HØSTTUR - Vinderen Historielag

HØSTTUR
onsdag 7. oktober 2009.
Vinderen Historielag arrangerer busstur over Krokskogen langs den
Gamle Kongevei fra Lommedalen til Sundvollen.
Guiding/orientering og stopp underveis og lunsj på Kleivstua.
Mulig vandring til Kongens utsikt hvis forholdene tillater det.
Bussen kjører fra "Villsvinet" ved Slemdal skole
(krysset Frognerseterveien - Stasjonsveien) kl. 10.00, og retur
til samme sted beregnes ca kl. 16.00.
Deltakerbetaling for busstur inkludert avgift og toretters lunsj på
Kleivstua kr 350,- Kontonr: 7874.05.98200.
Spørsmål til guiden
Henning Krohg Stabell, 915 71 253, familien.stabell@online.no
Påmelding til
Anita Kildal, 22 14 70 17, anita@kildal.no,
Lajla Heyerdahl, 22 14 74 17, lajla.he@online.no
Velkommen!
1

av Finn Holden
Persbråten videregående skole fyller
50 år i august i år. Den ble bygd som
midlertidig realskole og gymnas med
en usikker framtid. For det første var det
ikke bestemt hva slags skole den skulle
bli, gymnas for ungdom som skulle videre
på universitet eller høyskole, eller
framhaldsskole for unge som skulle rett
ut i arbeidslivet etter skolen. De fleste
ungdommene i strøket gikk videre på
gymnas, på Berg, Ris og Ullern eller på
gymnas nede i byen. Behovet var ikke
stort for en framhaldsskole i området,
og Persbråten ble derfor et nytt gymnas
2
PERSBRÅTEN SKOLE 50 ÅR
i bydelen. For det andre ble skolen bygd
av Moelven-brakker, hovedsakelig satt
opp på én dag. Men skolebygningene
kom til å være i bruk i 46 år! I den tid
har rundt 7000 elever, nesten alle fra de
gamle bydelene Vinderen og Røa, tatt
eksamen på skolen, som derfor har hatt
stor betydning i lokalmiljøet.
Skolen hadde god søkning, de
fleste elevene trivdes på skolen og var
godt forberedt til videre utdanning.
Myndighetene tok imidlertid lite initiativ
for å vedlikeholde skolen. Forfall kom
til å prege bygningene, og til slutt ble de
revet høsten 2005. På den gamle skoletomten
bygde Skanska en ny og stor,
Luftfoto av Røa-området i 1948, før Persbråten ble bygd. Vi ser Huseby skole til
høyre. Byantikvaren i Oslo.

Inngangspartiet på den gamle og på den nye skolen.
Foto: Clemens Saers over, Bernt Rygg under.
3

Over: Den nye skolen har stort uteareal med sandvolleyball-bane og basketballbane.
Foto: Clemens Saers
Til høyre: Spesialpedagogisk avdeling. Under: Annen etasje i den nye skolen.
Begge foto: Finn Holden
4

fin skolebygning, og elever og lærere
tok den i bruk fra høsten 2007. Under
byggingen holdt skolen til i det gamle
forsvarsbygget på Huseby, som nettopp
var blitt ledig etter at Forsvarets overkommando
hadde flyttet til Akershus. I
2001 hadde skolen fått en egen spesialpedagogisk
avdeling med 14 elever i et
eget skolebygg. Denne undervisningen
kunne fortsette som før under byggingen
av den nye skolen.
Skolen har utgitt en beretning om
skolens liv gjennom 50 år. Den er ført
i pennen av historielagets
redaktør,
som underviste på
skolen i 35 år, og et
styremedlem i historielaget,
som har
vært 17 år ved skolen.
Lærere som
har ledet studiereiser
til utland eller i
innland, har fortalt
om sine inntrykk
og erfaringer. Men
også tidligere og
nåværende elever
har bidratt. Mange
tidligere elever har
fortalt om dagliglivet
på skolen fra
det første året opp
til århundreskiftet.
De forteller om
forholdet til medelever,
lærere og til
ledelsen, om skolerevyen,
skoleavis
og russetid. Lærere
og elever på skolen
i dag er blitt intervjuet
og forteller
om hvordan de nye undervisningslokalene
virker. Skolehistorien er rikt illustrert,
med bilder, både fra brakkeskolen
og den nye skolen og viser forskjellige
sider ved skolens liv.
Boken om Persbråten skole er til
salgs på skolens kontor for 200 kr.
Benytt samtidig anledningen til å få et
inntrykk av Persbråten skole slik den
framstår i dag.
5

av Finn Holden
Onsdag 10. juni dro en full buss med
medlemmer av Vinderen Historielag
på tur til Fossesholm Herregård og
Nøstetangen glassverk. Vi var heldige
med været og guidene begge steder.
Peder Hansøn Litle, opprinnelig
kjøgemester hos biskopen i Christiania
og av beskjeden dansk adel, klarte å
skaffe seg noen mindre eiendommer
og å bli gift med en av døtrene til den
mektige fru Inger til Østråt. Da de
første oppgangssagene kom i drift i
Norge rundt 1530, satte han i gang med
oppkjøp av skoger i Eiker og naboområdene.
Fossgodset ble en av landets
største eiendommer. Etter hans død i
1551 styr te enken, fru Ingeborg, over
sine store skog- og sagbruk. Senere fikk
godset navnet Fossesholm og ble i 1697
kjøpt av Christiania-kjøpmennene Gjord
6
VÅRTUREN TIL FOSSESHOLM
OG NØSTETANGEN
Andersen og Jørgen Neumann. Den
sistes datter Maren giftet seg med kjøpmann
Gabriel Cappelen fra Drammen.
I de vanskelige tidene etter Napoleonskrigene
ble Fossesholm i 1822 solgt på
tvangsauksjon til tre storbønder på Eiker.
Etter at bygningene hadde forfalt
i lengre tid, ble de i 1973 kjøpt av
Eiker Historielag (!) med støtte av Eiker
Sparebank og Øvre Eiker kommune.
Bygningene ble restaurert med hjelp fra
Riksantikvaren og under ledelse av Eldar
Steen, opprinnelig rektor og nestleder i
historielaget. Han var vår kunnskapsrike
og spirituelle guide under besøket
på Fossesholm. Eiker Historielag eier
fortsatt Fossesholm.
Deretter dro vi, ikke til Nøstetangen
museum, men til det lille firmaet
Nøstetangen Glass i nabobygget. Det
gamle og berømte Nøstetangen Glasværk
var i drift fra 1741 til 1777. Glass-

