NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER - Snakk Norsk Da
NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER - Snakk Norsk Da
NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER - Snakk Norsk Da
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>NORSK</strong> <strong>FOR</strong> <strong>INTERNASJONALE</strong> <strong>STUDENTER</strong><br />
Nivå 3<br />
SUBSTANTIV<br />
Nasjonalitetsord<br />
Ord som betegner personer fra et land, skal skrives med liten bokstav. De skal normalt ikke ha<br />
artikkelen en foran når de forteller om subjektet.<br />
Noen få ord har -mann: engelskmann, franskmann, nordmann.<br />
En fra Polen polakk. De fleste andre nasjonalitetsordene ender på -er, (-eser, -ener, -aner.)<br />
Flertall, ubestemt form<br />
De fleste ord får -(e)r: kvinner, briter, sønner.<br />
Personnavn på –er får –e: australiere, fotballspillere.<br />
Intekjønnsord på en stavelse får ikke endelse: barn<br />
Noen er uregelmessige: menn, døtre, bønder.<br />
Ubestemt og bestemt form<br />
Ubestemt form<br />
Substantivet står i ubestemt form entall etter hvilken.<br />
Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.<br />
Bestemt form<br />
Substantivet står i bestemt form flertall etter mange av.<br />
Substantivet står i bestemt form foran eiendomspronomen (di).<br />
Substantivet står vanligvis i bestemt form etter adjektiv med bestemt artikkel (den beste) .<br />
Ubestemt og bestemt form<br />
Ubestemt form<br />
Substantivet står i ubestemt form entall etter et og hvilket.<br />
Substantivet står i ubestemt form flertall etter hvilke og mange.<br />
Bestemt form<br />
Substantivet står i bestemt form flertall etter noen av.<br />
Substantivet står vanligvis i bestemt form med bestemt artikkel foran og leddsetning etter: det<br />
landet (som) jeg trives best i, …<br />
Bestemt og ubestemt form
Ubestemt form bruker vi når vi forteller om noe nytt, noe ikke leseren/tilhøreren kjenner til.<br />
Bestemt form bruker vi når tilhøreren kan forstå hva vi snakker om.<br />
Vi introduserer oftest noe i ubestemt form. Etterpå betraktes det som kjent og har bestemt form:<br />
Det var en gang en mann som hadde et esel og en hest. Mannen tok med seg eselet og<br />
hesten til markedet.<br />
Det er ikke nødvendigvis samme ord som gjentas. Det var en gang en mann som hadde et esel<br />
og en hest. Han tok med seg dyrene til markedet.<br />
Vi kan også bruke bestemt form uten å ha introdusert ordet først: De dro til byen. På markedet<br />
kjøpte han….<br />
Leseren regner med at det dreier seg om den nærmeste byen og et lokalt marked og har ikke<br />
noe behov for introduksjon.<br />
Når det gjelder kroppsdeler, er det som oftest helt klart hvem de tilhører, og bestemt form er<br />
naturlig: Han lastet varene opp på ryggen til eselet.<br />
Genitiv<br />
Genitiv uttrykker vi ved en s som settes til navn og andre substantiv.<br />
Den som eier eller har noe, kan stå i genitiv. Ordet som kommer etter genitiv har ubestemt form.<br />
Sammensatte substantiv<br />
Problemer er hovedordet som spesifiseres ved hjelp av de andre ordene.<br />
Det første ordet må stå i ubestemt form entall.<br />
Ord som slutter på -sjon og -else får alltid en s etter seg i sammensetninger.<br />
Sammensatte substantiv<br />
Hovedordet står sist i sammensetningen og spesifiseres ved hjelp av ordene foran.<br />
Det første ordet må stå i ubestemt form entall.<br />
Ord som slutter på –sjon, -dom og –ing får s etter seg i sammensetninger.<br />
Det gjelder også når det siste ordet begynner på s. <strong>Da</strong> får vi to s-er: informasjonssjef.<br />
Noen ganger får man også s når første del av ordet er sammensatt:<br />
Mordfrekvens, men selvmordsfrekvens.<br />
Hun, henne, hennes<br />
Hun<br />
Vi bruker hun som subjekt: Hun kommer.<br />
Henne<br />
Vi bruker henne som objekt og etter preposisjon: Jeg har ikke sett henne. Vi venter på henne.<br />
Hennes<br />
Hennes er eieform; Hun eier eller har noe: bilen hennes, klassen hennes.
