Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Fra den liturgiske kalender:<br />
25. desember: Vår Herres Jesu Kristi Fødsel<br />
Dies Natalis; Natalis Christi<br />
dENNE dAGEN feires julens glade<br />
budskap: Et barn er oss født, en sønn<br />
er oss gitt. Ordet er blitt kjød og har<br />
bodd iblant oss: Jesus Kristus, Guds<br />
enbårne sønn, unnfanget ved <strong>Den</strong><br />
hellige Ånd, er født i Betlehem av<br />
Jomfru Maria.<br />
Hverken <strong>Den</strong> hellige skrift eller tradisjonen<br />
forteller om Kristi virkelige<br />
fødselsdag, men forskerne mener at<br />
den sannsynligvis ligger rundt år 5 før<br />
vår tidsregning. Julefeiringen gjennomgikk<br />
en lang historisk utvikling.<br />
Julefesten knytter i motsetning til andre<br />
høytider ikke an til noen gammel<br />
jødisk fest. <strong>Den</strong> jødekristne tradisjon<br />
ville ha det til at Kristus ble menneske<br />
(unnfanget) og senere døde på<br />
samme dag, og det var på samme dag<br />
som Gud hadde fullendt skapelsen.<br />
Etter tradisjonen skjedde alt dette den<br />
25. mars, og da er det bare å regne<br />
seg frem 9 måneder til 25. desember<br />
som Jesu fødselsdag.<br />
Midt på 200-tallet begynte man å feire<br />
en fest til minne om Jesu fødsel og<br />
dåp den 6. januar, først i øst. Senere<br />
ble også Jesu første under, i bryllupet<br />
i Kana, minnet denne dagen. Mangfoldet<br />
i festens innhold tyder på en sammensmelting<br />
av forskjellige liturgiske<br />
overleveringer. På samme tid feiret<br />
latinerne i sin kalender Jesu fødselsdag<br />
den 25. desember.<br />
25. desember ble feiret stort i Roma<br />
som fødselsdag for den uovervunne<br />
solgud fra ca. 200, da keiser Septimus<br />
Severus opphøyde solgudkulten til<br />
riksreligion. <strong>Den</strong> kristne romerske jul<br />
feiret i stedet for den hedenske solguden<br />
den oppgående sol, den guddommelige<br />
rettferds sol (Mal 3,20), Kristus,<br />
seierherren over mørkemakter og over<br />
syndens og dødens natt. Fra Konstantin<br />
den Stores tid, senest år 336, ble<br />
25. desember fastsatt i den romerske<br />
kalender som minnedagen for Herrens<br />
fødsel. Fra Roma bredte feiringen den<br />
25. desember seg ut i verden.<br />
<strong>Den</strong> 20. desember 386 holdt den hellige<br />
Johannes Krysostomos i Antiokia<br />
en preken der han innbød de kristne<br />
til gudstjeneste den 25. desember, som<br />
i Roma. Der ble listene fra folketellingen<br />
under Augustus oppbevart<br />
i riksarkivene, så der måtte de vite<br />
når Jesus ble født. Slik argumenterte<br />
Johannes for at de sluttet seg Romas<br />
fødselsdagsfeiring av Kristus. Faktisk<br />
bredte feiringen av 25. desember seg i<br />
hele østen.<br />
Like selvfølgelig overtok latinerne fra<br />
østen feiringen av 6. januar og navnet<br />
Epifani. Men latinerne fordelte innholdet<br />
av høytiden for Herrens komme<br />
på flere dager: <strong>Den</strong> 25. desember<br />
handlet om fødselen i Betlehem, mens<br />
den 6. januar ble knyttet til stjernens<br />
opplysning og De tre vise menn fra<br />
Østerland. Grekerne holdt fast ved en<br />
svært beskjeden fest 25. desember og<br />
en høytidelig feiring 6. januar.<br />
Med de hellige Bernhard av Clairvaux<br />
og Frans av Assisi ble Kristusfromheten<br />
knyttet til Frelserens menneskelige<br />
side. Det ga julefeiringen et mektig<br />
oppsving. Frans introduserte julekrybben<br />
i 1223. <strong>Den</strong> kraftigste impulsen<br />
for feiringen av 25. desember kom fra<br />
Martin Luther. Han gjorde julen til en<br />
barnas fest, i stedet for den hellige<br />
Nikolas’ fest den 6. desember. Med det<br />
har festen nådd sitt moderne ”høydepunkt”,<br />
og dermed dessverre banet<br />
veien for en alt for materiell festglede.<br />
Et særtrekk i vestlig katolsk liturgi, er<br />
den uvanlige feiringen av tre messer<br />
i julen. De tilsvarer tre forskjellige feiringer<br />
som paven var forpliktet til: Feiringen<br />
i Betlehemsgrotten (Oratorium<br />
Præsepsis) i Santa Maria Maggiore (fra<br />
400-tallet), feiringen av patrozinium<br />
(hyrdeembetet) i den bysantinske hoff<strong>kirke</strong>n<br />
Santa Anastasia (fra 600-tallet)<br />
og høymessen i Santa Maria Maggiore<br />
eller senere i Peters<strong>kirke</strong>n.<br />
De tre messene er Midnattsmessen eller<br />
1. julemesse (Missa in nocte – engle-<br />
Ved flytting vennligst påfør ny<br />
adresse og returner bladet til:<br />
Akersveien 5, 0177 Oslo<br />
Jesu fødsel av Michelangelo Caravaggio.<br />
messen), Messen ved daggry eller 2.<br />
julemesse (Missa in aurora – hyrdemessen)<br />
og Høymessen juledag eller<br />
3. julemesse (Missa in die – dagmessen).<br />
Fra 700-tallet bredte skikken med<br />
tre julemesser seg fra Roma til hele<br />
Vest<strong>kirke</strong>n.<br />
Fra 500-tallet ble det også feiret en<br />
vigilie for julen. Også etter det nye<br />
missalet begynner julefeiringen med<br />
en vigiliemesse om ettermiddagen den<br />
24. desember; før eller etter vesper.<br />
<strong>Den</strong> har imidlertid en tendens til å<br />
falle bort på grunn av ”familiegudstjenester”<br />
på ettermiddagen og tidlige<br />
”midnattsmesser”.<br />
(Teksten er et utdrag fra en lengre artikkel på www.katolsk.no av PEO)
Change language