HIGH END 2010 - Fidelity

5/2010 8. årgang 

46 

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- 

INTERPRESS NORGE 

returuke: 36 

Skandinavisk High-End magasin 

Tester: 

Linn 

Aaron 

Wilson 

Benchmark 

Music Streamer 

Audiovector 

Zu Audio 

M2Tech 

Chorus 

Hegel 

Swan 

Rogue M-180: 

Triodenes dans 

Bladelius Embla: 

Mediasmart! 

Verdens største: 

HIGH END 2010

Revolusjon? 

Fidelity har i et par påfølgende utgivelser 

brukt mye spaltelass til de nye digitale 

signalkilder med Nettet og harddiscen 

som lagringsmedium, gjerne via egne 

rippede CD-plater. Mange vil finne det 

påfallende at den enkelte skribent 

veksler fra å skryte helt uhemmet av 

dette nye, mens at par av oss andre er 

noe mer reserverte. Det siste mye på 

grunn av en hittil ganske umoden 

katalogiseringsprosedyre som så 

opplagt er laget av ungdommer som 

opplever at ”klassisk musikk” er en 

betegnelse for rock fra 60-tallet! 

Men også når det gjelder lydkvaliteten mer enn aner vi mange 

digitale lydfeller som reduserer potensialet i de drivverksløse nye 

dataspillerne som både er billigere, og har alle muligheter til å låte 

bedre enn de ”gamle” CD-spillerne. Når det gjelder de rimeligste 

USB dac’ene, har vi få reservasjoner; det vi hittil har hørt er klare 

lydforbedringer fra tilsvarende rimelige CD-spillere. 

Men i high-end klassen er vi mer usikre; noe av morofaktoren 

synes å være tatt ut av ligningen sammen med den generelle 

reduksjonen av jitter og annen støy og korning. Men så har vi 

heller ikke fått testet dette utstyret med noe særlig omfattende 

utvalg av høyoppløste innspillinger. 

Vi fortsetter derfor i dette bladet jakten på den ”perfekte signalkilde” 

med skribenter med ulike ståsteder og ulike oppfatninger. 

Og her er uansett masser av entusiasme. Men det kan altså lønne 

seg å ile langsomt med alt dette nye som enda ikke har funnet sin 

endelige form. 

Dessverre fikk vi ikke ferdig en av de gunstigste løsningene for oss 

gamle i tralten; vi som allerede har en god DAC, separat eller i en 

CD-spiller med digitalainngang. Vi snakker om den rimelige 

boksen fra Weiss som konverterer fra datasignal til standard RCA 

eller XLR digitalinngang. Denne har også en innebygget volumkontroll 

som gjør forbløffende lite galt. Men vi lover full test i 

neste blad, men den er også nevnt i vår test av den ”lille” Wilson 

Musette lenger bak i bladet. 

At vi også har hatt noen uventede småproblemer til denne utgaven 

av Fidelity som dermed har fått en smule annerledes stoffmiks enn 

planlagt, synes jeg vi har tatt på strak arm. Litt større problemer 

ble det da undertegnede ”for sikkerhets skyld” stakk innom øyenlegen 

etter første grovombrekking av dette bladet, for en time 

senere å være gratislosjerende på byens universitetssykehus. 

Denne lederen er derfor skrevet med høyre øye i fatle og visse 

problemer med å tyde hva jeg nyss har skrevet. Jeg håper derfor at 

dere ser gjennom fingrene med at det - tross storstilt teamwork, 

kan ha blitt litt fler feil enn vanlig. Men det er hvertfall heLt 

sikkert at hver og en av oss har gjort vårt ytterste for at også dette 

Fidelity skal være til glede og nytte for våre mange lesere i Norge, 

Sverige og Danmark. 

Og så får vi alle ønske hverandre en riktig god sommer. 

Og på gjensyn! 

Mvh 

Knut V. red. 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 

Skribenter i dette nummer 

Gunnar Brekke 

Arne Christian Damhaug 

Petter Dale 

Jan Myrvold 

Stein Arne Nistad 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Trond Torgnesskar 

Knut Vadseth 

Dansk redaksjon 

Kurt Lassen 

Jan Nielsen 

Kenneth Pilegaard 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 

www.ideverkstedet.no 

Trykk 

Printall 

Annonseavdeling 

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) 

Annonsemateriell 

annonse@ideverkstedet.no 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

MediaConnect AS 

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo 

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 


post@audiofidelity.no 

Tlf: 22 44 38 12 

Etterbestilling av artikler som PDF: 

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post 

Oppstart kr. 100 pr. blad. 

kristin@ideverkstedet.no 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. 

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for 

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 


3

4 

Innhold 

46 

nr 5/2010 

6 

Brev 

10 

Rogue M-180 mono 

rørforsterker 

16 

Sec-op: Rogue M-180 mono 

rørforsterker 

18 

22 

26 

Bladelius Embla med CD, USB Dac og harddisc 

Aaron XX 20th Anniversary LE 

stereo integrert forsterker 

Fotograf og lydingeniør 

Peter McGrath 

30 

HIGH END Munchen 2010 

40 

Digitalt lagringsprogram 

42 

Audiovector SR11 Reference 

46 

Music Streamer Pro PC Dac 

50 

Musikkomtaler: 

Skeive skiver 

52 


Skeive skiver

56 

Musikkportrett: 

Blått & Rått 

58 

Musikkomtaler: Blanda drops 

60 

Musikkomtaler: Joe Bonamassa 

63 

Hauk 

64 

Budsjettreferansen - 

Hegel H70 integrert forsterker 

68 

Test: Swan M3 

72 

Benchmark DAC1 HDR Stereo Pre 

76 

Digital Audio Interface: M2TECH 

78 

Wilson Duette bokhylle høyttaler 

82 

Linn Uphorik MM/MC RIAA 

86 

Zu pickup 

88 

Hi-rez guide 

92 

Historien om Christian Radich på 

video 

96 

Neste nummer 

5

6 

Brev til 

Abrahamsen/Electrocompaniet 

I deres test serie av USB dacer mangler to opplagte deltagere. 

Nemlig V6.0 og Abradac, Abrahamsen Audios nye usb dac. 

Ble litt skuffet når jeg leste nr 44 og ikke fant Abrahamsens 

to dacer nevnt i det hele tatt. Og de vil heller ikke bli nevnt i 

45. Hva skyldes dette? Alle tester og bruker omtaler tilsier at 

disse, i allefall V6.0 skulle vært vurdert 

Jeg ser også at i nr 45 så tester dere Electrocompaniets AV 

180. Men ikke V5.0, Abrahamsens nye monoblokk. Hva 

skyldes dette? Etter min mening så fortjener disse produktene 

omtale og test. Og så vidt jeg vet så har ikke Abrahamsen 

V2.0 vært testet etter oppgraderingen som ble gjort, noe 

som etter min mening åpnet lydbildet og lagde større rom og 

luft rundt instrumentene og strammet opp bassen helt ned i 

kjelleren og opp. Abrahamsens høytalere er heller aldri blitt 

nevnt, hvorfor det? 

Jeg tror du må være enig i at det synes litt rart at plutselig 

vurderes ikke noe av Abrahamsen lenger, bortsett fra en 

sammeligningstest med Hegel dacen i desember utgaven av 

Lyd & bilde. Jeg kan i den forbindelse fortelle deg at ikke alle 

på Soundgarden var like entydige i sin vurdering av V6 kontra 

Hegel dacen. Flere mente V6.0 var bedre. Dette er selvfølgelig 

”hear say”, og jeg kan ikke gå god for sannhets gehalten 

i det, men det ble sagt av en bransje aktør som frekventerer 

hifisentralen, uten at jeg vet hvilket firma han representerer. 

Mvh Per Ivar Nerby, abonnent. 

Hei! 

Mangel på nyere tester skyldes noe så enkelt at Per 

Abrahamsen og sønner ikke alltid besvarer telefoner. 

Og gjør vi en avtale om et produkt, så blir denne ikke 

nødvendigvis holdt. Som du vet har Anders Rosness tidligere 

flere ganger kåret Abrahamsen som budjettreferanse, så vi er 

litt forundret over at vi ikke får noen produkter til vurdering. 

Men vi håper stadig… 

Knut V 

Hejsa Knud 

Jeg er generelt er meget tilfreds med jeres blad! En ting 

undrer mig dog lidt, hvorfor anmelder i næsten ALDRIG 

Accuphase grej?? Såvidt jeg ved har i kun testet en af de 

mindre forstærkere E-212 i Fidelity no 9! Er det fordi der 

ikke findes forhandlere i Norge af dette mærke? 

F.eks ville det da være interessant, at høre en sammenligning 

mellem jeres reference forstærkere og noget af Accuphase 

nyere grej! F.eks Accuphase A-65 klasse A effekttrin og 

Accuphase E-450 integreret forstærker og ikke mindst 

Accuphase cd afspillere som jeg personligt syntes spiller 

MUSIK! 

Mvh Allan Goth / Danmark 

Et godt spørsmå!. Vi har selv et veldig godt nntrykk av dette 

merket, men den norske importøren kommer som regel med 

andre løsninger når vi søker etter noe spennende. Men en 

god påminnelse som vi skal prøve å følge opp. 

mvh Knut 

EMMLabs 

Hei Knut, 

Jeg leste med interesse anmeldelsen av Esoteric ”superutgave” 

i siste bladet. Like før jul fikk jeg den nyeste en-boks 

spilleren til Emm-Labs i hus. XDS1. Er det en test på gang 

om den? I så fall vil dere være blant de aller første også internasjonalt. 

Skulle vel være av interesse da du/dere har brukt 

lillebroren som referanse en tid. Tror kanskje den er i samme 

liga som esotericen og dCs sine beste. Skulle gjerne lånt dere 

mitt eksemplar, men det er noe vanskelig når jeg bor i Bergen. 

Mvh Bjørn Kongsvik 

Hei, vi venter med lengsel og smerte å få et eksemplar fra 

importør Audio Royal I Trondheim. 

Knut 

Hei Knut! 

Har fulgt Thor Forsmann i hans utvikling av sine høytalere 

opp igjennom årene og vi er vel alle enige om at dette er 

interessant. Synes ikke at han tidligere har kommet helt i mål, 

men nå har jeg hørt den nyeste versonen som også har fått 

nytt og elegant design. Har hørt mye opp igjennom tiden og 

dette synes jeg er nær det mest nøytrale og dynamiske man 

kan ha i en vanlig stue. Forsmann har nå lykkes med denne 

konstruksjonen og ikke minst at dette også skjer i lille Norge 

bør være av største interesse for bladet deres. 

Forventer en grundig og seriøs test av disse høytalerne hos 

dere. Hadde nesten vært pinlig om ikke dere er først ute i så 

måte, eller? Venter i spenning. 

Med hilsen Helmer Amdah 

Vi har ikke hørt et ord fra den kanten. Men vi er klare som egg! 

Knut 

Jamo dipol 

Hej Knut 

Har lest fidelity nr. 41 med din anmeldelse af Jamo R 907. 

Jeg har selv erhvervet et par for en måned siden. Som du 

skriver spiller de imponerende frit fra starten, nyudpakkede 

og ”out of the box” - som de siger. De afløser hos mig et 

par Pioneer S3-EX, som afgjort var gode især holografisk, 

og vel mere sofistikerede i design og elementer. Frihed for 

kasseresonnancer og vel også diskantens ophæng giver en 

mere ”fri” lyd. I stereo spiller jeg med bi-amping med et sæt 

Pioneer (SC-LX 71 og Blue Ray BDP-LX 71). 

Mit spørgsmål til dig er vedrørende kabler. I første omgang 

har jeg benyttet 4 ggr 2,5 m van den Hul CS-122 Hybrid og 

finder at det fungerer rigtigt godt, men tænker så på om 

der kan være yderligere forbedringer ved skift til eks. Kimber 

Cable 8 TC. 

Mvh Julius V. Nissen 

Danmark 

Fint at vi er noenlunde enige om Jamo. Men kabler? Spør 

oss heller om hvilken rødvin vi synes du skal prøve til de 

sene kvelder på altanene. Det er mye enklere… 

Knut V Fidelity Forum?

IKKE HELT KLIMAKS? 

Først vil jeg takke for det flotte bladet dere lager, hver gang 

lærer jeg noe nytt. I den siste utgave av Fidelity testet dere 

Linn Klimax DS, og dere ble ikke enige om kvaliteten av den. 

Jeg hadde nettopp lest en test av Linn’s Majik ds-1 i Hifi 

choice ( mai utgave side 50-53) som hadde en interessant perspektiv. 

I testen sammenlignet de forskjellige ripp kvaliteter og 

de mente at musikk rippet med RipNas var inferiør til f.eks rips 

med Naim HDX eller ved bruk av EAC. De sa bl.a at RipNas 

hadde dårlig timing, ”and delivery sounded half-hearted and 

uninspired”. 

Kanskje dette er grunnen til at dere opplever ikke den store 

begeistring for Klimax DS. Selv har jeg ventet med å digitalisere 

musikkbiblioteket, spesielt da min første test med EAC- 

PC-Hegel Dac ikke var tilfredsstillende sammenlignet med 

drivverk og samme dac-en. 

Konklusjonen er vell at veien til high end ikke har blitt enklere. 

Og at starten på den nye veien begynner med hvilken Rip 

metode fører til det beste slutt resultatet. Hadde vært fint 

om dere hadde testet forskjellige metoder. Er selv interessert 

hvordan den nye Naim UnitiServe kommer fra det. 

Mvh. 

Erik-Jan Venema 

Hm… Mange trodde det rablet for den gamle da jeg mente 

å høre forskjeller på uike harddiscer. Jeg valgte RipNas 

utelukkende for å unngå et mulig problem og stolte fullt og 

helt på Linn sin anbefaling. Jeg er rimelig trygg på at selve 

Klimax’en er veldig bra, men det skal nok jobbes litt med alt 

rundt dette… 

Mvh Knut V 

Hei 

Mulig jeg er dum men jeg finner ikke noen valg for diskusjons 

forum når jeg går inn på audiofidelity.no? Har dere 

ikke noe for tiden? 

Takk for et forrykende godt blad forresten. Spør du meg så 

bør dere i tilfelle opprette et eget Fidelity forum. Nettopp 

vært inne på HiFisentralen og AvForum, IKKE mye å skryte 

av. Dette kan dere gjøre mye bedre og få med dere hele 

Skandinavia... Var flittig leser av gamle danske High Fidelity 

i sin tid. Mye av hemmeligheten ligger kanskje i at Fidelity 

hadde hatt et spørsmål/svar panel også... 

Vi er et par entusiaster på Beitostølen, uten det helt store 

utstyret ennå... Vi sitter med en salig blanding av DP Pre/ 

Myriad og Densen/Densen, hvert vår par Epos 22mi samt 

E-mu Tracker Pre fra våre pc’er, begge med 60%+ i ukomprimert 

Flac filformat. Jeg tror et Fidelity forum her vil bli brukt 

over tid, det gjelder vel bare å få etablert et og la tiden gå, 

det VIL bli flittig brukt er jeg ganske sikker på 

Det jeg egentlig ville finne ut av var om dere kunne tenkt 

dere å testet ut Kimber USB Silver..? Vi ”lukter” begge på 

Hegel Dac’en. 

Mvh Petter Saunes 

petter.saunes@gmail.com 

Hei! 

I tilfelle er det vi som er dumme. Vi har ikke noe diskusjonsforum 

for tiden da alle benytter hifi-sentralen. Men vi jobber 

med saken. Og test av Kimber er på tapetet. 

Knut 

High End Sound 

Skandinavisk distributør af finere Hi End 

Amazon Audio 

Neutralt lydbillede, smæk i bassen, kontant og 

en fløjelsblød mellemtone og diskant. 

DC motor og akkumulator, udskiftelig armboard 

LAMM M1.2 reference 

Fidelity no. 42 - “en af de fineste forsterkere 

jeg har hørt. Intet mindre” 

Fidelity no. 41 - “Om her er glimrende oppløsning, fenomenal 

holografi og en lettflytende og nesten analog glatthed i tonerne, så 

er det mest oppsiktvekkende likevel den ekstreme impulsvilligheten 

vi opplever i transientene som gir både en rytmisk fremdrift og en 

livsbejaende gøyfaktor jeg tidligere ikke helt har opplevd maken til 

på digital-mediet” 

Herron Audio 

Kontakt: 

highend-sound.com 

info@highend-sound.com 

tlf: +45 60 77 24 48 

High Fidelity 6/2009 om VTPH-2 - ”Via 

VTPH-2 har vi en super flot og sammenn 

hængende afslappet gengivelse” 

High Fidelity om VTSP-3 - “Magt, kontrol og 

ekspansionsevne er nøgleordene. Der er det 

typiske overskud og legende lethed man får fra 

en god rørforstærker”

8 

Det perfekte? 

Takk for Fidelity som jeg har hatt abonnement på i en rekke år - 

takk til min bror og åndsfrende som har gitt meg magasinet som 

gaveabbonnement. 

I nr. 42 varsler du om behov for å justere magasinets innhold med 

mer fokus på musikk og innhold og mindre på utstyr. Jeg har satt 

pris på omtale av musikkutgivelser, så jeg frykter ikke det. 

Utviklingen mot digitaliserte tjenester og musikk og bilder fra 

ulike kilder, herunder koblinger mot internett-baserte tjenester 

bør skape muligheter for ”fidelity” å koble den digitaliserte 

verden til ”audio-verden”, og etablere et kvalitetsprodukt som 

søkte å veilede oss alminnelige ”dødelige” lesere, musikk og 

bilde-konsumenter hvordan fordelene fra begge disse verdener 

kan utnyttes av leserne. 

Ser vi på utviklingen blandt den yngre generasjonen - fremtidens 

potensielle lesere - så henter de sin musikk og filmer fra ulike 

nettbaserte tjenester. Gleden over god gjengivelse, og utstyr som 

kan skape dette kommer etterhvert som ”fjortisene” blir mer 

voksne, og etterhvert også mer kjøpedyktige. Her tror jeg det må 

være et fremtidig marked for et magasin som tilbyr den samme 

ærlige, uavhengige og entusiastiske formidling av informasjon 

som har preget ”fidelity” og forgjengerne. 

Dere har allerede i nummer 44 og 45 tatt opp dette, noe jeg setter 

pris på. Jeg ser selv etter muligheter for å få ut den enorme 

digitale musikk-katalogen som det kan plukkes fra på nettet 

gjennom mitt analoge musikk-anlegg med (tilnærmet) kvalitet 

som en god CD plate. Jeg ser dette som den neste utvikling av 

mitt mellomstore og mellomdyre anlegg med en ”Audiolab” 

forsterker og for-forsterker, UNISON research CD-spill er Audio- 

Psyk høytalere. Dette gir meg akseptabel lyd, så i stede for å satse 

på oppgradering, (som jo er fristende når jeg leser ”fidelity” ) ser 

jeg etter noe som kan gi meg samme akseptabel lyd, men tilgang 

på mer musikk og den fleksibiliteten som man får ved digitaliserte 

formater. 

Jeg har imidlertid en viss fornemmelse av at dere gutta knyttet til 

”fidelity” går inn i dette med en betydelig posjon skepsis, og 

nærmest beklager den utviklingen som er på gang. Tror heller 

man skulle se på dette som muligheter til å nå nye lesere, og formidle 

de fantastiske mulighetene til de nye medier og teknologi 

som gjør sitt inntog, og som kommer til å prege hele musikk og 

film-bransjen i årene som kommer. Her trengs det gode veiledere, 

for dette området er kanskje vel så forvirrende som audio-verden 

når man skal orientere seg, og gjøre alvorlige investeringer. 

I tillegg til noen av de DAC-anlegg dere har presentert, har jeg 

snust på enkelte andre, nemlig ”music hall sc25.2” og ”PS Audio 

Digital Link III”. Disse ligger innenfor de kostnadsrammene som 

jeg kan tenke å bruke på dette. Cambridge og Audio-Pro som 

er omtalt hos dere ser også ut til å kunne gjøre sakene sine, til 

under halvparten av prisen. Music halls DAC ser ut for meg som 

den mest interessante, og har også en rekke entusiastiske brukere 

på nettet, der også Cambridge og Digital Link III er sammelignet. 

Skulle gjerne sett noen gode vurderinger av disse hos dere. Imidlertid 

- det som virkelig fyrere meg opp er PS Audios PerfectWave 

DAC. Se link til produktet. http://www.psaudio.com/ps/products/ 

description/perfectwave-dac?cat=audio 

Dette gir også en presentasjon av utstyret og dets finesser en 

amatør som meg kan forstå. (Noen av de presetasjonene dere 

har hatt på dette området har vært litt for teknisk). Imidletid er jo 

folkene i USA mesterlige i markedskommunikasjon, så jeg skulle 

gjerne sett dere ga en fylldig vurdering av dette. For meg ser det 

ut som disse produktene har fremtiden for seg. De ligger i et prisleie 

langt over det jeg har vurdert, men om de virkelig holder mål, 

så er jeg så nær en innertier for hva jeg ser for meg for framtiden 

at jeg kan vurdere å gå inn i sparebøssa og forsyne meg. Pris på 

nettet for DAC-en er ca. $ 3000,- Ut i Norge er vi antagelig da 

nærmere 30 000 NOK. 

I nyhetsbrevet, se link nedenfor, er det også redegjort for 

utviklings- og produksjonsfilosofien til PS Audio. http://www. 

psaudio.com/ps/newsletters/november-2009-ps-newsletter/ 

Synes dette høres fornuftig ut, - og det ligger mye interessant 

stoff som ”fidelity” kunne ta for seg og formidle til fremtidens 

lesere. Det er en nytelse å kunne holde et høy-kvalitets produkt 

som ”fidelity” i hendene. Men det er, som du selv skriver, dyrt og 

krevende. Jeg vil nødig miste magasinet. Skulle det bli ille, håper 

jeg man i stede for nedleggelse kan tenke kvartalsvis utgivelse, 

ev. kombinert med en god nettside med speseilt stoff for abonenter, 

slik som f.eks. viktige nyhetspublikasjoner som Economist o.a. 

gjør. 

Vel, dette var noe vel mente pinsebetraktininger - dels en takk - 

og dels noen oppfordringer. Lykke til videre. 

Hilsen Frede Cappelen 

Sølyst 4 

4085 Hundvåg 

Takk for lang og grundig mail! 

Den pågående digitalrevolusjonen er langtfra ferdig, og det er 

heller ikke de fleste av de programmene som skal lose deg og 

meg gjennom et velfungerende musikkarkiv på kanskje tusenvis 

av ”plater”. Vi er fullstendig samstemte i at de nye, rimelige 

USB Dac’ene er et funn til prisen i de lavere prisklasser, 

men opplever at dette ikke alltid er tilfelle i high-end klassen. 

Om fordelene med datalagring oppleves såpass betydelige at 

det fører til betydelige nyinnvesteringer, må være opp til den 

enkelte. Men vi tillater oss å anbefale å ile langsomt, selv om 

vi på våre annonsørers vegne selvsagt unner bransjen disse 

salgene som kan bety et være eller ikkevære for mange. 

Det særlig undertegnede er litt engstelig for, er at man - som 

så mange ganger før - sammenlikner alle fordelene med 

de nye mot alle ulempene med det gamle. Den ”perfekte” 

løsningen kan muligens være å ha vinyl som hobby med alt 

det hyggelige styret og den gode opplevelsen som følger med 

når man setter seg i godstolen idet nålen treffer de første, 

tomme rillene før musikken starter. I tilegg har man så et mer 

typisk brukeranlegg, så godt som man har råd til, men med 

en mer pragmatisk holdning til musikkreproduksjon som 

hobby. Hadde jeg vært en privatperson, ville jeg selv imidlertid 

satset på sølvplater i flest mulige fasonger, men samtidig vært 

bevisst at desto flere formater en spiller skal takle, desto større 

blir kompromissene i forhold til pris. Igjen en Catch 22 situasjon 

som knapt lar seg løse. Men så langt har mine største 

opplevelser vært med gode CD/multispillere. Og med den 

smarte boksen til Weiss som vi skriver om i dette bladet, så 

kan man også utnytte enhver DAC til dataavspilling. 

Uansett, vi prøver i Fidelity å gripe fatt i dette fra mange ulike 

vinkler, og regner med at det vil bli høyst ulike synspunkter fra 

panegyriske jubelbrøl til litt mer skeptiske synsinger fra sånne 

som meg. Om dette kan oppleves forvirrende, er det faktisk 

et perfekt bilde av virkeligheten slik som vi opplever den med 

digitalmediet for tiden! 

mvh 

Knut V.

Adyton Cordis 3B signature (B) 

Klassisk effektforsterker, 2x350 W. 

Fabrikkoppgradert. 

Veil kr 160.000 Nå kr 74.995 

Adyton Cordis 1.8 (B) 

Effektforsterker, 2x350 W. 

Veil kr 125.000 Nå kr 69.995 

Adyton Cordis 1.0 (B) 

Lekker liten effektforsterker, 2x100 W. 

Verkstedoppgradert. 

Veil kr 15.000 Nå kr 5.995 

Adyton Modus Reference (B) 

Klassisk forforsterker med 

ny oppgradert strømforsyning. 

Veil kr 40.000 Nå kr 9.995 

Burmester 001 (N/D) 

Med DAC, pre amp og 

digitale innganger. 

Veil kr 126.000 Nå kr 89.995 

Burmester 011 (N/D) 

Forforsterker med MC RIAA 

Veil kr 113.000 Nå 79.995 

Burmester 935 mkII (D) 

Forforsterker. 

Veil kr 49.995 Nå kr 25.000 

Burmester 038 (D) 

Powerconditioner. 

Veil kr 38.000 Nå kr 28.995 


CD-spiller. 

Veil kr 27.000 Nå kr 14.995 


CD-spiller m DAC, 3 innganger. 

Veil kr 45.000 Nå kr 24.995 

Burmester 961 mkII 

Gulvstående høyttaler med Heil-driver. 

Hvit høyglans. Liten skade i topp. 

Veil kr 107.000 Nå kr 69.995 

HI-FISALG 

Krell KAV-280 CD (B) 

CD-spiller. 

Veil kr 45.00 Nå kr 14.995 

Krell KAV-400xi (B) 

Klassisk integrert forsterker. 

Veil kr 35.000 Nå kr 15.995 

T+A V10 (D) 

Integrert rørforsterker. 

Veil kr 75.000 Nå kr 39.995 

T+A D10 (D) 

Top loader SACD-spiller,4x32 Bit, 

384 kHz Sigma/delta DAC. 

Veil kr 75.000 Nå kr 39.995 

Densen DM 20 og 30 (B) 

For- og effektforsterker. 

Veil kr 30.000 Nå kr 11.995 

Mirage OM-6 (B) 

Semi aktiv gulvstående høyttaler. 

Veil kr 30.000 Nå kr 9.995 

Aerial Acoustics 20T v2 (B) 

Top-of-the-line høyttaler. 

Veil $ 40.000 Nå kr 149.995 

Martin Logan Accent (B) 

Gulvstående elektrostathøyttaler. 

Veil kr 55.000 Nå kr 27.495 

Dynaudio Sub 300 (B) 

Aktiv subwoofer med fjernkontroll. 

Veil kr 12.000 Nå kr 5.995 

Ceratec Veto (D) 

Aktiv subwoofer. Alu finish. 

Veil kr 17.000 Nå kr 5.995 

Burmester V3 (D) 

4-hyllers rack i elsberry finish. 

Veil kr 28.900 Nå kr 20.000 

Audio Physic Virgo 5 (D) 

Gulvstående høyttalerklassiker. 

Veil kr 60.000 Nå kr 44.995 

Audio Physic Minos (D) 

Aktiv subwoofer i ref.klasse 

i flg The Absolute Sound. 

Veil kr 55.000 Nå kr 27.995 

Audio Physic Tempo 2 (B) 

Gulvstående høyttaler. 

Veil kr 27.000 Nå kr 7.995 

Audiovector S3 (D) 

Gulvstående høyttaler. Cherry. 

Veil kr 17.800 Nå kr 9.995 

Audiovector S3 Super (N) 

Gulvstående høyttaler. White. 

Veil kr 26.000 Nå kr 15.995 

Audiovector S1 Signature (D) 

Stativhøyttaler. Maple. 

Veil kr 18.000 Nå kr 9.995 

Audiovector K3 (D) 

Gulvstående høyttaler. Cherry. 

Veil kr 9.800 Nå kr 4.495 

Audiovector K-Sub (N) 

Aktiv subwoofer. 

Veil kr 6.600 Nå kr 4.995 

Transparent MusicWave Ultra (D) 

2 x 2,5 m høyttalerkabel. 

Veil kr 29.000 Nå kr 14.495 

N=Ny D=Demo B=Brukt. Meget få eksemplarer. Med forbehold om trykkfeil og utsolgt. 

OSLO HI-FI CENTER 

Dronning Mauds gate 1-3, Oslo - Tlf: 22 01 04 30 - www.oslohificenter.no 

9

3 3 3 

Rogue M-180 mono rørforsterker: 

Denne amerikanske forsterkeren låter 

klangmassig knapt som typisk ”rør”, 

den koster heller ikke som typisk rør. 

Og ved første øyekast ser den knapt 

ut som noen rørforsterker. Likevel har 

den alle rørforsterkeres aller beste 

lydegenskaper… 

10dans 

Triodenes 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

3 3 3 


12 

Hvis rør låter så forbasket 

mye bedre; hvorfor 

kjøper de fleste transistorforsterkere? 

Dumt 

spørsmål selvfølgelig. 

For alle ”vet” at rør 

er mye dyrere i forhold til effekten. 

Men om det nå er sant at rørwatt er 

minst dobbet så ”effektive” som typisk 

transistorwatt? Fremdeles er det knapt 

mulig å lage rørforsterkere som kan 

konkurrere med NAD og Rotel i budsjettklassen, 

men allerede rundt tyve 

tusen kroner finnes det flere integrerte 

rørforsterkere- og ikke bare kinesiske 

- som driver de fleste relevante hi-fi 

høyttalere. 

Men selv i High-end land hvor hundertusen 

kroners forsterkere er vanlig, 

er det ingen selvfølge å velge rørforsterkere 

selv om rør i dette prissegementet 

er fullt ut konkurransedyktige. I hvert 

fall om man har tiltro til at rørwatt i 

praksis minst kan dobles når man skal 

sammenlikne effekt og kvalitet. Er det 

likevel størrelse, varmeffekt, driftssikkerhet, 

stadig rørjusteringer og liknende 

som gjør at mange likevel velger den 

noe mer driftssikre transistorvarianten, 

ja til og med de nye D-klasse forsterkerne 

som utvikler enda mindre varme 

og dermed ytterligere mindre risiko for 

problemer over tid? 

FIDELITy FAVoRITTER 

Heller ikke Fidelity har valgt rør til effekttrinnet, 

selv om vi både liker fyldig 

”rørlyd” og har rørforstekere som våre 

absolutte favoritter når vi prøver å huske 

hvilke high-end forsterkere som vi 

har savnet mest når vi har levert de fra 

oss etter en test. Både Rogue Zeus, den 

store monoblokken til Audio Research 

og hybridene fra Lamm var på en rekke 

punkter ”bedre” enn vår egen DP, men 

ikke i særlig stor grad og ikke i totalitet 

i forhold til bl.a. prisen. Men selv om vi 

slett ikke mener at vår referanseforsterker 

EC DP-1A er ”verdens beste”, har 

vi hittil nølt med å anskaffe en ny som 

vi kan være trygge på er like pålitelig, 

driftssikker og samtidig like oppløst, 

åpen og ”nøytral”. 

Sistnevnte uttrykk er vel mye av en 

illusjon, og bør kanskje heller erstattes 

med ”velkjent”. Og vi mer enn aner at 

DP er litt for varm oppover. Vi kjenner 

likvel lyden såpass godt at vi lett kan 

bruke den som en målestokk fremfor 

å forlange at den skal være en absolutt 

referanse som mange misforstått tror 

må være det absolutt ”beste”. Men vi 

forutsetter uansett at DP’en slipper 

gjennom tilstrekkelig med detaljer, slik 

at den i minst mulig grad maskerer 

oppløsningen fra de nye høyoppløselige 

signalkilder og stadig bedre høyttalere. 

At vi i vår stue og nåværende oppsett 

på mange viktige lydparametre ”likte” 

Rogue bedre, har også skjedd før med 

både rør, transistor og D-forsterkere. 

Men denne gangen opplevde vi også en 

entydig større åpenhet med høyoppløselig 

kildemateriale… 

LITT TEKNISK 

Jeg ble noe forundret da jeg pakket 

opp de ”nye” M-180 monoblokkene 

fra Rogue. For var ikke dette mer eller 

mindre den samme forsterkeren Fidelity 

testet for bare et år eller to siden? 

Importøren forsikret imidlertid at selv 

om utseendet var lik, er dette en helt 

nye forsterker med betydelig mer både 

av kraft og finesse. 

Også prisen er høyere, men kr.55.000 

paret var likevel en behagelig overraskelse 

i forhold til byggkvalitet og vekt. 

Litt slankere KT 90 effektrør (4 stk. pr. 

kanal) i forhold til det vanligere KT 

88, er den største synlige forskjellen. 

Klangkarakterstikken til KT 90 er da 

også regnet som en smule strammere 

«Førsteinntrykket 

av lyden var 

sensasjonelt bra 

med et driv, et 

drama og en 

godvond øvre 

mellomtone som 

hadde så mye 

både aggresjon 

og sødme at 

jeg fikk lyst til å 

rope: YESSS.» 

enn med det billedlig og lydmessig mer 

pæreformede 88-røret. 

Disse 4 effektrørene står helt åpent 

på en ”veranda” bakerst på forsterkeren 

sammen med det mindre inngangsrøret 

12AX7 og de to driverne 12AU7. Her er 

også et voltmeter til biasjustering av de 

store rørene, noe som enbefales å gjøre 

med jevne mellomrom, uten at hyppigheten 

er nærmere spesifisert. Dette 

gjøres enkelt ved å fjerne et deksel og 

vri på et potensiometer til dette viser 

40 mA. Operasjonen er såpass rask, 

etter først å ha ventet 30 minutter med 

påslått forsterker, at dette knapt kan 

være noen vesentlig årsak til å droppe 

rørforsterkning? 

På baksiden finner vi de sedvanlige 

inn og utganger. Høyttalerutgangen 

er både 4 ohm (for de fleste høyttalere 

med doble basser) og 8 ohm, og må 

gjerne prøves da oppgitt høyttalerimpedans 

ikke alltid er særlig å stole på. 

Som vanlig; det du LIKER best ER best. 

For deg! 

Her er både balansert og ubalansert 

inngang med vanlig XLR og RCAbøsninger, 

men mer originalt er vippebryteren 

som skiller mellom vanlig 

triodedrift og en smule mer ”effektiv” 

driftsmetode Rogue kaller ”Ultra 

Linear”. Forskjellen er lydmessig og 

effektmessig ganske beskjeden. Igjen 

får det bli en personlig greie hva man 

foretrekker i forhold til høyttalere og 

resten av anlegget. Men selv med de 

tungdrevne Marten Coltrane, ble det i 

vårt rom mer enn nok krutt med triodeinnstilling. 

Vekten av hele herligheten er 25 kilo 

pr stk. Både størrelse og vekt for hver 

av disse monotrinnene tilsvarer altså 

en typisk 250 watts transistor effektforsterker 

i stereo som gjerne koster enda 

mye mer enn begge disse. 

LyDEN AV KT90 

Forrige gang jeg testet en rørforsterker 

fra Rogue, det store Zeus stereotrinn, 

rotet jeg meg fullstendig bort ved utskifting 

av standard smårør til en rekke 

eksotiske NOS-rør. Til slutt opplevde 

jeg at jeg i virkeligheten testet vakuumrør, 

ikke en av de utvilsomt beste 

forsterkere jeg har hatt i stua. Og jeg er 

fremdeles litt i villrede hvordan lyden 

på Zeus er i forhold til M150 og M180, 

bortsett fra at Zeus generelt var en 

smule mer pompøs og med enda større 

tyngde, men kanskje ikke fullt så viril 

og festlig? 

Denne gangen har jeg bedt om at kun 

standardrør får følge med. Så får man 

ha i mente at rørbytte kan skape enda 

bedre lyd om man eksperimenterer litt. 

Eller i hvert fall en litt forskjellig lyd… 

Førsteinntrykket av lyden med den 

nye M180, var likevel nærmest sensasjonelt 

bra med et driv, et drama og en 

godvond øvre mellomtone som hadde 

så mye både aggresjon og sødme at 

jeg fikk lyst til å rope: YESSS. Her var 

det ingenting å gjemme seg bak, men 

konstruktørene bak M180 lar det stå til 

uten sordin. Her er det BÅDE pent og 

rått, men med en dynamisk kontrast 

og en vibrerende rytmisk og pågående 

mellombass som fremhever kontrapunkt 

og synkopering og gir deg en 

blåere blues og en gladere gladjazz enn 

jeg nesten kunne huske det. En smule 

røfft, men så absolutt troverdig. Musikken 

leveres da heller ikke alltid ikke 

velfrisert med lakk og hårnett! 

Rommet er kjempesvært, men enda 

viktigere; det er stort og tydelig skille 

mellom opptaksrommet og artistene

3 3 3 

14 


på samme måte som det er betydelig 

større forskjeller enn vanlig i dynamikken. 

Den dynamiske kontrasten er mest 

påfallende. Er det det som skaper den 

største forskjellen mellom hermetisk 

musikk og ”live”? 

Og for en glød i fargene! Musikken 

oppleves nesten som en scene fra Trollmannen 

fra Oz som går over fra hverdagens 

sort/hvitt til fantasiens farger! 

DåRLIG BASS? 

”Alle” vet at rørforsterkere har en tilbakelent 

øvre topp og en fyldig, men pæreformet 

og litt slapp bass som heller 

ikke går særlig dypt. Vel, en tilbakelent 

topp har jeg vel antydningsvis allerede 

imøtegått. Her er det virkelig futt og 

fart; simpelthen et gnistrende fyrverkeri 

oppover. 

Men bassen er i første omgang skuffende 

dårlig! Jeg opplever den ganske 

raskt som kjapp og grei nok, men den 

går ikke særlig dypt og er også ganske 

ujevn. Og uansett langt fra det betongfudamentet 

jeg er 

vant til fra DP A-1. 

Dette blir et problem; 

så vanvittig god 

oppover, men med 

en bass som får meg 

til å dobbelstjekke 

pluss og minus på 

høyttalerne. Men det 

låter likevel totalt 

sett veldig bra. Bare med en slankere og 

mer ujevn bass enn jeg er vant til… 

Men så begynner det å skje ting; 

enten nå det er noe i mitt hode eller 

forsterkeren simpelthen trenger å få 

varmen langt inn i de innerste kondiser 

før den trives. Det er som regel 

utgangstrafoene som har skylden for 

dårlig bass (og dårlig diskant, for den 

saks skyld), og trafoene på Rogue er 

kjent for å være ekstremt store og 

ekstremt gode. 

Og ganske riktig; I løpet av noen 

timer vokser bassen, jevner ut dumpene 

og fremstår som MEGET god. Den 

er aldri det betonggulvet som vi hører 

fra DP, men den virker kjappere og mer 

dynamisk. Transientene varer kortere 

uten det vedvarende drønnet, og det 

er veldig lett å følge melodilinjene og 

rytmikken på kontrabassen. Særlig 

rytmisk musikk med enklere besetning 

tjener mye på dette, men det oppleves 

også utmerket på opera og større orkesterverk 

med trøkket fra hundre mann 

og en håndfull damer. 

DISKANT oG oPPLøSNING 

Likevel er det den livsbejaende, men 

også nådeløse øvre mellomtone og diskant 

som fasinerer mest. Her oppleves 

et levd liv som ellers ofte blir frisert 

bort, særlig på transistorforsterkere. 

«Her oppleves et levd liv som 

ellers ofte blir frisert bort, særlig 

på transistorforsterkere.» 

Og sammen med fyrverkeriet av 

mikrotransienter oppover i frekvensgangen, 

blir musikken engasjerenede 

som aldri før, ikke minst når sødme 

og romantikk får sterk konkurranse av 

drama og tenners gnissel. 

Å ja, det kan låte hardt noen ganger, 

men slett ikke som en fast signatur 

eller som stedig knust glass, men heller 

som det virkelige liv og den ekte musikken. 

Enkelte ganger hører vi tydeligere 

enn normalt feil andre steder i kjeden. 

Men samtidig betyr det lite da hjernen 

lett skiller dette fra den musikalske 

opplevelsen, på samme måte som vinylantusiaster 

erfarer at litt peiskos ikke 

påvirker den musikalske begeistringen 

av en god vinylskive. 

Her er tydelig mer ”diskant” enn på 

DP A-1 , noe den slett ikke er alene om. 

DP’en er litt tilbakelent oppover og 

oppleves vel mer ”ryddig” enn akkurat 

himmelstormende på dette punktet. 

Større er forundringen over at Rogue 

slipper mer detaljer igjennom, delvis et 

resultat av det første, men neppe bare 

det. For første gang hører vi en forsterker 

som mer enn antyder at DP A-1 må 

revurdes som referanseforsterker da 

den knapt makter å skjelne mellom de 

nyeste høyoppløselige signalkildene. 

(Men DP fikk utelukkende skryt for 

fremragede lyd av erfarne lyttere da vi 

testet Wilson Musette 

andre steder i bladet.) 

Men også rørene i 

forforsterkeren ARC Ref 

3 opplever vi er modne 

for utskifting. Vi har 

tydeligvis nå kommet 

inn i et område med en 

betydelig større oppløsning 

enn tidligere, en 

lydens BluRay… 

Uansett gir Rogue gir mer luft, mer 

plass imellom artistene og gjennomgende 

mer detaljer, særlig oppover, enn DP- 

A1. Felerekka låter fremragende med 

suset fra buestrengene, men mest blir 

man sittene å måpe av det fantastiske 

raspet på messingen. Eller cymbalens 

Det er enkelt å justere 

Bias på Rogue M-180

elleville lysfontene på vei mot stjernene. 

For det er noe med utklingingen 

som er helt enestående, selv om mange 

rørforsterkere har mer av akkurat dette 

enn de fleste transistorvarianter. 

Dette kan minne litt om forskjellen 

mellom MM og MC pickuper, 

hvorav sistnevnte har denne enstående 

krispheten og utklingingen som mange 

mener skyldes en ”feil” med overshoot 

av transientene. Om de målbart betydelige 

mer forvrengte rørforsterkere også 

låter så deilig naturlig på grunn av en 

”feil”, gjør ikke meg søvnløs. Jeg velger 

det ørene liker best! 

HåR På BRøSTET? 

Jeg ser slett ikke bort fra at Rogue 

M-180 når det gjelder klangbalanse 

hadde en smule ”flaks” i vårt referanseanlegg 

med Linn Klimax Direct 

Streaming signalkilde, Ref 3 forforsterker 

og Marten Coltrane høyttalere. 

Og begge de tilgjengelige kabelsettene 

både fra Nordost (Valhalla) og Jorma 

(Origo), spilte begge glimrende med litt 

mer åpenhet og luft med førstnevnte. 

Og en smule mer omph og trøkk med 

Origo. 

Linn Klimax er veldig ”sivilisert” i en 

absolutt homogen og nøytral klangbalanse 

som blir en smule tilbakelent 

og kjedelig i toppen med DP A-1. Med 

Rogue blomstret diskanten opp og kiler 

behagelig i ørene når felerekka lar overtonene 

svulme. Men først og fremst 

er det en usedvanlig frisk og levende 

detaljering og myriader av eksplosive 

mikrodetaljer som skaper fryd og glede 

til musikken. 

Og den i utgangspunktet litt spinkle 

bassen, utvikler seg til å bli særdeles 

transient og naturtro uten falsk romling 

i bunnen. Her er krefter nok med 

de relativt tungdrevne Coltrane selv 

ved triodekopling i ganske stor stue, og 

den forbilledlige holografiske romopplevelsen 

er ytterligere med på å gjøre 

musikken særdeles suggererende. Selv i 

bare to kanaler blir man nærmest dratt 

inn i opptakslokalet. 

REFERANSE? 

Rogue M-180 er simpelthen en av de 

beste forsterkere jeg har opplevd i mitt 

hjemmemiljø med den mye dyrere 

Lamm hybridforsterker som sterkeste 

konkurrent om jeg skal stole på husken. 

Også ARC koster dobbelt så mye 

uten nødvendigvis være bedre, bare 

enda litt kraftigere. Det pussige er at 

disse tre favorittene alle er amerikanske 

og den eneste uten rør helt oppe 

i toppen er også amerikansk; de store 

monoblokkene fra Rowland med -av 

alt- ICE-power… 

Rogue M-180 er derfor det kanskje 

beste high-end kjøpet vi for øyeblikket 

vet om, men selvsagt finnes det er 

rekke glimrende transistorforsterkere i 

prisklassen som er særdeles tett på på 

flere parametre. Og som kanskje er litt 

enklere å leve med om man ikke gidder 

å bruke et ar minutter en gang iblandt 

for å sjekke bias. Og å skifte rør en 

gang i året, eller noe slikt… 

Et av rørene på vårt testobjekt kranglet 

da også litt , noe som førte til en 

viss ubalanse i utnivået på tampen av 

testperioden. 

Men tar du hi-fi virkelig seriøst, er 

altså Rogue M-180 et ekstremt godt kjøp 

til en pris jeg opprinnelig fryktet var pr 

stk. Men den var heldigvis for paret! 

KoNKLUSJoN 

Rogue M-180 er altså en av de beste forsterkere 

vi har hørt uansett teknologi. 

Dette betyr ikke at den låter pæreformet 

”rør” med en forsiktig diskant og 

slapp bass, noe som forøvrig heller 

skyldes trafoene enn rørene. Nei, M-180 

er spretten og kvikk og luftig og storslagen 

og detaljert og myk og varm og 

sylkvass. Og alt det andre du slett ikke 

forventer av en typisk rørforsterker. 

Men det er selve utklingingen, den 

livsbejaende transientbearbeidingen, 

som gjør moderne rørutstyr generelt 

og Rogue M180 spesielt; så frisk og 

frodig. Her synes ikke å være noen 

dynamisk begrensning hverken i mikro 

eller makroområdet, Og så er det 

samtidig så holografisk presist med 

stor avstand mellom artister og rom 

og med en lyd som ikke synes å komme 

fra høyttalerne, men mer oppstår 

i nederste halvdel av rommet- og 

strøka utenfor. 

For de som har en litt gammeldags 

oppfatning av rørlyd, kan det slåes 

fast at Rogue M-180 hverken låter rør, 

koster som rør eller har en noe laber utgangseffekt 

som rør. Nesten tvert imot. 

Og prisen er like glitrende bra 

som lyden! 3 

Pris: NoK 55.000,- 

Importør Planet Snapa 

15

3 3 3 

Sec.op: Rogue M-180 mono rørforsterker: 

16 

Klang, glød og farge 

Rørmonoblokker hos redaktøren. Ikke et øyeblikk for tidlig! 

AV TRoND ToRGNESSKAR 

Det er vel ingen hemmelighet 

at jeg er et ihuga rørhue. 

Samtidig har jeg ikke 

problemer med å fryde meg 

foran et anlegg med transistorsluttrinn. 