Den, de, det<br />
Den står i stedet for et substantiv i bestemt form, hankjønn og hunkjønn:<br />
(genseren) Den er fin.<br />
(kåpa) Er den ny?<br />
De står i stedet for et substantiv i bestemt form, flertall:<br />
(barna våre) De heter …<br />
(kakene) De er gode.<br />
Det står i stedet for et substantiv i bestemt form, intetkjønn:<br />
(slipset) Det er fint.<br />
Det introduserer også substantiv både i hankjønn, hunkjønn og flertall:<br />
Det er en fin genser. Det er ei fin kåpe. Det er barna våre.<br />
(Her står ikke det i stedet for et substantiv i bestemt form. Vi kan ikke si: * Kåpa er ei fin kåpe.<br />
Refleksive uttrykk<br />
Å like seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han, hun, de)<br />
heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig objekt.<br />
Refleksive uttrykk<br />
Å konsentrere seg er et refleksivt uttrykk; subjekt og objekt er samme person. I 3. person (han,<br />
hun, de) heter det refleksive objektet seg. Ellers har refleksivt objekt samme form som vanlig<br />
objekt.<br />
Etter å og etter må skal verbet stå i infinitiv: konsentrere. Ellers står verbet i presens,<br />
konsentrerer, siden verbene i leddsetningene står i presens; leser, kan.<br />
Sin<br />
Sin bøyes etter substantivet det står til:<br />
• veska si<br />
• mannen sin<br />
• huset sitt<br />
• barna sine<br />
Sin/si/sitt/sine bruker vi når subjektet er 3. person (hun, han, de) og eier/har det som står i<br />
objektet:<br />
Hun/Han/De skal selge bilen sin<br />
Sin/si/sitt/sine kan ikke stå i subjektet: Bilen hennes/hans/deres skal selges.<br />
I setningen under er bilen hennes subjekt i leddsetningen.<br />
Hun sier at bilen hennes skal selges.<br />
Leddsetning<br />
Eiendomspronomen sin og hans<br />
Pedro har en bil: Bilen hans er på verksted. Han trenger bilen sin.<br />
Vi bruker formen sin når eiendomspronomen peker tilbake på subjektet.<br />
Høflig form<br />
Høflig form Vanlig form
Hva sa De? Hva sa du?<br />
Kan jeg hjelpe Dem? Kan jeg hjelpe deg?<br />
Her er boka Deres. Her er boka di.<br />
Vi kan bruke De, Dem og Deres i stedet for du, deg og di/din/ditt/dine.<br />
Denne formen kan vi bruke i formelle situasjoner når vi snakker høflig til én person.<br />
Eiendomspronomen<br />
Substantivet har bestemt form foran eiendomspronomen: mannen min<br />
Substantivet har ubestemt form etter eiendomspronomen: min mann<br />
Eiendomspronomen står vanligvis etter substantivet. Men det er ikke uvanlig å sette dem foran:<br />
ved abstrakte ord: min skyld<br />
ved trykk: etter min mening<br />
ved familiemedlemmer: min mann<br />
Språket kan virke mer formelt når eiendomspronomen står foran. Derfor bruker vi også ofte min i<br />
stedet for mi i hunkjønn: min kone.<br />
Når vi har bestemt form med –a, må vi bruke formene mi, di, si i hunkjønn:<br />
kona mi/di/si.<br />
Når vi bruker bestemt form med -en, må vi bruke min, din, sin: konen min/din/sin.<br />
Pronomen<br />
Objektet i aktiv blir subjekt i passiv:<br />
objekt subjekt<br />
dem de<br />
ham han<br />
henne hun<br />
huset sitt huset hans/hennes/deres<br />
Vi kan ikke ha sin, si, sitt, sine i subjektet.<br />
Han solgte huset sitt. > Huset hans ble solgt.<br />
Hun solgte huset sitt. > Huset hennes ble solgt.<br />
De solgte huset sitt. > Huset deres ble solgt<br />
Ubestemt pronomen<br />
Man er bare subjekt: Man må jobbe hardt.<br />
En kan brukes i alle ledd: En må jobbe hardt.<br />
Folk har bruk for en.<br />
Ens er eieform: Ens venner kan hjelpe.<br />
