Retten til eget image 5 kjappe med Manuela Ramin ... - NKJF

♦ 

♦ 

♦ 

♦ 

NORSKE KVINNLIGE JURISTERS FORENING 

Grunnlagt 1947 Nr. 1 Juni 2008 www.nkjf.no 

5 kjappe med Manuela Ramin-Osmundsen 

Reportasje fra Bangladesh 

Spesialdomstolen for Libanon – effektivitet, 

men til hvilken pris? 

NKJF´s årlige Prosjektreise til Thailand 

Retten til eget image

S i d e 2 

NKJF 

Postadresse: 

postboks 1620 VIKA 

0119 Oslo 

E-post: 

sentralstyret@nkjf.no 

www.nkjf.no 

Maria Norum Resløkken 

Styreleder 

Kristin Schjødt Bitnes 

Styremedlem og redaktør 

i Justine 

Irmela Van Der Bijl 

Styremedlem og Internasjonalt 

ansvarlig 

Ane McIver Øigård 

Kasserer 

Åshild Tveit 

Sekretær og justine 

redaksjonen 

Hanne Krogenæs 

Styremedlem og justine 

redaksjonen 

Loubna Alshbib 

Styremedlem 

Kirsti Guttormsen 

Varastyremedlem 

Ingvild Huse 

Vara stryremedlem og justine 

redaksjonen 

Forside og Layout: 

Jonna skoglund 

Leder 

J u s t i n e n r . 1 j u n i 2 0 0 8 

Sukkersjokk og gode tider 

Ute er det 17. mai og feiring i alle verdens retninger. Fine farger og mange 

forskjellige bunader, is og pølser i større mengder enn på alle andre dager av 

året. Også regner det og er 5 grader. Selveste Kongen fryser, ser det ut som, på 

live-sendingen fra Karl Johan på NRK. Mette-Marit har en rar hatt og Sonja smiler 

til folket, som synger til kongefamilien og har glemt at de egentlig er misfornøyd 

med både bensinprisene og alkoholavgiften. Et øyeblikk har de til og med glemt at 

man kunne brukt alle bistandspengene som Norge sløser ut til det store utland til å 

heller senke skatter og avgifter. Glemt er alt som kan sutres over, mens barna med 

taktfaste skritt maskjerer forbi Stortinget og opp mot slottet, med flagget til topps. I 

en dag er alle stolte og fornøyde over det flotte landet de bor i. Alle er glade. Bare 

glade. Det er som et postkort, som sukkerspinn på sirkus. Det er så søtt at man 

får sukkersjokk. Inne sitter jeg og forsøker å snekre sammen ett nytt Justine midt 

i mellom jobb og andre forpliktelser. Tiden strekker ikke til, og jeg synes synd på 

meg selv som ikke har tid til å feire. Men det er stygt vær. Da er det lettere. Også 

er alt på tv, og korpstakten når helt fra Karl Johan til Grünerløkka. Så med åpent 

vindu så er jeg en del av alt. En dag av lykke. En dag er alt bra. Tanken på 17. mai 

hele året er berusende. Jeg tror ikke vi har det, men sannheten er at vi nok har det. 

Norge har 17. mai hele året. Vi burde feire hver dag. Feire at vi er så utrolig heldige. 

Så utrolig privilegerte her oppe på toppen av behovspyramiden. Det er nemlig ikke 

alle som har det som oss, som kan si det vi vil, skrive nesten det vi vil, gjøre nesten 

hva vi vil, stemme det vi vil og bli det vi vil – vi lever i et demokrati. I et samfunn 

som tar vare på innbyggerne. 17. mai minner oss om hvor uendelig heldig vi er. Det 

minner oss om at sukkersjokk er fantastisk deilig, også burde det minne oss på hvor 

takknemlige vi bør være til de som har bygget opp dette fantastiske landet. Fordi det 

er deilig å være norsk i verden. Det er det i NKJF også. Ikke deilig kanskje. Men fint. 

Vi bidrar, vi betyr noe og vi trenger flere. I juli reiser fire av oss til Øst Timor og videre 

til Thailand. Vi skal besøke prosjektene våre, som trenger midler. Vi skal besøke 

verdens yngste land som slett ikke sitter på toppen av pyramiden og vifter med 

flagget til kongen som smiler til folket. Men, de vil også feire 17. Mai. Alle vil være 

like stolte som vi er av landet vårt. Så bidra! Bidra, så også våre venner i Øst kan få 

oppleve sukkersjokk. Oppleve 17. Mai. Fargene. Gleden og friheten. Og en konge 

som fryser og synger sammen med folket – selv i stygt vær. 

Med vennlig hilsen 



Impunity for gender violence 

prevails in Bangladesh 

INNHOLD 

4-5 6-9 

10-13 

NKJFs årlige 

prosjektreise til Thailand 

Retten til eget image 

-Med et særlig blikk på kommersiell 

utnyttelse 

Impunity for gender violence prevails in Bangladesh 4 

NKJF´s årlige prosjektreise til Thailand 6 

Retten til eget image - Med særlig blikk på kommersiel utnyttelse 10 

Spesialdomstolen i Libanon - Effektivitet, men til hvilken pris? 14 

Militarization and Terrorism and Coundterrorism.... 16 

5 Kjappe - Manuela Ramin-Osmundsen 20 

Ulikheter i norske fengsler 22 

Intervju med Maria - Ny leder i NKJF 24 

5 Kjappe - Hilde Magnusson Lydvo 25 

Nødrop fra Øst Timor og Thailand 26 

S i d e 3

S i d e 4 

Artikkel 

Tekst: Jenny Lundström Foto: Peter de Ruiter 

Bangladesh ranks as one of 

the worst women’s rights 

violators in the world. Living 

in a patriarchal, class based 

society, women are discriminated 

against in the private and public 

sphere, and a disproportionate number 

live in poverty. Acid attacks, domestic, 

sexual and dowry related violence 

(including murder), rape, infanticide 

and trafficking are some of the most 

serious forms of violence. The UN 

CEDAW Committee has concluded 

that the discrimination against women 

may even have had implications for 

the demographic curve - Bangladesh 

is one of the few countries in the world 

where the sex ratio is skewed in favour 

of males. Another area of major concern 

that has received little international 

attention is the ‘politicization of 

rape’ in Bangladesh. Bangladesh has 

a bloody past where sexual violence 

Impunity for gender violence 

prevails in Bangladesh 

has been used as a form of collective 

punishment - a tool to destroy political 

opposition and minority groups. 

Approximately 200,000 Bengali 

women were raped with a genocidal 

motive during the 1971 war. When 

the Bangladesh Nationalist Party 

(BNP) came into power in 2001 the 

elections were followed by country 

wide violence particularly targeting 

the ethnic and religious minorities. In 

addition to the killings, looting, forced 

conversions, kidnappings and arson, 

hundreds of women belonging to minority 

groups - irrespective of age 

- were raped immediately after the 

elections. The rapes were often public, 

involved several perpetrators and 

were combined with a lot of violence. 

Despite protests from human rights 

organisations, the rapists that often 

were related to the BNP enjoyed impunity. 

Crimes committed against minorities, 

and in particular women, are 

generally less likely to be investigated 

in Bangladesh. 

CEDAW 1984 

Bangladesh ratified CEDAW in 1984, 

with certain reservations. The current 

caretaker government has declared 

a commitment to end gender based 

violence, impunity and corruption 

in the country. However, despite 

harsh punishments and specialised 

criminal laws such as the Suppression 

of Violence against Women and 

Children Act, the Dowry Prohibition 

Act, the Child Marriage Restraint Act, 

the Acid Crime Control Act, violence 

against women - especially domestic 

violence and rape – has not decreased 

in any significant manner. Poverty, 

access to justice, police corruption, 

mismanagement of vital evidence and 

ignorance of the law are some of the 

main obstacles. Many rapes are unreported 

due to the social stigmatism 

associated with such crimes, often 

leading to social death for the woman. 

In a patriarchal society where women’s 

dignity and the community’s honour 

is equated with virginity or “chastity”, 

rape becomes a perfect instrument to 

destroy that honour. 


Concerned 

Violence against minorities and women 

continues to pass by unpunished in 

Bangladesh. Human rights defenders 

and journalists that are raising attention 

to the matter are being threatened or 

having cases fabricated against them. 

Taking the current instable political 

situation into account, in particular the 

polarization and tradition of violence 

between the majority Muslim population 

and the minority groups; there are 

major reasons to be concerned. It is 

of utmost importance that the human 

rights situation in general, and for 

women and minorities in particular, is 

closely watched in Bangladesh. 

Jenny Lundström 

Jenny Lundström is Human Rights Officer of 

Global Human Rights Defence (GHRD) based in 

The Hague, The Netherlands. The organisation 

is currently running the campaign Stop the gang 

rapes! to raise awareness to sexual violence 

in Bangladesh. See www.ghrd.org, www. 

stopgangrapes.org. GHRD is also in the process of 

undertaking humanitarian projects in Bangladesh 

to provide legal assistance and rehabilitation for 

raped women and children. 


