Kulturelle fotspor 2011 Biografier - oscar-lms

Frogner District 

- when in need of welfare 

Bydel Frogner 

- når velferd gjelder 

og service teller 

Camilla Collett (1813-95) 

I et lite hus bak Slottet samlet Camilla 

og Peter Jonas Collett en krets av unge 

kunstnere og vitenskapsmenn rundt seg 

til selskapelighet og diskusjon. Der 

vanket de fleste av de som betydde noe i 

det nye norske kulturlivet i 1840 og -50årene. 

Mange av dem skrev senere om 

hvilket kultursentrum det lille huset nær 

den nåværende Camilla Colletts vei ble. 

Camilla Collett var ikke som sin bror Henrik 

Wergeland spesielt glad i Christiania. Hun mislikte 

byen - med dens småskårenhet, dens rykteflommer, 

dens intriger og partivesen. Men omgivelsene elsket 

hun. Hun gikk ofte turer helt opp til det ufattelig 

fjerne Frognerseteren. Eller ut til Sandvika. Hun var 

ofte å se i Uranienborgskoven. Og når en gate i 

nærheten senere ble oppkalt etter henne, berodde 

det ikke på noen tilfeldighet. Som nygift flyttet hun 

inn i et eget lite hus som lå der Halling skole senere 

kom til å stå. 

I ungdommen bodde hun jo på Eidsvoll. Men det 

ble mange turer inn til venner i hovedstaden. 

Mange baller, teateraftener og ferieopphold der. 

Hos familien Herre i Kongens gate, familien Diriks 

i Grensen. Da hun giftet seg med Collett flyttet hun 

inn i en stor leilighet i Kirkegaten. Men hun likte 

seg ikke der, hun skaffet seg en liten landlig tomt i 

området bak Slottet, som var for rene landet å 

regne. Nesten ingen hadde bygd der før Camilla og 

Peter Jonas Collett gjorde det i 1842. De ble 

værende der i nær ti år. 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/ OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9 

1 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner 

Forfattere 

Tekst: Yngvar Ustvedt 

Peter Jonas var ansatt ved Universitetet i Kristiania. 

Han var meget fraværende, slik at Camilla ble 

sittende alene med ansvaret for hus og barn. Dårlig 

råd hadde de, og sjelden penger til hjelp med 

husarbeidet. Camilla måtte ta det meste selv, nesten 

daglig ble hun satt på det hun kalte "det praktiske 

livs jernprøve" - hun vasket opp og stelte i det lille 

huset, holdt oppregning på tøyet, lappet og stoppet 

og sydde, syltet og kokte. Mannen hjalp og støttet 

henne. Sammen stelte de i hagen, sammen dekorerte 

de huset, sammen gikk de på auksjoner og kjøpte 

antikviteter til å pryde det med. De to hadde mange 

felles interesser, fremfor alt når det gjaldt litteratur 

og diktning. Ofte gikk de opp og ned på gulvet i 

stuen og diskuterte hele natten igjennom. "Jeg vil 

kalle vårt ekteskap en samtale", skrev hun. Aldri ble 

de trette av å utveksle tanker og inntrykk. 

Endel selskapelighet ble det etterhvert, ja det lille 

huset ble faktisk et samlingspunkt for en liten krets 

av venner fra byens høyeste borgerskap. Her møttes 

ekteparene Schweigaard, Fougstad, Birch 

Reichenwald, Stang, Munch, Dunker. Men 

Welhaven fikk aldri lov til å komme, enda han 

bodde ikke så langt borte. 

Egentlig populær i kretsen var Camilla ikke, dertil 

var hun for selvhevdende og "fordringsfull" som de 

sa. Likevel søkte de til henne. De som trådte inn i 

dette hjem, skrev Jørgen Moe, tilbragte alltid 

styrkende timer der. Selv når samtalen dreide seg 

om hverdagslige ting, fikk den "dette vekkende og 

belivende som bare åndrike mennesker kan gi den". 

Kretsen virket stimulerende på Camilla. Men mest 

inspirerende virket ektemannen Jonas: det var han 

som fikk henne til å sette seg ned ved skrivebordet 

og komme i gang med et selvstendig forfatterskap. 

Men det hele fikk en brå slutt med Jonas' død i 

1851. Camilla la skrivesakene på hyllen, det lille 

huset bak Slottet ble solgt, familien oppløst.

Camilla begynte på den lange ferden fra det ene 

leiede losji til det andre. 

Mange år senere gjenopptok hun skrivingen. Da var 

det lille huset ved Uranienborg revet - for å gi plass 

til brødrene Homans staselige nye bydel. 

Hva syntes så Camilla om den? Jo, den var 

usedvanlig, original, sa hun. Hun følte seg som i en 

ballsal der, ja på et maskeball ! 

"Det fuldstendigste maskeopptog av menneskelige 

boliger oppstår her i selsom broget blanding. Alle 

nasjonaliteter synes å ha satt hverandre stevne: 

normanner og goter, tyrker og kineser, sarmater og 

hanseater. Man ville ikke undre seg synderlig om 

man en vakker fullmånenatt så alt dette sette seg i 

bevegelse ! Men bak de mange fremmede former 

oppdager man snart våre egne velkjente 

fysiognomier. Vi finner en innredning utstyrt 

utelukkende for det behagelige og for våre særegne 

klimatiske forhold - små værelser, massevis av 

vinduer o.s.v." 

Men hun synes likevel at man med en viss 

tilfredshet kan vise Homansbyen frem til 

fremmede. De som bygde den fortjener 

anerkjennelse. De har tross alt vært de første som 

virkeliggjorde idéen om noe større og dristigere enn 

det vi hadde tidligere. De ville avhjelpe det 

skrikende savnet av luft og lys for de mange i byen 

som var uten disse goder. "En gang, når det blir 

tilvokst, kan det kanskje bli et fortryllende sted". 

Men i strøket ved siden av - bakken opp mot 

Hegdehaugen og Uranienborg - det likte Camilla 

Collett ikke. Det var bare "et sinnsforvirrende kaos 

av hus". Hun syntes hjertelig synd på de som var 

henvist til å måtte finne seg sine egne boliger der. 

Selv fant hun seg aldri noe hus å bo i igjen. Det 

eneste hun hadde hatt, det ble som sagt revet. Men 

minnet om det - og om henne selv - er bevart i 

navnet på veien som strekker seg gjennom hele det 

strøk som en gang var hennes. 

Henrik Wergeland (1808- 

45) 

Bare en tilfeldighet hindret at Henrik 

Wergeland ble «konge av Briskeby». 

Han ville bosette seg og kjøpe hus i dette 

området som dengang var "en rett 

smukk landsby", uansett om det var lite 

populært blant "de dannede". 

Henrik Wergeland var glad i hovedstaden; selv om 

han hadde perioder da han vantrivdes i byen. Da 

han følte alles hånd mot sin, da alle forfulgte ham 

og hånet han. Da kunne han skrive - med tanke på 

seg selv: 


2 

Hva vil han vel i Byen? Hvor snart kan han 

glemme, 

der norskhjertet Skaldskab har allerminst hjemme? 

Men det var bare en stemning som gikk over. 

Wergeland og byen ble aldri virkelige fiender, 

tvertimot. Og han kjente sin by. Bodde både på 

Festningen og på Østkanten, i Pilestredet og ved 

Slottet, og elsket denne hovedstad som man sa - 

enda det aldri var blitt vedtatt at den skulle være 

hovedstad. Men siden 1814 var Christiania sete for 

landets regjering og sentraladministrasjon; her 

bodde stattholderen, her satt nasjonalforsamlingen, 

her lå Børsen, Rikshospitalet, Høyesterett. Likevel 

var byen liten, begrenset til de såkalte kvartaler 

under Festningen. Der Stortinget nå ligger, hadde 

folk sine haver og friluftsområder. Ved 

Universitetet ble all ferdsel sperret av vide 

myrstrekninger, i Studenterlunden var skogen tett 

og mørk. Vår egen bydel - Uranienborg Majorstuen 

- bestod for det meste av vill natur - skoger og holt, 

myrer og små vidder. Fire større gårder dominerte 

det menneskeskapte - Store og Lille Frogner, Store 

og Lille Frøn - og Blindern. Noen få 

husmannsplasser var også å se. Og noen løkker - 

Marienlyst, Sorgenfri og ikke minst Majorstuen, 

anlagt av en offiser som døde før han flyttet inn, 

men der hans hustru drev bevertning i mange år. 

Innerst mot øst i bydelen lå Christiania Bymark, 

områdene mellom Skovveien, Holtegaten, 

Sporveisgaten - og Parkveien. Her var nesten ikke 

et eneste hus å se. Men der Professor Dahls gate nå 

går, gikk en eldgammel vei mot vest og syd. 

Nedenfor gikk den gamle veien til Frogner gård. 

Fra den og oppover mot Uranienborgskoven ble 

Skovveien anlagt. Men stort sett var hele området 

"bak Slottet" preget av fjellknauser, små jordlapper, 

slåttemark og myrlendte strekninger med småskog. 

En god del dyr gikk og beitet der på sommerstid, 

når de da ikke befant seg på en av setrene i 

Nordmarka. 

De store gårdene hadde ordninger med husmenn. 

F.eks. de to små plassene under Frogner som fikk 

navnet Briskeby. Litt etter litt vokste det fram en 

hel liten forstad her, langs det man tidlig kalte 

Briskebyveien. Vi vet at Wergeland ferdedes meget 

- til dels på ski - ute i Christiania bymark. Han likte 

seg godt i Uranienborgskoven med de praktfulle, 

høye furutrær og i den idylliske Frognerskoven. 

Han var ofte gjest på Bernerløkken ved 

Hegdehaugen og var kanskje også en tur innom 

bevertningen Bi-så-litt (Bislett) ved den gamle 

middelalderveien mellom Gamle Aker kirke og 

Frogner. 

Ofte fant han veien opp til løkkeeiendommen 

Uranienborg, med navn etter Tycho Brahes berømte 

observatorium - utsikten fra høydene der var 

uforlignelige. Men fremfor alt følte han seg 

tiltrukket av Briskeby-strøket. Her var det grønt og

landlig - og solfylt. Da han i 1838 for første gang i 

sitt liv hadde tjent så mange penger at han hadde 

råd til å skaffe seg en egen leilighet, besluttet han å 

kjøpe et lite hus nettopp her - "især fordi der stod en 

prektig syren utenfor". Den hadde store knopper 

allerede i februar måned, og Wergeland var 

begeistret da han en dag kjørte sin mor ut for å vise 

henne stedet. Moren var ikke fullt så begeistret, hun 

syntes det var for meget "svineri" i Briskeby, hva 

hun nå kan ha ment med det. 

Men Wergeland ble aldri noen "Briskeby-boer" - 

ikke fordi moren mislikte stedet, men fordi kong 

Carl Johan ville ha alt grønt bak Slottet bevart like 

til Bygdø. Han ville ha en slottspark det stod 

respekt av. Wergeland fortalte selv i sine 

erindringer om hvorfor hushandelen gikk i vasken: 

"Briskeby plikter nemlig under en løkke, som 

tilhørte salig kongen, men som han hadde skjenket 

en gammel dame bruken av for hennes livstid. Jeg 

var en politisk kompromittert person, som damen 

nødig ville ha i naboskapet (enten hun nu fryktet for 

at jeg skulle republikanisere Briskeby eller bli 

konge av Briskeby - en tittel jeg ganske visst hadde 

fått). Leilendingen, som stod iferd med å gjøre en 

handel, hvorved han ville ha erholdt det dobbelte 

av sin hyttes verdi, ble det betydet, at han ikke 

måtte selge til meg; og således ble det da intet av at 

jeg fikk min eremitasje i Briskeby." 

Wergelands store antipode i tiden - Welhaven - 

lærte aldri å sette pris på naturen rundt hovedstaden 

- enda han kom til å ha sin bolig der - øverst i 

Skovveien - i mange år. Han var og ble vestlending. 

Blant annet syntes han det var ille at det aldri var 

noen skikkelig vår i denne byen. "Den tempererte 

Zone kan neppe angi noe tristere syn enn en 

alminnelig christianensisk vår. Landskapet 

fremviser et kaos at skitne tinter, fra det hvitgrå i 

sneplettene -- til det sykelig dunkeltgrønne i 

granholtene. Kystene er islagte, veiene danner 

bunnløse kloakker, løvtrærne yter intet liv." Skrev 

Welhaven, som vantrivdes både med naturen i 

hovedstaden og med den mangel på samliv, på 

sosial sammenyden og på kunstinteresse som han 

mente å spore i Christiania. Han led under det, alt 

sammen - og hudflettet det i sitt forfatterskap. Den 

begeistring for byen som preget Wergeland forstod 

han ikke. Den lot han østlendingen være alene om. 

Arnulf Øverland (1889- 

1968) 

Arnulf Øverland snakket med bergensk 

tonefall, men bodde størsteparten av sitt 

liv i Oslo. Han skrev mange dikt om 

byen han både elsket og avskydde. 


3 

Arnulf Øverland ble født i Kristiansund, bodde i 

Bergen til han var 15 - og har likevel skrevet 

mangfoldige fine dikt om Oslo. Saken var den at 

hans mor (som var enke) flyttet til Oslo og ga sine 

to sønner en oppvekst i Gyldenløvesgate 40, en 

trevilla som står der den dag i dag. Noen år senere 

flyttet familien til et hus i Skovveien nr 17. Der 

ville dikterens mor, Fru Hanna, forsøke seg som 

pensjonatvertinne. Også dette huset står der 

fremdeles - man kan gå inn og beskue de lange 

korridorene og de små værelsene. Fra et av dem var 

det at Øverland for første gang henvendte seg til 

almenheten med et dikt om Oslo. 

Bak rekker av sorte ruter / er byen gått til ro. 

Tungt mellom dyner og puter / sover de, to og to. 

Mitt hjerte alene våker / under det grå firmament, 

som lykten i gatens tåker / brenner der den er tendt. 

Da han skrev dette, var Øverland student ved 

Universitetet i Oslo. Han leste filologi. Malte 

gjorde han også. Men mest diktet han. Han ville 

finne ord for all den sorg og ensomhet han følte i 

sitt indre. Hans første diktbok, "Den ensomme 

fest", ble da også en bok om søvnløse netter og 

lange byvandringer, og drømmer om lykke og liv 

og fylde. 

Jeg ligger og kan ikke sove / for uro i alle lemmer. 

Det koker fjernt fra den dype natt / det kaller med 

mange stemme. 

Den unge dikter finner mye å glede seg over - 

sommeren i byen, naturen, pikene. Men smerten er 

likevel større - over den disharmoniske 

storbytilværelse og over den bitre viten om at 

poesien han lager bare er erstatning for ulevd liv. 

Etterhvert ble pensjonatet til gamle fru Øverland 

utvidet, blant annet med det nærliggende 

Oscarsgate 77 - et kneisende og imponerende hus 

med høye tårn og innlagte blyvinduer. Dikteren fikk 

bo i et av tårnværelsene, tidligere bebodd av en 

velstående mann som hadde drevet med 

stjernekikking. Det gjorde Øverland ikke. Men 

natten var nok også hans tid: da våket han, da følte 

han seg inspirert til å skrive vers. Utrolig mange 

natt-dikt finnes i hans første diktsamlinger. 

Helt ensom var han ikke i sitt tårnværelse. Han fikk 

rett som det var besøk av venner - Wildenvey, 

Helge og Eli Krog og andre. De diskuterte, slikket 

på sukkerbiter som var innsatt med nafta - og gikk 

ned i spisesalen til gamle fru Øverland for å få seg 

litt i livet. Fattige som kirkerotter var de alle - 

kanskje særlig Øverland. En tid levde han av 

tilfeldige kontoristjobber og av å undervise 

postfunksjonærer i fransk. Men mest gikk han - i 

gatene, i parkene, på plassene. Gikk og diktet.

Natten var blå og varm, 

og byen lot gledene bruse 

Dens gater var eventyrriker, 

hvor små promenadepiker 

med strømpelegger og bluse 

kom svermende arm i arm. 

De gikk sin vei. Der blev stille, 

og eventyret var omme 

og gatene lange og tomme, 

og jeg hadde glemt hvad jeg vilde. 

Og enda drev jeg på gaten, 

forlatt og elendig alene, 

og slet på de slitte stene, 

som om jeg slet for maten. 

Det hendte ikke så meget i Øverlands liv i denne 

tiden. Han fikk aldri noen eksamen, skaffet seg 

ingen fast stilling. Men han utga bøker, 

offentliggjorde dikt i avisene. Og i 1918 giftet han 

seg - med sangerinnen Hildur Arntzen som han 

hadde truffet i byens kunstnermiljø. Hildur flyttet 

inn i pensjonatet i Skovveien alt mens ektemannen 

skrev og skrev for å skaffe penger å leve for. 

Året etter giftermålet kom den boken han brøt 

gjennom med. "Brød og vin" het den, og den ble 

rost opp i skyene av en samstemt kritikk. Litt 

penger førte utgivelsen også til, mest i form av 

stipendier, gaver, donasjoner. Levestandarden for 

ekteskapet ble en annen. Men råd til å flytte fra 

gamlemor i Skovveien, det hadde de ikke. Likevel 

ble dikterens vers mer gledesfylte nå. 

Det lukter av vår i mitt portrum 

og vår over gater og huser 

Det drypper livsalig fra taket, 

det blinker av sol i sølen 

fra morgenens gylne sluser ! 

Nu kommer der drivende sommer 

med løvsprett og kvidder og skrål. 

Jeg kjenner mig heftig beveget 

og sier hurra og skål. 

Jeg lufter min hybel og fryser, 

jeg subber med vellyst i sølen, 

og våren er stor i mitt hjerte, 

den er som et nytendt bål ! 

Jeg vet at blandt alle plikter 

er den å elske naturen 

den fornemste for en dikter. 

Så gikk jeg da denne turen. 

Men våren i Hegdehaugsveien 

er ikke fine saker. 

Da rimer det sikkert bedre 

ute i Vestre Aker. 

4 

I august 1921 flyttet Arnulf Øverland med frue ut 

til Blylaget på Nesodden. De kom aldri til å bo på 

Uranienborg Majorstuen mer. 

Olaf Bull (1883-1933) 

Olaf Bull var en stor elsker av strøkene 

omkring Holbergs plass. Ingen har 

skrevet så vakre dikt om Pilestredet som 

han. På mangfoldige måter lærer han 

oss å se Uranienborg Majorstuen på 

nytt. 

Olaf Bull så på seg selv som en nærmest 

hjemstavnsløs person. Han hadde lite til felles med 

det samfunn han levde i - de idéene som beveget 

det, interesserte ham ikke. Hans poesi var ikke noen 

slags hjemmets diktning. "Min hjemstavn er en 

sommer, jeg selv et krat av blommer", som han selv 

sa. Det eneste han fordypet seg i var det som rørte 

seg i hans sinn. Men der 

levde også en dyp kjærlighet til byen Oslo. Han 

elsket denne byen, skrev om den, fablet om den. 

Han fordypet seg i den minste ting som knapt noen 

dikter hadde gjort før ham. Han fanget inn selve 

byens klang, skildret lyden av is som knuses av 

føtter i vårkvelden i parken, adventsneen som jaget 

over husmønene, eimen av jord i utkantene, 

solspeilet i gatens søle. 

Han ble født i Kristiania i 1883 og bodde her hele 

sitt liv - med lange avbrekk av utenlandsreiser. Men 

fast bodde han ikke noe sted. Han skiftet ustanselig 

bopel, flyttet fra hybel til pensjonat, fra kvist til 

misjonshotell. Særlig glad var han i strøket 

Pilestredet - Holbergs plass -Welhavensgate. På 

misjonshotellet i Pilestredet 27 likte han seg svært 

godt, der fikk han det samme værelset hver gang 

han kom - "mit livs mest historiske værelse", som 

han sa. Det lå i 5. etasje og hadde en bitte liten 

altan. Sammen med kunstnere som bodde vegg i 

vegg, diktet og sang han for fuglene under himlen. 

Men lenge ble han aldri boende, han slapp alltid 

opp for penger og måtte dra sin vei igjen. Til et 

nytt, snusket hotell. Familien, med 

Østerdalsforfatteren Jacob Breda Bull i sentrum, så 

han lite til - den bodde for det meste i utlandet. Det 

ble å holde seg i Kristiania-hyblene og kaffistovene. 

Der skrev han sine ungdomsdikt, f.eks. det 

praktfulle "Pilestredet". 

Ser jeg dig atter, du skjæve 

gamle forbyggede stræde 

mørkne dig ind mellom stammer 

knudrede løv-allé - 

volder du altid mit hjerte 

vild og fortrolig glæde - 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/ OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9

hér var mit første "kammers" 

bagom et knudret træ ! 

Husenes murgraa rækker 

ligger i sol og sturer 

over begravede bækker 

gjennom et løvrigt land - 

slig at en driver og snøfter 

mod løv bagom høie murer, 

drømmer om svundne grøfter 

med syre og løvetand ! 

Endnu den stiger og synker 

i keitet og knækket linje 

fra høie til lave møner 

en hundrede-aars kontur ! 

Trær staar i haver og suser 

om Wergeland og om Vinje, - 

linde og lønne som frøner, 

klemt mellom mur og mur ! - 

Det var på en kaffistove i Oslo han traff sin første 

hustru, Thora Berglund, i 1910. De flyttet sammen i 

en ytterst beskjeden bolig i Holbergsgate 25, 4. 

etasje. Men det var et hjem. For første gang følte 

dikteren at han bodde. 

Mine venner, merk jer mit gyldne ord, 

et ord saa klingende rigt: J e g b o r ! 

Jeg bor i en stue med vægge om, 

mitt rum har tapeter med roset blom - 

en ørliten, blandet dug på kommoden, 

og oppaa en lampe med sløife om foden, 

som kveldstider netop lyser saa sart, 

at sammen med sommeren rummet blir klart ! 

Omsider, omsider saa bor jeg da inde, 

hvor døren kan stænges indenifra - ! 

jeg aander Guds fred paa hver ting herinde, 

hvor himmelens vinde gaar til og fra - 

og vinduet er oppe - dypt nede er gesimser, 

som skuler den verden, som buldrer og vimser; 

h i d naar kun en solsommeraften, som aander 

sin ild i gardinernes blonder ! 

Men i lengden syntes ikke Olaf Bull at han greide å 

arbeide i hjemmet. Skrevet fikk han gjort mest på 

andres værelser, og på kaféer, "midt i tykk 

skråtobakk- og kaffeduft og landsmål huker jeg mig 

ned over bordet og skriver et rent serent riksens 

mål." 

Etter en stund flyttet dikteren fra sin kone - slo seg 

ned i Pilestredet igjen. Der skrev han for livet. Dikt 

for det meste, men også en kriminalroman sammen 

med Sven Elvestad. Mangfoldige steder i 

diktningen er byen nærværende. Olaf Bull lærer oss 

å se Oslo, få øynene opp for byens skjønnhet, bli 

glad i den. 

5 

André Bjerke (1918-85) 

André Bjerke - bydikteren i 

Schøningsgate. 

Oslo .... Vekker navnet glede ? 

Nevn det - og et kor av stemmer 

svarer straks at dette stedet 

er et sted hvor skoen klemmer ! 

André Bjerke var bygutt, bydikter, en mann i byens 

vold. Han mente at også byen er natur: det er like 

berettiget å dikte om den som dyr og elver. 

"Det synger i den spente bro / at også stål og sten 

kan gro." 

Han var en av de ytterst få diktere som var født i 

Oslo og som følte seg så sterkt knyttet til byen at 

han stadig skrev nye dikt om den. Han må rett og 

slett ha elsket Oslo. 

Jeg er en mann i byens vold. 

Hvem sier at en b y er gold ? 

Hvem sier at et blomsterfrø 

som faller på en sten, må dø ? 

Selv stenen kan bli sædejord 

for hva du drømmer eller tror, 

og kimen som ditt blod har kjent, 

kan også spire på sement ! 

Her skal du så din grøde hen 

og høste tusenfold igjen... 

André Bjerke ble født på Grefsen. Han bodde noen 

år på Grünerløkka, men ble så fastboende i 

Schøningsgate for resten av livet. Han forsøkte å 

flytte, men kom alltid tilbake til det gamle 

gutteværelset på Majorstuen. Her følte han seg 

hjemme. 

Tåler ikke byen dikt ? 

Tja - hva svarer man på slikt ? 

Ett står fast: det er med tiden 

diktet o m den, diktet i den, 

så man her på kryss og tvers 

går som i en by av vers ! 

Eidsvolds plass og Pilestredet, 

torv og løkke, vei og sti, 

alt har vakt poetens glede, 

alt er s e t t som poesi. 

Ofte kan jo gaten selv 

få sin dikters atmosfære: 

Går du Carl Johan en kveld, 

der den selvbevisst er svunget 

som en løverygg i svære 

kurver, stolt og underfull, 

kan du s e den er besunget 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/ OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9

av sin elsker, Olaf Bull ! 

Det er ikke meget André Bjerke har fortalt om sitt 

liv i Schøningsgate. I selvbiografien "Spillet i mitt 

liv" er han bare såvidt innom den store, 

gammeldagse leiligheten i 1. etasje: her lærte han å 

spille sjakk av sin far, forfatteren Ejlert Bjerke; her 

fordypet han seg i farens svære bibliotek; og her 

begynte han å dikte. Blant annet diktet han om det å 

bo i slike gamle leiligheter med plysj og palmer og 

stor takhøyde. 

Jeg ser et rom: en redsel uten make 

med plysj og palmer, klunke-stil og nips, 

og med en ruvende rosett i taket 

rundt lysekronen - komponert i gips 

som en uspiselig geburtsdagskake ! 

Jeg ser et rom av velkjent gammel type: 

På veggen henger fuglehund med rype, 

et kobberstikk hvor hyrden finner lammet, 

broderte bibelsteder, Norges-kart, 

samt onkel Teodor i glass og ramme 

med løytnantsuniform og knebelsbart... 

Jeg ser meg om. Jeg grøsser og velsigner 

vår egen tid hvor vi har lært å b o. 

For hvem kan bo i dette rom som ligner 

en skrekkvisjon av Edgar Allan Poe ? 

Jeg hylder de moderne boligbygg, 

- små vakre hus med smakfullt inventar - 

og jeg fordømmer denne stil som var 

så hemningsløst og usannsynlig stygg... 

«Vår tid gjør fremskritt !» roper jeg i sinne 

til gamle onkel Teodors portrett. 

Jeg håner ham... Da merker jeg med ett 

at jeg kan strekke lemmene her inne, 

slå armen ut og gå med ryggen rett.I en morderne 

bolig er det praktisk 

å holde pusten, holde ryggen krum, 

men her i denne stuen har jeg faktisk 

et rom å puste i - et pusterom ! 

Du redselsfulle gamle rom som står 

til minne om en verden av igår: 

Jeg elsker deg på tross av takrosetter, 

på tross av dine mareritt i gips, 

på tross av onkel Teodor-portretter 

og palmeblad og fuglehund og nips. 

Her kan jeg danse, hoppe bukk og løpe 

fra vegg til vegg en gammel fjerdingsvei. 

Du store rom: kan jeg få bo i deg, 

da tar jeg plysj og klunketid på kjøpet ! 

Jo, André Bjerke sognet til byen med hud og hår. 

Hans luktesans ble til i gatene om våren, hans syn 

ble stimulert av eføy som klatret over murgrå flater 

og av fontene som rislet og sildret. Han hadde sin 

glede av mandeltreet utenfor A-oppgangen som 

hvert år i mai salutterte med hundrevis av skudd 

6 

midt i asfalten. Han trivdes i sommer-parken der 

han bare kunne drive omkring uten å foreta seg det 

grann - der han kunne dikte fritt om jasminer og 

popler og pene piker. Og hva kunne man ikke få 

øye på av merkelige ting ute på selve gaten ? 

Og så er det blitt vår igjen i lufta 

i denne kalde byen hvor jeg bor, 

og opp av gata står en naken duft av 

råttent løv og vann og grådig jord, 

mens isen fra igår, et panserhvelv, 

er smeltet bort og blitt en diger elv, 

en fabelflod som stormer gjennom våren 

og er på vei mot somren av imorgen! 

Ja, det er somren selv i denne lukten, 

den var jo her på lynvisitt ifjor, 

da ble den vekk, skjønt ingen kom og tok den, 

den bare gikk - og fjernet sine spor. 

Nå har vi den gudhjelpe meg tilbake, 

og da kan ikke verden være taus, 

det klapper løs i stenene i taket 

som gav de selve foråret applaus ! 

André Bjerke har diktet om livet i vår bydel som få 

andre - ; han har skrevet om gjensynet med en pike 

i Pilestredet, om sneløsingen utenfor hans vinduer, 

om Frognerparkens hemmeligheter, og Oslo-høsten 

som lik en moden kvinne går til ball i sin røde 

drakt. Ofte har han gitt bilder av utsikten fra 

vinduet i Schøningsgate - mest fornøyelig kanskje i 

diktet om et nattlig møte med fetteren Jens 

Bjørnebo, også kalt Vallen. 

Det er en sommernatt engang i tiden 

for fire tusen sommernetter siden... 

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill 

slår plutselig alarm i hodeputen: 

et gutteværelsesvindu klirrer til 

av sten mot ruten. 

Og det er ingenting man heller vil 

enn å bli vekket litt i sommernatten, 

for vel er klokken 12 - men jeg er 18. 

Og attenåringen er lutter øre 

for sten mot rutene i måneskinn. 

En stemme: «Det er Vallen. Slipp meg inn" 

Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.» 


Amalie Skram (1846-1905) 

Amalie Skram var ikke fra Kristiania, 

men tilbragte likevel sitt livs mest 

avgjørende natt på en benk i 

Rosenborggaten i måneskinn. Selv kalte 

hun den "den mest avgjørende natten på 

kjærlighetsbenken på Hegdehaugen".

