Jakten på hjerneprotesen - NTNU

Foto: VG 

NESTE GEMINI KOMMER I FEBRUAR MED BLANT ANNET DISSE SAKENE: 

B-blad 

Returadresse: 

SINTEF Kommunikasjon 

7465 Trondheim 

NÅR KUMLOKKENE DANSER 

Hva skjer den dagen kjelleren oversvømmes, veien forsvinner og butikken ikke kan nås? 

I HANNIBALS HODE 

Psykopatens følelsesliv er mye rikere enn vi har visst. 

DEN OPTIMALE BUDRUTA 

Med matematikk får avisbudet gjort jobben raskere. 

www.ntnu.no/gemini 

NR. 4 • DESEMBER 2011 FORSKNINGSNYHETER FRA NTNU OG SINTEF 

SNILL 

MOT SILD 

Ny fiskebåt suger 

fisken om bord • 9 

HJELP FRA 

DØDEHAVET 

Mineraler mot 

hudplager • 8 

Jakten på 

hjerneprotesen 

En ny bit hjerne når det trengs 

– kan vi få det? Og vil vi ha det? • 30 

LYS FRAMTID 

MED ALGER 

Her er råmateriale til 

ypperlige solceller • 16

GEMINI utgis av NTNU og SINTEF i 

Trondheim. Gemini formidler kunnskap, 

resultater, nye ideer og anner ledes 

tanker med basis i forskning utført 

ved NTNU og SINTEF. Opplag 91 000. 

Magasinet kommer ut med fire norske 

og to engelske utgaver i 2010. 

Redaktør SINTEF: Åse Dragland 

E-post: Ase.Dragland@sintef.no 

Tlf.: 73 59 24 76 

Redaksjonen: 

Christina Benjaminsen og Svein Tønseth 

Ansvarlig redaktør SINTEF: 

Kommunikasjonsdirektør Petter Haugan 

Postadresse: 

Gemini, SINTEF, 7465 Trondheim 

SINTEF er Skandinavias største 

forskningskonsern. Vi har 2100 ansatte 

fra mer enn 50 land, med internasjonal 

spisskompetanse innen teknologi, 

naturvitenskap, medisin og samfunnsvitenskap. 

SINTEF er en ikke-kommersiell 

virksomhet, som investerer sine inntekter 

i ny forskning, vitenskapelig utstyr og 

kompetanse. 

Redaktør NTNU: Nina Tveter 

E-post: nina.tveter@ntnu.no 

Tlf.: 73 59 53 21 

Redaksjonen: 

Siv Ingrid Skau Ekra, Anne S. Midling, 

Lisa Olstad, Synnøve Ressem og 

Hege J. Tunstad 

Ansvarlig redaktør NTNU: 

Informasjonssjef Christian Fossen 

Postadresse: 

Gemini, NTNU Info, 7491 Trondheim 

NTNU – Det skapende universitet – har 

over 20 000 studenter og ca 3000 ansatte. 

Det er en grunn til at Norges teknisknaturvitenskapelige 

universitet er det 

eneste universitetet med «Norges» i 

navnet. Det er her den teknologiske 

kunnskapen i landet vårt er samlet. 

I tillegg til teknologi og naturvitenskap 

har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, 

humanistiske fag, realfag, medisin, 

arkitektur og kunstfag. Samarbeid på 

tvers av faggrensene gjør oss i stand til å 

tenke tanker ingen har tenkt før, og skape 

løsninger som forandrer hverdagen vår. 

Internett: www.ntnu.no/gemini 

Trykk: 

Aktietrykkeriet 

Design/produksjon: 

Tor Høyden og Raymond Nilsson, 

SINTEF Kommunikasjon. 

Kolbjørn Skarpnes, NTNU Info 

Forsidebilde: 

Geir Mogen 

Abonnement: 

www.ntnu.no/gemini/abonnement 

2 

NR 4 – 2011 

MILJØMERKET 

241 393 

Trykksak 

Hitech hudpleie fra havet • 8 

Europeiske forskere og bedrifter vil skreddersy hudpleieprodukter 

fra Dødehavet. 

REPORTASJER 

Usynlig fiende • 12 

Lys framtid med alger • 16 

Stille i stormen • 20 

Etiopias skjulte skatter • 22 

Kraftfulle skvulp • 26 

TEMA: Hjernetransplantasjon • 30 

Etiopias skjulte skatter • 22 

Sør for Sahara finner vi verdens eldste kirkekunst. Nå går 

kjemikere i dybden på den. Bokstavelig talt. 

Alkymistens drøm • 40 

Foto: www.photos.com Foto: Scanpix 

NYHETER 

6 • Både fremmed og farlig? 

6 • 400 årsaker til fall 

7 • Familie beskytter mot selvmord 

8 • Hitech hudpleie fra havet 

9 • Snill mot sild 

FASTE SPALTER 

4 • Kortnytt 

10 • Pusterommet 

38 • I startgropa 

40 • Kikkhullet 

42 • Nytt om nytt 

44 • Notiser 

47 • Det siste ordet 

Det er fullt mulig å lage gull, forutsatt at du disponerer et 

kjernekraftverk. Men særlig lønnsomt er det ikke. 

Foto: Kidane Fanta Gebremariam 

Nå kan du lese Gemini 

gratis på iPad. 

INNHOLD n 

gemini • nr 4 • desember 2011 gemini • nr 4 • desember 2011 

3

n KORTNYTT 

Misvisende 

støymerking 

på dekk 

På oppdrag fra Statens 

vegvesen og Klima- og 

forurensingsdirektoratet 

jobber SINTEF med å 

støyteste dekk på flere 

ulike typer norsk asfalt. 

Bakgrunnen er nye EUregler 

for merking av dekk. Fra neste år skal alle dekk som selges, 

være etikettmerket med rullemotstand, våtgrepsegenskaper og utvendig 

støy. SINTEF påpeker at når det gjelder støy, kan merkeordningen 

være misvisende. Jo mer finkornet asfalten er, jo bedre stemmer 

rangeringen som er lagt til grunn for EU-merkingen. Andre dekk kan 

gi merkbart høyere støynivå når de kommer på norske veier. Årsaken 

er at når et dekk typegodkjennes med hensyn til støy, foregår dette 

på testbaner på et ISO-dekke, og ikke på virkelige veier. Her er det en 

annen type asfalt enn på veiene i Norge. 

4 

n Stort & smått 

Denne gulfargede, 

utstoppede måsen 

står på et SINTEFlaboratorium 

på 

Avdeling for marin 

miljøteknologi, og 

stammer fra midten 

av åttitallet. Den 

gang undersøkte 

forskerne om kråker 

og måser kunne være 

smittebærere for 

parasitter og annen forurensing fra Trondheims åpne avfallsdeponi 

som befant seg litt utenfor sentrum. For å kartlegge 

hvor stedbundne fuglene var, ble noen fanget og sprayet med 

gulfarge som merking. Kartleggingen som skjedde over flere 

år, avslørte at de gule måsene ble observert både i Nord- 

Norge, Finnmark, Sverige og Danmark. Historien vil ha det til 

at en finnmarking ringte inn en lørdagskveld og lurte på om 

han hadde kikket for dypt i flaska eller om det virkelig gikk en 

gul måse utenfor vinduet? 

Forlatte oljebrønner 

kan lekke 

Oljebrønner som ikke er i bruk, 

skal i utgangspunktet plugges 

permanent med sement før de 

forlates. Nå har Petroleumstilsynet 

(Ptil), sammen med SINTEF 

og Wellbarrier, undersøkt tilstanden 

på de midlertidige brønnene 

på sokkelen og funnet at 193 

brønner er midlertidig stengt og 

forlatt. To av brønnene klassifiseres 

i rød kategori – noe som betyr 

at én barriere er borte og at det er 

problemer med den andre. Slike 

brønner kan ha lekkasje til overflaten. 

Ptil ser alvorlig på saken. 

Foto: Julian Sauterleute/SINTEF 

Foto: Unni Skoglund 

Foto: Morguefile 

Tre trinn til suksess 

I den internasjonale THE-rankingen 

av universiteter plasserer NTNU seg 

hvert år mellom de 250 og de 350 

beste universitetene i verden. Nå har 

NTNU har tatt mål av seg til å klatre 

100 plasser opp, og målet skal være 

nådd i løpet av fem år. Styret har lan- 

sert tre konkrete tiltak som skal sette 

fart i klatringen. Det første er å legge 

større vekt på forskningsplikten, ikke 

bare på undervisningen. Det andre er 

å publisere i anerkjente tidsskrifter, 

ikke bare i papers på konferanser. 

Det tredje er at doktorgradsstipendiatene 

publiserer mer underveis i 

arbeidet med avhandlingen. 

Byggereglene 

på ett sted 

Enkelte ganger kan man undres om 

alle byggefeil og -tvister skyldes at 

regelverket er for lite kjent for de 

som bygger og de som skal kjøpe 

bolig? Dagens byggeregler består 

nemlig av et helt sett av kilder, i 

form av plan- og bygningsloven og 

særlig to tilhørende forskrifter, som 

hver har sin egen veiledning i tillegg. Forskriftene omhandler bygnings- 

utforming (TEK10) og byggesak (SAK10). Men nå kan man ikke skylde på dette 

lenger – siden samtlige regler nå samles på ett sted. I den reviderte utgaven 

av boka gir SINTEF Byggforsk en konsentrert sammenfatning av hovedpunktene 

i hele det omfattende og kompliserte regelverket. Reglene er dermed 

samlet i en lettfattelig form på ett sted. Slik kan man få oppklart hva som 

faktisk er kravene i en byggesak. 

Nettverk skaper ledere 

Forskere 

ser på skolen 

6 millioner kroner er satt av til 

forskning på hvordan vurderinger 

og tilbakemeldinger bidrar til 

læring i norsk skole. Forskerteamet 

kommer fra Program for 

lærerutdanning (PLU) ved NTNU, i 

samarbeid med SINTEF. 

Forskerne skal se på norskfaget, 

engelsk, kroppsøving og 

matematikk. Undersøkelsen har 

en kvalitativ tilnærming, tar for seg 

seks skoler og strekker seg over 

fire år. 

Hvert år kåres Norges 100 største ledertalenter. Norges Handelshøyskole, BI og 

NTNU er overrepresentert som utdanningsinstitusjoner på disse listene. I år kom 

14 av de 100 fra NTNU. 

Både forskere og næringslivsledere peker på at de nettverkene som bygges 

allerede i studietiden, trolig er viktige årsaker til at de ferdige kandidatene raskt 

kan avansere i arbeidslivet. 

Hvordan fordele vann? 

Når klimaet endres, er fordeling av 

knappe vannressurser krevende. Forskere 

fra SINTEF og Bioforsk har vært i India for 

å bistå inderne med kunnskap om fordeling 

av knappe vannressurser. Metoden 

«Building block method» fastsetter vannbehovet 

til ulike sektorer på månedsbasis. 

Behovene kobles så med tilgjengelig vann 

i våte, normale og tørre år, samt forventet 

situasjon når klimaendringene setter inn 

for fullt. Forskerteamet har tatt utgangspunkt 

i vannmagasinet Sri Ram Sagar 

(bildet) som forsyner nærliggende områder 

med drikkevann og vann til landbruksarealer. 

Metodikken har gitt resultater, 

og det er interesse for en oppfølging. 


Foto: J.C. Tandberg/Scanpix 

Skal gjøre 

Norge sikrere 

Terrorbomben som raserte Regjeringskvartalet den 22. juli, har økt 

bevisstheten om hvor viktig det er å ha sikre bygninger. NTNUs SIMLab 

ansetter nå en egen professor som skal arbeide med å gjøre Norge 

sikrere mot terrorisme, industriulykker og naturkatastrofer. Vi har i dag 

flere bygninger som er attraktive for terrorister, og ikke alle er like godt 

konstruert med tanke på eksplosjoner. Den nye professoren har bred 

kompetanse på samfunnssikkerhet, og skal bidra til undervisning og 

forskning på hvordan materialer og konstruksjoner oppfører seg under 

hurtige belastninger. Stillingen er de første tre årene delfinansiert av 

Forsvarsbygg. 

Flere grønne biler 

i India 

India har 1,2 milliarder innbyggere, og 

stadig flere av dem har bil. NTNU og 

Hydro vil bidra til utvikling av en moderne 

bærekraftig indisk bil-industri 

gjennom bruk av aluminium og andre 

lettmetaller. Aluminium i bil koster 

mer enn stål, men fører til lavere 

energiforbruk, mindre utslipp av CO 2 

og bedre kollisjonssikkerhet. Under 

arrangementet «India 2011» møttes 

forskere fra NTNU og fra India, representanter 

fra Hydro og ledere fra den 

indiske bilgiganten Tata Motors for å 

diskutere et framtidig samarbeid. 

Båt for 

sunnere fisk 

Brønnbåter har blitt en uunnværlig 

del av industriell lakseproduksjon, 

og benyttes til å frakte 

levende fisk både ut til merdene, 

og fra merdene til slakteri. Problemet 

er at disse båtene i dag 

brukes til flere ulike operasjoner 

og derfor kan bidra til å spre 

smitte. Mats Heide, forsker ved SINTEF Fiskeri og havbruk, har nå designet 

en ny type båt til frakt av fisk til og fra oppdrettsanleggene. Den skal bidra 

til mindre smitte, mer miljøvennlig drift og bedre kvalitet på fisken. Det 

nyutviklede brønnbåtkonseptet er utstyrt med det siste av smittevernløsninger 

og er spesialdesignet for enklere renhold og mer miljøvennlig drift. 

Professor Ingard 

Lereim ved 

NTNU leder et 

prosjekt som 

skal undersøke 

helsesektorens 

innsats etter 

terrorangrepene 

den 22. juli. 

Rapporten skal 

være ferdig i 

mars 2012. 

Høyt kolesterol 

bra for kvinner 

KORTNYTT n 

Er du kvinne, bør du ikke se deg blind 

på kolesterolverdiene dine. Har du sju 

i kolesterol, har du en mye lavere døds- 

risiko enn dem som bare har fire. For 

kvinner synker nemlig dødsrisikoen 

jevnt og trutt med økende kolesterol. 

For menn er det noe annerledes: 

Hos dem er dødsrisikoen høyest 

under fem, lavest mellom fem og 

seks, før den øker igjen opp mot sju. 

Dette går fram av en fersk forskningsrapport 

fra NTNU, der funnene 

baserer seg på hele 52 000 nordmenn 

som er fulgt gjennom ti år – altså en 

halv million personår. 

Magefett gir økt astmarisiko 

Overvektige personer har halvannen gang større risiko for å utvikle 

astma enn normalvektige. Dersom mye av overvekten sitter i mageflesket, 

øker risikoen ytterligere. Det er forskere ved NTNU som har 

funnet ut dette, og materialet var hele 25 000 personer som er fulgt 

i en tiårsperiode gjennom Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. En 

foreløpig hypotese er at bukfettet kan knyttes til insulinresistens og 

til metabolsk syndrom – som begge ser ut til å kunne spille en rolle i 

utvikling av astma. 

gemini • nr 4 • desember 2011 gemini • nr 4 • desember 2011 

5 

Foto: J.C. Tandberg/Scanpix 

Illustrasjon: SINTEF 

Foto: www.photos.com

■ NYHETER 

Både fremmed og farlig? 

Nå er det lettere å avgjøre 

om en fremmed art i 

Norge utgjør stor, liten 

eller ingen risiko. 

BIOLOGI MATEMATIKK • STATISTIKK 

KONTAKT: Hanno Sandvik, Institutt for biologi, NTNU 

TLF: 73 59 60 58 E-POST: hanno@evol.no 

Norske biologer legger i disse dager siste hånd 

på et stort klassifiseringsarbeid av fremmede 

arter i Norge. Arbeidet er basert på helt nye kriterier 

for risikovurdering. 

Siden år 1800 har det dukket opp flere tusen 

fremmede arter i Norge – flest planter, men 

også dyr og andre organismer. Fremmed betyr 

her at arten ikke har kommet for egen maskin, 

men med hjelp fra mennesker. Enten ved bevisst 

innførsel – eller uforvarende. 

Hvilken risiko utgjør dette for norsk natur? 

– Forskere over hele verden har lenge vært 

opptatt av fremmede arters effekt, men har 

manglet presise metoder for å angi risikoen. 

Klassifiseringene har hittil basert seg mer på en 

subjektiv grovsortering enn på testbare data, 

sier postdoktor Hanno Sandvik ved NTNU. 

Nå har forskere ved NTNUs Senter for bevaringsbiologi 

og Artsdatabanken utarbeidet en 

metode som bygger på kvantitative kriterier, og 

åpner for mer graderte risikovurderinger. 

Metoden kan i prinsippet brukes på enhver 

art og i alle land. 

RISIKO LANGS TO AKSER • Klassifiseringen av 

artens risiko går langs to akser. 

400 årsaker til fall 

Det finnes langt flere 

grunner til at gamle 

mennesker faller, enn 

bare svekket balanse. 

MEDISIN BEVEGELSE • GERIATRI 

KONTAKT: Beatrix Vereijken, Inst. for bevegelsesvitenskap, NTNU 

TLF: 73 49 74 82 E-POST: beatrix.vereijken@ntnu.no 

Gamle mennesker faller mer enn unge mennesker, 

og den tradisjonelle forklaringen er 

svekket balanse. NTNUs Institutt for bevegelsesvitenskap 

og Forskningsgruppe geriatri 

6 

UFORVARENDE: Noen ganger tar vi en fremmed 

art inn i landet uten å vite det. Den kan for 

eksempel ha lurt seg med i feriekofferten. 

gemini • nr. 4 • desember 2011 

Illustrasjon: photos.com/Kolbjørn Skarpnes 

Den ene angir sannsynligheten for spredning, 

det forskerne kaller invasjonspotensial: 

Hvor stor er risikoen for at arten formerer og 

sprer seg i Norge, og i hvilket tempo? 

Den andre vurderer økologisk effekt: I hvilken 

grad vil den fremmede arten påvirke stedegne 

arter eller naturtyper – og er noen av disse 

allerede klassifisert som sårbare eller truede? 

– Metoden baserer seg utelukkende på dokumenterte 

og etterprøvbare data, sier Sandvik. 

– De fleste artene er jo beskrevet. Dermed 

kan vi framskaffe data om både formering, utbredelse 

og effekt. 

Dersom norske data er mangelfulle, går for- 

Det medisinske fakultet samarbeider om fallforskning, 

og har vist at årsakene er langt mer 

sammensatte. 

Til sammen er omtrent 400 ulike risikofaktorer 

for fall kartlagt, og forskerne kategoriserer 

dem slik: 

Indre faktorer: tidligere fall, medisinbruk, 

sykdommer, svekket gange og balanse, stillesittende 

liv, frykt for fall, mangelfull ernæring, 

svekkede kognitive funksjoner og svekket syn. 

Ytre faktorer: omgivelsesfaktorer (dårlig lys, 

glatte eller ujevne underlag m.m.), dårlige sko, 

dårlig sittende klær og uskikkete hjelpemidler. 

– De mest aktive og de mest inaktive er mest 

utsatt for fall – og risikoen øker jo flere av de in- 

skerne til utlandet – helst til et land der forholdene 

kan sammenlignes med norske. Eller de 

undersøker hvordan lignende norske arter oppfører 

seg. 

Til slutt blir all informasjon om vekstrate, individtetthet, 

populasjonstetthet og så videre 

lagt inn i et dataprogram som regner ut faktorer 

som spredningshastighet og populasjonens 

levetid. Ut fra dette blir arten plassert både på 

invasjonsaksen og på aksen for økologisk effekt 

– og endelig i en bestemt risikokategori. 

TIL BRUK VED SVARTELISTING • Rapporten 

fra arbeidet opererer med fire risikokategorier: 

Arter med svært høy risiko har en sterk negativ 

effekt på norsk natur. 

Arter med høy risiko har stor spredning med 

en viss økologisk effekt, eller stor økologisk 

effekt med en begrenset spredning. 

Arter med potensielt høy risiko har svært begrenset 

spredningsevne, men stor økologisk 

effekt dersom de sprer seg – eller omvendt. 

Arter med lav eller ingen kjent risiko har 

lav eller ingen spredning og svake økologiske 

effekter. 

En gruppe norske biologer legger i disse dager 

siste hånd på et omfattende klassifiseringsarbeid 

etter de nye kriteriene. De har gjennomgått 

2600 fremmede arter og plassert dem i 

riktig risikokategori. 

Artsdatabanken skal neste år legge fram den 

nye fremmedartlista – altså en liste over fremmede 

arter som truer norsk natur, tidligere kalt 

«svarteliste». Den nye lista vil basere seg på hva 

biologene nå finner ut om hver enkelt art. 

Lisa Olstad 

dre og ytre faktorene som er til stede samtidig, 

forteller Beatrix Vereijken, professor i bevegelsesvitenskap. 

KOSTER MILLIARDER • Utgifter til akutt medisinsk 

behandling av skader relatert til fallulykker 

er i Norge beregnet til oppimot en milliard 

kroner årlig. Rehabilitering, sykehjemsopphold 

og hjemmetjenester koster ytterligere 

mellom én og to milliarder. I tillegg kommer 

plager og lidelser som ikke er tallfestet i kroner. 

Fallforskerne ved NTNU deltar nå i et stort 

EU-prosjekt om fallrisiko og -forebygging. 

Lisa Olstad 

Å bo med bare én av 

de biologiske foreldrene 

øker risikoen for selvmordsforsøk 

hos unge 

under 15 år. 

