NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER - Snakk Norsk Da

NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER
Nivå 3
SUBSTANTIV
Nasjonalitetsord
Ord som betegner personer fra et land, skal skrives med liten bokstav. De skal normalt ikke ha
artikkelen en foran når de forteller om subjektet.
Noen få ord har -mann: engelskmann, franskmann, nordmann.
En fra Polen polakk. De fleste andre nasjonalitetsordene ender på -er, (-eser, -ener, -aner.)
Flertall, ubestemt form
De fleste ord får -(e)r: kvinner, briter, sønner.
Personnavn på –er får –e: australiere, fotballspillere.
Intekjønnsord på en stavelse får ikke endelse: barn
Noen er uregelmessige: menn, døtre, bønder.
Ubestemt og bestemt form
Ubestemt form
Substantivet står i ubestemt form entall etter hvilken.
Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.
Bestemt form
Substantivet står i bestemt form flertall etter mange av.
Substantivet står i bestemt form foran eiendomspronomen (di).
Substantivet står vanligvis i bestemt form etter adjektiv med bestemt artikkel (den beste) .
Ubestemt og bestemt form
Ubestemt form
Substantivet står i ubestemt form entall etter et og hvilket.
Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.
Bestemt form
Substantivet står i bestemt form flertall etter noen av.
Substantivet står vanligvis i bestemt form med bestemt artikkel foran og leddsetning etter: det
landet (som) jeg trives best i, …
Bestemt og ubestemt form

Ubestemt form bruker vi når vi forteller om noe nytt, noe ikke leseren/tilhøreren kjenner til.
Bestemt form bruker vi når tilhøreren kan forstå hva vi snakker om.
Vi introduserer oftest noe i ubestemt form. Etterpå betraktes det som kjent og har bestemt form:
Det var en gang en mann som hadde et esel og en hest. Mannen tok med seg eselet og
hesten til markedet.
Det er ikke nødvendigvis samme ord som gjentas. Det var en gang en mann som hadde et esel
og en hest. Han tok med seg dyrene til markedet.
Vi kan også bruke bestemt form uten å ha introdusert ordet først: De dro til byen. På markedet
kjøpte han….
Leseren regner med at det dreier seg om den nærmeste byen og et lokalt marked og har ikke
noe behov for introduksjon.
Når det gjelder kroppsdeler, er det som oftest helt klart hvem de tilhører, og bestemt form er
naturlig: Han lastet varene opp på ryggen til eselet.
Genitiv
Genitiv uttrykker vi ved en s som settes til navn og andre substantiv.
Den som eier eller har noe, kan stå i genitiv. Ordet som kommer etter genitiv har ubestemt form.
Sammensatte substantiv
Problemer er hovedordet som spesifiseres ved hjelp av de andre ordene.
Det første ordet må stå i ubestemt form entall.
Ord som slutter på -sjon og -else får alltid en s etter seg i sammensetninger.
Sammensatte substantiv
Hovedordet står sist i sammensetningen og spesifiseres ved hjelp av ordene foran.
Det første ordet må stå i ubestemt form entall.
Ord som slutter på –sjon, -dom og –ing får s etter seg i sammensetninger.
Det gjelder også når det siste ordet begynner på s. Da får vi to s-er: informasjonssjef.
Noen ganger får man også s når første del av ordet er sammensatt:
Mordfrekvens, men selvmordsfrekvens.
Hun, henne, hennes
Hun
Vi bruker hun som subjekt: Hun kommer.
Henne
Vi bruker henne som objekt og etter preposisjon: Jeg har ikke sett henne. Vi venter på henne.
Hennes
Hennes er eieform; Hun eier eller har noe: bilen hennes, klassen hennes.

