God Sommer! - Sandvikens Bataljon

More documents

Recommendations

Info

$S~\f'IDVIKS, - Sandvikens Bataljon$

6 Sandviken kulturhistoriske forening Skuteviken–Sandviken Artikkelen er forfattet av Anders Haaland og trykket i Fiskeri historisk årbok 2003. Artikkelen i Årboken er rikt illustrert og kan kjøpes på Fiskerimuseet. Vårt utdrag startet i nr. 2-2006 og er en del av samarbeidet mellom SKF og Sgf. På Heggernæs lengst nord i Sandviksbukten var driften helt fra starten basert på dampkraft. Selve møllebygget var reist i mur, men også denne bedriften hadde et pakkhuskompleks av tre på nesets leside, i henholdsvis tre og fire etasjer. Det minste bygget var oppført allerede før 1824, og følgelig i lafteverk, mens det største ble reist etter 1868, og dermed trolig i reisverk. Komplekset hadde fem vindeheisarker, mot Vaksdal Mølles ti, et forhold som kan gi en omtrentlig pekepinn om forskjellen i produksjonskapasitet mellom de to industribedriftene. Like ved Vaksdal Mølles pakkhusanlegg, og vegg i vegg med en egen trepakkbod, oppførte firmaet Herman von Tangens Sønner i 1900/01et stort SandvikSgutten nr. 1 2008 femetasjers lagerbygg i mur på tomten Skuteviks boder nr. 6, som også kom til å romme firmaets kontorer. Dette skjedde som følge av at Bryggegården Dramshusen, hvor firmaet hadde holdt til siden 1746, ble revet i forbindelse med Bryggens modernisering. Det må også ha betydd sitt at en smal gate ble fremført fra Festningskaien til Skutevikstorget nettopp i årene 1899–1901. Følgende passus fra firmaets jubileumsbok fra 1946 sier sitt om den konservatisme – eller forsiktighet – som må ha preget deler av det bergenske kjøpmannsmiljøet: «Det var den gang mange som rystet på hodet av denne dristighet, denne tro på framtiden, men nå kan det sies at løsningen fullt ut har svart til forventningene. Etter det vi kan se var dette den ene av to murgårder av nevneverdig størrelse som ble reist i Sandviksbuktens sjøhusrekke før 1900 – Heggernæs lå utenfor rekken. Den andre lå like ved siden av. Parallellen til StrandenNordnes er i så måte slående. A propos forsiktighet: Bernt Lorentzen som kjente byens eldre næringshistorie bedre enn vel noen annen, påpeker i beretningen om Vaksdal Mølle at nettopp N. Anthonisen & Co. hadde sine pakkboder for tørrfisk, klippfisk, tran, rogn og salt på Kristiansholm. Etter brannskader og kommunale ekspropriasjoner ble denne del av virksomheten i 1953 flyttet til et nyoppført, svært femetasjers betongbygg ved Florvåg på Askøy. Gerdt Meyer var et unntak blant byens kjøpmenn når det gjaldt industrireising: «De gamle nordlandshandlere kunne nok vise dristighet når de mente at tiden var inne, men forsiktighet var nå likevel et gjennomgående trekk deres innstilling. Dessuten hadde de helt fra begynnelsen av stillet seg skeptisk til industrien. Ikke en eneste industribedrift var tidligere reist av folk som i engere forstand hørte til bryggekjøpmennenes krets. Noe ganske annet var det med investering i skipsfarten, men det var jo nærmest en naturlig fortsettelse av handelen.» Vi har sett at bygningslovens murtvangsbestemmelse antakelig virket som et konserverende element i pakkhusbebyggelsen på Strandsiden, men at det frem til 1909 var fritt frem både for bygging av nye sjøpakkhus av tre og hovedreparasjoner på gamle utenfor Vågen, dvs. på Nordnes nord for Tollboden, ved Nøstet Damsgårdssundet og i SkutevikenSandviken. Det er uklart for oss hvorfor Bergen lå på etterskudd av de andre store byene her. Ved siden av alminnelig konservatisme kan det tenkes å