Amalie Skram - var ikke hun fra Bergen, i tykt og 

tynt? Hva har hun med Uranienborg Majorstuen å 

gjøre? 

Mer kanskje enn man skulle tro. Hun bodde her i 

mange år - på forskjellige steder, men mest oppe i 

Rosenborggaten. Og på Briskeby. Hun har selv - og 

andre har hjulpet henne - med å fortelle hva 

hovedstaden betydde for henne. Og hun har skrevet 

om vår bydel: flere av hennes store romaner henter 

sin handling fra Homansbyen og Uranienborg og 

gir presise og detaljerte skildringer av livet og 

miljøet der. Første gang hun var i Kristiania var i 

1869. Da kom hun sammen med mannen August 

Müller og besøkte sin mor og sine brødre som 

hadde flyttet fra Bergen og slått seg ned i Briskeby 

ved hovedstadens vestgrense. Begge de eldste 

brødrene hadde begynt å studere, moren - Lovise 

Alver - hadde fulgt etter dem for å stelle for dem. 

Amalie var sterkt knyttet til sin familie, særlig til 

broren Ludvig som ble forlovet med en 

kristianiapike han ikke likte, men syntes synd på og 

følte seg forpliktet overfor. 

Familien Alver var fattig og nokså forkommen i 

denne tiden. De bodde nokså dårlig, moren var mye 

syk og vanskelig å ha med å gjøre. Broren grublet 

meget og led av samværet med sin forlovede og 

ikke minst med hennes familie. Gripende er det 

bildet Amalie Skram senere ga av den grå 

borgerlighet på Briskeby og av brorens forlovede 

og hennes trange hjem. 

"Hennes unaturlige lange brødre bodde alle 

sammen hjemme. Med hvilken grådighet kastet de 

seg ikke over aftensbordet dekket med smør og 

brød og noen osteskorper. De var alle studenter, 

unntatt én - han var idiot. Han var med til bords den 

første aften og hadde foran seg en veldig tallerken 

grøt hvis innhold han fortærte med en slubrende 

lyd. Deretter hadde han rakt sine store, malpropre 

hender gramsende ut etter mere. De andre hadde 

slått ham over fingrene og reddet hva som reddes 

kunne. Så hadde han reist seg med et grynt, stavret 

ut av stuen og straks etter kommet tilbake med en rå 

lammesteg i hendene - den bet han i, ja som et 

villdyr fortærte han det han med sine tenner kunne 

slite løs." "Vår søndagsmat", hadde moren ropt og 

var faret opp. Men det måtte flere til for å få 

lammesteken ristet fra ham". 

Så gikk det mange år. Men i 1882 flyttet Amalie til 

hovedstaden for godt. Hun ville bo sammen med 

sin bror Wilhelm et eller annet sted oppe i 

Homansbyen der den ene murvillaen etter den 

andre skjøt i været på denne tiden. Søsknene fikk 

leilighet i en stor sveitservilla i Rosenborggaten 11, 

på toppen av en bakke der utsikten var 

førsteklasses. Amalie elsket utsikten over Bygdøy 

og Nesodden fra balkongen. Hun trivdes inne i de 

store værelser. "På gulvene var der brysselertepper 


7 

og på veggene malerier. Der var kostbart nips og en 

sann vrimmel av små bløte sofaer og lave lenestoler 

i alle slags fasonger. Med årstidenes blomstrende 

planter kreves der stor luksus, og når de praktige 

bladvekster som om vinteren stod i halvmørke bak 

det dobbelte sett gardiner, fikk brune topper, ble de 

straks byttet om med nye fra gartneriet i 

Oscarsgate." 

Fra sin leilighet i Homansbyen fikk Amalie adgang 

til litterære kretser og til gamle kristianiafamilier 

med liberale sympatier som Ullmanns, Sars', 

Thaulows. Her ble bergenserinnen akseptert og 

verdsatt, og det gjorde henne godt - fraskilt, ensom 

og delvis sinnslidende som hun var. Hun deltok 

ikke i tidens bohemliv. Men gikk i selskaper - og 

holdt selskaper selv. 

Men livet kunne likevel bli tungt for henne, alene 

og ensom som hun ofte var. "Tiden slepte seg 

langsomt, langsomt hen, mens hun prøvde å lese. 

Det var som om hun døde av kjedsomhet. 

Undertiden kunne hun fare opp, gå omkring og vri 

hendene og gjenta atter og atter: "Jeg blir gal." Det 

hjalp ikke det grann å se ut av vinduet - da ble alt 

bare verre: "Folk gikk og jasket i det vanskelige 

føret og så så jammerdalsaktige ut. Noen to og to, 

uten tvil besværte de hverandre. Andre ensomme. 

Noen fór avsted i hastverk, andre seg hensiktsløst 

fremover. 

Der kom brødgutten om hjørnet med de utslitte, 

fravoksne klær. Han var så spinkel og blåfrossen og 

så så gammel og bekymret ut som var han oppe i 

sekstiårene. Det måtte jo være drepende å komme 

der hver eneste dag om det samme hjørne med den 

samme kjerre og avlevere det samme brød i de 

samme hus for den samme betaling. "Uh", sa hun 

langtrukkent, "det er et grufullt syn". Nei, gaten var 

ikke til å holde ut. Hun vendte den ryggen og lot 

hendene falle ned på kne." 

Nei, Amalie Skram hadde mye å utsette på livet i 

byen. Fremfor alt mislikte hun de store gårdene 

som skjøt i været - på Hegdehaugen, i Homansbyen 

og Uranienborg. De skitne gårdsplassene og de 

lange rekker med klosettdører, de illeluktende 

trapper og de grå vegger med hull i kalken. Men i 

den salong hun etterhvert kom til å holde i sitt 

hjem, der trivdes hun. Her fikk hun besøk av 

tilbedende kavalerer som Bjørnson, Amund 

Helland, Gunnar Heiberg. Og til slutt også av han 

som skulle bli hennes annen ektemann, Erik Skram. 

En hel natt igjennom satt de to alene i måneskinnet 

på en benk i hagen i Rosenborggaten - et 

livsavgjørende natt for henne. 

Hun ble trett og kjed av den norske hovedstaden og 

av menneskene der, og selskapene, alt sammen. 

Hun brøt opp og slo seg ned i København.

Nils Collett Vogt (1864- 

1937) 

Nils Collett Vogt tilbragte store deler av 

sitt liv på reiser i utlandet. Men så 

kunne han plutselig våkne en natt på et 

hotellrom i Paris - og føle at nå måtte 

han hjem ! Det var en sti der hjemme i 

skogen i utkanten av Kristiania som lå 

og ventet på ham. 

Over min fødeby 

hviler en aftensky, 

og i dens skyggefred 

sænker min sjæl sig ned 

mindesyk, andaktsfuld, 

bløt som dens guld. 

Hvorfor saa bløt i hu ? 

Folk bor på landet nu. 

Rutene krittet til. 

Men i hver luftning mild 

strømmer der langveisfra 

asters og reseda. 

Sier jeg til mig selv: 

Byen er min i kveld ! 

Min ble den dog tilslut, 

her hvor forpint som gut 

mørk jeg av utve gik, 

vâr som mit blik. 

Mer enn andre norske lyrikere var Nils Collett Vogt 

hovedstadens dikter. Ingen har skrevet om 

Hegdehaugen som ham, om Homansbyen, 

Josefinegate. I utallige dikt skildret han 

stemningene i Oslo Vest - luktene, fargene, lyset. 

For ikke å snakke om trærne. Husene. Gatene. Han 

kan sannelig lære en å bli glad i bydelen. 

Riktignok tilbragte han sine første år i 

"Professorbyen" oppe i Ullevålsveien. Men så ble 

hans far sjef for den nye hestesporveien i 

hovedstaden, og måtte flytte nærmere sentrum. Nils 

gråt en skvett da. Men lærte å bli glad i strøket 

omkring Josefinegate nokså snart. Huset de bodde i 

var staselig og flott - Collett Vogt beholdt det i 35 

år ! Men bodde ikke i det hele tiden, han var mye i 

utlandet. Men lengtet alltid tilbake til huset i 

Josefinegate. Og gledet seg over det når han var 

hjemme en stund - over jasminduften, det tette løvet 

uten sus, de små hvite husene. 

Kvalm av mig selv, de samme tankers ring, 

jeg hadde streifet rundt beklemt og tom, 

drev stur omkring 

med veiløs hug, fordi jeg intet maal vet om. 

Og saa -- Da aapnet seg min ungdoms gate - 

8 

I mangt et aar 

har tanken om et gjensyn gjort mig saar. 

Her gaar jeg i min barndoms stille gate 

og fatter ikke, hvordan hit jeg kom. 

Fra haverne en duft av blid jasmin, 

fortrolig springvandsplask i julinatten 

og himlen het av skyers dunkle vin. 

Og uvilkaarlig tar jeg av mig hatten 

for noe, som jeg trodde glemt og dødt, 

men lik jasminens aande hvisker søtt, 

tungsindig søtt, om den gang sindet bøiet 

sig mot et maal, som flammet dypt for øiet 

og gjorde hjertet mykt og vildt og rødt. 

Jeg står i drøm. Hvor tiden dog har fløiet ! 

Bak gjærder av metal, 

skjult av det tætte løv, som uten sus 

mørkt hvælver over, 

smaa, hvite hus. 

Nu sover 

de trygt derinde efter dagens fald. 


I sine morsomme erindringsbøker vender han også 

stadig vekk tilbake særlig til våren og forsommeren 

i Homansbyen - til spireahekkene og 

kastanjetrærne, blomsterbedene, de gullrøde blink 

av solen når den gikk ned. Det var der han ble 

dikter, forteller han. Det var blant folk der - fine 

personer som gikk omkring med nesa til værs og 

med forestillinger om å være bedre og merkeligere 

enn andre, såvel som mer jevne mennesker uten noe 

særlig forfengelighet og selvopptatthet. Han følte 

seg alltid som anti-snobbist. Han så aldri på seg 

selv som "bedremannsbarn"; han var "på de fattiges 

side" som han selv sa. 

Bare idyll og blomster og rare mennesker var 

Hegdehaugen dengang ikke. Collett Vogt husker 

blant annet godt hvor kjedelig det kunne være å stå 

og henge på gatehjørnene og glo med døde ansikter. 

Stå der med hendene i bukselommen uten å kunne 

finne på noe. "Vi var en flokk fjorten-femtenåringer 

som stod på et hjørne og kjedet oss 

gudsjammerlig." 

I mange år bodde Collett Vogt i utlandet. 

Så en natt, forteller han, kunne han plutselig våkne 

opp og befinne seg i en visjon - et syn av en sti der 

hjemme, av brede jorder i byens vestlige utkanter, 

av sørgmodig lutende rognetrær med ildrøde bær 

under en høsthøy himmel. Han mintes fuglesangen i 

mars måned - og lukten av løv, av råtnende 

løvmasser og av våt muld. Av kålrabi. Alt sammen 

fikk ham til å stå opp og pakke koffertene og dra 

rett hjem til Norge. 

Og det fikk ham til å skrive dikt om bydelen han 

var så glad i. På den måten fikk han vist oss andre

at Oslo kan være en vakker by, en by det går an å 

være stolt av. 

Sigrid Undset (1882-1949) 

Sigrid Undset var sterkt knyttet til Oslo, 

og spesielt til bydelen omkring 

Hegdehaugen og Homansbyen. Det er 

vanskelig å finne et eneste verk av henne 

der bydelen ikke spiller med på en eller 

annen måte. I sin ungdom bodde hun 

både i Vibes gate og Eilert Sundts gate. 

"Du er visst ikke videre begeistret for byen vår, 

du",sier den mannlige hovedpersonen i en av Sigrid 

Undsets nåtidsromaner til en dansk venn som er på 

besøk. Vennen svarer: "Jeg begriper bare ikke 

hvordan I holder ud!" 

Episoden angir den dobbelte holdning hos Sigrid 

Undset overfor vår hovedstad: hun var både glad i 

den - og hun avskydde den. Hun elsket visse trekk 

ved den, hatet andre. I alle fall var hun en kjenner 

av Oslo. Hun var ikke født her, men vokste opp dels 

i byens omgivelser i vest, dels i visse gater nær 

sentrum. Som voksen kvinne bodde hun i en rekke 

forskjellige gater i ulike bydeler. Først da hun var 

37 år gammel flyttet hun for godt bort fra byen hun 

var så festet til. 

Men hun var ikke mere enn 18 da hun flyttet med 

sin mor og sin søster fra Stensgaten og Blåsen opp 

til Vibesgate 20. Mens de bodde der var det at 

Sigrid Undset begynte på kontor nede i sentrum. Og 

da var det at hun oppdaget byen Kristiania. Hver 

dag vandret hun gjennom Hegdehaugen, 

Slottsparken og Studenterlunden til arbeidsplassen i 

Stortingsgaten. Til tider lot hun være å gå hjem til 

middag for bare å vandre rundt omkring i byen - 

alene. Hun glodde på mennesker og hus og gater og 

ønsket at en vennlig vind "ville blæse mig tusen mil 

bort fra denne halvdannelses hovedstad Kristiania." 

Høsten 1903 flyttet familien til Eilert Sundtsgate 

52, der moren til Sigrid Undset forøvrig kom til å 

bo resten av livet. Det var et trivelig strøk, men ikke 

helt fint. Ikke så fint som bare noen hundre meter 

lenger mot vest. Grensen for den dannede og fine 

verden gikk ved Professor Dahls gate, hvor de store 

villaer med haver begynte. I den delen av Eilert 

Sundts gate hvor Undsets flyttet inn var det 

leiegårder. Det var mens hun bodde her at Sigrid 

Undset begynte å skrive - om de grå gatene i 

Kristiania. Om små lurvede pensjonater: om fattige 

kontordamer og like fattige studerende. Hun fikk 

fatt på et helt nytt stoff. "Kristiania har jo enda ikke 

vært skildret omtrent av andet enn utenbys folk, 

som har udøst sin vredes skaaler over vor stakkars 

provinsby", skriver hun. "Al den ungdom, som 


9 

slider og kjemper alene herinde - aldri er den blitt 

skildret av noen som var med i slitet selv." 

Det er dette Sigrid Undset gjør i sine første 

nåtidsromaner. Her var det hun ble Oslo's dikter. En 

som beskrev gater og gårder fra årene omkring 

1900 - og praktvillaene, de flotte husene, parkene. 

Praktfulle skildringer ga hun av de åpne, frie 

utsikter fra forskjellige koller og høyder i terrenget 

rundt byen. 

Men særlig forkjærlighet skildrer Sigrid Undset 

kvinner (og menn) som bor på snuskede 

pensjonater i stygge, utrivelige gater. Eller i trange 

leiligheter i fisefine strøk som ikke er det de gir seg 

ut for. Som fru Marta Oulie som absolutt ikke 

greier å trives i Neuberggaten. Hun synes strøket er 

gyselig. Alle disse halvferdige gatene og nye 

husene, som allerede ser forfalne ut - disse 

småleilighetene med forlorent flott utstyr, tett med 

små balkonger på husene, grelt malte 

trappeoppganger, skitne portrum, og i annenhver 

gård en delikatesseforretning eller en skomaker. 

De utrivelige pensjonatene får i sannhet gjennomgå 

i Undsets nåtidsromaner, stedene der en ble lukket 

inn i skumle entréer som luktet vondt og der 

vinduene vender ut mot grå gater, skitne hus, 

fasader knudret av stukkornamenter, triste vinduer 

med forsømte blomster i sjasket silkepapir. Atter og 

atter vender hun tilbake til de triste, respektable 

vestkantgatene bakenfor de elegante strøkene. Til 

de sørgelige hyblene, de innelukkede leilighetene. 

Berømt er jo skildringene av Gregers Grams 

leilighet blitt - de oser av motvilje og vemmelse slik 

som de gjengis av Jenny som kommer direkte fra 

det solfylte og frie Roma: "fulle av stekelukt er 

rommene, og av tunge portierer, nips og juggel." 

"Grams bodde i Welhavens gate. Jenny stod litt på 

hjørnet. Skyggen lå så klam og iskold mellom de to 

rekker skittengrå huser. Bare på den ene siden falt 

der et solstreif øverst oppe. Hun var glad hun visste 

at Helges foreldre bodde i fjerde etasje. 

Denne gaten hadde været hennes skolevei i fire 

år. Som hun kjente den - nedover fasadens 

gipsornamenter de svarte flammer efter takenes 

sne, og de bittesmå, mørke butikker. Vinduene med 

blomsterpotter i sjasket silkepapir og kulørte 

majolikakrukker, og de gulnete moteblader mot 

ruten hos sydamene - portrummenes gløtt inn til 

kullsvarte bakgårder. Enda lå der nok hauger av 

skitten sne og gjorde luften rå inne i 

gårdsrummene. Og sporvognen durte tungt opfor 

bakken." 

Men bare trist er Kristiania-livet i Undsets 

nåtidsromaner slett ikke.Det er mye å glede seg 

over i byen - også av leiegårder og små leiligheter. 

Mange av kvinnene i bøkene hennes stortrives i de 

små leilighetene sine, slik som for eksempel Rose 

Wegner gjøre det i "Våren". Sigrid Undset har også 

fortalt om lykkelige kvinner som har det godt i

villakvarterene sine, med rasehunder foran 

verandatrappen og biler susende i de flotte 

avenyene. Riktignok ikke så ofte, men hun har gjort 

det. 

Aller best er hun imidlertid når hun beretter om 

gater og strøk som for de fleste kanskje kan virke 

fattigslige og triste, men som for de barn som bor 

der oppleves som noe spennende og rikt. I novellen 

"Småpiker" forteller hun om en mørk, utrivelig 

gate: der gror ikke et grønt strå eller et blad i den. 

De store, grå leiegårdene gaper med svarte portrom 

inn mot enda gråere bakgårder. For voksnes øyne er 

dette kanskje en trist gate, men for barn - sier Sigrid 

Undset - er den like bra til lekeplass som noen 

annen. For en voksen forteller strøket om dannet, 

fattig middelklasse, som kjemper den triste kamp 

for å hevde den honnette ambisjon. Småbutikkene 

eksisterer bekymringsfullt på kunder som må snu 

på hvert øre. Men for barna er de fulle av attråverdige 

ting som de drømmer om å kjøpe seg neste 

gang de får karakterpenger. "Det er ikke sant at 

barnesinnet ikke kan slå røtter mellem en storbys 

stener. Barn slår røtter hvorsomhelst, bare de vet at 

de skal være et sted - at her ligger deres fremtid." 

Hele Sigrid Undsets mektige verk gjennomstrømmes 

av kjærlighet til Oslo og omgivelsene. Det skal 

være vanskelig å finne et eneste verk der byen ikke 

på en eller anne måte spiller med. Det er sant at 

bybildene blir færre og færre utover i 

forfatterskapet - men de er der likevel. I romanene 

om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssønn er 

de også i meget høy grad med - til tross for at 

hovedpersonene er bosatt andre steder i landet. 

Peter Chr. Asbjørnsen 

(1812-85) 

Peter Chr. Asbjørnsen - friluftsmannen 

og eventyrfortelleren som gjorde 

Hegdehaugen og Rosenborggaten 2 til et 

sentrum for vennskap og selskapelighet. 

Få i norsk litteratur har som selveste eventyrkongen 

Asbjørnsen, evnet å skildre stemningen i det gamle 

Kristiania og dens utkanter. Så var han da også ekte 

Christiania-gutt. Faren, Anders Asbjørnsen,var 

glassmester i byen med verksted i Dronningensgate 

82. I den 

samme gården ble Peter Christen født i 1812, og her 

vokste han opp - i en underlig familie forresten, den 

bestod av en gammel fordrukken bestemor, to 

havarerte onkler og en halvt sinnssyk mor som så 

spøkelser ved høylys dag midt inne i byen. 

Asbjørnsen har aldri skrevet direkte om livet i 

barndomshjemmet - men i novellen "En aften i 

nabogården" har han gitt fine skildringer av livet i 


10 

det gamle Christiania, tydelig bygd på personlige 

barndomsminner. 

"I den gaten jeg tumlet meg i som barn, grodde 

gresset friskt og grønt mellom stenene; hønsene 

brystet seg og pillet uforstyrret der ute. Klokkeren 

sto halve dagen og gløttet på vinduet og spurte 

tjenestpikene om deres herskaps befinnende, eller 

hørte efter hva de hadde spist til middag. Bare en 

sjelden gang ble sladderen og stillheten brutt av 

vognrammel. Endene plasket i rennestenen midt i 

gaten, uten å ane at det fantes vektere og 

rådstuarrest, og høken gjorde likeså freidig jakt på 

ungene deres." 

Vår egen bydel Uranienborg Majorstuen har 

Asbjørnsen i høy grad hatt et forhold til, særlig etter 

at han som eldre mann på 64 år slo seg til ro i et hus 

i Rosenborggaten 2. Her skapte han et virkelig 

hjem, et sted der folk syntes det var trivelig å 

komme - "et hjem som hadde sin hygge og sin 

særegne ynde preget som det helt igjennom var av 

beboerens eiendommelige og elskverdige 

personlighet", som en litterat noe innviklet uttrykte 

det. 

Gang på gang ble dette hjemmet skildret av folk 

som ferdedes der. Og det var ganske mange som 

var innom det gule, litt forfalne trehuset som 

dengang lå et godt stykke ute på landet. "Det var 

lavt under taket der", 

skrev Henrik Jæger. "Gulvene lå ikke i samme plan. 

Når man skulle fra det ene værelse til det andre, 

måtte man snart opp et par trappetrinn, snart ned et 

par. Det var formelig gymnastikk i det, især for en 

så svær gammel mann som Asbjørnsen. Gatedøren 

ut mot gårdsrommet var bestandig låst - men neppe 

hadde man ringt før det lød tunge trinn i den gamle 

knakende trapp. Det var alltid ham selv som lukket 

opp. Så arbeidet man seg i fellesskap opp trappen, 

som våndet seg foruroligende, og så dumpet man 

fra gangen inn gjennom en dør og ned et par 

trappetrinn like inn i hans arbeidsværelse. " Vi har 

mange skildringer av livet i Rosenborggaten 2 slik 

det var både til hverdags og i mer festlige stunder. 

Alle vitner de om den dragende makt som fulgte 

med eieren og den hygge han spredte rundt seg. 

Han ville gjerne ha folk hos seg i selskap om 

kvelden. Da kunne det herske høy feststemning 

under det lave tak i Rosenborggaten 2. "Selskapet 

var sjelden tallrikt, forteller vennen Henrik Jæger - 

men det kunne være svært uensartet: gamle 

professorer og unge kunstnere, leger og prester, 

forfattere og grosserere, de fleste konservative, men 

også en enkelt "radikaler" innimellom. Dog - 

Asbjørnsen forstod å bringe enhet i det uensartede, 

og når det gamle berømte drikkehorn kom på 

bordet, fyldt til randen, da slo de forskjelligste 

elementer seg sammen til en glad krets av venner 

om vertens joviale personlighet. "Asbjørnsen var

svært matsæl for å bruke hans eget uttrykk. Og han 

var ikke bare glad i å spise god mat selv - han likte 

også å lage mat. Han gikk for å være en ypperlig, 

men noe dyr kokk. Det store gastronomiske 

biblioteket hans, en full reol, stod på hedersplassen 

i arbeidsværelset. Hans vitenskapelige bøker lå i 

kasser på loftet. Ofte eksperimenterte han med å 

lage nye retter. Og han var skuffet når vennene ikke 

la merke til at det var splitter nye retter de fikk 

servert men bare pratet og ikke sa et ord om maten. 

Han la ned ansjos selv og delte ut av den til 

vennene sine, lot tilmed sendinger gå avsted til 

utlandet. 

På 70-årsdagen hans hadde Kunstnerforeningen tatt 

initiativ til et fakkeltog, sammen med studentene. 

Det skal ha vært meget vellykket. Først red herolder 

med fakler, så kom musikken, deretter sangerne og 

så Kunstnerforeningen og Studentersamfundet 

under fanene sine. En stor menneskemengde fulgte 

etter og var et strålende syn i den mørke 

vinterkvelden. Det var sanger og taler i lange baner. 

Asbjørnsen var kort i svaret sitt. Han måtte bare si 

takk, sa han - "fordi jeg er ikke taler og forstår ikke 

den kunst å oppsende tankefyrverkerier i taleform, 

allerminst nu på mine gamle dage". Men at 

kunstnerne og studentene hadde slått seg sammen 

om å hylle han, så han på som den største hederen 

som var vist ham. 

Etterhvert ble han mindre sprek, han ble "gamle 

Asbjørnsen" som folk så gå sent og tungt og trøtt 

oppover mot hjemmet sitt i Rosenborggaten, støttet 

til sin stokk. Til slutt brukte han alltid sporvogn når 

han var ute i byen. Ansiktet var rødlet og værbitt 

som før, men det brede skjegget og de fyldige 

hårlokkene var helt hvite. Han gikk ikke lenger 

omkring i skog og mark som før, han gikk 

spaserturer som ble kortere og kortere. Mest søkte 

han hen til sin bløte lenestol på slutten. "Jeg duer 

ikke til annet!" sa han mismodig da. I slike stunder 

fant han det øde og tomt i sitt ensomme hjem, og 

tok da med glede imot besøk. Så døde den berømte 

eventyrfortelleren 6. januar 1885. 

Lars Saabye Christensen 

(1953 - ) 

Lars Saabye Christensen har skrevet 

tykke romaner om unge mennesker i 

Oslo. Og i nesten alle møter vi den 

moderne virkelighet i vår bydel. Er det 

en av hemmelighetene ved disse 

romanene at man synes det er artig å bli 

minnet om det man stadig glemmer - 

gatene for eksempel? torgene? plassene? 

"Og så venta vi selvsagt på søttende mai. Den kom 

på dagen, med striregn. Vi stilte opp ved fontenen i 


11 

Gyldenløvesgate klokka tre om morgenen, det hølja 

ned og blåste fra vest, men det hadde ikke så mye å 

si, bare vi fikk tent fyrstikkene. Tilsammen hadde vi 

35 kinaputter, 20 knallperler og 16 edderkopper. Vi 

smalt av to kinaputter for liksom å komme igang, 

det lød litt matt i regnet, men høyt nok til å vekke de 

nærmeste. Så dro vi opp mot Urraparken. Det var 

nesten ingen ute, vi hørte bare noen spredte knall 

og noen russebiler som tuta i regnet. 

- Vi må finne et tørt sted, sa George. - En oppgang, 

foreslo jeg." 

Er Lars Saabye Christensen Oslos mest populære 

forfatter blant de unge nå for tiden ? Ikke helt 

usannsynlig. I alle fall har bøkene hans gått meget 

bra. Blant billigutgavene er de de mest etterspurte. 

Suksessromanen "Beatles" har gått ut i 

kjempeopplag. Det er unge, ensomme outsidere han 

skriver om, for det meste. Men han skriver om 

selve byen óg. Om Oslo Vest - Frognerparken, 

Majorstustrøket, Uranienborg. 

"Alt jeg skriver og dikter gjør jeg ut fra summen jeg 

har av erfaring, kunnskap og drømmer. Jeg dikter 

videre om noe jeg vet. Poesien og fortellingen 

henger nøye sammen for meg. Som forfatter har jeg 

god hukommelse. Jeg har alltid øynene med meg, 

jeg er ganske obervant, for å si det selv. Og så tror 

jeg at det nettopp er i hverdagen og i de dagligdagse 

tingene, i rutinene, i mellomromene at jeg finner 

dramatikken." 

Saabye Christensen har selv bodd flere steder i 

byen. Han vokste opp på Skillebekk, men oppholdt 

seg for det meste omkring skolene i bydel 

Uranienborg Majorstuen. Frogner lærte han tidlig å 

kjenne, ut og inn - det vitner kultromanen "Beatles" 

om, fortellingen om de fire guttene fra Briskeby og 

Uranienborg Majorstuen. Her møter vi Frogner som 

landsby, med avisbud, do-tømmere, flyttemenn - og 

rike pappaer - noe annet enn det bydelen er i dag. 

Senere henla forfatteren handlingen i bøkene sine 

lenger mot nord. Stadig vekk kjenner man seg 

igjen, gjenopplever hvorledes det er å ferdes i 

bestemte gater vi trodde vi kjente. 

"Jeg tuslet bortover Sporveisgata, forbi 

Blindeskolen hvor vinduene var fulle av folk som 

stirret ned på meg med ubevegelige blikk og pekte 

med hvite stokker. Himmelen var en lav panne som 

skallet mot jorden. Nå tetnet samfunnet til. Nå var 

snart alle utveier stengt. En drosjesjåfør gikk 

krumbøyd inn på friluftspissoaret nedenfor 

Fagerborg kirke. Bilen hans stod med motoren på 

og åpen dør." 

Saabye Christensen har fine gateskildringer fra vår 

bydel - fra Berle-bakken, Gyldenløvesgate, 

Briskebyveien, Tidemandsgate. Og fra parkene. 

Men et særlig godt grep har han likevel på kaféene 

og restaurantene - Gamle Major, Valken, West-End 

pizzabar, Herregårdskroen, Rosenborg restaurant,

Lorry. I hans bøker står det tindrende klart for en at 

Majorstua har byens største tetthet av restauranter: 

uansett hvilken retning man velger fra plassen, 

treffer man en restaurant. Saabye Christensens 

personer treffer mange - i rastløs jakt etter venner, 

etter folk de kjenner, som de kan prate med, sitte 

sammen med, drikke med. Det foregår kanskje ikke 

så meget ved bordene, men det gir Oslo-følelse å 

sitte der - en følelse forfatteren er en mester til å 

formidle. Akkurat som han makter å holde strøket 

omkring Frognerparken opp for oss: 

"Jeg løp ned til Neuberggaten. Der svingte jeg bort 

Mariegate til Kirkeveien, fortsatte et stykke nedover 

og stormet inn hovedporten til Frognerparken. Da 

føttene mine merket at de hadde gress under seg 

satte de opp farten og raste over den idiotiske 

broen og kom ut på en ny gressplen og da var det 

en eller annen fyr som vinket til meg og jeg løp opp 

til benken hvor han satt. 