De store risikofaktorene når det gjelder ungdom 

og selvmord, er ikke bare depresjon og 

tidligere selvmordsforsøk. Familieforhold spiller 

også en viktig rolle. 

I sitt doktorgradsarbeid ved NTNU undersøkte 

samfunnsmedisiner Latha Nrugham 

hvilke faktorer og årsaker som lå bak trønderske 

ungdommers selvmordsforsøk, ved å 

finkjemme data fra studien «Ungdom og 

psykisk helse». 

Studien omfattet i overkant av 2500 ungdommer 

i Trøndelag. Informasjon ble hentet 

inn i perioden 1997–2005. 

265 av ungdommene ble fulgt opp til de var 

20 år gamle. To tredeler av disse ble valgt ut fordi 

de skåret høyt på en depresjonsskala. 

TO AV TRE MED ÉN FORELDER • Depressiv 

lidelse peker seg imidlertid ikke ut som en 

risikofaktor blant de helt unge. 

– Ser vi på de yngste, de som prøvde å ta sitt 

liv da de var 14–15 år, sier Nrguham – så er det én 

faktor som peker seg ut. Og det er at de ikke bor 

sammen med begge de biologiske foreldrene. 

Blant dem som prøvde å ta sitt liv, var det 65 

prosent som bodde sammen med én forelder. 

Blant dem som ikke prøvde det, var det bare 35 

prosent som bodde med én forelder. 

Nrugham understreker at studien ikke sier 

noe om steforeldre. 

– Vi har heller ikke grunnlag for å si noe om 

det er best å bo hos mor eller hos far. Vi ønsker 

ikke å gi noen skyldfølelse, eller si noe om 

måten å være foreldre på. Det er ikke det vi har 

studert. Men det er altså en sammenheng 

mellom hvem en ungdom bor sammen med, 

og risikoen for selvmordsforsøk. 

FIRE RISIKOFAKTORER • For ungdom generelt 

viser studien fire risikofaktorer: tidligere selvmordsforsøk; 

ikke bo sammen med begge biologiske 

foreldre; kognitive depressive symptomer; 

og det å være direkte utsatt for vold. 

Men det er altså forskjeller mellom de yngre 

og eldre ungdommene. 

– Sårbarheten ved å ikke bo sammen med 

begge biologiske foreldre er ikke like stor 

for ungdom over 15 år. For dem er det klart at 

depressive lidelser utgjør en større risiko - 

faktor. Og den klart største risikofaktoren for 

selvmordsforsøk blant ungdom, uansett alder, 

er allerede å ha prøvd å ta sitt eget liv, 

sier Nrguham. 

Felles for de unge som har prøvd å ta sitt liv, 

er at de aller fleste av dem har blitt direkte utsatt 

for vold. Men her er det også forskjeller. 

– Selv om det å bli direkte utsatt for vold viser 

seg å være en risikofaktor for selvmordsforsøk, 

sier forskeren, – så er det noen forskjeller 

her. Hvis ungdommene har høy skår på det vi 

kaller resiliens, en slags indre styrke og utholdenhet, 

virker den som beskyttende faktor. Resiliens 

er psykologisk egenskap som kan bygges 

opp og styrkes. 

Rusbruk ble også undersøkt, men kommer 

ikke på lista over viktigste risikofaktorer. 

TANKESETTET TYNGER • Nrugham forteller at 

det er de usynlige og lett skjulte symptomene 

som er sterkest når det gjelder depresjon og 

selvmordsforsøk. 

NYHETER ■ 

Familie beskytter mot selvmord 

SAMFUNNSMEDISIN PSYKOLOGI • SELVMORD 

KONTAKT: Are Holen, Institutt for nevromedisin, NTNU 

TLF: 72 57 58 93 E-POST: are.holen@ntnu.no 

VANSKELIG: Ungdomstida kan være vanskelig for mange. Men symptomene på depresjoner og selvmordstanker 

er ikke alltid så lette å få øye på. 

– Det er påfallende at det bare er de tankerelaterte 

depressive symptomene som slår ut, 

sier hun, – for eksempel om suicidale tanker, 

konsentrasjonsvansker, verdiløshet og tilbakevendende 

tanker om døden. Mens somatiske 

faktorer som appetitt og søvnvansker, slikt 

som er lettere å se for omgivelsene, ikke har 

like stor innvirkning. 

Samtidig viser hennes studier at det ikke 

bare er alvorlig depresjon som er en risikofaktor: 

– Alle typer depresjon er risikofaktorer for 

selvmordsforsøk på forskjellige måter. Det betyr 

at ingen av de depressive lidelsene kan ignoreres, 

i hvert fall ikke blant ungdom. 

Nrugham mener at familier med aleneforeldre 

trenger mer støtte. – Hjelp og rom til å 

prioritere familien er vesentlig. Barn og familie 

er en investering som må pleies og være viktigst 

på lista over ting man må gjøre. Det vil 

være et gode uansett, men kan også bidra til å 

redusere risikoen for selvmord blant ungdom, 

avslutter hun. 

Veileder for studien var professor Are Holen 

ved NTNU. 

Hege J. Tunstad 

gemini • nr. 4 • desember 2011 7 

Foto: photos.com

n nyheTer nyheTer n 

Hitech hudpleie fra havet 

FERIE MED BEHANDLING: 

Europeiske forskere og 

bedrifter vil skreddersy 

hudpleieprodukter fra 

Dødehavet. 

KJEMI NANOKAPSLER • HUDKREMER 

KONtAKt: Ruth Baumberger Schmid, 

SINTEF Materialer og kjemi 

tLf: 930 36 337 E-POSt: ruth.b.schmid@sintef.no 

Dødehavet inneholder 21 ulike mineraler som i 

alle år har vært kjent for å ha god virkning på plager 

som psoriasis, akne, og allergi- og solskadet 

hud. 

Det store kosmetikkfirmaet Dead Sea Laboratories 

produserer allerede ulike hudprodukter 

med utgangspunkt i mineraler og slam fra 

Dødehavet. Men nå skal nye kosmetiske produkter 

på banen gjennom bruk av nanoteknologi 

og en mer tilpasset produksjon. 

Pasienter med samme hudlidelse responderer 

nemlig ulikt på samme behandling. Dead 

Sea Laboratories ønsker en mer effektiv behandling 

gjennom små produksjonslinjer der 

kremer, oljer og salver tilpasses huden til den 

enkelte pasient. 

Tilleggsbehandling • Markedet for hudkremer 

er stort; så mye som 2–3 prosent av verdens 

befolkning lider av psoriasis. I tillegg skaper 

hudallergi, solskadet hud, kviser og rynker 

et behov. 

– Det er viktig å presisere at vi ikke snakker 

om et nytt legemiddel. Det nye hudproduktet 

skal være en tilleggsbehandling til tabletter og 

Dødehavet er kjent for sin gode virkning på ulike hudplager. 

annen medisin som pasientene tar. 

Det sier Ruth Baumberger Schmid i SINTEF, 

som er en av partnere i prosjektet. Hun forteller 

at det målbevisste arbeidet for en kosmetisk 

anvendelse av et produkt passer de norske 

forskerne godt. 

beskyTTelse • SINTEF har tatt jobben med å 

utvikle gode kapsler for mineralene det er snakk 

om. Tanken er også å kapsle inn A-vitamin som 

man vet har god virkning på syk hud. Én mulighet 

er å ha begge stoffene i samme kapsel – en 

annen er å ha to typer kapsler i kremen. 

– Vi legger vekt på å lage kapslene slik at de 

er uavhengige av hvilket stoff som skal innkapsles. 

Og vi snakker om ørsmå kapsler, bare 

300–400 nanometer store, sier Schmid. – De 

verken sees eller kjennes. 

– Hvorfor kapsler? 

– Innkapsling betyr beskyttelse. Vitamin 

A er for eksempel ustabilt i kontakt med luft, 

vann og varme. I tillegg gir liten mengde ingen 

virkning, og for mye kan gi kløe og irritasjon. 

Gjennom en kapsel kan vi få riktig mengde Avitaminer 

dosert ut på rett sted på huden. 

Schmid forteller at kapslene må ha riktig 

størrelse. De som blir laget i SINTEFs laboratorier, 

er noe større enn nanokapsler. Kapslene 

trenger inn under den ytterste hornhuden og 

ned til epidermlaget, men går ikke videre til 

hudlaget innenfor (dermis). Lages kapslene for 

store (mikronkapsler), fester de seg ikke på huden, 

men blir vasket av. Lages de for små, kan 

de trenge gjennom huden og inn i kroppen, og 

det er ikke ønskelig. 

Ulike oppgaver • En rekke partnere er inne i 

prosjektet der forskningsinstitusjoner og små/ 

mellomstore bedrifter i Europa samarbeider. 

Partene vil bruke bioteknologi til å finne hud- 

egenskaper som er karakteristiske for en bestemt 

sykdom, og så benytte nanoteknologi til å ut- 

vikle en tilpasset behandling. Deretter vil de teste 

giftighet og effektivitet av produktene, etablere 

pilotanlegg for produksjon, og databaser for å 

samkjøre hudtype med egnet behandling for 

hver enkelt pasient. 

Forskningspartene utfører varierte oppga- 

PILOTANLEGG: 

Dette anlegget, utviklet av en 

tysk bedrift, skal produsere små volum av både 

kapsler, nanopartikler og selve kremen. 

Foto: SINTEF 

ver. Mens belgiske forskere dyrker kunstig 

hud så de kan teste nye produkt direkte på 

for eksempel psoriasishudceller, designer 

en tysk partner en helt ny produksjonslinje 

med produksjon i det små. To spanske 

og israelske partnere leter etter relevante 

egenskaper og kjennetegn i huden på at 

den ikke er frisk, mens en annen spansk 

partner tester om produktene er giftige. 

Når det gjelder lagringsmedium for mineraler 

og/eller A-vitaminer, lager et israelsk 

universitet stabile saltkrystaller i olje, 

tyrkiske forskere tester liposomer (små bobler 

laget av et materiale som ligner på en 

cellemembran), mens SINTEF og forskere i 

Pisa arbeider med kapsler i polymer. 

UTvelgelse • Ruth Baumberger Schmid 

forteller at de har et langt lerret å bleke før 

målet nås: 

– Vi startet i 2008 med en rekke typer 

nanokapsler og spesifikke kjennetegn i 

huden. Etter hvert har analyser på effekt 

og giftighet snevret inn dette antallet, og 

nå har partnerne samlet seg om 7–8 typer 

kapsler og noen få hudparametre. Av disse 

skal 3–4 testes klinisk. 

For vår del må vi bevise at kapslene våre ikke 

inneholder noen rester av skadelige stoffer 

som er forbudte i kosmetiske produkter, sier 

hun. 

Det er ennå ikke avgjort hvilke kapsler 

som velges for endelig produksjon. 

Tiden fram til høsten 2012 vil gå med til 

oppskalering, kliniske studier og til å teste 

ut utvalgte prototyper. 

Åse Dragland 

Snill mot sild 

En ny ringnotsnurper 

suger sild og makrell 

skånsomt om bord. 

fISKERIER PUMPEUtStYR • tEKNOLOGI 

KONtAKt: Ida G. Aursand, SINTEF Fiskeri og havbruk 

tLf: 982 22 466 

E-POSt: Ida.G.Aursand@sintef.no 

I tre år har bedriften MMC-Tendos samarbeidet 

med SINTEF om et forbedret pumpesystem 

for ombordlasting av sild og makrell fra 

ringnot. I dag skjer dette vanligvis ved hjelp 

av skovlpumper som suger og trykker fisken 

om bord gjennom en pumpeslange. Fisken 

går opp i en silkasse der pumpevann og fisk 

skilles, og vannet renner ut gjennom en rist 

mens fisken går ned i en lagringstank. 

UnderTrykk • – Det nye nå er at vi erstatter 

skovlpumpen gjennom å laste fisken ved 

hjelp av undertrykk, forteller Ida Aursand ved 

SINTEF Fiskeri og havbruk. 

Et liknende konsept brukes ved lasting av 

laks, men her skjer lastingen direkte til tanken 

der fisken oppbevares. 

– I det nye systemet skaper vi et undertrykk 

i lagringstanken og frakter fisken gjennom et 

UNDERTRYKK SKAPER SUG: 

lukket system – helt fra fisken hentes opp fra 

sjøen, via silkasse og ned i tank. Dermed kan 

fisken suges opp fra nota og til tanken, sier 

Aursand. 

bedrer kvaliTeTen • Det nye utstyret inne- 

bærer at fisken får en mer skånsom behand- 

ling og unngår slag fra skovler i pumpa. I det 

nye systemet fraktes fisken til RSW-tankene 

(Refrigerated Sea Water) med forhåndskjølt 

vann. Tankene har en form som optimaliserer 

den kalde vannstrømmen gjennom fisken, og 

som gir god fordeling av det kalde vannet. Man 

forventer at den skånsomme behandlingen, i 

lag med den optimale kjølingen, vil høyne kvaliteten 

på fisken betraktelig. 

Den nye ringnotsnurperen Christina E, bygd 

av rederiet Erik & Sævik, har fått installert det 

nye pumpeutstyret. Båten var ferdig i vår, og 

har startet sin første sesong nå. 

– Vi har nettopp kommet på land etter tokt 

der vi har evaluert systemet, forteller Ida G. 

Aursand – og det ser veldig bra ut. 

MMC-Tendos har lagt mye egeninnsats i 

konseptet som har vært kjørt som et Skattefunn-prosjekt 

der også Innovasjon Norge har 

deltatt. SINTEF har deltatt på flere forskningstokt 

og FoU-kvoter har vært avgjørende for å få 

til dette utviklingsarbeidet. 

Åse Dragland 

Fisken hentes opp fra sjøen, og går via silkasse til tank i et lukket system. 

8 gemini • nr 4 • desember 2011 gemini • nr 4 • desember 2011 9 

Foto: Scanpix 

Illustrasjon utlånt av MMC-Tendos

■ PUSTEROMMET 

10 

Fra tiger til tare på tanken 

Tare er fin å se på, men framfor alt en nyttig vekst. Nylig etablerte SINTEF 

Norsk senter for tang- og tareteknologi som skal gjøre det mulig å dyrke tang 

og tare i stor skala. Dyrking av tare gjør at man kan lage drivstoffet bioetanol 

pluss varme- og drivstoffressursen biogass – uten å bruke mat som råstoff, 

og uten å legge beslag verken på matjord eller på ferskvannsressurser. 

Foto: Unni Skoglund 


gemini • nr. 4 • desember 2011 11

Usy nlig fiende 

H Muggsopp har invadert ventilasjonsanlegg 

12 

inneklima 

vvs • mikrobiologi 

tekst: Svein Tønseth 

kontakt: Elisabeth N. Haugen, SINTEF Energi 

tlf: 958 17 610 e-post: elisabeth.n.haugen@sintef.no 

østsola skinner, og himmelen er 

klar og høy over Trondheim. Rundt 

meg ruver lønnetrær som ennå har 

grønnfargen i behold. Men turfølget 

mitt snakker mest om naturfenomen 

vi ikke kan se. 

Elisabeth Nesbakken Haugen har vært medisinsk 

mikrobiolog siden 1973 og har jobbet 

med inneklimaproblematikk i nær 20 år. I ventilasjonanlegget 

i en rekke norske yrkesbygg 

har hun funnet muggsoppkolonier. Via ventilasjonskanalene 

har de effektivt spredd usynlige 

og utrivelige sporer. 

Kan det skje i store anlegg, kan det skje også 

i små, ifølge Haugen. Hun anbefaler derfor alle 

å følge serviceopplegget slavisk, om de har balansert 

ventilasjon hjemme. 

Godværsturen vår er en kjapp transportetappe. 

Den startet på kontoret til Haugen like 

ved og har brakt oss inn i skyggen av et svært 

betongbygg. Bak den terrakottarøde fasaden 

gjorde SINTEF-medarbeideren lite trivelige mikrobefunn 

i 2005. 

InfIsert fra kjeller tIl loft • – Det gufne, 

sier Haugen og viser vei mot inngangspartiet, 

– det er jo at soppsporer er så små at ingen ser 

dem. Men gi meg en allergiker, så vet jeg mye 

om sannsynligheten for at de ørsmå partiklene 

har forurenset lufta i et innemiljø. 

To skyvedører åpner seg og slipper oss inn 

i et stort bygningskompleks. Haugen viser vei 

gjennom en glassgård og rundt et hjørne. Så er 

MUggsopp og helserIsIko 

• Muggsopp er levende organismer som 

finnes overalt i naturen. 

• Oppstår avvik eller ubalanse i forhold til 

den stedegne floraen, kan risikoen for 

helseplager øke hos enkelte. 

• Plager som oftest rapporteres fra folk 

som utsettes for muggsoppflora med slike 

avvik, er irritasjoner i slimhinner og 

ubehag. Men også andre helseproblemer 

rapporteres. 

• Det finnes fortsatt ikke nok kunnskap om 

hvilke luftbårne konsentrasjoner av 

mikrobiologisk forurensning som vi kan 

utsettes for med rimelig trygghet uten 

ubehag eller helseskader. 

vi framme – i fløyen vi skal til. 

Den langstrakte bygningskroppen rundt 

oss har fire kontoretasjer. De rommer 60 til 70 

studentarbeidsplasser og kontorer for rundt 70 

forskere og administrativt ansatte. I kjelleren 

ligger flere laboratorier. 

Dette er «Elektrobygg A» på campus Gløshaugen. 

Bygd i 1961. Ett av mange norske yrkesbygg 

der Haugen har påvist at muggsopp 

vokste i ventilasjonsanlegget – og at «friskluft»anlegget 

spredte lite hyggelige soppsporer fra 

kjeller til loft. 

UnIk sprednIngsveI • – Ventilasjonsanlegg 

er ekstremt effektive spredningsveier for mugg- 

sopp. Via ventilasjonskanalene kan en og 

samme kilde utsette hundrevis av arbeids- 

takere for helserisiko påpeker Haugen. 

Ifølge den erfarne mikrobiologen er det umulig 

å anslå hvor mange bygg i Norge som er 

invadert av muggsopp på denne måten. I forskningsøyemed 

og skadeoppdrag har hun undersøkt 

ventilasjonsanlegg i 300 yrkesbygg, 

deriblant flere skoler og sykehus. 

– Feltarbeidet mitt gir grunn til å tro at antallet 

infiserte ventilasjonsanlegg er høyt, sier Haugen. 

Hun tror underrapportering er utbredt. 

– Muggsopp er jo ikke akkurat noe byggeiere 

ønsker å reklamere med. Men også bygg 

der ingen ennå aner uråd, kan være i faresonen. 

I forskningsprosjekter har vi sett på motstykker 

til problembyggene vi undersøker. Og selv 

i disse antatt friske referansebyggene har jeg 

funnet overraskelser i ventilasjonsanleggene, 

sier Haugen. 

så lett – og så vanskelIg • Når muggsopp 

vokser i ventilasjonsanlegg, er årsaken ifølge 

mikrobiologen alltid fuktinntrengning og forurensning, 

noe som i sin tur skyldes feil ved design, 

håndverksmessig utførelse eller drift. Den 

beste kuren mot problemet er derfor åpenbar: 

– Hold anleggene rene og tørre. Så lett, og så 

vanskelig, er det sier Haugen. 

Med SINTEF-medarbeideren innleid i «hærstaben», 

innledet byggeier NTNU en motoffensiv 

mot muggsoppen i Elektro A etter funnene 

i ventilasjonsanlegget. 

Haugen synes historien om krigføringen er 

lærerik for bygnings-Norge av to grunner, og 

har fått lov av driftsavdelingen ved NTNU til å 

gå ut med den uten å anonymisere. 

Hun ønsker for det første å vise at det finnes 

effektive mottiltak hvis ulykken er ute og 

det først har kommet fukt, skitt og sopp inn 

i ventilasjonsanlegg. Samtidig vil hun gjøre 

oppmerksom på at veien til mål kan være lang 


w 

Foto: Geir Mogen 

i flere yrkesbygg. Utholdende angrepsstyrker 

– men ikke uslåelige. 

Et ventilasjonsanlegg som er infisert 

av muggsopp, kan utsette hundrevis av 

arbeidstakere for helserisiko. 


w 

og tornefull. På Gløshaugen, eksempelvis, vant 

mikrobene første del av slaget som ble igangsatt 

for å kaste dem ut. 

Mer om det seinere. Først rykker vi helt tilbake 

til start. 

helseplager på jobben • Kapittel én i 

denne historien heter «Tove». Som ung doktorstipendiat 

begynner hun å jobbe i laboratoriene 

i kjelleren under Elektrobygg A rundt tusenårsskiftet. 

Kort etter får hun kontor i bygget. 

Lenge går alt bra. Men så begynner «Tove» å 

få hodepine pluss smerte og kløe i øynene ved 

opphold i kjelleren. Noen måneder går. Så setter 

de samme plagene inn når hun er på kontoret. 

– Det ble så ille at jeg måtte sitte hjemme og 

jobbe etter hvert. En stund lurte jeg på om det 

var jeg som var problemet. Skyldtes plagene at 

jeg jobba masse og hadde små barn? At jeg rett 

og slett var sliten? Heldigvis luftet jeg tanker på 

jobben om inneklimaet, og så begynte ballen å 

rulle, forteller hun. 

14 

«Muggsopp er jo ikke 

akkurat noe byggeiere ønsker 

å reklamere med.» 

