Nr 1 / 2011 Ringebu prestegjeld 67. årgang - Ringebu Stavkirke

More documents

Recommendations

Info

Tekst og foto: Fride Gunn Rudi ”Til og med gratis mjølk og frukt får elevene i Venabygda" 8 R I N G E B U M E N I G H E T S B L A D SKuLen I VenABYGdA ” Kva er det dei har og ikkje oss”? Skule, sjølvsagt. Ja, dei har mykje anna au, nær sagt ”alt”, så det er mest så ein kan bli aldri så lite ”misunnleg”, den som sit i ei grend som ikkje lenger har noko att av desse institusjonane som held folket i hop på eit vis. Men ingen ting kjem som sagt ”tå se sjøl”, og eit attendeblikk på historia rundt Venabygd Motessorriskule, minner oss på. Det vart nokre ”sverdslag” rundt prosessen da <strong>Ringebu</strong> kommune ville leggja ned grendeskulen og flytte elevane til Kjønås. Og fyrst og fremst svært mykje arbeid. Men eit prov for at det nyttar å få til noko når folk slår seg saman og kjempar. Arbeidet for å ha skule i grenda for snart eit tiår sia. Heile bygda stilte opp, fortel Kjell Tangerud, som har vorte oss fortalt, at hadde ei sentral rolle for å få på plass ein privatskule i Venabygda. Ellers hadde vi ikkje starta. ”Ingen nevnt, ingen glemt”, er Kjell og eg einige om, når vi startar intervjuet om skuleprosessen. For som han seier, alle bidro på sitt vis, til at bygda i dag har ein skule med 47 elevar, ni tilsette, pluss vaskehjelp og ein vaktmeister. Tilsaman utgjer dette 7,5 årsverk, og må vel utan tvil ha noko å seie for ei slunken kommunekasse. Så det kommunen ”tapar” på ein post, kan vel ratt snike seg inn att på ein annan… Nok om det, kommunenestyret meinte altså at det ville vera mest lønsamt å leggje ned heile skulen. Den saken hadde vore varsla ei god stund, samstundes som skulestrukturen ellers i kommunen var oppe til stadig drøfting. Men det store fleirtal i Venabygda, ville ikkje miste skulen sin, og la seg i selan for å finne eit alternativ. Som grunnpilar i dette arbeidet, hadde dei to prinsipp: Skulen skulle vera gratis, og bygda ellers skulle støtte opp om det. Det var berre ein Montesorriskule som var aktuell, og som ville bli godkjendt. Vi arrangerete eit folkemøte, der Lene Madshus kom og fortalde om denne pedagogikken. Da gjekk det hardt ei tid. Mange avisoppslag, og nokon var sjølvsagt skeptiske, men det vart ingen opposisjon, og full oppslutning til sist. Vi arbeidde i to faser, der den eine var å argumentere for ein offentleg skule, og så var den andre fasa å stable på beina alt som skulle til. Så den våren var veldig intens. Departementet sa det ville ta lang tid, men vi fekk det til! Og den dagen godkjenninga låg føre, vart ein stor dag i bygda. Først hadde styret eit møte på Venaheim, med godkjenninga i boks. Da fann dei fram bordflagget, og snart sto det flagg på annakvar lyktestolpe bortigjennom heile bygda. Det måtte faktisk fleire flagg til enn dei som vanlegvis blir brukte i 17.maitoget! Og da var det berre å finne fram hammer og sag, og nærast starte på nytt innomhus. For kommunen hadde teke med seg ”sitt”, og renska bygningane for alt innbo. Det var ikkje fritt for anna enn at dette vekte til dels sterke kjensler i folket, som kanskje hadde vore med på dugnad og laga ting til skulen, og så få sjå at dette var borte. Men borti ei krå, låg det att to sager, fortel Kjell. Det var to eldre karer som fekk auga på desse, da sa dei, dere får kjøpe inn utstyr, vi betaler. Så det var ingen tvil om at dette var eit prosjekt som hadde bygdefolket bak seg. Og det var ei styrke, at nokon var flinke med rekneskap, andre med meir praktisk arbeid, og tilsaman vart dette eit godt arbeidslag som fekk det til, slik at i dag, mange