reflektere en oppfatning om at sjøpakkhusene utgjorde en strategisk viktigere del av nærings livet enn tilfellet var i byer som Kristiania, Trondheim og Stavanger med flere. Man var følgelig forsiktig med å gjøre lovmessige inngrep som interfererte for sterkt med næringslivets interesser. Samtidig kan usikre fremtidsutsikter og hard konkurranse i en del aktuelle bransjer ha gitt god grunn til forsiktighet. For myndighetene kan det også ha spilt en rolle at byen sist på 1800tallet hadde et godt utbygd brannvesen med to effektive sjødampsprøyter – fra 1904 tre slike – med faste stasjoner ved Zachariasbryggen, på Nøstet og i Småmøllen. Da Bergen kommune i 1909 med henvisning til den nye norske murtvangsloven av 1904 innførte murtvang for sjøhusbebyggelsen også utenfor Vågen, ble det tynnere utbygde Sandviken nord for Søndre Allmenning fremdeles holdt utenfor denne reguleringen. Bystyret hadde for øvrig i 1908 vedtatt nærmere regler for oppføring av pakkhusbygninger. Den alminnelige byggehøyde ble satt til 17,5 meter over
normal vannstand, men kunne økes til 20 meter der det ikke stjal lys og luft fra naboer eller på annen måte var til uleilighet for omgivelsene. Bystyret ville åpne for enda større høyder for «silopakkhus og andre bygninger for specielle øiemed». Arbeidsdepartementet sa her nei, og krevde selv retten til å innvilge eventuelle dispensasjoner. Det var kontrovers mellom kommune og fagdepartement også på et annet punkt, nemlig kommunens ønske om å oppheve forbudet fra 1848 mot å innrette ildsteder i trepakkhus. Departementet fryktet at en slik adgang ville føre til at det kom ildsteder i mange av byens gamle sjøhus. Men her stod kommunen på sitt. De lokale bygningsmyndigheter skulle ha kontroll over utviklingen, og ildsted skulle kunne monteres bare når det skjedde i ildfast rom som stod på ildfast fundament. Kontroversen fikk for øvrig mindre betydning siden elektrisiteten fikk sitt gjennombrudd i byen fra 1912. Den kunne brukes til både belysning, oppvarming og drift av heiser og arbeidsmaskiner. Bygningskategorien sjøpakkhus av tre viste seg altså å ha en viss innebygget fleksibilitet ved at laftevegger kunne erstattes med stolpeverk, ved nybygg og trinnvis ominnredning av gamle bygninger. Bygningslovgivningen åpnet for ildsteder på visse vilkår selv i trehus, og deretter kom altså elektrisiteten som en billig og teknisk sett meget fleksibel løsning. Murtvangsbestemmelsene av 1909 gjaldt bare ved nybygg og hovedreparasjoner, og ikke i det hele tatt nord for Søndre Allmenning. Til sammen har nok disse forholdene bidratt til å gjøre pakkhusene av tre mer levedyktige enn de ellers ville ha vært i et bysamfunn som utfoldet stigende økonomisk intensitet på et sammenhengende byareal av begrenset størrelse. Ennå ett forhold må ha bidratt til å opprettholde funksjonsdyktigheten til disse til dels meget gamle bygningene: Ved århundreskiftet var det fremdeles nok av plasskrevende næringsvirksomhet som kunne nyttiggjøre seg relativt primitive lokaler som disse. Vi så at havneplankomiteen i 1903 hevdet at det særlig var fiskeprodukter, korn, mel og salt som ble håndtert i Skutevikens og <strong>Sandvikens</strong> pakkhus. Vi mangler rimelig fullstendige oversikter over hvilke Johan C. Martens & Co. reiste i 1937 et stort tranraffineri på branntomten fra 1936. De to smale bodene til høyre for dette (75 a, b) rommet koldklaringsanlegget til Isdahl & Co. Etter krigen ervervet tranfirmaet M.H. Kielland bodene nr 76 c/1–2 nord for Martens. (Foto: Widerøe 1948 – Billedsamling UBB). bedrifter