verket ble avviklet, ikke pga økonomiske
problemer, men av mangel på trevirke
til brenningen av glasset. Alt tømmer
i distriktet gikk nemlig til Kongsberg
sølvverk.
Stifteren av Nøstetangen Glass,
gravør Lynn Funnemark Johansen, fortalte
om produksjonen av glasspokalene
og lysekronene til Glasværket. Firmaet
lager kopier av de gamle glasspokalene
og har restaurert Nøstetangen-lysekroner
i Kongsberg kirke, så det kjenner prosessen
og problemene underveis. Vi så
glassblåsere i arbeid, og flere av medlemmene
kjøpte glassgjenstander.
Turen var svært vellykket.
Forrige side:
Dagligstuen på
Fossesholm.
Over:
Posthuset på
Fossesholm.
Denne side:
Glasspokal
og lysekrone
i glass fra
Nøstetangen
Glass.
Alle bilder fra
brosjyren til
institusjonene.
«
7

av Finn Holden
I artikkelen om jaktvillaen i Slemdalsveien
95 i forrige nr. av medlemsbladet
hadde det sneket seg inn en feil på side
20. Jeg er ikke glad når jeg har gjort
en feil, men er glad for å bli gjort oppmerksom
på den, slik at feilen kan bli
rettet opp. Dette skyldtes dessverre det
vi høytidelig kaller en inkurie; jeg hadde
jo det riktige bildet!
Bildet i nr. 2/09 viser boligen til den
første direktøren i Holmenkollbanen,
Halvor Heyerdahl, ”Solbakken”, bygd
i 1897, opprinnelig Slemdalsveien 113,
nå Heyerdahls vei 1 a, b, c. Derfor lå
stasjonen Engerjordet på Holmenkollbanen
der, rett utenfor huset. Senere ble
8
JAKTVILLAEN I
SLEMDALSVEIEN 95
huset kjøpt av P. A. Ellingsen i 1915-
16. Etter at hans enke døde i 1976, ble
huset revet året etter, og tre nye hus er
satt opp på tomten. Et barnebarn bor nå
oppe på grunnmuren til det gamle huset
og har beholdt en gammel steintrapp
ned til hagen.
Kilder:
Brev fra Bente Thaulow, barnebarn av
P. A. Ellingsen.
Nilsen, Knut A.: Nordmarkstrikken,
Holmenkollbanen gjennom 100 år, Oslo
1998, med bilde av ”Solbakken” på s. 67.
Holden, Finn: Vinderen fra fangstboplass
til moderne bydel, Oslo 2000, med
bilde av jaktvillaen på s. 83.

Over: Den virkelige Jaktvillaen som er omtalt i forrige nummer av bladet.
Under: Boligen til direktør Halvor Heyerdahl i Holmenkollbanen. Beliggenheten
førte til at Engerjordet stasjon på Holmenkollbanen ble lagt rett nedenfor villaen.
Stasjonen ble nedlagt i midten av 1930-årene.
Til venstre: Steinmuren og steintrappen til Jaktvillaen. Foto: Finn Holden.
9

av Finn Holden
Apoteker Harald Thaulow (1815-81) innvandret
fra landsbyen Tavlov i Sønderjylland
og tok eksamen som farmasøyt i
Christiania. I 1843 fikk han bevilling til
å opprette Løveapoteket i Storgaten, det
første ”personlige” apotekprivilegium
som ble gitt i Norge. Privilegiet gjaldt
ham personlig og kunne ikke selges etter
hans død. Han bodde med familien i
andre etasje over apoteket. Hjemmet ble
populært kalt ”Løven”. Her møttes mye
av landets intellektuelle elite: Henrik
Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard
Grieg, Aasmund Olavsson Vinje, Ole
Bull og brødrene Sars.
Da Bjørnson, Johan Sverdrup og
Ernst Sars i 1879 hadde foreslått et rent
norsk flagg uten unionsmerke, vakte
det stor strid i Christiania. Apotekeren
samlet forslagsstillerne til fest i sitt hjem.
Under selskapet ble Storgaten fylt av
en forbitret menneskemengde med
pipekonsert og steinkasting gjennom
vinduene i Thaulows leilighet. Fruen
ville slukke alle lys, men Thaulow ville
at lysekronene skulle brenne, for ”de
maa ha noget at sigte efter”.
Apotekeren stiftet i 1858 en apotekerforening,
som ifølge ham selv snart
avgikk ved en ”stille død”. Han fikk i
1853 Kronprinsens gullmedalje for en
kjemisk avhandling, og opprettet i 1874
”Apoteker Thaulows Legat til Minde
om det Opsving som Chemien vandt
4de August 1774” (dvs. oppdagelsen
av oksygen). Han var æresdoktor ved
10
HARALD THAULOW
OG VOLVAT
Universitetet i Kiel og medlem av mange
vitenskapsselskaper.
Harald Thaulow ble rik på sitt
apotekprivilegium og bygde Thaulowbasarene
der Folketeatret nå ligger ved
Youngstorget. I Uranienborg-skoven
kjøpte han 13 mål og anla et landsted,
Bloksberg, et stort hvitmalt trehus i
Skovveien 35, litt nedenfor Uranienborg
kirke i dag. Da byen kom for nær,
solgte han Bloksberg for å flytte lenger
fra byen.
”Flytningen fra Storgaten til Uranien
borg, som nå regnes for en passende
spasertur, var et svært apparat,
med kjøretøyer, tunggods og atskillige
flyttekarer (…) Enda vidløftigere var
selvsagt flytningen til Thaulows ”løkke”,
Volvat, hvor familien gjerne ble boende
til sommerferien var over.” (Østvedt, s.