Man/En er 3.person. Derfor bruker vi sin når objektet knyttes til subjektet:<br />
Man må ta vare på sine venner.<br />
VERB<br />
Presens<br />
Nesten alle verb danner presens ved å sette -r til infinitiv.<br />
Men noen verb følger ikke det mønsteret:
Infinitiv Presens<br />
vite vet<br />
spørre spør<br />
gjøre gjør<br />
være er<br />
si sier<br />
Det gjelder også modalverbene:<br />
vill vil<br />
skulle skal<br />
kunne kan<br />
burde bør<br />
måtte må<br />
Infinitiv og presens<br />
Formen arbeider er presens og må brukes når det ikke er andre verb i setningen.<br />
Etter modalverb som kan og må må vi ha infinitiv uten å: arbeide.<br />
Etter andre verb og etter uttrykk med preposisjon, må vi ha infinitiv med å: å arbeide.<br />
Preposisjonen er en del av et fast uttrykk i: ha behov for, være nødt til, ha lyst til.<br />
Hvilket verb?<br />
Vi kjenner personer.<br />
Vi vet noe mer abstrakt<br />
Spille gjør vi når vi følger regler.<br />
Leke er mer uformelt<br />
Sette tar objekt: sette noe et sted.<br />
Stå tar ikke objekt: Noe står et sted.<br />
Legge tar objekt: legge noe et sted.<br />
Ligge tar ikke objekt: Noe ligger.<br />
Legge: legge noe på bordet (horisontalt).<br />
Sette: sette noe på bordet (vertikalt).<br />
Fortid<br />
Preteritum bruker vi om fortid.<br />
Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som: for en time siden, før, i går, i<br />
fjor, i 2003, i forrige uke osv.<br />
Perfektum kan vi bruke om noe som starter i fortida, og som fremdeles varer:<br />
Jeg har hatt feber i noen dager.<br />
Jeg har gått på denne skolen i to år nå.<br />
Vi kan også bruke perfektum om fortid. <strong>Da</strong> snakker vi om handlinger som vi ikke tidfester i<br />
fortida, og som har konsekvenser nå. Setningen kan være uten adverb eller vi bruker adverb som<br />
nå, i det siste, i denne uka, i år:<br />
Jeg har solgt bilen. (= Jeg har ikke bil nå.)<br />
Jeg har sett mange gode filmer i det siste.<br />
Presens, perfektum, preteritum<br />
Presens om nåtid: Hun bor på landet.
Perfektum om nåtid: Hun har bodd på landet i et år nå.<br />
Vi sier hvor lenge situasjonen har vart.<br />
Preteritum om avsluttet fortid: Før bodde hun i byen<br />
Indirekte tale<br />
Indirekte tale står i en leddsetning.<br />
Ordstilling i leddsetning:<br />
Subjunksjon subjekt adverb verb<br />
Om vi ikke burde vente.<br />
Tempus i indirekte tale<br />
Når det innledende verbet står i preteritum (her: spurte), er det vanlig at (hjelpe)verbet i<br />
leddsetningen også står i preteritum<br />
Pluskvamperfektum<br />
Denne formen bruker vi når vi skal fortelle om en handling som var ferdig før enn annen handling<br />
i fortida.<br />
Handling 1) Jeg ventet i en time. Handling 2) Jeg gikk.<br />
> <strong>Da</strong> jeg hadde ventet i en time,gikk jeg.<br />
(leddsetning)<br />
Vi skriver komma etter leddsetningen, og verbet i hovedsetningen kommer som første ord<br />
etterpå.<br />
Passiv<br />
• Presens: Saken blir avgjort.<br />
• Preteritum: Saken ble avgjort.<br />
• Framtid: Saken vil bli avgjort.<br />
Ordstilling<br />
Setningene følger mønsteret:<br />
1 verb subjekt adverb verb<br />
Saken vil nok bli avgjort.<br />
Nå vil saken bli avgjort<br />
De ble ikke invitert.<br />
I går ble de ikke invitert<br />
Passiv<br />
S-passiv<br />
Vi kan bruke formen med s i presens - og i infinitiv etter verbene kan, skal, må og bør:<br />
Aktiv Passiv<br />
Presens Vi feirer dagen <strong>Da</strong>gen feires i mai.