En innledende intern gjennomgang i regi av 

arbeidsgiver konkluderer med at roten til problemene 

er å finne på arbeidsplassen. Og etter 

hvert får HMS-apparatet ved NTNU nye meldinger 

om tilsvarende plager fra flere brukere 

av bygget. 

Fukt og skitt som kan gi uønsket vekst av muggsopp, er ofte funnet på disse stedene i ventilasjonsanlegg. 

1) Fuktutsatte luftinntak – dårlig design, uheldig materialvalg og manglende drenering. 

2) Dårlig filterfunksjon, ett lite hull i filtret gir forurensingene fri bane. 3) Dårlig drenering av kjølebatteri. 

4) Støydemper. 


Illustrasjon: Knut Gangåssæter 

Senioringeniør eliSabeth neSbakken haugen 

kjelleren første MIstenkte • Tre år tidligere 

er kjelleren i Elektro A blitt oversvømmet, 

og golvbelegget måtte skiftes. Ut fra varslene 

om helseplager er det derfor kjelleren han har 

i tankene, den lokale HMS-koordinatoren som 

ringer SINTEFs Elisbeth Haugen i januar 2005. 

Kan hun komme og gjøre en faglig vurdering 

av underetasjen? 

Etter befaringen returnerer Haugen med 

utstyr for prøvetaking. Hun tar luftprøver over 

kjellergolvet. Rutinemessig gjør hun det samme 

foran ristene som fører ventilasjonsluft, 

«tilluft» på VVS-språket, til lab’ene. Så settes 

prøvene til dyrking. 

Ei uke seinere foreligger det nedslående svaret. 

«Frisklufta» som føres inn i kjelleren sprer 

muggsopp. I ventilasjonsanlegget har mikrobene 

også blitt «slemmere». De har lært seg 

å vokse i temperaturer over 37 grader, i likhet 

med muggsopp som Haugen har funnet også i 

andre anlegg. Dette er en egenskap muggsopp 

normalt ikke utnytter på våre breddegrader. 

Selv om det ifølge Haugen ikke skjer ofte, så kan 

denne «termotolerante» muggsoppen invadere 

menneskekroppen, med dens fuktige slimhinner 

og temperatur på 37 grader. 

Dermed går alarmen. 

lIte hyggelIg beskjed •– En lite hyggelig 

beskjed å få, minnes Per Gjengår, i dag funger- 

ende fagansvarlig for området VVS (varme-, 

ventilasjons- og sanitærteknikk) ved NTNUs 

driftsavdeling. 

Gjengår kobles inn på vegne av byggeieren 

idet måleresultatene til Haugen foreligger. Dette 

blir starten på et langvarig samarbeid om Elektro 

A for de to, et prosjekt der Haugen også drar 

veksler på VVS- og kjemikompetanse i SINTEF. 

På vegne av driftsavdelingen bestiller Gjengår 

en kartlegging av hele ventilasjonsanlegget. 

Haugen går til verket med en hygiensk og mikro- 

biologisk kontrollmetode som SINTEF har ut- 

viklet for slike anlegg. Diagnosen er ikke lystig: 

Det vokser rikelig med termotolerant muggsopp 

flere steder i ventilasjonsaggregatet samt 

i det tekniske rommet i loftsetasjen der aggregatet 

står. Via ventilasjonskanalene er veien 

kort ut til brukerne av bygget. Haugen finner 

sporer fra termotolerant muggsopp i tillufta i 

alle rom hun undersøker. 

– Når noe går galt i et ventilasjonsanlegg, er 

det som om en pølsemaker får inn bedervede 

råvarer sier Haugen. – Går disse i kverna, blir 

hele pølsa en helserisiko. 

neI tIl «globoId» • Både Haugen og Gjengår 

vet at ulike kurer er prøvd av av folk som vil helbrede 

«syke» ventilasjonsanlegg. 

– Mange hopper raskt på globoidmetoden, 

sier Haugen og forklarer: – Den kan for eksempel 

bestå i å skifte filter. Da blir alt bedre. Men 

bare for en stund. 

Ekstremtiltaket i andre enden av skalaen – 

utskifting av hele anlegget, inklusive kanalene 

– velges vanligvig kun hvis luftmengdene som 

tilføres bygget, må økes. 

Med Haugen som medlem av prosjektteamet 

velger driftsavdelingen ved NTNU en 

løsning mellom disse ytterpunktene. 

kortvarIg jUbel • Dermed er det klart for 

kapittel to: krigen. Ledet av Gjengår, innleder 

mannskaper fra driftsavdelingen kampen mot 

mikrobene våren 2005. De jobber etter en eliminasjonsmetode: 

gjennomfører tiltak trinnvis, 

og etter hvert steg gjør Haugen målinger 

for å se om effekten blir slik hærførerne håper. 

I stridens første fase blir hele ventilasjonsaggregatet 

skiftet ut. Men aggregater er aldri 

tette, ifølge Haugen og Gjengår. De vil forhindre 

at aggregatet skal suge inn forurenset luft 

fra rommet det står i. I det soppinfiserte tekniske 

rommet fjernes derfor golvbelegget der det 

er mulig, og golvet males. 

Ytterligere tiltak følger. Så viser da også 

Haugens siste måling for 2005 en betydelig forbedring. 

Men gleden varer dessverre ikke lenge. 

vIktIge Info-Møter • Ved ettårskontrollen i 

2006 finner Haugen termotolerant muggsopp 

med sparsom til moderat vekst i tilluft/romluft 

i alle etasjer. I det tekniske rommet er veksten 

rikelig. 

– En lite oppløftende melding, med tanke på 

alt vi hadde gjort, minnes Gjengår. 

– Fikk du noensinne kritikk fra brukerne av bygget 

da det ble klart at opprensningen ville ta tid? 

– Nei, og jeg tror årsaken var de mange in- 

Foto: Elisabeth N. Haugen, SINTEF 

formasjonsmøtene. Med jevne mellomrom 

innkalte vi ledelsen ved det berørte fagmiljøet, 

driftsansvarlige, tillitsvalgte og HMS-personell. 

vPå møtene fikk de status for tiltak og målinger 

direkte fra Elisabeth. Det virket åpenbart 

beroligende at vi hadde en med hennes kompetanse 

på laget. 

endelIg UttellIng! • Krigsinnsatsen de 

neste tre årene handler om hygienekontroll i 

anlegget og god drift. Men først etter at mikrobe-krigerne 

oppgraderer luftinntaket i 2010, og 

etter at renoveringen av det tekniske rommet 

fullføres samme år, er måleresultatene til Haugen 

så gode at driftsavdelingen kan erklære 

prosjektet som avsluttet. 

De krigførende deler gjerne sine lærdom 

med Geminis lesere: 

Haugen: –Tiltakene i Elektro A kostet en 

femtedel av hva en total renovering av anlegget 

ville gjort. Men noen forutsetninger må alltid 

være oppfylt for at eliminasjonsmetoden 

skal virke: Byggeier/ledelse må erkjenne at 

det foreligger et problem, økonomiske ressurser 

må stilles til rådighet og informasjon 

må tilflyte alle berørte. Alt dette ble innfridd 

ved NTNU. 


Adkomsten til ventilasjonsanlegg for driftspersonell 

kan være så trang at det må krypes og klatres. 

(Foto fra bygning på Vestlandet). 

Gjengår: – Vårt ettersyn var systematisk alt 

før soppangrepet. Nå har vi lært enda mer. 

Desto mer urovekkende er endringen av vaktmesterrollen 

i skoler og andre offentlige bygg. 

Drift, inspeksjon og renhold av ventilasjonsanlegg 

utføres best av kompetente vaktmestre 

med eierforhold til byggets tekniske anlegg. 

– Byggeier må ha system som beskriver oppgavene 

og når de skal gjøres. Det finnes tekniske 

løsninger som hindrer fuktinntrengning, og 

de kan være vel verd investeringen. Og til ventilasjonsbransjen 

er budskapet: Prosjektér alltid 

aggregatene sånn at det går an å komme inn i 

dem for ettersyn og renhold. 

Høylytt bifall fra Haugen: – Jeg har sett anlegg 

der bare akrobater kan skifte filter! 

lykkelIg slUtt • I Elektro A arbeider «Tove» 

den dag i dag. På det samme kontoret hun fikk 

tildelt for et drøyt tiår siden. 

– Tiltakene i ventilasjonsanlegget fikk åpenbart 

tatt knekken på soppen. Kontoret ble som 

en annen verden etterpå. Lærdommen for alle 

arbeidsgivere må bli: Sjekk om bygget er år- 

saken når folk får symptomer som dem jeg 

fikk. Det kan spare enkeltmennesker for mange 

påkjenninger. n 

15

Foto: Sciencephoto.com 

16 


Coscinodiscus er en encellet 

kiselalge, her sett gjennom 

elektronmikroskop. Algeskallet 

er bygget i silisiumglass og ser 

ut som en pilleboks der lokket 

er gjennomhullet av heksagonformede 

porer. 

Lys 

framtid 

med alger 

Algeskall er perfekt bygget for å 

utnytte alt sollys. Det kan gi oss 

effektive og billige solceller. 

MATERIALTEKNOLOGI BIOTEKNOLOGI • BIOLOGI 

TEKST: Siv Ingrid Skau Ekra 

KONTAKT: Gabriella Tranell, Inst. for materialteknologi, NTNU 

TLF: 73 59 27 61 E-POST: gabriella.tranell@ntnu.no 

Bitte små alger vugges nennsomt i 

vann på store plastflasker. Noen er 

så store at vi kan ser dem med det 

blotte øye, andre er for små. Vannet 

bobler lystig i tynne plastslanger. I 

noen av flaskene er vannet blankt, i andre gult 

eller grønt. 

Vi er på et laboratorium på NTNU, og her går 

forskere rundt og pusler med de små organismene: 

mater dem, undersøker dem og sørger 

for at de har det bra. 

Hvorfor i all verden? Jo, fordi de små og uanselige 

algene kan vise seg å bli både modeller og 

råmateriale for framtidens solceller. Svaret på 

vårt behov for ren og billig energi ligger muligens 

og dupper i havet – fritt og lett tilgjengelig. 

VERDENSMESTRE I LYS • Alger kan være alt 

fra encellede arter til tang på flere meter. Av 

200 familier og 100 000 arter lever de fleste i 

saltvann, mange i ferskvann og noen på land. 

Alger utgjør størstedelen av jordas biomasse. 

Akkurat som hos planter, er algene avhen - 

gige av fotosyntesen – den prosessen som bru- 

ker energi fra sollys til å omdanne karbondioksid 

til organiske forbindelser. Alger er naturens 

mest vellykkede organisme når det gjelder 

å utnytte sollyset, betydelig mer effektive 

enn dagens silisiumsolceller som i beste fall 

kan utnytte omtrent 30 prosent av sollyset. 

Resten blir reflektert tilbake eller skaper overskuddsvarme. 

Silisiumsolcellene er dessuten 

dyre å produsere. 

En god og effektiv solcelle bør ha en overflate 

som slipper mye – helst alt – lys inn, og et effektivt 

antirefleksjonslag som sørger for at lyset 

ikke forsvinner ut igjen. Nøyaktig slik algen 

gjør det. 

– Vi tror det blir mulig å lage solceller som 

utnytter sollyset like godt som algene gjør, 

sier forsker Gabriella Tranell. Hun leder et 

tverrfaglig prosjekt der materialteknologer, 

bioteknologer, biologer og kjemikere ved 

NTNU og SINTEF samarbeider om å avlure algenes 

deres hemmeligheter. 

VIDUNDERSKALL • Hemmelighetene ligger i 

skallet. Og de encellede kiselalgene er blant 

de algene som har det mest egnede skallet. Det 

er av glass med små porer og symmetriske, 

men kompliserte, mønstre der lyset strømmer 

inn til den lille organismen – uten å slippe ut 

igjen. 

Skallene bygges innenfra ved at algene tar 


w

w 


opp silisiumioner fra havvannet. Kiselalgeskallene 

varierer i størrelse fra noen få til flere hundre 

mikrometer i diameter. Porene er fra 10 til 

50 nanometer. Noen av lagene i det lille skallet 

blir holdt sammen av sekskantede sylindre 

med veldig lette og tynne vegger. Denne formen 

er kjent fra bikubene, og vi vet at den er 

sterk. 

– Biologene har flere hypoteser om hvorfor 

og hvordan algene bygger skallene innenfra på 

den måten de gjør det. Algene kan kanskje forbedre 

absorbsjonen av sollys; de skal flyte 

godt; skallene gjør dem stabile i vannet; de får 

bestemte mekaniske egenskaper; de kan lett 

feste seg på ting, forklarer Tranell. 

– Sannsynligvis er dette sammensatt. Algeskall 

er uansett funksjonelle. Næringsstoffer i 

Alger er kresne i matveien. Bioteknolog Matilde 

Skogen Chauton prøver seg fram med ulike 

blandinger av silikat, karbondioksid (CO 2), 

nitrogen, fosfor, sink, vitaminer og sporstoffer. 

«Resultatene fra 

simuleringen er lovende.» 

Forsker Gabriella Tranell 

havet blir transportert inn gjennom porene. 

Samtidig er porene så små og dessuten beskyttet 

av en membran slik at skitt og lort ikke 

kommer inn til organismen, sier Tranell. 

GULLKOPIER • Kiselalgene omfatter om lag 

10 000 arter. Forskerne er i første omgang interessert 

i noen bestemte arter for å finne den beste 

og ønskede strukturen i skallet. De har staselige 

navn som Thalassiosira pseudonana, Chaetoceros 

muelleri, Pinnularia sp. og Coscinodiscus wailesii. 

Den siste har vist seg å være en meget god alge 

på grunn av skallstrukturen, men den er også 

vanskelig å dyrke. 

Forskerne bruker nanoteknologi for å kopiere 

naturlige algeskall med optimal struktur, 

det vil si de rette optiske egenskapene. Skallmodellene 

kan lages i ulike materialer, deriblant 

edle metaller. Gull er et fleksibelt materiale 

og velegnet for å lage støpeformer av algeskallene. 

En klump med gull får strøm fra en 

elektronstråle. Varmen får gullet til å dampe, 

og gullatomer legger seg i en tynn film på overflaten 

til skallene. Med en kobbertape trekkes 

gullfilmen av. Forskerne har nå et negativ av algeskallene, 

et gullreplikat. 

DATASIMULERING • – Gullreplikatene er våre 

modeller som blir testet og simulert med optisk 

programvare i datamaskiner. Simuleringen 

beskriver virkeligheten godt. Resultatene vi har 

fra simuleringen, er derfor lovende, forteller 

Tranell. 

Simuleringen varierer strukturen på skallene, 

det vil si størrelsen på porene og formen 

på de ulike lagene og bestanddelene. Simuleringen 

skal beskrive naturens symmetri, sekskantformen 

og andre mønstre. Da må forskerne 

blant annet vite hvordan lyset brytes og hva 

slags vinkler lyset går i. Skallstrukturen bestemmer 

så hvordan lyset blir reflektert og utnyttet 

inne i skallet. 

Det er også mulig å konstruere en perfekt 

modell og deretter lete for å finne modellen hos 

naturlige alger. Forskerne vil prøve på det senere. 

For å finne alger som kan egne seg til bruk i 

nanoteknologi og materiale til solceller, gran- 

sket forskerne litteraturen til 1800-tallets britiske 

gentlemen. Adelsmenn med tid og midler 

viet seg til forskning og var særlig fascinert av 

alger, som de klassifiserte i tykke bokverk. Her 

fant dagens forskere flere typer alger med ulike 

skallstrukturer som kan være aktuelle. 

SELVORGANISERING • En av de interessante 

utfordringene forskerne har, er å organisere algeskall 

til å ligge samme vei på en overflate. For 

å få til dette må de manipulere skallene. 

– Poenget er å utnytte den rike og komplekse 

nanostrukturen i skallene fullt ut. Med organisering 

menes at hele overflaten som algeskallene 

ligger på, er dekket av skall uten at 

skallene overlapper hverandre, forklarer materialteknolog 

Julien Romann. 

Men først blir algene vasket i syre som fjerner 

alt organisk materiale. Syrevasking kan 

også brukes bevisst for å endre mønstre og 

strukturer i skallene. 

Romann forteller at en god metode for å få 

et jevnt og enkelt lag med helt rene algeskall på 

en overflate er å skape tiltrekning mellom skallene 

og overflaten. Algeskall av silisium er litt 

negativt ladet. Når overflaten de skal ligge på, 

lades litt positivt, oppstår statisk elektrisitet 

som gir god interaksjon mellom skallene og 

overflaten. Metoden er teoretisk lovende, og 

forskerne starter med testing nå. 

En annen metode er å bruke væske. Vann og 

kloroform er en god kombinasjon. Kloroform 

er tettere enn vann og de to væskene blander 

seg ikke. Vann legger seg øverst. 

– Tyngdekraften gjør at algeskallene vil synke 

litt i vannet. Så sedimenteres skallene, samler 

seg, før de når grensesnittet mellom vann og 

kloroform. En tett film av algeskall dannes naturlig 

og kan legges på en positivt ladet overflate 

som er klargjort på forhånd, forklarer Romann. 

KRAVSTORE ALGER • Bioteknolog Matilde 

Skogen Chauton arbeider på laboratoriet som 

dyrker alger og sier at det er energikrevende for 

algen å bygge det komplekse skallet. 

– Skallet må være lett, slik at algen ikke synker 

nedover i havet. Samtidig må skallet være 

Kiselalgen Coscinodiscus wailesii har skall som er bygget i flere lag silika. Porer og mønstre danner sylindre som tar opp alt lys uten å slippe noe ut igjen. 

sterkt nok til å beskytte mot beiting og vannets 

bevegelse. Algeskall kan sammenlignes med 

samme type glass som laboratorieglassene 

våre, som tåler varme og kjemikalier, sier hun. 

Kiselalger må ha silikat for å bygge skall. Silikat 

er en kjemisk forbindelse mellom silisium 

og andre grunnstoffer. Algene tar opp silikat og 

et annet særlig hensiktsmessig stoff på nesten 

samme måte, nemlig titanoksid. Titanoksid er 

transparent og har gode ledende egenskaper. 

Tynne lag titanoksid i solcellen kan derfor forbedre 

effektiviteten. 

– Vi får algene til å ta opp titan i skallene når 

vi tilsetter titan samtidig som vi «sultefôrer» 

algene på silikat, sier Chauton. 

Enorme mengder havvann skal til for å få 

nok alger til solcelleproduksjon. Varierende 

biologisk aktivitet i havet gjør dessuten naturlig 

sjøvann ustabilt å jobbe med. Et alternativ 

er å bruke vanlig akvariesalt tilsatt destillert 

vann. Så prøver forskerne seg fram med ulike 

blandinger av næringsstoffer til algene, for på 

den måten å styre algenes byggeaktivitet: karbondioksid, 

nitrogen, fosfor, sink, vitaminer 

og sporstoffer. 

– Noen algetyper er kravstore. Andre er ikke 

fullt så kravstore. Vi kan naturligvis ikke ta på 

og føle algene, men de er forskjellige, sier 

Chauton. 

MEN NÅR? • Når kan vi begynne å produsere 

solceller med algeskall og nanoteknologi? Ga- 

briella Tranell er forsiktig med å spå, men har 

tro på naturens smarte løsninger. 

– Om ti år er solceller annerledes enn i dag, 

både i design og materialer. Jeg tror vi lager solceller 

etter kopier av biologiske strukturer. Vi 

må tenke nytt når vi skal utvinne ren og lønnsom 

energi. Solcellepaneler er nå konstruert 

slik at de flytter seg jevnt etter sola som går 

over himmelen, fra øst til vest. Men kanskje vi 

bør se på hvordan bladene på trærne er: ikke 

symmetrisk rettet etter lyset til enhver tid, men 

vendt i litt ulike retninger. 

– Vi ser at det blir mer og mer aktuelt å imitere 

naturen, å lære hvordan naturen har gjort 

det for å være funksjonell. Inspired by nature! 

Gabriella Tranell smiler som en sol. ■ 

18 gemini • nr. 4 • desember 2011 


19 

Foto: Anita Fossdal/Sintef Materialer og kjemi

Foto: © Fotobase / Jon Fjeldstad 

20 

Stille i 

stormen 

Like før jul vil 80 arbeidere på Oseberg 

og Snorre B-plattformen putte en intelligent 

propp i øret før de starter arbeidsdagen. 

En Sikorsky 92 går inn for landing. 

Støynivået er enormt. 


HØRSELSVERN 

HMS • AKUSTIKK • TEKNOLOGI 

TEKST: Unni Skoglund 

KONTAKT: Olav Kvaløy, SINTEF IKT 

TLF: 982 45 170 E-POST: olav.kvaloy@sintef.no 

Den ser ikke så imponerende ut, liten 

som den er. Men det den er i stand til 

å gjøre, er revolusjonerende innen 

audiologi: Proppen er ikke bare en 

avansert støydemper, den måler 

også kontinuerlig støyeksponeringen som den 

ansatte er utsatt for, og sier fra når anbefalte 

grenser overskrides. I tillegg foretar den en 

daglig kontroll av hørselen til den ansatte, slik 

at begynnende hørselsskader kan registreres 

tidlig før skaden får utvikle seg. 

Oppmerksomheten rundt helse, miljø og 

sikkerhet (HMS) i Nordsjøen er enorm, og 

derfor er det få arbeidsrelaterte skader blant 

arbeidere på plattform. Skader på hørsel er likevel 

et økende problem, og rundt 600 nye eller 

forverrede skader rapporteres årlig til Petroleumstilsynet. 

