Lofotboka -06 - værøya.no - Nyheter

varoyrhs.com

Lofotboka -06 - værøya.no - Nyheter

Din lokalhistorie

I Lofotboka besøker du spennende

steder, møter menneskene og

hører historiene.

Lokalhistorie for Lofoten spenner

over seks kommuner og berører

et helt øyrike. Den nære historien

er likevel den mest interessante.

Derfor kan du nå søke på

personer, steder og hendelser hvis

du går inn på Lofotbokas nettsted

www.lofotboka.no

Etter hvert vil søkemulighetene

bli utvidet. Noen av utgavene av

Lofotboka kan du også lese på

nettet.

ISBN 82-7952-011-2

9 788279 520115

Lofotboka 2006

28

Lofotboka -06

Årbok for Lofoten


Lofotboka06

Årbok for Lofoten 28 årg.

8063 Værøy

Telefon: 760 95 448

Telefax: 760 95 484

Postgiro: 0540.03.88093

www.lofotboka.no

bestilling@lofotboka.no

dag@lofotboka.no

Redaktør: Dag Sørli, 8063 Værøy

Forside: Sakrisøy – Foto: Robert Walker/www.stockshots.no

Produksjon: Lofotboka Forlag/Værøy Media

Trykk, innbinding: Gummerus Printing, Jyväskylä, Finland

ISBN 82-7952-011-2


Lofotboka -06


I årets Lofotboka finner du:

Gro Røde

Yttersi-kvinnfolkan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Jens Blix-Nilsen

Nødlanding i Svolvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Gullik Maas-Pedersen

Ørn 110 575 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Halvor Gustavsen

Stamsund gjennom 300 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

Elisabeth Johansen

Tømrer og småbarnsmor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40

Lilly Nydal

Det kom et brev . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44

Sigbjørn Lauritzen

Røvar-Alexander på Borgvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50

Rune Kr. Ellingsen

Fangstmannliv på Røst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

Ole H. Bremnes

Kommandosoldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63

Hilda Hol Ellingsen

En ukjent, men berømt Lofoting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71

John-Arne Storhaug

Verdens eneste skarvesmed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79

And. Mehlum

Storstormen i Kabelvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85

Nils Aagaard-Nilsen

Halfdan Hauge – Lofotmaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

Maria Gomez Myhre

Ragnhild på skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98

Telefonunderet i Buksnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103

Hildegard Magnusson

Livsvisdom på rim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107

5


De var ulike innbyrdes, kvinnene. Selv i

dette selveiersamfunnet var noen få familier

rundt år 1900 «under» andre, som

husmannsplass under et annet bruk. Noen

hadde tjenere, andre ikke, noen hadde

egen båt, andre bare «hyra», noen hadde

mange husdyr, andre få. Likevel, mye kan

skrives om kystkvinner i Lofoten

generelt. Geografi og natur gav mange

hjem likt utgangspunkt.

Kvinnene på Yttersia bodde på småbruk

med noen husdyr og utmark. Mannen var

fisker. De to og den øvrige huslyden dreiv

kombinasjonsbruket. De eide jorda

husene stod på, fjellet var rikt på grønn,

kraftig slått, nok til å fø to-tre kyr og en

flokk sauer. Det var ikke store gårder på

Ytter-sia, men småbrukene gav store nok

De var ofte

isolert og overlatt til seg selv,

men slett ikke hjelpeløse…

Yttersi-kvinnfolkan

Gro Røde

arbeidsoppgaver for kvinnene. Å ha

ansvar for husdyrstell, husarbeid, tekstilproduksjon

og omsorgsarbeide med unger

og eldre gav mer enn full arbeidsdag.

Som jeg var inne på tidligere, ga gårdsbruket

ikke nok avkastning til salg av

produkter. På spørsmål om de solgte noe

av melka eller kjøttet til innersi-folk,

svarte alle nei, ikke en gang i bytte med

andre varer. Salgs- og byttemidlet var og

ble fisk. Det er helt typisk for Nord-Norge

og var etter god gammel oppskrift.

Håvard Dahl Bratrein skriver:

«Gårdsbruket ga lite eller ingenting til

salg. Etter gammel oppskrift skulle

gårdsdrifta gi familien underhold, og

fisket måtte skaffe kontanter til betaling

av skatt og til kjøp av nødvendige ting.»

7


Fra Hell

Foto: Stig Einarsen/stockshots.no

Jeg har tidligere vist til at yttersi-folket

kjøpte en rekke varer fra handelsmennene

i nærheten eller fra Salten og Beiarn

under vedturen om høsten. Utgiftene måtte

ikke bli for store, for til tross for velstand

så var det ikke overflodssamfunn

det var tale om. Kvinnenes innsats i bearbeiding

av råmateriale som ull, kjøtt,

melk og fisk, reduserte pengeforbruket.

Jeg mener derfor at kvinners arbeide kan

til en viss grad måles i reine tall og

penger. Dette ved å regne på hva det ville

kostet husholdet å kjøpe det de selv

produserte. Ved kysten, som i jordbruket,

hadde kvinnene en viktig og synlig

økonomisk funksjon. Kvinnfolkarbeid på

Yttersia førte kanskje til at det ble mere

penger igjen til «kjolestoff og krushunda»

hos yttersi-folket enn hos den jevne mann

og kvinne på Innersia?

Kvinner langs kysten har i mange måneder

av året vært aleine om ansvar for

gård, grunn og familie. Under vinterfisket

har det langs kysten eksistert reine kvinnesamfunn,

med barn og eldre mennesker.

Det ble kvinnene som måtte ta støyten når

noe kom på. De hadde ansvaret og tok

mange avgjørelser som hadde store konsekvenser

for husholdet. For mange steder

langs kysten var dette for lange perioder

av gangen. Verst var det kanskje for

de områdene som sendte mannfolkene

langt av gårde, til det livsnødvendige

Lofotfisket. Det skjedde i den perioden av

9


På Hell var det så mange kvinner at de

hadde ei lita forening. Her koser kvinnfolkan

seg med kaffen – og ungene var

alltid med.

Foto fra ”På et berg eg kalla mett”

året da vinterstormene raser som verst.

Men lofotfisket var for mange «rett

uttaførr studørra».

Befolkningskonsentrasjonene indikerer

godt dette langs innersia av Moskenesøy

og det øvrige av Lofoten. Kvinnene på

innersia av Moskenesøy, i fiskeværene

Sørvågen, Å, Tind og Reine, fikk mennene

sine heim hver dag. Men heller ikke

10

alle i Lofoten var forunt å ha mannen

boende heime mens Lofotfisket pågikk.

På Yttersia var det kun stedene Hell og

Refsvika som kan betegnes som et

«vær», og først og fremst som «rorvær».

Vær eller fiskevær defineres som: «Et

sted der man tok havn og hadde stasjon

under fisket, gjerne med en større allmue

samlet.» Familiesituasjonen under vinterfisket

var avhengig av geografi og tidsperiode.

Mannfolkene fra de nordligste

yttersi-brukene - Mullstøa, Stokkvika,

Kvalvika, Horseid, Bunes og

Hermannsdalen måtte alltid ro Lofotfiske

fra Innersia. Det var ikke mulig å drive


fiske fra disse stedene fordi det her er

sterk brottsjø og dårlige havneforhold.

Dette betydde at mennene flyttet vekk fra

familien mens fisket pågikk fra januar til

først i april. Noen kunne komme heim til

helga. Disse nordligste plassene nådde

folket kun til fots, og det kunne lett bli

strabasiøse turer. Det verste som kunne

hende var å bli værfast heime etter ei frihelg.

Da ble det reine økonomiske tap av

ei slik ufrivillig, personlig «landligga».

Etter fridagen på søndag, måtte mennene

reise avgårde igjen til «værret». Da

skulle ny forsyning være klar til mannen.

Husmora hadde den viktige oppgave å

være utrusteren for husholdet og fiskeren,

Kvinner på land, båter på vann. En

utfluktsdag på Hell. 14 motorfartøy ligger

her på Stor-Buvågen. Bildet er fra 1937.

Foto fra ”På et berg eg kalla mett”

mye skulle være gjort før vinterfisket

startet. Og hun hadde ansvaret å se til at

husholdet var utstyrt med det de trengte

av parafin, ved, mel, sukker, kaffe og

andre nødvendige varer før «isolasjonstida».

De nordligste brukene utgjorde bare

ett eller to bruk. Det var husmora aleine

med hjelp av de største i barneflokken og

kanskje kårfolket, som måtte klare av

vintermånedene. I mørketid og en svært

isolert tilværelse var det klart at det var

11


I dag står bare murene igjen av husene,

men i 1937 var det ganske folksomt på

Hell.

Foto fra ”I storm og stilla”

en krevende situasjon kvinnene mestret.

Det var ei umåtelig ensomhet som inntrådde

når alle voksne menn hadde forlatt

bygda. Informantene sier at mørketida

kunne i utgangspunktet gi næring til redsel

og angst for vær, vind og for situasjonen

til dem som var på havet.

Vinterstormene kunne fare hardt på hus,

uthus og fjøs. Det fortelles om snøskred

12

som gikk i de bratte yttersi-fjellene og

som skadet både hus, folk og fe. Ansvaret

lå tungt på mange kvinner.

På gårdene Hell og Refsvik var det flere

mennesker. Det var flere bruk, og mange

hushold samlet i bygda. Folket her hadde

hverandre og kunne stille opp om nødvendig.

Men også her var vintertida hard

for kvinnene. Carl Schøyen skriver:

«Men værst, mener Bernt, er nu allikevel

strømmen for Hell svarte vintertiden

naar alle mand er reist paa Lofotfiske,

og bare kvinder og barn er hjemme.»


1951. Noen av sjøhusene på Hell. Innbyggerne har ikke hatt tid å flytte dem ennå. Den

svære masta som synes på bildet, tilhører stedets telefonanlegg. Før krigen hadde Hell

radiotelefoni, men det ble inndratt under krigen. Etter krigen fikk stedet tilbake noen

gamle greier som nærmest var ubrukelig. Huset lengst borte er skolen.

Foto fra ”På et berg eg kalla mett”

13


”Gå til ho Pauline…”, sa de på Hell. Og

til henne gikk de når det stod om noe.

Pauline visste råd for det meste – og ble

nærmest en legende på yttersida..

Foto fra ”På et berg eg kalla mett”

Når mennene var borte, var isolasjonen

med omverdenen total. Om kvinnene

behersket både båt og strøm ellers i året,

så var det utenkelig vinterstid å legge

avgårde etter eventuell hjelp. For Hell og

Refsvika skjedde det ei positiv utvikling

med hensyn til familiesituasjonen der

14

kvinnene ble mindre alene i bygdene.

Etter motoriseringa av båtene rodde de

stadig mer fra Yttersia og lyktes med det.

Isolasjonen for de hjemmeværende på

landjorda ble mindre.

Væreier Ellingsen fra Å begynte med fiskemottak

på Hell rundt århundreskiftet og

kjøpte fisk her fra vårparten til slåtta

begynte. At stedene oppfyller kravene til

å kalles «vær», når det først ble rodd

lofotfiske fra Hell og Refsvika nærmere

1930-tallet skyldes dette de andre sesong-


fiskeriene utenom lofotfisket. Blant annet

skriver Schøyen om seifiske fra

«Svarvene» som ble utført i

Moskstrømmen på vårparten og om sommeren.

Det kom båter fra Hamarøy,

Steigen og Salten for å delta i dette fisket.

Det var et farlig og beryktet fiske som

gikk ut på å ro over strømmen når den

skiftet retning og var høvelig rolig. Ved

Svarvene forankret de seg med stein eller

dregg og lå så og fisket sei til strømmen

skiftet retning igjen. Helland skriver at

Yttersia har det beste sommerfiske i

området med kort utror til fiskefeltene. På

vår- og forsommeren hadde mange fremmede

båter havn på Hell mens de rodde

bankfiske på Røstbanken.

Ut fra intervjuene ser det ut til at de sosiale

forholdene endret seg etter hvordan fisket

ble drevet. Schøyen skriver fra den

tida hvor mennene ved bruk av små, åpne

robåter rodde Lofotfisket fra Åndstad på

Innersia. I 1917 var denne æraen forbi

fordi væreier Gabrielsen flytta til

Sørvågen. Mens det ble rodd fra Åndstad,

kom yttersi-mennene noen turer hjem i

løpet av fiskesesongen om det var vær til

det. Ei kvinne forteller fra da faren rodde

fiske:

«Vi va mang ganga redd! Men du veit,

de dreiv nu ikkje så mykje Yttersia då

eg va unge. De ha bu på Åndstad. Han

Gjert Gabrielsen ha feskvær der. Og

der va nu bue. Men så når de begynt å

få seg motorbåta så kunn de ikkje vær

på Åndstad, der va'kje havn tell å legg

båta. Så då fløtta de tell Å og leid seg

bu der. Når det vart nu vår, då kom de

og feska på Yttersia.»

Etter 1917 og motorbåtenes inntreden ble

fisket drevet fra Å i leid bu hos væreier

Ellingsen. Mannfolkene kom hjem i helgene,

noe som ikke alltid var enkelt på

grunn av vær- og havneforhold. Kvinnene

og barna forteller at de gikk og ventet og

håpte på at mennene kom seg hjem.

Motorbåtene gav større muligheter for at

heimturene ble en realitet til forskjell fra

robåttida på Åndstad. Først på slutten av

1920-tallet dreiv de fiske fra Hell og

Refsvika under hele lofotsesongen. Slik

sett husker de yngste informantene at de

fleste dreiv vinterfiske fra Yttersia.

Schøyens beretning blir eventyr.

Ovenfornevnte informant som fortalte om

faren sin, svarte slik på mitt spørsmål om

mannen hennes også rodde fisket fra

Innersia:

«Nei, Ellingsen hadd feskbruk, mottak,

og de (mennene) rodd Yttersia. Det var

godt feske! Først etter april og påska,

då rodd de ifra Å.»

Perioden hun snakker nå om er rundt år

1930. Fra ca. 1930 dreiv de lofotfiske fra

Refsvika og fra 1935 gikk alle båtene

over til å drive med garn, i motsetning til

på Hell hvor de dreiv først og fremst med

lina og juksa. Refsvikbåtene dro på slutten

av sesongen til Øst-Lofoten, men hver

helg måtte de hjem for å få matforsyning,

sitt ukentlig bad og for å barke og bøte

garna. Ei av informantene fra Refsvika

forteller om fiske ca. år 1935. Mannen

15


hennes dreiv fiske på Innersia og dro

senere i sesongen lenger østover i

Lofoten:

16

«Når de va på sjyen og sånn, då va det

mange gonga at man var engstelig...

når de dreiv der ute. Men om vinteren,

då dreiv de på Innersia og austover;

Henningsvær. Men så va de heime

kvær helg og skifta garn og fikk ny

ladning med mat, - og bad…

Det va en lørdag de kom heim, også va

det sånn så vi kalla nedfallsrokk. Det

er en sånn austlig ver så fell ner av

fjellet. Det va storm! Han va altså så

fæl! De matt altså ligg ombord, de

kom seg ikkje på land. Men så stilna

han då om søndagen så de kom seg på

land, og fikk skifta garn og fikk bad

seg og stell seg også bar det avgårde

igjen. Men det va den einaste gongen

at de ikkje kom seg på land, men det

va mange gonga de kom heim og det

va trasig ver. Vi va så spent om de sku

kom, førr vi syns jo ikkje at det va ver,

men de kom nu.»

Det hadde vært en markert endring av

drifta av fisket på Yttersia, noe som hadde

stor betydning for situasjonen til kvinnene

og husholdene. Med motorskøytenes inntreden

ble mye lettere, drukningsulykkene

forsvant og ferdselen på havet ble generelt

bedre.


Ved 17.20-tiden lørdag 12 juli 1952 inntraff

en hendelse som skaket opp befolkningen

i Svolvær. Da crash-landet et fly

av typen Fairchild på idrettsplassen midt i

byen. Den gang lå idrettsplassen der barne-

og ungdomsskolen ligger i dag, og det

pågikk nesten alltid aktiviteter der, som

ballspill, trening etc. Slik også denne fine

sommer-ettermiddagen.

Jeg var 4 år den gangen og befant meg

blant publikum ved en tennis-turnering på

den gamle tennisbanen, som lå like ved

idrettsplassen. Jeg kan huske at det plutselig

kom et fly i sterke blå-gule farger

over tennisbanen i så lav høyde at det

fanget alles oppmerksomhet. Vi kunne se

flyet forsvinne på en ”vinglete” måte

vestover i retning mot Osanpollen. Det

Det var

dramatiske øyeblikk som

endte utrolig bra…

Nødlanding

i Svolvær

Jens Blix-Nilsen

ble fortalt etterpå av folk som befant seg i

”Badebukta”, som lå omtrent der innkjøringen

til fergeleiet er i dag, at flyet nesten

kolliderte med stupetårnet som sto

der.

Etter en kort stund kunne vi høre et forferdelig

brak fra idrettsplassen. Vi kunne

ikke fra tennisbanen se hva som hadde

skjedd, fordi det lå en haug i mellom som

stengte utsikten. Derfor ble tennisbanen i

løpet av sekunder ”blåst” for både spillere

og publikum. Alle løp bort til idrettsplassen

for å se hva som hadde skjedd. Og det

var virkelig dramatisk! Flyet hadde nemlig

crash-landet på idrettsplassen og lå der

med hjulene i været og flygeren inni,

snudd med fronten i den retning det hadde

kommet fra. Flyet var sterkt skadet med

17


Nødlandingen var selvsagt forsidestoff i

”Lofotposten” disse julidagene.

vingene delvis revet av og fronten med

propellen trykket inn. Flygeren var tilsynelatende

også sterkt skadet der han lå

fastklemt inni flyet. Flyet ble liggende

omtrent der det i dag er plassert en fyrlykt

ved inngangen til skolegården.

Det viste seg at flygeren var mindre skadet

enn først antatt. Ellers var utrolig nok

ingen skadet, trass i at det var mange

mennesker på idrettsplassen og at flyet

hadde passert over en sterkt trafikkert vei

på sin ville ferd før det traff bakken.

Flyet hadde tydeligvis gjort en sving vestover,

så snudd og kommet østfra inn over

Marinepollen mot idrettsplassen. I dag er

dette et utfylt område hvor bl.a. Shell-stasjonen

og asylmottaket befinner seg. Den

gang var det imidlertid en lang og grunn

fjære, som gikk helt frem til veien der

snuplassen foran skolegården er i dag. All

trafikk inn og ut av byens sentrum gikk

langs denne veien, men som ved et lykketreff

var det ingen der akkurat da flyet raste

over veien i mindre enn 2 meters høyde.

Lofotposten slo naturlig nok saken stort

opp den påfølgende mandag. Avisen refererte

bl.a. et øyenvitne som kunne fortelle

at flyet kom inn over Marinepollen så lavt

at hjulene tok ned i sjøen da det befant

seg rundt 100 meter fra idrettsplassen.

Flygeren fikk rettet opp maskinen igjen,

men like etter snertet høyre vinge borti et

stag på en kaikran med den følge at flyet

kom i ubalanse. Umiddelbart etter traff

venstre vinge en lyktestolpe, hvoretter

havari var uunngåelig. Flyet stupte fremover

og høyre vinge ble knust mot bakken.

Et annet øyenvitne, en kvinne med tre

små barn, sto bare 10-15 meter unna da

flyet kom stupende hodekulls på tvers av

veien og inn over idrettsplassen. En dame

med barnevogn fikk et regn av trebiter og

glassplinter over seg da vingene ble

knust.

Selv om mange var tilstede på idrettsplassen,

viste det seg at det var noe uklart

hvordan crash-landingen nøyaktig skjedde.

Noen mente at flyet hadde truffet stabbe-steinene

langs ytterkanten av veien

mot fjæra, tippet rundt og rast i bakken.

Det ble også fremholdt av noen at det

bare var en snau halvmeter som hindret

flygeren i å foreta en vellykket landing på

idrettsplassen.

Antagelig berget det både flygeren og

andre at ferden endte slik. Hadde flyet

kommet ned i normal stilling, ville farten

trolig ført til at flyet ble knust mot en

utsprengt berghammer på motsatt side av

den lille idrettsplassen. Det kunne da også

lett rammet en eller flere av de mange

som befant seg der.

Brann- og eksplosjonsfaren var naturligvis

akutt. Brannvesenet kom derfor tilstede

etter bare få minutter. Det ble lagt ut

slange fra nærmeste hydrant, ”samtidig

19


Nødlandingen i Svolvær fikk også et visst

etterspill.

som skumsprøyten ble gjort klar”, som

det het i Lofotposten. Det ble imidlertid

ikke noe branntilløp i flyet.

Lofotpostens reporter var ikke fornøyd

med dekningen av saken i NRK: ”Tross

alt er det jo ikke hver dag et fly ”styrter

ned” midt i en by, og i grunnen må en vel

kunne si at kringkastingens melding lørdag

kveld gav et helt feilaktig bilde av det

som egentlig hadde foregått. I sin knappe,

20

militære form gav den forståelsen av at

nødlanding på idrettsplassen i Svolvær

nærmest er for en dagligdags affære å

regne, mens det i virkeligheten er grunn

til å være takknemlig for at ikke ulykken

fikk konsekvenser som de færreste øyner

rekkevidden av. Bussen mellom Svolvær

og Kabelvåg passerer stedet 18 ganger i

løpet av dagen, og drosjetrafikken er også

meget stor. Hertil kommer trafikken av

fotgjengere.”

Det ble spekulert i årsaken til flystyrten.

Bensinmåleren viste at den ene tanken var


full, mens den andre var omtrent halvfull,

så mangel på drivstoff tvang ikke flyet

ned. Flyet var på vei fra Bodø til

Bardufoss og hadde altså gjort en uforklarlig

avstikker til Svolvær. Flygeren var

erfaren. Han hadde utdannelse fra Little

Rock under krigen og ekstra god kjennskap

til Fairchild-flyene, som ble benyttet

mye under øvelser i Canada.