Infinitiv Vi skal feire dagen. <strong>Da</strong>gen skal feires.<br />
Man bør feire dagen. <strong>Da</strong>gen bør feires.<br />
Dere kan feire dagen. <strong>Da</strong>gen kan feires.<br />
Vi må feire dagen. <strong>Da</strong>gen må feires.<br />
Bli + perfektum partisipp<br />
Ellers danner vi passiv med verbet bli + perfektum partisipp: å bli feiret.<br />
Presens: <strong>Da</strong>gen blir feiret.<br />
Preteritum <strong>Da</strong>gen ble feiret.<br />
Perfektum <strong>Da</strong>gen er blitt feiret (eller har blitt feiret eller er feiret)<br />
Imperativ<br />
Imperativ kan vi bruke når vi oppfordrer noen til å gjøre noe.<br />
Imperativ er lik infinitiv minus –e. Hvis infinitiv ender på en annen vokal, er imperativ lik infinitiv:<br />
Infinitiv Imperativ<br />
å lese Les!<br />
å gå Gå!<br />
I vanlig talespråk står ikke foran:<br />
Ikke gå! Ikke si noe.<br />
(I skrift kan det også stå etter: Ta ikke med mat inn.)<br />
ADJEKTIV<br />
Suffikser<br />
-lig, -isk, -ell er typiske suffikser når man lager adjektiv av substantiv.<br />
Adjektivbøyning<br />
Adjektiv har normalt –t i intetkjønn, men adjektiv som slutter på –lig og –isk får ikke –t.<br />
I flertall og bestemt form får adjektivene –e.<br />
Adjektivene har bestemt form etter adjektivets bestemte artikkel (den), etter eiendomspronomen<br />
(vår) og etter genitiv (Landets).<br />
Adjektivet lang<br />
• Hankjønn/hunkjønn: En lang tur<br />
• Intetkjønn: Et langt skjørt<br />
• Flertall: lange gardiner<br />
• Komparativ lengre<br />
• Superlativ lengst<br />
Superlativ bøyes i bestemt form: den lengste turen.<br />
(Se også Preposisjoner og adverb oppgave 10)<br />
Liten<br />
Positiv Superlativ
Ubestemt Bestemt Komparativ Ubestemt Bestemt<br />
Hankjønn liten den lille mindre minst den minste<br />
Hunkjønn lita den lille den minste<br />
Intetkjønn lite det lille det minste<br />
Flertall små de små de minste<br />
Vi bruker bestemt form av adjektiv foran substantiv i bestemt form og etter eiendomspronomen<br />
(min egen).<br />
Komparativ bøyes ikke. Superlativ bøyes i bestemt form<br />
Annen<br />
ubestemt bestemt<br />
en annen dag den andre dagen<br />
et annet sted det andre stedet<br />
andre steder de andre stedene<br />
Uten substantiv:<br />
• En annen (entall; for eks person)<br />
• Et annet (entall; f.eks kurs)<br />
• Noe annet (generelt)<br />
• Noen andre (flertall)<br />
Ordenstall<br />
2. mai: andre mai eller: annen mai (eldre form)<br />
Komparativ<br />
De fleste adjektiv danner komparativ ved hjelp av endelsen -ere.<br />
Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mer foran seg i komparativ.<br />
Det gjelder partisipper av verb; kjent, skuffet, irritert, sjarmerende.<br />
Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: rotete, bråkete.<br />
Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: økonomisk.<br />
Det gjelder også en del andre adjektiv: moderne.<br />
Nasjonalitetsadjektiv får også vanligvis mer foran seg i komparativ, og iallfall når man<br />
sammenlikner med en annen nasjonalitet.<br />
Superlativ<br />
De fleste adjektiv danner superlativ ved hjelp av endelsen -est.<br />
Men en del adjektiv får ikke endelse, men ordet mest foran seg i superlativ.<br />
Det gjelder partisipper av verb; berømt, kjent, skuffet, irriterende.<br />
Det gjelder adjektiv som slutter på -ete: , bråkete.<br />
Det gjelder adjektiv som slutter på -isk, og har mer enn en stavelse: sympatisk.<br />
Det gjelder også en del adjektiv som slutter på -e: moderne.<br />
I ubestemt form har vi ikke bøyning: Hun er mest kjent. De er mest kjent.<br />
I bestemt form får vi -e og artikkel:<br />
Hankjønn/hunkjønn: den mest kjente kunstneren<br />
Intetkjønn: det mest kjente stedet.