Det var Jakob. Han satt på en benk i 

Frognerparken med en diger koffert ved siden av 

seg. Jeg satte meg og hev etter pusten. Lungene 

mine var vettskremte. Jeg tente en røyk og sentralnervesystemet 

begynte å falle litt til ro." 

Joda, man kjenner seg i høy grad igjen. Og det er 

underholdende å gjøre det. Artig. Kanskje også 

berikende. Saabye Christensen er nemlig en 

forfatter som er glad i byen sin: 

" -Noe av det som er bra med Oslo, er at det 

fremdeles finnes åpne plasser og lunger - enten de 

er grønne eller ikke. Folk skal absolutt trekke frem 

marka når de skal skryte av Oslo. Men jeg synes 

byen Oslo er fin. Vi burde være stoltere av den. - " 

Johan Borgen (1902-79) 

Johan Borgen - opprøreren og 

radikaleren som levendegjorde det 

gamle Frognerstrøk og som fortalte om 

Eckersbergsgaten på en måte som 

gjorde at alle måtte lytte. 

"I Norge blir det ansett som en last å være bygutt, 

en skal værsgo være fra landet; og land er det jo 

gudbedre mest av, så de fleste slipper heldig. 

Noen er tilmed fra Oslo - trøste og bære for 

elendighet; de går på asfalt, ja i teater; enkelte - så 

sies det - ferdes på kaféer. Ikke mine ord igjen. 

Er det å undres på det blir gudløyse og galskap." 

Denne "hyllesten" til Oslo-folk skrev Johan Borgen 

i all hast da hans Oslo-venn Helge Krog fylte 60 år. 

Borgen var selv i høyeste grad fra Oslo, født i 

tykkeste Uranienborg Majorstuen bydel, i 

Eckerbergsgate 16. Der tilbragte han store deler av 

sin barndom, og dit vendte han tilbake i fantasien 

når han diktet som best. Han bevarte hele livet en 


12 

fenomenal evne til å huske sin barndoms by, tiden 

da det gikk menn og gjette sauer på jordet mellom 

Torsgate og Eckersbergsgaten; da Lille Frogner 

gård ennå var i full drift med fjøslukt og tunge 

tramp fra stallen i mørke kvelder. Ja han husket 

hvordan de hus så ut som ble revet for lenge siden 

for å gi plass til brannstasjoner o.l. 

Det første han husket fra det gamle Kristiania var 

gatene med de dype hjulspor der man hørte hovslag 

av hest; stuen hjemme med viftepalmer og 

Meissener-porselen; barneværelset med parafinhengelampen 

over bordet og alle de mørke krokene 

rundt. Og han husket atmosfæren i de forskjellige 

gater, skillelinjene og avgrensningene der. Om sin 

egen gate skrev han: 

"Den hørte - og hører - til de mange gater i norsk 

bylandskap som er delt skarpt i to, en villagate og 

en leiegårdgate. Bare at nå til dags er skillet så 

meget mindre markant, fordi samfunnet er mindre 

klassepreget. 

Øvre delen var altså bebygget med villaer og et par 

villalignende flermannshus, sånne med én familie i 

hver etasje og rikelig plass for alle. Dertil kom tre 

løkker; de var skumle. De sto i sterk kontrast til 

gatens velhaverpreg. Likevel ga de følelsen av lys 

og rom. En isolert tarm av vår løkke bort mot 

Torsgate var direkte farlig. Der hersket n'Harry fra 

Briskeby, en skrekkinnjagende person med lav 

panne, ingen hake og lange bukser. Nedre delen av 

gaten var - og er - nittiårsbebygget, med den lange 

rekken av anonyme leiegårder, der det bodde mer 

enn én familie i hver etasje. Skillelinjen var 

Frognerveien, der gikk den nye trikken; den var en 

naturlig grense. Smått kryp som jeg fikk ikke ferdes 

lenger enn dit." 

Tidlig fikk barnet Johan Borgen begynne på skole. 

Den var av den ytterst private sorten og holdt til 

huse i en liten murgård på hjørnet av Eilert Sundts 

gate og Professor Dahls gate. Bygningen står der 

fremdeles, med klasserommene i 1. og 

2. etasje. Men det lukter ikke lenger hest der som 

det gjorde dengang. Hesten spilte i det hele en 

dominerende rolle i den unge Borgens bevissthet. 

Han fylte ark etter ark med tegninger av hester. Han 

elsket hester. 

"De var jo over alt. Foran vognen til brødmannen, 

slakteren, alle sammen. En gåte jeg aldri har fått 

svar på er hvorfor brødkjøreren satt sidelengs på 

sleden om vinteren, ikke forlengs som andre folk. 

Jeg fant det særlig tiltrekkende, og dette med den 

sidelengse kjøringen avgjorde mitt aller første valg 

av yrke: brødkjører. De jevnaldrende ville bli 

brannmenn; de var mer anlagt for det heroiske." 

Ellers mintes Johan Borgen løkkene spesielt godt, 

Bondejordet og de sølete markene østenfor - med 

fullt opp av fillete madrasser, utgåtte sko,

kortspillende lassiser med flasker på lomma. Steder 

for dempet samtale om dunkle ting. Mye har 

Borgen også skrevet om Frognerparken, målet for 

hans første langturer. Der spiste man opp nisten - 

og ertet vaktmannen som hadde en stokk med pigg. 

Borgen trodde fullt og fast at han brukte den til å 

spidde småbarn med ! Som litt større gutt la han seg 

til sykkel og foretok ekspedisjoner rundt om som 

gjorde ham lommekjent i bydelen og videre enda. 

8 år gammel var Borgen da han forlot 

barndomshjemmet og flyttet til Holtegaten med 

familien. Hans hustru Annemarta skriver i sin bok 

om ham at dette var en sjokkopplevelse som skapte 

kaos i guttens sinn. Han led ved å måtte bo "i et 

dystert, brunt, smakløst hus i skyggen av en klam 

mur med kirke og klokkeklang på toppen", skriver 

hustruen. Selv har Johan Borgen ikke skrevet noe 

om dette, men hans brødre har fremholdt at det ikke 

var noe som tydet på at han vantrivdes i 

Uranienborgstrøket, tvertom. 

Da han var 18 år gammel forlot Borgen bydelen og 

kom senere til å bo på andre steder i byen - i 

Gange-Rolvs gate, på Akersborg terrasse - og i de 

siste årene på Hvaler. Men det er barndommens 

strøk i Oslo Vest han har skrevet best om! 

Jan Erik Vold (1939-) 

Jan Erik Vold - var han forelsket i 

Briskeby? I alle fall skrev han vakkert 

om de gamle trehusene der og om 

hybelen sin i Albin Upps hus som 

dessverre er borte nå. 

Tenkte jeg skulle skrive et dikt 

om trikkeskinner. 

Engang begynte jeg på ett: Byen ligger bundet 

i sitt nett av trikkeskinner 

- kom ikke lenger. 

Gå ut og se på trikkeskinnene, de binder ikke 

byen fast, de ligger nedfelt i gaten 

med brostein solidarisk på begge sider, gå ut 

og se på byen, den er ikke bundet, byer 

kan ikke bindes. Nei, trikkeskinner 

er til å legge femøringer på. 

Jan Erik Vold er bydikter så god som noen. I hans 

poesi er Oslo nærværende på helt forunderlig vis. 

Både sommerbyen og vinterbyen, men kanskje først 

og fremst det vårlige Oslo. 

Diktet som henger i en rød tråd, hva 

skal det handle om ? - om våren 

den grønne, ja hvorfor ikke ? 

----- ja, jeg våknet 

i dette rom ved at VÅREN stod for døren, 

stod og banket 

13 

på vindusrutens blå dør med en knoke 

som var gul, jeg lå der inne 

med mitt lille hjerte i rødt 


Vold har sans for mange forskjellige bydeler, og 

han har foretatt mangfoldige poetiske streiftog i vår 

egen. Han har også bodd fast en tid i Uranienborg 

Majorstuen bydel, nærmere bestemt på Briskeby 

der han i flere år hadde hybel hos Albin Upp i et 

gammelt trehus som er borte nå. Det vakte stor 

oppsikt at Jan Erik Vold i sin tid (1968) slo seg ned 

på Briskeby - han skrev så susende godt om strøket! 

I "Mor Godhjertas glade versjon. Ja" skildret han 

bydelen så sjarmerende og underfundig at man bare 

måtte gi seg over. 

" - jeg bor på Briskeby. På Briskeby 

er greitt å bo, her er billig å bo, sentralt, 

fredelig og med hyggelige folk på alle kanter, slik et 

trivelig 

gammelt hus er det jeg bor i, med alskens krinker 

og utspring, brunmaling som bobler seg til i de 

underligste 

mønstre, jeg har egen trapp som skal vaskes - 

annenhver uke 

av meg og annenhver uke av Madstuens, fru 

Madstuen 

er kanskje en smule mer påpasselig her, hun bærer 

litt over 

med poeten (tenker han) - jeg har koselig inne, et 

lite krypinn 

lavt under taket og skrått ned mot den ene veggen, i 

brunt 

strietapet, bokhyller, stereoanlegg, perlegrå telefon 

(445027) og bilder på veggene som jeg har fått av 

Carl og Lene" 

Vold trivdes på Briskeby - med posthuset på den 

ene side, polet på den andre; med butikker, bank og 

bokhandel og trikk som stanset på hjørnet. Oppe 

ved kirken kunne man sitte og beundre trikken - 

den gamle tohjulsakslingen fra tiden før første 

verdenskrig. 

« - ingen trikk 

går slik i sving som Briskebytrikken, tenk bare 

etter: først 

svingen Bogstadveien-Holtegata, så den krappe (og 

mest 

berømte!) Holtegata-Briskebyeien, så ned 

Briskebyveien over 

Riddervolds plass, forbi deg, gamle kalosj! du har 

vel et øye 

for trikken iblant, midt i din sorg, hva Johan? 

En annen grunn til at poeten likte seg så godt på 

Briskeby, var at det fantes så mange fine, gamle 

trehus der. De skulle riktignok rives men poeten 

gledet seg over dem enn så lenge, som han gledet

seg over Albin Upps historier om Briskeby i gamle 

dager. Men Jan Erik Vold har skrevet om andre 

strøk i vår bydel også - best om Bergsliens gate - og 

om Gustavs gate! 

" - Kong Oscar den første (som levde 

1799-1859) og hans gemalinne dronning Josefine 

(1807-1876) 

hadde sønnen Gustav (som ikke ble 

så gammel: 1827-1852), moderen og faderen har 

som kjent 

hver sin staselige gate i Homansbyen, med atskillig 

lengde 

Johannes Flintoe (1787- 

1870) 

Den første profesjonelle maler som ga 

seg av med større malerier og tegninger 

fra vår bydel, var en dansk-norsk mann 

- Johannes Flintoe. Men dengang var det 

mest ødemark i områdene vest for 

Slottet. 

Det er smått bevendt med billedlige fremstillinger 

av vår bydel på 1700-tallet og i begynnelsen av 

1800-tallet. Ikke så rart: det var ikke mye å se på 

her ute. Et par større gårder, Frogner og Frøen; 

noen husmannsplasser, Briskeby, Hegdehaugen; og 

noen løkker og traktørsteder, Majorstuen, Bisålitt, 

Sorgenfri. Resten - det vil si mesteparten - var fri 

natur, åker og eng ispedd fjellknauser, små 

skogholt, endel myrer og noen beitemarker. Her 

ferdedes bufé og gjetere samt noen få reisende: 

gårdene i området var pålagt skyssplikt for alle 

offentlige tjenestemenn. Faste skysskaffere var det 

derfor både på Frogner, Frøen og Blindern. Alt 

dette ser man på endel av de prospekter som ble 

laget på 1700-tallet av tilreisende tegnere. På 

begynnelsen av 1800-tallet laget den senere 

slottsarkitekten H.D.F. Linstow en god del 

tegninger fra Christiania, bl.a. av utsikten han 

hadde fra huset sitt - det lå der Lektorenes Hus 

ligger nå. 

Men det var først med Johannes Flintoe man fikk 

mer fyldige og detaljerte tegninger og malerier fra 

bydelen. Han laget både gatescener, oversiktsbilder 

og øyeblikksskildringer fra skysstasjoner og 

bevertningssteder. Berømt ble hans akvarell «Utsikt 

fra Slottsbakken» (1830) der man ser jordene som 

strakte seg ut fra Slottet og så godt som hele den 

sparsomme bebyggelsen vestover mot Ullern og 

Bærumsåsene. 


14 

Malere 

og patrisierhus, ynglingen Gustav har fått sine ett 

hundre meter 

mellom de to, Gustavs gate, det er den artigste 

gata, underlige fasader, tårn og haver og trær, " 

I den senere tid har Vold skrevet mest om 

ødeleggelsene i vår by, den bevisste nedbryting og 

forsimpling. Han når kanskje ikke så høyt her som i 

Briskeby-diktene. Men dikt som "Ola Glomstulens 

klagesang" og "Byen ved Hoggjernets fot" (1993) 

er verdt et studium for alle som vil kjempe for 

byens ve og vel. 

Flintoe var født i København. Men hans far - som 

bar navnet Flinthaug - var norsk, han var fra 

Hurum. Johannes fikk sin utdannelse ved 

Kunstakademiet i København, men på grunn av 

sterke revmatiske lidelser slo han seg ned i 

Christiania - man mente at klimaet her oppe var så 

meget sunnere og bedre for sykdommen, enn nede i 

Danmark. 

I mange år virket Flintoe som lærer ved tegneskolen 

i Rådhusgaten 9 (revet i 1897). Og som 

teaterdekoratør og meget mere. I feriene reiste han 

omkring i landet og tegnet og malte. Han la 

grunnen til det norske landskapsmaleri og var en 

forløper for den store I.C. Dahl. 

Det var i 1811 han kom til Christiania og slo seg 

ned i en liten leilighet i Øvre Vollgate. Tegne 

gjorde han fra første stund. Pennetegningen 

«Genrescene» fra 1812 ble berømt: en av byens 

vakre unge frøkner griper i kjolen for å unngå sølen 

i gaten. Ved et hjørne støter hun på en fillet og 

barbeint fattigkjerring - et bilde på nøden i byen på 

den tid, og på de store sosiale forskjeller. 

Best likte Flintoe å tegne og male fra den natur som 

omga byen - og å gi små genrebilder fra gårdene og 

skysstasjonene der ute. Hver sommer helt fram til 

1820-årene kunne man se ham i byens utkanter, i 

direkte kontakt med natur og mennesker der og med 

tegneblokk og penn i hånd. Navnkundig ble det 

maleri han laget av utsikten over bymarken sett fra 

Pilestredet og sydvest over, der deler av 

Homansbyen kom senere. 

Oppmerksomhet vakte også Flintoes mange 

tegninger fra folkelivet, både i byen selv og i dens 

forsteder. Han lærte etterhvert forholdene i byen å 

kjenne på en utmerket måte, og maktet derfor som 

ingen annen å lage realistiske bilder av det som 

foregikk der. Senere foretok han mange og lange 

reiser rundt om i landet, særlig mye var han på 

Vestlandet, og han skildret norsk natur på en måte 

som ingen hadde gjort før ham. 

Flintoe spilte avgjort en rolle i hovedstadens 

kunstliv. Men slett ikke alle var med på å verdsette

hans kunst, og spesielt ikke de ramt realistiske 

folkelivsskildringene. Welhaven f.eks. kunne ikke 

fordra ham - Flintoe mente selv at kretsen omkring 

Welhaven hadde lagt ham for hat fordi han støttet 

Wergelands norskhetslinje. 

Flintoe ble tidlig en gammel mann. En ulykkelig 

kjærlighetshistorie bidro sterkt til det. Så da Hans 

Gude - Flintoes senere elev - besøkte ham i hans 

leilighet første gang, syntes han nok at Flintoe 

virket litt skummel: 

«Flintoe var udskreget som en menneskefiendsk 

mand, hvem det var farligt at nærme seg til. -- Han 

var paa denne tid kanske femti aar, men førte fuldstændig 

en gammelmands liv, forbitret paa al 

verden. Da fader og jeg vovede os ind i løvens hule, 

saa vi ogsaa en mand foran os, hvis ydre kunde 

skræmme de fleste. Han havde et par aabne store 

øine, hvori den brune iris svømmede frit; til det 

gjennemborende blik svarede ogsaa udtrykket i 

hans ansigt; man kunde ikke tænke sig ham smile, 

og det har jeg da heller aldrig seet ham gjøre. 

Mærkeligt nok vilde han at jeg skulde komme til 

ham om søndagsformiddagene, og saa blev det da. 

Han havde en ungkarsleilighed i Øvre Voldgade, 

hvorfra man dengang over smaa terassedannede 

haver saa ned paa de grønne løkker henimod 

Pipperviken. Der sad jeg da ved et lidet vindu et 

par timer om søndagene, medens FLINTOE i sin 

lange slobrok og med merskumspiben i munden 

vandrede op og ned i sit bur, i den første tid stum; 

men lidt efter lidt fik han fortrolighed til den 

tolvaars gamle gut, og det var ham vel en lise at 

berette mig om alle de herrers ondskab og 

complette uduelighed, som havde med 

kunstanliggenderne, og da især med den kongelige 

tegneskole at gjøre. -- Han var en kunstnernatur, og 

jeg skylder ham væsentlig, at jeg saa tidlig fik en 

sans for formskjønhed.» 

Flintoe var uten tvil i besittelse av betydelige 

kunstnerevner. Hans mange tegninger gir også rike, 

kulturhistorisk verdifulle innblikk i datidens Norge. 

De har derfor sin store verdi også der den 

kunstneriske side er svak. 

Peder Balke (1804-1887) 

Laget han Balkeby? Javisst! Men ikke 

det Balkeby vi har i dag mellom 

Uranienborgveien og Dunkers gate. 

Hans by lå på nordsiden av 

Bogstadveien, men brente ned til 

grunnen. Balkes eiendommelige 

malerier vitner imidlertid fremdeles om 

hvem han var. 

Mange av Flintoes elever ved tegneskolen i Christiania, 

drev det langt i kunsten. Adolph Tidemand 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2011-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9 

15 

og Hans Gude var to av dem. Henrik Wergeland og 

Peder Balke var to andre. Den siste av disse - Peder 

Andreassen Balke - var en fattig og begavet 

husmannsgutt fra Toten som kom seg fram i verden 

takket være sine fremragende evner - og sine 

innflytelsesrike hjelpere. Bare 12 år gammel - i 

1816 - reiste han fra Helgøya inn til Christiania for 

første gang. Forøvrig med et lass karve han solgte 

med god fortjeneste. Å male og tegne lærte han 

først av folk i hjembygden, senere av de mer 

profesjonelle lærere H.A. Grosch, Jacob Munch og 

Johannes Flintoe i hovedstaden. 

Balke begynte tidlig å reise rundt om i landet for å 

tegne og male. I begynnelsen var det på Østlandet 

han ferdedes, senere bodde han lenge i Nord-Norge 

og deltok ivrig i den maleriske kartleggingen av 

landet dengang. Tilslutt slo han seg ned i utlandet, 

mest i Frankrike. Han solgte godt, blant annet fikk 

han solgt to malerier og en hel del skisser til den 

franske konge Louis Philippe. De er nå i Louvre i 

Paris. 

I begynnelsen av 1850-årene vendte Balke tilbake 

til Norge. Han slo seg ned i Christiania, og da ikke 

bare som tegner og maler. Det som interessert ham 

aller mest på denne tiden, var de sosiale spørsmål 

og problemene med å få gjort noe for den stadig 

voksende arbeiderklasse. Han stilte seg i spissen for 

en betydelig sosial virksomhet, ble en 

samfunnsreformator av rang, med dyp sympati for 

det arbeidende folk. 

Han fikk kjøpt et større tomteområde nord-øst for 

Bogstadveien, professor i botanikk Rahtkes 

tidligere løkke. Og her reiste han en egen 

arbeiderbydel på Vestkanten som 

han døpte «Kunstnerlunden», men folk kalte den 

«Balkeby». Det var en forholdsvis betydelig 

samling av små trehus som var så billige at 

arbeidsfolk kunne kjøpe dem, eller leie dem. 

Bydelen lå mellom den nåværende Schultzgate i 

nord, Bogstadveien i vest, Schøningsgate i øst og 

inn i områdene ved Industrigaten i sør. Folk flyttet 

inn, og det ble en trivelig bydel. Gatene fikk navn 

etter folk Balke personlig satte høyt - 

stortingsmennene Engelbrect Knudssøn og Ole 

Larsen Hammerstad, skribenten Ole Vig o.l. Selv 

opptrådte han etterhvert som maler, men også som 

en småborgerlig kolonialhandler i en butikk som lå 

der Bogstadveien og Industrigaten krysses i dag. 

Hvithåret og -skjegget, døv og fåmælt stod den 

gamle mester hver dag i butikkdøren, blir det 

fortalt. Han var vennesæl og godlynt som få, og 

ivrig med i bypolitikken. Han deltok med iver også 

i de diskusjoner som ble ført om byggeregler, 

belysning, politioppsyn. Og da distriktene vest for 

Slottet i 1870 ble egen bygningskommune 

(Hegdehaugen), kom han med i styret for den. I alle 

de år den eksisterte, var Balke med der. 

Men han fikk også tid til å male. Mer og mer. 

Motiver fra Balkeby og Christiania. Majorstuen. 

Hegdehaugen. Men han solgte ikke noe særlig. 

Düsseldorferne med Tidemand og Gude i spissen 

likte ham ikke, og fikk også publikum til å mislike 

disse rare maleriene av gårder og hus i

hovedstadens utkanter. Men Balke var økonomisk 

uavhengig og kunne gjøre som han ville. Og han 

eksperimenterte av hjertens lyst, drømte, fabulerte. 

Han malte Riis hovedgård. Frogner. Ullevål. 

«Frøengårdene sett fra Majorstuen» heter et av hans 

mest kjente bilder fra Christiania. 

Peder Balke ble en meget gammel mann, han døde i 

1887. Da hadde han nådd fram til en form i sin 

kunst som helt og holdent var hans egen, 

personlige. Og skapt verker som sikret ham en plass 

i norsk kunsthistorie. 

Byen han hadde skapt, brente ned til grunnen i 

1879. Området ble bebygd på ny, for det meste med 

tre-etasjes murgårder og ikke små hus av tre som 

kunne brenne. Balkeby ble fortsatt et stykke 

Østkant på Vestkanten. En av dem som bodde der 

på 1900-tallet var Einar Gerhardsen: 

«Utenfor oss bodde «de fine». De ville ikke ha noe 

med oss å gjøre, og vi holdt oss langt unna dem.» 

Idag er det bare et tyvetalls gamle tre-etasjes gårder 

igjen fra det gamle Balkeby. Den villaen Balke selv 

bodde i de siste årene var Schultz gate 1. Det 

kvarteret i Industrigaten som nå kaller seg Balkeby, 

har ingenting med det gamle å gjøre. Men hyggelig 

er det at den gamle originalens navn fremdeles har 

feste i vår bydel. Balke døde som en fattig og 

skuffet mann. Han ble ikke vurdert særlig høyt som 

maler. Først i de senere år har man fått øynene opp 

for hvor nyskapende han var i norsk 

landskapsmaleri. 

Adolph Tidemand (1814- 

1876) 

Johan Fredrik Eckersberg 

(1822-1870) 

Thomas Fearnley (1802- 

1842) 

Johan Christian Dahl 

(1788-1857) 

Nicolai Ulfsten (1854-1885) 

Hva skjuler seg bak lysende og gilde 

gatenavn i vår bydel som Professor 

Dahls gate, Eckersbergs gate, Fearnleys 

gate og Tidemands gate? I alle fall 

forlener disse navnene bydelen med mer 

farger og lys enn den ellers ville ha hatt. 

Mange av gatene i bydelen har navn etter kjente (og 

ukjente) malere. Men har maleren Eckersberg noensinne 

selv bodd i Eckersbergs gaten? Har Tidemand 

hatt hus i Tidemands gate, i tilfelle hvor? og hva 


16 

med Fearnley - denne utpregede vestlandsmaleren 

kan da umulig ha satt sine ben i gaten som bærer 

hans navn? Ja, våre gatenavn - hva vet vi egentlig 

om dem? Om hvorledes de har oppstått og om 

hvilke personer det er som skjuler seg bak de 

mange prangende skilt? Hvem var for eksempel 

denne Professor Dahl og hvorfor ble hans navn 

skjenket til bydelens kanskje aller vakreste gate? 

Hva for slags industri fantes det i Industrigaten? Og 

hvem i all verden var Ingelbrecht Knudssøn? 

Hvorfor heter Ulfstens gate som den gjør, og hvem 

var egentlig Schive? Ofte virker det som om Oslos 

gatenavn er en eneste lapskaus av stort og smått, en 

seig materie det er vanskelig å trenge inn i. 

Men ikke alltid. Vi har i vår bydel en god del gamle 

navn som forteller om gatene og om hvor de førte 

hen. Selvgrodde navn som Hegdehaugsveien, 

Majorstuveien, Briskebyveien. Og vi har navn som 

bestemmende enkeltpersoner i de forskjellige strøk 

fant på. For eksempel utstyrte maleren Peder Balke 

i sin tid gatene i sin lille landsby på nordsiden av 

Bogstadveien, med navn på personer han kjente 

godt og satte høyt: Ole Vig, Ingelbrecht Knudssøn, 

Fauchald, Schultz, Hammerstad. Men de fleste 

gatenavn er påfunn gjort av kommunalt oppnevnte 

komitéer: da nye, navnløse gater kom til utenfor de 

gamle bygrenser, kom slike komitéer med forslag 

om navn på dem. Forslagene berodde selvsagt på 

komitémedlemmenes skjønn og interesser. Mange 

av dem var å oppfatte som hyllest til kjente og 

aktverdige personer som kanskje aldri hadde satt 

sine ben i gaten: Josefines gate, Oscars gate og 

Gustavs gate. 

Navnekomitéer var ustanselig i arbeid - i 1847, i 

1851, i 1864. Ved den store byutvidelsen i 1878 

trengtes det en mengde navn på gater i bydelen som 

da for første gang ble en virkelig bydel. I løpet av 

1870-årene hadde det jo vokst fram et villniss av 

leiegårder i mur i tre etasjer vest for Homansbyen. 

Trehus ble reist i massevis på de gamle løkkene ved 

Hegdehaugen, Briskeby, Majorstuen, slik at det 

hele fikk preg av rene forsteder. Her trengtes 

mengder av nye gatenavn. Det kom da også til en 

ren massedåp i 1879, en hvis make ikke hadde vært 

sett i byens historie. Komitéen som forelo navnene 

hadde åpenbart mange interesser. Den forsøkte også 

å uttrykke disse ved å samle navn av samme gruppe 

i bestemte strøk. Slik fikk man uttrykk for 

komitéens opptatthet av krigsvesen (Gyldenløve, 

Haxthausen), norrøn mytologi (Balder, Tor, Odin, 

Valkyriene). Men fremfor alt hadde komitéen et 

godt øye til malerkunsten - og da helst av den gode, 

gammeldagse sorten 

som malerne hadde lært seg nede i Düsseldorf. Og 

den var ikke alene om slike interesser. Mange var 

virkelig opptatt av malerkunst i 1870-årenes 

Christiania. Det fantes et pengesterkt publikum som 

gjerne kjøpte nasjonalromantisk kunst, ja byens 

største kjøpmann Thorvald Meyer hadde sogar 

opprettet en egen kunsthandel ved siden av sine mer 

materielt pregede butikker. 

Dette er bakgrunnen for at noen av de gildeste 

gatene i den nye bydelen fikk navn etter malere

som navnekomitéen satte høyt: I.C. Dahl, den 

berømte professor i Tyskland, grunnleggeren av det 

norske landskapsmaleri; Tidemand, düsseldorferen 

i egen person (men merkelig nok ikke hans parhest 

Gude); Eckersberg, mannen som fikk i stand den 

første virkelige malerskole i Kristiania; Munthe og 

Fearnley. Til og med den lille düsseldorferen 

Ulfsten fikk sin gate i denne tiden. 

Ingen av disse malerne hadde bodd i sine gater enn 

si malt noe fra dem. Eckersberg malte mest 

landskaper fra Østlandets brede og jevne 

skogsnatur, Fearnley var en utpreget 

vestlandsmaler, og Ulfsten bodde for det meste i 

Bergen og malte derfra. Man leter forgjeves etter 

konkrete tilknytningspunkter mellom de 

nasjonalromantiske malerne og gatene i vår bydel. 

Likevel kan gatenavnene være gode å ha. De kan 

stimulere vår interesse og sans for billedkunst. Og 

de forlener gater som ellers kanskje ville virke litt 

grå og kjedelig med farge, lys og romantikk. Ikke 

lite bare det. 

Frits Thaulow (1847-1906) 

Det gamle Kristianias maler nummer 

én! «Bildet var ikke bare et uttrykk for 

hans begeistring over Kristiania og 

heller ikke over Slottsparken -- Det 

bevirket en revolusjon hos publikum! 

Ikke fordi det var så ekte Kristianiaaktig 

- man hadde dengang ikke begynt 

å legge merke til, at der var noe som var 

ekte Kristiania-aktig - men ---» 

Med Frits Thaulow kom friluftsmaleriet inn for fullt 

i norsk malerkunst. Hans første bilder fra vår bydel, 

var ekte Kristianiabilder, malt direkte etter naturen. 