Lofotposten anså motortrøbbel som mest

sannsynlig årsak til landingsforsøket, men

”da vet jo enhver lofoting at landingsmulighetene

i Svolvær og omegn er meget

begrenset.” Dette skjedde mange år før

Svolvær fikk flyplass. Avisen refererte til

at flygeren hadde kretset flere ganger over

Stranden gårdsbruk, men fant idrettsplassen

bedre egnet til landing.

Det ble nedsatt en granskningskommisjon,

og til den hadde avisen følgende formaning:

”Det folk nu først og fremst vil

vite, er hvorfor flygeren tok denne avstikkeren

over Lofoten og hva som nødvendiggjorde

en nødlanding. For tatt i

betraktning at idrettsplassen ligger midt i

byen, med en sterkt trafikert gate like ved,

går vi ut fra som en selvfølge at det lå

strengt tvingende årsaker til grunn.”

Dagen etter meldte avisen at kommisjonens

rapport neppe ville bli offentliggjort,

”da saken er av en slik karakter at den

høyst sannsynlig vil bli oversendt politiet.

Det blir så krigsadvokaten som må ta

stilling til om det finnes grunn til å reise

tiltale”.

Samtidig kunne avisen melde om ”den

fantastiske nødlanding” at flyet på sin

ferd hadde passert under(!) to høyspentlinjer

som gikk over Marinepollen i bare

6,5 meters høyde fra havflaten.

På denne måten endte flyet sine dager i

Svolvær. Etter at brukbare deler var

demontert ble flyskroget overtatt av

Heimevernet, som skulle bruke det til

øvelsesmål. Jeg husker at flyskroget ble

liggende i lang tid bak Heimevernsbrakka

ytterst på Storøya. For meg ble denne

dramatiske hendelsen en søvnig sommerettermiddag

et minne for livet.

21


Ringmerking av havørn i Lofoten er en

utrolig naturopplevelse. Men det er en

opplevelse man langt fra kommer til

lettvint.

Da vi kløv opp fjellsiden hang havørna

over oss. Hele tiden ga hun fra seg sine

karakteristiske skrik.

Når den seilte inn mot fjellrabben var den

vanskelig å få øye på. Den hadde valgt ut

sin hekkeplass med omhu.

Men imot den asurblå himmelen,

oppdaget man den majestetiske

skjønnheten til den enorme fuglen. Uten å

slå et eneste vingeslag sirklet den over oss

i flere minutter. Oppvarmingen langs

fjellsiden i det strålende været, skapte de

oppadgående vindene, som den svarte

store fuglen, med de hvite vingespissene,

22

Det er en spesiell

interesse som driver fugleforskerne

høyt til fjells…

Ørn 110 575

Gullik Maas-Pedersen

dro nytte av i sin vakre sirkulære seiling.

Smått la den hodet på skakke og studerte

menneskene rett under seg. Akkurat der

og da misunte jeg fuglenes evne til å ta

seg så enkelt opp langs fjellsiden.

Gigantiske reir

For en slik ekspedisjon krever mot, styrke,

kondisjon og ikke minst kunnskap.

Det sistnevnte ordnet Franz Sortland.

Lærer i Laukvik med ornitologi som sin

fremste hobby. I flere år har han ringmerket

ørnunger i stupbratte lofotfjell.

Det er ingen enkel sak å komme til ørnereirene.

Dette reiret var for øvrig tomt.

Foto: Gullik Maas-Pedersen


For at ørnungen ikke skal angripe, legges

en lue over hodet på den.

Foto: Gullik Maas-Pedersen

Og stupbratt. Der jeg befant meg var det

akkurat det. Stupbratt.

Utstyrt med kamera og teleobjektiv slet

jeg meg opp bak to sprekinger. For tredje

man i ekspedisjonen, Thor Henrik Jensen

var like fjellvant som Franz. Begge i god

form.

Mens pusten gikk som en blåsebelg foretok

jeg analyse av situasjonen. Jeg holdt

et godt grep rundt en busk, som stakk ut

24

av fjellsiden, med den ene hånden. Den

andre rundt kameraet. Min private opptelling

registrerte tre individ i utmerket

form. En havørn og to fjellvante voksne

menn. Samt en drivende våt journalist.

Og vi var langt fra halvveis.

Men det var ikke denne tellingen som var

målet. Franz skulle sjekke det gamle

ørnereiret 200 meter opp i fjellet, registrert

for første gang rundt 1925.

Spørsmålet var om det inneholdt

ørneunge. I så fall skulle den registreres

og ringmerkes.

Om lag halvveis passerte vi et elgskjelett.


Bengrinden var uten en eneste kjøttrest.

Jaktmannen Thor Henrik konkluderte

med at den hadde rast utenfor og blitt slått

i hjel året før. For benrestene lå helt i

dagen uten at det var nevneverdige gamle

gressrester over dem.

Tomt reir

Jo nærmere reiret vi kom jo brattere ble

det. De siste 30 meterne klatret Frans alene.

Han skulle sjekke ut reiret, som fra

avstand så skadet ut. Skuffelsen var stor.

Reiret langt der oppe var tomt. Og det var

ødelagt. Konklusjonen var at snøtyngden

Så er merkingen og jobben gjort, og

havørnkyllingen ligger noe fortumlet

igjen i reiret.

Foto: Gullik Maas-Pedersen

hadde medført at den ene siden av det

enorme reiret hadde rast ut.

120 meter i luftlinje lenger nord lå et

annet reir. Noe høyere enn der Franz

befant seg. Det var om mulig enda verre å

ta seg fram til. Men Franz trasket i vei.

Flere ganger måtte han vende for å finne

lettere passasje i fjellveggen.

Også det reiret var tomt.

25


Det synes som om Franz sin kollega

Aasmund Gylseth i Steigen hadde rett.

Ørnehekkingen var den dårligste på 25 år.

Mens jeg ventet på at de to sprekingene

skulle ta seg ned til stedet jeg satt og ventet,

passet jeg på å skifte på meg en tørr tskjorte,

før nedturen startet. Kameraet ble

lagt i fotobagen, slik at jeg hadde kunne ha

begge hendene fri.

Det var varmt i solen. Plutselig skled en

skygge forbi. En annen ørn. Den var større

og lysere i fjærdrakten. En stakket stund

dekket den for solen da den seilte forbi

meg. Havørna skulte ned på den småfeite

lyserøde kroppen, som holdt seg fast i

fjellskråningen. Den var så nær at vi fikk

øyekontakt. En mektig opplevelse. Men

kameraet var ikke tilgjengelig akkurat da.

Noe var galt

Mens jeg tok meg forsiktig ned fjellsiden

ved siden av de to andre, kommenterte

Franz at her var det noe som ikke stemte.

Varslingssignalene fra ørna som hele

tiden patruljerte ved fjellkanten tilsa noe

annet enn to tomme reir. Frekvensen var

vedvarende. Alt tilsa at det fantes et rede

med unge et sted i fjellsiden.

Da vi kom ned til havnivået tok vi oss

bort til båten. Men Franz stoppet opp.

Han saumfarte fjellsiden nok en gang

med kikkerten. Noe hadde han oppdaget.

For plutselig registrerte vi han langt oppe

i fjellsiden igjen. I samme ruten som vi

hadde gått tidligere. Etter kort tid ringte

mobilen. Det var Franz.

26

— Jeg har funnet rede med unge. Ta med

deg kameraet og kom, var beskjeden.

Selv om jeg hadde hvilt i lang tid, var jeg

drivende våt og pustet heftig.

Ørn 110575

Lettbente Thor Henrik tilbød seg å ta

turen opp med fotoapparatet. Jeg var klar

over at en ny klatretur, faktisk enda høyere

enn sist, var jeg ikke i stand til å gjennomføre.

Da Thor Henrik nådde redet ble jobben

med merking gjort.

For at ungen skulle holde seg rolig la

Franz sin egen lue over hodet på ørnungen.

Det er vanlig kutyme. Slik unngår

man å bli rispet opp av de velutviklete,

lange, skarpe klørne.

På høyre fot fikk ørnungen festen en blå

nummerring med sifrene 110575, som er

landskoden. På den andre tykke foten ble

den sorte ringen festet. Den angir fødselsåret

2005.

I det helt nye reiret var det rester av flere

måltid som ørneparet hadde servert ungen

sin. Den hadde spist både sei og lyr. I

spiskammerset var det også rester av et

fuglebryst og deler av hodene etter fire

steinbit.

Den om lag 4-5 uker gamle ørneungen må

fortsatt holde seg i reiret til slutten av nes

te måned. Fram til at ungen er flygedyktig

og legger ut på sin første tur, får foreldre

en stri jobb med å tilfredsstille en krabat

med ustoppelig appetitt.

Men til høsten når silda siger inn i

Vestfjorden, burde den være så pass opplært

i jakt og har høstet så mye flygeerfaring,

at den klarer seg selv.


Denne historiske oversikten strekker seg

over et tidsrom fra 1701 til og med 1910

og er med å fortelle om noen familier som

alle har gjort en stor innsats og hver på

sin måte var de med å bygge opp

Stamsund til et sted der mange flere så det

likt å bo. Historien om Stamsund etter

1910 er det mange som kjenner og er ikke

tatt med her.

I året 1610 er navnet Stamsund for første

gang nevnt i et dokument der Stamsund er

en husmannsplass under gården Svarholt.

Den gang bodde det bare to husmenn der.

Den første av dem hette Torstein og den

andre Joen. Kanskje det var Joen som

bodde på Joøya?

Ved den første folketellingen i Norge

1701 lå Stamsund helt øde. Neste folke-

I dag et av de

viktigste fiskeværene

– men starten var egentlig

en husmannsplass…

Stamsund

gjennom 300 år

Halvor Gustavsen

telling i 1765 var folketallet øket til fire

familier med til sammen 39 husstandsmedlemmer.

På denne tiden var det allerede stordrift i

Petvika. Den mest betydningsfulle mann

som har eid Petvika var Hartvig Mogens

Jentoft. Han var meget velstående. Han

eide flere jekter som gikk i fart til Bergen

med tørrfisk og en av hans jekter var til

og med i Holland og lastet salt som ble

losset i Petvika. Han eide ved sin død i

1784 24 gårder, medregnet Ramsvik og

Ure.

Hartvig Mogens Jentofts sønn, Mogens

Jentoft arvet storgården Ramsvika og

mange andre verdier etter sin far. Her

regjerte Mogens sammen med sin hustru

27


Dette bildet er tatt i 1885 og viser væreier

Nils Andreas Shøning som har

avskjedselskap for telthandlerne i

Stamsund. Schøning sitter omtrent midt

på bildet med hatt og skjegg. Ved siden

sitter hustruen, Dorthea Jentoft, som har

moren ved siden av seg. Hun het Stina

Lind Jentoft. I bakgrunnen kan vi skimte

Tørnholmen. Bildet er tatt på Myrodden

omtrent der Lofoten Trålrederi holder til i

dag. Nils Andreas Shøning døde i 1888.

Dorthea Beate Blix. Mogens Jentoft eide,

likesom sin far en mengde gårder rundt

omkring på øya, og likeså fiskeværene

Stamsund og Æsøya. I 1875 fikk han

gjestgiverbevilgning både på Æsøya og i

Stamsund og bygde gjestgiverier og

mange rorbuer på begge steder. I

Stamsund bygde han også den såkalte

Handelsbrygga som ennå var i drift av

andre eiere til omkring 1960. Mogens

Jentoft ble ikke svært gammel. Han døde

i 1790 etter bare en ukes sykeleie og

enken Dorthea som ennå var frisk og

sprek, ble gående å sture hjemme i

Ramsvika. Hva skulle hun nå gjøre?

Lykkejegeren

Samme året gikk en ung og velutdannet

mann og spankulerte langs bryggene ved

Ravnkloa i Trondheim. Han likte å ta seg

turer ned til havnen for å se på det pulserende

livet som utfoldet seg der. Mannen

var Frantz Christian von Zeppelin

Matheson. Det fortelles at han ættet fra en

offiser i skottehæren som overlevde slaget

ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612.

28


Frantz var utdannet som fiolinist og spillte

klassisk musikk i et orkester i byen.

En dag han var en spasertur nede i

Ravnkloa så han en nordlandsjekt som

neste dag skulle seile til Lofoten. Her

øynet Frantz Matheson en sjanse til å

komme seg nordover til Lofoten, til

”mulighetenes land” som han hadde hørt

så mange eventyr om.

Frantz Matheson fikk være med som passasjer

nordover og på turen over

Vestfjorden kom jekta ut i et forferdelig

uvær og dreiv lenge uten styring til den

trøsket på land på Gressholmen i

Tjeldsundet der den ble slått til vrak. Etter

det dramatiske forliset trasket Frantz

vestover mot Lofoten og kom etter en tid

frem til det driftige fiskeværet Eggum på

yttersiden av Vestvågøya. Under armen

bar han på sin uunværlige fiolin som han

heldigvis hadde berget med seg. Under

oppholdet på Eggum fikk Frantz høre om

Beate Dorthea Jentoft, den 41 årige styrtrike

enka i Ramsvika og med fiolinen

under armen trasket han nedover bygda

til Ramsvik gård for å prøve lykken.

Her i gården ble han godt mottatt og fikk

seg jobb. Om kveldene etter arbeidsdagens

slutt satt han borte i drengstua sammen

med de andre tjenerne og hadde det

moro. Han var en stor kunstner på fiolinen

og når han dro buen over strengene

satt alle som hørte på bare og gapte av

forundring. Slike vakre toner hadde ingen

hørt før. Da dette ryktes varte det ikke

lenge før han ble innbudt i storstua til

enkefru Beate Dorthea. Her spillte han på

30

hennes hjertestrenger smektende serenader

så enkefruen og de andre gjestene ble

overbegeistret over det de fikk høre.

Frantz ble uhyre populær og ble helt fra

første tiden i Ramsvika og seinere midtpunktet

i både julefester og brylluper.

Overalt hvor han kom ble det fest. Stadig

oftere ble han invitert i storstua til enkefruen.

Ikke å forundres over at enkefru

Dorthea Beate ble forelsket i denne mørkhårete

karen som var så sjarmerende og i

sin beste alder. Han var født i 1865 og var

således 17 år yngre enn Dorthea. Det gikk

ikke lenge før det oppstod et kjærlighetsforhold

mellom de to. Ett år etter at

Mogens Jentoft døde i 1890 ble Frantz

Matheson og Dorthea Beate gift. Frantz

var som sagt 17 år yngre enn Dorthea,

noe hun sikkert var veldig kry av. Og

Frantz regnet vel som så - -, hun er jo rik

og ser ikke så verst ut selv om hun nå

gikk i sitt 42. år.

Ved dette giftermålet med Dorthea kom

Frantz nå i besittelse av både Ramsvika

og Jentoftenes betydelige jordegods.Han

var en driftig kar og foruten å bestyre

Ramsvik gård fortsatte han å drive som

gjestgiver og handelsmann både i

Stamsund og på Æsøya. På begge steder

førte han opp mange store bygg og endel

rorbuer og gjorde både Æsøya og

Stamsund til driftige fiskevær. Hjemme i

Ramsvika hadde han 20 mennesker i sitt

brød.

Matheson fortsatte likesom Beate

Dortheas forrige mann å slå under seg

gårder rundt om i Lofoten og da han var


på det mektigste eide han 99 gårder.

Deriblant hele Værøya om man skal tro

det som står skrevet i Hol Bygdebok.

Hadde han hatt 100 gårder så kunne han

ha smykket seg med tittelen ”Baron”.

Men slik gikk det ikke. Danskekongen

Fredrik den 6. ga ham ikke lov til det, noe

Frantz Matheson ble meget arg over.

Frantz var også meget kvinnekjær og det

fortelles at han hadde mange barn ”På

bygda”.

På grunn av alle sine sidesprang rundt

om på øya dukket det opp den ene arvingen

etter den andre og han ble derfor nødt

til å begynne gi bort gård etter gård for

fredens skyld. Frantz Matheson ble allikevel

en meget rik mann selv om han ikke

oppnådde tittelen Baron. Han hadde foruten

alle gårdene tre jekter som gikk i fart

på Bergen og andre steder. To av dem vet

vi navnet på. Det var ”Sara Rasch” og

”Grethe Marie”. Han hadde mange i sitt

brød, deriblant en traust jektestyrmann

som hette Ole Myhre. Siden Dorthea

Beate var over 41 år da hun ble gift med

Frantz ble dette ekteskapet barnløst. Før

Dorthea døde i 1823 fikk Frantz sin brordatter

Fransiska Dorthea Matheson fra

Trondhjem til å komme nordover til

Ramsvika for å passe Dorthea Beate mens

hun lå på dødsleiet. Frantz syntes godt om

Fransiska og gjorde henne til sin enearving

før han døde i 1829.

Året etter, i 1830 giftet den nå meget rike

Fransiska Dorthea Matheson seg med jektestyrmann

Ole Myhre som i denne tiden

bodde i Ramsvika. Fra nå av ble det virkelig

fart i både det ene og det andre der

på det mektige handelstedet. Ole Myhre

begynte å foreta drastiske endringer i

driften av eiendommene.

Ole Myhre tar over driften

Allerede i 1831 fikk Ole Myhre kgl. skjøte

på Fiskeværet Stamsund. Siden han nå

også var blitt eier av Æsøya ble han snart

klar over at Æsøya ikke var noe blivende

sted som fiskevær og rev derfor ned

omtrent all bebyggelse på Æsøya og flyttet

bygningene over til Bakerviken og

”Myrodden”. Der bygde han opp et stort

fiskevær etter datidens målestokk. På det

meste rodde det 40 båter som leverte

fangsten til Ole Myhre. Utbyttet var år

om annet omlag 8 tønner lever på båten.

Førstehåndsprisen på fisken var ca. 120

000 spesiedaler regnet etter en fiskepris

på på halvannen spesiedaler for storhundret

(120 stk.)

Ole Myhre ble værende i Stamsund til i

1850. Helsa begynte å svikte så han

bestemte seg til å selge fiskeværet og

heller flytte til Helle på sine gamle dager.

I en bekjentgjørelse datert 9. desember

samme året i Morgenbladet ble det

avertert til salgs.

”Undertegnede agter i anstundende Marts

Måned at bortselge sin fordeelagtige

Eiendom, Fiskevæhret Stamsund Lofoten,

der tillige fra umindelige Tider har været

Handelssted og Gjæstgiveri. Til Stedet

hører 2de Vaaningshuse, Borgstue,

Krambod,2de Pakhuse eller Brygger,

Fæhus med flere mindre Bygninger, samt

desuden Rorboder til ca. 250 Baades

31


Bildet er fra 1880 og viser hvordan det så

ut der ”Burekka” er i dag. Ytterst til venstre

ser vi litt av den gamle

Handelsbrygga. Det store huset midt på

gårdsplassen er trolig Gjestgiveriet som

Mogens Jentoft fra Ramsvika bygde i

1875-76 og som senere ble drevet av

Frantz Cristian Matheson. Omtrent midt

på bildet ser vi taket på Bedehuset som

nettopp var blitt oppført samme år.

Mandskaper:, (1250 Mand) med dertil

svarende hjældbrug, samt 4 Kvaier eller

saltepladse, paa hvilke kan tilvirkes 270

tusinde Klipfisk, hvilket Alt, der av meg i

løbet af de sidste 20 Aar er opført og vel

vedlikeholdt, er i fortrinlig stand.

Indtækten af Rorboder, Hjældbrug og saltepladse

har, i Forhold til disses forøgelse

aarlig tiltaget og har i de senere aar

udgjort Brutto 18 –1900 Spd.

Handelsomsætningen kan ved en hensiktsmæssig

Drift blive meget betydelig.”

Nils Andreas Schøning fra Barøy i

Lødingen kjøpte fiskeværet. Skjøtet ble

datert og tinglyst den 5. juli 1851. Det

første den nye væreieren gjorde som ny

eier av fiskeværet var å fredlyse egg og

dunvær på alle holmer og skjær som tilhørte

hans nye eiendom. Nils Andreas

Schønning gjorde ellers mye for å bygge

opp Stamsund. Allerede i 1868 fikk han

både telefon og telegraf til fiskeværet og

bygde stort hus til dette formålet omtrent

der Fiskerhjemmet Havly står i dag.

Før Ole Myhre solgte eiendommen til

33


Nils Andreas Schøning reiv han ned et av

hovedhusene på Myrodden og flyttet det

til Helle. Gården Helle eide han fra før.

Den strakte seg fra Svarholtelva og til

Myklevik. I de seinere årene har det vært

mye snakk om dette huset til Ole Myhre,

(Buschhuset) som første gang stod i

Æsøya og ble revet der og flyttet til

Myrodden. Derfra til Helle, og nå er det

atter bygd opp på Haug. Ole Myhre døde

på Helle den 18 februar 1863, han ble 68

år gammel. Fransiska døde i 1856. De ligger

begge begravet på den gamle kirkegården

i Sennesvik.

Carl Magnus Johansen

Blant de mange namdalingene som flyttet

nordover i 1860 årene var det også en

husmannsgutt fra Overhalla øst for

Namsos.Carl Magnus Johansen.

Han ble født på Spjutnes i Overhalla den

17. november 1843. Det var fattigslig

hjemme og han gikk bare noen år på

omgangsskolen. 22 år gammel dro han til

Lofoten for å prøve lykken. Da han gikk

på land i Vestvågøya eide han ingenting

annet enn klærne han gikk og stod i, ikke

engang en beltreim, han brukte bare en

taustump til å holde buksene oppe.

Carl Magnus begynte som leikar hos en

fisker fra Offersøya i Buksnes som hette

Hemming Thommassen. De skulle drive

fiske fra Æsholmene, et lite fiskevær som

ligger utenfor Uttakleiv. Leikarhyren var

20 spesiedaler for vinteren. Da våren kom

og han hadde fått oppgjøret ble han frastjålet

alt sammen. Tre måneders slit hadde

vært forgjæves. Men han mistet ikke

34

motet. Han begynte som lappskomaker og

gikk fra hus til hus oppover bygda og

reparerte sko. En dag kom han til storgården

Myklevik som i den tiden beboddes

av Isach Andersen som hadde 14 husmenn.