Flertall: de mest kjente skolene.<br />
Foran et substantiv i bestemt form må adjektivet ha bestemt form.<br />
Ellers kan vi ofte velge:<br />
Hvem er mest irriterende/den mest irriterende/de mest irriterende (av dem)?<br />
Hva er mest irriterende/det mest irriterende? (generelt)<br />
Sammenlikning<br />
Uttrykk for likhet:<br />
• Hun er like gammel som ham.<br />
• De er like gamle.<br />
Forskjell:<br />
• Han er ikke så gammel som henne.<br />
• Han er yngre enn henne.<br />
• Jeg er dobbelt så gammel som ham.<br />
NB komparativ+ enn<br />
Sammenlikning av to<br />
Vi bruker superlativ i slike sammenlikninger:<br />
• Hvem er eldst, Per eller Ola? (Men: Er Per eldre enn Ola?)<br />
Ofte kan vi velge om vi bruker ubestemt eller bestemt form:<br />
• Hvem er eldst/Hvem er den eldste?<br />
• Hva er best/Hva er det beste? (generelt)<br />
Adjektiv og substantiv<br />
Noen + ubestemt form, flertall<br />
Disse + bestemt form, flertall<br />
Den + bestemt form, entall<br />
De + bestemt form, flertall<br />
Etter genitiv og eiendomspronomen har substantivet ubestemt form og adjektivet bestemt form:<br />
• Karis nye bil<br />
• Vårt nye hus<br />
Mat er et entallsord: god mat. Ubestemt form fordi setningen inneholder ny informasjon.<br />
Presens partisipp ender på –ende.<br />
Det har en aktiv betydning; Det som skremmer, er skremmende.<br />
En skremmende person er en som skremmer andre.<br />
Perfektum partsipp ender på –t og har en passiv betydning.<br />
En skremt person er en som er blitt skremt av noe/n.<br />
Etter verbet bøyer vi vanligvis ikke perfektum partisipp:<br />
Han er skremt. De er skremt.<br />
(men foran et substantiv må det bøyes i flertall:<br />
En skremt mann. Et skremt barn. To skremte barn.)
Tall og Mengder<br />
Tall<br />
13 - 19 slutter på -ten: tretten, femten, atten, nitten<br />
30 - 90 slutter på -ti: tretti, femti, åtti, nitti.<br />
8 og 80 skrives med å (åtte, åtti), 18 skrives med a (atten)<br />
Vi bruker og etter hundretallet ( - etter tusentallet hvis det ikke er noe hundretall): 207 - To<br />
hundre og sju<br />
• 217 - To hundre og sytten.<br />
• 2202 - To tusen to hundre og sju.<br />
• 2007 - To tusen og sju<br />
Gammel tellemåte<br />
Denne eldre måten å telle på brukes fremdeles av mange.<br />
Man behøver ikke å lære å bruke den, men det er nyttig å kunne forstå den.<br />
Man startet med enerne; femogseksti er det samme som sekstifem (65).<br />
Noen ord er også ulike:<br />
Tidligere sa man syv for sju, tyve for tjue, tredve for tretti og man kunne si førr for førti.<br />
syvogtyve = tjuesju, treogtredve = trettitre, femogførr = førtifem.<br />
Begge<br />
Begge to henviser til to helt bestemte personer eller ting.<br />
Begge deler er mer generelt.<br />
Ingen<br />
Ingen av dem viser til helt bestemte personer eller ting.<br />
Ingen av delene er mer generelt.<br />
Ingen av dem tilsvarer begge to.<br />
Ingen av delene tilsvarer begge deler.<br />
Ord for mengder<br />
Vi skiller mellom det vi kan telle og det vi ikke kan telle:<br />
Flertall, det som kan telles:<br />
Noen, mange, få, de fleste mennesker.<br />
Ikke tellelig:<br />
Noe, mye, lite, litt kaffe.
