20191226_Ålesund - lille Liverpool

Harald Sørgaard Djupvik

Hvalstadlia 44

1395 Hvalstad

911 913 82

harald@sorgaard-djupvik.no

10029 ord

Ålesund – «Lille Liverpool»

av

Harald Sørgaard Djupvik

Ålesund – «Lille Liverpool» / 2

Innhold

Alt det gode kommer fra Amerika ............................................................................................. 3

Rocken helt i starten ................................................................................................................... 5

Elvis Presley kommer på banen ................................................................................................. 9

Rock ‘n Roll blir til Pop-Rock i England ................................................................................. 13

Dagliglivet i Ålesund på 50 og 60 tallet ................................................................................... 16

De første shadowbandene dukker opp i Ålesund ..................................................................... 18

Siglar isbar blir det første møtestedet ....................................................................................... 22

The Climbers og Eva Jacobsens store Sverigeturné sammen med Ray Adams i 1965 ........... 23

Oversikt over deler av reportoaret til gruppene........................................................................ 29


ALT DET GODE KOMMER FRA AMERIKA

Denne historien begynner på en måte langt borte fra et sted, nærmere bestemt i

Amerika – og tiden er like etter andre verdenskrig. På den tiden og de neste årene kom det

nemlig mye nytt fra Amerika til Europa, til Norge og til Sunnmøre og Ålesund; som

vinylplatene, de nye transportable grammofonene, reiseradioene, elektriske gitarer og ikke

minst rocken. Hvis vi begynner med den lille vinylplata på sju tommer, så ble den med en

gang en av de mest populære salgsartiklene som var å få kjøpt på den tiden, på linje med

olabuksene og T-skjorta. Den kom til å forandre generasjoners liv og snudde opp ned på

måten folk levde på den gangen og lenge etterpå. Den lille vinylplata, singelplata,

sjutommeren, brakte nemlig med seg det som mange mener er det siste århundres viktigste

kulturfenomen; den moderne pop- og rockemusikken. En musikkform som samtidig var

ungdommens egen, og som for første gang definerte og tydeliggjorde ungdommens

forskjellighet fra de voksne. Dette var nemlig en musikkstil som trengte seg inn i jente- og

gutterom i millioner av hjem, også i Norge og selvsagt også på Sunnmøre. En musikkstil som

inspirerte ungdommene til å begynne og spille selv - kanskje mest gutter, til å drømme og

fantasere om selv å bli pop- og rockestjerner som spilte foran himmelfalne og elleville fans.

Og det var samtidig en musikkform som bar i seg en type frihetens rus.

Ja, for det å være ung, bar i seg en kime til å være et ideal i seg selv, slik hadde det

ikke vært før. Hør bare på teksten i Cliff Richards & The Shadows: «The Young Ones» fra

1961. 1

We’re the young ones

Darling we’re the young ones

And the young ones, shouldn’t be afraid

To live, love - while the flame is strong

Cause we may not be young ones very long

Tomorrow?

Why wait until tomorrow?

Cause tomorrow sometimes never comes

So, love me, there’s a song to be sung

And the best time is to sing it while we’re young

Once in every lifetime

Comes a love like this

Oh, I need you, you need me

Oh, my darling can’t you see?


Young dreams should be dreamed together

and the young hearts shouldn’t be afraid

And some day when the youth has flowed

Darling then we’ll teach the young ones of our own

Da vinylplaten avløste «steinkakene» på 50-tallet, var det ikke første og fremst for å

gjøre det lettere å gi ut plater, men fordi de kommersielle aktørene ville øke platebransjens

lønnsomhet. Det var nemlig ikke mulig å få en av Broadways eller Hollywoods mest

populære musikaler inn på en «steinkake» av en 78-plate, titommeren, de måtte spres utover

en rekke plater som var vanskelig å selge i stort antall. 2 På en LP-plate i vinyl derimot,

tolvtommeren, var det plass til hele musikaler eller symfonier. Vinyl var også mye lettere å

distribuere ut i markedet enn det skjøre, tunge og lettknuselige materialet skjellakk, som ble

brukt i 78-platene. Samtidig ble det utviklet en nye type platespillere med mye lettere pickuparmer

som gjorde at den «nye» vinylplaten ikke ble ødelagt etter bare at par avspillinger. I

Norge var også 78-plater og de opprinnelige grammofonene kun «for de rike», og slik var det

også med de første LP-platene i mange år. Det var og ble de nye grammofonene og

singelplatene som var med å revolusjonere det hele. Det var nemlig grammofoner og plater

som også de gjennomsnittlige og mindre bemidlede ungdommene hadde råd til å kjøpe.

Etter andre verdenskrig steg Amerika fram og ble den nye supermakten med god

økonomi og store ungdomskull. Den innbitte konkurransen og den store, brede musikkulturen

i det enorme flerkulturelle landet som het USA, gjorde det helt naturlig at musikkbransjens

pionerer utviklet den banebrytede teknologien akkurat der, og ikke i Europa, som fremdeles

slikket sårene sine etter andre verdenskrig, og hvor musikkbransjen lå i bakevja, og skulle

følge etter USA, eller Amerika som man gjerne sa, i flere år etterpå.


ROCKEN HELT I STARTEN

Populærmusikken i USA ble på midten av 50 tallet fabrikkert nesten som i en fabrikk

på Tin Pan Alley, West 28th Street mellom femte og sjette aveny på Manhattan i New York,

ikke langt fra Brodway. 3 Låtene bestod hovedsakelig av sentimentale, følelsesløse og

intetsigende ballader, sunget av såkalte crooners av typen Frank Sinatra og Bing Crosby.

Tekstene var helt uvirkelige enten de handlet om trofast eller svikefull kjærlighet.

Populærmusikken svarte heller ikke akkurat til ungdommens drøm om frisk dansemusikk,

kort sagt – den appellerte hverken til kropp, sjel eller hode. Imidlertid lå de svartes rhythm &

blues-musikk og boblet under overflaten og noen av platene deres fra de små plateselskapene

ble faktisk kjøpt av hvite ungdommer, ungdommer som hadde begynt å få det ganske bra rent

økonomisk. Samtidig vokste det fram en slags generasjonsbevissthet blant storbyungdommen,

noe som kom fram i filmer med James Dean eller Marlo Brando i hovedrollene. Ungdommer

med penger og fritid ville ha sin egen musikk som var forskjellig fra hva de oppfattet som de

trøtte voksnes musikk. Eieren av det lille plateselskapet Sun, Sam Phillips i Memphis, en by

med svært rike bluestradisjoner, følte på seg at noe var i gjære: «Gi meg en hvit gutt som kan

synge med svart «feeling», og jeg har en braksuksess». De første hvite artistene som begynte

å se på rhythm & blues markedet var slagerartister som Georgia Gibbs, Teresa Brewer og The

McGuires Sisters, eller riktigere sagt, repertoaravdelingene i plateselskapene deres. I 1952-54

begynte disse, sammen med andre, å lage glattstrøkne versjoner av låter som tidligere hadde

vært rhythm & blues hits. Det at de hvites kopier uten unntak solgte bedre enn de svartes

originaler, viste at rasismen fremdeles var en effektiv barriere mot den svarte musikken.

Det var selvsagt også et spørsmål om markedsføring. De store selskapene, The

Majors, hadde egne distribusjonsnett og større ressurser til PR, enn de mange små selskapene

som spilte inn rhythm & blues plater. Men stadig flere hvite ungdommer begynte å lure på

hvor disse låtene egentlig kom fra, de hadde jo tross alt en annen karakter enn schmaltz

musikken fra Tin Pan Alley. Men Sam Phillips hadde rett, skulle noen kunne introdusere

rhythm & blues i større skala inn på det hvite markedet, måtte det bli en hvit artist. Bill Haley

befant seg den gangen i Detroit, han var opprinnelig en countrysanger og debuterte på plate så

tidlig som i 1948. For å tilfredsstille den store svarte arbeiderbefolkningen som jobbet i

bilfabrikkene der, begynte Haley og gruppa hans The Saddlemen, å markere rytmen hardere,

selv om streelgitaren fremdeles var det dominerende instrumentet til langt inn på 50 tallet. I

juni 1951 spilte de inn en coverversjon av Jackie Brenstons «Rocket 88», hvor teksten ganske

enkelt handlet om en bil, en Buick-modell. Ikke akkurat et innlysende countrytema, men

låten viste seg å skulle bli legendarisk. Mange regner faktisk denne som den aller første

ordentlige rock ‘n roll låten. I 1952 endret The Saddlemen navn til Bill Haley with Haley's

Comets, og i 1953, spilte Haley og bandet inn «Crazy Man, Crazy». Dette var kanskje den


første rock ‘n roll-låten som virkelig slo inn på de amerikanske singellistene. Kort tid etter

endret bandet navn til Bill Haley & His Comets.