Der på gården fikk han seg jobb og

ble i denne tiden kjent med datteren i

huset, Ida Marie Isachsen, født 1847. I

1867 giftet de seg og året etter, den 4.

januar fikk de en sønn som fikk navnet

Julius Marencius Heiberg Johansen.

Svigerfaren til Carl Magnus abbonerte på

en Trondhjemsavis og der leste Carl

Magnus om mange firmaer som gikk konkurs

og om alle de store varelagrene som

var ute på billigsalg. Dette var verd å tenke

på. Her måtte det være penger å tjene.!

Men så var det om å gjøre å ha et brukbart

utsalgssted for sine varer. Her var

gode råd dyre.

Kanskje Buøyhavn ?

En dag gikk Carl Magnus og Ida om bord

i småbåten og rodde fra Myklevik og inn

til Buøyhavn (Hartvågen), videre gjennom

Buøyrenna, forbi Storbuøya og inn

til Bakervika. Alle steder så ut til å være

opptatt av de store væreierne Peter

Lorentius Wulff og Nils Andreas

Schøning.

På tilbaketuren stoppet de og gikk i land

på Storbuøya og fant stedet nokså interessant.

De fikk vite at øya tilhørte Fredrik

William Wulff på Svarholt og de dro av

sted for å forhandle om leie av øya for

noen år.

Denne forespørselen kom nokså beleilig


for Fredrik Wulff. Han hadde vært gift

noen år og hjemme i stua på Svarholt hadde

ekteparet en vakker tjenestejente fra

Bergsdalen. Med henne fikk Fredrik en

datter. To år senere kom datter nummer to

og nå var Fredrik kommet i pengeknipe og

trengte sårt til litt frisk kapital. Han kom

da til enighet med Carl Magnus at om han

fikk et bra stort beløp som ingen kjenner

til så skulle Carl og Ida få leie hele

Storbuøya på deres livstid. Og deretter ble

kontrakten underskrevet og tinglyst.

Hvordan gikk det med så med disse to

småjentene til Fredrik seinere i livet? Jo,

den ene som hette Signe ble gift med

lærer Torbjørn Lorentsen fra Hellsjøen.

Hun ble utdannet lærerinne og både

Signe og Torbjørn var lærere på Skarbøen

skole i Valberg i årevis, seinere ble de

lærere ved Opdøl Skole. Den andre av

jentene ble også lærerinne og gift med

Ingvald Blix. Dagmar Blix skrev bøker,

og kåserte mange ganger i NRK. Begge

disse prektige damene utmerket seg som

framifrå foregangskvinner på sine områder

og begge fikk med tiden Vestvågøy

Kommunes Kulturpris.

Carl Magnus og Ida fikk hjelp av storbonden

i Myklevik til å bygge seg et stort

våningshus og krambu på Buøya og de

fikk det ene varepartiet etter det andre fra

Trondheim med dampbåtene ”Kong

Carl”, ”Kong Eystein”og ”Finnmarken”

som fra 1868 hadde faste anløp

Buøyhavn. Handelen gikk strykende! Ida,

kona til Carl Magnus var et arbeidsjern.

Hun fant på det utroligste for å øke

omsetningen.

Dette falt væreier Nils Andreas Schøning

tungt for brystet. Disse jyplingene bort

på Storbuøya måtte stoppes for enhver

pris og han anmelte Carl Magnus for å

handle uten handelsbrev. Ikke så lenge

etter hadde Carl Magnus ordnet opp i dette

og handelsbrevet kunne legges på bordet.

Handelsbrevet var datert den 30 oktober

1876. Fra samme dato ble firmaet

C.M. Johansen i Stamsund etablert. Carl

Magnus måtte ta robåten fatt og ro over

Buøyvalen når han skulle i land. Dette var

litt kummerlig syntes han så han begynte

å lage en molo over Buøyvalen. Dette

måtte ikke skje mente væreier Nils

Schøning og fikk Havnevesenet til å stoppe

arbeidet og moloen måtte fjernes. I

1892, åtte år før Carl Magnus døde i år

1900 bare 57 år gammel overdro han hele

forretningen til sin elste sønn Julius

Marensius. Det er kanskje unødvendig å

fortelle at den nye eieren også hadde sans

for å drive foreldrenes handel til ennå

større høyder, men han innå nokså tidlig

at det kunne ikke skje fra Buøya. Han

måtte realisere sin drøm om å komme seg

over Buøyvalen og over på landsiden

snarest mulig.

Familien Wulff

Bendix Martinius Wulff var født i

Kvæfjord i 1819. Han kom som lærer til

Svarholt og kjøpte gården Svarholt Ytre

som innbefattet Hartvågen og deler av

Stamsund. Han var gift med Augusta

Therese som var født i Kristiania 1815.

De fikk tre sønner og to av dem er mest

kjent for sin innsats både i nærområdet og

35


Her ser vi en del av Bakervika. Midt på bildet står det lille huset som Ragnvald

Rolandsen kjøpte i 1923 av Rikka Eriksen. Fra huset ser vi tydelig litt av den såkalte

”Stiveien” som gikk fra Hartvågen og over Halsan til ytre Stamsund. Den nye hovedveien

gjennom Stamsund ble påbegynt i 1888. Den store brygga på bildet stod der hvor

Albert Schøning senere bygde den ”nye Schøningbrygga” som nå strekker seg om lag ti

meter lenger inn mot Bakervika. Dette bildet må være tatt i 1874 for den nye flotte

”Sveitservillaen” til Peter Møller er ennå ikke oppført i Halsan. Nede på kaia ser vi

bakeriet som har gitt navn til Bakervika. Bakeren som bygde det kom fra Hamar. Det

hvite huset nede på kaia er den såkalte ”Grøttumgården”. Her i området etablerte

Jørgen Yttervik i 1889 sin virksomhet. Ytterst til høyre på bildet kan vi se litt av telthandlernes

hvite telt.

i kommunens styre og stell. Den ene var

Peter Lorentius, født i 1845 og den andre

var Fredrik William, født i 1843. Begge

var dyktige karer og hadde ordførerverv i

kommunen (Buksnes og Hol).

36

Peter Lorentius ble i 1874 gift med Marie

Louise Fyhn fra Stranda. Peter Lorentius

var en meget driftig kar og fikk i slutten

av 1870 årene oppført en trønderlån

(Borghildhuset) nede ved den såkalte


Torvholla. Dessuten bygde han noen rorbuer,

(Wulffbua og Klaveslovisabua),

butikk og fjøs og nede ved havna anla han

et fiskebruk. Med tiden fikk de fem sønner,

Karstein, Svend, Alfred, Hans og

Bendix Birger. P.L. Wulff døde allerede i

1901, både Peter Lorentius og Carl

Magnus døde alt for tidlig, bare 57 år

gamle. Etter at Peter var død overtok

enken, Marie Louise alt sammen og fortsatte

driften under firmanavnet Wulffs

Enkes Ettf.

Marie Louise var meget dyktig og utvidet

til og med bedriften. Hun drev butikken,

fiskebruket og Wulffs bakeri i Bakervika

og Steinberggården leide hun ut til

trykkeri for LOFOTEN AVIS som kom ut

to ganger i uken og kostet en krone for et

helårig abonnement, eller 25 øre kvartalet.

Avisa kom ut i to år, 1906 og 1907.

Redaktøren hette Øyvind Berg og kom fra

Evenes ved Narvik.

Gamlemor Wulff drev firmaet til i 1908.

Da delte hun alle sine eiendommer mellom

sine fem sønner. Hver av sønnene

fikk eiendommer eller rede penger slik at

verdien ble 6000 kroner på hver.

Bendix Birger fikk store tomteområder

der J.M. Johansens fryseri og Vaglebruket

er i dag. Karstein fikk hjemgården på

Svarholt. Hans fikk Storbuøya og Svend

fikk hovedgården med butikk, bakeri, rorbuer

og fiskebruket. Året etter, 1909 solgte

han alt sammen til Adolf E. Justad for

16000 kroner. I skjøtet som ble skrevet 9.

juni 1909 sikret Svend sin gamle mor kår.

Hun skulle få bo så lenge hun levde i en

del av huset som Adolf og Johanna nettopp

hadde kjøpt. Og hun levde ennå i 17

år til. Hun døde i 1925.

Jørgen Yttervik

I 1889 fikk Jørgen Yttervik kjøpe en del

av Bakervika av L.P. Wulff. Her bygde

han opp en assortert handelsforretning og

trelastlager. Når man leser i LOFOTEN

AVIS som kom ut i 1906-07 så ser vi at

han var en driftig kar. Han averterte sine

varer og hadde stor omsetning av den

grunn. Jørgen var i en årrekke ekspeditør

for Bergenske og Nordenfjelske dampskipsselskap.

I mange år ble båtene

ekspedert i Rokkvika, ja, helt frem til

1926. Jørgen Yttervik var flink til å reklamere

for det han hadde å selge. Han averterte

sine varer i ukentlig i LOFOTEN

AVIS. Jørgen drev forretningen fra 1889

til 1913 da han slo seg sammen med sin

sønn Bjørgvin og forandret firmanavnet

til Yttervik og co. Det kan opplyses at det

var Jørgens far, Henrik Jørgensen som i

sin tid kjøpte den såkalte Peder

Yttervikgården.

Julius kom seg over Buøyvalen

Allerede i år 1891, to år etter at Jørgen

Yttervik hadde begynt å handle i

Bakervika var Julius Marensius i forhandling

med P.L.Wulff om leie av tomt i

Bakervika for oppføring av filial for

Buøya Handel. Samme året etablerte

Julius sin forretning på landfast område i

Bakervika. (Den senere så kjente

Fagerbakkgården). Her gikk handelen

strykende og Julius Johansen ble snart en

37


Stamsund slik vi kjenner stedet i dag.

Foto: Sigbjørn Lauritzen

sterk konkurrent til både Jørgen og Nils

Andreas Schønings. I forretningen ute i

Stamsund registrerte de omsetningssvikten

som truende.

I 1885 var Nils Andreas Schøning blitt

en gammel mann så han bortforpaktet

hele Stamsund til sin eldste sønn Albert

Schøning for fem år. Gamlingen hadde

ikke full tillit til sin sønn, denne playboyen

og ville se tiden an. Albert var kjent

for å feste for mye sammen med Peter

Møllers sjefer som holdt til i den flotte

38

Sveitservillaen oppe i Halsan. Da denne

villaen ble bygd i 1876 kostet den 30 000

kroner. Men Albert Schøning gjorde da

noe fornuftig også. Det var han som startet

opp med å bygge Schøningbrygga der

han flyttet inn med sin familie og store

tjenerstab. Utenom sin egen familie hadde

han ni tjenere i sitt brød.

I 1888 døde Nils Schøning og enken

Dorthea Jentoft satt igjen med store eiendommer

som hun ikke hadde hode til å

bestyre. Hun tok derfor og delte ut hele

eiendommen til sine fire barn. Datteren

Stine Qvigstad fikk i arv Smiholmen og


Tørnholmen og noen småøyer i tillegg.

Dette solgte hun to år etter til lensmann

Carl H. Olsen fra Apnes for 16000 kroner.

William Schøning fikk Røkeritomten og

Jørgen fikk butikken og handelsbrygga,

Skjærbrygga og grunnen oppover mot

Kattberget. Albert Schøning fikk resten,

fra Kalbuvika til Schønningbrygga og

Myrodden. På Røkeritomta bygde brødrene

Wiliam og Jørgen en hermetikkfabrikk

som gikk bra noen år. Men så ble

det dårlige tider med svikt i omsetningen

og så begynte det å minke på kontoen

deres i banken.

J. M. Johansen som hadde vært med å

starte Stamsund Sparebank holdt et halvt

øye med sine konkurrenter. Da Jørgens

butikk holdt på å gå overende kjøpte

Johansen denne eiendommen i 1901 som

bestod av Handelsbrygga, Skjærbrygga

og butikken. Året etter, i 1902 reiv han

ned hovedhuset på Buøya og bygde det

opp igjen på gårdsplassen tett bortenfor

butikken. I 1907 kjøpte han hermetikkfabrikken

(Gammelfabrikken),

Schønningbrygga og Myrodden. Nå stod

bare selve Stamn, Joøya og Tankholmen

igjen. Det var litt vrient å få hånd om dette

området som i de seinere årene var blitt

pantsatt i forskjellige banker. Men så - - -.

Endelig i 1909 gikk kjøpet i orden og

J. M. Johansen var blitt eier av Stamn,

symbolet på selve Stamsund. Målet var

nådd. Her oppe fra den store fjellknausen

kunne han nå skue utover hele Stamsund.

Nå var det bare å gå i gang med utbyggingen.

Planene hadde han klare og vi

som kom etterpå må bare konstantere at

”Tsaren” som han er blitt kalt på folkemunne

fortsatte som sine forgjengere å

bygge ut Stamsund til et sted som er blitt

godt kjent ikke bare her i Norge, men

også utenfor landets grenser.

Stamsunds historie bærer sterkt preg av

de væreiere, gjestgivere og handelsmenn

som har ”Regjert” her i tidens løp.

Kapitalen som disse sliterne har opparbeidet

har fulgt med fra både Petvika,

Ramsvika, Æsøya, Svarholt og Buøya

endte tilslutt i Stamsund. Alle har de vært

med på å forme utviklingen i dette fiskeværet.

Hartvig Mogens Jentoft , Mogens

Jentoft, Frantz Matheson, Ole Myhre,

Carl Magnus Johansen, Fam. Wulff, Nils

Andreas Schøning, Jørgen Yttervik og

J.M. Johansen. Alle disse har knyttet sine

navn til stedet og vært med på å føre

utviklingen videre og gjøre stedet

Stamsund kjent langt utover landets

grenser.

Opplysningene til denne artikkelen er hentet fra

Borge og Valberg Bygdebok, Hol Bygdebok og

Buksnes Bygdebok, Lofoten og Vesterålens historie,

Nordlands Amt, samt mange muntlige samtaler

med eldre Stamsundfolk.

39


– Å komme tilbake til et sted etter noen år

og se at det står et bygg igjen etter en, det

er stort, sier tømrer Eva Sæthre fra Napp i

Lofoten og svinger hammeren under høge

fjell.

Eva Sæthres hverdag er ikke som andre

tømreres. Hun er småbarnsmor med jenter

på to og seks år, har samboer som er fisker

og som derfor følger naturens timeplan

framfor fruens byggeplaner.

– Jeg kan ikke følge vanlig arbeidstid, det

går ikke når Ole er på havet og utror er

tidlig på morgenen, før dagen har startet

for de aller fleste. Jeg har fått avtale med

arbeidsgiver om start klokka åtte. Da rekker

jeg å følge minstejenta i barnehagen

før arbeidet starter. Skolejenta mi får telefon

fra meg hver morgen klokka ti over

40

Hun er ikke akkurat

som alle andre husmødre

på Napp…

Tømrer

og småbarnsmor

Elisabeth Johansen

halv ni – jeg har fast varsling på mobiltelefonen

min, for at jeg ikke skal glemme

det. På den måten får jeg henne av gårde i

rett tid til skolestart, selv om jeg bygger

hus i andre kommuner, forteller Eva

Sæthre.

En av få

Da Eva skulle avslutte ungdomskolen

hadde klassen yrkesveiledning og besøkte

mange forskjellige linjer på de videregående

skolene i regionen.

– Dette er et veldig interessant yrke, jeg

lærer noe nytt hver dag og vi har et kjempegodt

miljø der vi snakker om alt mulig,

sier Eva Sæthre fornøyd.

Foto: Elisabeth Johansen


– Det er bra at menn går inn i kvinneyrker

og at kvinner velger mannsyrker. Det

blir bedre miljø med ansatte av begge

kjønn, mener Eva Sæthre.

Foto: Elisabeth Johansen

– Vi var innom blant annet kokkelinje og

almenfag og ingenting fristet meg, men

da vi kom inn til tømrerlinja tenkte jeg:

Her vil jeg være – det var som et fingerknips!

Dette har jeg lyst til! Får jeg ikke

42

gå her kan det bare være det samme med

hele skolegangen! Og jeg kom inn. Jeg

svingte ikke hammeren som lita jente,

spikret noen båter sammen med faren

min, det var alt, forteller hun. Eva Sæthre

fikk fagbrevet sitt i 1997 etter tømrerlinje

ved Leknes videregående skole i

Vestvågøy og to års læretid på Melbu i

Vesterålen. Tømreryrket utøver hun sammen

med kolleger i Flakstadhus AS fra

Flakstad kommune. Markedet er hele


Lofoten, og Eva Sæthre kan se med stolthet

på både sykehjemmet på Reine i

Moskenes kommune og Kabelvåg videregående

skole i Vågan når hun passerer

byggene.

– Jeg har vært veldig heldig med firmaet.

De er helt fantastiske når det gjelder å

legge til rette for meg som småbarnsmor,

jeg får alltid fri et par timer når jeg måtte

trenge det, sier tømreren som nå er formann

for et arbeidslag på fire som bygger

omsorgsboliger i kommunesenteret

Leknes i Vestvågøy kommune.

Småbarnsmor og formann

– Jeg er den eneste her som er småbarnsforelder

med alt det daglige praktiske

ansvaret for småungene, sier 28-åringen, -

men det er helt akseptert at jeg har spesielle

behov nå når ungene er små, forteller

hun. Det første svangerskapet var halvgått

før hun oppdaget at hun var gravid.

– Jeg var midt i svangerskapet før jeg

oppdaget det, det gikk bra, selv om jeg

merket at det var tøft å jobbe slik jeg gjorde.

Det er ikke så lett å legge til rette for

gravide, det er mange tunge løft i jobben.

Selv om det finnes mange hjelpemidler er

det tungt. Jeg merker det særlig godt nå

når jeg har ansvar som formann, jeg er

ofte både sliten og gretten når jeg kommer

hjem og må ta meg selv i nakken for

ikke å la det gå utover de hjemme, sier

Eva Sæthre som ikke ser seg selv som

gråhåret tømrer.

– Nei, jeg tror ikke kroppen min vil det,

nei. Da tror jeg den har fått nok. Det er

tungt fysisk arbeid, jeg kan gå over til en

administrativ innejobb i næringa når jeg

ikke vil tømre mer. Jeg vil absolutt anbefale

jenter å gå denne veien – det er tungt,

men interessant, og man kan jo gå mange

veier etter hvert dersom man ikke vil forbli

tømrer, ta påbygning til ingeniør for

eksempel sier hun. Underveis har hun fått

mange hyggelige kommentarer om utradisjonelt

yrkesvalg, og selv er hun veldig

glad for valget hun tok som 15-åring.

– Jeg tror fortsatt det er mange som

ønsker å velge utradisjonelt, men ikke tør.

Hindringer er for eksempel venner som

stønner over jenter som velger mannfolkyrker.

Det er trist, synes jeg, om man lar

andres holdninger være til hindring. Når

jeg har vært på oppdrag hos eldre damer,

har de sukket når de har sett meg i

arbeidsklærne: ” Det måtte bare ha vært

meg som kunne ha gjort dette da jeg var

ung!”

43


Vårherre har ikke alltid gjort det like lett

å berge seg og sine med det havet kunne

gi. På slutten av 1800-tallet hadde fisket

vært dårlig. Mange satt hjelpeløse uten

penger og det var de som led nød. Mange

klarte seg fordi folk i bygda delte mat og

brensel med dem som var verre stilt.

Anders Olsen Røv hadde fått varige men

etter den harde seilasen over Vestfjorden

noen år tidligere. Venstre skulder og ryggen

var vond. I tillegg hadde han fått et

lyske-brokk som var svært plagsomt. Selv

etter en operasjon på Bodø Sykehus, var

plagene ille . Derfor kunne han ikke

arbeide så hardt som tidligere.

Det året denne historien skjedde, hadde

Anders og karene hans satt line på inner-

44

Han overlevde storstormen i 1893

— men det var ikke nok…

Det kom et brev

Lilly Nydal

siden av Værøy, men fangsten hadde vært

heller liten. Hva de skulle leve av, kunne

bli et problem. Han i likhet med mange,

hadde gjeld på båt og bruk og hadde satt

hus og eiendom som pant hos væreieren.

Skulle det komme flere slike år med dårlig

inntekt, kunne han og kona Jonette

komme til å stå på bar bakke.

Anders var en dugelig bygningsmann og

hadde fått forespørsel om bygningsarbeid

i Vågen. Det var noen som skulle ha ny,

stor bolig. Men hva monnet det når timelønna

var noen ører for full arbeidsdag?

En dag som ofte strakk seg fra 7 om morgenen

til 7 om kvelden, ofte lengre.

Anders hadde bygd seg ei stue og en liten

fjøs på Tyvnes-siden. Jonette hadde fått


den vesle jordflekken fra faren sin. Der

hadde de noen sauer, ei ku, en kalv og

noen høner. Jonette var ei arbeidssom og

”drivanes” dame. Hun spann, vevde,

strikket og sydde alt tøyet til familien.

7 barn var de blitt velsignet med, og alle

hadde skikket seg vel. Deres hjelp var

god å ha for å få poteter i jorda og høyet i

hus. Anders var ofte borte på bygningsarbeid

og da var det hun og ungene som

drev bruket.

Ofte kunne folk se Jonette med sponkorga

på ryggen på tur til Kvalnes-fjæra. Der

henta ho tare og tang som ho senere slo

kokende vann på. Slik kunne dyrene i fjø-

Jonette og Anders Olsen Røv.

Bildet har vi fått låne av Lilly Nydal

set få verdifull næring. I tillegg var tang

ofte brukt til gjødsel i potet-åkeren. De la

tang ned i furene og potetene vokste godt

på det. Det var bare så umulig å få noe å

tjene penger på. Av og til fikk ho selge

noen egg og noen liter melk til noen få

øre literen.

