2010 nr 2.pdf

Nr 2 - 2010 27. årgang 

Fletstein gård i Skedsmo 

malt av kunstneren Andreas Bloch - se side 19

HISTORIELAGETS HUS 

er sidebygningen på 

Skedsmo prestegård 

ved Skedsmo kirke 

ÅPNINGSTIDER 

BIBLIOTEK OG KONTOR 

hver torsdag kl 1300-2000 

POSTADRESSE 

Romerike Historielag, postboks 175 

2021 Skedsmokorset 

E-POST: rohist@online.no 

TELEFON: 63 87 88 90 

HJEMMESIDE 

http://www.romerike.historielag.no/ 

SKYTILEN-REDAKSJON 

Eivind Strømman 

eivind@stromman.no 

TRYKKERI 

Skedsmo trykk&grafisk 

Trykket i 3500 eksemplarer 

Stoff frist til nr 3-2010: 20.august 

Annonser i Skytilen 

I dette nummeret er det tatt inn et 

reklamebilag. Skytilen er fortsatt på 32 

sider og bilaget på 4 sider er ekstra. Leserne 

taper altså ikke på at 4 sider vies 

til annonser. 

Vi vil fortsette med annonser – ikke 

for å øke lagets inntekter, men for å redusere 

den posten Skytilen utgjør i regnskapet. 

Skytilen er nemlig en vesentlig 

utgiftspost for Romerike Historielag, 

men det er også en vesentlig – og verdifull 

– del av den kontakten laget har med 

enkeltmedlemmene. 

Midt i bladet blir det nå startet en ny 

spalte – Midtsidepiken. Vi tar sikte på 

å ta fram forskjellige kvinneskjebner – 

ikke bare adelsdamer som denne gang. 

Det kan være gardkjerringer, kvinner 

som er kommet i uløkka, kunstnere, tiggere, 

kvinner som har hatt betydning for 

lokalsamfunnet, osv. Her anmodes leserne 

til å komme med kandidater. 

For å få full glede av Midtsidepiken, 

anbefales at man fyller ut bestillingskupongen 

i reklamebilaget, tar den ut og 

legger den i postkassen. 

ESt 

2 Skytilen nr 2 2010

Mål og vekt (2): 

”Åtte potter rømme ….” 

av Eivind Strømman 

Gamle volumenheter har som alle andre enheter forandret seg gjennom tidene og 

fra sted til sted innen Norge. En ekstra kompliserende faktor er at det har vært brukt 

forskjellige enheter for flytende og tørre varer. De gamle volummål hadde gjerne 

navn etter de kar og beholdere de skulle oppbevares i eller fraktes i. Og disse var 

ikke alltid standardiserte. 

Vi starter med det enkleste: enhetene for flytende varer. 

Flytende varer 

Hvis vi går til Magnus Lagabøters 

Landslov av 1274 finner vi ikke enheten 

pott, men en god opplisting av enhetene 

som ble brukt den gang: þau eru onnur 

mælekerolld er mæla skal med hunang 

oc allzskonar dryk. lysi oc adra luti þui 

lika. er þat fyrst askr oc halfr askr. bolle 

oc halfr bolle. iusta eru tuær iustur i 

halfbolla. halfbolla .ij. i bolla. bollar 

.iiij. i ask. Eller for å si det på mer moderne 

norsk: Det er andre målekar til å 

måle honning og alskens drikkevarer, 

tran og annet sådant. Det er først ask og 

halvask, bolle og halvbolle, juste. Det er 

to juster i halvbollen, 2 halvboller i bollen, 

4 boller i asken. 

Eller enklere: 1 ask = 4 boller à 4 

juster = 16 juster, med noen halve enheter 

innimellom. 

Assosiasjonene går straks til en bolle 

øl eller mjød. Hvor stor en bolle var, vet 

man ikke sikkert, men én har regnet seg 

ut til at den var 2,7 l en annen 3,86 l. 

Etter at Christian V engasjerte astronomen 

og fysikeren Ole Rømer til å 

utarbeide et enhetlig system for mål og 

vekt i Danmark-Norge, kom forordningen 

av 1683 hvor bl a enheten pott ble 

innført. Pott var en gammel måleenhet 

som tilsvarte omtrent en juste. 1 pott ble 

definert som 1/32 fot 3 (rhinlandske fot) 

som ga 1 pott = 0,968 l. Etter at vi selv 

definerte ”den norske food” i 1824, ble 

1 pott = 0,965 l. En pott har altså til alle 

tider vært en knapp liter. En pott var delt 

i 4 pel eller pægl og 2 potter utgjorde 1 

kanne. 

Pott, pel og kanne var ikke de eneste 

enhetene som ble brukt for flytende varer. 

For større kvanta hadde vi 1 anker = 

20 kanner = 38,7 l, 1 tønne = 3 anker = 

116,6 l, 1 oksehode = 2 tønner = 232,3 

l. Fat (noen steder kalt foder) var rommål 

for vin = 2 piper = 4 oksehoder = 6 

ammer = 929,3 l. Liter-tallene er basert 

på potten av 1683. Da vi innførte ”den 

norske food”, ble vinfatene noe redusert 

i størrelse. Men det gikk sikkert an å 

kompensere ved å bestille 2. 

I dag er norsk økonomi avhengig av 

olje, og oljen måles i fat. Men det er heldigvis 

ikke det norske fat på 929,3 l, men 

US barrel som er måleenheten. Volumet 

avhenger av hva som skal måles. 1 US 

barrel = 170,3 l for råolje og 158,98 l for 

Skytilen nr 2 2010 

3

Et fat nyimortert vin prøvesmakes 

raffinert olje (og 95,5 l for tranebær!). 

I Danmark hadde man også volummålet 

flaske = ¾ pott, altså som dagens 

vinflasker, eller gårsdagens ølflasker. Vi 

har vel alle kjøpt halvflasker øl. Pottøl 

var et svakere øl som ble solgt i potter. I 

England kaltes dette small beer – og det 

var ikke et sundt øl ifølge gravminnet 

avbildet på neste side. 

Tørre varer 

Av de tørre varer som skulle måles, 

var korn den viktigste. Magnus Lagabøters 

landslov inneholder bestemmelser 

om at 1 såld = 6 mæler skulle inneholde 

½ vestnorsk skippund rug. Og så er 

spørsmålet hvor mye et skippund veide 

og om egenvekten på rug den gang. 

”Autoriteten” Steinnes er kommet til at 

1 såld = 117 l, noen andre 92,2 l. 

Såld var den gang det største kornmålet. 

Tønne ble etter hvert brukt som 

kornmål og var på 145,8 l iflg Steinnes. 

I Christian Vs norske lovbok av 1604 

står: Huis korn, vere sig rug, biug, malt, 

salt, eller andre slig vare, som med tønder 

maalis skal: det skal maalis met saadan 

en tønde, som nu vdi Kiøbenhaffn 

brugis. Oc der effter skal skeppen rettis: 

saa der ganger sex strugen skepper 

i tønden, oc tolff 

strugen settinger, 

eller halff skepper 

i tønden. Oc huor 

mele eller sold 

brugis: da rettis de 

effter tønden, dog 

at tallet er lige effter 

som i huer bygdelag 

sedvaanligt 

haffuer verit. 

Altså 1 tønne = 6 skjepper = 12 settinger. 

Den københavnske tønna var på 

139,1 l. Og da er det målet fastlagt. Men 

loven åpner for fortsatt lokale variasjoner 

av mele og såld. På Romerike var i 

1600 1 tønne = 1 1 / 3 

såld à 109,4 l = 16 

settinger à 9,1 l. Den gang varierte tønneinnholdet 

ut over landet fra 12 til 36 

settinger! 

Endelig i 1683 kom den forordningen 

som standardiserte kornmålene. For 

hele landet gjaldt nå: 1 strøken tønne = 

144 potter (= 139,4 l). Tønna ble delt i 

8 skjepper à17,4 l = 16 halvskjepper à 

8,7 l = 32 fjerdingskar à 4,4 l = 64 åttinger 

à 2,2 l. 

Strøkne mål 

skulle brukes 

ved all omsetning, 

men ikke 

overraskende 

skulle landskyld 

og tiende 

Christian Vs norske 

lovbok av 1604 

betales med 

toppmål. (Denne 

bestemmelsen 

om tiende 

ble tatt bort allerede 

i 1688.) 


Forordningen av 1683 hadde også en 

bestemmelse (med trussel om straff) om 

at alle gamle målekar skulle ødelegges. 

Dette har vært en medvirkende årsak til 

at det har vært så vanskelig å bestemme 

størrelsen på de game volumenhetene. 

Loven av 1824 justerte tønna til 139 l 

og den ble delt slik: 1 tønne = 4 kvarter 

eller fjerdinger = 16 halvskjepper eller 

settinger = 24 nottinger = 32 fjerdingkar 

= 64 åttingkar. 

Andre Volummål 

I tillegg til at favn er et lengdemål (= 

3 alen = 6 fot = 188 cm), er det også et 

mål for volum av brennved. Volumet en 

favn ved = 3x3x1 alen = 2,23 m 3 . I vår 

tid er en (lengde)favn avrundet til 2 m 

og alen til 60 cm noe som gir 1 favn = 

2,4 m 3 . Vi har også en storfavn ved hvor 

60cm-vedskia er erstattet med en 3-meter, 

altså 12 m 3 . 