Den, de, det
Den står i stedet for et substantiv i bestemt form, hankjønn og hunkjønn:
(genseren) Den er fin.
(kåpa) Er den ny?
De står i stedet for et substantiv i bestemt form, flertall:
(barna våre) De heter …
(kakene) De er gode.
Det står i stedet for et substantiv i bestemt form, intetkjønn:
(slipset) Det er fint.
Det introduserer også substantiv både i hankjønn, hunkjønn og flertall:
Det er en fin genser. Det er ei fin kåpe. Det er barna våre.
(Her står ikke det i stedet for et substantiv i bestemt form. Vi kan ikke si: * Kåpa er ei fin kåpe.
Refleksive uttrykk
Å like seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han, hun, de)
heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig objekt.
Refleksive uttrykk
Å konsentrere seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han,
hun, de) heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig
objekt.
Etter å og etter må skal verbet stå i infinitiv: konsentrere. Ellers står verbet i presens,
konsentrerer, siden verbene i leddsetningene står i presens; leser, kan.
Sin
Sin bøyes etter substantivet det står til:
• veska si
• mannen sin
• huset sitt
• barna sine
Sin/si/sitt/sine bruker vi når subjektet er 3. person (hun, han, de) og eier/har det som står i
objektet:
Hun/Han/De skal selge bilen sin
Sin/si/sitt/sine kan ikke stå i subjektet: Bilen hennes/hans/deres skal selges.
I setningen under er bilen hennes subjekt i leddsetningen.
Hun sier at bilen hennes skal selges.
Leddsetning
Eiendomspronomen sin og hans
Pedro har en bil: Bilen hans er på verksted. Han trenger bilen sin.
Vi bruker formen sin når eiendomspronomen peker tilbake på subjektet.
Høflig form
Høflig form Vanlig form

Hva sa De? Hva sa du?
Kan jeg hjelpe Dem? Kan jeg hjelpe deg?
Her er boka Deres. Her er boka di.
Vi kan bruke De, Dem og Deres i stedet for du, deg og di/din/ditt/dine.
Denne formen kan vi bruke i formelle situasjoner når vi snakker høflig til én person.
Eiendomspronomen
Substantivet har bestemt form foran eiendomspronomen: mannen min
Substantivet har ubestemt form etter eiendomspronomen: min mann
Eiendomspronomen står vanligvis etter substantivet. Men det er ikke uvanlig å sette dem foran:
ved abstrakte ord: min skyld
ved trykk: etter min mening
ved familiemedlemmer: min mann
Språket kan virke mer formelt når eiendomspronomen står foran. Derfor bruker vi også ofte min i
stedet for mi i hunkjønn: min kone.
Når vi har bestemt form med –a, må vi bruke formene mi, di, si i hunkjønn:
kona mi/di/si.
Når vi bruker bestemt form med -en, må vi bruke min, din, sin: konen min/din/sin.
Pronomen
Objektet i aktiv blir subjekt i passiv:
objekt subjekt
dem de
ham han
henne hun
huset sitt huset hans/hennes/deres
Vi kan ikke ha sin, si, sitt, sine i subjektet.
Han solgte huset sitt. > Huset hans ble solgt.
Hun solgte huset sitt. > Huset hennes ble solgt.
De solgte huset sitt. > Huset deres ble solgt
Ubestemt pronomen
Man er bare subjekt: Man må jobbe hardt.
En kan brukes i alle ledd: En må jobbe hardt.
Folk har bruk for en.
Ens er eieform: Ens venner kan hjelpe.
Man/En er 3.person. Derfor bruker vi sin når objektet knyttes til subjektet:
Man må ta vare på sine venner.
VERB
Presens
Nesten alle verb danner presens ved å sette -r til infinitiv.
Men noen verb følger ikke det mønsteret:

Infinitiv Presens
vite vet
spørre spør
gjøre gjør
være er
si sier
Det gjelder også modalverbene:
vill vil
skulle skal
kunne kan
burde bør
måtte må
Infinitiv og presens
Formen arbeider er presens og må brukes når det ikke er andre verb i setningen.
Etter modalverb som kan og må må vi ha infinitiv uten å: arbeide.
Etter andre verb og etter uttrykk med preposisjon, må vi ha infinitiv med å: å arbeide.
Preposisjonen er en del av et fast uttrykk i: ha behov for, være nødt til, ha lyst til.
Hvilket verb?
Vi kjenner personer.
Vi vet noe mer abstrakt
Spille gjør vi når vi følger regler.
Leke er mer uformelt
Sette tar objekt: sette noe et sted.
Stå tar ikke objekt: Noe står et sted.
Legge tar objekt: legge noe et sted.
Ligge tar ikke objekt: Noe ligger.
Legge: legge noe på bordet (horisontalt).
Sette: sette noe på bordet (vertikalt).
Fortid
Preteritum bruker vi om fortid.
Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som: for en time siden, før, i går, i
fjor, i 2003, i forrige uke osv.
Perfektum kan vi bruke om noe som starter i fortida, og som fremdeles varer:
Jeg har hatt feber i noen dager.
Jeg har gått på denne skolen i to år nå.
Vi kan også bruke perfektum om fortid. Da snakker vi om handlinger som vi ikke tidfester i
fortida, og som har konsekvenser nå. Setningen kan være uten adverb eller vi bruker adverb som
nå, i det siste, i denne uka, i år:
Jeg har solgt bilen. (= Jeg har ikke bil nå.)
Jeg har sett mange gode filmer i det siste.
Presens, perfektum, preteritum
Presens om nåtid: Hun bor på landet.

Perfektum om nåtid: Hun har bodd på landet i et år nå.
Vi sier hvor lenge situasjonen har vart.
Preteritum om avsluttet fortid: Før bodde hun i byen
Indirekte tale
Indirekte tale står i en leddsetning.
Ordstilling i leddsetning:
Subjunksjon subjekt adverb verb
Om vi ikke burde vente.
Tempus i indirekte tale
Når det innledende verbet står i preteritum (her: spurte), er det vanlig at (hjelpe)verbet i
leddsetningen også står i preteritum
Pluskvamperfektum
Denne formen bruker vi når vi skal fortelle om en handling som var ferdig før enn annen handling
i fortida.
Handling 1) Jeg ventet i en time. Handling 2) Jeg gikk.
> Da jeg hadde ventet i en time,gikk jeg.
(leddsetning)
Vi skriver komma etter leddsetningen, og verbet i hovedsetningen kommer som første ord
etterpå.
Passiv
• Presens: Saken blir avgjort.
• Preteritum: Saken ble avgjort.
• Framtid: Saken vil bli avgjort.
Ordstilling
Setningene følger mønsteret:
1 verb subjekt adverb verb
Saken vil nok bli avgjort.
Nå vil saken bli avgjort
De ble ikke invitert.
I går ble de ikke invitert
Passiv
S-passiv
Vi kan bruke formen med s i presens - og i infinitiv etter verbene kan, skal, må og bør:
Aktiv Passiv
Presens Vi feirer dagen Dagen feires i mai.

Infinitiv Vi skal feire dagen. Dagen skal feires.
Man bør feire dagen. Dagen bør feires.
Dere kan feire dagen. Dagen kan feires.
Vi må feire dagen. Dagen må feires.
Bli + perfektum partisipp
Ellers danner vi passiv med verbet bli + perfektum partisipp: å bli feiret.
Presens: Dagen blir feiret.
Preteritum Dagen ble feiret.
Perfektum Dagen er blitt feiret (eller har blitt feiret eller er feiret)
Imperativ
Imperativ kan vi bruke når vi oppfordrer noen til å gjøre noe.
Imperativ er lik infinitiv minus –e. Hvis infinitiv ender på en annen vokal, er imperativ lik infinitiv:
Infinitiv Imperativ
å lese Les!
å gå Gå!
I vanlig talespråk står ikke foran:
Ikke gå! Ikke si noe.
(I skrift kan det også stå etter: Ta ikke med mat inn.)
ADJEKTIV
Suffikser
-lig, -isk, -ell er typiske suffikser når man lager adjektiv av substantiv.
Adjektivbøyning
Adjektiv har normalt –t i intetkjønn, men adjektiv som slutter på –lig og –isk får ikke –t.
I flertall og bestemt form får adjektivene –e.
Adjektivene har bestemt form etter adjektivets bestemte artikkel (den), etter eiendomspronomen
(vår) og etter genitiv (Landets).
Adjektivet lang
• Hankjønn/hunkjønn: En lang tur
• Intetkjønn: Et langt skjørt
• Flertall: lange gardiner
• Komparativ lengre
• Superlativ lengst
Superlativ bøyes i bestemt form: den lengste turen.
(Se også Preposisjoner og adverb oppgave 10)
Liten
Positiv Superlativ