Jonette var glad i den lille stua på Tyvnes.

Nye matter hadde ho vevd til stua og

kjøkkenet da de flyttet inn. I vinduene sto

røde granium og blomstret villig. Om

høsten så det så fint ut utenfra når lyset

45


skinte gjennom lyse gardiner. Hun ville

ikke engste seg for fremtiden. Det måtte

vel bli ei råd for dem. Nå var bare de minste

barna igjen hjemme.

Henriette, en av døtrene, hadde reist sammen

med noen fra Mostad over til

Amerika. Anders hadde to brødre og ei

søster som var dratt til Amerika tidligere.

Det var ikke fritt for at han i trange økonomiske

tider tenkte at han skulle dratt

han også. Brevene fra Amerika fortalte

om gode kår der borte. Henriette hadde i

et av sine brev hjem sendt penger som

hun ville moren skulle bruke til kjole.

Hun husket så vel at moren hadde sprettet

sund bestekjolen sin for å sy reise-klær til

datteren. I tillegg visste hun at faren slett

ikke var så sterk lenger. Ei håndsrekking,

om aldri så liten, ville lette tilværelsen for

de som var hjemme.

For å komme til krambua i Vågen, tok

Jonette ofte årene fatt. En dag hun kom

dit sto noen karer der som nok hadde startet

feiringen av ”den store brennevinsdagen”.

”Jeg skulle hatt mel”, sa hun til

væreieren som sto bak disken. Denne

dagen var væreieren i et spesielt godt lune

og sier til Jonette at om hun greier å ta

den store 100 kilos sekken og bære den til

båten, skulle hun få den gratis. Jonette

måtte forvisse seg om at væreieren mente

det han sa før hun åpnet døra ut til trappa.

Karene på krambua skratter og inngår

høylytte veddemål som ikke går i hennes

favør. ”Vær ikke så sikker på dette gutter,

jeg har båret tunge bører hele mitt liv”,

sier Jonette. Hun får løftet melsekken opp

46

på disken. Så tar hun av seg det lange sjalet.

I sekken lager hun en grop, tar sjalet

rundt, strammer det hun greier og lager et

godt tak i sekkekanten. Hun smyger venstre

arm mellom sekken og sjalet og løfter

sekken på nakken. Hun beveger seg forsiktig

ut døren, ned de to trinnene utenfor

og bortover veien til støa nedenfor krambua.

Hele tiden kjenner hun øynene fra

krambukarene i nakken, men stødig går

hun ned, får lagt sekken i framstamnen

med den bakerste tofta under slik at sekken

ikke skal gli ned.

”Jeg fikk en hel sekk hvetemel gratis i

dag, Anders”. ”Væreieren sa at hvis jeg

greide å bære den ned i båten, så var den

min”. ”Jeg tok fliren ut av øynene både på

væreieren og de som veddet og skulle ha

ap med meg”. ”Til pass for dem”, Jonette

peker stolt på melsekken i bislaget når

Anders kommer hjem den kvelden. Et

krafttak for et kvinnfolk og et kjærkomment

tilskudd til husholdningen.

Det ble klart for å starte bygningsarbeidet

Anders hadde ventet på. Petter Kristensen

skulle ha hus og jekta hadde kommet med

materialer. Fisket gav lite og Anders tenkte

at en av de to guttene som var igjen

hjemme kunne hjelpe han og på den

måten få seg snekkererfaring. Slik hadde

det vært for han og nå ville han at den

arven skulle gå videre til neste ledd. Slik

erfaring kan være gull verdt der fisket

Det var ikke store hus og stor rikdom på

Værøy i de tider.


ellers ville være eneste mulighet for inntekt.

Ting så ut til å gå den rette veien for familien

på Tyvnes, men en dag kom et

rekommandert brev. Anders ble kald og

det sved i brystet. Kunne det være slik at

det skulle bli tvangsauksjon? Det er han

selv som ror til Vågen og henter brevet

der. Brevet er lakkforseglet, han åpner det

og leser.

”Da dere ikke har kunnet forsvare deres

skyld, ser jeg herved mig nødet til å gå til

utpanting. Deres skyld er kroner 337,80.

De får herved 3 uker fra i dag til å innfri

deres skyld. Hvis ikke blir det tatt i pant

deres våningshus og eigedom på Tyvnes.

Vi ser fram til en minnelig ordning.”

Anders kan knapt tro det han leser og går

med langsomme steg til væreierens kontor.

”De har fått brevet, ser jeg.” Jeg

synest at jeg har vært lenge tålmodig med

deg og du har vært oppmerksom på dette”.

Selv om jeg kjøper fisk og har handel,

så må også jeg forsvare mine forpliktelser”.

Anders vil nødig tigge, men hører selv at

stemmen er bedende. ”Væreier, jeg vet at

jeg har gjeld selv om jeg har arbeidet alt

jeg kan. Jeg har ennå små barn og jeg har

ikke vært så sterk etter den harde seilasen

vinteren 1893. Jeg håper jeg kan få en

frist slik at jeg kan finne en løsning”.

”Dessverre, Anders Olsen Røv. Dersom

du ikke kan betale, så blir det tvangsauk-

48

sjon. Mer er det ikke å si i denne sak”.

Anders står med lua i hånden og ser på

væreieren. ”Væreieren har enda ikke sett i

tredje og fjerde ætteledd hvordan det vil

gå”. Væreieren snur seg til Anders og sier

skarpt.” Dette sludder vil jeg ikke høre

på. Tvangsauksjon er om 3 uker. Jeg har

trodd og sagt at det er opp til deg om du

kan betale din gjeld. Jeg er ikke skyld i

det uføret som du er kommet i ”. Med

dette reiser han seg og peker på den døren

som Anders nettopp kom inn fra.

Det er en nedbrutt mann som kommer

hjem til Tyvnes den kvelden. Verst blir

det å fortelle dette til Jonette som holder

slik av hjemmet sitt. Han har ingen steder

å gå for ingen i familien kan stille med

hjelp til et slikt stort beløp: 337 kroner og

åtti øre.

Jonette trenger bare se ansiktet hans før

hun forstår hva som hadde hendt. Hun

setter seg tungt ned og ber mannen om å

snakke med Petter Kristensen der han

snart skal begynne å reise hus. Men

Anders har lært en lekse denne dagen:

Man går ikke fra den ene væreieren til

den andre for å risikere avhengighet og

ufrihet. Jonettes armer er en trøst. Hun

legger sitt kinn inntil hans og sier : ”Vi

har friske armer, gode barn som vokser

til. Vi flytter ikke ut av huset før de jager

oss. Vi må tro det beste!

Anders hadde lest i Lofotposten at staten

vurderte å gå inn med minstepris for fisken.

Slik ville det bli slutt på ”storhun-


dra” der fiskerne måtte sortere ut fisk som

var i det minste laget. Slik kunne fiskeren

få betalt for 100 fisk mens det i virkeligheten

lå langt flere i dungen.

Rykter sprer seg fort på et lite sted.

Jonette valgte selv å fortelle broren sin,

Torstein i Bensvika, om hvordan det sto

til hos dem. Den kraftige mannen, kjent

for sin styrke vil dra til væreieren og få ei

ordning med han. Dette setter både

Anders og Jonette seg imot. Men det er

ikke lett å være stolt når man er fattig.

Det var ingen som bød på eiendommen på

Tyvnes. Holdningen til sambygdingene

var klar; en skal ikke tjene på andres elendighet.

De som har møtt opp i Breivik hos

lensmannen for å overvære tvangsauksjonen

forholder seg tause. De fleste er ille

til mote, det kunne så lett vært dem selv

det gjaldt. Da klubba smalt i bordet, betød

det at Anders hadde tapt alt.

Men hos væreieren var det hektisk aktivitet.

Drengene fikk beskjed om å ta med

stiger og rivingsutstyr for nede i Vågen er

det allerede planlagt en telegrafstasjon.

Steinen er på plass, det er bare huset som

mangler.

Anders og Jonette og ungene sitter ved

middagsbordet den dagen væreieren stopper

utenfor. ” Jeg hører at du har nektet

mine arbeidere å rive huset? Dette er min

eiendom”. Væreieren går ut og ber drengene

om å begynne å rive. Anders ser væreieren

i øynene og sier :”Det var dette vi

venta på, at du skulle begynne å rive

huset over hodene våre. Det klarte du i

Kvalnes også. Så får du ha takk for alle

de årene jeg blodslet for deg”. Men ironien

var spilt møye; det var en fornøyd væreier

som hilste til hatten da han for.

Senere det året fikk Anders og Jonette

lovnad på å bygsle ei tomt på Petter

Kristensens eiendom lenger ut på Tyvnes.

For 5 kroner året skulle de få feste tomta i

99 år. Der var det plass til ei stue, en liten

fjøs og båt i støa.

I den stua var det at svigerfar fortalte om

opplevelsen til far sin. Og slik ble den

formet i mitt sinn.

49


I mer enn halvannet århundre etter

Napoleonskrigene levde den muntlige tradisjonen

om Røvar-Alexander på Borgvær.

En spennende, myteomspunnet skikkelse

som like før 1814 hadde dukket fram av

tåka ved øygruppa på nordsiden av

Vestvågøya, og som få år senere forsvant

på like mystisk vis som han var kommet.

Så sent som på 1970-tallet kunne det skje

at ulydige unger i Borge ble truet med

“han Røvar-Alexander” om de ikke føyde

seg. Hist og her kunne man finne brokker

om den mystiske historiske personen – i

gulnede avisutklipp, i gamle utgaver av

Håløygminne, i bygdebøker og ikke

minst på folkemunne. Men det var først

da Leif Joh. Andersen i 1979 utga den

vesle boka “Røvar-Alexander og barken

Patriot” at det begynte å tegne seg et mer

50

Det fantes en

myteomspunnen sjørøver

på de ytterste skjær…

Røvar-Alexander

på Borgvær

Sigbjørn Lauritzen

konkret bilde av den gamle røveren.

Andersen bygde på omfattende søk i norske

og utenlandske arkiver.

— Det er blitt en uklar skisse med enkelte

skarpe detaljer, skrev Andersen i forordet

til boka, i 1979. Da hadde han dokumentert

at Christian Alexandersen, som mannen

egentlig het, var et virkelig mennes-ke,

av kjøtt og blod, og ikke bare en ren

sagnfigur. Det viste seg at den tyske skipskapteinen

hadde vært litt av en

hamsunsk eventyrer.

Schiffer nächst Gott

I arkivene støter vi først på Christian

Alexandersen, 31 år gammel, da han i

august 1809 mønstrer på barken “Patriot”

i Arkhangelsk i Russland. Under armen

bærer han sine sertifikater. På ett av dem


står det “Ich Christian Alexandersen,

Schiffer nächst Gott”. Alexandersen kaller

seg oldenburger, men taler likevel ”det

Danske Sprog fuldkommen mæktig”.

Nøyaktig hvor han kom fra har ingen

klart å finne ut.

Foruten skipperen består ”Patriot”s besetning

av fem andre tyskere og åtte russere.

Lasten består av blant annet talg, voks,

svinebørster, bjørneskinn, linfrø og fiskelim,

til en taksert verdi av 260.010

“Rigsdaler Dansk Courant”. I de offisielle

dokumentene fra rederiet Brandt Rodde &

Co i Arkhangelsk oppgis Tenerife på

Barken ”Patriot”.

Foto: Trondhjems Sjøfartsmuseum.

Kanariøyene som destinasjon.

Dårlig vær og uheldige omstendigheter

gjør at “Patriot” ikke når rom sjø utenfor

Dvina-deltaet før 27. juli neste år, altså i

1810.

Før vi følger ”Patriot”s seilas inn i norsk

farvann, tar vi et kort historisk tilbakeblikk.

Danmark-Norge er i likhet med

Russland, trukket inn som Napoleons allierte

i hans krig mot England. Den franske

keiseren har iverksatt handelsblokade i

51


håp om å knekke fienden. Blokaden er

gjensidig, og rammer ikke bare norsk

utenrikshandel, blant annet blir den nordnorske

bergenshandelen sterkt hindret.

Det skjer samtidig som en serie av uår har

ført til ødelagte avlinger. Feilslåtte lofotsesonger

har i tillegg skapt desperat

behov for kornforsyninger sørfra og fra

Russland. Det oppstår hungersnød.

Sykdommer herjer, folk dør i hopetall.

Særlig hardt rammet er Lofoten og

Vesterålen.

Etter den britiske marinens angrep på

København i september 1807 er den

dansk-norske marineflåten betydelig redusert.

Britiske krigsskip patruljerer

Norskekysten, “arresterer” tørrfiskjekter

og andre handelsfartøyer. Norske sjøfolk

og fiskere havner, som Terje Vigen, i

52

engelsk prison. Et fattig dansk-norsk mottrekk

er kapervirksomhet. Små, private

raske fartøyer klarer tidvis å tvinge fiendtlige

skip til overgivelse. I januar 1814 er

krigen slutt, og den verste krisen over,

men det tar årtider før forholdene normaliserer

seg.

Komplottet

“Patriot” er faretruende rank, og været er

dårlig under seilasen nedover kysten av

Finnmark og Troms. Skipet får slagside.

Natt til 22. august 1810 er Christopher

Etter omfattende arkivsøk ga Leif Joh.

Andersen i 1979 ut boka om Røvar-

Alexander og barken ”Patriot” I bakgrunnen

dagens hovedhus på Borgvær.

Foto: Sigbjørn Lauritzen


Zachariassen på fiske utenfor Berg på

Senja. Da kommer et tremastet skip med

russisk flagg ut av tåka. Zachariassen

kjenner flagget godt: Året før har en russisk

kornskute berget Senja-folk fra sultedøden.

Likevel tar fiskeren en sjanse når

han loser “Patriot” til havn. Falske flagg

er ingen sjeldenhet under blokaden.

I to måneder blir “Patriot” liggende i

Torsken på grunn av det vedvarende elendige

været. I oktober går endelig seilasen

videre, men bare til Sørsand i Bjarkøy.

Her regjerer nessekongen Christian

Stockfleth Kildal. Uværet synes aldri å ta

slutt, og “Patriot” blir liggende i Sørsand

over vinteren. 1811 blir det aller verste

nødsåret. Hos væreier Kildal er det likevel

ingen nød, og mye tyder på at kaptein

Alexandersen og Kildal har hygget seg

sammen, og klekket ut diverse planer.

Trolig har de også fått nyttig selskap av

gjestgiver Rasmus Christensen på

Sandtorgholmen nede i Tjeldsundet, som

Kildal er i familie med. Christensen er

tysker, født i Holstein, og har i likhet med

Alexandersen seilt som skipskaptein. Tre

år tidligere førte Christensen ei kornskute

fra Arkhangelsk, og grunnstøtte beleilig

ved Sandtorg. Christensen kjøpte vrak og

kornlast, penger han tjente inn mange

ganger - og ble eier av Sandtorgholmen.

For å gi et hint om det som nå skal skje,

får leseren her opplyst at den like slu nessekongen

Christian S. Kildal i Sørsand

allerede har skaffet seg kaperbrev – det

vil si rett til å utstyre kaperfartøy og

bringe opp fiendtlige skip. 28. mai letter

“Patriot” anker ved Sørsand. 30. mai går

den lille kaperen “Tordenskiold”, som kan

ha vært en større skipsjolle utstyrt med to

trepunds kanoner, fra Sandtorgholmen,

kurser i retning Lødingen, og blir liggende

ute i Vestfjorden og vente. Sjef om

bord er Rasmus Christensen på Sandtorg.

Da “Patriot” er utenfor Rotvær, fyrer

kaperen av et kanonskudd, noe som ifølge

tradisjonen førte til ei revne i kaperens

eget skrog. Påfallende velvillig lar likevel

den store barken seg arrestere og bringe

opp til Lødingen.

Troeløs og Svigaktig

I priseretten i Trondheim avla senere kaptein

Alexandersen en uforbeholden tilståelse,

og bekreftet funn av skjulte dokumenter

om bord. De viste at skuta angivelig

skulle til England, det vil si fiendeland,

og slett ikke til Kanariøyene. Så

medgjørlig overfor kapernes påstander og

krav var kapteinen at til og med rettens

medlemmer syntes det luktet svindel lang

lei. “Patriot” ble likevel dømt som god

prise i henhold til kaperreglementet. Så

påfallende var imidlertid kapteinens opptreden

i retten at Russlands generalkonsul

i Norge ble varslet. Både denne og stiftsamtmannen

oppfordret kapteinen innstendig

om å anke dommen, men

Christian Alexandersen nektet. Han var

“fornøyet med Priserettens Dom”.

Stiftsamtmannen, grev Frederik af

Trampe, var opprørt over Alexandersens

”Troeløshed og Svigaktighed”, og påpekte

at “Skibet skeede Fortabelse for

Ejerne” og at Alexandersen vil ”for sine

Rhedere komme til at stande Regnskap”.

Det finnes i dag ingen kjent dokumenta-

53


Borgvær. Bildet er tatt mot slutten av

1800-tallet. Fra Ludv. Kr. Langbergs bok

”Opplysninger om slekten Irgens Røros.”

Oslo 1927.

sjon for at den svikaktige kapteinen noen

gang kom til å stå til rette overfor sine

oppdragsgivere – det tyske rederiet i

Arkhangelsk.

Ved dom av 15. juli 1811 i Trondhjems

politirett ble barken ”Patriot” med last tilkjent

kaperrederen som god prise. I

november samme år ble skip og last solgt

på auksjon for i alt 296.233 riksdaler 2 ort

og 1 skilling. Selv om staten tok en betydelig

del av summen i form av rettsomkostninger,

skatter og annet, satt likevel

kaperreder Christian Kildal på Sørsand og

kaperkaptein Rasmus Christensen på

Sandtorg tilbake med en svær formue. Alt

tyder på at den svikefulle kaptein

Alexandersen fikk sin avtalte andel av

byttet, og ble en holden mann selv om

formuen nok skrumpet inn under kraftig

inflasjon de påfølgende årene.

Gjestgiver på Borgvær

Noen få år etter kaperskuepillet utenfor

Lødingen finner vi Christian

Alexandersen som privilegert gjestgiver

på Borgvær – ei øygruppe utenfor

Vestresand i Borge. Borgvær eies av kirken,

og har vært gjestgiver-vær og skipperleie

siden 1790-årene. Han har også

bygslet de nærliggende Nesjeøyene. Fra

sin base på Borgvær driver nå

Alexandersen en vidløftig geskjeft inntil

han fordufter noen år senere. Da eier han

54

ni bygninger, inkludert brygge, sjøbuer og

fjøs. Selv bor han i en relativt staselig stuebygning.

Han har to fembøringer, åttring

og flere andre nordlandsbåter, men visst

nok ingen jekt. Handelsbetjent Johan

Peter Bordewich og fem andre personer

er i fast tjeneste hos Alexandersen.

I løpet av de knapt ti årene den tyske sjøkapteinen

regjerer som en hamsunsk

Mack på Borgvær rekker han å komme på

kant med flere, deriblant soknepresten i

Borge, den respekterte Henning Johannes

Irgens. Også av offentlige dokumenter fra

tiden på Borgvær får man inntrykk av at

hederlighet og sunne forretningsprinsip-


per ikke er Alexandersens aller sterkeste

side. Blant disse dokumentene er protokollen

fra en skiftesamling på

”Thingstedet Balstadøen i Buxnæs

Prestegiæld” 21. juni 1821. Der fremmet

jomfru Marie Brandtzeg fra Trondheim

krav om godtgjørelse for varer han angivelig

hadde forsynt seg av uten å betale.

Varene hadde hun fått lagre midlertidig på

brygga hos Alexandersen. Han ble senere

dømt og pålagt å gjøre opp for seg.

Farskap utenfor ekteskap

I 1815 ansetter Alexandersen den 24-årige

piken Fredericha Gundersdatter som

husholderske. I mai føder hun en sønn,

som får navnet Johan Christian. 37-årige

Alexandersen påtar seg farskapet og testamenterer

mor og sønn to tredeler av formuen

sin. Mye tyder på at Alexandersen

er arkitekten når piken i oktober samme

år gifter seg med den jevnaldrende Peter

Andreas Grove, som trolig er en av tjenestefolkene

på Borgvær. Etter alt å dømme

har Alexandersen betalt kjøpesummen

for gården når paret senere bosetter

seg på Straume ved Eggum.

Leiermålsbøter slipper både hun og han

unna; slik straff var blitt opphevet i en lov

av 1812.

55


I 1818 gjentar historien seg. Alexandersen

får ny husholderske, 30-årige Maria

Kryger. Samme år føder hun et pikebarn,

Maria Dorethea. Neste år kjøper

Alexandersen den store gården Fjærvoll

med seks bruk i Bø i Vesterålen for 235

spesidaler, og overdrar gården til Maria.

Dit flytter hun med det lille barnet sitt.

Om han var en eventyrer og røver, og heller

ikke ville ta ekteskapelige konsekvenser

av sine handlinger, framstår likevel

omsorgen for de to mødrene som sympatiske

og forsonende trekk ved Christian

Alexandersen. Begge kvinnene kom ”godt

ut av det” i ei svært vanskelig tid for de

aller fleste. Kanskje tegner utnavnet

”Røvar-Alexander”, som skulle leve i tradisjonen

etter han helt opp til våre dager,

et litt for unyansert bilde av mannen.

Fallitt

Det er uklart når Christian Alexandersen

forlot Borgvær, sent i 1820 eller på

begynnelsen av 1821. Enkelte ting kan

tyde på at Alexandersen hadde til hensikt

å vende tilbake til Borgvær, og til konfrontasjon

med sine kreditorer. I januar

1822 innleverte han en anke over dommen

i skifteretten til stiftsoverretten i

Trondheim. Handelsbetjent Bordewich på

Borgvær mottok to brev fra

Alexandersen, det ene fra ”Indlandet”, det

andre fra Kristiansund. I april 1822 var

Bordewich hardt presset av

56

Alexandersens kreditorer, og lei av å vente

på den forsvunne sjefen sin. Nå ba han

skifteretten ta boet under behandling. Da

det skjedde, viste det seg at Alexandersen

skyldte mer enn han eide. Testamentets

løfte om arv til Fredericha Gundersdatter

og sønnen Johan Christian var like verdiløst

som boet.