Støynivået ved fakling eller helikoptertransport 

er for eksempel enormt. 

– Men med denne proppen tar vi kontroll 

over det som skjer i øregangen, sier akustikkforsker 

Olav Kvaløy ved SINTEF IKT. 

115 

110 

105 

100 

95 

90 

85 

80 

75 

70 

Lydnivå (desibel A) 

65 

Eksempel på støy ved en helikopterlanding. 

Rød: ytre støy ved øreproppen. Blå: støy inne 

i øret bak proppen. 

UNNGÅR BAKGRUNNSSTØY • Øreproppen er 

en videreutvikling av den proppen som tidligere 

ble utviklet for Forsvaret og som nå leveres 

av Nacre AS. Videreutviklingen har skjedd i 

samarbeid med Statoil og er gjort for offshorebruk, 

men kan også være relevant å bruke for 

andre støyutsatte yrkesgrupper. Prototypen er 

nå klar for å tas i bruk på plattformer. 

Proppen har en mikrofon på utsiden som 

fanger opp lyd fra omgivelsene. Lyden behandles 

digitalt, og skadelig lyd vaskes bort. Så sendes 

lyden til høyttaleren på innsiden av øreproppen, 

slik at brukeren får med seg hva som 

skjer i omgivelsene. Mikrofonen på innsiden av 

øreproppen fanger opp talesignalet gjennom 

kraniet. Mikrofon foran munnen, slik mange 

tradisjonelle hørselsvern har, blir dermed overfl 

ødig. Fordi talelyd tas opp inne i øregangen, 

unngår man bakgrunnsstøy, slik tilfellet er 

med en mikrofon foran munnen. 

MÅLER STØYBELASTNING • Men i tillegg til 

disse funksjonene tar den videreutviklede 

øreproppen, QP100Ex, kontinuerlige målinger 

av støybelastningen brukerne utsettes for, direkte 

mot trommehinnen. QP100Ex gjør også 

en daglig hørselsmåling av brukerne. Dataene 

lagres i en database. En slik kontinuerlig «overvåkning» 

av hørselen er helt unik og gir brukerne 

en trygghet for at de ikke utvikler hørselsskader 

over tid. 

– Ut fra terskelmålingene lages det et audiogram, 

en hørselskurve, som viser om en hørselsskade 

er under oppseiling. Det er viktig å få slik 

informasjon tidlig, slik at tiltak kan settes inn 

for å unngå en permanent, uopprettelig skade, 

sier Odd Kr. Ø. Pettersen, forskningssjef ved 

SINTEFs avdeling for akustikk. 

TRE BARRIERER • Den intelligente øreproppen 

inneholder tre ulike barrierer for å forhindre hørselsskader. 

Først er det en skumpropp som tetter 

øregangen, og en tettekontroll som varsler 

brukeren dersom proppen ikke er satt korrekt i. 

Den andre barrieren er at systemet gir brukeren 

beskjed dersom støygrensen som brukeren eksponeres 

for, er nådd. Om brukeren likevel ikke 

trekker seg unna eksponeringen, slår etter hvert 

tredje barriere inn og varsler om at brukeren er i 

ferd med å pådra seg en hørselsskade. 

– Statoil har hatt stor innvirkning på hvordan 

utstyret har blitt. De har hatt klare ønsker 

FRA QuietPro til QP100Ex 

Egenskaper ved QuietPro: 

• Kontrollerer selv korrekt innsetting 

• Toveis radiokommunikasjon gjennom 

øreproppen 

• Adaptiv demping (lyddempingen justerer 

seg selv ut fra støy i omgivelsene) 

• Ekstremt gode lyddempingsverdier 

Videreutviklet system, QP100Ex: 

• Måler kontinuerlig støyeksponering og 

hørselsterskel til brukeren 

• Er ATEX-godkjent 

• Videreutvikling gjennom et samarbeid 

mellom Nacre, Statoil og SINTEF. 

Universitetet i Bergen og NTNU er med i 

styringsgruppa. 

• Nacre er produktutvikler og selger av 

utstyret. Prosjektet MENO er delfi nansiert 

av Norges forskningsråd. 

og innspill, som vi som forskere har tatt med 

oss inn i arbeidet vårt. Vi har jobbet tett for å 

fi nne løsninger og det har vært et fantastisk 

godt og positivt samarbeid, sier forskningssjef 

Pettersen. 

ETIKKEN IVARETAS • Dataene som samles inn 

gjennom øreproppmålingene, lagres i en database. 

Prosjektet er godkjent av REK (Regionale 

komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk), 

og det er strenge krav knyttet 

til håndtering av dataene. På tross av at det er 

Statoil som har lagd og betalt prosjektet, er det 

bare forskerne som får tilgang på dataene, og 

da i anonymisert form. Resultatene Statoil får 

se, er også anonymiserte. 

Nå før jul skal 40 arbeidere på Osebergplattformen 

og like mange på Snorre B begynne å 

bruke øreproppen i arbeidshverdagen sin. Da 

begynner dataene å strømme inn sammen 

med brukererfaringene. 

– Produktet er banebrytende, og vi gleder 

oss veldig til det tas i bruk. Vi har store forhåpninger 

om at øreproppene vil føre til en kraftig 

reduksjon av hørselsskader, sier SINTEFforskerne 

Olav Kvaløy og Odd Kr. Ø. Pettersen. ■ 


Foto: QuietPro

Foto: Lise Kvittingen 

Den etiopiske NTNU-kjemikeren Kitane Fanta Gebremariam 

på hjemlige trakter. St. Georgskirken i Lalibela ble hugget ut 

av fjellet, under bakkenivå, tidlig på 1200-tallet. Det er altså 

taket vi ser. Kirken har blitt kalt verdens åttende underverk. 

22 


Etiopias skjulte 

skatter 

RELIGION KUNST • KJEMI • ETIOPIA 

TEKST: Yvonne Kerlefsen 

KONTAKT: Kidane Fanta Gebremariam, Inst. for kjemi, NTNU 

TLF: 73 55 08 61 E-POST: fanta@chem.ntnu.no 

Skjult i etiopiske fjellområder ligger 

kirker med en arkitektur så 

enestående at mange kaller dem 

verdens åttende underverk. Noen 

er hugd ned i bakken eller rett inn 

i fjellet, andre klynger seg til fjellsidene. De 

fleste er det vi kaller monolittiske – de er bygd av 

en eneste stor steinblokk. 

De mest kjente – elleve stykker – ligger i 

byen Lalibela, i Amhara-provinsen. De kom på 

Unescos verdensarvliste allerede i 1978. Mindre 

kjent er kanskje kirkene i Tigray-provinsen. 

Men det er minst 120 av dem, og de er ikke 

mindre spektakulære. 

Innenfor noen av disse kirkeveggene finner 

vi eksempler på den eldste kristne bildekunsten 

i verden. Dette er kulturskatter de færreste 

av oss har hørt om. Men hvert veggmaleri, 

ikon og manuskript bærer en kristen tradisjon 

som i Etiopia var levende allerede på 300-tallet 

– en tid da hedenske guder ennå ble dyrket på 

det europeiske kontinentet. 

Tidens tann og manglende kunnskap om 

bevaring har satt sine spor på både kirkebyg- 

Kjemikerne kaster nytt lys 

over verdens eldste kirkekunst. 

gene og det de rommer. Nå går NTNU-stipendiat 

og kjemiker Kidane Fanta Gebremariam, 

som selv er fra Etiopia, i dybden på disse 

kunstskattene. 

Bokstavelig talt. 

IKKE BARE ESTETIKK • Sammen med professor 

Lise Kvittingen og førsteamanuensis Flo - 

rinel Banica har Gebremariam satt i gang det 

han selv betegner som sitt livsprosjekt. 

– Mange verdsetter bare estetikken i kunst. 

Vi ønsker å sette søkelyset på andre dimensjoner. 

Ved hjelp av kjemiske analyser skal vi 

identifisere materialer og teknikker som har 

blitt brukt i utformingen av disse fantastiske 

verkene, sier Gebremariam. 

De ulike bestanddelene i kunstverket, som 

pigmenter, bindemidler og ferniss, gir nemlig 

forskertrioen ved NTNU mulighet til å si noe 

om verkets opphav, alder og autentisitet. 

– Slike tekniske analyser kaster lys over en 

eldgammel etiopisk malertradisjon, og setter 

Afrikas rolle i den kristne kunsthistorien i et 

helt nytt perspektiv, sier Lise Kvittingen. 

Arbeidet er også viktig for framtidig bevaring 

og restaurering. Og i tillegg skal effekten 

av miljø og menneskelig påvirkning testes. 

ELDGAMMEL JØDISK/KRISTEN KULTUR • Etiopia 

snur opp ned på stereotypene om Afrika. 


w

w 

Foto: Kidane Fanta Gebremariam 

Kongedømmet Aksum, nå nordlige Etiopia og 

Eritrea, var verdens andre kristne stat. (Armenia 

var den første.) Aksum ble kristnet så tidlig 

som i det fjerde århundret etter Kristus. De 

kristne misjonærene kom nemlig ikke fra Europa, 

men fra Egypt, Syria og Lilleasia. 

Etiopia ble heller aldri kolonisert av europeerne. 

En særegen kristen afrikansk kultur har 

dermed fått blomstre fritt i nesten 2000 år. 

I tillegg har jødedommen satt spor etter seg i 

området. Ifølge etiopisk mytologi hadde dronningen 

av Saba, herskerinne i Etiopia for om lag 

tre tusen år siden, tette forbindelser med Israels 

kong Salomo. Dagens etiopisk-ortodokse kirke 

er derfor sterkt knyttet til både jødedommen og 

de orientalsk-ortodokse kirkene. 

I kunsten vises dette spesielt godt. Og landet 

har en usedvanlig rik kunstnerisk tradisjon 

innenfor veggmalerier, ikoner og illustrerte religiøse 

manuskripter. 

Typiske afrikanske trekk er sterke farger med 

svarte rammer, stiliserte ansiktsuttrykk og todimensjonale 

former. Samtidig finner vi motiver 

og symbolikk fra både jødisk, islamsk og 

bysantinsk tradisjon. 

LODDRETT REISE • Gebremariam og kollegene 

hans har besøkt minst 20 kirker og klostre i de 

nordlige provinsene. Her har de for det meste 

analysert veggmalerier. Men de har også vært i 

hovedstaden Addis Abeba og analysert en samling 

ikoner som befinner seg på universitetet der. 

Kunsten de har arbeidet med, ble laget fra 

1100- til 1800-tallet. Storparten av disse skattene 

har aldri forlatt Etiopia. Forskerteamet må 

dermed oppsøke kunsten der den er. For eksempel 

i Guh-fjellene i Tigray-regionen. Her, 

høyt oppe, hugd inn i en av fjelltoppene, ligger 

det som trolig må være den mest avsidesliggende 

kirken i verden: Abuna Yemata Guh. Den 

ble bygd på 1200-tallet, men ble ifølge legenden 

grunnlagt alt på 500-tallet. 

For å komme dit må forskerne reise en hel 

dag fra Addis Abeba – med fly, med bil og til fots. 

– Steinkirken er et imponerende skue. Men 

veien opp er langt fra turistvennlig. Før man 

trer over dørstokken, må man nemlig belage 

seg på å klatre to timer opp det stupbratte fjellet, 

balansere over en halv meter bred bro, 

klamre seg fast til fjellveggen og generelt tåle 

synet av vertikale stup på flere hundre meter, 

forteller Gebremariam. 

Belønningen for strevet er synet av en helt 

unik kirke fulldekket av imponerende veggmalerier. 

De fleste av dem er datert til 1400-tallet. 

Her finner man blant annet et veggmaleri av 

«de ni helgener», deriblant Abuna Yemata som 

ifølge tradisjonen grunnla kirken i det utilgjengelige 

fjellet for å beskytte den mot fiender 

av den etiopiske ortodokse kirke. 

– Jeg var ekstatisk over å se de fantastiske 

veggmaleriene første gangen vi var der. Samtidig 

fryktet jeg turen ned igjen, innrømmer forskeren. 

BILDETS KJEMI • Første ledd i forskningen er å 

skanne maleriet i felten ved hjelp av et håndholdt 

røntgenfluorescensapparat. Dette kalles 

XRF-analyse og gir forskerne informasjon om 

hvilke kjemiske grunnstoffer maleriet innehol- 

Slik kan en ørliten malingsprøve se ut under mikroskop. Vi ser tydelig to lag: grunningen (lys) og 

fargelaget (rødt). Kjemikerne bruker en rekke avanserte instrumenter for å finne ut når og hvordan 

akkurat denne delen av et bestemt bilde ble laget. 

der, for eksempel kopper eller kvikksølv. Disse 

kan gi en pekepinn på hva slags pigmenter som 

finnes i den spesifikke delen av maleriet. 

For det som ser likt ut, behøver ikke nødvendigvis 

å være det. På ulike veggmalerier i en kirke, 

eller på ulike steder på ett og samme veggmaleri, 

vil man ofte se flere områder som er 

malt i samme farge, la oss si rødt. Selv om rødfargen 

ser lik ut overalt, kan pigmentene som 

har blitt brukt, være forskjellige. Dersom XRFanalysatoren 

viser at rødfargen på venstre side 

av maleriet inneholder kopper og bly, mens 

den på høyre side inneholder jern, kan dette 

bety at forskjellige pigmenter har blitt brukt på 

ulike deler av veggmaleriet – eller at deler av 

malerier har blitt restaurert. 

I et slikt tilfelle vil forskerne velge å ta en 

prøve fra både venstre og høyre side for videre 

analyser på lab. 

– Prøvene vi tar, er mikroskopiske, bare 

noen tidels millimeter. Men instrumentene vi 

bruker, er såpass avanserte at dette er tilstrekkelig. 

Uten disse kunne vi ikke tatt analyser, for 

det er essensielt at verkene ikke blir skadet, sier 

Gebremariam. 

MÅ OVERTALE PRESTENE • Langtids miljøpåvirkning 

har også gjort at mange av veggmaleriene 

er i svært dårlig stand. Maleriene vil da 

ofte være misfargede og/eller svært mørke. 

XRF-analysen kan gi informasjon om hvorvidt 

de mørke/misfargede områdene inneholder 

pigmenter, og dermed si noe om hvordan maleriet 

trolig så ut da det ble produsert. Kanskje 

var den mørke fargen vi ser i dag, knallrød på 

1400-tallet? 

Kidane Gebremariam er privilegert. Selv om 

kirken Abuna Yemata Guh er i aktiv bruk, anses 

den som meget hellig. Tillatelser til vitenskapelige 

analyser sitter derfor langt inne hos de 

lokale prestene. 

– Jeg må som regel bruke lang tid på å forklare 

hvorfor arbeidet vårt er viktig, for i det 

hele tatt å få tilgang til verkene, sier forskeren. 

SANDWICH UNDER LUPEN • Hjemme i Trondheim 

venter laboratoriearbeidet. Jo mer forskerne 

kan finne ut, desto lettere er det for 

kunstkonservatorer å få verkene tilbake til sin 

opprinnelige stand. 

På et ørlite glass har Gebremariam en prøve 

av ett av veggmaleriene fra Abuna Yemata Guh. 

Denne skal han analysere ved hjelp av elektronmikroskoper, 

spektrometre og røngtendiffraksjonsapparater 

som brukes for å studere male- 

Et gjengangermotiv i etiopisk kirkekunst er «de ni helgener» – en gruppe misjonærer fra Syria, Lilleasia og Roma, som på 400-tallet bidro til å utbre 

kristendommen i Etiopia. Dette veggmaleriet fra kirken Abuna Yemata Guh viser en av disse helgenene til hest. Se flere bilder i Geminis Ipadutgave. 

riet i tverrsnitt. Forskeren forklarer: 

– Under det som kalles et mikro-røngtendiffraksjonsapparat, 

ser vi de ulike lagene tydelig: 

basen, pigmentlaget og topplaget. Her ser 

vi at det originale veggmaleriet har blitt restaurert 

en gang. 

Maleriet har flere lag enn vanlig, for den 

mikroskopiske prøven ser ut som en sandwich. 

For hver maskin prøven kjøres gjennom, graver 

forskerne dypere i historien. Kunst er nemlig 

mer enn hva øyet kan se. Hva slags kjemiske 

grunnstoffer finnes? Hvordan er molekylene 

strukturert? Hvilke pigmenter og bindemidler 

har blitt brukt? Alt dette er interessant. Ett 

eneste pigment kan gi svært mye verdifull informasjon 

til både kunsthistorikere og kunstkonservatorer. 

– Noen av pigmentene vi kjenner, kommer 

fra spesifikke geografiske områder, og ble 

brukt bare under bestemte tidsepoker. Vi har 

blant annet funnet det rød/oransje pigmentet 

minium i veggmaleriene til en 1100-tallskirke, 

forteller Kidane Gebremariam. – Fra historien 

vet vi at minium var populært blant kunstnere 

i det bysantinske og persiske riket, samt i Europa 

under middelalderen. 

Mange av de gamle pigmentene og teknikkene 

er faktisk fremdeles i bruk, og vi snakker i 

stor grad om en levende tradisjon. 

– Anonyme mestre maler ennå på kirkevegger 

og pergamenter av geiteskinn. Og som i tidligere 

generasjoner er det ingen som tar æren for arbeidet. 

Er det ikke fantastisk, spør Gebremariam. 

AFRIKA I NYTT LYS • – Etiopisk kristen kunst 

er like betydningsfull som annen tidlig kristen 

kunst. Men vi vet svært lite om disse 

skattene. Det finnes noen kunsthistoriske 

studier, men så å si ingen tekniske analyser. 

Vi er de første til å studere kristen kunst 

som befinner seg i Etiopia, sier professor Lise 

Kvittingen. 

Forskningen som forener naturvitenskap, 

teknologi, kunst og humaniora, er et NUFUprosjekt 

– NUFU er et nasjonalt program for 

akademisk samarbeid med utviklingsland – og 

drives i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet 

og et etiopisk universitet. 

– Dette er nærmest en ny disiplin. Vi har derfor 

måttet bygge opp kompetansen fra grunnen 

av, sier Kvittingen. 

Forskerne bruker teknologi som allerede benyttes 

innen andre felt, som geologi, materialteknologi 

og fysikk. Men de anvender den på 

en ny måte. 

Teknologien som brukes, kan også anvendes 

på kulturskatter andre steder i verden. I 

samarbeid med Vitenskapsmuseet forsker Kidane 

Gebremariam derfor også på 40 000 år 

gamle norske helleristninger. 

– Jeg vil sette verdens søkelys på disse kulturelle 

og historiske skattene før de forsvinner. 

Mange av verkene er allerede ødelagte etter århundrer 

med miljø- og menneskelig påvirkning, 

slår han fast. 

Kidane Gebremariam tror også at forskningsprosjektet 

kan snu opp ned på oppfatningen 

mange har av Afrika: 

– Ikke mange vet at Etiopia, som ligger sør for 

Sahara, utviklet en unik kristen kunsttradisjon 

lenge før mange europeiske land. Kunstskattene 

vi studerer, er et levende bevis på dette. ■ 



25 

Foto: Kidane Fanta Gebremariam

Foto: © Evans Caglage /Dallas Morning News/Corbis 

26 


Kraftfulle 

skvulp 

modellering 

Når væsker i bevegelse hamrer løs på en 

konstruksjon, hvordan beregner vi da effekten? 

industrielle prosesser 

tekst: Åse Dragland 

kontakt: Paal Skjetne, SINTEF Materialer og kjemi 

tlf: 934 23 424 e-post: paal.skjetne@sintef.no 

Forsker Paal Skjetne står ute på kontorgulvet 

og prater med en tusj i handa. 

– Tenk deg at det er lørdag og 

kveldens vin står klar på bordet. Den 

mørkerøde væsken hviler rolig inne 

i flasken. Så fjernes korken og innholdet tømmes 

ned i ventende glass. 

Han gjør en liten kunstpause før han slår ut 

med hendene: 

– Når vinen strømmer ned i glasset, antar 

overflaten bølgeform: Den rynker og folder seg, 

dråper rives av...! 

– Jøss, må innrømme at slik har jeg aldri tenkt på 

det… 

– Det kommer også inn luft, og overgangene 

blir veldig komplekse. 

Skjetne skisserer noen bølgete flater på tavla, 

går et skritt tilbake og kikker på tegningen. 

– Her ligger utfordringen, sier han og peker: 

– Slike «frie overflater», som vi kaller dem, lar seg 

vanskelig modellere med dagens simuleringsverktøy. 

Heller ikke hvordan materialet glasset 

er laget av og hvordan glassets geometri virker 

tilbake på væsken. Så hva gjør man da? 

Skjetne setter seg, knepper hendene og 

smiler til meg over kontorpulten. 

klassisk problem • Det er vanskelig å forestille 

seg at en beskrivelse av vinskjenking kan 

illustrere store industrielle problem. Men slik 

er det. En klassisk utfordring i forskermiljø 

verden over er hvordan faste stoffer og væsker 

påvirkes gjensidig i det øyeblikket de treffer 

hverandre. 

Bedrifter har behov for å få modellert hvordan 

bølgeslag virker inn på et skip, for å lage 

sikre konstruksjoner og best mulige skips- 

bauger. Og ved fare for brudd på tanken 

trenger de å få vite kreftene som en LNG-tank 

i et rullende skip utsettes for på grunn av inn- 

vendige bølgebevegelser. Innenfor fiskeoppdrett 

vil utstyrsleverandører vite hva fiske- 

merder som beveger seg i sterke havstrømmer, 

tåler. Og i bygningsbransjen vil man vite tidspunktet 

for når jordvoller som mettes med 

vann, vil bryte sammen. 