S i d e 5

S i d e 6 


NKJFs årlige prosjektreise til Thailand 

Artikkel 

Tekst: Kristin Schjødt Bitnes Foto: Jonna Skoglund 

Den årlige prosjektreisen 

i 2007 gikk av stabelen 

i juleferien 2007/2008. 

Denne gangen var det 

undertegnede og Jonna Skoglund som 

besøkte Thailand på vegne av NKJF. 

Ettersom vi flere ganger tidligere har 

besøkt vår prosjektpartner i Chiang 

Mai (Nord-Thailand) hvor “Women 

Study Centre” er lokalisert, bestemte 

vi sammen med vår prosjektpartner 

at vi denne gangen 

skulle møtes i Thailands 

hovedstad, Bangkok. 

Med base i Bangkok hadde 

vi større fleksibilitet til 

å besøke de lærlingene 

som er bosatt mellom 

Chiang Mai og Bangkok. 

Samtidig gav det oss 

større mulighet til å ha 

et felles møte ved den 

Norske ambassaden i 

Bangkok. Videre bidro lokaliseringen 

til at vi kunne 

avholde flere møter med 

FORWARDS (prosjektpersonen 

vår) andre 

samarbeidspartnere som 

er lokalisert i Bangkok og 

omegn. 

Julaften med curry og 

palmetre 

Mens de fleste tilbragte 

julehøytiden med snø 

og kulde, sammen med 

familien og med utpreget 

tilgang til tradisjonsrik 

norsk julemat, hadde 

vi bestemt oss for å forlate familien 

og tilbringe julehøytiden i sørvprovinsene 

av Thailand. Julen skulle for 

første gang feires i en bungalow på en 

strand mellom palmer og jungel, med 

curry og Singha. Veldig annerledes, 

men forhåpentligvis veldig bra likevel. 

Juletreet var ordnet i stand på stranden, 

thaiene vimset rundt i julenisseluer, 

mens julesangene duvet ut fra 

alle høytalerne på stranden. Thailand 

vet å ta vare på turistene sine, og til 

tross for manglende juletradisjoner 

selv – så vet de å feire jul likevel. 

Julekvelden ble avsluttet i en hengekøye 

mellom to palmer på stranden, 

omringet av levende lys og med lett 

reaggie i bakgrunnen. Helt fantastisk 

med andre ord. Julefeiringen ble imidlertid 

kortvarig, for 1. Juledag var vi 

klare til å gjøre research sammen med 

guiden som vår samarbeidspartner 

hadde skaffet til oss. Jul meg her eller 

der, formålet med besøket var til 

syvende og sist å gjøre researchmed 

feministiske briller av sørprovinsene 

av Thailand. 

Nissen forbereder kokosnøtter til julekvelden 

Sør-Thailand ikke bare sus og dus 

Når en tenker på Thailand, så har vel 

de aller fleste en assosiasjon til sexindustri 

og trafficking. Selv hvor uendelig 

mye annet Thailand er, så kan 

heller ikke vi fornekte at dette har blitt 

en stor del av Thailand. Vi bestemte 

oss derfor for at vi skulle holde fokus 

på dette temaet på vår reise fra sør til 

nord. Vi ville finne ut hvorfor det har 

blitt som det har blitt, og om stempelet 

som Thailand har fått stemmer med virkeligheten. 

Dessverre er nok ikke virkeligheten 

langt fra antagelsen. I løpet 

av turen møtte vi flere kvinner som 

beklageligvis hadde havnet i landets 

utpregede seksindustri. Møtet med 

industrien, kvinnene, utlendingene, 

utbredelsen og konsekvensene, var 

en observasjon som gav oss en ny 

dimensjon av hvor viktig vårt prosjektarbeid 

faktisk er. Rettighetsopplæring 

på hjemstedet kan etter vår oppfatning 

hindre at kvinner tyr til denne 

horrible industrien. Uten å kjenne til 

farene, nedturene, tvangen og ikke 

minst alternativene – hvordan skal en 

kvinne født i fattigdom og elendigheten 

kunne takke nei til fristelsen 

om en lettere liv? 

Og hvordan skal de som 

utnytter disse kvinnen 

slutte med det, så lenge 

det har utviklet seg en 

kutyme om at kvinnene 

vil dette – at de har 

et valg? Gjennom å gi 

alternativer, muligheter 

og å spre kunnskap kan 

i alle fall vi bidra med 

en dråpe i havet. Hjelpe 

noen. Det føles veldig 

riktig. Uansett, møter 

med landets mange “Red 

light” district (altså over 

alt, hoteller, på stranden, 

på gaten..) gjorde 

som dere skjønner inntrykk, 

og gav et bilde 

av en verden som er 

brutal, trist og overveldende. 

Ikke minst var 

dette overveldende når 

man kan observere kontrasten 

mellom palmesus 

og barnefamilier på 

”sydentur”, og ”vanlige” 

familiefedre på sextur på bekostning 

av kvinner og menn uten håp og i ulidelig 

fattigdom. Ikke minst gjør det inntrykk 

å se selvfølgeligheten i øynene 

til disse mennene som synes at det er 

helt ok å forgripe seg på 13-år gamle 

thailandske gutter og jenter – bare 

fordi de er fra Thailand, og der vil jo 

barna ha sex med eldre menn. Disse 

barna er jo selvfølgelig helt forskjellige 

fra deres egne barn som sitter trygt 

hjemme i Vesten. Absurd, men det er 

mye mennesker klarer å lure seg selv 

til å tro. 

Tsunami 

En annen tragisk hendelse som 


Thailand etter hvert også har blitt 

”kjent” for, er tsunamien som så tragisk 

rammet landet i 2005. En katastrofe 

som førte til en utrolig mobilisering av 

bistandspenger og hjelpearbeidere 

fra hele verden. En katastrofe som 

på et tragisk måte samlet en hel verden. 

En katastrofe som fikk verdens 

søkelys på seg, lengre enn alle andre 

naturkatastrofer i den tredje verden. 

For her hadde mange utlendinger 

dødd. Paradoksalt, men heldigvis for 

lokalbefolkningen. Vår prosjektpartner 

hadde imidlertid på forhånd fortalt oss 

at bistandsmidlene ikke nødvendigvis 

hadde havnet hos de som trengte det 

mest. De antydet at mange kvinner 

kom svært dårlig ut av katastrofen. Vi 

ville finne ut om dette stemte. 

Krabi District 

Etter å ha feiret jul på Andalanta tilbragte 

vi tid hjemme hos en tidligere 

professor på Chiang Mai University, 

Vicham Kum (forøvrig bror av en av 

Thailands tidligere utenriksministre) 

som er en venn av Virada Somswadi. 

Han og hans familie gjorde oss kjent 

med ødeleggelsene etter tsunamien 

som fant sted 1. juledag i 2005, om 

arbeidet med gjenoppbyggelsen. Det 

stilles flere spørsmålstegn til om bistanden 

fra resten av verden etter katastrofen 

har kommet frem til de riktige 

mottakerene. I følge professoren og 

Somswadi - som med “Women Study 

Centre” har gjort flere undersøkelser 

i områdene, er systemet slik at enker 

ikke regnes som “familiens overhode” 

– som er den definisjon som var 

grunnlaget for om familien skulle inn- 

Familiehuset på Phi phi etter Tsunamien 

vilges støtte til å gjenoppbygge hus 

ol. etter tsunamikatastrofen. Dette 

betyr med andre ord at kun menn 

kan være familiens overhode og drive 

familien, og kvinner fikk derfor ingen 

støtte fra verken Thailand, Norge eller 

noen andre - ettersom det ikke lengre 

fantes en familie uten mannen. Opplysningene 

synes å stemme. Etter 

katastrofen var det flere familier som 

mistet familiens overhode, far. Mange 

kvinner ble sittende igjen alene, med 

mange barn, uten hus og hjem, og så 

og si uten fremtid. Hvor er disse i dag? 

Mange har giftet seg på nytt i ren nød, 

mange er kanskje i sexindustrien, 

noen på flukt, andre på gaten. Kjerneproblemet 

er vel at ingen synes å vite. 

To lokale gutter koser seg i vannkanten 

De bare forsvant. Det samme gjorde 

bistandspengene, mange, mange 

millioner. Ingen spør, ingen vet – og 

en kan vel spørre seg om noen egentlig 

vil vite? Vi håper at NKJF kan sette 

problemstillingen på dagsorden, både 

i lys av menneskerettigheter, men 

også i forhold til rent rettstekniske kriterier 

for tildeling av bistandspenger. 

Det er slett ikke godt nok at bistandspenger 

forsvinner i det store intet, og 

at tildelingen følger et kvinne- og barnediskriminerende 

system. 

På en gang 

Med mange nye inntrykk fra tsunamien 

og trafficing kom vi tilbake til Bangkok. 

Der fikk vi en telefon fra en kollega 

som har jobbet i Den Haag (Irmela 

Van Der Bilj). Hun visste at vi befant 

oss i Thailand. Hun hadde like før jul 

mottatt en e-post fra en kollega ved 

den internasjonale straffedomstolen. 

