ØYENSTIKKER

Det var noe Kullmann glemte å si.
Ja.
Å.
KULLMANN
SVEN
KULLMANN
Det var ikke sant det jeg fortalte.
Å.
SVEN
KULLMANN
Det var ikke Eddie som kjørte på bikkja di.
Å.
Det var meg.
Var det deg?
SVEN
KULLMANN
SVEN
KULLMANN
Den sto i svingen og stirret på meg. Den knurret til
bilen. Jeg ble redd, Sven, jeg mener, det var ikke noen
liten hund. Den virket veldig skremmenede, Sven. Jeg hadde
ikke noe valg. Det var meg eller hunden. Den knurret og
glefset og bykset mot bilen. Hva ville du at jeg skulle
gjøre. Hunden var farlig.
Eddie ser svimmelt fra Sven til Kullmann. Sven står og ser umælende
fra den ene til den andre med øynene fulle av tårer. Plutselig rykker
Sven bakover og drar døren med seg. Eddie og Kullmann ser på døren.
Latteren tvinger seg fram i halsen på Kullmann, så begynner de begge å
le, det er en latter som både er tragisk og komisk.
De snur seg og går vekk fra huset. Kullmann stanser.
KULLMANN
Skal vi ikke ta den med oss.
De snur seg og ser på hunden som ligger pakket inn i pleddet på
trappen.
KULLMANN
Spillefilmmanus - av Nikolaj Frobenius, 5. utkast. Fireogenhalv. Juni 2000
50