Annonsebilag Skifestivalen 2008

Kongene
av Kråkstad
De tre brødrene
Remi, Richard og Bjøro
Hjemmen danner
bandet Crowtown, og
de håper å skape stemning
når de nok en gang
entrer scenen under
Skifestivalen.
Tekst: Andreas Abrahamsen
Bare to av gutta, Eldstemann Remi og
yngstemann Bjøro, har mulighet til å bli
med på intervju, men det var mer enn
nok, for gjestfriheten de utviste og
snakkesaligheten deres var eksemplarisk.
Vi sitter i lydstudioet de har fått bygd i
garasjen til foreldrene, hvor gitarer og
trommesett dominerer vegger og gulv.
Platekontrakt på første napp
De forteller at musikk alltid har vært en
naturlig del av livet deres, for de vokste
praktisk talt opp i bandbuss ettersom
faren deres var en «rimelig kjent kar for
en del år tilbake», som de selv sier. De
hadde genene, de hadde tiden (de bor
tross alt i Kråkstad) og de hadde utstyret.
Men det var først da storebror
Remi at de oppdaget sangtalentet sitt.
Remi, Richard og Bjøro sang flerstemte
koringer, og resultatet ble altså en demo
som i 1997 på første forsøk sikret dem
en platekontrakt hos BMG.
Den selvtitulerte debutplata «Crowtown»
kom ut i 2001, og da hadde de
skaffet hjelp fra flere andre musikere
også for å gi plata mer fylde, som Egil
Hanssen (orgel), Ingar Blix Aeng (bass)
og Espen Schulze (keyboard), samt flere
andre. De fikk hjelp av Martin Hagfors
på tekstsiden. Oppfølgerplata kom to år
seinere i 2003 og fikk det noe spesielle
navnet «Marshmallow Drive». Denne
solgte mindre enn debutplata, men var
ifølge gutta deiligere å jobbe på.
– Nei, den solgte ikke like mye som
den første, men den hadde ikke de
beste villkåra heller, forteller Remi.
– Kurt Nilsen hadde jo akkurat vunnet
Idol og skulle gi ut debutplata si, så
Marshmallow Drive ble på en måte overskygga
av det.
– Men vi var fornøyde med den selv,
da, skyter Bjøro inn.
– Det er sant, smiler Remi.
– Jeg likte å jobbe med den plata, for
der fikk vi gjort mye mer selv enn på den
første. På den første
var vi ganske grønne
og lot de på BMG ta
seg av selve produksjonen.
Men her fikk
vi gjort mye mer selv.
Og no hard feelings
mot Kurt heller, han
er dritflink!, ler han.
Etter dette har
det vært ganske stille
rundt de tre, men
tiden etter slippet av
den første plata var
veldig hektisk. Da var
det spillejobb etter
spillejobb etter spillejobb,
samt en haug
med festivaler.
– Ja, det var
skikkelig stress. Det
tok opp mye tid, men
det var utrolig moro.
Musikken tok opp
det meste av tiden
deres i den perioden,
og på spørsmål om
hvor bra de tjente da,
trekker de på skuldrene:
– Vi tjente jo
penger, det gjorde vi.
Men vi hadde jo ikke
tid til annet enn
å øve til spillejobbene
og
hvile akkurat
nok så
vi var
klare til
neste
opptreden,
så vi hadde
jo ikke vanlige
jobber.
Derfor ble det liksom
nulla ut, om du
skjønner? Jobben var å spille
musikk.
Gutta er veldig påpasselige med at
de passer på å more seg med det de
gjør, og det er kjærligheten til musikken
som kommer først, også når de lager
låter. De har ingen spesielle budskap å
komme med slik som mange band har
og andre liker å innbille seg at de har.
– Nei, vi er mest opptatt av melodien
i sangen. Det skal først og fremst være
behagelig å høre på. Selvsagt, det bør jo
være en bra tekst, men for oss er det
melodien og hvordan alt låter som er
viktig.
Storscenen
Rådhusplassen
Lørdag kl. 20.00
SKIFESTIVALEN: OPPLEVELSER – KULTUR – HANDEL
Spilte på Halmfestivalen
De gleder seg til å
spille i Ski igjen og har
begynt å øve i det siste
for å være klare når det
braker løs. Det er fem år
siden de sist hadde det de
kaller en «ordentlig» konsert.
– Ski blir moro, sier Remi.
– En av de kuleste spillejobbene vi
har hatt var vel på det som het Halmfestivalen,
og det er vel det som har blitt
til Ski-festivalen, er det ikke?
Men den mest minneverdige opptredenen
deres var under Norwegian Wood
i 2001. Der spilte de på samme scene
som Sting.
– Det er Norwegian Wood jeg husker
best, ja. Masse folk, dritgod stemning og
masse moro. Det var skikkelig moro
å stå ved siden av Sting inne på backstageområdet!
Det er noe jeg kommer
til å huske, gliser Bjøro.
Håper de husker oss
Av fremtidsplaner har de ikke så mye
spesifikt å peke til, men de håper å
kunne gi ut ei plate de ser på som feilfri.
– Ja, det må vel være «drømmen», å
få gitt ut ei plate som vi er hundre prosent
fornøyd med, sier Remi.
– Vi er realistiske av oss og forventer
ikke å få stjernestatus eller noe sånt.
Vi vil bare kose oss med musikken og
– som sagt – forhåpentligvis gi ut ei
plate vi digger ett hundre prosent.
Til Ski-festivalen har de relativt enkle
mål.
– Vi håper at det er noen som i det
hele tatt husker oss, ler de, begge to. og
lillebror Bjøro legger til:
– Vi skal i hvert fall gjøre vårt for at
det blir en hyggelig kveld!
ANNONSEBILAG TIL SKIFESTIVALEN 2008
27