Industrien har gjennomgående behov for å 

vite hvordan kreftene virker sammen, og de forventer 

at SINTEF skal kunne modellere dette. 

UtgangspUnkt i galaksedannelse • Vi 

må tilbake til slutten av 1970-tallet for å finne 

de første spede forsøk på forskningsområdet 

som kalles for «Smoothed Particle Hydro- 

dynamics» (SPH). Den gangen ønsket forskere 

å modellere hvordan stjernetåker ble dannet. 

– Siden dette hadde stor likhet med hvordan 

en gassky spres eller hvordan to væskedråper 

kolliderer, ble tanken født om at metoden også 

kunne benyttes på væskestrømning og senere 

faststoffmekanikk, forteller Skjetne. 

I dag er SPH en kjent metode innenfor spesialiserte 

miljø på universiteter, og et stort antall 

doktorgrader publiseres om metoden. Utfordringen 

er at de vanskelig kan sys sammen til 

et rammeverk som ulike fagområder kan utnytte. 

Vi tar ballen • Rundt 2005 begynner også 

noen forskere fra SINTEF Materialer og kjemi 

å snuse på fagområdet. Paal Skjetne har nylig 

avsluttet et utviklingsprosjekt på en partikkel- 


w

Foto: Helge Hansen / Statoil 

w kode sammen med ikt-forskere i SINTEF. Kollega fikk vi tilbud om å kjøpe kildekodene deres, 

og petroleumsforsker Alexandre Lavrov hen- forteller Skjetne. 

ger seg på. Sammen utvikler de en oppskrift for Men gleden blir kortvarig. Etter en tid viser 

hvordan de kan simulere oppsprekking av ol- det seg at det blir for mange føringer på hva 

jebrønner og slamtap. SPH blir en av brikkene SINTEF kan bruke koden til. Og forhandlingene 

i løsningen. 

avsluttes. 

På forsommeren arrangerer SINTEF, NTNU – Vi hadde brukt litt over et år på å få på plass 

og forskningsselskapet CSIRO – som regnes en avtale, og måtte rykke tilbake til start. Noe 

som Australias motstykke til SINTEF – en in- nedstemte satt vi rundt bordet. Så bestemte 

ternasjonal konferanse om numerisk model- vi oss: Skitt! Vi tar ballen og lager noe selv! 

lering av strømningsfenomener. Her holder 

et forskerteam en presentasjon som får nord- 

Skjetne ler. 

mennene til å spisse ørene. 

13 til bords • I dag – et par år etter – er arbei- 

– Disse karene jobbet med SPH innenfor indet i gang. Å beregne vanskelige strømninger 

dustrielle prosesser, og det de kunne vise fram, er blitt en konsernsatsing i SINTEF, og fram til 

var så spennende at vi umiddelbart bestemte 2013 er det satt av 18 millioner kroner. 

oss for å innlede et samarbeid. Kort tid etter Tretten personer fra seks ulike faginstitutt i 

28 

«Et større skip som frakter LNG, kan ha fem 

store tanker på 30x40 meter og føre 

250 000 kubikkmeter gass. 

Her bør det ikke skje ulykker.» 


Forsker Csaba Pakozdi 

SINTEF jobber med så ulike problemstillinger 

som bølgeslag i skipstanker, brudd i materi- 

aler, bølger og strømninger i fiskemerder og 

svekkelse av demninger. Tre dagers intense 

møter avholdes fire ganger i året. Mobil er 

bannlyst. Oppgaver er definert på forhånd. I tillegg 

kjøres det heldags arbeidsmøter annen- 

hver uke – og elektroniske kommunikasjonskanaler 

brukes flittig. 

– Alle bringer med seg ulike problemstillinger 

og kompetanse. Felles er de frie væskeoverflatene, 

de store materielle deformasjonene og 

at vi beveger oss i grensesjiktet mellom naturfenomen 

og ingeniørkunst, opplyser Skjetne. 

Målet for gruppa er å lage et generisk rammeverk 

– en stamme eller et fundament som 

så kan spesialutvikles og skreddersys opp mot 

industriorienterte prosjekter. 

– Det er mange om beinet. Store miljø i Frankrike, 

USA, Australia og Kina arbeider med ulike beregningsverktøy. 

Hvordan kan et lite miljø i Norge bli 

verdensledende? 

– Fortrinnet er triangelet SINTEF–NTNU– 

norsk industri. Det er uvanlig at det brede fagmiljøet 

som SINTEF tilbyr, er koblet tett opp til 

industri og akademia, sier Skjetne. – Mens vår 

hverdag består i å finne løsninger på utfordringene 

industribedrifter sliter med, sørger store 

kull med nyutdannede NTNU-kandidater for 

at fersk forskning bringes ut i bedriftene hvert 

år. Dermed vandrer forsking og industri hand 

i hand. 

beregning Uten holdepUnkter • Så lenge 

et materiale deformeres lite, eller væskeoverflaten 

ikke blir for komplisert, går det altså 

greit å benytte de etablerte metodene (CFD 

og SEM) for å beregne væsker eller materialer. 

Forskerne bruker da et beregningsnett der de 

setter opp detaljerte balanseligninger eller 

«budsjetter» for hva som strømmer inn og ut 

av alle volumene i nettet. 

– Men når deformasjonene blir for store og 

de frie overflatene for komplekse, tar de tradi- 

sjonelle beregningene uforholdsmessig lang 

tid og kan bli unøyaktige, forklarer den ungarske 

forskeren Csaba Pakozdi på Marintek. 

– Med SPH deles væsken inn i «partikler» 

med en gitt masse og volum. Partiklene beveger 

seg fritt, men ut fra regler som bestemmes av de 

lokale trykk- og tetthetsvariasjonene i væsken. 

På Marintek arbeider forskerne med bølgeslag 

mot skipskonstruksjoner (slamming) og 

inne i tanker (sloshing), og Pakozdi sammenligner 

det første med å slå handflata ned i 

vannet. 

– Fører du handa sakte ned, er trykket lite; 

smeller du den hardt nedi, kjenner du det svir, 

sier han. 

– Når LNG fraktes i tanker på skip, oppstår 

det ofte bevegelser i skipet som får væsken i 

tankene til å skvulpe, og her kan trykket på 

bølgene bli så stort at det kan ødelegge isolasjonsmembranen 

i veggen. Dette kaller vi 

sloshing. Med fulle tanker til enhver tid hadde 

problemet vært mindre. Men med avdamping 

og lossing i ulike havner blir tankene halvfulle 

og farlige. 

Pakozdi viser meg bilder av en tank. Den har 

fellestrekk med en termos: stål ytterst, kryssfiner 

og skum i midten – og en tynn stålmembran 

innerst. Et større skip som frakter LNG, 

kan ha fem store tanker på 30x40 meter og føre 

til sammen 250 000 kubikkmeter gass. Her bør 

det ikke skje ulykker. 

Marintek har etablert en «slosh-rigg» der et 

vannkammer på 1x1 meter er montert inn i en 

større ramme på 3x3 meter. Ved hjelp av åtte 

motorer kan riggen roteres i alle retninger, så 

forskerne kan teste vannets bevegelser i det 

lille kammeret. 

– Tankene utgjør kanskje 1/5 av totallengden 

på skipet. Om du tenker deg skipskroppen 

bortover her, sier Pakozdi og peker til venstre 

i rommet, – og her – han peker i andre retningen, 

– får du en viss formening. Vi vil se på 

Simulering av sloshing/bølgebevegelse i tank. 

Væsken samles ved hjelp av en barriere i ene 

delen av tanken. Barrieren fjernes raskt, og 

bølgen slår inn i motstående vegg. 

dette er forskernes arbeidsmetode 

SCRUM er en trinnvis metodikk for å løse 

komplekse oppgaver. Man setter seg et mål 

og bryter dette ned til delmål. Disse del- 

målene eies av «oppmenn» som har ansvar 

for at små skritt blir tatt hele veien: Hvordan 

går det? Hva er absolutt minste skritt vi 

kan ta for å komme nærmere målet? Var 

det godt? Hvert skritt inspiseres ofte nok til 

at store avvik fanges opp. Tilpasninger må 

gjøres så fort som mulig for å sikre at konsekvensene 

blir så små som mulig. Hele tiden 

handler det om å splitte opp oppgaver og ta 

små steg. Metoden fordrer fysisk samarbeid 

og at folk i teamet er lojale og fokuserte. 

De må stole på andre. Definerte arbeidsoppgaver 

utarbeides på forhånd. 


Foto: SINTEF Materialer og kjemi 

hvor stor kraft man kan få gjennom sloshing, 

sette dette inn i en dynamisk modell og så 

beregne: Vil det ta tjuefem eller hundre år før 

materialet brister? 

tilbake til Vinen • Pakozdi viser en animasjon 

av fenomenet sloshing på video: Vi sitter 

andektig og ser flere ganger hvordan væskestrømmen 

skytes mot den ene veggen i tanken, 

støter mot veggen og slynges tilbake. 

Uvilkårlig minner da dette om noe? 

På telefon til Paal Skjetne må bare spørsmålet 

stilles: Er dette analogt med eksempelet 

med vin? Vil det si at også et rødvinsglass kan 

briste – om det teoretisk sett får for stor belastning 

av en «vinbølge»? 

– Ja, teoretisk, medgir Skjetne. – Men jeg vil 

se den servitøren som greier det! n 

Simulering av kollisjon mellom kopperprosjektil 

og vegg. Industrien bruker slike simuleringer 

til å forstå hvordan materialer oppfører seg når 

de utsettes for raske deformasjoner. 

29

■ TEMA: HJERNETRANSPLANTASJON 

SYN 

MOTORIKK 

TALE 

HUKOMMELSE/ 

STEDSANS 

Jakten på 

hjerneprotesen 

Reservedeler til hjernen – er 

det mulig? Og vil vi ha dem? 

Av Hege J. Tunstad. Illustrasjon: Geir Mogen og Alexander Somma 



Foto: photos.com 

FAKTA: Erstatningsdeler til menneskekroppen er en eldgammel 

del av den medisinske vitenskapen. Både trebein, 

løshår og juksetenner fantes for tusenvis av år siden. I vår 

egen tid forventer vi å få skiftet ut hofteledd, hornhinner 

og hjerteklaffer når det trengs. Gjenstår det mest 

kompliserte organet av alle: hjernen. Hjernesykdommer 

koster Norge 78 milliarder kroner hvert år, og mer vil det 

trolig bli når eldrebølgen slår inn for fullt. Arbeidet med å 

utvikle reservedeler til hjernen er for lengst i gang. 

Det er ikke nødvendigvis så mange år til 

du blir nødt til å tenke tanken: Hvis en av 

dine kjære rammes av sykdom eller skade 

i hjernen, eller blir født med en hjernesykdom 

– ville du da byttet ut en del av 

hennes hjerne, hvis det var mulig? Og ville hun fortsatt 

være den samme? 

Mesteparten av sommeren 2011 tilbrakte jeg 

på et svett stolsete, ved siden av en sykeseng. 

Der lå et kjært familiemedlem som var overlatt 

til det beste St. Olavs Hospital kunne by på. 

En operasjon gikk ikke helt som forventet, 

og lenge hang livet og forstanden i en tynn 

tråd – det vil si i plastrør med blod, medisiner 

og surstoff. 

Da bevisstheten hos pasienten sakte kom tilbake, 

kom også usikkerheten hos oss pårørende: 

Ville han bli frisk igjen? Og ville han være 

den samme gamle? 

Når dine nærmeste rammes av sykdom eller 

skade, vil du ofte søke enhver form for behandling. 

Ingen stiller spørsmål ved å bruke medisiner 

som virker inn på hjernen – men hva med en 

liten transplantasjon? 

Ville du gitt din gamle far ny stedsans i bytte 

mot nerveceller som var rammet av begynnende 

demenssykdom? Hva med hukommelsen? Når 

korttidshukommelsen svikter, ville det være 

noe galt i å sette inn en bunt med nerveceller 

som kan gi tilbake funksjonen? 

Drømmer vi, eller er reservedeler til hjernen 

nærmere enn vi tror? Er hjernetransplantasjon 

rett rundt hjørnet? 

Med mitt familiemedlem gikk det bra til 

slutt. Men spørsmålene forsvant ikke. Jeg 

bestemmer meg for å jakte på reservedeler til 

hjernen. 

NY START MED HJERNEPROTESE 

Ville du gitt din gamle far ny stedsans i bytte mot nerveceller som 

var rammet av begynnende demens? Når korttidshukommelsen 

svikter, vil det være galt å sette inn en bunt med nerveceller som 

kan gi tilbake funksjonen, eller bråstarte læringsevnen? 

GASSPEDAL OG BREMSEKLOSS • Jeg har hørt 

at hjernen har et ekstra beskyttelsesnivå og vil 

først snakke med en dame som kan si noe om 

hjernen og immunsystemet. Carla Shatz er professor 

i nevrobiologi på Stanford University i 

USA. Hun var den som oppdaget at også nervecellene 

produserer de molekylene som kroppens 

immunforsvar bruker for å kjenne igjen 

fiender. 

Jeg har misforstått dette med beskyttelsesnivået, 

skal det vise seg, og skal få den første av 

flere overraskelser i jakten på hjerneprotesen. 

Shatz og hennes kollegaer har satt seg som 

mål å finne ut hvordan vår erfaring påvirker 

utviklingen av nervesystemet. Gjennom studier 

av synssystemet har de funnet ut at 

nettopp de genene som brukes i immun forsvaret 

i kroppen, er selve bryterne som regulerer 

utviklingen og tilpasningen av sammenkoblingene 

i hjernen. 

– I utgangspunktet har vi trodd at hjernen var 

såkalt immunprivilegert, forteller Shatz. – Altså 

at hjernen ikke uttrykker et sånt immunforsvar 

som kroppen gjør. Sånn sett skulle det faktisk 

være enklere å transplantere vev inn i hjernen 

enn resten av kroppen. Men så oppdaget vi at 

hjernen likevel produserer det som heter MHC 

klasse 1-molekyler. Forskjellen er at i hjernen 

brukes de ikke på samme måte som i kroppen. 

– Dette genet, MHC, fungerer sånn at hvis du 

slår det av, så er det som å ta bort en bremsekloss 

på læringen, forklarer hun. – Og i de dyreforsøkene 

vi har gjort så langt, blir det vi kaller 

plastisiteten, hjernens evne til nye koblinger, 

mye større når vi fjerner MHC-bremseklossen. 

Det gjelder også hos eldre dyr. 

NYE CELLER, NYTT LIV • Shatz forklarer at når 

de har fått komplett oversikt over gasspedalene 

og bremseklossene i dette systemet i hjernen, så 

kan man kanskje bråstarte læringsevnen også 

hos eldre. 

– Hva om vi kunne gi en slagpasient en pille 

som ga hjernen muligheten til å lære på nytt? La 

de områdene som ikke er rammet av slaget, 

koble seg om og ta over funksjonene til det slagrammede 

området? sier hun. – Eller tenk på 

barn med cerebral parese som har nedsatt læringsevne. 

Hva om de kunne få regulert opp læringsevnen 

sin og få et bedre liv? Ville ikke det 

vært fantastisk, spør hun. 

Jeg kan jo ikke være uenig. Alt dette kan skje 

i framtiden, tror Shatz. For pasienter kan det bli 

aktuelt å bruke en blanding av spesialiserte 

stamceller i kombinasjon med medikamenter. 

Dette kan bedre hjernens koblingsevne for å få 

de nye nervesystemene til å passe inn med de 

eksisterende. 

Allerede i 1998 ble det gjort forsøk der en 

parkinsonpasient fikk satt inn nye celler i hjernen. 

Disse nye cellene skulle erstatte gamle som 

ikke lenger ville produsere signalstoffet dopamin. 

Dette ble begynnelsen på nervecelletrans- 

BIOPRINTERENS INNTOGMARSJ 

Hjerneforsker Ioanna Sandvig ved NTNU kan se for 

seg at vi i framtiden kan printe ut erstatningsbiter 

til det skadede området. 

plantasjon, og hadde brukbare resultater, men 

også en del bivirkninger. 

Da er det kanskje ikke så enkelt som bare å 

sette inn friske og arbeidsomme celler? 

DRØMMEN OM EN BIOPRINTER • I jakten på 

svar vil tilfeldigheter at jeg kommer i kontakt 

med den greskfødte hjerneforskeren Ioanna 

Sandvig. Hun omskolerte seg i sin tid fra økonom 

til biolog, ved Imperial College i England, 

etter å ha oppdaget sin kjærlighet til nevrobiologi 

og til en norsk forsker. 

Sandvig har nettopp levert sin doktorgradsavhandling 

i nevrovitenskap, på NTNU. Jeg 

møter henne på MR-senteret, den lille røde 

blokka bak de store nye byggene på St. Olavs 

Hospital. Hun åpner et perspektiv på reservedeler 

til hjernen som jeg ikke har hatt fantasi til å 

tenke på. 

– En gang i framtiden, jeg aner ikke når, men 

det er jo dette vi jobber fram mot, begynner hun, 

– da kan jeg se for meg at en pasient kommer 

inn med for eksempel en akutt hjerneskade, og 

blir sendt til skanning. Samtidig tar vi en hudprøve 

eller i hvert fall en eller annen celleprøve. 

Dette gir oss den genetiske informasjonen som 

gjør det mulig å designe celler fra grunnen, som 

matcher pasienten perfekt. Så får vi et tredimensjonalt 

bilde av skaden fra skanningen. Deretter 

sender vi denne informasjonen til en 

bioprinter som kan trykke ut en erstatningsbit 

til det skadede området. 

Jaha, tenker jeg, temmelig satt ut. La gå at det 

i USA faktisk finnes «skrivere» som kan trykke 

ut nylaget hud til skadde soldater i krig. Det er 

det mulig å se for seg. Men er det virkelig sannsynlig 

at vi kan få skreddersydde hjernebiter? 

Sandvig roer meg ned med at det nok vil gå 

flere tiår før vi kan se snurten av så spesialtilpasset 

hjelp. Men på veien dit er det både mye å 

lære og mange gåter å løse. 

ALGINATLIVMOR FOR HJERNECELLER • Selv 

har Ioanna Sandvig og dem hun jobber sammen 

med, fokusert på hvordan man kan få synsnerven 

til å vokse sammen igjen hvis den blir skadet. 

Det er vanskeligere enn man skulle tro, å få 

til reparasjoner inne i hjernen. Nervene skal ikke 

bare lappes sammen, men er også avhengige av 

et avansert støttesystem. 

Forskeren sammenligner det med en bil som 

skal krysse en vei som er ødelagt av flom. 

– Hvis veien er gått i stykker, hjelper det ikke 

å fylle bensin på bilen, sier hun. – Det må grunn- 

arbeid til før man kan legge asfalt, og først da 

kan bilen settes i gang igjen. Sånn er det også 

med nerver som går i stykker. Både nerven og alt 

som er rundt, må pleies, i riktig rekkefølge. Det 

er utrolig komplisert. Det er ikke nok å stille 

med de rette erstatningscellene. 

På Medical Imaging Laboratory (MI-lab) ved 

NTNU, der hun arbeider, har de et bredt samarbeid 

med mange andre fagmiljøer. I samarbeid 

med alginatforskere utvikler de nå små alginatkuler 

som har et mykt, støttende miljø inne i 

seg, med massevis av nærende og styrende stoffer 

for nerveceller eller andre celletyper som skal 

vokse opp. 

– Disse bitte små kulene er som små livmorer 

for cellene, forteller Sandvig. – Cellene får et 

oppvekstmiljø som er optimalt. Da øker sjansen 

veldig for at de overlever når de settes inn i hjernen 

igjen. 

På MI-lab følger de opp de nydyrkede cellene 

nøye med forskjellige MR-bildeteknikker. 

– En type bilder følger utviklingen til cellene 

vi setter inn. En annen type følger med på om de 

avrevne nervetrådene begynner å skyte nye 

skudd og vokse. Så vi kan følge med og overvåke 

vokseprosessen nøye, forklarer Sandvig. 

Jeg lurer på om hun skal lage formstøpte celleklumper 

snart. Og om hun tror på reservedeler 

til hjernen. Svaret er kontant: 

– Det er nok mange tiår før vi er der. Men vi 

kommer dit! 

TEMA: HJERNETRANSPLANTASJON ■ 

NANOPARTIKLER • Om noen tiår, ja. Det er vel 

omtrent da eldrebølgen slår inn over oss med 

full tyngde. 

I 2050 vil det være nærmere 160 000 mennesker 

med demens i Norge, hvis statistikerne får 

rett. Det er godt over dobbelt så mange som i 

dag. Som skal dele på sykepleiere, sykehjemsplasser 

og helsekroner. 

De fleste som utvikler demens, får Alzheimers 

sykdom. Den oppdages som regel ved at 

stedsansen og korttidshukommelsen forverres 

drastisk. I Trondheim har vi en gruppe hjerneforskere 

som har jobbet i lengre tid med å kartlegge 

nettopp disse egenskapene i hjernen, i 

minste detalj. 

May-Britt og Edvard Moser er nestleder og 

leder ved Kavli Institute for Systems Neuroscience 

på NTNU. Deres forskning har vist hvordan 

nervecellene i et bestemt område i hjernen både 

lagrer minner, gjør lignende minner ulike, hvordan 

vi henter dem fram igjen, og hvordan det 

hele kobles sammen med stedsansen – som de 

også har avslørt grunnprinsippene for. 

