NR. 1-2005 – 17.ÅRGANG LØSSALG KR. 45,- - NUI

NR. 1-2005 – 17.ÅRGANG LØSSALG KR. 45,-

I dette nummer... 

Nordsjødykkerundersøkelsen ................................................... 4 

Nye krav til hjelmdykkerutstyr .................................................. 6 

Rekorddykk i Osterfjorden ....................................................... 9 

Nye EU-standarder for dykkerdrakter ................................... 12 

NBU på 135 m «dyp» i Krakow ................................................ 12 

NBUs dykkestatistikk ............................................................... 13 

Arbeidsdykkingens historie (del 3) ........................................ 14 

Forskerpris til Jan Risberg ...................................................... 17 

Døde nordsjødykkerne forgjeves? ........................................... 18 

Ingen vei tilbake ....................................................................... 20 

Rapport fra NYD ...................................................................... 22 

Dykkeaktivitet og skadeoversikt for 2004 ................................ 23 

Dykkeseminaret 2005 ............................................................... 24 

Ny konferanse om langtids helseeffekter av dykking ............ 25 

Morsomme historier fra dykkermiljøet ................................. 27 

Imunforsvar under trykk ......................................................... 28 

Norske dykke- og behandlingstabeller .................................... 31 

Norsk Baromedisinsk forening .............................................. 32 

Regalskipet «Kronans» forlis i 1676 ........................................ 34 

Norsk dykkehistorisk forening ................................................ 36 

Redaksjonen avsluttet 30.mai. 

Stoff til Dykkenytt nr. 2 - 2005 må være oss ihende innen 1.oktober. 

Forsidebildet er tatt av Vidar Fondevik og viser teamet bak forsøkene med 

tilkobling av nødluft til hjelmdykker som ble utført på 50 meters dyp i Hjeltefjorden 

i mai i år fra dykkefartøyet ”Pelaren” til Sjøentreprenøren AS. Fra 

venstre Jan Warloe, Rudolf Brekken, Roger Johnsen og i drakten, Idar Sande. 

ISSN 0809-3040 

Om DYKKENYTT 

Dykkenytt er primært et informasjonsorgan 

for dykkeindustrien. 

Bladet vektlegger faglig innhold, 

men er også et forum for fri meningsytring. 

Redaksjonen arbeider 

etter ‘vær-varsom-plakatens’ regler 

for god presseskikk. Den som 

mener seg rammet av urettferdig 

omtale oppfordres til å ta kontakt 

med redaktøren. Bladets artikler 

representerer først og fremst 

artikkelforfatterens synspunkter. 

Navn på fi rma eller institusjon bak 

forfatternavn indikerer kun ansettelsesforholdet. 

Ansvarlig redaktør, 

layout og sats i Adobe Indesign: 

Vidar Fondevik 

Tlf.: 55 94 28 20 Fax: 55 94 28 73 

E-post: vfo@nui.no 

Redaksjon og layout: 

Arne-Johan Arntzen 

Tlf.: 55 26 65 51 Fax: 55 26 67 60 

E-post: barotech@online.no 

Distribusjon: 

Reidun Eriksen 

Tlf.: 55 94 28 37 Fax: 55 94 28 73 

E-post: rei@nui.no 

Annonser: 

Torill Sage 

Tlf.: 55 94 28 31 Fax: 55 94 28 73 

E-post: tos@nui.no 

Postadresse: 

Dykkenytt - NUI A/S 

Pb. 23 Gravdalsveien 245 

N-5848 Bergen 

Annonse informasjon 

Priser: 

1 side 180 x 265 mm kr. 3750,- 

1/2 side 180 x 130 mm kr. 2250,- 

1/3 side 180 x 87 mm kr. 1850,- 

1/4 side 180 x 65 mm kr. 1500,- 

1/6 side 57 x 130 mm kr. 1000,- 

Materiell: 

Annonser sendes oss i PDF format. 

Elektroniske bilder bør ikke endres 

før de sendes til oss for trykking. 

2 DYKKENYTT NR. 1 — 2005

Vidar Fondevik, NUI AS 

DET er på høy tid at landets kommuner nå begynner å 

reparere sine gamle synder langs kysten. I årtier brukte 

Bergen kommune idylliske Kollevågen på Askøy som søppelfylling. 

Resultatet ble en stinkende miljøbombe i en kystperle. 

Bergen kommune har nå brukt over 30 millioner til å 

dekke over sjøbunnen med fi bermatter, pukk og ny skjellsand. 

Det er Sjøentreprenøren AS som har utført undervannsarbeidene. 

Det synlige resultatet er det ingen ting å utsette på. Så 

får vi bare håpe det er godt nok til å holde miljøgiftene i sjakk 

i årene som kommer. Det fi nnes store områder med sjøbunn 

som er fulle av skrot og miljøgiftig søppel som må gjøres noe 

med. Og ingen bør være mer opptatt av forsøpling av sjøbunnen 

enn dykkere. For det er her de har sin arbeidsplass. Tildekking 

og opprenskning av sjøbunnområder langs kysten vil 

helt sikkert involvere dykkere i uoverskuelig fremtid. 

MEN anleggsdykking er dårlig betalt. På de store landanleggene 

Melkeøya og Aukra har jernbinderne på land 

høyere timesbetaling enn dykkerne. Det representerer en milepel 

i dykkehistorien. For dykkere har alltid ligget høyere 

enn arbeiderne på land. Slik har det vært og slik burde det 

fortsatt være. Men tidene har forandret seg - noe har bært galt 

avsted. Det er for mange som er villig til å påta seg dykkejobben. 

Mye tyder på useriøse aktører i bransjen - underprising. 

Det er beklagelig når en så liten og spesiell gruppe som anleggsdykkerne 

rammes av markedskreftene på denne måten. 

DERFOR er det å håpe at krav om autorisasjon etterhvert 

også innføres for etablering av dykkeforetak. For dykking 

er aktuelt som aldri før. Det har myndighetene og oljeselskapene 

tatt konsekvensen av. Høgskolen i Bergen har 

DYKKENYTT NR. 1 — 2005 

nå overtatt ansvaret for opplæring av yrkesdykkere. Sammen 

med Statoil og Norsk Hydro har HiB dannet selskapet Deep 

Nor AS. Det er dette selskapet som skal stå for den praktiske 

delen av dykker-utdanningen. Det skal også sørge for beredskap 

for mottak av livbåter med folk i metning. Fornuftig vil 

mange mene, ettersom en da kan skape synergier på bemanningssiden. 

Med en hensiktsmessig dimensjonering 

i forhold til hva dykkebransjen har 

behov for tror jeg at dette foretaket vil være 

liv laga. Men det må være et kompetansesenter 

som hele bransjen har nytte av – både 

innaskjærs og utaskjærs dykking. Her må 

det tilbys relevante kurs og tjenester av høy 

kvalitet. Et tilbud som kan bidra til å heve 

norsk dykking – og samtidig være salgbar i 

en internasjonal sammenheng. 

den forbindelse er det også viktig at klok- 

I kedykkerutdanningen kommer på plass. 

Mye av denne utdanningen kan muligens 

gjøres på NUIs kammeranlegg. Her ligger 

allerede store nasjonale investeringer i et 

omfattende anlegg med mange andvendelsesmuligheter. 

Et anlegg som nå kun står i 

’stand-by’ for hyperbar beredskap. Men det 

bør i tillegg investeres i en ny lekter med 

dykkeklokke. Men den behøver ikke nødvendigvis 

omfatte et metningssystem med 

alle de vedlikeholdsutgiftene det vil medføre. For de gamle 

læreplanene for klokkedykkerutdanning må oppdateres. De 

dypeste obligatoriske klokkedykkene som IMCA krever må 

kunne utføres i samarbeid med dykkeselskapene. 

INNHOLDET i Dykkenytt har vært vanskelig å få tak i denne 

gangen. Spesielt det som skulle dekke nyheter og FoU. 

Sitter forskerne på gjerdet og følger utviklingen, eller er det 

ikke mer å forske på? Kan det være de skadete ’pionerdykkerne’ 

som har satt skrekk i folk? Har dykkeselskapene nok 

med å utføre jobbene de har påtatt seg? Ikke vet vi. Men det 

kan virke som om lysten til å fronte dykking er litt laber for 

tiden. Det har i hvertfall vært vanskelig å få tak i stoff til 

bladet. Og det til tross for at redaksjonen har utlovet en egen 

’litteratur’-pris til bidragsyterne. En fl aske vin som deles ut 

på Dykkeseminar i Bergen i november! Dykkenytt har ingen 

tilsatte journalister og er helt avhengig av bidrag fra dykkebransjen 

og tilknyttede miljøer for at bladet skal fortsette å 

komme ut. Formidling av informasjon er nødvendig - selv i en 

relativt liten dykkebransje. Åpenhet rundt prosesser er også 

viktig. Å skrive innlegg i Dykkenytt burde derfor være en 

grei måte å nå ut til bransjen på. 

DENNE utgaven av Dykkenytt har fått en ny forside-utforming, 

samt litt mindre kosmetiske forandringer i forhold 

til forutgående nummer. Årsaken til det er at redaksjonen 

har overtatt settingen av bladet. Det var det trykkeriet som 

tidligere sto for - og logoen var trykkeriets ’åndsverk’. Men 

bildet av hjelmen er tatt av Yngve Rakke og den fortsetter vi 

å beholde. Trykkeriutgiften var derimot blitt for høy og noe 

måtte gjøres. Løsningen var at redaktøren ble ’grafi ker’. Poteter 

kan som kjent brukes til det meste. Leserne får derfor ha 

oss unnskyldt enkelte typografi ske blundere her og der. 

Ha en fi n sommer! ■ 

3

Nordsjødykkerundersøkelsen 

Sammendrag av rappoten “Helsestatus hos tidligere Nordsjødykkere” ved Haukeland universitetssykehus 

med kommentarer fra dykker-teamet ved Yrkesmedisinsk avdeling 

Endre Sundal, Yrkesmedisinsk avd. 

UNDERSØKELSEN av helsestatus 

hos tidligere nordsjødykkere 

omfatter dykkere henvist på grunn av 

helseplager. De som er inkludert i rapporten 

”Helsestatus hos tidligere nordsjødykkere” 

har norske trygderettigheter 

og var yrkesaktive i Nordsjøen før 

1990. Grunnlaget for denne endelige 

rapporten er dykkere som ble undersøkt 

inntil Stortinget gjorde vedtak om kompensasjonsordning 

for pionerdykkerne 

den 8.mars 2004. 

Rapporten inneholder spørreskjemaopplysninger 

og klinisk undersøkelse 

hos de henviste dykkerne og en 

kontrollgruppe fra den generelle befolkningen, 

i tillegg er innhentet spørreskjemadata 

fra en gruppe av dykkere som 

ikke er henvist på grunn av helseplager. 

Det er den samme dykkerpopulasjonen 

og tidsepoken som “Granskningskommisjonen” 

har undersøkt. Granskningskommisjonen 

kom fram til at ca. 350 

norske dykkere hadde dykket i Nordsjøen 

før 1990. Ved å sammenholde tallene 

fra Granskningskommisjonen med 

våre henvisninger antar vi at det beste 

anslaget på antall norske dykkere er 

mellom 350 og 400. Ca. 2000 personer 

har dykket i Nordsjøen (før 1990), hovedsakelig 

britiske dykkere. 

Prosjektet er nå ferdig. Dette er en 

oppsummering av resultatene. Linken 

til rapporten ”Helsestatus hos tidligere 

nordsjødykkere”er : 

http://www.helse-bergen.no/avd/yrkesmed/forskning/rapporter/Yrkesmedisin.htm. 

Resultater 

De undersøkte dykkerne hadde en 

gjennomsnittlig dykkekarriere på 16 

år, og de fleste hadde erfaring med 

både “bounce”-dykking og metningsdykking. 

Gjennomsnittsalderen var 52 

år (spredning 35-66). Det var i gjennomsnitt 

12 år siden de avsluttet sin 

yrkesaktivitet som dykkere. Sammenlignet 

med de ikke henviste dykkerne 

hadde de undersøkte dykkerne større 

kumulativ dykkeeksponering. Andelen 

dykkere som var uføretrygdet eller på 

midlertidige tiltak ved undersøkelsestidspunktet 

var høyere enn i kontrollgruppene. 

De undersøkte dykkerne rapporterte 

selv i spørreskjema en rekke symptomer 

fra nervesystemet, psykiske plager 

og smerteproblemer. Glemsomhet, 

oppmerksomhetsvansker, leddsmerter, 

tretthet og depresjon var de dominerende 

symptomene, og forekomsten 

av slike plager i hele kohorten på 375 

dykkere var høyere enn i den generelle 

befolkningen. Videre anga dykkerne at 

disse helseplagene hindret deres livsutfoldelse 

både i arbeid og fritid, og hindret 

i betydelig grad deres sosiale omgang, 

mer enn hva tilsvarende plager i 

den generelle befolkning skulle tilsi. 

De ikke henviste dykkerne rapporterte 

også økt forekomst av glemsomhet, 

oppmerksomhetsvansker, 

leddsmerter og tretthet sammenlignet 

med kontrollgruppen fra den generelle 

befolkning, men i mindre omfang enn 

blant de undersøkte dykkerne. 

Forekomsten av kronisk obstruktiv 

lungesykdom (KOLS) med objektiv 

lungefunksjons-nedsettelse blant 375 

dykkere var 5.1% mot forventet 1.8%. 

Forekomsten kan ikke alene forklares 

med røykevaner, allergi/atopisk disposisjon 

eller annen yrkeseksponering 

som potensielt kan ha lungefunksjonseffekter. 

Til tross for affeksjon av dynamisk 

lungefunksjon opprettholdt de 

fleste dykkerne et relativt høyt fysisk 

aktivitetsnivå. 

Dykkerne hadde et moderat hørselstap 

av samme mønster som ved støyskade. 

Dykkerne hadde oftere utfall på 

likevekts/balansetester enn forventet. 

Åtti av de undersøkte dykkerne 

hadde hatt trykkfallsyke en eller flere 

ganger og 34 hadde vært bevisstløse i 

forbindelse med dykking. Forekomsten 

av nevrologiske symptomer og funn, 

redusert nerveledningshastighet i ryggmargen, 

langsom og forsinket sentral 

respons på stimuli, og EEG forandringer, 

var høyere enn forventet sammenlignet 

med kontrollgruppen fra den 

generelle befolkningen. Mønsteret av 

nevrologiske utfall var uspesifikt. Forekomsten 

av nevrologiske funn i dette 

utvalget kan ikke forklares med andre 

kjente faktorer som alder, tidligere hodetraume, 

hjerte/kar sykdom, eller alkoholvaner. 

Forekomsten av signalavvik i ryggmargen 

var høyere hos dykkerne enn 

hos kontrollene, mens forekomsten 

av signalavvik i hjernen, såkalte hvite 

flekker, ikke var forskjellig. Dykkerne 

hadde flekkvis reduksjon i blodgjennomstrømning 

og hjernevevsvolum 

sammenlignet med kontrollene, mest 

uttalt i venstre hjernehalvdel. 

Av det undersøkte utvalget av dykkere 

viste 23% mild til moderat og 

12% alvorlig svikt på nevropsykologisk 

samleindeks. Dykkerne hadde redusert 

oppmerksomhet, konsentrasjon, 

arbeidsminne, mentalt og psykomotorisk 

tempo og mental fleksibilitet. De 

viste også mild til moderat svikt i taktil 

persepsjon, mer tremor og svakere 

fingerferdighet sammenlignet med en 

alders- og utdannings-matchet kontrollgruppe 

fra den generelle befolkning. 

Disse funnene kan ikke forklares med 

andre kjente faktorer som alder, tidligere 

hodetraume, hjerte/kar sykdom, eller 

alkoholvaner 

Ca 90 % av de undersøkte dykkerne 

hadde i forbindelse med dykkearbeid 

vært utsatt for alvorlige hendelser med 

umiddelbar fare for eget eller meddykkeres 

liv og helse. De fleste hadde også 

vært med på søk og redningsarbeid etter 

ulykker med opphenting av forulykkede. 

En betydelig andel av dykkerne 

viste psykiske stressreaksjoner, som 

kan tilbakeføres til hendelser som uomtvistelig 

er spesifikke for arbeid under 


vann. Det var henholdsvis 65% og 27% 

av utvalget som skåret over de kritiske 

grenseverdiene for mistanke om posttraumatisk 

stress syndrom på to forskjellige 

kartleggingsinstrumenter. Et 

betydelig antall tilfredsstilte fullt ut 

kriteriene for PTSD diagnose ved klinisk 

vurdering. 

