Forvaltningsplan for kreps i Hedmark - Fylkesmannen.no

Mange andre, viktige sidelokaliteter til Glomma både i Hedmark, Oppland, Akershus og
Østfold unngikk krepsepesten. Dette skyldtes vandringsbarrierer for krepsen (dammer,
fossefall) eller krepsetomme strekninger som gjorde at krepsen selv ikke kunne spre
pesten. I tillegg kommer også heldige og tilfeldige omstendigheter som gjorde at
sykdommen ikke ble spredd på annen måte, f.eks ved båttrafikk.
Ingen vet hvordan pesten kom til Glomma. I 1987 var det krepsepestutbrudd i innsjøen
Värmeln, vest for Karlstad i Värmland, Sverige. Denne innsjøen ligger i relativt kort
kjøreavstand (1,5 - 2 timer) fra Glomma. Det er mulig at pesten kom herfra, f.eks ved at
syk kreps eller smittefarlig vann ble overført.
For mer detaljer om hvilke lokaliteter som ble rammet av pesten og hvem som gikk fri, se
vedlegg 1.
Innførsel av fremmede krepsearter
I Sverige innførte man på 1960-tallet den amerikanske krepsearten signalkreps for å
erstatte edelkrepsen som ble utryddet av krepsepest. Dette fordi signalkrepsen er
motstandsdyktig mot pesten. Det viste seg imidlertid at signalkrepsen også var bærer av
sykdommen. Det betyr at hvis signalkreps blir satt ut i et vann, blir også krepsepesten fast
etablert i vannet. Det vil da være umulig å bygge opp igjen en bestand av vår egen
krepseart. Innførsel og utsetting av signalkreps er derfor den største trusselen mot
edelkrepsen, og er strengt forbudt. Det er også andre grunner til at signalkrepsen ikke bør
innføres. Den har en mindre økonomisk verdi enn edelkrepsen, og i mange svenske vann
har signalkrepsen etter hvert utviklet tette og svært småvokste bestander. Dette har skapt
problemer for garnfiskere ved at krepsen spiser av fisken, og samtidig er krepsen så
småvokst at den er lite attraktiv for fangst.
Forsuring
Krepsen er en av våre mest forsuringsfølsomme organismer. Generelt kan vi si at pH
under 6 kan gi skader, og mange krepsebestander har blitt helt utryddet på grunn av
forsuring. Hvis kalsiuminnholdet i vannet er lavt (< 2-3 mg Ca/l), noe det ofte er i norske
vassdrag, vil forsuringseffekten forsterkes. Dette fordi lav pH hemmer krepsens evne til å
ta opp kalsium fra vannet. Krepsen er helt avhengig av kalsium for å bygge opp nytt skall
etter skalsskifte.
Rogn- og yngelstadiene er mest følsomme for forsuring. Ved rognutleggingen om høsten
vil surt vann svekke selve festingen av rogna til morens hale. Mye av rogna kan dermed
mistes i tiden fram mot klekking. Hvis rogna utsettes for surt vann før klekkingen kan
dette føre til økt dødelighet i forbindelse med selve klekkingen eller med yngelens første
skallskifte.
I to forsuringspåvirkede vann i Hedmark (S. Billingen i Eidskog og Bæreia i
Kongsvinger) ble det imidlertid også observert en sterk tilbakegang i andelen voksen
kreps, mens det fortsatt fantes relativt mye småkreps. Etter kalking har andelen større
13