Elgjakt med løshund på Valebjørgheiene i Fyresdal krever sitt både ...

Recommendations

Info

teLeMARK Elgjakt mEd løshund guIDEr: Fv. foran: Jaktleder Ragnar Aspholm med Varg og Storm, Ariel Thorkildsen og Bjørn Bergan (med Zenta) er alle jaktguider hos Valebjørg Utmarksliv. Liv Gunn Viki (bakerst) var førstegangsjeger høsten 2004. – Æ IkkjE dEtta spEnnandE? Jeg nikker enig mot den glisende jegeren. Geir Ufs (45) fra Nissdal strutter av energi der vi lutrygget lusker framover ei åpen flate. Foran oss – der losen har stått stødig i snart to timer - velver barskogen seg som en grønn, frynsete kjole fra Hakkleivristi og ned mot det høstblå Fyresvatnet. I ispedd lauvskog brenner høstfargene rødgult denne uvanlig varme oktoberdagen. Gråhunden fortsetter å konversere taktfast: «Boff-boff, boff-boff» Fire år gamle Varg har vært ekstra rolig og grov i målet den siste halvtimen. Kan det være en okse hunden holder i sjakk, eller annet dyr vi kan skyte? Vi er i den mest hektiske brunstperioden, og er det ku er sjansene gode for at det er oppvartere i nærheten. Vi kan skyte hanndyr, kvige og kalv, med forbehold om at det er unghunden Storbringen Zenta (1,5) som loser på sistnevnte. For førstegangselgjeger Liv Gunn Viki (33) fra Valle i Setesdal er det derimot fritt fram på kalv uavhengig av hvilken hund som er i aksjon. Tidligere i høst har hun debutert som villreinskytter i Våmur/Roan som er en del av dette jaktområdet. Nå følger Liv Gunn sin samboer Ragnar Aspholm (43) fra Arendal som slapp Varg lengst nede i lia. Paret har en lang og stri klatring foran seg og ettersom losen står høyt i terrenget er det bestemt at Geir og jeg skal forsøke å stille oss innpå ovenfra. Nissedølen stanser og hvisker ivrig: – Detta æ jakt! Kjenne du åssen blodi bruser? Jovisst, spenningen er til ta og føle på. Endelig begynner jeg å få orden på pusten. De kilomterlange motbakkene langs Åbogsfjellet og opp til Kleivnosristi kan ta luven av hvem som helst som sitter for mye på kontorstolen! Men første belønning var fabelaktig utsikt over Fyresvatnet og denne varte og rakk helt til de snøkledde Hovdenfjellene milevis unna i vest. Vi tok først forpost på en knaus mellom to små dalrenn som ofte leder elg opp mot heia, men ettersom losen grodde fast langt der nede valgte vi å klatre (les: skli) nedover unnarennet. Resten av laget består av sjefslokker Ariel Thorkildsen (28) fra Kviteseid, hundefører Bjørn Bergan (49) fra Darbu og Tormod Valebjørg (30) som representerer de lokale grunneierne. I tillegg er Hanne Apelseth (42) fra Kragerø og Elin Tjønn Lauvsnes (41) fra Nissedal med som observatører. I følge Geir har vi spesielt god nytte av hans samboer Elin under kommende matpause, noe han forklarer slik: – Du skjønner - kjærringa he med seg seks sortar kaffi i sekken sin … losen løsner. På vestsiden av Hakkleivristi står losen like støtt. Nå kan vi umulig være mer enn 50-60 meter unna dyrene, men skogen står tett der vi prøver å smyge oss mest mulig lydløst fram gjennom svitsjende, tørr bærlyng. Det er knapt et vindpust å merke i lufta og akkurat det gjør det ikke lettere å stille innpå. Geir signaliserer på døvespråk at dette kommer til å bli vanskelig. Terrenget heller bratt framfor oss og når som helst kan vi bli avslørt av det umerkelige værtrekket. Brått hører vi et kvistknekk innimellom den konstante halsingen til Varg, og kort etter en låt som utvilsomt kommer fra et lite dyr. Dermed skjønner vi at det i hvertfall befinner seg ku og kalv foran oss, men er det også okse med? Klauver dundrer i bakken og elgene trekker unna. Pokkern, vi ser ikke snurten av MYE Å LÆrE: Bjørn Bergan fra Darbu i Vestfold konstaterer at ungunden Zenta fortsatt har mye å lære før den første elglosen