Funnene i denne undersøkelsen er 

forenlig med resultatene fra de epidemiologiske 

undersøkelsene som ble 

gjort av aktive dykkere på siste halvdel 

av 1980 tallet, og i tråd med konklusjonene 

fra Godøysund konferansen. 

Funksjonsforandringene som ble påvist 

og som korrelerte med kumulativ dykkeeksponering, 

ble den gang ikke ansett 

å ha betydning for dykkernes livskvalitet. 

Forandringene er nå mer uttalt, gir 

mer kliniske symptomer, og innebærer 

en betydelig forringelse av livskvalitet 

hos en stor andel av dykkerne. 

Veien videre 

Dykker -teamet som har tilknytning til Yrkesmedisinsk avd. 

Fra venstre: Endre Sundal,Einar Thorsen, Kari Troland, Marit Grønning og Ågot Irgens. 

Ved yrkesmedisinsk avdeling har vi 


per i dag undersøkt ca. 140 henviste 

Nordsjødykkere. Fortsatt står ca. 30 

dykkere på venteliste. Resultatene fra 

vår undersøkelse indikerer et klart 

behov for oppfølging for en stor andel av 

dykkerne, både med hensyn til psykisk 

og fysisk helse. Et system eller nettverk 

for dette bør etableres så snart som 

mulig. Det er også behov for å videreføre 

og utvikle den medisinske kompetansen 

og forskningsaktiviteten. Det er derfor 

utarbeidet en utredning som er sendt 

Sosial- og helsedirektoratet hvor vi 

skisserer våre anbefalinger. Saken er 

nå oversendt Helsedepartementet for 

videre håndtering. ■ 

Prosjektmedarbeidere og fagansvarlige: 

Einar Thorsen, professor dr.med. 

Endre Sundal, cand. med., spesialist i nevrologi. 

Harald Nyland, professor dr. med., spesialist i 

nevrologi. 

Marit Grønning, dr. med., spesialist i nevrologi. 

Håvard Skeidsvoll, cand. med., spesialist i nevrologi 

og klinisk nevrofysiologi. 

Gunnar Moen, cand. med., spesialist i radiologi 

og nevroradiologi. 

Kari Troland, cand. psychol., spesialist i klinisk 

psykologi og nevropsykologi. 

Jude Terrence Nicholas, cand. psychol., spesialist 

i klinisk psykologi og nevropsykologi. 

Frederik Goplen, cand. med., spesialist i ØNHsykdommer. 

Stein Helge Glad Nordahl, dr. med., spesialist i 

ØNH-sykdommer. 

Ågot Irgens, cand. scient., statistiker. 

5

Nye krav til hjelmdykkerutstyr 

Standard hjelmdykkerutstyr har vært brukt i ervervsmessig dykking i Norge i over hundre år - mer 

eller mindre uforandret. Nye krav gjør imidlertid at bransjen nå risikerer at den gamle hjelmen går ut 

på dato. 


Bakgrunn 

Som følge av Statoils krav til 

helse, miljø og sikkerhet ved 

dykkeoperasjoner på sine anlegg, 

må hjelmdykkerutstyret 

forbedres. Ellers kan det 

gå som det gjorde i England. 

Hjelmene havner på peishylla 

og samlerne sørger for verdistigningen 

på klenodiene. Statoils 

styrende dokument TR- 

1042 stiller nemlig krav om at 

utstyret skal ha reserveluft for 

10 minutter i tilfelle luftkutt 

– uansett dybde. I tillegg skal 

egenstøyen i hjelmen tilfredsstille 

arbeidstilsynets krav til 

støy i arbeidsmiljø. 

Når det gjelder reserveluft 

har Arbeidstilsynet hittil støttet 

seg på beregninger som 

Barotech utførte i 1997. Beregningene 

konkluderte med 

at drakten i de fleste tilfeller 

inneholdt luft for å overleve 

lenge nok til å iverksette nødprosedyrer. 

Aksjoner som skal få dykkeren til 

overflaten eller bli supplert med luft fra 

overflaten. Det har derfor lenge vært 

ansett som sikkerhetsmessig forsvarlig 

at hjelmdykkere ikke hadde medbrakt 

reserveluftforråd. Ulykkesstatistikken 

for hjelmdykkere har dessuten vært 

langt bedre enn for de fleste andre dykkemetoder. 

Men det er likevel klart at 

luftinnholdet i en drakt neppe vil være 

tilstrekkelig til 10 minutters overlevelse 

i de aller fleste tilfeller der dykkeren 

mister sin luftforsyning. Dette gjelder 

spesielt dersom han skulle få en luftlekkasje 

samtidig. 

Støy i dykkehjelmer er et kjent problem 

som kan være ekstrem under visse 

arbeidsoperasjoner, som for eksempel 

ved fellboring. Imidlertid setter regelverket 

kun krav til ’egenstøy’. Det vil 

i praksis si støy fra luftstrømningen i 

hjelmen. Nutec har tidligere utført 

støymålinger som viser at denne egen- 

’Standby’-dykker Roger Johnsen klar 

til å gå i vannet med reserveluft-slangen 

kroket til beltet 

Bilde tatt fra ’standby’-dykkers kamera etter 

at kobling av nødluft er foretatt på 50 

meterers dyp 

Sivilingeniørene Ingrid Holst og Hilde Løvvik fra Multiconsult AS har festet en 

hydrofon i pannebåndet til dykkeren, Idar Sande fra Sjøentreprenøren AS 


Akustikkerne fra Multiconsult utfører støymålinger inne i hjelmen til dykkeren. I 

bakgrunnen sitter dykkeleder Roger Johnsen fra Sjøentreprenøren AS med kommunikasjon 

til dykkeren 

Harald Sundland og Rudolf Brekken opptatt med flowmåling 


støyen ikke tilfredsstiller Arbeidstilsynets 

krav til akseptabelt arbeidsmiljø. 

Situasjonen krevde altså at noe måtte 

gjøres for at det tradisjonsrike utstyret 

ikke havnet på peishylla - og initiativet 

ble tatt. Rudolf Brekken og Jan Warlo, 

begge aktive dykkere gikk til Statoil 

og foreslo to prosjekter. Prosjektene 

ble etablert gjennom NUIs rammekontrakt, 

med Rudolf Brekken som prosjektleder 

og med Roar Jørgensen som 

Statoils koordinator. Idar Sande fra 

Sjøentreprenøren AS stilte båt og utstyr 

vederlagsfritt til disposisjon. Uten hans 

velvilje ville prosjektene vært vanskelig 

å gjennomføre. Men så er vel han 

å betrakte som en av de aller ivrigste 

tilhengerne av det gamle hjelmdykkerutstyret. 

Dykkerutdanningen ved Høgskolen 

i Bergen hadde på tidligere tidspunkt 

velvillig stilt både erfarne dykkere og 

utstyr til rådighet for måling av tilført 

luftmengde ved liten, normal og hardt 

arbeid. 

Testene 

Tester ble utført både ved HiB og i Hjeltefjord-området. 

Idar Sande dykket selv 

til 50 meter mens Roger Johnsen påtok 

seg oppgaven med å svømme ned med 

reserveluft. Vi ønsket å ta tiden dette 

tok på maksimal tillatt arbeidsdybde, 

for luftdykking. Jan Warloe ledet dykket 

som ble utført i samsvar med TR- 

1042. Testen var vellykket. Resultatet 

kommer vi tilbake til i rapports form senere 

på året. I rapporten vil også andre 

muligheter for reserveluft bli vurdert. 

Støykartlegging ble foretatt noen 

dager senere, etter at nyinnkjøpt måleutstyr 

var blitt testet og kalibrert i samarbeid 

med Multiconsult AS. Igjen var 

det Idar Sande som var forsøksperson. 

Det viste seg å være en stor fordel - for 

det han ikke kan om dette utstyret er det 

ikke verdt å beherske. Det ble en lang 

dag i vann for dykkeren for at vi best 

mulig skulle kunne kartlegge støyen i 

dykkehjelmen. Målingene ble utført 

over samme mal som målinger utført 

under ledelse av Otto Inge Molvær på 

NUTEC i 1989. Men i tillegg til den 

gang ble luftstrømmen gjennom hjelmen 

nå tallfestet helt nøyaktig. Denne 

informasjonen har stor verdi ved senere 

iverksettelse av eventuelle tiltak mot 

støyen. Mullticonsult har ansvaret for 

måleresultatene og deres rapport inngår 

i den endelige rapporten fra NUI. 

■ 

7

under 

det skjer mye nytt 

vann 

Deepnor AS er et nyetablert selskap innen undervannskompetanse, 

eiet 51 % av Høgskolen i Bergen 

(HiB), 24,5 % av Statoil ASA og 24,5 % av Norsk 

Hydro ASA. Selskapets virksomhet er nasjonal og 

internasjonal tjenesteyting med hovedaktiviteter 

som mottaksberedskap for hyperbare redningsenheter, 

dykkeopplæring inkludert klokkedykker-utdannelse 

og dykke-ledelse, dykkemedisin og -fysiologi, undervannsteknologi, 

og tjenester knyttet naturlig til eller 

avledet av dette. 

Deepnor legger spesiell vekt på sikre og miljøvennlige 

operasjonelle aktiviteter. Dette understøtter også 

Deepnors gjennomføring av praksisoppdraget i 

tilknytning til HiBs nasjonale ansvar for Dykkerutdanning. 

Deepnor viderefører all aktivitet relatert til 

undervannskompetanse som i dag drives i Norsk 

Undervannsintervensjon (NUI). Deepnor vil ha ca. 

20 ansatte, hovedsakelig overført fra NUI. Selskapet 

disponerer tidsmessige lokaler og utstyr lokalisert i 

Bergen. Deepnor forventer en årlig omsetning på 

rundt 50 MNOK. 

Deepnor AS • Postboks 7030 • Nygårdsgaten 112 • N-5020 Bergen • Telefon: +47 55 58 75 00 • e-mail: post@deepnor.no • www.deepnor.no

Rekorddykk i Osterfjorden 

På femtitallet ble nyvinning innen dykking stort sett fi nansiert 

gjennom militære programmer. Utviding av dybdegrensene hadde 

klare praktiske formål. En økende ubåtaktivitet hos nasjonene 

som vant krigen krevde beredskap mot havarier. For det var først 

og fremst ubåtredning som var drivkraften bak utviklingen. De 

gamle rekordene sto for fall. 


ENGELSKMENN hadde hatt ubåtredning 

på agendaen siden 1930årene. 

I 1948 satte ’RN Petty Offi cer’ 

Wilfred Bollard ny rekord til 164 meter 

med 6 bolts Siebe-Gormann utstyr. 

Hjelmen var tilpasset ’Davis injector 

system’. Pustegassen var iblandet amerikansk 

supplert helium. Denne rekorden 

ble stående i 8 år - inntil stafettpinnen 

ble overlevert ’RN Petty Offi cer’ 

George Wookey i 1956. For i oktober 

det året satte han en ny rekord som 

fremdeles gjelder. Dykket ble gjennomført 

i Osterfjorden ved Bergen til 

183 meter med hjelmdykkerutstyr og 

lerretsdrakt. 

George Wookey meldte seg til tjeneste 

i marinen like før andre verdens- 

Observasjonsklokken som ble testet til 300 meter 

i norske fjorder 


krig brøt ut. Der tjenestegjorde han 

på ubåt inntil han kvalifi serte seg som 

dykker i 1944. Etter en periode som 

instruktør i unnslipning fra ubåt havnet 

han om bord i HMS ”Reclaim” – et 

spesialskip for trening i eksperimentell 

dypdykking. Han befant seg ombord 

da ubåten HMS ”Affray” havarerte i 

1951. 75 mann omkom. Ubåten hadde 

en ny type ’snorkel’ som kunne kjøres 

opp til overfl aten og skaffe luft til maskinrommet. 

Dermed slapp den å røpe 

sin posisjon hver gang den skulle lade 

sine elektriske batterier. Innfestingen i 

trykkskroget hadde sviktet og forårsaket 

havariet. 

Det var dykkerne om bord på HMS 

”Reclaim” som undersøkte ubåten på 

ca. 90 meters dyp, og som senere fi kk 

’snorkel’-systemet til overfl aten for videre 

undersøkelser. Vraket ble lokali- 

George Wookey i 2004 

sert i nærheten av øya Guernsey et par 

måneder etter havariet. Ubåtulykken 

akselererte utviklingen mot bedre redningsmetoder 

i fredstid. Tragedien var 

dermed foranledningen til at George 

Wookey i juni 1956 befant seg om bord 

i HMS ”Reclaim” på vei mot norskekysten 

for å teste ut et nytt enmanns 

observasjonskammer for ubåtredning. 

Det ble foretatt fl ere dykk med observasjonskammeret 

til over 300 meters 

dyp, hvorav Wookey utførte fl ere. 

På ekspedisjonen ble også forskjellige 

gassblandinger av heliox testet på moderate 

dyp for å se om dykketabellene 

Wookey dresses opp til rekorddykket i 1956 

9

holdt mål. Det gjorde de ikke og fl ere 

av dykkerne fi kk trykkfallsyke. Nye 

tabeller ble derfor utviklet i marinens 

fysiologiske laboratorium og testet 

utenfor Fort William i Scotland. Og i 

oktober 1956 var HMS ”Reclaim” igjen 

på vei mot norskekysten. 

Skipet ankom Osterfjorden den 10. 

oktober og ankret opp på dypt vann. 

Sjefsdykker Bob Linscott var første 

mann i vannet. Dykket gikk til 140 meter. 

Dykkeklokken var av typen ’Davis 

Submersible Decompression Chamber’ 

og rommet både hjelpemann og dykker. 

På slutten av oppstigningen fi kk 

hjelpemannen symptomer på trykkfallsyke 

og ble umiddelbart overført 

til dekompressjonskammeret om bord. 

Senere på dagen fi kk også Lindscott 

Davis’ Injector System 

symptomer og ble behandlet i samme 

trykkammer. 

Været blåste opp og HMS ”Reclaim” 

måtte fi nne en lunere oppankringsplass 

lenger inn i fjorden. Ved Garnes utenfor 

Arna ble ankrene droppet på 189 meters 

dyp. Tabellene hadde blitt forlenget og 

justert av legen og fysiologen om bord, 

slik at forsøkene kunne fortsette. 

Om morgenen den 12. oktober gikk 

dykkeren Joe Helps i vannet. En arbeidsplattform 

som skulle simulere et 

ubåtskrog var blitt senket ned til 137 

meters dyp. Helps skulle feste en wire 

med sjakkel til plattformen. Bunntiden 

var 10 minutter. Fem timer senere var 

det klart at dekompresjonen hadde forløpt 

problemfri. Et dykk til 183 meter 

(600 fot) var innen rekkevidde. 

Samme ettermiddag var 

Klar 

for 

det 

store 

dykket 

alt klart. Kl. 19.15 var arbeidsbenken 

senket til 183 meter. Undervannslys var 

låret ned på forskjellige dybder. Pustegassblandingen 

var analysert. Prosedyren 

gikk ut på å bruke vanlig luft ned til 

37 meter og deretter en blanding av 9% 

oksygen og 91% helium. 

George Wookey hadde tidligere på 

kvelden kikket ut i en forblåst vinternatt 

fra lugaren sin. Nå hang han rett under 

overfl aten med ene foten i leideren og 

ventet på at dykkeklokken ble senket 

fra skutesiden. Den ble lårt direkte til 

67 meter med hjelpemannen ’Geordie’ 

Clucas om bord. Der skulle den vente 

på at George returnerte fra 183 meter. 

Det tok George mindre enn ett minutt 

å gli ned langs bunntauet til 37 

meter. Ordren ”Stopp - fjern munnstykke 

og start telling” ble gitt fra 


overflaten. Nå skulle luftblandingen 

skiftes ut med 

Heliox. Stemmeskifte indikerte 

grad av utskifting. 

Etter at gasskiftet var gjort 

ble munnstykket igjen satt 

inn og nedstigningen kunne 

fortsette mot dykkeklokken 

som hang på 67 meter. 

George kjente straks 

kulden bre seg i kroppen 

som følge av helium i pustegassen. 