Mål var en annen enhet for brennved 

= ½ favn. 

Setteved til gruveindustrien ble målt i 

lakter (ty Lachter) som var 3½x3½x1¾ 

alen. 

Kasse var et høymål brukt i Østfold, 

lik et halvt lass eller lite lass. 

Stamp var målet for sild på 1600-tallet 

i Trøndelag = 1 / 3 

tønne. 

Schacht ble noen steder brukt som 

kubikkmål for jord. Grunnflaten var 6x6 

eller 5x5 sjællandske alen og dybden 

½ alen. Ved de arkeologiske undersøkelsene 

på Skedsmovollen sist sommer 

ble det fjernet 30-40 cm av det øverste 

jordlaget i bredder på 3 m, man sjaktet! 

Sammenheng? 

Kilder: 

Norsk historisk leksikon, 2 utg 

A Steinnes: Mål, vekt og verderekning 

i Noreg i millomalderen og ei tid 

etter, Nordisk kultur bd XXX 

B J Dale: Sold og skippund, pund og 

vett - Ei revurdering av norsk historisk 

metrologi. Norsk sjøfartsmuseums årbok 

2008 

K Skaare: Skilling, alen og bismerpund, 

Norsk kulturhistorie bd 2 

K Birkeland: Mål og vekt, Cappelen 

Gravminne 

ved Winchester Cathedral, England 


In Memory of 

Thomas Thetcher 

a Grenadier in the North Reg, 

of Hants Militia, who died of a 

violent Fever contracted by drinking 

Small Beer when hot 12th of May 

1764. Aged 26 Years 

Here sleeps in peace a Hampshire Grenadier, 

Who caught his death by drinking cold small Beer. 

Soldiers be wise from this untimely fall 

And when ye’re hot drink Strong or none at all. 

An honest Soldier never is forgot 

Whether he die by Musket or by Pot. 

5

Disiplin i Gjerdrumskolen – anno 1904 

og ordensregler for skolesøkende børns foreldre 

av Eigil Rud 

Disiplin i skolen, eller helst mangel på sådan, er stadig et tema som diskuteres 

i offentlighet, skole og i hjem. Og slik har det vel vært helt siden den første Landsskoleloven 

så dagens lys i 1739. 

Ordet disiplin brukes i dag om elevenes forhold til lærer og skole, fremmøte, flid 

og orden. I riktig gamle dager brukte man begrepene tukt og orden om det samme, 

men kanskje med litt annet innhold. 

Men også foreldrene i Gjerdrum kunne ha behov for ordensregler! 

Frem til revisjonen av skoleloven 

i 1927 hadde lærerne noen disiplinære 

virkemidler som er ganske fremmed 

for oss i dag. I loven var det nemlig gitt 

rom for fysisk avstraffelse. Det var opp 

til skolekretsene selv å bestemme om 

læreren skulle ha anledning til å straffe 

elevene. 

I forhandlingsprotokollen for tilsynsutvalget 

i Fjælstad skolekrets den 25. 

Elevene ved Tori skole ca 1908 

Læreren til venstre er Sigurd Stokstad og lærerinnen midt i til 

høyre er Otilie Kristofersen. Begge disse satt i skolestyret og 

skrev under på ordensreglene for foresatte 

mars 1890 leser vi hvordan dette gikk 

for seg her: 

Afstemning om Kredsen ønsker legemlig 

Straf i Skolen. Af Kredsens 150 

Stemmeberettigede mødte 77 og deltog i 

Afstemningen. Enstemmig blev vedtaget 

at Kredsen ønsker legemlig Straf i Skolen. 

Protokollen er undertegnet av utvalgets 

medlemmer, C. A. Andersen, H. 

Fjælstad, Th. Fladbye og H. Gauterud. 

Alle de andre kretsene 

(Vestby, Tori og 

Smedstad) gikk inn for 

det samme. Avstemmingen 

ble gjentatt 10-12 

år seinere, og det var da 

fortsatt ønske om å opprettholde 

ordningen. 

Vi vet ikke så mye 

om hvordan regelen ble 

håndhevet. Men vi kan 

tenke oss at det var litt 

forskjellig, avhengig 

av lærerens legning og 

temperament. Mange 

fikk nok bare en smekk 

av spanskrøret eller pe- 


kestokken. Avstraffelsen kunne sikkert 

bli røffere hvis læreren var skikkelig 

vred, men ved avstraffelse av alvorligere 

forseelser skulle et medlem av tilsynsutvalget 

alltid være tilstede. Folkeskoleloven 

av 1.januar 1890 sier også klart 

fra om at jenter eldre enn 10 år ikke skal 

straffes fysisk. Av dette kan vel tolkes at 

ris eller slag på ”blanke messingen” i alminnelighet 

var forbeholdt gutteelever. 

Ved begynnelsen av forrige århundre 

var problemene i skolen mest knyttet 

til skulking og fravær. Lærerne mente 

at foreldrene var mye skyld i at fraværet 

ofte var urimelig høyt, og at barna ble 

holdt hjemme for å hjelpe til på gården. 

Vi skal huske på at nesten alle bodde på 

en gård eller småbruk der jorda var viktigste 

inntektskilde. Hele familien måtte 

i perioder være med å dra lasset for å 

få endene til å møtes. Dette tok da også 

skolen hensyn til ved å legge skoleferiene 

til de vanlige onnetidene. 

I 1903 får lærerlaget støtte i skolestyret 

for at det måtte gjøres noe drastisk for 

å redusere fraværet i skolene i bygda. En 

arbeidskomite bestående av lærerlagets 

6 medlemmer, foruten sokneprest Th. 

Bræck og landhandler Hjalmar Moe, får 

i oppdrag å lage en handlingsplan som 

kunne bidra til å avhjelpe situasjonen. 

Den 18. januar 1904 fremlegges et 

forslag fra denne komiteen, kalt - Gjerdrum 

folkeskoles ordensregler for skolesøgende 

børns foreldre eller forsørgere, 

- med 13 regler for god skoleskikk. 

Det unike ved disse reglene, som 

omgående ble vedtatt i skolestyret, er at 

de retter seg mot elevenes foresatte og 

ikke elevene selv. Skolestyret sendte saken 

til herredsstyret med henstilling om 


å besørge trykking og fordeling til alle 

husstander i bygda. 

Et håndskrevet eksemplar av ordensreglene 

med komitemedlemmenes underskrifter 

finnes i historielagets arkiv. 

Håndskriften ser ut til å tilhøre Anna 

Tvedt. 

Gjerdrum folkeskoles 

ordensregler for skolesøkende 

børns foreldre eller forsørgere 

1. Ethvert skolepliktig barn skal søge 

skolen indtil det har naaet skolens maal 

eller det skoleaars slutning, inden hvilket 

det fylder sit 15 ende aar. 

2. Ethvert barn som fylder sit 7 ende aar 

inden skoleaarets begyndelse (1 ste mai) 

bør indmeldes paa skolen inden april 

maaneds udgang samme aar, der maa da 

gjøres paalidelig oplysning om barnets 

foreldre navn og alder, samt foreldrenes 

eller forsørgerens stilling og navn. 

3. Naar et barn er sygt eller hindret 

fra at søge skolen af anden tvingende 

grund, bør dets foreldre eller forsørgere 

sende paalideligt bud derom til læreren 

eller lærerinden. De foreldre eller forsørgere 

som uden gyldig grund lar sine 

skolepligtige barn forsømme skolen, kan 

Høyenhall skole (Fjeldstad skolekrets) 

7

ifølge skolelovens § 15 ilægges en bod 

fra 1- 25 kr. Som gyldig grund regnes: 

Barnets sygdom og uføre. Blir efter et 

kvartals forløb de ugyldige forsømmelser 

over 5 % gjøres straks indberetning 

til skolestyret. 

4. Ethvert barn skal møde paa skolen 

i betimelig tid. I maanedene fra og 

med april til og med september begynner 

skolen klokken 8, i oktober, november, 

februar og mars klokken 8 ½ og i desember 

og januar klokken 9. Børnene maa 

ikke komme paa skolen tidligere end en 

1/2 time før undervisningen begynder. 

5. Barnet maa gives tilstrækkelig tid 

hjemme til at lære sine lekser, og foreldre 

eller forsørgere maa paase at leksen 

læres ordentlig. 

6. Børnene skal ha sine skolesager 

(skolebøger, skrivebøger, penne, grifler, 

tegnesager osv.) i orden. Skolesagene 

maa behandles ordentlig, ikke tilsmudses, 

udrables eller fordærves paa nogen 

maade, og ikke lægges igjen paa skolen 

uden lærerens elle lærerindens tilladelse. 

7. Børnene skal være renvaskede og 

kjemmede naar de kommer paa skolen. 

Klærne kan gjerne være lappede, men de 

maa være hele og rene. Er et barn befengt 

med utøi vises det hjem fra skolen. 

8. Naar et barn flytter ut av kredsen, 

maa anmeldelse derom straks ske til 

læreren eller lærerinden med afgivelse 

af sted og skole hvortil barnet er flyttet 

hen. 