som brukte bodene på denne tiden. Bergen bys trykte matrikler for 1906–08 gir rett nok en oversikt over bodenes eiere på denne tiden, men vi mangler kunnskap om bransjetilhørighet for en del av firmaene. Det foreligger tilsvarende matrikler for årene 1925–28 og 1935–38. For den siste matrikkelen er det mulig å identifisere eiernes bransje ved hjelp av et næringsleksikon fra 1945 (egentlig 1939). I 1938 eide kommunen hele 19 boder mellom nr 25 og nr 58, kjøpt gjennom en rekke operasjoner som et ledd i tilrettelegging for videre utbygging av sjøflyhavnen ved SandvikstorgetKristiansholm. Det sier sitt at kommunen i 1930årene kunne prioritere en sjøflyhavn i et tradisjonelt tungt næringsområde som den sentrale del av Sandviksbukten. Dels kan det si noe om fiskerinæringens etter hvert avtakende relative betydning i det samlete næringsbildet. Men vi må også ta i betraktning den nevnte sterke oppbygging av silderelaterte tilvirkningsanlegg på Askøy, som nettopp skjedde i de tre første tiårene av 1900tallet. Men bortsett fra volumreduksjonen gir en sammenstilling av disse to kildene inntrykk av at bruksmåten var mye den samme selv i 1939 som i 1903. Blant bodeierne finner vi i 1938 fremdeles kjente fiskeeksportører og – grossister som Herman von Tangens Sønner, H. J. Bentsen & Wige, Lerøy & Strudshavn, Misje & Sønner og Carl Konow A/s i Skuteviksboder. I Sandviksboder inklusive de på holmene drev Harald Mowinckel A/S, Henr. A. Michelsen A/S, Marius Prestvold, Wm. A. Mohn & Søn, Christian von Tangen A/S, Smit & Zoon, M.H. Kielland A/S, Chr. J. Mohn A/S, Joh. Ludw. Mowinckel & Søn, N. Anthonisen & Co., T. Ritland A/S, Isdahl & Co. A/S, Johan C. Martens & Co., E. Marthinussen & Søn, Clement Johnsen A/S og Norske Klippfisk Export Comp. Det var ganske sikkert flere, og en del av bedriftene disponerte flere boder. De fleste av disse drev med blandete varesortementer innenfor fisk og sild, og noen av dem hadde fremdeles produksjonsanlegg ikke bare i Hordalands landdistrikter, men fiskevær og produksjonsanlegg i Lofoten og/eller Finnmark. Således eide N. Anthonisen & Co. som i Sandviken holdt til på Kristiansholm, fiskeværet Kalle i Lofoten og tre fiskebruk i Finnmark, i tillegg til sildesalterier på Florvåg og i Åkrehamn. Isdahl & Co. hadde seks fiskevær i Lofoten (i Henningsvær, Skrova, Mortsund, Hopen, Værøy og Røst) og tre i Finnmark (Syltefjord, Honningsvåg og Kiberg). Noen av bedriftene i Sandviken var i ferd med å spesialisere seg på tran: Både Johan C. Martens, M. H. Kielland, Isdahl & Co. og Smit &Zoon hadde tranboder med raffineringsanlegg i Sandviken. De tre første regnet seg blant landets største firmaer på feltet. De hadde også sine tranboder samlet på nabotomtene nr 75–76 med underbokstaver. Norske Saltkompagni A/S hadde i hvert fall under første verdenskrig store saltboder på Kristiansholm, hvor også Joachim Hansen og Anthonisen drev med saltimport. En gruppe fiskeeksportører hadde planer om bygging av en stor saltsilo nord for Skansehaugen (nr 77d), og kan ha drevet med salt her også tidligere. Fortsetter neste nr. SandvikSgutten nr. 1 2008 7
Page 1 and 2: Nr. 1. Juni 2008 God Sommer! Organ
Page 3 and 4: SandvikSgutten i redaksjonen: Edmun
Page 5: Helikopteret fra Airlift satte ned
Page 9 and 10: Årsrapport 2008 Buekorpshuset 7. m
Page 11 and 12: Flaggheising på Sandviksfløyen 17
Page 13 and 14: Fisketuren 50 år 1958-2008 Den 4.
Page 15 and 16: Jan O. Larsen a/s MaLerMester Ved F

God Sommer! - Sandvikens Bataljon

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?