Som hos redaktøren, for eksempel. 

Der har lyden alltid vært eksepsjonelt 

god. Likevel har jeg alltid lurt på hva 

en effektforsterker med rør og trafoer 

kan tilføre referanseoppsettet som jeg 

etterhvert kjenner ganske godt. 

Plutselig en dag sto de der, to heftige 

rørmonoblokker fra Rogue, en produsent 

som har fått mye berettiget skryt 

for tingene sine. Nå senest en klasse 

A-rating i Stereophile for de samme 

kraftverkene jeg skulle lytte på. 

Den nyanskaffede nettverksspilleren 

fra Linn fungerte som kilde, og et assortert 

utvalg av skottenes egne innspillinger, 

samt noen gloriøse Living Stereoversjoner 

av Aaron Coplands verker ble 

dietten noen timer denne vårdagen. 

Nesten før første takt, altså fra øyeblikket 

hvor du kan høre produsenten 

åpne for mikrofonene, låt det større. 

Det ER faktisk mulig å høre hvordan 

rommet og akustikken behandles på 

den måten. 

Straks orkesteret under ledelse av 

Morton Gould tråkker til, er det tydelig 

at dette låter anderledes enn vi er vant 

til. Rommet er rett og slett gigantisk. 

Orkesteret er glimrende og realistisk 

plassert, det er store mengder luft 

og armslag rundt hver musiker, og å 

plukke ut og følge et gitt instrument 

viste seg å være uvanlig enkelt. Klang 

og nyansering var et regulært eventyr. 

Hvert instrument hadde en klangpalett 

som gav glød, farge, uttrykk og egenart 

til hvert buestrøk, hver treblåser og 

hvert eneste trommeslag. Her er vi 

inne på triodenes enemerker, men 

denne amerikanske kolossen brillierte 

virkelig. Tenk deg at du hører en fiolin, 

en cello eller en tromme live. Det som 

gjør den så uttrykksfull og musikken 

så gripende, er klang- og uttrykksvariasjonene 

den er i stand til å gjengi. 

Ofte ørsmå forskjeller egentlig, men de 

er så vesentlige for hvordan vi opplever 

musikken at det fort låter tørt og 

uengasjerende om alt ikke sitter. Her er 

rørforstyerkere overlegne sine transistorbaserte 

halvbrødre. De gjengir rett 

og slett instrumentklang med en klart 

mer fargerik realisme. 

Noen synes å mene at dette har med 

farging å gjøre, kanskje fordi de liker 

og etterstreber en tørrere versjon av virkeligheten. 

Atter noen synes å mene at 

det er denne nøkterne tørrheten som 

fortjener merkelappen «nøytral». Det 

vi etterstreber er vel realisme, og i min 

bok er disse evinnelige klangfargene så 

vesentlige for realismen at jeg rett og 

slett ikke gripes i noen særlig grad om 

de ikke er fullt tilstede. 

Rogueforstekeren la for dagen en 

voldsom vilje og evne til å nyansere, og 

dette gjorde underverker med opptakene 

vi spilte. Den litt bleke og fargeløse 

toppen på noen av Linnopptakene var 

brått eksplosivt uttrykksfulll, akkurat 

som om forsterkeren forløste et uant 

potensiale i fra før av enormt gode 

opptak. Livefølelsen i Coplandstykkene 

var nesten voldsom. Jeg tror ikke jeg 

har hørt en eneste forsterker i Knuts 

lytterom som så til de grader har flyttet 

alt som skjer inn i rommet. Tredimensjonal, 

levende, fargerik tilstedeværelse. 

Nok et av adelsmerkene til effektsvake 

triodeforsterkere, men her understreket 

til fulle av en muskuløs pentoderørforsterker. 

Alt vi spilte låt uforskammet 

levende, og med veldig artikulasjon 

og kontroll. Mellomtonen var rett og 

slett glitrende uttrykksfull, bassen 

enormt maktfull, men helt uten det litt 

fargeløse , massive skyvet som synes å 

passere som «bass» i mange sammenhenger. 

Her var det oppløsning, innsikt 

OG et skyv av en annen verden. De 

glimrende Martenhøyttalerne syntes å 

nyte rørdietten, og kvitterte med et innsyn 

i musikken, et uttrykksregister og 

nyanser på filligransnivå som virkelig 

fikk oss til å måpe. Helt frigjort, totalt 

umekanisk, ekstremt livsbejaende og 

med denne vanedannende og tidligere 

omtalte stoiske roen som virkelig godt 

utstyr besitter og viser fram når ting 

spiller på lag. Denne egentlig rørende 

(nei, jeg prøver IKKE å være morsom! 

:-) ) rimelige forsterkeren må være noe 

av det beste man kan parre Marten 

Coltrane med. Det spilte med en sammenheng 

og en synergi som var helt 

magisk. Alt med selvfølgewligheten 

det gir å ha 180 rørwatt og svært gode 

trafoer i ryggen. 

Rørforsterkere har et varmere anstrøk 

enn transistoriserte, men Rogue 

180 utfører balansekunster som ville 

skaffet den Carte Blanche i enhver 

russisk sirkustropp. Den glimrende 

omgangen med klang, mikrodynamikk 

og strukturer går aldri på bekostning av 

åpenhet, kontroll og realisme. Forsterkeren 

gjengir opptakets, kildens og 

de omkringstående komponentenes 

karakter på den berømte millimeterń, 

og etter noen timer i redaktørens sofa 

er jeg ikke i stand til å putte fingeren 

på noe jeg ville justert på lydmessig. 

Alt i alt er jeg veldig imponert. Over 

den nærmest arrogant presise musikaliteten, 

kraftreservene, homogeniteten, 

realismen og musikaliteten. At alt dette 

kommer i en og samme pakke til en 

såpass sympatisk pris i en tid da High 

End er synonymt med stratosfæriske 

priser, er til å bli lykkelig av. 

Jeg tar av meg hatten. Disse gutta har 

fått det til. 3

Alt-i-ett anlegg! 

Geneva Model S 2 995,- 

Den minste og kanskje mest imponerende 

modellen fra Geneva.Fås i sort, hvit og rød 

pianolakk. Har radio og motorisert iPod-dokking. 

Stereoforsterker og 

D/A-konverter 

Hegel H200 og HD10 

Opplev lydmessig magi fra den kraftige forsterkeren og unike 

D/A-konverteren fra norske Hegel. En uslåelig kombinasjon 

som tar innersvingen på all konkurranse. 

Sjekk prisen! 

Spesielt 

anbefalt 

Nr. 12/09 HHHHH 

Hegel HD10 

Spesielt 

anbefalt 

Nr. 03/06 12/09 HHHHH 

Hegel Hegel HD10 H200 

Løst: 30 990,- 

22 995,- 

Stereoforsterker og CD-spiller 

Primare I21 og CD21 

En klassiker av en pakkeløsningen fra svenske Primare. 

Her får du ekte Hi-Fi lyd til en særdeles hyggelig pris. 

ÅRETS SOMMERHIT! 

Sjekk prisen! 

Før: 17 995,- 

12 995,- 

Høyttalerpar 

System Audio SA1750 

Sjekk prisen! 

En slank og lekker 

høyttaler som gir full 

valuta for pengene. 

Den er lett å plassere 

og spiller all slags 

musikk på strak arm. 

Dansk klassiker! 

Før: 11 995,- 

6 995,- 

www.soundgarden.no 

BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • JESSHEIM Meierigården 

KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5 • LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 

OSLO SOLLI PLASS Cort Adelersgt 2 • PORSGRUNN Storgata 157 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 

TRONDHEIM Fjordgata 34 • TØNSBERG Øvre Langgate 63 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22

3 3 3 

Bladelius Embla med CD, USB Dac og harddisc: 

18 

Mediasmart 

Endelig en musikkmaskin som på enkleste vis spiller og lagrer digitalsignaler 

både via doble USB-innganger, Bluetooth og eget Teac drivverk til både avspilling 

og ripping. En spiller så intuitiv at selv en datahater får det til uten å 

måtte lese leksikontykke manualer; stort sett… 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH 

Den svenske designeren 

Michael Bladelius hevder 

da også at han ikke 

har modifisert eksisterende 

datateknologi til 

logistikken på denne 

meget elegante mediasepilleren, men 

konstruert det hele fra grunnen av som 

en high-end signalkilde for digitallyd. 

Som de fleste andre, betyr det at SACD- 

plater bare avspilles med 16 bits laget. 

Men helt sensasjonelt klarer denne 

maskinen -som verdens eneste- å avspille 

direkte de nye super høyoppløselige 

opptakene til Keith Johnsen på Reference 

Recording i ekte 24 bits (176,4 

kHz). Og den tar minnepinner direkte, 

og selvfølgelig Direct Streaming og Flac 

og Wav og andre audio datafiler opptil 

32 bit 192 Khz. 

STILLE- FøR SToRMEN.. 

Og den er fullstendig tyst, når den skal! 

Den har nemlig et minne basert på 

flashteknologien, ikke på bevegelige 

deler som støyer og sliter. Og som etter 

personlig erfaring enkelte ganger trekker 

sitt siste sukk når konsekvensene er 

størst. Men flashminner (SSD Disc) er 

ganske mye dyrere enn vanlig standard 

miunneteknologi. Dette betyr i praksis

gjør at man tenker seg litt om før man 

ripper mer enn et basisreportoir, for 

så å finne frem den fysiske plata fra 

CD-samlingen når man vil gjenhøre 

mer perifer musikk. Datakapasiteten på 

den stanadardmaskinen vi fikk til test, 

skulle være ca. 100 CD plater, men kan 

for en solid neve dollars kan minnet 

utvides til å ta 20-30 ganger så mange 

plater i CD+ kvalitet. Toppkapasiteten 

oppgis til 2 TB, men da koster det et 

par titusen ekstra! 

Inntil videre er altså dette flashminne 

et tveegget sverd. Men en basissamling 

med 80 timer i harddiscen på 64 

GB samtidig som du kan benytte alt fra 

Spotify til minnepinner og ekstra harddiscer- 

pluss selvfølgelig alt du har av 

CD’er- dekker vel behovet for mange? 

Såvidt jeg kan huske er det vel ikke 

stort mer kapasitet på en noenlunde 

tilsvarende Naim-maskin som bruker 

en mer vanlig type harddisc. 

LEKKER DESIGN 

Og designet er like forskjellig fra den 

mørke, konservative Naim-designet 

som lyden er det! Den 12 kilos tunge 

Embla boksen (440x445x125mm) er laget 

med tykke børstede aluminiumspla- 

19

3 3 3 

Bladelius Embla med CD, USB Dac og harddisc: 

20 

ter i en lys og luftig moderne designuttrykk 

med et praktisk berøringspanel 

som dekker store deler av fronten. Det 

følger også med en mer standard fjernkontroll. 

Men de mange betjeningspotensialer 

som finnes på maskinen, 

fordrer at man kan lese all informasjon 

fra touchpanalet for en mer intuitiv 

programmering av de mange muligheter. 

Bladelius skal visstnok jobbe med 

et program som overfører disse data til 

en I-pod/pad eller liknende, noe som 

vil lette betjeningen vesentlig om man 

skal avspille, rippe eller skifte mellom 

mange ulike signalkilder i analogt og 

digitalt domene fra sofaen. 

Svensken innrømmer at en egenkonstruert 

fjernkontroll med alle disse 

mulighetene ville 

være en umulighet til 

en pris på rette siden 

av titusen kroner. Nå 

kan man få en slik 

kommuniserende 

fjernkontroll for under 

to tusen pluss evt. et 

par hundrelapper til 

et enkelt fremtidig 

dataprogram. Så PC- 

og Mac-verdenen er 

kanskje ikke så steingæærnt å utnytte, 

tross alt. Og selv om Bladelius har skrevet 

sine egne programmer fra bunn 

av, er heller ikke betjeningen så ulik 

på godt og vondt. Men her er hvertfall 

ingen snubletråder som gir deg unødvendig 

dårlig lyd på grunn av en tullete 

kobling langt inne i et tilsynelatende 

uskyldig program opprinnelig beregnet 

til kontorbruk… 

Selvfølgelig er her en kobling til eternett 

både for nedlastinger av musikk 

og automatisk nedlasting av covere 

til de fleste CD-plater man vil lagre på 

harddiscen. Coverne blir da vist opp i 

displayet ved avspilling. 

Selv med nærkontakt av billedskjermen, 

hender det likevel at navigeringen 

blir vanskelig, selv om dette 

kan være fornuftige hindringer for å 

hindre blåste høyttalere og andre små 

katastrofer. For eksempel er det umulig 

å skifte fra innebygd pre til full blås på 

utgangene uten først å stoppe avspillingen. 

Lurt selvfølgelig, men det holdt på 

å drive meg til vanvidd før jeg skjønte 

logikken. Det var faktisk like før jeg 

hadde funnet frem bruksanvisningen… 

LyDEN 

Jeg har allerede antydet at lyden generelt 

er like lett, luftig og moderne som 

designet er det. Men vi snakker egentlig 

om tre typer lyd: 

«I tillegg til et kjempestort og presist 

holografisk lydbilde med masser av lys 

og luft, er her en enorm dyptpløyende 

og ganske så fast og fin dypbass som 

er en fantastisk opplevelse;» 

For det første kan man på den 

dyreste maskinen velge mellom 3 ulike 

frekvensganger med to ulike DAC’er. 

Valg nummer 3 er etter min mening 

den overlegent beste av disse, men 

default innstillingen er nummer 1, som 

etter min mening er skarpere og råere. 

All min omtale av lyden er derfor med 

innstilling 3 innkoblet, om ikke noe 

annet tydelig er indikert. 

Det er dessuten litt forskjellig lyd 

om platen er rippet, enn om du spiller 

den direkte som på en hvilken som 

helst CD-spiller. Forskjellen oppleves 

likevel mindre en forventet, og på 

enkelte orkestertopptak syntes jeg en 

smule ”fyldigere” klang ved direktavspilling 

var minst like positivt som den 

utvilsomt strammere og renere bass og 

mindre ”knust glass” i øvre mellomtone 

kunne være det etter ripping. 

Den tredje variabelen er hvorvidt du 

benytter den innebygde forforsterkeren 

eller en utvendig. Heller ikke her 

er konklusjonen entydig, desto dyrere 

pre desto bedre pleier de å være. Men 

rundt prisen for dyreste modell, ekstra 

ca NOK 20.000 (pluss at du får entydig 

bedre DAC), burde den innebygde i Embla 

være særdeles konkurransedyktig. 

Dette selv uten å ta hensyn til fordelen 

med enkel bruk, plass og ekstra kabel. 

Jeg har altså brukt DACinnstilling 

nr.3, rippete 16 bits plater (pluss Reference 

Recording HX høyoppløselig 

direkte) og innebygd forforsterker ved 

den generelle vurderingen av lydkvaliteten 

på Bladelius Embla. Rådyre 

forforsterkere kunne gjøre resultatet 

enda litt bedre, på samme måte som en 

bedre DAC antagelig er ytterligere en 

vei til enda litt bedre lyd. Det siste har 

vi dog ikke prøvd. 

TREDIMENSJoNALT oG LUFTIG 

I tillegg til et kjempestort og presist 

holografisk lydbilde med masser av lys 

og luft, er her en enorm dyptpløyende 

og ganske så fast og fin dypbass som 

er en fantastisk opplevelse; om man 

har forsterker og høyttaler som holder 

følge. Oppløsningen virker skyhøy, og 

oppsamplingen gjør at vanlige 16 bits 

opptak mer enn minner om SACD og 

DVD Audio. 

Her er også en detaljering som på 

forbløffende vis makter å fokusere på 

hvert enkelt instrument, men uten at 

dette i særlig grad går utover homogeniteten 

og ensem- 

bleopplevelsen fra 

orkesterplass. Transientene 

er krispe, men 

samtidig kan lydbildet 

ofte oppleves mykt og 

varmt på mange opptak 

som alle skilles i 

uvanlig grad. 

Kroppligheten 

er ikke all verden i 

forhold til egne fordommer/idealer, 

men uansett helt o.k. 

Stemmekvaliteter er derfor en anelse 

slankere enn vanlig, men mer som om 

vokalisten er litt bedre opplyst. Og helt 

uten noen ekstra sibilanter eller andre 

skjemmende artifakter som vi ofte opplever, 

særlig på utstyr som både er såpass 

slankt og detaljert som dette. Her 

er det vanligvis ingenting å gjemme seg 

bak. Men på de aller fleste popopptak 

, inkludert den velkjente stemmen til 

Kari Bremnes, så låter det hele rent og 

naturlig uten at det skapes lydknuter 

på grunn av ulike forvregningsformer. 

At det også er usedvanlig lite jitter 

selv på direkte avspilte plater, har jeg

Høyoppløselig DVD og minnepinne kan avspilles direkte på Bladelius Embla. 

ingen god forklaring på, men er desto 

gladere for at man slipper den plagsomme 

kornstrukturen som ofte rir på 

toppen av øvre mellomtone. 

KLASSISK 

Klassisk musikk kan låte fenomenalt 

flott med stort orkester. Bredde, dybde 

og høyde; den fenomenale dypbassen, 

avstanden mellom instrumentene, 

luftigheten, messingraspet: Råbra! At 

jeg kaller klangen ”moderne”, skyldes 

at selv gamle Living Stereo opptak fra 

slutten av femtiåra låter mindre av enn 

den typiske akustikken av plysj, tre og 

gammelt støv enn den litt skarpere og 

renere klangen av stål, glass og betong 

fra mer nakne konsertsaler fra vår tid. 

Smak og behag, selvfølgelig. 

Men overtonestrukturen på felene 

kan etter min mening noen ganger 

bli en smule hard og påtrengende, en 

metallisk signatur i øvre mellomtone. 

”Problemet” var tydeligst når Embla var 

nyinnstallert. Flere dagers innspilling 

reduserte omfanget i fortrøstningsfull 

grad. Men hver gang man slo av sulamitten, 

så måtte man vente et par dager 

før det igjen ble akseptabel kvalitet 

på feleklangen. Embla trives altså best 

med en liten lunk i standbyposisjon. 

Og som tidligere påpekt, så absolutt 

best på innstilling 3 på DAC-velgeren. 

Om denne litt kalde og overeksponerte 

øvre mellomtone kan temmes 

med enda lengre innspilling, vites ikke. 

Men jeg var langt mer begeistret for 

klangbalansen da jeg omsider leverte 

maskinen fra meg, enn da jeg fikk den. 

Om det var hjernen min som ble programmert 

eller om det virkelig skjedde 

en generell forbedring med lengere innspillingstid, 

kan jeg dessverre ikke vite 

helt sikkert. Men unngå å overdrive 

betydningen av det jeg her skriver, men 

vær litt observant når du selv hører på 

den. For det bør du om du har råd til en 

ny signalkilde tett på det aller beste… 

KoNKLUSJoN 

Bladelius Embla er en unik digitalspiller 

som takler det meste både som 

CD-spiller og USB-Dac med innebygget 

flashminne. Kvaliteten er generelt 

glimrende, selv om den ekstreme oppløsningen 

gjør det vanskelig å gjemme 

bort en viss hardhet på feleklanger ved 

store symfonier og liknende. Forøvrig 

er her bare fryd og glede, men alle mulighetene 

gjør det også litt komplisert å 

holde styr på det hele. Men enklere enn 

ved å sette sammen et typisk rippe/ 

eternettanlegg med USB Dac, harddisc 

og datastyring med tilhørende. 

Samtidig er her ingen skjulte lydfeller 

på grunn av ukjent dataprogrammering. 

Vanlige CD-plater låter nærmest 

som SACD både rippet og avspilt 

direkte, førstnevnte med en smule mer 

pondus mens rippede har litt strammere 

bass og mindre kornstøy i øvre 

mellomtone grunnet mindre jitter. 

Dette er en komplisert maskin med 

CD-spiller, USB Dac, og egenutviklet 

datalogikk med stor berøringskjerm. 

Og som en fornuftig opsjon en komplett 

forforsterker med både digitale og 

analoge inn og utganger. Skal du bare 

avspille CD-er i realtid finnes det flere 

glimrende CD-spillere der ute. Jeg ser 

ikke bort fra at det finnes rene CD-spillere 

i noenlunde samme prisklasse som 

kan konkurrere i pris utfra ulike kriterier. 

Men vil du ha med deg det hele, er 

konkurransen foreløpig nærmest ikkeeksisterende 

i prissegmentet. 3 

Pris: fra ca. NoK 45.000-65.000 

Importør: Norsk Audio Teknikk 

Produsent: Bladelius 

21

3 3 3 

Aaron XX 20th Anniversary LE stereo integrert forsterker: 

22 

Klassiker 

Forsterkerne fra Aaron har i over tyve år vært 

populære på kontinentet. Vel verd en feiring! 

AV JAN MyRVoLD 

Neida, denne forsterkeren 

er ikke oppkalt 

etter en påstått konstipert 

mississippier, 

herostratisk berømt 

for sine lett bisarre 

kles- og kostholdsvaner. Ei heller en 

fremtredende skikkelse i de hellige 

skrifter. Det forholder seg derimot slik, 

at konstruktøren mener produktene 

som bærer hans signatur naturlig hører 

hjemme helt øverst på listene, lydmes- 

sig så vel som alfabetisk. Når han så 

selv bærer navnet Thomas Høhne, 

har han muligens lisens for å være en 

smule cocky, men noen burde kanskje 

ha hvisket han i øret at dobbel A regnes 

som Å her i nord. Fordel Per på Skårer. 

Thomas Høhne er forøvrig mannen 

bak det hypereksklusive highend-merket 

Sovereign, hvor firmaets gigantiske 

monoblokker, forøvrig innlemmet i 

«Guinness Book of Records» i 1995, i 

det minste befinner seg helt i toppen av 

prislistene, med utsalgspris på hjemmekontinentet 

rundt åtte hundrede tusen, 

omregnet til norske kroner. Man får 

bare håpe det er per par. 

SAMLERoBJEKT ? 

Som det vel går frem av ingress og 

illustrasjoner er Aaron XX (med uttale 

«double X»), altså «tyve» slik det 

skrives på romersk, en markering av at 

den klassiske Aaron No. 1 Integrated 

Amplifier så dagslys for første gang al-

lerede i 1989. Forøvrig samme år som 

moderbedriften «High End Unterhaltungselektronik 

Vertriebs GmbH» flyttet 

hele virksomheten fra landet som 

den gang het Vest-Tyskland til der de 

fortsatt befinner seg i Hertogenbosch, 

Nederland. Produksjonen av denne 

modellen fortsatte uforandret og uavbrutt 

helt frem til 2002. Tretten år er i 

denne bransjen for en god mannsalder 

å regne, og er vel vitnesbyrd godt nok 

for dette produktets popularitet blandt 

verdens hifientusiaster. Vi snakker vel 

egentlig om en ekte kultklassiker, som 

nå altså hedres med en «minneutgave» 

i begrenset produksjonsopplag. Nøyaktig 

hvor begrenset snakkes det lite om, 

som om hvor mange eksemplarer det 

eventuelt er beregnet for det skandinaviske 

marked. 

De tidligste modellutgavene hadde 

et litt annet utseende enn XX, men de 

spisse og kjegleformede kontrollrattene 

har vært Aarons spesielle kjennetegn 

helt fra starten. Et helt bevisst valg ut 

fra praktiske hensyn, da disse gjør det 

vanskelig for nysgjerrige småfolk på 

krabbestadiet å få skikkelig tak med 

sine utforskningsivrige fingre. Høhne 

snakker visstnok fra egen erfaring den 

gang han selv var småbarnsfar! 

Ser vi bort fra den massive aluminiumsplaten 

som «pryder» toppdekslet 

er i bunn og grunn dette vel også det 

eneste designtrekket som får Aaron XX 

til å skille seg ut fra den gemene hop av 

mer tradisjonelle hifi-forsterkere generelt. 

Denne innretningen har vel mest 

trolig også til oppgave å stive opp og 

dermed redusere vibrasjoner, og neppe 

kun tilstede som ornament. 

Mest av alle ligner kanskje dagens 

Aaron XX faktisk på forsterkerne til allerede 

nevnte Per Abrahamsens V-serie, 

hva formspråket angår. Til og med displayet 

– plasseringen inklusiv - ser ut 

til å være helt identisk med de vi finner 

hos den tyskfødte hollenders norske 

artsfeller. Men her finnes ingen akrylfront, 

kun den solide aluminiumsplaten 

slik samme Abrahamsens Electrocompaniet 

gjorde det i «jernalderen». Hvem 

som eventuelt har hermet etter hvem 

overlater jeg til de nevnte herrer å 

avgjøre, i den grad det er et tema. 

Aaron XX kan leveres i to standardfarger, 

nærmere bestemt svart eller 

sølvfarget børstet aluminium. Testeksemplaret 

som det går frem av bildene 

i helsvart i drakt med logo og øvrige 

grafikkdetaljer i glinsende sølv, som 

dermed tilfører totaluttrykket en relativt 

høy bling-faktor. Kanskje litt mer 

X-appeal enn sex appeal? Døm selv. 

På firmaets hjemmeside konkluderer 

uansett Høhne selv med «Design: Timelessly 

beautiful». Hvem var det som sa 

at tyskere ikke har humor? 

Mot et pristillegg kan Aaron XX forøvrig 

leveres i et utall av fargevarianter, 

slik at det burde gå an å finne en match 

selv til mer outrerte stueinteriører 

eller imøtekomme hver enkelt kjøpers 

preferanser. 

KLASSISK 

Aaron XX er imponerende tro mot 

originalen både når det gjelder tekniske 

spesifikasjoner og pris. På kontinentet 

kostet den den gang rundt to tusen 

euro, litt avhengig av options. Faktisk 

nøyaktig det samme jubileumsutgaven 

kostet ved lansering i september 2009! 

Over disk i Norge kan den nå bli din 

for nøyaktig tyve høvdinger, og vil 

dermed måtte kjempe om kjøpernes 

oppmerksomhet mot et knippe uhyre 

skarpskodde konkurrenter. 

Aaron XX må sies å være temmelig 

tradisjonelt utstyrt, og man finner 

absolutt intet av moderne options som 

USB-inngang, integrert DAC eller annet 

som blir mer og mer for en selvfølge å 

regne i dag. Sånt var jo heller ikke ak- 

23

3 3 3 

Aaron XX 20th Anniversary Limited Editon 2-kanal stereo integrert forsterker: 

24 

kurat vanlig i 1989! 

Alt i alt finner vi 6 innganger (alle 

analoge) på linjenivå, alle via RCA. 

Aaron er også tilgodesett med to sett 

analoge utganger fra forforsterkerdelen, 

slik at den kan benyttes for 

bi-amping eller mate en subwoofer/ 

ekstern effektforsterker(e). Aaron har 

forøvrig både en tre- og en tokanals 

sådan blandt sin produktportefølje. 

Enkle sett høyttalerutganger av god 

kvalitet som kan ta imot både bananplugg, 

spade eller vanlig avisolert kabel 

er heller ingen overraskelse. Ellers bare 

en standard IEC-nettbrønn, og that’s 

it. Altså ingen nettbryter, og man må 

koble fra nettkabelen dersom man 

ønsker å slå Aaron XX helt av. Å sette 

den i standby kan man kun gjøre ved 

et lett trykk på volumrattet, eller via 

en like enkel operasjon på den lekre 

og kompakte fjernkontrollen av solid 

aluminiumsutførelse. 

Man behøver ikke være spesielt hardt 

angrepet av parkinsons syndrom eller 

av andre årsaker slite med finmotorikken 

før man risikerer kortslutninger, så 

derfor anbefales på det mest innstendige 

å koble til alt av signal- og høyttalerkabler 

før man tilslutter nettstrøm. 

Dette er spesielt viktig med Aaron XX, 

fordi den er konstruert helt uten noen 

form for sikrings- eller ’slow start’ kretser. 

Av denne grunn hører man derfor 

et tydelig knepp over høyttalerne når 

man slår den av eller på. 

Aaron XX har et lettfattelig brukergrensesnitt, 

hvor man ved å trykke på 

kildevelgerhjulet får opp en oversiktlig 

undermeny. Via denne kan man blandt 

annet justere hver enkelt inngangs nivå 

med inntil 6dB, slik at alle programkildene 

kan spille på samme utgangsnivå. 

Volumjusteringen under lytting foregår 

i trinn på 3dB for de laveste nivåene, 

altså fra «mute» ved -60dB til -36dB. 

Deretter i 2dB fra -34dB til -12dB. og fra 

-11dB til full pupp med 1dB. 

Forsterkeren gir ellers et generelt solid 

og godt inntrykk hva både håndverk 

og finish angår, teknisk så vel som byggemessig, 

uten å virke direkte ekstrem i 

bruken av edlere metaller, slik tilfelle er 

med den nærmere dobbelt så dyre Marantz 

KI Pearl, testet for et par utgaver 

tilbake. Men det utførte håndverk later 

til å være totalt kompromissløst. 

Aaron XX er konstruert etter et prinsipp 

med DC-koblet fire trinns klasse 

A/B krets med lav global feedback. Den 

tekniske topografien virker ryddig og 

oversiktlig, og det er lagt spesielt vekt 

på å holde alle signalveier så korte som 

overhode mulig. Strømforsyningen 

er bygget rundt en veldimensjonert 

ringkjernetrafo og fire voksne kondensatorer. 

Konstruktøren er usedvanlig 

gjerrig på teknisk informasjon, og 

oppgir overhode ingen nærmere spesifikasjoner 

eller andre opplysninger om 

de ulike komponenter, og det er derfor 

vanskelig å si noe helt konkret om de 

ulike verdier og kapasitet. Ikke et ord 

hverken om frekvensrekkevidde, forvrengning 

eller impedans. Ikke en gang 

de fysiske dimensjoner er nevnt med 

ett eneste ord i brukermanualen eller 

på hjemmesiden. Min privatete tommestokk 

konkluderer med ganske så 

sedvanlige 440 x 342 x 109 millimeter 

(BxDxH). Da er ikke utgangsterminaler 

eller funksjonsknapper tatt med. Vekt? 

Rundt 10 kg? 

Det absolutt eneste som oppgis av 

spesifikasjoner fra produsenten, er at 

Aaron XX vil kunne yte opptil 80 Watt 

i begge kanaler ved en last på 8 Ohm 

og vil kunne øke ytelsen til henholdsvis 

140W/200W dersom motstanden sier 

4 Ohm/2 Ohm. Dermed burde det ikke 

være noe stort problem å finne et passende 

sett høyttalere som enkelt vil la 

seg drive av denne forsterkeren. 

NATT oG DAG 

At hjemmeelektronikk trenger et 

minimum av generell komponentinnbrenning 

og oppvarming før de når sitt 

fulle potensiale er ingen hemmelighet, 

men sjelden har jeg hørt så signifikant 

forskjell i løpet av så kort tid som 

tilfellet Aaron XX. Forsterkeren ble 

hentet mer eller mindre fabrikkny og 

rett fra fotosesjon hos redaktøren tidlig 

en morgen etter inntektsbringende 

nattvakt i sivil, deretter hjembragt og 

umiddelbart koblet opp i referanseanlegget 

for å komme igang med oven 

nevnte prosedyrer. Helt umiddelbart låt 

det temmelig uryddig, lukket og med 

mye gniss og fnitter i presensområdet. 

Selv pianoet til Enrico Pieranunzi i 

Mads Vinding Trios «The Kingdom» 

låt uvanlig glansløst, med fullt av filt 

på hammerne. Greit nok, EmmLabs ble 

kommandert til full repetisjonsmodus 

før undertegnede selv rutinemessig satt 

seg i stevne med alle turnusarbeidendes 

skytshelgen Imovane. 

Omtrent åtte timer senere var det 

meste veldig annerledes, hvor lydbildet 

hadde åpnet seg som en vårblomst 

i mai, og alt virket plutselig meget 

lovende. En ukes tid med ytterligere 

innspilling, og Aaron var klar for mer 

kritisk evaluering. 

Det generelle førsteinntrykket (etter 

innbrenning) oppleves som inviterende 

på grensen til ren, fysisk flørt, hvor 

lytteren blir eksponert for et særdeles 

åpen og transparent mellomtone med 

relativt nøytral klangbalanse, kanskje 

med ørsmå tendenser lutende over 

mot den lett slanke siden, dog fortsatt 

gjengitt med en upåklagelig stofflighet 

og tekstur. Tidvis savnes kanskje 

litt tyngde i grunntonen for å få det 

rette fundamentet i stykker med voldsom 

makrodynamikk som Coplands 

«An Outdoor Overture» med Pacific 

Symphony Orchestra på Reference 

Recordings. Paukene og kontrabassen 

er absolutt tilstede, men volumet må 

skrus temmelig høyt opp før jeg virkelig 

kjenner trykket fra rytmeseksjonen 

mot kroppen, for å få en mest mulig 

realistisk opplevelse av et stort orkester 

som spiller det remmer og tøy kan 

holde. Man kan jo alltids flytte høyttalerne 

litt nærmere bak- eller sidevegg, 

men dette reduserer gjerne opplevelsen 

av holografi og dybdefølelse, samtidig 

som man fort også risikerer en mindre 

presis artikulasjon i de dypeste 

oktavene. 

Ellers merker jeg meg umiddelbart 

at dette er en forsterker som spiller 

gullende rent hele veien, med en 

tiltrekkende glans og bestemt sting og 

klang i alt av bjeller, klokker, vibrafoner, 

cymbaler og alt som smaker av 

metall. På den annen side kan det vel 

neppe herske noen tvil om at det finnes 

forsterkere med en noe mer utstrakt 

diskant, uten at Aaron virker direkte 

lukket i toppen. Egentlig låter det helt 

fint der og da, og man savner igrunnen 

hverken luft eller definisjon. Men 

det skal dog nevnes at jeg ikke hadde 

store problemer med å detektere klare 

forskjeller på nettopp dette området 

mellom Aaron og et (ganske mange 

ganger dyrere) pre/power oppsett bestående 

av Conrad-Johnson CT6 og Edge 

G6 som ble koblet opp umiddelbart etter 

Aarons gjesteopptreden. Jeg trenger 

neppe å fortelle i hvem sin favør.

LyTTING 

Aaron XX har i denne lytteperioden 

vært bindeleddet mellom EmmLabs 

CDSA SE på signalsiden, og Tannoy 

Glenair med ST200 supertweetere. 

Signalkablene (av de jeg hadde til disposisjon) 

med best resultat var Synergistic 

Research , og høyttalerkablene 

var mine gamle følgesvenner Audience 

Au24. Se ellers eget faktatablå for øvrig 

utstyr benyttet. 

Første album ut under den kritiske 

lytteperioden var alt for tidlig vandrede 

Rick Wright og hans meget velgjorte 

og Q-soundproduserte «Broken China». 

Aaron imponerer umiddelbart med en 

rett ut fabelaktig opptegnelse av dybdeperspektiv 

og uhyre detaljert plassering 

av instrumenter, og hvor spesialeffekter 

oppleves helt oppe på siden av 

lytterens øre, totalt løsrevet fra selve 

høyttalerne. Tim Renwicks kroppslige, 

massive gitartoner befinner seg helt i 

midten av lydbildet og fullbyrder den 

meget holografiske opplevelsen. Faktisk 

er det vanskelig å fatte at Aaron ikke er 

en vaskeekte dual/mono-konstruksjon, 

og jeg har ikke hørt maken til 3Dpresentasjon 

fra en integrert forsterker 

siden jeg testet den noe mer kostbare 

Electrocompaniet ECI5 for et par år 

siden. Som en liten digresjon kan jeg 

fortelle at jeg er forespeilet å få en splitter 

ny versjon av nettopp ECI5 til test 

allerede til neste utgave, så det kan jo 

bli en spennende sammenligning! 

Tilbake til Aaron XX her og nå, låter 

det hele gjennomført rent og transparent 

tvers igjennom. Det skinner 

fortsatt utpreget glansfullt av både stålstrenger 

og cymbaler, uten noensinne 

å provosere øret med skarpe egger eller 

harde konturer. Luftig mellomtonepresentasjon, 

med behørig plass mellom 

hver utøver, og dermed også et absolutt 

veldimensjonert totalbilde. Aaron 

leverer musikken med både potens og 

spilleglede, transientene avfyres uten 

nøling, og det hersker hele tiden en 

imponerende glatthet, ro og orden selv 

når musikken er på sitt mest komplekse. 

Den mister aldri kontrollen over Glenair-paret, 

selv når det spilles temmelig 

høyt. Fortsatt evner den å skille alle 

instrumenter og detaljer fra hverandre 

uten at musikken blir fragmentert. Men 

som sagt – litt mer pondus nedover 

i området mellom 200 – 100 Hz slik 

at Manu Katches stortromme kunne 

dulte litt mer direkte borti solar plexus 

hadde i undertegnedes ører gjort denne 

forsterkeren bortimot perfekt. 

Det må likevel ikke forstås slik at Aaron 

XX ikke er i stand til å pløye dypt 

ned i oktavene. En gjennomgang av 

Iver Kleives kirkeorgeltunge «Kyrie» og 

det oven nevnte Pacific Symphony Orchestras 

versjon av Respighis «Church 

Windows» inviterer oss innimellom 

helt ned i de aller dypeste oktavene, og 

det med overraskende stram artikula- 

sjon hele veien. Ingen tegn til utflyting 

eller pludring. Jeg finner den altså bare 

litt «snill». 

Men det er uansett helt andre egenskaper 

som gjør Aaron XX til en over 

gjennomsnittlig interessant forsterker. 

Det er og blir mellomtoneregisteret 

som hele tiden får meg til å ville høre 

mer musikk. Spesielt akustisk sådan, og 

ikke minst store vokalverk. For Aaron 

kan by på en forbilledlig gjengivelse av 

menneskestemmer. Av alle kjønn. Og 

registre. Marianne Faithfuls smårustne, 

full av lange netter, Dubonnet og litt 

for mange sigaretter like detaljert i 

sin upolerte sårhet som den franske 

sopranen Veroniqe Gens er ubesudlet, 

friksjonsfattig og krystallklar i sine bidrag 

i Bachs B-moll messe på Harmonia 

Mundi. Samtidig skiller den som tidligere 

antydet alle utøvere og elementer 

tydelig fra hverandre, og det blir derfor 

bare en ren nytelse å høre korale opus 

som San Francisco Choral Artists fremføre 

Rutters «Nativity Carol» (årstiden 

til tross!) eller The Hilliard Ensemble i 

Arvo Pærts «Da Pacem Domine». Og i 

det hele tatt synes denne forsterkeren 

å være et funn for operaelskere, da den 

formidler de ulike librettoer med utsøkt 

verbal diksjon hvor man så godt som 

aldri opplever særlig grad av tendens til 

irriterende sibilans eller skarphet. 

oRGANISK 

Det må i det store og hele være tillatt å 

benevne Aaron XX’s lydsignatur både 

organisk og troverdig, med høy grad av 

det engelskspråklige gjerne kaller «timbre», 

og den spiller altså hele tiden med 

en transparens og glatthet som kan tangere 

selv meget påkostede rørforsterkere. 

Vokalistene får virkelig lov til å 

puste både med mage, lunger og strupe, 

og alle aspekter av den enkelte solists 

kvaliteter – eller manglende sådane - 

blir blottlagt for lytteren. Fornemmelse 

av luft er absolutt til stede også når det 

gjelder alle typer blåseinstrumenter, 

samtidig som selve materialet i det enkelte 

instrument er lett identifiserbart. 

Ferten av tre henger igjen i neseborene 

lenge etter Fredrik Fors’ klarinett i det 

2L-innspilte album «Black Bird», med 

ulike verker skrevet nettopp hovedsaklig 

for det instrumentet av blandt andre 

Schumann, Grieg, Stravinsky, Saint- 

Saens og Kvandal. At den samtidig er 

nådeløst avslørende på innspillinger 

av mer tvilsom produksjonskvalitet 

må man bare ta med på kjøpet. Det er 

uansett ingen vei utenom. 

SLUTTSATS 

Etter å ha hatt selskap av Aaron XX i 

rundt en måneds tid er det egentlig en 

gåte for undertegnede at dette merket 

ikke har vært representert her på berget 

før nå. Aaron XX fortjener definitivt 

sin klassikerstatus, og jeg har ingen 

problemer med å forstå at denne for- 

sterkeren har en egen kult av dedikerte 

«followers». Selv om Aaron XX ikke 

setter ny verdensrekord på absolutt alle 

parametre, er dette en forsterker som 

er tro mot det mest essensielle, nemlig 

selve musikken. Dette er definitivt 

et produkt som er bygget (av og) for 

sanne musikkelskere som er mer 

opptatt av hva øret og hjertet oppfatter 

enn options og tekniske spesifikasjoner. 

Byggekvaliteten later til å være av 

ypperste klasse, noe som egentlig også 

bør være en selvfølge på dette prisnivået, 

hvor konkurransen etterhvert er 

steinhard med verdige utfordrere fra de 

fleste verdenshjørner. 

Alt i alt er Aaron en uhyre velspillende 

forsterker som særlig imponerer 

undertegnede med sin organiske klangsignatur, 

lekne transientformidling og 

besnærende holografi. Uten tvil et ekte 

entusiastprodukt! 3 

Pris: NoK 20 000.- 

Importør: Rebac Audio 

SPESIFIKASJoNER: 

• Produkttype: 

2-kanal integrert stereoforsterker 

• Effektytelse: 

2 x 80W/140W/200W at 8/4/2 Ohm 

BENyTTET UTSTyR: 

• EmmLabs CDSA SE sacd/cd-spiller 

• Conrad-Johnson CT6 forforsterker 

• Conrad-Johnson ET250S 

effektforsterker 

• Edge G6 effektforsterker 

• Tannoy Glenair høyttalere 

• Kimber PK10 Gold nettkabler 

• Synergistic Research signalkabler 

• Audience Au24 høyttalerkabler 

• Finite elements rack 

• CeraTech/CeraBalls dempeføtter 

25

3 3 3 

26 

Fotograf og lydingeniør Peter McGrath: 

Både som anerkjent kunstfotograf 

og en av verdens mest kjente lydingeniører 

mener Peter McGrath at 

man må formidle virkeligheten slik 

som den er, ikke sminke den slik 

man ønsker at den skal være… 


Virkeligheten 

Dette er absolutt det nærmeste 

jeg har vært på å 

gjenoppleve virkeligheten 

fra denne konserten”, 

utbrøt den kjente lydingeniøren 

Peter McGrath begeistret, 

”og siden det er jeg som gjorde dette 

opptaket opprinnelig, mener jeg å 

kunne uttale meg med en viss autoritet! 

Dessuten, det anlegget jeg hørte dette 

opptaket sist på kostet minst 10 ganger 

prisen av dette!” 

uten sminke 

Vi har hørt lydinteresserte gjester 

uttale seg positivt om lyden i referanseanlegget 

vårt før. Men selv om 

vi satt i den samme gamle stua med 

fordelaktig takhøyde, var det bare DPforsterkeren 

og Valhalla kablene som 

var igjen fra det vanlige anlegget. Lydkilden 

var nå Peters slitne PC. Denne 

er plugget inn i XLR digitalinngangen 

på en medbragt Moon CD/DAC etter at 

signalet blir omvandlet av den smarte 

Weis-konverteren til 8 tusen kroner. 

(Full omtale i neste nummer.) 

Våre rådyre Coltrane referansehøyttalere 

stod riktignok akkurat som de 

pleier, men vi spilte på de i forhold 

rimelige Duette stativhøyttalere fra 

Wilson, som var plasert på innsiden 

og en smule nærmere lytteposisjon. 

Peter påpekte at disse høyttalerne skal 

kunne tåle mindre optimale akustiske 

betingelser, og lot praktisk nok de 

andre høyttalerne bli stående. Derimot 

brukte han et titalls minutter på å

finrimme plasseringen med få centimeters 

intervaller. 

Like frekt som å sette en stativhøyttaler 

opp mot en av de beste gulvstående 

vi vet om, var det at Peter etter kort tid 

også koblet ut den særdeles anerkjente 

rørforforsterkeren ARC Ref 3 som han 

mente ”sminket” lyden i unødvendig 

grad. Han mente at for første gang i 

hi-fi historien er de nye høyoppløste 

signalkildene nå så bra, at man ikke 

lenger trenger krykkeløsninger for å gi 

Peter McGrath med 

Wilson Alexandria, en 

av verdens beste og 

dyreste høyttalere. 

en realistisk muskkopplevelse som ikke 

låter ”teknisk”. Og det var utvilsomt en 

betydelig forbedring på flere punkter da 

vi koblet ut en rørforforsterker til mer 

enn hundretusen kroner og benyttet den 

innebygde volumkonrollen i en duppeditt 

du får for en sang og en dans… 

”Ikke undervurder et produkt 

fra min gamle venn Weiss. Han er 

sammen med Bob Stuart hos Meridian, 

vedens ledenede autoritet på digital 

musikkformidling”, gliser en fornøyd 

Peter McGrath som bare et par dager 

tidligere var blitt skikkelig provosert av 

undertegnede som mente at de toveis 

stativhøyttalerne fra Wilson Audio var 

urimelig dyre ” i forhold til størrelsen”. 

En tåpelig utttalelse, selvfølgelig. Vi kjøper 

vel ikke hi-fi etter kilopris? Eller… 

Peters oppdragsgiver på denne 

Europaturen, Dave Wilson, hadde selv 

avlyst Europaturen på grunn av overhengende 

askeskyer og som vanlig latt 

Peter McGrath være Wilson Audio sin 

ambassadør. Som så mange ganger før. 

Peters begeistring for den oppnådde 

lydkvaliteten i Halvorsens gamle 

gemakker, kunne derfor lett tolkes som 

faket orgasme, men også undertegnede 

må innrømme at det hele låt veldig 

bra. Helt på høyde med et par, tre 

andre uforglemmelig lydåpenbaringer 

i samme rom med annet utstyr. Men 

så er vel også en strykevartett nær det 

optimale for en stativhøyttaler uansett? 

Hvordan dette gikk videre med også 

annen type musikk og med andre signalkilder 

enn egenopptatt superoppløst 

ferskvare, kan man lese om lenger bak 

i bladet… 

PETER 

Undertegnede og Peter har felles 

bakgrunn som fotografer før vi kastet 

oss over lydproblematikken, men 

har likevel vidt forskjellige ideer om 

å videreformidle opplevelsene på; 

Peter med betydelig respekt for bare å 

viderebringe det opprinnelige. Undertegnede 

mener at siden så mye av 

opplevelsene forsvinner på veien fra 

virkelighet til reprodukson, uansett 

om det dreier seg om et bilde eller en 

musikalsk fremføring, så må det være 

tillatt å dramatisere virkeligheten en 

smule for å kompensere for dette. Litt 

impresjonstisk, altså. 

Som fotograf jobber Peter gjerne 

med store platekameraer og forandrer 

ikke engang utsnittet på veien fra negativ 

til ferdig kopi. Selv synes jeg både 

utsnitt, og diverse forsterkninger av det 

opprinnelige uttrykket, både er lov og 

ofte nødvendig. Men begge mener at 

manipulering med fotoshop for å lage 

et bilde som aldri har eksistert i virkeligheten, 

ikke har noe med fotografering 

å gjøre. 