Men hva tror de om mulighetene for å erstatte 

ødelagte deler av hjernen med nye? 

– Transplantasjon har jo lenge blitt utført i 

form av såkalte grafts, forteller Edvard Moser. 

– Man setter for eksempel inn stamceller i hjernen 

hos pasienter med Parkinsons sykdom. Så det å 

korrigere for sviktende funksjon gjør vi allerede. 

Vi ser stadig oftere eksempler på at elektroniske 

proteser samarbeider med nervesystemet, 

eksempelvis sneglehusimplantat i øret og mekaniske 

hender. Kanskje man etter hvert kan 

fylle hjernen med funksjonell elektronikk? 

– Vi kan nok få hjernevev til å interagere med 

elektroniske kretser, sier Moser. – Men jeg ser 

ikke helt for meg grensesnittet ennå. Generelt 

kan vi si at jo mer spesifikke oppgaver og jo 

færre celler og funksjoner som er involvert, 

NYE NERVECELLER PÅ VEI 

Om synsnerven blir skadet, er det ikke bare å stille med erstatningsceller. 

MI-lab og alginatforskere ved NTNU samarbeider om å utvikle 

små alginatkuler som fungerer som livmorer. De gir nærende stoffer i 

et mykt, støttende miljø til nye nerveceller som skal vokse opp. Med 

ulike MR-bildeteknikker overvåkes vokseprosessen nøye. Til høyre 

et MR-bilde av en skadet rottessynsnerve (røde piler) med nye 

nerveceller som følges nøye av forskere (hvit pil). 

32 gemini • nr. 4 • desember 2011 gemini • nr. 4 • desember 2011 33

desto mer realistisk er tanken. 

Moser har ingen tro på at det vil fungere å 

transplantere større deler av en hjerne. 

– Det skal mye til for at det man tilfører, 

kobles opp med resten av hjernen på den rette 

måten, i alle fall med det vi vet i dag. Men jeg 

tror nok at man en gang kan transplantere inn 

celler eller nanopartikler som utfører spesifikke 

oppgaver rundt om i hjernen, avslutter han. 

DINGSER SOM BYGGER BRO • De som derimot 

har tro på dette, er det amerikanske forsvarets 

senter for avansert forskning, Darpa (Defense 

Advanced Research Projects Agency). 

Gjennom forskningsprogrammet Human Assisted 

Neural Devices (Hand) i Darpa er det utviklet 

en armprotese som er nærmest som en ny 

biologisk arm. Denne armen styres direkte fra 

hjernen via opptak av hjernebølger fra sensorer 

som er plassert direkte på hjernens overflate. 

Hand-prosjektet går nå videre med detaljert 

kartlegging av hvordan korttidshukommelsen 

virker. Formålet er å gi tilbake hukommelse 

til dem som skades i kamp, ved å skape 

«dingser» som bygger bro over de skadede 

delene i hjernen. 

Det er jo lov å håpe at teknologien vil gi 

oss soldater med hukommelsesproteser, også 

kan gi sivile som sliter med hukommelsen, 

hjelp på sikt. 

Foto: UPMC 

ARM STYRES AV HJERNEBØLGER 

ET ETISK PROBLEM? • Så langt er det flere utfordringer 

enn løsninger. Men ingen er uenig i 

hvilken vei det går: Vi vil få reservedeler til hjernen, 

i en eller annen form og størrelse. 

Men hva gjør vi den dagen vi står der med en 

ødelagt stedsans – og med en flunkende ny erstatningsbit 

i hånden? Er det bare å sette den 

inn? Eller har vi skaffet oss et etisk problem? 

Leif Edward Ottesen Kennair er førsteamanuensis 

på Psykologisk institutt ved NTNU. Han 

er evolusjonspsykolog, og opptatt av menneskets 

natur. Jeg spør om han ville anbefalt å 

bruke reservedeler i hjernen. 

Han svarer med et kontant ja: – Vi gjør det 

allerede med tanke på hørsel. Og hvem vil 

moralisere over bruk av krykker? Dersom det er 

en ekte reservedel, så erstatter det en tapt 

funksjon. Jeg tror at da bør man fra et legeetisk 

perspektiv si ja. 

Bruk av reservedeler er reiser ikke de store 

etiske spørsmålene for psykologen. 

– Jeg ser for meg at man kunne lage mekanismer 

som erstatter tapte mekanismer, sier han. 

– Dersom man kan få til muligheten for nervevekst, 

trenger man kanskje ikke kartlegge hjernen 

så detaljert mekanisk. Kanskje det holder å 

få til cellevekst av celler som har en bestemt funksjon. 

For meg handler ikke dette om å ‘tukle’ med 

hjernen eller personer; det handler om å erstatte 

mistede evner med tilsvarende evner. 

Gjennom forskningsprogrammet Human Assisted Neural Devices 

(Hand) i Darpa er det utviklet en armprotese som er nærmest 

som en ny biologisk arm. Denne armen styres direkte fra hjernen 

via opptak av hjernebølger fra sensorer som er plassert direkte 

på hjernens overflate. Etter hvert håper prosjektet å kunne lage 

hukommelsesproteser – som for eksempel kan gi minnet tilbake 

til soldater som skades i kamp. 

Kennair er likevel ikke overbevist om at vi vil 

få reservedeler med det første. 

– Det er så mye man må avklare før man konkluderer, 

sier han. – Å lage en anatomisk modell 

av hjernen slik den er fysisk, altså slik den er 

med nerveceller som er koblet sammen og kommuniserer, 

det er én sak. Spørsmålet er om forskere 

også klarer å bygge en kunstig hjerne som 

også fungerer funksjonelt. Ellers sitter man jo 

igjen med et kjempeavansert romskip som man 

ikke aner hvordan man skal fly. 

– Man klarer helt sikkert å beskrive hvordan 

hjernen er. Men vi psykologer jobber jo fortsatt 

med å besvare spørsmålet «Hva er det den gjør?» 

– SJELEN FINNES IKKE • La oss likevel tenke 

oss at våre kjæres hjerner gradvis forfriskes med 

nytt nervevev. Hva skjer den dagen mamma tilsynelatende 

er i super form etter en hjerneoperasjon, 

men har glemt oss barna? Er hun da 

dement, eller er hun frisk og med ny bevissthet? 

– Nytt nervevev er ikke en protese, det er en 

tilhelet kroppsdel, sier Kennair. – Det er organisk, 

ikke mekanisk. Jeg tenker da at mamma vil 

oppleve og lære ting på nytt, og bli vurdert på lik 

linje som andre med hukommelsestap. Graden 

kan være mild til alvorlig, men nå har hun en 

mulighet til å lære og å huske på nytt igjen. 

Hva med sjelen, vil vi vite. 

– Sjelen finnes ikke, slår Kennair fast. – Identitet 

eksisterer, og den er en funksjon av nevral 

aktivitet. Det ser man i mange nevrodegenerative 

lidelser. Sånn sett burde man få tilbake 

identitet dersom avgrensede funksjoner som er 

tapt, erstattes med faktisk fungerende kretser. 

RESSURS OG RETTFERDIGHET • Filosof Allen 

Alvarez på NTNU forsker på etikken rundt menneskelig 

forbedring. Han mener det er for snevert 

bare å se på hvert enkelt menneske og deres 

eventuelle forbedring ved en hjernetransplantasjon. 

Det handler etter hans mening både om 

ressurser og om identitet. 

– Det brukes jo enorme summer penger for å 

forske fram og utvikle det som skal til for å 

kunne lykkes med å dyrke nervevev eller foreta 

transplantasjoner, sier Alvarez. – Det blir da et 

spørsmål om fordeling og rettferdighet, særlig 

hvis dette er penger som ellers ville blitt brukt 

på behandlinger som allerede har en kjent og 

god effekt. 

– Finnes det for eksempel en prinsipiell måte 

for å avgjøre hvorvidt vi bør investere store summer 

i å utvikle framtidig medisinsk teknologi, 

framfor å bruke pengene på utvidet helse og 

omsorgstilbud i eget eller andre fattige land, 

spekulerer filosofen. 

Alvarez mener at det er flere faktorer som 

påvirker om det er moralsk riktig å investere i 

utvikling av teknologier som hjernetransplantasjon. 

– Både størrelsen på behovet, og hva det 

vil koste oss som samfunn, spiller inn, sier han. 

Filosofen lanserer så et helt annet problem 

som ikke handler om ressursfordeling, men om 

deg som menneske, og din identitet: hvem du er. 

BARE BIOLOGI? • – Når det gjelder bevisstheten, 

vet vi jo ikke nok om den til å kunne avgjøre om 

det er noe som kan flyttes med en hjerne eller 

ikke, sier han. – Dette er kontroversielt uansett 

hvilket fagfelt du ser det fra, og er langt fra 

forstått. Er hjernen alene grunnlaget for bevisstheten, 

eller handler det om samhandling mellom 

hjernen og kroppen? 

Filosofen lanserer et tankeeksperiment. 

– Hva om vi kunne transplantere bevisstheten 

alene, begynner han. – Kanskje laste den opp 

i en datamaskin? Hva er det egentlig som utgjør 

deg selv, din identitet? Er det hjernen alene? 

Hjerne og kropp? Må hjerne og kropp leve og forholde 

seg til omgivelser for å eksistere? 

Man kan få hodepine av å tenke på slikt. Og 

Alvarez har flere etiske problemstillinger på 

lager: 

– Hva med beslutningene, spør han. – Hvem 

skal bestemme om en person skal gjennomgå 

en hjerneoperasjon med transplantasjon dersom 

denne personen ikke er i stand til å fatte beslutninger 

for seg selv? Hva sier vi den dagen 

noen ønsker å gjennomføre en prestasjonsfremmende 

transplantasjon? Hva med å slippe å 

gjennomgå transplantasjon, dersom dette viser 

seg å bli den vanlige eller rimeligste behandlingsmetoden 

– skal man kunne nekte? 

Etterhvert som vi får mer kunnskap om hjernen, 

mener filosofen, vil våre etiske dilemmaer 

endre seg i takt med endringer i oppfatningen 

av oss selv som bevisste mennesker. 

– Et helt annet dilemma, sier Alvarez, – er hvis 

forskningen ender opp med å si at de beslutningene 

vi tar, ikke baserer seg på fri vilje, men 

tvert imot er et resultat av elektriske signaler i 

hjernen utenfor viljemessig kontroll. Da ville vi 

sitte igjen uten moralske dilemmaer fordi våre 

handlinger ville være avhengig av nervesignaler 

og ikke vilje. Dilemmaene ville simpelthen 

slutte å være dilemmaer. 

Alvarez er nå i gang med et prosjekt der han 

og kollegaer fra University of British Columbia 

undersøker hva folk tenker omkring det å 

gjennomføre prestasjonsfremmende, eller 

kroppsforbedrende, tiltak. Neste år får vi vite 

hvordan den yngre generasjon stiller seg til dilemmaer 

omkring livsforlengende medisin; 

hvorvidt de aksepterer radikale syntetiske midler, 

nanoteknologiske implantater, eller bare naturlige; 

hvilke tanker de gjør seg om 

befolkningsvekst dersom vi alle skulle bli vesentlig 

eldre; og en rekke andre problemstillinger 

som vi sannsynligvis vil møte i løpet av 

de kommende tiår. 

– ET LUKSUSPROBLEM • Jeg blir stadig mer i 

villrede. Hvordan skal vi fatte kloke beslutninger? 

Og hva bør vi prioritere? 

Helse er også politikk, og jeg kontakter statssekretær 

Robin Kåss i Helse- og omsorgsdepartementet. 

Med bakgrunn som allmennlege har 

han møtt sin andel av de eldre som opplever at 

hjernen begynner å svikte. 

– Vi er oppmerksomme på at hjernesykdommer 

er et økende problem ikke minst som følge 

av en aldrende befolkning, sier han. – Derfor har 


ELEKTRONIKKEN GIR HAM SPRÅK 

Steven Hawking lider av en sjelden variant av amyotrofisk lateralsklerose 

(ALS). Lidelsen lenker ham til rullestolen og gjør det 

umulig å kommunisere direkte med omverdenen. Han arbeider 

med en spesiallaget språkcomputer som blir styrt av hans øyne og 

enkelte muskler i ansiktet. 

vi allerede i Nevroplan 2015 hatt skarpere fokus 

på dette, og deltar i tillegg aktivt i etableringen 

av et fellesprogram for demensforskning i EU. 

– Hovedproblemet i dag er at det ikke finnes 

noen særlig grad av kurativ behandling, altså behandling 

som gjør deg frisk og ikke bare lindrer 

litt av symptomene, sier han. – Vi har jo gjort veldig 

store framskritt i kampen mot hjerte- og karlidelser, 

og kreft. Men vi har ikke hatt den 

samme framdriften når det gjelder hjernesykdommene. 

Kåss synes det er utfordrende at vi fordi vi 

lever lenger, blir vi stadig flere med demenssykdommer. 

Jeg spør hva han tror vil skje den 

dagen muligheten byr seg til å bytte ut alzheimersyke 

hjerneceller med friske biter hjernevev. 

Vil det være løsningen som kan gi eldre mennesker 

flere gode år, og færre av dem i sykehjemskø? 

– Når det er så mange som lider, er den viktigste 

utfordringen å finne ny kunnskap, å få en 

større forståelse for hjernen, sier Kåss. – Det er 

ikke tvil om at nye behandlingsformer vil utfordre 

oss og reise etiske spørsmål. Det kan bli 

behov for en grundig debatt, og stortinget skal få 

siste ord i den saken. Vi får ta det som et luksusproblem 

den dagen en slik behandling kommer. 

LEGEMIDDELINDUSTRIEN • Så spørs det om 

pengene vil være det som hindrer nye behandlingsmetoder 

for hjernesykdommene. En ny eu- 

34 gemini • nr. 4 • desember 2011 gemini • nr. 4 • desember 2011 35 

Foto: Magnus Ridola, HOD 

HJERNEN NESTE STEG 

Robin Kåss, statssekretær i Helse- og 

omsorgsdepartementet, sier at vi har gjort 

veldig store framskritt innen kreft og hjerte- 

og karlidelser, men har ikke hatt samme 

framdrift med hjernesykdommer. 

Foto: wikipedia

Foto: Mentz Indergaard/NTNU Info 


ropeisk rapport om kostandene ved hjernesykdommer 

peker på to bekymringsfulle utviklingstrender: 

Legemiddelindustrien flytter ut av 

Europa til USA, Kina og India fordi Europa ikke 

klarer å enes om patent og godkjennelsesordninger 

for legemidler. Samtidig er industrien 

skuffet over avkastningen på investeringene i 

forsking på hjernesykdommer, ifølge rapporten. 

Det har også vist seg vanskeligere å oppnå gode 

forskningsresultater for disse sykdommene, og 

det er generelt vanskeligere å oppnå godkjen- 

MYE Å SPARE 

Hjernesykdommer koster 

Norge 78 milliarder kroner 

hvert år, viser en ny europeisk 

rapport om kostnader ved 

hjernesykdommer i Europa. 

Dette omfatter også de 

indirekte kostnadene som er 

beregnet å utgjøre totalt 40 

prosent av de 78 milliardene 

– fravær fra arbeid, svekket 

funksjonsevne og liknende 

forhold. 

IKKE UMORALSK 

Leif Edward Ottesen Kennair, evolusjonspsykolog 

NTNU, mener det er helt fint å bruke 

reservedeler i hjernen: – Vi gjør det allerede 

med hørsel. Og hvem vil moralisere over bruk 

av krykker? 

ning for behandling som skal påvirke sentralnervesystemet. 

Dette medfører at flere legemiddelbedrifter 

avslutter sine engasjement 

innenfor hjerneforskning. 

Administrerende direktør Karita Bekkemellem 

i Legemiddelindustrien (LMI) mener at det 

på ingen måte er legemiddelindustrien som 

stopper utviklingen av nye legemidler som kan 

erstatte etablerte behandlinger. 

– Legemiddelindustrien arbeider fortløpende 

med nye legemidler for sykdommer det allerede 

finnes behandling for, ikke minst fordi både 

myndigheter og pasienter krever stadig bedre og 

sikrere legemidler. Dermed vil det alltid være en 

konkurranse for etablerte behandlingsmetoder, 

sier hun. 

– Her fungerer vanlige markedsmekanismer 

hvor et legemiddelselskap utvikler et legemiddel 

som vil konkurrere med produkter fra et 

annet selskap. Samtidig vil selskapene videreutvikle 

og gjøre sine egne legemidler bedre og 

mer kostnadseffektive for fortsatt å være den 

foretrukne behandlingen, sier Bekkemellem. 

Hun kaster ballen videre til myndighetene. 

– Ut fra ambisjonene om at forskningen skal 

utgjøre tre prosent av bruttonasjonalproduktet, 

kan jo ikke myndighetene være særlig fornøyd 

selv heller. En større satsing på framtidsrettet 

bioteknologi kan gi en betydelig økning av 

forskning i norsk næringsliv, samtidig som det 

legger til rette for flere medisinske framskritt, 

ser Karita Bekkemellem. 

FRANKENSTEINS MONSTER? • Jeg har snakket 

med mange kloke mennesker. Men jeg vet fortsatt 

ikke om vi – hvis og når den tid kommer – 

skal gripe mulighetene og ikke se oss tilbake. 

Eller om vi faktisk bør tenke oss om noen 

ganger. For litt nifst er det unektelig, å tukle for 

mye med det fineste organet vi har. Enn om vi 

mister kontrollen? Enn om vi av vanvare skaper 

et monster, slik vitenskapsmannen Vitor Frankenstein 

gjør i Mary Shelleys roman fra 1818, der 

han syr sammen et nytt vesen av kroppsdeler fra 

døde mennesker? 

Det kan virke som om frykten for nettopp å 

miste kontrollen over et menneskes personlighet, 

og ende opp med noe som er verre enn utgangspunktet, 

er kjernen i motstanden mot å 

tukle med hjernen. 

Dette har ikke stanset de kunnskapssøkende 

forskerne. Går vi knapt femti år tilbake i tid, 

finner vi et kappløp mellom USA og Russland 

som handlet om å lede an i vitenskapen. I mer 

eller mindre groteske filmsnutter som ligger 

åpent ute på nettet, kan vi se hvordan både amerikanske 

og russiske forskere dokumenterte 

sine eksperimenter med hodetransplantasjoner, 

eller fullkroppstransplantasjoner som det 

gjerne kalles. 

I Russland på 1950-tallet utførte Vladimir Petrovich 

Demikhov forsøk på hunder. Han koblet 

hundehodet fra kroppen og lot det leve videre, 

bare koblet til en blodpumpe. Senere transplanterte 

han et valpehode på nakken til en voksen 

hund. I en av filmene fra hans laboratorium kan 

du se hvordan det transplanterte valpehodet og 

den voksne hunden drikker fra hver sin skål, 

samtidig. 

MENNESKEHJERTER, APEHODER • Den sørafrikanske 

kirurgen Christiaan Barnard så Demikhov 

som sin lærer og inspirator. Han 

besøkte også Demikhovs laboratorier to 

ganger.I 1967 ga Barnard et nytt hjerte i tidlig julegave 

til den 54 år gamle grønnsakshandleren 

Louis Washkansky. Washansky døde 18 dager senere 

av lungebetennelse, men dette var den første 

vellykkede hjertetransplantasjonen på et 

menneske. I dag gjennomføres det på verdensbasis 

omtrent ti hjertetransplantasjoner hver 

eneste dag. Den som har overlevd lengst med 

nytt hjerte, hadde det i over tretti år. 

Også Dr. Robert Joseph White, USAs pionér 

på transplantasjonsfronten, besøkte Demikhovs 

laboratorier. White er sannsynligvis også 

den første amerikaneren som har undersøkt Lenins 

hjerne. 

Inspirert av Demikhovs arbeid, flyttet White 

hode og hjerne fra en apekatt til en annen apekatts 

kropp. En dags arbeid for flere kirurger tok 

det å koble sammen blodsystem mellom hode 

og ny kropp. I et intervju forteller den nå avdøde 

Dr. White hvordan han opplevde minuttene 

etter operasjonen: 

– Vi så elektrisk aktivitet på registreringene i 

hjernen. Det var som å gå gjennom en låvedans, 

alle var ekstatiske. Etter hvert kunne vi se at 

anestesien begynte å gi seg. Vi så at øyelokkene 

begynte å bevege seg og at leppene begynte å 

bevege seg. Dyret var våknet. Det var ikke et lykkelig 

dyr, det kunne jeg se. Vi tok viskelærsiden 

på en blyant og rørte ved tennene til apekatten, 

da bet den etter blyanten. Vi ringte med en 

bjelle, en lyd den ikke liker. Vi så reaksjonen. Den 

kvelden innså jeg at vi hadde gjennomført noe 

monumentalt, enten bra eller dårlig. Jeg innså 

at det vi hadde gjort for apen, kunne vi også 

gjøre for mennesker, sa Dr. White. 

Dette var i 1970. Apekatten levde videre noen 

dager og var, så langt Dr. White forteller, bevisst 

i like stor grad som før operasjonen. Men den 

var lam fra halsen og ned, fordi ryggmargen var 

kuttet av. 

White var medisinsk konsulent på filmen 

«The X-Files: I Want to Believe», og grunnla 

pave John Paul den andres komité for bioetikk. 