Sekunder senere 

passerte han dykkeklokken, 

vinket in vinduet til Clucas 

og fortsatte nedover langs 

bunntauet. Etter hvert som 

han nærmet seg det svake 

lyset som markerte 183 

meters dyp, følte han at 

vekten av slangen til overflaten 

i stor grad påvirket 

oppdriften og stabiliteten i 

drakten. De siste meterne 

måtte han dra seg inn mot 

arbeidsbenken som skulle 

forestille en havarert ubåt. 

Oppgaven besto i å åpne og 

montere sjakkelen som forrige 

dykker hadde festet. Kulden var 

nå påtagelig og fingrene var nummen. 

Men jobben ble fullført og han kunne 

rapportere; ”job completed” til overflatemannskapene. 

Men telefonkabelen hadde hengt 

seg opp i arbeidsplattformen. Og helium-stemmen 

gjorde kommunikasjonen 

Dekompresjon på dekk med ’Davis Submersible 

Decompression Chamber’ 


Dykkefartøyet HMS ”Reclaim” i 1956 

vanskelig. Derfor tok det George noen 

hektiske minutter før han endelig kunne 

forlate bunn. Etter 12 minutter nådde 

han første dekompresjonsstopp på 79 

meter. Den videre oppstigningen gikk 

i 3-meters trinn til 60 meter der dykkeklokken 

ventet med luft-atmosfære 

og åpen bunnluke. Clucas jobb var å 

assistere dykkeren opp 

leideren, skru av hjelmen 

mens dykkeren 

sto i leideren, demonterekommunikasjonskabelen 

og slangen slik 

at dette kunne dras opp 

til overflaten. Luken 

ble så stengt og dykkeklokken 

heist om bord 

for at dekompresjonen 

kunne fortsette på 

dekk. På 9 meter starter 

oksygenpusting fra 

oksygenapparat. Siste 

stopp var på 3 meter 

og tok 30 minutter – en 

uendelighet for George 

som etter seks timer 

under trykk fremdeles 

kjente kulden i kroppen. 

Da han skulle åpne 

toppluken for å forlate 

klokken kjente George 

straks smerter i rygg og armer. Han 

visste godt hva en ’bends’ i ryggen betydde, 

for han hadde hatt flere behandlinger 

for trykkfallsyke tidligere. George 

og Clucas ble derfor straks overført 

til skipets dekompresjonskammer for 

behandling. Fem timer senere kunne 

de endelig krype ut av kammeret, fri 

for symptomer. 

George Wookey hadde bevist at det 

var mulig å yte assistanse til en havarert 

ubåt på 180 meter. For innsatsen 

ble han utnevnt til M.B.E (Member of 

the British Empire). 

I løpet av 1957 ble likevel denne 

dykkemetoden avskaffet i den engelske 

marine. Risikoen for dykkeren ble 

vurdert til å være for høy. Utviklingen 

gikk i stedet mot den metoden vi bruker 

i dag. Der dykkeren svømmer ut av 

dykkeklokken på arbeidsdybden. Da 

kunne han være under observasjon fra 

meddykkeren i klokken. 

Men som George selv uttrykte det 

i en samtale jeg hadde med ham for en 

tid tilbake; ”det er dette som kalles 

fremskritt”. ■ 

Kilder: 

George Wookey, David Strike og Robert H. Davis’ 

”Deep Diving and Submersible Operations”. 

11

Nye EU-standarder for dykkerdrakter 

Arvid Påsche, Thelma AS 

april kom resultatet for den siste 

I avstemmingen for forslag til dykkedraktstandarder. 

Resultatet var et klart 

flertall for godkjenning av de forslag 

som var fremmet. Vi har derved 4 delstandarder 

for dykkerdrakter som vil 

være gjeldende. Disse er: 

• EN 14225-1 ”Diving suits Part 1: 

• Wet suits – Requirements and test 

methods” 


• Dry suits – Requirements and test 

methods” 


Actively heated or cooled suits 

(systems) – Requirements and test 

methods” 


One atmosphere suits (ADS) – 

Human factors requirements and 

test methods. 

Godkjenning av disse standardutkastene 

representerer avsluttingen på 

et komitearbeide som har pågått i 4 år. 

Dette kan synes å være lang tid for å 

utarbeide en standard, men blir i standardiseringsutvalgene 

regnet å være en 

kort tid. Vi har eksempler på at slikt arbeide 

har tatt mer enn 10 år. 

Sekretariatet for arbeidsgruppen 

som har arbeidet med disse dykkerdraktstandardene 

(CEN TC 162 W 12) 

har ligget hos Finnish Institute of Occupational 

Health, men har hatt norsk ledelse. 

Den norske deltakelsen har vært 

finansiert gjennom Dykkeprogrammet. 

I arbeidsgruppen har det deltatt nominerte 

medlemmer fra Tyskland, England, 

Frankrike, Italia, Finland, Sverige 

og Norge. 

Konsekvensene av at disse standardene 

nå foreligger vil være at draktprodusentene 

må sertifisere sine produk- 

NBU på 135 m «dyp» i Krakow 

DEN årlige bransjekonferanse og 

generalforsamling i Norsk Bransjeforening 

for Undervannsentreprenører 

var denne gangen lagt til Krakow i 

Polen. Kanskje ikke veldig maritimt, 

men et ikke desto mindre et fint sted for 

et slikt arrangement. Med værgudenes 

gode medvirkning ble det et par minnerike 

og vellykkede dager både faglig 

og sosialt i slutten av mai. 

Dykkenytt spør formannen i NBU 

Ørnulf Olsen fra Veidekke Entreprenører 

AS om hans inntrykk av Krakow. 

– Jeg tror alle var positivt overrasket 

over byen og oppholdet. Den gamle 

bydelen var imponerende. Prisnivået 

var særdeles behagelig sett med norske 

øyne. Når halvlter’n koster ca ti kroner 

omregnet i norsk valuta, og prisene for 

øvrig står i forhold til dette er det ikke 

noen spesiell grunn til å klage. Var det 

litt langt å reise til Krakow for å holde 

generalforsamling og bransjekonferanse? 

- Egentlig hadde vel mange av oss 

ikke tid til å reise på denne tiden. Men 

når det er sagt tror jeg det var riktig å 

komme såpass langt av gårde at man 

ikke fortsatt har følelsen av å være på 

jobb. Er du fornøyd med deltakerantallet. 

- De fleste hadde med sin ektefelle, 

og vi ble da til sammen 33. Det er en 

relativt bra deltakelse, men vi hadde 

gjerne ønsket at enda flere hadde sett 

seg i stand til å være med. Medlemmene 

er stort sett spredt over hele landet, 

og har ikke så mange muligheter til å 

møtes. Dette burde være en glimrende 

anledning både faglig og sosialt. Ble 

det nok tid på bransjekonferansen? - Vi 

hadde som vanlig mange saker å ta opp, 

og da kan man alltid ønske seg mer tid. 

Men utenom selve bransjekonferansen 

var vi jo mer eller mindre samlet i fire 

dager, så ingen burde vel ha følelsen 

ter i henhold til den eller de aktuelle 

standardene. For kjøperen vil det bety 

en økt sikkerhet for at det produktet 

de kjøper virkelig holder de krav som 

settes til produktet, og som er angitt i 

standarden. 

Etter at standardene nå er formelt 

godkjent skal de gjennom en siste 

språkmessig gjennomgang før de blir 

tilgjengelige i de respektive land tilsluttet 

EU eller EFTA. 

I Norge vil Standard Norge ha rettigheten 

til salg og formidling av standardene. 

Det er viktig å huske at slike standarder 

ikke vil stå uendret til evig tid. Med 

ca 4 års mellomrom vil standardene tas 

opp til revisjon. Alle har da anledning 

til å spille inn ønsker eller forslag til 

endringer. I Norge vil Standard Norge 

være mottaker for slike innspill. ■ 

av å brenne inne med ting de ikke fikk 

luftet. Hva med den sosiale del av turen? 

- Jeg synes det var et passe stort 

program. Vi fikk med oss Auschwitz/ 

Bikenau og saltgruvene. Begge dele en 

stor opplevelse hver på sin måte. Og 

neste års generalforsamling og bransjekonferanse 

- hvor blir det? - Vet ikke. 

Når den prosessen starter vil det bli opp 

til medlemmen å bestemme både tid og 

sted. ■ 

Deltakerne samlet i «Katedralen» i saltgruvene på 135 meters «dyp». Her er alt 

laget av steinsalt, til og med lysekronen. Noe av saltet er krystallklart, men det 

meste farget av forskjellige forurensninger 


NBUs dykkestatistikk 

Arne-Johan Arntzen, NBU 

Rapporteringen 

NBU har ført systematisk årsstatistikk 

over medlemsbedriftenes samlede dykking 

de siste elleve år. Statistikken skal 

gjenspeile yrkesdykkingen og de to 

skolene er derfor ikke medregnet i materialet. 

Det medlemsbedriftene innrapporterer 

etter hvert år er følgende: 

• Gjennomsnittlig antall dykkere 

gjennom året, med fordeling i 

aldersgruppene: under 30, 30 til 39, 

40 til 49 og 50 + år. 

• Total dykketid i timer, fordelt på 

dybde inntil 20 m og over 20 m. 


slangedykkerutstyr, hjelm og 

SCU BA 


h.h.v. standardtabell og overflatede 

kompresjon. 

• Antall tilfelle av trykkfallssyke. 

Hensikten med rapporteringen er å 

skaffe en oversikt over dykkingen, for 


Fig. 2. Årlig antall time pr. dykker. 

bl.a. å se om man kan spore noen utviklingstrekk 

over tid. Selv om NBUs 

virksomhet kun utgjør en del av den 

total dykkingen her i landet, regner vi 

med at dette likevel gir et relativt representativt 

bilde av hele virksomheten 

innaskjærs. Vi tror og at statistikken 

kan være av interesse for bl.a. forsikringsselskapene, 

dykkerskolene og 

bransjen generelt. 

216 410 dykketimer 

NBUs statistikk over 11 år representerte 

ved årsskifet i alt 216 410 dykketimer. 

Fig. 3. Prosentandel overflatedekompresjon. 

Fig. 1. Prosentvis fordeling av 216 410 dykketimer. 

I fig. 1 har vi vist den totale prosentvise 

fordelingen av disse timene på h.h.v. 

dybde, utstyr og tabellbruk. Med statistikk 

over mange år er det fristende å 

prøve å finne utviklingstendenser over 

tid. Men det er lite å finne i den retning. 

Ser vi f.eks. på prosentvis aldersfordelingen 

i etterfølgende tabell, synes den 

å holde seg meget stabil over tid. 

Det eneste oppstilling hvor man kan se 

en tendens fremgår av fig. 2, som viser 

gjennomsnittlig antall dykketimer pr. 

dykker i NBU-bedriftene for de enkelte 

år. Andre data er tydeligvis styrt av tilfeldigheter. 

Fig. 3 viser den prosentvise 

andel av den totale dykkingen son skjer 

med overflatedekompresjon. Svingningene 

her kan virke noe merkelige. 

Forklaringen er bl.a. at enkelte store 

oppdrag gjør det naturlig å benytte 

overflatedekompresjon; men disse kommer 

ikke hvert år. Den store toppen i 

2001 f.eks., skyldes nesten i sin helhet 

Sjøentreprenøren AS som alene hadde 

3 950 timer med slik dykking. ■ 

13

Arbeidsdykkingens historie (del 3) 

I dagens kommersielle dykkeverden er metningsdykking en rutineaktivitet – men det har vært en lang 

vei og gå. Det er hundre år siden at man først forsto at vev i dyr og mennesker kunne mettes av en 

gass. I 1988 klarte dykkere fra et fransk dykkeselskap å utføre arbeid på 530 meters dyp. Det er hittil 

det dypeste arbeidsdykk som er utført. Vi har siden fått erfare at dykking er et risikabelt yrke . Hva 

som er forsvarlig maksimumsdybde og om dykking gir langtidskader ut over det normale, er fremdeles 

gjenstand for diskusjoner. Men at dykking er en nyttig arbeidsmetode er derimot udiskutabelt. 

Vidar Fondevik, NUI A.S 

1931 ble verdens største bergingso- 

I perasjon fullført av et tjuetals hjelmdykkere 

på Orknøyene. Det hadde 

tatt dem åtte år å renske havbunnen 

for i alt 175 000 tonn stål som en krig 

hadde etterlatt. Dykking var eneste 

måten å gjøre opp på for den menneskelig 

dårskapen som hadde forårsaket 

senkingen av den tyske fl åten ved 

Scapa Flow. Og for å kunne se kommende 

generasjoner i øynene. Berging 

fra havbunnen har i århundrer vært 

praktisert av individualister, eventyrere 

og vågale menn. Likeledes har 

tusenvis av kailengder blitt lagt av anleggsdykkere 

for at skipsfart i det hele 

tatt skulle kunne fungere. Det er dette 

som er arbeidsdykkingens grunnpilar. 

Metningsdykkingens ’far’, Kaptein 

George F Bond etterlyste i 1964 tre fri- 

villige menn som skulle tilbringe tolv 

dager i et trykkammer på 60 meters 

dyp i en atmosfære som besto av sju 

prosent nitrogen, sju prosent oksygen 

og resten helium. Eksperimentet var 

ledd i en serie forsøk som først og 

Store dimmensjoner på havbunnen 

fremst var motivert av USAs behov for 

ubåtredning. Men den legendariske lederen 

av ’US Naval Medical Research 

Laboratory’ hadde også åpnet veien 

for en metode som kom til å gjøre den 

dype, sivile arbeidsdykkingen langt 

Eksperimentaldykking i trykkammer på Duke University i USA på begynnelsen av 80-tallet 


Arbeid med ”come-along” på rørledning 

mer effektivt og sikrereenn før. 

Mellom 1972 0g 1974 utførte 

’Royal Naval Physiological Laboratory’ 

28 metningsdykk til mer 

enn 250 meter. I USA og Frankrike 

ble det eksperimentert i samme 

skala. Resultatet gav startskuddet 

til en utnytting av ressurser på 

havbunnen som få kunne ha forutsagt. 

Den store ’eksplosjonen’ i 

anvendelsen av metningsdykking 

kom først når de store oljeselskapene 

så mulighetene og begynte 

å interessere seg for områder som 

Nordsjøen og andre havområder 

med tilsvarende olje- og gassforekomster. 

Da ble kunnskapen som 

var ervervet i laboratoriene satt ut 

i praksis. 

Olje og gassfeltene under vann 

ser ut til å ha blitt fordelt uten 

hensyn til temperatur og miljø. 

Dykkesystemet ”Cachalot” 


Lake Maracaibo i Venezuela, 

Cook Inlet i Alaska, Campeche 

bukten i Mexico, Nordsjøen, 

nord eller sør - områder med 

ekstreme vær- og temperaturforhold. 

Det var dette som var offshore-dykkernes 

arbeidsplass. 

Her ble de til jobben var gjort, 

ombord på boreskip, rørleggingsfartøy 

og andre installasjoner. 

De første dykkeoperasjonene 

i forbindelse med oljeleting 

til sjøs foregikk på California 

kysten i årene 1955 til 1970. I 

Santa Barbara kanalen ble det 

rutinemessig dykket på brønnhoder 

på over 100 meters dyp. 

I følge en lokalavis ble det satt 

amerikansk rekord da dykkere 

fra et lokalt dykkeselskap i 1966 

arbeidet i tre halvtimesskift på 

117 meter på en olje-reparasjons- 

jobb. Notisen inneholdt blant annet en 

opplysning om at suksessen skyldtes 

”the new popular oxy-helium method, 

which was developed commercially by 

local diving firms”. 

Installasjon av stordiameter rør for 

marine utslipp fra de store havnebyene 

i USA og Europa økte kraftig etter 

andre verdenskrig. Rørene som gikk 

langt til havs skapte et stort marked for 

dykkere. I 1958 ble en utslippsledning 

fra Los Angeles lagt 9 km ut i havet 

til 65 meters dyp. Diameteren var 

3,5 meter. Røret var designet for en 

levetid på 100 år og ble lagt på plass av 

hjelmdykkere. De pustet luft, dykket 

dypt og med kort bunntid. 

En-atmosfære systemet ’Wasp’ 

15

Det aller første kommersielle 

oppdrag der en anvendte metningsdykking 

ble gennomført så tidlig som i 

1965. Det var på 60 meters dyp under 

en 5 dagers jobb i et kraftmagasin i 

Virginia. Utstyret som ble brukt var 

konstruert av Alan Krasberg og hadde 

betegnelsen ”Cachalot”. Året etter 

ble utstyret mobilisert nok en gang 

- som det aller første metningssystem i 

Mexicogulfen. 