14-15) I hagen satte han et stort steinbord
der familie og gjester kunne samles.
Bordet står der fremdeles.
Samling av Volvat
Harald Thaulow kjøpte jordstykker fra
gårdene Vinderen, Lille Frøen og Store
Frøen på begge sider av Bogstadveien,
som i dag heter Sørkedalsveien. Ifølge
Aker Matrikkel fra 1863 eide apoteker
Thaulow på det tidspunkt 49 2/3 mål
”udmærket god jord”, 2 ½ mål hustomt
og have og 11 ½ mål skog. I 1865
kjøpte han løkken ”Solhaug” for 2696
speciedaler fra Marthe Winderen, som
da eide både Store Frøen og Vinderen. I
1866 kjøpte han ”Granbakken” for 5000
speciedaler av baker Jacob Brun, som
selv hadde kjøpt løkken fire år tidligere.
Gårdene Lille Frøen og Vinderen
eide breddene langs Sognsvannselven.
I 1857 utstedte ”Madame” Marthe
Winderen skjøte til Hans E. Frøen på
Lille Frøen med ”Ret til Vandfald og
Dam for 1000 Spd.”. På samme tid
solgte Frøen en parsell, kalt ”Stampen”,
til A. Køltzow. Ti år senere solgte Hans
Frøen en del av elveleiet til Frognerelven
med møllehus, vannfall m.m. til Harald
Thaulow, som også kjøpte en parsell
av Vinderen for 3042 speciedaler. John
Køltzow solgte sin eiendom ”Stampen”
til apotekeren for 4500 speciedaler.
O.r.sakfører Sæthren bodde på ”Solbakken”
med tre barn, et pleiebarn,
to tjenestepiker og en tjenestedreng. I
1874 kjøpte Thaulow ”Solbakken” av
Sæthren for 11 500 speciedaler.
Apoteker Thaulow samlet så disse
eiendommene til gnr. 37, bnr. 5 under
navnet ”Volvat”, omvendt av Tavlov,
Thaulow-familiens hjemstavn på Jylland.
Nestoren i norsk lokalhistorie,
Nedre Frøensdam med villaene i Tårnveien sett fra Slemdalsveien. Husene til
høyre er Thaulows vei 8 og 9. Postkort fra ca 1890. Oslo Museum.
11

Øvre Frøensdam mot det hvite huset i svingen i Slemdalsveien, som ligger der
fremdeles. Holmenkollbanen og Sognsvannsbanen går i dag på bunnen av Øvre og
Nedre Frøensdam. Postkort ca 1900.
professor Andreas Holmsen, bruker dette
som eksempel på hvor komplisert det er
å forklare matriklene. ”Hvordan forklare
bakgrunnen for at Volvat i det tidligere
Aker, som ble til gårdsnummer 37 bruksnummer
5 i matrikkelen av 1886, før
revisjonen hadde løpenummer 42g, h,
p, x, gg, hh, nn, ss; 43g, h og 44c? Det
blir bare en konstatering av forholdet
å si at den nå gjeldende matrikkel har
foretrukket en enkel eiendomssignatur
framfor en historisk.”
Apotekeren brukte først eiendommen
”Solhaug”, men flyttet senere
landstedet til naboeiendommen ”Granbakken”.
Her hadde han forfattere,
malere og politikere som gjester. Han
bygde steinmuren ut mot (Sørkedals)
veien og overdro ”Solbakken” som bolig
til sønnen, maleren Frits Thaulow.
12
Vannledninger
Vann til husholdninger var en mangel
i Christiania vest, men fremdeles en
privat sak. I 1854 underskrev Hans Frøen
på Lille Frøen og kaptein Schjelderup i
selskapet ”Vandledningen fra Frøn til
Drammensveien” en kontrakt om vannuttak
fra Frognerelven ovenfor møtet
med Gaustadbekken. Senere ga Marthe
Winderen på Store Frøen og Thaulow
og Sæthren på Volvat selskapet rett til å
legge vannledning over eiendommene. I
1864 underskrev Hans Frøen og ”Sognsvandsledningens
Interessentskab” en
kontrakt om vannledning over Lille
Frøen med vannuttak ved husmannsplassen
Børrestuen på Vinderens grunn.
Disse vannledningene var meget
primitive med stor fare for forurensninger.
I 1873 fikk man en tyfusepidemi

Isskjæring i Nedre Frøensdam der banelegemet til Majorstuen stasjon ligger i dag.
Bak Lille Frøen gård og den første Holmenkoll-trikken fra 1898. Postkort.
blant Frøensledningens konsumenter, og
i 1877 det samme blant Sognsvannsledningens.
I 1888 eksproprierte Kristiania
kommune grunn av Volvat til anlegg av
en vannledning til Kirkeveien.
Frøensdammene
I 1865 skrev kjøpmann Køltzow og Hans
Frøen en kontrakt som ga Frøen rett til
”Anlæg af en større Dam med Tilbehør
til Frøens Mølle”. På den andre siden av
Sørkedalsveien kjøpte enkefru Adelaide
Bølling i 1857 en parsell av Store Frøen.
Få år senere kjøpte hennes nye ektemann,
Baldur Nansen, enda en parsell av
Store Frøen. I 1866 underskrev Thaulow
en kontrakt med Baldur Nansen, som ga
Thaulow rett til ”at opføre en Demning
tvers over (Frogner)Elven mod at førstnevnte
(Nansen) af det opdemmede kan
tage Vand og Ledning til et Badehus”.
Fridtjof Nansen var født i 1867 og vokste
opp på Nansen-Frøen (der veiskillet
Sørkedalsveien-Middelthunsgate er i
dag). På Frøensdammene gikk Fridtjof
og kameratene på skøyter om vinteren,
her hadde de båt og fisket og badet om
sommeren. I tillegg ble det skåret isblokker
til salg til husholdninger i byen.
Holmenkollbanen og Slemdalsveien
gikk i om lag 30 år rundt Øvre Frøensdam
ovenfor overgangen ved Frøen
stasjon. Før Sognsvannsbanen ble anlagt
i 1930-årene, ble dammen tappet ut,
og Sognsvannsbanen og Frognerseterbanen
går nå på den tidligere bunnen av
dammen. Nedre Frøensdam nedenfor
overgangen ble tappet ut etter år 1900.
Her ligger stasjonsanlegget på Majorstuen
i dag.
13