Ubestemt Bestemt Komparativ Ubestemt Bestemt
Hankjønn liten den lille mindre minst den minste
Hunkjønn lita den lille den minste
Intetkjønn lite det lille det minste
Flertall små de små de minste
Vi bruker bestemt form av adjektiv foran substantiv i bestemt form og etter eiendomspronomen
(min egen).
Komparativ bøyes ikke. Superlativ bøyes i bestemt form
Annen
ubestemt bestemt
en annen dag den andre dagen
et annet sted det andre stedet
andre steder de andre stedene
Uten substantiv:
• En annen (entall; for eks person)
• Et annet (entall; f.eks kurs)
• Noe annet (generelt)
• Noen andre (flertall)
Ordenstall
2. mai: andre mai eller: annen mai (eldre form)
Komparativ
De fleste adjektiv danner komparativ ved hjelp av endelsen -ere.
Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mer foran seg i komparativ.
Det gjelder partisipper av verb; kjent, skuffet, irritert, sjarmerende.
Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: rotete, bråkete.
Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: økonomisk.
Det gjelder også en del andre adjektiv: moderne.
Nasjonalitetsadjektiv får også vanligvis mer foran seg i komparativ, og iallfall når man
sammenlikner med en annen nasjonalitet.
Superlativ
De fleste adjektiv danner superlativ ved hjelp av endelsen -est.
Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mest foran seg i superlativ.
Det gjelder partisipper av verb; berømt, kjent, skuffet, irriterende.
Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: , bråkete.
Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: sympatisk.
Det gjelder også en del adjektiv som slutter på -e: moderne.
I ubestemt form har vi ikke bøyning: Hun er mest kjent. De er mest kjent.
I bestemt form får vi -e og artikkel:
Hankjønn/hunkjønn: den mest kjente kunstneren
Intetkjønn: det mest kjente stedet.

Flertall: de mest kjente skolene.
Foran et substantiv i bestemt form må adjektivet ha bestemt form.
Ellers kan vi ofte velge:
Hvem er mest irriterende/den mest irriterende/de mest irriterende (av dem)?
Hva er mest irriterende/det mest irriterende? (generelt)
Sammenlikning
Uttrykk for likhet:
• Hun er like gammel som ham.
• De er like gamle.
Forskjell:
• Han er ikke så gammel som henne.
• Han er yngre enn henne.
• Jeg er dobbelt så gammel som ham.
NB komparativ+ enn
Sammenlikning av to
Vi bruker superlativ i slike sammenlikninger:
• Hvem er eldst, Per eller Ola? (Men: Er Per eldre enn Ola?)
Ofte kan vi velge om vi bruker ubestemt eller bestemt form:
• Hvem er eldst/Hvem er den eldste?
• Hva er best/Hva er det beste? (generelt)
Adjektiv og substantiv
Noen + ubestemt form, flertall
Disse + bestemt form, flertall
Den + bestemt form, entall
De + bestemt form, flertall
Etter genitiv og eiendomspronomen har substantivet ubestemt form og adjektivet bestemt form:
• Karis nye bil
• Vårt nye hus
Mat er et entallsord: god mat. Ubestemt form fordi setningen inneholder ny informasjon.
Presens partisipp ender på –ende.
Det har en aktiv betydning; Det som skremmer, er skremmende.
En skremmende person er en som skremmer andre.
Perfektum partsipp ender på –t og har en passiv betydning.
En skremt person er en som er blitt skremt av noe/n.
Etter verbet bøyer vi vanligvis ikke perfektum partisipp:
Han er skremt. De er skremt.
(men foran et substantiv må det bøyes i flertall:
En skremt mann. Et skremt barn. To skremte barn.)