Men det var først ut på 70-tallet 

at metningsteknikken fikk sin 

store utbredelse. I 1972 utførte Taylor 

Diving en relativt stor reparasjonsjobb 

på en skadet 24” rørledning ved 

hjelp av metningsdykkere. Her ble 

seks mann delt i tre grupper. I tillegg 

gikk to sveisere i metning på et senere 

tidspunkt, etter at sveisehabitatet var 

montert og rørledningen kuttet og 

klargjort. De hadde kun fått tilstrekkelig 

dykkeopplæring til at de kunne 

overføres fra dykkeklokken til sveisehabitatet. 

Jobben var nokså typisk 

for dykkeoppdragene som fulgte i 

Ubåten LR-4 med integrert dykkeklokke 

kjølevannet etter hvert som jakten på 

hydrocarboner ekspanderte. 

På sytti- og åttitallet var dykking 

inne i en svært innovativ periode. Nytt 

og sikrere dykkerutstyr ble utviklet 

og moderfartøyene ble større og fikk 

dynamisk posisjoneringssystemer. 

Hyperbare livbåter ombord i dykkefartøyer 

ble et krav i internasjonale regelverk 

til sjøs. Reparasjon av olje- og 

gassledninger på dypt vann ved hjelp 

av dykkere var aktuelt som aldri før. I 

Nordsjøen passerte rørledningene 360 

meters dyp. Reparasjonsberedskap var 

derfor nødvendig. 

Det ble også eksperimentert med 

hydrogen tilsatt i pustegassen for å 

gjøre den lettere å puste på dyp større 

enn 400 meter. Og i 1992 gjennomførte 

det franske selskapet Comex et 

eksperiment-dykk i trykkammer til 

701 meter med blanding av hydrogen 

og helium, tilsatt nødvendig mengde 

oksygen. 

Enkelte bemannede farkoster hadde 

dykkeklokken integrert i ubåten for å 

øke mobiliteten, slik at dykkere som 

oppholdt seg i metning kunne sluses 

ut i nærheten av jobben. Autonome 

ubåter ble designet for å kunne oppnå 

fullstendig væruavhengighet og dermed 

større effektivitet. Kreativiteten 

var stor. Og etterspørselen etter dykkere 

økte. Mange ungdommer satset 

på dykking som yrke. 

Men det ble også tenkt i helt 

nye baner. Utvikling av fjernstyrte 

farkoster med manipulatorarmer gikk 

parallelt med utvikling av bemannede 

farkoster. De en-atmosfæriske 

draktene ble videreutviklet med fremdriftssystemer 

og avanserte bevegelige 

armer. Undervannsteknologien var i 

fokus. Fjernstyrte farkoster, ROVer, 

økte sin markedsandel og spesialverktøy 

ble utviklet mer og mer. 

Jakten etter hydrokarboner ble stadig 

drevet mot dypere vann. Til slutt 

nådde dykkere det ekspertene mente 

var grensen for sikker arbeidsdykking 

– 450 meter. Men i ettertid har man 

erfart at strikken ble strukket for langt. 

Det ble nødvendig å ta skritt tilbake. 

På enkelte lands sokkel dykkes det 

fremdeles regelmessig til 300 meters 

dyp. I Norge regnes 250 meter som en 

absolutt grense. 

I Nordsjøen omkom det 29 dykkere 

i britisk sektor i løpet av årene 1971 til 

1978. Fra 1968 til 1976 omkom åtte 

nordmenn under dykking i forbindelse 

med virksomheten på sokkelen. Den 

siste store dykkerulykken hadde vi 

i 1987. Siden den gang har vi vært 

forskånet for dødsulykker som følge av 

dykking i vår del av Nordsjøen. Det 

er blitt fokusert sterkt på sikkerhet. 

Teknologisk sett har det skjedd lite 

når det gjelder offshoredykking siden 

80- og begynnelsen av 90-tallet. Det 

er de militære dykkesystemene for 

minerydding og sivilt utstyr for såkalt 

teknisk dypdykking som har utviklet 

seg. Her har man tatt i bruk helium i 

pustegassen. Samtidig er elektronikk 

blitt tatt stadig mer i bruk som en del 

av utstyret. Kanskje ser vi en dykkefremtid 

som i langt større grad vil 

være preget av ny teknologi enn de 

siste femten årene har vært det. ■ 

Kilder: 

- Commercial Oilfield Diving, 

Nicholas B. Zinkowski 

- 20 000 Jobs Under the Sea , Torrance R. Parker. 

- Exploring the Deep Frontier, National Geografic 

Society 


Forskerpris til Jan Risberg 

Arne-Johan Arntzen, NBU 

PÅ årsmøtet til Aerospace Medical 

Association i mai i år ble orlogskaptein 

og assisterende dykkerlege Jan 

Risberg tildelt «Sidney D. Leverett Jr 

Enviromental Science Award» for, som 

det heter «...a significant contribution 

to enviromental medicine...» som et resultat 

av en artikkel i det prestisjetunge 

vitenskapelige tidsskriftet «Aviation 

Space and Enviromental Medicine». 

Det er selvsagt hyggelig for Jan, men 

det er også en fjær i hatten til Sjøforsvaret 

og alle de som gjorde dette prosjektet 

mulig. 

Prosjektet, det er snakk om er en 

øvelse som ble gjennomført om bord på 

undervannsbåten KNM «Utsira» i mai 

2002, da den la seg på bunnen utenfor 

Frederikshavn i Danmark i ca. en uke 

for å simulere en sunken UVB. Dykkermedisin 

og UVB- medisin er nær 

beslektede fagfelt. På årets dykkerseminar 

vil det også bli et betydelig innslag 

om UVB -redning. Dykkenytt tok 

derfor en prat med Jan Risberg for å få 

litt mer innsyn i hva dette prosjektet 

egentlig dreide seg om, og spør innled- 


KNM ”Utsira” 

ningsvis om hvordan det hele startet. 

– Det hele startet vel som en dialog 

mellom Trond Juvik, som er redningsoffiser 

ved UVB-flotiljen og meg selv. 

Hva visste vi egentlig om hvordan forholdene 

om bord på en sunken UVB 

ville utvikle seg over tid? Etter hvert så 

vi for oss en øvelse eller et prosjekt som 

kunne gi oss svar på en rekke spørsmål 

som vi hittil hadde meget begrenset 

innsikt i. 

Dere kunne vel ikke bare sette i 

gang på egen hånd? – Selvsagt ikke. 

Men daværende UVB inspektør Harald 

Håkonsen fattet interesse for saken og 

prosjektet ble formalisert og de nødvendige 

resurser fremskaffet. Det han 

gjerne ville ha en bekreftelse på var 

ganske enkelt om det UVB-redningskonseptet 

man baserte seg på var realistisk. 

Dersom en Ula klasse UVB sank 

og hele besetningen klarte å redde seg 

inn i f.eks. den forreste trykkfaste seksjonen, 

ville man da kunne overleve i 

en uke uten tilførsel av elektrisk kraft 

– dvs. lenge nok til at hjelpeapparatet 

var på plass? 

Jeg forstår det slik at dette etter hvert 

ble etablert som et relativt omfattende 

prosjekt, som involvert en rekke personer, 

og at det skulle utføres måling re- 

gistrering av en rekke forskjellige data. 

– Det er riktig. Det ble en relativt omfattende 

instrumentering. Mange personer 

ble trukket inn. Det omfattet bl.a. 

personell fra Sverige og USA i tillegge 

til de norske. Vi ønsket å dokumentere 

en rekke parameter. De viktigste var 

vel CO2 og oksygeninnhold i luften og 

temperaturutviklingen. Vi ville bl.a. se 

om det systemet vi hadde for CO2 absorpsjon 

og oksygentilførsel virket slik 

vi hadde forutsett, men aldri har gjort 

kontrollerte forsøk på. Temperaturen 

var og en viktig parameter med tanke 

på hvor lenge man kunne overleve. Med 

en sjøtemperatur på åtte grader fryktet 

vi relativ lave temperaturer etter hvert. 

Ga noen av disse målingene grunn 

til bekymring? - Nei, egentlig ikke. 

Temperaturen sank vesentlig mindre 

enn det vi hadde regnet med, basert 

på amerikansk data. De kjemiske ’oksygen-lysene’ 

fungerte meget bra, og 

det var ingen problemer å holde et tilfredsstillende 

oksygennivå. De såkalte 

’kalkgardinene’, dvs. lange nettingposer 

med rensekalk, virket også slik vi 

hadde forutsatt og håpet. Vi sitter nå 

igjen med gode og vel dokumenterte 

data som forteller oss at det er fullt mulig 

å overleve under relativt tilfredsstillende 

forhold i den ene seksjonen på 

en Ula-klasse UVB. Forutsetningen er 

imidlertid at seksjonen er intakt. 

Det var vel likevel en relativt tøff 

øvelse å gjennomføre, nærmest i mørke. 

– Det kan man trygt si. Det eneste lys vi 

hadde var kjemiske lysstaver, og de gir 

som kjent ikke veldig mye lys. Øvelsen 

var ikke verre enn at samtlige var fullt 

kapable til å utføre vanlig skipsrutiner 

på en tilfredsstillende måte, med en 

gang øvelsen var avsluttet. ■ 

17

Døde nordsjødykkerne forgjeves? 

Hovedfagsoppgave i historie ved universitetet i Bergen om 

regelverksendringer med bakgrunn i erfaringer etter dødsfallene 

Bjørn Wilhelm Kahrs 

HØSTEN 2004 leverte jeg min hovedoppgave 

i historie til Universitetet 

i Bergen. I oppgaven mener jeg 

å kunne fi nne en sammenheng mellom 

nedgangen i dødsfallene og det at regelverk 

for denne virksomheten ble utviklet. 

Hvis vi ser på tiden det tok å få innført 

et offentlig regelverk for hjelmdykkervirksomheten 

i Norge så er det 

sannsynlig at det første utstyret 

kom til landet en gang mellom 

1840 og 1850. Vi vet at en 

dykker omkom under dykking 

i 1864 og en annen i 

1877. Etter det og frem 

til 1959, når regelverket 

for hjelmdykking 

ble vedtatt, er tallet 

på dykkere som 

omkom på dykkerarbeid 

ukjent. Men 

det tok altså mellom 

ca. 110 – 120 år for å 

få et regelverk. 

Neste dykkemetode 

var det selvforsynt 

utstyret. Det tidlige 

utstyret kom etter 

krigen. Hvor mange 

som omkom under dykkerarbeid 

med dette utstyret 

er ukjent i skrivende 

stund, men det tok ca. 15 – 20 

år før myndighetene i 1967 

mente de kunne nok om metoden 

til å kunne utarbeide et dykkeregelverk. 

Det tok 12 år fra nordsjødykkingen 

startet i 1966 til et dykkeregelverk 

var utarbeidet og ble vedtatt for norsk 

sokkel den 1. juli 1978. I denne perioden 

omkom 40 nordsjødykkere under 

dykking for petroleumsvirksomheten i 

nederlandske, irske, britiske og norske 

farvann. Nå må jeg legge til at britene 

fi kk sitt regelverk 1. januar 1975. 

TEMA for hovedoppgaven var om 

dødsulykkene innen dykking i 

forbindelse med søking og utnyttelse 

av olje- og gassressursene i norsk og 

britisk sektor av Nordsjøen påvirket 

regelverksutviklingen og reduserte de 

tragisk høye tall av dødsulykker denne 

yrkesgruppen hadde i perioden mellom 

1967 til 1999. I 1971 døde en av 70 dykkere 

på jobb 

Dykker i arbeid i Nordsjøen 

Foto: Yngve Rakke 

og i tidsrommet 1974 – 1976 døde en 

av hundre dykkere under dykkerarbeid 

hvert år. 

I forbindelse med oppgaven klarte 

jeg å fi nne frem til 58 fatale ulykker re- 

latert til dykkeroppdrag under undersøkelses-, 

konstruksjons- og produksjonsfasen 

i olje- og gassindustrien. Tre av 

disse dødsfallene skjedde i nederlandsk 

og irsk sektor. De var med i arbeidet der 

det var relevant, men for regelverksutviklingen 

så jeg kun på britiske og norske 

forhold, og de 55 dykkerne som omkom 

i disse farvannene 

Min overordnete problemstilling i 

oppgaven ble da om disse dødsfallene 

påvirket utviklingen av regelverket som 

ble styrende for den sikkerhetsmessige 

gjennomføringen av dykkeoperasjoner 

innen dykkeindustrien 

i norsk og britisk sektor. 

GRUNNLAGET for 

arbeidet med oppgaven 

ble lagt i 1998. 

Vi som hadde deltatt 

på det første sivile 

klokkedykkerkurset i 

Trømsø 25 år tidligere 

var samlet hjemme 

hos meg. Diskusjonen 

gikk om dette 

kurset i 1973 virkelig 

var det første? Så 

langt vi kunne fi nne 

ut var ikke historien 

om nordsjødykkingen 

forsøkt samlet eller systematisert. 

Denne kvelden 

startet arbeidet som 

resulterte i min henvendelse 

til Norsk Oljemuseum i Stavanger 

om å arrangere et treff 

for tidligere nordsjødykkere (som 

senere fi kk betegnelsen pionerdykkerne). 

Hensikten var å begynne et arbeid 

for å samle historien til denne yrkesgruppen. 

Museet var meget interessert 

og treffet ble avholdt den 5. november 

1999. 

Oljemuseet henvendte seg etter 

treffet til Historisk institutt ved Universitetet 

i Bergen med spørsmål om 

dykkernes virksomhet i Nordsjøen i 

forbindelse med petroleumsvirksomheten 

kunne bli emne for hovedfagsopp- 


gaver. Den første av disse ble omtalt i 

siste Dykkenytt. Den andre avsluttet 

jeg i desember 2004. 

Det er nå 18 år siden vi hadde en 

dødsulykke under bemannet dykking 

på norsk sektor, og det tilsvarende tallet 

på britisk side er seks. Så noe måtteha 

skjedd. Det var i 2003 fortsatt ca. 

500 dykkere i virksomhet i Nordsjøen. 

Mitt arbeid med hovedfagsoppgaven 

skulle forsøke å belyse noen årsakene 

til at nordsjødykkingen var blitt et så 

sikkert yrke. 

EN hovedfagsoppgave i historie ved 

Universitetet i Bergen inneholder 

en basisdel som skal lede mot emnet for 

selve hovedfagsoppgaven. I basisoppgaven 

prøvde jeg å finne en historisk utvikling 

av den moderne klokkedykkingen 

fra Dan Wilson og John Lindbergh’s 

noe tungvinte Purisimaklokke i 1963 til 

dagens metningsdykkeranlegg. En del 

andre forhold rundt klokkedykkingen i 

Nordsjøbassenget ble og omtalt. 

Som nevnt tidligere var hovedemnet 

i arbeidet mitt om dødsulykkene påvirket 

regelverksarbeidet og om det resulterte 

i sikrere dykking? Da måtte jeg 

forsøke å finne mulige årsaker til ulykkene, 

men og hvor mange dykkere som 

var i arbeid. Det å prøve å finne bakgrunnsmateriale 

for hvor mange scubadykk, 

overflateforsynte dykk, bounceog 

metningsdykk som var gjennomført 

i forbindelse med olje og gassvirksomheten 

nordsjøbassenget var umulig med 

den tiden jeg hadde til rådighet. Derfor 

kunne jeg heller ikke vurdere dødsrisikoen 

ved hver enkelt dykkemetode. Tal- 

Figur 1 Dødsulykkene for dykkere i hele Nordsjøen fordelt etter årstall. (før 1971 

og etter 1987 tatt bort for å kunne sammenlikne). 1983 er året for ulykken på ”Byfjord 

Dolphin” hvor 5 dykkere omkom pluss to i andre ulykker. 


Fig. 2. Totalt antall dykkere ansatt i Nordsjøen. Diagrammet bygger på oppgaver 

fra Bevan & Goslin i NOU 2003: 5: 105 og Warner & Park 1990: 45. 

lene for dødsulykker fordeler seg slik: 

• 14 under scubadykking 

• 3 under overflateforsynt dykking 

• 8 under bouncedykking 

• 11 under metningsdykking 

• 3 under bounce- eller metningsdyk 

king (ikke mulig fra mine kilder å 

finne dykkemetoden) 

• 6 i forbindelse med overføring til 

kammer (TUP) 

• 1 under dekompresjon i kammer 

• 1 utenfor kammer ved en TUP 

Av disse var 39 britiske, 8 amerikanere, 

5 norske, 3 franske og 1 italiener. 