Hun igjen hadde mottatt en henvendelse 

fra en kvinne som hadde sonet 

ved et kvinnefengsel i Bangkok. Mailen 

var rystende og gav uttrykk for at 

det var forferdelige soningsforhold 

i fengslet. Særlig skulle dette være 

tilfellet for de utenlandske innsatte. 

Hun tryglet om at representanter fra 

en menneskerettsorganisasjon måtte 

dra til fengselet å besøke tre kvinner 

fra henholdsvis Usbekistan og Sør- 

Afrika. 

Ikke lett å besøke innsatte 

Vi bestemte oss for å forsøke å få i 

stand et slikt besøk gjennom vår prosjektpartner. 

Det viste seg å være 

S i d e 7 

>>

Image er viktig i alle aldre - Kuleste jenta i Meråker alpinsenter påsken 2008 

S i d e 1 0 



Kjendiser er en viktig del av 

vårt århundres populærkultur. 

Med kjendis sikter jeg 

her til en offentlig person - 

en person som er kjent for allmennheten. 

Mediene, idrettsponsorer og 

reklamebransjen vet å benytte seg 

av deres kjendisstatus, og det rettes 

et stadig større fokus mot utvalgte 

enkeltindivider. Dette er sjeldent 

problematisk når det foreligger avtale 

mellom partene. Tvistene oppstår 

først når tredjemann benytter kjendisenes 

berømthet til egen fordel, mot 

kjendisenes vilje. 

Formuesrettslig vern 

Dette skyldes ikke først og fremst 

at kjendisene ønsker et vern om sin 

private sfære. Dette er personer 

som tvert imot ofte lever av sin egen 

kjendisstatus, og som aktivt søker seg 

inn i offentlighetens lys. De har derfor 

ikke noe ønske om å unngå publisitet, 

men de ønsker kontroll over måten 

det skjer på. Særlig gjelder dette i 

kommersiell sammenheng, der inntjeningspotensialet 

er stort. Derfor 

søkes et formuerettslig vern slik at 

kjendisene selv kan høste de økonomiske 

fruktene av sin egen berømmelse. 

Image 

Et sentralt spørsmål er hvilket vern 

en offentlig person har mot at sider av 

hans eller hennes image blir offentliggjort 

i kommersiell sammenheng. Et 

image er det inntrykk en person gir, 

eller ønsker å gi, andre. Inntrykket 

skapes som regel ikke gjennom vedkommendes 

opplevelse av seg selv, 

men heller gjennom medieomtale og 

rykter. Et vern av eget image innebærer 

et vern mot andres utnyttelse 

av personlige særpreg. Det kan være 

utseende, stemmen, symboler og personlige 

prestasjoner som er karakteristiske 

for utøveren pga teknikk og 

utførelse. 

Retten til eget bilde 

Det finnes ingen eksplisitt lovhjemmel 

for individets vern mot kommersiell 

utnyttelse av eget image. Et naturlig 

Retten til eget image 

Artikkel - Med et særlig blikk på kommersiell 

utnyttelse 

Tekst Sunniva Steffensrud Foto: Jonna Skoglund 

rettslig utgangspunkt er åndsverkloven 

(åvl.) § 45c som gir rettsvern til eget 

bilde. Åvl. § 45c gir imidlertid ingen 

uttømmende regulering av retten til 

eget bilde. For det første finnes andre 

lovhjemler med vern av eget bilde 

i spesielle situasjoner. Eksempelvis 

gir varemerkeloven (vml.) § 14(1) nr.4 

et forbud mot å registrere en annens 

portrett som varemerke uten personens 

samtykke. Også domstolloven 

(dl.) § 131a gir forbud mot fotografering 

og filming under forhandlingene i 

straffesaker, og på vei til og fra rettssalen. 

Dekker ikke alle sider 

Et bildevern vil imidlertid ikke dekke 

alle sider av en persons image, 

eksempelvis symboler som navn og 

talemåte, oppførsel, eller idrettsprestasjoner 

som er karakteristisk for 

utøveren. En relevant problemstilling 

er hvorvidt navn er beskyttet mot fri 

bruk i reklamesammenheng etter generalklausulen 

i markedsføringsloven 

(mfl.) § 1. Det må samtidig vurderes i 

hvilken grad lovhjemlene utømmende 

regulerer offentlige personers vern 

ved kommersielle tiltak, eller om avklaring 

må søkes i ulovfestede rettsregler. 

Rettsgrunnlagene er gjennomgående 

begrunnet ut ifra de samme hensyn. 

Samtlige hjemmelsgrunnlag fordrer en 

interesseavveining mellom hensynet 

til den offentlige person som utnyttes 

kommersielt og den kommersielle aktør 

som benytter seg av personens 

image. Vektingen av de ulike hensyn 

vil imidlertid variere ut fra rettsgrunnlag 

og typetilfeller. Velutviklede datamanipuleringsteknikker 

og internetts 

spredningsmuligheter tilgjengeliggjør 

kjente personers særpreg, hvilket 

ytterligere muliggjør både direkte og 

indirekte bruk. Også etterligninger og 

bruk av dobbeltgjengere har blitt et 

attraktivt fenomen i reklamesammenheng. 

Ytringsfrihet 

Ett av hensynene som kan ha noe å si 

for den rettslige vurderingen, er hensynet 

til de kommersielle aktørers rolle 

som informasjonsformidler. Aktørene 

ønsker å formidle et budskap ved hjelp 

av kjennetegn fra en kjent person, og 

spørsmålet er hvor langt man kan 

trekke dette hensynet. Meddelelsesfriheten 

er ett aspekt ved ytringsfriheten, 

hvilket innebærer frihet til å ytre 

seg på hvilken som helst måte om et 

hvilket som helst tema. Hvilken vekt 

hensynet til ytringsfriheten blir tillagt i 

den konkrete sak, beror imidlertid på 

de omkringliggende omstendigheter 

og begrunnelsen bak ytringsfriheten. 

Utgangspunktet er at enhver ytring 

som gir uttrykk for et meningsinnhold 

og samfunnskritikk, det være seg i 

ord eller bilder, står sterkt ved en avveining 

i et demokratisk samfunn. 

Også kommersielle ytringer kan være 

av stor betydning for samfunnet og 

private borgere. 

Kommersielle ytringer 

Kommersielle ytringer befinner seg 

imidlertid ikke i kjernen av ytringsfriheten. 

Dette skyldes at kommersielle 

ytringer, iallfall i den snevre betydning 

reklame, ikke har så stor betydning 

for demokratiet som ytringer i saker 

av allmenn interesse. Demokratisynspunktet 

tilsier at vernet om den kommersielle 

ytringsfrihet, der informasjonen 

representerer det vesentlige 

salgsobjekt, ofte vil være av svakere 

karakter enn ytringer som formidler 

informasjon som er viktig sett i et 

større samfunnsperspektiv. 

Hensynet til personvern 

Mot hensynet til ytringsfriheten 

står hensynet til personvern. 

Personvernshensynet omfatter tradisjonelt 

et vern mot sjelelige krenkelser, 

inngrep i privatsfæren, utlevering av 

personlige forhold og ærekrenkelser. 

Også offentlige personer har i 

utgangspunktet et krav på beskyttelse 

av sitt privatliv. 

Det kan imidlertid spørres om hensynet 

til personvern gjør seg gjeldende i 

forhold til denne problemstillingen, 

da personvernet er for mennesker 

som ønsker anonymitet rundt seg 

og sin person, også kalt ”the right 

of privacy” – hensynet til privatlivets 

S i d e 1 1 

>>

S i d e 1 4 

Artikkel 

Tekst: Kirsti Guttormsen Foto: sxc.hu 

Spesialdomstolen for Libanon 

(STL) trådte i kraft den 

10.juni 2007. Den etableres 

nå i Haag i Nederland. 

Sjefsanklageren og et flertall av dommerne 

vil være internasjonale. 

Bakrunn 

Bakgrunnen for opprettelsen av STL 

er bombeangrepet i Beirut den 14. februar 

2005 hvor den libanesiske statsministeren 

Rafiq Hariri og flere andre 

ble drept. Kort tid etter angrepet etablerte 

FN en egen etterforskningskommisjon 

for å sikre en grundig 

og uavhengig etterforskning. 

Kommisjonens mandat er 

senere utvidet til å omfatte 

bistand til de libanesiske 

myndigheter i etterforskningen 

av andre angrep 

i Libanon etter 1. oktober 

2004 dersom det gjelder 

angrep av samme natur og 

alvorsgrad som drapet på 

Hariri. Nå etterforskes 14 slike 

angrep. STLs mandat er å påtale 

og å dømme i disse sakene. 

Uten tltalte tilstede 

Ved STL vil det være tillatt at 

straffesaker settes i gang uten at tiltalte 

har møtt for en dommer. Det vil 

også være tillatt å gjennomføre en 

rettssak selv om tiltalte ikke er tilstede. 

