Rapport fra registrering av automatisk fredete kulturminner på ...

Fangstgropene er i dag vanligvis godt synlige i terrenget som 4-5 m store i diameter og 1-1,5
m dype groper. De kan være runde, ovale eller firkantede på overflaten, mens bunnen kan
være rund, flat, spiss eller rektangulær. Ofte er det lave voller langs kantene. På Østlandet kan
man grovt skille mellom to typer fangstgroper for elg. Den ene typen hadde lokk over gropa
med en åpning hvor elgen kunne falle ned. Disse fremstår i dag som bolleformede groper.
Den andre typen hadde en rektangulær tømret kasse i bunnen og traktformede sidekanten,
hvor elgen ikke klarer å sparke seg opp. Disse vises i dag som traktformede med rektangulær
bunn. Trolig har man laget sperregjerder mellom gropene, evt. ved å felle trær og la dem bli
liggende. I fjellet kjenner man til at man hengte remser og rangler som laget lyd på staur
mellom gropene for å skremme reinen fra å krysse gjerdene, og det kan tenkes samme metode
også er brukt mot elgen.
Figur 6: Fangstgrop med
kassekonstruksjon og
sperregjerder (Jacobsen og
Follum 1997:182)
Tradisjonen med fangst av elg i groper går langt tilbake, og den foreløpig eldste dateringen fra
en fangstgrop for elg går tilbake til 3700 f. kr. Fangstgropene har imidlertid blitt benyttet helt
opp i nyere tid, og på Lesja i Gudbrandsdalen har man datert en fangstgrop til 1690 e. Kr.
Undersøkelser av fangstanlegg på Rødsmoen har vist at de har vært i bruk i mer enn 2000 år,
De eldste fasene kan dateres til eldre bronsealder (1800 f. Kr) og senere gjennom hele eldre
jernalder (500f-Kr-550 e.Kr.). Andre undersøkelser (Dokkfløy) viser bruk i førromersk
jernalder (500-300 f. Kr) og fra vikingtid inn i nyere tid (1000-1700 e. Kr). De fleste daterte
fangstgroper ser ut til å være bygd mellom Kr.f. og Svartedauden i 1349.
Hulveier og veifar
Veier kan være gamle, og er spesielle som kulturminner ettersom de fortsatt kan være i daglig
bruk. Gjengrodde og bortglemte veier kan fortelle oss om viktige steder og boplasser som i
dag er forlatt. Som i dag valgte folk før i tiden veier som var gode, trygge og raske, og som
førte dem dit de skulle. Veiene i forhistorisk tid fulgte gjerne naturlige traseer, gikk mest
mulig over tørre steder og unngikk stengsler i naturen.
Hulveier har vært gang- og rideveier, og ferdsel gjennom lang tid har skapt grøftelignende
fordypninger i terrenget med et tilnærmet U-formet tverrsnitt. Hulveier er ofte er tydeligst på
12