To hadde britisk/amerikanskklingende 

navn. Hvor mange dykkere var beskjeftiget? 

Her spriket kildene men som 

dere ser fra fig. 2 var det f. eks. mellom 

ca. 2500 og 4000 i toppårene og da det 

britiske regelverket kom i 1975 var det 

mellom 1000 og 1500 dykkere i virksomhet. 

I 1975 kom den første offentlige 

klokkedykkerutdannelsen i gang i 

Storbritannia. 

A LLEREDE i 1974 begynte britiske 

kontrollmyndigheter å utgi sikkerhetsmeldinger 

for å påpeke mulige feil 

og foreslå forbedringer. (I årenes løp 

ble det utgitt over 200) I 1975 kom det 

britiske dykkeregelverket ”The Construction 

Industry Research and Information 

Association (CIRIA)”. Underwater 

Engineering Group utga en revisjon 

på sine retningslinjer (fra 1972) for sikker 

dykkepraksis og Det norske Veritas 

utga sine første regler for konstruksjon 

og klassifisering av dykkesystemer. Ser 

vi på følgende to stolpediagrammer så 

stiger antallet dødsulykker til 10 i 1974. 

Da var det beskjeftiget mellom 800 og 

1000 dykkere. Året etter i 1975 begynner 

dødstallene og synke, men antallet 

dykkere stiger og flater ut for så å synke 

fra 1985. 

I oppgaven kommer jeg inn på 

flere aktører aktive i sikkerhetsarbeid, 

men mener at nedgangen i dødsulykkene 

fra 1975 også henger sammen 

med myndighetene, i første omgang, i 

Storbritannia og fra 1978 også i Norge 

sin utvikling av dykkeregelverk. Dette 

viser jeg gjennom en analyse av ulykkene 

satt opp med nøkkelord og for så 

å bruke disse nøkkelordene i en nøkkelordanalyse 

mot forskjellige regelverk i 

perioden frem til 1999. ■ 

19

Ingen vei 

tilbake 

JAPANSK hjelm med ett vindu i 

fronten. Hjelmen med det fryktinngytende 

navnet ”Fuku Riyu” - den 

usynlige drage, ble brukt under krigen 

av japanske selvmordsdykkere som 

satt overskrevs på ’levende’ torpedoer. 

Kanskje det var grunnen til at det kun 

var ett vindu i fronten. Det var var bare 

en vei til målet - ingen vei tilbake. 

Japans utvikling av ’levende’ torpedoer 

går helt tilbake til 1920 og 30årene. 

Selv om selvmord alltid hadde 

vært en del av japansk krigs-kodeks 

skulle dette bare anvendes i tilfeller av 

ekstrem viktighet. Dersom kapitulasjon 

eller andre former for vanære ble et 

sannsynlig utfall, kunne liv ofres. På 

slutten av den andre verdenskrigen ble 

den japanske selvmords-kodeksen andvendt 

i stadig økende grad. 

Teknisk svikt ble regnet for å være 

vanærende. Det er et tankekors med 

tanke på dagens japanske bilproduksjon. 

Feilfri produksjon blir tydligvis 

fremdeles sett på som en æressak. 

Ideen til de japanske bemannede 

dvergubåtene kom fra Yokoo Takeyoshi. 

Kapteinen hadde kjempet mot 

russerne i den japansk-russiske krig og 

ønsket et våpen som kunne senke oppankrede 

skip. Den britisk-japanske 

allianse gjalt fremdeles på dette tidspunktet 

og de første trinn i utviklingen 

skjedde faktisk etter skisser som 

var laget av briten Godfrey Herbert 

over en drink i baren ombord på den 

engelske destroyeren HMS ”Dolphin”. 

Dvergubåten ”Devastator” er lite kjent 

-det fi nnes ingen dokumentasjon. Men 

den var utvilsomt en av forløperne til 

sine mer destruktive etterkommere. 

Britisk krigføring hadde ingen 

kultur for selvmord. Devastator-typen 

var derfor utstyrt med katapult- 

seksjon for at piloten skulle ha en mulighet 

for å frigjøre seg før målet ble 

nådd. Deretter var planen at han skulle 

plukkes opp av skipsmannskapet på 

moderfartøyet, dersom muligheten var 

tilstede. Da hadde han ihvertfall en ørliten 

sjanse - såfremt sprengladningen 

ikke allerede hadde tatt livet av han. 

”Devastator”s etterkommere hadde ingen 

slik opsjon for redning. Selvmord 

var eneste ærefulle vei til målet. 

Støpejerns-hjelmen ”Fuku Riyu” 

hadde tolv bolter på brøstplaten og fi re 

mellom brystplaten og hjelmen. Vi 

må anta at denne hjelmen med bare ett 

vindu var av en senere modell, ettersom 

hverken fi nish eller utførelse bærer 

preg av å skulle vare særlig lenge. 

■ 

20 DYKKENYTT NR. 1 — 2005 

Vidar

Norsk 

Yrkesdykkerskole 

Grunnkurs klasse I 

Kursstart i 2005: 

29 mars – 8 aug – 28 nov 

Klokkedykkerkurs klasse II 

Kursstart i 2005: 

3 jan – 14 feb – 4 apr – 16 mai – 19 sep – 31 okt 

Grunnkurs klasse-I varer i 16 uker, og koster kr.32.000,-. Kurset kjøres på skolens anlegg på 

Fagerstrand, 3 mil syd for Oslo. Lån og stipend kan søkes i Statens lånekasse for utdanning. 

Klokkedykkerkurs klasse-II varer i 4-5 uker, og koster EUR 11.690 (eks VAT, inkl. full pensjon). 

Egenfinansiering. Kursene arrangeres i samarbeid med Institut National de Plongée 

Professionelle (INPP) i Marseille. Arbeidsspråket er engelsk. 

For mer informasjon kontakt: 

Norsk Yrkesdykkerskole AS 

PB-23 

1454 Fagerstrand 

Tlf: (+ 47) 66 96 58 00 

www.nyd.org

Rapport fra NYD 

Det er for tiden stor aktivitet ved Norsk Yrkesdykkerskole og NYD Kompetanse A.S. Treningssenteret 

for yrkesdykkere på Fagerstrand utenfor Oslo. 

Cato Isene Stoll, 

Norsk yrkesdykkerskole A.S 

FOR tiden gjennomføres det fl ere 

kurs parallelt på anlegget ved Fagerstrand. 

Det pågående kl-1 kurset med 

24 elever er det 45. ordinære grunnkurset 

siden starten i 1990. I tillegg kjøres 

et kl-1 kurs for dykkere og teknikere 

ved Havlaboratoriet ved SINTEF MA- 

RINTEK i Trondheim. Videre kjøres 

redningsdykkerkurs for dykkere i Oslo 

og Gjøvik brannvesen, samt et spesialkurs 

for offi serer fra Svenske Försvarsmaktens 

Dykarskola i Karlskrona. 

De ansatte er stolte av at NYD Kompe- 

tanse ble valgt som samarbeidspartner 

når den svenske marinen nå ønsker å 

heve kvaliteten på sine egne dykkere og 

instruktører. 

Klokkedykkerkursene i Marseille 

går sin gang. Samarbeidet med den 

franske nasjonale dykkerskolen INPP 

er utmerket. Det er fi re norske dykkere 

i Marseille på det pågående klokkedykkerkurset. 

Disse går sammen med 

australske, indiske og engelske studenter. 

I fjor ble det utdannet fi re norske 

dypdykkere. I år vil samarbeidet mellom 

NYD og INPP resultere i 10-12 nye 

norske klokkedykkere. 

Treningssenteret på Fagerstrand 

gjennomgår for tiden en kraftig oppgradering. 

Mye nytt utstyr er kjøpt inn. 

Klasserommene er oppgradert med nye 

audiovisuelle læremidler. Videre er nytt 

garderobe- og dusjanlegg for elevene i 

ferd med å bli ferdigstilt. Statoil har 

velvilligst overdratt hele eiendommen 

som består av 3.000 kvadratmeter kai 

og 1.000 kvadratmeter bygning, over 

½ km sjøfront med dybder fra 10 til 

120m. Hele kaianlegget er renovert, og 

kapasiteten er økt betraktelig. NYD i 

samarbeid med INPP er nå den ledende 

utdanningsinstitusjonen for yrkesdykkere 

i Europa. At den franske ambassaden 

i Oslo har invitert NYD til å delta 

på EU`s stand under Norshipping messen 

i juni er en bekreftelse på at dette 

tas seriøst. ■ 

Bildet er tatt den 5 april 2005. Denne dagen var det ca 70 personer, ansatte og kurselever involvert i ulike typer kursaktiviteter 

på NYDs treningssenter for yrkesdykkere på Fagerstrand, utenfor Oslo. 


Dykkeaktivitet og skadeoversikt for 2004 

Petroleumstilsynet utarbeider hvert år en rapport over omfanget av dykkeaktiviteten, samt hendelser 

og skader for den virksomheten som de er tilsynsmyndighet for. Her inngår både metningsdykking og 

overfl ateorientert dykking. Dykkenytt trykker som vanlig utdrag av rapporten. 

John Arne Ask, Petroleumstilsynet 

DYKKEAKTIVITETEN ved metningsdykking 

i 2004 var en del 

høyere sammenlignet med 2003. 

Aktiviteten for overfl ateorientert 

dykking har ugjort en liten del sammenlignet 

med den totale dykkeaktiviteten 

i de senere årene. 

Ved metningsdykking i 2004 ble 

det gjennomført 403 klokkeløp med til 

sammen 54 340 manntimer i metning. 

Denne dykkeaktiviteten har i hovedsak 

bestått i konstruksjonsarbeid der Hy- 

Antall 

alvorlige 

hendelser 

NORSK dykkehistorisk forening arrangerer ’Ancient 

bell diving seminar’ i Bergen 4-6. november i år. 

Bakgrunnen er en oppfordring fra ’Historical Diving Society’ 

i England og at reproduksjonen av Mårten Triewalds 

klokke da er kommet så langt at den er dykkbar. Klokken 

er som kjent bygget etter tegninger fra boken ’Konsten at 

Lefwa Under Waten’ fra 1734. Seminaret som avholdes på 

NUI A.S har som mål å øke kunnskapen om denne gamle 

formen for dykking. Det vil bli dykking med klokken i 

NUIs basseng, samt en rekke foredrag om emnet. Blant 


dro, Conocophillips, Statoil og Esso har 

vært operatører. 

Aktiviteten ved metningsdykking i 

de nærmeste årene forventet å utgjøre 

70.000 plus/minus 30.000 manntimer i 

metning. 

Skadeoversikt 

Figuren viser en oversikt over alvorlige 

hendelser som som er rapportert til Oljedirektoratet 

i årene 1988-2004 i forbindelse 

med dykkeaktiviteten. Hendelsene 

er inndelt i kategoriene tilløp, 

personskade og dødsulykke. Tilløp er 

en faresituasjon som under marginalt 

andre vil John Bevan fortelle 

om engelskmannen Spalding 

som drev utviklingsarbeid på 

disse gamle klokkene. Nigel 

Phillips tar for seg bruken og utviklingen 

av forskjellig verktøy 

som ble brukt av dykkerne på 

de forskjellige bergings oppdragene. 

Diskusjonene vil nok bli 

mange i forsamlingen. 

endrede omstendigheter kunne ha ført 

til død eller alvorlig personskade. 

I 2004 ble det ikke rapportert noen 

hendelser i form av personskader eller 

tilløp til Petroleumstilsynet. 

Når det gjelder alvorlige ulykker 

ved metningsdykking, som for eksempel 

trykkfallssyke, har det vært en betydelig 

bedring i de senere årene. I løpet 

av den siste tiårs perioden har det vært 

registrert kun et tilfelle av trykkfallsyke 

ved metningsdykking på den norske 

kontinentalsokkelen. ■ 

Manntimer 

i metning 

(x 1000) 

23

Dykkeseminaret 2005 

Onsdag 10. november og torsdag 11. november. 

Dykkeseminaret 2005 skal holdes på Scandic Hotell Bergen City i 

Håkonsgaten 2-7 i sentrum av Bergen. 

Programmet er under utarbeidelse , men vil ligge ute på NUI `s nettsider; 

www. nui.no, underveis . 

Sesjon 1 : Nytt på Nytt 

Sesjon 2: Forskning og Utvikling / Dykkemedisin 

Sesjon 3: Ubåtredning 

Sesjon 4: Operasjoner innaskjærs og utaskjærs 

Sesjon 5 : Redningsdykking (parallell sesjon ) 

Valerie Flook og Chris Sherman kommer for å holde foredrag under sesjon 2. 

I sesjon 3 holder Dickie Burston innlegg. Han er en kapasitet på UVB-redning og en sentral person på engelsk side. 

I sesjon 4 kommer Michael A. Lang fra USA for å snakke om dykking i Antarktis. 

Dette er bare et lite utdrag av det foreløpige programmet. 

Vi håper på stor deltagelse – Velkommen. 

Torill

Ny konferanse om langtids helseeffekter 

av dykking 

Godøysund-konferansen i 1993 – ”Long Term Health Effects of Diving” – vil bli fulgt opp med en ny 

konferansen i Bergen i september 2005. Konferansen, som er åpen for inviterte foredragsholdere og 

deltagere har fått navnet; ”Long term health effects of diving. The Godøysund 1993 consensus conference 

revisited. An international workshop. Bergen, Norway September 15th-17th, 2005” 

Arvid Hope, NUI A.S 

DET har allerede gått mer enn 10 

år siden konsensuskonferansen på 

Godøysund. I konsensus-uttalelsen heter 

det: 

”There is evidence that changes in 

bone, the CNS and the lung can be demonstrated 

in some divers who have 

not experienced a diving accident or 

other established environmental hazard. 

The changes are in most cases 

minor and do not influence the diver’s 

quality of life. However, the changes 

are of a nature that may influence the 

diver’s future health. The scientific 

evidence is limited, and future research 

is required to obtain adequate 

answers to the questions of long-term 

health effects of diving”. 

Sett i lys av Granskningsrapporten 

2002 (Lossius-utvalget), Helseundersøkelse 

av henviste dykkere til Haukeland 

universitetssykehus, funn i Dykk 250, 

diverse medieoppslag og engasjement 

av Den nasjonale forskningsetiske komité 

for medisin kan det synes som 

om det ikke er samsvar mellom dagens 


Deltakerne på Gødøysund konferansen i 1993 

diskusjon og konklusjonene for 10 år 

siden. Er det riktig at det ikke er slikt 

samsvar? Er det bare i Norge at vi gjør 

”funn” etter metningsdykk? Hva kan 

årsakene til dette være? Gjør vi bedre 

undersøkelser? Har det med seleksjon 

og helseundersøkelser å gjøre? Er det 

prosedyrene/profilene? 

FORMÅLET med konferansen er å 

foreta en gjennomgang av de studiene 

som ble initiert etter Godøysundkonferansen 

I 1993, og re-evaluere de 

uttalelsene som det var enighet om 

den gangen. Helsefarene assosiert 

med rutinemessig metningsdykking 

grunnere enn 250 meter og luftdykking 

grunnere enn 50 meter vil bli særlig 

vektlagt. 

Hvilken kunnskap har man fått etter 

1993 når det gjelder grad og presentasjon 

av langtids helseeffekter av 

dykking? Man antar at effekter på sentralnervesystemet 

er mest alvorlige og 

vil bli prioritert. Men også effekter på 

knokler/bein, lungene, det indre øret og 

andre vev vil bli gjennomgått. 

Alle foredragene og påfølgende diskusjoner 

vil bli tatt opp. Sammen med 

endelig (obligatorisk) manuskript vil 

diskusjonene bli inkludert i den endelige 

konferanseboka som vil bli publisert 

innen 4 måneder etter konferansen. 

PROGRAMKOMITEEN – bestående 

av Einar Thorsen UiB, Alf Brubakk 

NTNU, Jan Risberg, Kåre Segadal og 

Arvid Hope NUI – har vært i sving i 

snart et år. De er svært fornøyd med at 

det i slutten av april måned var kommet 

positivt svar fra samtlige inviterte 

internasjonale og nasjonale deltagere. 