Thaulows tårn
Apotekeren bygde et 16 alen (6,6 m)
høyt utsiktstårn på toppen av høyden.
Pressen skrev: ”Udsigtstårnet ligger
i et kjølig Granholt på Toppen av et
Bjerg. Udsigten over By og Fjord er
henrivende, og Tårnet er det beste Udsigtspunkt
i Byens Nærhed. Det er opført
af og ejes af Apoteker Thaulow som dog
velvillig lader Stedet staa aabent for Alle
og Enhver.”
Kristianias befolkning dro dit på
piknik med nistekurver om søndagen.
I 1850 grunnla Thomas Bennett et
reisebyrå i Christiania. Byrået leide ut
karjoler til turister eller arrangerte utflukter
til omegnen. Bennett stanset vognen
i Sørkedalsveien ved bunnen av bakken
for at turistene skulle gå opp til tårnet
for å nyte den ”henrivende utsikten over
by og fjell”.
Også byens unger brukte tårnet.
”Thaulowtårnet på Volvat var en særlig
attraksjon. Det var et bastant tårn av
14
gråsten, som lå på toppen av haugen
litt utenfor Volvats have, så her kunne
folk slå seg ned i småskogen. Tårnet var
helt massivt med en utvendig trapp som
førte opp til en tunnellignende port tvers
gjennem tårnet og så nok en utvendig
trapp til neste tunnelport, hvorfra den
siste trapp førte opp til toppen, som var
omgitt av et jerngelender. Herfra hadde
man en prektig utsikt over fjorden og
hele omegnen med Frøensdammene og
Frognerdammene i forgrunnen.”
I sin biografi om Amalie Skram forteller
Liv Køltzow om ”Solbakken”, der
den unge forfatterinnen Amalie Alver
traff sin senere ektemann, den danske
forfatteren Erik Skram. ”Augustkveld på
Thaulows løkke. Huset eksisterer ennå.
Det ligger over trikketunnelen ved Volvat
stasjon (nedlagt), med en stor bilpark på
parkeringsplassen. (…) En gang bygde
Frits` far, apotekeren, et utsiktstårn
av stein på den store tomten. Dit fikk
Kristi anias befolkning dra på piknik med

nistekurver om søndagen. Erik Skram
beså tårnet denne august ettermiddagen.
I dag er det borte, men på gårdsplassen
står det et steinbord fra den gang.
Bilene forstyrrer, tårnet er forsvunnet,
men ingenting er ellers tuklet med. Det
vokser gamle lønnetrær her, huset er omgitt
av en singelgang. Krokete epletrær.
En gammeldags kjeller inngang fra
gårdsplassen. Vibrerende lys og skygge
over glassverandaene i første og annen
etasje. Små vinduer til alkovene i annen
etasje.” (s. 276)
Utparsellering
I 1881 døde Harald Thaulow. I de siste
årene av 1800-tallet ble hele hans eiendom
stykket opp. Den første parsellen,
”Solhaug”, ble skilt ut i 1894 og senere
brukt til gartneri ved Sørkedalsveien.
Samme år ble parsellen ”Kampen” på
den andre siden av Slemdalsveien skilt
ut og få år senere solgt til ”Selskapet til
Hjælp for hjemløs Ungdom”. Eiendommen
ble igjen solgt til Hafslund i 1918.
I dag holder Statens Pensjonskasse til
i bygget.
Selve høyden, det vi forbinder med
Volvat, ble stykket ut i 1890-årene, i
1898 hele ni parseller. Flere av parsellene
på kartet, ”Fagerborg”, ”Villa
Egra”, ”Sollys” og ”Tårnlund”, ble
bebygd rundt 1900. Utsiktstårnet ble revet
rundt 1914. Eiendommen ”Volvat”,
gnr. 37, bnr. 5, ble slettet av matrikkelen
i 1937.
Apoteker Thaulow har satt spor etter
seg: Thaulows vei, Tårnveien, Volvat
terrasse og hele området Volvat. Eiendommen
på toppen av Tårnveien heter i
dag ”Kollen”, gnr. 37, bnr. 65.
Litteratur:
Holmsen, Andreas: Gård, skatt og
matrikkel, Oslo 1979.
Køltzow, Liv: Den unge Amalie Skram,
Oslo 1992.
Thaulow, Harald: På vidvanke gjennom
livet, Oslo 1958.
Torud, Yngve i mail 18.07.09.
Østvedt, Einar: Frits Thaulow. Mannen
og verket, Oslo 1951.
Aars, Harald: Barndomsminne fra
Homansbyen, St. Hallvard 1940.
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo
2007.
Holden, Finn: Vinderen. Fra fangstplass
til moderne bydel, Oslo 2000.
Holden, Finn: Thaulow-tårnet på Volvat
i medlemsblad 1994/3 og 1999/4.
Til venstre:
Granbakken, Thaulows vei 4.
Over: Thaulows vei 9.
Foto: Finn Holden.
15