Tall og Mengder
Tall
13 - 19 slutter på -ten: tretten, femten, atten, nitten
30 - 90 slutter på -ti: tretti, femti, åtti, nitti.
8 og 80 skrives med å (åtte, åtti), 18 skrives med a (atten)
Vi bruker og etter hundretallet ( - etter tusentallet hvis det ikke er noe hundretall): 207 - To
hundre og sju
• 217 - To hundre og sytten.
• 2202 - To tusen to hundre og sju.
• 2007 - To tusen og sju
Gammel tellemåte
Denne eldre måten å telle på brukes fremdeles av mange.
Man behøver ikke å lære å bruke den, men det er nyttig å kunne forstå den.
Man startet med enerne; femogseksti er det samme som sekstifem (65).
Noen ord er også ulike:
Tidligere sa man syv for sju, tyve for tjue, tredve for tretti og man kunne si førr for førti.
syvogtyve = tjuesju, treogtredve = trettitre, femogførr = førtifem.
Begge
Begge to henviser til to helt bestemte personer eller ting.
Begge deler er mer generelt.
Ingen
Ingen av dem viser til helt bestemte personer eller ting.
Ingen av delene er mer generelt.
Ingen av dem tilsvarer begge to.
Ingen av delene tilsvarer begge deler.
Ord for mengder
Vi skiller mellom det vi kan telle og det vi ikke kan telle:
Flertall, det som kan telles:
Noen, mange, få, de fleste mennesker.
Ikke tellelig:
Noe, mye, lite, litt kaffe.

Det meste brukes generelt: Jeg forstår det meste.
Foran substantiv sier vi: Vi har spist det meste av maten.
Litt/lite
Begge disse ordene brukes om det som vi ikke kan telle.
Litt er positivt og betyr en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.)
Lite er negativt. Jeg har lite kaffe. (= for lite, mindre enn jeg ønsker.)
Adverb som ganske, nokså, veldig kan bare stå foran lite; nokså lite kaffe.
Bare kan stå foran litt: bare litt kaffe.
Noe og noen
Vanligvis står noe til det som ikke kan telles, noen til ord i flertall.
I spørsmål og nektende setninger bruker vi dessuten noe for artikkelen et, og noen for ei og
en:
• Det er et legesenter her. Er det noe legesenter her? Det er ikke noe legesenter her.
• Det er en kino her. Er det noen kino her? Det er ikke noen kino her.
All og hel
Hel brukes med entall om ting som kan telles:
• Hun/hankjønn: ei hel uke, en hel dag
• Intetkjønn: et helt år
• Bestemt form: hele året.
Alle brukes om flertall: Alle kuldegradene
All brukes med entall om det som ikke kan telles:
• Hun/hankjønn: all snøen
• Intetkjønn: alt arbeidet.
All, hel, hver
Det som kan telles:
Hver/hvert
Hver og hvert står foran substantiv i ubestemt form entall:
Hunkjønn/hankjønn: hver uke, hver dag
Intetkjønn: hvert år
Alle
Alle bruker vi foran substantiv i flertall: Alle kapitlene var interessante.

