITALLyD

Fidelity var tidlig ut med å presentere

den nye fremtiden i digitalverdenen

hvor de kritiske bevegelige deler i

avspillingskjeden er eleminert. I neste

blad vil vi teste det siste fra Linn og

Naim, og vil også sjekke ut de siste

datapinnene fra Reference Recording

som vi med egne ører kunne konstatere

var en betydelig bedre enn både CD

og SACD mediet på Gøteborgmessen.

Dette selv om CD ”rippes” etter alle

kunstens regler.

PER oG PEAK

Vi bringer også et

intervju av danske Per

Chirstoffersen, mannen bak de

etterhvert så kjente Peak-høyttalere

som er dyre, men etter både egen

erfaring og tester i andre hi-fi blader,

fremstår som meget interessante.

Og hva skjer med dette super high-end

markedet i disse økonomiske nedgangstider?

Vi hadde tenkt å trykke intervjuet i

dette bladet, men fikk de lovede høyttalerene

så sent at vi ikke hadde noen

sjangs til også å få testen av disse med

i julenummeret. Begge deler kommer

derfor i neste blad. Det blir uansett en

vitaminsinnsprøyting i kulda da portrettene

av Per ble tatt midtsommers

på et ekte slott i Sverige. Akkurat som

det passer seg når man skal intervjue

en konstruktør som har spesialisert

seg på å dra sine relativt tradisjonelle

konstruksjoner så langt teknologien

– og økonomien- holder. Og om vi ser

på utviklingen av platespillere, er det

nærmest ingen grenser hvor langt

kvaliteten kan trekkes om viljen og

kunnskapene er til stede…

PLATESPILLERE

Og når det gjelder platespillere, har vi bestilt

flere nye modeller av kjente og kjære

modeller som vi trodde var forsvunnet

fra

markedet.

Men i

neste blad omtaler

vi både Thorens, Dual

(bildet) og andre klassikere

som er tappet i ny forpakning.

DANSK HIGH-END

Fra Danmark bringer vi også det nye

forsterkermerket Vitus som har begynt

å dukke opp på favorittlistene til flere

anerkjente high-end blader, Vi har

tidligere gitt strålende omtale til danske

GamuT som også var rådyrt, men Vitus

drar på enda litt til prismessig. Er den

tilsvarende mye bedre?

SUB

Vi sliter litt med de planlagte sub-

artikene våre, men håper å komme bedre

igjen i neste blad hvor vi særlig fokuserer

på problemene med high-pass filtrene

i rimelige bokser. Hva hjelper det

å få god bass om man ødelegger kvaliteten

på resten? Dessuten håper vi at våre

utlånte testobjekter fra Audio Vector er

på plass slik at vi endelig kan finne


i slutten av februar:

I dette bladet, som er det første nummeret av

årgang 7 (!), har vi en Index over alle testede

produkter i Fidelity. I neste blad kårer vi våre

favoritter blant disse.

De beste

av de beste!

ut

om

sub/sat kan

konkurrere med

tilsvarende priset

større gulvmodell. Og vi

jubler fortsatt over små, lekre

sub’er som kanskje ikke går så dypt

og ikke rister vinduene like kraftig som de

store, men som uansett kan gi deg mer enn en

flik av high-end i et moderat stort rom sammen med

moderat priset utstyr.

Så ønsker hele redaksjonen en riktig God Jul

og et GODT NYTT ÅR til slle våre lesere!

97


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01

98

www.audiofidelity.no

UTSoLGT

UTSoLGT UTSoLGT

Abonnér på Fidelity:

Kun 475,- NoK for 1 år = 6 utgaver

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.

UTSoLGT UTSoLGT

Nyhet!

UTSoLGT

UTSoLGT

UTSoLGT

UTSoLGT

Nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13, 14, 26 og 30 er utsolgt

GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER

Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider!

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.

www.audiofidelity.no

UTSoLGT UTSoLGT

UTSoLGT

UTSoLGT

More magazines by this user
Similar magazines