Det meste brukes generelt: Jeg forstår det meste.<br />
Foran substantiv sier vi: Vi har spist det meste av maten.<br />
Litt/lite<br />
Begge disse ordene brukes om det som vi ikke kan telle.<br />
Litt er positivt og betyr en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.)<br />
Lite er negativt. Jeg har lite kaffe. (= for lite, mindre enn jeg ønsker.)<br />
Adverb som ganske, nokså, veldig kan bare stå foran lite; nokså lite kaffe.<br />
Bare kan stå foran litt: bare litt kaffe.<br />
Noe og noen<br />
Vanligvis står noe til det som ikke kan telles, noen til ord i flertall.<br />
I spørsmål og nektende setninger bruker vi dessuten noe for artikkelen et, og noen for ei og<br />
en:<br />
• Det er et legesenter her. Er det noe legesenter her? Det er ikke noe legesenter her.<br />
• Det er en kino her. Er det noen kino her? Det er ikke noen kino her.<br />
All og hel<br />
Hel brukes med entall om ting som kan telles:<br />
• Hun/hankjønn: ei hel uke, en hel dag<br />
• Intetkjønn: et helt år<br />
• Bestemt form: hele året.<br />
Alle brukes om flertall: Alle kuldegradene<br />
All brukes med entall om det som ikke kan telles:<br />
• Hun/hankjønn: all snøen<br />
• Intetkjønn: alt arbeidet.<br />
All, hel, hver<br />
Det som kan telles:<br />
Hver/hvert<br />
Hver og hvert står foran substantiv i ubestemt form entall:<br />
Hunkjønn/hankjønn: hver uke, hver dag<br />
Intetkjønn: hvert år<br />
Alle<br />
Alle bruker vi foran substantiv i flertall: Alle kapitlene var interessante.
Hele<br />
Hele brukes foran substantiv i bestemt form i entall: Hele dagen (= en komplett dag)<br />
Det som ikke kan telles:<br />
All/alt<br />
Hankjønn/hunkjønn: All maten var god.<br />
Intetkjønn: Alt arbeidet var morsomt.<br />
Alt, all, alle kan også stå foran substantiv i ubestemt form. <strong>Da</strong> er betydningen generell:<br />
• All mat er god.<br />
• Alt arbeid er bra.<br />
• Alle dager er like.<br />
Spørsmål<br />
Hvor + ord for mengder/adjektiv/adverb<br />
Hvor mye forteller om noe utellelig<br />
Hvor mange " " antall<br />
Hvor ofte " " frekvens<br />
Hvor lenge " " tidsperiode<br />
Hvor langt " " distanse<br />
Adjektiv bøyes:<br />
• Hvor lang tid tar det?<br />
• Hvor lange turer går de?<br />
• Hvor gammelt er huset?<br />
• Hvor gamle er barna?<br />
ingen > ikke noen<br />
I helsetninger med et enkelt verb kan vi velge form i objektet:<br />
• Det koster ingenting. Jeg så ingen.<br />
• Eller: Det koster ikke noe. Jeg så ikke noen.<br />
Ingen og ingenting inneholder negasjon og kan ikke stå sammen med ikke.<br />
I leddsetninger skal negasjonen stå foran verbet. <strong>Da</strong> må vi velge formen med ikke:<br />
• Jeg så ikke noen. > Hun sier at hun ikke så noen.<br />
• Jeg så ingen. > Hun sier at hun ikke så noen.<br />
• Det gjør ingenting. > Hun sier at det ikke gjør noe.<br />
Preposisjoner og Adverb<br />
På
Vi bruker preposisjonen på i tidsuttrykk blant annet når det er gått en viss tid uten at noe har<br />
skjedd: Jeg har ikke vært hjemme på seks dager.<br />
(Preposisjonen i i tilsvarende setning forteller om handling som varer hele perioden: Jeg har ikke<br />