Hele
Hele brukes foran substantiv i bestemt form i entall: Hele dagen (= en komplett dag)
Det som ikke kan telles:
All/alt
Hankjønn/hunkjønn: All maten var god.
Intetkjønn: Alt arbeidet var morsomt.
Alt, all, alle kan også stå foran substantiv i ubestemt form. Da er betydningen generell:
• All mat er god.
• Alt arbeid er bra.
• Alle dager er like.
Spørsmål
Hvor + ord for mengder/adjektiv/adverb
Hvor mye forteller om noe utellelig
Hvor mange " " antall
Hvor ofte " " frekvens
Hvor lenge " " tidsperiode
Hvor langt " " distanse
Adjektiv bøyes:
• Hvor lang tid tar det?
• Hvor lange turer går de?
• Hvor gammelt er huset?
• Hvor gamle er barna?
ingen > ikke noen
I helsetninger med et enkelt verb kan vi velge form i objektet:
• Det koster ingenting. Jeg så ingen.
• Eller: Det koster ikke noe. Jeg så ikke noen.
Ingen og ingenting inneholder negasjon og kan ikke stå sammen med ikke.
I leddsetninger skal negasjonen stå foran verbet. Da må vi velge formen med ikke:
• Jeg så ikke noen. > Hun sier at hun ikke så noen.
• Jeg så ingen. > Hun sier at hun ikke så noen.
• Det gjør ingenting. > Hun sier at det ikke gjør noe.
Preposisjoner og Adverb
På

Vi bruker preposisjonen på i tidsuttrykk blant annet når det er gått en viss tid uten at noe har
skjedd: Jeg har ikke vært hjemme på seks dager.
(Preposisjonen i i tilsvarende setning forteller om handling som varer hele perioden: Jeg har ikke
vært hjemme i seks dager (ennå), bare i fem.)
Vi bruker perfektum fordi vi forteller hvordan situasjonen er nå.)
Tider på døgnet
om + bestemt form: om kvelden, om natta osv. (generell betydning)
i + ubestemt form: i kveld, i natt osv. (en spesifikk kveld osv.
Tidsuttrykk
Per står foran ord i ubestemt form entall.
I og om står foran ord i bestemt form.
Betydningen er den samme i: to timer per uke/to timer i uka.
Per
Per står alltid foran substantiv i ubestemt form entall.
I følges av substantiv i bestemt form i slike uttrykk. Når det ikke er noen preposisjon, har vi også
bestemt form: 75 kroner gangen. 50 kroner literen. Særlig i målsord er det vanlig med uttrykk
uten preposisjon.
Preposisjonsuttrykk
Alle disse er faste uttrykk, der preposisjonen inngår som en del av uttrykket.
Gradsadverb
Adverbene kan stå foran adjektiv og adverb og graderer betydningen.
litt
Hun er nokså trøtt
veldig
svært (formelt)
Helt bruke for å fortelle at noe er komplett, fullstendig:
• Hun er helt ferdig
Noen adverb står foran komparativ
litt
Hun er mye trøttere enn meg.
enda
Når vi bruker enda må begge være veldig trøtte
Partikkelverb
Verb + adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik den verbet og
adverbene har hver for seg. Sammensetninger med ut og opp forteller ofte at en handling er
ferdig.>

Partikkelverb
Verb + preposisjoner eller adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik
den verbet og preposisjonene/adverbene har hver for seg. De må læres som faste uttrykk.
Langt og lenger
Adverb
• De gikk langt. (distanse)
• De ventet lenge. (tid)
Komparativ: De gikk lenger enn de pleier. (distanse og tid)
Adjektiv
• en lang pause
• et langt løp
• lange dager
Adjektivet lang står til substantiv som kan uttrykke både tid og distanse.
Komparativ: De ville ha en lengre pause.
SETNINGER
Ordstilling
I hovedsetningen står verbet på andreplass. På førsteplass kan det stå et subjekt eller andre ord.
Første ledd kan være en leddsetning. Og og men står utenfor selve setninge
1 verb subjekt
Du sa
I går sa du
Da jeg spurte, sa du
Og du sa
I leddsetninger kommer subjektet foran verbet:
• Da du sa …, … .
• Selv om du sa …, … .
Ordstilling
Selv om og på grunn av at innleder en leddsetning. Subjektet står først. Ikke kommer foran
verbet.
For innleder en hovedsetning. Verbet står på andreplass. Seg er et trykklett pronomen som
kommer foran ikke når verbet er enkelt.
Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer på andreplass, fulgt av subjektet.
Seg er et trykklett pronomen som kommer foran ikke når verbet er enkelt.
Trykklett pronomen i hovedsetning med et enkelt verb
1 verb subjekt/objekt adverb
Derfor følte hun seg ikke bra.