Peter er også ultra konservativ som 

opptakstekniker av klassisk musikk for 

en rekke av verdens større og mindre 

plateselskaper, og hans dedikasjon har 

sikret ham hele 5 plater på listen over 

de 100 beste klassiske innspillinger på 

verdensmarkedet! Han jobber da også 

slik som man var tvunget til å gjøre det 

i 50/60 årene, med få mikrofoner rett 

inn på tapen eller datamaskinen. 

RøR ER RøRE? 

Men han avskyr de klassiske rørmikrofonene 

fra for eksempel Neumann , og 

mener de i altfor stor grad ”sminker” 

27

3 3 3 

28 

Fotograf og lydingeniør Peter McGrath: 

lydbildet. Han innrømmer at nok dette 

kunne være nødvendig for 50 år sden, 

men selv benytter han markedets mest 

nøytrale mikrofoner, og jobber desto 

mer med opptakslokalet og plasseringen, 

en luksus selv de store plateselskapene 

ikke tar seg råd til. Her er 

det etter hans mening mer snakk om 

å gjøre opptaket fort og gæærnt med 

mange mikrofoner til mange spor, og 

så bruke mye tid i etterarbeidet med 

frekvenskorrigening og romklang når 

musikernes takstameter er slått av. Den 

viktige interaksjonen mellom artistene 

blir også en vits når opptakene foregår 

i ulike studioer rundt omkring i verden. 

Og da vel å merke med opptak til det 

samme musikksporet! 

At mange dirigenter også har hatt 

betydelig interesse for lydkvaliteten, 

Peter nevner spesielt Herbert von 

Karajan, som ofte gjorde vondt verre da 

de prøvde å skape en kunstig ”sound” 

som ikke hadde noe med virkeligheten 

å gjøre. Peter er forøvrig en ihuga fan 

av Kirkelig Kulturverksted som han 

mener har levert noen aldeles fremragende 

locationopptak , ikke minst fra 

Betlehem med en holografisk dybde i 

to kanaler som han mener er noe av det 

mest forbløffende han har hørt! 

MULTIKANAL 

Men på tross av- eller på grunn av(?)- 

sin interesse for naturlig lydreproduksjon, 

er Peter superentusiast for 

multikanal gjengivelse; et naturlig 

valg for en som vil selge høyttalere? 

Men motsatt eventuell egeninteresse 

dropper han gjerne senterkanalen som 

han mener bare ødelegger dybdegjengivelsen 

av det frontale lydbildet. Men 

han er også skeptisk til å benytte små 

høyttalere på bakkanelene, da nettopp 

den originale romgjengivelsen av de 

dypeste tonene gjengis langt mer overbevisende 

via fire fullrange høyttalere. 

”Fire like gulstående med tilstrekkelig 

bass vil lure de dype tonene til å tro 

at de er i en stor kirke, ikke i en liten 

stue”, hevder Peter. 

Når jeg argumenterer for å to gode 

kanaler er bedre enn fire halvbra, vi 

er tross alt i virkelighetens verden 

pengemessig, er vi på linje da vi begge 

er enige om at man skal langt opp i 

pris før et surroundanlegg gir en større 

musikalsk opplevelse enn tilsvarende 

bedre kvalitet i stereo. 

I tillegg til KKV’s mange gode innspillinger, 

er Peter veldig imponert av 

det norske firmaet 2L som er medutviklere 

av den høyoppløselige- og veldig 

betjeningsvennlige-Pure Audio Blu-ray 

Disc- som til en moderat pris fungerer 

på selv ganske rimelige spillere med 

svært god lyd. 

” Sammen med et godt bilde vil de 

nye Blu-ray konsertopptakene med 

fremragende lyd skape fornyet interesse 

hos et stort og mer ungdommelig 

publikum som hittil bare har lastet ned 

MP-3 filer uten motforestillinger. Er du 

forøvrig klar over at eksisterende DVDprogrammer 

med sine Dolby-kodede 

lydfiler kvalitetesmessig er helt nede på 

Weiss Firewirebox, med innebygget pre, gjorde en formidabel jobb til lite penger. 

MP-3 nivå?” 

” Det er derfor ikke rart at opera og 

klassisk musikk ikke har slått an så 

langt”, fortsetter han. ”Med Blu-ray kan 

dette forandre seg betydelig, enten man 

satser på to eller fire kanaler”, mener 

Peter. Som også fryder seg over ”The 

Flute Mystery” av norske Fred Jonny 

Berg –men foreløpig kun i 2 kanaler- 

som han får med seg til platesamlingen 

sin. 

”Nydelig og engasjerenede musikk 

med et flott opptak i god akustikk. 

Hvordan en nesten ukjent komponist 

og et lite plateselskap har fått tak i Ashkenazy 

og Philharmoniaorkesteret, går 

nesten over min begripelse. Bravo!” 

SMINKE oG NoSTALGI 

Vi kommer begge rett fra Munchen; 

Peter noe forsinket på grunn av askeskyen 

mens jeg fløy ut med siste fly 

før luftrommet ble stengt. Men begge 

hadde på High End messen registrert 

den nesten ekstreme polariseringen 

med en slags flukt tilbake til trygge og 

eldgamle løsninger som vinyl, horn og 

trioderør i motsetning til den nesten 

naïve tro på at alt nytt er så mye bedre, 

men mer avhengig av ideelle forhold. 

Men så mange nye damplokomotiver 

a la ”Orientekspressen” som vi så 

hornhøyttalere I Munchen blir det vel 

ikke med det første, selv om rammebetingelsene 

har endret seg en smule i 

reselivsbransjen…. 

Pussig nok var den ganske fundamentalistiske 

Peter meget skeptisk 

til all retroromantikken fordi denne 

etter hans mening er mye basert på 

lydprisnippet om at ”two wrongs make 

one right”, en sminking av lyden for å 

korrigere andre feil. Han hadde derfor 

gledet seg til å ta med den nye franske 

Devialet D-forsterker til dette Oslomøtet 

for å sjekke hvor bra den egentlig 

var, men kluss med fly hindret dette. 

Selv har jeg opplevd minst 3 ”revolusjoner” 

med klasse D forsterkere, og

har for tiden en rørforsterker som min 

personlige favoritt! 

Men Peter mener at vi er på helt 

ville veier- og veier som det er nesten 

umulig å komme ut av- om hvert ledd i 

lydreproduksjonen skal korrigere andre 

typiske ”feil”. Samtidig er han full av 

beundring for de gamle lydteknikerne 

i stereoens barndom som skapte noen 

fantastiske innspillinger på tross- eller 

på grunn av- betydelige tekniske 

begrensninger. 

”Vær klar over at en vinylplata har 

maks 55 db dynamikk å boltre seg 

på. Det må en sann kunsner som Bob 

Ludwig til for å ”skape” en lyd som gir 

en illusjon av ubegrenset dynamikk. 

Men de rørmikrofonene man dengang 

benyttet gjemte mange problemer, men 

også mange vikige detaljer, under et 

varmt og behagelig teppe.” 

”Ungdommens retroromantikk som 

gir seg utslag i betydelig interesse for 

vinyl, er selvfølgelig en sunn reaksjon 

som hele industrien bør være glad for.” 

fortsetter amerikaneren. ”Men det er et 

problem at mange utgivelser på vinyl- 

ofte som en PR-stunt og med langt 

mindre opplag enn man later som- 

bare blir en teknisk dårlig imitasjon 

av digitalutgivelsen. Dette fordi man i 

miksen ikke har tatt hensyn til vinylens 

spesielle krav. En like trist historie med 

hensyn til nye vinylutgivelser, er at 

mastringen nødvendigvis er dårligere 

enn før fordi det de fleste steder er blitt 

forbudt å bruke visse kritiske kjemikalier 

i prosessen.” 

”Personlig ville jeg prøve å forsvare 

CD-mediet så langt som mulig”, mener 

Peter som mener at dCS-riggen med 3 

store bokser, inkludert en atomklokke, 

er det beste han så langt har hørt, selv 

på 16 bits. 

”Enda mer imponerenede er likevel 

min egen Playback Designs en-boks 

spiller som enkelt også kan brukes som 

USB-Dac og med høyoppløselig SACD 

gjengivelse i 2 kanaler. Her har konstruktørene 

fått til noe med renheten 

i transientene som hittil har vært et 

problem. Selvsagt er også denne spilleren 

ganske kostbar, men likevel bare 

brøkdelen av den store engelske riggen. 

Jeg hører at dere har testet Playback 

Designs. Hva synes du? 

VEIEN FREMoVER? 

Peter er enig i at ”perfect sound forever” 

var mildt sagt en overdrivelse, og 

at propagandisten Herbert von Karajan 

også tok feil på med hensyn til å doktorere 

lyden for å tilpasses et middelmådig 

stereoanlegg. Han mener bestemt 

at Karajans plater på det prestisjetunge 

Deutche Gramophon ikke er særlig bra. 

At opptaket og aksutikken fremedeles 

er enda viktigere enn teknologien, er en 

erfaring vi deler. Ingen av oss velger en 

SACD innspilling om en standard 16 

bits innspilling er musikalsk ”bedre”. 

Men Peter er også overbevist om at 

digitalmediet på sitt beste nå er veldig 

nær det optimale enten det avspilles 

via sølvplater eller databaser. Men for å 

høre hva teknologien idag kan yde, må 

heller ikke opptaget være kunstig tilsatt 

søtningsstoffer. 

Det må legges til at de opptakene 

han selv hadde med seg på PC’en, er 

glitrende eksempler på hva selv et 

relativt moderat anlegg kan trylle frem 

i en vanlig stue. Og i dette tilfelle til og 

med ganske enkle to-veis stativhøyttalere, 

selv om teknologien er strukket 

lenger enn vi tidligere har hørt det. 

DON’T MISS A BEAT! 

THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER 

Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02 

info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no 

(Hvor stor evt. avstanden er til Respons 

Baby Grande og Dynaudio navn C-1, 

må vi prøve å sjekke ut snarest mens vi 

fremdeles har Wilsonlyden i ørene.) 

Og da kommer vi inn på selve 

”sound”et av Dave Wilsons nyere høyttalere 

som entydig er mindre farget 

enn tidligere, noe vi har erfart både 

med Alexandria, Sasha og nå Duette. 

” Dave er blitt enda dyktigere med 

flere tiårs erfaring som en av verdens 

ledende high-end spesialister, og vi har 

nå betydelig mer kunnskap om hva 

slags rom og akustiske betingelser våre 

høyttalere vanligvis får. Det hjelper jo 

ikke mye å ha en ”perfekt” frekvenskurve 

i et ekkofritt rom når dette har 

null relevans til virkeligheten. Vi er 

simpelthen blit enda dyktigere til å 

tilpasse høyttalerne den virkelighet de 

skal fungere i. Men vi har vært særdeles 

bevisste på at vi ikke skulle ødeleggen 

noe av den gøyfaktoren, krispheten 

og den dynamiske fremdriften Wilson 

alltid har vært kjent for.” 

”Heldigvis er ikke Wilson Audio de 

eneste som har fått mer erfaring; en 

betydelig del av bransjen har kommet 

opp med langt bedre produkter enn 

tidligere. Og de eventyrlige fremskritt 

inne datateknologien gjør mer høyoppløste 

digitalinnspillinger helt relavante 

for de mange. Og enten vi snakker om 

retro eller fremtidrettet filosofi, vil jeg 

hevde at spriket i lydfilosofi ser ut til å 

avta. Stadig flere av oss ser ut til- grovt 

sett- å være enige om hvordan akustiske 

opptak skal låte. Det blir da musikken 

og den ekte klangen fra stemmer 

og instrtumenter som blir det viktige. 

Vi kan igjen snakke om at hunden 

logrer med halen, Ikke at halen logrer 

med hunden…. 3 

Majik DS-i 

Nettverkspiller 24/192 

6 digitale innganger 

5 analoge innganger 

MM Riaa 

Chakra forsterker 

Dynamik strømforsyning 

Software/firmware oppgraderbar 

kr. 26 000

3 3 3 

30 

HIGH END Munchen 2010: 

Ekspertene hevder at hi-fi industrien må tenke fremover mot 

livsstil og lekker design i liten innpakning for å overleve. Tyskerne 

svarte med trioderør, kjempesvære hornhøyttalere- og selvsagt 

rådyre vinylspillere med det ypperste av håndlaget finmekanikk; 

herlig leketøy for store gutter… 


Musikalske 

lekesaker? 

Tyskerne med sin tekniske dyktighet og lange tradisjoner 

for ekstrem finmekanikk er verdensmestere på vinylspiller 

i den heller dyrere prisklasse. Derfor var det også endel 

betuttede platespillerprodusenter som på sine dyre stands 

nok erfarte at markedet for leketøy til store gutter var noe 

redusert etter den såkalte finanskrisen. 

Men vi snakker uansett om godteributikker for oss litt storvokste, 

og synes de store stands til Transrotor, Clearaudio og Acoustic Solid 

må være alt hva et vinylhjerte kan begjære. Så mye lekkert i krom og 

finmekanikk! Og når man først skal drømme, spiller det jo liten rolle 

om prisen tilsvarer en småbil. Det er jo like rimelig å se på en rålekker 

Acoustic Solid som en nøktern Project, selv om sistnevnte kanskje er 

mer aktuell om man også skal ha den med seg hjem til samboeren. 

Men også halvnorske Audiostone med sin elegante tekniske løsning 

på armgeometrien på sin Thales-arm, vakte berettiget oppsikt både på 

egen og andres stands. Eller italieneren Stefano Zdini i knallgul dress 

som berettiget stolt viste frem sin enorme ”Air Bearing Rosewood 

Reference Turntable”, noe av det råeste vi ha sett av sorten. Og prisen 

var tross alt ikke stort mer enn en komplett versjon av Linn Sondek, 

som forøvrig ikke var tilstede på messa. 

En av de litt mindre oppsiktsvekkende, men muligens vel så interessant 

teknisk ,var en ganske elegant platespiller fra tyske Roschlau & 

Lorentzi med stilrent design. Og med en usedvanlig kraftig spindel. 

Og en motor som ble drevet av ”myk” strøm med sinuskurver isteden 

for vanlige firkantpulser. Resultatet skulle bli en jevnere strømning av 

lyd uten opplevelsen av stakkato trappetrinnsbevegelser. Tilforlatelig 

nok, men selv for en som innrømmer at det blir forskjell i lyden på en 

platespiller bare ved å skifte til bedre nettkabel (galskap selvfølgelig, 

men jeg hører altså forskjell!), så er det likevel ikke nok til å klaske 

150tusen på disken når spilleren så ut til å koste 20-30 tusen. For 

kanskje var disse forbedringene geniale? Men det ville ikke være den 

eneste ”revolusjonen” vi i tilfelle overså på verdens største high-end 

messe! 

HIGH END 2010 

Munchen er et nærmest perfekt møtested innen Europa, men også 

sentral for resten av verden med sin geografiske plassering og nærliggende 

storflyplass. Med 258 utstillere fra 24 land, er HIGH END utvilsomt 

den viktigste high-end messen i verden på sine 20 mål i 2 etasjer. 

Nesten alle er her, selv om mange amerikanere, som Dave Wilson, 

hadde avbestilt i siste øyeblikk av frykt for ikke å komme hjem igjen 

på grunn av askeskyene fra Island. En frykt som skulle vise seg å ikke 

være helt ubegrunnet!

3 3 3 

32 


High-End 2010 har en sentral beliggenhet både for verden, Europa og Tyskland og med 

store lokaler som tåler ytterligere vekst både i antall besøkende og antall utstillere. 

Gjengen fra Oslo Audio Society vakte berettiget oppsikt i sine svarte T-skjorter 

på High-End messa i Munchen. 

Den virkelige refransen på messa var de mange gruppene som underholdt med 

”live” musikk av ulik karakter. 

Årets beste! Sjefen sjøl, Dieter Burmester, overrakte ved en vel besøkt sermoni 

æresbevisninger og heder til Geir Tømmervik fra Oslo Hi-Fi Center. som er kåret til 

fabrikkens beste forhandler i Europa. 

Ikke bare antall utstillere var en forsiktig økning fra tidligere, 

men også antall besøkende tangerte tidligere rekorder 

med lørdagen som den best besøkte noensinne. Forvrig er 

denne high-end utstillingen vel så mye et treff bransjen 

imellom, enn først og fremst et fremstøt mot den mer eller 

mindre tilfeldige hi-fi entusiast. På grunn av den skyhøye 

prisen på stands, var det derfor også enkelte aktører som 

arrangerte minimesse for sine forhandlere på hoteller i 

nærheten. 

I sluttrapporten ble de viktigste produksjonslandene 

ramset opp. Her finner vi både Danmark og Sverige, mens 

Norge ikke nevnes med et ord. Men om vi ikke var så 

mange blant utstillerne, så var gjengen fra Oslo Audio Society 

med sine T-skjorter utvilsomt den gruppen superentusiaster 

som gjorde seg mest bemerket av samtlige besøkende 

på messen. Jeg har tillat meg å sitere messeberaktninger fra 

flere av dem på slutten av denne artikkelen! 

RETRo ELLER FUTURISTISK? 

Den var i speilblank krom med et forfinet utseende som 

ville få enhver kvinne til å stoppe opp for å betrakte det 

elegante utseendet. Før de da tar frem leppestiften og benytter 

den som speil. Det franske navnet gir assosiasjoner til de 

store motehusene, kanskje også en snev av fransk revolusjon, 

mens den beskjedne vekten på 7 kg. og muligheten 

for å henge den på veggen som et annet nonfigurativt bilde, 

gjør at prisen på rundt 100tusen kroner ikke oppleves stort 

verre enn prisen på en krokodilleskinnsveske i samme størrelse. 

For mannen er også dette en revolusjon, men av mer 

teknologisk art. Dette er simpelthen en forsterker, ikke bare 

en forforsterker, men en kraftig integrert analog/digital forsterker 

på oppgitte 2x165 watt i 8 ohm. Og med ny rekord 

for antall nuller etter kommaet på oppgitt forvrengning. Og 

likevel påståes det at den spiller sensasjonelt godt! 

Men ikke bare det, her følger også med som ekstrautstyr 

en rekke digitalprodukter som tar null plass og enten kan 

innmonteres i den integrerte forsterkeren, eller leveres i 

egen elegant boks lik effekttrinnet. 

DEVIALET 

Devialet D-Premier er altså navnet på den kanskje største 

snakkisen på high-end messa, konstruert og produsert av 

et helt nytt firma med elektronikkeksperter uten tidligere 

fartstid i hi-fi bransjen. ”Jeg drømte om å lage verdens beste 

forsterker med en effekt som i forhold til vekt og størrelse 

tøyet grenser”, forteller sjefdesigner Pierre Calmel som tok 

patent på den unike konstruksjonen i 2004. 

At han med sitt team har greid det, tyder en glimrende 

test i engelske Hi-Fi News på. Men enda mer at noen av 

de mest kjente hifi-importørene fra hele verden strømmet 

til standen til Devialet for å sikre enerett for sitt marked. 

I Skandinavia virker det som om Audionord i Sverige har 

trukket vinnerloddet. 

Så får vi gamle grinebitere som har opplevd både Millenium 

(Lyngdorf) og ICE-power i forskjellig innpakning 

vente med en viss skepsis basert på tidligere erfaring. To 

skritt frem og tre tilbake, eller omvendt? Så får vi i mellomtiden 

glede oss over rørlyden, hornhøyttalerne og de mange 

platespillere som dominerte HIGH END 2010… 

TURBULENT 

Vi var spente på hvor mange av de mer kjente amerikanske 

high-end produsentene som ville dukke opp på Munchenmessa. 

Det amerikanske markedet er fullstendig nede etter 

at USA er blitt ekstremt hardt rammet av finanskrisen. Og 

de mange vi heldigvis fant, innrømmet at de hadde vært ute 

av bransjen allerede om det ikke var for en visst salg i Europa, 

men først og fremst et betydelig oppsving i Russland 

og Kina. Og de rike kineserene vil såvisst ikke ha kinesisk 

produserte varer, de vil ha vestlige!

Det er mange veier til perfekt lyd. Her to av de mest ekstreme, nemlig triodeforsterkere Thrax som drev de nyeste Sasha fra Dave Wilson, 

og den nærmest sensasjonell franske D-forsterker fra franske Devialet, også den etter sigende fremragende på samme høyttaler. 

33

3 3 3 

34 


Messens største og dårligste høyttaler stammer fra Westrex og er heldigvis ikke lenger i 

produksjon. Det går tross alt fremover. 

Gutta fra Stereofil insisterte på å få kontrafeien avfotografert sammen med sjefen for 

Tannoy og fabrikkens siste super high-ender. 

Morten Lindberg var ikke å se, men hans Pure Audio-konsept ble demonstrert en rekke 

steder. Og de fleste opptakene er med 2L og norske artister. 

Ken Kessler vil gjerne skrive for Fidelity, her sammen med Nordost-gjengen. 

Men kineserne nøyer seg ikke med å kjøpe kjente produktene; 

de kjøper likesågodt hele firmaet. Krell er vel den 

største av de store high-end aktørene i USA. Med sin høye 

profil blant statusmerkene, ble de spesielt hardt rammet. 

For å redusere utgiftene, satte de noe av produsksjonen av 

de relativt rimelige integrerte forsterkerne bort til kinesiske 

produsenter, og fikk også en rik kineser som sponsor. 

Men gamlesjefen og kona beholdt styringen med 51% av 

aksjene. Trodde de! 

Nå er begge ute av bildet og kinserne sitter med styringen. 

Men den tyske importøren tok det hele ikke så tungt; 

kineserne vil fortsatt trekke vesler på amerikanske ører og 

lang fartstid i bransjen, og har allerede maktet å forbedre 

servicefaciliteter og annen infrastruktur som vil kunne 

komme nye kjøpere til gode. Det har ikke altid vært like 

lett å få tak i deler og skjema til servicetrengende Krell- 

produkter. 

Også den legandariske flygel- og høyttalerprodusenten 

Bøsendorfer fra Wien, ble plutselig overtatt av kinesiske 

pengemagnater. Dette firmaet som ble stiftet av den kjente 

pianomakeren for drøyt to århundre siden, ble regnet som 

pianoverdenes Rolls Royce. (Steinway ble mer betraktet 

som en Mercedes.) Men da de ansatte i Wien bare syntes 

sånn passe om å bli styrt fra Kina, fant de fram historieboka 

og fant ut at Herrn Bøsendorfer var elev av den minst 

like respekterte Joseph Brodmann. Og vips, så var Bøsendorfer 

i Wien nærmest et tomt skall, mens en betydelig del av 

de gamle ansatte jobbet hos Joseph Brodmann Group med 

de samme produktene! 

Også de tidligere Bøsendorferhøyttalerne heter nå Brodmann, 

og firmaet har fremdeles ypperlig kontakt med 

norske Electrocompaniet som blir benyttet ved alle demonstrasjone 

av disse spesielle søylehøyttalerne som i motsetning 

til vanlig prinsipp flekser når de spiller. Kabinettet er 

altså bygget som et piano hvor kassen er med på å forsterke 

lyden fra hammer/strenger og råelementene. Det låt helt 

greit i det store demorommet, men ikke mer… 

Da låt de bedre hos en annen kjent pianoprodusent, 

Schimmel, som hadde laget en stor høyttaler med et enkelt 

lettdrevet element med dobbeltmembran. Men den lyden vi 

da hørte, var en minikonsert med ”the real thing”, originalinstrumentet 

ledsaget av en saksofon. Men også høyttaleren 

virket lovende med sitt store basshorn. 

ARC 

Vel, dette var en omvei før vi nå går tilbake til de amerikanske 

produsentene med rørprodusentene Audio Research 

som de største. Disse var kommet med en vanvittig stor 

rørforsterker jeg tviler på at vi vil se i Norge, ikke minst 

med tanke på hvor mye krutt det er i 200 watts monoblokkerne 

som vi testet for et par år siden. Men de hadde også 

en nye referanse forforsterker Ref 5 til erstatning for vår 

egen Ref 3. 

Nå er det ikke alltid at nye produkter låter bedre enn de 

gamle, ikke helt sjelden kan nykonstruksjoner også skyldes 

tilpasning til deleleverandører eller behovet for mer 

effektiv produksjon. Men jeg fikk anledning til en kort lytt 

som indikerte enda bedre og strammere bass og enda bedre 

holografisk innlevelse. Men om dette ikke var nok, hadde de 

også laget ytterligere en pre, denne minst dobbelt så stor på 

grunn av eget kabinett til strømforsyningen. 

Det mest spennende fra ARC, var likevel en relativt 

kostbar effektforsterker som hverken var rør eller transistor, 

men en ny type klasse D forsterker med mye krefter. Vi har 

allerede bestilt en mer jordnær integrert forsterker fra ARC 

som dessverre ble forsinket til dette bladet, men regner med 

at vi også skal få tak i denne nye klasse D forsterkeren. Det 

ville være for dumt om Audio Research kommer med noe 

nytt på forsterkersiden som ikke lydmessig holder følge 

med rørteknologien. Så vi har betydelige forhåpninger. 

Fortsettes i neste nummer…

Det vrimlet av fristelser på messa, men det var lite damer. Men det må da være 

håp i hengende snøre når dama blir med på hi-fi messe og til og med kikker på 

store horn-høyttalere? 

Lyster! Cola og italienske rørforsterkere. 

Danske Dali hadde gjort et PR-scoop av dimensjoner ved å ha logoen på inngangsdøra 

og alle trappetrinn på messa. Skyldes det at den kvinnelige sjefen er 

smaretere enn gutta? 

35

3 3 3 

36 


Kinesiske hornhøyttalere med fullrange element. Mest morsomt! 

Kombinert lampe og høyttaler. 

Går kona med på den, tro? 

Messetanker fra OAS 

Det første som slår meg er det enorme utvalget. 

Fantastisk å se så mye fint utstyr under et tak. 

AV SoEDAL 

Det neste som slår meg er det 

begredelige musikkutvalget. 

Dette er jo utstyr som er 

beregnet for musikkavspilling 

av høy kvalitet. Hvorfor 

presentere disse anleggene med lyder og 

rariteter? De rommene som spilte god, 

normal musikk(uavhengig av sjanger) var 

for få. Jeg lyttet alltid på en eller flere 

sanger i disse rommene i respekt for utstillerne. 

I rommene med pling plong gadd 

jeg skjeldent sette meg ned. Dette er for 

meg gjevngodt med statiske utstillinger. 

Lydmessig var det langt mellom godbitene. 

Mange slet åpenbart med akustikken. 

Få hadde lagt ned arbeid og penger i 

å bedre denne. Det var dog lett å høre at 

mange anlegg hadde stort potensiale. 

Noe av det som gav mest mersmak for 

meg var Purist Audios oppsett med elektrostater 

og dipole dynamiske basstårn. 

Dette låt oppløst og fint. Virket som dette 

systemet ble relativt greit integrert i rommet. 

Forferdelig høy prislapp. 

Gryphon var også veldig lovende. 

Deilig å høre systemer med mye membranflate. 

Gir en egen følelse av overskudd 

og frihet. 

Wilson/Trax funket også godt. De spilte 

SRV mens jeg var innom. Dette systemet 

gav mersmak. Har aldri hørt Wilson før. 

Forstår begeistringen mange har for disse 

produktene. Dynamisk og rent samtidig 

som det ikke ble anstrengende. 

Western electric systemet låt horribelt. 

Svært farget og lite kildetro. Kharma låt 

fryktelig. Tannoy skuffet. 

TAD leverte kanskje den beste lyden av 

alle. Dette er åpenbart kvalitetsprodukter. 

Ellers så var det mye utstyr som spilte 

middelmådig. Prisene var generelt høye, 

og dette er noe av problemet synes 

jeg. Høy pris, middelmådig lyd, elendig 

musikkvalg. Lover ikke godt for rekrutteringen. 

Likevel, mye snadder for øyet og 

for oss som allerede er hektet på denne 

hobbyen er det lett å drømme seg bort i 

hvordan disse produktene KAN låte.

Det ble holdt mange minisemeninarer på messa, også om bruk av kunsthode for opptak. 

Ny, fancy teknologi, null 

publikum! 

Hi-Fi blir vanskelig å avbilde når alt skjer inne i små chipper. 

Skal vi tippe italiensk opprinelse? 

ToPLINE 

TAD, Burmester, Wilson Audio/Thrax, MBL, Magico 

og AudioNeck var noen av utstillerne med lyd som 

jeg nok kunne levd lykkelig med. Imponerte hvertfall 

meg bra på hver sine måter. Med de to første som 

favoritter. TAD var noe av det råeste jeg har hørt, en 

slik kontroll, definisjon og trøkk på høyt volum tror 

jeg ikke jeg har hørt før. Det var skikkelig massasje 

for hjernen! 

Ellers var det interessant med alle pc løsningene 

som ble brukt på ulike stands. 

Magico. Magisk eller grått? Ulike typer Thales armrør 

JM Lab med ny norsk importør(?) og sveiv i baken for 

løpetidskorreksjon. 

37

3 3 3 

38 


Hvorfor låter ganle opptak såpass bra? 

Rydningen og Electrocompaniet med ”new look” mot norsk natur. Det franske designteamet 

bak Devialet. 

PoWERPoINT 

mbl, TAD, Focal, Burmester, Magico M5, Wilson Audio Sasha, 

Audioneck falt godt i smak. Dersom jeg skulle ha invistert måtte jeg 

nok nøyd meg med Wilson. Jeg ble som topline mektig imponert 

over TAD oppsettet. Focal tok balletak på meg mitt i askefesten på 

søndagen. Vi var vel kun 10 stk i rommet rundt kl:17.30 så jeg tryllet 

frem en OAS ”live recording”. Stevie Ray spelte opp til dans med 

Little Wing, og blåste tupèn bakover med et avsindig trøkk. 

Gutta som demonstrerte utstyret fikk hakeslepp. 

Deretter fulgte lille mektige frøken Bjørk med Hyperballad, og 

så flesket jeg til med Karunesh - Calling Wisdom fra Zen Breakfast. 

Da flyttet de meget korrekt oppdressede franskemennene seg 

urolig i stolen. Plutselig skulle flere av dem prate med meg, ta bilde 

av coveret, og hvor hadde jeg det SRV kuttet fra? 

Det er slikt som er moro med messe. Abstinensene, og ”må ha 

viruset” river og sliter i en fattig faen på nyinnkjøpte joggesko. 

Nå går`n på gummisåler, nå går`n på gummisåler.... 

Noe låter helt ræva eller man må skynde seg ut for ikke å sprute 

ut i latter over designet, og lyden av Mikke Mus langt inne i den 

såkalte høyttaleren fra en romstasjon nær deg i bane rundt Mars. 

Andre dundrer til med live opptredner via utstyret, alt mens siklet 

renner nedover T-skjorta. 

Fremfor alt er det fellesskapet, gleden av å dele gleder med 

likesinnede kompiser som gjør en slik messe. Vennskaplig knuffing, 

litt godlynt revirhevding, utveksling av inntrykk, en øl, to øl, mer 

lytting, lunsj, en øl, mer lytting, messa stenger, en øl, middag, vin 

og prat om damer. Måltider hos vår lokale favoritt, ildrøde og 

svette av forspisning og helt for jævlig snaps til svineknoka på 

Haxenbauer, samvær, samhold og følelesen av at man lever. Det er 

fremdeles puls i en halvgammel skrott. 

OAS gir mening og glede langt ut over våre kjære dubbeditter. 3 

Norske Seas med råelementer 

i svensk høyttaler 

i stratosfærisk prisklasse. 

Dynaudio overtar Skandinavia 

agenturet for engelske Chord. 

Mer retro. Raffinert rundstrålende 3-veis system. Stefano Zidini med oppsiktsvekkende dress og oppsiktsvekkende platespiller.

ARKENMÄSSAN 2010 

PAUSA PA P USA P PPÅ 

Å CAF CAFÉET ELLER RESTAURANG 

ANKARET 

A N 

ARKEN KONFERENS CENTER GÖTEBORG 

Nytt i år: 

Fria P-platser 

VÄRLDENS BÄSTA HIFI UNDER ETT TAK! 

SKANDINAVIENS STÖRSTA SEDAN 1996 

LJUD & BILD I MODERNA HEM 

LJUD SSOM 

OM INREDNING & DESIGN 

MUSIK 

PPÅ 

HÅRDDISK 

TUNG TUNNG 

HIGH H END 

VINYLSPELARE 

VINYL 

RÖR R 

BLU-RAY BLU- B 

STREAMAD STRE S 

MUSIK 

WI-FI WI-F W 

INWALL INW 70 

UTSTÄLLARE U 

PÅ 3300m2 

MASSOR AV MÄSSERBJUDANDEN! 

11-12 SEPTEMBER 

info: 

hificonsult.se 39

3 3 3 

40 

Digitalt lagringsprogram: 

Chorus DS 

Livet er skønt, når tingene pludselig bliver ændret fra 

at være tungt og irriterende, til ligetil og ubesværet. 

KURT LASSEN 2010 

Dette gælder de fleste 

aspekter her i livet, men 

så sandelig også når 

man begynder at lege 

med DS (Direct Stream) 

afspillere, og derfor 

nødvendigvis må sætte sig ind i IP 

adresser og DNS protokoller. Og indtil 

nu har det været svært for almindelige 

slutforbrugere at sætte et streaming 

system sammen, som bare spiller fra 

første dag. Enkelte HiFi fabrikanter 

skoler således endda deres sælgere i netop 

det at sætte et DS system sammen. 

Men som nævnt er det altså ikke helt 

nemt - indtil nu. 

GENSTART 

Nu har englænderen Sean Harding 

således gjort det, som ingen af de andre 

helt store spillere på dette marked, fx 

Linn har formået. I sin fritid, og fordi 

han - lige som overtegnede - fik nok af 

at det skulle være så frygtelig besværligt 

at få lyd fra sin Mac i kombination 

med sin Linn DS afspiller, skrev han 

et stykke software, som han kalder 

ChorusDS. Dette lille vidunder er en 

lille musikafspiller, som på bedste, og 

ikke mindst enkelteste vis, leder musik 

fra din computer til din netværksafspiller. 

Men hvorfor er vi så imponeret 

over Chorus? Det er vi ganske enkelt 

fordi dette er den software som Linn 

aldrig fik skrevet! Der sidder et hav af 

ingeniører i Skotland, og tænker tanker, 

og programmerer software. Og dette 

er det væsentlige punkt, nemlig at det 

er ingeniører og ikke helt almindelige 

slutbrugere som du og jeg! Jeg har således 

i flere omgange simpelthen opgivet 

at få lyd ud af min Linn DS afspiller, og 

selv i månedsvis forsøgt at få det til at 

virke optimalt, resulterende i at det: 

a) kun virkede nogle gange og 

b) kun kunne afspille NOGET af min 

musik. (Jeg har fx rippet de fleste af 

mine CDére 

til AIFF formatet, som fx softwareén 

Songbook simpelthen ikke kunne 

afspille. Man havde glemt at chekke 

med netop dette format, hvilket er lidt 

pudsigt, da AIFF kun kan afspilles på 

en Mac, og Songbook er designet til en 

- hold fast - Mac!). 

Linns eget program Kinsky til styring 

og afspilning af musikken har jeg slet 

ikke kunnet få til at virke. 

Jeg ved fra velunderettede kilder, at 

andre kunder har fået deres systemer 

til at virke, ved at investere præcist 

i det af Linn foreskrevne udstyr, 

bestående af NAS, router og påkrævet 

software. Den hyppigst brugte serversoftware 

i forbindelse med Linns DS 

afspillere, Twonky, er dog set med mine 

øjne mildest talt ikke særlig brugervenlig 

eller kønt at se på, og får min 

computer til at være særdeles sløv, og 

give op ved bare den mindste lille fejl, 

såsom at jeg chekker min mail på den 

samme computer, puf... 

Genstart.... Æv.... Og jeg ville jo bare 

høre musik... 

Få SVAR På NETTET 

På nettet er der en del gode fora om 

dette, og man får også lynhurtig svar 

på sine spørgsmål angående dette 

emne. Hver gang er løsningen dog, at 

man skal investere i en NAS (Networked 

Attached Server), hvilket jeg dog 

indtil videre har undgået, fortrinsvis 

pga. støj fra blæserne. Jeg har gemt al 

min musik på en 1 TB MyBook harddisk 

fra Western Digital, som jeg kan 

have stående i samme rum som mit 

anlæg. Den støjer nemlig ikke, og er 

udstyret med både Firewire800/400 

og USB 2.0, og er lynhurtig - desværre 

bare ikke sammen med føromtalte 

Twonky. Men tilbage til Sean 

Harding´s ChorusDS, som den hedder. 

Også den kræver (indtil videre, måske 

bliver dette ændret snarest iflg. en 

mail fra Sean Harding) at der er en 

medieafspiller, som sørger for at streame 

musikken. Og han skriver også at 

Chorus er testet med Twonky. Jeg ville 

det anderledes, og Googlede på “Mediafspillere 

+ UPnP AV MediaServers” 

og fandt et hav af disse på Wikipedia. 

Jeg forsøgte mig fra en ende af, 

og downloadede et par stykker, som 

enten var umådelig langsomme eller 

forældede, så de ikke kunne bruges 

med mit styresystem (MacOsX 10.6). 

Ved tredje gang forsøgte jeg mig med 

programmet Majestic (http://majesticdotapp.com/), 

som er lynende hurtigt, 

og ikke kræver ret meget computerhukommelse. 

Begge dele tiltaler mig 

rigtig, rigtig meget. Og at der ikke skal 

indtastes IP adresser eller DNS eller 

andet, er også RET fedt. Det eneste du 

skal gøre er at fortælle Majestic din sti 

til dit iTunes bibliotek - og ikke andet. 

Og den behøver heller ikke flere timer, 

eller minutter på at scanne dit musik 

bibliotek. Det hel er overstået på under 

et minut (med en samling på lidt over 

770GB!). 

NU MED RADIo 

Derefter kan Chorus startes op, hvilket 

tager et sted mellem et og to sekunder, 

og ikke halve eller hele minutter! 

Programmet finder selv dit iTunes 

bibliotek (forudsat altså, at du har bedt 

Majestic om at starte op først, hvilket 

man kan automatisere, så det selv 

tænder næste gang du starter din computer), 

og du kan endda nemt vælge 

mellem dine Playlister eller forudvalgte 

radiostationer (bl.a. fra Linn, eller fra 

din egen Radiotime.com konto). Lige så 

lynhurtigt er det at gå tilbage til dine 

musiknumre. Og der er INGEN ventetid 

fra du trykker Play til musikken 

strømmer. Ingen! Hvorfor dette ikke 

har været muligt for andre at lave, er 

mig en gåde. Jeg er ikke programmør, 

men at det kan laves så nemt, hurtigt 

og elegant er for mig at se fantastisk. 

Og at det ikke er lavet noget tidligere 

forstår jeg simpelthen ikke. 

NU MED VæKKEUR 

Chorus softwareén har også den mulighed, 

vha. kalender funktionen i din 

Mac, at tænde for din yndlingsmusik. 

Pudsigt at ingen andre har tænkt, eller 

for den sags skyld udviklet denne nærliggende 

feature. Du tilføjer nogle tider 

og datoér og vupti, bliver du vækket 

tidligt eller sent med din favorit musik. 

oGSå TIL IPHoNE/IPAD 

Chorus er også lavet til en iPhone 

eller den nye iPad. Sidstnævnte har 

jeg ikke kunnet afprøve, men på min 

iPhone fungerer det perfekt. Jeg kan 

styre playlister, og skifte mellem disse 

og Radio (som er en ny feature i Linns 

Cara 3.6 software), og det er lige så

legende let og lynende hurtig som fra 

selve computeren. I skrivende stund er 

dette program endnu ikke godkendt af 

Apple´s App store, men måske bliver 

det det snart? Hvem ved, vi synes at det 

helt klart har sin eksistens berettigelse, 

og vores test-eksemplar fungerede på 

en nær en enkelt lille ting helt perfekt. 

MoRE BITS ANyoNE? 

Når Chorus spiller, er der under 

nummerets titel angivet samplingsfrekvensen 

og bitopløsningen, hvilket 

er ganske fikst, og godt at vide. Hvor 

mange gange har jeg nemlig ikke været 

i tvivl, når jeg har bedt iTunes om 

at spille derudaf, om det nu virkelig 

VAR den højopløste fil, eller bare den 

nedskalerede kopi af samme, og som 

egentlig kun skulle afspilles på min 

transportable musikafspiller. Alt virker 

uhyre intuitivt (meget Mac-agtigt, som 

én fra testpanelet udtalte sig), og man 

gemmer og henter Playlister, og tilføjer 

nye numre med lynets hastighed. Og 

trykker PLAY, helt uden ventetid. Jeg 

ved at jeg gentager mig selv, men dette 

er simpelthen det bedste der er sket for 

en Mac bruger med en Linn DS afspiller. 

Thumbs up for Mr. Harding. Linn 

burde ansætte den mand på stedet! 

SIDSTE NyT 

Efter at have skrevet ovenstående, er 

ChorusDS nu også ekviperet med en 

server funktion, således at man kan 

bruge programmet alene, og uden anden 

server-software (Twonky, Majestic eller 

lign.) tilknyttet - forudsat at der er et 

iTunes bibliotek på din Mac eller i dit 

netværk. Derefter kigger Chorus på dine 

kilder, og du kan ganske enkelt klikke 

og vælge dine musikfiler, som om det 

var iTunes du bladrede i. Nu bare med 

den lille (lydmæssige) gevinst, at du 

streamer til en Linn DS maskine. Dejligt, 

vanedannende, nemt og med en fremragende 

lydkvalitet. Og har jeg fortalt om 

prisen? Hvor andre software udviklere 

vil have alt fra nogle få Euro til omkring 

800 Euro, er Chorus en del billigere. 

Prisen er nemlig: gratis! 3 

Chorus DS player: 

http://web.me.com/sean.harding/ChorusDS/Welcome.html 

Pris: Gratis 

oBS Kun til Mac 

Majestic UPNP server software 

(kun til Mac): 

http://majesticdotapp.com/ 

Pris: Gratis 

ChorusDS er udviklet af Sean Harding, bosiddende i Hertfordshire i nærheden af 

London. I sit civile liv er han direktør i et VOIP firma, og har tidligere arbejdet som 

professionel softwareudvikler og -designer. Chorus DS er hans hobby projekt, som 

udsprang af nød, fordi hans børn og kone ville have en enkel og brugervenlig styring 

af deres netværksbaserede musiksystem i huset. Hans primære anlæg består 

af bl.a. B&W Nautilus højttalere forstærket af 8 stk. Linn Solos og aktive Keltik 

med Klouts baghøjttalere, en enkelt CD12, og en 5103 forforstærker. Alt sammen 

fra Skotske Linn. Yderligere digitale musik-informationer kommer fra hans Mac´s 

digitale udgang. Han har flere anlæg i huset, men det nyeste, og som han kalder 

“baby-anlæg” består af Majik DS-I med seneste generations B&W 804 Diamonds 

højttalere. Fordi han var vant til at blive vækket med musik af sit snart udrangerede 

Knekt system, udtænkte han software til at tænde op om morgenen af sit Linn 

anlæg. Og da han syntes at det var ganske nemt at programmere den slags ting til 

et Linn system i forbindelse med en Mac, ledte dette straks videre udviklingen af 

Chorus DS til Mac, iPhone og iPad. 

www.plsn.no 

Nyhet 

Rogue Audio 

M-180 

Stereophile Class A

3 3 3 

Audiovector SR11 Reference: 

42 

Audiovector holder seg 

Audiovector 

stadig nær toppen av 

lykken på hi-fi-gledenes 

tivoli. Selv en av deres 

moderat påkostede 

og livsgleden 

modeller er rene 

livseliksiren! 

AV HåKoN RoGNLIEN

Ole Klifoth og hans team 

har holdt på siden midten 

av 80-tallet, og de har blitt 

usedvanlig dyktige, det 

skal de ha. Kreativitet og 

målrettet fokus har flyttet dem stadig 

nærmere toppen av verdens beste 

høyttalerprodusenter. Det spørs vel om 

de siste kreasjoner i SR-serien sender 

dem hele veien opp; Audiovector har 

med sin SR11 Reference brutt opptil 

flere barrierer, ikke minst prispolitisk. 

Vi drømmer om en test av den 1,2 

MILLIONER kroner dyre høyttaleren i 

redaktørens storstue om noen måneder. 

I mellomtiden får vi nøye oss med de 

rimeligere seriene, dagens dyreste Audiovector, 

SR6 Avantgarde Arreté ligger 

på 148 000 og er noe nærmere en test i 

norske magasiner. 

S3 SUPER oG SøSKENFLoKKEN 

Dagens testobjekt, Audiovector S3 Super, 

er nest minst i S3-flokken og koster 

22 000,- i utsalg. Og i sannhetens navn 

er det en hel flokk i denne serien, for 

Audiovector har en helt genial oppbygning 

av sin produktportefølje. Du kan 

kjøpe deg inn i bunn av en serie og 

mens tiden går, kan du modifisere deg 

helt til topps i serien, det er dette som 

kalles å være fremtidssikker! Inngangsbilletten 

til S3 eierskap gjør deg av med 

16 000,- om du handler inn minstemann, 

en standard S3. 

Den testede modellen, 

Super, har andre bass/ 

mellomtone-elementer, 

stivere kabinett og 

bedre delefilter. Over 

disse nevnte modeller 

finner vi henholdsvis 

Signatur, Avantgarde 

og Avantgarde Arreté, 

øverste modell koster den nette sum 

av 51 500,- i de fleste finisher. Poenget 

er altså at det er fullt mulig å benytte 

nevnte modulsystem til å bygge om en 

standard S3 til en Avantgarde Arreté, 

om 3-fots sjuken griper deg hardt nok. 

Og som kjent har jo denne sjuken rimelig 

gode kår i vår hobby. 

SMART TEKNIKK 

Det mest distinkte kjennetegnet på 

Audiovector’s S3 (og dyrere) serie(r) er 

den buede kabinettfasongen, denne er 

selvsagt skapt for å sikre et stivere og 

mer resonansfritt klangkammer. Dette 

er dog ikke det eneste som kjennetegner 

en ekte Audiovector anno 2010. I 

toppen finner vi et gjennomarbeidet 

25 mm diskantelement i natursilke og 

karbon, mens bass / mellomtoneelementene 

er en av verdens mest teknisk 

sett velutviklede løsninger med sine 

karbon / glassfiber kompositt teknologi. 

Til sammen sies dette å sikre en svært 

lettstyrt og forvrengningsfri musikkgjengiver, 

vi gleder oss til å høre om 

de har rett i sine påstander, når vi får 

satt disse elegante boksene brukbart 

på plass i lytterommet. Plasseringen 

er heller ikke vanskelig, med sin gode 

tilpasningsevne til virkeligheten og sin 

drøye meter i høyden, samt knapt 20 

cm bredde, sklir de inn så å si over alt. 