går helt i boks. Denne dagen slo det ikke til. «Med kamera hevet skuddklart lirker jeg meg opp i knestående, og ser brått inn i to stirrende kuøyne.» dyrepels selv om greiner og småtrær vaier bare 15-20 meter unna. En kort stund opphører losen, men halvminuttet etter starter musikken på nytt. Med 75 til 90 boff i minuttet holder han fin takt. Losen står, og trolig har ikke elgene fått været av oss ennå. Etter nok en mislykket inntur, finner vi til sist ei grunn renne der vi utvilsomt vil komme svært nær dyrene før vi får se dem. Vi åler oss sakte nedover, delvis liggende på rygg. Skjermet bak en frodig bakkekam stikker først Geir hodet forsiktig opp, dukker raskt og nikker klarsignal til meg. Med kamera hevet skuddklart lirker jeg meg opp i knestående, og ser brått inn i to stirrende kuøyne. Avstanden er mindre enn ti meter! Ørene på dyret ligger framover som paraboler; helomvending og så braker det løs. Ku og kalv traver av sted opp langs Haukebekken med Varg dansende etter i hasene. Men noen okse er det verken å se eller høre. – Fekk du ikkje skoti? – Nei, det hele gikk alt for fort. Litt skuffet over ikke å ha fått fokuset stilt på elgene før de ble støkket, trøster jeg meg med at det ikke var skytbare dyr vi stilte oss innpå. Geir tømmer kammeret på sin Tikka M55 i kaliber .308 og sier ironisk: – Eg tenkte eg skulle ha kleia kua bak øyret me du tok bilete, men det kan vente til neste gong … Elgene som tok kursen opp mot Åbogsfjellet må ha blitt skikkelig støkt. Ingen ny los oppstår med det første og det tyder på at dyrene har lagt ut på langtur. Kanskje Bjørn som sitter på forpost i samme retning er heldig å får prøve unghunden? munter rast. Mens Ariel og Bjørn forblir trofaste i frontlinjen samles resten av jaktlaget for bålfyring oppe på Hakkleivristi. Geir hogger tyrived så flisene fyker mens kjeften bobler konstant. Nissedølen er viden kjent for sin munnrapphet og da Elin graver opp råtten masse fra røtter som er i ferd med å forvandles til jord, låter det kjapt: – Finn du nåke elgspor der då? Samboerparet dyrker økologisk hage som hobby, men nøyer seg ikke bare med det, kan Geir opplyse: – I fjor sådde mi egg og i år kom det jammen opp frittgåande høner … – Nei, nå må du gi deg, skyter Ragnar Aspholm inn. Jaktlederen er silvåt av svette etter den harde oppstigningen. En kraftig influensa som rir kroppen gjør det ikke bedre. Tormod undrer på om dyrene vi har hatt om hender kan være de samme som laget hadde kontakt med for et par dager siden. – Nei, det va i alle fall ikkje ho som hadde me seg ein okse som Ragnar kila under taska! Den skaut han dagen etter, og då var pungen hass tom ... Latteren brøler mens vi ber om forklaring, og Ragnar forteller: – Det var ikke helt sånn da, men Varg hadde holdt på med ku og kalv hele dagen. Sent på kvelden ga han seg men under hjemturen fant han nok et elgfølge. Og snart sto losen på nytt. Ettersom det var blitt for mørkt til å skyte, smøg jeg meg inn mot dyrene for å plystre inn og koble hunden. Hvis elgen tar løs følger Varg etter, og vi trengte en uthvilt hund til neste jaktdag. Mot det svinnende lyset i horisonten oppdager jeg omsider en okse bare 10-12 meter til høyre for meg, og like ved skimtet jeg beina til ku og kalv. – Til sist ble det så mørkt at jeg ikke kunne se de hvite elgbeina, men av og til hørte jeg lyder når dyrene beveget seg urolig mens Varg jobbet med sitt. Problemet var: Hvordan skulle jeg få tak i hunden uten å støkke elgene? Liggende flat på magen prøvde jeg derfor å pipe som ei mus, kanskje ei låt som han ville sjekke ut? Etter det første pipet hørte jeg ei spurvugle som skrek bakenfor, men også at Varg ble litt høyre og kjappere i lostakten. Jeg pep igjen, og hunden ble enda lysere