Tøffe gutter - Tøft valg

HAR LÆRT Å BLI TRYGGE: Moren Siw har hele veien stått støtt ved tvillingenes side og hjulpet
dem til å fronte sin egen personlighet.
IT TAKES A VILLAGE TO RAISE A CHILD: Aksept i nærmiljøet har vært til uvurderlig hjelp for
Kevin og Oliver, og venneflokken er i dag gode støttespillere.
Kom ut hver jul
Tidspunktet for når tvillingene kom ut av
skapet første gang, er litt ullent.
- Hver jul fra jeg var sju -åtte år sa jeg til
mamma at jeg ønsket å være gutt.
Kevin smiler over brillekanten.
- Men for å ikke såre henne, la jeg alltid til
«jeg bare kødder». I flere år var det slik, men
da jeg ble 13 lot jeg ønsket mitt henge i lufta,
uten å avfeie det som tull. Og mamma
forstod.
- Klart jeg forstod, jeg hadde egentlig bare
ventet på det. For selv om født i feil kropp
aldri ble uttalt, visste vi jo det alle sammen!
sier Siw.
Oliver holdt lengst igjen.
- Jeg spurte Kevin hva han trodde mamma
ville si om også jeg sa jeg ville være gutt. Da
ble han sint og frarådet meg å gjøre det.
Mamma fortjente ikke et dobbelt sjokk, liksom.
Så overhørte henne snakke om at som
eneggede ville det være umulig om bare en
av oss var slik. Da tok jeg mot til meg, sier
Oliver forsiktig.
Erkjennelsen bare måtte ut.
Vennene forstår
Aksepten i bekjentskapskretsen har vært
god, selv om enkelte kommentarer sårer.
- Men jeg bare ler når småunger på skolen
slipper uvitende kommentarer, for de forstår
ikke bedre, sier Kevin voksent og lar forsidebildet
sitt på Facebook fortelle hva han
mener: «Fuck What People Think»
For de virkelige vennene støtter. Godtar.
Dette er barna mine, og
jeg vil bare at de skal
ha det bra. Og det er klart
at man ikke har det bra om
man er en gutt i en jentekropp!
MAMMA SIW
Kevin og Oliver forstår at de to er annerledes,
men synes det blir feil og unaturlig
å spille skuespill. Nå bruker de heller sin
avslappede, inkluderende væremåte til å ta
brodden av skepsisen.
- Det har vi lært av mamma: Å være oss selv,
ikke late som vi er noen andre!
Siw smiler, blank i blikket. Hun er synlig
stolt av motet, og ikke minst empatien, de
to guttene viser verden. Derfor er de godt
likt, ofte er familiens stue full av venner som
skal se film, spille data eller bare «chille»
sammen.
- I tillegg til nære vennskap, har de hverandre.
Jeg tror det må ligge en enorm støtte i
nettopp dét, sier moren, som selv har fått
gode tilbakemeldinger etter at hun fortalte
om sønnenes valg.
- En kropp som ikke er meg
Kevin og Oliver fremstår mer åpne enn sekstenåringer
flest. Derfor kjennes det ufarlig
og enkelt å snakke om det aller mest private.
Det de fleste lurer på, men ikke våger å
spørre om.
Å oppleve pubertet, at kroppen forandres til
et kjønn man ikke vil være, har vært vanskelig
og sårt:
- Jeg ba til Gud om at han måtte gjøre meg
til gutt over natta. For jeg ville ikke bli mer
av den jeg ikke var, forteller Kevin og ser
bort et øyeblikk.
Å følge brorens kroppslige forandringer
gjorde ham redd. Deretter utrygg for at hans
egen kropp ikke fulgte etter i samme fart.
Men det kom til slutt, alt sammen. Og det
kjennes fremmed og ubehagelig. De romslige
hettegenserne klarer å skjule noe.
- Vi har ikke gym. Ikke svømming. Det
oppleves bare som stress og ubehag, synes
de to.
Å skulke unna garderoben etter gymtimene
ble de ganske tidlig eksperter på.
- Vi snek oss ut, skvetta vann i håret, og vips
så var lærerne lurt! I hvert fall trodde vi det...
I dag har vi tilbud om egen garderobe på
skolen, men vi bruker den aldri, røper Oliver
og titter bort på broren.
Det er en styrke å være to.
- Når top surgery er tatt, skal jeg løpe. Bade.
UKEMAGASINET 16