På baksiden finner vi intet mindre 

enn 3 tilkoblinger av høy kvalitet, noe 

som indikerer at nederste element er 

noe i nærheten av en ren sub; allerede 

ved drøyt 400 Hz trapper den ned og 

overlater jobben til nestemann. Dette 

elementet fortsetter så opp til godt og 

vel 3000 Hz, der et førsteordens filter 

lar nevnte silkeelement pusle med sitt 

opp til om lag 23 kHz. Men det stopper 

ikke med dette, for med små modifiseringer 

kan også S3-høyttalerne gjøres 

aktive, dessuten finnes også flere små 

og store tekniske fiffigheter i de øvre 

modeller, som gjør høyttalerne lettere 

og leve med i de tusen hjem. Audiovector 

har virkelig fundert over sakene! 

ALLRoUNDER 

Rett ut av boksen låter Audiovector 

S3 Super både elegant, glatt, lekent og 

levende, tror ikke jeg har hørt bedre 

uinnspilte høyttalere noen sinne, faktisk. 

Etter å ha gitt dem grundig juling 

noen timer, låter de ikke veldig annerledes, 

selv om en viss økt oppmyking og 

harmoni kan detekteres. I de senere år 

har Audiovector (som så mange andre) 

«The Real Thing gav så eksplosive 

opplevelser at jeg måtte høre det 

flere ganger for å fullt ut tro på det 

jeg opplevde.» 

fremstilt høyttalere med mer kraft og 

fylde enn tidligere, det kan virke som 

om mindre elementer har fått større 

muligheter enn man før kunne få til. 

Ergo låter S3 Super relativt avslappet 

og klangnøytralt, selv om den også responderer 

med mye fedme ved behov. 

Den overbeviser med svært elegant 

diskant, mens mellomtonen også er 

behagelig og rimelig naturlig, selv om 

den ikke fullt ut tangerer diskanten 

kvalitetsmessig. Det er grunner til at 

det er dyrere modeller å få tak i! Alle 

musikkstilarter jeg har kastet på disse 

høyttalerne har virkelig blomstret, 

det er ingen overdrivelse å si at disse 

høyttalerne har et åpenbart trekk av 

sprudlende fremføring. Dette er det 

samme som Naim-menigheten omtaler 

som PRAT (Pace, rythm and timing), i 

utgangspunktet dreier det seg om kontroll 

over dynamikken, samt presisjon 

når hurtigheten i musikken krever det. 

Audiovector har så absolutt kontroll 

på disse aspekter, de er lettdrevne med 

sine 91 dB / 1W / 1m, og har en frihet 

og lekenhet som er sjelden å oppleve. 

Gjett om mr. Dynamikk digger det! 

AUToRITET 

Jeg var så vidt inne på det i forrige avsnitt, 

små elementer låter stadig større, 

og selv om mye av det er «juks» så 

gjøres det nå med en så vitenskapelig 

tilnærmelse at det oppleves stadig mer 

ekte. Og det er liten tvil om at autoriteten 

vi får fra Audiovector S3 setter 

nye standarder for hva som er mulig 

fra såvidt små elementer og kasser, 

ikke minst. Dermed låter store orkestre 

og tunge band store og voldsomme 

når de skal. Det er en nytelse å lytte til 

«Heaven and hell» der de driver frem 

sine brutale riff, basselementene jobber 

som de rene rambukker, men komposittmaterialet 

jobber ufortrødent, dette 

er hurtig og presist som hammerslag. 

Strålende! Likeledes oppleves det 

kjempedigert når Mahlers 5 herjer i 

lytterommet, det er storslagent, men 

samtidig veldig organisert og elegant, 

det er sånn høyttalere skal fungere i 

2010! Rett nok skal det innrømmes at 

når kirkeorglene fikk råde grunnen, 

ble det hørbart at små kasser og små 

elementer ikke kan kopiere Tannoy DC 

10, selv om de gjør nesten utrolige ting. 

Flott, men litt juks, altså. Og Audiovector 

har en serie med større elementer, 

som nevnt. 

HURTIGHET 

Dette med voldsomme støt 

fra blåsere er faktisk en 

veldig krevende øvelse for 

de aller, aller fleste elementer, 

og selv om Klipsch 

fortsatt er soleklare konger 

på dette, er det flere som 

nå begynner å glefse dem i 

uhyggelig nærhet av hælsenene. 

Banne meg om ikke Audiovector 

leder an kobbelet som kommer halsende 

like bak dem nå, for det S3 Super 

hadde å gi på dette feltet var i sannhet 

friske greier, altså! Så vel Big Phat Band 

som The Real Thing var så eksplosive 

opplevelser at jeg måtte høre det flere 

ganger for å fullt ut tro på det jeg 

opplevde. Det er ingen tvil om at alle 

Audiovector’s småpussige forkortelser 

faktisk betyr noe, og at LCC (low compression 

concept) sier noe om presisjonen, 

anslagskraften og hurtigheten er 

banna bein. Start og stopp foregår med 

flathånden mot ansiktets overraskende 

effekt, og musikklytting blir en reise i 

livsrealisme og musikalsk lekenhet av 

sjeldne dimensjoner. Dette er veldig, 

veldig bra, og når topp og bunn fyller 

etter med slik harmoni i tillegg, kan 

vi definitivt erklære at Audiovector er 

inne på noe vesentlig. 

KLANG 

Ved 22 000,- er vi på nest nederste 

trinn i denne fabrikkens midterste serie. 

Det burde være selvsagt at de ikke 

43

3 3 3 

Audiovector SR11 Reference: 

44 

kan alt. Om de har en akilleshæl, er det 

det klanglige. På det jevne kan vi vel si, 

og mellomtonen klinger ikke ut og omfavner 

oss ikke på samme måte som de 

mest elegante Audio Note eller Respons 

for å nevne et par som er gode på akkurat 

dette. Med S3 Super er relativt tørt 

og presist i stedet for en romantisk og 

sonor helhet. Det mangler en del innsikt 

og helhet i de viktige instrument og 

stemmeklanger. Solo cello blir dermed 

noe mindre «hårreisende» enn det kan 

være i sine mest intense øyeblikk, og 

Barb Jungr låter kaldere og mindre kvinnelig 

enn i de mest magiske stunder. 

Dette kan vi leve med, for til tross for 

disse innsigelser, er nevnte presisjon og 

detaljnivå såpass bra at det kompenserer 

dugelig for det meste. 

oPPLøSNING 

Jeg skal ikke vedde, men jeg har litt 

vanskelig for å se at det finnes veldig 

mye mer detaljnivå å hente ut fra høyttalere 

i prisklassen under ca 25 000,-. 

Kudos er definitivt på samme nivå, 

men bedre...? Jeg tviler. Noe sier meg at 

det ikke er helt dumt å matche S3-serien 

med Doxa (og en god pre!) dersom 

det er oppløsning du søker. Faktum 

Audiovector S3 Super, 

gulvstående høyttalere: 

NoK 22 000,- / par 

Importør: Ljudtema 

er at disse diskantelementene her er 

hakket bedre enn forrige nummers vidunderlige 

Tannoy’er, som vel hadde sitt 

svake punkt på det rent oppløsningsmessige. 

S3 Super har vel heller dette 

som sitt sterkeste punkt blant mange 

sterke sider, den eleganse og luftighet 

som trylles ut fra disse domene når 

Lisa Ekdahl og hennes stillferdige band 

puser med øregangene, er førsteklasses. 

Silkeglatt, mykt og tilsynelatende 

avslappet, det er sånt som gjør musikk 

til nytelse. Det finnes de anlegg som irriterer 

med sin pågåenhet; jeg føler mer 

og mer at sånt ikke er oppløsning, men 

forvrengning. For dette vi her presenteres 

for, låter jo så naturlig og behagelig 

at det må ha noe riktig ved seg. 

Jeg har ved gjentatte anledninger 

også trukket fram Coverdale / Page 

med sin groteske innspilling, men disse 

høyttalerne evner også fremføre denne 

innspillingen swingende og livlig, uten 

at de ruller nevneverdig av mot toppen. 

Og sånn skal det da være, eller? Jeg blir 

i hvert fall lykkelig som et barn av sånt, 

og jeg kan ikke si ofte nok at fritiden 

skal være oppbyggelig, og hva er vel 

mer oppbyggelig enn god musikk på 

gode høyttalere? 

STøRRELSE 

Fasekorrekte høyttalere med førsteordens 

filter mot toppen pleier ofte sette 

opp store, presise lydskulpturer. Det 

gjør også Audiovector S3 Super. Min 

opplevelse er dessuten også at domer 

er bedre på dette enn bånddiskanter 

og Heil-lignende løsninger, som også 

finnes i toppmodellene i denne serien. 

Så jeg går ikke her og nå god for at 

stereoperspektiv, tredimensjonalitet og 

størrelse er like bra på de dyrere modellene, 

men her er det strålende. Kunne 

forsåvidt tenkt meg det enda en tanke 

bredere og dypere også på S3 Super om 

jeg skal pirke, men det er bare fordi jeg 

har pådratt meg yrkesnevroser på dette 

punktet etter møter med single-point 

source som fulltoner fra John Blue og 

Seas. Audiovector S3 er i toppklasse 

også på dette aspektet, og de nydelige 

Naim-innspillingene får lov å briljere 

med plassering og dybdefølelse som 

hensetter lytteren til en nær-virkeligheten-opplevelse 

som er direkte besnærende. 

Så akkurat dette punktet burde 

så definitivt ikke være noe argument 

mot denne høyttaleren, tvert om! 

SAMLET 

Audiovector S3 Super er en fantastisk 

god allrounder. Den responderer strålende 

på det den får inn, og anpasser 

seg nesten på magisk vis til alt den får 

servert. Den kan litt om det aller meste, 

har sine største styrker i oppløsning i 

toppen og størrelsen på lydbildene, og 

i den grad det finnes noen svakheter, er 

det på klangfarger og innsyn i musikkens 

sjel. Men tar du med i betraktningen 

at det finnes muligheter for 

oppgraderinger i samme serie, er det 

fort gjort å regne ut hvor det er mest å 

hente ved neste korsvei. Det er produkter 

av Audiovector S3’is kaliber som gir 

tro på en framtid for denne hobbyen, 

for sånn skal en høyttaler til 22 000,- 

låte i det herrens år totusenogti! 3

mötesplatsen för verkligt musikintresserade 

SOMMAR 2010 - SATSA PÅ INREDNING & MUSIKANLÄGGNING 

UNNA DIG SJÄLV DE BÄSTA PRODUKTERNA 

besök Sveriges största och ledande specialbutik för hifi och high-end. Garanterat det bredaste utbudet, och 

vi finns i Stockholm.... centralt på Kungsholmen. Upplev intressanta nyheter, hitta ny musik och få 

inspiration för hifi-året 2010. Kvalitet är ingen slump - och begreppet förpliktigar. Hos oss hittar du allt det 

bästa. Välkommen in! 

www.audioconcept.se, södra agnegatan 29, 112 29 stockholm, 08 650 7250

3 3 3 

46 

Music Streamer Pro PC Dac: 

Pris: 

Music Streamer Pro Pro USB DAK: 

NoK 5.000,- (miniXLR) (16-24 bit, 

opp til 92 kHz) 

overganger mini XLR – XLR: 

NoK 3- 400,- 

Music Streamer Pro 

finnes i to andre utgaver: 

Streamer 2: NoK 1 590- (Phono) 

Streamer 2+: NoK 3 500- (Phono) 

Importør Norge: Audiofreaks

Min nye kjærlighet 

Denne relativt billige digitale 

signalkilden mener 

jeg er noe av det bedre 

som er å få tak i dag – 

nesten uansett pris. 

Første møte med High 

Resolution Technologies (HRT) Music 

Streamer Pro var ganske oppsiktsvekkende. 

Den er uanstendig liten og har 

i grunn knapt nok plass til å koble til 

kablene. Dessuten er den ingen designbombe 

og ser mer ut som en litt rar 

klump på kablene. Bruksanvisningen 

var et enkelt lite ark. 

Koble til boksen og 

sett alle volumkontroller 

til maksimum 

på PC’en, leste jeg. 

Start så Windows 

Mediaplayer. Rickie 

Lee Jones ”Pop Pop” i 

helt ny versjon strømmet 

ut av høytaleren. Hakeslepp! Min 

Marianne kom opp fra underetasjen og 

så på meg. ”Og hva skjedde nå?” spurte 

hun – og siktet til lyden? ”Den skal vi 

ha!” sa hun. Og dette var bare begynnelsen! 

SoM å VENTE På JULA – I åREVIS … 

Jeg har holdt fast ved min DP DAK 8.0 

og vært utrolig fornøyd med det. Selvfølgelig 

har det skjedd mye på digtalfronten 

med up-sampling og høyoppløste 

lydformater. Jeg har rett og slett 

ikke brukt så mye energi på det. Jo da, 

noen av disse boksene gir sikkert god 

lyd, og lyd som kanskje tangerer DP. 

Noe kvantesprang har jeg rett og slett 

er blå! 

Noen ganger dukker det opp produkter som sprenger grenser. Music 

Streamer Pro er et slikt produkt. Jeg er omvendt, har solgt alt det gamle 

og spiller nå lyd fra PC gjennom den lille blå magiske boksen. 

AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAZETTE.No 

ikke vært i stand til å registrere – med 

mindre prislappen er uanstendig. Som 

utdannet informatiker har jeg egentlig 

aldri helt skjønt hvorfor lyd fra PC ikke 

har funka og har venta på at det skulle 

slå skikkelig igjennom. Riktignok er 

det en del mentale barrierer og gamle 

fordommer som må brytes ned. PC og 

hardisklagring av musikk er milevidt 

fra sansligheten ved å spille av en LP, 

eller i og for seg en CD, på en blankpusset 

og skinnende CD-rigg som oser av 

kvalitet. Fidelitys Gunnar Brekke har et 

«Den skal vi ha!” sa hun. 

Og dette var bare begynnelsen!» 

poeng. Da jeg fortalte om PC-prosjektet 

mitt sa han ”Stereoanlegg skal da ikke 

restartes!” 

PC’ER EGNER SEG 

EGENTLIG IKKE FoR LyD 

Det teknologiske gjennombruddet har 

latt vente på seg. Forklaringen er egentlig 

ganske enkel: en PC utgjør i seg selv 

et ganske fiendtlig miljø for analoge 

lydsignaler. Massevis av støy og stråling 

som forplanter seg. Og som både kan 

føre til brum og høyfrekvent støy, som 

gir hard og kald lyd. Med andre ord er 

integrerte lydkort nesten en ufarbar 

vei om en ønsker seg HighEnd-lyd. En 

todelt løsning burde være et alternativ. 

Da vil PC’en egentlig fungere som bibliotek 

og drivverk – ikke som lydkilde. 

Teoretisk sett skulle en PC være perfekt 

til formålet; et digitalt produkt bygd 

for å håndtere digital informasjon med 

lynets hastighet. Det å behandle både 

44,1 kHz eller 92 kHz lydstrømmer i 

16- eller 24- eller 32-bits oppløsning 

burde være barnemat sammenlignet 

med tunge dataspill med sanntidsgenerert 

grafikk og haugevis av spillobjekter. 

Likevel funker det ofte ikke! 

FANDEN I NøTTA 

Ulike protokoller 

og kabling, 

som USB, S/ 

PDIF, TOSLINK, 

for overføring av 

digital musikk fra 

PC har ikke gitt 

drømmelyden. 

Etter å ha gravd meg litt ned i materien 

har jeg omsider fått grepet om det 

egentlige problemet. Det handler om 

arkitektur og tid. Problemet er ”jitter” 

- tidsforskyvning av enkeltelementer 

i datastrømmen. Dette fenomenet er 

sannsynligvis den største grunnen til at 

CD-formatet har fått et ufortjent dårlig 

ry. Det er for eksempel et paradoks at 

LP-utgaven av Radka Toneffs Fairytales, 

som en av de første digitale plateinnspillingene 

i Norge regnes som en 

audiofil referanseinnspilling. Den ”analoge” 

LP-utgaven er imidlertid masteret 

fra det digitale opptaket. Hvordan er 

dette mulig? Analog til digital til analog 

funker, mens analog til digital til digital 

47

3 3 3 

Music Streamer Pro PC Dac: 

48 

ikke gjør det. Det er jo mer enn mystisk! 

Kanskje skyldes ikke ”digital” lyd 

formatet, men problemer i selve avspilleren. 

Er ”jitter” selve fanden i nøtta? 

TID ER LyD 

I følge HRT produsenten av Music 

Streamer Pro er det egentlig to fenomener 

som må bekjempes for å oppnå god 

digital lyd generelt, og da spesielt fra 

PC. Når et digitalt signal skal overføres 

mellom to enheter er det helt avgjørende 

at enhetene har 100% synkroniserte 

klokker. Hva betyr egentlig det? Jo, for 

CD betyr det at det hvert 1/44100-dels 

sekund skal overføres et digitalt ”sample”. 

Hvis enhetene ikke er synkronisert, 

vil enhetene etter hver ”drive” fra 

hverandre tidsmessig. Konsekvensen er 

at den ene enheten sender et ”sample” 

før den andre er klar til å motta det – 

eller at den ene enheten sender ”sampelet” 

etter at den andre enheten var 

klar til å motta 

det. Da oppstår 

det en form for 

digital støy fordi 

”samplene” forskyves 

i forhold 

til hverandre i tid. 

Dette er jitter. S/ 

PDIF og USB (i 

synkron modus) 

er synkrone eller 

sanntids overføringsprotokoller. 

Det vil føre til jitter i 

større og mindre grad avhengig hvor 

synkrone klokkene i de to enhetene er, 

drivverkets egenskaper, kabler og andre 

parametre. En PC er i synkron modus 

over USB et nesten håpløst drivverk. 

Årsaken er at PC’en i utgangspunktet 

kjører massevis av prosesser, hvor lydbehandling 

bare er en av dem. I tillegg 

er klokken i en PC ganske unøyaktig, 

hevder HRT, fordi den påvirkes av 

støy fra omgivelsene. HRT hevder at 

synkron overføring over USB generer 

opp til 1000 ganger mer jitter enn for 

eksempel S/PDIF. 

FREEDoM! 

Løsningen er å frigjøre klokkene i de to 

enhetene fra hverandre, slik at de ikke 

trenger å være synkrone. Med andre 

ord opptrer de to enhetene selvstendig 

og kommuniserer med hverandre 

på et høyere nivå. Måten HRT gjør 

det på er i utgangspunktet å overføre 

pakker på 1000 samples hver gang 

den ber om data fra PCen. Med andre 

ord henter den mange data samtidig 

og mellomlagrer dem i et eget buffer. 

Music Streamer Pro henter data fra 

bufferen og ”klokker” ”samplene” på 

nytt. På denne måten reduseres jittere 

til så å si null fordi Music Streamer Pro 

alltid er synkron med seg selv. Også i 

asynkron modus oppstår det imidlertid 

noen problemer knyttet til timing. Selv 

om dataene overføres i pakker, må det 

være plass til dataene i Music Streamer 

Pros buffer. Samtidig må det overføres 

data ofte nok til at Music Streamer Pro 

bufferen aldri går tomt. Derfor justeres 

størrelsene på pakkene som overføres 

dynamisk, slik at bufferen aldri går i 

over- eller underflow, som det heter. 

STRøM STøyER! 

Det andre hovedproblemet HRT nevner 

er den høyfrekvente støyen PC’ens 

strømforsyning skaper. Derfor er det 

oppsiktsvekkende at HRT bruker 

strømmen fra PC til å drive Music 

Streamer Pro-boksen. De hevder imidlertid 

at de greier å isolere kretsene i 

boksen ved å regenerere strømmen. Det 

høres nesten magisk ut. Faktum er i 

alle fall at jeg ikke registrerer noen lydforbedringer 

ved å gi Music Streamer 

Pro strøm via en ekstern USB hub med 

nettstøyfiler foran. Den trives aller best 

med strøm fra PC’en via USB, virker 

«Den lydmessige effekten av flyt 

er en helt ny opplevelse av rytme. 

Kjedelige innspillinger fikk plutselig 

et helt nytt rytmisk fundament.» 

det som. Imidlertid er det selvsagt en 

forutsetning at strømforsyningen i 

PC’en ikke er underdimensjonert. 

MER å HENTE! 

Første møte med HRT Music Streamer 

Pro var oppsiktsvekkende. Og det var 

bare begynnelsen. På de fleste Windows 

operativsystemer behandles lyden 

på veien til USB- utgangen. Det kan 

være up- og nedsampling fra 44,1 og 48 

khz, justering av volum etc. etc. For å få 

virkelig god lyd er det viktig å hindre at 

slik behandling av dataene skjer. Både 

problemet og løsningen er beskrevet 

av Arne Christian Damhaug i Fidelity 

44 i artikkelen ”Hva er klokka”. For å 

gjøre en lang historie kort så må PC’en 

settes opp med drivere som kobler seg 

forbi Windows egen lydbehandling. 

Det er i praksis to valg; ASIO eller 

ASAPI. Problemet er at ingen av disse 

i utgangspunktet støttes av Windows 

Mediaplayer. Derfor er det ikke likegyldig 

hvilken mediaspiller som benyttes. 

Desto enklere det er å sette den opp 

mot ulike drivere, desto bedre. Jeg har 

testet ut fire-fem ulike media-avspillere 

og endte opp med J River Media Center 

(jrmediacenter.com). Den koster drøye 

tre hundre kroner men er verdt hver 

krone. Den har direkte støtte for både 

ASIO og ASAPI. Det som trengs er å 

laste ned og installere ASIO4ALL og 

å sette opp mediaspilleren til å bruke 

ASIO. Det jeg også måtte ta stilling til, 

er hvilket lydformat jeg ville bruke. Jeg 

endte opp med å bruke Windows eget 

format, losless WMA, fordi det både 

har metadata-felter og kan spilles av 

i Windows mediaplayer (det kan for 

eksempel ikke FLAC-filer). Så lenge 

en holder seg til losless- formater med 

tilstrekkelig plass til metadata er en 

trygg, fordi disse enkelt kan konverteres 

til andre formater som FLAC, WAV 

og evt. mp3. 

DRøMMELyD! 

Etter at Music Streamer Pro var satt 

opp riktig og alle Windows 7 ulumskheter 

var luket bort, åpnet en ny musikalsk 

verden seg. Det høres ut som en 

overdrivelse, men er det ikke. Jeg har aldri 

hørt musikk gjengitt slik før på mitt 

anlegg og jeg skal forklare hvorfor. Det 

første som slo meg var opplevelsen av 

en slags musikalsk flyt. Det er vanskelig 

å forklare, men handler egentlig om 

timing. Alle musikalske 

anslag på 

tommer, strenger 

og stemmer føltes 

å komme til rett tid 

uten noen skarpe 

kanter. Det er nesten 

som å tømme 

ut en liter skummet 

melk sammenlignet 

med å helle 

ute en liter kefir. 

Skummet melk flyter uten motstand, 

lett flytende og grei med umiddelbar respons. 

Kefir er mer tungtflytende, noen 

ganger med støt og noen ganger med 

tilløp til forstoppelse. Den lydmessige 

effekten av flyt er en helt ny opplevelse 

av rytme. Innspillinger som jeg før 

opplevde som litt kjedelige fikk plutselig 

et helt nytt rytmisk fundament. 

MIKRoDyNAMIKK 

Jeg har alltid hatt en oppfatning av 

at jitter og annen støy som oftest går 

utover diskant og mellomtone. Så er 

åpenbart ikke tilfelle. HRT Music Streamer 

Pro formidler dynamiske detaljer 

over hele frekvensområdet. Typisk vil 

et bassanslag som før hørtes ut som 

boooooom på HRT Music Streamer Pro 

oppleves mye mer nyansert, som boboboom. 

Denne typen detaljer dukket opp 

over hele frekvensområdet. Det er lett å 

bli stående og måpe. Er det virkelig mulig? 

Jeg trodde jeg kunne Kari Bremnes 

”Løsrivelse” ut og inn. Helt feil. Ta for 

eksempel det ene sporet ”Aske” hvor 

Bremnes i utgangspunktet synger helt 

fantastisk. Jeg har imidlertid aldri tidligere 

lagt merke hvor utrolig nyansert 

hennes vokal er. Hun eksperimenterer 

med intonasjoner og teknikker. Små 

nyanser som hever en fantastisk låt til 

nye høyder. Stemmen er en ting, men 

i tillegg kommer gitar, bass og ulike 

rytmeinstrumenter som den gjengir lekende 

lett, med en nesten magisk dyna-

mikk og timing. Jeg registrerer ingen 

hardhet i diskanten eller betoning av 

de typiske Bremnes ”s”-ene. Intet mindre 

enn overbevisende. Music Streamer 

Pro har definitivt ingen problemer med 

å drive min passive Dynamic Precision 

forforsterker. 

NATURLIG KLANG 

Gjengivelse av musikalske detaljer og 

klang handler om dynamikk og timing. 

HRT Music Streamer Pro er utrolig bra 

på dette området. Resultatet er at hele 

lydbildet blir klarere, renere og mindre 

forurenset. Effektene er at de enkelte 

instrumentene fremstår klarere, renere 

og med massevis av mikrodetaljer. Det 

er faktisk mulig å følge hele forløpet av 

anslaget på en gitarstreng, fra gitaristen 

bytter grep, til anslaget på strengen 

kommer, til strengen klinger og etter 

hvert klinger ut. Igjen er det vanskelig 

å forklare, men resultatet er at musikk 

og stemmer fremstår 

nesten uvirkelig naturtro 

og hvor innspillinger som 

før kunne oppleves som 

kantete og harde fremstår 

med detaljer og dynamikk. 

GAMLE CDER FUNKER! 

Veldig mange anlegg kan 

være ganske sære, i den 

forstand at gode innspillinger 

låter fantastisk, 

mens mindre gode 

innspillinger faller helt 

igjennom og låter anemisk 

og skarpt. Årsaken 

er at det er langt lettere 

å gjengi ren lyd enn støy. 

Med andre ord er det vanskeligere 

å få en dårlig innspilling til å spille 

akseptabelt enn en perfekt innspilling 

til å spille godt. Music Streamer Pro er 

svært tolerant for dårlige innspillinger. 

Selv om gamle Cat Stevens plater aldri 

matcher virkelige audiofile innspillinger, 

så gjengir HRT Music Streamer Pro 

dem så bra at de er vel verdt å høre på. 

Det gjelder de fleste av de svært mange 

halvdårlige innspillingene jeg har. De 

fleste funker og gir musikkglede. Det 

har jeg ikke opplevd med disse før. 

Årsaken tror jeg er at HRT Music Streamer 

Pro tilfører svært liten egenstøy 

sammenlignet med andre produkter 

og løsninger samtidig som de åpenbart 

har funnet på noe veldig smart i USBsignaloverføringen. 

FEIL oG MANGLER? 

Finnes det så ingen svakheter. Jo da. 

Jeg er for eksempel litt usikker på 

om bassgjengivelsen er helt perfekt. 

Kanskje er den litt svulstig . På mitt 

anlegg fungerer dette imidlertid helt 

utmerket, fordi mine Virgo II høytalere 

i utgangspunktet er litt slanke. Men 

dette er faktisk mer et spørsmålstegn i 

margen, mer enn en reel innvending. 

Det største problemet med HRT Music 

Streamer Pro er av teknisk art. Den 

balanserte utgaven er utstyrt med mini- 

XLR utganger. Det er en ganske sær 

plugg og der finnes det ikke et spesielt 

stort utvalg av kabler som kan benyttes. 

Det viste seg å by på problemer. 

Jeg fikk med et par Crystal-kabler som 

jeg brukte i starten. Resultatet var en 

relativt ukontrollert bass, som ville 

diskvalifisert HRT Music Streamer Pro 

i mine ører. Jeg fikk heldigvis tak i overganger 

fra miniXLR til XLR, slik at jeg 

kunne bruke mine vanlige Silk-kabler. 

Det gjorde susen, og alle brikkene falt 

på plass. 

På BæRTUR? 

Min hardt prøvede HiFi-datter siden 

1982, Sara, var innom som snarest, 

og bekreftet det jeg hørte. ”Så bra lyd 

har jeg aldri hørt før, pappa”, sa hun. 

Likevel ville jeg også sjekke ut at min 

rosende omtale av HRT Music Streamer 

Pro er basert på fakta og ikke på 

en optimal matching av komponenter 

eller synsing. Derfor måtte jeg ta turen 

til Knut og Fidelitys referanseanlegg. 

Redaktør Knut er skeptisk. Etter to-tre 

låter var vi skjønt enige om at det var 

noen små forskjeller mellom HRT 

Music Streamer Pro og Linn referansespilleren 

som koster 20 -30 ganger 

mer. Men forskjellene er relativt små 

og handler også om smak og behag. 

Men mest om ro og homogenitet. Det 

er snakk om så små marginer at det 

mer er å betrakte som kommentarer. 

HRT Music Streamer Pro besto med 

andre ord testen med glans og vi var 

enige om at en trolig må belage deg på 

å punge ut med minst 20-30 lapper, og 

kanskje mye mer, for å få en lydkilde 

som matcher HRT Music Streamer Pro. 

Trolig er HRT Music Streamer Pro i dag 

en av de billigste inngangsbillettene til 

digital High End lyd. 

KoNKLUSJoN: 

Det er egentlig litt småtraumatisk å 

trekke en konklusjon. Det skyldes at 

saken både har en emosjonell og en 

lydmessig side. For å ta den lydmessige 

først. HRT Music Streamer Pro er 

det enkelte produktet som har gitt den 

største lydmessige og musikalske oppgraderingen 

i mitt anlegg noen gang. 

Jeg og familien(!) har aldri før kost oss 

så mye med musikk, som etter at den 

kom i hus. Den er dynamisk, musikalsk, 

uten hard digital klang, gjengir mikrodetaljer 

over hele frekvensområdet, 

rytmikk, timing – ja stort sett alt. HRTs 

asynkrone overføring av data over USB 

må åpenbart være et columbi egg! Men 

det er et men. For å få ut magien, så må 

PC’en eller Mac’en være satt opp riktig. 

Det betyr at det er litt fikling for å få 

det til – og oppsettet er verken intuitivt 

eller spesielt enkelt. Det går fint an å 

bruke PC’en som drivverk, men de lydmessige 

gevinstene oppstår først når 

CD’en er rippet og spilles av fra harddisk. 

Det betyr at CD-samlinga havner 

på en harddisk og spilles 

via et musikkbibliotek med 

en PC-skjerm som grensesnitt. 

Dessuten vet vi jo alle 

at PC’er må restartes med 

jevne mellomrom. Jeg for 

min del er frelst. Den lille 

blå boksen har kommet for 

å bli. Jeg har ikke så langt 

hørt noe som fungerer 

bedre enn dette i mitt 

anlegg. Sanslighet og stoffelighet 

er også en verdi. 

Så kanskje dukker det opp 

en platerigg om litt. Men 

jeg er neimen ikke sikker. 

Det spiller så vanvittig 

bra og for første gang på 

meget lenge begynner jeg 

å få oversikt over musikksamlingen. 

Det er jo også et pluss, ikke minst fordi 

min bedre halvdel digger både lyden og 

PC-grensesnittet! 3 

TEST ANLEGG: 

• Dynamic Precision A1 forsterker 

• Dynamic Precision BPC 7.0 passiv 

forforsterker 

• Silk Speak høyttaler og signalkabel 

• HP Pavilion dv6-2135 Windows 7.0 

Home 

NyTTIGE RESSURSER På NETT: 

• Nedlasting av asio4all: 

www.asio4all.com 

• J Rivers mediaplayer: 

www.jrmediacenter.com/ 

• Nyttig artikkel om oppsett av 

HighEnd på PC: http://bit.ly/9oytOf 

49

3 3 3 

50 

Musikkomtaler: Godt norsk 

Glimmer og gråstein 

AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAZETTE.No 

Trubadur-spesial 

CoRNELIS VREESWIJK 

MäSTER CEES MEMoARER 

Ripping og opprydning i CDsamlingen kan føre til så mangt. 

Frem fra halvglemselen dukket det plutselig opp en praktfull 

CD-boks som ble utgitt en gang i forrige årtusen. Det handler 

om Mäster Cees Memoarer, hvor det mest vesentlige av Cornelis 

Vreeswijks produksjon ble samlet på fem CDer. 

Cornelis ble født i i 1937 i Ijmuiden i Nord-Holland. Han var 

den eldste av fire barn og i 1949 flyttet familien til Ekerö ved 

Stockholm i Sverige. Cornelis og søsteren Ida ble igjen i Sverige 

da familien flyttet tilbake til Nederland i 1961. Han studerte ved 

sosialhøyskolen og begynte å opptre som visesanger. Han ble 

raskt populær og turnerte med Fred Åkerström og Ann-Louise 

Hanson. Dermed var grunnlaget lagt og Cornelis ble etter hvert 

en av Sverige og Nordens mest populære visesangere. Han utgav 

diktsamlinger og spilte i flere filmer, for eksempel Rännstensungar 

fra 1974. Han døde noen måneder etter sin femtiårsdag 

og fra da av har han blitt både mer akseptert og respektert som 

en viktig og unik visedikter. 

Cornelis er kanskje den viktigste visesangeren og poeten Norden 

har fostret. Både Taube, Prøysen, Erik Bye og i og for seg 

også Ole Paus har alle etterlatt seg voldsomme fotavtrykk. Men 

Mäster Cess var og er fortsatt helt spesiell. Han har sangene, 

stemmen og livet. Et liv som gikk i bølgedaler og hvor mannen 

selv ble preget av dønninger, havsalt og kastevinder. Han var 

sårbar og utagerende. Han var forteller, poet og livskunster. 

Hans evne til å puste liv i både eget og andres stoff gjør han helt 

spesiell og kunstnerisk står han som en påle. På den andre siden 

er det et faktum at Vreeswijks privatliv ikke var spesielt ryddig. 

Skatteunndragelser, stoffmisbruk og sexskandaler gikk hånd i 

hånd med en kreativ artist som ble elsket, ikke minst etter hans 

altfor tidlige bortgang. Den var dessverre direkte koblet til hans 

livsførsel. 

Mäster Cees Memoarer er en påkostet samling og besto i 

utgangspunktet av en boks, fem CDer og et stort hefte med 

bilder og fortellinger. Av ukjente årsaker er den komprimert 

til fire Cder på den utgaven som er tilgjengelig i dag. Den ble 

utgitt i 2003 og er en integrert pakke med 4 CDer og bok i 

DvD størrelse. Hundreogsju spor dekker hele karrieren. Vi møter 

Vreeswijks rollefigurer som Ann-Katarin, Fredrik Åkare, Polaren 

Per og mange andre. Visene handler om kjærlighet, politikk, 

sosial undertrykkelse. Og det handler om poesi pakket inn i et 

musikalsk uttrykk som henter sin inspirasjon både fra visesang, 

europeisk populærmusikk og blues. Det bærende elementet er 

Vreeswijks fortellerstemme, som er dyp, rustikk og preget både 

av alkohol, tobakk og tung livsførsel. 

Mäster Cees Memoarer er en sann oppvisning i visekunst. Vi 

finner alle hans største slagere som ”Turistens Klagan”, ”Brev 

Från Kolonien”, ”Jag Hadde En Gång En Båt”, ”Balladen Om 

Herr Fredrik Åkare Och Den Söta Fröken Cecilia Lind”, ”Somliga 

Går Med Trasiga Skor” – ja listen er nesten uten ende. Men vi 

finner også noe mer ukjent som Cornelis Vreeswijks oversettelse 

og fremføring av Victor Jaras sanger. Victor Jara var en av Chiles 

mest kjente visesangere. Han ble mishandlet, torturert og drept 

under militærkuppet i Chile i 1973. Jaras musikk ble symbol på 

undertrykkelse og opprør og ble oversatt og utgitt av kunstnere 

over hele verden. Få gjorde det bedre enn Cornelis Vreeswijk. 

”Plogen” og ”Jag minns dig Amanda” er både tidsbilder og stor 

kunst. 

Selv om innspillingene spenner over en lang tidsperiode, og 

naturlig nok er av vekslende teknisk kvalitet så er hovedinntrykket 

at det lydmessige er godt i varetatt. Det aller viktigste er 

imidlertid at samlingen dokumenterer livsverket til en av Nordens 

aller største musikalske kunstnere. Mäster Cees Memoarer 

er obligatorisk og en del av den musikalske dannelsen. Så viktig 

var og er Cornelis Vreeswijk. 

TRoND GRANLUND 

SANGER JEG LæRTE AV FAREN MIN 

Trond Granlund har en lang og vekslende 

karriere bak seg. Avstanden fra hans tid 

som popsanger på ”Elois” fra åttitallet til 

dagens utgave som folkekjær trubadur 

og bysanger er stor. Hans siste prosjekt 

er kanskje hans dristigste. Det handler, 

som tittelen sier, nettopp om sanger han har lært 

av faren. Både ideen og intensjon med prosjektet er beskrevet 

på en nær og vakker måte i omslaget på CDen. Kort fortalt 

handler det om at Trond Granlund har drevet musikals arkeologi 

for å finne tilbake til sanger både hans mor og far brakte inn i 

hans barndom. Arkeologien handler om gamle kassettbånd og 

foreldrenes notater og bøker. Den viktigste kilden er imidlertid 

opptak av Trond Granlunds nesten nitti år gamle far, som både 

er en smule dement og blind, men som fortsatt synger. Trond 

Granlund har gjort opptak over en lang periode, fordi faren ikke 

synger på kommando. Sangene synger han intuitivt og innenfra. 

Disse svært unike og spesielle opptakene har Granlund dels 

brukt som kilde og dels koblet sammen med moderne arrangementer 

og sin egen rustikke stemme. Duettene mellom far og 

sønn er både rørende og oppsiktsvekkende. Sangene formidler 

kjærlighet, forgjengelighet og ikke minst røtter. Det handler 

om tradisjonsstoff som har vandret og levd i snart et århundre. 

Sangene er folkelige, humoristiske og formidler en kultur som 

hører en annen tid til. Likevel fremstår de som høyst relevante, 

levende og gode å lytte til. Trond Garnlund er kompromissløs i 

forhold til sin egen og farens integritet. En skulle derfor tro at 

prosjektet ble for sært og introvert til å være salgbart. Derfor 

er det på mange måter et sunnhetstegn at CDen ligger bra an

på VG-lista. Det fortjener den. ”Sanger jeg lærte av faren min” 

handler egentlig om respekt, livets forgjengelig og kjærlighet til 

musikkens iboende kraft. En av de mest tankevekkende platene 

jeg har hørt på svært lenge! 

HENNING GUSTAVSEN 

PRE DEVELSKE DRoM 

Det vandrende folket har alltid hatt sangen og 

musikken med på ferden. Innen romanifolket og 

tatermusikken har Elias Akselsen gjennom flere 

ganske grensesprengende utgivelser satt både 

kulturen og folket på kartet. En skal ikke være 

veldig gammel før ordet ”tater” var forbundet 

med fordommer, undertrykkelse og forakt. 

Heldigvis har dette endret seg. Nå har vi fått en ny sterk og 

kraftfull formidler av taternes kultur og musikken de fortsatt 

forvalter. Henning Gustavsen debuterer med en flott utgivelse. 

Her er det hans stemme og fortellerevne som får stå i sentrum. 

Det får briste eller bære. Det er flere grunner til at det bærer. 

Henning Gustavsen er en sjelden formidler og i hans grep frem- 

LA PETIT MoRTE! 

LUCy SWANN 

Lucy Cathrine Swann er født i Newcastle, og er en 

engelsk-norsk musiker, låtskriver og vokalist. Etter 

å ha vært vokalist i det norske bandet Fountainheads 

er hun ute med sin solodebut. Hun beveger 

seg i landet der Bjørk og Kate Bush hører 

hjemme. Swann byr på mer rytmisk, melodiøs og til 

tider tøffere musikk enn de to nevnte. Tittellåta ”Fashionable 

late” er praktfull og det er for så vidt resten av albumet også. Et 

bunnsolid og svært spennende album. I like! 

JoN & JIMMy, DREAMS, DRUGS AND 

DJANGo 

JIMMy RoSENBERG oG JoN LARSEN 

Dette er soundtracket fra filmen om Jon & 

Jimmy. Den handler om det nederlandske 

supertalentet Jimmy Rosenbergs samarbeide 

med vår egen supergitarist Jon Larsen. 

Jimmy Rosenbergs mangeårige rusmisbruk 

og psykiske problemer har utvilsomt forhindret 

hans store internasjonale gjennombrudd. 

I 2004 kollapset Jimmy Rosenberg på scenen under en konsert 

med Hot Club de Norvège i Kragerø. Etter det har han kun 

opptrådt sporadisk. Musikken på denne CDen er spektakulær. 

Her møtes to fantastiske gitarister som byr både på fyrverkeri og 

melankoli. En flott og vemodig utgivelse, fordi den handler om 

noe som var og som neppe vil oppstå igjen, til tross for at Jimmy 

Rosenberg nettopp har passert 30. Kunsten gir og tar! 

HVALENES SANG (oRAToRIUM) 

KJETIL BJøRNSTAD M.FL 

Dette er et live opptak av et bestillingsverk til 

Vestfold Festspillene i 2009. Da ble 200-årsjubileet 

for hvalfangeren Svend Foyns 

fødsel i Tønsberg feiret. Urfremførelsen 

fant sted i Oseberg Kulturhus i juni 2009. 

Medvirkende er foruten Bjørnstad selv 

Anneli Drecker, et solid lag med musikere og 

Sjøbordkoret. Resultatet er et nytt Bjønstad verk som holder 

høy kunstnerisk, melodiøs, stemningsfull og poetisk kvalitet. En 

flott utgivelse med god lyd. Det skyldes nok at både Ketil Bjørnstad 

har produsert platen og at Jan Erik Kongshaug både har 

stått for teknikken og har sittet ved spakene. 

står sangene som de sterke fortellingene de er. Han bruker sin 

flotte malmfull stemme til å skape stemninger, nyanser og kraft. 

Gustavsen er både trubadur og sanger. Selv om både gitarer, 

banjo, piano og andre instrumenter inngår, er det aldri tvil om at 

det er Gustavsen som holder i trådene. Han har valgt en ganske 

tilgjengelig form, som skiller seg ganske mye fra Elias 

Akselsens nokså kompromissløse tilnærming. Det tror 

jeg er et klokt valg, fordi disse sangene fortjener et 

stort publikum. Platen består av ti spor med stor variasjon 

og spennvidde. De formidler noe av dualiteten og 

konfliktene i taterkulturen. Her finner vi slagsmål, kjærlighet, 

sprit, svik og hat i skjønn forening med inderlige 

religiøse sanger. Det forgjengelige og det evige smeltet 

sammen til en helstøpt helhet. Her finner vi sanger som 

den smått obligatoriske tatervisen ”Mustaleinen” og”Brevet 

til mamma”. Utgivelsen er støttet av Norsk Kulturråd og det 

er kanskje noe av grunnen til at dette er en usedvanlig flott 

produksjon. Lyden er til tider av virkelig høy kvalitet. Alt i alt er 

”Pre Develsk Drom” på alle måter en svært vellykket utgivelse av 

viser og tradisjonsmusikk i den aller fineste tapning! 

Seks kjappe ”ikke-trubadurer” 

AZURE 

TERJE GEWELT (PLATESELSKAP?) 

En skikkelig audiofil utgivelse. Bassisten Terje 

Gewelt har tatt med seg gitaristen Staffan William-Olssson 

og trekkspilleren Alfred Janson i 

studio. Som om ikke det var nok deltar også 

Karin Krog og et par andre som gjesteartister. 

Resultatet er et helstøpt tilgjengelig utgivelse. 

Gewelt faller aldri for fristelsen til å bli introvert og Azure er 

en lett tilgjengelig og svært melodiøs plate. Det er heller ingen 

grunn til å la seg skremme av trekkspill. Her fungerer det svært 

godt. Lydmessig holder utgivelsen bra standard. Sofistikert 

meditativ jazz som gjør livet verdt å leve. 

KISSING IN PUBLIC 

MARIA DUE 

Maria Due er psykologutdannet og debuterer 

med et ganske poppete album. Her er 

det sobert, vevert og vakkert. Hun har en 

svært feminin stemme som kler låtene og 

uttrykket. Produksjonen er god og med 

massevis av fikse detaljer i arrangementene 

å glede seg over. Lyden er på høyden 

og det låter virkelig bra. Hovedproblemet er kanskje 

at det er mange kvinnelige konkurrenter innen denne sjangeren. 

Imidlertid er Dues debut svært overbevisende og jeg liker denne 

formen for intelligent tilgjengelig musikk. 

CLoSE yoUR EyES 

LIV SToVELAND 

Stoveland er proff. Hun har musikkutdannelse 

med fokus på klassisk musikk fra 

både Agder musikkonservatorium og 

diplomstudie fra Norges Musikkhøgskole. 

På debuten er det rytmisk og kuul 

pop-jazz som gjelder. Hun behersker 

og definerer konseptet. Her stemmer 

det meste. Låtene er tilgjengelige, 

arrangementene og lyden er nesten 

perfekt. Stoveland vet hva hun holder på med. 

Etter min mening matcher hun, og faktisk overgår, Diana Krall 

enkelte ganger. Både vokalt, musikalsk og rytmisk er dette en 

eneste stor opptur! Jeg tror jeg har fått meg en ny musikalsk og 

audiofil pop-jazz favorittplate! 

51

3 3 3 

52 



Skeive skiver 

JoHNNy DoWD 

Wake Up The Snakes (MRCD312) 

Helt samtidig som konflikten raser og streiken i vår hjemlige 

transportbransje trappes opp, er Johnny Dowd passelig/ironisk 

nok på en aldri så ørliten europaturne. Ironisk, fordi han faktisk 

eier og driver sitt eget transportbyrå over i hjemstaten New York, 

og det er hovedsaklig denne geskjeften som gir ham brød på 

bordet. Passelig, fordi han nettopp har sluppet sitt nyeste album 

«Wake Up The Snakes», og igjen tilbake på det lille men meget 

kvalitetsbevisste entusiastselskapet Munich Records etter at de tre 

foregående ble utgitt på Koch Records. Forøvrig har undertegnede 

avtalt et eksklusivt intervjumøte (med innlagt turneavslutningskonsert 

på ærverdige The Borderline) med Dowd og gjengen 

i London dagen etter at bladet du nå holder i hånden gikk i trykken. 

Leserne er herved advart mot sterke scener i neste nummer. 

Med dette albumet fortsetter Johnny Dowd å trekke lytteren 

inn i sitt merkverdige, småskumle miks av vindskeiv americana, 

garasjerock, og swamp blues, det hele tidvis utspedd med 

vekselvis stakkato eller sugende ferniss av et utpint farfisa-orgel. 

Tekstene er som vanlig lett bisarre dykk under den hollywoodvennlige 

overflaten av det virkelige liv, hvor det aldri skjønnmales. 

Johnny Dowd lar sjelden en anledning gå fra seg til å minne 

oss om hvordan det egentlig står til, hele tiden dog med et hint 

av humor. Beksvart sådan. Den mest treffende beskrivelsen av 

Johnny Dowd jeg kommer på er «hvis Willie Nelson var Dr Jekyll, 

ville Mr Hyde vært Johnny Dowd», uten at jeg i farten husker 

hvem som sa det. 

