Norrønamannen Alf Maria Amble - Fortid

fortid nr 2 2005
26
Kontrakt for livet
eller gave etter døden?
Testamentet som ledd i familiestrategi
Av Inger Hilde Killersud
Da jeg ved mit Ophold i Christiania, med min førende Baad fra
Frederichstad, for at ansøge Fragtgods til dette mit hjemsted, er bleven
angrebet af Sygdom, der [...] giorde mig usikket at seigle tilbage, og
da jeg desuden indsaae umuligheden: saavel for at kune tilbage til
Frederichstad i denne krigerske tid, saavelsom for at opholde mig i
Christiania i min neerværende Sygelige forfatning paa saa kostbart
et Stæd, saa nødsaged jeg mig i denne min ubehagelige og Sorgende
Stilling, at indtage i Logie til en bekiendt af mig nemlig: Niels Olsen
Krogstad af Næsodtangen i Næsodden Præstegield, for at søge Pleye og
Underholdning hos ham i min [...] Svagelighed. 1
Fraktmannen Anders Olsen fra Fredrikstad skreiv disse orda
6. august 1814, etter at han i sin nød hadde fått husrom hos
Niels Olsen Krogstad. Han omtaler Niels kun som en bekjent,
og hvordan skulle han kunne stole på at en bekjent ville gi han
den hjelpen han behøvde nå når han var dødelig sjuk? Kanskje
var han skamfull over å måtte belaste Niels med utgifter og
arbeid. Løsningen på problemet ble ihvertfall at han, med Niels
tilstede, oppretta et testamente der han testamenterte båten
Phönix med all last og redskap til Niels. Han anslo selv at dette
hadde en verdi på rundt 1000 riksdaler. Denne arven skulle
Niels få hvis han underskreiv på dokumentet at han lovte å gi
Anders all mulig omsorg og pleie inntil han døde, og dessuten
bekosta en hederlig begravelse. Imidlertid skulle Anders få
båten tilbake hvis han overlevde sjukdommen. Det var likevel
Niels som tjente på denne avtalen. 21. august 1814 attesterte
sognepresten fra Glemmen i Fredrikstad at Anders ikke hadde
hatt en betydelig formue og at han ikke hadde livsarvinger. På
denne tida var Anders død. 2
Regelverket
Anders kunne bruke opprettelsen av et testamente som en
strategi for å oppnå trygghet og pleie i de siste dagene han levde
fordi han ikke hadde livsarvinger. Han hadde ei gift søster,
Berthe, og ei gift stedatter, Elen Maria, men var enkemann og
kona Marie Nielsdatter hadde dødd fra ham uten at de hadde
fått noen ”Livs-frugt”. Han hørte derfor til den lille gruppa
som hadde mulighet til å opprette testamente. Testasjonsretten
i Norge har alltid vært svært begrensa, i motsetning til i for
eksempel England.3 Fordi reglene omkring testasjon har vært så
strenge og såpass klare, finnes det få eksempler på testamenter
her i landet. Fra 1810 til 1854 er disse bevart i arkivet etter Revisjonsdepartementet,
fordi testamentene måtte godkjennes og
i utgangspunktet betales avgift for. 4 De fleste av testamentene
som finnes her, er gjensidige testamenter, det vil si testamenter
oppretta for det meste av barnløse ektepar til fordel for
hverandre, slik at den lengstlevende slipper å skifte med andre
arvinger. I denne artikkelen vil jeg imidlertid konsentrere meg
om de ikke-gjensidige testamentene.
Hvorfor testamentere?
Tatt i betraktning at det å opprette testamenter ikke har vært
vanlig i Norge (og heller ikke er det idag), kan man spørre
seg hvorfor det i det hele tatt var noen som benytta seg av
denne muligheten, istedetfor å la de faste arvereglene avgjøre
hva som skulle skje med de etterlatte verdiene etter ens død.
Testasjonsfrihet har blitt sett på som en viktig frihet i de
landene der den er mer omfattende, fordi den enkelte selv står
fritt til å bestemme og disponere egne midler. Det er interessant
å se på hvilke begrunnelser testatoren vil legge vekt på, hvis
hun først er i en posisjon der hun står fritt til å fordele verdiene
sine. Disse begrunnelsene kan man også se på i Norge hos de
som tross regelverket kunne testamentere, og de kan kanskje
være enda mer interessante her hvor dette ikke var en vanlig
foreteelse. Ved siden av den umiddelbare tanken om at arv har
blitt gitt som gaver til personer som sto testatoren nærmere