9. Kan ikke foreldre eller forsørgere 

skaffe sine børn de nødvendige klær og 

bøger til skolegang, maa de straks derom 

henvende sig til læreren, lærerinden eller 

nærmeste medlem af tilsynsudvalget 

som paa bedste maade har at faa manglene 

afhjulpen. 

10. Forsørgere af fremmede børn har 

i alle dele at forholde sig som foreldre 

for barnet. Mangler saaledes et saadant 

barn klær, bøger eller andre fornødne 

skolesager, blir det manglende, forsaavidt 

forsørgeren ikke frivillig anskaffer 

samme, at anskaffe for forsørgerens regning, 

og barnets ugyldige forsømmelse 

vil paadrage forsørgeren mulkt. 

11. Foreldre og forsørgere har alltid 

adgang til at overvære undervisningen 

paa skolen, og det ville være ønskelig 

at denne adgang ofte blir benyttet, især 

af mødrene, da disse i reglen har mest at 

gjøre med barnets tilsyn ogsaa hva skolegang 

angaar. 

12. Har foreldre eller forsørgere noget 

at besvære sig over vedkommende 

skolen, har de at henvende sig til læreren 

eller lærerinden eller tilsynsudvalget. 

Saadan henvendelse til læreren eller 

lærerinden maa dog ikke ske i undervisningstiden. 

Heller ikke maa foreldre 

eller forsørgere eller nogen anden laste 

lærer, lærerinde eller skole i børnenes 

nærværelse. 

13. Det henstilles til foreldre og 

forsørgere at ha aabne øine for skolens 

betydningsfulde gjerning og gjøre hva 

de kan for et alvorligt og kraftigt samarbeide 

med skolen. Det maa erindres at 

vore børns, vårt folks, kirkens og fædrelandets 

fremtid i saa mange henseender 

er afhengig af folkeskolens arbeide. 

Gjerdrum, 18. Januar 1904 

Th. Bræck, Jens Torshov, 

Sigurd Stokstad, Martin Wulfhoft, 

Kristian Gjerdrum, Otilie Kristofersen, 

Anna Tvedt, Hjalmar Moe 


Perlemuslinger i Ullensaker 

av Gunnar Bye 

Elveperlemuslingen (Margarifera margarifera, perlebærer) fantes i større mengder 

i tidligere tider, særlig i enkelte kystvassdrag i Sør-Norge, men den var også 

utbredt i enkelte bekker og elver i det indre Østlandet. Denne muslingen var i gamle 

dager, særlig på 1600-tallet, svært ettertraktet. Hersjøen og Risa (elva fra Hersjøen 

ned til Andelva) var et område som hadde svært gode vilkår for denne muslingen. 

I vår tid er dessverre denne muslingen 

sterkt truet av forurensning. Elveperlemuslingen 

er avhengig av et samarbeid 

med ørret for å kunne formere seg 

og overleve. Derfor er det et livsvilkår 

med rent, rennende vann og en solid ørretstamme. 

Voksen elveperlemusling er 12-15 

cm lang og kan bli 120 år gammel. Den 

står på høykant i elvebunnen. Om høsten 

gyter den bittesmå larver. Disse ørsmå 

larvene fester seg på gjellene til forbipasserende 

ørret hvor de lever et parasittliv. 

Etter et år løsriver de seg og søker 

ned til elvebunnen. Tre – fire år seinere 

dukker de opp som små muslinger. Når 

enkelte av disse muslingene 

får i seg sandkorn 

eller ufordøyelige insekter, 

så kapsles fremmedlegemene 

inn, og det 

oppstår perler. 

Perlefisket i Hersjøen 

på 1600-tallet foregikk 

etter strenge forordninger 

gitt av danskekongen 

Christian 5. Høstingen 

av perler kunne bare 

skje hvert 12. år. Man 

fant i snitt ca. 2-4 perler 

per tønne musling. Det 


hele forgikk under nøye tilsyn. Ulovelig 

perlefiske eller salg av slike perler ble 

straffet med store bøter eller soning på 

Bremerholm fengsel i Danmark. I 1683 

overdro kongen inntekten av det norske 

perlefisket til dronning Charlotte Amalie. 

Dette tyder på at perlefiske i Norge 

på den tiden hadde et visst omfang. I 

smykkesamlingen, tilhørende den danske 

kongefamilien, finnes det sannsynligvis 

bevarte smykker med perler fra 

Norge, ja kanskje endog fra Hersjøen. 

Kilde: 

Dolmen/Kleiven: Elvemuslingen i 

Norge, Zoologisk serie: 1997-6 

Tegning: Ole Kjønstad 

9

å kallast med sitt rette namn 

De fleste som driver med slektsforskning har oppdaget at det oftest ikke er samsvar 

mellom skrivemåten på navnet man finner i bygdebøkene og det som står innført 

i kirkeboka. I kirkebøkene kan samme person endog ha fått navnet sitt skrevet 

på forskjellige måter ved dåp, konfirmasjon, vielse og begravelse. 

Spørsmålet vi slektsforskere stiller oss er derfor: Hva het egentlig min gamle 

forfar fra 1700-tallet? Og det er det ingen som kan svare sikkert på. 

Normering av personnavn 

Bygdebokforfatterne er enige om at 

personnavn fra før midten på 1800-tallet 

bør normeres. Hvordan normeringen 

gjennomføres, er det derimot delte meninger 

om. Årsaken til at normering er 

fornuftig, ligger i følgende: 

Det var i eldre tider få nordmenn som 

var skriveføre. De som kunne skrive, 

hadde ingen rettskrivningsregler å holde 

seg til og resultatet kunne bli at vedkommende 

skrev navnet sitt i flere varianter. 

Prestene, som førte alle inn i kirkebøkene 

ved forskjellige anledninger, brukte ofte 

en dansk-norsk skrivemåte. Derfor den 

store variasjonen i navnenes skrivemåte. 

Det skrevne navnet kunne også avvike 

mye fra det som folk brukte muntlig om 

vedkommende. Prester som var uvante 

med norske navneskikker, kunne skrive 

navnene tilnærmet slik de mente de var 

uttalt. 

Det finnes ingen regler for hvordan 

personnavn skal normaliseres. Det sies 

at stadnamnlova gir visse retningslinjer, 

men det er vanskelig å forstå. Forskjell i 

normeringen kan i enkelte tilfeller medføre 

at en person som flytter – fra en 

bygdebok til en annen – får endret det 

normerte navnet sitt. 

Overskriften er tatt fra et navneseminar 

som Norsk lokalhistorisk institutt 

hadde i 2001. Temaet er fortsatt aktuelt: i 

november 2009 arrangerte Norsk Slektshistorisk 

Forening et seminar om normering 

av personnavn. Per Otto Asak har 

sendt oss en rapport fra dette seminaret, 

og vi har bedt bygdebokforfatterne Frode 

Myrheim og Jan Erik Horgen om å gi 

sitt syn på normering av personnavn. 

Per Otto Asak: 

Om navneseminaret 

Knut Sprauten, NLI, åpnet seminaret 

med et solid foredrag om bygdebokforfattere 

og navnenormering. Selv om 

stadnamnlova av 1990 ikke var perfekt, 

burde bygdebokforfatterene etter beste 

evne følge denne. Men det har vist seg 

at sjøl i de nyeste bygdebøkene er den 

ikke blitt fulgt. Det gjaldt ikke minst 

navn som for eksempel Per som skulle 

brukes i stedet for Peder. Først langt ut 

på 1800-tallet ble Peder og Per to forskjellige 

personnavn i Norge. 

Fra salen ble det nevnt at det var 

dokumentert at selv Peder Anker (1749- 

1824) på Bogstad i Aker ble kalt for Per 

av ”folket” mens han selv nok brukte 

navnet Peder. 

Ivar Utne, UiB, fulgte opp med tittelen 

”Vet vi hva folk egentlig har hett 

i Norge?”. Han problematiserte en del 

punkter i stadnamnlova. På 1800-tallet i 


Bergen fant han 4 forskjellige skrivemåter 

for samme person med det enkle navnet 

Frans: Frants, Frantz og Franz. Han 

mente at han kunne normere alle Franser 

til Frans. 

Bygdebokforfatteren Frode Myrheim 

kom i sitt innlegg med en rekke eksempler 

fra Sørum hvor presten må ha vært 

spesielt lydhør for navnas uttale. Her ble 

det skrevet, Oste (Åsta), Øls (Audgils), 

Baal (Bård, som viser at navnet ble utalt 

med tjukk L), og Sjuel (Siver). Han fant 

også navnet Haachen i stedet for danske 

Haagen som bekrefter at folk sa Håken 

og ikke Hågen – et navn som var ganske 

vanlig på Romerike på 1600- og langt ut 

på 1700-tallet, men ble mer sjeldent på 

1800-tallet. 

Det var klare meningsforskjeller om 

normering mellom slektsforsker Tore 

H. Vigerust på den ene siden og bygdebokforfatter 

Terje Gudbrandson på den 

andre siden. Tore mente at en bygdebokforfatter 

kunne bruke navn som Siver. 