Dowds musikalske uttrykk har såvisst sitt egne og lett gjenkjennelige 

sound, der han altså befinner seg i et definitivt «alternativt» 

countrylandskap, med sterke innslag av de mørkeste 

blåtoner, surf og tivolimusikk. Dowds gitarsoli legger fortsatt ut 

THE DEAD WEATHER 

Sea of Cowards ( Third Man/Warner 936249665-2) 

Bare måneder etter den meget fornøyelige 

«Horehound» er Jack White 

og kompisene i The Dead Weather 

tilbake med et nytt album, «Sea of 

Cowards». Smaker jo nesten sekstitallet 

av sånt noe, og smaken av gode 

gamle dager blir ikke noe flauere av 

at spilletiden holdes nede på rundt 

trettifem minutter. Det skyldes nok 

neppe låtskrivertørke, men heller det 

at man da som i de nevnte dager får 

plass til alle låtene på en enkel 12’’ 

vinylskive. Man kan vel uansett ikke 

beskylde Jack White for å være lat, 

hvis man har alt han er involvert i i 

mente. De andre ligger vel heller ikke 

akkurat og drar seg dagen lang, der 

de har sine virker blandt annet i The 

Kills (Alison Mosshart), The Greenhorns 

(Jack Lawrence) og Queens of 

the Stone Age (Dean Fertita). 

The Dead Weather fortsetter i 

noenlunde samme spor som forrige 

gang , hvor bluesbaserte gitarriff 

og blytung rytmeseksjon er selve 

grunnfjellet, ikke så veldig ulikt slik 

Led Zeppelin gjorde det på eeeeh.... 

sekstitallet? Bare 

med den forskjellen 

at The Dead 

Weather blander 

inn meget smakfulle 

elementer av 

elektronika, som 

igjen er med på å 

gi det hele et lett 

svaiende lounge-preg, 

like passende for svett clubbing som 

et vorspiel full av forventninger. 

Dette albumet har fått en strammere 

regi enn forgjengeren, og 

fremstår som mer ensrettet og mindre 

sprikende i uttrykket. Dette betyr 

ikke det samme som ensformig, langt 

ifra, men det blir en del repetisjoner, 

om enn ikke i nærheten av Phillip 

Glass’ nivå. Produksjonen er gjennomgående 

god, med mange lekre detaljer, 

ikke minst med sin meget distinkte 

metalliske og tørre klang i cymbalene, 

samtidig som klippingen holder det 

hele i meget stramme tøyler som igjen 

understreker et industrielt sound 

hvor assosiasjonene går til Detroit 

på de mest 

uventede 

og atonale 

avstikkere, 

hele tiden med et De 

mørke strømningene fra tekstene forplanter 

seg langt inn i produksjonslydbildet, og tidvis er dette 

like seigt, suggererende og forurenset som strendene i Lousiana, 

hvor essensen i denne musikken i utgangspunktet kommer fra - 

og det helt uten BP’s hjelp. 

Dowd – som aldri har deltatt i noen form for offisiell musikkundervisning 

– synger med den stemmen vår påståtte skaper 

gav ham, og kanskje nettopp derfor går han aldri av veien for å 

gi noen stikk til bedehuskulturen og dens mange former for dobbelmoral. 

Som en fin kontrast til Dowds tidvis direkte snerrende 

eller snøvlete verbale utgytelser, bidrar også denne gang gjengens 

feminine alibi Kim Sherwood-Caso med sin stadig sikrere duettvokal 

(og gitar) på de fleste av låtene. 

Dowd har selvsagt ikke de helt store budsjettene i ryggen til sine 

innspillinger, men det låter hele tiden mer autentisk og hudløst 

ekte enn det meste annet der ute. Skiva er spilt inn mer eller 

mindre live i studio, og det hele i løpet av tre små dager. Lydbildet 

er gjennomgående stort og luftig, ikke minst til å være en så vaskeekte 

«indieproduksjon» som dette, og gjengen klarer å få mye 

moro for pengene. Kanskje Ryan Zawels gjesteopptreden med sin 

trombone på den svingende «Fat Joey Brown» er det aller største 

høydepunktet blandt mange. Dødpunkt er det heller smått med. 

Selv om det nok ikke er Johnny Dowds beste album til dags dato, 

er denne skiva et must for både nye og gamle fans. 

eller andre steder man 

forventer å finne forvridd 

metall. Lydtablået 

er stort og flott, med et 

spesielt imponerende dybdeperspektiv. 

Jack White og Alison 

Mosshart deler fortsatt 

på vokalistjobben mellom 

seg, og de tidvis kryptiske 

og repeterende tekstlinjene 

blir gjennomgående fremført med 

et solid lag forvrengning. Like vel 

unngår man ikke å legge merke til at 

det faktisk er Mosshart som har den 

fyldigste og mørkeste stemmeprakten 

av de to. Mørk nok til å matche den 

klart gotisk-inspirerte estetikk bandet 

denne gangen omgir seg med. 

Dette albumet er absolutt en 

verdig oppfølger til debuten «Horehound», 

til og med et hakk mer gjennomført 

og stilsikkert i mine ører. 

Det er mye fint gitarspill å glede seg 

over, der samspillet mellom White og 

Fertita virkelig ser ut til å ha funnet 

formen.

ALABAMA 3 

Revolver Soul (HoSTRECCD1) 

Pressen ser ikke helt ut til å kunne bli enige 

om Alabama 3’s fortreffelighet. Den britiske 

musikktabloiden New Musical Express 

konkluderer kort og greit med «a monumental 

waste of time», mens forfatteren 

av «Trainspotting», Irvin Welsh hardnakket 

hevder at Alabama 3 er «det eneste bandet 

han kan danse til på dagtid – uten kjemisk 

assistanse, og det sier en hel masse». 

Nu vel, den seriøse avisen The Guardian 

har fastslått at bandet er Englands beste 

liveband. Og det er det mange som er enig 

i, og de blir garantert en av hovedattraksjonene 

på årets Glastonbury Festival. 

Sikkert er det ihvertfall at de endelig er 

tilbake med nytt originalmateriale, denne 

gang på eget selskap «Hostage Music». 

De har tydeligvis lånt litt både her og der 

i katalogen tilhørende tre scousere og en 

Londongutt for å finne en passende albumtittel. 

Man kan ellers aldri være sikker på 

hvem som dukker opp i studio når gjengen 

går til arbeid, men fortsatt er det Larry 

som er overhode i den stadig dynamisk 

voksende Love-klanen. Denne gangen teller 

de i alt fem (med navnet Love), foruten LB 

Dope, Steve Finnerty, Aurora Dawn, Sir Edie 

Real, Rock Freebase og Harpo Strangelove. 

Det er gjort mange forsøk på å båssette 

Alabama 3, men det er få som har lykkes 

med en dekkende beskrivelse av deres musikalske 

uttrykk. Countryen har alltid stått 

sentralt, men vi hører vel egentlig hele tiden 

en miks av et utall stilarter i hver enkelt 

låt, hvor også elementer fra gospel, soul 

og blues pakket inn i en slags dub- eller 

house-aktig produksjon med tungt og hardt 

rytmisk fundament. 

Larry Love – eller Reverend Larry Love som 

han kaller seg - heter egentlig Rob Spragg, 

og vokste opp i en dypt religiøs familie i 

Wales. Alle hans søsken er enten prest selv, 

eller gift med en, så gospelen har han fått 

inn med morsmelken. Uansett hvordan man 

velger å tolke Alabama 3, er det ingen tvil 

om at det svinger av dem, og også «Revolver 

Soul» inneholder flere kutt som vil 

fylle dansegulvene lenge etter at timene er 

blitt små. Tekstene er til tider humoristiske 

og velformulerte, ikke sjelden med ganske 

skarpe undertoner som sparker både politikere, 

presteskapet og alle andre moralister 

midt på skinnleggen. 

Alabama 3 er nok mer seiøse enn mange 

vil ha det til, og det hele er ganske så gjennomført 

med overraskende god produksjon. 

Meget stødig og suggererende, men 

langt fra noen 

direkte audiofil 

opplevelse. Det 

er heller ikke 

meningen, fordi 

dette er først 

og fremst en 

feelgood-skive 

. Og det funker 

fortsatt godt 

nok for meg. 

TERJE RyPDAL 

Crime Scene (ECM 2041 2733215) 

Terje Rypdal trenger vel ingen nærmere presentasjon. 

Ikke de andre medvirkende på «Crime Scenes» heller 

skulle jeg tro., som foruten Bergen Big Band teller selveste 

Palle Mikkelborg, Paolo Vinaccia og Ståle Storløkken. 

Verket er et bestillingsverk fra nettopp Bergen Big 

Band, og ble uroppført under byens årvisse Nattjazzfestival 

i fjor. Et av momentene som virkelig trigget 

Rypdal til å takke ja til oppdraget skal visstnok ha vært at ensemblet kan 

stable på bena intet ferre enn tre bassklarinetter, noe som i Rypdals ører åpner 

ellers uvanlige muligheter for en komponist når det gjelder klangfarger og 

melodisk struktur. Når man har vært nasjonens mest innflytelsrike komponist 

og utøver over flere tiår kan man selvsagt ikke la en slik mulighet gå fra seg. 

Dette albumet er et opptak av urfremførelsen, gjort av NRK med Per 

Ravnaas som tekniker. Opptaksprodusent er Erling Wicklund, og miksingen er 

ivaretatt av Jan Erik Kongshaug, Manfred Eicher og Rypdal selv i førstnevntes 

sagnomsuste Rainbow Studio i Oslo. Så rekk opp hånda den som tviler på det 

tekniske aspektet ved denne utgivelsen. Eller det rent musikalske for den saks 

skyld. Begge deler er selvsagt like uangripelige. Nå er det selvsagt ikke alle 

som er like begeistret for Rypdals musikk, men intetsigende eller tilfeldig kan 

den vel neppe sies å være. 

Konseptet denne gangen kan man delvis forstå ut fra tittelen, altså «Crime 

Scenes». Det åpner med en dialog fra en eller annen årgangsdekkare i bakgrunnen, 

og heter like godt «Clint – The Menace». Dette konseptet følges jevnt 

gjennom hele verket, og tilfører hele produksjonen et stenk av film noir stemninger. 

Paolo Vinaccia er kreditert dette collage, og er meget smakfullt utført. 

Musikken er fremført med en følelse av fri dressur innen gitte rammer, 

og hver gang tenorsaksofonistene Zoltan Vincze og Ole Jakob Hystad trekkes 

assosiasjonene mot John Coltrane på sent femti- tidlig sekstitall. Palle Mikkelborgs 

særegne signatur er heller ikke til å ta feil av, og han har tydeligvis 

fortsatt ikke glemt hva han gjorde sammen med Miles Davis for rundt førti 

år siden. På toppen av denne tsunamien av massive lydkulisser surfer sjefen 

Rypdal selv med et gitarspill som er elektrisk i mer enn en betydning av ordet. 

De gamle virker yngre enn noen gang, men som alltid – fortsatt eldst. 

JoHN GRANT 

Queen of Denmark (Bella Union) 

John Grant var sanger i det amerikanske kritikerroste og 

relativt godtselgende bandet The Czars, som like forbannet 

nå er oppløst. Nå slipper han sitt første soloalbum – også det 

på lille Bella Union – med de nye kritikerfavorittene og også 

her på berget tungt hypede Midlake som backingband. 

Midlake er forøvrig klare for årets Htultsfredfestival. Grant 

skal turnere på egenhånd. 

Og kort fortalt – det ser ut til å fungere svært godt med de overveiende akustiske 

arrangementene som mykt bakteppe for Grants kjøttfulle barytonstemme. 

Grant fremstår langt mer radiovennlig og tilgjengelig her på sin solodebut, enn 

både Midlake gjør på egenhånd og det Czars i sin tid gjorde. Albumet er gjennomgående 

melodiøst, ofte drevet fremover av et distinkt piano, gjerne supplert med lekre 

strykerinnslag og behersket synthbruk. Vi blir bydd både på smålåtne viser fulle av 

ettertanke i velfungerende kontrast til mer ekspresjonistiske, progressive låter hvor 

lydbildet hele tiden ekspanderer. Grants tekster er hele veien poengterte og ytterst 

velformulerte fremført med en elegant lyrisk nerve. Tidvis er han svært direkte, og 

lirer av seg ironi og sarkasmer, gjerne med en språkføring som vil holde han ute av 

julekortlista til Tipper Gore for evig og alltid. Men for alle oss andre føles den aldri 

overdreven. 

Tekstene leveres forøvrig ikke bare med troverdig innlevelse, for John Grant viser 

gjennom hele dette albumet at han er en sanger av betydelig format. Han har en 

stemme og fraseringsevne som kan veksle mellom det delikat vare og følsomme til 

det rent ut myndige, noe som gjør Grant selv til det naturlige midtpunktet i en ellers 

ganske så veldimensjonert produksjon med stort og organisk lydbilde. 

John Grant er annonsert på Oslos John Lee siste lørdag før midtsommer, og seiler 

dermed opp som et meget aktuelt alternativ til reker og hvitvin. Det spørs vel om ikke 

den konserten bør flyttes opp en etasje i samme bygning, da John Grant med ’Queen 

Of Denmark’ fort kan bli en av sesongens store snakkiser. 

53

3 3 3 

54 



JACKIE LEVEN 

Boite de Pandore – more songs from the box of terror 

Aldri et Fidelity uten en linje eller to om Jackie Leven. Til 

irritasjon for noen, men til glede for andre, for vi håpe. Til 

de som lar seg irritere, og spesielt de som ser at vi heller konsentrerer 

oss om celebriteter som David Jon Gilmour – kjent 

fra bandet Joker’s Wild. De mer musikkhistorisk bevisste 

husker han muligens fra sitt senere samrøre med Pink Floyd, 

en gjeng Cambridge-utdannede mealomaner. Vel, dere kan 

først som sist gripe etter nitroglyserintablettene. For «Boite 

de Pandore» inneholder faktisk tre låter med David Gilmour 

på gitar, opprinnelig innspilt for et Doll By Doll-album som 

aldri så dagens lys, med arbeidstittel «A Last Flick of the Golden 

Wrench». Det beste av alt – «Boite de Pandore» er bare 

å få kjøpt på Jackie Levens konserter! I den grad det faktisk 

finnes flere eksemplarer igjen i det hele tatt, da. 

Man trenger vel ikke mange vekttall i fransk for å forstå 

tittelen på dette overskuddsalbumet fra den blide skotte. 

Levens personlige Pandoraboks er i følge mannen selv brun 

av farge, akkurat som coverets grunnfarge. Vi får to tiloversblevne 

kutt fra innspillingsesjonen til det nylig utkomne 

«Gothic Road», som ble omtalt i forrige nummer. Begge to 

neddempede, sorgmuntre viser hvor Leven nok en gang gir 

oss delikate innslag av fingerspill som bærer hans umiskjennelige 

keltiske blåtone. 

Videre er det funnet plass til «Ballad Of A Simple Heart» 

tidligere utgitt på det lite påaktede albumet «The Argyll 

Cycle Vol.1». Denne etterfølges av en tidligere uutgitt versjon 

av den ufattelig vakre «Deep Choking Wooded Death Fix», 

opprinnelig fra «Night Lilies» Begge disse kuttene er Leven 

på sitt mest episke, og stemmemessig har han kanskje aldri 

vært bedre etter Doll By Doll. 

Vi får også høre låtene «Lovers At The Gun Club» og 

«Kings Of Infinite Space» i live-versjoner fra en konsert 

avholdt i den irske puben «The New Roscoe» i Leeds. 

For undertegnede er innslagene fra Crawdaddys i Dublin 

i fjor, hvor Jackie spilte sammen med sin faste følgesvenn 

Michael Cosgrave og saksofonisten Sean Og fra The Celtic 

Jazz Project av spesiell interesse, da jeg selv var personlig 

tilstede. Forøvrig en meget spesiell affære, da dette fant sted 

Dawn Landes, 

opprinnelig 

fra Louisville, 

Kentucky men 

nå bosatt i New 

York City, er 

relativt fersk som 

artist, og albumdebuterte med ’Dawn’s 

Music’ såpass sent som for rundt syvår 

siden. Nå er hun allerede klar med sitt 

fjerde sådan, som altså har fått tittelen 

’Sweetheart Rodeo’. Må selvsagt ikke 

forveksles med det klassiske Byrds-albumet 

med nesten samme navn, men frøken 

Landes har til felles med de gamle 

grevlingene at hun tidvis spiller countryinfluert 

rock, og da et godt stykke unna 

den typiske Nashville- eller Bakersfieldskolen. 

Kanskje ikke så merkelig, da hun 

faktisk har jobbet som tekniker i Philip 

Glass’ private studio! Hun er forøvrig 

DAWN LANDES 

Sweetheart Rodeo (CooKCD498) 

gift med Josh Ritter. 

Hun har så absolutt skaffet seg et solid 

navn som låtskriver selv, og hennes musikk 

er benyttet i flere store tv-serier, for 

eksempel ’House’ og ’Californication’, 

som vel begge kan sees på skandinaviske 

skjermer. 

Det er forøvrig langt fra alt av låtmaterialet 

på ’Sweetheart Rodeo’ som har så 

veldig mye med countrymusikk å gjøre, 

og hun går ikke av veien for å innlemme 

unichords, klokkespill, wurlitzer, fender 

rhodes, fløyter, fransk horn, marimba, 

waterphone og funmachine i instrumentparken. 

Dawn Landes er i det hele tatt en 

artist som leker mye med lydbildene og 

sine arrangementer, men det er likevel 

hennes mildt sagt forførende stemme 

og stilsikre vokal presentasjon som står i 

sentrum av dette knippet lett bittersøte 

under den årlige IM- 

RAM-festivalen, som 

er et arrangement for 

gaeliskspråklig litteratur 

og poesi. Noen 

hobbyer skal jo en 

mann ha. 

Levens link til 

dette prosjektet er 

ikke mer merkelig enn at noen av 

deltagerne hadde oversatt og fremførte dikt av de 

russiske forfatterne Anna Akhmatova og Marina Ivanovna 

Tsvetayeva (noen skriver Tsvetaeva), som begge med sine 

utpregete lyriske språkføring har vært blandt Levens mest 

markante og tydelige inspirasjonskilder og ikke minst spiller 

en sentral rolle på hans kanskje beste album til dags dato, 

«Defending Ancient Springs», hvor teksten til «Hand Is Pale 

With Holy Kisses» er direkte basert på diktet som på norsk 

trolig ville vært oversatt med «Stille Snø». Det er vel faktisk 

et fotografi av sistnevnte dame som pryder coveret. Leven er 

forsåvidt i godt kunstnerisk selskap, da selveste Dmitri Shostakovitsj 

har tonesatt seks av hennes mest kjente dikt. 

De nevnte tre låtene med bidrag fra en relativt godt 

utdannet språkviter, habil bluesgitarist og bærer av tittelen 

«Kommandør av Det Britiske Imperiet» avslutter albumet, og 

har titlene «Meet Me at the Top of the World», «Heartbeat» 

og «Last Summer», og er alle gode nok til være interessante 

for langt flere enn Gilmour- og /eller Levensamlere. Dog bærer 

de et visst preg av å være innspilt på åttitallet hvor noen 

bransjefolk hadde ambisjoner om å lage popstjerne av vår 

mann, og bruken av synthtrommer ødelegger litt for ellers 

gode låter. Levens vokal er som vanlig hentet fra aller øverste 

hylle. 

Innimellom alt dette får vi høre den hysterisk morsomme 

fortellingen om Shannon Doyle, en lettere perifer skikkelse i 

Levens omfangsrike bekjentskapskrets, for ordens skyld leiemorder 

og transvestitt. Carl I Hagen – dine problemer virker 

plutselig heller marginale. 

og melodiøse pop harmonier. Produksjonen 

er relativt skranglete, men byr på 

mange elegante detaljer som smakfulle 

strykere og jazzete trompeter, noe som 

igjen er med på å gi små stenk av mørke 

stemninger i et ellers relativt lyst landskap. 

Landes har skrevet ni av de i alt elleve 

låtene selv, hvorav en instrumental. Tekstene 

er små, utadvendte og tilgjengelige 

historier og betraktninger av episoder 

og opplevelser fra hverdagen, gjennomgående 

velformulerte og kjemisk frie 

for den type pretensjoner, kvasifilosofi, 

eller moralpreken slik vi dessverre har 

hørt fra mange andre velmenende jenter 

med nystemt kassegitar. Unntaket i så 

måte hva ’Sweetheart Rodeo’ angår må 

i isåfall være ’Love’, som er en av de 

to låtene hun ikke har skrevet selv. Det 

forklarer saken.

Tannoy Definition 

en moderne klassiker - redefinert! 

DC8 31.995,- 

DC8T 44.995,- 

DC10T 54.995,per 

par 

“Tannoy DC10T er faktisk den totalt sett mest vellykkede 

høyttaleren jeg har hatt i mitt lytterom, hvilket faktisk sier en del... 

det er nesten uforskammet at de ”bare” koster 55.000,-” 

ENTUSIASTBUTIKKEN FOR 

HI-FI OG HJEMMEKINO 

Grensen 9 

T: +47 22 41 13 20 

Håkon Rognlien, Fidelity 4/2010 

www.stereofil.no

3 3 

56 


Blått 

& Rått 

AV HåKoN RoGNLIEN 

DIo, MIN DIo 

Det er faktisk 35 år siden jeg ble oppmerksom på den lille 

mannen med den store stemmen. Det var den gang Ritchie 

Blackmore sa farvel til Deep Purple og i praksis overtok 

bandet Elf, der Ronnie James Dio sang seg til en inntekt 

uten å oppnå det store gjennombruddet. Deep Purple hadde 

oppdaget så vel Elf som Dio noen år tidligere, Roger Glover 

skaffet frem de rette kontakter og produserte deres første 

skive. Men det var først med Rainbow at Dio etablerte seg 

som en av heavyverdenens største sangere. Sammen med 

Blackmore skapte han rockehistorie med 3 strålende skiver, 

og, ikke minst, den episke låta «Stargazer». Men det er ikke 

mange gitt å kunne samarbeide med en av verdens mest 

kompliserte naturer, og selv ikke Dio’s gentlemanship var 

nok til å stagge Blackmores gemytt. Ergo bar det videre 

for Dio, og denne gang ville tilfeldighetene at en annen av 

de store var blitt såpass indisponert at han ikke lengre var 

velkommen i sitt eget band, og Dio overtok plassen etter 

Ozzy i Black Sabbath. Allerede åpningssporet og tittellåta på 

deres første skive «Heaven and hell» sa det meste om hvor 

energirik og sprudlende heavy kan og skal være. Dette var 

et fyrverkeri, men også her ble samarbeidet begrenset til 

3 skiver. De skiltes som venner, og Dio klinket til med sin 

signaturlåt «Holy diver» på sin første skive med eget band. 

Deretter gikk det slag i slag, Dio har levert strålende heavy 

til alle som ville høre verden over uten stans. Han har gitt alt 

for fans og medmusikere, han har beholdt en unik stemme 

og et godt øre for gode melodier og tunge tekster. 

Men den 16. mai var det over. Ronnie James Dio ble diagnostisert 

med magekreft sent 2009, og ingen lege i verden 

kunne redde ham. I forbindelse med utgivelsen av hans siste 

innspilling med bandet Heaven and hell, nevnte jeg at han 

kunne unne seg litt fred og ro nå, og vurdere litt pensjonisttilværelse. 

Slett ikke fordi han på noen måte viste tegn til å 

bli svakere på noe felt, men rett og slett fordi et unikt arbeid 

i rockens tjeneste hadde vart i 50 år(!), og han rett og slett 

fortjente å hvile litt på sine laurbær. Slik gikk det ikke, Dio 

rakk aldri pensjonere seg, og nå er han ikke lengre blant oss. 

Din store stemme har stilnet, men du la igjen så mye bra etter 

dag da du dro, så vi skal nok stå han av. Takk skal du ha, 

Dio, min Dio, jeg skal nyte av din musikk så lenge det finnes 

pust igjen i meg. 

KoNSERT: WALTER TRoUT På STICKy FINGERS, GøTEBoRG 

I skrivende stund sitter 

jeg på bussen fra Gøteborg, 

i minnet spiller 

fortsatt Walter Trout og 

hans band sine heftige 

bluesrocklåter. Konserten 

på «Sticky fingers» 

i går var som forventet, 

den satt som ei kule. 

Live musikk er og blir 

en kilde til energi og 

livsglede, og denne gangen 

har altså Trout ladet 

mine batterier. Selv om han tenderer til å gå for hardt ut, og 

på den måten kan komme til å slippe grepet på publikum et 

sted ute i sin gnistrende gitarsolo på fjerde låta, må jeg si at 

han leverer så overbevisende at jeg tåler hans smule mangel 

på eleganse. Trout er dagens største hvite bluesgitarist (ja 

da, Vidar Mørch, jeg vet om Bonamassa!), og dermed er han 

verdt billetten. Hans avslutning med råbarket heavy og roadien 

på vokal før de stuper ut i «Down, down, down» er en 

solid maktdemonstrasjon. Trist at en sånn artist samler sølle 

300 mennesker i en klubb i et sivilsert land, men sånn har 

verden blitt, dessverre. Vi som var der passet i det minste på 

å nyte det! 

GUITAR SHoRTy: BARE KNUCKLE 

Guitar Shorty har, til undertegnedes store undring, blitt 

hauset grundig opp i enkelte kretser, det snakkes om Stevie 

Ray Vaughans etterfølger og lignende floskler, men bevares, 

dette er bare enda en håndverker på jobb. Det sagt, så er han 

faktisk sterk og klar så det holder. Åpningssporet «Please mr 

President» viser en vital og dreven vokalist og gitarist, lyden 

er av godt Alligatormerke, og det er absolutt lov å digge dette 

her. «Bare knuckle» skiller seg ikke nevneverdig fra hans 

to tidligere utgivelser på Alligator, det er muligens en tanke 

mer elegant og variert, dette her, men uansett er det rett på 

sak bluesrock vi serveres. 

Det er mye trøkk og 

livefeeling i dette, og 

det er selvsagt en fordel 

for denne stilarten. Likeledes 

er det en fordel 

at Guitar Shorty besitter 

evnen til å formidle 

seige ballader. «Slow 

burning» er kreativt 

laget, en deilig låt 

med fine harmonier, 

mens teksten er bruk-

ar amerikansk historiefortelling av det triste slaget. 

Synes nok han er best på eget materiale, Kenny Wayne 

Sheperd’s «True lies» funker bare sånn passe, synes jeg, 

originalen er mye sprekere og bedre timet. Mens «Too 

late» er elegant til tusen, slentrende og friskt spilt, her 

står Guitar Shorty stødig, og leverer også platas beste 

vokaljobb. 

Jo da, Gutar Shorty, ingen tvil om at utgivelsene på Alligator 

er solide og gode utgivelser, «Bare knuckle» også, 

absolutt. Den swinger og groover som den skal, låtene 

er ikke overkreative, men de er bra satt sammen, lette 

og forstå, og bra spilt. Vi kan ikke forlange så mye mer, 

dette er bra stoff. 

JANIVA MAGNESS: THE DEVIL IS AN ANGEL Too 

Over på en spennende 

artist i klar 

utvikling. Dette er 

hennes andre utgivelse 

på Alligator, 

og fremgangen er 

soleklar fra forrige 

skive. Åpningssporet 

er en 

slentrende, elegant 

og levende låt om 

dualiteten i sinnet 

og verden. Magness 

forklarer at vi har 

alle våre mørke sider, 

hun burde vite det, hennes bakgrunn som fosterbarn 

har vært alt annet enn enkel og rett fram. Så går vi over 

på «I’m gonna tear your playhouse down», også denne 

spennende, men her synes jeg faktisk vår egen Torhild 

Sivertsen i spissen for Notodden Blues Band gjør denne 

låta hakket bedre. «I’m feeling good» er jo en deilig 

sviske, og jeg nyter Magness’ innlevelse og intensitet på 

denne vakre låta. En vidunderlig vokaljobb hun leverer 

her. I det hele tatt er det mange perler på denne skiva, 

den er passe tilbakelent og ekte, det er befriende å høre 

såpass til kontrollert engasjement som Magness leverer, 

hun behersker den krevende kunst det er å holde tilbake. 

Noe hun også demonstrerer til fulle på «Save me», som 

rett nok kan bli litt vel sukkersøt, men den viser at vi har 

å gjøre med en artist som mener noe med det gjør. Ikke 

alle låtene som er like vellykkede, dog, jeg vet det er litt 

politisk ukorrekt, men jeg synes f.eks. Nazareth’s versjon 

(live fra It’s Naz) av «I want to do everything for you» er 

klart mer spennende enn den nokså stakkato varianten 

vi blir til del her. Mens «Homewrecker» igjen gir oss en 

Janiva Magness på hjemmebane. Svart, intens og sterk. 

Denne skiva har også meget god lyd, og kan så absolutt 

anbefales. 

LUTHER ALLISoN: SoNGS FRoM THE RoAD 

Her er vi over på en av de gode, gamle og ekte bluesmusikerne, 

en sliter av den gamle skolen. Luther Allison 

døde dessverre alt for tidlig, en hjernesvulst satte en 

stopper for hans lange liv i bluesens tjeneste i 1997. 

Denne skiva inneholder en cd og en DVD, den siste fra 

en live opptreden på Montreux Jazz festival kunne en 

måneds tid før hans død. 

Luther Allison var nest yngst i en diger søskenflokk 

full av musikktalenter, men ingen gjorde det så bra som 

Luther. Som en kuriositet kan nevnes at han i 1958 startet 

et lite band med navn Rolling Stones, men frafalt det 

snart, da han mente det låt litt teit. Han om det. Materialet 

vi her blir servert er så langt fra teit som man kan 

komme. Luther var et festfyrverkeri på scenen, og hadde 

han dagen (noe han ofte hadde) hendte det at han strakk 

showene opp i både tre og fire timer. Så drivende dyktig 

var han både på gitar og 

vokal at han faktisk hadde 

noe å melde i alle disse 

timer, og det er langt fra 

alle som kan kopiere akkurat 

det. Luther Allison 

var stor i Europa på 70, 

80 og 90-tallet, og bodde 

periodevis i Paris. 

Cd’n inneholder en 

rad saftige blueslåter fra 

Allisons liveopptredener, 

og dette er virkelig 

solid stoff. Luther Allison 

var en rå vokalist 

og en brilliant gitarist. 

Jeg føler ikke for å trekke 

fram noen spesielle låter her, for dette 

er så tett og tøft fra første til siste strofe, at det er lite å 

si. Allison spilte både rocka og funky, det låter lett og lekent, 

samtidig med et brennende engasjement. Og nå i dag er det 

sønnen Bernhard som ivaretar farsarven og både synger og 

spiller svært så bra han også. Men å kopiere denne kraftutfoldelsen 

er det få forunt å gjøre. 

DVD’n som følger med er bra filmet og har bra lyd, mange 

av de samme låtene går igjen på cd og DVD, men det er greit, 

live er live. Luther hadde fantastisk kommunikasjon med 

publikum, og arbeidet opp stor stemning i lokalet ved hjelp 

av sitt smittende og drivende humør. Dette egner seg så 

absolutt til en kort foran storskjermen med litt øl og snacks. 

Kanonskive! 

KJØP DIREKTE 

FRA IMPORTØR! 

Spar MYE penger! 30% SOMMER-RABATT! 

Les mer på: 

www.norskhificenter.no 

Sugden Mystro: “Best amplifier 2009” HI-FI WORLD 

Sugden A21AL Series 2: Vår favoritt under kr 30.000,- 

PrimaLuna Dialogue 2: Vunnet alt av priser i USA 

Audio Valve Eklipse: “Et røverkjøp!” Fidelity, Norge 

Audio Valve Assistent 100: 

NY High-End int. rørforst. 2x110w! 40 kg! 

Spendor S3/5R: “Best speaker 2008” HIFI CHOICE 

Spendor SA1: “Best speaker 2008” Hi-Fi+ 

Spendor A5: “Group test winner 2009” WHAT HI-FI? 

Spendor A6: “Best loudspeaker 2009” WHAT HI-FI? 

Spendor A9: “5 stjerner” WHAT HI-FI? 

Spendor SP100R: “Supertest - 5 stjerner” WHAT HI-FI? 

Spendor ST: “Supertest - 5 kloder” HI-FI WORLD 

Norsk Hi-Fi Center 

Tlf 32 87 35 96 el.92 89 57 73 

57

3 3 3 

58 


Blandadrops 

Neil Cowley Trio: 

Barb Jungr: 

Radio Silence 

Det var egentlig bare et tilfældigt klik på Naimlabel.com´s 

hjemmeside, som sporede mig in på Neil Cowley Trio´s musik. 

Og egentlig ikke den slags musik, som jeg allermest lytter 

til. Det første nummer som jeg faldt over, Portal, er lidt et 

jazz fusions agtigt sammenkog af flere retter. Det bærende 

element i sangen er dog et drømmende indspillet klaver, som 

bare bliver ved og ved at spille de samme toner - sådan synes 

det! Men lige pludselig fem minutter inde i nummeret sker 

der ting og sager. Der blandes farver på paletten, og lydens 

eksploderer, hvilket gjorde at jeg blev hængende længe foran 

højttalerne den aften. Nummeret Stereoface kører lidt på 

samme opskrift. Og alligevel bliver det ikke kedeligt, fordi Neil 

Cowley hele tiden leger med sit piano så det er en fryd. Men 

også trommeslager Evan Jenkins tryller derudaf på nummeret: 

A French Lesson, godt understøttet af Richard Sadler som spiller 

akustisk bas. 

Neil Cowley debuterede allerede som 10-årig med en Shostakovich 

piano koncert i en udsolgt Queen Elizabeth Hall, 

og som 17 årig trådte han sine første sko i popverdenen 

efter at have besvaret en annonce i engelske Melody Maker. 

Anmelderne stod i kø og alting syntes at være rosenrødt og 

perfekt i hans tid som keyboarder i bl.a. Brand New Heavies, 

Gabrielle, og Zero 7. I 2002 dannede han sit eget band Fragile 

Barb Jungr har skiftet fra Linn records til Naim. Begge labels 

har jo indtil videre borget for god lydkvalitet og lige så god 

musik, er vi mange der mener. Og vi kender hende rrigtig 

godt fra hendes tidligere udgivelser, og selv om hun nu har 

skiftet til Naim Label, er der ikke så meget der har ændret 

sig, for i de mørke riller - ups, undskyld, de små nuller og 

ettaller som vi kan downloade, eller købe som en færdig 

produceret CD, er der igen hendes smukke stemme som kan 

være lysende og legende og mørk og udfordrende. Og titlen: 

“The New American Songbook” hentyder til, at det er gamle 

“hits” som vi husker fra tidligere tider, som hun fortolker. 

Heldigvis er det hendes helt egen interpretation og ikke bare 

en (dårlig) kopi som vi alt før ofte har hørt. Der er fx “I´m A 

Believer” (Neil Diamond/The Monkees) eller mere overraskende 

Talking Heads´: “Once In A Lifetime” i en legende let 

udgave, helt uden det rytmiske fundament som vi husker det 

fra tidligere, men nu kun akkompagneret af lidt piano, cello 

og fløjte! 

Bruce Springsteen´s “The River” er heller ikke lige det nummer 

som jeg troede jazz sangeren Jungr ville kunne give mig 

kuldegysninger med, kun fulgt af et sprødt fundament af 

førnævnte instrumenter. Men det klarer hun nu meget godt 

- det med kuldegysningerne altså. 

Det hele startede på Café Carlyle i New York, hvor Barb 

Naim Label 

State og udgave to roste 

plader. Desværre røg hans 

psyke ned på samme tid og 

hastighed som pladeselskabet 

gik ned. Han lukkede sig 

ind med et keyboard og en 

Mac, men blev lidt efter nødt 

til at springe ud og kalde på 

sin bedste og ældste ven: sit 

elskede akustiske klaver. Resultatet blev pladen “Displaced”, 

som er forgængeren for Radio Silence og vandt BBC´s Jazz 

Award for beste album i 2007. 

Den nu 37-årige Cowley, og far til to, tryller på tangenterne. 

Han kan accentuere, han kan spille lavt og voldsomt, han kan 

understøtte eller være helt up front - med andre ord: han er 

overalt, både i studiet eller på indspilningen som denne gang 

er udgivet i 24 bit 48 kHz, og lyden er højopløst, men samtidig 

blød og dejligt. Produceret af Dominic Monks. Optaget og 

mikset i State of the Ark Studios, London (September 2009) 

& Real World Studios, Wiltshire (August 2009) http://www. 

neilcowleytrio.com/www.naimlabel.com 

Kurt Lassen c 2010 

The Men I Love: 

The New American Songbook 

Jungr blæste publikum omkuld med de gamle sange, som 

både kunstnerne men også caféén er berømt for. Hun arbejdede 

med pianisten, arrangøren og produceren Simon Wallace 

og de sammensatte et program af de store amerikanske 

sange - The Great American Songs. Efter hvert show kom 

publikum og fortalte Jungr, hvor meget disse sange betød 

for dem, hvilket nu er resulteret i dette album. 

Barb Jungr bliver understøttet og produceret af Simon Wallace 

på piano/synth, og musikerne Steve Watts på bas, Frank 

Schaeffer på cello, Paul Clarvis på percussion og Clive Bell 

spiller fløjte. 

Christoph Bracher har mixet og mastered hele herligheden i i 

Bedroom Studios med stor sans for detaljer. Der er mulighed 

for opløsning på 24 bit, i 44.1 kHz når du downloader 

albummet, og lydkvaliteten er langt over middel, med en 

dejlig varme og masser af detaljer, de få instrumenter til 

trods. Dette er en 

dejlig udgivelse som 

vi kan anbefale på det 

varmeste. Klik dig ind 

og lyt mere på www. 

naimlabel.com 

Kurt Lassen c 2010 

Naim Label

Stereopakke Kr 33900 

Cary Audio Concept 

cd spiller og forsterker inkl 

Epos M22i høyttalere 

NLE 22 RIAA Amplifier 

Passer til alle MC / MM pick-uper 

Pick-up output 100 V - 10 mV 

Pick-up modstand 10 - 47 k 

Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF 

Pick-up kanalbalance i 1 dB trin 

Alt indstilles direkte på bagsiden 

NLE 15 Power Supply medfølger 

Ubalanceret / balanceret output 

Dual mono i hele elektronikken 

Ultrakort og støjsvag signalvej 

Ingen strømstød i pick-upen 

Lydgengivelse i referenceklasse 

Salg til Norge og Island 

www.proconsumer.dk 

(begrenset antall) 

USLÅELIGE PAKKER 

de beste produktene se www.lyrichifi.no 

www.taaimport.no tlf:+47-22411984 mail: info@taaimport.no 

import/salg: 

Ren lyd "fri af lysnettet" 

NLE 22 opfylder alle RIAA behov 

og koster mindre end mange gode 

pick-uper. Ny komplet teknik med 

nem optimal pick-up indstilling. 

NLE 15 Audio Power Supply er 

"fri af lysnettet" . NLE 15 overfører 

energi fra lysnettet uden direkte 

elektrisk forbindelse. NLE 22 har 

derfor unik lydgengivelse, som er 

helt ren, detaljeret og dynamisk. 

NLE 22 har alt til en rimelig pris. 

Du kan læse mere på internettet. 

Salg til Sverige og Danmark 

NLE Tlf.: +45 45 88 44 12 

Hjemmekinopakke Kr 14900 

Cabasse Eole 5.1 hjemmekino høyttalerpakke 

hvit eller svart “piano” finish 

Yamaha hjemmekino receiver; black eller titan 

Disse oppsettene mener vi gir deg 

høy kvalitet for pengene. Be om demo 

før du kjøper slik at du ikke i etterkant 

finner ut at du har kjøpt dårlig produkt 

Du har musikken Vi har teknikken 

N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin 

af helt rene glas, så skal man også nyde musik på 

hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun 

er musikerne som skal bestemme musikken og at 

teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som 

vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver 

musikken helt rent, detaljeret og dynamisk. 

Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier 

- jo længere tid får du glæde af den! 

NLE 22 RIAA Amplifier: DKK 14.800,- 

Prisen er en tilbudspris gældende i år 2010

3 3 3 

60 

Joe Bonamassa Rockefeller 25. mai 2010: 

Helt konge! 

Jeg varmet opp denne konsertanmeldelsen med en plateanmeldelse 

(Bonamassas nye Black Rock) i forrige Fidelity og med et løfte om å 

rette opp den skandaløst lunkne kritikken kollega Rognlien ga bluesens 

nye vidunderbarn ved forrige norgesbesøk. Ikke for ofte, men likevel av 

og til, blir ting akkurat så bra som man håpet. 

AV: VIDAR MøRCH 

Bluesens redningsmann har akkurat 

forlatt hovedstaden, og Fidelity opplevde 

besøket på første rad. 

Det startet ikke så bra, og kanskje 

burde jeg ant ugler i mosen allerede 

når fire amerikanere og en danske i 

Joe Bonamassas management klarte 

å somle i 5 uker med å bekrefte et 

intervju. 

Både jeg og min kjære Gibson Les 

Paul Joe Bonamassa Signature gitar 

var klare som egg for dette intervjuet, 

men det var altså stjernen selv totalt 

uvitende om. Sånn forble det også til 

5 minutter før konserten, da jeg i det 

minste fikk snakket et kamera inn i 

konsertsalen, men altså uten å få det 

omtalte intervjuet. Såret, men ved 

godt mot, ankom jeg derfor scenekanten 

med åpne ører og kamera klart, 

for det som derfor blir en konsertanmeldelse 

og ikke noe mer. 

MEN FoR EN KoNSERT DET BLE! 

Nå var det nok ikke å vente at jeg 

hadde skrevet annet enn ståkarakter 

for en artist jeg mener rager helt på 

toppen av dagens stjerner, og spesielt 

ikke etter å ha gått så hardt ut mot 

kollega Rognlien i forkant. Man har 

da en viss stolthet å forsvare. 

Men, til tross for at jeg har fått 

med meg det meste Bonamassa 

har produsert av materiale de siste 

årene, ble konserten i Rockefeller en 

gedigen opptur. Da han sist besøkte 

Tigerstaden for 4 år siden, var det en 

litt keitete gutt som sto på scenen og 

skottet ut over 350 tilskuere. Når han 

nå returnerte til et fullsatt Rockefeller, 

var det som en enda bedre og mer 

moden gitarist, men kanskje aller 

mest som en mann med mange sangpedagogiske 

erfaringer bak seg. Joe 

er ikke bare en gedigen gitarist, men

har utviklet seg til en absolutt godkjent 

vokalist. Borte er den tidligere 

skrikende hese stemmen, som ville 

ha kostet ham en kort sangkarriere. 

Borte er også den veike erstatningen 

som en eller annen sangpedagog dyttet 

på han for å skåne stemmebåndet. 

Tilbake står en stemme som kan være 

rå i korte glimt, sart og sår i andre og 

som alltid oppleves som stødig. Det 

er definitivt ikke mange gitarguruer 

som kan skilte med det, og jeg har 

selv tidligere skrevet mine bønner 

på spalteplass om at flere av sorten 

måtte rammes av litt selvinnsikt og 

la stemmen hvile. Joe Bonamassa kan 

gjerne synge livet ut for min del, om 

han fortsetter denne utviklingen. Gi 

mannen en skilsmisse eller to og et 

par andre nesestyvere, og du har en 

komplett blueskonge før du vet ordet 

av det! 

Joe Bonamassa er en litt beskjeden 

arbeidshest og turnerer konstant. Derfor 

kunne ikke åpningsnummeret om 

arbeiderhelten John Henry ha passet 

bedre. Uten særlig dikkedarer, drar 

han i gang med sugende akkorder på 

sin lavt stemte doubleneck Ernie Ball 

gitar. Deretter går det slag i slag i hele 

5 numre, før han lugnt og rolig slår 

av en prat med publikum. Vi snakker 

ikke om verdens mest karismatiske 

artist her, men en nedpå og jordnær 

fyr som ikke brenner krutt på verken 

storytelling eller gymnastikk, men 

en sann gitarhelt som lar strenger, 

fingertupper og plekter tale. Selv for 

en 80-talls heavygitarist er det av og 

til nok. 

Lyden er mer enn godkjent, til tross 

for at en forventningsfull Fidelity 

journalist måtte konstatere at Bonamassa 

stilte med innleid utstyr i 

superlight klassen, til han å være. Et 

61

62 

par moderne 100 watts Marshalltopper 

på hvert sitt kabinett har erstattet 

den sedvanlige og mye tyngre riggen 

(4 eksotiske 100 wattere), som enhver 

gitarist kan få mer enn bare ståpels av. 

Gledelig var det også å se at min egen 

Les Pauls tvillingsøster var i flittig bruk 

igjen, etter å ha lidd en ublid skjebne 

med halsbrudd i regi av Delta Airlines 

for noen uker siden. Sånt kan en gitarnerd 

jo få dårlig nattesøvn av. 

Til forskjell fra de største sceneshowene, 

er han også flankert av ”kun” én 

trommeslager, nemlig Bogie Bowles. 

Ytterst på scenekanten sitter en 

übercool Carmine Rojas på bass og på 

høyre backplass sikrer Rick Melick på 

keyboard at det hele henger elegant 

sammen. Det er ingen tvil om hvem 

som er ment å være stjernen blant dem 

og resten av bandet gjør minimalt ut av 

seg, både visuelt og musikalsk. Proffe 

studiomusikere til fingerspissene, men 

det låter likevel 100 % ekte og aldri 

klinisk eller upersonlig. Dette showet 

var aldri ment å handle om annet enn 

bluesens (bluesrockens?) største profil 

for øyeblikket. 

Etter råtøffe ”Young man blues”, 

var det tid for akustisk fingergym, 

Bonamassa style. Med låta ”Woke up 

dreaming” beviser han at det ikke 

bare kan gå sinnsykt fort, men også 

at han klarer å pakke både klassisk, 

rock og blues på en måte som ikke 

mange klarer uten at det blir usmakelig 

onanishow ut av det. Lange og teknisk 

krevende partier, som til dels er der 

for å imponere publikum er det jo litt 

av, men hva annet vil et publikum 

forvente av en artist som fortsatt tross 

alt er 75 % gitarguru og 25 % sanger. 

Gitaristen i meg fikk i hvert fall aldri i 

nærheten av nok denne maikvelden. 

Etter den obligatoriske ”nå går vi av 

scenen, men lar tilfeldigvis forsterkerne 

fortsatt stå på og ser om dere klapper 

høyt nok” pausen, var det duket for en 

heidundrende avslutning med et par av 

mine favoritter. Leonard Cohens ”Bird 

on a wire” og sist, men alt annet enn 

minst, den glitrende ZZ Top låta ”Just 

got paid today” kronet halvannen time 

med stor kunst i Rockefeller en tirsdag 

kveld. 

KVELDENS HøyDEPUNKT: HELE KoN- 

SERTEN. 

Kveldens nedtur: Agentens fomling 

med intervjuavtalen og det at konserten 

overhodet tok slutt. 