I 1953 ble låten «Rock Around the Clock» skrevet spesielt for Haley, selv om han ikke

fikk spilt den inn på plate før i april 1954. 4 I begynnelsen solgte singelen relativt dårlig og var

bare innom lista én uke, men Haley fikk like etterpå en stor hit over hele verden med sin

versjon av Big Joe Turners «Shake, Rattle and Roll», som solgte over en million eksemplar og

ble den første rock ‘n roll-låten som gikk inn på salgslistene i Europa i desember 1954. Han

solgte blant annet til gull i Storbritannia. Haley og bandet hans var nettopp viktige fordi de

introduserte rock ‘n roll for et større hvitt publikum etter at musikkstilen før det hadde vært et

undergrunnsfenomen. Da «Rock Around the Clock» ble brukt under åpningen av den

populære filmen «Blackboard Jungle» 5 i 1955 med Glenn Ford i en av hovedrollene, tok

salget helt av og låten lå på toppen av den amerikanske Billboardlista i åtte uker, og startet

med det den musikalske revolusjonen som åpnet dørene for artister som blant annet Elvis

Presley. «Rock Around the Clock» var den første platen som solgte over en million eksemplar

i Storbritannia og Tyskland, og i 1957 var Haley den første store amerikanske artisten som

turnerte i Europa. Haley fortsatte å gi ut store hitsingler utover på 1950-tallet, som «See You

Later, Alligator» og han var med i flere av de første rock ‘n roll-filmene, som filmen «Rock

Around the Clock» og «Don't Knock the Rock», begge i 1956. Han ble derimot raskt forbigått

i Amerika av den yngre og mer tiltrekkende Elvis. Det er verdt å merke seg at disse rock ‘n

roll filmene i stor var grad med på å skape en sammenkobling mellom rock og

opprørstendenser blant ungdommen, noe som en rekke foreldregenerasjoner selvsagt merket

seg – den gangen. Dette var klart med på å ytterligere befeste rock ‘n roll som tenåringenes

musikk, og ikke minst som dansemusikk.

Den nevnte filmen «Rock Around The Clock» hadde Oslo-premiere på Sentrum Kino

19. september 1956, og i flere aviser og ukeblader står det skrevet at det ble opptøyer også

her. 6 Sett med dagens øyne er det kanskje vanskelig å forstå hvordan filmen i der hele tatt

kunne bidra til der minste lille rabalder. Filmen viser hvordan en hyggelig og sympatisk fyr

tar på seg oppgaven med å få «Bill Haley and his Comets» inn i danselokalene til erstatning

for danseorkestre som ikke lenger har den store appellen. En kvinnelig impresario, som

representerer den gamle skolen, har problemer med å henge med i svingene. Dessuten er hun

ulykkelig forelsket i den sympatiske medhjelperen til Bill Haley, som igjen er forelsket i en

kvinnelig danser som opptrer sammen med Bill Haley. Som man forstår, en viss dose

intrigestoff. Men det hele utspiller seg i forsiktige former, og det blir ikke utveksler så mye

som en ørefik i løpet av hele filmen. Til alt overmål blir det en lykkelig slutt, de som fortjener

hverandre, får hverandre. «Bill Haley and his Comets» gjør suksess, og den gammeldagse


impresarioen henger litt med nebbet. Det finnes sikkert fagfolk som kan forklare hvorfor dette

skulle utløste opptøyer.

«Rabalderet» som utspant seg i Oslo-gatene etter filmen, ble vel dokumentere av blant

annet Dagbladet og ukebladet Aktuell i dagene etter med bilder av ridende politi og stor

dramatikk. Yngvar Holm, som selv var tilstede i egenskap av journalist, har imidlertid et mer

nyansert bilde av det hele. Pressen kjente nemlig til at der filmen tidligere var blitt vist rundt

om i verden, hadde det blitt opptøyer. Samme dag som filmen ble satt opp i Oslo, sendte

nemlig Høires Pressekontor ut følgende melding: ««Filmen Rock around the clock», som for

det meste gjengir opptak fra amerikanske rock'n'roll-konserter, har forårsaket rene opptøyer i

London, og avismeldingene beretter om hvordan de såkalte Teddy-boys og deres venninner

under filmen danser mellom benkeradene, skriker, tramper, ødelegger inventaret og gjør det

uutholdelig for kontrollørene. Etter filmen strømmer de i hundrevis rundt i gaten, danser og

bærer seg, antaster folk, knuser ruter og gjør hærverk på biler». 7 Til tross for at filmen

allerede hadde blitt vist andre steder i landet uten det minste tilløp til bråk, var journalister og

fotografer i hovedstaden i beredskap og hadde tatt oppstilling utenfor kinoen da forestillingen

var over.

Yngvar Holm forteller: «De unge kinogjengerne ruslet stillferdig ut da kontrollørene

åpnet sidedørene. De så forundret på oss fremmøtte pressefolk, fotografer og skaren av

nysgjerrige som etter hvert hadde samlet seg utenfor kinoen for å bivåne det hele. Noen

fotografer fikk en gjeng ungdommer til å ta noen dansetrinn foran kameraene. Snart var det

noen som ropte «mer rock», og ungdommene hisset hverandre opp. Politiet, som også var i

beredskap, kom etter hvert til både i bil og til hest, og plutselig eksploderte det hele i ville

opptøyer som varte til langt på natt». 8

For ungdommen var dette egentlig den beste lanseringen musikken kunne få, og på

mange måter var pressen selv med på å befeste generasjonskløften og dermed den egne

ungdomskulturen som etter hvert oppstod, også her i Norge. Nå er det lite trolig at våre

bandmedlemmer i Ålesund som vi kommer til senere, fikk med seg så mye av disse

opptøyene som skjedde i Oslo, de var jo knapt fylt 10 år noen av dem det året. Nå var det var

ikke bare rocken som veltet over ungdommen her i Norge på slutten av 50-tallet. All musikk

ble mer tilgjengelig, både gjennom filmer, plater og platespillere, utenlandske radiosendinger

og båndopptagere. Alt ble faktisk mer tilgjengelig. Og i 1955 ble båndspilleren med stereolyd

til hjemmebruk introdusert. 9 Disse solgte raskere enn hva noe produkt for

hjemmeunderholdning hadde gjort tidligere; folk brukte den til å gjøre opptak selv, eller

kopiere radioprogrammer. En av dem som kjøpte en slik båndspiller her i Ålesund var faren

til Jan Løseth i The Climbers. En Tandberg båndopptaker Modell 4. 10


Radio Lux begynte forøvrig nå på denne tiden å fade platene før de var helt ferdige,

for å unngå at hjemmeopptak skulle ødelegge for platesalget. På slutten av 1957 lanserte for

øvrig plateindustrien LP-plater i stereo, først og fremst med tanke på klassisk musikk. Dette la

grunnen for en ny vekst i forbrukerteknologien, siden egne stereoanlegg var nødvendig for å

oppleve stereo. I mange år framover forble likevel mono fortsatt det dominerende formatet.

De ungdommene som vokste opp etter andre verdenskrig, oppførte seg altså mer

annerledes enn de ungdommene som vokste opp før krigen, både her i Norge, men også andre

steder i verden. Etterkrigsungdommen søkte både nye utfordringer og forsøkte samtidig å

skape seg sin egen identitet, hvilket passet bra for alle som hadde noe nytt å tilby på

markedet; slik som for eksempel rock ‘n roll. I 1954 var omsetningen i musikkindustrien i

USA på 213 millioner dollar. Fem år senere – etter at denne musikkformen gjorde sitt inntog,

i 1959, var den tredoblet til 603 millioner dollar. Det er derfor ingen tvil om at sterke

kommersielle interesser var med på å styre utviklingen av musikkindustrien den gangen som

nå, og hvor jakten på de meste populære artistene og bandene var det som betød mest for om

de lyktes eller ikke.


ELVIS PRESLEY KOMMER PÅ BANEN

En av de virkelig store var Elvis Presley. Han debuterte allerede i 1954 på plate med

sin versjon av bluesmannen Arthur Crudups «That's All Right Mama. 11 Debuten var faktisk

ikke noe mirakel. Presley steg ikke fiks og ferdig inn i studioet til Phillips plateselskap Sun,

slik som historien ofte framstiller det. Phillips og hans to studiomusikere, Scotty Moore på

gitar og Bill Black på bass, hadde slitt lenge og vel med å forme Elvis’ stil. Elvis var oppvokst

i fattigkvarterene i Memphis og hadde naturligvis hørt både blues, gospel og countrymusikk.

Og den stilen som ble skapt i Phillips' studio inneholdt en perfekt blanding av alt dette.

Foruten aldersforskjellen mellom Elvis og Haley, som var viktig nok, så var de forskjellige i

på den måten at Elvis' sangstil definitivt var mer bluesete. Haley klarte aldri helt skjule sin

countrybakgrunn.

Elvis arbeidet seg opp via turneer og fem singler på selskapet Sun. Først til lokal

berømmelse, før han i 1955 ble verdensberømt i flere sørstater. Disc-jockeyene, som var en

maktfaktor i lanseringen av nye plater og artister, var først noe forvirret. Var dette race-music

eller country? Det var viktig å vite, for en countrystasjon i sør kunne ikke koste på seg å

spille rythm & blues. Men Presleys plater, og senere nesten alle Suns rock ‘n rollproduksjoner,

ble spilt på alle slags stasjoner. Det dreide seg altså om en ny stil, noe midt

imellom. Ironisk nok ble Elvis i 1955 valgt til en av de mest lovende nykomlingene innen -

country-musikken! Helt latterlig er det dog ikke, for Sun anvendte seg nemlig av et lurt

markedsføringstriks for Elvis' plater, et triks som senere ble flittig brukt også av andre. På den

ene siden av singelen var det en rock ‘n roll-låt, på den andre en countrysang.

