Felles påskemåltid i kirkerommet - Menighetsbladet

påskebetraktning
Johannes’ evangelium - ukorrekt men sant Av Per Kvalvaag
Mange av kirkens prekentekster denne påsken er fra Johannesevangeliet. Dette skriftet forteller
en ganske annen historie om Jesus enn de andre evangeliene. Både de ytre hendelsene og Jesu
egen forkynnelse beskrives så ulikt at mange teologer mener det aldri er foregått slik. På tross
av det er noen av våre sterkeste kristne forestillinger hentet derfra.
Svært mange vil nikke gjenkjennende
til en setning som ”Jeg er veien,
sannheten og livet...”. Typisk for
Johannes’ evangelium er at Jesus
ofte taler om seg selv. Men ifølge
de andre evangelistene var det ikke
slik Jesus snakket. Ifølge dem talte
han mest om ”Guds rike” eller
”Himlenes rike”. For eksempel:
”Himlenes rike er å likne med et
sennepsfrø...”
- Kirkens forkynnelse lagt i
Jesu munn
At Jesus taler annerledes hos
Johannes, forklares gjerne slik: De
som skrev evangeliet har tatt
kirkens forkynnelse av den
oppstandne Jesus Kristus, og lagt
den i munnen på Jesus fra Nasaret
slik han var mens han levde på
jorda. Johannes er ikke opptatt av at
de ytre hendelsene skal gjengis
korrekt, men av å vise hva Jesus har
å bety for oss.
Derfor kan vi si at
Johannes’ evangelium
både er det
mest uhistoriske og
det sanneste evangeliet.
Korsfestelsen - en
guddommelig opphøyelse
For Johannes er det midt i døden på
korset at Jesus viser sin guddomsmakt,
mer enn i mirakler og imponerende
gjerninger: Å være sann
Gud er å hengi seg til andre i fullkommen
kjærlighet. Johannes bruker
et temmelig grovkornet ordspill for å
understreke dette: Når han lar Jesus
tale om sin død, sies det at Jesus
10
- Korset fremstilles
nesten som en
kongetrone...
”opphøyes” til korset. Slik fremstilles
nesten korset som en
kongetrone.
Hva skjedde i Getsemane?
Jesu lidelseshistorie er et av de få
avsnitt der Johannes’ fortelling
overhodet likner de andres. Men
også her skiller han seg ut. Vi ser
det tydeligst hvis vi leser noen avsnitt
parallelt med Markus, vårt
eldste evangelium. Som eksempel
kan vi starte i Getsemane, hvor
Jesus arresteres (Mk 14 og Joh 18).
Markus vil fremheve at Jesus
ble fornedret, forlatt og misforstått.
Jesus steg virkelig ned og tok del i
det elendigste som
menneskelivet kan
by på. I
Getsemane har
Jesus bedt i ”angst
og gru”, mens
disiplene ”sov og hvilte”. Da
kommer Judas sammen med
væpnede folk. Det er disse som
styrer situasjonen: Judas går bort og
kysser Jesus, hvorpå han gripes og
føres hjelpeløs bort. Mens ”alle”
flykter, kommen-terer Jesus
arrestasjonen på en måte som
snarere virker såret enn myndig.
Hos Johannes hører vi ikke om
noen sjelekvaler i Getsemane -
arrestasjonen plasseres rett etter
Jesu myndige avskjedsbønn. Når
Judas og vaktstyrken kommer, er
det Jesus som går fram og fører
ordet, før Judas rekker gjøre noe.
Jesus gir seg selv til kjenne, hvorpå
vaktene faller til jorden. Jesus må
selv be dem komme seg på bena og
få fortgang i arrestasjonen!
Disiplene flykter ikke, men Jesus
passer på at de går fri. Når en
disippel trekker våpen, ordner Jesus
opp og irettesetter ham.
Slik kan vi følge de to tekstene
videre helt fram til Golgata, og
konstatere det samme:
Ifølge Markus dør Jesus ensom
og fortvilet. Hans siste ord er: ”Min
Gud min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?” Imens står Maria Magdalena
og noen andre ”langt borte” og ser
på.
Ifølge Johannes står Jesu mor
og en disippel ”ved Jesu kors”
sammen med Maria Magdalena.
Mens Jesus henger der, har han
overskudd til å formane dem. Han
utånder med triumferklæringen:
”Det er fullbrakt!”
Mange fasetter
Noen kristne syns det er vanskelig å
tenke på at det er innbyrdes uoverensstemmelser
i Bibelen, og prøver
å sette sammen helt ulike tekster til
et puslespill som ”stemmer”. Selv
syns jeg at gudsforholdet blir rikere
og klarere hvis man lar Bibelens
ulike tegninger få stå som fasetter
med hver sin brytning.
Vi kan ikke her gå inn på alle
tolkninger av Jesu død. Men en
vulgærversjon som idag har fått