For et par-tre tiår siden kunne folk i

Borge fortelle at før han dro hadde Røvar-

Alexander vært på Strøm og gitt den femårige

sønnen sin, Johan Christian, et gulleller

sølvur. Det ble sagt at dette uret havnet

i Narvik der det ble funnet igjen som

en liten gullklump i ruinene etter bombingen

i 1940. Senere skal gullklumpen

ha blitt solgt til tanntekniker Anders

Bendiksen på Haug ved Gravdal. Han

skal ha brukt metallet til proteser. Her ser

man altså at fascinasjonen over den mystiske

skikkelsen har holdt seg levende

bortimot to hundre år, og fortsatt inspirert

til nye anekdoter.

Kilder: Leif Joh. Andersen:

Røvar-Alexander og barken Patriot”,

Mosjøen 1979

Håløygminne, hefte 1 og 3 1941

Øystein Bottolfsen: Lofoten og

Vesterålens historie, bind III

Rolf Straume: Bø bygdebok, bind III

Arthur Brox: Berg og

Torsken bygdebok bind II


Helt siden de første røstværingene vasset

i land på Røst for over 3.500 år siden, har

fuglefangst og eggsanking vært en vesentlig

del av kostholdet, kulturen og hverdagen

til menneskene der ute i havgapet.

Forvaltning av og nært samvirke med den

allerstedsnærværende naturen på Røst har

alltid vært nøkkelen til overlevelse for de

fastboende. Ved siden av et rikt fiske, frodige,

irrgrønne gressganger for geit og

etter hvert sau, har de millioner av sjøfugler

som hekker der ute vært essensielle

kilder til matauk og nytte. Eggsanking og

fangst av lundefugl, skarv, teist, lomvi,

alke og andre fuglearter har sørget for

variasjon og supplering av kostholdet.

Fangsten av fugl har også vært en kilde til

rekreasjon og friluftsliv – ja bent ut en

De flyttet

vest i fjellene for å

fange fugl…

Fangstmannliv

på Røst

Rune Kr. Ellingsen

sport og en livsstil for mange, helt opp til

i nyere tid.

Flyttet til fjells

Åpenbare bevis på betydningen av denne

eldgamle fiske- og fangstkulturen er de

tusenårgamle hustuftene som finnes overalt

i fuglefjellene på Røst, og hulemaleriene

i hulen med det klingende navn

”Helvete” i Trenyken. Før bodde menneskene

i fuglefjellene vest for det paddeflate

Røstlandet, på folkemunne omtalt som

”der veste”. All bebyggelse er i dag samlet

på selve Røstlandet. Nærhet til ressursene

var enda mer kritisk den gang enn i

dag. Åpne båter drevet av hånd- og vindkraft

gjorde det opportunt å bo så nær fiskeplassene

som mulig. I dag har disse

faktorene mistet mye av sin betydning, og

57


fuglefangst i fjellene er ikke lenger en

essensiell del av kostholdet blant øyværingene.

Men det er fortsatt noen som

husker hvordan livet ”der veste” artet seg

i sommerhalvåret, når fuglefjellene svermet

av liv og røre fra millioner av sjøfugl,

lik en fotballstadion under en cupfinale.

En av dem som husker er Paul Normann

Rånes (57). Hans familie var blant de siste

som opprettholdt skikken med å flytte

til fjells i sommerhalvåret. Vi tar turen til

fjells sammen en frisk og overskyet

augustdag, for å ta hans ungdoms sagarike

i skue. Om den nære lokalhistorie

forteller han;

— Fra jeg var fire år gammel, reiste jeg

sammen med mamma, pappa, onkel, tante

og min bror Asbjørn til fjells i mai hvert

eneste år. Så levde og bodde vi i hytta i

Storfjellet til i slutten av august. De voks-

Den skal tidlig krøkes, som det heter i

ordtaket. Paul Rånes var bare fire år

gammel da han først fikk være med til

fjells og ta del i de eldgamle

fangstteknikkene som Røstfolket brukte.

(Foto:privat)

- De som vokser opp i dag, har gått glipp

av denne viktige delen av vår nære

historie, sier Rånes om fangstkulturen på

Røst. I bakgrunnen ses restene av

”Gammen” til venstre, og nyhytta i blått

som han har bygget står til høyre.

Foto: Rune Kr. Ellingsen

ne mannfolkene dro inn til Røstlandet et

par ganger i uka, leverte fisk, kjøpte melk,

salt, smør og kaffe. Bortsett fra det var det

fjellet og oss, beretter han.

Fangstmannsliv

Paul Rånes er i dag inne i sin andre perio-

59


Fuglefangsten var en familiegesjeft. På

dette bildet fra 50-tallet har fangstlaget

akkurat kommet ned av fjellet, og i beltene

henger dagens fangst. Helt til venstre

ser vi Paul Rånes, til høyre for ham står

faren Harald og onkelen Arvid. Mannen

helt til venstre er ukjent.

Foto: Privat

de som ordfører på øya, men har sin bakgrunn

som fisker, kvalfanger, fiskerirettleder,

mangeårig telemontør – og fuglefanger.

Han tenker med stor glede tilbake

på sin barndoms somre i Storfjellet, som

med sine 267 m.o.h. er Røsts høyeste

fjell. Hytta familien bodde i, gikk under

navnet ”Gammen”, og ble bygget for

minst 150 år siden. Med sine 9 kvadratmeter

gulvareal, steinvegger, torvtak og

innredning av rekved og gamle sildekas-

60

ser, var komforten lav. Strøm, innlagt

vann og toalett fantes selvsagt ikke, det

fantes jo knapt i bolighusene på

Røstlandet på den tiden.

— Det var meget enkel standard i

”Gammen”, men jeg har bare gode minner

fra somrene der. Vi bakte brød, fisket kveite,

fanget fugl, skjøt steinkobbe og lette

egg. Ellers var det stilt og fredelig, det var

fuglene og oss og en og annen gjest som

kom farende forbi i båt, sier Rånes.

Konserveringsmiddelet som maten ble

bevart med var i hovedsak salt. Det ble

saltet fisk, fugl og kobbekjøtt i tønner og

halvtønner. I tillegg ble en betydelig del

av fuglen hermetisert på tolitersglass.

Etter sigende en meget effektiv og velfungerende

måte å få maten til å drøye til

neste sesong på – for dem som kunne

kunsten.


— Den lengst lagrede heimekonserverte

fuglen jeg har spist, var skarvunger som

var hermetisert 22 år tidligere. De smakte

som om de skulle ha vært fanget dagen før.

Fangst – ikke jakt

Fangsten av fugl på Røst er spesiell fordi

den i liten grad har blitt drevet med skytevåpen.

Det er altså bokstavelig talt snakk

om fangst — ikke jakt.

Fangst av lundefugl foregikk med gamle

fiskegarn som ble spent opp mellom fjelltoppene

eller lagt ut på bakken, slik at

lundefuglen fløy inn i dem når den skulle

inn i jordhulen sin og mate ungen.

Deretter ble den ”kjeppet”, fikk halsen

vridd om, før den ble samlet sammen i

sekker, tatt hjem og ribbet. Dunet ble til

varme dundyner. Skarv- og teistungene

ble tatt på reir før de var flyvedyktige. Til

På dette bildet er Paul Rånes rundt 20 år

gammel, og har nettopp avsluttet fangst

av skarvunger, en populær delikatesse på

Røst.

(Foto: Privat)

dette arbeidet brukte man en ”skarvpigg”,

en kort stang med en fiskekrok, der mothaken

var fjernet, på enden til å fange og

dra ungene ut etter. Alke og lomvi ble

fanget med såkalte ”alkeruter”, trerammer

med garn i som ble lagt ut på havet. Når

fuglen kom og skulle dykke, ble den sittende

fast i garnet. Etterpå kom fangstmannen

til, dro opp ruta og avtinte fuglen.

— En gang kjørte lokalbåten en slik

innretning i propellen. Da ble det oppstyr,

minnes Rånes og humrer.

For dem som var med på dette livet var

det snakk om godt gammelt fangsthånd-

61


verk, der den dyktige fangstmann var den

som kunne vende tilbake til ”fastlandet”

igjen om høstene med tønnevis av deilig,

velsmakende fuglekjøtt, år etter år.

Ble bøtelagt

Fuglefangsten som ble bedrevet på Røst

karakteriseres i dag av sentrale myndigheter

som faunakriminalitet. Slik var det

ikke den gang, den debatten kom senere.

Så sent som i 1995 ble seks røstværinger

arresterte for ulovlig fangst av lundefugl.

Det ble skrevet ut bøter i 10.000 kronersklassen

til hver av dem, og debatten gikk

høyt i media etterpå om lokale tradisjoner

og nærhet til egen natur skulle veie tyngre

enn tørre paragrafer vedtatt på

Løvebakken i Oslo. Bakgrunnen for

fangstforbudet var at lundefuglbestanden

i lange perioder har vært i tilbakegang

etter at silda — dens hovednæringsmiddel

— nesten ble utryddet av overfiske på 50og

60-tallet.

— Jeg kan ikke huske at noen av de voksne

diskuterte om fuglefangsten vi bedrev

var lovlig eller ikke. Tidligere var jo

fuglefangsten ren matauk. Vi levde i stor

grad resten av året på det vi fanget og fisket

”der veste” om somrene. For oss unger

var det en fantastisk opplevelse når vi

ble store nok til å være med og fange

fugl. Vi levde med og av naturen, sier

Rånes ettertenksomt.

Skjebnefellesskap

I dag er det ikke mye som står igjen av

”Gammen” i Storfjellet, men Paul Rånes

og hans familie har satt opp en ny hytte

like i nærheten, og der tilbringer de hver

62

ledige stund og hver helg i sommerhalvåret.

— Det er deilig å kunne forsvinne fra jordens

overflate innimellom. Spesielt med

den jobben jeg har nå, sier han.

Mobildekning er der heller ikke.

Nyhytta har selvsagt mye mer moderne

standard enn hans barndoms eventyrslott,

men luksus som solcellepanel og desslike

vil ikke Rånes ha. Og gleden over naturen,

over skjærgården der ute i havgapet,

den er minst like stor i dag som det den

var da han for første gang trådte sine barnesko

på Storfjellet for over et halvt

århundre siden. Følelsen av skjebnefelleskap

med den råe og mektige naturen

øygruppen omgis av, har han også bevart;

— Dette er vår nære historie. Dette var en

viktig del av det vi levde av. I dag er det

nok mange av de yngste på Røst som ikke

vet hva man snakker om. De mister dermed

en viktig del av sin historie, sin identitet.

Av og til ønsker jeg meg nesten den

gamle tiden tilbake. Men den kommer vel

ikke igjen, avslutter han og skuer en gang

til opp over fjellura der lundefuglene i

store antall flyr til og fra reirgangene sine

med mat til sine små håpefulle. Det går

ubønnhørlig mot høst nå, og matingen av

avkom er snart over. Om litt kommer

fuglefjellene til å være tomme og forlatte,

og stillheten vil runge mellom de stupbratte

flågene. Vi går i båten og setter kursen

tilbake til ”fastlandet” igjen. Neste

vår er Paul Rånes tilbake i Storfjellet

igjen. Det er like sikkert som at også

trekkfuglene som flyr over hodene våre

kommer tilbake igjen, år etter år.


På kalenderen står det TIRSDAG, og det

er 4. mars 1941. Denne dagen skulle føre

til store forandringer for mange familier.

Krigen kommer for alvor til Lofoten - nær

og brutal.

Raidet

Kroghaugen - privatresidensen til tidligere

forretningsmann Krogh - ligger høyt og

fritt i Svolvær by. Senere kalte man den

for Oljeberget - mens den i dag er lokale

til Frimurerlosjen. Huset er stort - selv

etter dagens standard, og oppe på taket til

dette private slottet står feiermester

Småskjær. Klokka er 0700. Det er bitende

kaldt. Vind og kuldegrader gjør kulden

gjennomtrengende. Feieren ser og hører

fra toppen av huset at det er krigshandlinger

ute i fjorden, og de tunge drønn

Han var ung

da han gjorde sitt livs mest

dramatiske valg…

Kommandosoldaten

Ole H. Bremnes

tyder på at det er krigsskip som fyrer løs

mot havna. Men Småskjær har en jobb å

gjøre. Han må bli ferdig med feiingen før

han kan komme seg hjem og få vasket av

seg sotet. Så får han ta en tur ned i byen

for å se hva som skjer.

Ludvik

Ved 10-tida kommer en ung gutt springende

med kurs for Hjelskjæret. Han går i

siste klasse på Middelskolen - skal ta

eksamen om noen uker. Han har vært på

skolen, men der ble de sendt hjem fordi

det var invasjon i Svolvær. Engelske soldater

og norske er i byen. På vei fra skolen

hører han at de tar med folk over til

England, og flere av hans venner øyner en

sjanse til å komme bort fra okkupasjon og

kanskje få slåss mot tyskerne. Og even-

63


tyrlysten sydet nok også i blodet. Etter å

ha fått informasjon, setter han kursen

hjemover til Hjelskjæret. Kulden og vinden

gjør at han kjenner at astmaen herjer i

kroppen hans, og han har også fått nytt

utbrudd av eksem – noe som plaget han i

hele barndom og ungdomstid.

Han hadde fødselsdag 11. februar og er

nettopp fylt 17 år. Han skynder på –

springer innom hjemmet på Hjelskjæret,

legger skoleveska i gangen, og "låner" en

nystrikket kofte v årets mote -41, som

hannes søster Ingrid nylig har fullført til

seg selv. – Og så ut døra og ned på kaia.

Ikke et ord til adjø. Kort tid etterpå er han

om bord i et landgangsfartøy, og like etter

setter det ut for å nå et av de store skipene

som ligger og venter på tyske fanger og

nordmenn som vil reise til England.

Faren

Da feier Småskjær kommer hjem for å

vaske av seg sotet, hørte han at 17-åringen

– Ludvik Småskjær – hadde vært

innom sånn snarest. Han aner uråd og i

full fart drar han nedpå kaia for å få

ungen på land, men han kom for sent.

Landgangsbåten med Ludvik var alt dratt

ut med de som skulle reise, og han fikk

ikke snakket med Ludvik – og heller ikke

sagt adjø.

Klokken 1430 forlater flåten Svolvær - og

17-åringen Ludvik er blant dem som er på

vei til England – for å slåss mot nazistene

og for å finne eventyret i fremmed land.

Det går kort tid fra ankomst i England til

64

Ludvik er satt inn i trening i militære styrker.

Og det er en ting som viser seg å

være heldig for hannes astma. Den knallharde

treninga i Skottland mente han i

ettertid å være det som befridde han for

astmaplagen. Men eksemen sloss han

med hele livet.

Commandoes opprettes

I 1942 ble det opprettet en spesialstyrke -

NO 10 Inter Allied Commando. Den

skulle bestå av 10 Troops og nr. 5 var den

norske troppen. Mange fra Lofotraidet

kom med i denne spesialstyrken. Det var

frivillig om man ville komme med – men

det ble stilt strenge krav til militær dyktighet.

For å få endelig opptagelse i troppen

måtte man gjennom det såkalte

Commando Harding Course i

Achinacarry i Nord Skottland. Det var et

sant helvete i slit, gjørme, hinderløp

under beskytning med skarpt – utholdenhetsprøve

uten mat og tallrike tester på

styrke og utholdenhet. Utdannelsen

omfattet alle sider ved stridseffektivitet

med vekt på å fremme personlig initiativ

og innsatsvilje.

Trening

Tøffhet og hardhet til det ekstreme, hærstrid,

fallskjermsutdannelse, klippeklatring

etter landgang fra sjøen, beherske

alle fiendtlige våpen, minerydding og

sprengning. Det ble bare brukt skarp

ammunisjon under trening, og man måtte

alltid løpe – uansett hva man skulle eller

hvor man skulle.

Dette løpet stod Ludvik Småskjær ut, og

etter ett år i trening, var det lite igjen av


middelskolegutten fra Svolvær. Han var

blitt innlemmet i en av verdens tøffeste

avdelinger: De grønne djevler. Senere i

kamp på kontinentet var de fryktet av tyskerne.

De brukte ikke hjelm - men de

grønne beretene var deres stridsuniform.

De hadde engelske hjelmer – "vaskevannfatet"–

men de passet dårlig og var mer til

bry enn til hjelp. Så bare under ekstreme

granat- og bombeangrep tok de hjelmene

på.

Tyske soldater fryktet disse "grønne djevlene",

og det spredde seg et rykte at de

ikke tok fanger. Men det er ettertrykkelig

slått fast at det ikke er tilfelle.

Med "grønn beret" bodde man privat og

hadde stor frihet i perioder. Men gjorde

du en feil – brøt en regel bar det rett tilbake

til avdelingen igjen, og du hadde ingen

klagerett. Du var ute av

Commandokorpset for godt.

Represalier

Hjemme på Hjelskjæret blir feiermesteren

hentet 6. mars og sendt sørover i fangenskap

i Ånebyleiren. Ingen hjemme hørte

fra han, og det kom heller ingen melding

fra Ludvik. Uten inntekter, uten meldinger,

det ble tunge tider for familien.

Hitler laget et commandobefehl i 1942.

Det gikk ut på at alle commandosoldater

skulle skytes på stedet om de ble tatt til

fange. Derfor unngikk man i det lengste å

ta opp familiefedre til de "grønne djevler".

På tokt

Mange tokt til norskekysten var Ludvik

Ludvik Småskjær

Bildet har vi fått låne av Ole H. Bremnes

med på. Han klarte seg hver gang, men

noen ganger hadde troppen tap.

Kameratfellesskapet var sterkt, og man

stolte 100% på kampfellen. De hadde

også "grundig" sanitetsopplæring, og

mange ganger klarte de seg ved egen

hjelp når noen var blitt såret i kamp.

Sommeren -43 ble benyttet til intens

trening og gjennomgåelse og deltagelse i

landsettingsoperasjoner på sydkysten av

England. De ventet hele tiden på nye

oppdrag, men først på sensommeren 1944

– etter landgangen i Normandie – ble de

skysset over kanalen og landsatt i

65


Gestapo i Svolvær.

Bilde fra ”Årbok for Vågan”

Arromanche i Normandie. Derfra rykket

de frem nordover – inn i Belgia og tok

opphold i den belgiske byen Brygge.

Angrep på Walcheren

Natt til 1. november ble angrepet satt inn

mot øya Walcheren i Holland. Det sies

om disse kampene om Walcheren, at de er

" de mest grisete" under 2. verdenskrig.

Og da kan man bare forestille seg hvordan

det var. Landskapet var oversvøm-

66

met, og commandosoldatene levde mer

eller mindre konstant i vann og gjørme i 3

uker. Og det var nærkamp hele veien

frem. Det er liten tvil om at mange pådro

seg helseskader som merket dem for livet.

Og Ludvik var nok en av dem.

Hvordan det var å ligge i gjørmevann i 3

uker, med sterke eksemplager, det er av

de ting som ikke teller i betraktning av

soldatferdighet.

Men under ett angrep mistet en av kameratene

livet, og Ludvik bar han på skul-


drene tilbake til basen. Han ble samtidig

streifet av et prosjektil- noe som førte til

sterke hodesmerter så lenge han levde.

Kompaniet var forlagt til Shetland, og der

møtte han en ung jente, Helen, som han

etter krigen giftet seg med. De fikk 3 barn

og de flyttet til Norge – Svolvær og

Narvik - i 1947.

En skolegutt kommer hjem

Min interesse for Ludviks skjebne kom en

kveldsstund for mange år siden. Jeg var

nabo med ham de første årene jeg bodde i

Svolvær. Men jeg kjente ham ikke. Men

en av jentene som hadde gått på gymnaset

sammen med ham, sa: " Nå etterpå har

jeg ofte skjemtes over måten vi tok i mot

ham på. Han kom rett fra en forferdelig

slagmark, og så skulle han – 21 år –

omstille seg til å være skolegutt i

Svolvær. Han syntes russefeiringen - som

var så viktig for oss – var helt uinteressant,

og vi tenkte ikke over hvorfor det

var slik for ham." En av gymnasiastene

prøvde å få han til å vise hva han hadde

lært om nærkamp - men han trakk seg

unna. Men etter nokså hektisk terging -

ble gymnasiasten kylt av gårde tvers over

gymnastikksalen, hvordan det gikk til

skjønte han ikke. Etterpå kom Ludvik

bort til han og sa: "Det må du aldri gjøre

igjen. Jeg kunne komme til å drepe deg!"

Kampen var innlært som en refleks hos

ham, og før hadde den nok vært redningen

på Walcheren.

Jeg vil understreke at det er tilfeldig at jeg

har valgt å skrive om Ludvik Småskjær.

De andre fra Lofoten og i NO 5 Trop har

sine historier – men det kan jeg ikke

komme inn på. Ludvik ville ikke ha likt å

bli fremhevet fremfor de andre kameratene.

Hjemkomst

Så kom unggutten hjem til Oslo 9. mai

1945. Ingen tok i mot dem. De måtte

ordne seg innlosjering selv, og de skulle

egentlig ikke ha lov til å bruke commandouniformene.

Men noen hadde tatt dem

med likevel. Ludvik var med i vaktstyrken

for kronprins Olav på slottet. De

første dagene i juni ble han å tjenestegjøre

som tolk i Tromsø for en engelsk avdeling.

1. mai 1945 ble han forfremmet fra

korporal til sersjant. Fra 1957 var han

instruktør på krigsskolen i Oslo hvor

blant annet kronprins Harald var en av

studentene.

Overgangen fra å være commandosoldat

til sivilt liv, kan vi i dag ikke forestille

oss. Det var ikke oppfunnet kriseteam på

den tiden, og den økonomiske hjelpen de

fikk, var om du klarte å få deg en utdannelse/jobb.