Vilkårene for dette er at tiltalte har 

blitt gjort kjent med tiltalen og har fått 

oppnevnt forsvarer. I tillegg må enten 

tiltalte skriftlig ha frasagt seg retten til 

å være tilstede, det må foreligge en 

situasjon hvor en stat ikke overleverer 

tiltalte til STL eller det må være umulig 

å oppdrive tiltalte. Når det er umulig å 

oppdrive tiltalte, gjøres det imidlertid 

unntak fra kravet om at tiltalte må ha 

blitt gjort kjent med tiltalen for at rettssaken 

kan gjennomføres. Dersom 

tiltalte domfelles uten å ha vært 

tilstede under rettssaken, vil tiltalte i 

visse tilfelle imidlertid kunne få sin sak 

prøvet på ny. 

Problematisk 

En tiltalt ved STL kan dømmes for 

svært alvorlige straffbare forhold til 

en straff opp til livstidsdom uten noen 

gang å ha møtt for en dommer ved 

Spesialdomstolen for Libanon 

– effektivitet, men til hvilken pris? 

STL og i enkelte tilfeller uten engang 

å ha blitt gjort kjent med tiltalen. Dette 

er problematisk i forhold til tiltalte, men 

også i forhold til den publikumstillit 

som domstolen er helt avhengig av. 

Internasjonale straffedomstoler har 

ikke egne håndhevende organer. De 

er avhengige av at statene samarbeider 

når det gjelder arrestasjon og 

utlevering av tiltalte. Men STL kan altså 

nå avholde 

”Å være tilstede i sin 

egen straffesak er 

tiltaltes personlige rett” 

straffesaker til tross for at en stat ikke 

utleverer tiltalte til domstolen. 

På frifot 

Manglende overføring av tiltalte har 

vært et problem blant annet ved den 

internasjonale straffedomstolen for 

det tidligere Jugoslavia. For over 25 

av de 161 tiltalte har det tatt over fem 

år fra tiltalen ble tatt ut innen tiltalte 

var overført til domstolen. I tillegg er 

fire tiltalte fortsatt på frifot, blant andre 

Radovan Karadzic og Ratko Mladic. 

Til tross for at flere rettssaker på denne 

måten har blitt kraftig forsinket eller 

ikke blitt satt i gang, har Jugoslaviadomstolen 

holdt fast ved at tiltalte må 

fremstilles for en dommer før straffesaken 

mot ham kan settes i gang og 

at tiltalte har en grunnleggende rett til 

å være tilstede i sin egen straffesak. 

For at en straffesak skal kunne foregå 

i tiltaltes fravær må tiltalte selv si fra 

seg denne retten. Reglene er tilsvarende 

ved de internasjonale straffedomstolene 

for Rwanda, Sierra Leone 

og Kambodsja på dette punktet. Ved 


den internasjonale straffedomstolen 

ICC kan ikke rettssaken avholdes 

uten at tiltalte er tilstede. 

Avvikande 

STL er således den eneste av de nyere 

internasjonale straffedomstolene som 

tillater at en straffesak igangsettes 

uten at tiltalte har møtt for en dommer, 

og at en straffesak gjennomføres uten 

at tiltalte selv har sagt fra seg retten til 

å være tilstede. Å være tilstede i sin 

egen straffesak er tiltaltes personlige 

rett. Derfor bør ikke alvorlige 

straffesaker kunne avholdes 

uten at tiltalte selv har sagt 

fra seg retten til å være 

tilstede. Når tiltalte ikke 

er tilstede, vil han ikke 

kunne kryssforhøre vitner 

på en effektiv måte 

og gi sin egen forklaring 

for retten. Av den grunn 

bør domstolen være sikker 

på at tiltalte faktisk ikke 

ønsker å være tilstede før en 

straffesak gjennomføres. STL 

åpner derimot for at rettssaken kan 

avholdes i tiltaltes fravær uten at domstolen 

er sikker på at tiltalte har sagt 

fra seg denne retten. Et eksempel er 

når en stat nekter å utlevere tiltalte til 

domstolen. Det kan da være at denne 

staten også har nektet tiltalte utreise 

slik at han derfor ikke kan reise frivillig 

for å møte i domstolen. Videre har 

man tilfeller hvor tiltalte ikke er å oppdrive 

og kanskje ikke engang er kjent 

med tiltalen. Domstolen vet da ikke 

hva tiltalte ønsker. Den bør da utsette 

rettssaken og ikke ha adgang til å 

gjennomføre den. Man bør tvert imot 

anta at de fleste tiltalte i slike alvorlige 

saker vil ønske å være tilstede for 

å forsvare seg mot anklagen, kryssforhøre 

vitner og gi sin versjon av saken. 

Sakens opplysning 

Saken vil også bli bedre opplyst 

dersom tiltalte er til stede, avhører 

vitner og gir egen forklaring. Fordi 

sakene ved STL vil være komplekse, 

er hensynet til sakens opplysning 

desto viktigere. Uansett må det være 

et ubetinget krav at tiltalte møter for 

en dommer ved STL før straffesaken 


kan starte. Dommeren kan da forsikre 

seg om at tiltalte er kjent med tiltalen 

på et språk han forstår og at han er 

gjort kjent med sine rettigheter, slik 

som retten til å få oppnevnt en forsvarer 

etter eget valg. Dommeren vil 

også få opplyst hvordan tiltalte stiller 

seg til skyldspørsmålet. 

Domstolens tillit 

Det er helt avgjørende for en domstol 

å ha tilstrekkelig tillit. Ikke minst 

gjelder dette for en domstol som 

skal dømme i alvorlige straffesaker 

og hvor tiltalte risikerer livstidsstraff. 

Det gjelder særlig for internasjonale 

straffedomstoler som er etablert i 

kjølvannet av krig og konflikt, og hvor 

grupperinger ofte uttrykker mistillit 

til opprettelsen av en slik domstol. 

Domstolen må da bygge tillit blant 

verdenssamfunnet og de gruppene 

som er berørt - både overfor tiltalt og 

ofre. Kontroversielle prosessregler bidrar 

ikke til å skape den tillit internasjonale 

straffedomstoler trenger. Det 

er ikke tillitsvekkende at rettssaken 

avholdes i tiltaltes fravær uten at tiltalte 

har frasagt seg sin rett til å være 

tilstede, og at dommer kan bli avsagt 

på et mindre godt faktagrunnlag. Slike 

pådømmelser vil lett oppfattes som 

summarisk rettergang. Begrunnelsen 

for å ikke innføre tilsvarende regel 

ved den internasjonale straffedomstolen 

ICC var nettopp at man fryktet 

”show trials” og at domstolen skulle 

komme i miskreditt. Det hjelper lite 

for tilliten til en internasjonal domstol 

å vise til en effektiv saksavvikling hvis 

verdenssamfunnet får et inntrykk av 

at straffesaken ikke har blitt behandlet 

med den grundighet som den burde. 

Synspunktene i kronikken er forfatterens 

mening, og de er ikke nødvendigvis 

sammenfallende med det 

syn ICTY måtte ha. 

Artikkelforfattaren er NKJF´s Kirsti 

Guttormsen, Associate Legal Officer, 

International Criminal Tribunal for Former 

Yugoslavia (ICTY) 

Dersom du er interessert i temaet, ta gjerne 

kontakt med NKJF for mer info 

Artikkelen blev også trykket i Dagsavisen den 

4. apil 2008 

S i d e 1 5

S i d e 1 6 

Artikkel 

Tekst: Virada Somswasdi Foto: sxc.hu 

og Wikipedia 

Militarization 

Militarization is not merely about 

the preparation for and conducting 

of armed operations in the 

war zone and battlefields, but the 

whole process of the production of 

aggression, hostility and violence 

which becomes institutionalized 

throughout the entire society. It 

relates with militarism -an ideology 

reflects the level of militarization 

of a state and its mechanisms 

as governed by military culture 

and its legacy, e.g. the clothing, 

toys, comics, video games and tv 

shows. As importantly, the whole 

process of militarization occupies 

many interconnected characteristics 

that include all levels of society. 

The process of militarization 

includes structural organization 

as established through internal security 

councils and legislations. It 

can also happen that policies directed 

by civil governments are 

conducive to such process, as it is 

the case here and in Thailand. Often 

enough, people’s political participation 

and check and balance 

between and among the constitutional 

executive, legislative and judicial 

powers are superimposed by 

militarized democracy when the 

issue of secrecy regarding military 

action is involved. 

Counter Terrorism Measures: 

Legislative and Security Tools 

Militarists including military personnel 

and militarized civilians, 

always claim that the development 



Militarization and Terrorism and Counterterrorism 

Measures in Thailand: Feminists and Women 

and maintenance of the military 

ensures national and social order 

which literally means an imposition 

of the military order and virtues 

on civilian society. Despite 

having kept the martial law intact 

over dozens of provinces in Thailand 

and setting aside peoples’ right 

to assemble and other fundamental 

rights, the military still wants 

to maneuver the powerful grips 

through some other legislation. The 

measure empowers the military to 

be in charge of security and make 

arrests without warrants in the 

name of maintaining order. (Associated 

Press, 30 October 2007) 

- The Emergency Decree which 

has been criticized as a license for 

soldiers and police officers to kill 

and be protected from criminal 

prosecution for murder is still applicable 

in the three provinces of 

the lower south of Thailand. “The 

emergency decree makes it possible 

for soldiers and police officers 

get away with murder,” (Professor 

Philip Alston, UN Special Rapporteur 

on extrajudicial killings in Un 

Expert Calls on Thailand to Repeal 

Emergency Regulations that 

Violate Human Rights Law on 18 

July 2006 at: www.unog.ch/unog/ 

website/news_media.nsf/: visited 

on 25 November 2007) 

- The atrocious Internal Security 

Act that seems to emulate the US’ 

Homeland Security Act and Britain’s 

Internal Security Law’ has 

been passed by military appointed 

National Legislative Assembly 

hurriedly before it ended the as- 

Human Rights Defenders 

signed term in office. The legislation 

equips internal security units 

with vast authority through the 

broad definition of national security. 

