riktig god sommer! - Fellesforbundet for sjøfolk

Norwegian Seamen’s Association Mr.
Einar Johansen, 156 Montague Street,
Brooklyn, New York, for the purpose of
receiving such information as he may
obtain as to the identity of Communist
curriers and agents onboard Norwegian
Ships calling at American ports. Establishment
of such liaison (forbindelse,
f.a.) is one of the highly confidential
phases of the Norwegian Trade Union
movement’s anti-communist campaign.
Mr. Johansen has been instructed by Mr.
Haugen to cooperate with whatever authorized
American official makes contact
with him.” (Fra artikkel i ukebladet Vi
Menn i november 1992).
FBI-bossen J. Edgar Hoover var på den
tiden USAs mest populære mann − og
verken Haugen eller Johansen kunne vel
unngå å kjenne en viss stolthet i å tilhøre
hans agentnett. (Nå etter omfattende avsløringer
om Hoover’s hemmelige liv er
han mer beryktet enn berømt). For øvrig
betoner altså Haugen the Norwegian
Trade Union, altså LO, og ikke arbeiderpartiregjeringen
som driver av den
antikommunistiske kampanjen, hvilket
betyr at LO-sjefen, Konrad Nordahl,
holdt en lavere profil og lot Haugen
gjøre grovarbeidet.
Illfoto: Redningsskøytene
30 Dråpen 02/09
FBI SLåR TIL I NORGE
På Amerikalinjens gamle passasjerskip,
Stavangerfjord, hadde kommunistene
etter krigen skaffet seg et godt etablert
tillitsmannsapparat. Hovedtillitsmannen,
Reinhardt Paulsen, og tre andre tillitsmenn
var kommunister. De tilhørte de
mest forbitrete motstandere av Haugen,
og som ikke la skjul på det. Men nå
hadde Haugen skaffet seg det våpen han
trengte for å bli kvitt dem, og alt han
behøvde å gjøre var å sende sin liste med
navn til FBI, så tok amerikanerne seg av
resten. Selv kunne han lene seg tilbake
og betrakte det hele på avstand.
I april 1950 kom det første tilslaget mot
Stavangerfjord. Da kom det beskjed fra
den amerikanske ambassaden til rederiet
mens skipet lå i Stavanger, klart til avgang,
om at visumet til de fire tillitemennene
var inndratt, og at de måtte sendes
i land før skipet kunne gå til amerikansk
havn. Ingen protester hjalp, og fra Haugen
kom det ikke et ord, annet enn at han
syntes saken ikke var så alvorlig ”som
den søkes oppblåst til”. Dermed var
de fire også svartlistet. Noen hjelp fra
forbundet fikk de selvsagt ikke. Det var
imidlertid ennå en tillitsmann ombord,
som var blitt valg som var tillitsvalgt
for lugarpikene. Hennes navn var Lilly
Gjertsen, og hun protesterte høylydt mot
behandlingene av de fire, hvilket skulle
komme til å koste også henne jobben.
Men dette måtte Haugen klare uten hjelp
fra FBI, og dermed ble det organisert et
komplott ved hjelp av Haugen-tilhengere
ombord, som gikk ut på at hun ved
en anledning skulle ha vært ”beruset i
tjenesten”. Denne gang brukte Haugen
Anders Birkeland, som fremdeles var
mønstringssjef i Oslo, som budbærer.
Da skipet kom til Oslo 31. mars 1952
troppet han opp ombord med hele sin autoritet
som mønstringssjef og gav henne
sparken etter sjømannsloven § 16, og
med svartlisting som følge, og selvsagt
førte heller ikke hennes klage til forbundet
noen vei. Lilly Gjertsen gav seg
imidlertid ikke med avslaget fra forbundet.
Hun tok saken i egne hender og gikk
rettens vei, både mot rederiet for oppsigelsen
og mot staten for svartlistingen.
Saken gikk gjennom både Oslo byrett
(nå Oslo tingrett) og Lagmannsretten og
hun vant mot dem i begge instanser. Men
saken hadde da tatt flere år, og belastningen
underveis gjorde at helsen sviktet,
og lugarpiken Lilly Gjertsen kom aldri
til sjøs igjen.
Det hører også med til historien at
kommunistene på Stavangerfjord ble be-