i målet. Da var det håp! I samme sekund fikk jeg et dunk i høyre skuldrer og vingefjær flakset mot nakken. Ugla hadde P R E M I E R L I G H T Lommelykter 62 JEGER HUND & VÅPEN, SEPTEMBER 2005 JEGER HUND & VÅPEN, SEPTEMBER 2005 63 Importør: LED (light emitting diode) varer opp til 3000 ganger lenger enn vanlige pærer, er 6 ganger mer energieffektivt og har mye mindre vekt og størrelse. Et førstevalg for de som prioriterer høy kvalitet og brukervennlighet. -Integrert SOS lys -Produsert i flyaluminium -Nettskjæring for godt grep -Alle funksjoner på en bryter -leveres med en hendig beltetaske -Ekstremt vær og korresjonsbestandige -Tåler slag og støt, miste i asfalt osv. -Opp til 30 timers driftstid på høyeste effekt -Vanntett ned til 3 meters dyp - Gjelder ikke microlight Priser fra kr. 99,til kr. 1.999,- ››› tlf. 22071300 fax 22071301 www.norma.as
teLeMARK Elgjakt mEd løshund (foToSERIE: GEIR UfS) 1 2 «Liggende flat på magen prøvde jeg derfor å pipe som ei mus, kanskje ei låt som han ville sjekke ut?» slått ned etter hånda mi! Jammen tror jeg hjertet mitt stoppet og jeg har nok aldri vært så nær ved å gjøre i buksa uten å gjøre det! Men aldri så galt så godt for noe; Varg måtte bort og sjekke og da fikk jeg skjelvende tak i peilehalsbåndet hans. Så lurte vi oss forsiktig bort fra dyra som fortsatt ikke hadde oppdaget meg, gliser Ragnar og forteller at disse tre dyrene ble felt under jakta påfølgende dag. Selv skjøt han oksen; en god tretakker på 180 kilo slaktevekt. Geir, som har holdt kjeft uvanlig lenge, skjenker mer kaffe og byr på nystekt skogsbacon. – Jaja, eg trur nå fortsatt at han Ragnar hadde mjølka ferdig stuten natta før. Men nok om det, hvis dikkon ikkje et opp baconet så plantar eg resten rundt bålet. Så kan me komme att her neste høst og då møter mi nåken grisungar her... utfordrende. At jakta på Valebjørgheiene er krevende, har vi allerede fått merke på kroppen. Men når Bjørn Bergan melder over radio at losen står på nytt innunder Himmelstølnuten, er det bare å aksle på seg ryggsekkene. Det kan jo hende at Varg har byttet losdyr, og i beste fall kan en okse ha havnet i selskap med kalvkua? Mens jeg følger Ragnar opp mot losen, trekker de andre ut mot avtalte forposter. Underveis holder vi radiokontakt med Ariel Thorkildsen som tålmodig har holdt skansen på Danskeposten. Navnet på stedet har sin egen forhistorie, og kort fortalt handler det nettopp om en dansk gjestejeger som på sin aller første elgjakt ikke fikk avfyrt skudd mot en pen okse fordi han hadde glemt å tørke dogg av kikkerten. Våre nye jegervenner i Fyresdal opererer alle som jaktguider i et svært godt organisert vald. Når gjestejegerne har forlatt området jakter karene selv på de elgene som måtte stå igjen på kvoten. Som regel er det nok dyr igjen å ta av. – Det kreves hard innsats for å få dyrene. Det blir mange kilometer, mange timer, hutring og svette for hver elg, sier Ragnar når vi tar ei pustepause. – Dette er virkelig jakt! Kjenne adrenalinet pumpe, pese etter pusten i bratte lier og etter lange gangloser. Jeg har enda ikke opplevd maken til fangstglede som når man til slutt får felt dyr oppå heia etter strabasiøs innsats, sier han. Feil dyr. Vi haster videre mot ei djup, skogtett dalrenne hvor Varg holder elg i sjakk. Nå har forpostene kommet på plass og det som bekymrer oss mest er at det fortsatt er vindstille. Rask rådslagning på radioen og Geir blir bedt om å flytte seg til en bedre post oppå heia nærmere Midvatn. 3 1: Varg henter igjen dyr på heia … 2: … og snart ljomer stålosen taktfast. 