vært hjemme i seks dager (ennå), bare i fem.)<br />
Vi bruker perfektum fordi vi forteller hvordan situasjonen er nå.)<br />
Tider på døgnet<br />
om + bestemt form: om kvelden, om natta osv. (generell betydning)<br />
i + ubestemt form: i kveld, i natt osv. (en spesifikk kveld osv.<br />
Tidsuttrykk<br />
Per står foran ord i ubestemt form entall.<br />
I og om står foran ord i bestemt form.<br />
Betydningen er den samme i: to timer per uke/to timer i uka.<br />
Per<br />
Per står alltid foran substantiv i ubestemt form entall.<br />
I følges av substantiv i bestemt form i slike uttrykk. Når det ikke er noen preposisjon, har vi også<br />
bestemt form: 75 kroner gangen. 50 kroner literen. Særlig i målsord er det vanlig med uttrykk<br />
uten preposisjon.<br />
Preposisjonsuttrykk<br />
Alle disse er faste uttrykk, der preposisjonen inngår som en del av uttrykket.<br />
Gradsadverb<br />
Adverbene kan stå foran adjektiv og adverb og graderer betydningen.<br />
litt<br />
Hun er nokså trøtt<br />
veldig<br />
svært (formelt)<br />
Helt bruke for å fortelle at noe er komplett, fullstendig:<br />
• Hun er helt ferdig<br />
Noen adverb står foran komparativ<br />
litt<br />
Hun er mye trøttere enn meg.<br />
enda<br />
Når vi bruker enda må begge være veldig trøtte<br />
Partikkelverb<br />
Verb + adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik den verbet og<br />
adverbene har hver for seg. Sammensetninger med ut og opp forteller ofte at en handling er<br />
ferdig.>
Partikkelverb<br />
Verb + preposisjoner eller adverb danner faste forbindelser der betydningen kan være nokså ulik<br />
den verbet og preposisjonene/adverbene har hver for seg. De må læres som faste uttrykk.<br />
Langt og lenger<br />
Adverb<br />
• De gikk langt. (distanse)<br />
• De ventet lenge. (tid)<br />
Komparativ: De gikk lenger enn de pleier. (distanse og tid)<br />
Adjektiv<br />
• en lang pause<br />
• et langt løp<br />
• lange dager<br />
Adjektivet lang står til substantiv som kan uttrykke både tid og distanse.<br />
Komparativ: De ville ha en lengre pause.<br />
SETNINGER<br />
Ordstilling<br />
I hovedsetningen står verbet på andreplass. På førsteplass kan det stå et subjekt eller andre ord.<br />
Første ledd kan være en leddsetning. Og og men står utenfor selve setninge<br />
1 verb subjekt<br />
Du sa<br />
I går sa du<br />
<strong>Da</strong> jeg spurte, sa du<br />
Og du sa<br />
I leddsetninger kommer subjektet foran verbet:<br />
• <strong>Da</strong> du sa …, … .<br />
• Selv om du sa …, … .<br />
Ordstilling<br />
Selv om og på grunn av at innleder en leddsetning. Subjektet står først. Ikke kommer foran<br />
verbet.<br />
For innleder en hovedsetning. Verbet står på andreplass. Seg er et trykklett pronomen som<br />
kommer foran ikke når verbet er enkelt.<br />
Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer på andreplass, fulgt av subjektet.<br />
Seg er et trykklett pronomen som kommer foran ikke når verbet er enkelt.<br />
Trykklett pronomen i hovedsetning med et enkelt verb<br />
1 verb subjekt/objekt adverb<br />
Derfor følte hun seg ikke bra.