Han var en slags nevrokirurgiens eldregeneral 

og hadde som motto å arbeide for retten til 

liv i alle aldre. 

NEVRALE PROTESER • Ut over på 1970-tallet 

ble det eksperimentert med mange typer 

nevrale proteser. I 1978 kom William Dobelle 

med det første kunstige øyet. Riktignok var det 

bare snakk om 68 elektroder som ble koblet 

direkte inn i synsbarken i hjernen til en mann, 

NYTT HODE 

– IKKE NYTT 

I Russland på 1950-tallet 

utførte Vladimir Petrovich 

Demikhov forsøk på hunder. 

Han koblet hundehodet fra 

kroppen og lot det leve 

videre, bare koblet til en 

blodpumpe. Senere transplanterte 

han et valpehode 

på nakken til en voksen hund. 

I en av filmene fra hans 

laboratorium kan vi se 

hvordan det transplanterte 

valpehodet og den voksne 

hunden drikker fra hver sin 

skål, samtidig. 

«Jerry», som ble blind som voksen. Og «Jerry» 

fikk ikke synet tilbake, men opplevelsen av å 

se lysflekker var der. 

I 1998 lyktes forskere med å koble sammen 

hjernen og elektroder på en slik måte at pasienten 

etter hvert kunne styre datamaskinens musmarkør 

med hjernen alene. Pasienten, Johnny 

Ray, var «låst inne» i sin egen kropp uten mulighet 

for å røre seg, etter å ha fått et slag i hjerne - 

stammen 

Samme år ble det for første gang satt inn spesialiserte 

nerveceller som produserer signalstoffet 

dopamin inn i hjernen til en 

parkinsonpasient, for å erstatte ødelagte celler 

av dette slaget. 

De siste ti årene har det dukket opp en rekke 

varianter av proteser. Gode koblinger mellom 

nerveceller og elektronikk har blant annet 

gitt mennesker funksjonelle kunstige hender. 

Den siste utgaven av en slik hånd styres 

med tankens kraft. 

Nå i høst ble det for første gang godkjent forsøk 

med å sette inn stamceller for å helbrede 

ødelagte ryggnerver hos mennesker. Behandlingen 

har vært lovende hos dyr, men det er nok 

lenge til ryggskadde kan slippe rullestolen med 

stamceller. 

MENNESKE – MASKIN • Et godt eksempel på 

samarbeid mellom menneske og datamaskin er 

den kjente britiske matematikeren og astrofysi- 


keren Steven Hawking. Hawking lider av en variant 

av amyotrofisk lateralsklerose (ALS) som 

lenker ham til rullestolen og gjør det umulig å 

kommunisere direkte med omverdenen. Hawking 

arbeider med en spesiallaget språkcomputer 

som blir styrt av øynene og enkelte muskler 

i ansiktet. Elektronikken gir ham et språk. 

Samspillet mellom hjerne og elektronikk 

finner vi ikke minst i spillverdenen. I et spilt 

som Mindflex er det spillerens hjernebølger som 

påvirker en balls ferd gjennom en hinderløype. 

SYNTETISK HJERNE • Det første store prosjektet 

som så for seg å skape en komplett syntetisk 

hjerne, var det europeiske Blue Brain-prosjektet, 

som begynte i 2005. Tre år senere hadde forskerne 

bygd ferdig den første hjernebiten med 10 

000 celler. I juli 2011 hadde de økte dette til en 

nervekrets med en million celler. 

Blue Brain har nå gått over i en ny fase. I 

videreføringen Human Brain Project, et stort 

europeisk samarbeidsprosjekt med 13 forskningspartnere 

fra ni europeiske land, er målet 

å ha bygget en komplett modell av den 

menneskelige hjerne i år 2023. Med hundre 

milliarder nerveceller. 

Og her ender min jakt på den kunstige hjernen. 

Uansett hva vi måtte mene om saken: Alt 

tyder på at vi for lengst er inne i en æra der hjernen 

ikke lenger er den siste uinntagelige jungelen. 

Den begynner tvert imot å bli både kartlagt 

og forstått. 

Hjernehjelpen er snart underveis. ■ 

SKREDDERPRINTING AV HJERNEPROTESE 

Allerede nå kan man printe hud – lag for lag – direkte på et sår. 

I framtiden håper man å kunne printe ut den kroppsdelen eller 

hjernedelen man trenger. 

36 gemini • nr. 4 • desember 2011 gemini • nr. 4 • desember 2011 37 

Foto: Wikipedia 

På iPad-versjonen av Gemini kan du se video av protesen. 

Foto: Gismag

Illustrasjon: Line Halsnes 

■ I STARTGROPA 

HELSE HOS INDISKE IT-ARBEIDARAR 

INTERNASJONALT FORSKINGSPROSJEKT: Kvifor vert så mange 

unge, indiske IT-arbeidarar sjuke, og kva kan gjerast for å forhindre det? 

PROSJEKTLEIAR: Geir Arild Espnes, Senter for helsefremjande forsking, NTNU/HiST. 

DELTAKARAR: Indiske IT-folk, styresmakter og forskarar. 

FINANSIERING: NTNU-prosjektet India 2011 og indisk IT-industri. 

38 


Psykologiprofessor Geir Arild Espnes fortel til 

journalist Anne Sliper Midling: 

I indisk IT-industri har folk nesten over 

natta gått frå å leve på ei handfull ris om 

dagen, til å ete masse mat frå McDonalds. 

Fleire studiar viser at indarar tåler den vestlege 

livsstilen mykje dårlegare enn europearar 

og amerikanarar. Ein britisk studie viser 

til dømes at utflytta indarar føder barn med 

lågare fødselsvekt enn engelske barn, men 

at fleire av dei indiske ungane ender opp 

som overvektige. I Vesten har vi levd på 

ein «fleskediett» i fleire hundreår: 

Norske tømmerhoggarar jobba 

hardt og steikte flesk i 

panna ute i skogen – og 

italienarane har i lang 

tid brukt fløyte i pastasausen. 

Alt tyder på at 

feit mat er usunt for oss 

også, men vi i Vesten 

har gradvis blitt meir og meir vant til å ete 

masse fett, og ser difor ut til å tåle det betre. 

Etter femti år med aukande fattigdom har India 

nå ein årleg økonomisk vekst på opp mot ti 

prosent, og har dermed ei av verdas raskast veksande 

økonomiar. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien 

har spela ei hovudrolle i 

denne forvandlinga. I 30 år har India forsynt 

Vesten med IT-baserte tenestar. Nå har landet 

over halvparten av oversjøisk outsourcing innanfor 

IKT. I den indiske IT-industrien er det nå 

stor uro over at altfor mange av arbeidarane får 

diabetes eller hjerte- og karsjukdomar. Sjukdom 

hos godt utdanna unge menneske er den 

største trusselen mot det økonomiske mirakelet 

i landet, og styresmaktene ønskjer nå å sette 

inn tiltak for å bremse utviklinga. 

Det er i aukande grad unge folk som blir sjuke. 

Gjennomsnittsalderen hos ein IT-arbeider er 

Sjukdom hos godt utdanna unge 

menneske er den største trusselen 

mot det økonomiske mirakelet i landet. 

Vestlege matvanar 

gjer indarar sjuke 

29 år, og 70 prosent er menn. Når ein er ung, er 

det lett å tenke at ein er usårleg. Då er ein ikkje 

så oppteken av dei gode grunnsteinane ein må 

leggje for å ha god helse. Leiarar i IT-industrien 

seier at mykje festing, usunn mat, gambling 

og tøff turnus er blant årsakene til dårleg 

helse. Indisk IT-industri yter service til bedrifter 

i alle verdsdelar, og ein tilsett må derfor 

være vaken når dei han skal hjelpe, er vakne 

– sjølv om det er midt på natta i India. Mange 

av arbeidarane bor også i hybelhus eller gettoar 

langt unna kone og familie. Dette er folk som 

på veldig kort tid har skifta livsstil totalt. 

Folk frå vårt senter har vore på to reiser til India; 

fleire frå NTNU har hatt møte med indiske 

IT-leiarar; og vi fekk besøk av indiske forskarar 

til ein workshop under arrangementet India 

2011. Nå jobbar vi med å beskrive framtidige 

fasar og mål i prosjektet, slik at vi kan søke 

ytterlegare finansiering hos norske og inter - 

nasjonale organisasjonar. Dette skal være klart 

før februar 2012. Dette prosjektet er enormt 

mykje større enn noko vi har arbeidd med før, 

så vi prøver å ete ein liten del av elefanten om 

gongen. Det tek tid å bli kjend med den indiske 

kulturen. Det er for eksempel vanskelegare å få 

arbeidstakarar i India til å svare på spørsmål enn 

det er i Noreg, blant anna fordi indarar er redde 

for at sjefen skal få nyss om kva dei har svart. 

Det viktigaste vi kan bidra med, er kunnskap 

– både om kva som fremjar god helse, og korleis 

ein skal samle inn data på eit vitskapeleg haldbart 

vis. Vi skal samle inn data gjennom både 

store kvantitative undersøkingar og fokusgruppeintervju. 

Så får vi sjå kva vi finn, før vi 

kjem med forslag til aktuelle tiltak. Det er 

mange land i verda som kjem til å få ei oppblomstring 

av sjukdom som følgje av aukande 

vestleg livsstil. Vi leiter difor også etter årsaker 

og tiltak som kan overførast til andre land. ■ 


■ KIKKHULLET 

Ein strålande metode for alkymist en 

Det er muleg å lage gull, 

og her får du oppskrifta. 

Men særleg lønsamt er 

det ikkje. 

KJEMI MATERIALE • GULL 

TEKST: Hege J. Tunstad 

ILLUSTRASJON: www.doghouse.no 

KJELDE: Martin Ystenes, Inst. for materialteknologi, NTNU 

Dette er den alkymistiske draumen: å lage gull 

av noko anna. Kva dette anna er, varierer i dei 

tallause historiene vi kan lese – men som 

framleis berre er draumar. 

Det som er sikkert, er at å lage eit nytt grunnstoff 

krev ei endring inne i atomkjernane til det 

stoffet vi tek utgangspunkt i. Eit grunnstoff 

kjenneteiknast av kor mange proton det har 

i atomkjernen. Og stoffets eigenskapar og 

stabilitet avgjerast blant anna av talet på 

nøytron saman med protona i kjernen. Gull 

som er stabilt, har 79 proton og 118 nøytron. 

Så da har vi valet. Vi kan skyte inn nøytron. 

Då vil nokre av dei halde fram med å vere 

nøytron, medan andre blir til proton og sender 

ut kvart sitt elektron. Eller vi kan bruke ein 

protonkanon for å auke talet på kjernepartiklar. 

Nøytronmetoden kan skje inne i eit kjernekraftverk, 

der brenselsstavar av uran blir ei 

kjelde til nøytron. I vårt tankeeksperiment vel 

vi denne metoden. 

Vi vel også å ta utgangspunkt i eit grunnstoff 

det finst mykje meir av enn gull, men som samstundes 

ligg ganske nært gull i talet på kjernepartiklar. 

Valet fell på wolfram, som blant anna 

vart brukt i glødetrådar i lyspærer. Wolfram har 

74 proton og 110 nøytron. 

Når wolfram blir bestrålt med nøytron frå 

uranet, vil det bli danna ei heil rekke med ulike 

stoff. Alle desse stoffa vil vere radioaktive når 

de er nylaga. Noko vil bli gull, og det kan vi 

skilje ut frå resten av metalla som er danna. Ved 

hjelp av fleire reinsetrinn kan det være muleg å 

få gullet veldig reint. Ei kjend metode for gullrensing 

fra alkymien og kjemien er bruk av 

kongevatn, ei blanding av saltsyre og salpetersyre 

som gjer at gullet vert løyst opp, medan 

andre stoffar ikkje gjer det. Kongevatn vil vere 

eitt av stega i gullreinsinga vår. 

Det som set grenser for gullproduksjon i 

vårt eksempel, er kor mange nøytron vi kan få 

ut av uranstavane. Om vi ser for oss eit kjernekraftverk 

på størrelse med Tsjernobyl, så ville vi 

kunne produsere om lag eitt tonn blanda stoff 

på eitt år. Av dette ville det neppe vere meir enn 

nokre titals kilo med brukbart gull. 

40 

1 

Uran Wolfram 

Uran som vert spalta i ein reaktor, produserer nøytron. 

Har vi samstundes wolfram i reaktoren, vil han bli 

bestrålt av store mengder nøytron. 


2 

Nokre nøytron blir absorbert i wolframkjernen 

og aukar atomets masse. Enkelte av dei att blir 

omdanna til proton som blir i kjernen – og 

tilsvarande mengd elektron sendast ut. 

Atomnummeret aukar, og vi får eit nytt 

grunnstoff. Wolframatom – som absorberer 

nøyaktig 13 nøytron, der fem blir omdanna 

til proton – vil bli til stabile gullatom. 

3 

Etter bestrålinga vil wolframet 

i tillegg ha blitt til ei rekke ulike 

radioaktive stoff. Iridium, 

kvikksølv, platina og osmium 

er nokre av dei. 

4 

Ved hjelp av fleire reinsetrinn bør det vere teknisk 

muleg å få gullet veldig reint, i praksis fritt for 

radioaktive isotopar av andre grunnstoff. 

Ved tilsetjing av dei riktige reagensane kan gullet 

fellast frå løysinga, medan resten blir att. 

5 

Den mest stabile radioaktive gullvarianten 

har ei halveringstid 

på ca. eit halvår. Etter ti år 

er 99,9999 prosent av 

radioaktiviteten borte. 

Etter 20–30 år er det 

neppe muleg å skilje dette 

gullet frå anna gull. 

Au 

Ir 

Hg 

Pt 

Os 


■ NYTT OM NYTT 

NYE BØKER 

42 

Rom på loftet? 

Jan Christian Krohn m.fl.: 

Lag rom på loftet 

SINTEF akademiske forlag 

Et loftsrom representerer et stort 

potensial i en bolig. Det øker både 

arealet, bruksmulighetene og 

salgsverdien. Samtidig oppstår det mange byggeskader 

i forbindelse med tak, og de fleste kunne ha vært 

unngått med riktig planlegging og utførelse. 

Når det lages rom på loftet, er det viktig å isolere, 

lufte og tette taket riktig før man setter i gang med 

innredning. 

Boka Lag rom på loftet gir råd om hvilke løsninger 

du bør velge på loftet, hva du kan gjøre selv og hva en 

profesjonell håndverker bør gjøre. Løsningene er basert 

på SINTEF Byggforsks erfaring med å kartlegge vanlige 

byggeskader. 

Samspill og 

innovasjon 

Tone Merethe Aasen og Oscar 

Amundsen: 

Innovasjon som kollektiv prestasjon 

Gyldendal Akademisk 

Denne boka belyser temaet innovasjon fra 

ulike sider og er bygd opp rundt tre hovedspørsmål: 

Hva er innovasjon? Hvordan skjer innovasjon i organisasjoner? 

Hvordan kan innovasjon ledes? 

Budskapet er at innovasjon er resultatet av et 

samspill mellom mange ulike aktører, kompetanser, 

hendelser og rammebetingelser – altså at innovasjon 

er en kollektiv prestasjon. 

Aasen er forskningsleder ved NTNU Samfunnsforskning 

AS, Studio Apertura; og Amundsen er 

forsker ved NTNUs Institutt for voksnes læring og 

rådgivervitenskap. 

Det nye hyttelivet 

Helen J. Gansmo, Thomas Berker og 

Finn Arne Jørgensen (red.): 

Norske hytter i endring – om 

bærekraft og behag 

Tapir Akademisk Forlag 

Hytta er et fristed, et familiested og 

en måte å være i naturen på – men den kan 

også være en stressfaktor, et strengt regulert sosialt 

felt og et økende miljøproblem. 

Hva kan hyttelivet fortelle om samspillet mellom 

samfunn og teknologi? Hva er drivkreftene bak hytteutviklingen, 

og hvilke konsekvenser skaper de nye 

fritidsboligene for naturen, for samfunnet rundt og for 

måten vi lever på? 

I denne boka utforsker ulike fagfolk våre oppfatninger 

om den norske hytta, motsetningene som kan oppstå 

mellom dem, og hvordan vi kan forstå forholdet mellom 

hytter, miljø og samfunnsutvikling bedre. 

Gansmo og Berker arbeider ved NTNU, mens 

Jørgensen gjorde det tidligere. 

Kjapt grep 

NYTT PRODUKT: Er du på jakt, eller deltar 

i en militær operasjon, trenger du 

både sekk og våpen. Når våpenet ikke er i 

bruk, bør det kunne bæres stabilt og 

komfortabelt festet til sekken. Samtidig 

trenger du hurtig tilgang til det. 

Eirik Andersen, som i vår tok mastergraden 

i produktutvikling ved NTNU, har 

utviklet et nytt konsept for å få raskt grep 

om rifla. Det kalles QQR (Quick Rifle Release) og består av en ryggsekk med en spesiell 

våpenlomme mellom sekkens hovedrom og ryggplate. Våpenet plasseres i lommen som 

lukkes med to kroker. Ved å dra i en utløser på sekkens skulderreim løsner du krokene, og 

kan trekke våpenet ut av sekken raskt og uten store bevegelser – det behøver ikke gå mer enn 

halvannet sekund før du har det i skuddklar posisjon. 

Andersen har samarbeidet i snart tre år med Trondheim Technology Transfer (TTO). 

Systemet er patentert og vil etter planen være tilgjengelig for norske jegere sommeren 2012. 

Medalje for orden i kaos 

Professor Peter Hänggi ved universitetet i Augsburg, Tyskland, ble i oktober tildelt den 

høythengende Onsagermedaljen ved NTNU. Hänggi er en fysiker som har brakt orden i 

kaos, eller rettere sagt klart å få nyttebevegelse ut av tilfeldige bevegelser – det som 

kalles brownsk bevegelse. Med oppskriften på verdens minste elektriske kvantemotor 

– Brownsk motor – har han lagt grunnlaget for nanomaskiner. Ett av mange mulige 

anvendelsesområder kan være å skille friske celler fra syke celler inne i kroppen. 

Brannfolk mangler formell kompetanse 

Det legges ned rundt 500 årsverk i brannvesenene på forebyggende arbeid. Men 

flere brannvesen føler at det er for lite fokus på innhold og kvalitet i arbeidet, og 

spørsmålet blir om årsverkene er en nyttig investering? SINTEF har utarbeidet en 

rapport på oppdrag av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) der 

hensikten var få se på organiseringen og kvaliteten på det brannforebyggende 

arbeidet i Norge. En av hovedkonklusjonene er at 11 prosent av de som utfører 

forebyggende arbeid i brannvesenet, mangler formell kompetanse. Det er spesielt 

i Midt-Norge, Nord-Norge og på Vestlandet at det er en stor andel brannvernansatte 

uten formell kompetanse. 


Foto: Arve Felsche 

Foto: SINTEF 

Hva betyr nå dette skiltet? 

Norge har avskaffet manuell betaling i mange 

bomstasjoner for å gå over til helautomatiske 

systemer. Per i dag finnes det 33 bomringer eller 

veistrekninger med automatiske bomstasjoner, 

mens 19 har manuelle stasjoner. På oppdrag fra 

Statens vegvesen har forskere ved SINTEF gjennomført 

en brukerundersøkelse blant bilister 

rundt skilting i forbindelse med bomstasjoner. 

Den viste at mange bilister ikke skjønte dagens 

skilt som har et Kr-symbol, men tolket dette som 

myntbetaling og manuell bomstasjon – eller at 

skiltet signaliserte veksling. Det Kr-symbolet 

egentlig viser til, er betaling med AutoPASSbrikke, 

og 02012 er telefonnummeret til svartelefon 

ved Statens vegvesen. 

Smartphone-Scrabble 

NY BEDRIFT: For et par år 

siden forlot Håkon Bertheussen 

NTNU som ferdig sivilingeniør i 

datateknikk. For et snaut år 

siden forlot han datafirmaet 

Atmel for å drive eget firma på 

heltid: Bertheussen IT i Trondheim. 

Han hadde tro på at 

spillapplikasjonen Wordfeud 

var liv laga. Når 2012 er omme, 

regner han med å ha omsatt for 

6–7 millioner kroner i firmaets 

aller første leveår. 

Wordfeud er en interaktiv 

versjon av det klassiske 

brettspillet Scrabble, der du kan 

spille mot andre over nettet. Det 

distribueres gjennom Android 

Market og Appstore, og har blitt en formidabel 

suksess. Ifølge Bertheussen var den i september 

lastet ned sju millioner ganger på verdensbasis. 

Wordfeud finnes for mange språk. 

Fant skipsgrav fra krigen 

Den 8. september 1943 kolliderte de tyske skipene 

MS Rauenthaler og DS Signal mellom Stokkøya og 

Linesøya i Sør-Trøndelag. MS Rauenthaler gikk ned 

med soldater, hester, biler og stykkgods om bord. 19 

personer omkom. Ingen har visst sikkert hvor det 

115 meter lange vraket lå – før NTNUs forskningsfartøy 

Gunnerus i oktober fant det på første forsøk, 

ved hjelp av avansert teknisk utstyr og med bistand 

fra Åfjord Froskemannsklubb. Rauenthaler er fredet 

som siste hvilested for omkomne. 