Helt fra sin tidlige ungdom av var Thaulow fast 

bestemt på å ville motsette seg düsseldorfernes 

glorete farger, ja hele atelier-maleriet. Han nektet 

plent å male landskapsbilder innendørs bare etter 

studier og forelegg. Han ville ut, ville male bildene 

i friluft, gjenskape naturen slik den var. Og han ble 

den første som gjorde byen Kristiania gjenstand for 

kunstnerisk behandling i egentligste forstand. 

Faren, apoteker Harald Thaulow, hadde både sitt 

apotek og sin private bolig inne i selv byen, i 

Storgaten (der Folketeaterbygningen ligger nå). 

Men da Frits var 8 år gammel kjøpte faren en større 

løkke ute i Uranienborgskoven. Der bygde han seg 

et hus som han kalte Bloksbjerg (nåværende 

Skovveien 35). Det var et stort hvitt trehus som lå 

litt nedenfor det sted der Uranienborg kirke senere 

ble bygd. Apoteker Thaulow eide forøvrig all grunn 

mellom Uranienborg og Majorstuen. Frits plukket 

som barn både blåveis og hvitveis i småskogen som 

stod rundt det gamle Majorstuen, bevertningsstedet 


17 

altså. Ja, faren eide områdene bak Majorstuen også, 

hele det strøk som senere ble kalt Volvat - det er 

Thaulov lest bakvendt. 

Den unge Frits tilbragte mange av sine dager ute på 

Bloksbjerg, man kunne se ham både tidt og ofte bak 

staffeliet idet han malte landskaper og hus. Det aller 

første var fra området mellom Bloksbjerg og Slottet 

og ble malt i 1880. Om dette bildet var det at 

vennen Christian Krohg senere skrev at det som 

vakte mest oppsikt med det, var den ting at det ble 

malt ute - i friluft: 

«De fleste forbipasserende fandt at det at stille seg 

saaledes opp paa Alfarveien inde i selve 

Hovedstaden var noget vist frækt og udelukkende 

den stille Ensomhed, som de havde vænnet sig til at 

tænke sig Kunstnerne arbeide i ligesaavel som 

Digtere. Men da Departementsfolkene og 

Kontormenneskene gik hjem igjen ved Middagstid 

standsede de atter op hos Thaulow, som mærkeligt 

nok stod der endnu. De havde aldrig trod at 

saadant kunstnerisk Arbeide var saadant virkeligt 

Arbeide, og at Kunstnerne kunde gaa saaledes op i 

det, at de blev staaende ved det i saa mange Timer, 

naar de ikke behøvede at gjøre det. Og de blev 

staaende og tale med ham, for kjende ham gjorde 

de jo allesammen.» 

Senere ble det mange flere malerier fra bydelen og 

fra Thaulows hånd. Han malte hus i Homansbyen, 

landskaper rundt om på Frogner, samt storartede 

ting fra Frøen og omgivelsene der - snømarker 

rundt gården i sollys; nedsnødde hager i snøvær; 

gateinteriører med ekte Kristianialuft, røyk og sot, 

gul puddersnø med dype kjørespor i midten av 

gaten. Hus med hvit snø på takene, i skarp kontrast 

til den mørke luften og med livlig ferdsel nede på 

gaten. Han malte «Septemberdag i Vestre Aker» - 

som vår bydel var en del av helt til 1878 - og det 

ble stilt ut på Høstutstillingen. Da skrev 

Aftenposten at alle ekte kristianensere ville like det: 

«Det hele Prospekt er jo saa inderlig vel kjendt og 

kjært for enhver Kristianiamand, som forbi 

Majorstuen er vandret til Frognersæteren. Paa den 

vide Slette ovenfor Majorstuen, henimod Frøen, 

holder de paa at kjøre Kornet ind... I 

Mellemgrunden tilhøire sees det hvide enetages 

Hus paa Frøen Gaard med sit høie røde Tag, 

tilvenstre har man Løvskovspartierne langs 

Frognerelven, og Baggrunden indtages af 

Voxensaasens og Vettakollens skovbevoxede 

Aasrygge... Billedet er i sin Helhed ret tiltalende.» 

Bestevennene Thaulow og Krohg dominerte både 

Kunstforeningen og Høstutstillingen i 1880-årene. 

Mest oppsikt og beundring vakte nok Thaulows 

blonde og dagklare bilder fra hovedstaden og 

omegn. Han solgte også sine bilder av gater og torg, 

parker og forsteder, elver og bekker og det til gode 

priser. Mesterverket «Hoffsalléen» gikk for en 

formue.

Sammen med andre malere - Krohg, Diriks og flere 

- fikk Thaulow atelier nede i Pultosten, 

Morgenbladets gamle gård i Grensen. Fra 

loftsetasjen her malte han sitt kjente bilde 

«Stortingsplass», men det ble mottatt med mere 

blandede følelser. Det var jo så tvers igjennom 

realistisk, mange fant at det var både hverdagslig og 

frastøtende. 

Etterhvert kom Thaulow til å tilhøre den kretsen 

som vanket hos døtrene Lasson på løkken i 

Grønnegate. I 1886 giftet han seg med Oda Lassons 

yngre søster Alexandra - en uredd og frisinnet 

person som tidlig søkte sin omgang blant malere og 

kunstnere. Uborgerlige som de begge var avsto de 

fra kirkebryllup men giftet seg i Lassons hjem. 

Bokken Lasson - en tredje av søstrene - skrev 

senere om begivenheten: 

«Med et ubeskrivelig smil om sin sammenknepne 

munn, knelte Alexandra ved siden av sin 

herdebrede kjempe på en improvisert alterring som 

bruden hadde innrettet av en lav plate med et 

malerisk stoff over. En spinkel, gulblek prest med 

dyptliggende, sorte øyne formante dem, la hendene 

på dem og erklærte dem for riktig gifte. Etter en 

festlig og dekorativ frokost, som den oppfinnsomme 

Alexandra hadde diktet for noen få venner, drog 

hun og Frits til utlandet.» 

De ble boende ute i mange år. Og da de kom hjem, 

flyttet de inn i et hus ute på Grini. Dermed mistet 

Thaulow litt av kontakten - i alle fall den maleriske 

- med vår bydel som han hadde gitt så mange fine 

skildringer av. 

Eilif Peterssen (1852-1928) 

I 1822 bestemte Carl Johan at den nye 

norske kongeboligen, Slottet, skulle 

bygges utenfor byen, på en liten høyde 

som ble kalt Bellevue. Foran Slottet 

skulle man da ha byen med den nye 

hovedgaten Karl Johan; bak en 

kjempemessig park. Planen om den 

veldige park ble raskt oppgitt. I stedet 

ble Store og Lille Parkvei anlagt. Her 

ble bygget villaer etter engelsk mønster, 

og her vokste flere av våre beste 

kunstnere opp. 

En av de første som bygde seg en villa i det 

superfine strøket bak Slottet, var den sterkt 

kunstinteresserte regnskapsfører ved 

Hovedarsenalet, Jon Peterssen. Med sin hustru 

Anna Marie fikk han i 1852 sønnen Eilif, som kom 

til å vokse opp i Store Parkvei. Hans beste kamerat 

i barndommen og ypperste forbundsfelle senere var 

Christian Krohg, som vokste opp i Lille Parkvei 


18 

(nåværende Wergelandsvei). Krohg var en beundrer 

av Eilif Peterssen fra første stund. 

«Eilif var det rareste navn jeg hadde hørt», skrev 

han senere - «jeg lot ham derfor stige ennu mere i 

min beundring. Og det viste seg at han var 

forferdelig flink til å tegne ansikter. Det så nesten 

ut som de var trykt. Så ble jeg smittet av ham, og 

tegnet mere og mere ansikter, og senere har vi 

begge to holdt på med det.» 

Eilif Peterssen var litt av et vidunderbarn. Alt som 

ganske ung mann tegnet han hus og landskaper i 

vår bydel på en måte som avtvang respekt. 

Eventyrkongen Peter Christen Asbjørnsen og 

maleren Hans Gude var så imponert av hans 

prestasjoner at de rådet foreldrene til å la ham få gå 

kunstnerveien. Slik gikk det også. Bare 16 år 

gammel kom han inn på Eckersbergs malerskole i 

Christiania (i nåværende Grensen 2). 19 år gammel 

dro han til Tyskland med stipendium fra staten. Der 

ble han i flere år. Men han var ikke bare fornøyd 

med den akademiske undervisning han fikk. Derfor 

arbeidet han også meget helt for seg selv, han malte 

høyst personlig pregede bilder fra norsk historie. 

Blant annet malte han det kjente «Corfitz Ulfeldts 

død» (1874) og «Kristian II undertegner Torben 

Oxes dødsdom» (1876). Peterssen ville bli 

«historiemaler» - for bildene hans vakte stor 

oppsikt, ja de gjorde ham berømt over store deler av 

Europa. Her fant man glimrende tekniske 

ferdigheter sammen med sterke fornemmelser for 

farge og lys samt stor sans for det dramatiske. Men 

Peterssen følte at han måtte ut av Tyskland for å 

komme videre. Han måtte finne fornyelse, 

inspirasjon, et friskere malerisk syn fremfor alt på 

naturen. Han brøt opp, og reiste sydover til Italia 

hvor han ble boende i flere år. Her utviklet han seg, 

etter eget sigende, til naturalist helt på egen hånd, 

og malte det tindrende friske folkelivsbilde «Fra 

Piazza Montanara» i 1883. 

I sin utlendighet fulgte Peterssen godt med i det 

som foregikk i kunstnerkretser hjemme. Som 

naturalist støttet han kunstnerstreiken i 1881 helt og 

fullt - han valgte i høy grad side i det store 

oppgjøret som den nye malergenerasjonen med 

Krohg og Thaulow i spissen la opp til med det mer 

bornerte Kristianiapublikum. Også han ville kjempe 

for et nytt, realistisk maleri. I 1883 vendte han hjem 

fra utlandet for godt og bygde seg et stort atelier på 

foreldrenes eiendom i Store Parkvei. Her malte han 

landskaper fra hovedstaden og ikke minst fra vår 

bydel - en rekke dagklare friluftsbilder etter den 

naturalistiske oppskrift. Mange av tidens mest 

kjente personer - blant annet Arne Garborg og Kalle 

Løchen - kom og satt modell for ham mens han 

skapte sine senere så berømte portretter (nå i 

Nasjonalgalleriet). Mot slutten av 1880-årene sluttet 

han seg til de såkalte Fleskum-malerne, de som 

med Werenskiold, Skredsvig og Backer i spissen 

ville ha et mer stemningsmettet maleri enn det den 

strenge naturalisme kunne gi. Han maler det lyriske

«Sommernatt» (1886) og «Nocture» (1887). Han 

var også med på illustreringen av den store Snorreutgaven 

og av de norske folkeeventyrene i 1890årene. 

Peterssen utførte dessuten dekorative 

veggfelt i forskjellige herskapsvillaer i Kristiania. 

Det omfangsrike «Gujamars sang» i 

forlagsbokhandler William Nygaards villa på 

hjørnet av Hafrsfjordsgaten og Drammensveien er 

vel det største. Men også i J.B. Stangs villa laget 

han en større suite med middelaldermotiv. 

Eilif Peterssens hjem var lenge et samlingspunkt for 

mange av tidens betydelige kulturpersonligheter, 

preget av malerens kultiverte personlighet og 

moderate holdninger, men også, fortelles det, av det 

man kalte «den viltre Hegdehaugsgutt med det 

usentimentale Kristiania-viddet ytterst på tungen». 

Christian Krohg (1852 - 

1925) 

- Syrinene i Grønnegate! Finnes der noe 

yndefullere syn i naturen enn hvite, 

blussende syriner, som neier seg stille og 

sorgfulle i vindens sus og en lys, norsk 

sommernatt? - skrev Christian Krohg, 

maleren som elsket Kristiania gjennom 

et langt liv. Alltid måtte han tilbake til 

fødebyen. 

Christian Krohg ble født i et hus i Lille Parkvei - en 

gate som er borte nå, men som fulgte den 

nåværende Wergelandsveien et godt stykke. Året 

var 1852, og gutten vokste opp blant en hel skokk 

med søstre. Hjemmet i Lille Parkvei betydde meget 

for ham i oppveksten. Det var kultivert og 

harmonisk, preget av interesse for kunst, historie, 

litteratur. I den rommelige hagen kunne han bygge 

hytte med sine søsken, eller de lekte sisten dersom 

de da ikke streifet om på løkkene i nærheten. 

Moren døde da Christian var 9 år. Det førte til at 

faren følte seg ende sterkere knyttet til barna sine 

enn før, men også til at hjemmet ble et sorgens sted. 

Christian ble tidlig oppmerksom på sine 

kunstneriske interesser, og hans vennskap med 

Hegdehaugsgutten Eilif Peterssen kom til å bety 

meget. I sin bok «Norske kunstnere» forteller 

Krohg om det første møte de to imellom på Nissen 

skole: 

«Om Eftermiddagen gik jeg opover til 

Hægdehougen for at nikke til ham, hvis han var ude 

og legte paa Gaden. Det var han ikke, og jeg 

maatte gaa hjem igjen, men næste Dag blev vi 

Venner i Klassen. Og det viste sig, at han var 

forfærdelig flink til at tegne «Ansigter». De saa 

næsten ud som de var trykt. Saa blev jeg smitted af 

ham og tegnet mere og mere Ansigter, og senere 

har vi begge holdt paa med det. -» 


19 

I 1873 døde Krohgs far. Da flyttet Christian og hans 

søsken over til farens søstre, som bodde i 

Pilestredet. Tantenes hjem ble så hans faste hjem i 

årevis - når han ikke var ute og reiste. Flere av sine 

kjente bilder fra denne tiden malte han fra 

Pilestredet - «Et farvel» for eksempel (1876) og et 

dobbeltportrett av en søster og en tante, et av de 

første realistiske bilder i norsk kunst. Han malte 

også «Sypiken» (1879) og «Daggry» (1880) som 

innleder hans sosiale maleri. 

I begynnelsen av 1880-årene var han utenlands, 

men i 1882 kom han hjem til tantene igjen. Han 

deltar i kunstnerstriden i Kristiania, blir venn med 

Hans Jæger, skriver boken «Albertine» (1886) og 

maler blant annet «Albertine i politilægens 

venteværelse» (1887). Av største betydning for ham 

blir besøkene på løkken innerst i Grønnegate. Der 

bodde regjeringsadvokat Lasson og hans mange 

døtre i et prektig hus omgitt av hvite syrintrær. 

Krohg blir kjent med Oda; sammen vanker de på 

kaféer, i atelierer, på gater og streder. Krohg hadde 

en meget stor evne til å komme i snakk med folk, 

og ble tidlig en kjent skikkelse på byen - og ikke 

bare godt likt. Men søstrene og tantene i Pilestredet 

forgudet ham. De gledet seg ved å hjelpe ham og gi 

ham et hjem der han fritt kunne gå og komme som 

han ville og der han alltid ble mottatt med varme og 

kjærlighet. Krohg følte dette hjemmet som et 

ankerpunkt midt opp i stormene som kunne rase i 

avisene, på Grand eller på Stortinget. Selv om han 

reiste meget i 80-årene, mistet han aldri kontakten 

med fødebyen. Alt han har malt, har på et vis 

tilknytning til byen, er det blitt sagt om han. Selv 

losene fra småstedene langs Kristianiafjorden gikk 

inn i byens liv. 

I 1888 ble han gift med Oda Lasson. De bodde en 

tid i Lasson-huset i Grønnegate. Krohg lot sitt 

maleri kretse om hustruen, barna, huset, hele den 

hjemlige lykke: 

«Aldri har jeg set saa mange Syrener. De fyldte 

hele Løkken med Duft, og midt i al den Duften gik 

saa de unge, vakre, livsmodige Pigebarn. De gik 

myge i Gangen, lidt musikalsk sigende i Knæerne, 

som om de ubevidst gjorde sin Reverens for en eller 

anden stor suveræn Mand eller Magt, der aldrig 

kom til dem, og fordi den Manden eller den Magten 

ikke kom var det naturligvis ikke bare Glæde, de 

spredte rundt omkring i Sindene - det skulde bare 

ha manglet - men ogsaa Smerte, Fortvilelse og 

dyptgaaende Ulykkefølelse. Aldrig Ligegyldighet! 

Altid Styrke! Hvilken Sum av rige, noble følelser, 

disse søstrene har lagt ned i os alle. Hvilken stor 

menneskelig Indsats de har gjort i norsk Kunst og 

Digtning, selv om de andre bare har anet det. Jeg 

tænker paa den hensynsløse Opofrelse og varme 

uselviske Kjærlighed og Beundring, de kan lægge 

for Dagen. Jeg tviler jo ikke om, at Lys- og 

Livsstrømmen fra Bunden av Grønnegade endnu 

gaar der. De kjender jo Eventyret om Troldet med 

de otte Hoder. Straks Riddersmanden trodde, han 

hadde hugget et af Hoderne af, sprang der straks

nye frem. Ingen Ende paa Søstre - og lidt Trold var 

der jo i dem allesammen. - » 

1890-årene var en vanskelig tid for Krohg både 

kunstnerisk og menneskelig. Han tilbragte mange år 

på reise, og det var ofte noe oppjaget og rastløst 

over hans liv. Han savnet et fast holdepunkt og var 

ofte nedfor. Men endelig - i 1909 - blir Det norske 

kunstakademi grunnlagt og Christian Krohg blir 

dets første direktør. Han slår seg ned i Kristiania, 

og sommeren 1914 kan ekteparet Christian og Oda 

flytte inn i et nytt hus øverst i Halvdan Svartes gate. 

I mange år var dette huset det hyggelige 

samlingssted for mange mennesker - et av de mest 

gjestfri hjem i byen, sa de som hadde vanket der. 

Huset var ikke stort. Men man kunne stå i vinduene 

og skue ut over de fine Frogner-jordene. Krohg 

elsket det og gledet seg når andre hygget seg i den 

store stuen med det dekkede spisebord, med 

bjerkeved knitrende på peisen og med den 

praktfulle fru Oda som vertinne. En pryd for hele 

vår bydel. 

Oda Krohg (1860-1935) 

«Disse søstrene i Grønnegate! Hvilken 

sum av rike, noble følelser disse søstrene 

har lagt ned i oss alle. Hvilken stor 

menneskelig innsats de har gjort i norsk 

kunst og diktning - » Christian Kroh 

Oda Krohg var malerinne, først og fremst det. Visst 

var hun også den berømte (og beryktede?) prinsesse 

for Kristiania-bohemen. Visst var hun en fryktet 

femme fatale, Hans Jægers og Gunnar Heibergs 

elskerinne, Christian Krohgs hustru. Men egentlig 

og innerst inne var hun en dristig og begavet 

malerinne, forøvrig med sterk tilknytning til vår 

bydel. Det viser den lange rekken av praktfulle 

malerier hun skapte. 

Hun ble født i juni måned 1860 og vokste opp i 

Grønnegate, i den sagnomsuste Løkken. Hun var 

den eldste av regjeringsadvokat Christian og 

Alexandra Lassons mange barn. Huset står der den 

dag idag, men den store og landlige hagen med alle 

syrintrærne, er sterkt beskåret. Huset selv tjener nå 

som hjem for eldre, hjemløse menn. Tidlig visste 

Oda at hun ville male, og i 80-årene ble hun også 

kjent med flere malere: Hun og hennes søstre vakte 

oppsikt når de viste seg på Grand, og spesielt var de 

unge malerne opptatt av dem. Det ble sagt at den 

nye promenadegaten Karl Johan slett ikke sluttet 

oppe ved Slottet - den fortsatte like opp til porten 

inn til Løkken, det vrimlet av unge menn der i 

spasertiden. Tidlig giftet Oda seg med Jørgen 

Engelhardt og flyttet da til Pilestredet hvor hun fikk 

to barn. Ekteskapet var ikke godt. Etter noen år 

flyttet hun med barna inn i en liten leilighet i 

Sporveisgaten der hun kom til å bli boende i lang 

tid. Her var det hun holdt seg mens hun utdannet 


20 

seg til malerinne. Her malte hun sine første større 

bilder, blant annet det sosialrealistisk pregede «En 

viserpike». 

Mye motgang møtte hun. Fordi hun ville være 

malerinne. Fordi hun hadde forlatt sin mann. Fordi 

hun angivelig ikke maktet å ta seg skikkelig av sine 

egne barn. Barna ble derfor regulært kidnappet av 

Engelhardts to gamle tanter. Oda måtte mobilisere 

sin mektige far for å få dem tilbake til seg igjen! 

Hun flyttet med de små tilbake til sitt gamle rom på 

Løkken. I et brev til Hans Jæger skrev hun: 

«I formiddag var det deilig og varmt her, og så 

nydelig i haven. Har De vært her opp hos oss 

noengang? Jeg satte opp havedøren på vid vegg i 

dag og kjørte inn et helt lass av grønne grener og 

hegg og sånt noe. Pappa tror visst jeg er blitt gal. 

Og så forandret jeg alle sofaene og stolene og 

bordene i stuen som nesten er grodd ned i gulvet, så 

lenge har de stått på samme flekk. Nei, gid jeg 

hadde Dem her, jeg har funnet ut sånn en yndig 

plass langt nede i haven inne mellom noen busker 

og trær hvor vi kunne sitte i fred og snakke. Jeg har 

spadd i haven i dag, og raket også, men bare litt av 

gangen, og lært lille Ba å klatre i trærne.» 

Og så, litt senere, i en dagboksopptegnelse 6. juni 

1880: 

«Det er så stille på Løkken. Jeg sitter ute i 

lysthuset. Alt er lysegrønt med sol på, og blå luft 

med skinnende hvite skyer over. Mimi og 

Erik sitter på lur nede hos en baker i Homansbyen 

for å passe på når pappa går på kontoret, så 

passasjen til Løkken er fri. Klokken er tolv, og 

pappa har ikke gjort mine til å stå opp ennå, så det 

kan nok dra ut. Jeg har lovet å gi dem kaffe og mat 

når de kommer opp og all fare er overstått. 

Men foreløbig er jeg alene med Jægers brev og 

mine egne to. Først det fra i går, da jeg virkelig var 

fordrøvet nede hos Wilhelm. Det ble syv flasker 

champagne delt på fem, men slikt må til hvis jeg 

skal kunne holde ut. Hva er det som skjer med meg? 

Jeg har prøvd å skrive noe muntert til Christian i 

København, men jeg vet ikke om jeg klarer det 

lenger. Han er så ulykkelig, og han har vel en 

fornemmelse av at han kanskje mister meg, men 

hvorfor surrer han rundt der nede da? Bare fordi 

han tror at Jæger er trygt forvart i Paris?» 

I 1888 giftet hun seg på nytt, og da med sin 

privatlærer i maleri Christian Krohg. Hun hadde da 

fått antatt to malerier på Høstutstillingen - «Ved 

Kristianiafjorden» og «Gutten min». Men hun 

maler flere, mange fra vår bydel. Epletrær. Byen i 

måneskinn. Månen svermet hun for. En aften hun 

var på vei opp gjennom byen mot Grønnegate 

sammen med malervennene, hendte det at hun løste 

seg ut av det lystige følget og klatret opp en 

brannstige opp en naken husgavl. 

«Smidig som en katt klatret hun oppover og 

oppover helt til toppen. Der sto hun og strakte

armene rett opp mot månen, med et frydefullt 

skrik.» 

Ekteparet Krohg reiste en god del etter giftermålet. 

Men i 1893 døde Odas far - familien flyttet inn i 

Lassonløkken og ble boende der i noen år. Men 

ikke så mange. Det ble lange og ganske vanskelige 

år i utlandet, særlig i Paris. Men i 1911 ble hun 

bofast i Kristiania igjen, bodde i flere år på 

Majorstuen. I 1914 flyttet hun og Christian inn i 

eget hus i Halvdan Svartes gate 48. 

Hun ble aldri noen ensom gammel dame, selv ikke 

etter ektemannens død. Unge kunstnere flokket seg 

om henne og kom og spurte om hjelp og råd. Det 

lille huset i utkanten av Frognerparken ble litt av et 

kunstsentrum helt til hennes død i 1935. 

Gustav Wentzel (1859- 

1927) 

Gustav Wentzel - en ekte Kristianiagutt. 

Som kunstner var han utpreget 

realistisk - han skildret hverdagen slik 

den var i vår bydel i 1880-årene. Han 

malte den virkelighet han så rundt seg 

og lokket ny skjønnhet, ny poesi ut av 

den. Han viste at også en grå kald 

vintermorgen i Pilestredet kunne ha noe 

skjønt og vakkert ved seg. 

Av alle de unge malerne som fikk sin start omkring 

1880, var det Wentzel som - nest etter Edvard 

Munch - viste den klareste og mest markerte profil. 

Hans kunstneriske modningsprosess foregikk i de 

årene da naturalismen var på full fremmarsj. Han 

ble da også en vaskeekte naturalist - han elsket 

tingene omkring seg, han ble inspirert av alle de 

tusen detaljene som omga ham, det ser man både i 

«Snekkersvennene» (1881) og særlig i de store 

bildene «Frokost I og II»: overalt sto skarphet i 

iaktagelsen, nærmest fotografisk detaljtroskap og 

utsøkt fargebruk i sentrum. 

Ikke alle likte bildene hans. Det var for meget 

«fjerdestand» i dem, ble det sagt. Mange følte seg 

direkte frastøtt. Men idag inntar de beste bildene 

hans en helt sentral plass i norsk kunst. Han vokste 

opp i Gamlebyen der faren var salmaker og moren 

motehandler. Da Gustav var 9 år kjøpte foreldrene 

imidlertid en gård i Pilestredet der moren i mange 

år drev en kjøttforretning. Hjemmet betydde meget 

for Gustav. Han startet som en hjemmenes maler. 

Bildene fra det borgerlige miljø i Pilestredet har 

stor kulturhistorisk verdi ved siden av det 

maleriske. 

Meningen var at han skulle bli arkitekt. Men det var 

tegne og male han ville - det hadde han gjort fra 

han var liten. Han tegnet stuen i hjemmet, en 

gammel stol, det slitte klaffebordet, gyngestolen. 

Senere dro han rundt i byens omegn og malte blant 


21 

annet det daværende Majorstuen. Så kom han på 

tegneskole hos Middelthun, senere på Knud 

Bergsliens malerskole. Og fortsatte med tegninger 

og malerier av far og mor og hjemmet i Pilestredet 

21. Enda mens han gikk på skolen malte han det 

berømte bilde «Snekkersvennene». Det nektet 

Kristiania Kunstforening å stille ut - det var så 

altfor rått! Da ble det bråk. Krohg og Thaulow laget 

et svare spetakkel; sammenkalte en mengde 

kunstnere til demonstrasjoner, avfattet protester, 

skrev om saken i avisene. Opposisjonen mot 

Kunstforeningen ble skapt - den samme som senere 

skulle avføde de årlige Høstutstillinger. 

«Snekkersvennene» ble selve midtpunktet i den 

store kunstnerstriden i Norge. De konservative i 

Kunstforeningen mente nemlig at bildet «var blottet 

for det edle, det skjønne, det ideale, det som folk av 

den gamle skole forbandt med kunst». De unge 

ville ha full realisme i kunsten. Og de fikk det. Da 

den første høstutstilling åpnet i 1882 var Wentzel 

representert med sitt første store interiør-maleri, 

«Frokost», fra hjemmet i Pilestredet. Året etter 

stilte han ut to nye bilder som vakte ny forargelse - 

«Et billedhuggeratelier» og «Dagen derpå». 

Morgenbladet ville ha dem fjernet fra 

utstillingslokalene snarest mulig. Det ble de ikke - 

derimot ble de solgt, til gode priser. Så Wentzel 

fortsatte å male naturalistisk, til tross for 

motstanden, ja på grunn av den. Han var en god del 

på reisefot i 80-årene. Men han fortsatte å bo i 

Pilestredet, fortsatte å male derfra. Når han var ute 

lengtet den hjemmekjære mann etter gården i si 

ungdoms gate. Fra Paris skrev han til sine foreldre: 

«Jeg er nu vist forresten en ordentlig hjemmegris, 

jeg liger mig bedst der, for der er hyggeligere end 

her ude blandt mennesker der i alt er saa vidt 

forskjellige fra os. Det er ikke moro at ligge slig og 

reise og somle bestandig, kan dere tro... » 

I 1885 malte han sitt mest kjente bilde fra hjemmet 

- «Frokost II». Det gir et gripende og overbevisende 

innblikk i et enkelt men solid håndverkerhjem i 

Kristiania. Man føler hvor lunt det er på kjøkkenet, 

folkene 

hygger seg rundt bordet. Dette bildet ble malt i et 

atelier som Wentzels far hadde innrettet for ham i 

tredje etasje i Pilestredet 21. Her ble også andre av 

hans mer kjente bilder til, slik som «Et konfirmasjonsbilde» 

(1887). Slekten og vennene hadde 

stått modell. Det er høytid over bildet, og 

belysningen fra parafinlampen gjør stemningen 

varm og hjemlig. 17. mai 1889 giftet Wentzel seg 

med datteren av en Aftenposten-journalist, Kitty 

Bætzman het hun. De bodde hjemme hos gamle 

Wentzels i Pilestredet. Hun skildret stemningen 

slik, i en bok hun senere skrev om mannen: 

«Vi skulle bo hos hans familie til å begynne med, og 

det var et helt nytt miljø for meg. Jeg følte meg 

nokså fremmed, og jeg tror heller ikke at min 

manns familie var helt tilfreds med sin nye 

svigerdatter. Jeg måtte konstatere at noen felles

interesser kom vi aldri til å ha. Med svigermor var 

det annerledes. Hun var helt enestående, et av de 

beste og fineste mennesker jeg noensinne har 

truffet, hjertevarm, fintfølende og god. Det var som 

om hun straks forsto meg og de vanskelighetene jeg 

ville få å kjempe med. Hun spurte meg om sakene 

mine kom senere. «Senere?» sa jeg. «Ja du har vel 

litt utstyr, litt til det nye hjemmet dere skal stifte?» 