For hun følte seg ikke bra.<br />
(Men:<br />
1 verb subjekt adverb verb<br />
Hun har ikke følt seg bra<br />
Plassering av trykklett pronomen.<br />
Objektet står vanligvis etter siste del av verbet:<br />
• Jeg har aldri sett ham.<br />
Men når verbet bare er ett ord (presens eller preteritum), og når det ikke står en preposisjon foran<br />
pronomenet, står normalt et trykklett pronomen like etter subjektet og verbet, og altså foran<br />
adverb som ikke, aldri:<br />
• Jeg kjenner ham ikke.<br />
• I går så jeg ham dessverre ikke.<br />
Men med preposisjon kommer pronomenet etter ikke: Jeg snakket ikke med ham.<br />
Ordstilling<br />
Setninger med verbene synes, tror, håper settes ofte etter en annen setning. Den første<br />
setningen skal ha komma etter og fyller første plass i et hovedsetningsskjema. Ikke plasseres i<br />
første del:<br />
1 verb subjekt<br />
Det håper jeg.<br />
Det gikk bra, synes jeg.<br />
Det gikk ikke så bra, tror jeg<br />
Indirekte tale<br />
Indirekte tale refereres i en leddsetning.<br />
Leddsetning<br />
Subjunksjon subjekt adverb verb<br />
…at barna ikke er friske<br />
Pronomen<br />
Når man refererer hva en annen person har sagt, må man skifte pronomen.<br />
I leddsetningen får vi refleksiv form i objektet når subjektet er ”eier”:<br />
• ... at han må passe på barna sine. (Det er hans barn)<br />
Men vi har ikke refleksiv form i subjektet:<br />
• … at barna hans ikke er friske
Adverb, konjunksjoner og subjunksjoner<br />
Årsak/følge<br />
Derfor er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter.<br />
For er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om årsak , etter.<br />
Så er konjunksjon. Det kommer en hovedsetning som forteller om konsekvens , etter.<br />
Fordi er subjunksjon og innleder en leddsetning.<br />
Motsetning<br />
Likevel er adverb først i en hovedsetning. Verbet kommer like etter.<br />
Men er konjunksjon og knytter sammen setninger.<br />
Selv om subjunksjon og innleder en leddsetning.<br />
Til tross for at subjunksjon og innleder en leddsetning.<br />
Hovedsetning<br />
konjunksjon verb subjekt<br />
Derfor byttet hun den.<br />
Likevel byttet hun en ikke.<br />
så hun byttet den.<br />
Men likevel<br />
.<br />
Leddsetning<br />
byttet hun den ikke<br />
Subjunksjon subjekt adverb verb<br />
fordi hun ikke likte den.<br />
selv om hun ikke likte den<br />
Hovedsetning med leddsetning<br />
En leddsetning kan stå på førsteplassen i en hovedsetning. Verbet kommer på 2. plass, like etter<br />
leddsetningen;<br />
Hovedsetning<br />
1 verb subjekt adverb verb<br />
Hvis du ikke er frisk, kan du ikke reise.<br />
I leddsetningen har vi denne ordstillingen:<br />
Leddsetning<br />
Subjunksjon subjekt adverb verb<br />
Hvis du ikke er frisk, …<br />
Spørrende leddsetninger
Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet, deretter et<br />
eventuelt adverb,så kommer verbet. Sammen med hvilken kan det også står et substantiv først i<br />
setningen:<br />
Leddsetning<br />
subjekt adverb verb<br />
(Jeg vet ikke) hvorfor han ikke kommer.<br />
(Jeg vet ikke) hvilken buss de tar.<br />
Leddsetninger med spørreord<br />
Leddsetninger kan innledes med et spørreord. Etter spørreordet kommer subjektet.<br />
subjekt Subjekt verb<br />
Hva sier hun? (Jeg vet ikke) hva hun sier.<br />
Hvem er det? (Jeg vet ikke) hvem det er.<br />
Når spørreordet er subjekt i setningen, må vi sette inn som:<br />
subjekt verb<br />
Hva har skjedd? (Jeg vet ikke) hva som har skjedd.<br />
Hvem bestemmer? (Jeg vet ikke) hvem som bestemmer.<br />
Som-setning<br />
Som-setninger er leddsetninger som forteller mer om et substantiv som står foran.<br />
… ei kusine som kommer hit.<br />
… ei kusine som ikke snakker norsk.<br />
… ei kusine som jeg liker godt.<br />
… ei kusine som du ikke har møtt.<br />
… ei kusine som vi må snakke med<br />
Ordet som står i stedet for både hun og henne i setningen i parentes.