Men han mente også at det var nødvendig 

med dokumentasjon hvis en brukte 

slike ”danske” navneformer. Terje Gudbrandson 

gikk lengst 

i normeringen, sjøl 

navnet Arne ble ikke 

spart. Han normerte for 

eksempel alle Arner til 

Arn. 

Bygdebokforfatter 

Håvard Kongsrud 

inntok et mellomstandpunkt, 

og hadde en 

pragmatisk tilnærming 

til problemet, og poengterte 

sterkt at lokale 

særpreg i navna måtte 

beholdes i bygdebøkene, men var enig at 

en viss grad av normering var ønskelig. 

Frode Myrheim: 

Hossen skal vi skrive namnet på 

våre forfedre? 

I eldre tid fans ikkje noko rettskriving 

og det mest populære mannsnamnet 

frå 1500-talet, Ola, kunne på 1600-talet 

skrivast som t.d. både Olle, Ole, Olluf og 

Oluf. Per var ofte skrivi som Peder og 

Lars som både Lasse og Laurits. Berte 

var ofte skrivi som Birgitte. Det mest 

vanlege namnet i mellomalderen, Sigurd, 

var frå 1600-talet ofte skrivi som 

Syver og Sifuert. 

Normeringshistoria her i landet går 

tilbake til 1830-åra, og sjølv meiner eg 

at stadnamnlova kan vera eit godt utgangspunkt 

for hossen ein bør normere 

personnamn. Det er tre hovudprinsipp i 

denne lova. 

1) Etymologisk normering. Dette 

tyder at ein skriv namn i tråd med namnets 

opphav. Døme på det er å skrive 

Auls, for eit namn, som iallfall på 

1800-talet, var uttalt som ølls, og der 

Fra NSF’s navneseminar 

I forgrunnen en av foredragsholderne, Frode Myrheim 


11

opphavet er det gammalnorske Auðgisl. 

Eit anna døme er å skrive Sigurd, som 

nærmast er identisk med den gammalnorske 

forma Sigurðr. 

2) Normering etter nedervd uttale. 

Dette tyder at ein skriv namn i tråd med 

tradisjonell nedervd uttale. Døme på 

dette er å skrive Ola, og ikkje Ole eller 

Oluf; Lars, og ikkje Lasse eller Laurits; 

Berte og ikkje Birthe eller Birgitte. 

3) Normering etter vanlege rettskrivingsreglar 

i norsk. Dette tyder med 

andre ord at ein brukar norske bokstavar 

som k for ch, i namn som t.d. Kristen og 

Kersti eller Kristine. Likeins at ein ikkje 

brukar vokalar eller konsonatar som 

opphaveleg ikkje høyrer heime i desse 

namna, som t.d. Marte for Marthe, Sven 

eller Svein for Svend og Tord for Thor. 

Sjølvsagt kan det her vera eit problem 

å sameine alle dei tre prinsippa, men det 

er jo det ein gjør i stadnamnlova, og da 

bør det jo og kunne vera mogleg å gjøre 

det her. 

Eit godt utgangspunkt for det heile 

er å bruke namnformer som namneberaren 

sjølv hadde kunne kjenne att. Dette 

meiner eg er eit særs godt argument for 

å bruke former som er i tråd med dei tre 

normeringsprinsippa nyss nemnt. Det er 

til dømes ei form som Sjurd som viser 

dei lange linene i språkutviklinga, og 

ikkje skriftformer som Syver og Siffuert. 

Jan Erik Horgen: 

Om normering av personnavn 

I bygdebøkene for Fet og Sørum 

har jeg normert de fleste personnavna 

fra 1500-tallet opp mot rundt år 1850. 

Normeringa baserer jeg på moderne sta- 

– Hva heter du da, gutten min? 

– Foran hette je Olaves, og bak hetter je 

Søribråtan. 

A Bloch i Korsaren 

vemåte av de vanligste gamle skriftformene, 

f.eks.: Kristoffer for Christopher, 

Christoffer, Xopher, Pål for Povel, Poul, 

Paal, Kari og Mari for Karen og Maren, 

Ragnil for Ragnild, Ragnel, Ragne – alle 

disse navna fantes i mange flere skriftformer. 

Fra første del av 1800-tallet ble etter 

hvert noen av de ulike skriftformene 

oppfattet som forskjellige navn: Kari og 

Karen ble to navn, likeså Pål og Paul. Det 

ble etter hvert en oppfatning av at navn 

skal uttales som de skrives, en oppfatning 

som slo heilt gjennom på 1900-tallet, 

der navn som Bård og Tord nå uttales 

med tydelig d, mens den gamle uttalen 

var med tjukk l, og navna derfor kunne 

skrives Baal og Tol. 


Jeg har ikke normert til utalleliknende 

former, dels fordi vi ikke veit sikkert 

åssen navna ble uttalt, dels fordi uttalebaserte 

navneformer var ukjente for personene 

sjøl. Per, Ola, Laers, Kresstjan, 

Kresstine, Gønner og Matja så aldri navna 

skrevet slik, og mange leste såpass 

at de leste navnet sitt. I skrift stod som 

regel Peder, Ole eller Oluf, Lars eller 

Laurits, Christian, Christine, Gunvor eller 

Gunor, Mathea, eller andre skriftformer 

av navna. Jeg følger derfor normert 

skriftnorm av slike navn – legger inn 

norske bokstaver i stedet for fremmede 

(k for c, v for w, å for aa osv), sløyfer 

stumme bokstaver (h-er, d-er og e-er), og 

skriver Peder, Ole, Lars, Kristian, Kristine, 

Gunor og Matea. 

Det er vanskelig å være heilt konsekvent, 

og noen ganger kjenner vi personenes 

egen stavemåte og bruker da den. 

Men folk kunne også skrive eget navn 

ulikt. Det viktigste må være å bruke 

samme form om samme person gjennom 

samme serie av bøker. 

Etterord 

At bygdebokforfatterne normerer 

personnavn, og at de kan gjøre det på 

forskjellig måte, er noe vi slektsforskere 

må godta. Vi er imidlertid ikke forpliktet 

til å gjøre det samme, selv om det kan 

anbefales. 

Hvis noen har embetsfolk, som f eks 

prester og offiserer, blant sine aner, bør 

man være tilbakeholden med normering 

av navnene. Dette er nemlig skrivekyndige 

personer som kunne skrive sitt navn, 

og da vet vi jo hva de skrev seg som og 

hva de virkelig het. De var ofte av utenlandsk 

herkomst – følgelig blir norske 

rettskrivningsregler lite anvendelig. 

Når det gjelder endelsen i et patronym 

(=farsnavnet + son, sen, søn eller 

dotter, datter), er det opp til hver enkelt å 

velge etter egen smak og talemåte. 

ESt 

Tegn: P O Asak 


13

Gitarfabrikk på Romerike 

av Jan Erik Horgen 

Industriproduksjonen på Romerike har vært mangfoldig og omfattende. Mange 

mindre bedrifter startet av ivrige og kunnskapsrike gründere utviklet produkter med 

høg standard. 

En slik bedrift var Hasle og Heders gitarfabrikk på Lundermoen i Sørum. 

Grannene Oddvar Hasle og Alf Henry 

Heder hadde arbeidet på Hagstrøms 

fabrikk på Grorud. De hadde i ungdommen 

gått på snekkerskolen på Sørvald 

i Sørum, og lærte å bygge gitarer hos 

Hagstrøm. Med denne bakgrunnen startet 

de i 1951 sin egen gitarfabrikk i et 

lite hus på Lundermoen. Gitarene deres 

fikk navnet Skau-gitarer, med navn etter 

den kjente gitaristen Oscar Skau, som 

de samarbeidet nært med. De hadde blitt 

kjent med Skau hos Hagstrøm. 

Det var høge kvalitetskrav til både 

materialer og utforming av gitarene fra 

Hasle og Heder. Materialene ble dels 

levert lokalt, dels fra Aug. Isene A/S og 

andre leverandører i Oslo. Det ble brukt 

kvistfri gran i lokket, bjørk i halsen, og 

gripebrettet var av nøttetre. Oscar Skau 

leverte strengene. De brukte maler til 

utforming av gitarene, og disse ble også 

levert fra Oslo. Hasle og Heder var de 

eneste som produserte Skau-gitarer. I alt 

produserte de mellom 10 000 og 11 000 

gitarer. Disse gitarene var viktige for 

framveksten av den første rockemusikken 

i 1950-åra. Den vesle fabrikken på 

Lundermoen har derfor en viktig plass i 

norsk musikkhistorie. 

Den hadde også betydning som lokal 

arbeidsplass. Utover gjennom 1950-åra 

var minst ti mann ansatt på gitarfabrik- 

ken, noen i mange år, andre for en kortere 

periode. De som arbeidet der i lengre tid, 

fikk etter hvert spesialiserte oppgaver, 

som f.eks. polering. Lakkering foregikk 

i et eget skjul ved sida av huset der produksjonen 

fant sted. I tillegg til gitarer 

Ikke alle kan stille med egenprodusert gitar 

når de frir. Gitaren på bildet ble gitt av Alf 

Heder til sin utkårede Inger-Johanne i 1958. 