Det eneste av de store plateselskapene som hadde en rocker som solgte bra, var Decca

med sin Bill Haley. De små selskapene satt med alle gullklumpene. Selv for den mest

stivsinnete store sjef måtte det mot slutten av 1955 stå klart at rock ‘n roll ikke var en

døgnflue som snart forsvant. Det var derfor på tide for de store å tre inn på arenaen. At Elvis

Presley hadde en stor sjanse til å bli gullkalv nummer en, innså tidlig den driftige Tom Parker,

tidligere manager for country-sangeren Eddy Arnold og en med en finger med i forskjellige

grener av showbusiness. Dette innså også Steve Shoals, storselskapet RCAs artistsjef i

Nashville. Parker ble Elvis' manager og forhandlet med Shoals. Sent i 1955 ble det klart at

RCA kjøpte Elvis' kontrakt med Sun Records for 35 000 dollar, pluss 5 000 dollar til Elvis

selv. Denne kjøpesummen ble den gang ansett av andre i bransjen for å være vanvittig høy,

men RCA, Parker og Shoals visste nok hva de gjorde. Neste studioperiode ble lagt til New

York, og her spilte Elvis inn låter som Carl Perkins’ «Blue suede shoes», i tillegg til Little

Richards «Tutti frutti», Lloyd Prices «Lawdy miss Clawdy og «Big» Joe Turnes «Shake,

rattle and roll». Før året var omme, var 21 år gamle Elvis Presley blitt en verdensstjerne og


«The King of Rock’n’roll» hadde solgt over åtte millioner plater. Fire endte som nr. 1-hiter på

Billboard og han gjorde også flere filminnspillinger og TV-opptredener i perioden. For med

rock ‘n roll og Elvis ble maktforholdet mellom Hollywood og platebransjen radikalt endret.

Nå var det Hollywood som kom til platebransjen for å trekke tenåringer til kinoene, og ikke

motsatt.

Sammen med RCA Victor var det Presleys nye manager, Colonel Tom Parker som

hadde tatt jobben med å selge rock ‘n roll og bygge Preselys stjernestatus internasjonalt.

Parker var hensynsløs og tenkte stort. Hollywood-produsenten Hal Wallis sa en gang at han

heller ville gjøre avtale med djevelen enn med Tom Parker. Ed Sullivan nektet å presentere

ham i sitt populære show, på grunn av hans «provoserende» sceneopptreden. Han

ombestemte seg imidlertid raskt da en konkurrerende kanal booket Presley, men

kamerafolkene fikk beskjed om å filme Presley kun fra livet og opp, så hoftevrikkene ikke

skulle skape problemer for noen. Elvis Presley var den første artist som gjorde sitt

gjennombrudd via TV-skjermen. Han dro faktisk aldri på noen verdensturné og han spilte

aldri en konsert i Europa.

I februar 1956 fikk Presley sin første millionselger med «Heartbreak Hotel», hans

første single for RCA. På samme tid ble det første fotografien av Elvis Presley publisert i

Storbritannia. For unge briter så han ut som en alien, og dette var i flere uker faktisk det

eneste tilgjengelige bildet av ham. Presleys vokal var energisk og intens, han framføring så

stilsikker at det grenset til det arrogante. Presleys suksess banet dermed veien for massevis av

unge hvite, forhåpningsfulle sangere – og han ble et idol for mange også her i Norge og på

Sunnmøre. I mars 1958 begynte Presleys toårige militærtjeneste, som han for det meste

tilbrakte i Vest-Tyskland. Da han kom tilbake, framsto han som en show-biz artist ganske

ulikt den rock ‘n roll-rebellen som hadde innrullert to år tidligere. Villdyret var temmet, og

rock ‘n roll-faren fra hans ståsted var over.

Elvis' tidlige stil skulle komme til å bli kalt rockabilly, en kombinasjon av begrepene

rock ‘n roll og hillbilly. «Keep it simple» - «Hold på det enkle» - pleide Sam Phillips å

oppfordre Scotty Moore, Bill Black og Elvis til når de svettet fram stilen sin, sin «sound» i

Suns studio. Sounden inneholdt en akustisk bass som ble spilt slik at strengene slo borti

halsen på bassen, noe som ga en ekstra spiss til rytmen, en elektrisk gitar med et lett

countrypreg kompet og spilte små snertne soloer på akkordene. Etter hvert kom det også til

trommer, men det var praktisk talt bare skarptromma som ble brukt for å skape en lett rytme.

Og over hele produksjonen lå Suns berømte «baderoms-ekko».


Den virkelige etterfølgeren til Elvis som førstemann på Sun-etiketten, kom ikke fra

Memphis, ikke engang fra staten Tennessee. Han kom fra Ferryday, Lousiana. «The Killer»

gjorde sin entre; Jerry Lee Lewis debuterte på Sun med «Crazy Arms» i 1956. Det var en

sentimental countrylåt, men dels hørtes Lewis ut som om han virkelig hadde opplevd det han

sang om, og dels hadde han en svært særegen stemme. Han sang i en engasjert, men likevel

nonsjalant stil. Dessuten spilte han et saftig boogie woogie-piano med halsbrekkende slag på

tangentene og den karakteristiske effekten med å dra hånden over hele tangentbrettet fra

dypeste bass til høyeste diskant. Lewis var definitivt en musikalsk profil på høyde med Elvis.

Mens Elvis' oppførsel på scenen var antydende, subtilt sexy, så sa Lewis alt direkte slik det

var. Han kunne være direkte «slibrig og stygg i munnen». Han spilte piano med alt han kom

over, til og med med rompa. Og han stønnet. Og gurglet. Og lo en hes, vanvittig latter. Alt

med en «ta for deg mens du kan» -holdning. Han var uhemmet rett på sak. «Breath less» og

«Great Balls Of Fire» overlot ingenting til fantasien. Så med Jerry Lee Lewis var det virkelig

annerledes, og som sikkert inspirerte mange ungdommer til å «ta det helt ut» i det virkelige

liv.

Andre framgangsrike, hvite rock ‘n roll-artister på den tiden var i tillegg Buddy Holly

og The Everly Brothers. Både Holly og brødrene Don og Phil Everly slo igjennom i 1957 med

en sterkt countrypreget stil. Holly dro nytte av den latinamerikanske innflytelsen som

eksisterte i hans hjemtrakter - grenseområdene mellom Texas og Mexico. Tekstene i låtene

deres, liksom i Presleys på den samme tiden, var beskrivelser av ung, «uforfalsket», holdehånden-kjærlighet.

Hollys karriere som rock ‘n roll stjerne varte for øvrig kun rundt 18

måneder, han vare bare 22 år da han døde.

Men etter hvert kom de store selskapene tilbake på banen, og dessuten ble det

uopphørlig startet nye plateselskap. Men i årene 1957-58 var de av en annen art. De nye små,

og de store så på rock ‘n roll som en måte å tjene raske penger på. I 1958 hadde jo musikken

eksistert så pass lenge at selv en gjennomsnittlig begavet plateprodusent klarte å skille ut

rockens spesielle stiltrekk. Allerede i 1958 ble det følgelig produsert en god del rock ‘n roll

låter etter ren oppskrift. De regionale forskjellene forsvant sammen med grasrotegenskapene i

takt med at hendige låtsnekkere lærte seg den «nye teknikken». Kort sagt - rock ‘n rollmusikken

ble sakte, men sikkert redusert til en formel som hadde lite til felles med den vitale

musikken fra 1955. Dette skjedde altså ikke gjennom noe form for kupp, det skjedde gradvis.

Magien og artistene hadde forlatt Sam Phillips og han flyttet ut av sitt legendariske studio.

Jerry Lee Lewis’ berømmelse var basert på plater han ga ut i løpet av ett år. I 1958 hadde

kreativiteten avtatt, og han måtte avlyse sin turné i England etter bare to konserter, da pressen

oppdaget at 22-åringes tredje kone var hans trette år gamle kusine.


Med dette mistet USA sin dominans som den moderne popmusikken viktigste

premissleverandør – deres gullalder var definitivt over, scenen var tom, rock ‘n roll-faren var

over. De gnistrende platene fra rock ‘n roll-stjernene sluttet å komme, og med dette var også

rock ‘n roll som stilepoke innen popmusikken definitivt over. En æra som hadde strukket seg

fra 1954 og fram til 1959. Men rocken i seg selv var selvsagt ikke død, på ingen måte. Den

umiddelbare konsekvensen var imidlertid at den konservative, hvite pop-estetikken kom

tilbake for fullt; popsangere skulle fra nå av og i tiden fremover være pene og velkledde.

Dette var toner som selvsagt også ble fanget opp her i Norge, på Sunnmøre og i Ålesund.

Samtidig som et land enda nærmere oss plukket opp hansken og på mange måter overtok

USAs dominans på popmusikkfronten, nemlig England. Derfor var det ikke Elvis som ble

Ålesundsguttene idol, men Cliff Richard.


ROCK ‘N ROLL BLIR TIL POP-ROCK I ENGLAND

Nå hadde det engelske platesalget økt betydelig fra 51 millioner solgte eksemplarer i

1954 til over 80 millioner i 1957. Det meste av dette var så langt amerikanske utgivelser. En

engelsk markedsanalytiker vakte oppsikt da han i sin bok «The Teenage Consumer» i 1959

hevdet at tenåringskonsumet var på rundt 900 millioner pund årlig og ville endre landets

økonomi betydelig, at det i tillegg var klassedrevet og at 90 prosent av alt tenåringskonsum

reflekterte arbeidsklassens smak og verdier. 12

Englands Elvis, Cliff Richard, distanserte seg tidlig fra tradisjonell rock ‘n roll, og sto

fram med et mer underholdningspreget og polert image som samtidig traff et mye bredere

publikum, hele tiden med EMIs Norrie Paramor som produsent. Norrie Paramor var for øvrig

også produsenten til The Shadows og var selv den som komponerte musikken til Cliff

Richards film «The Young Ones». Cliff Richard forsøkte seg på det amerikanske markedet,

men fikk aldri noen suksess utenom i Europa, inklusive i Norge. Selv ikke etter at han høsten

1962 dro til USA i anledning premieren på nettopp filmen «The Young Ones». Cliff Richard,

eller Harry Rodger Webb som han faktisk het, ble født 14. oktober 1940 i Lucknow i India,

der hans far var engelsk statstjenestemann. Cliffs far var født i Burma og hans mor i India,

men hele familien Webb flyttet tilbake til England i 1948. Under skoletiden i England startet

han et skoleband, The Quintones, som reiste omkring til andre skoler og gav «konserter».

