Kilder - BmOnline

krøniker og folkevandringssagn, får en
vite at skottene er identiske med et folk
som ble kalt «wanderers», dvs. vandrefolk.
Navnet skotter eller skytter fikk de
fordi de kom fra Skythia.
Under Odins førerskap kom «vandrerne»
først til Balticum (Østersjølandene).
Dernest bodde de en tid blant
angler og sakser i Germania, inntil en
del av dem drog over til Britannia. A.B.
Grimaldi sier i «History of the Anglo-
Saxons» (sitert etter Rawson: Life Understood
s. 19): «Vår kongefamilies
nedstamming fra den kongelige linje i
Juda er ingen ny oppdagelse. De saksiske
konger førte sin ætt tilbake til Odin,
som igjen førte sin ætt tilbake til David.
Det kan en se av et meget gammelt manuskript
i Heralds College, London.»
Hovedstrømmen av disse skythiske
«wanderers» gikk imidlertid — fremdeles
under førerskap av Odin — fra
traktene ved Elben nordover gjennom
Reid-Gotland (Danmark) til Sverige og
Norge. På det de her hadde, kaltes de
«rekker», dvs. folk som rak omkring.
Føreren ble kalt Rakne, et ord som like
ens kan avledes av reka. Mange stedsnavn
minner om Rakne Odin og rekkerfolket:
Rakkestad, Rekebu, kaldrekstad,
Reksteren osv. Kvadet om Halv og
rekkerne hans har særlig interesse. Halv
er den eneste rent norske sagnkjempe
som det er diktet kvad om. (Se «Soga
um Halv og Halvsrekkarane, umsett av
Olava og Albert Joleik.)
Enkelte bibelgranskere mener at en
profetisk skildring av Odin, som «den
dårlige hyrde i Israel» har vi i Sakarias
11,1 –1 . «Ve den dårlige hyrde som
forlater fårene! Sverd over hans arm
og over hans høyre øye! Hans arm skal
visne bort, og hans høyre øye skal bli
utslukket» (v. 1 ). Også i Edda er han
framstilt som enøyd; han hadde måttet
pantsette sitt ene øye til jotunguden
Mime (Elohim). Et av Odins mytiske
navn i Edda er Band. Se også «stav
Band», i Sakarias 11.
En annen nemning på Odin var Sige,
som betyr omtrent det samme som Rakne
(reka og siga). Sigtuna i Sverige ble
et hovedsete for Sige-Odin. Verb som
signa og sigra kommer av dette navnet,
likeså navn som Sigurd og Signe.
Mest ble likevel roten reka brukt til å
lage motenavn for konger og høvdinger
og andre storfolk i den tiden: Rakne,
Rane, Røkk, Regin, Eirek (Erik), Ålrek
(Olrek, Ulrik), Ragnar, Ragnvald, Ragna,
Ragnhild.
Historikerne vet lite bestemt å fortelle
om folkevandringstiden i Norge.
Men det er ingen tvil om at vårt land
er blitt sterkt berørt av omveltningene
i denne tiden. Tydelige vitnesbyrd om
stort innrykk av krigerske folkestammer
har vi i de mange bygdeborger rundt
omkring i landet. Oppe på bortgjemte
og vanskelig tilgjengelige åser har de eldre
gotiske innbyggere reist murer og
forskansninger til vern mot angriperne.
Med folk og fe og gods har de tydd opp
på borgene. Men i det lange løp kunne
de ikke stå seg mot de militært sett
overlegne innvandrere av rekkerfolket.
Seierherrene har oftest slått mennene
i hjel og tatt gårdene og kvinnene deres.
Men en del av de overvunne rømte
unna til mer avsidesliggende bygder;
i mytologien går derfor jotnene igjen
som mørkemakter og troll i Utgard.
Andre av de opprinnelige innbyggere
har inngått forlik med sine fiender og
1