Jeg måtte tilstå at alt jeg eide var i kofferten. «Nå 

ja,» sa hun smilende, «det skal vi nok greie, 

foreløbig blir dere jo her.» Det ble vi imidlertid 

ikke. Wentzel lengtet etter å komme i arbeid, og da 

måtte vi vekk fra byen.» 

Ekteparet dro til Hallingdal. Senere skapte de seg et 

lite hjem i Geitmyrsveien ved St. Hanshaugen. Etter 

det igjen residerte de forskjellige steder på landet, 

mest øverst i Gudbrandsdal. Og Wentzel malte. 

Men solgte ikke. Han ble dårlig behandlet av de 

bevilgende myndigheter. Hans hustru skriver at han 

etterhvert mistet alt, også troen på sitt eget talent: 

«Gustav Wentzel stolte ikke lenger på sitt talent. De 

store kunstneriske oppgaver hverken lokket eller 

interesserte ham mer. Det som stod igjen var bare 

kampen for å leve de år han ennå hadde igjen. Og 

han var blitt rotløs. Han hadde fått følelsen av ikke 

lenger å høre hjemme noe sted. Han hadde tapt 

kontakten med verden og med de få av 

malervennene som ennå levde.» 

Gustav Wentzels liv var en av de mange kunstertragediene 

som utspilte seg i Norge i årene omkring 

år 1900. Men kunsten han skapte lever fremdeles. 

Og gleder de mange som hver dag besøker vårt 

Nasjonalgalleri. 

Edvard Diriks (1855-1930) 

En av de mer trofaste 

Kristianiaskildrere i norsk malerkunst, 

har navnet Edvard Diriks. 

Nasjonalgalleriet har en rekke bilder av 

ham. Et av de mest kjente ble malt i 

1886 og hadde tittelen «Skovveien sett 

fra Riddervoldsgate»: Der ser man 

husene på det som ble kalt Munchs 

løkke («Bakkehuset»), husmannsplassen 

«Fisiko» og en stump av den veien som 

representerte grensen mellom Frogner 

og Christiania Bymark. 

Edvard Diriks kom til verden i Kristiania i 1855 og 

vokste opp i det såkalte Bakkehuset. Det lå på 

hjørnet av Riddervolds gate og Skovveien og ble 

også kalt Diriksløkken (revet i 1893). Dette gamle 

huset som var hjemmet hans malte og tegnet Diriks 

gang på gang fra de forskjelligste vinkler, og både 

utvendig og innvendig. I den nærmeste familie var 

det flere betydelige personer: hans mor var søster 

av historikeren P.A. Munch; en annen av hans 


22 

onkler var den kjente tegner Carl Frederik Diriks 

(«Fyr-Diriks»). Edvard Munch var hans fetter, Frits 

Thaulow hans søskenbarn. 

Meningen var at Edvard Diriks skulle bli arkitekt. 

Han dro da også tidlig til Tyskland for å studere 

arkitektur. Men lysten til å tegne og male tok 

overhånd - han forlot arkitektstudiene og påbegynte 

i 23-årsalderen sin utdannelse som maler i Weimar 

der det nye friluftsmaleriet dengang var i skuddet. 

Han kom i forbindelse med jevnaldrende norske og 

tyske malere - Christian Krohg, Frits Thaulow, Max 

Klinger - malere som alle kom til å bety meget for 

ham. Han forsøkte seg i flere genrer, blant annet 

malte han en rekke tyske byprospekter ved siden av 

sine portretter og landskapsbilder. 

I 1879 vendte han tilbake til Kristiania igjen og 

malte bilder fra vår bydel som vakte oppsikt og 

anerkjennelse. Han slo seg atter en gang ned i 

Bakkehuset og sto gjennom mange år som den mest 

trofaste skildrer av vår bydel og av Kristiania i det 

hele. Stor anerkjennelse vakte maleriet 

«Majorstuen» (1881) og senere også «Fra 

Skovveien» (1889), nå i Rasmus Meyers Samlinger. 

Dette var alt sammen arbeider med stor vekt på 

detaljstudiene og med sans for maleriske 

perspektiver. Den tidligere arkitektstudenten hadde 

ikke glemt bort sin interesse for gamle hus, og for 

hele den gamle bebyggelse, det ser man i den store 

komposisjonen «Josefinegaten». 

Det ble sagt at Diriks etterhvert ble den mest solide 

hovedstadsskildrer i 1880-årene etter Frits 

Thaulow, og det er sant. Berømt ble komposisjonen 

«Fra Homansbyen» der Diriks forsøkte å fremstille 

levende mennesker som talte sammen i vintergaten, 

alt mens sørpevann og snøslaps drev dem om 

føttene. Etterhvert gikk Edvard Diriks mer og mer 

over til å male utenfor selve byen. Fremragende ble 

hans bilder fra Drøbak og bebyggelsen der. Det 

samme gjaldt maleriene fra steder som 

Åsgårdstrand, Stavern, Arendal. Senere reiste han 

rundt både vidt og bredt og påsto til slutt at han 

hadde besøkt samtlige byer i landet. Sant var det i 

alle fall at få norske kunstnere vant seg et så 

inngående kjennskap til landet som han. Men etter 

at han giftet seg i 1892 og fikk eget hus i Drøbak, 

ble det mindre reising. Motiver fra indre og ytre 

Oslofjord ble nå mer og mer dominerende i hans 

kunst. Inntil han i 1899 reiste ut og bosatte seg fast i 

Paris, visstnok etter oppfordring fra kjente franske 

kunstskribenter. I løpet av forbausende kort tid slo 

han igjennom med forskjellige utstillinger og skapte 

seg en betydelig posisjon i fransk kunst- og 

kulturliv. I hans hjem og på hans atelier vanket 

mange av tidens mest betydelige kunstnere såsom 

Picasso og Modigliani. Diriks holdt den ene 

utstillingen etter den andre og de vakte alle 

oppmerksomhet. Det ble skrevet artikler og 

avhandlinger om ham, det ble innkjøpt bilder til de 

parisiske gallerier, ja til selveste Louvre. 

Men hjemme var interessen for ham nokså laber. 

Nasjonalgalleriet kjøpte nok inn et par bilder av 

ham, Blomquist arrangerte et par utstillinger. Men 

det var i Frankrike han ble berømt, ikke minst på

grunn av sine landskapsskildringer og 

friluftsmalerier fra Bretagne og Normandie. Man 

kalte ham for «le peintre du vent» - vindens maler - 

fordi hans landskaper hadde så stor dybde og så 

vidt et rom, og fordi det nesten bestandig var høy 

skyflukt over det flate landskapet. Dikteren Gunnar 

Reiss-Andersen har gitt denne karakteristikken av 

Diriks’ «franske» landskapskunst: 

«Der foregår stadig noe i hans billeder, 

merkelige hendelser i skyene, voldsomme 

scener mellem havet og vindene. -- Der er 

henrivende dialoger mellem luft og land, store 

masseoptrinn av skyer i skinnet av havets røde 

kvelder, av mektige poplers lange tog over 

sletten, hvor skygger og lys klær landskapet av 

og på.» 

I 1922 vendte Diriks tilbake til Norge igjen - for 

godt. Fra huset i Drøbak utgikk en strøm av bilder, 

med skildringer av det norske vinterværet med 

snøfokk og ulende vind over fjorden. Han kunne 

nok gjenta seg selv. Men fremdeles var hans 

arbeider med landskaper i storm, med sjø og skyfull 

luft til glede for mange mennesker. For oss i bydel 

Uranienborg Majorstuen står vinterbildene fra 

Kristiania i sentrum for interessen. Her er han vår 

maler. 

Amaldus Nielsen (1838- 

1932) 

I årene mellom 1869 og 1932 kunne folk 

i Majorstustrøket rett som det var se 

eller treffe på en velkjent maler som 

gikk omkring i Majorstuveien eller sto i 

sin hage og malte sitt eget selvportrett. 

62 år i strøket! Og alltid med 

utgangspunkt i det gamle rødmalte 

gårdsanlegget i nr. 8. Det står der den 

dag i dag. 

Han kom til verden i Mandal som sønn av en 

skipper bosatt der. Bare 16 år gammel 

ble han satt i lære hos en malermester i København. 

Men i fritiden der nede kopierte han berømte 

malerier som han leide hos en kunsthandler, og 

tilslutt ble han elev ved Kunstakademiet i 

København. I 1857 ble han så elev hos den kjente 

maler Hans Gude i Düsseldorf. 

Men hjem til Mandal kom han fort nok - fra slutten 

av 1850-årene malte han bilder fra hjembyen og 

ikke minst fra skjærgården og fiskeværene utenfor, 

med de mest presise miljøbeskrivelser og de mange 

fortellende detaljer. Hans maleri var i begynnelsen 

preget av düsseldorferne, men fikk raskt en nesten 

impresjonistisk friskhet takket være en nesten 


23 

utrolig fri penselføring og sterke, livlige farger. I 

sine senere år understreket Amaldus Nielsen mange 

ganger at Düsseldorf ikke hadde betydd noe særlig 

for ham og at det først og fremst var naturen selv 

som hadde vært hans inspirasjonskilde og 

læremester. Som han selv sa det - noe overdrevet: 

«Jeg gjør krav på at det innrømmes at jeg er den 

første der har bevist at det går an å utvikle sig også 

her hjemme i Norge.» 

Også de yngre naturalistiske malerne som kom til 

utover i 1880-årene, hevdet forøvrig at Nielsen 

hadde vært den første virkelige friluftsmaler i 

Norge. 

Han reiste endel både hjemme og ute i 1860-årene, 

men måtte reise hjem igjen for godt i 1867 på grunn 

av dårlig helse. Dermed ble han den første av de 

norske kunstnerne som bosatte seg fast i hjemlandet 

etter avsluttet utdannelse ute. 

Det er ingen tvil om at Amaldus Nielsen allerede i 

60-årene gjorde mange av sine malerier ferdige ute 

i naturen - han rigget opp selvlagde presenninger 

eller et telt slik at han kunne arbeide uforstyrret av 

været. Slik også etter at han i 1869 flyttet til 

Kristiania der han bodde til sin død. I førstningen 

kunne man se ham oppe i den store haven i 

Majorstuveien ivrig opptatt med å male eller 

reparere husene der. Hovedbygningen var en 

toetasjes tømmerbygning fra slutten av 1700-tallet 

med lukket svalgang mot tunet. Den lå til høyre når 

man kom inn porten - til venstre lå sidebygningen 

som Nielsen flyttet inn i først. Den ble senere 

forhøyet til to etasjer, i den ene innrettet maleren 

sitt atelier. Hele det utformede tun - alt malt i den 

bonderødeste farge som finnes kunne - ble fredet 

noen år etter Nielsens død. 

I sitt rommelige atelier satt da maleren og 

bearbeidet sine motiver fra Vestlandsreisene og 

utfluktene til Hvaler eller Sørlandet («Morgen ved 

Ny-Hellesund»). I 1886 mistet han sine kone og tre 

barn i en epidemi. Denne tragedien gikk ut over 

hans arbeidsevne og mot slutten av 1880-årene gikk 

nok kvaliteten i hans produksjon ned. Bildene ble 

mer rutinepregede atelier-arbeider. Men han var 

meget populær, folk likte bildene hans og det var 

stor etterspørsel etter dem. 

Til slutt greide han overhodet ikke å reise lenger, og 

bildene fra Sørlandet tok slutt. Til gjengjeld fikk 

han en helt ny motivkrets: inne på sitt atelier fant 

ham motivene rett utenfor vinduene sine, sommer 

som vinter. I det store «Sludd, fra ateliervinduet» 

(1928) har han på mesterlig vis fremstilt et snøtungt 

landskap på Hegdehaugen, snøfillene riktig driver i 

den fuktige luften. Bildet ble malt da kunstneren 

var 90 år og vitner såvisst ikke om noen nedsatt 

kunstnerisk observasjonsevne og kraft. 

Praktfulle er også de store maleriene fra 

gårdsplassen i Majorstuveien 8, tidlige 

sommermorgener mens avisen bæres rundt. Eller 

bilder av «Naboer» (1912), med skjærene som 

bygger reir i det svære kastanjetreet som pryder 

eiendommen. Dette har vært kalt bypoesi av

ypperste klasse, og er det også. Amaldus Nielsen 

levde nokså isolert fra det vanlige kunstmiljø i 

hovedstaden. Han opplevde megen motgang både 

som kunstner og som menneske. I lange perioder av 

sitt liv var han et fattig mann. Han var alltid en 

stillferdig og ydmyk mann, en som alltid holdt fast 

ved sin kjærlighet til og beundring for den store 

natur. I en alder av 89 år summerte han opp sitt liv 

på denne måten: 

«Jeg har prøvd litt i verden. Men jeg sier likevel at 

jeg er glad i livet - jeg betragter som jeg har levet i 

paradis! Fattigdommen er en faktor i livet, det gror 

meget godt opp av den .» 

Klesvasken mellom frukttrærne i skarpt motlys ute i 

hagen, fuglene i kastanjetreet, fargene i de unike 

bygningene han holdt til i - de var kanskje deler i 

det paradis han opplevde omkring seg? 

Henrik Sørensen (1882- 

1962) 

Var Oslo på 1900-tallet verdens 

ubestridelig styggeste by, uten smil og 

farger? Henrik Sørensen sa at den var 

det - men tilstod samtidig av han var 

forelsket i byen og at han trivdes i vår 

bydel, der han bodde i nesten hele sitt 

liv. 

I tiden etter år 1900 var det få av de norske malerne 

som brydde seg om hovedstaden og om å male 

derfra. Det som da stod i høysetet for dem var ikke 

sivilisasjon og kultur - men natur og sunnhet, 

landskap, trær og grønt, det typisk norske. Hverken 

Henrik Sørensen eller Oluf Wold-Torne, hverken 

Thorvald Erichsen eller Lars Jorde malte noe særlig 

fra byen, enda de alle bodde i vår bydel til tider. 

Jorde kalte Kristiania for «Æschiania», Wold-Torne 

sa at å være i denne byen var som å være «på 

bunnen av et hull», og Thorvald Erichsen 

innskrenket seg til å male ett eneste bilde fra 

bydelen, med motiv fra Eilert Sundts gate. Henrik 

Sørensen som bodde og arbeidet i bydelen gjennom 

et helt liv skrev en gang: 

«Denne byen som vi - tross alt - alle er forelsket i 

og trives i, er «verdens ubestridelig styggeste by» - 

byen uten smil - uten farge - uten gratie, med sine 

beige, vissentgule, funk-pissfarger i trapper, foyerer 

og offentlige lokaler - må få et farge-sjokk. En 

overrisling av Oslo fra vårtlandsfarger som vi i 

overdådig prakt har i vår folkekunst - skal med et 

slag gjøre underverker.» 

Henrik Sørensen var av svensk opprinnelse. Han 

kom til verden i Fryksände i Värmland i 1882, men 

da han var 12 år gammel flyttet familien til Norge. I 


24 

noen år arbeidet Sørensen på et kontor i Lillestrøm 

samtidig med at han utdannet seg til kunstner. 

Senere bodde han mye i utlandet, blant annet 7 år i 

Paris. Men i 1927 flyttet han til Oslo og bosatte seg 

med hustruen Gudrun og sønnen Sven Oluf i en 

nøktern loftsleilighet i Eilert Sundts gate 42. Atelier 

hadde han lenge i Professor Dahls gate 44. Vennene 

syntes etterhvert at leiligheten var for liten og 

puslete - den mest innflytelsesrike norske kunstner i 

mellomkrigstiden kunne da ikke bo så trangt! På 

Sørensens 50-årsdag i 1932 gikk de sammen om å 

kjøpe en leilighet i Industrigatens nederste del, i 

rekkehusrekken oppført i 1931 med Nicolai Beer 

som arkitekt - i vaskeekte funkisstil. 

Sørensen ville ikke ha den - man kunne ikke leve på 

sine venner på den måten, sa han - og la til at han 

trivdes godt med sitt lille krypinn i Eilert Sundt. 

Slik gikk det til at maleren Jean Heiberg fikk kjøpt 

funkishuset i Industrigaten, mens Sørensen ble 

værende der han var. 

Hjemmet skildres som hyggelig og interessant - 

Sørensen hadde bragt med seg mange fine 

antikviteter fra Paris og i tillegg hadde maleren 

skaffet seg en av de beste fajansesamlinger i landet. 

Veggene var dekket av bilder og bøker. 

Malerisamlingen bestod bl.a. av I.C. Dahl, Peder 

Balke, Erik Werenskiold, Thv. Erichsen, Wold- 

Torne, Christian Krohg, Alf Rolfsen, Lars 

Hertervig. I gangen hadde han tegninger av 

Delacroix, Matisse, Renoir og Degas og på 

soveværelset bilder av Picasso og Braque. Han 

måtte betrakte dem hver morgen «for å få orden på 

tankene», som han sa. 

Bymotiver hadde Sørensen liten sans for, selv om 

han nok har malt noe fra Oslo. Men han likte seg 

blant menneskene i byen. Han hadde en enorm 

bekjentskapskrets i de mest ulike miljøer, og ble 

også mer fetert enn de fleste. Det var ikke så få 

betydningsfulle personer som var på besøk i 

loftsleiligheten i 1930-årene. Lenge holdt han også 

mottagelser i sitt atelier hver formiddag frem til 

klokka tolv. Det var morsomt å gå omkring der inne 

og høre mesteren legge ut om bildene sine. Ikke 

fullt så morsomt var det - som undertegnede gjorde 

- å stå modell for ham med armene strakt i være. I 

timevis! 

Nesten hver eneste kveld var Søren i selskap. Da 

vanket det alltid godter eller penger til barna i 

huset. I forbindelse med de store høytider, særlig 

julen, samlet Sørensen rundt seg mennesker som 

bodde alene - malere som Thorvald Erichsen, 

Johannes Rian, Bjarne Rise og Solveig Wiik - eller 

enslige modeller, barnepassere, enker. 

Krigen kom i 1940 - til pasifisten Sørens store 

fortvilelse. I november 1943 ble Universitetet 

stengt av tyskerne. Den 23 år gamle 

realfagstudenten Sven Oluf Sørensen måtte rømme. 

Da tyskerne kom for å hente ham, forklarte Søren at 

han ikke var hjemme men inviterte tyskerne inn i 

leiligheten dersom de ville sette fra seg sine 

maskinpistoler. De unge soldatene som kom på 

døren i Eilert Sundts gate var østerrikere og like lite

glad i krigen som maleren. De ble sittende og 

snakke ved kjøkkenbordet i flere timer. 

Selv kom Søren til å spille en rolle i det illegale 

arbeidet i Norge under krigen. Det er et spennende 

kapittel - han hadde jo sine tyske kontakter! Med 

det hører ikke hjemme her. Understrekes skal det 

bare at i malerhjemmet vanket hele tiden både 

flyktende nordmenn, ledende motstandsfolk og 

høytstående tyske offiserer. Før Henrik Sørensen 

havnet på Grini i januar 1945. 

Rolf Nesch (1893-1975) 

«Vi vil leve som alminnelige mennesker 

og glede oss over at vi har et sted å bo 

hvor vi kan være helt for oss selv» Brev av 

12.4.1947 Selv om Rolf Nesch flyttet til Ål 

høsten 1951, var Industrigaten 63 hans 

annet hjem så lenge han levde. Der 

hadde han sin samling eksotisk skulptur, 

antikke romerske vaser, fønisk glass og 

prekolumbiansk kunst. 

Hvem var i 1950-årene klar over at det i bydel 

Uranienborg Majorstuen, nærmere bestemt i 

Industrigaten 63, ble skapt en kunst som trygt kan 

betegnes som den mest eiendommelige som ble 

laget her i landet - kanskje i hele verden? For her i 

Industrigaten og i atelieret på Frøn gård, var det at 

Rolf Nesch arbeidet med sine epokegjørende 

metalltrykk, sine materialbilder og skulpturer. Her 

bearbeidet han det underlige materialet sitt - 

metallbitene, glasskårene, hønsenettingen, steinene 

og trerøttene, kapslene, fyrstikkeskene og 

sinkbitene. Uopphørlig strømmet nye arbeider fram, 

trykk og bilder som fant veien til utstillingslokaler i 

Hamburg, Paris, New York og som gledet og 

forbauset den kunstinteresserte verden. 

Det begynte med at modernisten og radikaleren 

Nesch måtte flykte fra Hitlers Tyskland i 1933. I 

årevis sultet og frøs han seg gjennom tilværelsen og 

fattigslige hybler i og ved Oslo - uten at noen, 

bortsett fra Rolf Stenersen, ville kjøpe bildene hans. 

Og det endte med at han ble et verdensnavn. 

Utstillinger i de store kulturland gjorde ham kjent 

og ettertraktet. Priser og utmerkelser haglet inn over 

ham fra inn- og utland. Alle ville gjerne ha tak i 

ham. Og han arbeidet og arbeidet. Det brente en 

skapertrang i ham som hverken motgang eller 

medgang kunne slukke. 

Femtiårene ble en av de mest produktive perioder i 

hans liv. Som den tusenkunstner han var, utfoldet 

han seg på en rekke forskjellige områder og med all 

verdens materialer. Han frembragte en fantasikunst 

preget av et overskudd, en humor, en form- og 

fargeglede som knapt noen annen bildende kunstner 

i tiden kunne oppvise maken til. 


25 

Fra og med sommeren 1952 bodde han som oftest 

med sin hustru skuespilleren Ragnhild Hald på 

Ragnhildrud i Ål i Hallingdal. Men Industrigaten 63 

var hans byadresse til han døde. Og hadde vært det 

siden han og Ragnhild Hald traff hverandre like 

etter krigen. 

Mye vondt hadde Nesch lidd i Oslo etter 1933. 

Hans store forbilde Edvard Munch ville nærmest 

ikke vite av ham, og han fikk ikke solgt ett eneste 

bilde i de første tre årene han var i Norge. 

Vanskelige boforhold hadde han hele tiden, og da 

han dertil ustanselig ble innkalt til tysk krigstjeneste 

etter 1940, ble han til slutt helt fortvilt. Høsten 1943 

hoppet han ut i gaten ved Skillebekk og lot seg 

kjøre over av en 

trikk. Det ble opphold på Rikshospitalet i 3 

måneder - pluss en langvarig rekonvalesens. 

Helt kom han seg aldri av skadene han fikk. Men 

like etter at krigen var slutt traff han Ragnhild Hald 

ved Det Norske Teatret. Og i 1946 flyttet de to 

sammen inn i en liten leilighet de fant i 

Industrigaten. Her gjennomgikk han en ny kamptid 

for å etablere seg som kunstner før han altså i 1952 

flytter til Hallingdalen. Hun blir boende i 

Industrigaten på grunn av arbeidet ved teatret. Man 

kan kanskje ikke påvise at bydelen inspirerte ham 

spesielt. Men han ga ofte uttrykk for at han likte seg 

i «småbyen» øverst i Industrigaten, som dengang 

hadde både melkebutikk, kolonial, tobakksbutikker 

og meget mere. Og så fikk han arbeidsro, tid og 

krefter til å arbeide videre med sine store 

materialbilder, som for eksempel «Sildefiske». Det 

bestod av en rekke kobberplater og ble påbegynt 

allerede i 1939 etter at Nesch sammen med vennene 

Sigurd Winge og Olav Strømme hadde vært på 

sildefiske utenfor Ålesund. Under krigen hadde han 

ikke hatt anledning til å arbeide videre med det. 

Men etter krigen tok han arbeidet opp igjen - uten 

til å begynne med å vite hvor det svære bildet skulle 

komme til å havne. En dag kom det imidlertid en 

forespørsel fra byggekomitéen for Indekshuset på 

Solli plass i Oslo: om bildet kanskje kunne passe i 

inngangshallen der? Det kunne det. Nesch påtok 

seg oppdraget og arbeidet intenst med hele det store 

bildet. Etter flere års hardt slit, med en utrolig 

komplisert teknikk og med en mangfoldighet av 

materialer, stod Rolf Neschs største verk ferdig i 

1965. Publikumstilstrømningen var meget stor - 

aldri hadde man sett noe slikt i kunsten før: irrgrøn 

sjø, kobberrød himmel, båter av små trebiter og 

menneske- og dyrefigurer av skifer. Fiskene i den 

store nota var laget av speilbiter - de reflekterte 

trafikken utenfor Indekshuset og ga et levende 

inntrykk av at silda var i bevegelse. 

Rolf Nesch var i sannhet et stor trollmann. Vi kan 

alle være glade for og stolte av, å ha hatt ham i 

bydelen vår i så mange år.

Arne Duban (1912-1993) 

En gang i tiden var Frogner Stadion rett og slett 

verdens ledende skøytearena. Så hadde vi da også 

flere toppstjerner som trente der daglig. En av dem 

var Oscar Mathisen. Kanskje den største? Men i 

dag er det ikke alle som vet hvem han var. Mange 

unge har knapt hørt navnet. 

Oscar Mathisen var født i Oslo i 1888, og var i 

mange år verdens ubestridt beste og mest populære 

skøyteløper. Han ble lenge kalt Skøytekongen. Han 

vant Norgesmesterskapet i 1907, 1909-10. 1912-13 

og i 1915. Europamester ble han i 1909, 1912 og 

1914. Verdensmester i 1908-09 og i 1912-14. Han 

erobret hele 16 distanseseire i VM, 12 i EM og satte 

14 verdensrekorder, 18 norske rekorder. I 1916 ble 

han proff og deltok i en lang rekke løp - som finnes 

beskrevet i hans selvbiografi «Mitt livs løp» (1946). 

Oscar Mathisen døde i 1954. Durbans statue ble 

avduket i 1959. 

Før Oscar Mathisens tid var det smått med norske 

skøyteløpere av klasse. Men noen var det - så 

mange til slutt at de i året 1900 

fikk sin egen skøytebane i Kristiania, Frogner 

Stadion. Så kom Oscar. I tricot og med et fraspark 

det ennå går gjetord om. Aldri hadde noen hatt et 

slikt fraspark som han - det ser man av statuen som 

fremstiller Mathisen på rask vei ut av en sving og 

inn i selve oppløpet. Drivet ligger tykt utenpå hele 

skikkelsen, ingen kan unngå å legge merke til det. 

Han var en ekte Oslo-gutt. Faren var fra Toten og 

virket som oppsynsmann i tollvesenet. Som 

tenåring deltok Oscar i sine første gutteløp på 

Frogner. Og vant. Etterhvert vant han alt, så å si. 

Gjennom mer enn en generasjon holdt han en hel 

nasjon trollbundet med sine eventyrlige seire og 

rekorder. Ja, han var så populær at det kan være et 

stort spørsmål om man i Norge noengang har hatt 

en så avholdt idrettsmann. Folk var elleville når han 

viste seg, fortelles det. De stormet banen når han 

seiret, bar ham ut i garderoben på sterke skuldre. 

Strømmen av telegrammer og hilsner var uten ende, 

selv kong Haakon og statsministeren passet på å 

gratulere ham. 

Til daglig var denne berømte mann ekspeditør i en 

sportsforretning byens sentrum. Der kom det mye 

folk som ville se den store stjerne og prate idrett 

med ham. Dette fortsatte selv etter krigen. Oscar 

Mathisen holdt seg godt. I en alder av 41 år satte 

han nye verdensrekorder både på 500 meter, på 

1000 meter og på 1500 meter. Jo det var gutten sin - 

har noen fortjent en statue så er det han. 

Har så kunstneren som laget statuen ved Frogner 

Stadion selv sett ham? De har han utvilsomt. Han 

26 

Skulptører 

kom til verden i 1912 og hadde rikelig anledning til 

å delta i hyllesten som ble Skøytekongen til del. 

Ellers var Durban elev av W. Rasmussen på Statens 

kunstakademi, og laget mange fine ting i sitt liv - 

kvinnestatuer blant annet i Freiaparken i Oslo og i 

byparken i Haugesund. Han skapte en lang rekke 

minnesmerker og monumentalskulpturer. Men 

fremfor alt kanskje ble han kjent for sine portretter - 

av Henrik Groth, Rudolph Thygesen, Robert 

Riefling. Durban fikk også tid til å skrive flere 

bøker, og da i første rekke om kunst, kunstnere, 

skulptur. Han var en svoren tilhenger av 

naturalismen, regnet seg som elev av de gamle 

greske billedhuggere som jo også elsket å fremstille 

mennesker i bevegelse, idrettsmenn og 

diskoskastere. Durban kunne ikke fordra den 

modernistiske billedhuggerkunsten, og la aldri skjul 

på det. Han fikk mange motstandere i det norske 

kunstmiljøet på grunn av sine meninger. Men det 

gjorde ham ingen ting - han hatet «kunstnere» som 

laget flaskestativ eller pissoarer og kalte det kunst. 

Og han hatet dem som forsvarte slike arbeider. 

«Dersom forrige generasjon av malere og 

billedhuggere våknet til live nå, ville de tro de var 

havnet på sinnssykehus», mente han. Og var oppgitt 

over den mangel på forståelse han mente kunstnere 

med et figurativt formspråk ble møtt med i våre 

dager. 

Også Durbans egen kunst - og ikke bare hans 

meninger - ble kritisert sønder og sammen. Det 

gjaldt også Oscar Mathisen-statuen.. Den var 

forferdelig i sin naturalisme, sa mange. Ja det gikk 

så langt at Byplankontoret vurderte å lage om på 

omgivelsene rundt statuen slik at den ble mindre 

synlig! 

Men for de fleste av oss som har sin daglige gange 

ved Frognerparken, er Oscar Mathisen en levende 

skulptur, en vakker markering av idretten på 

Frogner Stadion og et vakkert minnesmerke om en 

mann som alltid holdt en høy standard og som var 

et usedvanlig godt menneske. Han bar sin store 

berømmelse med anstand. 