Karriere

Ludvik avanserte i HV-styrken, og ble

kaptein og adjutant for sjefen i Narvik.

Omsider ble han tildelt hus i Narvik og

familien flyttet fra Svolvær til Narvik.

Familien oppfattet det slik at det ikke bare

var vennlighet å møte blant forsvarets

personell. En "som hadde vært ute" måtte

ikke tro at han var bedre enn den som

aldri hadde levd et hardt soldatliv i flere

67


Fra Lofotraidet 4. mars 41. Bua til

Martin Larsen.

Bildet har vi fått låne fra Lofoten

Krigsminnemuseum

år. Smålighet er noe man kan bli ekspert

på. Noen "mumlet" over at han hadde så

mange utmerkelser.

Krigsskaden satt i kroppen, men ikke

minst i sinnet. De fysiske smertene etter

slaget på Walcheren var et faktum, men

bildene fra nærkampene, bildene fra

68

sundsprengte kamerater og døde sivile i

hopetall, kan være like tunge å bære som

en konstant fysisk smerte.

Slutten

Den 30. oktober 1958 tok kaptein Ludvik

Småskjær inn på hotell i Harstad. Her dør

han i en alder av 34 år. Faren – feiermester

Småskjær – som var skadet etter fangenskapet

og et senere arbeidsuhell, reiser

selv til Harstad. Han henter gutten sin

hjem i kiste, og sånn kommer Ludvik til-


ake til den kaia han dro fra som 17-åring

– 4. mars 1941.

Svolvær by tar farvel en strålende høstdag

– enda med glød i geitrams og høstløv i

sprakende farger rundt kapellet. Tidligere

feltprest Urdahl forrettet. Og blant blomsterfloret

merket man seg en krans med

spesiell grønn sløyfe – fra commandoklubben.

Ludvik bæres ut av 3 fenriker og

3 idrettsmenn fra Svolvær Idrettslag til

den siste hvileplassen. Kisten senkes og

Fra frigjøringen i 1945.

Foto fra Svolværkalenderen

med 9 slag fra kapellets klokke er det signalisert

tappenstrek for en hjemvendt soldat.

En helt? Nei, men et menneske som ga alt

da han som 17-åring fikk et nytt rollehefte

i neven.

69


Etterord

I dag lever bare 11 av commandogruppe

NO 5. Eneste gjenlevende offiser som

ledet gruppen i kamp er nå 85 år.

Det er med dyp ærbødighet, beundring og

respekt jeg har "blitt kjent" med disse

ungdommene fra Lofoten, f. eks.

Kåre Robertsen og Bjarne Dreyer fra

Henningsvær og Rolf P. Solem og Nils

Nilsen (Nusse) fra Kabelvåg for å nevne

noen, de var alle gjennom krigshelvetet

sammen med Ludvik.. En av dem sa til

meg nå: " Vi er de beste

Commandosoldater, så vi har ingen ting å

være redde for. Dette sa vi til hverandre

før kamp." Og sånn løste de umulige oppgaver

- med pågangsmot, intelligens og

lojalitet til hver enkelt i troppen. Men

etterpå kom like tunge oppgaver: Å leve

et sivilt liv. For noen ble det for tøft.

70

20. mai 1945 ble No 5 TROP oppløst.

Ludviks kone måtte straks forlate leiligheten

i Narvik. Hun valgte da å reise hjem

til Shetland.

Det norske storsinn synes å ha vært

fraværende.

Kilder:

Ludviks familie.

Kaspar Gudmundseth - offiser som ledet gruppen

i kamp om Walcheren.

Arnfinn Haga " Klar til storm".

James W. Irvine " Men bølgene er jo fri".

Torden i Mars. Bok om Lofotraidet.

Commandoposten.

Klassevenner fra Svolvær Gymnas.

William Hakvåg.


Ved Skottnes skole, like ved Ballstad på

Vestvågøya, finner vi et minnesmerke over

Gerhard Schøning. Her har vi også

Gerhard Schøningsvei. På Hamar har vi

Gerhard Schøningsgate. I Trondheim finner

vi Gerhard Schønings skole. Navnet

ble valgt for å hedre en av landets store

kulturpersonligheter. Men hvem var denne

lofotingen, fra en utpost i det dansk/norske

enevoldsriket. Han bar på en drøm om en

egen norsk selvstendighet, men for å lykkes,

måtte vi nordmenn gjøre oss kjent

med den kraftfulle norske fortid. Det var

nettopp en slik historiker den blivende

nasjonen på vei til selvstyre, trengte.

Opphav

Gerhard Schøning ble født på Skottnes

ved Ballstad 02.05.1722, og døde i

En liten veistubb

har han fått oppkalt etter seg

— men han er i dag…

En ukjent,

men berømt Lofoting

Hilda Hol Ellingsen

København 18.07.1780. Hans aner finner

vi i forskjellige nordlandsslekter, med et

innslag av det danske. Navnet Schøning

hadde han etter sin farfar, Jacob Eliassen

Schøning, f. ca 1641, d. ca 1724.

Omkring 1670 kom Jacob, antakelig fra

Ebeltoft i Danmark, til Sand i Tjeldsund,

hvor brukeren var lensmann Jacob

Andersen. Dansken ble snart gift med

Karen Jacobsdatter, f. ca.1650, d. ca

1721, og overtok gården Sand etter svigerfaren.

Karen og Jacob skal ha hatt 8 barn, og en

av dem var Andreas Schøning, Gerhards

far. Andreas var født på Sand 1680 og

døde på Skottnes 1740, der han hadde

slått seg ned som handelsmann. Han var

også forpakter av kongetienden i Lofoten

71


og Vesterålen, og av kirkens innkomster i

Lofoten. Han gifta seg med Marta

Michelsdatter Ursin, (1690-1745).

Andreas og Marta skal ha hatt 7 barn, og

Gerhard var nr fem.

Oppvekst

Navnet Gerhard fikk han etter presten i

Vågan, Gert Estensen, (død 1706). Det

ble til at prestens gamle enke, Dorothea

de Fine, som bodde på Finneset i Vågan,

tok Gerhard til seg da han var tre år. Her

ble han til han var omtrent seks. Da kom

han tilbake til foreldrene, og ble hos dem

til han var ti år. De satte han så i skole,

først hos presten i Buksnes, Leonhard

Sidenius, som underviste han både i latin,

gresk og hebraisk.

Som femtenåring ble han også konfirmert

av Sidenius. Etter konfirmasjonen i 1737,

sendte foreldrene han til farbroren, presten

i Vågan, Elias Schøning. Elias var gift

med Anniken, søster til Gerhards mor.

Elias var blitt prest i Vågan etter at forgjengeren,

Hans Egede, (Grønlands apostel),

forlot kallet der i 1718, og dro med

hustru og barn på den store misjonsferden

sin til Grønland.

Gerhard skriver om onkelen i sin selvbiografi:

”Han hadde ord for at være en lærd

Mann, og hadde stedse fremmede Børn

hos seg til Oplæring. I den ikke rett lange

Tid jeg nøt hans Undervisning, profiterte

jeg meget, i det latinske Sprog i

Særdeleshed, men også uti gode Prygl,

som han etter de Tiders Maade var temmelig

rund i at uddele”.

72

Men allerede det følgende år, høsten

1738, døde Elias, og Gerhard reiste tilbake

til sine foreldre. Han ble der over vinteren,

og underviste to yngre brødre så

godt han kunne.

Ut i verden

Våren 1739 reiste moren med han til

Trondheim, og fikk han inn ved

Katedralskolens 4. (nest øverste) klasse.

Gerhard skriver om denne tiden: ”Ved

denne Forandring, fik jeg ligesom et nyt

Sind, og i den Sted, at jeg tilforn havde

kun havt liden Lyst til Studeringer, blev

jeg nu ganske indtagen deraf, dels fordi

jeg nu ikke mere var i den haarde Tvang

og slaviske Frygt som tilforn, dels og fornemmelig

ved den stærke Trang jeg havde,

at distinguere mig fremfor mine

Meddicipler, hvilke i Begyndelsen vilde

fixere mig, som den der nylig var kommen

fra Landet og end fra Nordlandene,

og over hvilke jeg paa den Maade søgte at

hæve mig.”

Rektor på skolen var den kjente Benjamin

Dass, (1706-1775). Han var født på gården

Skar i Alstahaug, og var en brorsønn

av Petter Dass. I han hadde elevene en

sann, om enn streng venn. Rektor ble

Schønings gode støtte. Det utvikla seg

etter hvert et livslangt vennskap mellom

dem. Schøning ble dimittert fra

Katedralskolen våren 1742 til universitetet

i København ”…med saa godt og

reputerligt (hederlig) Testimonio til

Akademiet, som nogen kunde gives”.


Heim til mor, tur-retur

Før Schøning dro til København, bestemte

han seg for å besøke sin familie på

Skottnes. Moren hadde vært enke i to år. I

våre dager kan vi vel knapt forestille oss

hvordan en slik reise kunne arte seg:

…”Saa reiste jeg fra Trondhjem ind til

Levanger, hvor Markedet holdtes, for at

følge dem nordefter, som didhen fra

Nordlandene vare ankomne. Men da jeg

var kommen didhen, forandrede jeg mit

Anlæg, saa at jeg fulgte Præsten i

Beidstaden Hr. Elias Heltberg hjem til

hans Gaard, og reiste derfra dels tillands

og dels tilsøs til Fosnæs Præstegaard,

hvor jeg kom i Selskab med en Sergant,

som reiste nord til Torgen paa Helgeland.

Da jeg var kommen til Præsten i Brønøen

Hr. Jacob Hersleb, fornam jeg, at efter en

14 Dages Forløb gikk en Leilighet derfra

lige nord til Stegen, hvorover jeg blev hos

ham bemeldte Tid, og efter en Reise af 6

Uger, hvorpaa jeg meget ondt maatte lide,

kom jeg endelig hjem til min Moders

Gaard”.

Men her sto det dårlig til. Moren var blitt

fattig, og kunne ikke hjelpe han til videre

studier. Han hadde håpet på støtte fra

morbroren, sorenskriver Bjørn Ursin, men

onkelen var død like før Schøning kom

heim. Til slutt fikk han skrapt sammen 30

riksdaler, og i pinsen 1742 forlot han

barndomsheimen, og fulgte med ei jekt til

Bergen. Han ble i Bergen i tre uker, og

reiste så videre sjøveien til København.

Da han endelig kom fram, var de 30 daler

skrumpet inn til 14.

Gerhard Schøning.

Foto: Sigbjørn Lauritzen

De første måneder fikk han kost og losji

hos en borger, mot å undervise barna i

heimen. Så fikk han ved rektor Dass

hjelp, et stipend på 15 riksdaler årlig i 2

år.

Som de aller fleste borgerlige studenter på

den tiden, studerte han, og tok eksamen i

teologi, allerede i 1744. Men i stedet for å

ta et prestekall, foretrakk han å studere

videre, skjønt hans økonomiske stilling

mange ganger var fortvilt.

I et brev fra Dass i 1747 til hans venn i

København, professor Hans Gram, ber

han for Schøning, og skriver: ”Hans

73


En liten og anonym veistubb bærer den

kjente lofotingens navn.

Foto: Sigbjørn Lauritzen

Omstendigheter ere nu kun slette, og

Personen har desuden altid været meget

undselig i at andrage sin Trang og tale for

sig”.

Studier

Likevel kastet Schøning seg med glød

over studier i de forskjelligste fag i årene

som fulgte:

Latin, ”han skrev en ren og god latinsk

74

Stil, og der var vel neppe nogen latinsk

Autor, som han ei havde læst, i det græske

Sprog var han meget bevandret og

havde læst alle Historieskriverne samt

Homerus, Demosthenes o.s.v.”

Han studerte også hebraisk, gammelnorsk,

nyere språk som engelsk, tysk og

fransk, filosofi, juss, matematikk og

naturvitenskap, men først og fremst historie.

I disse årene var han en maurflittig

student. Han hadde god hjelp og støtte fra

flere, blant andre Hans Gram, Holberg og

Erik Pontoppidan, som kunne gi av sin

lærdom til en begynnende historiker. Han


hadde allerede i Trondheim fått tilnavnet

”fedrelandsvennen” og alt hans strev gikk

meget tidlig ut på intet mindre enn å bli

sitt fødelands historieskriver, fra den eldste

til den nye tid. I 1748 tok han

magistergraden i filosofi, og i 1750 utga

han sin første historiske avhandling.

Tilbake til Trondheim

Imidlertid tok Dass avskjed som rektor i

Trondheim, og fikk Schøning til å melde

seg til embetet. I januar 1751 ble han

utnevnt, bare 28 år gammel, og 9 år etter

at han som elev hadde forlatt skolen.

Hans reiste til Trondheim om sommeren,

sammen med Peter Fredrik Suhm, en

dansk adelsmann og kammerjunker.

Suhm reiste til Trondheim med det eneste

ærende ”at angle etter den rige Karen

Angell”, en ung pike som var enearving

til en stor formue, for slik å kunne bli

økonomisk uavhengig til å studere historie.

Allerede den 29. juli var disse to forlovet,

og holdt bryllup følgende sommer.

Schønings første ord fra den nye lærestol,

i hans tiltredelsestale på latin, var om det

ønskelige i at sansen for lærdom og vitenskap

måtte vekkes i fedrelandet. Og tro

mot dette program, virka han i Trondheim

i 14 år.

Den hjelp og støtte Schøning hadde fått

av rektor Dass, ser det ut til at han nå ville

gi videre til sine egne elever. En av dem,

Lorents Wittrup sier om han: ” Hans Pligt

mod de Unge ophørde ikke med

Skoletimerne. Af egen lykkelig Erfaring

kan jeg bevidne, hvor villig han var, til

hjemme i sit Hus, i hans egne kostbare

Timer, at vise de lærvillige Unge hans

rige Skatte af Bøger, Tegninger og samlede

Anmærkninger”.

Schøning var en noe blek og mager mann

med et alvorlig ansikt, av middels høyde,

men spenstig og kraftig bygget.

I Suhm hadde han en god venn og fortreffelig

studiefelle. De kom sammen 2 ganger

i uken, minst 4 timer hver gang. Han

lærte Suhm gammelnorsk, og med hverandre

leste de engelsk og italiensk. Men

særlig studerte de historie. I fellesskap

utga de ”Forbedringer til den gamle danske

og norske Historie”, og hver for seg

forberedte de seg til sine senere hovedverker,

”Norges historie” og ”Danmarks

historie”.

Det kgl. Norske Videnskabers

Selskab

I 1758 ble den lærde Johan Ernst

Gunnerus biskop i Trondheim, og han

sluttet seg snart til de andre to, slik at

byen nå hadde et sjeldent vitenskapelig

trekløver i sin midte. Disse tre stiftet 1760

”Det trondhjemske lærde Selskab”, kon-gelig

stadfestet som offentlig selskap fra

1767 under navnet ”Det kgl. Norske

Videnskabers Selskab”. Det ble Norges

eneste vitenskapelige miljø fram til

Universitetet i Oslo ble opprettet 1811.

Selskapet, som fortsatt eksisterer, begynte

fra 1761 å gi ut vitenskapelige skrifter.

Schøning skrev her flittig avhandlinger

om historie, landbruksøkonomi, bergverksdrift

og annet, med stor spredning i

emnevalg.

75


Han gifta seg i 1756 med Fredrikke

Hveding, datter av justisråd Jens

Hveding, som også hadde aner fra

Nordland. Nå hadde han endelig fått god

økonomi. Rektorembetet ga en inntekt på

ca.1200 rdlr. årlig, så Schøning kjøpte seg

gård i Trondheim for 2300 rdlr. Han eide

også et lite landsted, Schøningdal, i

bymarka, som han selv dyrka opp.

Tilbake til Danmark

Imidlertid bestemte Suhm og hustru seg

for å forlate Trondheim, og det ble til at

også Schønings valgte å flytte. I februar

1765 ble Schøning utnevnt til professor i

historie og eloquents (veltalenhet) ved

Sorø akademi, og sommeren etter reiste

både Suhms og Schønings nedover, de

første til København, de siste til Sorø. Her

foreleste Schøning i historie og latinsk

filologi. Han fikk likevel tid til studier og

litterære arbeider.

I 1771 og -73 utkom de to første bind av

selve hovedverket, Norges Riges Historie.

Studiereiser

Schøning hadde lenge hatt lyst til å foreta

studiereiser i Norge. I 1773 fikk han av

kongen et stipendium på 500 rdlr. for

under en reise i Norge ”at opsøge og samle,

hva endnu kunne være at finde enten

den norske Historie eller vore Oldsager

og andre saadanne Ting vedkommende”. I

mai 1773 forlot Schøning og hustru Sorø.

De fikk en besværlig tur i vårløysinga, og

kom til Trondheim etter en måneds reise.

De neste to år fant ni studiereiser sted, i

de fleste strøk av Trøndelag,

76

Gudbrandsdalen og Hedmark. Han hadde

planer om å fortsette sine reiser. Kanskje

kunne han da også ha kommet til heimtraktene,

men i Christiania i august 1775,

på reisen tilbake til København, fikk han

beskjed om at han, uten å ha søkt

stillingen, var blitt utnevnt til

geheimearkivar, og at han straks skulle

tiltre stillingen i København.

Geheimearkivar

Som sjef for det vi kan betegne som riksarkivet

for Danmark/Norge, hadde han nå

kanskje den mest ansette stilling en historiker

kunne håpe på. I København traff

han atter sin gamle venn Shum. Schøning

og hustru måtte gjentagne ganger megle

mellom ektefellene i deres ekteskapelige

stridigheter.

Sitt historiske forfatterskap fortsatte han

med bl. a. utgivelsen av Snorre Sturlasons

nedtegnelser fra ca 1230 av Norges

Kongesagaer, i 3 bind, på gammelnorsk

og latin.

Han var etter hvert blitt medlem av forskjellige

vitenskapsselskap både i

Danmark og Tyskland, og fikk tittelen

justisråd. I geheimearkivets kalde rom

pådro Schøning seg sykdom. I april 1778

fikk han diagnosen leverbetennelse, september

1779 var han igjen syk, og i juli

1780 fikk han blodstyrtning. Ikke mange

dagene etter døde han, og ble begravd ved

Vår Frue kirke i København.

Sitt store bibliotek på 11.000 bind

testamenterte han til vitenskapsselskapet i

Trondheim.


Slekta i Lofoten

Etter at Schøning forlot Skottnes i pinsen

1742, så han ikke igjen sine barndomstrakter.

Hvor god kontakt han hadde med

familien der, vet vi ikke. Mora skal være

død allerede rundt 1745. Gerhard selv var

barnløs, og det ser ut til at hans samtidige

nære slekt ikke var tallrik. Vi kjenner bare

til fire av hans seks søsken. En eldre søster,

Maren Schøning, ble forlovet med

presten i Borge, Christopher Normann, i

oktober 1737. Han døde imidlertid allerede

i november samme år. En annnen søster,

Anne Schøning, ble i 1743 gift med

Oluf Woll, møller på Skottnes. De flytta

senere til Trondheim, hvor han drev håndverk.

Om deres eneste barn vi kjenner til,

Andreas Woll Schøning, vet vi at han

etter at han var ferdig på Trondhjems

Kathedralskole, dro til sin morbror

Gerhard på Sorø i Danmark, og bodde

hos onkelen mens han studerte. Andreas

bosatte seg i Danmark, var gift 2 ganger,

og fikk 2 døtre.

Gerhards yngre bror Christian Friis

Schøning døde før voksen alder. Den aller

yngste, Claus Ursin Schøning, f. 1730,

tok juridisk embetseksamen i København.

Vi vet at brødrene hadde kontakt. Blant

annet med bidrag fra broren Gerhard,

skrev Claus i 1754 en avhandling på latin

om Norges skikkethet for åkerbruk. Claus

Schøning ble sorenskriver i Salten 25 år

gammel, men døde 1768, 38 år gammel.

Han etterlot seg hustru og en datter.

Om Schønings arbeider

Blant Schønings mange avhandlinger og

beretninger må hans Norges Riges

Historie, i 3 bind, utkommet i 1771, -73

og -81 sies å være hovedverket (3. bind

ble utgitt etter hans død).

Etter svartedauden bukka Norge under

som selvstendig stat. Det heter da også i

Christian IIIs såkalte håndfesting av

1536:

”Efterdi at Norges rige nu så forringet er

både av makt og formue, og Norges riges

innbyggere ikke alene formå at underholde

en herre og konge …da skal det herefter

være og blive under Danmarks krone,

liksom et av de andre lande, Jylland, Fyn

eller Sjælland er, og herefter ikke være

eller hete kongerige for seg, men et lydrige

av Danmarks rige og under Danmarks

krone til evig tid.”

Men allerede i tittelen til sitt historieverk

får Schøning sagt at Norge har vært og er,

et eget rike.

Schøning var ikke så opptatt av den historieskrivingen

som til da hadde vært fremherskende,

med hovedfokus på helter,

krigsdåder og kongehus. Han la mer vekt

på å skildre alminnelige menneskers stillferdige

gjerning. Tanken var å fremstille

Norges historie helt fram til hans samtid,

og skildre nordmenns liv, ”ei alene i

Felten, i Krigs- eller Statssager, men

ogsaa i deres Haandteringer, deres Husvæsen,

deres Religion, deres Øvelser og

Tænkemaade”.

Historieprofessor Francis Bull, (1884-

77


1974) uttaaler: ”Dette verks betydning for

fremveksten av en åpen og klar norsk

nasjonalbevissthet kan vanskelig overvurderes.

I vår diktning og politikk kunne

man gjennom halvthundre år høre gjenklang

av Schønings ord og tanker.”

En rekke andre verker kom ut etter

Schønings død.