av Hans MeHluM
Hvem av de litt eldre Akerboere husker
ikke Thaulowtårnet, også kaldet ”Den
grønne Manelon”, et veldig stentårn,
som stod midt oppe på høyden av den nu
utparsellerede Volvateiendom
i Vestre
Aker. Tårnet blev
bygget av apoteker
Harald Thaulow
i midten av det
forrige århundre
[rundt 1850]. Av
hvilke grunner er
det vel nu ingen
som vet, men den
antagelige grunn er
sikkert den at han
for sig, familie og
vennekrets på sin
egen eiendom og
i nærheten av det
gjestfrie hjem ville
ha lett anledning
til at komme opp i
høyden for derfra
at kunne overskue
den fagre Akersdal,
fjorden og byen.
Ve d M a d s e -
rud var der forut
oppført et tårn av
tre, som gikk under
navnet Rosenbergtårnet.
Dette
tårn hadde også
et binavn, nemlig
16
THAULOWTÅRNET
”Malakof”. Disse fremmede navn skal
være fra Krimkrigen [1853-56], idet der i
nærheten av Sevastopol fantes to berømmelige
fort av ovenfor nevnte navn.
Hvorvidt eierne av Den grønne Mane-

lon og Malakof stod i et sådant forhold
til hverandre at de hadde til hensikt at
beskytte sig og sine fra hvert sitt fort,
kjenner jeg ikke til, men der gikk i hvert
fall det sagn i Aker at Thaulow hadde
bygget sitt tårn av sten for at det skulle
overskygge Rosenbergtårnet og fra en
hvilken som helst kant være uinntagelig.
Nok av det. Så vel Den grønne
Manelon som Malakof viste sig ikke
at kunne motstå den nyere tids trang
til ødeleggelse og tilintetgjørelse. De
er for lenge siden begge jevnet med
jorden, Malakof vesentlig på grunn av
byggematerialets art, idet treets motstand
var for svak, dessuten hadde folks
daværende lyst til at skjære i tre vært så
stor at man for anstands skyld ikke kunne
komme det nær uten at være solo. Den
grønne Manelon var derimot sterkere,
motstod bedre naturens
påkjenning og dessuten
helt uskikket som prentemateriale.
Plassen hvor
Rosenbergtårnet stod, er
vanskelig at påvise, selv
for den som ennå kan
huske det, derimot er
Thaulowtårnets ruinhop
sterkt markert og lett at
gjenfinne. Thaulowtårnet
med omliggende areal
stod åpent og tilgjengelig
for Akers og byens befolkning,
og lørdager og
søndager var der om sommeren
hel folkevandring,
særlig fra byen, opp til
dette herlige sted. St.
Hans-festene på og omkring
Thaulowtårnet var
Thaulows tårn i to
versjoner:
Forrige side: Tegning
av Wilhelm von Hanno
1871.
Denne siden:
Tegning av T. Kielland-
Torkildsen 1875.
Oslo Museum.
17

særlig livlige og for mange uforglemmelige.
Tårnets konstruksjon og byggemåte
var eiendommelig og morsom. Man gikk
fra bakken ved tårnets fot inn i en overhvelvet
oppadstigende gang som førte
helt gjennom tårnet ut på den motsatte
side, hvor en utvendig stentrapp i en
halvsirkel førte opp mot tårnets halve
høyde, så på ny inn i en ny oppadstigende
gjennomgang for så atter at
komme ut i en ny sirkeltrapp som førte
helt opp på tårnets topplatå. Trapper
og topplatå var omringet med solide
jerngelendre. Til toppen av tårnet var
der lagt vandledning, som fikk sitt vann
fra et inntak i nærheten av Gaustad gård.
Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik
Ibsen har begge avlagt tårnet sitt besøk
og uttalt sin begeistring over det herlige
skue Akersdalen med omgivelser herfra
frembød.
Da nedskriveren av disse linjer rent
tilfeldig fikk Thaulowtårnets skjebne
på samvittigheten og fra enkelte hold,
uten kjennskap til de rette forhold, blev
litt bebreidet dette, kan det være på sin
plass nærmere at belyse det. Også undertegnede
beklager at tårnet måtte rives,
da det stod i min fødebygd og jeg lærte
det at kjenne og beundre som gutt, i en
alder hvor minner og beundring fester
sig for livet.
Etter apoteker Thaulows død [1881]
blev hans eiendom Volvat solgt til
utparsellering og tårnet med et mindre
omkringliggende areal utlagt som parselleiernes
felleseiendom uten at parsellene
ble påheftet vedlikeholdsplikt og tilsyn
med tårnet og dets besøk. Ettersom byen
utvidet sig og rykket tårnet nærmere, ble
påkjenningen sterkere og skånsomheten
18
mindre, så vel mot tårnet som dets nærmeste
omgivelser. Naturen gjorde også sin
rett gjeldende, særlig i gjennomgangene
hvor bærehellene av fuktighet og kulde
var sterkt medtatt og truet med at bli en
fare for de besøkende. Foruten faren ved
tårnets brøstfeldighet ble det også en
gene for den omkringliggende nybebyggelse,
idet de mørke gjennomganger ble
skjul og tilholdssted for allslags lyssky
trafikk, så vel dag som natt.
Som eier av nærmeste hus og den
som mest følte de stigende ubehageligheter
tårnets besøk døgnet rundt
forårsaket, samt bevisstheten om den
fare tårnets brøstfeldighet innebar,
henvendte jeg mig til samtlige parselleiere
med henstilling om i fellesskap at
reparere og vedlikeholde tårnet, eller i
motsatt fall rive det ned. Det siste ble
valgt mot at undertegnede besørget det
og bar dermed forbundne utgifter. At
opprettholde Thaulowtårnet som offentlig
tilfluktssted og severdighet lot
sig ikke gjøre for en enkeltmann uten
at være rik og en henvendelse til Aker
kommune om hjelp til eller overtakelse
av vedlikeholdet, ville den gang ikke
blitt hørt, kanskje neppe i dag.
Dette er noe av Thaulowtårnets historie
og er dets endelige skjebne noe at
bebreide mig, så har jeg på hånden en
trumf, idet jeg i sin tid sammen med en
for lengst avdød kollega reddet klenodiet
fra den visse tilintetgjørelse, hvorom i en
senere artikkel.
Akersposten 17. januar 1928. Fortsettelsen
har jeg ikke funnet.