år seinare, står ein fin, raumåla, triveleg skulebygning her. Montesorripedagogikken. Lene Madshus, er pedagigisk leiar for skulen. Det var ”eit funn” at ho, som var utdanna montesorripedagog frå Sverige, kom hit og tok jobben da nyskulen var eit faktum. Eg var ferdig utdanna i 1996, og hadde undervist i Oslo. Men vi flytta heim att til Vinstra der eg er ifrå, da fekk eg arbeid i barnehagen der. Men eg vart kjempeglad når det vart bruk for meg i Venabygda! Montesorripedagogikken, har sitt opphav frå Maria Montesorri, Italia sin fyrste kvinnelege lege ved ein psykiatrisk universitetsklinikk i Roma før krigen sine dagar. Ho byrja også å studere pedagogikk, og enkelt framstilt, kan ein seie at ho utvikla ein pedagogikk tilpassa barnet sine utviklingsnivå og behov, som gjer at skjulte moglegheiter kjem til syne og leier til ein meir allsidig personlegdomsutvikling. Seinare hjerneforsking, har stadfesta dei fenomen ho observerte, og la til grunn i sin pedagogikk. ”Friheit og orden, tilrettelagt læringsmiljø, gjensidig respekt og ansvar for omgjevnadane”, er den raude tråden gjennom denne filosofien. Ja, det er lagt stor vekt på at elevane skal ha respekt for kvarandre, det er det vi har fokus på saman med ro, orden og oppførsel. Vi legg opp til individuell opplæring, der elevane må finne ei indre ro, konsentrasjon, som dei må ha for å meistre, og så kan dei gradvis gå vidare. Slik kan elevane arbeide i sitt eige tempo, og aldersblanding mellom klassene gjer at dei lærer mykje av kvarandre, og at alle skal ha nokon å arbeide saman med på sitt nivå. Dette smittar også over på utemiljøet, seier Lene. Elevane blir flinke til å ta seg av dei som er mindre enn seg sjølve. Å leike saman er heilt vanleg. Og eit lite miljø gjer at det er trygt og godt, alle kjenner kvarandre, og lærarane kjenner alle elevane, slik er det lettare at alle blir sett, meiner Lene. Ro og orden er også det som slår ein ved å gå inn i klasserommet på denne skulen. Det er nesten musestille, og ei anna stemning enn det ein stundom kan oppleve på ein ”vanleg” skule. Korleis går det så med elevane frå denne ”annleisskulen”, når dei kjem ned til ungdomsskulen? Jau, dei har god fagleg breidde, og fungerer bra sosialt, har vi fått attendemelding på. Det fyrste kullet som starta her hausten 2003, byrja der sist haust. Til og med gratis mjølk og frukt får elevane i Venabygda, så det ser ut til at ungane i bygda får eit meir enn godt nok tilbod. Sjølv om dei ikkje kom til ”eit større miljø”, som er det nye moteordet i dag… Så får kvar og ein av oss ha si meining om kva som er det beste, men Venabygda har i alle fall eit godt døme på at noko anna enn det kommuneøkonomien og dei ”framtidsretta” likar å tru, kan vera likeså bra. Venabygda hadde også ein liten barnehage, som kunne gått same vegen som skulen, om ikkje eit alternativ hadde sett dagens lys. Den vart lagt inn under det same, men er organisert kvar for seg. Slik kan ein seie at det heile fungerer som eit oppvekstssenter.
God-dagar Vakne kvar morgon og kjenne seg glad synast at livet er moro å ha. Rise or seng når soli ho sprett, kjenne deg svolten og eta deg mett. Det er god-dagar. Gange til møte med sol og med dag, puste inn lufti i hungrande drag. Kjenne kvar einaste tåg i din kropp dirrar og spelar i levande hopp. Det er god-dagar. Tekst og foto: Ann Elisabeth Grøtli. R I N G E B U M E N I G H E T S B L A D Juletrefest på Tromsnes misjonshus Hvem husker vel ikke juletrefestene fra barndommen? Søndag den 9.01 var det duket for god gammeldags juletrefest for store og små på Tromsnes misjonshus. Det var tid for lille Nemi