For hun følte seg ikke bra.
(Men:
1 verb subjekt adverb verb
Hun har ikke følt seg bra
Plassering av trykklett pronomen.
Objektet står vanligvis etter siste del av verbet:
• Jeg har aldri sett ham.
Men når verbet bare er ett ord (presens eller preteritum), og når det ikke står en preposisjon foran
pronomenet, står normalt et trykklett pronomen like etter subjektet og verbet, og altså foran
adverb som ikke, aldri:
• Jeg kjenner ham ikke.
• I går så jeg ham dessverre ikke.
Men med preposisjon kommer pronomenet etter ikke: Jeg snakket ikke med ham.
Ordstilling
Setninger med verbene synes, tror, håper settes ofte etter en annen setning. Den første
setningen skal ha komma etter og fyller første plass i et hovedsetningsskjema. Ikke plasseres i
første del:
1 verb subjekt
Det håper jeg.
Det gikk bra, synes jeg.
Det gikk ikke så bra, tror jeg
Indirekte tale
Indirekte tale refereres i en leddsetning.
Leddsetning
Subjunksjon subjekt adverb verb
…at barna ikke er friske
Pronomen
Når man refererer hva en annen person har sagt, må man skifte pronomen.
I leddsetningen får vi refleksiv form i objektet når subjektet er ”eier”:
• ... at han må passe på barna sine. (Det er hans barn)
Men vi har ikke refleksiv form i subjektet:
• … at barna hans ikke er friske

Adverb, konjunksjoner og subjunksjoner
Årsak/følge
Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter.
For er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om årsak , etter.
Så er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om konsekvens , etter.
Fordi er subjunksjon og innleder en leddsetning.
Motsetning
Likevel er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter.
Men er konjunksjon og knytter sammen setninger.
Selv om subjunksjon og innleder en leddsetning.
Til tross for at subjunksjon og innleder en leddsetning.
Hovedsetning
konjunksjon verb subjekt
Derfor byttet hun den.
Likevel byttet hun en ikke.
så hun byttet den.
Men likevel
.
Leddsetning
byttet hun den ikke
Subjunksjon subjekt adverb verb
fordi hun ikke likte den.
selv om hun ikke likte den
Hovedsetning med leddsetning
En leddsetning kan stå på førsteplassen i en hovedsetning. Verbet kommer på 2. plass, like etter
leddsetningen;
Hovedsetning
1 verb subjekt adverb verb
Hvis du ikke er frisk, kan du ikke reise.
I leddsetningen har vi denne ordstillingen:
Leddsetning
Subjunksjon subjekt adverb verb
Hvis du ikke er frisk, …
Spørrende leddsetninger

Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet, deretter et
eventuelt adverb,så kommer verbet. Sammen med hvilken kan det også står et substantiv først i
setningen:
Leddsetning
subjekt adverb verb
(Jeg vet ikke) hvorfor han ikke kommer.
(Jeg vet ikke) hvilken buss de tar.
Leddsetninger med spørreord
Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet.
subjekt Subjekt verb
Hva sier hun? (Jeg vet ikke) hva hun sier.
Hvem er det? (Jeg vet ikke) hvem det er.
Når spørreordet er subjekt i setningen, må vi sette inn som:
subjekt verb
Hva har skjedd? (Jeg vet ikke) hva som har skjedd.
Hvem bestemmer? (Jeg vet ikke) hvem som bestemmer.
Som-setning
Som-setninger er leddsetninger som forteller mer om et substantiv som står foran.
… ei kusine som kommer hit.
… ei kusine som ikke snakker norsk.
… ei kusine som jeg liker godt.
… ei kusine som du ikke har møtt.
… ei kusine som vi må snakke med
Ordet som står i stedet for både hun og henne i setningen i parentes.