BYDELENS BEST BEVARTE
HEMMELIGHET
av seyna sønnicHsen
Emanuel Vigeland Museum og Mausoleum
i Grimelundsveien 8 på Slemdal er en
av bydelens best bevarte hemmeligheter.
Det er overraskende få som er klar over
denne kulturskatten som befinner seg
i vårt nærområde. Emanuel Vigeland
gjorde en pionerinnsats i Norge innen
freskomaleri, glassmaleri og mosaikk.
Hans glassmalerier ble internasjonalt
kjent og er absolutt blant de beste fra
sin samtid.
Emanuel Vigeland ble født ved
Mandal i 1875 hvor han vokste opp
med sin seks år eldre bror Gustav. Det
var nok Gustav som inspirerte Emanuel
til å starte sin kunstneriske karriere. I
årene 1894-1897 var Emanuel elev ved
Den Kgl. Tegneskole i Kristiania. Han
fortsatte sin utdannelse i København og
Paris. I løpet av disse årene malte han
de fleste bildene til sin separatutstilling
i Kristiania i 1902. Bildene hadde titler
som Dommedag, Vita, Kyss, Kamp om
Kvinnen, og de var tidstypiske ved sine
dystre fargevalg og sitt symbolistiske
motiv.
Det nære slektskap mellom utstillingens
malerier og broren Gustavs skulpturer
var åpenbart noe Gustav påpekte
overfor broren. Dette førte til et definitivt
brudd mellom de to.
Emanuel Vigelands mausoleum mot Grimelundsveien. Foto: Finn Holden.
19

Emanuels kunstneriske karriere var
blant annet preget av hans opphold i
Italia hvor han studerte veggmalerier
fra antikken og renessansen. Han hadde
nødvendig teknisk kunnskap til sitt første
selvstendige arbeid som var freskene i
korets vegger og tak i Vålerengen kirke
1906-1909. Dette kunstverk gikk dessverre
tapt i en senere brann.
I 1907 hadde Emanuel begynt å arbeide
med glassmalerier, og det er nok
innenfor dette segment at han gjør sine
beste arbeider. Her kommer hans studier
av de franske katedralenes glassmalerier
20
til inspirasjon. Det kom tydelig frem i
hans første glassmalerier i korvinduene
i Vår Frelsers Kirke i Kristiania i 1909.
I årene som kom, fikk han mange
oppdrag til kirkebygg. Det mest kjente
er glassmaleriene til de 24 vinduene i
Borgestad Kapell ved Porsgrunn.
Hans allsidige arbeider innen profan
kunst viser også hans interesser
for lysekroner. I Trefoldighetskirken
i Kristiania formet han i 1924 en stor
engel hengende over den korsformede
lysekronen med til sammen 120 lampeholdere.
Våren 1919 stilte
Vigeland ut et utvalg
av sine glassmalerier
som vakte stor
begeistring. Så det
falt naturlig at han
fikk oppdraget med å
lage glassmalerier til
33 vinduer i Oscarskyrkan
i Stockholm
1919-1922. Dette
ble Vigelands hovedverk
som glassmaler.
Blant hans offentlige
oppdrag er
også de impone rende
glassmaleriene og
freskene i Vestre
Kre matorium. Vi må
heller ikke glemme
glassmaleriene i
kor vinduet i Århus
Fronten med Kristus-figur
øverst.
Foto: Clemens
Saers.

Døren til mausoleet. Vi ser tydelig at den opprinnelige døren er forminsket.
Foto: Clemens Saers.
Domkirke. Og på hans eldre dager
tilsvarende arbeider i Uranienborg
Kirke.
I 1926 reiste Vigeland et mausoleum,
eller som han selv kalte det Tomba Emmanuelle,
hvor alle hans kunstneriske
evner vises. Først i 1940 ble vinduene
murt igjen. Hva var drivkraften bak
dette prosjektet som han arbeidet med
i 20 år? Kan det være sjalusi til broren
Gustav, seksuell fiksering eller kanskje
dødsangst? Antagelig hadde Vigeland
fra starten av tenkt at hans aske skulle
oppbevares i dette rommet. Derfor valgte
han en naturslipt, uthulet sten fra Tjøme
som urne, og den ble plassert i en nisje
over inngangsdøren.
I Europa var man ikke ukjent med
enmanns-museer som hyllet kunstneren.
Man skal ikke se bort fra at her ligger noe
av forklaringen. Efterkrigstidens kunstsmak
var blitt helt anderledes i og med
at den non-figurative og abstrakte stilen
hadde overtatt. Vigeland var figurativ og
symbolist og i kunstnerverdenen svært
forskjellig fra sin samtids kunstnere.
Freskene, som dekker vegger og
tak, bar navnet Vita (Livet). Det var
Vigelands utrykkelige ønske at det skulle
være minimal belysning slik at dramatikken
i Vita gradvis avslører seg efter
hvert som man venner seg til mørket.
Hvis man gjerne vil vite noe mer om
Emanuel Vigeland, anbefales et besøk i
hans Mausoleum, Museet er åpent hver
søndag hele året fra klokken 12-16. I
perioden 15. mai til 15. september er
åpningstiden 12-17.
21