The Act institutionalizes the 

military power through re-establishing 

the Internal Security Op- 

erations Command (ISOC), an old 

anti-communist military arm set up 

during the cold war. Internal Security 

Operation Council (ISOC) has 

the authority to prevent, suppress, 

revoke, halt, and correct or minimize 

situation including taking 

up various measures varying from 

announcing a curfew, specifying 

off-limits zone, forbidding communication 

route etc. all of these 

affect gravely on citizen’s rights 

and freedom. 

- Despite the vital impact of the 

Act, no scrutiny system is allowed. 

Operations under this law are not 

subject to the administrative procedure 

laws and law on establishment 

of administrative court while 

it provides impunity to criminal 

liability, civil liability or disciplinary 

action for officers who act under 

this law. 

- The Internal Security Act establishes 

military state within democratic 

state, in other words, it will 

nurture Thai militarized democracy. 

The Act has given ill-defined and 

overly broad law enforcement and 

administrative powers to the Royal 

Army Commander as the Director 

of a revived Internal Security Operations 

Command (ISOC), with 

little accountability to parliament 

and the courts. (The International 

Commission of Jurist’s comments: 

www.icj.org) According to the Act, 

even with the election and civilian 

government, Thailand is still ruled 

by the authoritarian militarism. 

Post – election Thailand has not re- 

turned to democracy as expected. 

The Act shows disrespect to the 

letter and spirit of a constitution 

that the military itself has given an 

approval while disregards international 

human rights standards. The 

chief of Internal Security Operations 

Command (ISOC) is changed 

from a prime minister to an army 

chief, an expansion of power and 

personnel, huge budget increase for 

the military, 20 ministries are put 

under the command of ISOC. All 

of these are parts of the process of 

militarization and strengthening of 

militarism in the country. Despite 

the ‘justification’ for issuing of the 

legislation as a base to fight against 

terrorism, critics maintain that the 

conflicted situation in south of 

Thailand is more of a homegrown 

rather than international. The unrest 

occurrences do not pose grave 

security threats by which military 

operations are required. 

- Some critics address an irony 

that from the moment the Internal 

Security Act is enforced, there 

will be no more rumors about coup 

d’etat. All needed to oppress and 

suppress civil liberty are already 

incorporated in the legislation. 

Much still needs to discuss about 

deprivation of press freedom and 

internet censorship law which is 

seen by critics as the most visible 

aspect of this government to stage 

cyber war against its own citizens. 

Feminism and militarization: 

Women/feminist human rights 

defenders 

S i d e 1 7 

>>

S i d e 2 0 

Intervjul 

Tekst: Åshild Tveit Foto: Privat 


5 Kjappe med 

Manuela Ramin-Osmundsen 

Fem kjappe er en fast spalte i Justine. Her stiller vi kjente og mindre kjente kvinnelige jurister fem kjappe spørsmål om deres tanker 

rundt nettopp det å være kvinnelig jurist. En fellesnevner for alle intervjuobjektene våre er at de har en spennende jobb, og har 

utmerket seg i sitt arbeid. 

Denne gang har vi vært så heldige å få Manuela Ramin-Osmundsen og Hilde Magnusson Lydvo til 

å svare på våre fem utvalgte spørsmål. Manuela Ramin-Osmundsen har hatt en rekke fremtredene 

lederstillinger både i offentlig og privat sektor. Hun har juridikum og advokatbevilgning fra Frankrike, 

men har også arbeidet lenge som jurist i Norge. Nylig gikk hun av som Barne- og likestillingsminister, 

men dette er neppe det siste vi ser til henne. Ramin-Osmundsen er medlem av NKJF. 

1. Hva er din drivkraft som jurist? 

Helt fra jeg begynte å studere jus lå min motivasjon i å 

bruke jus som virkemiddel til å styrke posisjon, deltakelse 

og rettigheter for mennesker som står i en avmaktposisjon. 

Det var fantastisk å være med på å løfte antidiskrimineringsarbeidet 

i Norge, da jeg ledet 

Statlig senter mot etnisk diskriminering 

(nå sammenslått med Likestillings- 

og diskrimineringsombudet; LDO) i 

årene 1998 til 2002. 

2. Har du noen råd til 

kvinnelige jurister som vil 

“opp og frem”? 

Det gjelder å prøve å føle 

på hva man har lyst til, 

og tenke fremover. For 

det første: Sett fokus på 

tverrfaglighet og kombiner 

gjerne jus med 

andre fag som økonomi, 

språk, ledelse eller 

statsvitenskap. Nye 

områder vil også kreve 

mer juridisk spisskompetanse 

og bli enda 

mer spennende i fremtiden. 

Dette gjelder for 

eksempel miljø. Våre forventninger 

til en mer rettferdig 

anvendelse av menneskerettighetene 

vil også kreve 

bredere kompetanse i mange 

fagmiljøer. For det andre: Få praktiske 

erfaringer underveis. For det 

tredje: Reis til utlandet og få et videre perspektiv! 

3. Hva syns du om rekruttering av kvinnelige jurister 

til lederstillinger? 

Jeg har ikke oversikt over andelen kvinnelige jurister som 

har lederstillinger i dag. Det som er viktig for meg når jeg 

tenker på sammensetning av en ledergruppe er mangfold 

inår det gjelder alder, erfaring, utdanningsbakgrunn og 

kjønn. Det vil dessuten bli nødvendig å øke andelen av 

personer med minoritetsbakgrunn i ledende posisjoner, 

og det samme gjelder personer med nedsatte funksjonsevner. 

4. Har du et juridisk forbilde? Hvem og hvorfor? 

Jeg har ikke ett forbilde, men flere jurister som 

jeg anser som forbilder. Jeg er fascinert 

over menneskerettighetsforkjempere 

og deres kamp, tydelighet og 

mot, når det gjelder å stå imot 

majoritetsovergrep i ulike deler 

av verden. I Norge har vi for 

eksempel Carsten Smith som 

har kjempet en lang kamp 

for samers rettigheter. Vi 

har også lagdommer Anne 

Sofie Greve, som har 

jobbet i over 30 år med 

menneskerettigheter 

blant annet for FN, i Den 

europeiske menneskerettsdomstolen 

i Strasbourg 

og i Norge. Nobelprisvinneren 

fra 2003, 

Shirin Ebadi, er også 

et forbilde for meg, han 

er iransk jurist og menneskerettighetsforkjemper. 

Presidentkandidaten Barak 

Obama er både statsviter 

og jurist. Han jobbet tidlig på 

90-tallet med borgerrettigheter, 

og er et godt forbilde. 

5. Hva er ditt mål som jurist? 

Jeg har ledet ulike virksomheter i ni år, så 

det er lenge siden jeg har jobbet som ”jurist”. 

Mitt mål angår mer hva jeg gjør som profesjonell person, 

enn hva jeg gjør som jurist. Frem til nå har målet vært å 

bruke meg selv til samfunnsrelaterte oppgaver. 

Les intervjuet med Hilde Magnusson Lydvo på s. 25 


• 

• 

• 

• 

• 

“Utenriksdepartementet fraråder reise til eller opphold i Øst-Timor som ikke er strengt nødvendig. 

Norske borgere som oppholder seg i eller som planlegger å reise til Øst-Timor oppfordres til å ta 

kontakt med ambassadeseksjonen i Dili for oppdatert informasjon og registrering”. 

Strengt nødvendig 

Spørsmålet er hva som er strengt nødvendig. Den 5. Juli reiser fire jenter (Ingrid Midtgaard, 

Hanna Norum Resløkken, Irmela Van Der Bijl og undertegnede) til Øst-Timor for å besøke vår 

prosjektpartner. Vi har fått beskjed fra vår samarbeidspartner og den norske ambassaden i Dili at vi 

skal være så trygge som det er mulig, forholdene tatt i betraktning. Så, med krigsforsikringen i orden 

og etter mange forsikrende ord til bekymrede mødre, har vi vurdert det slik at prosjektbesøket er 

“strengt nødvendig”. 

Sterke bånd 

Forhåpentligvis fører besøket til at vi utvikler vårt allerede sterke engasjement for kvinner og barn 

på Øst-Timor, og at vi får nye tanker og ideer om hvordan vi skal klare å funde prosjektet nå når 

FOKUS ikke lengre kommer til å finansiere NKJF´s, prosjekt på Øst-Timor. 

Chiang Mai 

Etter at uken på Øst-Timor er over, reiser Irmela og undertegnede videre til Chiang Mai i Nord- 

Thailand for å besøke NKJF´s sitt prosjekt der. Prosjektet blir i år evaluert av to eksterne forskerer. 