3: Elgene oppdager snart jegerne og flykter over i naboens terreng. Stålosen beveger seg minimalt inni den tette skogdalen, og Ragnar spekulerer hardt på hvordan vi kan komme innpå uten å støkke. Under 100 meter fra dyrene forstår vi at dette blir uhyre vanskelig. Derfor foreslår jaktlederen at vi trekker oss opp mot Himmelstølnuten for kanskje å kunne se losdyrene. Igjen hører vi kalvelåt, men har kua fått selskap av okse? Ragnar som er bevæpnet med en Remington i 7 mm STW setter seg på kne for å avvente begivenhetenes gang. Fra ørneperspektiv får vi se elgene Varg jobber med. Ei diger elgku med kalv stamper urolig i randskogen inntil den svarteste tetta mens gråhunden danser rundt. Ragnar hvisker til skytterene at han vil gå ned og nærme seg losen slik at dyrene kanskje blir drevet fram mot en av postene. Det skal i så fall ikke skytes, såfremt det ikke befinner seg en okse inni tetta også. Ragnar går, og mor og avkom reiser hastig av sted, trolig er det de to samme dyrene vi har vært borti før i dag. Nesten som ventet er det ingen hornprydet kar som henger seg på i flukten. Varg holder kjeft mens han byksende forsøker å holde følge. De to dyrene dreier kursen opp mot heia der Geir venter, og noen få minutter senere melder han at toget har passert. – Eg meinte å sjå hønn på det bakerste PÅ guMMISÅLEr: Den siste ansmygningen mot stålosen krever at jegeren tar seg fram med list og lempe, formaner Geir. Men her kom vi ikke innpå dyrene fordi rasling i tørr røsslyng foran oss gjorde at elgene oppfattet den luskende faren. dyret, men trur du ikkje eg gløymde å skyte då, erter han. Kua og kalven fortsetter innover heia med kurs for nabovaldet. Varg blir med. Dessverre var ikke førstegangselgjeger Liv Gunn i nærheten og dermed ble vi snytt for et kalvefall. Tiden renner fort av sted. Ettersom Varg er på langtur og unghunden Zenta som følger Bjørn Bergan ennå ikke funnet elg, må vi finne på annet. I hundegården hos Ragnar venter jämthunden Norrbostugan´s Storm, men det får han forsette med til neste dag. Siste sjansen for å oppleve elgfall denne dagen blir derfor å følge sjefslokker Ariel på utfordrende kveldsjakt. stang ut. Ariel Thorkildsen (28) har rukket å gjøre seg bemerket som jeger. Den kraftige fengselsbetjenten har siden guttedagene interessert seg for lokking på dyr: en kunst han stadig forsøker å videreutvikle. Noen gromme elgokser har det allerede blitt, men to gaupefellinger på én natt for fem år siden er nok prikken over i-en! Det er blitt lovlig sent når vi finner oss plass på en furukolle ved Hyttetjønna i brattlia ovenfor Fyresvatnet. Nettopp her skjøt Ariel en flott åttetakker under lokking for noen år siden. Oksen holdt på å løpe ham ned etter han hadde klemt ut noen få kontaktlyder. Når elgen oppdaget at det ikke var ku som kalte på selskap, bråbremset den og ble stående på huSarrEST: Fordi den ellers dyktige jämthunden Storm kan bidra til at et samjag med gråhunden Varg kan dra ut i nattens små timer, må Liv Gunn Viki beordre husarrest! stive bein bare tre-fire meter unna jegeren. Deretter kastet oksen rundt på bakbeina, men før den fikk snudd bredsiden vekk satt skuddet kontant i maskinrommet. Ariel begynner også nå med å grynte korte kontaktlåter. Vi vet det befinner seg en storokse i nærområdet, men dersom den har selskap av mottakelige kuer vet vi at det ikke blir lett å lure den fram ut fra skogdypet. – Jeg pleier å vente fem til ti minutter mellom hver lokkeserie, men uansett er det viktig ikke å lokke for ofte og mye … «Knekk!» Kvisten som ryker like innenfor skogbrynet skjerper konsentrasjonen til det ytterste. Vi avventer, hoggende stille. Men mørket siger 64 JEGER HUND & VÅPEN, SEPTEMBER 2005 JEGER HUND & VÅPEN, SEPTEMBER 2005 65 ›››
Page 1: teLeMARK Elgjakt mEd løshund TEkST

Elgjakt med løshund på Valebjørgheiene i Fyresdal krever sitt både ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?