av Finn Holden
Selve museet er et stort tønnehvelvet
rom. Maleriet Vita på 800 m2 beskriver
i dramatiske og erotiske scener menneskets
liv fra unnfangelse til død
mot det truende og mørke uendelige
verdensrommet. Maleriet framstiller
mange hundre nakne mennesker i svakt
opplyste fresker. Et gjennomgående
motiv er kvinner som seksualvesener
eller mødre, seksualliv og reproduksjon.
Mannen framstilles som seksualpartner,
senere i livet som kunstner. Som død
hviler han mellom malersakene sine.
Fresken er ment som en hyllest til Gud
som skaper av og herre over mannens
og kvinnens liv. Store figurer i bronse
gjentar veggenes hyllest til forplantningens
mysterium.
For en lekmann er likheten med
storebror Gustavs verk i Frognerparken
slående. For det første hovedtemaet,
beskrivelsen av menneskets livssyklus
22
EMANUEL VIGELANDS
MAUSOLEUM
fra unnfangelse til død. For det andre
de ”generøse formene” til menneskene.
Bygget er oppført av Emanuel
Vigeland selv og ment som et museum
for hans kunst. Han bestemte senere at
det skulle omgjøres til et gravkammer
for ham selv. Vinduene ble murt igjen,
døren ble gjort lavere, og Vigelands aske
plassert i en urne over døren slik at de
besøkende må bøye hodet for urnen.
Emanuel Vigeland ga selv bygget
navnet Tomba Emmanuele (Emanuels
grav) etter mønster fra Italia. Kunsthistorikeren
Nils Messel skriver om
Emanuel Vigeland i Store Norske Leksikon
at ”Tomba Emanuele … står i dag
som et av de mest markante sensymbolistiske
allkunstverk i nordisk kunst”.
Desto merkeligere er det derfor at det har
vært nærmest umulig å finne en utførlig
omtale av dette merkelige kunstverket.
Denne korte omtalen bygger derfor på
de korte tekstene i Wikipedia og Store
Norske Leksikon.
Kulturnatten 18.
september 2009 vil
mausoleet og siderommet
med andre
monumen talmalerier
og tegninger av Emanuel
Vigeland være
åpent fra kl. 1900 til
2400.
Interiørbildene er
utlånt av mausoleet.

av Terje Bergersen
Året er 1939. Den gamle Frognerseteren
i dragestil foreslås revet og erstattet med
en ny moderne funkisstil. Arkivtegningene
viser at skepsis til motesvingninger i
arkitekturen er sunt – og at bygningsvern
er viktig.
24
FROGNERSETEREN
I VÅRE HJERTER
Hva er vel det mest norske vi kan
forestille oss i Oslo?
Kanskje Frognerseteren i sin eventyr-
og sagapregede dragestil en vinterdag
med to meter sne, fuglenek, dompapper
og skiløpere i alle aldre?

Arkitekt Arne Engers forslag til ny funkisbygning på Frognerseteren i 1939. Hentet
fra St. Hallvard nr. 1/1997.
Noen av oss har allikevel mer sans
for det funksjonelle enn det romantiske.
Blant dem var arkitekt Arne Enger. Han
var født i Drammen i 1881, utdannet ved
akademiet i København og arbeidet først
i diverse arkitektfirmaer før han kom til
byarkitekten, hvor han var det meste av
sitt yrkesaktive liv.
I 1939 hadde det i lengre tid vært
kapasitetsproblemer på Frognerseteren
og en oppussing var påkrevet. Stedet
var da som nå eiet av Oslo kommune, og
byarkitekten ble trukket inn. Enger fikk
saken, men i tillegg til å lage et forslag
til en påbygging av det eksisterende i en
moderat funkisstil, la han frem et forslag
om å rive det gamle og erstatte det med
et nybygg i en noe mindre moderat stil.
Langt sydøst i Oslo hadde man fått
et nytt og tidsmessig anlegg i Ekebergrestauranten
som sto ferdig i 1929, og i
Sentrum hadde man ”Skansen” fra 1927.
Hva var vel mer naturlig enn å pynte opp
litt også i Oslos utpost i Nordmarka?
Så vidt vi kan se av papirene, ble
forslaget aldri alvorlig vurdert. Det ble
kun snakk om utvidelse av det eksisterende
anlegget, men også det ble lagt på
is på grunn av krigen, og i tiden efter
var det ikke aktuelt å gjøre hverken det
ene eller det andre så lenge bolignøden
rådet i Oslo, og alle krefter var satt inn i
gjenoppbyggingen.
Planene om nybygg på Frognerseteren
gikk derfor i glemmeboken,
fysisk henlagt i en arkivboks i Oslo
skogvesen. Senere har skogvesenet avlevert
sine eldre arkiver til Oslo byarkiv,
hvor vi i vårt tilfelle er glade for at
arkivene noen ganger ikke bare fungerer
som byens hukommelse, men også kan
tjene som kirkegård for planer som vi i
ettertid er glade for bare ble ”planer”.
Hentet med forfatterens tillatelse fra St.
Hallvard nr. 1/1997. Terje Bergersen
arbeidet i Oslo byarkiv.
25

av TorgriM rolFsen
Tidlig på 1970-tallet syklet jeg innover
i Marka for å nyte en stille forsommermorgen.
Fiskestangen var med. Et lite
tjern vest for Hakloa var målet.
Med start fra Orreveien var jeg ikke
kommet lenger enn til Kragstøtten da
jeg møtte en kjent person. Samuelsen
var på tidlig morgentur, klokken var
halv fem. Han bodde i et lite hus på
Soria Moria-tomten, opp til høyre når
man gikk over broen, nå litt til venstre
for parkeringsplassen. Samuelsen var
en slags original, middels høy og bred
i formen. Sterk som en bjørn. Han tok
jobber av forskjellig slag hos huseierne i
åsen. Han var snill og var en opplevelse
å kjøre sammen med på trikken.
”Står du på pedalene, gutt?”, var
hans morgenhilsen. Jeg gjorde så. Voksenkollveien
er fremdeles bratt nok der.
Samuelsen kunne fortelle:
Da jeg var gutt i Sørkedalen og jobbet
på gården, så var det hver søndag
morgen sykkeltur til Frognerseteren
med alle jevnaldrende gårdsgutter. Det
var ikke bare førstemann opp, men alle
måtte i tillegg hele tiden ha rumpa på setet.
Ingen fikk stå på pedalene og tråkke.
Ble noen tatt i det, så ble det ”disk”. De
fleste av oss kom helt opp uten å lette
baken fra setet. Og ikke glem: vi syklet
Ankerveien fra svingen ved den gamle
brannstasjonen opp til Besserud. Særlig
der var det tungt å trå, med en blanding
av pukk og grus under hjulene.
De var nok noen råsterke unge karer
26
STÅR DU PÅ PEDALENE,
GUTT?
som gjennomførte denne søndagsturen.
Ingen av syklene hadde gir den gangen
og ikke var det asfalt noen steder.
Kanskje en idé som treningstur for
deltagere i Birkebeinerrittet, med sykkel
med eller uten gir!
Over: Kragsstøtten.
Til høyre:
Oslo byarkiv lagrer reguleringsforslag
som ikke blir gjennomført.
Bildet med teksten er hentet fra Aftenposten
20. mai 2009.