Det var ellers da han jobbet på TV-fabrikken i Cheshunt at han fikk sin første sjanse til

å opptre på fjernsyn. Han sang noen melodier i et reklameprogram for firmaet. Dagen etter

fikk han oppringning fra en tidligere skolekamerat, Terry Smart, som ville ha ham med i et

skiffle-band. Cliff var ingen skiffleentusiast, men han øynet sjansen og ble med. Orkesteret

het «Diek Teague Skiffle Group», og Cliff spilte gitar og sang. Skiffle-låtene hadde normalt

få akkorder, og alle spilte låter som for eksempel «Puttin' On The Style», «Gloryland»,

«Down By The Riverside» og «Frankie And Johnny». Instrumentene var banjo, gitar,

vaskebrett, kam og bass, gjerne en hjemmelaget med trekasse, kosteskaft og en enkelt streng

som bestanddeler. Spilleglade amatørgrupper ble startet i alle kroker og kriker, helte sikkert

noen her i Norge også. Noen måneder senere startet han sitt eget band: «Harry Webb and The

Drifters». Dette ble senere til «Cliff Richard and The Shadows», og gjennombruddet fant sted

på Butlins feriekoloni i Clacton i august 1958. Dermed skjedde alt i rask rekkefølge:

Sceneopptredener, radio, TV, film og ikke minst plater. Cliffs far måtte si opp sin stilling for å

ta seg av de mange engasjementene og besvare all beundrerposten.

Ifølge platebarometrene i Oslo var Cliff Richard en av de mest populære artistene i

Norge fra tidlig på 60 tallet og en god del år fremover. 13 Og hans polerte ytre og nedtonede,

melodiøse rockemusikk gikk selvsagt rett hjem på Sunnmøre. En av hans første låter var


«Move It» som kom inn på VG lista i Norge i februar 1959. A-siden på den sammen plata var

«Schoolboy Crush», en triviell, sentimental låt i enkel Presley-stil, men «Move it» var helt

annerledes, den var rytmisk og fengende. 14 Den er bygget opp på den tradisjonelle måten:

først et par skarpe akkorder fra sologitaren, så glir det hele over på det rytmiske grunnlaget,

en pågående, vibrerende dyp E på bassgitaren går igjennom hele melodien, med fem-seks B'er

i midtpartiet. På dette grunnlaget bygger trommene og rytmegitaren rockens raske, pulserende

tempo, sologitaren kommer inn med melodistemmen, og over det hele kommer den

ungdommelige sangstemme med sitt følsomme tilstrøk. I «Move It» ligger stemmen for det

meste rundt tostrøken C, men hele teknikken går ut på å komme med plutselige løp og sprang

over eller under grunntonen, og i dette tilfelle et plutselig fall på slutten av en strofe. Ordene

kommer i et fantastisk tempo, og virkningen blir uimotståelig bevegelse, noe som uten tvil var

grunnen til all klappingen, trampingen og hysteriutbruddene blant mange av tilhørerne. De

fleste av Cliff Richards suksessplater nådde helt til topps her i Norge, og han oppnådde

sølvplate for både «Livin' Doll» og «When The Girl In Your Arms» som begge passerte 25

tusen eksemplarer. 15 Cliff Richard fikk ekstra mange fans i Norge fra august 1961 da han

besøkte Oslo, Stavanger og Bergen og nesten ble revet i filler av elleville tenåringer der hvor

han viste seg.

The Shadows begynte altså som backingband for Cliff Richard i 1958, under navnet

The Drifters. Navnet ble endret fordi en amerikansk vokalgruppe allerede het det samme og

truet med rettssak. Det var bassisten Jet Harris som kom opp med navnet The Shadows da han

og Hank Marvin satt på «6 Bells pub» i Ruislip i juli 1959, og som på den måten ble opphavet

til navnet til det som skulle vise seg å bli en av verdens mest trendsettende popgrupper. The

Shadows med Hank Marvin (sologitar), Bruce Welch (rytmegitar) og Tony Meehan

(trommer) i tillegg til Harris, skaffet seg nemlig parallelt til å være Cliff Richards

backingband, sin egen plate- og konsertkarriere som et rent instrumentalband, selv om de også

hadde noen få vokallåter i tillegg.

Det var ellers en annen bar som senere ble det viktigtse møtestedet for unge

rockemusikere i London, nemlig «2 i’s Coffee Bar» i 59 Old Compton Street i Soho. Den ble

i en periode regnet som «det mest berømte musikkmøtestedet i England» 16 , og hvor flere

etterhvert berømte artister opptråtte i tillegg til Cliff Richard og bandmedlemmene i The

Shadows, slik som Rory Blackwell, Tommy Steel, Vince Eager, Terry Dene, The Vipers

Skiffle Group og mange flere. Dette gjorde også stedet svært attraktivt for talentspeidere og

musikkprodusenter, slik som Jack Good og Larry Parnes, noe som igjen gjorde at mange

artister kom raskt i gang med karrieren.

Mange av instrumentallåtene til The Shadows ble nærmest legendariske og ble tidlig


spilt på radio her i Norge. Flere av låtene preget også de øverste plassene på VG-lista i tidlig

på 1960-tallet, først «Kon-Tiki», senere «Wonderful Land», Guitar Tango», «Dance On»,

«Foot Tapper» og flere andre. Selv om den ikke kom inn på VG-lista, var også «Apache» en

av låtene som ble mye spilt på radio. Musikken med besetningen tre elgitarer og trommer var

så spesiell at den ble karakterisert som en ny sjanger, og flere tusen band kopierte stilen rundt

omkring, trolig et par hundre bare her i Norge. Disse ble kalt for shadowsband, og alle de fem

bandene vi kommer til i denne historien har sterke tilknytninger til nettopp dette formatet. Jan

Løseth i The Climbers mente han hadde hørt Shadowsmusikk helt siden han var fem år: «Jeg

hørte den i Trondheim. Da jeg var fem år inne på soveværelset mitt, da hørt jeg The Shadows.

Jeg hørte dem på Radio Luxembourg.» 17 Det stemmer nok ikke helt, han kan jo ikke ha hørt

dem før tidligst i 1960 siden The Shadows første utgivelser kom først da, men det forteller

likevel noe om hvor sterkt enkelte bandmedlemmer identifiserte seg med den musikken, og

hvordan den rammet dem umiddelbart.

Karrieren til The Shadows førte dem for øvrig også inn i filmindustrien og til

musikkteateret på London Palladium. Noen av filmene var de stort påkostede filmene «The

Young Ones» (1961), «Summer Holiday» (1962) og «Wonderful Life» (1964), alle med Cliff

Richard i hovedrollen. Filmen «The Young Ones» ble for øvrig ikke satt opp på kino i

Ålesund før i januar 1963, «Summer Holiday» på sommeren samme år, mens «Wonderful

Life» ikke ble satt opp i Ålesund i det hele tatt. Det betyr at mange av bandmedlemmene vi

kommer til senere nok så en eller begge filmene på kino i Ålesund den gangen, da alle var

rundt 15-16 år det året, noen til og med litt eldre. Alle sammen var jo midt i målgruppen. De

så kanskje The Shadows «live» for første gang, polerte, selvsikre all-round pop-rock-artister,

og med en musikk og dansetrinn de ikke klarte å stå imot. The Shadows ble umiddelbart

idolet for mange av dem.


DAGLIGLIVET I ÅLESUND PÅ 50 OG 60 TALLET

Hvordan var det så å vokse opp og være ungdom i Ålesund på den tiden? I en småby

av Ålesunds størrelse bød ikke dagliglivet på 50 og 60 tallet på synderlige avvekslinger, noe

det egentlig ikke hadde gjort siden krigen. Mange oppfattet Ålesund på den tiden som en

tilsynelatende søvnig, grå og trist by. De fleste voksne var opptatt med sitt og sine, og

arbeidsdagene kunne bli lange for mange, spesielt for de som jobbet på fabrikkene,

fiskemottakene eller var fiskere ute på sjøen. For Ålesund hadde jo silda, noe som preget

bymiljøet i Ålesund i stor grad hvert fall gjennom store deler av 50-tallet. En historie som

forøvrig ikke var helt uten dramatikk.

Da sildeeventyret var på det høyeste, fløy nemlig ryktene om sildemengdene viden

omkring. 18 Og vestlandsfiskerne fikk ikke være alene om å øse opp av havets sølv.

Utenlandske skip ble trukket til Sunnmørskysten som av en magnet. Tett i tett lå de utenfor

firemilsgrensen og ventet på en sjanse. Noen blåste i territorialgrensen og fisket åpenlyst i

norske farvann. De fikk som regel en varm velkomst og forsvant igjen eller en stund. Men

noen få nektet å gi seg - de ville fiske i Norge. Mest oppsikt vakte en større russisk snurpeflåte

som bokstavelig talt gikk over alle grenser. Det var nærmest snakk om en ren invasjon.

Lørdag og søndag 28. og 29. januar 1956 hadde Ålesundsfiskerne landligge ifølge

helligdagsvedtektene. Feltene utenfor Godøya og Svinøya var tomme for båter, men

tettpakket med sild fra overflaten og helt ned til havbunnen. Like inn i fjæresteinene stod

fisken tykk. Fiskerne på land lå og gledet seg til å ta fatt på nytt bare helgen var over. Med ett

så de at en veritabel flåte av russiske båter, 70-80 stykker i tallet beveget inn i områdene og ga

seg til å håve inn. Helt inne i strandlinjen ved Godøya la de frekke russerne ut garn i

hundrevis. Hele natten holdt de på med tente lyskastere. Moderskipet tok inn den ene

kjempelasten etter den andre, alt mens trålere dampet fram og tilbake over feltet like utenfor.

