Nr. 3 - 2007 - kirkene i modum

10
Helt grønn
«Helt grønn» er en ny spalte i menighetsbladet
hvor jeg ønsker å
sette fokus på vern av skaperverket.
Navnet peker på behovet for
påminnelser og å lære mer om
vern av skaperverket. Samtidig
rommer ordet et helhjertet miljøengasjement,
som det er flott
om flere blir motivert av.
Kirken uttalte for flere år siden at den
ønsket å bli verdens største miljøvernbevegelse.
Dette er fagre ord og det
er langt fram dit. Men skal vi bare gi
blaffen? Eller er det noe du og jeg kan
gjøre her i Modum?
Overskriftene vi leser og hører i
media fokuserer på verdensomspennende
utfordringer som global oppvarming,
overfiske, ørkenspredning,
C02-utslipp. For de fleste av oss er
dette områder hvor vi har liten innflytelse.
Politikere, aksjemarkedet og
bedrifter spiller hovedrollene. Hva kan
vi egentlig gjøre?
I Norge har vi flere organisasjoner
som for eksempel Natur & ungdom
og Naturvernforbundet som arbeider
aktivt for å få politikerne til å se alvoret
og de harde fakta i forskjellige
miljøsaker. De trenger vår støtte!
Hvis du og jeg blir med i en organisasjon
bidrar vi med økonomisk støtte
til et viktig miljøarbeid. Staten gir organisasjonene
et tilskudd per medlem.
Men enda viktigere vil medlemskapet
vårt gjøre at miljøvernere taler med
en sterkere stemme til næringslivet og
politikere hvis de har enda flere medlemmer
i ryggen. Hvem lytter ikke til
en organisasjon som har en tiendedel
av landets befolkning i ryggen?
Send en epost til naturvern@naturvern.no
eller ring 23 10 96 10
Send en epost til info@nu.no eller
ring 23 32 74 00. Abonnér på Grønn
hverdag – se www.gronnhverdag.no
Runar Liodden
Neste gang: Er det noe vits med kildesortering?
Felles ansvar for et
grønnere Modum
Naturvernforbundet ser med glede på
utviklingen innefor avfalldeponering
og kildesortering. Returpunktene er
som regel overfylte og det tyder på
at moingene har sett hvor viktig det
er å ivareta og gjenbruke resursene.
I dag ligger Modum kommune forholdsvis
godt an i forhold til mange
andre kommuner når det gjelder
tilrettelegging. Imidlertid er det flere
forhold som fremdeles kan bedres.
Kildesortering og offentlige avfalldeponier
har vært en ordning som har
hatt en forholdsvis kort historie.
Ordningen har utviklet seg over noen
tiår. Dersom vi går tilbake til 40-50
tallet og tidligere var det imidlertid
liten eller ingen kildesortering. Da
håndterte man søppelet selv enten det
var privatpersoner eller småbedrifter/
gårdsbruk. Man komposterte eller
brant det meste. Avfallet dengang var
i mindre grad miljøfarlig og mengdene
mer begrenset. Seinere har restriksjoner
blitt innført fordi mengden ble et
problem og avfallet ble mindre nedbrytbart
og farligere for miljøet, særlig
på 1950-60 tallet.
I byene, tettstedene og i sentrumsnære
strøk var det lettere å få til en endring
i folks vaner. Med stadig bedre
tilrettelagte systemer på 70 og 80 tallet
og mer miljøinformasjon ble det over
et par tiår en stor endring i folks vaner
og innstilling.
På landsbygda gikk denne prosessen
seinere. Mange gårdbukere fortsetter
den gamle tradisjonen om å brenne
eller grave ned avfallet. Det finnes også
noen småbedrfter som følger samme
tradisjon. Det kan virke som om det er
vanskelig å bryte gamle mønstre. “Ute
av syne ute av sinn” og “det er så lite jeg
hiver, det betyr jo ikke noe særlig i den
store sammenhengen” er holdninger
som fortsatt er gjeldene.
Naturvernforbundet har motatt mange
tips om private søppelfyllinger og
gjort en del undersøkelser. Gamle
og nye bilvrak som er deponert eller
delvis nedgravd er et av de største
problemene. I bilakken og i elektriske
koblinger er det en rekke tungmetaller
og kviksølv som over tid vil frigjøres. I
tillegg er det ofte blybatterier, oljer og
gjenstander som inneholder bromerte
flammehemmere etc.
Et annet problem er deponier av hvitevarer,
malingrester/spann, landbruksplast,
gamle møbler, bygningsavfall,
elektriske artikler osv. Dette avfallet
deponeres og noen ganger brennes,
gjerne et stykke fra folk, ofte i grustak,
ned mot elver eller i enden av en liten
skogsvei. Der er det lett å grave ned
uten av noen ser det. En kan gjerne se
røyken fra disse bålene på god avstand,
spesiellt etter regnvær. Røyken avslører
ofte mye av innholdet. Bålrestene
er ikke noe vakkert syn, men det som
er betraktelig verre, er at stoffene
frigjøres til luft eller siger ned i grunnen
og noen ganger til grunnvannet,
bekker og vassdrag. I vassdragene kan
svært skadelige stoffer akkumuleres i
næringskjedene. Ingen ønsker vel ørret
med høyt innhold av kvikksølv eller
andre miljøgifter? De fleste vet nok at
mange utslipp er svært skadelig for
mennesker og dyr. En vanlig konsekvens
er at miljøgiftene vil kunne påvirke
fruktbarhet og sentralnervesystemet.
(For mer informasjon se på hjemmesiden
til Dirketoratet for naturforvaltning,
www. Dirnat.no). Vi vil også
minne om at mange plages direkte av
røyken, bla. astmatikere. Det finnes
gode ordninger for innsamling og retur.
Som en generell regel er det slik at
de som selger produkter også har et
ansvar for å ta imot produkter som skal
kasseres.
Til slutt vil vi minne om det er vårt felles
ansvar å sørge for at praksisen med
private avfallsdeponier stopper. Det er
lov å si ifra til den som forurenser,
melde fra til kommunen (de er pliktig
til å følge opp) eller si ifra til Natur og
ungdom eller Naturvernforbundet.
Husk at skaperverket er noe vi bare
har til låns for en periode. Kommende
generasjoner har også rett til å nyte en
natur som er ren og ikke helseskadelig.
Ønsker alle en god og grønn
sommer!
Hilsen Naturvernforbundet
v/Harald Baardseth
Modum Menighetsblad Nr. 3/2007