Foruten komitémedlemmene og flere 

andre sentrale norske forskere, har 

følgende utenlandske deltagere takket 

ja til invitasjonen: Peter Bennett, Mike 

Curley og Larry Garsha fra USA, John 

Ross, Stephen Watt, Steve Daniels, Ian 

Calder og David Elliott fra Storbritannia, 

Michael Reuter fra Tyskland, Yoram 

Grossman fra Israel, Jean Pierre Imbert 

fra Frankrike, Ernesto Cuauhtémoc 

Sánchez fra Mexico, og Hans Ørnhagen 

fra Sverige. 

Konferansen (finansiert av Statoil, 

Hydro og Esso) imøtesees med stor interesse 

både blant fagpersoner, dykkere, 

myndighetsorganer og industrien. ■ 

25

Det er du som skal under vann 

– i k ke b å t e n ! 

PolarCirkel Polarcirkel er den perfekte båten for dykkere. Den tåler alle forhold på sjøen, 

og sørger for at du kommer raskt og trygt fram til dykkeopplevelsen. 

HELGELAND PLAST AS, 8607 Mo i Rana 

Tlf: 75 13 95 00 Faks: 75 13 95 01 E-post: hplast@polarcirkel.no 

w w w. p o l a rc i r ke l . n o 

www.visuelldesign.no R26042

BOKANMELDELSE: 

Else M. Tungland: På dypt vann – pionérdykkerne i Nordsjøen 

Wigestrand forlag, Stavanger 2004. 145 s. ill. ISBN: 82-91370-82-6. Kr.395,- 

Morsomme historier fra dykkermiljøet 

Boka presenterer pionérdykkerne i Nordsjøens historie, gjennom intervju og samtaler med over 30 

pionérdykkere. Gjennom intervjuene får vi innsyn i et hardt og risikofylt yrke, om teknologi og grensesprengning, 

ulykker og tragedier. Det er også en historie om kameratskap og humor, og om unge 

menn som søkte spenning og raske penger. 

Kåre Segadal, NUI A.S 

Utgivers omtale: 

”På dypt vann” presenterer pionérdykkernes 

egen historie, gjennom intervju 

og samtaler med over 30 pionérdykkere. 

Det er på tide at dykkernes historie blir 

skikkelig dokumentert, og boka er ment 

som et bidrag i den retning. Gjennom 

intervjuene får vi innsyn i et hardt og 

risikofylt yrke – vi hører om teknologi 

og grensesprenging, hvor ulykker 

og tragedier har satt sitt preg på virksomheten. 

Men ”På dypt vann” formidler 

mer. Dette er også en beretning 

om kameratskap og humor og om unge 

menn som søkte spenning og raske penger. 

Det er mange historier. Her var det 

bare plass til noen av dem. Det er ennå 

mange som sitter med beretninger som 

ikke er fortalt, og vi håper at boka kan 

være til inspirasjon i det videre arbeidet 

med å kartlegge alle sider av nordsjødykkernes 

historie. Gjennom media 

kan vi få inntrykk av at dykkernes historie 

er mye tragedie, men forfatteren 


tegner gjennom sitt møte med pionérdykkerne 

en historie med mange fasetter 

og nyanser, og speiler virksomheten 

i et bredere lys. Boka er krydret med 

dykkernes egne, private bilder fra den 

gang de alle var ”på dypt vann” i Nordsjøen. 

Else M. Tungland er født i 1959. 

Hun er utdannet sosiolog, og arbeider 

som daglig leder i IGOR – senter for 

arbeidskultur ved Rogalandsforskning 

i Stavanger. 

Vår kommentar: 

I forordet sier forfatteren at målet har 

vært å lage en bok som kan leses uten 

særlige forkunnskaper om dykking og 

oljeutvinning. Dette målet er sikkert 

oppfylt og jeg vil tro at disse som er 

nysgjerrige på dette spesielle miljøet 

vil få en både nyttig og underholdende 

innføring. Spesielle begreper blir forklart 

i ”fakta-ruter”, strategisk plassert 

i mellom resten av teksten. 

Jeg vil likevel påstå at boka er vel så 

interessant for oss som har inngående 

kjennskap til fagfeltet. Dette er nettopp 

fordi historien er fortalt av dykkerne 

selv. Derfor blir skildringen mye mer 

levende enn vanlige faktabeskrivelser. 

Noen av historiene har jeg hørt før, enkelte 

med litt andre nyanser, men likevel 

så likt at det gir tillit til at kjernen 

er autentisk. 

Innpakningen (eller layouten, som 

det kalles), med mønster- og billedbruk 

er så god at jeg av og til følte at å 

åpne boken var som å sette seg in i en 

tidsmaskin. Beskrivelsen av hvor forskjellig 

og tilfeldig den enkeltes vei inn 

i dykkeryrket var, er interessant. Man 

kan ane at den oppfatningen mange 

har, at den beste veien inn i yrket alltid 

har vært gjennom marinen, blir styrket 

gjennom historiene. 

I all debatt og synsing som herjer 

i media om ”pionerdykkerne” savner 

man ofte en definisjon av begrepet. Jeg 

kan heller ikke se at det i denne boka er 

gjort forsøk på en stringent definisjon, 

men gjennom beskrivelsene er man 

ikke i tvil om at de som er omtalt her 

fortjener betegnelsen pionérer. De var 

tidlig ute på helt nye eventyr, omtrent 

ukjent i vårt land. Likevel skjønner vi 

at de med spesielle evner og innstilling 

langt på vei klarte å mestre de store utfordringene. 

Og selv om det har vært 

fatale uhell og mange har fått noen 

skrammer, sitter likevel jeg igjen med 

det inntrykket at dette var noe aktørene 

synes det var verdt å være med på og 

også noe å være stolte av. ■ 

Bilde hentet fra boka 

27

Imunforsvar under trykk 

Jan Krog, Århus Universitet 

Resumé 

Denne artikel er baseret Ph.d. 

afhandlingen ”Human Natural 

Killer (NK) cells – Redressed when 

Stressed?”. Forsvaret fandt sted i 

oktober 2004 ved Århus Universitet, 

Danmark. Hovedformålet er at 

belyse om en undergruppe af 

de hvide blodceller, Naturlige 

Dræberceller (NK) celler, på længere 

sigt kan anvendes som en markør 

for ubalance i immunforsvaret hos 

patienter med kritisk sygdom. 

Det anslås at der årligt dør mere 

end 1000 patienter i Danmark som 

følge af denne ubalance. Ubalancen 

er med de nuværende diagnostiske 

kriterier vanskelig at påvise, specielt 

tidligt i sygdomsforløbet. Naturlige 

Dræber celler er en undergruppe af 

normale hvide blodceller og bidrager 

til at opretholde den normale balance 

i kroppens immunforsvar. NK cellerne 

forekommer i blodet hos alle raske 

mennesker. En af de grundlæggende 

hypoteser i afhandlingen er at opholdet 

i hyperbar heliox atmosfære kan 

betragtes som et voldsomt fysiologisk 

stress moment og at dette fysiologiske 

stress vil kunne medføre funktionelle 

ændringer i kroppens immunsystem. 

Undersøgelse af sådanne ændringer 

kan medføre en øget forståelse af de 

mekanismer der er involveret i ubalancen 

i immunsystemet hos den kritisk 

syge patient. 

Afhandlingen består af en litteratur 

gennemgang af den mest centrale 

NK celle litteratur – med hovedvægten 

lagt på de molekylære overflade strukturer 

der er involveret i reguleringen af 

de drabsmekanismer NK cellen oprindeligt 

blev defineret ud fra. Derudover 

indgår tre manuskripter, hvoraf de to 

er publiceret i internationale peer reviewed 

tidsskrifter. Ph.d.-studiet er 

gennemført som et tværfagligt samarbejde 

mellem Institut for Medicinsk 

Mikrobiologi og Immunologi, Århus 

Universitet og Anæstesiologisk-Intensiv 

afd. N, Århus Sygehus, Danmark, 

i perioden 2001 - 2004. Desuden ind- 

går data fra Dykk250, udført på NUI 

A/S, Bergen, Norge i efteråret 2002. 

Forsvaret fandt sted 21/10 2004 med 

prof. Alf O. Brubakk, Norge, PhD Peter 

Kuppen, Holland, og dr.med. Niels 

Grunnet, Danmark som bedømmere. 

Kan immunsystemets celler 

stresses under opholdet i 

hyperbare omgivelser? 

Det er velkendt at kroppens immunforsvar 

bliver påvirket når kroppen 

udsættes for fysiologisk stress. 

Det er derfor relevant at spørge sig 

selv om udsættelsen for hyperbare 

omgivelser, der i hyperbar medicinsk 

litteratur betragtes som fysiologisk 

stress, vil påvirke det menneskelige 

immunsystems funktion? 

Spørgsmålet er ikke af ny dato i det 

hyperbare forskningsmiljø. En række 

undersøgelser har påpeget at de hvide 

blod cellers fordeling, ændres når kroppen 

udsættes for hyperbare påvirkninger. 

Det er dog yderst vanskeligt at påpege 

enkelt faktorer der kan medfører 

ændringer i kroppens immunsystem i 

forbindelse med ophold i et trykkammer. 

Det er velkendt at personer der 

opholder sig i et trykkammer er udsat 

åndingsgas under stort tryk - og med 

en væsentlig ændret sammensætning - 

i forhold til den atmosfæriske luft, der 

åndes uden for kammeret. Desuden kan 

temperaturændringer, ophold i vand, 

ændret søvnrytme, fysisk trange rammer, 

tæt kontakt med kollegaer, farlige 

arbejdssituationer etc., alle være faktorer 

som kan udløse et fysiologisk stress 

respons. Det er dog vigtig at bemærke 

at det er uklart om sådanne faktorer 

skal tillægges en positiv eller negativ 

betydning for funktionelle ændringer i 

kroppens immunforsvar. I det følgende 

vil en række af de mekanismer der indgår 

i et sådant tænkeligt respons blive 

gennemgået. 

Et interessant aspekt i den sammenhæng, 

er hvorvidt funktionelle ændringer 

i immunsystemet kan spille en rolle 

i forbindelse med udviklingen af de 

symptombilleder relateret til sygdomme 

udviklet på grund af ophold i hyperbare 

omgivelser, herunder dekompressionssyge 

(DCI) og High Pressure Nervous 

Syndrom (HPNS). 

Hvorfor er immunsystemets funktion 

interessant i relation til hyperbar 

medicin? 

En af de problemstillinger der undersøges 

i den hyperbare medicinske forskning, 

er hvordan kroppen reagerer 

fysiologisk på et øget omgivende tryk. 

En grundlæggende antagelse i den sammenhæng 

er at de påvirkninger kroppen 

udsættes for ved dykning eller ophold i 

et trykkammer, vil kunne aflæses som 

ændringer i immunsystemets funktion 

og overfladeegenskaberne hos de hvide 

blod celler. En række undersøgelser har 

påpeget at de hvide blod cellers fordeling, 

ændres når kroppen udsættes for 

hyperbare påvirkninger. Derfor fandt 

vi det interessant at prøve at beskrive 

disse egenskaber hos en undergruppe 

af de hvide blodlegemer, kaldet naturlige 

dræber celler eller i engelsk sproget 

litteratur Natural Killer (NK) cells. En 

grundlæggende hypotese i vores arbejde 

har været at i og med at NK cellerne 

er vigtige i de tidlige faser i etableringen 

af et almindeligt immunrespons, vil en 

påvisning af ændringer i NK cellernes 

funktion og overflade egenskaber afspejle 

begyndende forskydning i den 

fysiologiske balance hos personer der 

blev udsat for hyperbare omgivelser. 

Overordnet set vil et øget kendskabet til 

sådanne ændringer kunne bidrage til en 

bedre forståelse af immunresponset – 

og hermed sygdomsmekanismerne hos 

den kritisk syge patient. En sådan viden 

kan antageligt medføre en mere målrettet 

behandling på et tidligere tidspunkt 

i sygdomsforløbet hos disse patienter 

end det er muligt i dag. 

Det er dog vigtig at bemærke at det 

er uklart om de ovennævnte faktorer 

udløst af opholdet i hyperbare omgivelser 

skal tillægges en positiv eller negativ 

betydning for funktionelle ændringer 

i kroppens immunforsvar. Det 

er dog interessant at overveje hvorvidt 

funktionelle ændringer i immunsystemets 

celler kan tænkes at spille en rolle 

ved udviklingen af nogle af de symptombilleder 

der kan udløses af opholdet 


i hyperbare omgivelser, herunder dekompressionssyge 

(DCI) og High Pressure 

Nervous Syndrom (HPNS). 

Hvad sker der i kroppen når den 

udsættes for fysiologisk stress? 

Når kroppen udsættes for forskellige 

former for stress resulterer dette i at en 

række hormoner og signalstoffer frisættes. 

Disse stoffer har afgørende indflydelse 

på opretholdelsen af kroppens 

fysiologiske balance. De væsentligste 

stress udløste stoffer er de såkaldte 

catecholaminer adrenalin og noradrenalin. 

Desuden frisættes en række stoffer, 

hvor det mest kendte er binyrebarkhormonet 

cortisol, der blandt andet indgår 

i reguleringen af kroppens stofskifte. 

Sådanne stoffer har alle en udtalt effekt 

på hjertet, karrene og nervesystemet og 

er vigtige for at kroppen kan reagerer 

hensigtsmæssigt i en potentiel livstruende 

situation. Immunsystemets celler 

producerer desuden også en række regulerende 

signalmolekyler, der ligeledes 

er medvirkende til at opretholde en 

normal fysiologisk balance (Fig. 1). 

Videnskabelige undersøgelser har 

vist at en række at de stressudløste stoffer 

også har en regulerende effekt på 

immunforsvarets celler. Hensigten med 

denne regulering er ikke helt klarlagt, 

men det vil være nærliggende at forestille 

sig at i potentielt livstruende situationer 

er det vigtigt at kroppens immunforsvar 

bringes i en tilstand, hvor den 

er i stand til at håndterer indtrængende 

mikroorganismer og beskadigelse af 

kroppens celler på en hensigtsmæssig 

måde. Det har derfor været naturligt at 

interessere sig for reguleringen af immunsystemet 

hos patienter med akut 

livstruende sygdoms tilstande. Disse 

patienter omtales også ofte som kritisk 

syge patienter og er ofte indlagt på 

intensiv medicinske afsnit. En bedre 

forståelse af de bagvedliggende sygdomsmekanismer, 

herunder betydningen 

af forskydninger i immunsystemets 

funktion, vil antageligt kunne medfører 

til en bedre og mere målrettet behandling 

og prognose af disse patienter. 

Resultater fra Ph.d. afhandlingen 

”Human Natural Killer (NK) cells 

– Redressed when Stressed?” 

Som en del af af Ph.d. afhandlingen er 

der udført en undersøgelse med henblik 

på at beskrive hvordan dele af det 

uspecifikke immunforsvar, herunder 

NK cellen, hos 8 professionelle erhvervsdykkere 

reagere på opholdet i hyper- 


Fig 1: En principiel beskrivelse af et muligt normalt immunrespons på fysiologisk 

stress. Et grundliggende spørgsmål er, hvorvidt opholdet i hyperbar atmosfære 

påvirker denne proces - samt om påvisning af sådanne ændringer forudsiger noget 

om risikoen for at udvikle symptomer på dekompressions syge eller HPNS? 

bar heliox atmosfære. Undersøgelsen er 

udført i forbindelse med en beredskabsøvelse 

på NUI A/S, Bergen, Norge i 

efteråret 2002 (Dykk250) af det norske 

hyperbare sikkerhedsberedskab. Udover 

de 8 dykkere indgik 8 raske frivillige 

forsøgs personer der alle opholdt 

sig uden for tryk kammeret under det 

beskrevne dyk. 

Hoved resultatet i denne undersøgelse 

er at NK celle aktiviteten stiger 

hos såvel dykkere som kontrol personerne 

under tryksætningsfasen. Dette 

fund kan ikke umiddelbart forklares. 

Derudover fandt vi hos dykkerne en 

signifikant stigning i antallet af cirkulerende 

lymfocytter, en undergruppe 

af de hvide blod celler, der udgøres af 

T-lymfocytter og NK celler. Desuden 

kunne en signifikant sammenhæng 

mellem visse overflade egenskaber og 

NK cellernes funktionsevne påvises. 

Mere specifikt steg NK cellernes aktivitet 

- og hermed evnen til at fjerne 

uønskede celler i kroppen - hos nogle af 

dykkerne. Samtidigt var denne aktivitet 

forbundet med ændringer i antallet 

af bestemte NK celle typer, defineret på 

baggrund af specifikke overflade molekyler. 