Hva jeg kunne ønsket meg mer: At 

Håkon Rognlien var der med skjegget 

fullt av postkasser og at scenen tillot 

full rigg og lineup. 3 

KVELDENS SPILLELISTE 

(etter beste hukommelse og 

notater full av ølsøl fra en 

malplassert luftgitarist): 

• Ballad of John Henry 

• Last Kiss 

• So Many Roads 

• So, It’s Like That 

• If Heartaches Were Nickels 

• Further on up the Road 

• Sloe Gin 

• Lonesome Road Blues 

• Happier Times 

• Blue and Evil 

• Three Times a Fool 

• Blues Deluxe 

• Young Man Blues 

• Woke Up Dreaming 

• Django/Mountain Time 

EKSTRANUMMER: 

• Bird on a Wire 

• Just Got Paid Today

Vi kommer til å daue alle sammen! Jeg var til stede 

i flyet på vei inn til good ol’ Fornebu da flyvertinna 

valgte å si opp jobben sin på direkten. 

Magefølelse kan være en god ting, men av og til 

er den nok ikke helt etterrettelig. Det burde vel 

være unødvendig å fortelle at vi ikke daua, flyet landet som 

det skulle, selv om det var nokså dumpete på veien inn. Det 

hendte det var sånn på den flyplassen, om man kom inn 

på rullebane 06 når det blåste fra sør. Å ha flyskrekk som 

flyvertinne er ikke å anbefale, det kan meddeles at den dukkepene 

vertinnens 

engasjement i 

dette konkrete 

tilfellet hadde en 

viss smittende 

effekt på enkelte 

av passasjerene. En 

del bleke ansikter 

var å se, de andre 

jentene om bord 

var stort sett opptatt 

med å roe ned sin engasjerte kollega, som hulket seg inn 

til Fornebu på sin siste tur i akkurat den jobben i selskapet. 

Sånn kan det gå. 

Jeg har en viss forståelse for denne dama. Av og til hoper det 

seg opp litt, og det kan bli litt for heftig i hverdagen. Jeg har 

nemlig litt av den samme opplevelsen som hun hadde, nå 

i disse dager. Hi-fi bransjen er på vei inn for landing på en 

flyplass med dårlige fremtidsutsikter, og det er pokker ikke 

greit å vite hvordan en skal forholde seg. Det er så åpenbart 

en jumpy ride, der vi vingler avsted i nedoverbakke. Hva skal 

vi finne på, tro? Er det flere enn meg som reagerer på at alle 

de besøkende på hi-fi-messer er over 50, at platespillere selges 

i greie antall for avspilling av gamle platesamlinger som 

kommer ned fra loftene i det ganske land, at cd-butikkene 

legges ned i tur og orden, at ingen i normalbefolkningen 

aner noe om at det finnes forsterkere som koster mer enn 10 

000, og at de fine fruers hjem i alt fra drabantbyblokka til de 

beste vestkanthjem, samt i fiskeværet i Lofoten, IKKE skal 

ha kabler og høyttalere i hus, fordi det er stygt? Er det bare 

meg? Er det ingen andre her som får lyst til å reise seg og 

rope: - Vi kommer til å daue alle sammen!? 

Hi-fi bransjen er unik, faktisk. Det er en nisje der forhandlerne 

har ekstremt høyt kunnskapsnivå, entusiasme og sterk 

vilje til å spre sitt budskap. De besitter en tilsynelatende 

døende kunnskap. Det er kunnskapen om hvordan gjenskape 

musikk på best mulig vis i de tusen hjem. Det er en 

kunnskap som, om den forsvinner, er sterkt medvirkende til 

å ta kvelertak på selve kunstformen musikk! For hvorfor skal 

noen anstrenge seg for å gjøre innspillinger i dyre dommer, 

om ingen vet hvordan det skal låte, og alle uansett stjeler det 

på internett når de vil ha det? Midt oppe i dette står disse 

selgerne og produsentene som har viet sitt liv til nytelse av 

den beste musikken i verden. Og disse hardt arbeidende 

menn(eskene) må bare stå der å se på at flyet vingler mot 

bakken uten mål eller 

mening, og inni seg 

vet de at med dem, så 

dør kunnskapen om 

god lyd. I Danmark 

forsvant High Fidelity. 

Her i Fidelity holdes 

huet over vann, så 

vidt. For de kunnskapsrike 

hi-fi selgere 

må faktisk selge mer 

for å ha råd til å fylle fagbladene med annonser, og nå går 

det på jaggu på stumpene for både den ene og den andre. Jeg 

tror vi får begynne å sende Fidelity gratis til alle skolene i 

landet, om vi skal få noe fart på dette her. 

For øyeblikket ser jeg ingen løsning. For øyeblikket er verden 

opptatt med å se på dokusåper og såkalte realityserier. Som 

er så langt fra realitetene vi kan komme her i verden. Det er 

som om virkeligheten har blitt farlig for oss. Vi orker ikke 

å ta stilling til det virkelige i livet, vi lever gjennom en eller 

annen vinner i talentkonkurransen eller den som er smartest 

i Big-brother-huset, og i mellomtiden sitter ungene og spiller 

på pc’n og glemmer å eta. Beklager om jeg høres gammel 

og bitter ut, men det er faktisk det jeg er. Jeg er dritt lei av 

at ekte følelser som formidles gjennom musikk ikke lengre 

anses for å være bra for oss. Derfor forminskes de så totalt at 

vi knapt kan ane at de finnes. 

Alt skal være lyst, trådløst og lettvint. Utenom flatskjermen. 

Den skal være så stor at du ser kvisene på nesa til puppemodellen 

i realityserien. Men lyden fra flatskjermen skal knapt 

høres, for design er viktigere enn ekte lyd. Nei, folkens, dette 

ser ikke bra ut. Jeg kan ikke holde det inne lengre: 

Vi kommer til å daue alle sammen! 3 

-Hauk 

3 3 3 

Nedturen 

«De besitter en tilsynelatende 

døende kunnskap. Det er 

kunnskapen om hvordan 

gjenskape musikk på best 

mulig vis i de tusen hjem.» 

Hi-fi kronikk 

63

3 3 3 

Budsjettreferansen - Hegel H70 integrert forsterker: 

64 

En vinner! 

Det er ingen grunn til å gå rundt grøten –Hegels nye 70W integrerte 

forsterker er det beste kjøpet du kan gjøre i budsjettklassen akkurat nå. 

Og den kommer med innebygget digital kvalitetssikring! 

AV ANDERS RoSNESS 

Hegel H100 skapte begeistring 

i redaksjonen og ble 

utnevnt til referanseforsterker 

i årets Fidelity 

anlegg 2010. Med dette 

ferskt i minne var forventningene på 

plass i møtet med lillebroren H70. Og 

de innfries til fulle! 

BESKRIVELSE 

Det er jo naturlig å fortsette å sammenlikne 

med storebroren. Først og fremst 

er H70 fysisk mindre. For det andre har 

den ikke noe display. Derimot ser den 

utmerket ut – den har fine proporsjoner 

og en universell utforming som 

både er funksjonell og med egenart. Og 

man kan velge mellom blank og svart 

finish – og, jo da, den har blå LED indikatorer. 

Men nå har selv vi i Fidelity 

begynt å venne oss til det. 

Et par mindre heldige utslag av sparing 

må vi dog komme med: Dessverre 

finns det kun en nærmest usynlig volumindikator 

(i hvert fall på vårt svarte 

eksemplar)– og dette gjør nivåsettingen 

litt mer intuitiv enn de fleste vil sette 

pris på. Og, når vi er i det kritiske 

hjørnet – den bitte lille fjernkontrollen 

med betegnelsen RC3 gjør betjeningen 

omstendelig og udistinkt samt at vi 

mistenker den for før eller siden å kunne 

forsvinne i papirsøpla sammen med 

avisene. Et annet lite minus du skal 

være klar over - du får ingen utgang på 

linjenivå, og heller ikke digitalt. Noe 

må man altså knappe inn på – og det 

er opp til hver enkelt å forholde seg til 

disse valgene. Der det virkelig gjelder 

for denne testens vedkommende er det 

meste fra storebroren heldigvis intakt! 

Egen inngang for USB og digital kilde

sladrer om det. Alt i alt mener vi at Hegel 

har gjort en riktig prioritering i sin 

første forsterker under ti tusen kroner. 

På baksiden finner du en balansert 

inngang samt tre single ended 

innganger i grei kvalitet. Av digitale 

får du både koaksial og optisk med 

tilhørende vippebryter , samt USB til 

Mac/PC. Høyttalerterminalen er OK og 

nettledningen er utskiftbar. Totalt sett 

litt mindre å rutte med enn på storebroren 

altså, men tilstrekkelig for de 

flestes behov. Kabinett og kjøleribber er 

sammenføyet innvendig, så du slipper 

skarpe kanter og hjørner. Dimensjoneringen 

virker grei – forsterkeren blir 

aldri ubehagelig varm, selv ikke ved 

hard bruk over tid. 

Ellers er transformatoren på 290VA 

betraktelig mindre enn i H100 (120W 

utgangseffekt), men totalvekten på 12 

kg sladrer om en temmelig velutrustet 

70 W forsterker. Også de fire bipolare 

high speed transistorene i utgangen (2 

per kanal) med strøm og effektkapasitet 

på 15A/150W bekrefter det samme, 

og siden tomgangsstrømmen er oppe 

på 30W snakker vi om en forsterker 

Budsjettredaktøren med en klar vinner. 

som prioriterer positivt lydmiljø framfor 

energikonsum. Herlig utrendy! 

Innmaten er derimot eksemplarisk, 

og over gjennomsnittlig ryddig til prisklassen 

å være. Symmetrisk og oversiktlig 

og med det Hegelpatenterte forsterkerkretsløpet 

merket SoundEngine 

lett synlig i linjedelen. Går man noen 

år tilbake er denne innmaten faktisk å 

sammenlikne med desiderte high end 

produkter. Utviklingen går raskt – og 

den kommer våre lommebøker til gode! 

Helt sikkert er det dog at alt ligger til 

rette for mange års problemfri bruk. 

LyDEN 

Vi lot oss begeistre av H100, og vi lar 

oss villig begeistre over H70. De gode 

lydmessige egenskapene er absolutt 

tilstede, og det i større monn enn man 

kan forvente ut i fra en prisreduksjon 

på 50%. Faktum er at den grunnleggende 

lydkvaliteten Hegel leverer med H70 

er klassens klart beste så langt – og 

Fidelity har testet de aller fleste seriøse 

utfordrere. 

Det første som slår en med H70 er at 

den har en usedvanlig ren og oversiktlig 

måte å formidle på. Den får fram 

nyanser og har luft mellom instrumentene 

som slett ikke er noen selvfølge 

i denne klassen. Man skal faktisk 

ha hørt en del high end utstyr for å 

identifisere et slikt fenomen. Mange 

forsterkere kan forføre deg med litt 

ekstra krydder – men de vil du ganske 

fort bli trøtt av å spille med. Hegel er 

mer ufarget og nøktern, uten å miste 

nyanseringsevne, og dens nøytrale 

gjengivelse vokser på deg! Ikke fullt så 

autoritær som storebror, ikke fullt så 

maktfull i bassområdet, men utvilsomt 

en svært sjarmerende lillebror med de 

samme positive egenskaper – som vil 

underholde deg for hver eneste krone 

du betaler. Akkurat som ekte high end 

produkter – de gjør musikken mer attraktiv 

og nyansert! En lite kikk i testen 

i Fidelity 43 bekrefter slektskapet – 

Rolf Inge skriver der om nøytraliteten 

som H100 tilfører – samt fremdriften 

og livet som vitaliserer musikken. Det 

65

3 3 3 

66 

Budsjettreferansen - Hegel H70 integrert forsterker: 

SECoND oPINIoN 

Hegel H100 

Det hele startet med gruppetesten i nummer 42 hvor 

Hegel H100 overrasket stort med å gå til topps og 

dermed rett inn i Årets anlegg i Fidelity nummer 42. 

Med stjerne i boka for perfekt klangbalanse og sin åpne og likefremme 

musisering var det naturlig å sammenligne H100 med 

budsjettalternativet med Abrahamsen v2.0 som forsterker. Til 

50% høyere pris må man forvente en del, og Hegel H100 overbeviser på 

alle områder! 

Der hvor Abrahamsen som regel har dradd det lengste strået i ABtester 

har det til syvende og sist vært dens lettflytenhet og naturtrohet – 

og et generelt fravær av syntetisk gjengivelse som har vært avgjørende. 

Disse kriteriene har derimot aldri før vært Hegels glansnummer – så 

jeg føler det er på dette området slaget står. 

Og de 5000 ekstra kronene gir tydelig utslag. Ikke bare på en utførelse 

og brukerennlighet som er minst en klasse over, men i høyeste 

grad også når det gjelder gjengivelsen. For igjen bekreftes inntrykket 

av en Hegelforsterker som har funnet sin balanse mellom alle kriterier 

– tonalt, perspektivmessig, med transientvillighet og autoritet. For å ta 

det siste først – i budsjettanlegget tar H100 solid grep, og holder det 

fast gjennom alle dramatiske innspillinger vi kaster etter det. Kontroll 

er et nøkkelord; her kommer basstrommer og pauker så vel som symbal 

anslag og strenge attakk det være seg klaver, piano eller gitar til sin fulle 

rett. Musikken får en flyt og en åpenhet som ”budsjettanlegg” aldri har 

vært i nærheten av. Abrahamsen er kraftfull, men ”glipper” raskere og 

blir lettere forfjamset når programmaterialet blir for krevende. Nok 

en gang får vi bekreftet at en oppgradering av forsterkeren i et anlegg 

kan løfte gjengivelsen fra rimelige høyttalere til nivåer man aldri hadde 

forventet. Således var det bare å hente fram gamle budsjettvinnere som 

Patos Basic 410 og DynaBel 2S som nok en gang beviser at billige høyttalere 

kan henge med et langt stykke av veien. Hva med lillebror H70? 

Jo, den har samme karakter, men ikke like mye ”slam” og stålkondisjon 

som storebror. Dessuten mangler den litt på utrustning og betjeningsvennlighet 

i forhold. Det betyr at makelighet, musikksmak, ambisjoner 

og høyttalervalg, foruten lommebokens innhold vil være avgjørende for 

et valg mellom de to. 

Konklusjonen blir at selv om Fidelitys anlegg fra nummer 42 framstår 

som enda noen hakk mer gjennomført hi-fi, vil en Hegel H100 paret 

med rimeligere komponenter sikre et svært høyt nivå på gjengivelsen. 

Og H100 er dermed en av de mest sikre måter å oppgradere et anlegg 

fra budsjett til ekte hi-fi klasse på! 

Fidelitys budsjettanlegg 2010 består av: 

B&W CM9 høyttalere – kr. 19 998 

Sony XA 5400 ES – kr.14 990 

Hegel H100 – kr 14 990 

er lett å kjenne igjen! 

Rosinen i pølsa er dog den innebygde 

DA-konverteren. I testen brukte vi bla 

SA 7001 fra Marantz, som var Fidelitys 

budsjettvinner for et par år siden. Med 

SACD låter den svært godt, men med 

vanlig CD-plater er Hegels DA-konverter 

overlegen. 

Med David Sylvian ”Secrets of the 

beehive” framstår gjengivelsen som 

klart mer avslappet og naturlig. I det 

hele tatt – du presenteres for et mye 

mer definert og troverdig lydbilde hvor 

detaljenes fine oppløsning fascinerer 

og gir gode lytteopplevelser på løpende 

bånd. Mer av musikkens innhold 

bringes fram i lyset samtidig som den 

nøytrale karakteren aldri blir hard eller 

kornete. Til prisen er dette riktig godt 

gjort, og det beste er at det ligger en 

innebygget kvalitetssikring her! Ved å 

bruke den innebygde DA-konverteren 

er du sikret et nivå på digitalavspilling 

som kun markedets siste og beste CDspillere 

matcher. Har du derimot en av 

markedets budsjettvinnere fra et par 

år tilbake – som for eksempel Marantz 

som vi brukte, blir besparelsen formidabel 

ved investering i H70. Et greit 

CD-drivverk med digitalutgang er det 

eneste du trenger for full valuta, og det 

har jo de fleste fra før. 

I kombinasjon med Dali Mentor Menuet 

leverer nå budsjettanlegget en musikkgjengivelse 

på høyt nivå. Her får du 

et stort og utstrakt perspektiv, meget 

overbevisende plassering av begivenheter 

i lydbildet, samt en oppløsning og 

detalj gjengivelse av svært høy klasse. 

Tonalt er det nøkternt, men fascinerende, 

lett på tå og aldri masete. Med små 

høyttalere og en begrensning på 70W 

forsterker kan du ikke åpne diskotek, 

men du kan overbevise hvem som helst 

med at ”smått er godt” og tilstrekkelig 

for de fleste musikksjangre. Dette anlegget 

spiller nemlig skremmende høyt 

i forhold til sin visuelle utforming! 

KoNKLUSJoN 

Sjelden har vi blitt så overrasket som 

av Hegels nye budsjettforsterker H70 

og storebroren H100. Vi har hørt og 

testet Hegels produkter gjennom 

mange år, men føler vel at de først nå 

har fått ut sitt fulle potensial fra sitt 

SoundEngine teknologi. At det faller 

sammen med lansering av deres første 

ekte budsjettprodukt er vi overbevist 

om at vil føre til stor suksess for denne 

norske elektronikkprodusenten. 

Hegel H70 er et gjennomtenkt, gjennomarbeidet 

og kvalitetssikret produkt. 

Til tross for noen små innsparinger står 

det vesentlige igjen: Hegel H70 gir deg 

rekordmye godlyd for pengene, og er 

en ekte budsjettvinner. Må høres! 3

3 3 3 

68 

Test: Swan M3: 

Ingen grim ælling! 

En svane er ingen sangfugl. Knoppsvaner sier ikke et kvekk mens 

sangsvanene trumpeterer. De frembringer en lyd som har svært 

lite med søt musikk å gjøre. Men hva med kinesiske svaner? 

AV GUNNAR BREKKE

Jeg skal ikke påberope meg å 

være noen ekspert på svaner. 

For alt jeg vet er kinesiske 

svaner av en helt annen art 

og type enn dem vi finner 

her til lands. Kanskje kinesiske svaner 

synger vakkert som en nattergal? Uansett 

syntes jeg ikke Swan er et spesielt 

godt merkenavn for en høyttaler. Swan 

M3 høyttalerne motbeviser eventuelle 

fordommer jeg måtte ha mot kinesiske 

høyttalere. 

SVANESJøEN. 

Spørsmålet er selvfølgelig også hvor 

kinesiske Swan høyttalere egentlig er. 

Litt lesing på firmaets hjemmeside 

avslører fort at elementene benyttet 

i høyttalerne er utviklet av HiVi i Toronto, 

Canada, mens selve høyttalerne 

er utviklet av Frank Hale ved HiVi i 

Monteray Park, California. Merkenavnet 

Swan kommer også fra unaiten da 

dette er hentet fra nevnte Frank Hales 

gamle firma Swan Speaker Systems. 

Det kinesiske i firma kommer inn ved 

at både elementer og selve høyttalerne 

er produsert i Guandong, Kina. 

ANDRE SVANER. 

Swan leverer en mengde forskjellige 

høyttalere både opp og ned i pris i 

forhold til M3. Importøren Soundwave 

har Swanhøyttalere fra femtenhundre 

til over trehundretusen kroner 

for paret. Særlig interessante i denne 

sammenheng er kanskje slektningene 

M6 front, senter og bakhøyttalere som 

benytter samme type kabinett i massivt 

kirsebærtre som M3. Den doble 

diskantenheten (riktignok med annen 

(styggere) mekanisk utførelse) og bassenhetene 

fra M3 går igjen i M6 serien, 

men her har samtlige høyttalere to 

bassenheter. Fronthøyttaleren i denne 

serien bør kanskje også testes? 

ALT GJoRT RIKTIG! 

Det er ofte på den tekniske siden det 

skorter på kinesiske høyttalere. Manglene 

forståelse av de grunnleggende 

”lover” som ligger til grunn for høyttalerkonstruksjon 

gjør at man ikke alltid får 

den beste lyden fra høyttalere konstruert 

i verdens mest folkerike land. Med M3 

beviser de amerikanske konstruktørene 

av Swan at de forstår det tekniske rundt 

høyttalerkonstruksjon og vel så det. Et 

godt eksempel på dette er den doble 

diskantkonstruksjonen. 

Ved første blikk minner kombinasjonen 

av en dome og bånd veldig om 

den vi finner i Dalis nyere høyttalerkonstruksjoner. 

Man blir fristet til å tro 

at Swan bare er nok en kinaprodusent 

som kopierer vestlig teknologi. Dette 

er så langt fra sannheten som man kan 

komme. Går man konstruksjonen etter 

i sømmene er nemlig dette en nyskapende 

måte å unngå en av de største 

problemene innen høyttalerkonstruk- 

sjon – nemlig plasseringen av øvre 

delefrekvens mot diskanten. 

Det menneskelige øret er ikke en 

helt linjær konstruksjon slik som en 

målemikrofon eller tilsvarende teknisk 

utstyr. Øret har varierende følsomhet 

avhengig av frekvens. På frekvensfløyene 

- i bass og diskant – har øret noe 

redusert følsomhet, men heldigvis 

kompanserer vår innebygde equaliser 

(hjernen) greit for dette avviket. I tillegg 

til områder med redusert følsomhet 

har ørene to frekvensområder der 

de er spesielt følsomme – rundt 400 

Hz og rundt 2.000 Hz. Evulusjonen har 

gitt oss økt følsomhet i disse områdene 

for å gi oss best mulig oppfattelsesevne 

for den viktigste lyden i menneskes 

hverdag; lyden av andre menneskers 

stemmer. Dette er en stor fordel for vår 

evne til å kommunisere – alfa omega 

«Med M3 

beviser de 

amerikanske 

konstruktørene 

av Swan at 

de forstår det 

tekniske rundt 

høyttalerkonstruksjon» 

i et hvert sammfunn. Med dette kan 

være en ulempe i vårt forhold til hifi 

generelt og høyttalere spesielt. 

Frekvensene rundt 400 Hz og 2.000 

Hz er nemlig også områdene der vi 

svært ofte ender opp med delfrekvenser 

i de fleste (moderne) høyttalere. 

Den nedre delefrekvensen gis av 

bredden på baffelen på moderne 

høyttalere. I vår streben etter smale 

frontplate (som kan godtas av våre bedre 

halvdeler) får vi ofte baffelstep (reduksjon 

i elementets nivå på grunn av 

manglende ”hjelp” av baffelen) rundt 

400 Hz. Derfor er det naturlig å legge 

delefrekvensen i to-og-en-halv-veis og 

tre-veis konstruksjoner nettopp her. 

Den øvre delefrekvensen rundt 2.000 

Hz gis av vår evindelige bruk av 1” 

diskantdomer i høyttalere. Dette er den 

frekvensen der en slik dome begynner 

og miste nivå og effekttålighet og er et 

naturlig sted å plassere øvre delefrekvens. 

Hvor lurt er det å plassere delefrekvensene 

i de to mest følsomme frekvensområdene 

for hørselen vår? Ikke 

noe lurt i det hele tatt! 

Flere og flere konstruktører er bevisst 

på denne problemstillingen og prøver 

å flytte delefrekvensene vekk fra disse 

”følsomme frekvensområdene”. Et godt 

eksempel her er finske Amphion som 

ved å hornlade en konvensjonell 1” 

Seas metalldome kan flytte delfrekvensen 

ned til rundt 1.200 Hz. 

I Swan M3 har man oppnådd noe 

av det samme. Liksom i Daliene lar 

man båndiskanten spiller fra 5.000 Hz 

og oppover så denne delefrekvensen 

ligger i et ”trygt” frekvensområde. 

Men i motsetning til Dali som benytter 

en konvensjonell 1” diskantdome 

og en delefrekvens rundt 2.000 Hz, 

benytter Swan M3 seg av en større 2” 

(mellomtone/)diskant som deles så lavt 

som 1.100 Hz. Problem solved. Swans 

diskantløsning er (i hvert fall teoretisk) 

langt bedre enn Dalis. 

Resten av konstruksjonen er mer 

teknisk konvensjonell med en 17 cm 

bassmellomtone med membran av 

karbonfiber og faseplugg. I forhold til 

nedre delefrekvesen er Swan M3 og 

storebroren M6 mer konvensjonelle. 

Basselementet er supplert med et 

bassrefleksrør med munning på kabinettets 

bakside. Høyttaleren er utstyrt 

med solide bi-wireingsterminaler der 

nedre sett forbinder basselementet, 

mens øvre sett forbinder den komplette 

dome/bånd-diskanten. 

SVANEKABINETT. 

Ser man så på den delen av konstruksjonen 

som kineserne alltid får til; selve 

kabinettet er det også her bare skryt 

jeg kan komme med. Baffel og bakplate 

er laget i svartlakkert matt MDF, mens 

resten av kabinettet er laget i limt 

massivt kirsebærtre! Vi snakker om kabinetter 

i Sonus Faber-klassen! Man har 

til og med gått for en litt mattere finish 

enn det vi er vant til å se fra Kina. Mindre 

”bling”, men langt lettere å plassere 

i et møblert hjem. Hadde produksjonen 

foregått i noe som helst annet land enn 

Kina hadde nok prislappen på Swan 

M3 vært mange mange ganger så høy. 

Swan M3 er en relativt stor høyttaler 

og bør plasseres på 40-60 cm høye stativer. 

Mine Epos ES-14 stativer fremsto 

som ideell til jobben, men har man ikke 

noe slikt liggende leverer Swan noen 

utmerkede 62 cm stativer kalt D-stands 

til Kr. 1.790,- pr par. Disse høyttalerne 

fortjener gode stativer! Les mer om 

dette i beskrivelsen av lyden. 

”BRA” HøyTTALERE? 

Allverdens tekniske ekspertise eller verdens 

flotteste kabinetter spiller ingen 

rolle om ikke høyttalerne spiller ”bra”. 

I en verden der godt måleutstyr er 

tilgjengelig for alle på grunn av lav pris 

blir høyttalere fra forskjellige fabrikanter 

teoretisk bedre og bedre, men også 

likere og likere. 

69

70 

Det er i dag nærmest umulig å blindidentifisere 

en høyttaler hverken til 

land eller fabrikk. I gamle dager kunne 

man som regel høre om en høyttaler 

var engelsk, tysk, japansk, fransk, dansk 

eller om den kom fra den amerikanske 

øst- eller vest-kysten. For 20 år siden 

hadde fabrikanter som B&W, Magnat, 

Yamaha, Focal, Dynaudio, Boston eller 

JBL alle en distinkt og lett gjenkjennlig 

(produsent-) lyd, mens de i dag 

har nesten identisk tonal karakter. I 

jakten på den hellige gral innen målinger; 

den rette frekvenskurven, er 

jeg redd for at noe vesentlig går tapt. 

Ved mer måling og mindre lytting får 

vi masser av høyttalermodeller som 

måler spikrakt, men dette betyr ikke 

nødvendigvis at de låter ”bra”. Lytting 

må til for å lage en høyttaler som låter 

naturlig. Øret og hjernen er fortsatt 

de eneste instrumentene som kan avgjøre 

en slik subjektiv vurdering. En 

målemikrofon koblet til en datamaskin 

kan fortelle deg alt om frekvensgang, 

impedansforløp, følsomhet og 

fasevridninger, men de kan ikke fortelle 

deg hvilke av disse parametrene 

man skal vektlegge for best mulig lyd. 

Det er her den menneskelige faktoren 

kommer inn i bildet. Her må man for 

eksempel avgjøre om man skal ”koste” 

på seg noen dBs avvik i frekvenskurven 

for å oppnå bedre fasegang - eller ikke. 

Hvor viktig er impedansen på høyttaleren 

og hva betyr følsomheten på 

sluttresultatet? Hvilke frekvenser skal 

vektlegges for at høyttaleren skal frem- 

HIVI / SWAN M3 TREVEIS 

STATIVHøyTTALER 

• Frekvensomfang: 40 Hz – 20 kHz 

(ikke spesifikerte toleranser). 

• Følsomhet: 88 dB / 1 Watt / 1 meter. 

• Impedanse: 4 Ohm. 

• Dimensjoner: 

258 x 318 x 445 mm (BxHxD). 

• Vekt: 12 kg. 

Testutstyr: 

• Platespiller: 

Thorens TD-125 Mk. III /m 

Syrinx PU-3 / Lyra Helikon 

• RIAAer: NLE 22 / NLE 17 

• Digitale spillere: 

Electrocompaniet EMC-1 / 

Pioneer BD-P71 

• Forforsterker: 

DIY 12B4A (fra Ming Da MC-3) / 

ARC SP8 

• Effektforsterkere: 

DP A-1B / EC Nemo / 

Golden Tube SE-40 

• Subwoofer: SVS PC13 Ultra 

stå som mer eller mindre dynamisk? 

Det er svarene konstruktørene finner 

på disse spørsmålene som avgjør om de 

kan lage en ”bra” høyttaler. 

TRUMPET? 

Swan M3 er en ”bra” høyttaler. Det er 

tydelig at Frank Hale som tar seg av 

jobben med å konstruere høyttaleren 

har gjort noen fornuftige valg på veien. 

Valget om å flytte delefrekvensen 

mot diskanten ut av ørenes aller mest 

følsomme frekvensområde har vi allerede 

vært innom og dette fungerer 

utmerket i praksis. Snakk om sømløs 

overgang mellom mellomtone og 

diskant! Kudos til konstruktøren. Når 

det er sagt må det tillegges at jeg har 

en liten anke når det gjelder diskantgjengivelsen. 

Ikke i den nederste delen 

av diskanten, men i den øvre delen 

der båndelementet tar over. Problemet 

skyldes spredningskarakteristikken på 

det flate båndelementet. Dette ”stråler” 

på samme måte som diskanten i gamle 

Quader så her må man nesten sitte 

med hode i skrustikke og være pinlig 

nøyaktig i vinklingen av høyttalerne. 

(Det er mulig dette er bedre håndtert 

i de større M6 høyttalerne der båndiskanten 

har fått montert noen små vinger 

på sin egne baffel. Om dette ikke er 

tilfelle ville jeg vært svært skeptisk til å 

anbefale disse høyttalerne til hjemmekinobruk 

(for flere enn en lytter) i den 

grad et konkurrerende norsk blad gjør). 

Nå er ikke avviket i diskanten værre 

enn at det lett lar seg fikse. Vridning 

av høyttaleren så bånddiskanten peker 

rett på øret hjelper en god del. Om 

spredningen er liten i horisontalplanet 

er den om mulig ennå mindre i 

vertikalplanet. Eposstativene jeg brukte 

er 50 cm høye, noe som resulterte i at 

diskantene ”strålte” under ørehøyde. 

Noen telefonkataloger under hvert 

høyttalerstativ gjorde underverker og 

brakte bunnen av høyttaleren opp til 

60 cm – helt sammenfallende med 

originalstativene fra Swan sin høyde. 

Igjen et bevis på at konstruktøren har 

gjort hjemmeleksa si og ikke minst har 

hørt på høyttalerne under utviklingen. 

Med disse tiltakene på plass – og ikke 

minst etter en lang innspillingstid - får 

man en diskantgjengivelse i referanseklassen 

om man sitter i riktig stol. Ikke 

brifediskant, men en naturtro gjengivelse 

av instrumenter, deres overtonestruktur 

og luften rundt instrumentene. 

Meget bra. 

Mellomtonen henger som tidligere 

nevnt sømløst sammen med diskanten. 

Forholdet mellom anslag på strenger og 

deres overtoner i diskantområdet virker 

naturlig og ekte. Forholdet mellom 

strengene og deres undertoner i kasse 

på akustiske instrumenter framstår 

også naturlige, om enn med litt mer 

fokus på kassa. Sangere framstår med 

noe mer fokus på brystkasse og mage 

enn på stemmebåndene. Dette er et 

marginalt avvik og kan greit kompanseres 

for med riktig forsterker eller 

kabler. Jeg foretrakk Electrocompaniet 

Nemo framfor den mørkere klingende 

DP A1B både i forhold til diskant- og 

mellomtone-gjengivelse gjennom 

Swanene. 

Bassen fortsetter naturlig nedover 

som en fortsettelse av mellomtonen. 

Her er det ikke gjort noe fiksfakseri med 

å legge på noen festkul i bassen, men 

gjengivelsen av mellombassen blir heller 

aldri anemisk slik den kan fremstå på 

en del nyere høyttalere. Her er det nok 

”whomp” til at høyttaleren også ville 

falt i smak selv hos redaktøren. Det er 

også værdt å merke seg at bassgjengivelsen 

greit kan ”tunes” ved å endre 

avstand til bakvegg. Swan M3 tåler å stå 

overaskende nærme bakvegg med tanke 

på at høyttaleren har et bakutrettet 

bassrefleksrør. Jeg fikk gode resultater 

med bare 50-60 cm mellom høyttalerens 

bakside og (dempet) bakvegg. 

Med sitt begrensede volum og lille 17 

cm basselement er det selfølgelig begrensninger 

på hva vi kan trykke ut av 

dypbass fra kassa. Fabrikantens opgitte 

40 Hz som nedre grensefrekvens virker 

sannferdig og er slettes ikke dårlig av 

en såpass liten høyttaler. Jeg foretrakk 

alikevel å supplere høyttalerne med 

min egen SVS PC13 Ultra for å danne 

et fullrange høyttalersystem. Dette fungerte 

uten noen som helst problemer. 

SVANESANG! 

Swan M3 er ingen stygg andunge. Den 

er en vakker svane. I motsetning til 

andre svaner (med fjær altså) er denne 

høyttaleren i stand til å produsere vakker 

musikk. M3 gjør det aller meste 

riktig. Til Kr. 12.800,- får man et par 

høyttalere som i mekanisk konstruksjon, 

teknisk innovasjon og ren lydkvalitet 

konkurrerer med langt dyrere og mer 

annerkjente høyttalere. Den konkurre-

er faktisk lydmessig med personlige favoritter 

som Dynaudio Focus 140 og Totem Model One 

Signature om best lyd i prisklassen, men slår 

dem begge på byggkvalitet og pris. Med dette får 

Swan M3 min uforbeholdene anbefaling. Disse 

må du høre om du er på jakt etter en stativhøyttaler 

i prisklassen under 20 tusen kroner. Vurder 

deg gjerne også om du tenker på å bruke det 

dobbelte på stativhøyttalere. 3 

Takk for oppmerksomheten. 

Importør: Soundwave. 

Pris: NoK 12.900,- pr par. 

Pris D-stand stativer: 

NoK 1.790,- pr par. 

Testplate 

Det ble i løpet av testperioden 

spilt en mengde forskjellig musikk 

og film gjennom høyttalerne. 

Fra CD, SACD, BlueRay, 

DVD og vinyl. Platen som 

til slutt ble aller mest brukt 

var den utmerkede LPen fra 

1990; ”Missing ... presumed 

having a good time” med The Notting 

Hillbillies (PolyGram 842 671-1). 

For dem som ikke er kjent med gruppen kan 

dette kanskje best beskrives som Englands svar 

på Gitarkameratene. The Notting Hillbillies består 

av Steve Phillips, Guy Fletcher, Brendan Croker 

og ikke minst Mark Knopfler. Musikken er som 

navnet antyder country/hillbilli med en Londonsk 

tilnærming. Mange av sangene er tradisjonelle 

gospel- og folke-sanger fra sambandsstatene 

mens resten av materialet er skrevet av gruppas 

medlemmer – i samme stil. Det nærmeste 

man kommer en hit på plata må være var den 

nydelige ”Will you miss me” med Knopler som 

sanger, men alle gruppas medlemmer slipper til 

som solovokalister og alle gjør en utmerket jobb. 

Musikalsk er dette en bortglemt perle med god 

til meget god lydkvalitet. Desverre er ”Missing” 

gruppas eneste utgivelse. 

Grunnen til at jeg trekker fram nettopp denne 

plata er det første sporet på LPen; ”Railroad 

worksong” eller rettere sagt en lyd i denne sangen. 

Som et del av rytmearrangementet benyttes 

lyden av en slegge som treffer en jernbanenagle. 

Pling! Som man sier i teksten; ”This old hammer 

rings like silver” og det er virkelig en vakker lyd 

som like gjerne er konstruert som den faktiske lyden 

av slegge/nagle. Lyttet til gjennom høyttalere 

med en korrekt (fase og nivå) diskantgjengivelse 

skal slegga klirre som en sølvklokke med masse 

høyfrekvente overtoner. På M3 opplevde jeg ved 

første gjennomlytting at overtonene forsvant så 

det ikke hørtes ut som hammeren var av sølv, 

men snarare tinn eller bly. Sånn skal det ikke 

være. Ved hjelp av masse jobbing med riktig vinkling 

av høyttalerne og ytterligere lang inspilling 

fikk jeg til slutt hammeren til å klinge som sølv. 

Derfor håper jeg at denne plata også for deg kan 

brukes som et redskap til å ”tune” de høyeste 

frekvensene i høyttalerne. Men ikke glem å også 

nyte musikken.

3 3 3 

72 

Benchmark DAC1 HDR Stereo Pre: 

Kvalitetsmarkør 

Siste versjon Benchmark er blitt bedre på alle punkter, ifølge denne 

teknisk dyptpløyende artikkelen til Fidelity sin digitalsekspert. 

ARNE CHRISTIAN DAMHAUG (ACHRI-D@oNLINE.No) 

Benchmark DAC1 HDR 

(DAC1) er en to-kanal 

forforsterker med infrarød 

fjernkontroll, DAC, hodetelefon 

forsterker og USB 

kobling til datamaskin. Dette er siste 

versjon av DAC1, den første ble testet 

i Fidelity #20. DAC1 er etter den tid 

blitt utviklet videre til DAC1 USB, så 

til DAC1 PRE og nå til HDR versjonen 

som foreløpig er den siste og gjenstand 

for denne omtalen. På veien er kretser, 

spesielt de analoge, og komponenter 

blitt bedret og resultatet er et velspillende, 

anvendelig og robust produkt. 

TEKNISKE DETALJER 

Det første jeg gjorde da jeg mottok 

DAC1 fra Prolyd AS var å lese den meget 

detaljerte manualen – et fornuftig 

skritt siden den inneholder mye nyttig 

informasjon om enheten i tillegg til hva 

man normalt finner i slike manualer – 

f. eks målinger. 

DAC1 kommer med HDR-VC (high 

dynamic range volume control) som til- 

later fjernkontroll med nivåregulering 

uten negative effekter på lyden. HDR- 

VC er en spesialdesignet krets som ikke 

reduserer den dynamiske båndbredden 

til DAC1. Med et slikt design unngår 

DAC1 de vanlige problemene til digitale 

volumkontroller - samt den støy og 

forvrengning som er typisk for analoge 

volumkontroller basert på integrerte 

kretser. 

Digital-analog-konverteringen i DAC1 

gjøres av en 192kS/s og 24bit DAC. 

DAC1 er videre utstyrt med en adaptiv 

USB-inngang som støtter datakvaliteter 

opp til 24bit/96kS/s. Dataene fra de 

digitale inngangene - inklusive USBinngangen 

– sendes til en asynkron 

konverterer som generer reklokkede 

data med 110kHz rate. Det er riktig å 

bruke en asynkron konverterer siden 

det forventes at raten ”varierer” på 

grunn av tidsfeilene i den innkomne 

datastrømmen. 

Jeg stusset litt over hvorfor alle 

digitale data ble konvertert til 110kHz 

og sendte en email til Benchmark. 

Etter kort tid kom et utfyllende svar 

fra John Siau (V.P. Benchmark Media 

Systems, Inc.). Det følgende er et sitat 

i min oversettelse: ”De fleste D/A chips 

yter mye bedre ved 96 kHz enn ved 192 

kHz. Årsaken til dette er at oversamplingsforholdet 

i D/A konvertereren 

reduseres med en faktor 2 hver gang 

inngangsdataraten dobles. Ved 192 kHz 

er det ikke lenger tilstrekkelig oversamplingsforhold 

i D/A ICen til å dempe 

signalet nok ved lavpassfilterflanken. 

Ved 96 kHz er dempningen ofte bedre 

enn 120 dB mens den ved 192 kHz 

ofte er redusert til 80 dB. Dette betyr 

at nivået til forvrengning forårsaket 

av ”imaging” kan være opp i mot 40 

dB høyere når D/A ICen opererer ved 

192kHz. 

AD1853 D/A chipen som brukes i 

DAC1 er intet unntak og den yter best 

ved 96 kHz. Det betyr at maksimal 

sample rate ligger rett ovenfor 110 

kHz. Derfor blir alle innkomne data 

konvertert til 110 kHz i DAC1. Båndbredden 

man mister i.e. fra 96 kHz

ned til 55 kHz betyr ingen ting. Men 

ved å la DAC1 operere i 110 kHz sikres 

at tilbakefoldingen pga ”imaging” 

ligger langt under hørbart nivå. Om 

DAC1 derimot opererte i 192 kHz ville 

”image”-indusert forvrengning lett nå 

hørbare nivåer. Det er også viktig å 

merke seg at støykomponentene som 

foldes ned i det hørbare området ikke 

er harmonisk forvrengning – de er rene 

støyprodukter uten noen relasjon til 

musikksignalene. Sitat slutt. 

En forklaring til ”imaging”: ”Imaging” 

er rekonstruksjon av sinuskurver 

i det hørbare området på grunn av data 

i området mellom Nyquist-frekvensen 

og sample raten. Det betyr videre at 

moduleringen i det hørbare området 

ligger 40 dB høyere når DACen arbeider 

ved 192 kHz sammenlignet med 

moduleringsnivået som oppstår når 

den arbeider ved 92 kHz. 

CD-data, for eksempel, har en 

båndbredde på ca 95 dB. Det betyr at 

støy generert i 192 kHz modus ligger 

ca 15 dB over støygulvet. Dermed er 

den sannsynligvis hørbar. Derimot vil 

støyen fra 92 kHz modus ligge ca 25 dB 

under støygulvet til CD data og følgelig 

er den ikke hørbar. 

KoNTRoLLER oG TILKoBLINGER 

Frontpanelet til DAC1 er funksjonelt 

og greit å forholde seg til. ”DAC1 HDR” 

logoen er plassert til venstre sammen 

med IR mottageren. Videre mot høyre 

er det seks LEDs som viser enhetens 

status. De seks LEDs er satt opp i to 

søyler og lyser opp enkeltvis slik – ”A” 

analog inngang er koblet til og valgt, 

”U” USB inngang, og ”1”, ”2”, ”3” og 

”4” henholdsvis digitale innganger 1 

til 4. Videre har de følgende roller – i) 

blinkende LED indikerer feil på den 

valgte input – eksempelvis vil ”U” 

blinke en kort tid før DAC1 lokker til 

USB-utgangen på PC/Mac. Mute-modus 

signaliseres ved at alle LEDs lyser opp 

og dim-modus ved at alle LEDs bortsett 

fra den valgte inngang lyser opp. I tillegg 

er det feilkoder som jeg overlater 

til manualen å beskrive. Neste knapp 

er på/av og inngangsvelger, dernest 

følger to hodetelefonutganger, og helt 

til høyre volumkontrollen. Volumkontrollen 

er synkronisert med fjernkontrollens 

nivåregulering, i.e. den skrur 

seg opp/ned etter som lyden justeres 

med fjernkontrollen. Fjernkontrollen til 

DAC1 var grei og intuitiv. 

På baksiden av DAC1 finner vi resten 

av tilkoblingene. Det er seks innganger, 

en analog, en USB, en optisk, og tre koaksiale. 

Den analoge og de tre koaksiale 

over RCA plugger og USB over type B 

hannplugg. Det følger med kabel som 

på PC/Mac siden er utstyrt med en 

standard type A plugg. Den optiske- og 

de tre koaksiale inngangene kan dekode 

både AES/EBU og S/PDIF signaler. 

Den analoge inngangen er ubalansert. 

Den optiske- og de tre koaksiale inngangene 

skal fungere tilfredsstillende 

for alle samplerater opp til 192kS/s i 

inntil 24 bits ordlengde. Alle rater fra 

28 til 195kS/s er støttet. 

DAC1s USB grensesnitt benytter USB 

1.1 protokollen og er kompatibel med 

1.1 og 2.0. Den støtter sampleratene 

44.1, 48, 88.2 og 96kS/s med opptil 

24bits ordlengde. Videre så oppfører 

DAC1s USB grensesnitt seg som et 

standard USB grensesnitt for overføring 

av lyd og trenger derfor ingen 

egne drivere – den er på godt norsk 

”plug and play”. Benchmark implementerer 

en løsning som ikke behøver 

spesiallagde drivere og spesielle 

system-settinger på PC/Mac for å oppnå 

bitperfekt overføring. Løsningen er 

testet av Benchmark på de fire OS-plattformene 

Windows Vista, XP og 2000 og 

Mac OSX. Jeg prøvde DAC1 mot PC under 

Vista SP2 og mot Mac under OSX 

10.6.2 uten problemer av noe slag. 

Tidsfeil på grunn av de digitale 

inngangene til DAC1, inklusive 

USB-inngangen fjernes ved hjelp av 

Benchmarks UltraLock-system og alle 

inngangene er derfor like gode mht 

tidsfeil i dataene. 

De analoge utgangene er både balanserte 

over XLR- og ubalanserte over 

RCA plugger. DAC1 er utstyrt med godt 

dimensjonerte utgangstrinn som er i 

stand til å drive opp til 300 Ohms last 

uten økt forvrengning. 

Nivåreguleringsmodus for de analoge 

utgangene settes ved hjelp av en vippebryter 

plassert på baksiden av DAC1. 

Det er tre modi i) vippebryter opp 

aktiverer kalibrert modus som brukes 

når DAC1 er koblet til en forforsterker 

eller passiv volumkontroll. I denne modus 

må man fjerne dekslet og justere 

nivået ved hjelp av en intern trimmer 

«Den optiske- og de tre koaksiale 

inngangene skal fungere tilfredsstillende 

for alle samplerater opp til 

192kS/s i inntil 24 bits ordlengde» 

lokalisert på hovedkortet. I tillegg kan 

det balanserte utgangsnivået justeres 

ved hjelp av lavimpedante passive 

dempere som kan settes til 0dB, -10dB, 

-20dB eller -30dB uten tap av dynamisk 

båndbredde. Dette skal ikke forstås dit 

hen at man må justere volum til enhver 

tid. Det kan være at fabrikkinstillingen 

er passe – noe den var for meg og da 

er ingen justering nødvendig. Modus 

ii) vippebryter i senter posisjon slår av 

de analoge utgangene mens hodetelefonutgangene 

fortsatt er aktivert. Og 

tilslutt iii) vippebryter ned aktiverer 

volumkontrollen og brukes når DAC1 

er koblet rett i effektforsterkere. 

Som skribent skulle jeg i tillegg 

gjerne sett at DAC1 var utstyrt med en 

digitalutgang. 

oPPSTART oG BRUK 

DAC1 var svært enkel å installere i 

mitt anlegg. Den kan kobles til en 

standard forforsterker eller direkte i 

effektforsterker – og til en passende 

kilde og man er i gang. Kobling til 

73

3 3 3 

Benchmark DAC1 HDR Stereo Pre: 

74 

PC/Mac er så enkel som en ”plug and 

play” løsning skal være. 

Først benyttet jeg DAC1 indirekte 

koblet til PC/Mac. PC/Mac-koblingen 

var asynkron USB. Volum-kontrollen 

satte jeg til kalibrert og koblet DAC1 til 

en ML 380s. Jeg forsøkte både balansert 

og ubalansert drift. Deretter tok jeg 

for meg DAC1 som USB DAC – det vil 

si at jeg koblet den direkte til PC/Mac, 

og tilslutt fjernet jeg min forforsterker 

og benyttet den en stund slik den er 

designet – nemlig rett inn i brokoblede 

Burmester 036 med last 750 Ohm. 