Foto: Eivind Heder. 


le det også produsert noen få ukuleler 

i Sørum. 

Ferdige gitarer ble pakket inn i fint 

papir og kjørt til Oskar Skau, som stemte 

dem. Han var også grossist for Hasle og 

Heder. Firmaet kjøpte i 1954 en Opel 

Record varevogn, som de kjørte gitarene 

til Oslo med. 

I 1956 ble det bygd ny fabrikkbygning 

til fabrikken på ei tomt på Lundermoen 

like vest for de første lokalene. 

Dette huset står fortsatt og er nå lokaler 

for motorsykkelklubben 1 %-ers. 

Firmaet Hasle og Heder ble delt i løpet 

av 1956. Både Hasle og Heder fortsatte 

å produsere gitarer. Hasle fortsatte 

i den nye gitarfabrikken til tidlig i 1960- 

åra og produserte vesentlig Skau-gitarer. 

Fabrikkbygningen ble deretter leid ut til 

annen virksomhet og er nå solgt. 

Alf Heder innredet produksjonslokaler 

i underetasjen i sitt nybygde bolighus 

på Lundermoen og fortsatte å bygge 

gitarer til 1963. Han laget også en del 

spesielle gitarer. Det ble etter hvert fri 

import av gitarer, og japanske gitarer 

overtok markedet og gjorde slutt på gitarproduksjonen 

i Sørum. 

Heder begynte også annen virksomhet 

i sine lokaler. Han spesialiserte seg 

på kasser til forsterkere og høyttalere for 

firmaet Telrad Radiofabrikk i Oslo, og 

etter hvert på taner til strekking av reveog 

minkskinn – det siste på oppdrag fra 

Oslo Skinnauksjoner. Dette var også spesialiserte 

produksjoner, som Heder dreiv 

til 1975. En av de ansatte, Bjarne Moen, 

fortsatte produksjonen av forsterker- og 

høyttalerkasser, først i lokalene hos Heder, 

men flyttet ca 1979 virksomheten 

til sin egen eiendom på Lundermoen. 

Han fortsatte produksjonen til han døde 

i 1995. Dermed opphørte en spesialisert 

industriproduksjon på Lundermoen i 

Sørum med røtter i gitarproduksjon fra 

1950-åra. 

Spiller du? 

Vi oppfordrer igjen alle som spiller Lotto, Vikinglotto, Joker, Oddsen, Tipping 

eller Keno til å oppgi Romerike Historielag når det spilles. 

I 2009 var det kun 19 medlemmer som oppga at Grasrotandelen skulle gå til 

Romerike Historielag. Det er for dårlig! 

Organisasjonsnummer: 

971266899 

GRASROTANDELEN 

5% til Romerike Historielag uten ekstra 

kostnad for deg! Støtt oss når du spiller 

Oppgi org.-nummeret til Romerike Historielag 

eller la kommisjonæren skanne strekkoden. Du 

gir dermed bort 5% av din tippeinnsats. 


15

Midtsidepiken: 

Védastine Malthe 

En europeisk kvinneskjebne på Risebro 

av Betzy Perger 

De fleste har vel hørt om kjærlighetskontroversen mellom Hulda Malthe og Henrik 

Wergeland. Han fridde gang på gang og fikk gjentatte avslag. En aktiv deltager i 

Huldas avslag overfor Henrik var Huldas mor Védastine Malthe. 

Hvem var egentlig Védastine Malthe og hva slags bakgrunn hadde hun? 

Louise Alexandrine Aimée Védastine 

le Normand de Bretteville var fransk av 

fødsel og gift med fogden på Øvre Romerike, 

kammerråd Christopher Malthe. 

De bodde på Risebro i Ullensaker i 16 

år. 

Hun var oppdratt som fransk adelskvinne 

og levet trygt på familiens gods 

i Normandie til sitt attende år. Så kom 

strabaser og fattigdom da de måtte flykte 

fra revolusjonen i Frankrike i 1791. 

Faren Louis Claude le Nordmand de 

Bretteville (1744-1835) tilhørte en gammel 

normannisk adelsslekt og moren 

Catherine Therese Védastine Vandendriesch 

(1742-1793) var av en nordfransk 

borgerfamilie. De var på reise til Paris 

da deres førstefødte, Védastine, ble født 

i St. Denis 29.12.1773. 

I 1763 ble familiegodset Bretteville 

avhendet, og Védastine vokste opp 

med fem søsken på godset Langeraye 

i Goulafrière, dette også i Normandie. 

Faren var som adelens sønner flest, offiser. 

Han var en våken mann som tidlig 

skjønte at adelens privilegerte forhold 

snart kunne endre seg under den pågående 

revolusjon. I 1789 sørget han derfor 

for å bli anerkjent som tysk undersått 

av grev Witgenstein i Westfalen. Planen 

var å skape seg en militær karriere utenlands. 

I 1791 drar Louis Claude med kone 

og seks barn i retning Belgia. Védastine 

er da 18 år gammel. Ved den belgiske 

grensen tar de inn hos morens slekt, 

mens faren og broren Nestor, som har 

fullført sin offisersutdannelse, slutter seg 

til de allierte styrker som har samlet seg 

i området rundt Koblenz. Den franske 

emigrantstyrke regner med at de allierte 

vil gå inn i Frankrike, redde kongehuset 

og gjøre slutt på de revolusjonære tilstander 

i landet. 

Familien som ble etterlatt i Nord- 

Frankrike, ble stadig skremt av franske 

revolusjonære og måtte flykte videre. 

Védastine forteller at flukten fortsatte 

stadig med de revolusjonære i helene. 

Hesten deres var tatt fra dem så alt deres 

habengut ble lastet over på en vogn 

trukket av en hund. Hun forteller videre 

at tyskerne var snilde og bredte ut halm 

for dem til soveplasser. ”Jeg har gått på 

min fot gjennom hele Tyskland”, sa hun 

senere – i hvert fall følte hun det slik. 

Faren og broren Nestor var fortsatt 

ute med de allierte, så hustru og barn 


måtte greie seg som best de kunne. De 

nådde omsider frem til Neuss, litt nord 

for Koblenz. Der slo de seg ned og måtte 

selge unna det lille de hadde for å overleve. 

Her døde moren og de to yngste barn. 

Védastine måtte da ta eneansvar for sine 

gjenlevende søsken under ytterst kummerlige 

forhold. 

Etter ca et halvt 

år kom faren og 

broren Nestor tilbake 

til familien 

fra et oppdrag i 

England hvor de 

hadde håpet å skaffe 

tilslutning til 

den allierte armé. 

Men arméen gikk 

i oppløsning og håpet 

om en innmarsj 

i Frankrike ble gitt 

opp. 

På dette oppdraget 

til England 

gjorde Louis Claude 

bekjentskap 

med en dansk offiser 

som skulle bli 

nyttig for dem. Det danske aristokrati 

var meget velvillig innstilt overfor de 

franske flyktninger, redde som de var 

for revolusjonære tilstander i deres eget 

land. 

Védastines far innså at han ikke 

hadde mulighet til å livberge sin familie 

i Tyskland, og barnas fremtid måtte 

han forsøke å sikre. Han benyttet seg av 

sitt danske offisersbekjentskap og drog 

nordover med alle sine. 

Védastine ble i august 1794 fulgt av 

sin far til Hannover. Der ble de møtt av 

den danske grevinne Sibylle Rewentlov. 

Védastine skulle reise med henne som 

selskapsdame til grev Ludvig Rewentlov 

og frue Sibylles datter Charlotte på 

Brahe-Trolleborg på Fyn. Fru Sibylle 

omtaler Védastine som ”et godt menneske 

og hun har allerede vunnet lille 

Charlottes hjerte”. 

Etter hvert ankommer 

hele ”kolonien 

Bretteville” til 

Brahe-Trolleborg, 

og de finner løsninger 

for hvordan de 

alle kan fortsette 

videre i Danmark. 

Så Védastine har i 

hvert fall sin familie 

i samme land. Far 

Louis Claude får etter 

hvert dansk adelskap 

for seg og sin 

familie. 

I 1796, etter to år 

hos Rewentlovs reiser 

Védastine med 

… jeg staaer paa Høiden hvor Védastine 

hersker liig Ruslands Catarine kammerherre Adler 

og frue til Norge. 

Der er han amtmann i Bratsberg Amt. 

Védastine blir guvernante hos Cappelen 

på Holden på Ulefoss. Her treffer hun 

Christopher Malthe som er inspektør hos 

Adlers. Hun gifter seg med ham i Christiania 

12. oktober 1798, 25 år gammel. 

Hos familien Adler har hun nok vært 

populær. De gir henne alt brudeutstyret 

som var nødvendig den gangen, og Adler 

opptrer i fars sted ved bryllupet. 

Ekteparet slår seg ned i Christiania i 

et lite hus med have i Malteby, strøket 

Keysersgate/Teatergaten, og får etter 


17

hvert åtte (ti ?) barn. I 1804 får de besøk 

av Védastines far som fortsatt bor i 

Danmark. 

Védastines reiseliv er enda ikke slutt. 