Det er dog ikke muligt at udtale 

sig om hvordan disse ændringerne mellem 

disse to parametre er relateret til 

hinanden. Interessant nok kunne denne 

sammenhæng ikke vises i kontrol gruppen. 

Disse fund får os umiddelbart til 

at foreslå at opholdet i kammeret under 

tryksætningen kan inducerer specifikke 

ændringer i dykkernes immunsystem. 

Betydningen af disse ændringer er 

ikke klarlagt, men resultater fra andre 

forsknings grupper, har vist at visse 

typer af kroppens normale overflade 

beklædende celler, i forbindelse med 

fysiologisk stress (f.eks. varme stress 

29

eller UV lys) kan begynde at vise stress 

proteiner på deres overfl ader. Dette kan 

efterfølgende opfattes af blandt andet 

NK celler som et aktiverende signal til 

immun forsvaret. Det er vigtigt at understrege 

at undersøgelsens resultater 

ikke påviser at dette fi nder sted i dykkerne 

i det konkrete dyk, men isoleret 

set må resultaterne betragtes som tanke 

vækkende. 

Afhandlingens perspektiver. 

Overordnet set peger resultaterne i 

Ph.d. afhandlingen i retning af, at det 

vil være muligt at anvende NK celler 

som en markør for tidlige ændringer i 

immunsystemets funktion – også i forbindelse 

med ophold i hyperbare omgivelser. 

De anvendte metoder muliggør 

en undersøgelse af specifi kke overfl adeegenskaber 

hos NK celler i en blodprøve 

taget på dykkerne under dykket. 

Da der er tale grundvidenskabelig forskning 

muliggør afhandlingens resultater 

ikke en umiddelbar anvendelse i en 

praktisk sammenhæng. 

Med udgangspunkt i afhandlingens 

resultater, vil det være naturligt at 

stille sig selv en række nye spørgsmål; 

Det vil være interessant at undersøge 

nærmere hvorvidt påvirkninger af immunsystemets 

funktion kan være en 

deltager i udviklingen af dykke relaterede 

sygdomme, herunder trykfaldssyge 

(DCI) og High Pressure Nervous 

Syndrome (HPNS). De tidlige symptomer 

på DCI , såsom kløe i huden og 

almen utilpashed, kan muligvis være 

udtryk for en generel immun reaktion 

på dannelsen af mikrobobler. En nærliggende 

hypotese kan være at disse 

bobler virker som små lokalirriterende 

elementer i blodkarrenes vægge - og 

hermed udløser en reaktion med frigivelse 

af en række af de stoffer der er 

omtalt ovenfor. DCI bør måske derfor 

i højere grad betragtes som en generaliseret 

systemisk lidelse, end en lidelse 

Fig. 2: Profi l over Dykk250. Blodprøvetagningstidspunkterne er indikert. 

udelukkende forårsaget af mekanisk afspærring 

af dele af kroppens blodforsyning 

på grund af bobledannelse. En sådan 

teori kunne eventuelt efterprøves i 

dyreeksperimentielle studier. En vigtig 

del af sygdomsmekanismen i HPNS er 

antageligt påvirkning af nervecellernes 

fedtholdige cellemembraner. Denne tilstand 

kan også tænkes at bidrage til et 

generaliseret fysiologisk stress respons 

og hermed frigivelsen af en række af 

signalmolekyler der kan have indfl ydelse 

på immunsystemets funktion. 

Påvirkninger af cellemembranerne på 

immunsystemets celler i den sammenhæng 

- og hermed disse cellers funktion 

er - såvidt vides - aldrig undersøgt. 

Resultaterne peger på nye muligheder 

for at undersøge en blodprøve hos 

dykkere eller patienter, taget under 

opholdet i hyperbare omgivelser, og i 

løbet af få timer få et indtryk af de hyperbare 

påvirkninger på immunsystemets 

funktion. Sådanne undersøgelser 

kan være med til at afdække mulige 

sammenhænge mellem ændringer i immunsystemets 

funktion og udviklingen 

af konkrete symptombilleder, f.eks DCI 

og HPNS som kan blive udløst af ophol- 

det i hyperbar atmosfære. Denne tankegang 

er også interessant set i forhold 

til anvendelsen af hyperbar oxygen behandling 

af patienter med lidelser i deres 

immunsystem. Her tænkes specielt 

på en række såkaldte autoimmune sygdomme, 

der i dag forsøgsvis behandles 

med hyperbar oxygen. Mekanismerne 

bag sådanne behandlinger er i dag kun 

sparsomt dokumenteret. Man kan desuden 

på længere sigt forestille sig en 

række nye behandlingsmuligheder hvor 

stoffer der hæmmer eller fremmer immunsystemets 

funktioner kan kombineres 

med hyperbar oxygenbehandling. 

Der vil således være nok at tage fat på 

i den fremtidige hyperbare medicinske 

forskning. 

Tak til: 

Dykkere, Kontrolpersoner, Kammerpersonalet, 

Bioanalytikere samt alle 

tilknyttet dykket på Norwegian Underwater 

Intervention (NUI) i efteråret 

2002. Norsk Hydro, Esso og Statoil for 

støtte i henhold til the ”Dive Contingency 

Contract” (no. 4600002328). 

Famillien Hede Nielsens Fond, Dansk 

Anæstesiologisk Selskabs Fond. ■ 


BOKANMELDELSE: 

Norske dykke- og behandlingstabeller 

ARNTZEN - EIDSVIK - RISBERG Tredje utgave 


Ikke bare tabell 

Norske dykke- og behandlingstabeller 

har nå kommet i en tredje revidert 

utgave. Egentlig er det litt misvisende 

å kalle denne lille innholdsrike boken 

for en dykketabell. Den er nemlig en 

glimrende lærebok som inneholder en 

masse nyttig kunnskap om det å drive 

sikker dykking, nødprosedyrer, 

behandlingsrutiner og mye mer. 

Utvendig likner boken på de to 

foregående utgavene. Ser man litt 

nøyere er det tydelig at boken rent 

teknisk sett er kraftig påkostet. Den 

er nemlig trykket på «vannfast papir» 

eller polypropylenfilm som er 

den rette betegnelsen. Det føles som 

papir av god kvalitet, men er utrolig 

sterkt og lar seg ikke rive. Innbindingen 

– en ren spiralinnbinding, er 

en meget etterlengtet forbedring fra 

forrige utgave, og gjør det meget lett 

å bla i boken og la den ligge åpen. 

Hvor smart dette er fra utgivers 

side kan jo diskuteres. Forrige utgave 

ble gjerne litt lefsete etter en 

stund, og et nytt salg kunne påregnes. 

Denne utgaven slites neppe ut. 

Innholdet 

Selve dykketabellene er uendret, om 

man ser bort fra at de lengste bunntider 

for den dypere del av overflatedekompresjonstabellene 

har blitt stjernemerket 

– dvs. at de ikke skal planlegges 

brukt. For øvrig er det gjort store endringer 

i teksten. 

Kapitlet Flyging etter dykking er totalt 

omarbeidet. Ventetidene er vesentlig 

mer konservative, men også mer i 

tråd med internasjonal praksis. 

Kapitlet Dykkecomputere er helt 

nytt. Det har en del gode råd til sportsdykkere, 

som vel neppe kan tenke seg å 

bruke annet enn computer. Det å kunne 

såpass mye om dekompresjon og tabellbruk 

at man kan avslutte dykket på en 


sikker måte selv om dykkecomuteren 

svikter, er kanskje ikke så dumt. 

Vi ser i dag en økende bruk av nitrox. 

Det er sportsdykkerne som fører 

an på dette området. Det ville være rart 

om ikke også den kommersielle dykkingen 

kom etter. Kapitlene Oksygenforgiftning 

og Dykking med nitrox gir 

grei og oppdatert informasjon innenfor 

dette feltet. 

Forebyggelse av trykkfallssyke er 

et viktig kapittel uansett utstyr og dykkemetode. 

Her har nok de fleste noe å 

lære. Stoffet er omarbeidet og utvidet 

fra forrige utgave. 

Dype kammerdykk på luft er vel 

ikke vanlig for de fleste. Men her har 

man laget et lite kapittel som omhandler 

nettopp dette. Ifølge forfatterne er bakgrunnen 

at det har vært en del uheldige 

episoder såvel her i landet som i utlandet. 

De prosedyrene som er beskrevet 

her vil utvilsomt gjøre at slik dykking 

kan utføres på en sikker måte for dem 

som har behov for det. 

Nødprosedyrer er og et kapittel som 

er helt nytt. Her har man beveget seg 

inn på et noe kontroversielt felt, hvor 

sikkert mange har meninger, men hvor 

det ikke er lett å finne gode og praktiske 

råd i litteraturen. Det er bra at noen tør 

å skrive konstruktivt – også om noe så 

kontroversielt som rekompresjonsbehandling 

i vann med luft som pustegass. 

Dykkermedisin 

Dykkermedisindelen har blitt utvidet 

og fullstendig omskrevet, og består av 

fem kapitler. Det første gir en beskrivelse 

av trykkfallssyke. Deretter 

følger et eget kapitel om Barotraume, 

dvs der trykket direkte har 

forårsaket skader på kroppen, som 

f.eks. «lungebrist». (Mange av oss 

sier vel fortsatt «lungesprengning», 

men det bør vi nok slutte med.) 

Overskriften på de neste to kapitlene: 

Behandling av trykkfallssyke 

og luftemboli og Oksygenbehandling 

av ikke dykkerrelaterte 

tilstander, taler vel for seg selv. Sistnevnte 

er det vi vanligvis oppfatter 

som HBO-behandling. Det skal for 

øvrig bemerkes at det er gjort en del 

endringer på behandlingstabellene. 

I første rekke dreier det seg on dekompresjonsprosedyrene 

for hjelpepersonell 

i kamrene (tendrene.) 

Det siste kapitlet i dykkermedisindelen 

er nytt og heter Diagnostikk 

ved dykkerulykker. Det omhandler 

hvilke undersøkelse personell på stedet 

kan gjøre for å kunne gi best mulig informasjon 

om den skadede, og derved 

sikre at de riktige tiltak iverksettes. 

Konklusjon 

Boken har utviklet og fornyet seg på en 

konstruktiv og tiltalende måte. Den anbefales 

på det varmeste, og burde være 

obligatorisk lesning for alle som dykker 

– proff eller amatør, og uansett oppgaver, 

utstyr og erfaring. ■ 

31

Norsk Baromedisinsk forening 

25års-jubileumsmarkering 

Kåre Segadal, Styrets sekretær 

Det har vært en tradisjon med årsmøte 

den første fredagen i desember, 

med påfølgende fest i kantinen på 

Nutec/NUI. I 2004 traff det slik, at 

det fredag 3. desember var nøyaktig 

på dagen, 25 år siden foreningen ble 

stiftet. Dette ble behørig markert med 

møte på Nutec Treningsenter med 

9 foredragsholdere og 56 tilhørere. 

Møteprogrammet inneholdt oppfrisking 

av bakgrunnen for dannelsen av 

foreningen og en historisk oversikt. 

En god tradisjonen med å presentere 

nye Dr.grads-disputaser ble fulgt opp. 

Fra Sverige fi kk vi høre om hydrogendykking 

og oksygenforgiftningens 

biokjemi. Vi fi kk høre om endringer 

i sentralnervesystemet etter dypdykk 

og første norske kvinne på Mount 

Everest fortale om sine opplevelser. 

Under Årsmøtet ble Bjørn Kahrs valgt 

til ny formann og Geir Gundersen takket 

av. Om kvelden på Akvariet, med 

68 festglade deltakere tilstede, la den 

nye formannen vekt på alle de gode 

hjelperne som hadde båret foreningen 

frem. Det ble overbrakt gratulasjoner, 

hilsener og gaver fra en rekke organisasjoner. 

Formann, Geir Gundersen åpnet 

møtet, ønsket velkommen til de 65 

fremmøtte og ga straks ordet til foreningen 

første formann, Jens Smit-Sivertsen. 

Han fortalte det han husket fra 

norsk dykkemedisin, som gikk tilbake 

fl ere år før foreningen ble stiftet. Som 

for de fl este var det tilfeldigheter som 

gjorde at Jens ble dykkemedisiner. Han 

fi kk seg en god start med opplæringsopphold 

hos U.S.Navy i 1965. Noen år 

etter var han U-båtlege på Håkonsvern 

og fi kk da eneansvar for dykkemedisin, 

inklusive styring av alle trykkkamre i 

Norge. 

Neste ut var Catrin Ahlén, som med 

utgangspunkt i sitt doktorgradsarbeide 

fortalte om hva man har lært jakten på 

mikrober i dykking kan bidra med når 

det skal jaktes på ”sinte” bakterier i 

annen sammenheng. Hun trakk tråder 

tilbake til 1986, da man fi kk sykepleier 

ombord på Pelican engasjert i saken, og 

endte opp med skremmende historier 

om hva man kan fi nne i såkalt biofi lm 

alle mulige steder. Så fortalte Erik Søfteland 

om en dyremodell, som var etablert 

på Haukeland Sykehus for å studere 

blodplateaktivering og vært basis 

for hans doktorarbeid. 

Otto Inge Molvær hadde fått en 

halv time til disposisjon for å gå gjennom 

foreningens 25-årige historie. Han 

hadde, basert på nøye kildegjennomgang 

ekstrahert ut ett vell at statiske og 

andre konkrete faktaopplysninger. I tillegg 

var ispedd mange små kuriositeter. 

Dette er et materiale som vi på foreningens 

vegne må prøve å få samlet og 

offentliggjort. 

Vi var så heldige at vi hadde fått 

Bengt Segerbo fra svenske marinen 

over for å snakke om biokjemiske 

Foreningens første formann Jens Smith-Sivertsen og avtroppende 

Geir Gundersen 

mekanismer for oksygenforgiftning. 

Det artige var at han på dagen snakket 

om samme tema for 25 år siden. Dette 

fordi han da hadde ett gjesteforsker 

opphold ved NUI. Etter det dro han tilbake 

til Sverige og disputerte over dette 

temaet. Det var tydelig at Bengt fortsatt 

behersker dette stoffet og at det faktisk 

ikke har kommet noe særlig mye ny viten 

på dette feltet siden den gang. 

De obligatoriske formelle årsmøtesakene 

ble gjennomført i fi n stil. Hvilket 

styre som ble valgt, kan fi nnes på 

vår hjemmeside. 

Etter lunsj slapp Hans Ørnhagen til 

for å berette om hydrogendykking. De 

svenske bidrag til dette er imponerende 

og går tilbake til Zetterströms rekorddykk 

til 165m i august 1945, dessverre 

med fatal utgang (årsaken var helt uavhengig 

bruken av hydrogen som pustegass). 

Vi fi kk høre at forskningsinnsatsen 

i på området ikke ble gjenopptatt 

før 1960-tallet. Det ble da utført dyreforsøk 

og etterhvert også bemannede 

tester. Sverige var aktivt med, i tillegg 

til USA og Frankrike. En viktig oppdagelse 

er at Hydrogen er mer narkotisk 

enn først antatt. Derfor er det hydreliox, 

og ikke hydrox som eventuelt kan 

ha operasjonell betydning ved ekstremt 

dyp dykking. 

Marit Grønning presentert så en nylig 

gjennomført studie hvor det retrospektivt 

er gått gjennom arkivmaterialet 

vedrørende dykk med dykkedybder 

111-504 msv vedrørende nye funn fra 

sentralnervesystemet etter dykkene og 

mulige risikovariable som blant annet 

inkluderte dykkedybde, alder, kroppsmasse, 

røyking, fysisk form og lun- 


Eirik Myrseth og påtroppende formann Bjørn W Kahrs 

gefunksjon. Hovedfunn var at det ved 

50 av 97 individ-dykk er nye nevrologiske 

funn eller forandringer i EEG etter 

dykk. Risikoen for nye symptomer 

etter dykket, øker med økende dybde. 

Symptomer under dykket predikerer 

også i seg selv utfall etter dykket. Tidligere 

skade i nervesystemet ser ut til å gi 

noe økt risiko. Lungefunksjon, fysisk 

form, røyking, alder og overvekt var 

ingen sikre risikofaktorer med tanke 

på nye funn fra CNS, men det var en 

tendens til økt risiko for nye utfall med 

dårlig fysisk form. 