Null utslipp fra 

norske kraftmagasin 

Målinger fra kraftmagasin i Brasil har vist 

foruroligende høye verdier av klimagass - 

utslipp. Ut fra dette har FNs klimapanel 

(IPCC) beregnet teoretiske utslippsverdier 

fra norske kraftmagasiner, men vannkraftbransjen 

har ment at verdiene er altfor 

høye. Sira-Kvina kraftselskap har derfor 

deltatt i et forskningsprosjekt der SINTEF 

har gjennomført utlippsmålinger av CO 2 og 

metangass til atmosfæren fra Svartevassmagasinet 

og Follsjø. Resultatene frikjenner 

norske vannkraftmagasiner for utslipp 

av klimagasser. SINTEF-forskere har også 

vist mangler ved studier gjennomført 

i Brasil, der det ikke var tatt nok 

hensyn til utslippsverdier før neddemming 

av myrer, våtmarker etc. 

NYTT OM NYTT ■ 

Fortellinger om familien 

KUNSTAKADEMIET VED NTNU: Moving Lines and Knots er et samarbeidsprosjekt mellom 

kjønnsforskerne Ingvil Hellstrand (Universitetet i Stavanger), Lin Prøitz (Universitetet i Oslo) og 

kunststudent Marit Pleym (NTNU). De har arbeidet med familiestrukturer og familienarrativer 

knyttet til biologi og genetikk, og laget kart, koder og skjemaer som kan brukes til å forstå disse 

temaene. Til en galleriinstallasjon brukte de strukturformelen til et DNA-molekyl, som de tegnet 

opp på gallerigulvet ved hjelp av ulike teknikker. I tillegg delte de ut pasientbånd til publikum. 

I stedet for identitetsgivende tekst på båndet brukte de sitater fra science fiction-tradisjonen. 

Foto: Sira-Kvina 

Største aktør i Brussel 

SINTEF er den største enkeltaktøren blant 

norske mottakere av EU-støtte for forskning. 

Støtten blir gitt gjennom EUs 7. 

rammeprogram for forskning og teknologisk 

utvikling, melder Trøndelags EU-kontor. Den 

norske deltakelsen i EUs rammeprogram 

for finansiering av forskning og utvikling er 

rekordhøy. Tall fra juli 2011 viser norske 

partnere i 904 prosjekter. Dette tilsvarer at 

norske aktører deltar i nesten sju prosent av 

alle prosjektene som mottar finansiering 

gjennom programmet. Programmet FP7 har 

en varighet på sju år, 2007-2013. Norske 

forskningsprosjekter anslås å ha mottatt i 

underkant av 3,3 milliarder kroner så langt. 

Mozart for 

tryggere trafikk 

Den tyske samferdselsministeren 

Peter Ramsauer spiller Mozart på cd-en 

«Adagio im Auto», og tror klassisk 

musikk i bilen vil gi bedre kjøring. Han 

støttes av trafikkpsykologer. Dagfinn 

Moe, seniorforsker innen transportforsking 

ved SINTEF, er ikke i tvil om at 

musikk kan påvirke kjøring, særlig for 

unge sjåfører. Han mener musikk er en 

del av opplevelsen mange unge sjåfører 

er ute etter. - De elsker å blande bilkjøring, 

gode venner og høy musikk, 

særlig med heftig bass, sier han. 


Foto: Anne Sliper Midling/NTNU Info

n NOTISER 

Fisk 

Sikkerhet 

i fiskeflåten 

• Fram til våren 2012 vil SINTEF 

kjøre et prosjekt rundt årsaksforhold 

ved dødsulykker og 

alvorlige personskader, og på 

sikker kommunikasjon om bord. 

Ulykkesstatistikken for fiskeflåten 

gir i dag liten eller ingen 

informasjon om hva som er de 

bakenforliggende årsaker til 

en ulykke. En slik oppklaring 

kan gi økt forståelse og danne 

et bedre grunnlag for å utvikle 

nye sikkerhetstiltak. Tidligere 

prosjekt har også vist at språk, 

eller mangelen på felles 

arbeidsspråk, blir sett på som 

en økende sikkerhetsrisiko i 

den norske fiskeflåten. Prosjektet 

ønsker å kartlegge omfanget 

av utenlandsk arbeidskraft i 

norsk fiskeflåte og undersøke 

hvorvidt ulikt språk byr på 

sikkerhetsproblemer. 

klima 

Klimarobust 

landbruk 

Foto: www.seafood.no 

• Nordnorsk landbruk har 

potensial med hensyn til kvalitetsprodukter 

knyttet til lysforhold, 

renhet og smak. Men med 

dagens rammer sliter nordnorske 

bønder enda mer enn 

sine kolleger i sørligere strøk: 

I Troms legges gårder ned og 

dyrkajord brakk i et høyere 

tempo enn i sør. Ledige melkekvoter 

omsettes i liten grad, og 

utdannings- og kompetansenivået 

ligger under det som 

ellers er vanlig i næringa. 

En rapport fra Norsk senter 

for bygdeforskning, som ana- 

lyserer situasjonen for landbruket 

i Troms, konkluderer 

med at det er behov for en langt 

mer differensiert landbrukspolitikk, 

som tar bedre høyde 

for distriktsvise problemer. Det 

bør også etableres et klimafond 

som kan fungere som buffer i 

kriseår. Generelt bør det utvikles 

et landbruk som er mer 

robust mot klimaendringer, 

med hensyn til både teknologi, 

artsmateriale og driftsformer, 

heter det. 

Helse 

Skolemåltid 

– god læring? 


• Kan måltider i skole/barnehage 

ha effekt på helse og 

læring? 

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet 

har SINTEF 

gått systematisk gjennom litteratur 

og sett hvordan de ulike 

nordiske landene har utformet 

måltidene i skole/barnehage. 

Kunnskapsgrunnlaget er for 

dårlig til entydige konklusjoner. 

Studiene vurderer ofte bare 

korttidseffekter, og helseeffekt 

er ofte knyttet til overvektsproblematikk. 

Forskerne fant heller 

ingen studie som fokuserte 

direkte på effekten av mat i barnehage. 

Ut fra 13 systematiske 

oversikter og 20 enkeltstudier 

synes det likevel som at mat i 

skole har marginal betydning 

for helse og læring på kort sikt. 

Derimot kan skolemåltid være 

en god arena for å lære kosthold 

og gode vaner. 

Undervannsteknikk 

Ny tid under vann 

• I høst åpnet NTNUs nye labora- 

torium for avansert undervanns- 

robotikk: AUR-lab. Her skal det 

drives anvendt forskning i nært 

samarbeid med industri og 

myndigheter. En samling av 

forskningsgrupper innenfor 

blant annet marinbiologi, 

teknologi og marinarkeologi 

vil dermed kunne produsere 

vitenskapelige resultater som 

tidligere har vært uoppnåelige. 

Laboratoriet vil arbeide 

med miljøovervåkning, marin 

forskning og offshore olje- og 

gassvirksomhet, og bidra til 

bærekraftige og miljørobuste 

løsninger. Det kan få betydning 

for hele nordområdeforskningen 

og forvaltningen. 

Satsingen er et skritt på 

veien mot det planlagte «Ocean 

Space Center» i Trondheim. 

traFikk 

Engasjement 

på nett 

• -Sosiale medier kan fungere 

som en viktig motkraft til autori- 

tære regimer. I en tid der de 

tradisjonelle foraene for politisk 

deltakelse svekkes, er det et 

gode at flere kan engasjere seg 

på nett. Det hevder SINTEFforsker 

Petter Bae Brandtzæg 

som også stiller spørsmål om 

sosiale medier som Facebook, 

Twitter og YouTube, rett og slett 

kan redde verden. Brandtzæg 

mener vi i løpet av det siste 

året har sett flere eksempler 

på hvordan sosiale medier har 

vært sentrale i spredningen av 

politisk aktivisme. Han trekker 

spesielt fram opprøret i Egypt 

som førte til at president Hosni 

Mubarak måtte gå av. Et enda 

ferskere eksempel er den hurtigvoksende 

grasrotbevegelsen 

Occupy Wall Street. 

BygdeForskning 

Store melkebønder 

er fornøyde 

• Norske melkebønder som 

vokser og trives, holder til på 

det sentrale Østlandet og på 

Jæren. De driver stort, er yngre 

og landbruksutdannet, og de 

er ofte med i samdrift. Men de 

trives til tross for, og ikke på 

grunn av, landbrukspolitikken. 

Det viser en studie utført ved 

Norsk senter for bygdeforskning, 

der hver tiende norske 

melkebonde har besvart en 

rekke spørsmål. 

Melkebøndene på Vestlandet, 

indre Østland og i nord har 

lavest næringsinntekt. Her er 

det i mange år satt inn relativt 

større økonomisk støtte for å 

styrke melkeproduksjonen. 

– Opplevelsen av økonomisk 

framgang er omvendt proporsjonal 

med tilskuddssatsene for 

grovfôr og husdyrtillegg. Dette 

indikerer at markedet og bruksstrukturen, 

ikke landbrukspolitikken, 

styrer hvor det er 

økonomisk bærekraftig å drive 

melkeproduksjon, sier seniorforsker 

Jostein Vik. 

Helse 

Facebook 

for demente 

Foto: www.photos.com 

• Både forskning og erfaringer 

viser at sosial kontakt bidrar 

til at personer med demens 

kan beholde sitt funksjonsnivå 

lenger. Derfor ønsker et tverrfaglig 

forskerteam fra SINTEF å 

utvikle «Facebook light» – med 

et brukergrensesnitt som er 

tilpasset de eldste av oss og 

personer med demens. 

Målet er at dette skal lette 

hverdagen gjennom å skape økt 

og uformell kommunikasjon 

mellom både personer med demens, 

pårørende og personell i 

hjemmetjenestene. Løsningen 

skal i tillegg ivareta personvernet. 

ForskningsUtstyr 

80 millioner 

til hjerneforskere 

• Senter for hukommelses- 

biologi stakk av med den 

største potten da Forskningsrådet 

i oktober bevilget 400 

millioner kroner til forskningsutstyr 

ved norske institusjoner. 

Hjerneforskerne i Trondheim, 

og samarbeidspartnerne deres, 

fikk hele 80 millioner av denne 

potten. 

Dessuten fikk Nortem en 

bevilgning på 58 millioner 

kroner til innkjøp av et transmisjonselektronmikroskop, 

som brukes til å bestemme 

sammenhengen mellom materialers 

struktur og egenskaper. 

Nortem er et nasjonalt konsortium 

mellom SINTEF, NTNU og 

Universitetet i Oslo. 

Det var i alt elleve prosjekter 

som fikk utstyrsstøtte fra Forsk- 

ningsrådet i denne omgangen. 

NTNU eller SINTEF (eller begge) 

er samarbeidspartner i seks av 

disse. 

transport 

Framtidsbilisten 

selger strøm 

• Elbilens barndom er snart 

over. Planen er å få 2.generasjons 

el-biler på veiene 

mellom 2012 og 2015, mens 

3.generasjon kommer en gang 

etter 2020. Fire europeiske 

prosjekter med et totalbudsjett 

på 132,5 millioner euro skal ta 

for seg alt av utvikling og dekke 

alle behov, som elektriske systemer, 

komponenter og embedded-systemer. 

2.generasjons biler med 

integrert toveis lader, og 3.generasjon 

med fire motorer og 

solcellepanel, vil åpne en ny 

verden, mener sjefsforsker 

Ovidiu Vermesan i SINTEF. Han 

tror 3.generasjonsbilen ikke 

bare er selvforsynt med strøm, 

men også vil kunne selge 

overskuddsstrøm tilbake til 

strømnettet ved hjelp av solcelleanlegg 

og toveis lader. 

sosiologi 

Grep om 

nyhetsbildet 

• Nordmenn flest har generelt 

godt grep om nyhetsbildet, 

enten de interesserer seg for 

og følger med på nyhetene, 

eller ikke. I USA er det bare 

dem som i utgangspunktet er 

interessert i nyhetene, som er 

godt orientert. De ikke-interesserte 

forblir uinformerte. 

En sammenlignende undersøkelse 

utført i seks europeiske 

land, pluss USA, konkluderer 

med at europeere blir bom- 

bardert med informasjon i 

mediene, enten de vil eller ikke 

– de må virkelig gjøre en aktiv 

innsats for å unngå nyheter. 

I USA er store, nasjonale 

nyhetssendinger lite kommer- 

sielt attraktive og går på 

ukurante tidspunkter. Her er 

det dem som vil følge med på 

nyhetene, som selv må gjøre en 

aktiv innsats. 

Mediesosiolog Toril Aalberg 

ved NTNU, som var prosjektleder 

for undersøkelsen, mener 

at demokrati fordrer kunnskap, 

og politisk kunnskapsløshet 

utgjør dermed et demokratisk 

problem. 

litteratUr 

Kioskromaner 

i 300 år 

• «Kiosklitteratur» er ingen ny 

oppfinnelse. Den trivielle kjærlighetsromanen 

oppsto allerede 

på 1700-tallet, og er ett av de 

første litterære uttrykkene som 

synliggjør en vesensforskjell 

mellom «høy» og «lav» litteratur. 

Disse hierarkiske skille- 

linjene er fortsatt tydelige i 

dagens litteraturkritikk. 

Det går fram av Siv Gøril 

Brandtzægs doktorgradsarbeid 

ved NTNU. Hun har i hovedsak 

konsentrert seg om 1700-tallet. 

Det var nemlig da skillet 

mellom seriøs og triviell litteratur 

oppsto. Flere skrev bøker, 

bøkene ble billigere, og kioskromanen 

kom ut i samme 

format som den er i dag. Samtidig 

begynte litteraturkritikken. 

Brandtzæg har studert et 

utall engelske kjærlighetsromaner 

fra 1700-tallet, samt 

anmeldelsene av disse, og 

konkluderer med at triviallitteraturen 

på 1700-tallet var 

ganske lik i form den vi har i 

dag: kjærlighetsromaner med 

en enkelt oppbygd historie, med 

romanse, konflikt og lykkelig 

slutt: 

– Anmelderne slaktet disse 

bøkene. De mente det rett og 

slett var for dårlig. For lite eksperimentelt 

i formen, et klisjéaktig 

språk og lite nyskapende. 

Akkurat slik akademikere og 

kritikere sier i dag. 

energi 

Vil krasjteste 

strømnettet i Norge 

• Brudd på strømnettet – som 

kan skyldes alt fra uvær til 

slitasje på anleggene – er lite 

populært. 

Nå skal forskere fra SINTEF 

krasjteste anleggene for feil 

for å sikre større stabilitet 

framover. I 2012 innføres nemlig 

såkalte grønne sertifikater 

på norsk strøm. Det vil gjøre 

det attraktivt å bygge ut flere 

småskala kraftverk med vann 

og vind som energikilder, og 

nykomlingene vil øke presset på 

kraftnettet. Ved å gi det norske 

kraftnettet en skikkelig krasjtest 

vil forskerne finne ut hva 

som skal til for å holde nettet 

stabilt – selv når nye kraftverk 

presser på til neste år. 

FoU 

Underrapportering 

fra bedrifter 

• Norge skårer etter manges 

oppfatning uventet lavt når 

det gjelder innovasjon og FoU, 

sammenlignet med andre 

nordiske land. 

En studie fra SINTEF viser at 

underrapportering av FoU fra 

norske bedrifter – særlig innen 

underleverandørindustrien til 

olje og gassektoren, kan være 

så stor at det har en viss betydning 

for det totale FoU-nivået. 

44 gemini • nr 4 • desember 2011 gemini • nr 4 • desember 2011 45 

Foto: www.photos.com 

Bilde: Jean-Honoré Fragonard 

Foto: Morguefile

Hent NY kunnskap der den skapes! 

Kurs og videreutdanning 

Kurs og videreutdanning til deg som vil 

kombinere jobb og studier 

Våre studietilbud er utviklet for at du skal kunne jobbe 

ved siden av. Da kan du relatere mye av kursinnholdet til 

jobben, samtidig kan du løse utfordringer for arbeidsgiveren 

din. Kursene har korte samlinger, men ellers 

kan du befinne deg hvor som helst bare du har tilgang til 

internett. 

NTNU VIDERE kan gi deg kompetansen du trenger for å 

møte nye utfordringer. 

For mer informasjon: Send kodeord «videre» til 2242 

ntnu.no/videre 

Foto: Mentz Indergaard/NTNU Info. 

Fascinasjon for 

det ubegripelige 

Først litt om verdens matematiske utfordringer. 

Matematiker Jo Røislien kunne fortelle oss i beste 

sendetid i programmet Siffer på NRK at universet er 

en ball og ikke en smultring. Ja, det var et pedagogisk 

forsøk på å forklare oss formen på universet. En av 

matematikkens store gåter var løst av en folkesky, 

russisk matematiker som fortsatt bor hjemme hos 

sin mor i en leilighet utenfor St. Petersburg. En etter 

hvert ganske så myteomspunnet Grigori Perelman 

har løst Poincaré-formodningen, ett av verdens syv uløste 

matematikkproblemer – de såkalte millenniumsproblemene 

– de vanskeligste av de vanskelige matematiske 

problemene verden står overfor. Som for 

eksempel om universet er en ball eller en smultring. 

Perelman har funnet svaret på en av de store uløste 

gåter. Løsningen på hvert av disse problemene har 

en dusør på én million amerikanske dollar. 

I kjølvannet av denne informasjonen startet grubleriene. 

At det var..? Universet er ikke en smultring? 

Hvordan kom vi dit? Jeg blir temmelig fascinert – og 

litt misunnelig på en faggruppe som kan sette hverandre 

stevne på den måten, og samtidig utlove en 

dusør på én million dollar! 

Og veien til én million dollar kan kanskje starte med 

et fag eller to på Norges teknisk-naturvitenskapelige 

universitet? Jeg gikk inn i emner under fanen studier 

og valgte alle emner. Anbefales! Sett av kvelden. Det er 

en fest. Så mange festlige og utenkelige kombinasjoner 

av norsk, engelsk, latin og teknisk-naturvitenskapsk 

samlet på ett sted, er sjelden vare. Og det ser 

ut som millenniumsproblemer, alt sammen! 

Funksjonalintegral metoder i kondenserte fasers 

fysikk (kurskode: FY8305), for eksempel. Eller Ferroelektrika 

og dielektrika i moderne mikroelektronikkanvendelser 

(FE8108) – ubegripelighetene slår 

meg som lette piskeslag mot hjernebarken. Og noe 

sier meg at Analyse på mangfoldigheter (MA3402) 

ikke er en studie i flerkulturelle samfunns utfordringer 

og muligheter, eller at Avansert molekylmodellering 

(KJ8205) er et slags «form og farge» for 

viderekomne. Ikke det, nei. Fysiske metoder for nanostrukturering 

og karakterisering (TFE4575) og 

Analytisk atomspektrometri (KJ3055) funkler mot 

meg som de edleste stener. Juveler jeg aldri har sett 

og ikke vet verdien av, men jeg blendes av titlenes 

magiske tiltrekningskraft. Et stykke ned i skattkisten 

ligger en diamant forkledd som gråstein: Diskret 

matematikk (TMA4140) – beskjeden kar, diskret – i 

det stille utøves matematikk. Det er vakkert, og 

jeg får umiddelbart fine bilder i hodet. Er det her 

Perelman har gjemt seg? 

Hva med Molekylstråle-epitaksi (FE8111) – er det 

NTNUs svar på engleskolen? Og Modellering av 

sprøtt og duktilt brudd (MM8404) – det blir jo ikke 

bedre enn det! 

Når jeg ser disse fagene, blir jeg glad av min egen 

uvitenhet; jeg fascineres av det ubegripelige. Det er 

nesten så jeg blir litt skuffet når jeg kommer over 

ting jeg tror jeg skjønner. Elektriske maskiner 

(TET4110), for eksempel. Hva gjør et fag om driller, 

kaffetraktere, stikksager, hårfønere og blendere her? 

Og Boring i fjell (BA8506) er jo skuffende konkret, og 

kan ikke være i nærheten av å løse noe millenniumsproblem. 

Etter noen timers lek med kurslisten har jeg planen 

klar. Det perfekte studium. 

Turbomaskiner (TEP4195), Myke materialers fysikk 

(FY8203), Bølgeforplantning (TFE4130), Harmonisk 

analyse (MA8106), Ismekanikk (BA8402) og Bassenganalyse 

(TGB4135). Som i min fantasi blir oversatt til: 

åpen sportsbil, myke sanddyner, bølge-skvulp, ro i 

sjelen og en iskrem før jeg kaster meg i badebassenget! 

Det er studietid, det! Så avslutter jeg ved bassengkanten 

med litt Avansert eksperimentell fysikk 

(FY8504) bare for å tøffe meg, før jeg gyver løs på ett 

og annet millenniumsproblem, og kæsher inn én 

million dollar. Så slipper jeg å bry staten med studielån 

og stipender. Vinn-vinn-situasjon, spør du meg! 

En liten detalj helt til slutt: Perelman vil ikke ha sin 

million dollar; han synes ikke det skal handle om 

penger… Han vil forbli en diskret matematiker, må vite. 

DET SISTE ORDET ■ 

«Veien til én million 

dollar kan kanskje 

starte med et fag eller 

to på Norges teknisknaturvitenskapelige 

universitet?» 

PETTER WILHELM 

BLICHFELDT SCHJERVEN (43) 

Mest kjent for programmet 

«Typisk norsk» på NRK, selv 

om det siste programmet gikk 

for fem år siden. Ikke så kjent 

for andreplassen i «Maestro». 

Håper på å bli viden kjent som 

mannen bak praktverket 

«Nostalgisk ordbok» (2010).

Jakten på hjerneprotesen - NTNU

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?