BAROKK MINIMALIST

nio Barberini. Kanskje er det derfor det er så vanskelig å engasjere
seg. Bildene er mer tapetmønster, en behagelig bakgrunn i en festlig
anledning, enn kunst for et galleripublikum.
Selvsagt er det ikke mulig for et galleri å takke nei til å knytte både
kulturelle og vennskaplige kontakter ved en utstilling som denne.
Men bakgrunnen for denne kritikken går ut over Nasjonalgalleriets
siste utstilling. Spørsmålet er hvorvidt denne type utstilling bør bli
typisk for et norsk nasjonalgalleri, der det første som møter en innenfor
døra er en gipsreplika av Michelangelos Moses? Dette var den
andre utstillingen med innlånte verker fra Italia på rad, sist med
«Venetianske mesterverker». Verden er stor, og selv om alle veier
visstnok leder til Roma, strekker verden seg ut over Forum.
Store Store navn
navn
Spørsmålet må også stilles om hvorfor vårt nasjonale galleri virker
så redde for å tenke bredt og kommersielt. Alt fra utstillingsplakater
til kataloger virker alltid ytterst konservativt og uspennende. Store
navn trekker folk, det syntes ved for eksempel Goya-, eller Harriet
Backer-utstillingen. Hvorfor er det ikke flere av disse, med storverker
galleriet selv sitter på, gjerne norske navn? Nasjonalgalleriet skal ha
en oppdragende rolle, men det må være mulig å tenke taktisk kommersielt
på en intelligent måte, og samtidig ha en undervisende rolle.
Det er ikke publikums feil at de ikke vil komme. Det er Nasjonalgalleriets
kunsthistorikere som har i oppgave å arrangere publikumsvennlige
utstillinger. Denne gangen har ikke magefølelsen vært riktig.
Natur og myte var en sær utstilling for sært interesserte. Naturen
nordmenn er glad i ligger langt fra Sydens ruinmalerier.
Ny utstilling åpner i mars med grafiske verk av Albrecht Dürer. Et
stort navn denne gangen. Vi krysser fingrene og håper det går bedre.
«NATUR OG MYTE» | NASJONALGALLERIET
BAROKKMINIMALIST NR 4-5 2002 23