Byavisa Moss nr 360

12TEMA HISTORIE
| BYAVISA MOSS 16. MAI 2018
Vi måtte «kle på» ku
– Jeg tror nok at for veldig mange
vil denne, min krigshistorie, fortone
seg som en solskinnshistorie, sier
Asta Marion Aronsen, eller tante
Asta som Byavisas Lennart Pettersen
kaller henne, før hun serverer oss
dette lille glimtet av hverdagsliv fra
krigens harde dager.
ARNE KR. L. STELLANDER tekst
LENNART P foto
– Jeg hadde nettopp fylt ni år
da krigen begynte 9. april 1940,
forteller Asta Marion Aronsen.
Den godt voksne, men svært så
klartenkte damen husker det aller
meste av krigsårene som om det
var i går, og deler gjerne av sine
opplevelser med alle oss som
slapp å oppleve okkupasjonstiden
med alle dens forandringer og
trange kår.
Det er skrevet bøker opp og
bøker i mente om krigens dager,
men hver eneste person som opplevde
årene fra 1940 til 1945 har
sin helt egen opplevelse av det
hele – både på godt og vondt, og
alle er verd å ta vare på, nedtegnes
og viderefortelles. Her er noen av
Asta Marions tilbakeblikk, fortalt
med hennes egne ord.
Soldatene kommer
– Denne dagen gikk min pappa
tidlig på jobb på brygga ved
mølla, for å losse korn fra en båt
som hadde kommet inn i løpet
av natta. Men i lasterommet på
båten var det ikke korn, men fullt
av tyske soldater. Det var også
mange soldater i byen, men alt
var fredelig og rolig. Og pappa
kom snart hjem igjen.
Vi bodde på Fjellstuen på
Krapfoss, og hadde fin utsikt over
byen. Vi hørte en jevn flydur og
jeg gikk til soveromsværelsevinduet
og telte til 73 tyske fly som
fløy lavt over byen og inn mot
Oslo.
Mamma hadde begynt å pakke
klær og sengetøy. Hun gråt
hele tiden. Vi hadde tenkt oss
til Elverhøy ved Vansjø, men så
tidlig på våren hadde vi ikke fått
ut motorbåten enda. Men dagen
etter var prammen klar, og vi
rodde oppover elva.
Flyktet fra byen
Etter hvert kom det mange
familier til Elverhøy, og vi lå på
madrasser på gulvet i dansesalen i
første etasje og i spisesalen i andre
etasje. Det var nok litt ekstra vanskelig
for de voksne, da det verken
var vann eller strøm i huset, men
DELER OPPLEVELSER: Asta Marion Aronsen var ni år da krigen brøt ut i Norge. Her deler hun noen av sine minner om en
ung pikes opplevelser fra «annerledesårene» 1940 til 1945.
SØKTE TILFLUKT: Elverhøy ved Vansjø ble et samlingssted for en rekke familier de første ukene av krigen. Huset hadde verken
vann eller strøm, men derimot ovner i alle rom, så man slapp å fryse.
vi hadde ved nok og ovner i alle
rom, så ingen behøvde å fryse.
Etter fire-fem uker hadde de
fleste reist hjem igjen. Vi ble der
hele sommeren, som vi pleide, da
vi drev litt kafevirksomhet der.
Folk som dro på tur i Vansjø med
båtene sine, kom ofte innom og
kjøpte en kopp kaffe og et smørbrød.
Det ble slutt på det etter
hvert som det ble lite mat å få
kjøpt. Det ble rasjonering på mat
og klær og alt annet. Vi dro ofte
rundt til bøndene og spurte om
å få kjøpt mat, og vanligvis fikk
vi en liter melk og/eller fem egg,
noen ganger hjemmelaget knaost
med karve i. Meget sjelden
fikk vi kjøpt kjøtt.
Streng rasjonering
I juni 1944 flyttet vi fra Krapfoss
til Tangen, en liten husmannsplass
ved Elverhøy. På denne
tiden var det svært lite mat å få
kjøpt. Det ble mest kålrot for folk
flest - kokt, eller stekt i tran. Med
kjøpetillatelse fra forsyningsnemnda
fikk vi kjøpt oss en ku og
20 kyllinger. Da hadde vi melk,
og etter hvert egg. Og poteter
hadde vi på jordet. Siden vi hadde
ku, ble smørrasjonen tatt fra oss,
men vi følte oss allikevel rike, og
det å få bo i skogen i denne tiden,
føltes trygt. Det var et stort pluss.
Kommende vinter hadde vi det
godt tross alt. Jeg må fortelle
at kua vår ble syk den vinteren,
FAKTA
Asta Marion Aronsen
Født på Krapfoss i 1931
Ble gift og fikk to barn
Har bodd på Krapfoss og
Tangen hele livet
Har blant annet jobbet på
Kjeldsen (nå Spar på Krapfoss)
og vært hjemmeværende
husmor.
og dyrlege Sørensen var snill og
kom den lange veien gjennom
skogen for å se til henne. Hun
hadde blitt forkjølet. Hadde det
ikke vært krig, hadde vi måttet
slakte henne. Det var for kaldt i
fjøset, så han ba oss kle på henne.
Vi sydde rundt henne striesekker
og ga henne medisiner – og hun
EN FORM FOR LYKKE: I juni 1944 flyttet Asta Mari
ble frisk. Det var ikke strøm på
Tangen, så vi fikk tillatelse til å
kjøpe tre liter parafin i måneden.
Hos bokhandler Rummelhoff
ved kanalen fikk vi kjøpt ti stearinlys
i måneden. For å spare,
venta vi så lenge vi kunne med
å tenne på parafinlampa om
kvelden. Det ble mange, lange
skumringstimer den vinteren.