Per Ung (1933-) 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9 

Sonja Henie var ikke egentlig fra bydel 

Uranienborg-Majorstuen i Oslo. Hun kom til 

verden en snøtung vårdag, 8. april 1912, i 

Kirkegaten, i et hus som lå nesten helt nede ved 

Bankplassen. Faren, Wilhelm Henie, hadde 

kåpeforretning i Prinsens gate og satt godt i det. I 

sin ungdom hadde han vært litt av en sportsstjerne, 

han var ivrig syklist. Karakteristisk nok traff han 

den som skulle bli Sonjas mor - hun var halvt irsk - 

på et sykkelstevne på Skøyen. Henie var en meget

dyktig forretningsmann, og han fikk etterhvert råd 

til å kjøpe seg en herskapelig leilighet i Thomas 

Heftye gate. Sonja ferdedes meget ute i friluft fra 

barnsben av og da som oftest blant jevnaldrende 

gutter som alltid kappet og konkurrerte. Sonja likte 

å vinne, hun var med i alt som smakte av 

konkurranse. «Jeg må vinne, jeg! » sa hun en gang. 

«Ingen får slå meg! » Seks år gammel får hun sitt 

første par skøyter. 1. juledag 1918 er hun å se på 

Frogner Stadion, forøvrig sammen med pappa 

Wilhelm. Frogner har hun hørt meget om allerede. 

Og Oscar Mathisen, mannen som løp hurtigere enn 

noen annen på isen. 

Etterhvert begynner hun så smått å danse og å gjøre 

kunstner selv - hun løfter det ene benet og glir 

fremover på det andre. En av kunstløperne i Oslo 

Skøiteklubb får se henne og synes hun virker 

lovende. Han overtaler henne til å bli med i 

klubben. Hun tar sine aller første treningsøkter, er 

på «stadda» hver eneste dag. Så får hun Norges 

beste kunstløper, Martin Stixrud, til trener - og 

utvikler hurtig sitt store talent, og sin sterke vilje. 

En kombinasjon som alltid har ført langt. 

Etterhvert blir det trening hver eneste dag i flere 

timer på Frogner. Det er fullt opp av folk på stadion 

om ettermiddagene, skøyter var litt av en folkesport 

i 1920-årene, og kvinnene kom tidlig med. De nøt å 

gli rundt til den festlige hornmusikken fra janitsjarorkestrene 

på tribunene, helt til natten kom og 

dørene ble stengt. 

Sonja traff masser av mennesker i denne tiden, og 

lærte meget. Når det senere hendte at hun ble 

beskyldt for å være vulgær og føre et simpelt språk, 

la hun skylden på stadion. Skjellsordene og de rå 

uttrykk hadde hun lært der. «Språket mitt lærte jeg 

av gutta på isen. Jeg traff dem mens jeg trente og 

det var noen skikkelig friskuser! » Men pappa 

Henie passet på. Hver dag tropper han opp ved 

Nissen skole i byens første privatbil: han skulle 

kjøre Sonja til treninga. Ofte ble han stående og 

betrakte de figurene hun laget i isen, oppmuntret 

henne. Det samme gjorde moren. Sonjas selvtillit 

ble stimulert, og hun ble også bedre og bedre. Snart 

var hun i ferd med å bli et navn i bydelen. Direkte 

oppsikt vakte hun med en egen oppvisning på 

Frogner under en pause i skøyte-VM i 1922. Og 

ved siden stod pappa - han ville oppdra henne til å 

bli en skikkelig vinner. 5 timers trening hver dag! 

I 1923 er hun med i OL i Chamonix. Hun taper - 

men får oppmerksomhet i verdenspressen. Ikke lite 

bare det. Så blir det enda mer trening å Frogner. 

Skolegang, fritid, fornøyelser - alt må vike for 

fremgangen på isen. 

Til slutt vinner hun sitt første NM i Moss i 1925. 

Sitt første VM vinner hun i 1927 - på Frogner! 

14.000 mennesker møter opp - og jublet da en 

strålende opplagt Sonja vant, og det med glans. 

Etterpå gikk hun fra seier 

til seier - ute i den store verden. På Frogner var hun 

nesten ikke å se mer. Men ute gikk det bra - Sonja 

Henie ble vår største idrettsstjerne noen sinne. 

Med det er den ganske unge Sonja billedhuggeren 

Per Ung har villet fremstille med sin statue fra 

27 

1986, Frogner Stadions prinsesse fra årene omkring 

1920. 

Ung ble selv utdannet i 1950-årene og tilhører den 

generasjon som fikk sitt kunstsyn formet av den 

mer konservative skulpturgenerasjonen. Han var 

med på å fortsette den figurative linje som Per Palle 

Storm og Joseph Grimeland hadde stått for. 

Menneske-skikkelsen ble hans viktigste motiv, og 

bronsen hans materiale. Sitt gjennombrudd som 

kunstner fikk han med Johanne Dybwad - 

monumentet ved Nationaltheatret. Det var holdt i 

den romantisk-dramatiske stil som senere ble så 

karakteristisk for hans kunst. 

Per Ung må ha et nært forhold til idrett og sport. 

Han har laget en rekke idrettsstatuer med levende 

mennesker i rask bevegelse. Men mest kjent er nok 

Sonja-statuen ved Frogner Stadion. 

Arne Vinje Gunnerud 

(1930-2007) 


Arne Vinje Gunnerud er en av de få norske 

kunstnere som har tatt sterke inntrykk fra 

forhistorisk kunst. Han har latt seg inspirere blant 

annet av det gamle norrøne kunsthåndverk, 

dyreornamentikken, og av Edda-diktningen, 

sagaene, skaldekvadene. Oppe på Tveita kan man 

for eksempel se en statue som forestiller guden Tor 

idet han fisker Midgardsormen opp av havet. 

«Vettløyse» heter den skulpturen, Tor blir et bilde 

på mennesket som underlegger seg og ødelegger 

naturen. 

Opp i oppkjørselen til Aker sykehus står hans 

fontene med fruktbarhetens gudepar, Gerd og Frøy. 

Plassert akkurat der fordi Gunnerud visste at det var 

en fødselsklinikk innenfor, og at navnet Aker i 

gammel tid kanskje betydde «den hellige åker» og 

var et sentrum for fruktbarhetskultusen i hele Oslodalen. 

Men han har også arbeidet med kristne motiver, 

med ikoner og kultfigurer som antyder at han ikke 

ser noen motsetning mellom kristendom og 

mytologi. Det ene følger etter Gunneruds mening 

av det andre. Gudene fungerer som et system, som 

retningslinjer for menneskene. Vi kan ikke klare oss 

bare med trafikkreglene. Gunnerud er altså ingen 

blott og bar norrøn 

kunstner, han sverger ikke til den norrøne 

religionen i ett og alt. Han spenner over et meget 

vidt felt - fra de muntre musikantene på St. 

Hanshaugen til den store fontenen med fiskeren på 

Grønlands torv; fra de mange dyrene i Noas ark 

oppe ved Svarttjern til havfruefiskeren ute på 

Bestum. 

Dessuten har han interessert seg for det kristne i 

kunsten, laget skulpturer av Moses som slår vann 

av klippen (Rikshospitalet i Oslo), bilder av Maria 

bebudelse, treskulpturer av Noa som planter 

vinstokker, Jerikos murer. Både mytologi og bibel

har vært inspirasjoner i hans arbeid - begge har etter 

hans mening så ubetinget noe å fortelle menneskene 

i dag. «Den gamle mytologi er så rik, så omfattende 

at man ut av den kan bygge nye konstellasjoner og 

hente ny inspirasjon». 

Da Det Norske Bibelselskap i 1983 så seg om etter 

en kunstner som kunne gi en forestilling eller to om 

hvem Eivind Berggrav var, valgte de derfor ham - i 

anledning Berggravs 100-årsdag i 1994. Eivind 

Berggrav fortjente i høy grad det flotte 

monumentet. Han utfoldet en livlig virksomhet i det 

norske samfunn i sin tid - som skribent, taler, prest, 

biskop (i Oslo 1937-1950). Han redigerte 

tidsskriftet Kirke og Kultur og utga en mengde 

bøker, tilhørte helt fra først av den liberale fløy 

innen teologien. Indremisjonens folk aksepterte 

ham ikke, deres leder Hallesby betegnet ham i 1937 

som en mann det ikke var mulig å samarbeide med. 

Men i årenes løp foregikk det en forskyvning i 

Berggravs syn - han nærmet seg mer til 

Menighetsfakultetet. Lenge var han både prest og 

bisp nordpå. Der skrev han boken «Spenningens 

land», kanskje hans beste. Han arbeidet meget med 

kirkeordningen og dens problemer og fremla 

forslag til nye tekstbøker. Han skrev meget om 

Bibelen og fikk stor anseelse også utenfor Norges 

grenser, blant annet ble han president i United Bible 

Societies. 

Alt dette - og mere til - er det Gunnerud fanger inn i 

den mangfoldige skulpturen i Underhaugsveien. 

Bodd i vår bydel har han egentlig ikke. Arendal har 

vært hans by. Og byer i Portugal og Italia. Her har 

han funnet et miljø og en atmosfære som har virket 

berikende på ham som kunstner. Mange enkle 

mennesker som har en grunnleggende dannelse når 

det gjelder kunst. Og personligheter som er 

kunstnere selv. Kunsthandlere som er terapeuter. 

Og en kunstutdannelse vi her i Norge kunne 

misunne dem. «Og så er det den velsignede 

hvitløken, da!», sier Gunnerud. 

Gunnar Utsond (1854-1950) 

Hvor forskjellige er ikke statuene av Wergeland og 

Welhaven i Oslo by! Like forskjellige som deres 

personligheter var det, deres diktning og hele 

virksomhet. Wergeland åpen, freidig, glad med 

fremstrakt hånd der nede i Studenterlunden og 

Stortinget - Welhaven sammensunken, trett, med 

hodet støttet til hånden på en benk i parkanlegget 

ved hjørnet av Briskebyveien og Skovveien. 

Karakteristisk er det at ønsket om å få reist et 

Welhaven-monument i hovedstaden hadde 

forbindelse med at Wergeland skulle få sin statue i 

Sentrum. Mens planene om Wergelandmonumentet 

ble lagt, skrev professor Bredo 

Morgenstierne i Aftenposten at selv studentene nå 

viste sørgelig liten interesse for Welhaven - mens 

entusiasmen for Wergeland og hans idéer stadig var 

stigende. En liten gruppe universitetsfolk gikk 

derfor sammen om planer også for en Welhaven- 


28 

statue - som et motstykke til det mektige 

Wergeland-monumentet. Men saken befant seg 

nokså lenge på planleggingsstadiet. Først etter at 

det ble opprettet et grunnfond for et slikt 

minnesmerke - «en statue som Henrik Wergelands» 

- kunne tilhengerne av planene vente å se dem 

realisert. På selve hundreårsdagen for Welhavens 

fødsel - i 1907 - begynte det konkrete arbeidet med 

statuen. Etter en forutgående konkurranse, som ble 

vunnet av den kjente telemarking og billedhugger 

Gunnar Utsond. Hans skisse bar mottoet «Det er en 

bitter kvide» - og mange syntes den så både 

lovende og vakker ut. Men strid vakte den likevel, 

slett ikke alle likte den sørgmodig henslengte dikter 

på benken. Kunstkritikeren Andreas Aubert uttalte 

for eksempel at skissen ikke fortalte det minste om 

Welhavens personlighet. «Det har nemlig stått 

Glans av denne hans Personlighed og af hans 

Skikkelse som fra en af våre skjønneste Menn, det 

føler vi alle gjennom de Frasagn vi har fra hans 

Samtid --- et Mindesmerke over Welhaven er 

forudbestemt til at fortsette hans eget Livsverk: at 

tolke Kunstens Adel ---». Men protestene førte ikke 

frem. Gunnar Utsond fikk oppdraget med å lage en 

større Welhaven-statue med utgangspunkt i den 

modell han hadde lagt frem. Dette gjorde han så - 

uten å vite det minste om hvor den skulle plasseres! 

Det utspant seg da en lengere diskusjon i avisene 

om nettopp dette. Og det manglet ikke på gode 

forslag: noen fremholdt at den så avgjort passet best 

nede på Victoria Terrasse. Andre tviholdt på at 

Eidsvolls plass, det var stedet. Dette siste sa 

Kristiania Kommune et avgjort nei til. Etter lange 

diskusjoner kom kommunen til at Welhavenstatuen, 

den skulle plasseres i Frognerparken! 

Så fulgte nye, omfattende diskusjoner. Snart var det 

ikke det lille parkanlegg eller den grønne flekk i 

hovedstaden som ikke var foreslått som stedet for 

Welhaven-monumentet. Til slutt ble de fleste enige 

om at det nok tross alt passet best med Skovveien - 

der hadde jo dikteren vitterlig bodd i de siste år av 

sitt liv. Og slik gikk det. 17. mai 1908 foregikk taler 

og diktopplesninger. Studentene sang. Dikterens 

tilhengere syntes det var en stor dag. Men egentlig 

populær ble statuen aldri, hverken i 1920-30-årene 

eller i vår egen tid - enda den passer godt inn i 

bybildet der den står. Welhaven-spesialister og - 

elskere finner at den sier lite om dikteren og hans 

egenart, han var ikke slik som Utsond må ha trodd. 

Historikeren F.B. Wallem uttrykte det slik: «Hadde 

Utsond sett Welhaven, hadde ikke Welhaven sett ut 

sånn». 

Skulptøren Gunnar Utsond slo seg ellers senere ned 

i sin hjembygd Kviteseid, på den gamle og store 

slektsgården der. Her levde han i hele den siste 

halvdelen av sitt liv. Her fikk han bygd seg et stort 

atelier der mange av hans skulpturer visstnok 

fremdeles befinner seg. 

Mens hans mest kjente arbeide, det vil for alltid 

tilhøre bydel Uranienborg-Majorstuen. Vi vil ha 

ham der opp i parken, han «den ludende sanger», 

om han nå ligner eller ikke ligner på dikteren fra 

Bergen.

Joseph Grimeland (1916- 

2002) 

Hvorfor den store bronsestatuen av Bokken Lasson 

nettopp ved hjørnet av Hegdehaugsveien og Oscars 

gate? Det har sin meget gode grunn: Bokken 

Lasson (1871-1970) vokste opp i dette strøket. 

Statuen burde kanskje vært plassert litt lenger ned, 

ved inngangen til Grønnegate - men den står bra der 

den står. 

Det var i Grønnegate - på Lassonløkken inne i 

bunnen der - at hun ble født. Der vokste hun opp 

sammen med sine mange søsken i det hjem 

høyesterettsdommer Lasson skapte i annen halvdel 

av 1800-tallet og der så mange kjente kunstnere 

vanket. Der ble hun formet. 

«Løkken var en veldig verden å være i. Den rummet 

alle eventyr som kunde diktes i en barnesjel. Vår 

løkke lå for enden av Grønnegate i Homansbyen. 

Like til vi blev voksne var den fri for alle de heslige 

murgårdene som senere blev bygget innpå oss. Det 

var bare én - Oscarsgate 12 - og for resten åpne 

marker til Pihls tårn i Gustavs gate og så 

Kleinsorgs gartneri langs baksiden av eiendommen. 

Ned mot Pilestredet en bratt bakke, hvor det var 

leven å rulle sig nedover når den var grønn, og ake 

eller skli når den var hvit. Bakken blev til et 

fjellstup på den ene siden, med huler og hyller og 

farlige steder. 

Huset var av de gamle toetasjes trehusene, mørk 

okergult i farven og med veranda ut til haven både i 

første og annen etasje.» 

Som alle sine 10 søsken elsket Bokken Lasson den 

store hagen med alle syrinene og epletrærne. Hun 

sa hun var rett og slett forelsket i hele strøket 

mellom Hegdehaugen og Bislett. 

«Et paradis av blomstrende trær og busker hadde vi 

å tumle oss i. Aldri har jeg sett så mange syriner. 

To saler av noen lysthus med klynger av 

syrinbusker rundt, blå, hvite og rødfiolette, og så 

det persiske treet på plenen foran verandaen. 

Lønnetrær hadde vi en hel park av borte i «lunden» 

, hvor vi samlet «neser» om våren og bygget 

løvhytter om høsten. Men det største og vakreste 

var et enslig, svært ett med tett kuppelkrone, som 

solstrålene så vidt sildret igjennom og laget 

dansende flekker på dem som satt på den lange, 

grønne benken under treet.» 

I barndomshjemmet i Grønnegate spilte musikken 

en hovedrolle. Alle familiemedlemmer trakterte 

forskjellige instrumenter og det var derfor tidlig i 

livet den unge Bokken la grunnen for den karrière 

som sangerinne hun skulle få. 

«Musikken i hjemmet på løkken var vevd inn i vårt 

liv like fra vi slo øinene op til vi sovnet. Den var av 

29 

den mest avgjørende betydning for vår utvikling, for 

vår opdragelse, for hele vårt vesen og for alle våre 

minner. Men snakke om den er vanskelig. Hvordan 

skal man beskrive luften man ånder i, atmosfæren 

som omgir en? Musikken var i oss og omkring oss, 

spunnet inn i alle dagens hendelser og belysninger, 

i livets hele rytme fra morgen til kveld. Vi suget inn 

gjennem porene all verdens musikk, mer eller 

mindre ubevisst gikk strømmer av melodier og 

harmonier gjennom barnesinnet og lagret gylne 

smykker av klassiske verker og juveler av vår egen 

tids klang. Ennu kan jeg, når jeg hører bestemt 

melodier av Bach, se den store dagligstuen med 

glinsende striper av sol innover gulvet som var vått 

efter morgenvaskingen, og Maria ved pianoet. Det 

gjaldt å få øvet sig en times tid før barna vrimlet 

inn og skulde fly på skolen. Den som kom først 

hjem, prøvde å får skubbet sig inn på pianostolen 

før den voksne kom hjem fra byen, så en ikke skulde 

komme altfor uforberedt til lærerinnen.» 

Bokken Lasson sang operette på forskjellige teatre i 

Kristiania fra hun var 23 år gammel. I 1912 skapte 

hun det aller første Chat Noir i byen - i en forfallen 

biljardsalong i det gamle Tivoli som forlengst er 

borte. Men Bokken lever - ikke minst takke være 

Grimelands statue. Før han laget den hadde han 

vunnet seg et navn med Oslo-piken i Oslo Rådhus, 

gallions-figuren som skuer inn over hovedstaden fra 

dens største bygning. Senere laget han figurer med 

rot i den klassiske kunstoppfatning. Modernismen 

tok ha avstand fra - også da han skapte sin Bokken 

Lassonfigur som den luth-spillende bohem. 

«Jeg tror at så lenge menneskets refleksjon over seg 

selv, sin fortid og fremtid og den virkeligheten som 

omgir oss, er preget av naturfølelse, av en 

fundamental glede over å eksistere, så vil den 

forestillende billedkunsten fortsette å leve. Det er 

kun den dypeste mistillit i forholdet til den skapte 

natur som kan knuse trangen til å gjenspeile den i 

vår bevissthet.» 

Dyre Vaa (1903-80) 

Den gjeveste Bonde i Vinje Gjeld 

var Dyre fra Vaa at nævne. 

Han var saa sikker og stø som et Fjeld 

og eiede tolv Mands Evne. 

Hans Grander sagde saa stort et Ord: 

«Du turde vel prøve en Leg som Thor 

med Trold og med Bjerguhyre» 

«Ja, om det var mørkt,» sagde Dyre. 


Om denne den mest berømte av sine forfedre fra 

Telemark, hadde billedhuggeren Dyre Vaa meget å 

fortelle. Han skal ha levd på 1600-tallet og var 

visstnok med i 30-årskrigen. Billedhuggeren eide 

en ølbolle som hadde tilhørt ham. Den tronte på 

stuebordet i Rauland og på den stod det: «Noa var 

ein gamal gut, patriarken gamle den tid han drakk

denne ut, tok han til at famle». Den gamle Dyre var 

skogeier og pengeutlåner, han eide ikke mindre enn 

tre gårder. - Men da han kom hjem etter 30årskrigen 

hadde kona giftet seg med drengen, og da 

ble det ballade. Så fant de ut at de skulle bytte på 

det, drengen og han - være vekselsvis et år 

gårdbruker og et år dreng. «Men jeg er ikke sikker 

på om min stamfar gikk med på det. Da hadde han 

mistet min aktelse», sa billedhugger Vaa som også 

var telemarking og gjev bonde med stor gard ved 

Spornes i Rauland, ved bredden av den sjø hans 

ættefar i sin tid rodde trollet over. Dyre Vaa bodde 

der og hadde sine atelier der, selv om han også fikk 

hus i Asker etter at han giftet seg med datter av 

dikteren Johan Bojer. 

Som kunstner slo han igjennom allerede 22 år 

gammel - da gikk Nasjonalgalleriet til innkjøp av 

hans skulptur «Ila-ulvene», noe av det beste han i 

det hele har gjort. Vaa var en bråmoden ung mann 

med store kunnskaper. Han var intelligent og hadde 

en stor porsjon selvtillit, noe ingen senere motgang 

greide å ta knekken på. Senere laget han en byste av 

Ivar Tveiten, med forbilde i den romerske klassisme 

- også det et arbeid som er blitt stående i norsk 

kunsthistorie. Han laget Ulvepar (1929), to store 

ørner til rådhuset i Haugesund, og figurene på 

Ankerbroen i Oslo (Veslefrikk, Kvitebjørn Kong 

Valemon, Peer Gynt og Kari Trestakk, 1933-36). 

Videre skapte han Holberg-statuen i 

Studenterlunden, og Svanegruppen i Oslo Rådhus. 

Svanene her hadde Dyre Vaa visstnok iakttatt i 

Frognerparken, og de ble lovprist i høye toner da de 

ble satt opp. Kunstneren selv 

likte ikke svaner: de var dumme og ondskapsfulle, 

sa han - de både kløp og bet og hveste! 

Vaa fikk reist en mengde store monumenter rundt 

om i Norges land. Bare Vigeland reise flere. 

Likevel ble Dyre Vaa tidlig på en måte bitter - han 

syntes at skulptur var blitt et stebarn i norsk kunst. 

Den fikk ikke noen god behandling, folk var ikke 

opptatt av statuer! 

«Folk er mer innstillet på farver, den farveløse 

skulptur angår kanskje ikke nordmenn i samme 

grad som italienere og franskmenn», sa han. «Det 

må være noe med blodet. Da mødrene i Aten sang 

for sine små barn, sang de: Byssan, byssan lille 

statue! Det er en ønskedrøm at en norsk pike skulle 

gjøre det samme.» 

Med sitt ubendige gemytt var Dyre Vaa stadig ute i 

hardt vær og iltre diskusjoner. Han hogg - og fikk 

hogg. For eksempel i de debatter som fulgte av hans 

rabiate motstand mot alle former for abstrakt eller 

nonfigurativ kunst. Han var totalt ensidig på dette 

området: «Den utenlandske sensasjonalisme er en 

gift for norsk skulptur!» tordnet han, og tok ikke 

fem øre for å kalle nonfigurativ kunst for rent skrap. 

Også kunsthistorikere var han imot: «Jeg vil si så 

mye som at magistrene er en pest for den levende 

kunst!» 

Meningene om verdien av hans egen kunst var - og 

er fremdeles - sterkt delte. Noen ser i Dyre Vaa en 

stor billedhugger og artist, andre fordømmer ham 

30 

som en telemarksk nasjonalromantiker, en fusker 

som lar det litterære innhold i en figur dominere 

over de skulpturelle krav. 

En ting er i alle fall sikker: han hadde en enorm 

arbeidskraft og en vitalitet uten sidestykke. Han 

greide å forsyne store deler av kongeriket med 

skulpturer av alle slag - bjørner og fugler men også 

hunder, politiske ledere, gotiske helgener. Rent 

kvantitativt overgås han bare av Gustav Vigeland. 

Men det er heller ingen egentlig grunn i dag til ikke 

å glede seg over Gordonsetteren ved Majorstuveien 

36. Som over kunstneren selv og hans gamle 

ættefar fra Telemark. 

Saa skulde det hende, at Dyre Vaa 

sad lunt i Julekveldsgilde. 

Mens Øllet gik rundt og Natten faldt paa, 

de drukke saa meget de vilde. 

Med Et blev der tyst i det lystige Lag; 

der hørtes fra Fjeldet et grueligt Brag 

Og et Brøl som af hundrede Tyre. 

«Nu er det vel mørke,» sagde Dyre. 

Nils Aas (1933-2004) 


Nils Aas heter kunstneren bak Chaplin-figuren. Han 

ble født i Inderøy i 1933 og vokste opp i 

sponhaugen, som han selv sier - faren var snekker. 

Tidlig lærte han å bruke huggjern, sag og kniv. Og 

å tegne: han var fast tegner i Arbeiderbladet i 

mange år før han begynte på Kunstadademiet i 

1959 og ble assistent hos Arnold Haukeland. Han 

skaffet seg raskt en stor produksjon - utallige 

bronsefigurer og en lang rekke portrettyster ble han 

mester for. Til sitt store kong Haakon-monument 

laget han over 30 utkast, og 4 år brukte han på å få 

skulpturen ferdig. Grunnidéen var å lage en konge 

uten pontifikalier. Han ville ikke gjøre kongen til en 

gallionsfigur, men tvert imot menneskeliggjøre 

ham, gjøre ham til et menneske av kjøtt og blod. 

Slik også med de andre menneske-figurene Aas har 

skapt. Hele tiden har det dreiet seg om 

menneskelighet og nærhet, å finne frem til 

dimensjonene. «Noen får et navn i historien, én blir 

statsminister, en annen dør ukjent,» sier han. «For 

meg kan det være det samme om en mann heter 

Gerhardsen eller Bratteli, Harry eller Kal. Vi har 

alle vår identitet og en dont vi skal skjøtte.» 

Aas tror at kunsten skal ut til folket. Han hater ikke 

muséene, men han synes det er moro å se 

skulpturer i gatene. Kunstnerisk utsmykking av det 

offentlige rom er rett i blinken for ham. Etter 

konge-statuen kom det en pause i Aas’ produksjon. 

Tvilen arbeidet i ham. Han måtte videre, men hvor: 

skulle han forlate det figurative og lage abstrakte 

ting? Han var ikke så sikker. Noe fasttømret 

kunstsyn som forteller om i hvilken leir han hører 

hjemme, det har han ikke. «Jeg gjør det som passer 

meg i hver enkelt situasjon. Tenker ikke på om det

er moderne eller ikke.» Så fikk han i oppdrag å lage 

en Chaplin-statue ved Colosseum. Her ønsket han 

ikke å avbilde den kjente skuespilleren - han ville 

karakterisere, portrettere, få frem Chaplins 

egenskaper og personlighet. «I grunnen en umulig 

jobb», som han sier. Men skapt ble den, i 1974-76. 

Og karakteristisk ble den. Vi ser ham for oss som 

han var, Chaplin, en litt loslitt vagabond med kloke 

og bedrøvete øyne, hele verdens avholdte klovn 

med den latterlige lille skalken, den altfor trange 

jakken og de altfor vide buksene. Bambusstokken i 

hånden og digre sko på føttene. 

I grunnen var Chaplin en av de merkeligste 

skikkelser i filmhistorien, en melankolsk og nobel 

figur som folk over hele kloden både lo av og gråt 

for. Full av crazy humor og vill fun. Men også av 

idealisme, medfølelse, sosial samvittighet. 

Gjennom hele sitt lange filmliv var han lojal mot 

alle fattige mennesker, det undertrykte proletariat 

stod alltid hans hjerte nær. Han var nok en ensom 

mann, innesluttet og sky. Men han var breddfull av 

bunden varme. Medfølelse. Og han var mangfoldig 

begavet. Ikke bare skrev han manus til sine filmer 

selv - han produserte dem også, iscenesatte, spilte, 

klippet og komponerte musikken. 

I mange år etter krigen var Chaplin i unåde i den 

amerikanske opinion. Den mann som mer enn noen 

annen har æren for Hollywoods ekspansjon og 

internasjonale popularitet, ble fordømt og bannlyst. 

Sjofle rykter og mange ekteskap og forelskelser ga 

moralorganisasjonene påskudd til å bekjempe ham 

med innett puritansk iver. Stadige skandaler i 

pressen og rettssaker som nesten kostet ham 

forstanden fikk Chaplin til å opponere bittert mot 

den amerikanske samfunnsformen. Han mente den 

stjal friheten og individualiteten fra et menneske. Så 

ble han et av den amerikanske antikommunistiske 

heksejaktens mest celebre ofre i 1950-årene. Han 

ble en gang spurt om hvorfor han ikke hadde tatt 

amerikansk statsborgerskap. Da svarte han: «Jeg 

tilhører ikke noe bestemt land, jeg er 

internasjonalist». Den samme holdningen inntok 

han overfor kommunismen: Samtidig som han ga 

uttrykk for at han sympatiserte med russerne under 

krigen, svarte han nei på spørsmålet om han var 

kommunist. Hans ideologi bestod i forsvaret for 

«den lille mann» - hans rett til å ha tak over hodet, 

hans rett til arbeide og til å ha en familie. I den siste 

delen av sitt liv ble Chaplin overdynget med 

hedersbevisninger, ordener, adelstitler, lovord og 

skryt. Men det er som «den lille mann» han huskes, 

det var talsmann for ham han hele tiden ville være. 

Under et festlig og storveies besøk i Oslo i 

november 1964 ble han så tiljublet at han begynte å 

gråte. Først trodde han at fakkeltoget på Karl Johan 

gjaldt noe annet, en nasjonaldag eller noe slikt. Det 

var da det gikk opp for ham at det var ham folk 

ville hylle, ja da var det at tårene piplet frem. Under 

festmiddagen som ble gitt for ham, sa Per Aabel: 

«De har preget hele vår holdning til tilværelsen. 