Noe så frekt hadde de norske fiskerne aldri opplevd før. De sendte bud på Marinen. To

torpedobåter ankom mandag morgen og gikk mot russerne - som fikk det travelt med å kappe

lenkene og komme seg til havs. Men fire garnbåter pluss det store moderskipet ble oppbragt

av de norske militærfartøyene og ført inn til Ålesund.

Ikke før var de norske militærfartøyene forsvunnet fra feltet, før russerne kom tilbake

på nytt. Denne gangen satte de garna sine tett oppunder Svinøya. Nå ble tyngre

marinefartøyer dirigert til feltet fra norsk side. 8 nye russiske båter ble bordet og bragt til

Ålesund. Men ville russerne gi seg? Nei da, på nytt gikk de helt inn i fjæresteinene for å fiske

etter at krigsskipene var forsvunnet. Da ble man forbannet på norsk, militært hold, gikk ut

med motortorpedobåter og skjøt skarpe skudd for baugen mot flere av båtene. Det hele

begynte å minne om en krig. 15 russiske båter ble beslaglagt før grensekrenkelsene tok slutt. I


Ålesund var forferdelsen stor og almen. Aldri hadde det hendt at en hel flåte på en slik måte

hadde forsøkt å sette seg ut over gjeldende internasjonal rett. Hva tenkte russerne på? Lå det

politiske motiver bak? Var aksjonene planlagt med sikte på ny strid om den norske

fiskerigrensen? Spekulasjonene var tallrike hos folk i Ålesund som valfartet til Skutvikkaia

der de russiske båtene med 700 mann ombord lå pent side om side alt mens norsk politi med

revolver på hoften holdt vakt over dem. Ikke usannsynlig av mange av de fremtidige

bandmedlemmene var blant de skuelystne, selv om de bare var 12-13 år gamle den gangen.

Alt for å få med seg litt spenning i hverdagen.

De russiske skipperne nektet å avgi forklaring, alle som en. De forlangte at

representanter for den sovjetiske ambassade i Oslo skulle innfinne seg før de overhodet ville

si noe som helst. Da så skjedde, påstod de at de ikke hadde fisket ulovlig. Enden på visa ble

likevel at skipperne på de russiske båtene ble idømt bøter og inndragninger på tilsammen 630

tusen kroner, noe som de til slutt godtok. Båtene deres ble frigitt og de gjenopptok jakten på

silda, men denne gangen utenfor Norges grenser. Ålesundsfiskerne gjenopptok jakten på

samme måte, og det var mange familier i Ålesund og områdene rundt som tjente gode penger

på silda den gangen. Og ikke bare på silda, velstanden økte over hele linja. Flere folk fikk

mere penger mellom hendene og kunne ta for seg av livets goder – noe som også kom mange

unge til gode. De fikk råd til å more seg. Utallige er også de historiene om unge ålesundere

som etter å ha fått utbetalt lotten fra fisket, enten det var sildefiske eller i Nordishavet, gjerne

et par tusen kroner, hadde pengene i en plastpose og kjøpte seg bil kontant ved å legge dem på

panseret. Man kunne enkelt få en godt brukt Volkswagen boble, en Ford Anglia eller en

Volvo 444 rundt den prisen den gangen.

Hvordan stod det så til på musikkfronten i Ålesund den gangen? På mange måter sto

det bra til, for det var ikke rent lite som foregikk av musikkutøvelse knyttet til byens

hornorkestre – både skolekorps og voksenkorps tidlig på 60 tallet. For mange ålesundere var

det disse som var den egentlige musikken i byen, musikken i gatene når det skulle defileres på

høytidsdager og spilles ved andre festlige anledninger. Byen hadde også en kommunalt

ansatte musikkinstruktør, Thode Fagelund, allerede fra 1957. Borgund hadde vært ute med en

slik stilling allerede noen år før og rundt 1960 var det Jan Hartvig Henriksen som satt i den

stillingen. 19 Thode Fagelund i Ålesund hadde som særskilt oppgave å ta seg av

orkestervirksomheten og sørge for best mulig arbeidsvilkår for de orkestrene som tenderte i

retning av symfonisk musikk; slik som Aspøy skoleorkester, Nørvøy skoleorkester, Ålesund

Ungdomsorkester og ikke minst Ålesund Symfoniorkester. I sistnevnte spilte forøvrig faren

til Svein Haugen i The Penguins, Sigurd, han var fiolinist der siden 20-tallet og ivret for at

sønnen også skulle begynne med musikk. Den kommunalt ansatte musikkinstruktøren i

Borgund hadde selvsagt ansvaret for Nørvasund guttemusikk, og der spilte blant annet


brødrene Terje og Kjell Even Nygård og Svein Haugen i The Penguins og Jan Løseth i The

Climbers. Jan fortalte for øvrig at: «Jeg husker hvert fall at Einar Flø, læreren min ba meg

komme på et møte etter skoletid. Samme dag som han hadde gitt meg en på fleisen. På

slutten av skoledagen spurte han meg: Jan kan jeg få snakke med deg? Jeg trodde jeg skulle

få sparken fra klassen, men han spurte om jeg ville bli medlem av skolekorpset.» 20 Det ville

han selvsagt og endte etter hvert med å spille tuba.

Danseorkester og andre underholdningsensembler fantes det dessuten også i rikt monn

på den tiden, både i Ålesund og i bygden omkring. Musikkmiljøet i Ålesund var den gang

som nå preget av mange Tordenskiolds soldater, noe som betydde at de som spilte i Ålesund

Symfoniorkester, gjerne også var med i janitsjarorkester eller spilte til dans og underholdning

i et band eller underholdningsensemble. De voksne orkestrene fikk ofte forsterkning fra de

flinkeste i barne- og ungdomsorkestrene. Dermed kunne en som spilte på klarinett spille

sammen med symfoniorkesteret på mandag, på tirsdag sammen med et hornorkester, på

onsdag på øvelse med et underholdningsensemble for så på lørdag å dukke opp i et

danseorkester på Arbeideren. Det betydde at det som ble sådd av kunnskaper og ferdigheter i

det ene miljøet, også kom de andre til gode i de andre miljøene. Typisk vinn, vinn for alle

parter.

DE FØRSTE SHADOWBANDENE DUKKER OPP I ÅLESUND

Men så skjedde det noe i begynnelsen av 60-årene, da dukket nemlig de første

representantene for den nye typen popband opp i Ålesund: de elektrifiserte gitarbandene eller

mer presist shadowbandene, og som altså bestod av tre gitarister på elektriske plankegitarer


og en trommeslager. Alle gitarister koblet opp til mer eller mindre velfungerende forsterkere.

Det er selvsagt disse bandene vi skal fokusere på i resten av denne historien. Allerede på

sommeren 1960 opptrådt det første shadowbandet på Oasen på Sunnmørsmessa ved siden av

Torghallen her i Ålesund 21 , og dette aller første bandet det var The Penguins. Mange av

guttene var så vidt blitt tenåringer, og bandet hadde på det tidspunktet heller ikke hadde noe

navn. De hadde fremdeles ikke fått anskaffet seg ordentlige elektriske plankegitarer, men

spilte på akustiske gitarer uten det høye lydvolumet som kom til å kjennetegne denne

musikken senere. Dette første bandet bestod av søskenbarnet mitt Gunnar Lilleskaret på

sologitar, Svein Haugen på rytmegitar, Terje Nygård på bassgitar, Kjell Even Nygård på

trompet og John Hatlehol på slagverk. De spilte selvsagt låtene til Cliff Richard & The

Shadows siden The Shadows selv nesten ikke hadde gitt ut egne låter enda. Låter som

«Travellin’ light», «Nine Times out of Ten» og “I love you”. I tillegg til «Lanovia», «Tom

Dooley» Siden den engelske trompetisten Eddie Calvert hadde hat noen trompethits og Billy

Vaughns orkester med blåsere var blitt populært, ble det til at min oppgave ble å spille

trompet i bandet. 22

De skulle egentlig bare få lov til å prøvespille og være oppvarmingsbandet til et

tradisjonelt danseband den kvelden, men endte opp med å være hovedattraksjonen.

Ungdommene var begeistret og ville egentlig at de skulle spille hele kvelden. På den måten

beseglet de shadowsmusikken som den mest populære dansemusikken i Ålesund for mange år

fremover, og det tok ikke lang tid før The Penguins selv var fullbooket for flere måneder.

I flere oppslagsverk står det at Oslogruppen The Quivers var det første shadowbandet

som opptrådde her i Norge. De var riktignok det første norske gitarbandet som solgte nok

plater til å at de kom inn på VG lista, med låten «Piken i dalen», men det bandet startet faktisk

ikke opp før i 1961 23 , og da hadde jo The Penguins allerede holdt på i mer enn ett år her i

Ålesund. Så selv om det ikke kan dokumenteres med hundre prosent sikkerhet at The

Penguins var først ute, så var det hvert fall ett av de aller første gitarbandene som spilte

shadowsmusikk offentlig her i Norge.

Vi skal i det følgende ta for oss historiene til de fem første shadowbandene i Ålesund

og Borgund og som var aktive i perioden fra 1959 og fram til 1967, og som i tillegg til The

Penguins var

The Climbers,

The Blackjets,

The Quinters og

The Noisemakers.


Den første besetningen til The Climbers bestod av Jan Geir Løseth på sologitar, Georg

Pedersen på rytmegitar, Ejllund Jarvi Giske på bassgitar og Rolf Giske på slagverk. Den

første besetningen til The Blackjets bestod av Geir Helge Tømmerdal på sologitar, Rolf

Relling på rytmegitar, Svein Aakvik på bassgitar og Truls H. Åland på slagverk. Den første

besetningen the The Quinters bestod av Terje Røsand på sologitar, Fredrik Andersen på

rytmegitar, Einar Heen på bassgitar, Roar Henningsen på slagverk og Jarle Flem på trekkspill.