Historieprofessor Halvdan Koht (1873-

1965) skiver om han i ”Vore Høvdinger”

1913:

”Forskningen efter sandhet var det høieste

for ham. Hans uavhængige tanke reiste

sig mot enhver autoritetstro. Hans mandige

ærlighet krævde i alle forhold sandhet

og naturlighet. Derfor blev han en videnskapenes

banebryter. Og hans forskning

samlet sig om Norge. Hans nøkterne

78

væsen og uttryksmaate gjemte paa en

varm drøm om det norske folks fremtid.

Idet han selv grundla norsk historisk

videnskap, hjalp han til at bygge vor selvstændige

kultur. Hans forskning er et led i

vor nationale nyreisning”.

Og i ”Haaløygminne” 1922 skriver Koht

om Schøning: ”Han er den største videnskapsmand

som Haalogaland har fostret,

og nu staar det klart for os alle at han er

en av dem som har grundlagt det nye

Norge”.

Kilder:

Dr. Ludvig Daae: Gerhard Schøning – En biographi

- Hundredaaret efter hans død. 1880.

Jacob Schøning: Nordlands-slegten Schøning

i 360 aar. Oslo 1928.


– Skarven har lært meg alt

– Hvis føttene blir for varme på skarven,

kan de knekke. Saktens er det mulig å sette

på en kunstig fot. Selv om ingen vil

oppdage det, gjør jeg det bare ikke. Kan

ikke jukse.

Tor Vegard Mørkved ikler seg elegant rollen

som Smeden i Sund. Hans Gjertsen

har etter hvert abdisert såpass mye at

læregutten har inntatt tronen. Det er 40åringen

som står på stett og kikker ut mot

livet fra skarvstua.

– Det vil nok alltid være litt Hans i meg.

Først og fremst har vi gjensidig tillit og et

fantastisk godt forhold. Ja, da han Hans

fikk vondt i ei hoft, så begynte også jeg å

halte, sier arvtakeren.

– Og så fikk du selvsagt følelsen av å

Det har foregått

et stille generasjonsskifte

i smia på Sund…

Verdens eneste

skarvesmed

John-Arne Storhaug

hoppe etter Wirkola?

– Heldigvis forsto jeg ikke hva dette

betydde før det var for sent. Jeg hadde

forlatt hoppkanten og måtte bare holde

stilen. Ka farsken; en 20-åring tenker vel

mer på kvinnfolk enn at han har begynt i

lære hos verdens eneste skarvsmed.

– Kan du hjelpe Hans i ferien din? spurte

pappa Terje Mørkved over telefonen.

Unge Tor Vegard var slett ikke fremmed

ved tanken. På ett år gjorde han unna

maskin/mekaniker på videregående, han

var utdannet flymekaniker, men redd for å

havne i våpensmia resten av livet på

Bardufoss. Nå satt han på et økonomisk

skrantende verksted på Gibostad og kunne

stå i fare for å bli evig senjaværing

hvis han rotet seg bort i kvinnfolk.

79


Da Tor Vegard skulle ta svenneprøven,

var ikke det skarv på oppgavearket. Da

laget smeden denne kroken.

Foto: John-Arne Storhaug

– 1. juli 1987 begynte jeg. Det var en

mandag klokka 08 jeg troppet opp hos

berømtheten. Da feriemåneden min

nærmet seg slutten og arbeidet ventet

nord på Senja, spurte Hans om jeg kunne

være ett år.

I fellesskap hamret de fast en lærlingekontrakt.

I to år fikk Tor Vegard sveise

pinner på stjerten av skarven. Etter hvert

fikk han også smi litt av selve fuglen.

Fikk være med på å gi den liv.

– Var du fornøyd med skarven du laget til

svenneprøven?

– Det var ingen skarv. Jeg laget en krok.

– En krok??

– Ja. Jeg brukte ei uke på den. Nei, det ble

åtte dager fordi jeg også brukte helgen.

– Men altså en krok?

– Ja, høre du! Skal du være smed må du

kunne mer enn å smi skarv. Og jeg skal si

deg at ei talje med gjennomdragende tau

og en krok i enden som kan løfte verden;

det er ikke så lett å få til. Hans var sensor

og jeg var stolt som en hane da han

godkjente svenneprøven.

Vi sitter i Tenkestua og prater. Tor Vegard

beholder lua merket «Axel Jacobsen» på

hodet. På veggen henger et beskjedent

gult metallskilt som klart gir signaler om

at Petterøe, det er god tobakk det! Ei raffinadeeske

- som definitivt er behandlet

av menneskehender - har utrolig nok fortsatt

sukkerbiter inni. En brisk kan hjelpe

en sliten kropp, og utenfor den fire kvadratmeter

stua tusler turister på jakt etter

Smeden.

– Vi lar dem vente. De kan for eksempel

vandre rundt i museet og de kan snakke

med hverandre. Jeg lar dem aldri vente

for lenge. Slik Hans pleide å gjøre.

– Ja, for han var vel litt sjenert?

– Det er ikke noe fenomen. Jeg er minst

like sjenert som Hans. Det er bare i

skarvsmia vi gestikulerer med både armer

og kjeft. Men Hans kunne finne på å ta en

to timers middagslur mens busslaster med

turister sto og ventet. Det gjør ikke jeg.

Folkene er jo booket. De har forhåndsbestilt,

og da kan ikke 23.000 mennesker

bare bli glemt, sier han.

Tor Vegard er eldst i en søskenflokk på fire

som vokste opp på Mørkved i Flakstad. Da

faren bygde hus, tok han vare på alle små

og store bordender. Terje Mørkved ville

ikke kaste og brenne og la dermed inn sin

investering; de voksne hadde ikke tid til å

underholde ungene. Med bordendene kunne

de forme sine ting. Skarver laget jo

Smeden i Sund, men de kunne lage biler,

båter og andre gjenstander som hadde festet

seg på netthinnen.

Yndlingsplassen var ei lita vik hvor stillegående

båtmodeller slapp utpå - bare styrt

av pinner på en barnearmlengdes avstand.

Tor Vegards store forbilde var en båt med

en fem-ni-sabb-motor som sto plassert i

pappas sjark. Dokk-dokk-dokk-dokkdokk-dokk,

kunne man høre i flere timer.

Men plutselig en dag var det lydskifte i

81


— Når jeg står i smia med mitt arbeid, er

det som å være på en teaterscene. Men 75

prosent av året er jeg alene. Da er det

monologen som regjerer. Jeg tror det er

bra for hodet, sier Tor Vegard Mørkved.

Foto: John-Arne Storhaug

gluntens fantasi. Han satte inn en to takters

General og passerte alle andre mens

82

den spydde fra seg; Grrrroooov!

– Var det da du ble kunstner?

– Jeg har jo plikt til å lage skarver siden

det er levebrødet mitt. Men misforstå

ikke; jeg har det steikanes artig når jeg

hamrer i vei. Og grunnlaget la jeg nok på

Mørkved. Det var da jeg begynte prosessen

med å bli en kloning av han Hans.


Iallfall sier alle at vi er så like.

– Hva tror du gamlingen hadde tenkt hvis

han hadde stått i smia en regntung oktoberdag

i 2005?

– Da hadde han fundert over hva som ville

skje kommende sommer. Hvor mange

langveisfarende ville dukke opp - folk

som bare er vant til at gjenstander masse-

produseres på fabrikk. Han ville nok også

kjenne at den nyss avviklede sesongen

hadde tæret på psyken. Han ville nok

tenke tilbake på de mange sultne, mette,

slitne, blide og sure menneskene som var

innom. Tenke på at han klarte å snu

misstemningen hos de som kanskje stilte

nede på Sund med et evig dårlig ekteskap.

Og han husker sikkert de mange gangene

han lyktes.

– Og med deg som filosof hadde kanskje

tanker om alderdommen banket på?

– Når du står der stein mo aleine får du alt

servert. Hvis jeg blir gammel, vil jeg leve

så lenge at det ikke er en ulempe for ungene

at jeg dør. Alle vil nok i utgangspunktet

leve lenge. Men aldersplagene kan

være mange og sammensatte. Til slutt kan

du faktisk forsone deg med at livets aften

er inne.

– Vil du leve kortere på grunn av forurensning?

– Se på Hans! Er ikke han syv-åttogåtti?

Jeg bruker verneutstyr på beina og foran

luftveiene. Alltid er brillene på nesen for

å hindre at infrarøde stråler får feste.

Selvsagt blir det litt støv av slipingen.

Men mesteparten av eksosen går opp. Det

er brennsikkert!

– Du kan ikke nekte for at noe av støvet

fra jernet sniker seg inn?

– Jern er etter hvert blitt så oppblandet at

vi nå kaller det stål. Forresten spør ikke

turistene om hvilket materiale jeg bruker.

De er mer engstelige for at glørne skal

treffe dem. De vet heller ikke at dagens

skarver er skapt av rester fra Kåkernbrua i

nabolaget, sier han.

Som Hans er også Tor Vegard en god

83


underholder. Sjenansen forsvinner opp

takluka når han står overfor sitt publikum.

Han holder jernet mykt og viser skarvsmeden

på jobben. Plutselig griper han

fatt i et blått A-4 ark, klipper det tilsynelatende

i mangen biter. Men det er bare

tilsynelatende. For når han bretter ut mesterverket,

så har smeden laget en hest

med en kjempestor hestkuk under buken.

Men adrenalinet avtar når det nærmer seg

kveld og iallfall når det er sesongslutt. Da

er den ordsterke mannen forvandlet til en

stille pappa som gruer seg til møtet i forsamlingslokalet.

Anna (9), Emma (7),

Hans (5) og Viktor (3) gjør krav på pappa

når den siste turisten har forlatt.

– Jeg er ingen taler. Slett ikke. Min største

anstrengelse er å reise meg i forsamlingen.

Da er jeg langt unna smia. Langt unna

hjemmebanen.

– Tar du deg ikke fri i sommervarmen og

tilbringer noen timer med ungene på

Rambergstranda?

– Som regel sover de når jeg drar om

morgenen og de sover like tungt når jeg

kommer hjem. Dermed slipper de å plages

med meg. De kan bade, slå seg og

gjøre litt småfaenskap uten at jeg henger

over dem.

– Har du en drøm?

– Jeg er usedvanlig priviligert som har

fått sjansen til å hoppe etter Wirkola. Jeg

trives med å lage et ukjent antall skarver.

Det gir et økonomisk fundament til

museet. Drømmen er likevel der; når jeg

er i det filosofiske hjørnet, melder en

84

større skulptur seg i de indre tankebaner.

Et oppdrag fra stat eller private som vil ha

en 10 meter høy sak på sokkel.

– Lar det seg gjennomføre?

– Nei, har ikke en sjanse! Jeg har ikke

kunst- og håndverkskole. Men likevel;

om noen kom og tippet et lass med

penger hos meg, ville jeg fått et pusterom.

Et halvår. Da hadde jeg laget skulpturen

likevel. Da kunne min fantastiske finske

frue Tytti fra Karisgasniemi to mil fra

Karasjok og jeg fått et bedre økonomisk

grunnlag.

– Er du lykkelig?

– Lykken er å bo i utkanten, og ikke i

femte etasje i ei blokk på Tøyen, med fare

for at ei blomsterpotte kan falle ned og ta

med seg en vakker fugl i fallet.

– Men det er jo ikke det fuglene dør av?

– Det har du rett i. Vi vet ikke rekkevidden

av de skader atomubåter allerede har

gjort og vi lever med usikkerhet om hva

oljevirksomhet og skipstrafikk kan gjøre

av skader. Min filosofi rundt olje og gass

er grei; det er for sent å snu. Tøm det vi

har i reservoarene og reis hjem. Og mens

vi er i nord, kan vitenskapen forske seg

frem til en oksygenproduksjon av algene.

Løsningen ligger i nordområdene. Der har

vi også en potensiell vannforsyning som

kan sikre etterslekten.

– Nå snakker du som han Hans?

– Sier du det? Forresten må du få med at

jeg har Tor Andre (18) og Petter (15) fra

et tidligere ekteskap.

– Du har altså greid å holde jernet varmt?

– Ja.


And. Mehlum er en forfatter få kjenner

til i dag. Den boka vi har hentet fortellingen

om storstormen fra, kom ut i

Kristiania så tidlig som i 1888. Tittelen

var ”Nordlandsliv” med undertittel

”fortællinger og skildringer”. Den

gamle skrivemåten har nyanser og

undertoner som vi har vanskelig for å

oversette til dagens språk. Derfor har

vi valgt å la leserne bli kjent med And.

Mehlum i hans egen språkdrakt.

Red.

Allerede fra Morgenen af saa Veiret hin

Dag truende ud, og samtlige Fiskere tog

derfor Landligge. Alligevel var der om

Formiddagen saa stille paa Sø og Land, at

Vi kjenner alle til uvær,

men ikke mange husker

tilbake til…

Storstormen

i Kabelvåg

And. Mehlum

Lyset kunde have brændt bart paa den

høieste Mastetop, ikke end den svageste

Antydning til en Bris. Alverden forstod

imidlertid, at der i den lumre Luft bryggedes

et ikke almindeligt Uveir; det stod nu

ligesom i Gjæringen. En overordentlig

høi Vandstand skjød ind fra Havet; Søen

gik en drøi Favn over det sædvanlige

Flodmaal. Havet var i et vældigt Oprør,

allerede før Stormen begyndte.

Bølgedønninger saa høie som toetages

Bygninger væltede ind efter Vestfjorden;

den bragende Bølgelarm, idet

Dønningene brækkede mod Land, blandedes

med et hult, fjernt Bulder ude fra

Havet til den dystreste Dødsmusik;

Skyerne, sorte som Kul, satte op fra

Horizonten i vest, trak fort fremover og

skjulte Bjergpynt efter Bjergpynt østefter

85


Havet kom veltende inn....

Illustrasjon: Erik A. Eriksen

Lofotens forrevne Fjeldvæg; i oval Bue

trængte den mørke Taageklos frem over

Bjergbrynet, Udvexter paa Skymassen

yrede og mylrede frem og tilbage og slikkede

som sorte Tunger nedefter Urderne.

Henimod Middag tegnede en let Bris sortprikkede

Straaler hist og her paa det graablanke

Hav, 1 - 3 Favne brede; det var

som om der dryssede Sod ud af en

Vandslange.

Gigtsyge Personer blev saa gnavne, at det

havde været bedst at putte dem i Celler;

de følte sig pikerede overalt af

Rheumatismens Sylodder, i Hovedet,

Tæerne, Fingrene o. s. v.

Efterat have taget sig godt Spændetag

oppe ved Fjeldbrynet brød Stormen løs

ved Middagstid. De underste Taagefiller

gik først istykker og spillede Præludiet

med en kvas Storm. Men først ved 3-

Tiden om Eftermiddagen gik Himmelen

istykker, og Orkanen væltede pludseligt

med forfærdeligt Brag og Bulder nedover

Vestfjorden. Bølgetoppenes grønhvide

Manker pidskedes op i Luften og røg som

tør Aske henefter Land og Hav; Bølgerne,

som blev større og større, krappere og

krappere, brød med øredøvende Larm

mod Land; de Søfugle, som ikke havde

havt Fremsyn nok til at søge Ly i Urder

og Revner, kastedes mod de taggede

Klipper og maledes sønder. Vinden havde

lidet at betyde sammenlignet med den

ualmindelige Søgang; Bølge red efter

Bølge i ren Bersærkergang ind efter

Fjorden. I Mandsminde kunde ingen erindre

slig Bølgegang. Hele den grundmurede

Lofot-Ø syntes at ryste. Fra Land syntes

Havet saa høit, som om man selv stod

nede i en Dal og saa de fraadende Bølger

komme væltende med søgrønt Skumfaks

paa Mankerne ned efter en Bakke.

Søgangen var værst i Østlofoten, og især i

Kabelvaag var ødelæggelsen frygtelig.

Bølgegangen, som kommer sporenstrengs

fra Verdenshavet og ind igjennem

Vestfjordens dybeste Rende, sætter altid

med usvækket Voldsomhed op til

Østlofotens Rorvær, og af disse ligger

Kabelvaags Havn mest aaben. I

Vestlofoten er der mere Slængbølger; derfor

er Bølge-gangen der vester mindre,

hvorimod selve Uveiret kan være endnu

voldsommere end i Østlofoten, da den

vestlige Del af Lofotfjeldene er steilere

og mere vanskabt end i Østlofoten. For

Bølgegangen ligger det lidt i Ly af

Værøens Ørække.

Ved Opløbet til Kabelvaag var der et godt

og vel halvfærdigt Moloanlæg, grundmuret

og cementeret lige ned paa det faste

Fjeld. Moloen stod Stand en Stund. Men

frem paa Eftermiddagen kom der en

Bølge, den 27de i en voxende Række; den

sugede alt Vand langs Øen og Moloen paa

10 a 15 Favnes Dybde ind under sig, saa

der blev en graabrun Kjæmpefure langs

Landet, rullede sig sammen til en kjæmpemæssig,

mørkegrøn, skumfaxet Væv,

buldrede og kogte med gurglende Larm,

87


vred sig som en Midgardsorm, indtil den

med et Dommedags Rabalder brækkede

fremover; Land og Sund stod i en eneste

snehvid Skumskval; som en mægtig

Snefonn pløiede den stolt og majestætisk

op efter Sundet og Havnen, Sødrevet stod

som et imponerende Skumtaarn, saa høit

som det høieste Kirketaarn, op i Luften.

Moloanlægget var skyllet væk, som om

det havde været en Legestue for Børn,

Bunden var slikket, saa der ikke fandtes

et Sandkorn tilbage.

Saa var det atter den 27de, 54de eller

Side, altsaa en af Generalbølgerne, som

med bred Bringe og en flere Alen høi

Skummanke paa Toppen kom ansættende

mod Land. Lig den foregaaende

Kjæmpebølge dvælede den under Land,

rullede sig sammen, knækkede med en

Larm, hvortil Naturen paa andre Steder

næsten ikke har noget Sidestykke, og

brød op over Landet og Havnen. Ved

Opløbet ligger en ikke ganske liden

Holme, hvorpaa der stod et Opslagshus

for Krudt og andre Materialier ved

Moloanlægget; Materialforvalteren boede

i anden Etage. Bølgen væltede sig som et

Fjeld ind over Øen og Huset og rev anden

Etage med sig. Familien var tyet ned i

første Etage og blev reddet. Forvalteren

selv var oppe i Været og maatte se paa

Ødelæggelsen. At komme over var ikke at

tænke paa; hans Kone og Børn maatte blive

alene paa Øen indtil sent om Aftenen.

Oppe paa Havnen øvede Uveiret ogsaa sit

88

Hærverk. Fartøi efter Fartøi sledes løs,

det ene drev paa det andet. Jægter, Jagter,

Galeaser, Brigger, Baade af alle

Størrelser, alt kom i Drift, rørtes sammen

og knustes til en Mølje. Af 37 Fartøier,

som laa paa Kabelvaags Havn, var kun et

ubeskadiget; to drev til Havs mod Natten;

det ene fandtes Dagen efter inde i

Vestfjorden fuldt af Sø, og blev slæbt op

af et Dampskib uden at have lidt nogen

nævneværdig Molest, det andet derimd

hverken saaes eller spurgtes mere.

Al den Kjætting, som gik tilbunds paa

Kabelvaag Havn den Dag, gjorde det

længe risikabelt at kaste Anker der, da

man kunde blive nødt til at kappe, idet

Ankrene let vilde krøge sig fast i det kaos

af Kjættong og andet Skrammel og

Grams paa Bunden.

Næste Dag laa Fartøier og Baade, knækkede

i Krummer, som sprødt Fladbrød,

strøede omkring paa Stranden.

Fattigkoner sankede og bar dem hjem i

Forklædet; - det, som er tjærebredet,

brænder saa velsignet.

Oppe paa Land gjorde Uveiret ingen

Skade. Rigtignok føg Stokender, Aarer og

Øsekar m. m. om som tør Sne. Men det

hører deroppe om ikke til Dagens saa ialfald

til Vinterens Orden. Naar bare ikke

Søgangen bliver for voldsom, klarer man

længe sig og sit for Vinden, at sige naar

man ikke er inde paa Vestfjorden.


Under Festspillene i Nord-Norge i 1975

var en rekke kunstnere invitert til å delta,

bl.a. svolværmaleren Halfdan Hauge. I

katalogen, som bar overskriften Bilder fra

Lofoten, står det bl.a.:

”Født på Svinøya, Svolvær 1892 – en

høstblå kveld– Var som unger flest, snill

og trollat, fresk kar inntil forsynet satte en

stopper for min lek. Blev invalid 15 år

gammel. Da tok arbeidslivet til – det blev

forskjellig studert hos Halfdan Hauge.”

En stor honnør for Hauge var at han ble

valgt til Festspillenes hovedutstiller.

Motivet fra Trollfjordslaget ble også valgt

til det årets festspillplakat, noe han satte

utmåtelig pris på. Hans motiver hentet

han fra den tid da han vokste opp; slitet

På sin særegne måte

skildret han det gamle

Lofoten…

Halfdan Hauge

– Lofotmaler

Nils Aagaard-Nilsen

og armoda, rorbua, kampen for tilværelsen,

fiskere som drev sitt fiske fra åpne

nordlandsbåter, vare og vakre bilder fra

en lofotnatur som han var så glad i.

Gudstrua som han formidler i maleriet

”Gudstjeneste, Svinøya”, og lengsel og

savn i bildet ”Post hjemmefra?, Svinøya”.

I maleriet ”Vårpuss, Svinøya” er stemningen

ladet med vårsol og varme. To

nordlandsbåter ligger i støa klar for stell.

Etter en hard vinter med slit og bal, uver

og rokk, så greier Hauge i dette bildet å

formidle ro og harmoni, en skjønnhet som

man bare kan oppleve i ei Lofotstø.

I katalogen finner vi for øvrig titler som

”Størst er aften Vid Reine”,

”Nordlandsbåter”, ”Gudstjeneste

89


Svinøya”, ”Vårpuss, Svinøya”, ”Interiør

gammel rorbu, Svinøya”, ”Martabua”,

”Trollfjordslaget”.