Det blir spennende å følge med når rapporten og resultatene legges frem for oss i Chiang Mai 

(rapporten vil også bli lagt ut på NORADs offisielle hjemmesider). Alle Justine-lesere vil få en fyldig 

oppdatering av turen i neste nummer av Justine. 

Snakkes! 

Offisielt reiseråd for Øst-Timor 


Smånytt 

I forrige nummer av Justine var vi så heldige å få noen bilder fra Øst Timor tatt av Sidsel Aas. 

Ved en forglemmelse ble ikke hun kreditert som fotograf, vi beklager dette. 

NKJF ønsker flere medlemmer og vi oppfordrer alle til å hjelpe oss å opplyse om NKJF, slik at 

flere får lyst til å melde seg inn! 

Medlemsavgiften vil i disse dager bli sendt ut. Det bes om at dere kontakter sentralstyret@nkjf. 

no dersom dere finner feil eller mangler ved fakturaen. I den sammenheng oppfordrer vi igjen 

alle om å melde fra om adresseendringer el. 

For å kunne skrive om det som rører seg i Hordaland og i Rogaland, ber vi alle som er interessert 

i å skrive i Justine fra disse regionene om å melde seg! Grunnen til at det ikke er noe 

lokalnytt i dette nummeret, skyldes at det ikke har lyktes oss å få stoff fra lokallagene. 

Sist, men ikke minst, NKJF har i det siste året hatt over 6 000 treff på vår hjemmeside pr. mnd. 

Dette regnes som svært mye - noe som gjør at annonsering på siden kan være en bra investering. 

Ettersom vi trenger midler til våre prosjekter på Øst Timor og i Thailand - bes alle som er 

interessert i å annonsere om å kontakte sentralstyret. Det vil også bli anledning til å annonsere 

i Justine. 

S i d e 2 1

S i d e 2 2 

Artikkel 

Tekst: Fengselsgruppa på Jussbuss 2008 Foto: sxc.hu 

Juss-Buss er et rettshjelpstiltak 

drevet av studenter ved 

universitetet i Oslo. Siden 

1971 har vi arbeidet med fengselsrett. 

Fanger utgjør generelt sett 

en ressurssvak gruppe, som er underlagt 

et inngripende system. Behovet 

for rettshjelp er derfor stort. I 

tillegg er de fleste av fengselsvesenets 

avgjørelser skjønnsmessige, og 

bygger på varierende og utilgjengelig 

forvaltningspraksis. I løpet av disse 

årene har vi opparbeidet en særskilt 

kompetanse på dette området. I 2007 

fikk fengselsgruppa 359 henvendelser 

fra fengselsinnsatte. 

Juss Buss 

Vårt arbeid går ut på å gi fangene 

juridisk rådgivning, og å respresentere 

dem overfor kriminalomsorgen. I 

tillegg jobber vi rettspolitisk for å styrke 

rettighetene til fangene, og har tett 

kontakt med det kriminalpolitiske nettverkene 

i Norge. Fengselsgruppa på 

Juss-Buss besøker ukentlig de største 

fengslene på Østlandet. Under 

våre saksmottak i fengslene får vi 

høre mange historier og erfaringer fra 

fangenes hverdag. I denne artikkelen 

ønsker vi å belyse den forskjellsbehandlingen 

som oppstår når vi har en 

skjønnspreget lov, og seks forskjellige 

klageorganer, med hver sin praksis og 

lovforståelse. Vi vil også komme inn 

på lovteknikken i dagens straffegjennomføringslov, 

og klageordningen 

med seks forskjellige regioner. 

Eksempler fra fra fengslene på 

Østlandet 

Juss-Buss erfarer at den praktiske 

gjennomføringen av fengselsstraffen 

varierer sterkt fra fengsel til fengsel. 

Denne forskjellsbehandlingen finner 

vi i alt fra spørsmål om innsatte kan 

kreve å få spise halalkjøtt, til spørsmål 

om prøveløslatelse. Bakgrunnen 

for den ulike behandlingen skyldes i 

stor grad utforming av skjønnsmessige 

lovbestemmelser. Et eksempel 

på at avgjørelser basert på skjønn 

fører til forskjellsbehandling, gjelder 

telefontid for utenlandske fanger. Det 

følger av forskriften til straffegjennomføringsloven 

§ 3-29 annet ledd 

at innsatte skal gis adgang til å ”føre 

Ulikheter i norske fengsler 

én eller flere flere telefonsamtaler av 

til sammen 20 minutters varighet per 

uke, dersom kapasitetsmessige forhold 

ikke er til hinder for det”. Årsaken 

til at denne regelen er innført, er at 

telefonsamtaler som føres på ukjente 

språk må tas opp på en CD-plate, for 

å så sendes til en tolk for oversettelse. 

CD platen blir da sendt tilbake til 

fengselet slik at en betjent kan overhøre 

samtalen. Konsekvensen er at 

utenlandske fanger på noen fengsler 

får ringe i 20 minutter i uken, mens 

fanger i andre fengsler kun får ringe 

20 minutter i måneden. 

Konsekvenser 

Denne regelen rammer mennesker 

som allerede befinner seg i en svært 

vanskelig situasjon. Mange får aldri 

besøk fra familien, da de befinner seg 

i utlandet, og språkvansker gjør at de 

ikke kan kommunisere med andre innsatte. 

Når fengselet da i tillegg gis en 

skjønnsmessig kompetanse til å innskrenke 

deres ringetid til 20 minutter 

i måneden, mener vi at loven bør gi 

langt klarere rettigheter til fangene. 

Et annet eksempel er reglene rundt 

kontroll ved besøk. Det følger da 

av straffegjennomføringsloven § 31 

tredje ledd at dersom fangene mottar 

besøk, kan besøket kontrolleres og 

at ”flere kontrolltiltak kan iverksettes 

samtidig dersom det er nødvendig”. 

Hvorvidt det er nødvendig å iverksette 

flere kontrolltiltak samtidig er en faglig 

vurdering fengselet må ta. Vi har i 

vårt arbeid erfart at fanger blir kroppsvisitert 

etter besøk med glassvegg. 

Vi synes det er noe merkelig at visse 

fengsler finner det nødvednig å sjekke 

om fangene har fått overført noe 

gjennom en glassvegg. I andre tilfeller 

har vi erfart at enkelte fengsler foretar 

kroppsvisitasjon av fangene etter 

besøk fra Juss-Buss, eller Røde Kors’ 

visitorer. Igjen stiller vi oss underende 

til fengselets skjønnsmessige vurdering. 

Disse enkeltsakene viser at 

skjønnsmessige avgjørelser kan føre 

til at noen fanger har en langt tyngre 

soning enn andre avhengig av hvilket 

fengsel de soner i. 

Prøveløslatelse 

Viktige spørsmål som vedtak om 


permisjon fra fengselet, overføring 

til åpen soning, samt spørsmålet om 

prøveløslatelse, er også underlagt 

fengselets frie skjønn. Spørsmålet om 

prøveløslatelse på 2/3-tid kan være 

av stor betydning for den enkelte 

innsatte, og da særlig blant innsatte 

som soner lengre dommer. Spørsmålet 

om prøveløslatelse reguleres 

av straffegjennomføringsloven § 42 

første ledd, jfr femte ledd. Her står 

det at fengselet ”kan” innvilge prøveløslatelse 

på 2/3-tid med mindre ”omstendighetene 

etter en totalvurdering 

gjør det utilrådelig”. Her har lovgiver 

altså gitt fengselet to skjønnsmessige 

avveininger, ved at fengselet først må 

avklare om det skjønnsmessige vilkåret 

er oppfylt, og deretter vurderer om 

de da ønsker å gi prøveløslatelse til 

fangen. 

Praksis 

En oppgave skrevet av tidligere Juss- 

Busser, Gudmund Røgeberg, omhandler 

prøveløslatelse ved 2/3-tid. 

Røgeberg tok for seg praksis rundt 

prøveløslatelse i åtte fengsler. Han 

skriver på oppgavens side 102 at: 

”[a]ndelen løslatelser som innvilges 

ved førstegangsvedtak og fornyede 

vurderinger sett under ett, er svært 

forskjellig fra fengsel til fengsel. Innvilgelsesprosenten 

svinger fra 94 % innvilgelse 

på Fredrikstad og Bredtveit 

fengsel til 42 % på Ullersmo fengsel”. 

Selv om fangepopulasjonen selvsagt 

ikke var den samme i de forskjellige 

fengslene, og derfor kan forklare noe 

av ulikhetene, taler et så stort sprik 

som dette for at det forekommer store 

forskjeller i fengslenes praksis. For 

den enkelte fange kan det ha svært 

stor betydning å få sone dommen i et 

av de mer ”liberale” fengslene. 