Til slutt fortalte den første norske 

kvinne, Randi Skaug, på Mount Everest 

om både motivasjon, forberedelser, 

gjennomføring og ettervirkninger av 

sin strabasiøse, men vellykkete ekspedisjon. 

Om kvelden var 68 samlet til jubileumsfestmiddag 

på Akvariet. Dette var 

muliggjort av velvillige sponsorer som 

ble behørig takket. Etter litt foring av 

selene, hvor påtroppende kasserer og 

havbruksautomatiseringsekspert Bård 

Holand, deltok aktivt, en velkomstdrink 

og supervideograf ble vi stemningsfullt 

plassert i Rotunden omgitt av levende 

fisk. 

Det ble mye godt å spise og drikke, 

men her konsentrer vi oss om hva som 

ble sagt. Eirik Myrseth var aftenens 

toastmaster og styrte det hele med både 

myndighet, stilfullhet og munterhet. 

Han overrakte ett eksemplar av den ettertraktete 

”Dykkeseminar-hjelmen” 

fra NUI til NBF. Undertegnede fikk 

ordet og prøvde å legge vekt på at en 

slik forening verken er mer eller mindre 

enn de enkelte medlemmene. Jeg trakk 

da frem enkelte som har markert seg 

opp gjennom årene. Jeg var også innom 


viktigheten av Pingvin-vitser og prøvde 

å forklare hvorfor Hans Majestet Kronprinsen 

ikke hadde vært tilstede ved jubileummarkeringen. 

Bård Holand fikk 

anledning til, noe forsinket, å få overrekke 

ett av foreningens krus til Hans 

Örhagen som takk for at vi hadde blitt 

så godt tatt vare på ved besøk på Dyktankhuset 

under Stockholmsturen tidligere 

på høsten. Så slapp Hans til selv 

for å gratulere på vegne av våre svenske 

søsterforeninger; Svenska Flyg- 

og marin-medisinsk forening og det 

Hyperbarmedisinska selskapet. Han 

overrakte også lakrisubåter som var 

laget i forbindelse med markeringen 

av det svenske undervannsbåts-våpens 

100 års markering. 

Så var det påtroppende formann, 

Bjørn W Kahrs som fikk ordet. Han 

tok utgangspunkt i det han kalte foreningens 

”fødselshjelpere” (EUBS, NUI, 

UiB, Sjøforsvaret og Phillips), ”barnepassere” 

(Nutec, SINTEF, SDS, HS) og 

så videre. Han mente at vi hadde grunn 

til å være stolte 

av hverandre og 

var sikker på at 

vi skulle møtes 

igjen til 50 årsfeiring. 

Sjef, Dykker 

og Froskemann- 

Skolen (DFS) 

Dagfinn Blehr 

karakteriserte i 

sin gratulasjon 

foreningen som 

”ung og potent” 

og en viktig 

gren av fagmiljøet 

i Bergensregionen, 

før han 

BT - faksimile 

overleverte gaver til både avtroppende 

og påtroppende formenn. Orlogskaptein, 

Jan Risberg, i sin flotte gallauniform, 

overrakte, på vegne av sjef Sjøforsvarets 

sanitet FSANs crest. 

Etter at bordsetet var hevet, koste 

folk seg med uformell prat og mange 

fikk svinget seg i dansen. 

Dagen etter fikk en liten men interessert 

gruppe, en flott omvisning på 

den ny opp-pussete Dykker- og Froskemanns-Skolen 

på Haakonsvern. 

Konklusjon: ett interessant, givende, 

flott og stilfullt arrangement. Takk 

til alle som var med å gjorde det mulig! 

Ønske: Ny formann ønsker seg 

den gamle Formannsklubben – er det 

noen som har den liggende innerst i en 

skuff? 

I etterpåklokskapens klare lys: I 

2006 er vi tilbake i vanlige rølpete former 

i NUI’s kantine 2. desember. ■ 

Randi Skaug forteller om ekspedisjonen til 

Mount Everest som første norske kvinne 

33

Regalskipet «Kronans» forlis i 1676 

Hans Lundberg, Polisens 

Tekniska Rotel, Stockholm 

Norsk oversettelse v/ 

Arne-Johan Arntzen 

Regalskiper «Kronan» var et orlogsfartøy 

med 500 manns besetning 

og ca. 300 marinesoldater. Sammen 

med de øvrige fartøyene i den svenske 

marinen skulle de, som jeg nevnte i min 

forrige artikkel, angripe de Dansk-Hollandske 

flåteenhetene utenfor Öland. 

Det er antatt at «Kronan» kantret 

som følge av at Sjefen, riksadmiral Lorentz 

Creutz, gjorde en feil beslutning. 

Hva hender egentlig ombord på et 

fartøy som kantrer? Min personlige 

oppfatning, etter omfattende studier 

av historiske forlis, sammen med egen 

erfaring fra «Estonia»-forliset hvor jeg 

deltok i de kriminaltekniske undersøkelsene, 

er følgende. 

I datidens Sverige var «Kronan» et 

meget stort og avansert krigsfartøy, med 

tilsvarende utrustning. Sannsynligvis 

var alle om bord utstyrt med huggerter, 

sverd, korder eller kniver. Da panikken 

spredde seg, fantes bare et alternativ 

– nemlig å redde sitt eget liv. 

Det store antall mennesker som befant 

seg på de forskjellige batteridekkene 

forsøkte naturligvis å ta seg opp 

til hoveddekket på en eller annen måte 

for å redde livet. Man må forutsette at 

trengselen var enorm når alle ville opp 

de samme leiderne til hoveddekket. 

Antakelig kjempet man seg frem med 

slag, hugg og spark. 

Det benmaterialet jeg har studert, 

både visuelt og mikroskopisk, viser meget 

kraftige huggskader forårsaket av 

skarpeggede våpen. Skadene er ferske, 

uten synlige tegn på tilheling. Så langt 

har jeg ikke hatt muligheter til å undersøke 

og sammenlikne den tids våpen 

med skadene på benmaterialet. Disse 

skaden viser imidlertid stor likhet med 

de skadene man finner i moderne mordsaker, 

der mordvåpenet har vært kniv, 

dvs. en gjenstand med skarp egg, som 

har skåret inn i og skadet benmaterialet. 

Tanken er og å undersøke om slike 

skader fra skarpeggede våpen på ulike 

ben kan komme fra samme individ. 

Jeg har et meget nært tverrfaglig 

«Kronan» 

sprenges 

Foto: 

Rolf Lind, 

Kalmar Läns 

Museum. 

Venstre lårben med kuttskader over 

kneet. 

Foto: Hans Lundberg. 

Venstre lårbens bakside med kraftig 

huggskade. 

Foto: Hans Lundberg. 


Marinarkeologisk utgraving av «Kronan». 

Foto: Lars Einarsson, Kalmar Läns Museum. 

Er dette admiralitetsapotekerens ring?. 

Hvem har båret denne vakre ringen som ble funnet på «Kronans». 

nedre batteridekk i 1989. Ringen som er av gull har to diamanter 

og en gravert signet i onyx med de speilvendte initialer A S. 

Tyskeren Alexander Steckert ble ansatt som admiralitetsapoteker juli 1665. 

Det hevdes at han befant seg om bord på «Kronan» og omkom under forliset. 

Foto: Rolf Lind, Kalmar Läns Museum. 


Berging av kanon fra «Kronan». 

Foto: Lars Einarsson, Kalmar Läns Museum. 

samarbeide med professor Ebba During 

og hennes doktorgradsstipendiat Anna 

Kjellström ved det Osteoarkeologiska 

forskningslaboratoriet ved Stockholms 

Universitet. Ebba During har, sammen 

med rettsmedisineren Jan Lindberg, 

forsket på benmaterialet fra «Kronan». 

I sine tidligere analyser har Ebba During 

slått fast at huggskadene skyldes 

blanke våpen. 1.) 

Videre pågår det et meget omfattende 

felles forskningsprosjekt med 

Uppsala Universitet, avdeling for medisinsk 

genetikk, sammen med dosent 

Marie Allen og doktorgradsstipendiat 

Martina Nilsson. I disse prosjektene 

undersøke man skader på skjelettmateriale 

og forsøker å ekstrahere DNA 

fra meget gammelt benmateriale. For 

tiden holder vi og på med å prøve å få 

frem DNA på benmateriale fra «Kronan». 

DNA kan benyttes for å studere 

slektskap. Vi får se hva analysene vil 

vise. Dette kan bli av stor betydning 

ved fremtidige DNA-undersøkelser ved 

større ulykker i fremtiden. ■ 

(1) International Journal of Osteoarchologi, 

vol 7:591-594 (1977) Specific 

Skeletal Injueris Observed on the Human 

Skeletal Remains from the Swedish SeventeenthCentury 

Man-of-War, Kronan. 

35

Norsk dykkehistorisk forening 

Det er stor aktivitet i den dykkehistorisk forening. Tur til Østlandet med 

besøk til Marinemuseet, Sjøfartsmuseet og en privat samling i Larkollen er 

gjennomført. Nå er det innspurten med ferdigstillelse av middelalder dykkeklokken 

som står for døren. 


Østlandstreff 

I Norsk dykkehistorisk forening har vi 

lenge forsøkt å få til regionale samlinger 

- uten noen særlig suksess. Men nå 

fikk vi det til, ikke minst takket være 

innsats fra den dykkehistoriske samleren 

Stein Paulsen. Medlemmer fra foreningen 

reiste til Østlandet den 15. til 

17. april. Turneen startet om fredagen 

med å besøke Steins omfattende samling 

av dykkerutstyr i Larkollen ved 

Moss. Stein har kjøpt det gamle bedehuset 

’Emmaus’ til oppbevaring av alt 

utstyret sitt. Dette ble turens naturlige 

samlings- og utgangspunkt. Femten 

dykkehistoriske entusiaster hadde satt 

seg stevne, herav tre medlemmer av den 

Stein med 

Morse-hjelm fra 

1890-åra 

Deltakerne samlet foran KNM ”Utstein” som ble bygget i 1965 


svenske dykkehistoriske foreningen. 

Bjørn Kjustad fra Fische Marine 

A.S holdt først et meget interessant 

foredrag om ’teknisk dykking’. Her ble 

det inngående kåsert om dykking på 

vrakene; ”Wolfsund” på 60-70 meters 

dyp, ”Palatia” på rundt hundre, ”Tinn” 

på omtrent samme dybde, det danske 

fartøyet ”Gert Hansen” på 70 meter og 

til slutt ”Blucher” som ligger på 92 meter 

i Drøbakksundet. ’Teknisk dykking’ 

er betegnelsen som brukes på dykking 

ned til vrak som inntil nylig var utilgjengelig 

for sportsdykkere. Metoden 

er ikke noe typisk historisk tema - men 

vrakdykking er til gjengjeld et svært 

relevant historisk emne. 

Senere på kvelden orienterte Stein 

Paulsen om samlingen sin. Om faren 

sitt dykkerforetak der dykkerutstyr 


fra middagen i bedehuset ’Emmaus’ 

En imponerende 

samling pusteventiler 

Aud med koldtbordet 

aldri ble kassert. Videre om farens 

forkjærlighet for Dräger-utstyr og om 

Halden vassdragets kanalselskap. Om 

dykking på skipsverft og for havnevesenet. 

Håkon Meisler og Arvid Jenssen 

hadde jobbet som dykkere for faren og 

begge var tilstede på seminaret. Blant 

alle klenodiene fantes både firmakorrespondanse, 

innpakninger og brosjyremateriell 

fra svunne tider. Utrolig artig 

for gamle ’frosker’ å se igjen originalkartongene 

fra Dräger, Siebe Gormann, 

Spirotechnique og alle de andre leverandørene 

fra 60-tallet og deromkring. 

Om lørdagen sto Marinemuseet 

i Horten på programmet. Tidligere 

Kommandørkaptein Håkon Smebøl tok 

i mot. Han hadde påtatt seg oppgaven 

37

Svenskene Lars Gustavson og Hans Ørnhagen poserer i 

protest mot unionsoppløsningen i 1905 

som omviser. På museet er det utrolig 

mye interessant å se. Smebøl fortalte 

om ”Najaden” som ble senket av engelskmenn 

ved Lyngør i 1812 . Om 

panserskipet ”Norge” som ble senket 

på Narvik havn i april 1940. Han viste 

rattet og kompasset som ble tatt opp av 

marinedykkere fra vraket i 1984. Og 

mye, mye mer. For undertegnede kom 

opplysningen om at marinen drev dykkerskole 

i Bakarvågen på Askøy i 1945 

som en overraskelse. Det var det få som 

visste. Håkon Smebøl hadde til og med 

navn på elever som ble uteksaminert 

herfra. Dette er opplysninger som ikke 

er å finne i boken ”Marinedykkingens 

historie”. 

Turneen ble avsluttet om søndagen 

på Oslo sjøfartsmuseum på Bygdøy. 

Terje Olsen hadde regien og det han 

ikke vet om vrak og preservering av 

funn er sikkert ikke verd å vite. 

TUREN ble sponset av Fische Marine 

A.S med kr. 3500,- og Hareid Subsea 

A.S med kr. 2000,- Et uvurderlig 

bidrag til en ellers enestående tur. Og 

Aud sto for en fantastisk bevertning 

i ”Emmaus”. Norsk dykkehistorisk 

forening takker hjertelig! 

Middelalderklokken tar form 

Fra 3. til 4. november skal det avholdes 

et internasjonalt ’Ancient bell diving seminar’ 

i regi av foreningen der dykkeklokken 

skal prøvedykkes i NUIs basseng. 

Arbeidet med å få dykkeklokken 

ferdig er derfor ekstremt viktig. Tøn- 

Terje Olsen fra Sjøfartsmuseet i Oslo, til høyre, demonstrerer 

preserveringsteknikker for Bjørn Thorsen 

Bjørn Kahrs med de blytekte lufttønnene og klokken som 

nene som skal frakte luft ned til dykkerne 

har nettopp blitt dekket med bly 

i samsvar med de originale tegningene. 

Nå begynner arbeidet med å dekke til 

selve dykkeklokken med bly. ■ 


IMP kommunikasjon 02/05 

IMP kommunikasjon 03/05

NORSK BAROMEDISINSK FORENING 

www.baromedisin.no 

En forening for medlemmer interessert i dykkermedisin, -fysiologi og andre 

menneskelige faktorer i tilknytning til dykking. 

Formann; Bjørn W Kahrs 

Tlf.: 55 31 43 48 - E-post: bwkahrs@online.no 

Innmelding skjer ved innbetaling til Norsk baromedisinsk forening, c/o HiB 

Dykkerutdanningen Pb. 7030, 5020 Bergen Bankkontonr.: 3411.22.89943 

NDHF arbeider for å bevare vår dykkehistoriske arv fra ervervsmessig-, 

militær-, fritids- og vitenskapelig dykking i Norge. Medlemskapet koster kr. 

150,- pr. år og inkluderer abonnement på Dykkenytt. 

Innmelding skjer ved innbetaling til Norsk dykkehistorisk forening, c/o NUI A.S 

Pb. 23 Ytre Laksevåg, 5848 Bergen Bankkontonr.: 3411.22.74482 

Partene i SHF er Universitetet i Bergen, Haukeland universitetssykehus, NUI, 

Sjøforsvaret og Høgskolen i Bergen - Dykkerutdanningen. SHF har som 

formål å fremme kunnskap og informasjon om hyperbarmedisin og relaterte 

forhold. SHF skal også være den organisatoriske ramme for grunnleggende 

forskning innen nevnte områder. 

Senter for hyperbarmedisinsk forskning, Haukeland sykehus, 5021 Bergen 

Tlf.: 55 97 38 75 - Fax: 55 97 51 37 

www.dykker.com/nbu 

B 

NORSK DYKKEHISTORISK FORENING 

www.dykkehistorisk.no 

Returadresse: 

NUI AS 

Postboks 23 Ytre Laksevåg 

5848 Bergen 

SENTER FOR HYPERBARMEDISINSK FORSKNING (SHF) 

NORSK BRANSJEFORENING FOR UNDERVANNSENTREPRENØRER 

Bruk av NBU-bedrifter betyr garanti for kvalitet og sikkerhet. Vi er tilsluttet 

Entreprenørforeningen - Bygg og Anlegg. 

NBU sekretariat, Postboks 28 Loddefjord, 5881 Bergen 

Tlf.: 55 26 65 51 - Fax: 55 26 67 60 - E-post: Barotech@online.no

NR. 1-2005 – 17.ÅRGANG LØSSALG KR. 45,- - NUI

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?