Hvordan skulle man kunne tenke seg vårt liv, vår 

måte å vurdere tingene på, hele vår livsstilling uten 

Dem --? » 


31 

Nils Aas var grepet av Chaplin allerede før han 

besøkte oss. Beundringen ble ikke mindre etter 

Norgesoppholdet. Chaplin var et stort menneske - 

og kanskje den største 

komiker verden har sett. 

Nic(olai) Schiøll (1901-84) 

Stor er Valkyrie plass kanskje ikke, og vel heller 

ikke direkte vakker - men koslig å gå på, morsom 

og tiltalende. Den minner ikke så lite om visse 

maleriske partier i Paris. Og det sier ganske meget. 

Her munner en rekke av de flotteste gater i 

Majorstu-strøket ut; her er småbutikker (og noen 

store) av alle mulige slag, man trenger såvisst ikke 

å dra ned til sentrum for å handle mangfoldig. Og 

så er det så meget sol på plassen. Sammen med de 

forholdsvis lave og pent malte husfasadene gir det 

plassen et visst sydlandsk preg, det er som sagt 

pariser-stemning her. Hvordan man fant frem til det 

sære og krigersk-klingende navn, er en gåte. Men 

navnekomitéen må ha vært opptatt av norrøn 

mytologi - vi har jo både Balders og Tors og Odins 

gater i nærheten. 

Valkyrie plass mangler ikke dramatiske innslag i 

sin historie. I 1912, under byggingen av 

undergrunnstunellen fra Majorstua til 

Nationaltheatret, raste plutselig 800 m3 av 

gatelegemet ned i hullet i jorden. Ingen ble 

heldigvis skadet. 

Mange var de som sørget da Valkyrien stasjon ble 

nedlagt - den var svært god å ha for alle som bodde 

i strøket. Men fremdeles kan man glede seg over 

kunstverket i sentrum av plassen - «Piken med 

humleranken» laget av billedhuggeren Nic Schiøll i 

1960. 

Hvem var Schiøll? Han var i mange år bosatt i 

Trondheim der han laget skulpturer til Domkirken, 

gotiske figurer, apostler og helgener, samt også en 

god del rent ornamentiske arbeider. Senere skapte 

han det store minnesmerket over sjømenn som 

forliste i Første verdenskrig. Det ble reist i Stavern. 

I Oslo fikk han plassert sitt hovedverk, statuen av 

byens skytshelgen St. Halvard. Den fikk plass på 

fasaden på Oslo Rådhus. 

Schiøll var av legning en utpreget intellektuell 

mann, med evne til å omstille seg etter de mest 

forskjelligartede oppgaver. Det som binder hans 

verk sammen er kanskje først og fremst hans blikk 

for skulpturens nære tilknytning til arkitekturen. 

Det ser man på Valkyrie plass der samspillet 

mellom den grasiøse unge piken med humleranken 

i hendene og de mer stive husfasadene omkring,er 

noe helt vesentlig. Piken blir rett og slett hele 

plassens smilehull. 

Men samspillet mellom skulptur og arkitektur er 

også til stede i en mangfoldighet av andre arbeider 

fra Schiølls hånd. Ta hans kjente Hans Egedemonomunt 

nede ved Trefoldighetskirken for 

eksempel, eller den vakre statuen i helfigur av 

Cathinka Guldberg ved Lovisenberg sykehus.

I den siste delen av sitt liv arbeidet Schiøll med de 

mest forskjellige materialer - glass, keramikk, 

trestykker. Han laget «materialbilder», viste seg 

som en svært allsidig begavelse, selv om 

hovedtyngden i hans produksjon kom til å ligge i 

den rene, skulpturale form. Karakteristisk for ham 

var det at han var den første billedhugger her 

hjemme som engasjerte seg i den nonfigurative 

skulptur. Han laget «abstrakte» ting. Han var også 

den som først introduserte moderne billedhuggere 

som Brancusi, Giacometti, Henry Moore og Lipicht 

i Norge. Skrev meget gjorde han også - om norsk 

skulpturs isolasjon fra det som foregikk ute i den 

store verden, om billedhuggerens store oppgaver i 

vår tid og i vårt spesielle miljø. 

Nic Schiøll hadde ingen egentlig tilknytning 

hverken til Valkyrie plass eller til bydel 

Uranienborg-Majorstuen - i alle fall ikke i den 

forstand at han bodde der. Tvertom hadde han sin 

bolig og sitt atelier oppe på Røa. Men med «Piken 

med humleranken» har han erobret seg en plass i 

mang en bydelsbeboers hjerte. Den vakre 

ungpikeskikkelsen lyser og skinner der oppe på 

sokkelen. Men humleranken hun har i hendene, hva 

med den? Betyr den noe spesielt? Vanligvis 

forbinder vi jo humleplanten med øl og ølbrygging. 

Slik har det vært så lenge humle har vært dyrket, 

også her i landet. I folkemedisinen ble blomstene av 

humle brukt som beroligende middel. Men hva 

Schiøll selv tenkte på da han tildelte sin unge pike 

en humleranke, er ikke godt å vite med sikkerhet. 

Det har han overlatt til de enkelte å gjette seg frem 

til. Men det forundrer vel ikke noen om han gjorde 

det for at hun skulle løfte sine armer og tilskuerne 

se hvor vakker hun var. 

Ørnulf Bast (1907-74) 

Lenge var områdene «bak Slottet» nærmest for vill 

natur å regne i vår bys historie, kanskje med ett og 

annet hus her og der. I slutten av 1840-årene - etter 

at Slottet var ferdig - ble Parkveien anlagt for 

Slottets regning - som en grense for Slottets park 

mot vest og nordvest. De delene av Slottets 

eiendommer som ble liggende vest for veien - og de 

var store - ble samtidig solgt som tomter til 

privatfolk. Veien ble kalt Store Parkvei. Den 

gatestubben som gikk fra Grotten og opp til Store 

Parkvei ble kalt Lille Parkvei, og her ble det bygd 

en rekke villaer i tre og mur og etter strenge 

reguleringsforskrifter som gjaldt for hele 

villaområdet «bak slottet». I en av dem vokste 

Christian Krohg opp. 

En annen tomt som tilhørte Slottet ble bebygget 

med et hus som brente i 1928. Året etter ble 

Kunstnernes Hus oppført der i rød teglsten og i den 

såkalt funksjonalistiske stil. De to bronseløvene 

som står ved flaggstengene foran huset, tilhører 

derimot ikke funksjonalismen. De er tidløse. Det 

var Ørnulf Bast som laget dem - den gang en 


32 

ganske ung mann, så talentfull og dyktig at han rent 

umiddelbart lot til å kunne virkeliggjøre de mål alle 

billedhuggere dengang ville frem til. Det var som 

om unge Bast lekte seg frem til de helt store 

resultater. Han vant den ene konkurransen etter den 

andre. Og stor var oppsikten da han som 20-åring 

bare, fikk i oppdrag å lage bronseløvene utenfor 

kunstnernes eget Hus. Kritikerne mente at de var 

nokså tamme, men at de hadde en spenstig 

dekorativ virkning. Og helt fra begynnelsen av 

virket de meget tiltrekkende på barn i alle aldre - de 

sørget for at løvene alltid så nypussede ut, i alle fall 

på ryggen! De var morsomme å ri på! Det satte Bast 

pris på. For han likte barn, likte å lage arbeider for 

barn. Og ikke bare løver og bjørner og andre dyr - 

han laget også en egen ABC for småbarn, en annen 

for blinde barn - en pregbok med bilder av dyr, 

barn, trær. For han fikk rike muligheter til å skape 

etter at løvene var på plass i Wergelandsveien. Han 

vant den ene førstepremien etter den andre. 

Monumenter av Bast skjøt opp både her og der. 

Han laget bronsedørene til Norges Bank på Gjøvik, 

og den store folungen i Birkelunden. Han skapte 

den vakre fontenen på Bragernes torg i Drammen, 

og «Evig liv»-skulpturen på Sehesteds plass i Oslo - 

en mor-barn-skulptur som står med vannet rislende 

rundt seg midt på plassen, et kunstverk som i høy 

grad «fungerer», levendegjør en ellers nokså gold 

og lukket rotundeplass. 

Mange andre arbeider kunne nevnes - Bast var 

utrolig allsidig og produktiv. Og ekte: alt han 

gjorde hadde rot i hans eget sinn, var uttrykk for 

hans personlige forhold til livet. Løvefigurene foran 

Huset er naturalistiske. Var Bast dermed å 

karakterisere som naturalist? - Nei, mente han selv. 

Men det var meget som var dårlig i den mest 

moderne, ikke naturalistiske kunst, sa han. Det var 

blitt vanskelig å skille det gode fra det dårlige. «Det 

er en masse etterplaprere som bare kopierer andre», 

mente han. Men han hadde stor sans for gode, 

nonfigurative arbeider. 

Bast vanket meget i vår bydel. Det var alltid noe 

friskt og gutteaktig ved ham når han kom, han var 

begeistret og mangfoldig. Og full av humor. Han 

påstod at han 

modellerte sine første dyr i kakedeig som barn; 

senere fortsatte han utviklingen i sandkasse. Hele 

livet fortsatte han å synes det var moro å lage ting. 

«Jeg gjenopplever noe av barndommen, dengang da 

en sten kunne være en katt, katten en prins, 

prinsessen en ugle, uglen en gammel kone, konen 

en mosegrodd verden, da det lille vanvidd var den 

store verden.» 

Ottar Espeland (1913-96) 

Jeg sitter her og slår på boret uten stans, 

Nei, livet er minsanten ingen deilig rosendans. 

Når lørdagskvelden kommer, er jeg sjeleglad at det 

er slutt 

på slit og mas med bor og feisel, salve og salutt.

Ja, så heter det i en gammel rallarvise ingen vet 

hvem som har skrevet. Og det er typisk for dette 

slaget av viser; rallarnes liv i hverdag og fest, diktet 

i tiden like før og etter år 1900. Som de fleste vel 

vet var rallaren en omstreifende arbeider som reiste 

rundt og sprengte fjell og bygget anlegg i Norge i 

den store industrianleggsperioden 

fra 1895 til 1920. I denne tiden skapte den spesielle 

gruppen av arbeidere som ble kallt rallarne, et utall 

av nye industristeder rundt om i landet, foruten at 

de bygget ut det landsomfattende nett av kommunikasjoner, 

veier, telegraf, jernbane. De gjorde 

en kjempejobb. I tillegg utviklet de også en særegen 

kultur preget av vandreglede, yrkesstolthet, 

selvbevissthet overfor de fastboende. Den kulturen 

er borte nå - den forsvant med rallaren selv en gang 

på 1920-tallet. Men visene som ble skapt, de levde 

videre. Og de forteller ofte på en morsom og 

instruktiv måte om rallarfolkets liv fra dag til dag. 

De tegner realistiske og troverdige bilder av disse 

arbeidets farende svenner - det harde slitet, de glade 

sinn, de enkle og likefremmede karakterer. 

Jeg er slusk og rallar, men hvem har vel no’ med 

det. 

Nei, min ferd har ikke dere noe med. 

Jeg har slitt meg gjennom livet, kjempet hardt, ja 

sunket ned, 

men jeg er da vel et menneske for det. 

Da jeg var en gutt, da tenkte jeg som så, 

når du blir en mann, da skal du målet nå. 

Få din egen lille stue som skal ligge høyt og fritt, 

men slike luftkasteller ramler som du vet. 

Jeg har ikke mange gleder her på jord, 

tidlige ble jeg jaget bort fra far og mor. 

Er det rart da att jeg drikker, når min sjel er tung 

og matt, 

og når allting skyves unna for et glass. 

Derfor, godtfolk, når du ser en sånn som jeg, 

vandre ene og forlatt på livets vei, 

noen ord kan varme sinnet, la meg høre noe godt, 

av det andre har jeg altfor meget fått. 

Ja, rallarvisene vitner den dag i dag om hva slags 

mann det var, han vi ser utenfor Vassdragsvesenets 

hus, hva han sto for og hva han utførte. Både i det 

innholdsmessige og i det rytmiske forteller visene 

om ham: håndboringens teknikk fordret takt og 

rytme, det føltes naturlig å synge sammen når man 

sprengte stein. En vekselvirkning mellom arbeid og 

sang fant sted, arbeidsrytmen bestemte versemål og 

sangrytme: 

Vi er rallare vi, 

vi går ranke og fri, 

sveiset sammen i brorskapets bånd. 

Vi er først allesteds 

og er aldri tilfreds 

før det reises et verk fra vår hånd. 

33 

Vi er rallare vi 

og det vil vi forbli, 

vi er stolte i rallarnes stand, 

og til feiselens klang 

vil vi synge vår sang. 

Vi kan svinge vår feisel hver mann. 


vi kan slå, vi kan smi, 

vi kan skyte med drøn og med brak, 

som de hører og ser, 

men vi kan også mer: 

vi kan gå ut i kamp for vår sak. 


ut på gater og sti 

har vi trampet og aldri gått trett. 

Vi har brusende blod, 

vi har tro, vi har mot 

og kan kjempe for frihet og rett. 


Selve ordet rallar er jo svensk, fremkommet av 

verbet ralle (= gå). Til Norge kom ordet sammen 

med de svenske anleggsarbeiderne i slutten av 

forrige århundre - og visene med dem. Også de 

norske visene som ble skapt, hadde innslag av 

svensk. Hele rallarens dagligtale bar preg av svensk 

språk - de norske rallarne var så imponert over sine 

kolleger østfra at de etterlignet dem. Ikke minst når 

de sang om vandringene, alt slitet, livet under åpen 

himmel, stoltheten over arbeidet og sorgen over 

piken som svek. 

Men Nordlandsbanen den skal fram igjennom fjell 

og ur 

til folket som i halve Norges kongerike bur, 

så derfor slår jeg jevnt og trutt og trufast hele 

dagen lang 

og korter tida tidt og ofte med en liten sang. 

Og aller helst så synger jeg om piken skjønn og 

glad 

som jeg engang i livet holdt så håpløst mye a’. 

Jeg synger om min kjærlighet imens jeg ensom 

sitter her, 

jeg synger om den piken som jeg engang hadde 

kjær. 

Nå sitter jeg og slår og slår på boret uten stans, 

og livet har for lenge siden tapt sin stråleglans, 

men når jeg slår meg løs i laget en og annen 

lørdagskveld, 

da kjenner jeg at livet er ei verst allikevel. 

Alt dette var det billedhuggeren Ottar Espeland må 

ha følt seg tiltrukket av da han skapte sin figur, 

rallaren Kalle, forøvrig etter bestilling fra Norges 

Vassdrags og Elektrisitetsvesen. Ellers har 

Espeland laget statuer av Ludvig Holberg (1935), 

Sigval Bergesen (1953), Christian Bjelland (1956) 

og hovedverket Henrik Wergeland (1958). Han har 

også skapt en mengde fine krigsmonumenter.

Gustav Vigeland (1869- 

1943) 

I 

En god del av den berømte, hundremeter lange 

broen over Frognerbekken som Vigeland 

presenterte utkastet til i 1930, tilhører bydel 

Uranienborg-Majorstuen. Om lag halvparten av de 

58 gruppene som kunstneren hadde modellert for 

bronse, tilhører oss - i og med at skillet mellom 

bydelene går midt i Frognerbekken. 

I gamle dager, det vil si før ca. 1920, gikk det bare 

en enkel liten trebro med en foss 

under mellom de to Frognerdammene. Den var i 

bruk da den norske stat feiret sitt hundreårsjubileum 

i 1914 med en større utstilling på Frognerjordene og 

Tørtberg. Og «kloppen» som de kalte den, var 

stadig i tjeneste da hele området grodde igjen etter 

utstillingen og ble fylt med småskog og busker. 

Med da Gustav Vigeland omkring 1920 begynte å 

drømme om sitt store skulpturanlegg på Tørtberg, la 

han også planer om å erstatte den simple trebroen 

med en kjempebro på minst hundre meter. Først 

hadde han tenkt seg denne broen utformet i stein, 

med gelendre av drager som slynget seg i 

hverandre. Store drage- og øglefigurer skulle pryde 

inn- og utgangen fra broen. Men etterhvert endret 

Vigeland planene, bare de fire øglene ved 

begynnelsen og slutten av broen ble utført. 

Vigeland hadde forskjellige planer, men han stanset 

ved tanken om en bro smykket med en lang rekke 

bronsegrupper. I rivende tempo lager han så ikke 

mindre enn 58 større bronsegrupper. Nedenfor 

broen planlegger han en liten sirkelrund plass med 

et foster, stående på hodet i sentrum, og åtte små 

lekende barn omkring. I 1930 er han ferdig med 

modellen. Han åpner sitt atelier for publikum og 

viser fram utkastet til den nye broen. Og folk 

strømmer til - flere tusen pr. dag. Så begynner 

debatten om denne bro som mer enn noen annet 

vekket folks bevissthet om hva skulptur er. Den ble 

varm og hissig. Og langvarig - den har fortsatt fra 

1930 og helt opp til dagen i dag. 

I 1940 ble så selve broen åpnet ute i parken. Den 

ble som ventelig var, mottatt med blandede følelser. 

Mange var oppriktig forferdet, noen direkte 

forarget: det man så på broen hadde da ingen 

sammenheng med alt det vakre Gustav Vigeland 

hadde skapt i sin ungdom! Dette var stygge saker 

påstod mange. Anstøtelig! sa andre. Ord som 

overlesset, avskrekkende, arkitektonisk høyst 

uheldig - ble brukt, og det ofte. Men det vanket jo 

også godord. De fleste var imidlertid i villrede, de 

visste ikke helt hva de skulle mene og tro. De 

færreste fikk tak i hva det hele betydde - i avisene 

fikk man servert enten rene ha-stemte hurra-rop 

eller sterkt fordømmende nedrakking. 


34 

Sikkert var det at broen i løpet av kort tid ble målet 

for mang en spasertur. Tidlig var det stor trengsel 

der av folk som ville studere livet i all dets 

nakenhet. Nettopp dette var det Vigeland hadde 

villet: fremstille livet slik det var, fra vugge til grav, 

ja fra fosterstadiet til dødens komme. 

Men idéen bak hele broen var langt fra klar. Det ble 

aldri tydelig hva det hele skulle bety. For eksempel 

fant man mye vold, kamp, brutalitet der - hva 

betydde det? Mannen som sparket sine små barn fra 

seg - var det en sint far, eller kanskje et bilde på 

kunstneren som føler idéene strømme på seg og 

som må verge seg mot dem? 

Så meget var sikkert at livet og menneskene stort 

sett ble oppfattet som positive og gode, selv om det 

også vanket salt inne i mellom. Moren løftet det 

lille barnet sitt i jublende glede, guttene styrtet fram 

yre av livslyst, mann og kvinne trådte livets dans 

sammen. Den lille jentungen klappet seg tilfreds på 

magen, mens lekekameraten, «Sinnataggen», 

stampet rasende i bakken full av protest mot de 

voksne og deres verden. Han ble raskt noe av en 

maskot for hele byen Oslo; stadig vekk gjenstand 

for nye tyverier. Men hva med kvinnen og øglen, 

granittgruppen ved broens begynnelse? Motivet 

som hadde beskjeftiget Vigeland i mange år - hva lå 

i det? Lar kvinnen seg frivillig omfavne av det ekle 

dyret? Er kampen mot det onde og nedrige 

forgjeves? Vinner øglen? Ikke så godt å si. 

Som så mange andre av Vigelands figurer og 

grupper er også Kvinnen og øglen mangetydig. 

Man blir ikke ferdig med den. Og ikke med broen 

heller. 

II 

Da Gustav Vigeland i 1924 fikk sine planer for en 

omskapning av det gamle Tørtberg og 

Frognerparken godkjent av Oslo Bystyre, hadde 

han arbeidet med idéene til dette i mange år. Han 

visste hva han ville da han plutselig fikk frie hender 

på Frogner, med arbeidsvilkår som knapt noen 

kunstner noen gang i historien har hatt maken til. 

Lenge hadde Vigeland drømt om å skape en mektig 

skulpturpark ut av det hele, med monolitt og 

kjempefontene, med broer og veier og plasser - kort 

sagt noe verden ikke hadde sett før. Og han skapte 

det. 

Tanken var fra begynnelsen av å plassere en 

fontene og en monolitt opp på Tørtberg og med en 

bred, flott vei ned mot Kirkeveien. På begge sider 

skulle det plantes trær i mengde, i stramme geledd, 

tette rekker. Trærne skulle danne ramme omkring 

skulpturene, sammen med diverse gressplener, 

steinflater og geometriske mønstre. Et stykke 

gjennomkomponert, velordnet terreng skulle skapes 

ut av et stykke alminnelig, småkupert og ustelt 

natur. Noe av det første som ble ferdig var visstnok 

de store smijernsportene ved hovedinngangen til 

parken fra Kirkeveien - de kolossale 

inngangsdørene som må sies å være vår bydels 

stolthet. Feltene i dem skulle prydes med

vekstmotiver og fantasidyr; så skulle de rammes inn 

med to portstuer med dører i bronse, også de med 

relieffer av øgler og mennesker i feltene. 

Opprinnelig var det Vigelands tanke å gjerde hele 

parkanlegget inn med et høyt smijernsgitter med 11 

svære bronseporter i. Bare noen få av dem ble 

fullført, og det ble aldri reist noe gjerde rundt 

parken. Heldigvis, vil mange si. Men den store 

hovedporten ble gjort ferdig i 1928. Den vitnet både 

om Vigelands mektige fantasi og ikke minst om 

hans smeders fenomenale dyktighet. Smedene som 

var håndplukket av Vigeland på forhånd, leverte et 

arbeid som også rent håndverksmessig var 

oppsiktsvekkende godt. 

Figurene i feltene - hva forestiller de egentlig? Det 

er ikke helt lett å si, men der er fabeldyr og dunkle 

vekstmotiver i dem, en ornamentikk som kan minne 

om vikingtidens. Vigeland hadde lenge vært 

interessert i den gamle norrøne Edda, og i sagaene. 

Han var alltid nysgjerrig på den norrøne kunsten i 

vikingtiden og i middelalderen. I mange av sine 

skisser har han prøvd å gi plastisk form til motiver i 

dyreornamentikken. Særlig opptatt var han av de 

fletninger hvor dyrene binder hverandre i et tett 

mønster. Og han var ivrig i studiet av 

folkevandringstidens diagonalsymmetri. 

I hans monumentale arbeider har disse interessene 

satt få spor. Men noen har de satt. Vi ser dem 

tydelig i Nordraak-monumentet i Wergelandsveien 

der Holbergsgate støter til (innerst i vår bydel). To 

lenkede fabeldyr står der som voktere av Nordraaks 

støtte, og ornamentikken er rik i gjerdet omkring. 

Men særlig merker man folkevandringstidens 

diagonalsymmetri i den store hovedporten på 

Frogner, i smijernsmedaljongene der den 

spenningsfylte, diagonale symmetri er helt tydelig. 

Porten ligger som vi alle vet loddrett på Kirkeveien, 

ved enden av den store aksen gjennom hele 

anlegget. Men meningen var ikke fra først av at den 

skulle ligge slik. Reguleringsvesenet i Oslo gjorde 

tidlig oppmerksom på at dersom hele sentralaksen 

gjennom anlegget ble vridd bare en liten smule, 

ville hele sammenhengen med byen bli en ganske 

annen. Og bedre! For derved ville Gyldenløvesgate, 

tverrgaten midt i Kirkeveien, danne en åpning ned 

mot byen og en fortsettelse inn i den av aksen fra 

parken. Men Vigeland ville ikke vri sin akse. De 

mektige, åtte hundre meter lange linjene i 

sentralaksen kom til å ende i en bitte liten plass - og 

mot en villa i Kirkeveien. Vigeland høstet megen 

beundring for porten etter at det ble kjent hvorledes 

den så ut. Men også kritikk. Det var så lite av buede 

linjer der, så mange harde rette vinkler, ble det sagt. 

Lyktene var overdimensjonerte og lite passende, ble 

det påstått - de tok fullstendig luven fra alt det 

vakre ved porten ellers, bidro til å trykke den ned 

og berøve den dimensjonene. De var rett og slett 

forferdelige, ble det sagt. Også de små husene som 

flankerer inngangen ble kritisert som stygge og uten 

sammenheng med porten selv. Men Vigeland var 

ikke til å rokke. Her skulle intet forandres. Kanskje 

kan vi alle være glade for det. 


35 

Asbjørg Borgfeldt (1900- 

76) 

Det er ikke mange av stedsbetegnelsene i Oslo by 

som har humor i seg. Men vår bydel har i alle fall 

en slik humoristisk betegnelse. Den har ikke latt seg 

erstatte, ende flere forsøk på det har vært gjort. Vi 

har Majorstua, stedet der kaptein Michael Wilhelm 

Sundt i sin tid (på 1700-tallet) bygget et lite 

landsens hus fjernt fra byens «kvalm», ikke langt 

fra bredden av den fiskerike og idylliske Frognerelven. 

I århundrer hadde området ligget der, midt mellom 

gårdene Frogner, Frøen og Blindern - med små 

jorder, skogholt og fjellknauser, forstyrret bare av 

ferdselen på den gamle bygdeveien mellom Frogner 

og Ullevål (den nåværende Kirkeveien). Og av en 

og annen jeger eller omstreifer. 

Kaptein Sundt - som altså senere må ha blitt omtalt 

som major - vet man meget lite om - bare at han lot 

bygge en spissgavlet hytte med stue, kjøkken og 

kammers der oppe ved Frøen. Hans hustru Anna 

Catharina ominnredet den til landeveiskro etter 

kapteinens død - for å ha noe å leve av, må vi tro. I 

alle fall ga hun søndagstraverne fra Christiania en 

matbit og noe å drikke, slik at de kunne ha et slags 

endemål for turen opp fra selve byen. Et 1800tallets 

Kikut-stue der «alle» møttes, kunne man si. I 

1890-årene ble interessen for området større, det ble 

mere attraktivt. A/S Holmenkollbanen anla sin 

endestasjon der. Det samme gjorde Kristiania 

Elektriske Sporvei. Majorstua var i ferd med å bli et 

lite trafikknutepunkt, utfallsport for turfolket mot 

byens omgivelser og Nordmarka, endestasjon for 

den første bytrikken gjennom Briskeby. I 1914 

oppførte Holmenkollbanen en egen stasjonsbygning 

der. Da ble Majorens gamle stue revet - siden ca år 

1900 hadde den da vært drevet som café med stor 

hage rundt og friluftsservering. Fotografier fra tiden 

viser hvor trivelig det var på vår første 

uterestaurant. Stuen ble ellers ikke destruert, men 

satt opp lenger ute i Aker, i Husebyveien 12. Etter 

hvert grodde det opp en mangfoldighet av 

spisesteder ved Majorstua. To kinoer fikk man også 

- Majorstua holdt på å bli det rene 

fornøyelsessentrum. 

I denne tiden - etter Første verdenskrig - var det at 

billedhuggeren Asbjørg Borgfeldt fikk i oppdrag av 

Selskapet for Oslo Byes Vel å lage en dyreskulptur 

på stedet, med plassering så sentralt som mulig. 

Ikke bare for å forskjønne de etterhvert litt grå 

omgivelser men også av praktiske grunner: man 

trengte et skulptursmykket vanningstrau som kunne 

forsyne alle 

tømmergampene fra Sørkedalen med det de helst 

ville ha etter den lange og slitsomme kjørselen med 

tømmerstokker. 

En tid senere - i 1926 - stod bjørnefontenen der, 

stillferdig og innadvendt, som grodd opp av 

landskapet selv, ja som selve kjennemerket på det 

som må kalles sentrum på Majorstua.

Det er kanskje ikke det største kunstverket i 

hovedstaden. Men det har heller aldri pretendert 

noe i den retning. Fast og god i formen er den fra 

kunstnerens hånd, den tåler å bli sett fra alle kanter. 

Og dessuten fyllte den lenge sin misjon med å være 

vanningstrau for hestene. Senere har den bare vært 

til litt glede for de tusener som passerer den hver 

dag. 

Asbjørg Borgfeldt - som bare var 21år gammel da 

hun laget bjørnefontenen - laget senere en rekke 

skulpturer. I 1929 fikk hun reist sin store 

oksefontene på Torshov, og i 1937 knyttet hun 

forbindelsen til bjørnefontenen på Majorstua med 

skulpturen Bjørneungene. Den kan i dag beskues i 

Moss. Borgfeldt har også vært mester for en liten 

bronsebjørn som nå står i en lekeplass nede i 

Sarpsborg. 

Dronning Astrids gate 

Astrid har bare en norsk dronning hett: hun som 

gaten i vår bydel er oppkalt etter. Hun som var gift 

med Olav den Hellige, også kalt den Digre. 

Hun var datter av en svenskekonge som også het 

Olav. Riktignok utenfor ekteskap, men likevel en 

kongsdatter. De to Olavene hadde et spent forhold 

seg imellom - inntil Olav Digre fridde til den eldste 

datteren til svenskekongen. Hun het Ingegjerd og 

var svært vakker. Det kunne ikke Olav Digre vite 

da han fridde: han hadde aldri sett henne for sine 

øyne. Giftemålet hadde til formål å skape fred 

mellom Sverige og Norge. Men så gikk det ikke 

annerledes enn at skjønn Ingegjerd foretrakk 

Jaroslav den Store i Holmgard (Novgorod) som var 

av svensk avstamning. De giftet seg. Vår Olav ble 

forbannet som rimelig kan være. Han ville ha hevn. 