En kunstanmelder skrev om Hauges bilder

i forbindelse med utstillingen:

”Halfdan Hauge maler Lofotens fiskere

nesten som Francois Millet malte bønder i

sin tid – like trellbundne og grasrotfestet.”

Hvordan var nå Halfdan Hauge? Da jeg

kom til Svolvær i 1973, var jeg allerede

kjent med noen av hans bilder gjennom

avisomtaler og TV. Ja, samme år kunne

folk oppleve Hauge på TV-skjermen, for

øvrig intervjuet av Ingrid Espelid!.

Bildene hans fascinerte, og jeg oppsøkte

ham i håp om å få kjøpe et bilde. Folk

hadde ”advart” om at Hauge kunne være

noe sær og vanskelig, og at han ikke sånn

umiddelbart slapp folk innpå seg. Kona

Ragna, en liten, vever skikkelse, møtte

meg i døra, og jeg ble vist opp på loftet,

der Hauge hadde sitt atelier.

Der sitter han på sin krakk. ”Furet, værbitt”

er det umiddelbare førsteinntrykk av

personen Hauge, hvis ansikt var som

hugget ut av lofotfjell. Samtalen kommer

gradvis i gang, og jeg fremfører mitt

egentlige ærend. ”Jo, det må det jo bli en

råd med.” Fru Hauge kommer opp med

kaffe, og mens samtalen går, legger jeg

merke til at det står bilder ”overalt”. Noen

henger på veggen, mange står på gulvet

støttet mot veggene. Jeg husker jeg raskt

telte ca. 20 oljemalerier med forskjellige

motiver. Hist og her noen vakre akvareller.

Jeg tror han leste mine tanker, for

90

Halfdan Hauge

Foto: Ukjent

plutselig så detter det ut av ham: ”Nei,

folk i Vågan vil ikkje ha bildan mine,

ikkje enn gong kommunen.” Det er spor

av bitterhet i stemmen hans. Han kunne

så fortelle at hans marked var Sverige.

Ellers kom det noen bestillinger fra

offentlige institusjoner, bl.a. hadde han

solgt fem oljemalerier til Tacoma

University, Washington. En og annen

privatperson kunne også være interessert,

og Hauge forteller om en murmester i

Bodø som stadig kommer med sine

bestillinger. ”Det e søkkanes artig”, sier

kunstneren med et smil.

Det ble mange besøk og samtaler i årene

før han døde. Jeg husker ham som meget

belest og kunnskapsrik person, og det var

ikke lite jeg lærte når vi satt oppe på hans

vesle atelier og samtalte. Når han så meg

komme på veien, så hevet han alltid fra

sitt ateliervindu i annen etasje et lite glass

som for å ønske meg velkommen.

Hauge brydde seg ikke om ”høy eller

lav”. Hans språk var av det direkte slaget;

spontant og fargerikt. Når emnet var

egnet for det, kunne han være lun og

varm, men kom vi inn på fortidens slit,

bal og urettferdighet, så kunne hans øyne

lyne under buskete bryn. ”Husk det, gutt”,

kunne han si som en fast replikk. ”Husk

det, gutt. E vart invalid i 1907, berre 15 år

gammel. Det var under lossing av koll.

Føttern vart ødelagt i min beste alder. Ka


sku e gjer?” Det ble ”forskjellig-studert”

for han Hauge, men det ble skomakeryrket

han etter hvert slo inn på. Krevde ikke

så mye av rå kraft. Men han malte litt i

det stille. Motivene ble det han med

skarpt blikk hadde sett og opplevd i oppveksten.

Hauge visste imidlertid at han hadde

talent, men det var ikke lett å forlate skomakeryrket.

Han måtte jo ha noe å leve

av, og kunsten var ingen sikker levevei, sa

han. Men etter noen år forsto han at det å

lappe sko ikke var noen utfordring for et

kunstnersinn. På slutten av 1940-tallet

”kasta e nål og tråd og skomakarlest og

greip malarpenselen”, som han uttrykte

det. Det angret han aldri på, og etter hvert

skulle Hauge bli en av de mest habile

kunstmalere i Nord-Norge.

Som han selv var, slik var også hans bilder.

Ekte og uspjåket, med fargekombinasjoner

som ”gjør Hauge til en av de beste

92

i Nord-Norge” – som en annen lofotkunstner

sa da vi diskuterte Hauges

bilder.

Hauge vant sitt publikum. I første

omgang ikke i hjemkommunen, men i

Sverige. Merkelig nok var det svenskene

som ”oppdaget” hans talent, som så det

store i Lofotens mektige natur og gamle

historie. Det ble utstillinger i gallerier i

Stockholm, Kiruna og Uppsala.

Noe var i emning, og interessen for bildene

hans var økende, også her hjemme.

Det ble etterspørsel. Han hadde utstillinger

i Bodø på 1970-tallet, og som nevnt

kunne folk via TV-skjermen i 1973 lære

ham enda bedre å kjenne. Jeg tror hans

store høydepunkt og anerkjennelse kom

med Festspillene i Harstad i 1975. Det

husker jeg han snakket en god del om.

Året etter døde Hauge – i 1976, og det er

faktisk snart tretti år siden. Han fikk altså


oppleve det å bli anerkjent som kunstner.

Da han trengte det som mest, var det likevel

få som så hans talent, eller som han

sa; ”som brydde se om krøplingen på

Svinøya.” I dag er hans bilder etterspurt

som aldri før. Det er så visst intet unntak,

for kunsthistorien har mange eksempler

på at begavede kunstnere har blitt en slik

skjebne til del.

Hva gjør så Hauge til en av de store

kunstmalere i Nord-Norge? Fargene, vil

noen si, andre vil fremheve hans enestående

evne til å formidle det gamle

Lofoten. Hans ekthet! Uten skånsel

beskriver han i sine bilder det han selv

opplevde i ungdomsår og i moden alder.

Skal vi være så frimodig at vi drister oss

til å kalle Hauge for Nord-Norges svar på

Francois Millet? Millet formidlet bønder

med sine bøyde og kuete trelldomsrygger.

Hauge fiskeren som vandrer i snøkavet,

lutet, foroverbøyd med sin bør på

ryggen. Kraftfulle og sterke motiver malt

av en kunstner som hadde opplevd den

sosiale virkelighet på kroppen.

93


En tidlig januar kveld satt jeg i Ragnhilds

varme, gode kjøkken, beskyttet mot isvinden

som strøk rundt hushjørnene. Denne

kvelden skinte stjernene klarere enn tidligere

på vinteren, og det var denne kvelden

jeg fikk høre om Ragnhilds liv.

Siden hun var en liten pike hadde hun

drømt om å bli lærer. Hun lekte lærer med

andre barn og de var elevene hennes. Som

19 åring ønsket hun å komme inn på

lærerskolen, men de så på hennes unge

alder og ba henne vente noen år. Ikke

lenge etterpå kom tilbudet om lærerstilling

på Værøy. Ragnhild valgte å ta denne

stillingen. Det fylte henne med glede og

forventning. Hun var på vei mot drømmen.

98

Etter å ha undervist

tre generasjoner Værøyværinger,

er hun like inspirert…

Ragnhild

på skolen

Maria Gomez Myhre

Ragnhild hadde opplevd mye i sitt unge

liv, blant annet gleden da tyskerne rømte

landet etter tapet i andre verdenskrig.

Med minnene trygt bevart gikk hun

videre i livet, som de fleste andre.

Båten fra Svolvær til Værøy tok et halvt

døgn. En lang reise før hun kunne se

Værøy stige fram over horisonten. Værøy

var et vakkert skue med karrige, høye

fjell og dype farger.

Stedet var pent med få grusveier som

hadde sin egen form for sjarm. Hullete og

humpete her og der, men de ga en fredelig

følelse av at verden stod stille. Værøy

hadde tre tettsamfunn som lå på hver sin

side av øya. Sørland som var omkranset

av fjellene som en hestesko, Nordland


som var åpen for storhavet med fjellveggen

bak. Og fra Nordland en sti til Måstad

som lå på vestsiden av øya, hvor de rike

fuglefjellene lå. Måstad var det stedet

hvor den sjeldne hunderasen

”Lundehund” stammer fra, en hunderase

som en gang holdt på å dø ut.

”Gammelskolen” lå på Sørland, ikke

langt fra idrettsbanen hvor det var fint for

barna å leke når de var ferdig med timen i

de forskjellige fagene. Fagene var kristendom,

norsk, regning og heimstadlære.

Heimstadlære er i dag det man kaller

samfunnsfag – historie, geografi og naturfag.

Det var ikke innlagt vann, toalett eller

elektrisk strøm i skolehuset, men de klarte

Det var som å komme til en ny verden da

vi flyttet over til den nye skolen i 1955,

sier Ragnhild Varheim. Her var det både

elektrisk lys og innlagt vann. 50 år senere

har kommunestyret vedtatt å rive

bygningen og bygge ny skole. Bildet er

fra den store dagen da skolen ble tatt i

bruk.

Foto: Hilmar Erikstad

seg fint uten både det og ringeklokke.

Vann til elevene stod i to bøtter under

vinduet, mot idrettsbanen, og vannet ble

byttet hver dag. En stor gammel ovn var

plassert der for at de skulle klare å holde

varmen og tørke klær når barna kom våte

inn. Det ble fyrt opp om morgenen, men

senere utpå dagene måtte de skufle kull

og ved inn der for å holde varmen.

99


Hun har hatt ansvaret for å lære tre generasjoner

Værøyværinger både å lese og

skrive. Her er Ragnhild Varheim fotografert

sammen med førsteklassen i

1962/1963.

Foto: Dag Sørli

Skolen hadde utedo like i nærheten for de

trengende. Da sto alltid en annen vakt

utenfor. Guttene kunne finne på mange

rampestreker, spesielt når jentene var på

utedoen for de ble jo så morsomme når de

ble sinte. Guttene var veldig glade i å

100

banke på døren og veggene for å skremme

jentene litt opp, og når vinteren kom

kastet de snøballer på utedodøra, og kanskje

også på den som stod vakt - bare for

moro skyld.

Ragnhild hadde elektrisk strøm hvor hun

kom fra, og lite kjent med ”petromaksen”

som ble brukt til lyskilde i klasserommene.

Guttene kunne derfor ikke dy seg,

men måtte gjøre en liten rampestrek med

frøken når det gjaldt petromaksen. Lyset

dalte sakte ned til den brummende petromaksen

stoppet helt. Guttene kom med


øverhistorien om at de kunne hente noen

som klarte å ordne lyset, og han var jo så

klart den eneste som kunne det. Frøken

kunne ikke la guttene gå den lange veien

til denne reparatøren helt alene, så hun

fulgte med guttene, og hun fant fort ut at

de bare ville slippe fra skolen en liten

stund. Det eneste som trengtes var å pumpe

petromaksen i gang igjen og det lærte

Ragnhild fort.

Om vinteren var guttene helt ville etter å

sitte ved vinduene på skolen for de måtte

se når båtene kom inn, så de kunne skjære

I dag er det husflidutsalg her – men dette

er ”nyskolen” på Værøy bygd rundt

1900. Den gang en storsatsing, men ganske

snart for liten. Også her på ”nyskolen”

har Ragnhild Varheim praktisert sin

lærergjerning.

Foto: Dag Sørli

tunger. Ragnhild var en mild og god frøken,

men tungeskjæringen fikk guttene

vente med til de hadde fri neste dag.

Skolen var viktig, det påpekte hun nok

gang på gang for alle småguttene som

kom og gikk.

101


Barna var veldig glade i eventyrene som

ble fortalt og bøkene som ble lest. På vårtiden

tok de seg turer i det fri og dro til

Sørlandshagen, hvor gamle vikinger etter

sigende har sitt hvilested. De tok med mat

og for ungene var det mye moro de kunne

gjøre når de var på tur.

Det var dårlig med klasserom, og andre

lokaler enn skolen ble tatt i bruk.

Pinsemenigheten hadde eget lokale kalt

”Sion”. Frøken underviste også på ”Sion”

en tid, men våget seg aldri opp til tannlegen

som også holdt til der. Hun hadde

hørt barna hyle hjerteskjærende hver gang

de skulle opp dit. Læreren som underviste

på ”Sion” pendlet mellom Måstad og

”Sion” for hver andre uke, og barna var

veldig fornøyd med å ha to uker fri om

gangen.

Nyskolen som het ”Værøy sentralskole”

kom opp på 50- tallet samtidig som elevtallet

økte dramatisk. Barna fra Måstad og

Nordland kom nå til Sørland for å gå på

”nyskolen”. Skolen i Måstad ble nå lagt

ned, og ungene fra Nordland fikk skoleskyss.

Det var hele 200 barn som skulle

undervises og det var ikke akkurat hopetall

av lærere på Værøy – det var heller

ikke nok klasserom. ”Sion”, ”Ungdomshuset”

og også losjelokalene var fortsatt i

bruk. På ”Losjen” var førsteklassen.

Ragnhild pendlet mellom Losjen i Vågen

og Nyskolen. Det var fire kilometer

mellom lokalene så hun kunne nok se litt

pjuskete ut når hun kom fram.

102

Værøy sentralskole var et under for alle.

Innlagt vann, toalett og de hadde strøm,

men altså ikke rom for 200 elever.

Framhaldsskole måtte holde til på idrettshuset.

Ragnhild hadde håndarbeid med

fjerde og femte klassen på Nordland, men

de var godt opplært i både brodering og

strikking. Det kom inn med morsmelken

på Værøy. Baslaug Eikseth, en snill dame

som hadde pikeforening, gjorde at de lærte

mye og de var flinke og flittige så det

holdt lenge.

Med Værøy sentralskole kom det også en

ny tannlege. Han tok med gitaren rundt

om i klassene og viste dem tannlegeutstyret

nede i kjelleren. Tannlegen var nok

ikke så skremmende som man skulle ha

det til likevel. Dette gjorde nok den barnevennlige

mannen siden en liten fugl -

eller frøken - hadde kvitret han i øret

noen ord om tannlegeskrekken til mange

av barna.

Ragnhild har vært uerstattelig for undervisningen

av barna på Værøy. Hun har

hatt mange generasjoner som elever, og

hun mener at hver dag og hvert år har

vært en gave til henne som lærer. Som

lærer fant hun sin livs vei, og har nå vært

lærer rundt 47 år. Ragnhild ville aldri

byttet en dag mot den gleden det er å

være lærer. Dagens elever kjenner henne

godt som den snille, gamle damen med

den lune, gode stemmen. For Ragnhild er

ennå der om skolen trenger en

håndsrekning.


De første telefonapparater ble innkjøpt til

Norge i 1875, men først i 1880 ble det

opprettet sentraler i Oslo og Drammen,

som de første.

Vi lå ikke så svært langt etter her i bygda.

I 1894 søkte Dyrkorn, Steine og Jentoft,

Ramsvik om statstelefon (rikstelefon)

Ikke noen mobil,

men ikke mindre en teknisk

revolusjon…

Telefonunderet

Det finnes en rekke bygdebøker i

Lofoten. Buksnes bygdebok kom ut like

etter krigen, og selv om mange nok har

boka i sin eie, er det kanskje ikke så

ofte man tar seg tid til å lese i den. Det

burde man gjøre, for boka inneholder

mange godbiter i tillegg til at den forteller

noe spesielt om tiden da bygdeboka

så dagens lys.

Red

i Buksnes

Steine-Ure. Og i 1895 ga herredsstyret

konsesjon for 25 år for Vestvågøens

Telefonkompani, og på visse betingelser

angående gebyrer. Søknaden var fremsatt

av C. M. Johansen, Buøy.

Det var egentlig en sommerdag ombord i

Bergenskes gamle «Saturnus», mens den

seilte over Vestfjorden, at initiativet til et

telefonselskap for Vestvågøy – Buksnes

og Hol ble tatt, idet herrene C. M.

Johansen, Buøy og M. Nordahl, Leknes,

møttes under deres reise, og telefonsaken

ble så brakt på bane. I samtalens løp nevner

Johansen, at der nylig var bygget en

ca. 3 kilometer lang telefonlinje mellom

Steine (Dyrkorn) og Stamsund (Jørgen

Schøning), slik at det pr. tråd kunne føres

samtaler mellom disse to forretningskontorer.

Samtalen endte med enighet om at

103


Storbrua på Ballstad. Bildet er fra slutten

av 1800-tallet.

Bildet har vi låndet av Sigbjørn

Lauritzen.

Bildet til høyre: Buksnes.

Foto: Sigbjørn Lauritzen.

der burde søkes om å få bygget en telefonlinje

gjennom bygdene Buksnes og

Hol, og Nordahl henstillet til Johansen,

som den formående mann han var, å sette

seg i spissen for dette. Så ble det aksjeinnbydelse

og en kapital på 5000 kroner

ble forholdsvis snart tegnet. Distriktslæge

Oxholm gikk også varmt inn for saken.

Nede i Namsos ble der kjøpt stokker til

104

stolper, til en pris av 25 øre pr. stk., og

Vesterålskes skip «Vestfjord» (eller var

det «Raftsund») fraktet stolpene nordover

for en pris av 50 øre pr. stokk. En del av

stolpene ble losset i Stamsund, resten i

Gravdal. Linjebyggingen ble satt bort på

akkord for 2 kroner pr. stolpe; de skulle

hentes på lossestedene, transporteres fram

og settes opp med et rotfeste på 3 fot.

Inkluder i prisen var også strekkning av

tråden (trådene). Ingen hadde den gang

øvelse og erfaring i slikt arbeide. Stolpene

ble satt ned hvor det høvde best og

avstanden mellom dem var 80-100 meter,

noe som senere viste seg å være for stor

avstand. Den første bestyrelse i selskapet


var C. M. Johansen, Myklevik, formann,

Blix Svartholt, nestformann, Nikolai

Tetlie Sennesvik og Jørgen Pedersen,

Ballstad. Antall abonnenter ved starten

var 34, og årskontingenten var for gårdbrukere

12 kroner, for lensmann og lærere

15 kroner og for handelsmenn 20 kroner.

Der meldte seg snart vanskeligheter. Den

første vinteren ble linjenettet for en stor

del ødelagt på grunn av overisning på trådene,

og selskapet måtte oppta et lån for å

reparere skadene og få greid ut med endel

andre vanskeligheter. Det så en tid nokså

ille ut med selskapets økonomi, men en

kom over vanskene. Senere ble de gamle

linjene modernisert, og nye linjer ble etter

hvert bygget, til Våje, i 1910, til Uttakleiv

og Offersøy i 1913 og selskapets linjenett

omspenner nå hele Buksnes og Hol, helt

til bygdenes ytterkanter. Leknes var

enesentral til i 1905, da der ble opprettet

sentral også i Stamsund.

Nordahl var fra bgynnelsen av bestyrer av

Leknes sentral, som var installert i hans

hus. Han hadde også oppsynet med linjene

og var arbeidsbestyrer i hele 39 år.

Sentralen bestyrte han i 42 år.

106

Selskapets formann var i mange år Ingv.

Johansen, Myklevik. Ved dyktig ledelse,

såvel administrativt som ute i det praktiske

arbeide med linjene bar det jevnt fremover.

Spennet mellom stolpene ble gjort

betydelig kortere til omlag 60 meter, og

stolpematerialet av bedre kvalitet, slik at

de kunne greie påkjenningen i mange år,

opptil 38.

Fra 1. januar 1940 overtok telegrafverket

selskapets abonnentanlegg for en kjøpesum

av 22 500 kroner.

Ved Leknes sentral er det nå, 1. juli 1946,

ca. 220 abonnenter, og ved Ballstad sentral

119. Nåværende bestyrer av rikstelefonstasjonen

Leknes er fru Astrid

Nordahl. Stasjonen har holdt til i egen

gård siden 1946.

Buksnes og Hol var blant de første herreder

her nord som fikk lokaltelefon. I dag

er det telefonforbindelse til praktisk talt

hver eneste gård i disse bygder, og linjenettet

er i bra forfatning.


Gunnhild Johansen så dagens lys på

Ramberg i mai 1900, som den fjerde i en

søskenflokk på syv. Hun utdannet seg til

lærer, og virket sitt voksne liv i skolen.

Men på Ramberg og i distriktet ble hun

også godt kjent som en dyktig poet som

skrev dikt og prologer til store høytider

og hendelser.

Av hennes rikholdige produksjon har vi

valgt to spesielle dikt – skrevet med

mange års mellomrom. Diktene vitner om

menneskekunnskap og stor livsvisdom,

Da hun skrev ”En ny dag” var forfatteren

blitt 85 år – og er trolig det siste diktet

hun skrev.

Gunnhild Johansen i yngre år.

Bildet har vi lånt av Hildegaard

Magnusson

Talentfull

og glad i å uttrykke seg…

Livsvisdom

på rim

Hildegard Magnusson

107


108

Tanker

Gunnhild Johansen

I barndommens dage så glade vi går

med roser på smilende kinn.

Da ser vi ei engelen som skjermende står

og titter i øyet oss inn.

I barndommens dage var alt som et hav

av roser og skinnende gull.

Da ante vi ei at det fantes en grav

et hjem i blant stene og muld.

I barndommens dage vi tenkte så titt:

”Å gid jeg var voksen og stor!”

At skole og tvang og alt skjenn var forbi

og selv jeg var far eller mor.

Men når vi som voksen blant sorgene går

da ser vi nu sorgfullt derhen,

og ønsker mens tårer i øyet oss står:

”Å gid jeg var barn igjen.”


En ny dag

Gunnhild Johansen

Jeg river et blad av min kalender

En ny dag er kommet, som jeg ikke kjenner.

En ny dato på kalenderen står.

Dagen er borte – som jeg hadde i går!

En ny dag jeg atter har fått,

en ny dag med ondt og godt.

Om denne dagen jeg ingenting vet

gir den meg sorg eller glede og fred?

Jeg tar imot dagen, hva som enn hender

Er glad jeg kan bruke føtter og hender.

Er glad jeg fungerer, om ikke helt godt.

Jeg takker for dagen jeg atter har fått.

109

More magazines by this user
Similar magazines