Over: Holmenkollbakken 1960. Ukjent fotograf.
Denne siden: Midtstubakken 2009. Foto: Clemens Saers.
29

av Finn Holden
Hele 15 landskamper i fotball har Norge
spilt på Gressbanen på Holmen. Dette
skal vi komme tilbake til om litt. Først
litt historie.
Football i Norge
Den første fotballkamp i Norge foregikk
i1886 mellom ”Christiania Footballclub”
og et blandet engelsk-norsk lag.
Den første kamp mellom to norske lag
fant sted 16. mai 1887 på Majorstuen
ved Colosseum mellom fotballklubbene
”Spring” og ”Christiania Footballclub”,
den siste vant 1-0.
Fotballsporten fikk i starten mange
30
LANDSKAMPARENA –
GRESSBANEN
motstandere, og ”Christiania Footballclub”
ble oppløst i 1890, eiendelene ble
realisert og pengene gitt til Uranienborg
kirke til ”at benytte til sognets fattige”.
Men fotballinteressen tok fart igjen
med klubbene ”Grane” i Oslo og ”Odd”
i Skien. Fotballklubbene ”Grane”,
”Spring” og ”Lyn” stiftet i 1902 ”Norsk
Fodboldforbund”. Fotballinteressen
spredte seg til Bergen med C.J.Hambro,
senere legendarisk stortingspresident,
som fotballdommer. Pressen tok imidlertid
ikke av; høsten 1909 sto det en
enspalternotis i en Osloavis: ”Fodbold.
Lyn blev Norgesmester”.
Norge slo Danmark 3-2 på Gressbanen
21. september 1919.
Foto: 75 Norske Fotballår.

Landskamper på
Gressbanen
I 1908 spilte både Norge og Sverige sin
første landskamp, i Gøteborg, der Sverige
vant 11-3. De første landskampene i
Norge ble spilt på grusbane på Frogner.
Landskamp nr. 32 for Norge fant sted 29.
juni 1919 på ”Gressbanen ved Holmen
i Aker” og skilte seg ut på flere måter:
”Norges første gressbanelandskamp
på norsk grunn, Norges første landskampseier
på gress, jubileumslandskamp
for landslagskapteinen Gunnar
Andersen (Lyn, 25 landskamper), rekordregnvær
for landskamper og Norges
inntil da mest krevende landskamp. Det
var facitten av landskamp nr. 32. Regnet
silte ned to dager før matchen, og også
under selve kampen øste det ned.” Norge
vant 4-3 over Sverige ”etter en av de
beste kamper et norsk landslag inntil
da hadde spilt”.
To måneder senere spilte Nederland
uavgjort 1-1 mot Norge, også på Gressbanen
for 14 000 tilskuere. Året etter
spilte Danmark og Norge uavgjort 1-1 på
Gressbanen, og i referatet står det: ”Etter
matchen ble det opplyst at billettsalget
Sverige slo Norge 5-0
24. september 1922 på
Gressbanen.
Foto: Norges Fotballleksikon,
bind 1, 1947.
til de siste landskamper
hadde voldt N.F.F. meget
bryderi. Folk sloss om
billettene.”
I 1923 vant Norge
3-0 over Finland. Referatet
forteller: ”Vi fikk 3-0,
burde hatt 5­0, og kunne
ha fått 8­0,” rubriserte ”Idrettsliv” i sin
hovedtittel etter kampen. Ӂ komme ut
på en bane med slik bakgrunn er et helt
ukjent fenomen i England,” skrev den
engelske dommer.”
Den siste landskampen på Gressbanen
fant sted 19. september 1926 for
ca. 20 000 tilskuere. Danmark – Norge
spilte igjen uavgjort 2-2. Men ifølge
referatet var kampen ikke helt vellykket:
”Arrangementsmessig ble matchen
ingen suksess, idet gressbanen vanligvis
ikke kunne rumme så mange mennesker
som var sluppet inn denne gang hvis alle
skulle se. Nå kom man til å stå som sild
i en tønne og som tribuneplaseringen
var på gressbanen var det mange som
ikke fikk se stort av kampen. Det var
tåkete vær.”
Ullevål fra 1927
Året etter, 29. mai 1927, vant Danmark
1-0 over Norge – på Ullevål. ”Det bør
nevnes at det var første gang man spilte
landskamp på Ullevål.”
31

av Finn Holden
Som leserne vil ha sett, er ”Conten” eller ”Jeppe” revet i sin helhet. Byantikvaren
sa bygg enten en helt nøyaktig kopi av den gamle ”Conten” eller et helt moderne
bygg. Det første ville bli veldig dyrt og kanskje lukte kopi. Nå foreligger tegning til
det nye bygget, ”Vinderenborgen”, fra Meinich Arkitekter.
Bygget blir like høyt som det gamle og med samme ”fotavtrykk”, det vil si plassert
nøyaktig samme sted. Den eneste forskjellen her er at inngangspartiet blir trukket litt
tilbake, slik at plassen blir litt større med mulighet for et juletre. På sørsiden kommer
en ny uterestaurant med en nedsenket parkeringsplass for 31 biler. Bygget blir plassert
på fjell og gir mulighet for en nedsenket T-bane til Frognerseteren med stasjoner under
bakken. Dermed vil det farlige Vinderenkrysset kunne bli et toplanskryss.
Mot Holmenveien vil Vinderenborgen ha fasade med glass og treverk og to gavler
i slemmet gul tegl. Bygget vil bli varmet opp med varme fra grunnen. Sannsynlige
leieboere blir en familierestaurant uten nattklubb, et polutsalg og kontorer. Bygget
er ventet ferdig sommeren 2011.
32
VINDERENBORGEN
Gavlen vil få en fasade som gir assosiasjoner til det gamle bygget.
Tegningen her er én av flere skisser.