jeg gjør noe nytt!

More documents

Recommendations

Info

Av Egil og Rita Gammelsæter fra Filippinene 18. mars reiste fire spente og forventningsfulle vestlendinger til Filippinene. For to av oss var ikke reisemålet ukjent siden vi hadde bodd 8 år i dette landet. Men for Anne Britt og Jarle Sørås var dette ukjent. Turen til Manila gikk fint. Manila bød på varmt og fint vær. Vi kunne til og med se blå himmel gjennom smogen. Vi fikk god tid til å møte tidligere medarbeidere. Handleturer på kjøpesentre, tur i slummen samt besøk hos venner holdt oss våkne og i farta på tross av jet lag de første dagene. Etter <strong>noe</strong>n dager i Manila var det godt å sette kursen mot Palawan. Det var jo målet for turen, å få treffe igjen de som hadde fått så stor plass i våre hjerter etter tjenesten vår i Lumambong. Men først gikk turen til Menti, en landsby lenger sør på øya, hvor evangeliet enda ikke er forkynt. Det var kjekt å treffe Dave og Julie igjen og å se at de nå snart kunne begynne å undervise Guds Ord til folket der. Flystripen i Menti er veldig kort, og vi var avhengig av gode værforhold for å kom-
me oss ut igjen. Rita og Anne Britt var de siste til å bli flydd ut, og vi var glade da vi hørte at piloten etter mange forsøk greide å få flyet trygt ned på bakken for å plukke damene våre opp. Få dager senere satt vi i flyet igjen på vei til Lumambong. Det ble gjensynsglede med både tårer og smil. De troende omringet oss, og vi kunne nesten ikke komme oss fra dem. Litt av en kontrast fra folket i Menti som fremdeles lever i mørket uten håp. Her i Lumambong var det lovsang og takk og pris til Herren som preget folket. Gleden over å treffe brødre og søstre i Herren var overveldende for dem. Vel, selv om gleden var stor over å treffe våre venner, måtte vi allikevel sette kursen tilbake til Puerto Prinseca igjen. Mini, Rita sin tidligere språk- og hushjelp, som vi har hjulpet med utdanning, skulle gradueres, og vi fikk virkelig oppleve Filippinsk skolekultur. Seks timer på en plastikkstol i varmen, mens politikerne talte og skrøt av sine bragder og visjo- 5 ner, ble i meste laget for oss nordboere. Men til slutt fikk studentene sine diplomer. Mini er den første fra Lumambong med collegeutdanning. Til høsten håper hun å få seg jobb som lærer. Dagene gikk fort, og tre uker føltes som <strong>noe</strong>n få dager. Jarle og Anne Britt reiste hjem igjen, forhåpentligvis med rike minner fra Filippinene. For oss gikk turen tilbake til Lumambong, og denne gangen fikk vi med oss søndagsgudstjenesten. Jeg fikk gleden av å tale til forsamlingen. Huset var fullsatt, og vi frydet oss over å ha samfunn med trossøsken. Etter seks uker var det godt å være på vei hjem til norske fjell og fjorder, vel vitende om at våre trossøsken er oppmuntret i Herren på tross av vanskelige tider med tøffe utfordringer både åndelig og fysisk. Vi fryder oss over at vi har familie i Lumambong som ber for oss, som takker Gud for trossøsken i Norge. Og så må vi alltid huske å be for dem også.
Page 1 and 2: din kontakt med misjonærer blant u
Page 3: Vi hadde i lange tider lengtet ette
Page 7 and 8: Tusen takk til alle som var med og
Page 9 and 10: Dina sa: ”Jeg hadde hørt før at
Page 11 and 12: Av Anne Marit Skare MEN I KRISTUS:
Page 13 and 14: InspIrerande besøk Palmesøndag 17
Page 15 and 16: -At bibelundervisningen går veldig

jeg gjør noe nytt!

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?