Lovgivningsteknikk i straffegjennomføringsloven 

På bakgrunn av de skjønnsmessige 

bestemmelsene i straffegjennomføringsloven, 

har vi erfart at det er stor 

forskjell på innholdet i soningen i de 

ulike fengslene. Fengselsgruppa på 

Juss-Buss mener at dette fører til en 

vilkårlig forskjellsbehandling som ikke 

ville oppstått dersom fangenes rettigheter 

og plikter var langt klarere defi- 


nert i loven. 

forkant av stortingsmeldingen 

om straffegjennomføring, 

skrev KROM (norsk forening 

for kriminalreform) et innspill 

til Justisdepartementet. De 

hadde da foretatt en opptelling 

av ordene ”kan” og ”skal” i 

dagens straffegjennomføringslov. 

De kom til at ordet ”kan” 

forekommer 141 ganger, mens 

ordet ”skal” forekommer 124 

ganger. I tillegg bemerket de 

at de gangene ordet ”skal” blir 

brukt, betyr det sjelden at fengselet 

pålegges å gi et gode til 

fangene. Ordet ”skal” blir som 

oftest brukt for å pålegge fangen 

forpliktelser eller onder. 

Rettighetsbestemmelser 

Juss-Buss mener på lik linje 

som KROM at straffegjennomføringsloven 

bør inneholde flere 

rettighetsbestemmelser til fordel 

for de innsatte. Dette vil gi en 

større forutberegnelighet både 

for de ansatte og de innsatte. 

Samtidig vil det bedre forholdet 

mellom fange og betjent, da 

man unngår situasjoner der 

betjenten må forsvare et stort 

antall skjønnsmessige vurderinger 

fengselsledelsen foretar. 

En måte å regulere løslatelse på 

2/3-tid kan være å si at dersom 

bestemte lovgitte vilkår oppfylt, 

skal prøveløslatelse innvilges. 

Man unngår da situsasjonen 

som oppstår når de skjønnsmessige 

vilkårene er oppfylt, 

og fengselet likevel velger å avslå 

en søknad, grunnet andre 

hensyn. Ved å gi flere rettigheter 

til fangene, og ved at fangenes 

plikter er mer definerte, kan man 

redusere forskjellene mellom 

fengslene. Et slikt regelverk kan 

også være lettere å forholde seg 

til, både for innsatt og ansatt. 

Klageorgan 

I dag har vi seks fengselsregioner. 

Juss-Buss opplever at praksisen 

rundt innvilgelse av klager 

varierer sterkt mellom regionene. 

Av oppgaven til Gudmund 

Røgeberg fremgår det at kun 

3 av 235 klager ble omgjort av 

regionene. En så lav innvilgelsesprosent 

kan selvsagt skyldes 

god behandling i første instans, 

men når undersøkelser kan 

tyde på at det foreligger usaklig 

forskjellsbehandling i første 

instans, er det bekymringsfullt 

at ikke flere vedtak omgjøres 

i klagesakene. Uavhengig av 

hva den lave innvilgelsesprosenten 

skyldes, vil den uansett 

føre til at fangene har liten tillit 

til regionene som uavhenig 

klageinstans.Juss-Buss mener 

det bør opprettes et selvstendig 

og uavhengig klageorgan for fangesaker 

på sentralt nivå, for hele 

landet. Dette mener vi fordi kravene 

til rettssikkerhet må være 

strenge i kriminalomsorgen, da 

det fattes vedtak av særlig betydning 

for den enkelte og ofte 

av svært inngripende karakter. 

Det er avgjørende at innsatte 

har tillit til det klagebehandlende 

organ. 

S i d e 2 3

Tekst: Hanne Krogenæs Foto: Hanna Norum Resløkken 

S i d e 2 4 

Intervjul 

Jeg møter Maria på bursdagsmiddagen 

til en felles venninne. Vi sniker 

oss ut for å foreta dette eksklusive 

intervjuet, og er enige om at det ikke 

finnes noe bedre enn å slå to fluer 

i ett smekk. Maria og jeg kjenner 

hverandre fra tiden på Oslo Handelsgymnasium. 

Forrige gang jeg skrev 

om Maria var i årboken for avgangselevene 

2003. 

Fem år etter er Maria Norum Resløkken 

blitt ny leder i NKJF. Navnet 

likner påfallende mye på den tidligere 

lederens navn, slik søsteres navn 

ofte gjør. Det faller seg dermed naturlig 

å spørre Maria hvordan valget 

foregikk, og om det finnes grunn til å 

frykte korrupsjon i NKJF’s styre. 

Maria: Det er nok ingen fare for at 

dette er et korrupt styre. Det er vel 

heller snakk om å finne en som har 

lysten og tiden til å påta seg ansvaret 

for foreningen. Jeg fattet interessen 

for NKJF gjennom min søsters 

engasjement og føler at dette har 

vært en stor inspirasjonskilde for meg 

til å overta ansvaret. Etter å ha sittet 

i styret i ett år og tiden var inne for å 

bytte leder, falt til slutt valget på meg. 

Vi kan puste lettet ut. Maria avfeier 

ryktene om korrupsjon. Dette må 

bety at hun har blitt valgt ut ifra sine 

kvalifikasjoner. Hva gjør deg egnet til 

å lede NKJF, og hva vil du gjøre som 

leder av organisasjonen? 

Maria: Jeg er egnet som leder fordi 

jeg har et stort engasjement og en 

”stå på vilje” som gjør at jeg tar tak i 

ting jeg ønsker å forandre. 

Jeg ønsker å forbedre og utvikle 

foreningens store potensial. Vi 

ønsker alltid å få en større medlemsmasse. 

Utfordringen er å verve enda 

flere medlemmer. Den siste tiden har 

det vært et stort antall treff på NKJFs 

nettside, noe som beviser at det 

finnes mange potensielle medlemmer 

der ute. Ved at vi sprer informasjon 

om NKJF og foreningens arbeid vil vi 

lettere kunne skaffe samarbeidspartnere 

til nye bistandsprosjekter som 

gjør at foreningen kan hjelpe flere 

Sprudlende ny leder i NKJF 

kvinner. 

Når man ser resultatene av 

pågående prosjekter og dette er en 

stor pådriver for å fortsette arbeidet. 

Dette høres veldig bra ut. NKJF 

jobber jo nettopp for og styrke 

kvinners rettigheter. Er det noen nye 

prosjekter du har lyst til å gå inn i? 

Maria: Vi ønsker å finne nye prosjekter 

vi kan engasjere oss i etter at 

Thailandprosjektet og Øst-Timor-prosjektet 

går ut. Samtidig vil vi selvfølgelig 

arbeide for at disse prosjektene 

skal kunne bestå. Det er ingen tvil 

om at de finnes flere der ute som vi 

kan bistå og hjelpe med vår kunnskap. 

Vi skal fortsette arbeidet med å 

finne nye samarbeidspartnere slik at 

vi kan gjennomføre nye prosjekter. 

Selv om Maria er leder for NKJF, er 

hun først og fremst jusstudent på 

fjerde året. Hun har slitt seg gjennom 

mesteparten av studiet uten å gi opp. 

Hva gjør jussen til det rette studiet for 

deg? Har du noen favorittfag? Hva 

kunne du tenke deg å jobbe med i 

fremtiden? 

Maria: Jusstudiet er det rette 

studiet for meg fordi det er utrolig 

interessant og gir meg et bredt kunnskapsfelt. 

Samtidig åpner det for 

mange ulike karrierevalg etter endt 

utdanning. 

Privatrettslige fag er det jeg liker 

best. Jeg har alltid fattet en interesse 

for næringslivet og derav er fagene 

avtalerett, selskapsrett, kjøpsrett osv. 

noen av mine favoritter. 

Hva jeg vil jobbe med i fremtiden er 

vanskelig å si så mye om nå, men 

jeg håper det blir innenfor forretningsjussens 

område. Samtidig tror 

jeg det er så mange tilfeldigheter 

som spiller inn på hvor man til slutt 

ender opp, at det er sannsynelig at 

det blir noe helt annet. 

I sommer jobber Maria som 

praktikant for advokatfirmaet Vogt 

og Wiig. Hva gjør du her? Er det 

advokat du vil bli? 


Maria: I sommer skal jeg jobbe som 

trainee en periode og som advokatsekretær. 

Som trainee får jeg muligheten 

til å arbeide med saker og til å 

anvende jussen i praksis. At man blir 

stilt ovenfor ulike problemstillinger 

hver dag, som gjør at man må sette 

seg inn i ulike rettsområder, er noe 

jeg liker godt. Jeg får et godt innblikk 

i advokatyrket som trainee. Det er 

absolutt målet mitt å bli advokat. 

Utrolig nok har Maria plass til et liv 

ved siden av studier, jobb og frivillig 

arbeid. Hva brukes denne tiden til? 

Maria: Fritiden ellers benytter jeg 

mye sammen med venner. Ski og 

seiling er blant de aktivitetene jeg 

setter størst pris på. 

Jeg føler meg sikker på at Maria vil 

gjøre en meget god jobb som leder 

for NKJF. Hun har alltid vært pliktoppfyllende 

og arbeidsom både når 

det gjelder skole, studier og jobb. I 

kveld er det derimot andre aktiviteter 

som står for tur. Intervjuet er slutt og 

bursdagsfesten venter. 


