MOT-orginalens magiske øyeblikk mars 2008.pdf

Kjære MOTs Landslagsspiller og MOTs nettverk.
Her følger tre magiske øyeblikk fra mars.
Sande videregående skole ligger i Vestfold. De er ikke en MOT-skole, og de ligger heller ikke i
en MOT-kommune. Ungdommene på denne skolen er allikevel glade i MOT og tok derfor
initiativ til å samle inn penger til MOT. Det eksakte beløpet de samlet inn er ennå ikke helt klart,
men det er snakk om ca. 60-70.000,-. Ungdommene har lyst til at Sande vgs skal bli en MOTskole
og ønsker å bruke halvparten av pengene til å få til et samarbeid mellom skolen og MOT.
Vi krysser fingrene for at skolens ledelse og lærere applauderer ungdommenes ønske, og at vi
får styrket MOT i Vestfold. MOTs målgruppe er ungdom og MOT er til for ungdom. Da er det
fantastisk når ungdom selv har så stort eierskap til MOT og viser glede over at MOT finnes, og
tar slike initiativ. Tusen takk kjære ungdommer på Sande videregående skole!
Et andre magisk øyeblikk er mailen vi fikk fra en MOT-informatør:
8.klasse besøk, hesteskomagnet – Etter å ha kjørt lapp i panna øvelsen, gjennomført den
anonyme undersøkelsen og snakket litt rundt dette, spurte jeg om noen hadde lyst å fortelle
hvordan de følte seg i forholdt til klassen. Her har kortversjonen:
• Ei jente rakk opp hånda og fortalte at hun følte seg som en treer (1 er best). Hun fortalte
videre hun følte seg godt akseptert blant guttene, men følte ikke at hun kom helt inn hos
jentene fordi hun mente det var litt ”klikker” blant dem. Hun tok litt skyld i dette selv fordi
da hun begynte på ungdomsskolen kom alle venninnene hennes i en av de andre
klassene og derfor hadde hun ikke selv vært flink nok til å få god nok kontakt med
jentene i sin egen klasse!
• En gutt fortalte at han følte seg som en femmer. Årsaken til det hang nok igjen fra
6.klasse på barneskolen og han følte at det hadde fulgt han videre på ungdomsskolen.
Gutten hadde tidligere i besøket fortalt om dette med barneskolen og hvordan han
hadde hatt det.
• Ei jente fortalte at hun følte seg som en femmer fordi hun var annerledes! (Jeg vet
årsaken til at hun føler seg annerledes).

Da disse tre hadde fortalt historiene sine var det to jenter som rakk opp hånda. Den ene jenta
sa at hun fikk dårlig samvittighet fordi hun ikke hadde tenkt på at noen kunne føle det slik i
klassen, og hun ikke ønsket at noen i klassen skulle ha det slik.
Den andre jenta sa at hun håpet ikke at hun hadde vært en av de som hadde gjort det slik at de
andre følte det slik!
Det ble en veldig fin diskusjon videre i klassen på hva alle kunne gjøre for at alle følte seg litt
bedre i forhold til ”lappen i panna”.
I pausen kom en annen gutt bort til meg og fortalte at han følte seg som en sekser i klassen,
men han turte ikke fortelle om det høyt i klassen. Jeg fortalte han at det ikke gjorde noe at han
ikke turte det, og at det var fint at han kom til meg.
Som avslutning på besøket hadde vi papptallerkenøvelsen og jeg la godt merke til gutten som
følte seg som en sekser. Da han så på papptallerkenen sin så jeg at han smilte med både
øynene og munnen. Da timen var ferdig kom han bort til meg og sa samtidig som han smilte:
”Jeg tror ikke jeg er en sekser likevel jeg”.
For ca tre år siden ble MOT kontaktet av Nina Adolfsen, leder i Ungdomsgruppa i
Kreftforeningen. Det første foredraget vi holdt var på Montebello-senteret på Lillehammer. Det
var en sterk opplevelse. Ca 25 ungdommer var samlet. MOT hadde en sekvens på tre timer der
vi snakket om MOTs verdier. Det føltes plutselig ikke så selvfølgelig å snakke om positivt fokus
og det å forplante positive forventninger hos seg selv...
Vi deltok også på avslutningen av samlingen. Vi satt der som deltakere bakerst i auditoriet. Jeg
kommer aldri til å glemme jenta på 17 år som vi hadde blitt kjent med mens vi var der. Hun satt i
rullestol og vi så tårene trillet mens en av hennes venner spilte gitar og sang fra scenen. Jenta i
rullestolen visste at hun bare hadde noen uker igjen å leve og at det var siste gangen hun var
sammen med sine venner… Selv greide jeg heller ikke å holde tårene tilbake. Det var en svært
merkelig kombinasjonsfølelse å sitte der – en stor klump i magen og tristhet over denne flotte
jenta som skulle dø snart, og samtidig en egoistisk følelse over hvor heldig jeg var som var frisk
og en følelse over å sette ekstra stor pris på livet…
Det andre foredraget vi holdt noen uker senere var i Oslo på en samling med alle fylkeslederne i
Ungdomsgruppa. Fokuset var helt annerledes – det handlet mer om ”butikk”. Bestillingen var
inspirasjon til å bygge en god organisasjon. Det var ikke MOT-budskapet de ønsket, men en
informasjon om hvordan MOT hadde lyktes med å bygge en god organisasjon og merkevare.
Mitt største magiske øyeblikk i mars var tilbakemeldingen MOT fikk fra Nina for noen dager
siden:
For tre år siden var jeg nyvalgt styreleder for Ungdomsgruppen i Kreftforeningen (UG) og
ønsket at vi skulle bli en organisasjon som var synlig og ”gi alle unge med kreft et friskt pust i
hverdagen” som visjonen vår sier. Jeg hadde ambisjoner og ”hårete mål” som f.eks å holde en
internasjonal konsert som skulle markere alle unge med kreft i verden. For å nå noen av målene
trengte vi litt hjelp i forhold til holdninger og organisasjons form og så derfor etter andre

ungdoms organisasjoner som var synlig og seriøse. Noen å strekke oss etter. MOT var en slik
organisasjon derfor kontaktet vi Atle Vårvik og spurte om hjelp. Han kom på vårt
organisasjonskurs og inspirerte og ga oss selvtillit for å jobbe videre med våre mål og det beste
av alt, han hadde tro på oss.
I dag, tre år etter så har jeg vært på work-shop hos LHL ungdom for å inspirere de til å jobbe for
ungdom med lunge og hjertesykdommer. Da tenkte jeg igjen på MOT som ga oss inspirasjon og
håpet nå at UG kunne bringe denne inspirasjonen videre slik at flere ungdommer får et godt
tilbud. Det handler ofte om mestring, livssituasjon og inkludering i samfunnet når man er ung og
har blitt syk. Det er veldig mange som har behov for rehabilitering på sitt hjemsted og det er flott
når vi kan inspirere hverandre og stå sammen for å nå målene.
Tusen takk MOT for inspirasjon som har ført til at vi har nådd våre mål. Hvis vi står sammen om
rehabilitering for ungdom, er jeg sikker på at forholdene i fremtiden vil være mye bedre
tilrettelagt for ungdom som blir syke.
Ninas ord varmer. Det er fantastisk når inspirasjon, tro, kompetanse og ”beste praksis”
smitter…, og skaper bedre liv.
Sammen er vi dynamitt!
Atle
MOTs Original