Fascismen - Ideologi og historie / Av Ingar Knudtsen

INNLEDNING
Fascist! Fascistisk! Alle kjenner orda, mange har etter krigen brukt dem utallige ganger som et
skjellsord om og mot politikere, mot autoritære politiske handlinger og om land med regimer
som «man» ikke liker.
Det er slett ikke nødvendigvis helt feil å gjøre det, for vi kan ofte kjenne igjen ganske klare
fascistiske trekk ved ideer, politiske handlinger, autoritære mennesker og regimer. Men det å
frata fascismen enhver ideologisk identitet og ethvert fellestrekk land- og regimer imellom ut
over dette å være autoritær, avskyelig, reaksjonært og tilhørende det ytterste høyre gjør natur-
ligvis enhver skikkelig analyse så godt som umulig.
For fascisme er også noe annet og mer. Noe bestemt. Det er en lære, en ideologi, som his-
torisk og politisk for det meste kun i ytre handlinger eller ideologiske tendenser tangerer isla-
mistiske terrorister, latin-amerikanske og afrikanske diktatorer, amerikanske sørstatsrasister,
eller for den saks skyld enhver ytterliggående høyrepopulistisk motstander en ikke liker.
Fascismen er en ideologi som kan blandes med mye, men som likevel har en del klare po-
litiske og ideologiske kjennetegn.
At fascismens ideer må sies å ha funnet sine beste vekstvilkår i nasjonalistiske, høyrepo-
pulistiske og borgerlige miljøer er likevel et ubestridelig faktum. Etter krigen og det en kan
kalle «post-Auschwitz» perioden har mange på den ytterste høyresiden i politikken naturligvis
omtrent løpt føttene av seg for å avsverge ethvert slektskap, men egentlig til liten nytte.
Men å påvise kun et slektskap med andre politiske retninger holder ikke til noen virkelig
forståelse av fenomenet fascisme og nazisme. Særlig når den mest lettvinte analysen blir van-
skeliggjort av sånne fakta som at de partiene i Tyskland som tapte ikke bare noen velgere til
NSDAP, men et veritabelt ras av velgere som nesten utryddet dem som partier slett ikke var de
konservative partiene, men partiene i sentrum! 1
En mulig første tilnærmingsmåte er det kanskje å bruke eliminasjonsmetoden og prøve å
forstå hva fascistisk ideologi og praksis ikke er:
Den er ikke individualistisk og den er heller ikke kommunistisk eller liberal. Ikke indivi-
dualistisk eller anarkistisk eller liberalistisk fordi den ser på mennesket som en del av et pyra-
midalt organisert statssamfunn med en «fører» på toppen.
Kommunistisk ikke fordi den går imot direkte statlig eie av produksjonsmidlene – og den
skiller seg også sterkt fra kommunismen i sin målsetting. Så sterkt at fascisme og kommunisme
ble de kanskje aller bitreste ideologiske fiendene i europeisk politikk.
Noe som ikke minst skyldtes at den kommunistiske ideologiens internasjonalisme var det
ideologisk verst tenkelige forræderi mot den nasjonalismen som var selve livsnerven i fascis-
men!
Og sjøl om den marxististiske kommunismen i sin oppbyggingsfase også bruker sterk
Martin Seymor Lipset, Political Man, Baltimore 98 .