Intervjul 

Tekst: Åshild Tveit Foto: Stortingsarkivet 

Hilde Magnusson Lydvo er advokat og representant på Stortinget for Arbeiderpartiet. Som medlem 

av Justiskomiteen på Stortinget har hun en spennende jobbhverdag. 

1. Hva er din drivkraft som jurist? 

Da jeg begynte på jusen var tanken hele tiden å bli 

advokat. Jeg hadde et ønske om at jeg gjennom 

den jobben kunne få mulighet til å hjelpe 

mennesker som hadde rettigheter, men 

ikke klarte å gjøre bruk av dem selv. 

Jeg jobbet fem år som advokat før jeg 

begynte på Stortinget. Jeg hadde 

en “landhandel”-praksis på Voss 

hvor jeg var innom flere rettsområder. 

Det var givende arbeid som 

svarte til forventingene jeg hadde 

før jeg begynte på jussen. 

2. Noen råd til kvinnelige jurister 

som vil “opp og frem”? 

Jeg vil først og fremst anbefale 

flere kvinnelige advokater å starte 

for seg selv og ikke bare fakturere 

for partnere i store firmaene. 

Ellers vil jeg si at det kan være veldig 

forskjellig hva folk legger i å komme 

”opp og frem”. Det er mangfoldig hva vi 

kan bruke juristutdannelsen til. Vi er seks 

studievenninner fra jussen, alle er vi “oppe og 

fremme” men vi jobber alle på forskjellige fagfelt, 

noen i det offentlige og andre i det private. 

5 Kjappe med 

Hilde Magnusson Lydvo 

3. Hva syns du om rekrutteringen av kvinnelige jurister 

til lederstillinger? 

Jeg kjenner ikke konkret de siste tallene på dette, men 

har en følelse av at vi er på vei. Jeg vet at jurister er 

ettertraktet til styreverv og at kravet til 40 % kvinner 

i noen styrer er med på å fremme at kvinnelige 

jurister blir spurt i større grad enn før. 

Dette kan også være med på å skaffe 

kvinnelige jurister lederstillinger ved 

at de får en breiere CV og at de 

får kontakter i miljøer hvor ledere 

rekrutteres. 

4. Har du et juridisk forbilde? I 

så fall hvem og hvorfor? 

Eva Joly, fordi hun er en uredd 

dame, som bla. turte å si at vi 

nordmenn er naive med tanke 

på hva som skjer av korrupsjon i 

Norge. Og at hun har gjort karriere 

i to land! 

5. Hva er ditt mål som jurist? 

Jeg vil bruke juristutdannelsen til å ha 

en spennende jobb hvor jeg kan jobbe 

med mennesker og hjelpe mennesker som 

ikke så lett får sine rettigheter: Det gjorde jeg 

som advokat og det gjør jeg også nå som rikspolitiker 

og medlem av justiskomiteen på Stortinget. For 

eksempel jobber jeg nå med å lage en stortingsmelding 

som skal ta for seg hvordan vi skal organisere fri 

rettshjelp i Norge i fremtiden. 

Sommerfest 

Årets sommerfest går av stabelen den 28 juni 2008 

Meld deg på, sentralstyret@nkjf.no 

Vi håper så mange som mulig kan komme. 

Tid og sted vil bli annonsert nermere på vår hjemmeside www.nkjf.no 

Vi ses! 

Hilsen 

Sentralstyret 

S i d e 2 5

S i d e 2 6 


Som mange av dere flittige Justinelesere har fått med dere, har NKJF støttet et prosjekt i Øst-Timor 

og et prosjekt i Thailand. Dette ser ut til å gå mot slutten – hvis ikke vi i NKJF sammen kan tenke og 

handle fort! 

For de av dere som ikke vet så mye om prosjektene, har vi gjennom dette arbeidet kunnet bidra til 

at en aktiv kvinnegruppe i Øst-Timor bekjemper vold og seksuelle overgrep. Dette har lenge utgjort 

en del av hverdagen til omtrent hver tredje kvinne i et av de fattigste land i verden. Situasjonen er 

dramatisk forverret for de titusener av kvinner og barn som fortsatt er internflyktninger etter krigen 

og urolighetene i 2006 og 2007. Resultatet av prosjektarbeidet er blant annet at flere gis tilgang til 

rettssystemet og får sin sak prøvet for domstolene, hvilket var utenkelig for ikke veldig lenge siden. 

Ved universitetet i Chiang Mai på Women’s Study Center (WSC) sitter en svært dreven professor i 

jus, Mrs. Virada Somswasdi, som en knallhard pådriver for kvinneforskning og rettighetsopplæring. 

Målet er at kunnskapen som erverves gjennom forskning anvendes praktisk for en bedring av 

kvinners levevilkår i det nordlige Thailand. Med seg på laget har hun 55 kvinner fra byer og 

landsbyer i det nordlige Thailand, som gjennom seminarer, workshops og feltbesøk får opplæring 

i den juridiske prosessen og rettssystemet. Professor Somswasdi arbeider også for å viderebringe 

budskapet til studenter og akademikere ved universiteter verden over. 

Ved hjelp av meget profesjonelle og flittige samarbeidspartnere lokalt har vi sett at ressursene fra 

NKJF kommer mangfoldige ganger mer til nytte enn forventet. Frem til i år har begge prosjektene 

fått tildelt vår årlige støtte via NORAD og FOKUS. 

Det er derfor med svært tungt hjerte at vi nylig mottok beskjed om at NORAD har endret sine 

retningslinjer og at tildeling nå skjer etter geografisk beliggenhet. Dette innebærer at Øst-Timor og 

Thailand er strøket fra kartet over de geografisk prioriterte områdene, og at våre prosjekter ikke 

lenger vil få økonomisk støtte fra 2009. 

Men, dette betyr selvfølgelig ikke at NKJF kan gi opp det vi allerede har startet opp av nyttig 

internasjonalt arbeid. Vi i ledelsen føler et sterkt ansvar for å videreføre det positive samarbeidet så 

langt vi kan. 

NKJF er en organisasjon sammensatt av meget ressurssterke kvinner, og det mest naturlige 

utgangspunkt for et nødrop er til alle dere! 

Vi mottar gjerne midler og/eller gode tips om hvor vi kan søke om prosjektstøtte for 2009 og 

fremover. 

All støtte mottas med stor takk! Alle som bidrar med kr. 20.000,- eller mer vil få tilbud om å 

markedsføre seg på vår internettside, som for øvrig har mer enn 6.000 individuelle treff per måned! 

Innbetaling kan skje til vår konto i DnBNOR, kontonummer 1645.13.37932. Det anmodes om at 

betalingene merkes med ”Øst-Timor og Thailand”. 

En god sommer ønskes til dere alle! 

Med vennlig hilsen 

Irmela Van Der Bijl 


Nødrop fra Øst-Timor og Thailand! Nytt NKJF Styret 

• Maria Norum Resløkken, styreleder, jussstudent på 3. avdeling ved UiO 

• Irmela Van Der Bijl, adv.flm. Advokatfirmaet Elden DA, leder internasjonal gruppe 

NKJF. 

• Åshild Tveit, sekretær og justineredaksjonen, førstekonsulent i Justisdepartementet 

• Hanne Krogenæs, styremedlem og justineredaksjonen, jusstudent på 3. avdeling 

ved UiO, styremedlem i NKJF. 

• Ingvild Huse, varamedlem og justineredaksjonen, Jusstudent på 3. avdeling ved 

UiO og merkantil saksbehandler i Forsvarets logistikkorganisasjon/Informasjons- og 

kommunikasjonstjenester (FLO/IKT) 

• Ane Mciver, sekretær og justineredaksjonen, jusstudent på 3. acdeling ved UiO 

• Kristin Schjødt Bitnes, styre og justineredaktør, advokat advokatfirmaet Vogt & Wiig 

• Kirsti Guttormsen, varamedlem, Associate Legal Officer, International Criminal 

Tribunal for Former Yugoslavia (ICTY) 

• Loubna Alshbib, styremedlem og registrar, førstekonsulent UDI 

Kjøp NKJF t-skjorten! 

Send mail med navn, adresse og størrelse til 

sentralstyret@nkjf.no 

Str: S, M og L Farge: Marine Pris: 129,- 

S i d e 2 7

B 

Jeg melder meg herved inn i Norske Kvinnelige Juristers Forening som 

ordinært medlem kr. 250 

studentmedlem kr. 150 

Navn: 

Adresse: 

Porto Betalt 

Returadresse: 

NKJF 

Postboks 1620, Vika 

0119 Oslo 

Tlf. privat/faks: 

E-postadresse: 

Jeg har fått ny stilling: 

Tidligere stilling: 

Jeg melder adresseendring til: 

God sommer! 

Innmeldingsskjema 

Har du endret adresse eller fått ny stilling? Eller vil du melde deg inn i NKJF? 

Da kan du bruke skjemaet under. 

Skjemaet sendes til NKJF, postboks 1620 Vika, 0119 Oslo. 

Arbeidssted: 

Adresse: 

Tlf./faks: 

E-postadresse: 

Jeg er interessert i følgende fagområder: 

Dato og underskrift:

Retten til eget image 5 kjappe med Manuela Ramin ... - NKJF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?