Denne lasten voldte ingen problem for 

DAC1 som er designet for å håndtere 

laster opp til 300 Ohm. I denne konfigurasjonen 

brukte jeg utelukkende de 

balanserte utgangene til DAC1 siden 

Burmester 036 bare er utstyrt med 

balanserte innganger. 

KoBLET TIL EN S/PDIF KILDE 

Jeg koblet DAC1 til S/PDIF utgangen på 

en dCS Scarlatti Upsampler som kan 

sende klonet signal over XLR (AES/ 

EBU), RCA og Toslink (S/PDIF). Klonet 

modus betyr at all DSP er slått av i 

Upsampleren og at den kun gjør henholdsvis 

USB til S/PDIF- eller USB til 

AES/EBU konvertering. I tillegg koblet 

jeg DAC1 til dCS Puccini U-Clock som 

sender S/PDIF over RCA. 

KoBLET TIL PC oG MAC 

Dette er et oppsett for å finne ut hvordan 

DAC1 fungerer som USB DAC. 

Jeg koblet den til en standard Fujitsu- 

Siemens desktop og til en MacBook 

Pro. Både ASIO4ALL og WASAPI ble 

forsøkt med suksess fra Foobar2000. 

På Mac benyttet jeg iTunes og satte 

opp lyd-midi for korrekt CoreAudio 

operasjon. Det viktigste med iTunes og 

lyd-midi er at når sample-raten endres 

må man slå av/på iTunes for å unngå 

utilsiktet konvertering. For ordens 

skyld koblet jeg også Mac til dCS Scarlatti 

Upsampler for å sjekke at raten ble 

satt korrekt og opplevde ingen problemer 

underveis. 

Både PC og Mac fungerte upåklagelig 

som kilder og den adaptive USB 

1.1 inngangen gjorde åpenbart jobben 

og mer til. Jeg brukte mest hodetelefoner 

da jeg evaluerte USB inngangen, 

men DAC1 gikk også en god del timer 

i standardanlegget mitt med denne 

tilkoblingen. 

16 BIT MoT 24 BIT 

oVERFøRING TIL PC/MAC 

Benchmark hevder at for 16 bits data 

må bitdybden økes til 24 for å få 

bitperfekt overføring. Dette synes litt 

underlig. Gjøres det ingen DSP på PC/ 

Mac ved avspilling eller på veien til lydkortet 

(les den eksterne USB-DACen) 

så er det ikke behov for mer enn 16 

bit. Det er slik at addisjon, og følgelig 

multiplikasjon ikke er lukket mht bitdybden 

og derfor benyttes det ofte mer 

enn 16 bit ved en DSP manipulasjon og 

sluttresultatet kan bli for eksempel 20 

bit. En avrunding til 16 bit vil således 

innebære redusert presisjonen med økt 

forvrengning som resultat. 

For ordens skyld sendte jeg også 

et spørsmål om dette til Benchmark 

Media Systems og Siau svarte som 

følger (min oversettelse): ”24 bits USB 

grensesnitt er nødvendig for å sikre at 

avrunding ikke gjøres i den 16. bit. Det 

er vanskelig å sikre at alle volumkontroller 

er satt til 0 dBFS og at all miksing 

er slått av. I noen tilfeller bruker 

volumkontrollens signalprosessering 

flyttallsaritmetikk, og den etterfølgende 

konverteringen til fastpunktaritmetikk 

kan medføre avrunding i den 16. bit 

med uforutsigbar ytelse som resultat. 

Avrunding i 16. bit unngås ved bruk av 

24-bit hardware. 

24-bit lydprosessering kan ha avrundingsfeil 

i den 24. bit hvis volumkontrollene 

eller annen miksing er slått på. 

Denne avrundingen er imidlertid ikke 

hørbar siden den ligger på -144 dBFS. 

Derimot – avrunding i 16. bit forårsaker 

forvrengning med nivå -96 dBFS. 

Avrunding i 16. bit ligger altså 48 dB 

over avrunding i den 24. bit”. 

FoRFoRSTERKER 

oG HoDETELEFoNFoRSTERKER 

For å benytte forforsterkeren i DAC1 

må vippebryteren slås ned slik at 

volumkontrollen blir aktivert. Utgangstrinnene 

er som nevnt designet for 

laster opp til 300Ohm og jeg antar den 

kan drive selv de mest halsstarrige 

effektforsterkere. Mine har i brokoblet 

konfigurasjon en inngangsimpedans på 

750Ohm og DAC1 lot til å trives svært 

godt da jeg koblet dem til. Jeg kunne 

ikke høre støy sus, brum, etc i det hele 

tatt under avspilling – altså mer enn 

godkjent. Fjernkontrollen er en hendig 

liten sak. Den presis og enkel å bruke 

og gjør DAC1 til en komplett ”alt i ett” 

boks. 

Hodetelefonutgangene aksepterer 

en ” standard jack og opererte uten 

problemer i perioden jeg brukte DAC1. 

Det meste av tiden med hodetelefoner 

koblet jeg DAC1 direkte til PC/Mac og 

fikk et godt inntrykk av den adaptive 

USB inngangen. 

Det er en liten forskjell mellom utgangsnivåene 

i høyre og venstre kanal. 

Jeg koblet derfor de balanserte utgangene 

på DAC1 til et E-MU0404 lydkort 

og sjekket ved hjelp av Audacity 1.3.7. 

Det var nå jeg gjerne skulle hatt en 

digitalutgang for å kunne stadfeste

hvor forskjellen oppsto. Til formålet 

genererte jeg sinus-kurver ved 1kHz og 

lagret samme signal i to kanaler for å 

kunne måle effekten nogenlunde nøyaktig. 

Forskjellen er liten – 0.2dB eller 

mindre hvis jeg klarte å lese av riktig 

– og den samme enten jeg brukte kalibrert 

eller variabelt utgangsnivå. Det 

spilte heller ingen rolle hvor høyt sinus 

var modulert – jeg brukte -5 dBFS, -20 

dBFS og -40 dBFS. Videre klarte jeg 

ikke å se om posisjonen til volumkontrollen 

til DAC1 betydde noe – det vil si 

at et anbefalt kl. 11 nivå eller et annet 

nivå øyensynlig ikke hadde noe å si. Jeg 

lot være å korrigere for denne forskjellen 

mens jeg brukte DAC1. 

DIREKTE SAMMENLIGNINGER 

For å sammenligne direkte koblet 

jeg både DAC1 og etter tur min egen 

DAC, samt et par andre DACer til S/ 

PDIF utgangene på henholdsvis en 

dCS Puccini U-Clock og en Scarlatti UP 

koblet til PC. U-Clock og Scarlatti UP 

sender samme signal over begge/alle utgangene. 

Med DACene justert innenfor 

0,1dB i nivå ved hjelp av Mark Levinson 

380s ”input offset” funksjon var jeg 

dermed sikret synkron operasjon både 

i tid og nivå. For de som ikke har gjort 

en sammenligning av to komponenter 

koblet til samme kilde og nivåregulert 

innenfor 0,1dB vil jeg sterkt anbefale 

en slik eksersis. Det er meget instruktivt 

og vil raskt fortelle den enkelte at 

det kanskje ikke er så store forskjeller 

komponenter i mellom som man ofte 

ynder å uttrykke med fynd og klem. 

DAC1 PRE HDR 

Etter hvert fikk jeg koblet DAC1 direkte 

inn i effektforsterkere og med vippebryteren 

satt i nedre posisjon var jeg 

klar. Volumkontrollen og den medfølgende 

fjernkontrollen fungerte meget 

bra sammen og presisjonen var upåklagelig 

– og DAC1 er så å si helt støyfri 

noe som er befriende i lave partier. 

Patricia Barbers Nightclub (Premonition 

Records 66917 90763 2 4) ble det 

første albumet jeg satte på og det lød 

litt annerledes sammenlignet med det 

jeg var blitt vant til med DAC1 koblet 

til ML380s. Stemmer ble litt mindre 

oppløst og lyden var noe mindre 

engasjerende enn tidligere. Et merkelig 

fenomen var at DAC1 med bruk av 

forforsterkeren hørtes litt stressende 

ut – i hvertfall i denne musikken. 

Det er klangfargene som endres – for 

eksempel lyder cymbaler og piano mer 

dempet, kanskje mindre oppløst og jeg 

kan heller ikke underslå det faktum at 

stemmen til Barber også led litt – den 

ble dempet. Generelt er inntrykket på 

dette albumet at den innebygde forforsterkeren 

komprimerer lyden. Jeg koblet 

så de ubalanserte utgangene på en 

Bryston BDA-1 til de analoge inngangene 

på DAC1. Dette ga et meget godt 

resultat – den litt pågående og potente 

karakteristikken til Bryston BDA-1 ble 

ikke overraskende dempet litt slik at 

lyden ble oppfattet som naturligere enn 

med Bryston rett i ML380s. 

”In folk style” (2L68SABD – Flac 

24/96) er et relativt nytt album fra 2L. 

TrondheimSolistene sammen med 

Øyvind Gimse, Geir Inge Lotsberg, 

Emilia Amper og Gjermund Larsen spiller 

musikk av Grieg, og av nettopp de 

nevnte Amper og Larsen. Min utgave 

er 24/96 Flac og du verden – dette er 

bra musikk. Musikken fungerte perfekt 

med DAC1 – nå via dens USB-inngang 

og kobling til PC/Mac. Griegs musikk 

var interessant nok, men det var de to 

– og enda mer folkemusikkinspirerte – 

stykkene Abrégé og Diplom som virkelig 

satt bra på dette albumet. DAC1 var 

helt på høyden med god og naturlig 

klang, og ikke minst med absolutt godkjent 

dynamikk, perspektiv og rominformasjon. 

Dermed tommelen opp for 

DAC1 på denne innspillingen. 

DAC1 har vært et svært hyggelig 

bekjentskap og jeg er blitt mektig 

imponert over den lille tassen av en 

DAC og forforsterker. Jeg likte den best 

da jeg spilte mindre voluminøs musikk 

fremført av mindre ensembler, men 

den gjorde absolutt jobben med store 

orkesterverk også. Klangen er kanskje 

litt tilbakelent og kanskje er det litt 

mindre rom enn jeg er vant til, men jeg 

er som sagt meget godt fornøyd med 

den 

DAC1 USB 

Rosensfole (ECM 1402 839 293-2) med 

Jan Garbarek og Agnes Buen Garnås er 

et av de bedre 16/44,1 opptakene jeg 

har og passet således godt da jeg skulle 

sammenligne DAC1s USB inngang med 

S/PDIF inngangen tatt fra Weiss Int202 

– begge koblet til en Mac Book Pro med 

OSX 10.6.2 og iTunes 9.1.1. Enten jeg 

spilte rett inn via USB eller via S/PDIF 

koblet til Int202 var lyden helstøpt og 

med nerven den skal ha. Det kan være 

at mellomtoneregistret er gjengitt ørlite 

tilbakelent, men dette var marginalt. 

Stemmen til Garnås var det for eksempel 

ikke noe å utsette på. 

Patricia Barbers ble neste artist ut. 

Nightclub er et av mine favorittalbum 

(Premonition Records 66917 90763 

2 4) og DAC1 ga den liv. Det slo meg 

også hvor mye bedre dette albumet 

lød med DAC1 koblet til forforsterker 

sammenlignet med kobling rett i effektforsterkere. 

Den tonale balansen er fin, 

klang og nyanser er bra, og kontraster, 

presisjon og dynamikk er som de skal 

være. Jeg synes noen ganger at DAC1 

kan lyde litt tynt, men ikke så i denne 

musikken og dette albumet. 

Det nyeste albumet til Engegårdkvartetten 

(2L71SACD – Flac 24/96) 

fungerte også godt – det inneholder 

musikk av Beethoven, Nordheim og 

Bartók. Særlig synes jeg Nordheims 

”String Quartet 1956” fungerte bra. 

DAC1 presterer også bra – via USB og 

S/PDIF og musikken er både henrivende 

og engasjerende. 

oPPSUMMERING 

Det er interessant å se at Benchmark 

satser på en adaptiv USB-kobling når 

teorien dikterer at en asynkron USBkobling 

er bedre. Det er imidlertid flere 

haker ved et slikt argument og det hele 

koker ned til hva som er godt nok for å 

redusere tidsfeilene til et nivå hvor de 

ikke lenger påvirker lyden hørbart. Jeg 

kan berolige tvilerne – denne USB-koblingen 

er god nok. I mitt system er det 

ikke mulig å tilskrive USB-koblingen 

noen hørbare feil, ei heller problemer 

sammenlignet med en Weiss Firewire 

kobling som jeg har hatt svært gode 

erfaringer med. 

Dette er av de absolutt beste produktene 

jeg har prøvd i mitt anlegg. DACen 

er meget god. USB-inngangen er god 

nok. Forforsterkeren er god, men jeg 

syntes som nevnt at det fungerte bedre 

i mitt anlegg med kalibrert modus og 

signal inn til forforsterker. Det hørtes 

ut til at min ML 380s forforsterker og 

DAC1 passet veldig godt sammen. Det 

skal imidlertid understrekes at forforsterkeren 

i DAC1 er god – bedre enn et 

par av de jeg har hatt innom i løpet av 

det siste året. Og til prisen er Benchmark 

DAC1 HDR Stereo Preamplifier 

rett og slett et funn. 

Mens Antiphone Blues (Proprius 

PRSACD 7744) toner ut kan jeg ikke 

skrive annet enn at DAC1 har levd opp 

til sitt rykte og kanskje kommer den 

innom igjen, men da på permanent 

basis – håper jeg. 3 

Pris: NoK 16 590,- 

Importør: Prolyd AS 

Produsent: Benchmark Media 

Systems Inc. USA. 

Digitale kilder: 

Fujitsu Siemens Amilo Desktop 

Si 3535-001/Vista Home Premium 

SP 2, dCS Verdi drivverk. 

dCS Scarlatti Upsampler, 

DAC & klokke. 

Forsterkere: 

NHT PVC Pro. 

Mark Levinson 380s. 

Burmester 036. 

Høyttalere: 

Adyton Imagic 1.6. 

Audio Physic Luna II. 

Kabler: 

Blue Jeans Cable, Stereovox, T+A. 

75

3 3 3 

Digital Audio Interface: M2TECH: 

76 

Det skæve stik 

Her på Fidelity´s redaktion har vi indtil videre testet en hel del computerbaseret 

HiFi udstyr af forskellig kvalitet, og med varierende brugervenlighed og størrelse 

fra bl.a. Linn, Ayre og Weiss. 

KURT LASSEN 2010 

Men som regel til priser langt over hvad 

den almindelige forbruger (dvs. de få 

mennesker som muligvis ikke læser 

Fidelity) vil betale. Alligevel spærrede 

vi øjnene op, da vi fik nyheden om at 

italienske m2Tech havde udviklet en 

USB->SPDIF konverter kaldet hiFace, og som er på størrelse 

med et forvokset USB stik! Og prisen? Et godt stykke under 

et tusind kroner! At vi samtidig fik oplyst samplingsfrekvensen 

på op til 192 kHz ved en 24 bits opløsning, gjorde kun 

vore øjne større. Den danske importør Rene Jensen fra www. 

vassagohifi.com/ sendte også straks et prøveeksemplar af 

denne hiFace, så vi kunne få styret vores nysgerrighed. Det 

lidt buede USB stik er på ca. 2 x 10 cm, og lidt tykkere i den 

ene kurvede ende (se foto, som oftest siger mere end tusind 

ord), og sættes ganske enkelt i din computers USB stik, og i 

den anden ende tilslutter du 

ligeså enkelt et digitalt coaxkabel. 

Denne lille fætter 

fås også med BNC stik som 

udgang, på testtidspunktet 

var denne dog udsolgt. Lidt 

ærgerligt, fordi BNC jo er 

det “officielle” anerkendte 

format, når vi taler om præcis 

overførsel af et 75 Ohm´s 

SPDIF´s specifikationer. 

I pakken som vi modtog, 

fandt vi også en lille mini 

CD-ROM med driver software 

én, hvilket dog var 

et mindre problem, da vores computer er udstyret med et 

såkaldt slot-in drev, og den lille disc derfor ikke vil ud igen 

uden brug af skruetrækker og andet isenkram. For at undgå 

netop dette “lille” problem, fandt vi på firmaets hjemmeside 

www.m2tech.biz det pågældende installationsprogram, som 

på få sekunder var hentet og installeret, og straks dukkede 

vores lille USB konverter op i vores computers lyd-indstillinger. 

Men hvad er så eksempelvis fordelen ved at bruge denne 

lille USB stik fremfor en (betydelig dyrere) netværksafspiller 

som en Linn DS eller SqueezeBox? Det er ganske enkelt, 

at den udsætter din computer for mindre stress og intern 

aktivitet. Dette bevirker, at din computer belastes væsentlig 

mindre, fordi den kun skal tænde for dit lydprogram, og ikke 

også sende diverse netværksprotokoller og -informationer til/ 

fra en anden eller flere enheder i dit netværks-system. Mindre 

belastning betyder ganske enkelt en bedre performance. 

Om man decideret kan “høre” at éns computer tænker og 

regner som besat, er ikke helt sikker. Facts er, at USB enheder 

som denne fra m2Tech eller fra fx Ayre, kun trækker 

lidt strøm fra din PC, og den derfor yder sit optimale mht. 

afvikling af det digitale musikmateriale. Med andre ord: din 

maskine arbejder væsentlig hurtigere 

og mere smertefrit. Vi fandt det således en fornøjelse at 

m2Techs lille USB stik på ingen måde gjorde vores Mac 

langsommere (det samme har vi prøvet med alle andre USB 

konvertere som vi har prøvet). Et museklik og så derudaf - 

ingen ventetid, 

timeglas eller regnbue-hjulet at kigge på. “Fornøjelig”, som 

én af vore kolleger bogstaveligt udtrykte det. Det digitale S/ 

PDIF signal er galvanisk adskilt fra den tilsluttede computer 

vha. pulse transformere, og to quartz præcisions oscillatorer 

bevirker at den udgående data strøm indeholder kun meget 

lidt jitter, får vi oplyst fra m2Tech. Lydkvaliteten afhænger 

selvfølgelig i særdeles høj grad af din D/A konverter, og om 

den er i stand til at følge helt med op til 192 kHz. Men allerede 

ved 24 bit og 

44.1 kHz materiale, som vi bl.a. har downloaded fra www. 

naimlabel.com er der en dejlig 

ro og nærvær over det afspillede 

materiale, i dette tilfælde Neil 

Diamond ´s “I’m A Believer” fortolket 

af Barb Jungr. Og ja, det er 

den gamle traver, som vi 

har hørt så mange gange før, 

men nu udsat for cello og piano, 

tilsat lidt lummer sovekammer 

stemning. Smukt! Vi lyttede 

også til almindelig Red book 

musik (16/44 kHz), rippet (det 

nye ord for en kopiering af 

dine musik CDére) fra Charles 

Mingus skive Mingus, Mingus, 

Mingus. “II B.S.” hedder dette uhyre dynamiske nummer. Og 

Mingus´ bas er både præcis, tør og dyb at lytte til. Blæsersektionen 

sprøjter nærmest deres fragmenterede lyd stykker ud 

så det er en fornøjelse. Dynamik så det er en fryd stod der i 

vores noter. Og helt ærligt, hvem skulle tro at denne indspilning 

er fra 1963érne når man hører den gengivet via en 

computer, en m2Tech stik og en D/ A konverter. Flot! Judith 

Owen´s sang “Painting by Numbers” fra Linns Super Audio 

Surround Collection Vol 3 sampler (på 96 kHz) er luftig som 

en dansk forårsdag (uden Islands vulkanaske) med udsigt 

til blå himmel og højt til loftet. “Glasklar”, som min kollega 

nævnte det. Jeg synes ikke at hiFaceén er født med et 

lydmæssigt 

fingeraftryk, det hele virker bare ligetil, og uhyre troværdigt. 

Og Owens vokal stod også klippefast i lytterummet, 

altimens rytmegruppens backing kom som fra en pistol - 

lynhurtig og præcis. “Meget pænt” som min kollega forsigtigt 

ytrede sig - 

med et bredt smil. “As Long As I Live” fra amerikanske 

Dianna Krall kom med et swingende fingeraftryk, og hendes 

fantastiske klaverspil kom rigtig godt ud af højttalerne. Vi

fra Pisa 

Det er ikke kun tårnet, der er lidt skævt i 

Pisa. Den lidt buede facon gør, at der er plads 

til alle smådele i dette lille og fikse stik - 

Made In Italy. hiFace USB til S/PID konverter, 

Samplings frekvens 22.1-192 kHz, 16-24 bit 

kunne følge hver en tone. Min kollega: “det rykker sgu 

godt nok på den fede måde”. Den øvre top er velopløst 

(igen selvfølgelig afhængig af den tilsluttede D/ A 

konverter) og små detaljer i lydbilledet hænger præcis 

i luften. “Don’t Take That Attitude To Your Grave” fra 

Ben Harper er også et nummer, som vi lyttede en hel 

del til i denne test. Igen var vi imponeret over den lyd, 

som kommer ud af dette lille USB stik. Til på under 

tusind kroner er dette en rigtig god måde at komme 

igang med computer-audio på. Tilslut en lille (eller stor 

og dyr) SPDIF/Analog konverter, og du har en HiFi 

kombination som bliver meget svært at slå til denne 

pris. “Nærmest umuligt”, som vores kollega udtalte. 

Eller som Marco Manunta fra m2Tech siger: “With a 

300 Euros netbook and hiFace you have a wonderful 

digital source which compete with 5000+ Euros hi-end 

transports.” Vi lader lige ordene stå et øjeblik 

KoNKLUSIoN: 

På alle måder er vi imponeret over dette lille unikum 

fra Italien. Alene det, at den er i stand til at omforme 

USB signaler helt op til 192 kHz til et højkvalitets 

SPDIF signal, er i sig selv godt gået. At det kan lade sig 

gøre for under 1000,- er endnu bedre. Og at lyden, som 

kommer ud af den, afhængig af tilsluttet D/A konverter, 

er intet mindre end supergod, gør kun fornøjelsen 

endnu bedre. Et hit til prisen, intet mindre. 3 

Mere info og salg til Norge, Sverige og Danmark på 

http://www.vassagohifi.com 

Pric ca. 800 DKr 

http://www.m2tech.biz/ 

• m2Tech oplyser, at det meste af den lille enhed bliver designet 

og samlet i Pisa i Italien, mens enkelte dele af den leveres 

fra det fjerne Østen 

• m2Tech foreslår, at brugeren benytter samme seriøse kableforbindelser 

som fra en god CD afspiller, og ikke små BNC til 

Phono konverter-stik. Og helst på 75 Ohm. 

• Hvis du har læst vores test af Ayre´s fremragende QB-9 USB 

DAC ved du lidt om “asynchronous conversion”, som det 

hedder på engelsk. Det betyder, kort fortalt, at det er buffermodtageren 

i en konverter, som styrer afsenderens bitstrøm. 

Resultatet er iflg. nogle teoretikere bedre pga. den målbare 

mindre jitter. m2Tech oplyser os, at hiFace ikke bruger denne 

form, men at det “bare” er en format konverter: “what 

comes in, comes out”, som Marco Manunta oplyser os. 

• De to hjerner bag denne lille USB-stik, Pierre Bolduc og 

Marco Manunta ville realisere drømmen om at lave et High 

End produkt til Low-price segmentets musik elskere, og 

samtidig med en særdeles høj value-for-the-money appeal. 

Alt sammen baseret på den musik kilde, som de fleste mennesker 

her på kloden alligevel har stående i hjemmet, nemlig 

en computer. De to herrer fandt også ud af, at der var to 

store begrænsninger i at nå den optimale lydkvalitet fra en 

PC/Mac. Den første er den musikfjendtlige jitter (læsere af 

dette blad vil efterhånden vide at det er små timingsmæssige 

variationer i digital signalet, som medfører en forværring af 

lydkvaliteten). Den anden faktor var Windows indbyggede 

Kernel miksers begrænsninger. Ydermere var der en øvre 

begrænsing af sample frekvensen på 96 kHz fra de fleste 

computeres lydkort; på mange download websider er der nu 

materiale på 176.4 eller endda 192 kHz klar til at hente ned. 

Alt dette syntes de to italienere at ville prøve kræfter med. 

De fik udviklet en “high performance generic USB interface” 

chip og skrevet software til de nødvendige drivere som nu 

kan klare hele 24 bit og 192 kHz. 

77

3 3 3 

78 

Wilson Duette bokhylle høyttaler: 

Ikke bare er dette en 

fabelaktig minimonitor 

på solide stativer. Det 

er også, jfr. produsenten, 

en usedvanlig plasseringsvennlig 

high-ender 

som nesten like gjerne 

kan plasseres i bokhylla. 

Og det store lydbildet 

og den dype bassen står 

mer i forhold til den høye 

prisen enn den beskjedne 

størrelsen. 

Liten 

Wilson 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Denne testen av den 

minste fronthøyttaler fra 

det kjente amerikanske 

high-end firmaet Wilson 

Audio, er egentlig en 

arbeidsulykke. Faktisk 

TO arbeidsulykker. For siden vi hadde 

en solid evaluering av den mer typiske 

store Wilson Sasha i forrige blad, vil 

vi normalt vente en stund før samme 

firmaet får ytterligere oppmerksomhet 

i våre spalter. Det finnes etterhvert 

utrolig mye bra hi-fi utstyr på markedet, 

selv om vi prioriterer det som 

importeres i Norge/Skandinavia. 

Men det hele begynte med at vi avtalte 

et portretteintervju med Peter Mc- 

Grath, en av verdens mest kjente opptaksteknikere 

og samtidig konsulent for 

Dave Wilson. Han ønsket å demonstrere 

noen av sine mange opptak direkte 

fra mastertape/høyoppløslig digital, og 

hadde bestilt fly fra Munchenmessa til 

Oslo for å besøke Skandinavias eneste 

high-end blad. Og han trodde selvsagt 

at vi fremdeles jobbet med Sashatesten. 

De kan nok bruke lengere tid 

hos Stereophile og Absolute Sound enn 

hos oss. Peter gikk nesten i taket da han 

hørte at jeg ikke lenger hadde Sasha i 

hus. Å få opp en nye høyttaler av denne 

størrelsen, viste seg umulig. Men hva 

med den lille Musette? 

Personlig har jeg flere ganger valgt 

bort denne lille høyttaleren på grunn av 

den ekstremt høye prisen- i forhold til 

størrelsen! Og jeg visste med det samme 

jeg hadde brukt dette argumentet 

ovenfor Peter at jeg hadde dummet meg 

skikkelig ut. Jeg som så ofte prøver å slå 

et slag for ”små” høyttalere, for eksempel 

Respons Baby Grande og Dynaudio 

C1 som begge er særdeles vanskelige å 

lydidentifisere som stativhøyttaler. 

At dette portrettintervjuet med 

ledsagende egenopptatt musikk skulle 

gi meg en av de beste lydopplevelser i 

stua uansett, gjorde at jeg spontant tigget 

om å få beholde den moderat store 

stativhøyttaleren noen ekstra dager. 

Dette er altså ikke en ”vanlig” test, til 

det har det gått litt for fort i svingene. 

Men vi ville gjøre våre lesere en bjørnetjeneste 

om vi ikke gjenfortalte det vi 

opplevde med den lille Wilson i referanseanlegget 

noen lyse dager i mai… 

WILSoN DUETTE 

Jeg kalte Duette en minimonitor i 

ingressen. Med sine 20 kilo og halvmeters 

høyde er den vel mer en maximonitor. 

Og ved å ha delefilteret i en 

solid utvendig boks, blir det ytterliger 

plass å boltre seg på for den usedvanlig 

store bassen på hele 8 tommer. Men nå 

settes piggene inn hos undertegnede: 

For er ikke dette spesialelementet fra 

ScanSpeak i største laget for en toveiser 

med dome diskant? Nærmest litt 

sekstitalls, spør du meg. Litt Advent? 

Men i stedet for den omvendte beryl- 

liumdomen fra Sasha, har Dave Wilson 

valgt en spesiell 1 tommers silkedome. 

Ikke veldig spesiell, selvfølgelig selv 

om man kunne håpe at delefrekvensen 

kan trekkes litt nedover. Men jeg er i 

utgangspunktet skeptisk til overgangen 

mellom disse elementene, spesielt ved 

høye lydtrykk. Det står i brosjyren at 

diskanten er skreddersydd for å takle 

dårlige akustiske forhold, hva nå det 

betyr. Men det er i hvert fall en veldig 

Ludvig fra Scandinavia-importøren Nordost pakker ut 

det løse delefilteret. 

sinnrik filtdemping særlig rundt 

domen, noe som nok er et forsøk på å 

kontrollere spredningen. 

Det mest spesielle med denne høyttaleren 

utenom delefileret- alltid en 

Wilsonhemmelighet, både med hensyn 

til avskjæring og flankesteilhet- er selvfølgelig 

kabinettmateriale som er det 

spesielle komposittmateriale ”X”, som 

Wilson benytter i alle sine høyttalere. 

Og som er hovedårsaken til at Wilson 

aldri kan bli noen budsjetthøyttaler. 

Og nå begynner Wilson faktisk å 

konkurrere med seg selv, ved at denne 

kombinasjonen med ekstra stativer 

koster nesten like mye som en 3-veis 

Sofia som nå kommer i sin tredje inkarnasjon 

med diskant og mellomtone 

fra Sasha. Og Sofia tar ikke så mye mer 

gulvplass enn Duette på stativer. Dessuten 

er siste Sofia en av de vakreste 

høyttalere jeg vet om. Selv om den lett 

gotiske fronten til Duette og den utrolige 

lakkfinishen oser klasse, så er Sofia 

betydelig mer elegant. 

Selv om hele poenget med Duette 

er at den skal låte fint under mindre 

optimale akustiske forhold, og også kan 

trimmes med medfølgende kabler til 

ulike plasseringer, prøvde jeg dem bare 

på de dedikerte stativene og plassert 

helt etter boka 1/3 ut i rommet og med 

god avstand til sidevegger. Og fintrimmet 

av Peter McGrath ! Jeg visste 

simpelthen ikke at en høyttaler kunne 

trimmes inn så presist! Det låt hele tiden 

mer enn greit, men det var tydelig 

å høre hvordan lydbildet snappet ut og 

inn av fokus med bare et par centimeters 

justering. 

Minus 3db punktet på Duette er 36 

Hz og helt opp til 32,5 kHz med en 

virkninsggrad på 89 dB og med nominel 

impedans på 4 ohm, 3 som laveste. 

Anbefalt forsterker er minimum 7 watt, 

men dette vil jeg påstå er litt tull. For 

skal du både gå dypt og spille høyt; en 

Duette special, så må du trå til med 

skikkelig forsterkeri både med hensyn 

til kvalitet og kvantitet. Vår referanseforsterker 

på 250 watt viste seg å være 

oppgaven voksen. Ikke et mennske på 

denne jord ville ha trodd at lyden med 

det enorme lydbildet med full cresendo 

og vanvittig orgelbass, kunne komme 

fra en stativhøyttaler, slik som vi ganske 

raskt oppnådde sammen med DP A-1. 

Joda Peter, jeg er fremdeles litt 

skeptisk til at en såpss liten 2 veiser behøver 

å koste så mye, selv om generell 

finish, utvendig delefilter og det inerte 

kabinettmaterialet er helt utsøkt. Men i 

forhold til den lydkvaliteten vi ganske 

raskt oppnådde, har jeg etterhvert null 

motforestillinger… 

LyDEN AV DUETTE 

Selvsagt ble bassen og maks lydeffekt- 

og ikke minst kombinasjonen av dette- 

det første man tok tak i når lyttingen 

startet for alvor. Forresten, dette er ikke 

helt korrekt. Det er nemlig STØRREL- 

SEN av de totale lydbildet som er det 

første man reagerer på, selv om både 

dypbass og makseffekt er ingredienser 

i dette. Men like mye er det den holografiske 

realismen; dybden, bredden 

og så absolutt høyden av lydbildet som 

gjør dette. Men alt dette også sammen 

med en sjokkerenede naturtro dynamisk 

kontrast og en potent A-lyd i 

grunntoneområdet. Her er både baller 

og hårfine nyanser, krisphet og en litt 

macho klangbalanse som aldri blir 

pudding på grunn av stramheten og 

dynamikken, først og fremst i mikrodetaljene, 

men også når det gjelder de 

helt store transientutsving; en forbløffende 

etterlikning av de mye større 

høyttalerne i high-end klassen. 

Likevel kan man ikke annet enn å 

undres over kvikkheten i transientbearbeidingen. 

Her går det kjapt med 

trasienter som aldri blir hengende 

etter. Hvordan får Dave Wilson til 

denne plutseligheten med helt vanlige 

elementer, selv om de er ”modifisert”, 

noe forøvrig nesten alle konstruktører 

påstår ? Også med tanke på størrelsen 

av bass/mellomtonen er det simpelthen 

mot fysikkens lover at man kan 

oppleve impulsene så kjappe og så rene 

med uvanlig lite støy før og etter pul- 

79

3 3 3 

80 

Wilson Duette bokhylle høyttaler: 

Ludvig og Peter i stua til Fidelity. 

sene. Hadde det vært benyttet rådyre 

Thiel-elementer hadde det vært enklere 

å skjønne. Men ScanSpeak? 

At man nærmest mister pusten av 

alle klangene og de rene transientene, 

kan selvsagt skyldes noe beskjedne forventninger, 

men det ble stadig klarere 

at dette ikke bare er en sensasjonelt 

potent høyttaler til å være så liten. 

Det var simpelthen en råbra høyttaler 

punktum! Dette uten tanke for størrelse 

og med bare en bitte liten anelse 

west-coast trøkk-kammer. Duette har et 

overbevisende grunntoneområde som 

er en anelse fyldigere en mange, men 

uten å miste dynamisk kontrast som 

for eksempel Respons Baby Grande 

gjør det. (Sistnevnte er forøvrig den 

eneste andre stativhøyttaler jeg vet om 

som låter helt som en mye større sak i 

et ganske stort rom.) 

STEMMER 

En smule større problem er en tilsynelatende 

dip i presensområdet ved overgangen 

til domen. Dette samsarer med 

de fleste andre toveisere, og Duette har 

uansett betydelig mindre kompromisser 

i forhold til et treveisystem enn 

vanlig. Muligens er det også en anelse 

for mye trøkk på nederste del av diskantområdet. 

Men hele toppfrekvensen 

er uansett uvanlig lett og luftig og med 

en glatthet og mikrodetaljering som er 

forbausende, ikke minst på bakgrunn 

av den enorme effekttåligheten. 

Alt dette gjorde tilsammen at enkelte 

stemmer kunne låte en anelse anstrengt, 

men det er også det eneste jeg 

har som innvendinger mot en ellers 

helt fabelaktig naturtro gjengivelse. 

Nå er ikke stemmekvaliteten ikke helt 

uviktig, selvfølgelig, men jeg vil presisere 

at denne smule hardhet fremfor 

mer organisk klang uansett oppleves 

på de aller fleste moderne næropptak, 

uavhengig av høyttaler. Og slik sett 

er Duette på dette området en ekte 

monitor; den avslører alle tendenser til 

problemer i vokalopprakene. 

Også på de fleste opera og konsertopptak 

med realistisk mikrofonplassering, 

virker den smule ujevnhet 

i frekvensgangen som en forsiktig 

fremhevelse av solisten. Og akkurat når 

det gjelder stemmekvalitet, opplever 

jeg Perssons Baby som varmere og mer 

organisk, selv om dette kan skyldes litt 

for mye pudring av virkeligheten. 

FLoTT PIANo 

På instrumenter klarte jeg aldri å 

detektere noen anormaliteter, derimot 

en veldig fargeglede i klangstruktur 

og et transientforløp som moret ørene. 

Og piano låt helt rått ovebevisende. 

Jeg måtte bort på mitt eget piano for å 

sjekke hvor lik lyden var både i tonali- 

tet, dynamikk og plutselighet, bare for 

å konstatere at pianostemmeren har 

hoppet over et par avtaler… 

MESTEREN 

Peter McGrath hadde med seg en rekke 

”masterbånd” med helt ferske egne 

opptak. De fleste var med små grupperinger 

med 4-10 medlemmer. Ikke 

undevurder den dynamiske kontrasten 

en slik gruppe utgjør! Jeg ble ofte sittende 

nesten lamslått ved tanken på at 

bassmembranet vil treffe meg mitt i ansiktet, 

så høyt spilte vi enkelte ganger. 

Og det uten at jeg opplevde at vi nådde 

noe tak med hensyn til dynamikk. Det 

ble aldri trangt og puddingaktig, men 

hele tiden krispt og med et stoisk overblikk 

over den musikalske begiveneten. 

Og selv om jeg fikk litt nedtur da jeg 

skulle lytte alene til ”vanlige” 16 bit CDplater 

utover natten, så opplevde jeg et 

helt ufattelig stor lydbilde med fenomenal 

bass med trikset med å kople inn 

forforsterkeren til Dynamic Precision, 

som har muligheter for en 3 db heving 

ved 30 Hz. Dermed hørte jeg dypbass 

jeg så absolutt ikke trodde det kunne 

være mulig å oppnå med en stativhøyttaler 

i min stue. Selv om stua passer 

godt til store stativhøyttalere ved at 

romresonnanser ”fyller opp” under ca 

30 hz slik at man i det minste aner også 

de aller dypeste tonene.

Forvrig vil jeg anslå den praktiske begrensningen 

i dypbassgjengivelse til å være midt mellom 

30 og 40 Hz. Dette er mye dypere enn de fleste 

tror, og gir deg absolutt det ”slam”et og blafringen 

i maveregion og risting av løse vinduer som 

mange tar som et kvalitetstegn på tung hi-fi. 

Som jeg antydet helt i begynnelsen, var det 

likevel STORHETEN, den opplevde størrelsen på 

artister og musikkinstrumentene som forundret 

meg mest. Det var helt skummelt å høre en stor 

Cello på den ene høyttaleren og oppleve dimensjonene 

som helt realitisk store; å ”se” den store 

kassa på instrumentet mens den lille høyttaleren 

stod i midten av det hele og utgjorde brøkdelen 

av denne opplevde virkelighet. Du vet ikke om 

du skal stole på øynene eller ørene, her er noe 

hekseri på gang.. 

KoNKLUSJoN 

Jeg får slutte som jeg begynte; Wilson Duette er 

en altfor dyr høyttaler i forhold til størrelsen. Det 

er bare det at den spiller som en mye større høyttaler 

enn den fysisk er. Den låter også ganske 

som forventet om du er vant til de mye større 

Wilsonhøyttalerne, men med bare en ørliten 

anelse av west-coast lyden på tidligere modeller. 

Men trøkk er her i massevis, og med en fyldighet 

i klangbalansen og krisphet i detaljene som 

har vært Wilson country i mange år. Og altså en 

fabelaktig tredimensjonalitet som gjør stua di til 

en konsertscene. 

Og som en ekstra bonus, oppleves disse 

høyttalerne langt mindre kritiske på ”sweetspot” 

enn f.eks. Sasha og de aller fleste andre 

høyttalere, med bare en anelse mindre presis 

sideveis ”pinpointing” som straff. Det bli hevdet 

at høyttaleren er laget for å spille bra selv under 

mindre optmale betingelser, men dette fikk jeg 

ikke sjekket ut. 

Prisen på denne stativ- eller bokhyllehøyttaleren 

er 120.000 norske kroner pluss stativer! 

Dette er prisen på en rekke nærmest kompromissløse 

tre og fireveis gulvhøyttalere fra de fleste 

større produsenter i verden. Som for eksempel 

B&W 802 med ny modell som jeg selv har hørt 

er enda sprekere enn tidligere og med masser 

av høyteknologi og fornuftige løsninger. Er ikke 

denne garantert et mye bedre kjøp? 

Har du plass og kan sette de opp etter alle 

kunstenes regler, så er de antagelig det. Men garantert 

med langt mindre marginer enn du tror! 

Og da kan du også vurdere de relativt liktprisede 

nye Sofia fra Dave Wilson. 

Men har du plassproblemer og heller ikke kan 

møblere stua etter høyttalerne, er Wilson Duette 

et kompromiss som egentlig ikke er noe kompromiss 

da lyden uansett er skyhøyt mye bedre enn 

noen kunne forvente. 

I forhold til den fysiske størrelsen er Wilson 

Duette nesten utrolig kostbar. 

I forhold til det enorme lydbildet og den eksepsjonelle 

lydkvaliteten den kan skape med 

fornuftig forsterkeri , henger prisen så absolutt 

på greip! 3 

Pris: NoK 120.000,- 

+ ca NoK 20.000,- for stativer 

Importør i Skandinavia: 

Audionord, Sverige 

Forhandler i Norge: 

Acoustic Tuning

3 3 3 

82 

Linn Uphorik MM/MC RIAA: 

Eufori? 

Få har gjort mer for å bevisstgjøre oss når det gjelder kildens viktighet 

enn skotske Linn. Etter førti år med erfaringer slipper de et nytt riaatrinn 

med det selvforklarende navnet Uphorik. Kan eufori være smittsomt? 

TRoND ToRGNESSKAR 

Linn er ikke kjent for å 

gjøre noe halvveis . Det nye 

riaatrinnet er dual mono- 

oppbygget, har en uvant 

mengde innstillingsmuligheter 

for gain og belastningsimpedanse 

i form av dipswitcher, 

kan brukes både balansert og single 

ended, og er estetisk nedtonet, men 

bunnsolid. Selv om alle ikke går opp i 

grunnstilling når noen roper «Switch 

Mode» !, er det Linns foretrukne strøm- 

forsyningsløsning. Så også her. 

Mitt første møte med denne svarte 

og ganske sobre boksen var hos redaktøren 

under en av lytteseansene med 

VPI Classic. Det var veldig vanskelig 

å ikke la seg imponere av hva den 

spilleren, en Benz LP og Uphorik 

utrettet sammen, og uttrykket -»perfekt 

synergi» var snublende nære flere 

ganger. Uphorik var klart delaktig i den 

nærmest naturstridig gode lyden som 

materialiserte seg de dagene. 

Dermed ble denne elektroniske euforien 

tatt med til skogkanten i Bærum 

og koblet opp i mitt eget referansesystem, 

for anledningen med så forskjellige 

pickupelementer som Dynavector 

XX-2, Zu 103 og Denon DL-103. 

Først ut var min personlige referanse, 

i alle fall i betalbar klasse, Dynavector 

XX-2. Den likte seg best med en impedanse 

på 100 Ohm in i Uphorik, og 

kvitterte med en lyd som viste seg å ha 

noen ganske elegante kvaliteter.

Paul Simon var første mann ut, med 

«Tenderness» fra 1973. Jeg har nevnt 

det noen ganger før, utstyr som er 

avhengig av audiofile superopptak for 

å synge, er ikke noe å ha. Derfor heller 

eldre opptak av relativt høy kvalitet. 

Opptak fra Muscle Shoals med Phil 

Ramone bak spakene er fett nok for 

meg uansett. 

Lydbildet har en helt bemerkelsesverdig 

bredde, og Simon står virkelig 

fjellstøtt mellom høyttalerne. Denne 

plata har vært med meg siden jeg var 

tolv (i ettertid ser jeg nok at jeg var 

urovekkende nerdete med en sånn 

musikksmak dengang..) og den totalt 

avslappede, ekstremt finkornede instrumentlyden 

Uphorik fikk fram, var av 

virkelig høy klasse. Litt tilbakelent, men 

likevel med en metronoms presisjon 

når det kom til rytme og driv. Ofte kan 

utstyr skape illusjonen av finkornethet 

og åpenhet ved å vektlegge deler av 

frekvensområdet, men dette skaper en 

forsert og kjølig karakter som fort blir 

avslørt som unaturlig. Virkelig oppløst 

utstyr låter vidåpent, men med et lett 

anstrøk av naturlig varme, som gir 

denne selvfølgeligheten og roen jeg har 

vært inne på noen ganger før, senest 

i min lille lytterapport omhandlende 

netopp Linns nettverksspiller i forrige 

nummer. Uphorik besitter virkelig 

denne evnen til å låte oppløst, uvanlig 

lettflytende og svært naturlig, og slektskapet 

med superutgaven av LP 12 ble 

plutselig påfallende tydelig. Det er ikke 

noe lite kompliment til et riaatrinn til 

rundt tjue tusen! 

Denne ganske vanedannende 

oppløsningen gjorde at de svarte og 

sjelfulle koristene på Simon-sporet var 

ekstremt godt adskilt, og det var fullt 

mulig å høre individuelle forskjeller i 

intonasjon, timing og teknikk, samtidig 

som det ble klart hvor tørt og rett fram 

Simon sang i forhold. Uphorik bruker 

ikke så store fakter, men den finner og 

belyser de innerste detaljene i musikken 

som en målsøkende rakett. 

Jeg nevnte den nesten widescreenaktige 

bredden tidligere. I og for seg fascinerende 

nok, men den er parret med et 

litt nøkternt forhold til dybde og egentlig 

perspektiv. Det dreier seg mer om 

en bevisst prioritering enn at Uphorik 

kommer til kort, men er du vant til å 

høre ut i gangen utenfor studio, kan det 

bli litt snaut. Når det er sagt, de fleste 

riaatrinn jeg har hørt som gjør dette 

bedre, har vært rørbasert. 

Så over til en mann som vel kan sies 

å ta større sjanser vokalt enn Simon. 

Tom Waits´ »Wrong side of the road» 

fra 1978. Dynamisk er det ganske glimrende, 

men transientenes oppstart er 

ikke så vektlagt som mitt eget riaatrinn 

gjør det. Da snakker jeg om det innebygde 

trinnet i min Hovland HP 100, 

kjent som en riaa i verdensklasse. Den 

er mere eksplosiv og noe mer frampå 

der Uphorik viser gentlemannstakter 

og roer litt ned. 

Vel , tilbake til skotten. Waits med 

korps er levendegjort og igjen ekstremt 

finkornet framstilt, vokalen er 

utrykksfull på enslags behersket måte. 

Ingenting stikker av, helheten og overblikket 

rår. Klangfarger gjengis naturlig 

nok tørrere enn på rørbasert utstyr, og 

er vel det eneste parameteret hvor jeg 

måtte stille inn siktet litt. Bassen er 

nærmest ekstremt dyp, og innehar den 

samme oppløsningen som resten av 

lydbildet. det gjør at det er påfallende 

tydelig å høre hva som foregår i dypet, 

men du blir ikke slått ut av stolen av 

trykkbølgen når Jaco Pasorius urovekkende 

vakre soli fra «A remark you 

made» fyller lytterommet. Presisjon 

framfor massivitet. Naturlighet framfor 

imponatoreffektmakeri. Nyanseringsevne 

så det holder. 

83

3 3 3 

Linn Euforik MM/MC RIAA: 

84 

FETERE 

Jeg bytter til Zu 103, og lyden blir litt 

fetere og med en annen form for trøkk. 

