finner du nå som pdf fil - Hybrida - NTNU

Åsmund Eldhuset
– En kar som ikke skylder Askeland en øl på byen
Åsmund Eldhuset er en
mann som mange nok
kjenner fra den andre siden
av forelesnings salen. En
plass hvor han utrettelig
ønsker å lyse opp de steder
forelesningen har lagt i
stummende mørke. En mann
som hadde sommerjobb hos
Microsoft USA. En mann som
startet sin læringskarriere på
NTNU som undass i AlgDat.
Som han selv sier: ”Det er
bare å gutse på og søke
om det, du kan ikke få noe
verre enn nei.” Hvem kan
være bedre egnet til å kaste
lys over det dunkle temaet
koking?
”Nå må jeg vokte mine ord her.”
Kokte du selv som student?
Jeg har vel aldri direkte kokt en øving,
med unntak av noen svært få ganger, og
da vil påstå at jeg kan telle gangene på
en hånd. Av og til har jeg nok latt meg
inspirere i litt for stor grad av et lf og
noen ganger har jeg printet ut lf ’et bare
for å kunne kontrollere svarene etter å
ha gjort øvingen. Men jeg prøver i størst
mulig grad å gjøre alt selv, og hvis det
var et fag hvor øvingsopplegget inngikk
i karakteren var det uaktuelt å gjøre noe
sånt.
Hva synes du om at studenter koker?
Det er forståelig at folk koker; i noen fag
er det fryktelig store øvingsopplegg, og
hvis man har sittet i ti timer med en øving
og fremdeles ikke får den til, så forstår jeg
at det er lett å bli litt desperat. Som ved de
fleste universiteter er det også varierende
kvalitet på foreleserne, og noen fag har
overdimensjonerte pensum.
6
Noen ganger kan jeg overhøre folk som
sier ting som ”... orker ikke gjøre øvinga,
skal på fest i helga...”. Mens andre ganger
møter jeg folk på datasalen som er genuint
fortvilet, virkelig har prøvd i ti timer, får
den fortsatt ikke til, og skal levere den før
midnatt. Da skjønner jeg godt at man tyr
til lf. Jeg vil helst ikke generalisere, noen
ganger er det slapphet, andre ganger er
det fortvilelse, og det kan variere fra tid til
annen. Samme personen kan gjøre en god
jobb ene uken, for så å bestemme seg for
å feste neste uke. Andre ganger kan det
være foreleseren som har forklart ting for
dårlig, eller studass som ikke har tid, eller
ikke gidder.
Selv har jeg ikke noe imot at studenter
koker, men de gjør seg selv en
bjørnetjeneste hvis de ikke gjør øvingene
skikkelig. Fosskoking er aldri en god ting,
men hvis du bedriver den noe mer saklige
formen for koking, og prøver inntil du står
fast, for så og bare finne den lille tingen i
lf-en som gjør at du kommer over kneika,
er det mer akseptabelt. Så lenge det er
snakk om koking av øvinger som ikke
trenger å telle på karakteren, så kan man
koke så mye man vil for min del. Merk at
dette sier jeg som privatperson, og ikke på
vegne av NTNU, IDI eller IMF.
Vil fasit med svar og hint kunne hjelpe de
som koker når de sitter fast?
Kanskje til en viss grad. Hvis man bare får
det endelige svaret, er det nok egentlig til
mest hjelp for de som i utgangspunktet
har størst mulighet til å få til oppgaven.
Hvis du opplever at du i 90 % av tilfellene
kommer frem til feil svar, så er det ikke så
mye vits med fasit. Det blir mer som en
lettelse for de som er flinke og får til det
meste, som da kan bekreftet at de gjør det
riktig. De som sliter mer tror jeg ikke vil
få like stort utbytte av å bare ha svaret der.
Jeg ville hatt mer tro på at man gir ut hint
til vanskeligere seksjoner, eller ideer som
kan være vanskelige å komme på. Men
det kan jo være vanskelig å avgjøre hva
som skal være hintene i en gitt oppgave.
Da er det nok en bedre løsning å
samarbeide om øvingene, gjerne med tips
og råd frå den flinke av de to. De trenger
nødvendigvis ikke å være en flink eller en
mindre flink person heller. Det kan godt
bare være en person som hadde tid til å
gjøre øvingen mens den andre ikke hadde.
Man lar seg vel også inspirere i jobbsammenheng
når man har et problem som
skal løses?
Absolutt. I arbeidslivet er det om å gjøre
å løse ting best mulig med minst mulig
arbeid. Så dersom noen har løst problemet
fra før, så skal du så fremt det er mulig
ikke løse det på nytt. Å finne opp hjulet
på nytt er veldig nyttig når man skal finne
ut hvordan ting fungerer, men det er ikke
noe å trakte etter i en arbeidssituasjon.
Man prøver i størst mulig grad å bruke
eksisterende løsninger, men det er ikke
alltid mulig for oss som jobber med
programvareutvikling. Vi skal lage
dataprogrammer som er spesialtilpasset
andre firmaers behov, og da er det veldig
sjeldent at man finner en eksisterende
løsning som bare kan flikkes litt på – ofte
må man bygge programmet fra bunnen
av. Da prøver man i størst mulig grad å
bruke rammeverk og enkeltkomponenter
som kan sys sammen, men ofte må man
skrive ganske mye kode selv, og da har
man ikke noe lf lenger.
Det er også en fare for at evnen til å løse
problemer uten fasit kan forsvinne hvis
man lar seg inspirere mye av lf - spesielt
i matematikk og i programmering.
Programmering er en disiplin som bygger
på veldig klare og logiske regler, men det
å klare å lage ett eller annet nyttig ut i
fra de nokså begrensede uttrykksformene
man har til rådighet i et programmeringsspråk
er noe som krever utrolig mye
trening. Det er så vidt man rekker å bli
en god programmerer i løpet av et helt
universitetsstudium. Selv ”jukset” jeg ved
å begynne med programmering da jeg var
tolv år gammel, og jeg har fortsatt nok
igjen å lære.