jeg gjør noe nytt!

me oss ut igjen. Rita og Anne Britt var
de siste til å bli flydd ut, og vi var glade
da vi hørte at piloten etter mange forsøk
greide å få flyet trygt ned på bakken for
å plukke damene våre opp.
Få dager senere satt vi i flyet igjen på
vei til Lumambong. Det ble gjensynsglede
med både tårer og smil. De troende
omringet oss, og vi kunne nesten ikke
komme oss fra dem. Litt av en kontrast
fra folket i Menti som fremdeles lever i
mørket uten håp. Her i Lumambong var
det lovsang og takk og pris til Herren
som preget folket. Gleden over å treffe
brødre og søstre i Herren var overveldende
for dem.
Vel, selv om gleden var stor over å treffe
våre venner, måtte vi allikevel sette kursen
tilbake til Puerto Prinseca igjen. Mini,
Rita sin tidligere språk- og hushjelp, som
vi har hjulpet med utdanning, skulle
gradueres, og vi fikk virkelig oppleve
Filippinsk skolekultur. Seks timer på en
plastikkstol i varmen, mens politikerne
talte og skrøt av sine bragder og visjo-
5
ner, ble i meste laget for oss nordboere.
Men til slutt fikk studentene sine diplomer.
Mini er den første fra Lumambong
med collegeutdanning. Til høsten håper
hun å få seg jobb som lærer.
Dagene gikk fort, og tre uker føltes som
noen få dager. Jarle og Anne Britt reiste
hjem igjen, forhåpentligvis med rike
minner fra Filippinene.
For oss gikk turen tilbake til Lumambong,
og denne gangen fikk vi med oss
søndagsgudstjenesten. Jeg fikk gleden
av å tale til forsamlingen. Huset var fullsatt,
og vi frydet oss over å ha samfunn
med trossøsken.
Etter seks uker var det godt å være på
vei hjem til norske fjell og fjorder, vel
vitende om at våre trossøsken er oppmuntret
i Herren på tross av vanskelige
tider med tøffe utfordringer både åndelig
og fysisk. Vi fryder oss over at vi har familie
i Lumambong som ber for oss, som
takker Gud for trossøsken i Norge. Og
så må vi alltid huske å be for dem også.