Mens The Noisemakers bestod av Per Ove Åland på sologitar, Erling Eide på rytmegitar, Ove

Pedersen på bassgitar og Webjørn Brogstad på slagverk.

Senere kom det selvsagt flere popband til, men disse bandene var ikke lenger like mye

shadowinspirerte og hører derfor til i en annen historie. Og ja, de ga lyd fra seg, til dels

kraftig lyd, både når de opptrådde, men også når de øvde rundt omkring i byen, enten det var

oppe på Fjelltun, ute på Hessa eller inne i Ratvika eller på Lerstad! Mange voksne synes det

kunne bli i meste laget og klagde på støyen av det de kalte for «piggtrådmusikk». Kanskje

var det slik den gangen, men med dagens ører høres det faktisk ganske så fjernt ut. Og fordi

det dukket opp så mange av dem på omtrent samme tid, og det at de gjorde så mye av seg –

gjorde at Ålesund i en periode ble landskjent som «Norges Liverpool» eller «Lille Liverpool».

24

Naturligvis en henspilling på arnestedet for de mange gitargruppene som dukket opp i

England omtrent samtidig.

Nå var det ikke slik at når disse shadowsbandene kom på banen, så var det slutt med

all annen type dansemusikk her i byen. Nei, det var heldigvis plass til og interesse for høyst

forskjellige slags musikkytringer på en og samme tid, enten det var gammeldans, jazzmusikk,

tradisjonell dansemusikk eller annet – både den gangen som nå. En typisk dansemeny en helg

på høsten i 1963 kunne for eksempel se slik ut:

Trollheim, Tomra: Brausseth-kvartetten

Emblem: Grøningsæters kvartett

Ungomshuset på Vaksvik: Nybøs kvartett

Bygdaheim, Fiksdal. Brusaseths kvartett


Men shadowsmusikken var likevel den som var mest populær fra 1960 og fram til

blant annet The Beatles entret banen i 1963, The Hollies i 1964 og senere The Kinks i 1966.

Nå var The Beatles for øvrig et band ingen andre kunne konkurrere med. Typisk var det jo at

Oslobandet The Beatniks, som vant det skandinaviske mesterskapet for shadowsband i mars

1963, dro over og hørte The Beatles spille på Cirkus i Göteborg i oktober 1963. De reiste

over som et shadowband, men kom tilbake som et beatlesband. 25


SIGLAR ISBAR BLIR DET FØRSTE MØTESTEDET

Det er interessant å tenke på at Siglar Isbar i Lorkenesgata fikk litt av den samme

funksjonen som lokalt arnested for de nye popgruppene i Ålesund som «2 i’s Cofee Bar»

hadde hatt i London noen år før, om enn på et helt annet nivå. Det viser imidlertid hvor viktig

det var å ha et fast møtepunkt å samles på, både for å kunne dyrke den felles interessen for

musikken, snakke om den og ikke minst spille av de aller siste poplåtene på jukeboxen. Etter

sigende spilte jukeboxen på Siglar Isbar nesten kontinuerlig. Mange av bandmedlemmene i

de første bandene ble også gode venner, på tvers av bandtilhørigheten, og alle var flinke til å

støtte og hjelpe hverandre fram. Jan Løseth fortalte: «Vi som bodde på Lerstad, vi følte

trangen til å treffe andre. Å gå på Havly eller Siglar, selv om det ikke var så fryktelig dyrt på

den tiden der, så trengtes det litt penger. Og det hadde vi ikke, eller vi hadde svært lite. Så når

vi møttes der, så var det som regel etter at vi hadde spilt til dans lørdagen.» 26

Så da møttes de der på mandagene og tirsdagene på ettermiddagene og kunne

oppsummere hvordan spillejobbene i helgene hadde gått. Og samtidig planlegge neste ukes

opptredener, og var det noen av bandene som tilfeldigvis var i beit for folk lånte de ofte

besetning av hverandre. Siglar var også et sikkert sted for de arrangørene som ville booke

bandene, det var jo ikke alltid like enkelt å nå guttene på fasttelefon som var det eneste som

eksisterte den gangen. De guttene som fortsatt gikk på skole og bodde hjemme likte heller

ikke alltid at noen av de voksne i huset måtte svare på slike telefoner, og de av dem som var i

jobb hadde heller ikke alltid like forståelsesfulle arbeidsgivere.

- Hei Janne, hvordan går det? Har du hørt den siste shadowslåten?

Laffen putter en krone på jukboxen og setter


THE CLIMBERS OG EVA JACOBSENS STORE SVERIGETURNÉ SAMMEN MED RAY

ADAMS I 1965

April

23/4 Frälsningsarméns Hotell Postgatan 10, Göteborg (orkester)

Palace Hotell, Brunnsparken, Göteborg (Ray)

24-29/4 Göteborg: Liseberg kl. 20:00

30/4 Turisthotellet, Köping

30/4 Hallstadhammer kl. 21:00 (show)

30/4 Köping: Folkets Park kl. 23:00 (show)

Mai

1/5 Park Hotell, Motala

1/5 Västeräs: Folkets Park kl. 21:00 (show)

1/5 Eskiltunaparken kl. 23:00 (show)

2/5 AB Familiehotellet, Engelbrektsgatan 17, Malmö (orkster) (Fri)

Hotell Arkaden, Baltsarsgatan, 20, Malmö (Ray)

3-4/5 Frälsningsarméns Hotell Postgatan 10, Göteborg (orkester) (Fri)

Palace Hotell, Brunnsparken, Göteborg (Ray)

5/5 Hotell Bele, Trollhättan

5/5 Uddevalla: Folkets Park kl. 20:00 (m/dans)

6/5 Hotell Bele, Trollhättan (Fri)

7-14/5 Hotell Anglais, Klostergatan 14, Örebro

7/5 Värgärda: Parken kl. 21:00 (m/dans)

8/5 Örebro: Brunnsparken kl. 21:00

8/5 Lindesberg kl. 23:00

9/5 Kongsvinger i Norge: Vårmarken kl. 18:00 (m/dans)

12/5 Hallsberg: Hallsbergsparken kl. 21:00

14/5 Pålsboda: Folkparken kl. 22:00

(skulle egentlig hatt fri fra 11-14/5)

15/5 Hotel Central, Arvika

15/5 Arvika: Folkets Park kl. 23:00

15/5 Bengtfors: Folkparken kl. 21:00

16-20/6 Palace Hotell, Kungsgatan 39, Lindköping

16/5 Katrineholm: Sportsmässan kl. 21:00

16/5 Kolbäck: Folket Park kl. 23:00

17-18/5 (Fri)

19/5 Linköbing: Folkets Park (ikke oppgitt) (m/dans)

20/5 Ätvidaberg: Folkpark kl. 20:00 (m/dans)

21/5 Trollhättan: Folkets Park kl. 20:00

22/5 Alingsås: Alingsåsparken kl. 21.00

22/5 Lindköping: Folkets Park kl. 23:15

23-25/5 (Fri)


26/5 Karlskoga: Folkets Park (ikke oppgitt) (m/dans)

27/5 Finnerödja: Värdshuset Finngärden kl. 19:00 (restaurang)

28/5 Tranäs: Folkparken kl. 21:30 (m/dans)

29/5 Skogshöjds Turisthotell, Högbergsgatan 20, Södertälje

29/5 Södertälje: Folkparken kl. 22:00 (m/dans)

Juni

30/5-1/6 Hotell Centrum, Rennebygatan 26, Karlskrona (Fri)

2/6 Hotell Teatern, Norrgatan 21, Växsjö

2/6 Karlskrona: Wämöparken (ikkje oppgitt) (m/dans)

3/6 Hotell Anglais, Klostergatan 14, Ørebro

3/6 Garphyttan: Folkets Park kl. 21:30 (m/dans)

4/6 Kolbäcks Gästivaregård, Kolbäck

4/6 Skultuna: Folkets Park kl. 22:00 (m/dans)

5/6 Stadthotellet, Avesta

5/6 Norberg: Kärrgruvan Folkets park kl. 21:00

5/6 Surahammar kl 23:45

6/6 Pensionat Odenvillan, Odengata 14, Bollnäs (orkester)

Frimurarhotellet, Bollnäs (Ray)

6/6 Hofors: Folkets park kl. 21:00

6/6 Bollnäs: Folkets Park kl. 23:45

7-11/6 Palace Hotell, Linköping

7/6 Halden i Norge (ikke oppgitt) (m/dans)

8-10/6 (Fri)

11/6 Vadstana: Folkpark kl. 22:00 (m/dans)

12/6 Hotell City, Nässjø

12/6 Kisa: Folkets Park kl. 21:00

12/6 Gamleby: Folkpark kl. 23:00

13-18/6 Park Hotell, Kistinehamn

13/6 Skölvene: Sämsjön Folkfesten vid Ekåsen kl. 20:30 (m/dans)

14-15/6 (Fri)

16/6 Kristinehamn: Tallunden kl. 20:00 (m/dans)

17/6 (Fri)

18/6 Åsarp: Ekehagen (ikke oppgitt) (m/dans)

19/6 Munkfors: Folkets Park Munkforsdagarna kl. 22:00 (m/dans)

20/6 og så rett til Oslo til 24/6

21-22/6 Oslo i Norge (ikke oppgitt) (m/dans)

23/6 Jessheim i Norge: Ullensaker Marken (ikke oppgitt) (m/dans)

25-27/6 Sjøfartshotellet, Sjøgatan 11, Karlsvägen 57, Sundsvall (orkester)

Hotell Knaus, Sundsvall (Ray)