I 1805 er familien tilbake i Danmark, der 

Christopher Malthe er blitt ansatt som 

forvalter av jordeiendommene som greven 

av Holsten hadde ved Holstenborg 

på Sjælland. Védastine forteller at familien 

seilte over Skagerak til Danmark og 

måtte passere den engelske flåtestyrke/ 

kaprere som opererte i havområdet. Barna 

måtte leke på dekk under overfarten 

slik at kaprerne kunne se at her var et 

fredelig, sivilt fartøy. 

I 1806 kjøpte Malthes et lite gårdsbruk 

ved navn Fagstad hvor Védastine 

fikk plassert sin yngste bror Charles Eugen 

med familie. 

I 1817 utnevnes Christopher Malthe 

til fogd i Østerdalen og i 1825 til fogd på 

Øvre Romerike med bosted på Risebro i 

Ullensaker. Der ble han til 1839. 

Védastine blir fogedfrue på Risebro. 

Dette var den gang en av de største 

gårdene i Ullensaker. Det var en stor 

husholdning og krevende å administrere 

gården. Fra sitt fødested var hun vant til 

vakre haver, så hun skal ha lagt mye arbeid 

i haven på Risebro. 

Det var selvfølgelig omgang med 

bygdens andre embedsmennfamilier. Vi 

kjenner til at flere av familien Malthes 

ungdommer og mamma Védastine hadde 

nær omgang med familien Wergeland. 

Hun tok også til seg noen av bygdens 

barn til oppfostring og undervisning på 

Risebro. 

Hva slags undervisning Védastine 

selv fikk som barn, vet vi ikke. Eldstebroren 

Nestor ble som åtte-åring sendt til 

les Écoles Royales Militaires. De hjemmeværende 

barna hadde sannsynligvis 

guvernante og ble undervist av sine foreldre. 

Vi vet at hennes fars lesning bl.a. 

omfattet Montesquieu, Ovid, Maremonil, 

Voltaire. Dette har nok ikke gått upåaktet 

hen hos hans eldste datter. At hun 

kan ha hatt en omfattende lesning bak 

seg, tyder hennes litterære korrespondanse 

med Henrik Wergeland på. Blant 

annet sendte Henrik henne sine dikt for 

kommentarer. 

Fransk var nok det naturlige språk å 

ty til i omgang med familie og venner. 

Litt tysk plukket hun vel opp under flyktningetiden 

i Tyskland. I eliten i Danmark 

var kanskje enda på den tiden tysk det 

mest brukte språk. Etter ca 60 år i norsk/ 

danske områder ble selvfølgelig språket 

preget av det. 

Enda en reise ble det plass til i Védastines 

liv. Hun så sitt fødeland igjen da 

hun og mannen besøkte hennes far, som 

var vendt tilbake til Normandie i 1816 

og døde der i 1835 – 91 år gammel. 

I 1839 ble Malthe byskriver i Christiania 

hvor Védastine levet til hun døde 

5. juli 1862. 

I Norge finner vi etter hvert to nieser 

og en nevø av Védastine. Disse sammen 

med Védastine etterlater seg en stor 

slekt i Norge. Védastine var storesøster 

av min tipptippoldefar og jeg har en del 

dokumentasjon om deres søskenflokk. 

Henrik Wergeland skrev i 1827 et 

dikt om familien på Risebro: Voyage pittoresque 

autour du Risebroe. Det foreligger 

som manuskript og finnes på nettet. 

Søk på Risebroiana. 


Visste du…? 

Historiske og andre fakta om Mistberget i Eidsvoll 

ved Benjamin Baraas 

Visste du: 

At Mistberget med sine 663 meter 

over havet er Eidsvolls nest høyeste 

topp, bare overgått av Skreikampen som 

er 698 meter over havet? 

At det første leddet i navnet, Mist, 

betyr tåke, skodde? Vi som bor nær 

Mistberget (Messbærje) bruker dette 

som ”værvarsel”: Hvis toppen blir borte 

i tåka eller skydekket blir det dårlig vær! 

Og hvis det er dårlig vær og toppen blir 

synlig igjen, ja da blir det bedre vær. 

At deler av Mistberget inngår i det 

geologene kaller Oslofeltet? 

At grenselinjen mellom Oslofeltet og 

det sørnorske grunnfjellområdet i øst går 

fra området ved Røvika i Hurdalsjøen, 

på skrå over Mistbergets sørhelling før 

den forsvinner ut i Mjøsa ved Byrud? 

At kambrosilur-bergartene i Mistberg-området, 

for eksempel leirskifer, 

har vært utsatt for så høye temperaturer, 

dvs. glødende eruptiver fra perm, at leirskiferen 

er omdannet til flinthard hornfels, 

en grønnaktig bergart som delvis 

bygger opp Mistberget helt til topps? 

At den harde hornfelsen er årsaken 


til at Mistberget rager opp over andre 

fjelltopper i området? 

At Mistberget var ett av vardestedene 

i vårt område? 

At siste gangen varden var tent var i 

marsdagene i 1716 da Karl den 12. gjorde 

et innfall mot Norge. 

At branntårnet på toppen ble tatt i 

bruk sommeren 1939? 

At branntårnet er 16 meter høyt, pluss 

hytta på toppen som er 2 meter? 

At det var montert telefon i tårnet, 

slik at brannvakta kunne få varslet om 

brann gjennom ei linje som var strukket 

ned til bygda? 

At foreningen ”Mistbergets Venner 

av 1985” overtok ansvaret for drift og 

vedlikehold av Mistbergtårnet fra 1985? 

Hver høst arrangerer venneforeningen 

en ”Mistbergdag” som alltid er meget 

godt besøkt. 

At det var et brannvakttårn av tre på 

samme sted fra 1925 til 1939? 

At det var ei ”sportshytte” like nedenfor 

Mistbergtårnet på sørsida, og at 

tuftene etter denne fortsatt er synlige? 

19

At Raudknarten ca. hundre meter 

vest for tårnet var utsiktspunktet før tårnene 

ble bygget? 

At Raudknarten har fått navnet fordi 

berggrunnen her er rustrød på grunn av 

sitt store jerninnhold? 

At det på 1600-tallet var et skjerp / 

gruve her hvor man tok ut magnetkis (en 

forbindelse av jern og svovel)? 

At forsvaret bygget et anlegg for radiosamband 

et par hundre meter nord for 

brannvakttårnet midt på 1950-tallet? 

At man brukte helikopter til å frakte 

materialer til toppen, og at mange fikk 

sitt første møte med et slikt luftfartøy 

den gangen? 

At man i 1957 bygde en taubane fra 

Mistberget i vinterdrakt på 1950-tallet. Er 

det noen som vet noe om det enkle tretårnet 

som er bygget delvis inn i jerntårnet? 

Himtjennet til forsvarets anlegg for varetransport? 

At taubanen ble revet i 1972 etter at 

bilvegen fra Tisjøen til toppen ble ferdig? 

At Televerket rundt 1980 bygget et 

høyt telekommunikasjonstårn på samme 

sted (dette er det høye tårnet som kan 

sees nord for brannvakttårnet)? 

At det finnes en mengde gruver og 

skjerp i Mistberget? 

At den mest kjente av gruvene er 

Lykkens grube, ei gruve hvor det ble tatt 

ut jernmalm tidlig på 1600-tallet? 

At malmen fra denne gruva ble brukt 

i Julsrud Verk som lå nede i Julsruddalen 

og var i drift på 1600-tallet? 

At man passerer Lykkens grube hvis 

man går opp fra Opsalteie? 

At det også ble tatt ut en del bly og 

sølv i ulike gruver i Mistbergområdet, 

og at det en tid på slutten av 1700-tallet 

faktisk var et blysmelteverk ved Stensby 

(der sykehuset nå er)? 

At det har vært to luftfartsulykker i 

Mistberget? 

At den første skjedde 7. august 1946, 

da en DC3 Dakota fra det britiske flyselskapet 

BOAC krasjet bare noen hundre 

meter fra toppen? 

At det var 15 mennesker om bord, 

tre av besetningsmedlemmene ble drept 

momentant, mens en fjerde senere døde 

av skadene på Stensby sykehus? Og at 

ingen av de ti passasjerene ble alvorlig 

skadet? 

At årsaken til ulykken var dårlig vær 

(lavt skydekke, ref Mistberget!), samt at 


Fra flyulykken i 1946 

flygeren ikke hadde erfaring med ”radiorange-flyvning”. 

At luftfartsulykke nr. 2 skjedde 30. 

januar 1969? 

At det også denne gangen var et britisk 

fartøy som havarerte, nemlig et helikopter 

av typen Wessex fra Royal Air 

Force som var i Norge for å teste utstyr 

under krevende vinterforhold? 

At helikopteret traff bergsida et par 

hundre meter sørvest for de militære installasjonene 

ikke langt under toppen? 

At ingen omkom i denne ulykken, 

men at en av de som var relativt uskadet 

måtte ta seg fram gjennom store snømengder 

til nærmeste telefon på gården 

Opsal for å varsle om ulykken? 

At også denne ulykken skjedde i dårlig 

vær med null sikt (igjen: ref navnet 

Mistberget)? 

At det et stykke nede i østskråningen 

på Mistberget er et lite tjern som heter 

Gørstadtjennet? 