Lea på 2 år til å delta på sin første juletrefest. Mammaen tok frem akebrettet i det milde vinterværet, og full av forventning sang vesla hele veien fram til døra. Representantene i menighetsrådet og de andre gjestene møtte oss med smil, og Lars Tollefsrud og Anne Reidun Amrud ønsket oss velkommen. Festen ble åpnet med Julekveldsvisa, og i år som i fjor og sikkert året før der att, fikk vi fart på gangen rundt juletreet med sang musikk av Magne Bekkemellem, Anne En bonde hadde noen valper han måtte selge. Han malte et skilt som averterte 4 valper til salgs, og spikret det opp på enden av gjerdet sitt. Mens han spikret opp skiltet kjente han noe som nappet ham i overallen. Han så ned, og inn i øynene på en liten gutt. “Unnskyld “, sa gutten “jeg vil kjøpe en av valpene dine“. “Vel“, sa bonden mens han tørket sin svette nakke, “disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger“ Gutten så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, dro opp en hånd full av mynter og sa “Jeg har 39 cents. Er det nok til å ta en titt?“ “Selvfølgelig“, sa bonden og gikk bortover mens han plystret. “Kom Dolly”, ropte han, og ut av hundehuset kom Dolly løpende med fire hårete nøster hakk i hæl. Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne. Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse. Sakte Gå ut i dagen og skapa eit verk, vita du maktar fordi du er sterk. Mota og ung og med barnsleg tru, som millom himmel og jord byggjer bru. Det er god-dagar. Kjenner du trøytnar når soli om kveld nærmar seg nattstad bak blånande fjell. Sovne frå alt som eit barn i fang, utan å vita at natti er lang. Det er god-dagen. Reidun og Sveinung Amrud. Trass i sykdom deltok også vår alltid engasjerte sokneprest Edith Haarseth. Som minste deltaker var vesla veldig begeistret da det var tid for gang rundt juletreet. Noen av seniorene som ikke kunne delta i ringen hadde sikkert vondt i tåa si, ifølge Nemi Lea. Loddsalg, skravling og et stort utvalg av snitter og kaker til kaffen ble det også. Kvelden ble avsluttet med ”Deilig er jorden,” hånd i hånd rundt juletreet. En stor takk til arrangørene og musikantene som gjorde kvelden til et av de hyggelige barndomsminnene. Kjærlighet 9 Av Andreas Sandsdalen. Innsendt av Kari Gilleberg. Hanne Amrud og Lune Bakken, blide og hjelpsomme jenter som sprer glede ved loddsalg. men sikkert stabbet det frem enda en pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene. Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre. “Den vil jeg ha”, sa gutten, mens han pekte ivrig på det lille nøstet. Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa: “Gutt, du vil ikke ha denne valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene”. Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, bøyde seg ned og begynte å dra opp det ene buksebenet. Da så bonden at han hadde stålskinner på hver side av leggen som var festet til en spesiallaget sko. Gutten kikket opp på bonden og sa: “Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår“. Med tårer i øynene bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen. Forsiktig la han den i armene på den lille gutten. “Hvor mye koster den”? spurte gutten. “Ingenting,” svarte bonden. “Ingen betaler for kjærlighet“. Ukjent
Page 1 and 2: Menighetsbladet Ringebu Fåvang Ven
Page 3 and 4: R I N G E B U M E N I G H E T S B L
Page 5 and 6: Hvor passer det å gå for den som
Page 7: R I N G E B U M E N I G H E T S B L
Page 11 and 12: R I N G E B U M E N I G H E T S B L

Nr 1 / 2011 Ringebu prestegjeld 67. årgang - Ringebu Stavkirke

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?