25/6 Junsele: Nipan Midtsommarafton kl. 21:00

25/6 Trehörningsjö: Kerstins Udde Midsommerafton kl. 23:30

26/6 Oviken kl. 17:00

26/6 Hede kl. 21.00


27/6 Kornsjöstrand kl. 17:30

27/6 Viskan: Folkets Park kl. 21:00

28/6 Pensionat Klare Johansson, Karlavägen 57,Stockholm (orkester)

Hotel Castle, Nyborgatan, Stockholm (Ray)

28/6 Stockholm (ikke oppgitt)

29-30/6 Hotell Lindh, Västervik

29/6 (Fri)

30/6 Västervik Folkets Park kl. 21:30 (m/dans)

Juli

1-2/7 Nya Hotellet, Tivoligatan 11, Kristianstad

1/7 (Fri)

2/7 Billesholm: Folkets park kl. 21:00

2/7 Höganäs: Folkparken kl. 23:00

3/7 Hotell Teatern, Norrgatan 21, Växjø

3/7 Ronneby: Folkets Park kl. 22:30 (m/dans)

4/7 Hotell Bele, Trollhättan

4/7 Tidaholm: Annefors-Fröjdered kl. 20:00

5/7 Hotell Smøgenbaden, Smøgen

5/7 Smøgen (ikke oppgitt) (m/dans)(restaurant)

6-7/7 Gästgivargården, Grebbestad

6/7 (Fri)

7/7 Grebbestad (ikke oppgitt) (m/dans)

8/7 Tidaholm: Vänersborg Dalaborgsparken kl. 21:00 (m/dans)

8/7 Hotell Anglais, Klostergatan 14, Ørebro

9/7 Skoghall: Folkparken kl. 20:00 (m/dans)

10/7 Väräshuset, Grängesberg

10/7 Borlänge: Folkparken kl. 20:00

10/7 Grängesberg: Folkets Park Barnenes Dag kl. 23:30

11-12/7 Hotell Ritz, N. Kungskgatan 3, Gävle (orkester)

Hotell Aveny, Gävle (Ray)

11/7 Ockelbo: Idrottsmässa kl. 15:30

11/7 Åmot (ikke oppgitt) (show)

12-13/7 (Fri)

13-14/7 Sjøfartshotellet, Sjøgatan 11, Sundsvall (orkester)

Hotell Knaust, Sundsvall (Ray)

14/7 Kramfors (ikke oppgitt) (m/dans)

15/7 Hotell Ritz, N. Kungskgatan 3, Gävle (orkester)


15/7 Stora Skedvi: Hembygdsgården Skedvi-träff kl. 20.00

16-17/7 Hotell Saga, Borlänge

16/7 Falun: Folkparken (ikke oppgitt) (m/dans)

17/7 Rättvik: Folkets Park kl. 21:45

17/7 Näs: Storänget kl. 23:30


18/7 Hotell Skinnargården, Malung

18/7 Limedsforsen: Folkets Park Simmarfesten kl. 20:00 (m/dans)

18/7 Larv: Hedalund (ikke oppgitt)

19/7 Hotell Bele, Trollhättan (Fri)

/7 Hotell Smøgenbaden, Smøgen

20/7 Smøgenbaden (ikke oppgitt) (m/dans)

21/7 Hotell Svea, Västbygatan 19, Sala

21/7 Heby: Folkets Park kl. 20:00 (m/dans)

22-23/7 Hotell Saga, Borlänge

22/7 (Fri)

23/7 Mora: Folkets Park kl. 20:00 (m/dans)

24/7 Hotell Svea, Väsbytatan 19, Sala

24/7 Uppsala: Liljekonvaljholmen (ikke oppgitt) (m/dans)

25/7 Hotell Saga, Borlänge

25/7 Rydbergsdal: Kopparberget Eldsmässan kl. 20:00 (m/dans)

26/7 Sjøfartshotellet, Sjøgatan 11, Sundsvall (orkester)

Hotell Knaust, Sundsvall (Ray)

27/7-3/8 Perssons Hotell, Stationsvägen 57, Luleå (orkester)

Standard Hotell, Køpmannsgatan 30, Lule (Ray)

26-27/7 (Fri)

28/7 Rundvik: Parken kl. 22:45

29/7 (Fri)

30/7 Harads (ikke oppgitt) (m/dans)

31/7 Skellefteå Park kl. 23:30

31/7 Älvsbyn kl. 00:30

August

1/8 Haparanda (ikke oppgitt) (m/dans)

2-4/8 (Fri)

4/8 Hotell Margareta, Skolgatan 46, Umeå

4/8 Tegs Festplats (ikke oppgitt)

5-6/8 Malm Hotell, Malmberget.

5/8 (Fri)

6/8 Gällivare-Malmbergets: Folket Park (ikke oppgitt) (m/dans)

7/8 Hotell Kebne, Kiruna

7/8 Kiruna: Folkets Park Malmen (ikke oppgitt) (m/dans)

8/8 Hotell Margareta, Skolgatan 46, Umeå (ikke benyttet)

8/8 Narvik i Norge: Nordkalottmessen kl. 19:00 og 21:00 (m/dans)

9/8 Centralhotellet, Oxtergatan 16, Søderhamn

9-10/8 (Fri)

10/8 Hotell Ritz, N. Kungskgatan 3, Gävle (orkester)


11/8 Hotell Lindh, Västervik

11/8 Söderhamn (ikke oppgitt) (m/dans)


12/8 Hotell Riddargården, Borgholm

12/8 Borgholm: Restis (ikke oppgitt) (m/dans)

13/8 Hotell Blå Jungrun, Stora Torget 2, Oskarshamn

13/8 Oskarshamn: Folkets Park Parkmässan kl. 22:00 (m/dans)

14/8 Hotell Ekeberg, Värnamo (orkster)

Stadshotellet, Värnamo (Ray)

14/8 Mjölby: Folkparken kl. 21:00 (show)

14/8 Motala: Folkets park kl. 22:30 (show)

15-19/8 Nya Hotellet, Tivologatan 11, Kristianstad

15/8 Vollsjö (ikke oppgitt) (show)

15/8 Bjärnum (ikke oppgitt) (show)

15/8 Slimminge (ikke oppgitt) (show)

16-17/8 Göteborg: Palace Inn (ikke oppgitt)

18/8 Spekeröd (ikke oppgitt)

18/8 Göteborg: Bal Paraiso (ikke oppgitt)

18/8 Bromølla (ikke oppgitt) (m/dans)

19/8 Finspäng: Folkets Park kl. 22:30

20/8 Hotell Blå Jungrun, Stora Torget 2, Oskarshamn

20/8 Lessebo (ikke oppgitt) (m/dans)

21-22/8 Palace Hotell, Kungsgatan 39, Lindköping

21/8 Katrineholm: Parken kl. 20:30

22/8 Lindome: Torpet (ikke oppgitt) (m/dans)

23-25/8 Hotell Rex, S. Kyrkogatan 26, Boräs (orkester)

Hotell Du Nord, Boräs (Ray)

23-26/8 Göteborg: Palace Inn (ikke oppgitt) (m/dans)

25/8 Boräs: Boräsparken kl. 19:30

26-29/8 Carlton Hotell, Järnvägsgatan 8, Karlstad (orkester)

Hotell Savoy, Karlstad (Ray)

27/8 Åmotfors: Folket Park kl. 20:00 (m/dans)

28/8 Lindfors: Folkets Park kl. 20:30 (m/dans)

29/8 Värnamo: Stadsparksfesten kl. 18:00

29/8 Jönköping (ikke oppgitt)

30/8-1/9 Margareta Hotell, Torggatan 7-9, Norrköpiung (orkester)

Grand Hotell, Norrköping (Ray)

30-31/8 (Fri)

September

1/9 Nyköping: Folkets Park Träffen kl. 22:00 (m/dans)

2/9 Hotell Ekeborg, Värnamo (orkester)

Stadshotellet, Värnamo (Ray)

2/9 (Fri)

3/9 Vaggeryd: Folkets Park (ikke oppgitt) (m/dans)

4/9 Hotell Västervik

4/9 Vetlanda: Vetlandaparken kl. 21:00 (show)


4/9 Hultsfred: Folkpark (ikke oppgitt) (show)

5-8/9 Kongsträdgården, Västra Trädgårdsgatan 11B, Norrmal, Stockholm

5-8/9 Stockholm (ikke oppgitt)

9/9 (Fri)

10/9 Teatern, Växjö

10/9 Växjö: Folkets Park (ikke oppgitt) (m/dans)

11/9 Contintental, Storgt. 23, Ängelholm

11/9 Ljungby: Folkparken kl. 23:00 (show)

11/9 Gislaved: Folkets Park kl. 21:00 (show)

12/9 Hotell Ørnen, Göteborg

12/9 Veinge (ikke oppgitt) (show)

12/9 Vinberg (ikke oppgitt) (show)

12/9 Hasslarps: Folkets Park (ikke oppgitt)

Basse Giske 27 skriver at: «Vi opptrådde sammen med Arne Bendiksen, Kirsti Sparboe

og Oddvar Sanne som en del av The Monn Keys, på et av stedene som er skrevet på listen,

men husker ikke nøyaktig hvor.» Siden Basse selv har notert de tre navnene på arket over

hotelloversikten i slutten av juni, er det mest sannsynlige stedet enten i Oviken, Hede,

Kornsjöstrand eller i Viskan. Aller steder i nærheten av Sundsvall hvor de bodde den uka. De

hadde jo også vært i Oslo og Jessheim uka før, så det kan jo være at avtalen med The Monn

Keys ble gjort på noen av disse stedene. På den tilstelningen de hadde på Jessheim den 23.

juni hadde The Climbers også show før dansen med Rolf Just Nilsen og den berømte svenske

jazzpianisten Bengt Hallberg. Den som sang var muligens Karin Krogh. Rolf Just Nilsen

hadde de for øvrig truffet før på turnéen, nemlig på Vårmarken i Kongsvinger den 9. mai.