At man her kan fiske den etter hvert 

ganske sjeldne fiskearten karuss (Carassius 

carassius)? Karuss ble etter sigende 

innført til landet under 

middelalderen av 

munker, og var tidligere 

ganske vanlig 

i gårdsbrønner, men 

disse er det jo blitt 

langt mellom, så 

fiskearten er ganske 

sjelden. Er det noen 

som vet om andre 

steder det fortsatt 

finnes karuss? 

At det er en rekke 

gamle setervanger i Mistberg-området, 

både i syd, vest, øst og nord? 

At smaragdforekomstene ved Byrud 

ser ut til å ha sammenheng med en mænaittgang 

som skjærer igjennom kambrisk 

skifer? 

At det ble drevet gruvedrift etter 

smaragder ved Byrud fra 1899 til 1909? 

At du selv kan grave etter smaragder 

ved de gamle Byrudgruvene, og beholde 

alt du finner? 

At den raskeste måten å komme seg 

til topps på Mistberget på er å gå opp fra 

Spetalen? 

At den letteste adkomsten er bomvegen 

(låst bom) fra Tisjøen? 

At den mest populære (?) stigen starter 

ved Opsalteie, der det er parkeringsplass? 

Til slutt en oppfordring til alle: Ta 

en tur til Mistberget og områdene rundt. 

Med bil, sykkel eller til fots. Det er et 

flott turterreng med en rekke flotte utsiktspunkter, 

og utsikten fra toppen er 

Romerikes beste! God tur! 


21

Bildekunstneren Andreas Bloch 

av Eivind Strømman 

Den 29.juli er det 150 års siden maleren og tegneren Andreas Bloch ble født på 

Hellerud gård i Skedsmo. For oss lokalhistorikere er han vel mest kjent for sine illustrasjoner 

til verket 7 Aarskrigen 1807-14 av Angell. Eksempler er slaget på Toverud 

og Dreyer på stubben. Men Bloch hadde en enorm produksjon ut over dette – som 

vi skal se eksempler på. 

Her skal ikke gjentas hans 

bakgrunn og livshistorie. Den 

som vil vite mer kan lese Aasums 

gode artikkel om postkortmesteren 

Bloch i Skytilen nr 4 2003 

og artikkel i Romerike Historielags 

årbok bd IV 1961 side 126. 

Begge finnes på vår nettside 

http://romerike.historielag.no. 

Andreas Bloch hadde sin utdannelse 

som kunstmaler og han 

deltok flere år på Høstutstillingen. 

På Skedsmo Bygdemuseum 

Huseby henger to akvareller fra 

Romerike – begge gjengitt her i svart/ 

hvitt (den ene på forsiden). Det bilde 

som kanskje er mest kjent, er maleriet 

fra kong Haakons kroning i Nidarosdomen. 

Han illustrerte en rekke bøker. Her 

Udsigt fra Fetsund jernbanebro 10/4-78 


vises en illustrasjon fra en av Carl Lumholtz’ 

bøker fra Australia. Den norske 

oppdager Lumholtz (1851-1922) har vært 

satt i klasse med Stanley og Livingstone, 

og er kanskje mer kjent som oppdagelsesreisende 

enn Amundsen og Nansen – 

i hvert fall i utlandet. Han illustrerte også 

to av Nansens bøker. 

Andreas Blochs interesse for uniformer 

og drakter gjorde at han ble kostymetegner 

ved Nationalteateret. Han var 

også en ivrig plakat- og reklametegner. 


23

I 1898 var det første gang byvåpen 

ble vedtatt ved kongelig resolusjon. Alle 

de 3 som ble godkjent i 1898 var tegnet 

av Andreas Bloch. Senere tegnet han 3 

til. 

Den aller største produksjonen hadde 

han som tegner i vittighetsbladene Krydseren, 

Vikingen, Tyrihans og Korsaren. 

Til sammen har Andreas Bloch utført 

over 10 000 tegninger 

– Når begynte du å gå omkring og selge 

aviser? 

– Da jeg var liten gutt. 

Fra Korsaren (se også side 12) 

Gravminneregistreringene 

KUNSTMALER 

ANDREAS BLOCH 

29.7.1860 - 11.5.1917 

Fra en familiegrav ved Skedsmo kirke. Eksemplet viser hvor vanskelig det kan være 

å få gode fotografier av gravminnene – et DIS-Norge-prosjekt. 


”Jeg graver og du spør” 

av Tom O Halvorsen 

”Jeg graver og du 

spør”, sa min gode 

venn gravemaskinføreren 

da han ble spurt 

om hva som foregikk. 

Kanskje det er slik 

med arkeologene også. 

I bladet Raumnes kan 

vi lese arkeolog Kjartan 

Fønsteliens svar på 

journalist Heidi Wexsels 

Riser spørsmål om 

funnene ved Gamle 

Nes kirkeruiner. (Skytilen 

nr. 1 2010) 

Årringdateringen 

av tømmeret i bygningsrestene viser 

at tømmeret ble hugget vinteren 1364- 

1365. Dette er det eldste funn av trehus 

i Akershus. Funnet er så spesielt at Fønstelien 

betegner funnet som ”Nes’ svar på 

Pompeii”. Han er leder for Arkeologisk 

feltenhet i Akershus Fylkeskommune 

som skal stå for registrering og kartlegging 

av området. I tillegg ble det funnet 

tyske mynter fra 1400-tallet. Det vil bli 

brukt georadar som lager tredimensjonale 

bilder av gjenstander og strukturer 

under bakken. 

Det blir spennende å følge undersøkelsene. 

Spesielt for undertegnede som 

var så heldig å kunne tilbringe mye tid i 

ruinene da Håkon Christie gjorde utgravingen 

der i 1958. Det var nok her historieinteressen 

ble lagt. 

Før det ble bygget kirke hadde vi 

også en religion. Kanskje kan vi finne rester 

av tidligere seremoni og kultsteder. 

Finner vi rester etter den forsvundne prestegården 

Nes? Finner vi rester etter Nes 

skanse? Skal ruinen laser-skannes for å 

dokumentere utseende og størrelse tredimensjonalt? 

Vil området bli satellittfotografert 

med tanke på spor etter tidligere 

virksomhet? Hvor mye har elvene forandret 

terrenget? Jeg antar at arkeologene 

svarer som min venn gjorde ”Jeg graver 

og du spør”. 


25

Skytilen hennes mor 

av Asbjørn Dørumsgard 

Han er blank og hard og slitin 

etter den lange ferda gjennom veven, 

dag etter dag og stundom om natta. 

For ho mor hadde mange å veva til. 

Seks guter og to jenter sku ha ty til kler 

på dei store kroppa sine. 

Seks viltre guter som sleit klea sine sund 

og kom him med rivne bukselår. 

Verken og vømøl sku dei ha 

og hvitt ty til serk og skjurte. 

Hår stund måtte ho nytte 

frå sola stod opp til ho seig attom åsa i vest. 

Det er lang dag å stå oåå i solgryen 

og bare legge seg nerpå ei lita stund 

i den siste seine nattskuggen. 

Han var blank og slitin, 

den vesle skytilen hennes mor. 

Det var to rom fulle med senger. 

Alle skulle dei ha hvite laken. 

Og dyner og puter sku ha vàr 

i brone og blå og raue færjer. 

Sterke vàr til alle dei beina 

som spente i sengestokken. 

Han var blank og hard og slitin 


den vesle skytilen hennes mor. 

Stua var lita og trong der hime, 

men lell sku gølve vera tekt 

med filleryer som lyste 

i rødt og svart og hvitt og gult. 

For det vart så lognt i penstua 

av den freske færja som lyste opp 

og la helg og høgtid over rome. 

Tegn: Arve Strømman 


Fra slektledd til slektledd gikk den i arv. 

AH til høyre står for Anne Helene (Anne Helene Fladeby 1813-1897). 

Etter henne gikk den i arv til datteren Karen Dørumsgard (1852-1921. 

Han hviler seg nå, den vesle skytilen hennes mor. 

Ho sjøl gikk til ro i grava si. 

Der skal ho hvile til den store måran 

sender himmellys inn i gravnatta 

og over ås og elv innved skogslia; 

Der ho nå ligger og sover med hopknepte hender. 

Å, sæle hvile! Å, stille ro! Ho var trøtt 

og fekk blunde etter slite og streve 

i det rike og varme jordlande. 

Men skytilen hennes mor vil je gjømme. 

Han ligger her på skåpe mitt i storstua. 



men han er brukandes enda. 

Ho vesle Kari, dotter mi, skal få bruke han, 

når blir vaksin jente og fullgardskjering. 

ho mor skal stå oppatt i den unge ætta, 

og skytilen hennes skal vera bumerke 

på garden i ætt etter ætt framover. 

Men ennå ligger han på skåpe. 


etter den lange ferda gjennom veven. 

Han ligger der oppe og skiner mot meg, 

og je snur aua mine attover, 

med’ je fletter denne minnekransen, 

og tåra blenker i aua. 

Je går fram til skåpe. 

Je tar han vart i venstre handa 

og stryker han mot den høgre 

og signer dei hender 

som engong i jordlandet 

førde han dei tusen mil gjennom veven. 


Skytilen på rett veg? 