Uphorik viser sin klasse ved å trå til 

side og la elementenes karakter skinne. 

Den litt fetere virkelighetsoppfatningen 

kler Uphorik, og noe av gentlemnnstaktene 

gis på båten til fordel for litt 

mer spillesugen attitude. Waits får 

mere kropp, bassen synes å flytte mere 

luft. Her snakker vi om en knallkombinasjon 

! Uphorik slipper til den 

fargepaletten de forskjelige elementene 

bringer til torgs, og representerer vel 

nærmest det perfekte riaatrinn for den 

som skal vurdere pickupelementer, 

både hva lydkvalitet og fleksibilitet 

angår. 

Uphoriks elegante finkornethet, 

oppløsning og nyanseringsgrad har 

ingenting med karakterløshet å gjøre, 

for den som måtte leve i den villfarelsen. 

Uphorik åpner opp for stemninger 

i opptaket, tekniske og musikalske detaljeer 

og en nærhet til det som foregår. 

Karakteren i det du hører kommer fra 

opptaket, ikke riaatrinnet. 

Den slipper igjennom Roy Orbisons 

ikke ubetydelige patos, Tom 

Waits nærmest hellige bakrus, Sinatras 

desperasjon(«Sings for only the 

lonely») og Springsteens bakgatepoesi. 

Dens vannmerke er åpenheten og naturligheten, 

rytmen og presisjonen. Den 

skinner sammen med musikken og legger 

aldri opptil å få spotlighten alene. 

Mange komponenter, og mange riaatrinn, 

forflater stemninger, naturtrohet 

og særegenheter. Uphorik slipper dem 

igjennom uten å ta et eneste gissel. Den 

låter åpent, rytmisk, naturlig og totalt 

umekanisk. At den finnes på samme 

familietre som Sondek LP 12, er ikke på 

noen måte vanskelig å høre.’ 

Personlig tror jeg at noe av det aller 

«Uphorik slipper 

dem igjennom uten 

å ta et eneste 

gissel. Den låter 

åpent, rytmisk, 

naturlig og totalt 

umekanisk» 

verste jeg vet, sånn nest etter dårlig 

kaffe og stangselleri i alle fall, er hifiutstyr 

som ikke virker. I det perspektivet 

er også Uphorik en befrielse. Den er 

ekstremt velbygd, og gir inntrykk av å 

kunne stå og spille ufortrødent i flere 

tiår. Så kan den heldige eier heller 

konsentrere seg om å lytte til musikken 

sin. 

NETTKABEL? JAVEL? 

Nå som jeg nærmer meg slutten, føler 

jeg for å dele en erfaring jeg fikk i den 

tiden Uphorik var å finne i lytterommet 

mitt. Linn selv har hele tiden hevdet at 

bruk av dedikerte og dyre nettkabler 

er unødvendig, ettersom det gjøres 

bruk av SMPS-strømforsyninger. Jeg 

kan rett og slett ikke si at det var min 

erfaring, etter å ha prøvd mine egne 

Oblivionkabler på Uphorik. Et bytte fra 

standardkabelen som fulgte med, gav et 

litt dypere lydbilde, enda roligere topp 

og noe mer klangfarger i mellomtonen. 

Impulsvilligheten i bassen, som ikke på 

noen måte var annet enn eksemplarisk, 

ble enda etpar hakk bedre. Mer enn 

nok til at i alle fall jeg kunne forsvare 

merinvesteringen. Samtidig har jeg 

respekt for at alle ikke ser eller hører 

det på den måten. 

KoNKLUSJoN 

Linns nye riaa er det tredje produktet 

derfra jeg kunne levd usedvanlig lykkelig 

med. Den er naturtro, åpen, rytmisk 

og med en uutrunnelig evne til å slippe 

igjennom stemninger, uttrykk og 

egenart i musikken uten å legge igjen 

fingeravtrykk. Jeg sa det samme om LP 

12 for et halvt år siden; «A gentleman´s 

reference». 

Den er akkurat som Woody Allens 

rollefigur «Zelig» i filmen med samme 

navn. Den tar farge utelukkende av 

«omgivelsene», og er et bemerkelsesverdig 

godt riaatrinn. Anbefales på det 

aller varmeste. Skotsk eufori er altså 

smittsomt! 3 

Pris kr. 19.990,- 

Forhandler i Norge: 

Kontrapunkt, oslo

Verdens beste høyttaler til denne prisen. 

Det er hva vi mener! 

XTZ 99 W12.16 

I Sort Matt 

High End subwoofer til en utrolig 

lav pris. Forrige modell ble kåret til 

Beste Kjøp i bladet Lyd & Bilde. 

En helt fantastisk subwoofer! 

PRIS NÅ KUN: 

3990,- 

SOUND IN BALANCE 

XTZ 99/93 Surroundsystem 

I Sort High Glossy 

Lyd & Bilde Oktober 2008 skriver : 

i synes totalt sett at denne 

høyttalerpakken slår alt vi har hørt 

til denne prisen noensinne!" 

PRIS NÅ KUN: 

12990,- 

Surround.no er en nettbutikk som har spesialisert seg på høyttalere og hjemmekino-lyd. Vi er importør av merkene XTZ, DYNAVOICE, PROSON. 

Vi sender med posten over hele landet. Gå inn på vår nettside www.surround.no for mer informasjon om våre produkter og se alle våre tilbud. 

Surround.no / Industriveien 4, 2020 Skedsmokorset 

Åpningstider: hverdager 10.00-18.00, Lørdag 10.00-14.00 

15 min. fra Oslo / TLF: 63 87 34 00 / Mail: post@surround.no 

Webadresse: http://www.surround.no/ 

Dynavoice SC-5 EX 

m/ XTZ 99 W10.16 High glossy 

Pakken inneholder: 

2 par Dynavoice Challenger S-5 EX 

1 stk Dynavoice Challenger C-5 EX 

XTZ 99 W10.16 High glossy 

PRIS NÅ KUN: 

4990,- 

XTZ Divine 100.49 

XTZ Divine 100.49 er den hete 

nyheten fra XTZ! En fullvoksen 

3-veishøyttaler bygget uten 

kompromisser. Med mellomtone 

fra Thiel & Partner, diskant fra 

Visaton og basser fra norske 

SEAS må det jo bare bli bra. 

34.990,- 

XTZ Class A100 D3 

FINNES I 3 FARGER 

XTZ Class A-100 D3 er en 

enestående forsterker med både 

Class A- og Class AB-drift rekord lav 

pris! Forsterkeren har høstetmye ros 

og fått topptest i High Fidelity, 

Hjemmekino og Lyd&Bilde. 

PRIS NÅ KUN: 

PR.PAR 

5790,- 

85

3 3 3 

Zu pickup: 

86 

Zu Audios ombygde «Hotrod»-versjon 

av Denon DL- 103 er en litt hemmelig 

pickup som sies å ha brakt den gamle 

Nippon Colombia-klassikeren flere 

hakk nærmere stjernene. 

TRoND ToRGNESSKAR 

En rillerytter i ny rustning 

Denons hyperklassiske budsjettbombe 

av en pickup, 

den nærmest mytiske 

DL-103, er faktisk født 

samme året som undertegnede. 

Førtiåtte er en ganske anstendig 

alder for en pickupkonstruksjon. Den 

ble laget i samarbeid med den japanske 

kringkastningens laboratorier, 

fordi man visstnok ville bruke japanske 

komponenter hele veien i kjeden. 

Bransjestandarden var allerede satt av 

EMT, men den kom jo fra Europa, må 

vite. Denon fikk i oppdrag å ta frem en 

rimelig utfordrer som tålte alt av backcueing, 

rufsete behandling og annet 

slurv som et proffelement til radiobruk 

kunne tenkes å utsettes for, og som var 

fabrikert i den oppadgående sols land. 

Resultatet ble en liten plastkloss med 

en ikke altfor skarp nål som hadde 

endel ekstremt musikkfrembringende 

kvaliteter, og som spiller spesielt pop 

og rock med en så sugende magisk 

overbevisning at det er veldig vanskelig 

å ikke bli imponert. Alt til en pris 

som er forsvinnende liten i forhold til 

kvaliteten. Den var aldri ment å være 

et audiofilt produkt, men en ujålete 

arbeidshest som rett og slett gjør jobben. 

At dette lille elementet kan kjøpes 

enda, sier litt om i hvilken grad de lyktes. 

Denon DL- 103 er vinylhuenes ikon. 

Selv om de fleste med litt vinylfartstid 

har et eller annet forhold til denne 

lille, svarte legenden,er de fleste også 

klar over dens begrensninger. Den 

har et ubegripelig stivt oppheng, et 

pickuphus som er så resonant at det 

begrenser kvaliteten, en summarisk 

omgang med musikkens varere nyanser 

og er ingen referanse hva perspektiv 

og romgjengivelse angår. Men den har 

et fandenivoldsk driv og en apetitt på 

musikk som får endel dyrere elementer 

til å virke sjelløse og bleke i forhold. 

PIMP IT UP ! 

Det er her de entusiastiske gutta i Zu 

Audio kommer inn. De har jobbet i tre 

år med et «Pimp my D-103»-program 

som er ment å tyne de aller siste unser 

av ytelse ut av en klassiker med store 

doser magi og noen åpenbare begrensninger. 

Resultatet kaller de Zu 103, en 

turboutgave av den japanske legenden, 

tweaket på alle områder. En revitalisert 

klassiker for vinyljunkies av vår tid. 

Så HVA ER DET DE GJøR? 

Vel, det svarte plastskallet er borte, og i 

stedet er det potente elementet plassert 

i en CNC-frest liten aluminiumsblokk

av 6065 - aluminium. Sterkt nok for 

romferger, jagerfly og high-end-sykler. 

Det skulle holde for en pick-up også. 

Aluminiumshuset har fått gjengede 

skruehull for en mere solid innfesting. 

Selve den Denonproduserte motoren er 

lettere modifisert av Zu, (ikke nærmere 

forklart, muligens av forståelige årsaker..), 

og hele faderuttan er innbakt i et 

gjennomsiktig komposittmateriale. Det 

samme materialet er forøvrig brukt til å 

dempe selve pickuphuset innvendig. Et 

ganske annet og mer gjennomarbeidet 

beist enn standardutgaven, altså. 

Orginalen har som nevnt et ubegripelig 

stivt oppheng som er rene terrorangrepet 

på lagrene i platespillerarmen. 

Derfor er det slett ikke alle som duger, 

og det optimale er en Fidelity Research, 

Audiocraft eller SME 3012. Nå har det 

seg sånn at det netopp er en klassisk 

FR 64 fx som pryder min platespiller, 

og selv om dempingen og de øvrige 

modifikasjonene har gjort Zu 103 lettere 

å ha med å gjøre enn sin mørkere 

halvbror, regner jeg med at det fremdeles 

er en god match. Jeg har forresten 

eid en orginal 103, og det er en av 

mine definitive favorittelementer. Med 

enorm margin det beste MC-kjøpet 

man kan gjøre om budsjettet er begrenset 

og platespillerarmen sympatiserer. 

Bare sånnn for ordens skyld, jeg 

har innlånt en orginal 103 til denne 

omtalen, så sammenligningene er ikke 

utelukkende basert på hukommelsen.... 

Zu 103 ble montert og nitidig 

justert,trykket lagt på forskriftsmessige 

2.5 gram. Den fikk et solid antall timer 

i rilla som ren oppvarming,og den nye 

Linn-riaaen som er omtalt et annet 

sted i bladet ble innstilt på 100 Ohm. 

Kablingen var utelukkende fra Oblivion. 

Den nesten Art Deco-coole lille 

klossen med den nakne nålefanen ble 

senket ned i Classic Records-utgaven av 

Peter Gabriels geniale «Talk to me», og 

vi var igang. Manu Katches trommer og 

Tony Levins stickbass formelig eksploderte 

mellom høyttalerne, lydbildet var 

virkelig stort og flere klasser dypere og 

mer omsluttende enn jeg hadde ventet 

meg. Gabriels stemme hadde bøttevis 

av det karakteristiske desperate raspet, 

og lyden hadde denne intense, nesten 

insisterende kvaliteten som bare drar 

deg med og inn i musikken. Nølende 

lyttere bør lete andre steder, her var det 

medrivende, fett og levende. Bassen 

hadde ikke bare det litt fete skyvet nederst 

og den virile mellombassen som 

gjør 103 til en åpenbaring på klassiske 

rockopptak, men plutselig var også 

oppløsningen og detaljeringen der på 

en helt annen måte enn orginalen kan 

vise til. Wow! Påfallende livefølelse og 

autoritet i stjerneklassen. Virkelig en 

turboutgave, med andre ord. 

Etter å ha fått den lett grånende luggen 

på plass igjen, var det Lyle Lovetts 

tur, «Simple Song» fra «Pontiac». Igjen 

viste Zu- inkarnasjonen at den hadde 

etpar hestehoder på orginalen. Lovetts 

stemme var langt mer nyanserik, 

toppen hadde en vektløshet og detaljeringsevne 

som riktignok ikke nådde 

opp i superklassen, men som likevel 

var reiser bedre enn den litt summariske 

og kanskje litt gjerrige tolkningen 

av virkeligheten som orginalen står 

for. Selv denne rolige og nedstrippede 

balladen hadde et driv og etslags dreiemoment 

som er veldig gjenkjennbart 

om man har hørt mye musikk live. 

Det er et av orginalens mest typiske og 

magiske trekk, og Zu-versjonen både 

ivaretar og understreker det ytterligere. 

Samtidig er det både luftigere og med 

rikere overtoner, og orginalens begrensede 

forhold til perspektiv og rom er 

rett og slett historie. 

DyNAMIKK oG STEMNING 

Noen hifikomponenter er rett og slett 

bedre til å låte overbevisende ennn 

andre, og i min bok dreier det seg ikke 

bare om frekvensrespons, dynamikk 

og andre typiske hifi-parametere, men 

også evnen til å ivareta stemningen i 

opptaket. Ed Harcourts småskeive og 

halvskranglete «Until tomorrow then» 

fremsto sjarmerende med en nesten illevarslende 

undertone, og viste Zu 103s 

evne til å fange essensen av det som 

foregår i rillene. Denne fantastiske evnen 

til å drive musikken framover var 

like tydelig som før, og den gjorde det 

nesten umulig å slutte å spille plater for 

å finne senga i stedet. Paul Simon, Roy 

Buchanan, Ellington, Mozart, Parker, 

Zevon og lille, vevre Rickie,... De fikk 

lov til å underholde alle sammen. Det 

var så fordømt morro å spille plater at 

jeg ble sittende å stusse litt. Hvorfor 

har jeg ikke denne følelsen hele tiden? 

Har vi mista noe i vår evige jakt på 

den tapte akkorden? 

Det var nesten for sent for den 

ultimate dynamikktesten, men jeg lot 

det stå til. Halv fire om morrań? Hvem 

bryr seg? Man er da hifi-skribent ! 

Hertuginnen av Coolsville, Rickie 

Lee Jones igjen. «Under the boardwalk» 

fra sjutommeren «Girl at her 

Volcano». Digitalopptak fra det herrens 

år åttitre. Det burde ikke låte 

allverden, men det skal gudene vite at 

det gjør. Stemmene har bøttevis med 

tilstedeværelse, instrumentklangen 

er til å dø for, men kanskje litt på den 

fetere siden av nøytral. Dynamikken 

glimrende, om enn ikke helt i klasse 

med Dynavector XX-2. Det skulle vel 

egentlig bare mangle. Den får uansett 

basselementene til å søke i retning av 

den motsatte veggen med alarmerende 

hastighet og et himmelstormende 

trøkk. Blir det i det hele tatt særlig 

morsommere enn dette å spille vinylplater? 

Det tror jeg neppe, gitt. 

SyMFoNISK? 

Det orginale Denonelementet møter 

litt veggen når det blir bedt om å hente 

ut vare instrumentnyanser i klassisk 

musikk, og det er mange som har 

hevdet at det først og fremst skyldes 

pickuphuset. Dermed måtte jeg gå noen 

runder med Beethovens første fiolinkonsert, 

hans pianokonsert nummer 

en og Mahlers andre. Og jammen kan 

det virke som om disse sannsigerne har 

rett. Zu 103 med sin aluminiumsrustning 

og innkapslede motor gjengav 

fioliner, flygel, blåsere og i det hele 

tatt akustiske instrumenter med både 

egenart og nyanser orginalen virkelig 

ikke kommer i nærheten av. At Zu 103 

er overlegent bedre i begge ender av 

frekvensspekteret og dermed har langt 

større spennvidde, er det ikke tvil om. 

Det gjør dette elementet til mye mer av 

en allrounder, selv om dens livrett nok 

er pop og rock. Særlig noe eldre opptak 

får en mer homogen og klangrik måte å 

framstå på med denne lille klossen. Beatles, 

Stones, Floyd, Dylan og the Who 

har en sjelden lymessig autoritet med 

et bånndrag mye annet utstyr nok leter 

etter, men aldri finner. Så igjen, har vi 

mistet noe på veien her? 

AVSLUTNINGSVIS 

Uansett har nok gutta i Zu Audio funnet 

hundreogtreerens innerste sjel. 

Denne revitaliserte klassikeren på 

stereoider gjør endel ting så grensesprengende 

bra at det er en fryd. Om 

du lar deg beruse av hvordan et godt 

hornsystem med en glimrende rørforsterker 

kan låte, er kanskje dette et 

element å utforske. Det har noe av den 

samme fandenivoldske tilstedeværelsen, 

den utilslørte, ufiltrerte og direkte 

måten å gjengi musikken på. For en 

mann som meg er det et av de sterkeste 

komplimentene jeg kan gi. I alle fall til 

et pickupelement! 

Orginalelementet viser seg å være 

et element med et enormt potensiale. 

Joda, det finnes bedre elementer, men 

de er dyre! Zu- versjonen kan tydeligvis 

brukes i armer som orginalen ikke 

ville tolerert, og sitter du på en klassisk 

eller nyere Technics i 1200-serien eller 

deromkring, er dette en utenomjordisk 

bra oppgradering. 

Det eneste jeg finner det naturlig å 

trekke litt for, eller i det minste gjøre oppmerksom 

på, er at det tidligere nevnte 

dreiemomentet, den livsbejaende framdriften, 

er tilstede nærmest konstant. Det 

kan skorte litt på evnen til å «roe ned 

drivet» når musikken krever det. 

Det er ikke alle trær som vokser inn i 

himmelen, men dette kommer nærmere 

enn veldig mange andre. Ikke er det 

særlig dyrt å klatre i heller... 3 

Pris kr. 3.995,- 

Importør i Norge: Vendur AS 

87

3 3 3 

88 

Hi-rez guide: 

Nyquists Forbannelse 

Nyquists sampling teorem er det matematiske 

grunnlaget for all digital lydbehandling. 

AV PETTER DALE 

Han påviste hvordan et analogt 

signal kan konverteres 

(”samples”) til digital form, 

og tilbake til analog form 

med perfekt resultat. Regnestykket 

innholder imidlertid noen 

djevelske forutsetninger: Før analogsignalet 

kan samples, må det båndbegrenses. 

Dernest må selve samplingsprosessen 

skje ved minst den dobbelte 

frekvens av den høyeste frekvens i det 

originale signalet. I praksis må man 

også ha en uendelig høy bit oppløsning 

når det samplede signalet skal kvantiseres. 

Og heri ligger det forbannede: Selv 

om Nyquists matematikk er perfekt, 

isolert sett, så er regnestykkets forutsetninger 

ugunstige med henblikk på 

naturtro lydkvalitet. 

BåNBEGRENSNING 

Båndbegrensningen av det originale 

analoge signalet og valg av samplingsfrekvens 

er to sider av samme sak. 

Med en samplingsfrekvens på 44.1kHz, 

slik som med CD-mediet, så må alle 

frekvenser over 22,050Hz filtreres bort. 

Er signalets frekvens høyere, eller samplingsfrekvensen 

for lav, så inntreffer 

undersampling og det oppstår aliasing. 

Aliasing er forvrengning på og over 

halv samplingsfrekvens som ”speiles” 

ned i det hørbare området. Jo mer 

undersampling jo mer forvrengning. 

Forvrengningen er dog en funksjon 

av signalets nivå. Undersampling er 

akseptabelt dersom nivået er lavt nok. 

I praksis finnes det ingen diskantfilter 

som er uendelig bratt, derfor vil det 

alltid være ørlite frekvenskomponenter 

over halvparten av samplingsfrekvensen. 

Med CD mediet praktiseres en 

flat frekvensgang til 20kHz. Ved A/D 

konverteringen kjøres signalet gjennom 

et steilt lavpassfilter som demper 

resterende diskantnivå med ca 20dB 

opp til 22,050Hz. 

Digitale opptak i dag gjøres gjerne

med 192kHz samplingsfrekvens. Da 

kan man tillate frekvenser helt opp til 

96kHz. Men skal musikken utgis på CD, 

så må signalet båndbegrenses. Det må 

nedsamples. I alle sampel rate konvertere 

sitter det steile digitale lavpassfilter 

som effektivt demper signalet over halv 

samplingsfrekvens. Dette med aliasing 

er fy-fy i den digitale verden, fordi det 

slår rett ut på målinger for harmonisk 

forvrengning. De som utvikler digital 

hardware og software for lydbehandling 

er derfor påpasselig med å legge 

inn steile lavpass filter. 

Det er et poeng at musikken sjelden 

har lyd over 20kHz med særlig nivå. En 

spektrumanalyse av en typisk symfoni 

viser at nivået er ned så mye som -60dB 

ved ca 22kHz. Bruk av alskens digitale 

studiobokser fra produsenter som 

Behringer og programvarer som sørger 

for EQ og romkorreksjon, medfører 

at signalet utsettes for en serie (unødige) 

lavpassfiltreringer i det digitale 

domenet, innen det analogkonverteres 

i din stue. 

LAVPASS FILTRERING ER ILLE 

For det første vil steile filter introdusere 

ringing før og etter signalet. Spesielt 

pre-ringingen anses å være sjenerende, 

fordi det skjer ”noe” med signalet før 

den egentlige pulsen inntreffer. Øret 

er mer følsomt for artefakter som stik- 

Dither 

Psycho acoustic, 16,1 

Dynamic range (A), PCM 

> 121 dB 

Dynamic range (A), DSD, DXD 

> 118 dB 

THD+N (A) 

< -115 dBfs 

Cross talk 

< -120 dB 

Input impedance 

> 15 k Ohm 

ker Max. seg input ut, level enn de som er integrert +12 i to 30 dBu, adjus 

signalet. Connectors Pre- og postringing er også XLR et (pin 2 hot) 

problem Processing med delay analoge filtre, bare så < det 1.0 ms 

er sagt. 

D/A Diagrammet CONVERSION, nedenforer LINE OUTPUT (Optional) tatt fra en 

DAD PCM resolution brosjyre. Et dansk firma som 24 pro- bit 

duserer PCM sample-rates høykvalitets DA konvertere 44.1, og 48, 88.2, 96, 17 

annet DSD sample-rates digitalt lydutstyr til lydstudioer 2.8224 & 5.6448 MH 

og DXD kresne sample-rate Hi-Fi Dynamic entusiaster, range (A) deriblant 24 bit at 352.8 kHz 

Dynamic range (A) 

> 117 dB 

noen av Fidelitys lesere. Her ser man 

THD+N (A) 

< -105 dB 

tydelig hvordan en puls tilføres mer 

Cross talk 

< -120 dB 

pre- 

Output 

og 

impedance 

postringing og hvordan den 

< 40 Ohm 

tværes Max. output ut i level tid, jo lavere samplingsfre- +12 to 27 dBu, adjus 

kvensen Connectors er. Best er DSD som er teknolo- XLR (pin 2 hot) 

gien Processing bak SACD. delay Dårligst er PCM 48kHz. < 1.0 ms 

Hadde de vist CD mediets 44,1kHz så 

hadde den sett enda verre ut. 

Rel. 

level 

0,6 

0,5 

0,4 

0,3 

0,2 

0,1 

0 

-0,1 

Pulse response for A/D conversion 

Pulse: -6dB, 3us 

0 

0 

DSD 

DXD 

192kHz 

96kHz 

50us 100us 150us 

Time 

48kHz 

-160 

400us 450us 500us 0 1 

Digita 

FIRKANTPULSER 

Ved siden Digital av Audio pre-ringingen, Denmark så a/s. vil PO Box 141. DK 

også firkantpulser forringes av lavpass- E-mail: info@digi 

filtreringen. Firkantpulser er en liten 

men viktig del av mange instrumenters 

frekvensspekter. Dette omfatter alle 

instrumenter som man slår på, slik som 

gitarstrenger og perkusjon, og blåseinstrumenter 

hvor man støter ut en 

tone. Når plekteret treffer gitarstrengen 

så spruter det ut pulser med frekvensinnhold 

fra 0 Hz og til lysår. Vi hører 

ikke stort over 20kHz, men vi oppfatter 

allikevel om firkantpulsene er inntakt 

eller ei. Dette er et viktig skille mellom 

ekte og reprodusert lyd. 

Illustrasjon på neste side: En sinustone 

(grønn) og en firkantpuls (rød) 

med samme frekvens, for eksempel 

1kHz. Det som skiller de to er uendelig 

mange ulike ordens frekvenskomponenter 

av 1kHz. Altså 3kHz, 5kHz, 

7kHz og så videre. Det er de som utgjør 

firkantpulsens skuldre. En firkantpuls 

som lavpassfiltreres, blir til en sinustone. 

Wikipedia har en animasjon som viser 

transformeringen trinnvis fra sinus 

til firkant, når båndbredden øker. Meget 

lærerikt: www.tinyurl.com/38s7h8y. 

Her ser man at firkantpulsen blir 

gjenkjennelig først ved 5. harmonisk og 

oppover. For CD innebærer det at kun 

firkantpulser opp til cirka 2kHz slipper 

helskinnet igjennom. Over 10kHz er 

det ikke båndbredde til firkantpulser 

overhode. Her blir alt gjort om til sinustoner 

på CD. 

Untitled-1 2 

-60 

dB 

-80 

89 

0 

-20 

-40 

-100 

-120 

-140 

Noi

3 3 3 

Hi-rez guide: 

90 

PRAKSIS 

Hvor går grensen for hva som er hørbart? 

Tja. Perfekte firkantpulser finnes 

ikke i naturlig tilstand. Litt stigetid må 

det være. Heller ikke magnetbånd, og 

slettes ikke vinyl, har båndbredde til 

firkantpulser for alle hørbare frekvenser. 

Et annet moment er at firkant- og 

sinustoner begynner å låte likt over 

10kHz. På den annen side hører undertegnede 

lett forskjell mellom 96 og 

192kHz samplingsfrekvens med DVD- 

A. Mr. Paravicini uttalte til redaktør 

Vadseth at digitalt ikke blir transparent 

før ved 400kHz samplingsfrekvens. Det 

kan ta noen år før vi kommer dit. Det 

norske plateselskapet 2L gjør opptak i 

DXD, som er en PCM variant av DSD, 

Harry Nyquist (1889 – 1976) kom fra enkle kår i Värmland. 

En gløgg gutt, men familien hadde ikke råd til å betale for 

mer enn grunnskolen. Derfor besluttet han som 14 åring å 

emigrere til Amerika. 

En tidlig supersvenske! 

Etter 4 år som fabrikksarbeider hadde han tjente til 

sin reisekasse og båtbillett, og han kom til USA i 

1907. I 1912 ble han tatt opp ved Universitetet i 

Nord-Dakota. 5 år senere tok han sin doktorgrad i 

Fysikk ved Yale. Han gikk rett inn i en ingeniørstilling hos 

AT&T, hvor han ble helt fram til pensjon i 1954. 

AT&T hadde oligopol på teletjenester i USA. Selskapet 

sysselsatte et stort forskningslaboratorium hvor Nyquist 

fikk utfolde sin genialitet, med flere publiserte studier på 

Nobelpris nivå. Han skrev bl.a. praktisk talt hele boka om 

hvordan datidens telefonlinjer skulle bygges og driftes. 

Konfrontert med de fysiske begrensingene i lange analoge 

telefonlinjer, ”oppfant” han likegodt digitalteknikken. Altså 

med 24bit og 352kHz samplingsfrekvens. 

Så musikken er der. 2L er blant 

de ledende i verden med sitt digitale 

innspillingsutstyr, og vi vender tilbake 

med et mer teknisk orientert intervju 

med 2L/Morten Lindberg senere i 

denne artikkelserien om hi-rez musikk. 

BITDyBDE 

Forskjellen mellom 24 og 16 bit er ikke 

bare et spørsmål om mer dynamikk. 

Høyere bitoppløsning gir en mer 

presis definering av signalets topp og 

bunnpunkt, slik at kvantiseringstøyen 

reduseres. Derfor vil 24/44.1kHz låte 

bedre enn CD med 16/44.1kHz. Har du 

digitalisert dine vinylplater, så hører 

man denne kvalitetsforbedringen. Også 

den nye USB epleboksen av The Beatles 

samlede verker bruker den ekstra 

bitdybden. Vi vender tilbake til en lyttetest 

av The Beatles 24 vs. 16 bit i et 

kommende Fidelity. 

KILDER 

Engelskmannen Keith Howard er en av 

bransjens notabiliteter, med bakgrunn 

bl.a. som redaktør i Hi-Fi News. En 

audiofil som kan sin matematikk. Deler 

av min artikkel bygger på hans artikkel 

The Law of Averages i januar 2004 

Stereophile. Han har flere leseverdige 

artikler i Stereophile, bl.a. Contingent 

Dither i juli 2005, hvor han påpekte 

at den ofte brukte dithering teknikken 

medførte dårligere lyd når man 

konverterte fra 24 til 16 bit. Disse kan 

googles og leses på Stereophile sin 

hjemmeside. Det var Keith som satte 

meg i kontakt med Tony Faulkner, og 

jeg viderebringer herved hans oppfordring 

til Fidelitys lesere om å besøke 

hans hjemmeside: www.audiosignal. 

co.uk/freeware.html. Her kan teknisk 

kyndige lesere laste ned gratis software 

for eksperimentering med nedsampling, 

tilsvarende som Tony Faulkner 

brukte til CD utgivelsen av LSO serien 

(se egen sak). 

teorien om hvordan et analogt signal tapsfritt kan samples 

og transmitteres i digital form. Nyquist la grunnlaget som 

andre forskere kunne bygge videre på, da transistoren 

muliggjorde kommersialiseringen av digital teknologi på 

slutten av 40-tallet. 

Nyquist konstruerte dessuten en av de første fax maskinene, 

han forbedret våpenstyringssystemer for det Amerikanske 

forsvaret. Hans arbeider bidro til defineringen 

av universets tilblivelse, The Big Bang. Han mottok flere 

utmerkelser for sine oppdagelser. Det hadde nok gledet han 

å se hvordan hans sampling teori har erobret verden. I dag 

er digitale lydbehandling mer utbredt enn penn og papir 

var på hans tid!

Uten filter, 

takk 

Engelskmannen Tony Faulkner er en 

anerkjent innspillingsleder av klassisk 

musikk. Berømmet for mange vellykkede 

utgivelser, artistisk og teknisk, og i forkant 

med høyoppløselig digitalt opptaksutstyr. 

Han hørte tidlig at noe av 

realismen fra mastertapen 

forsvant ved overføring 

til CD. Han utviklet derfor 

en spesiell teknikk som 

senere er benyttet av andre. Nyquist 

ville ha rotert i sin grav om han hørte 

at Faulkner gav blaffen i lavpassfiltrering 

når han nedsamplet mastertapen 

til CD master. Faulkners løsning var 

smart; Han spilte inn med 176,4kHz 

samplingsfrekvens, og oppfant en skånsom 

måte for å nedsample til 44,1kHz, 

uten bruk av tradisjonelle sampelrate 

konvertere og uten bruk av disses 

innebygde lavpassfiltre. Han lot det 

altså stå til, med aliasingforvrengning 

og det hele. 

Jeg korresponderte med Tony i forbindelse 

med denne artikkelserien, og 

han var klar på det at mange standard 

sampel rate konverterne (SRC) rundt 

omkring i verdens musikkstudioer 

hadde skylden for at mang en CD låter 

så vidt ufriskt og med tap av akustisk 

rominformasjon. Han hadde også dårlig 

erfaring med lydkvaliteten i diverse 

HEARING IS BELIEVING 

PC-software baserte SRC løsninger. 

Bl.a. viser testmålinger på det populære 

gratisprogrammet Audacity at dets 

SRC introduserer 40dB støy for visse 

frekvenser. Så matematikken er ikke 

alltid patent. Han skisserte følgende generelle 

hierarki, for hvilke mastertaper 

som best kunne nedsamples til CD: 

1. 176,4kHz/24 bit. 

2. 88,2kHz/24 bit. 

3. 88,2kHz/16 bit. 

4. 44,1kHz/24 bit. 

5. 44,1kHz/16 bit. 

6. 96,0kHz/24 bit. 

Bemerk at han prioriterer høyere 

samplingsfrekvens framfor bitoppløsning, 

og at 96kHz/24bit i noen tilfeller 

risikerer å låte dårligst på CD på grunn 

av dårlig SRC (avrundingsfeil). 

Tony mener man bør se på den akkumulerte 

effekten av høyere samplingsfrekvens, 

høyere bit oppløsning, skånsomme 

filter og lav Q noise shapping. 

Hver for seg er forskjellene marginale, 

men i sum så låter de klart bedre. 

Ikke alle musikkstykker kan nedsamples 

uten lavpassfilter. Et forsøk 

Gjør deg selv en tjeneste og kjøp denne CD: Berlioz 

Symphonie Fantastique med LSO/Colin Davis [LSO 0007]. 

Bestilles på Amazone.uk for ca kr 70.- levert i din postkasse 

en uke senere. En kritikerrost 2000 innspilling av en populær 

symfoni, som mange vil like, og hvor Tony Faulkner 

tar i bruk alle knep for å få CDen så nær mastertapen 

som mulig. Spesielt i de 2 siste satsene hører man klart friskere 

instrumentklang og bedre definert mikrodynamikk. 

Bemerk at dette er oppnådd samtidig som klangbalansen 

er naturlig mørk og mikrofonteknikken er diskret. Dette er 

det nærmeste du kommer hi-rez lyd med vanlig CD. 

som Tony gjorde med en klaverkonsert 

gav hørbar aliasing forvrengning. 

Skjønt de involverte musikerne fremdeles 

fortrakk den friskere filterfrie lyden, 

selv med litt forvrengning på kjøpet. 

Problemstillingen rundt lavpass filtrering 

er for øvrig ikke noe nytt for oss 

Hi-Fi entusiaster. Fra gammelt av har 

high end produsenter prøvd å konstruere 

forsterkere med så stor båndbredde 

som mulig. De siste årene har vi også 

sett flere filterløse DA konvertere på 

markedet. Skånsom lavpass filtrering 

med litt aliasing på kjøpet, var også hovedideen 

bak Pioneers Legato Link CD 

spillere for snart 20 år siden. Wadias 

DigiMaster algoritme det samme. 

Av ny dato har vi avspillingsprogrammet 

XX High End, som både 

inkluderer oppsampling og proprietær 

lavpassfiltrering som simulerer (legger 

til) antatt tapte overtoner. Leverandøren 

holder kortene tett, men jeg kan 

skrive under på at det virker. XX får 

Foobar 2000 til å låte som mp3 i forhold. 

Her er det klasseforskjell, uansett 

musikk og kildekvalitet. 3 

91

3 3 3 

Historien om Christian Radich på video: 

92 

Wind 

En av verdens mest storslagne og populære filmopplevelser tilbød mer 

enn 30 meters bilde, en fabelaktig tredimensjonal dybdevirkning og 7 

lydkanaler. Og den handlet om det norske skoleskipet Christian Radich 

på verdensseilas. Snart kan det hele gjenoppleves i din privatkino! 


Windjammer er det engelske sjømannsuttryket 

for fullrigger, den største og raskeste 

av de gamle sielskutene. Miljøskip, 

hadde vi vel kalt dem idag. I 1958 var 

TV’en blitt storindustri i USA. Og selv 

om bildene var både i sort/hvit og til og 

med utrolig små og uskarpe, sluttet folk å betale penger for 

å se filmer på kino. Holywood måtte finne på noe, dengang 

som nå, og oppfinnelsen gikk i to retninger- og i begge 

tilfelle selvfølgelig i farger: Enten med 3D bilde ved hjelp av 

spesielle briller, ofte med hodepine inkludert. Eller som tilfellet 

var med storfimen ”Windjammer”; med tre sammensydde 

35 mm bilder som ble projisert på et enormt buet lerret. 

Ved at man opplevde handlingen like mye på siden som rett 

forfra, og at hele synsfeltet var dekket av bevegelige bilder, 

opplevde man en forbløffende tredimensjonalitet som gjorde 

at folk trakk opp beina da Christian Radich i sjøstormen fosset 

mot dem i åpningssekvensen ved premieren på Broadway.

Kort tid senere ble kjempefilmen satt om på et 

ombygd Collosseum hvor den gikk for fulle hus i 

mer enn et halvår! Selv så jeg den 5 ganger som 

fjortenåring, og denne gigantiske multimediaopplevelsen 

satt varige spor: Jeg er fremdeles på jakt 

etter den fantastiske lydopplevelsen jeg dengang 

hadde, alltid med en viss skuffelse. Selv om dette 

kanskje skyldes at husene var større dengang jeg 

selv var mindre… 

At jeg ville gjenoppleve den fantastiske musikken 

til den amerikanske komponisten og dirigenten 

Morton Gould hjemme hos meg selv ; malerisk, 

rytmisk og melodiøs med hele symfoniorkesterets 

fantastiske virkemidler, har jeg altså brukt hele 

mitt voksne liv på å få til. At jeg også skulle kunne 

gjenoppleve den fantastiske tredimensjonaliteten 

fra dette kjempelerret i egen privatkino med 

standard projektor, hadde jeg likevel ikke drømt 

om. Før jeg for kort tid sden ble invitert til nypremieren 

på filmen ”Windjammer” 52 år senere på 

Cinemateket i Oslo… 

CINEMIRACLE 

Som man ser av tegningen på neste side , var den 

tekniske utrustningen til å ta opp og presentere 

”Windjammer” og noen få tilsvarende storfilmer 

på, mildt sagt formidabel. Hele 3x 35 mm opptakere/fremvisere 

som synkront og via speil for nitid 

finjustering, dannet kjempebildet på det buede lerret. 

For ytterligere skarphet, var hver billedramme 

I full størrelse uten plass for ekstra lydspor. All 

lyden ble derfor kjørt synkront med egen bredtape 

med 7 lydpor. Da denne kostbare ekstravagansen 

gav seg og endte opp med rimeligere 70 mm eller 

anamorfisk Cinemascope bredfilm, ble også dette 

utstyret pakket ned for godt, sammen med de 

enormt store og tunge filmrullene. 

Det har gått mange rykter og historier om at 

filmen kunne vises på en spesialkino i England og 

en i USA, men opplevelsen ble stadig mer redusert- 

bokstavelig talt- fordi filmkopien falmet fort 

og var etterhvert nærmest orange i fargeuttrykket. 

En videokopi fra en slik visning, var en gigantisk 

skuffelse både lyd- og billedmessig da vi omsider 

fikk tak i den… 

”Kadettene ”Harald Tusberg og Kåre Terland – 52 år etter på Cinemateket i Oslo. Lasse Kolstad med sin Bab forteller om deres Honeymoon under lanseringen i USA. 

93

3 3 3 

Historien om Christian Radich: 

94 

Så kom invitasjonen til nypremiere 

i Filmens Hus. Det viste seg at en hittil 

ukjent og ubrukt ”juksekopi”, en samkopiering 

på anamorfisk Cinemascope, 

var funnet i Sverige. Hadde svenskene 

vurdert å importere denne filmen, men 

ville spare penger ved å vise den på en 

vanlig kino? Forberedelsene var tydeligvis 

gjort. Og nå er denne kopien den 

eneste som finnes i brukbar forfatning. 

Utenom da de originale kopiene som 

ligger med korrekt temperatur i velvet 

hos de amerikanske kulturmyndigheter 

og som knapt noengang frigis. 

Men med denne svenske kopien 

av originalen, har et lite privat ameri- 

kanske firma likevel tryllet med 

avansert datateknologi og gjenskapt 

farger og skarphet fra den oprinnelige 

filmen som verden ikke har sett på et 

halvt århundre! Til og med skjøtene 

mellom de enkelte kameraer er nesten 

helt borte. Og den fenomenale opplevelsen 

av tredimensjonalitet ved det 

buete lerretet, er gjenskapt digitalt for 

en oppsiktsvekkende realistisk 

Colosseumfølelse anno 1958! 

Og så rosinen i pølsa; går alt etter 

planen kommer Windjammer på Bluray 

med alle disse attributtene engang 

i løpet av 2011. Ekstra heldige er da 

de av oss som har et buet lerret med 

anamorfisk linse. Veien til 3D har like 

mye med skarphet og størrelse å gjøre 

som ny teknologi. Alle high-endere vet 

jo at to gode kanaler kan gi deg mer 

presis holografi enn 6 kanaler! 

Men mer om dette i neste Fidelity! 3

Utstyr 

Rullefokk og storseil (15 M 2 ) med lazy bag, 

sprayhood, GPS, Simrad fart, dybde, vind. 

Landstrøm med batteri og lader, Bysse med 

2 bluss, vannkran, kum, kjøleskap, radio 

og cd-spiller med høyttalere i cockpit og 

salong. Webasto 2000 luftvarmer. 

Toilett med valgbar tank. 

Informasjon 

Type Seilbåt/Motorseiler 

Merke NewClassic 

Årsmodell 2007 

Lengde(fot) 23 

Lengde(cm) 701 

Bredde 250 

Dybde 0351 

Motor Inkl. Ja 

Motormerke Yamaha 

Motortype Utenbords 

Motorstr.(HK) 9,9 

Drivstoff Bensin 

Vekt 1250 

Reg.nummer ABM 513 

Materiale Glassfiber 

Farge Hvit 

Sitteplasser 5 

Soveplasser 4 

Maks fart(knop) 6 

Beskrivelse 

ANNoNSE 

Velutstyrt seilbåt selges – som ny! 

Pris kr.249.000 

HENVENDELSE: Knut Vadseth 

Halvdan Svartesgt. 8 • 0268 Oslo 

Tlf: 22 55 25 75 • Mobil: 90 18 80 24 

knuvadse@online.no 

Demobrukt 7,3 meters sertifikatfri 

motorseiler med stor cockpit registrert 

for 5, selges rimelig. 4 køyeplasser, 

praktisk bysse og toilett med septiktank. 

Helt ny 9,9 Hk Yamaha med elektrisk 

starter og fjernkontroll, mye utstyr inkl. 

kupevarmer, landstrøm med lader, vind- 

og fartsmåler og GPS. Trailbar og med 

senkekjøl, noe som utvider bruksområdet 

dramatisk. Bredde 2,5 meter gjør det 

enklere og rimeligere å finne båtplass. 

Båten ”New Classic 700” er en 

populær utleiebåt i Holland, produsert 

av Slepsk i Polen, og tatt inn til Båtmessen 

i 2008 av West Coast Yachting. Testet 

med glimrende resultat av Seilas. 

Overtatt og registrert av selger 

sommeren 2009. Nypris kr. 400.000!

Fidelity nr. 47 nr kommer 37 kommer 

i slutten av 

96 

Messer og 

Siden vi ikke klarte å 

levere når det gjelder 

store høyttalere i dette 

bladet, håper vi å komme 

solid tilbake etter sommer- 

en med minst en av 

verdens store prestisjehøyttalere. 

Likevel tror vi at jubileumspresangen 

til svenske Reidar Persson, kan bli 

rene gavepakken til skatndinaviske 

high-end aspiranter som vil ha det 

beste, men med et mer realistisk forhold 

til investeringene. 

Jeg tror knapt jeg har lest en mer 

begeistret omtale av et produkt enn 

det Anders Rosness gav de mellomstore 

jubileum 

Vi håper at redaktøren får godøyet i orden til neste nummer slik at han kan lese sine 

egne notater fra den omfattende high-end utstillingen i München. Får vi øyet på plass, 

lover vi en riktig fargeglad og munter billedkavalkade med masser av nyheter både når 

det gjelder horn, rør, digitalteknologi og alt det andre som vi ikke fikk plass til nå. 

Respons Artist gulvstående for et års 

tid siden. Også undertegnede var særdeles 

imponert ver hvor nær den ”lille” 

3-veiseren med bare en 6,5 tommer 

kunne komme den mer enn dobbelt så 

dyre statusmodellen Respons Grande 

Dimension i generell lydkvalitet. Det 

var knapt nok bassen som skilte noe 

særlig, selv i et såpass stort rom som 

vi benytter, men heller en anelse mindre 

oppløsning og holografi på grunn av et 

litt forenklet delefilter. 

Da Reidar Persson i år feirer 30 år 

som høyttalerkonstruktør, har han 

redesignet de komplekse delefiltrene i 

samtlige Respons høyttalere slik at den 

«Det popper opp med interessante norske 

forsterkere som i det minste er særdeles 

flott bygget og til en saklig pris.» 

rimelige Artist, ifølge konstruktøren, 

nå skal være på høyde med den gamle 

Grande Dimension i alt, bortsett mulighetene 

til å spille ekstremt høyt i bassen. 

Og prisene er de samme som før! 

Så endelig kommer vi til poenget; 

for å lage en ekstra attraktiv jubileumsmodell, 

har Reidar Persson bestemt seg 

for å lage en spesialmodell av Artist 

som benytter det mer avanserte delefilteret 

fra Respons Grande Dimension. 

Dessuten vil han gi kunden muligheter 

til å velge ulike edeltre og lakkfinisher 

på bestilling. 

Og denne jubileumsmodellen får vi 

altså i løpet av noen dager, i god tid for 

en evaluering i Fidelity nr.47! 

DIVERSE 

Forøvrig vil Petter Dale fortsette sin 

artikkelserie om høyoppløselig digitallyd, 

blant annet med forslag til hi-rez 

dekoding av SACD. Audio Research 

har både en ny high-end forforsterker, 

en prisgunstig integrert forsterker og 

enn ny type digitalforsterker klar til 

levering hos Fidelity. Det popper opp 

med interessante norske forsterkere – 

også forforsterkere – som i det minste 

er særdeles flott bygget og til en saklig 

pris. (se bildet) Det viktigste står likevel 

igjen; hvordan låter de? 

Vi tester også den siste Weiss Firewire 

Interface som til en pris godt 

under titusen kan være nøkkelen til 

high-end datalagring om man allerede 

har en god dac. 

Dette bare noen tanker rundt neste 

blad som vi håper kan glede deg etter 

en lang, deilig sommer! 

Redaksjonen i Fidelity

september, men først til abonnentene! 

Fra HIGH END 2010 

97

98 


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01 

UTSoLGT UTSoLGTUTSoLGT 

UTSoLGT UTSoLGT UTSoLGT 

Nyhet! 

Abonnér på Fidelity: 

Kun 475,- NoK for 1 år = 6 utgaver 

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc. 


UTSoLGT UTSoLGT UTSoLGT UTSoLGT 

UTSoLGT UTSoLGT 

Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt 

GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER 

Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider! 

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer. 

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.

HIGH END 2010 - Fidelity

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?