OVERSIKT OVER DELER AV REPORTOARET TIL GRUPPENE

Det er ikke umiddelbart mulig å sette opp en komplett liste over alle de låtene som

bandene hadde på sine repertoarer. Det varierte selvsagt også mye fra band til band. The

Penguins spilte nok den mest varierte musikken, både fordi de i mindre grad ble «fanget» av

shadowmusikken, de oppfattet seg mer som et tradisjonelt danseband med en trompet i tillegg

til gitarer og slagverk og det var også de som var tidligst ute. The Climbers var kanskje det

mest rendyrkede shadow-bandet, selv om også de kunne spille på flere strenger, noe som jo

turnéen med Ray Adams tydelig viste. The Quinters supplerte shadow-repertoaret med The

Hollies-låter, mens The Blackjets supplerte tilsvarende med The Kinks-låter. Band som kom

på banen i kjølvannet av The Shadows, men før The Beatles.

Listen nedenfor er de låtene som solgte mest i Norge ifølge VG lista i perioden bandene

holdt det gående, dvs. mellom 1959-1967, ift. de artistene de primært hentet coverlåter fra.

The Climbers var det eneste bandet som lagde egne låter. Listen forteller hvilket år og uke de

kom inn på VG lista, og på hvilken plass de kom inn på først. Coonie Francis hadde låter som

først og fremst inspirerte Rønnaug Frostad, og Rønnaug sang jo først i The Climbers før hun

gikk over til The Blackjets.

Uke 41 1961 nr. 8: The Shadows: «Kon-Tiki»

Uke 14 1962 nr. 8: The Shadows: «Wonderful Land»

Uke 35 1962 nr. 10: The Shadows: «Guitar Tango»

Uke 04 1963 nr. 5: The Shadows: «Dance On»

Uke 14 1963 nr. 6: The Shadows: «Foot Tapper»

Uke 25 1963 nr. 6: The Shadows: «Atlantis»

Uke 42 1963 nr. 5: The Shadows: «Shindig»

Uke 42 1963 nr. 10: The Shadows: «Geronimo»

Uke 44 1959 nr. 10: Cliff Richard & The Shadows: «Travellin’ light»

Uke 43 1960 nr. 10: Cliff Richard & The Shadows: «Nine Times out of Ten»

Uke 51 1960 nr. 8: Cliff Richard & The Shadows: «I love you»

Uke 28 1961 nr. 10: Cliff Richard & The Shadows: «A Girl like you»

Uke 04 1962 nr. 5: Cliff Richard & The Shadows: «The young Ones»

Uke 39 1962 nr. 7: Cliff Richard & The Shadows: «It’ll be me»

Uke 10 1963 nr. 6: Cliff Richard & The Shadows: «Summer Holiday»

Uke 21 1963 nr. 3: Cliff Richard & The Shadows: «Lucky Lips»

Uke 48 1963 nr. 6: Cliff Richard & The Shadows: «Don’t talk to him»

Uke 09 1964 nr. 9: Cliff Richard & The Shadows: «I’m the lonely one»


Uke 53 1964 nr. 11: Cliff Richard & The Shadows: «I could easily fall»

Uke 03 1959 nr. 9: Cliff Richards: «Move It»

Uke 34 1959 nr. 8: Cliff Richards: «Living Doll»

Uke 07 1960 nr. 10: Cliff Richards: «A Voice in the Wilderness»

Uke 17 1960 nr. 9: Cliff Richards: «Fall in love with you»

Uke 31 1960 nr. 10: Cliff Richards: «Please don’t tease»

Uke 45 1961 nr. 10: Cliff Richards: «When the Girl in your Arms is the Girl in your

Heart»

Uke 10 1959 nr. 4: Cliff Richard & The Drifters: «High class Baby»

Uke 24 1959 nr. 10: Cliff Richard & The Drifters: «Never Mind»

Uke 43 1958 nr. 6: Connie Francis: «Caroline Moon»

Uke 11 1959 nr. 6: Connie Francis: «My Happiness»

Uke 36 1959 nr. 10: Connie Francis: «Lipstick on your Collar»

Uke 33 1960 nr. 10: Connie Francis: «Everybody is somebody’s Fool»

Uke 16 1964 nr. 11: The Hollies: «Just one Look»

Uke 28 1965 nr. 7: The Hollies: «I'm alive»

Uke 42 1965 nr. 8: The Hollies: «Look through any Window»

Uke 13 1966 nr. 7: The Hollies: «I can't let go»

Uke 30 1966 nr. 5: The Hollies: «Bus Stop»

Uke 45 1966 nr. 6: The Hollies: «Stop Stop Stop»

Uke 28 1967 nr. 10: The Hollies: «Carrie Anne»

Uke 03 1966 nr. 10: The Kinks: «Till the end of the Day»

Uke 16 1966 nr. 10: The Kinks: «Dedicated Follower of Fashion»

Uke 28 1966 nr. 4: The Kinks: «Sunny Afternoon»

Uke 51 1966 nr. 9: The Kinks: «Dead end Street»

Uke 31 1961 nr 9: Jörgen Ingmann: «Pepe» (med «Amorada» på baksiden)


Tekster som kan benyttes senere:

Geir Helge Tømmerdal, gitaristen i The Blackjets, morens hans Solveig født Ohna var jo

veldig musikkinteressert og spilte selv piano.

1

«The young ones» er en singel av Cliff Richards og The Shadows, og ble gitt ut i januar 1962.

Sangen som er skrevet av Sid Tepper og Roy C. Bennett er også med i filmen av samme navn som

hadde premiere året før. Den kom helt opp på 2. plass på VG lista i uke 20, 1962. Filmen gikk på kino

i Ålesund i januar 1963 og ble beskrevet som en «smittende glad show- og musikkfilm».

2

Haugstad, Børre: «Vinylens historie 1. Norge 1958-1969», Screibtisch Verlag, Oslo, 2019.

3

Rander, Tommy: «Rockens rolle», Aschehoug, Oslo, 1977.

4

Dawson, Jim: «Rock Around the Clock: The Record That Started the Rock Revolution!», Backbeat

Boooks, San Fransisco, 2005.

5

På norsk: «Vend dem ikke ryggen». Den ble faktisk meget godt mottatt av Aftenpostens anmelder

som omtalte både spill og regi som førsteklasses (se «Aftenposten», 22.11.1955).

6

Storvik, Kjell: «Stumbeling Guitars. fra Nilsengitaren til Fender Stratocaster», Kjetil Storvik, Oslo,

2003, s. 55.

7

Uidentifisert kilde.

8

Holm, Yngvar: «Swing It», Ypsilon forlag AS, Oslo, 1990.

9

Molde, Audun: «Pop. En historie», Cappelen Damm AS, Oslo 2018, s. 190.

10

Intervju med Jan Løseth i Ginestas, Frankrike, sommeren 2019.

11

Rander, Tommy: «Rockens rolle», Aschehoug, Oslo, 1977, s 41.

12

Abrams, Mark: «The Teenage Consumer», The London Press Exchange Ltd, London, 1959.

13

Holm, Yngvar: «Plater og stjerner», Mortensens forlag, Oslo, 1963, s. 77-78.

14

Winter, David: «Cliff Richard: popsangeren med nye toner», Nomi, Oslo, 1968, s. 71.


15

I den norske platebransjens barndom ble det delt ut troféplater i tre klasser: sølvplate for 25 000

solgte plater, gullplate for 50 000 solgte plater og platinaplate for 100 000 solgte plater (ifølge

Wikipedia). Knut Bjørnsen hadde allerede startet VGs «Ti på topp» i 1958, men Arbeiderbladet

utvidet til det mer internasjonale formatet «Top twenty» i 1960. I 1963 kom Arbeiderbladet med

Norges første albumliste, som avisen var alene om til VG fulgte etter fire år senere. Erik Heyerdahl

ringte rundt til sentrale butikker, og regnet sammen listene.

16

«2 I’s Coffee bar, The Birthplace of British Rock”, hentet fram i mai 2020.

17


18

Ustvedt, S.: «Det skjedde i Norge. 3: 1952-1961: velstand og nye farer», Den norske bokklubben,

Stabekk, 1990, s. 168-171.

19

Innholdet er hentet fra Grytten, H.: «Hjemsted og by: Ålesund 1948-1998. B.1 : 1948-1968», 1998,

s. 371-72.

20


21

Intervju med Svein Haugen, fra The Penguins (etter reunionkonsert i Ålesund i 1998), på YouTube:

«Det var vel i 1958, da var det vi som guttunga begynte å øve i kjelleren hjemme hos oss, og så hadde

vi vår første opptreden på Oasen på Sunnmørsmessa, det var vel i 1959, så vidt jeg husker.»

Sannsynligheten er nok større for at det var året etter, i 1960. Selv den sommeren var de yngste i

bandet kun akkurat fylt 14 år.

22

Mailer fra Kjell Even Nygård, mars og mai 2019.

23

Eggum, Jan; Ose, Bård og Steen, Siren: «Norsk pop og rock leksikon. Populærmusikken i hundre

år», Bergenstrubaduren AS/Vega forlag AS, 2005, s. 429.

24

Det var for øvrig Odd Grythe som først omtalte Ålesund spøkefullt som «Norges Liverpool» under

Lykkeshowet som ble avholdt den 1. desember på Arbeideren i 1964.

25

Storvik, Kjell: «Stumbeling Guitars. fra Nilsengitaren til Fender Stratocaster», Kjetil Storvik, Oslo,

2003, s. 136.

26


27

Giske, Basse: E-mail korrespondanse, februar 2020.

20191226_Ålesund - lille Liverpool

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?