Dagens moderne skytil – 

i skytteltrafikk mellom Gardermoen og 

hotellene i området 

27

Bokomtaler 

Livet på 

Ullensaker Herredshus 

”I 108 år har Herredshuset kneist i all 

sin prakt på det høyeste punktet i hjertet 

av Jessheim.” Slik starter kultursjef 

i Ullensaker kommune, Marit Lødemel, 

forordet i en nylig utgitt bok med tittel 

”Livet på Herredshuset 1901 – 2009”. 

Prosjektet er gitt ut som en del av 

markeringen av Kulturminneåret 2009. 

Dagliglivets kulturminner var tema, og 

i Ullensaker valgte en å lage bok på et 

kulturminne som i mer enn 100 år har 

betydd mye for mange innbyggere i 

kommunen. 

Herredshuset er en del av den gamle 

trehusbebyggelsen på Jessheim. Det 

har en frisk rød farge og er inspirert av 

byggeskikken i Gudbrandsdalen, med 

tårn og svalganger. Arkitekt var Holger 

Sinding-Larsen. Sinding-Larsen var født 

i Kristiania i 1869 og døde i 1938. Han 

var en landskjent arkitekt, spesielt kjent 

for å tegne vakre, store trebygninger. 

I boka presenteres store og små hendelser 

gjennom tidene. Her ble herredsstyremøtene 

holdt, og kommuneadministrasjonen 

hadde sin plass her til det 

nye rådhuset ble bygget i 1967. Som i 

mange andre kommuner hadde også den 

lokale sparebanken lokaler i herredshuset. 

Typisk er at en rekke organisasjoner 

ble stiftet og hadde sine møter her. 

Vi nevner i fleng; Romerike Historielag, 

Ullensaker Arbeiderparti, Skogeierlaget, 

Bondekvinnelaget, kunstforeningen, og 

Øvre Romerike avdeling av Norges Automobilforbund. 

Også skole har det vært her: Akershus 

Amtskole hadde lokaler her noen år 

tidlig på 1900-tallet, og her hadde Ullensaker 

Gymnas og Realskole undervisning 

på 1960-tallet. 

Vi får videre en bred presentasjon av 

arrangementene på Herredshuset: Vel’et 

var her med sine fester, og ellers alt fra 

unghesteskue til brylluper, skiball og 

17.maiarrangementer. 

Det er lagt mye arbeid i illustrasjonene. 

Mer enn 140 bilder, faksimiler av 

avisomtaler, annonser og plakater, utfyller 

teksten. En bok til å bla i og glede 

seg over. 

Redaksjonskomiteen har bestått av 

Turid Smestad Jacobsen, Gunnar Øvrum, 

Bjørn Erik Nyberg og Olaug Julseth 

Stokstad. 

Kulturminner forsvinner i stor fart 

fra Romerike. Jeg regner med at ingen 

har vært inne på tanken om å rive Her- 


edshuset på Jessheim. Alle kulturminner 

har en interessant historie. Her får vi 

ett presentert på en tiltalende måte, interessant 

for folk flest i kommunen. Med 

slik kunnskap om et kulturminne blir det 

vanskeligere å stemme for et rivingsvedtak 

– om det skulle dukke opp – ett eller 

annet sted, på Romerike eller i andre 

pressområder. 

Håkon Tysdal 

God, gammaldags årbok 

De fire siste årbøkene til Romerike 

historielag har satt en ny standard for 

lokalhistoriske årbøker. Interessant derfor 

å registrere at det fortsatt utgis årbøker 

etter god, gammel lest. Årbok 2009 

for Arbeiderbevegelsens historielag i 

Akershus er et eksempel. For det første 

kommer denne årboka fortsatt ut hvert 

år. For det andre er det en relativt enkel 

trykksak i A5-format. For det tredje er 

det ingen sammenheng mellom de ulike 

bidragene i årboka. For det fjerde inneholder 

årboka også årsberetning og pro- 


tokoll fra årsmøtet. 

Arkivar Leif Thingsrud fra Riksarkivet 

presenterer oss for barndomsminner 

fra arbeidermiljø i Akershus rundt 

forrige århundreskifte som historikeren 

Edvard Bull stod for innsamling av. Han 

har også skrevet en interessant artikkel 

om arbeiderkorbevegelsen på Nedre Romerike. 

En av redaktørene, Nils Waag, 

skriver om miljøet på Kjeller fra 1940 til 

2002. Artikkelen taper seg litt ved at den 

åpenbart i stor grad baserer seg på boka 

”Kjeller – senteret for norsk luftmilitær 

teknikk gjennom 90 år 1912 – 2002”. 

Mer original er derimot Kjell Engebretsens 

artikkel om Oscarsborg. Tidligere 

stortingsrepresentant Engebretsen 

er leder av Arbeiderbevegelsens historielag 

i Akershus, og artikkelen er basert på 

et foredrag han holdt på Oscarsborg, og 

som redaksjonen har bearbeidet. Den har 

imidlertid bevart sitt sjarmerende muntlige 

preg og Engebretsens lune humor, 

slik den kommer til uttrykk i fortellingen 

om problemene med å få kanonene på 

plass i 1892: ”Den gangen kunne jo folk 

sin bibel – og husket hva Faraos datter 

sa da hun fant et barn flytende i en kurv 

på Nilen. ”Jeg kaller deg Moses,” sa hun 

”for jeg har dratt deg opp av vannet.” 

Og slik ble det også med denne kanonen 

– som dere nå kan se på vollen – den 

ble hetende Moses. Men det var ingen 

lett jobb å få Moses opp av vannet. De 

hadde tak på den, men mistet den gang 

på gang. Det er antagelig ingen kanon 

som så pompøst har gått i vannet gang 

på gang. Så vi som har en litt enkel form 

for humor – og når ingen hører oss – har 

begynt å kalle den Lars Sponheim.” 

Svein Sandnes 

29

Hederstegn til Kristian Simonsen 

På årsmøtet i Høland 

Historielag 25. 

mars 2010 ble Kristian 

Simonsen tildelt Romerike 

Historielags hederstegn. 

Kristian Simonsen 

har brukt sin erfaring 

fra annet organisasjonsarbeid 

som bidrag til å 

bygge Høland Historielag 

til et av de mest 

aktive lagene på Romerike. 

Hans interesse 

for lokalhistorien og 

betydningen av denne 

har mange hatt glede 

av. Han har vært kasserer de siste 10 

årene og har med sikker hånd bidratt til 

lagets gode økonomi. Et av prosjektene 

han brenner og jobber for er utgivelsen 

av boka ”August Krogh Folkeminner”. 

Selv om Kristian går av som kasserer 

føler vi oss trygge på at han fortsatt vil 

være aktiv i lokalhistoriemiljøet. Vi vet 

også at han er engasjert i arbeidet med å 

samle Hølands skolehistorie. Hans teknikk 

for verving av medlemmer har vi 

stor sans for. 

Vi gratulerer en Hederskar med Hederstegn. 

Lokallagenes nettsider 

De fleste lokallagene har nå fått sine 

nettsider i orden. Her finner du en masse 

god lokalhistorisk informasjon som bør 

være av interesse langt ut over det rent 

lokale. I tillegg får du informasjon om 

aktuelle kulturminnesaker og om møter 

og kurser. 

Lagenes nettsider kan nås via 

www.romerike.historielag.no. 

I dag har 10 av lagene nettsider. Ullensaker 

har byttet ut sin gamle med en 

ny og bedre og Fet er nettopp kommet på 

nett. Lag som ennå ikke er på nett arbeider 

med saken. 

Vi anbefaler nettsidene på det varmeste. 

Bruk Skytilen som et supplement 

til lokalhistorien som finnes på lokallagenes 

nettsider. 


AV INNHOLDET 

Mål og vekt s3 

A Bloch s22 

Personnavn s10 

Mistberget s19 

Skytilen s26 

Perler s9 

Herredshus s28 

Védastine s16 

Graver’n s25 

Disiplin s6 

Gitar s14 

Arbeiderhistorie s29 

Hederstegn s30 


31

RETURADRESSE: 

Romerike Historielag 

Postboks 175, 

2021 Skedsmokorset 

B-PostAbonnement 

Årsmøte i Romerike Historielag 

Tid: onsdag 9. juni kl 1830 (registrering fra 1800). 

Sted: Gansvika Kro, Gansvika i Fet 

Saksliste: 

1. Konstituering 

2. Årsberetningen for 2009 

3. Regnskap for 2009 

4. Arbeidsplan for 2011 

5. Kontingent og budsjett for 2011 

6. Valg 

Sakspapirer blir sendt til lokallagene. De vil også bli å finne på nettet. 

Alle medlemmer har adgang til årsmøtet. 

Antall stemmeberettigede fra hvert lag er gitt i lovene. 

Det er viktig at alle som møter, gir beskjed på forhånd pga serveringen. 

Styret 

Det vil bli framført tre gamle revyviser fra Fet 

v/Alf Erik Jahr, Åse og Jon Berg og Arve Johansen 

Omvisning på Sagbruksmuseet v/Kari Westbye 

Flyhistorie v/Vidar Amundsen 

Vertskap er Fet Historielag.

2010 nr 2.pdf

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?