Da er det at svenskekongens «uekte» datter Astrid 

på egen hånd drar til Norge med 30 mann. Hun 

oppsøker Olav Digre og ber ham rett og slett om å 

gifte seg med henne ! Hun frir! Olav vegret seg 

visstnok lenge - men kom etterhvert til å se med 

lysere øyne både på Astrid og hennes frieri. I alle 

fall ble det storbryllup i Sarpsborg i 1019. 

Da var det at svenskekongen ble forbannet - ingen 

hadde spurt ham om tillatelse ! Han hadde vært 

imot at Astrid og Olav skulle giftes. Nå ville han 

dra i felt mot Norge. Men det hele drev over på et 

vis. Astrid og Olav fikk leve i fred - en stund. 

For så kom den islandske skalden Ottar inn i bildet. 

Han hadde gjestet svenskekongen en tid og diktet et 

glødende elskovskvad til Astrid. Kvadet ble kjent i 

vide kretser og falt Olav Digre meget tungt for 

brystet. Da Ottar senere kom over til Norge lot Olav 

ham gripe og sette i «mørkestue». Meningen var å 

drepe ham. Kongens skald, Sigvat Tordsson, var 


36 

Gatenavn 

I 1950 vant hun sammen med sin mann, 

billedhuggeren Per Hurum, en konkurranse om det 

beste Chr. Krohg-monument. Det ble i 1960 reist på 

Stortings plass og fremstiller maleren mens han 

sitter med tegnesakene i hendene. Enkelte kritikere 

var ikke fornøyd med det og sa at det ikke hadde 

samme livfullhet som skissen. 

Asbjørg Borgfeldt hører til den første generasjonen 

av kvinnelige, norske billedhuggere som har 

arbeidet med skulptur i stor målestokk. Hun har 

vært påskjønnet av kritikken for sitt likefremme 

motiv- og billedspråk, og for den solide 

håndverksmessige utforming hun alltid ga sine 

arbeider. Ikke minst gjelder dette også vår kjære 

bjørn i Majorstukrysset. 

imidlertid en venn av Ottar. Han gikk til ham om 

natten og sa at dersom han ville berge livet, måtte 

han forandre litt på elskovskvadet pluss lage et eget 

hyllesdikt til Olav Digre. Ottar så gjorde, skapte på 

den måten sitt «hovudlausn» og berget livet. For 

Olav ble mildere til sinns da han hørte de rosende 

ordene i diktet. 

Trofast mot Astrid var han neppe. Han skrev 

kjærlighetsdikt til en rekke andre kvinner og tilstod 

også åpenlyst at han var kanskje litt for kvinnekjær. 

Da Olav måtte flykte fra Norge, fulgte Astrid ham 

til Gardarike. Men da han ville forsøke å vinne 

Norge tilbake igjen, ble hun sittende i Sverige med 

sin og Olavs datter Ulvhild. 

Hun var en klok og gjev dronning, forteller sagaen. 

Hirdskalden Sigvat Tordsson diktet et større kvad 

til henne der han blant annet fortalte at det var 

Astrids skyld av Magnus (den Gode), Olavs sønn, 

ble konge i Norge. Denne Magnus hadde Olav fått 

med en av sine friller, Alfhild, mens han var gift 

med Astrid. Men Astrid tok seg av stesønnen på 

beste vis. Blant annet la hun inn et godt ord for ham 

i Sverige og skaffet ham svensk hjelp til å vinne 

Norge. «Hun kunne ikke ha talt bedre om Magnus 

hadde vært hennes egen sønn», sier Sigvat som 

også påstår at hun var «djuprådig» og full av 

krefter. Men en ting tålte hun ikke - det var at 

Alfhild, kongsmoren, tjenestejenta, skulle aktes og 

æres mer enn hun selv i kongsgården. Da ble hun 

sint. Sigvat måtte tvinge Alfhild til å godta at Astrid 

var gjevere enn hun. 

Alt tyder altså på at Astrid var en betydelig og klok 

kvinne, en dronning med en egen vilje og en egen 

politikk. Hun lot seg ikke ta ved nesen eller lede av 

andre, men tok selvstendige avgjørelser til fordel 

for den norske kongen. Hun fortjente å bli oppkalt.

Ulrik Frederik Gyldenløve 

(1638-1704) 

Gyldenløve var 26 år gammel da han kom til Norge 

som stattholder i 1664. Han hadde ord på seg for å 

være en glad laks og livlig selskapsmann, alltid 

med på en spøk eller et galant eventyr. Mange 

mente at han ikke dugde til skikkelig arbeid. De tok 

feil: den unge stattholderen viste seg som en 

energisk, dyktig og nøyaktig embetsmann. Han 

hadde et skarpt blikk for de reformer som var 

nødvendige og han hadde energi nok til å gå i gang 

med forbedringene. Av og til var det så som så med 

utholdenheten, men reformene kom da etterhvert. 

Først reformerte han skattevesenet; det ble 

utarbeidet en matrikkel over alt jordegods i landet 

så skattene kunne bli mer rettferdig fordelt. Så 

reformerte han forsvaret, moderniserte det og 

gjorde det mer slagkraftig. Han var den første 

danske embetsmann som klart innså at kongens 

makt i Norge hvilte på bøndene, de betalte jo 

størsteparten av skattene og de stilte med de menige 

soldater. Derfor var det om å gjøre at kongen fikk et 

godt forhold til bøndene og Gyldenløve maket det 

slik at de fikk mindre skatter enn de før hadde hatt. 

Selv ble han mektig populær på grunn av dette. 

Men han var flink til å ivareta sine høyst egne 

interesser. I 1670 kjøpte han det store Fritzø-godset 

ved Larvik med alle dets jernverk, sagbruk og 

kverner. Senere la han under seg ytterligere 

jordegods i Vestfold. Det hele ble så slått sammen 

og gjort til Gyldenløves grevskap og Larvik by ble 

gjort til kjøpstad. Greven var ofte der nede og satte 

fart i næringslivet i søndre Vestfold. 

Men mest holdt han til på Akershus festning i 

Christiania. Og det var i denne borgen at tragedien i 

Gyldenløves liv utspilte seg: hans ekteskaps 

tragedie. Hustruen - den unge vakre adelskvinnen 

Marie Grubbe - hadde han truffet da hun var en 

blottende ung pike i København. Hennes familie 

fikk henne overbevist om at en forbindelse mellom 

henne og Gyldenløve ville være meget gunstig for 

dem begge. De giftet seg og hun så med glede frem 

til resten av livet å gå i flotte selskaper og ta del i 

praktfulle fornøyelser sammen med den belevne 

Gyldenløve. 

Men livet på Akershus ble alt annet enn festlig. 

Marie var kald og avvisende overfor sin eldre 

ektemann. Ulrik Fredrik begynte å drikke for 

meget, ble også mer og mer brutal mot henne og 

endte med å invitere «løse kvinnfolk og skitne 

skjøger» til å bo på festningen. Dette gjorde greven 

bare for å hevne seg på sin avvisende hustru. «Han 

er blitt rasende galen», skrev hun til sin søster i 

Danmark. Han krenket henne også ved å gjøre 

fattige offiserer til sitt selskap om kveldene, eller 

ved å la elskerinner rett og slett overta plassen i 

ektesengen! En natt ba han henne like ut om å ryke 


37 

og reise, «Ut! Ut! - ut av Norges land og rike», 

brølte han. Og hun så gjorde. Samme natt fikk hun 

en skipper nede ved bryggene til å sette seg over til 

Danmark. Her fikk hun en sørgelig skjebne - som er 

mesterlig beskrevet av den danske dikteren I. P. 

Jacobsen i romanen «Fru Marie Grubbe». 

Gyldenløve selv fortsatte som stattholder i Norge i 

flere år - men ble så syk. Av podagra av alle ting! 

Han gikk av, trakk seg tilbake til byen Hamburg der 

han henlevde sine siste år i stor og bitter ensomhet. 

Alt i alt: en meget godt utstyrt personlighet med 

mange elskverdige og gode egenskaper - 

diplomatisk smidighet, et lett hode, selskapelige 

talenter og morsom i samvær. Lettsindig i sin 

livsførsel kunne han nok være, svær til å rangle og 

feste. Men en populær mann som få andre dansker i 

Norge, særlig blant bøndene. 

Gerhard Schøning (1722- 

80) 

Gerhard Schøning var egentlig fra Lofoten der hans 

far var handelsmann. Men han tilbrakte mye av sin 

ungdom i Trondheim - som gymnasiast, senere som 

lærer og til slutt som rektor ved Katedralskolen bare 

29 år gammel. Allerede på skolen vakte han 

oppsikt, flittig og uhyre pliktoppfyllende som han 

var. Trangt hadde han det, både i Trondheim og 

under studiene i København. Men det gikk, takket 

være diverse poster som huslærer. Ferdig cand. 

theol. ble han i 1744. Men prest ville han ikke bli - 

hans hu stod til historie og språk; med iver og 

begeistring leste han gamle islandske sagaer, verker 

av Montesquieu og Voltaire og bøker av Leibnitz 

og Rousseau. 

Hans første trykte skrift handlet om giftemål og 

bryllup i sagatiden. Senere gikk det slag i slag, 

Schøning skrev det ene historiske verket etter det 

andre om Norges oldtid, også etter at han tiltrådte 

som rektor i Trondheim. I de 14 årene han ledet 

Katedralskolen der skrev han på det som senere 

skulle bli hans store verk, en Norges-historie uten 

Danmark, for å si det slik. Han så alt ut fra en norsk 

synsvinkel, dro frem nye norske kilder o.l. 

Lærerne ved skolen så lenge surt til ham. Det var 

ikke lenge siden de hadde hatt ham som elev og 

mente at han var altfor uerfaren til å lede en så 

fornem skole. Men elevene likte ham. Han var så 

begeistret for vitenskapen, for historie og geografi 

og andre lærde saker. Han fremholdt at det var stor 

synd og skam at Norge ikke hadde noen 

vitenskapelige institusjoner og han la store planer 

for å skaffe landet noen slike: sammen med sine 

venner Suhm og Gunnerus dannet han i 1760 Det 

Trondhjemske Lærde Selskab som i 1767 fikk lov 

til å kalle seg Det Kongelig Norske Videnskabers 

Selskab. Det utga etterhvert en mengde skrifter,

skrevet av stifterne selv og av andre lærde. 

Schøning presenterte selv et stort arbeid om 

domkirken i Trondheim. Det ble banebrytende i sin 

beskrivelse av detaljene i kirken og med sine 

mengder av nytt kildemateriale. Så 

oppsiktsvekkende var dette verket at Schøning ble 

utnevnt til professor i historie ved Akademiet i Sorø 

bare på grunn av det. 

Senere utga han nye avhandlinger om sagatiden og 

den gamle norske historien, han skrev om 

eddadiktene og skaldekvadene og om det norske 

folks opprinnelse. Han mente å kunne bevise at alle 

de nordiske folk opprinnelig hadde holdt til ved 

elven Don og at de hadde vandret derfra til 

Skandinavia nordenom den Botniske bukt. Først slo 

de seg ned i Nord-Norge og Trøndelag, mente han - 

derfra spredte de seg til resten av Norden. 

I 1771 utkom hans store Norgeshistorie. Den var 

full av nasjonalstolthet og patriotisme. Og den 

styrket disse følelsene hos andre nordmenn, ikke 

minst de norske studentene i København. 

Schønings historieverk er fullt av feil, uriktig og 

kritikkløs bruk av kildene, av fantasier og 

merkelige spekulasjoner. Likevel er det den første 

norske historie som skildrer folkets egen utvikling - 

altså en kulturhistorie og ikke bare kongenes og 

hærførernes historie. 

Sine senere år brukte Schøning til å arbeide med 

utgivelsen av de gamle islandske sagahåndskrifter. 

Og til å forestå en ny utgave av Snorres 

Heimskringla. Schøning var en kraftig kar. Han var 

en ivrig idrettsmann og gikk mye på ski. Likevel 

døde han i en alder av bare 58 år av en betennelse i 

underlivet. Da hadde for lengst erobret seg en plass 

i de lærdes verden. Han var Norges første historiker 

i moderne tid. 

Johan Christian Dahl 

(1788-1857) 

«Best liker jeg å kunne fremstille naturen i dens frie 

og ville tilstand. Og jeg holder aller mest av de 

strøk der det finnes v e l d i g e partier, såvel av 

fjell som av skoger.» Så sa han på sine gamle dager, 

stormesteren i norsk kunst, landskapsmaleriets far 

Johan Christian Dahl. Men da han var ganske ung, 

da var det solens og månens oppgang og nedgang 

som opptok ham mest. Og så kirketårnene i Bergen 

der han vokste opp. Han var født i Eivindvik i 

Sogn, men kom tidlig til Bergen hvor han gikk i 

malerlære hos en veggmaler som het Müller. Den 

berømte Bergenshumanisten Lyder Sagen så 

imidlertid tidlig at han var begavet, og han tok 

initiativ til å skaffe I. C. Dahl en pengesum han 

kunne bruke til å reise ut og studere kunst for. Dahl 

dro til København og bestemte seg for å bli 


38 

landskapsmaler. «Jeg besluttet mig til å ofre meg 

for landskapsmaleriet og malte dels danske, dels 

tyske partier, som fandt bifald og avsetning. I 1814 

fuldendte jeg mitt første store norske landskap og 

for det lot hans Majestet Kongen mig utbetale 400 

spesidaler. Fra da av var jeg satt i stand til å bevege 

mig friere, til å innlate mig på større foretagender 

og gjøre mindre studiereiser.» For å kunne overleve 

både som menneske og kunstner måtte Dahl 

avfinne seg med å bo i utlandet. Han dro til 

Dresden, en by han kom til å bli boende i for resten 

av livet. Han giftet seg med en tysk baronsdatter 

der, fikk tyske venner og tysktalende barn. Han slo 

også igjennom som maler i Tyskland og ble etter en 

tid utnevnt til professor ved kunstakademiet i 

Dresden (derfor «professor Dahl»). 

Men om sommeren reiste han rett som det var opp 

til Norge og tegnet og malte. Helst dro han til 

Telemark, Hardanger, Sogn. Overalt tok han skisser 

som tjente som forelegg for malerier hjemme i 

atelieret. Her skapte han alle de storslagne 

maleriene fra norsk natur, perlene i hele den senere 

norske landskapskunst. Men han gjorde også noe 

mer; han kastet seg ut i et intenst arbeid for å redde 

det som reddes kunne av de gamle kulturminner i 

Norge. Særlig ivret han for at de gamle stavkirkene 

skulle bevares og ikke bare rives ned i hundrevis 

slik det skjedde i Dahls tid. Et helt svært verk skrev 

han om disse kirkene og om nødvendigheten av å 

bevare dem. Senere oppnådde han å få bevart den 

ærverdige gamle Håkonshallen i Bergen - den var 

omgjort til kornmagasin og skulle rives! 

«Jeg gjorde hva jeg kunne for at gjenoplive dens 

minde. Den var min øienslyst når jeg spaserte rundt 

i Bergen, jeg kunne ikke se mig mett på dette 

herlige verk. En av de merkeligste bygninger i 

landet. Hver gang jeg var i min fødeby, så jeg med 

smerte at denne bygningen ble fjernet fra sin 

egentlige bestemmelse, vanhedret fra sin historiske 

hellighet.» 

I hovedstaden gikk han i spissen for tanken om å få 

skapt et norsk nasjonalgalleri for bildende kunst: 

«Ja, det var jeg som søkte å formå stortingsmann 

Riddervold til å foreslå en årlig bevilgning på 1000 

spesidaler for at danne et Nasjonalgalleri... Jeg 

hadde jo selv en samling utvalgte malerier og mente 

at der muligens fra regjeringens side kunne bli 

foranstaltet at denne samlingen kunne komme til 

Norge og gjøre en begynnelse til et slikt galleri. 

Men min mening var, at samlingen ikke skulle 

splittes. Jeg ville kun selge mine malerier, om de bli 

kjøpt sammen.» 

I sin siste periode som landskapsmaler ble Dahl mer 

og mer av en naturalist. Nesten alle de berømte 

bildene fra 1840-årene - «Stalheim», 

«Jostedalsbreen», «Bjerk i storm», «Stugunøset på 

Filefjell» har røtter i direkte naturstudier. De var det

motsatte av stuebilder. De skildret Norge i det Dahl 

kalte «dets sande og poetiske ånd». Det var det 

åpne øye og den åpne sans for naturen det kom an 

på. 

Dahl var nokså isolert på slutten av sitt liv der nede 

i Dresden. Hans nærmeste døde av forskjellige 

sykdommer. Han fikk ingen elever og kom 

etterhvert i sterk motsetning til den toneangivende 

nasjonalromantiske retning i norsk malerkunst. Da 

han døde i en alder av 69 år, hadde han ikke 

fjerneste anelse om at han med tiden skulle bli 

betraktet som selve den norske malerkunstens far. 

Eller at det skulle bli sagt om ham at han «hadde 

samme overstrømmende skaperevne som Henrik 

Wergeland, samme altfavnende natur-følelse, 

samme glødende fedrelandssind som villig tåler 

motgang og skuffelser i det hjemlige kulturlivs 

tjeneste» (Leif Østby). Eller at han skulle få en 

vakker gate oppkalt etter seg. 

Jacob Aall (1773-1844) 

Jacob Aall var sønn av en driftig og dyktig 

kjøpmann i Porsgrunn som også var eier av Ulefoss 

jernverk. Som liten var han så stille og alvorlig at 

foreldrene ble bekymret for ham. Han manglet 

selvtillit - men sa ikke et ord om hva det skyldtes. 

Først senere kom det frem at han tidlig hadde vært 

utsatt for hårdhendt og streng behandling fra 

diverse huslæreres side. De la altså grunnen til en 

mistillit til egne evner som Jacob Aall aldri senere 

kunne overvinne. Men artium fikk han, og det med 

utmerkelse og sølvmedalje dertil. Så fulgte tre år 

med studier i teologi i Kongens by. Men å preke 

lærte han aldri - han var så engstelig og usikker. 

Ved universitetet i København studerte han også 

andre fag enn teologien, og da særlig landbruksfag 

og naturvitenskap men også politikk og 

religionshistorie. Og så leste han litteratur. 

Faren døde i 1778. Da bestemte Jacob seg for å slå 

seg ned i Norge for godt og drive jernverk der. Etter 

en lengere studiereise i Tyskland der han besøkte en 

rekke store gruver, dro han hjem og kjøpte Nes 

jernverk i Holt. Han møtte store vansker i sitt arbeid 

med jernverket til å begynne med, så store at han 

tenkte alvorlig på å legge det ned. Men han 

overvant krisene og greide til slutt - bl.a. ved å 

innføre helt nye støpningsmetoder - å gjøre Nes 

jernverk til det første i landet. Samtidig var han noe 

av en foregangsmann på landbrukets område og 

skrev tykke bøker om det. Skipsreder var han også. 

Han drev med eksport av trelast og ble med tiden en 

grunnrik mann. 

Tidlig kom han med i politikk og offentlig styre og 

stell. Han fikk flere store offentlige verv og utga en 

rekke bøker om Norges økonomiske og kulturelle 


39 

situasjon. I Fedrelandske Idéer la han frem 

reformforslag for mange forskjellige områder, reiste 

krav om bedre folkeskoler og om egen norsk bank 

og eget universitet. I utenrikspolitikken var hans 

hovedlinje å skape varig fred med England. 

Forbindelse med dette land var en livsnødvendighet 

for Norge, mente han. Han følte seg nok knyttet til 

Danmark - «mitt annet fedreland» som han sa - men 

han så at en skilsmisse var nødvendig i 1814 og at 

en union med Sverige var den eneste farbare vei for 

Norge. Aall møtte på Eidsvoll i 1814 og ble raskt 

en av de mer fremtredende talsmenn for 

unionspartiet selv om han nødig ytret seg i 

debattene på grunn av sin generelle motvilje mot 

offentlig opptreden. Han led ved splittelsen og de 

personlige sammenstøt på Eidsvoll og gruet for 

hvorledes unionen med Sverige kanskje ville arte 

seg. 

Som stortingsmann i 1820-årene gikk han inn for 

full frihet i handels- og næringslivet. Han ville føre 

en utpreget liberal politikk og fikk også 

gjennomført mange viktige saker, blant annet 

gjenopptakelse av driften ved Kongsberg sølvverk. 

Fra 1830 av trakk han seg tilbake fra politikken. 

Hans hustru døde og selv var han mye syk. Han 

vendte tilbake til bøkenes verden, og skrev også 

nye bøker selv - om bank- og pengevesen, om 

bergverksdrift, om historiske og litterære emner. 

Han utga islandske sagaer i oversettelse, bl.a. ga 

han ut Snorres hovedverker. Hans eget hovedverk 

ble Erindringer som bidrag til Norges historie - en 

bok om årene fra 1800 til 1830. Det er blitt et av de 

ypperste verker i norsk historieskriving og et 

kildeskrift av rang. Aall bygget det på egne arkiver 

- dagbøker og opptegnelser - men også på offentlige 

arkiver og forhandlingsprotokoller. Verket er 

skrevet i et noe omstendelig språk, men er også 

preget av forfatterens sobre og fine karakter. Det er 

morsomt å lese den dag i dag. 

Severin Løvenskiold (1777- 

1856) 

Severin Løvenskiold kom til verden i Porsgrunn i 

1777 som sønn av en rik godseier og kammerherre. 

Han ble jurist og departementsmann. Men da faren 

døde i 1802 overtok han Fossum jernverk i Gjerpen 

og drev det. Litt senere ble han også amtmann i 

Bratsberg og formann for Larvik grevskap. Han 

møtte på Eidsvoll i 1814 og opptrådte som den mest 

høyrøstede talsmann for en union med Sverige. 

Kong Carl Johan valgte ham derfor til norsk 

statsminister i Stockholm der han ble værende helt 

ut i 1850-årene.

Løvenskiold var rik, adelig og mektig. Hans 

samfunnssyn bar preg av rikdom og adel - det var 

hva han kalte «konservativt-monarkistisk». I sine 

yngre år var han en dyktig politiker og 

embetsmann: selvsikker og rådsnar, frittalende og 

uredd. Men også stiv og stram - en av de mest 

upopulære figurer på Eidsvoll i 1814. Han syntes 

Grunnloven ble altfor liberal og demokratisk - blant 

annet var han innett motstander av alminnelig 

verneplikt. Hans antidemokratiske holdning skapte 

store vansker for ham som statsminister. Gang på 

gang kom han i motsetningsforhold til den almene 

folkestemning i Norge og til Stortinget. Det brydde 

Løvenskiold seg lite om. Og Carl Johan satte pris 

på de konservative synsmåtene hans. Flere ganger 

ble han truet med Riksrett av Stortinget, ikke minst 

etter at bøndene var kommet i flertall på benkene 

der. I 1836 nektet han - og kongen - Stortinget å 

debattere lover om kommunalt selvstyre. De gikk 

rett og slett til oppløsning av Stortinget. Uten 

varsel. Slikt hadde aldri hendt før. Det var en 

sensasjon - folk i det politiske miljø i Norge var 

opprørte og sinte: ville man hindre en folkevalgt 

forsamling i å behandle egne saker? Ja, det ville 

man. Severin Løvenskiold hadde ingen respekt for 

Stortinget - «dette fremmede selskap av arrogante 

selvherskere», som han sa, «dette krapyl». 

Stortinget svarte med å sette ham under tiltale for 

Riksrett. Dommen var 1000 daler i bot. - Alt for 

lite, sa man i Norge. Mannen skulle vært avsatt! 

Selv søkte Løvenskiold også avskjed. Men kongen 

ville ikke innvilge søknaden. Han satte pris på den 

stridbare herre. 

I 1840 ble han utnevnt til stattholder i Norge. Det 

ble oppfattet som en krigserklæring mot 

demokratiet og stemningen i Kristiania var fiendtlig 

mot ham fra første stund. Løvenskiold var 

reaksjonær, ble det sagt - han beklaget at 

adelsskapet var opphevet, han sa at pressefrihet var 

et onde! Det han for sin del holdt på var gudsfrykt, 

lovlydighet, ro og orden. Stadig på ny kom han opp 

i kamper med Stortinget. Da Carl Johan døde og 

Oscar ble konge, sørget han: han syntes den nye 

kongen var så altfor liberal og føyelig mot 

Stortinget! Fredrik Stang som etterhvert seilte opp 

som Høyres leder på Stortinget, var i Løvenskiolds 

øyne også en altfor frisinnet og demokratisk mann, 

en som «fridde til Stortinget i alle saker.» Alt som 

smakte av radikalisme og revolusjon var ham noe 

vederstyggelig. Tsar Nikolai i Russland - tidens 

store despot - var den eneste statsmann han 

beundret. Han nektet Stortinget å oppheve 

jødeparagrafen i Grunnloven og han sa nei til 

forslaget om å opprette en statsjernbane. Slikt 

skulle være kongens sak, og hans alene, mente han. 

Han hatet Marcus Thrane og forfulgte den gryende 

arbeiderbevegelsen. Intens motstander av 

parlamentarismen var han óg - en flertallsregjering 

ville jo føre til at kongens makt ble brutt! Juryloven 


40 

ville han ikke vite noe av og han ble rasende da 

regjeringen nedsatte en parlamentarisk 

jurykommisjon, ja han fikk kongen til å nekte å 

godta den. 

Men Løvenskiold hadde stor interesse for alle 

økonomiske spørsmål og han var ivrig etter å få 

bygd ut telegraf og telefon. Likevel ble han med 

sine synsmåter en ensom mann i det offentlige liv. 

Han vant nok en viss respekt i mange kretser og 

enkelte gode venner hadde han. Hans 

menneskekunnskap var visstnok stor, det samme 

var hans humoristiske sams. Det sa i alle fall de 

som kjente ham godt. Han var en gammeldags 

nordmann. 

Jonas Anton Hielm (1782- 

1848) 

Jonas Anton Hielm kom til verden i Kristiansand i 

1782, men studerte jus i København og ble cand. 

jur. i 1800. I flere år hadde han sitt virke i 

Danmark. Men i 1814 dro han tilbake til Norge 

igjen og nedsatte seg som advokat i hovedstaden. 

Men forholdene der var ikke så gode for en jurist 

den gang - Hielm greide ikke å skape seg den 

karriere han hadde håpet på, og ble etterhvert en litt 

skuffet og bitter mann. Men virksom var han, 

utrolig virksom: ikke bare fikk han med tiden en 

omfattende sakførerpraksis, han underviste også i 

lovkyndighet ved Universitetet, var statsrevisor og 

utga bøker og tidsskrifter. 

Som advokat ble han etterhvert rett og slett berømt, 

både beundret og fryktet. Han førte de merkeligste 

saker - riksrettssaker, krigsrettssaker, og - særlig - 

trykkefrihetssaker. I de siste fikk han full uttelling 

for sitt fyrige temperament og for sine politiske 

sym- og antipatier. Hielm var opposisjonell av 

natur, radikal av holdning og sparte ikke på 

konfekten i rettssalen. Han ble da også ilagt en 

rekke mulkter for sin opptreden i retten, ja han satte 

etterhvert rene rekorder på dette området. Det 

hendte rett som det var at han ble mulktert av retten 

flere ganger under én og samme sak - og det var 

ikke noe som hendte ofte i Norge. Hielm ble dømt 

fordi han brukte for sterke ord og uttrykk. Det 

blåste han i. Han bare gjentok dem! Han skrev 

meget i avisene også, i første rekke om spørsmål 

som angikk tale- og trykkefriheten. 

Ellers opptrådte han i det politiske liv - selvsagt på 

opposisjonens side. Stadig på nytt var han ute og 

angrep regjering og Storting - i til dels litt for sterke 

ordelag. Til slutt ble han satt under tiltale etter 

diverse angrep på selveste Christian Magnus 

Falsen, «Grunnlovens far». En tid så det ut som han 

skulle bli landsforvist. Men Høyesterett nøyde seg

med å ilegge ham en bot på 500 speciedaler - det 

var mange penger den gang, i 1825. Hielm følte seg 

da som en ferdig mann, i alle fall som advokat. Syk 

og svak var han også. Han solgte huset sitt i 

Christiania og bosatte seg på den store Alby gård på 

Jeløya (der Galleri F15 nå holder til). Her fortsatte 

han å skrive bøker og utgi tidsskrifter. Han interesserte 

seg for jordbruket og eksperimenterte endel 

både med korndyrking og husdyravl og mye annet. 

Tid til å følge med i politikken fikk han også. I 

1833 lot han seg innvelge på Stortinget 

(«Bondestortinget») og der vant han seg nytt ry som 

en offentlig person. Han opptrådte som bøndenes 

forsvarer mot embetsmennene. Opposisjonen på 

Stortinget så lenge på ham som sin fører. Men han 

skilte lag med bøndene når det gjaldt budsjett- og 

sparepolitikken, parlamentarismen, jødesaken og 

unionsspørsmålet. Derfor ble Hielms drøm om et 

stort, radikalt politisk parti ikke virkeliggjort - den 

gang. Det skulle først komme etter at han var død. 

Men respektert av alt folket, det ble han. Henrik 

Wergeland skrev om ham: 

«Hielm er et navn menigmann letter på hatten for 

og som forekommer ham som et løsen, det å rope 

hurra. Han er uløselig kombinert med 17de mai. 

Han er en slags løve med tolv manns vett liggende 

foran grunnloven, halvt innsvøpt i nasjonalflaggets 

folder. Hielm har også forsvart det som en løve. Det 

har i det minste vært en leopards knurren i hans 

snerrende stemme, når han har anstrengt den for 

nasjonalæren og de unionelle krav. Hielm er vår 

nasjonalforsamlings interessanteste personlighet. 

Han er opposisjonens hode, men det er for stort for 

så liten kropp. En revolusjon ville være hans 

element. Geniet tindrer av hans små pariserbrune 

øyne, likesom hans små korte, børstede hår synes 

strittende reist av hans elektrisitet og et velvillig 

smil ligger skinnende over runde kinner så man 

ikke har lett for å finne sporet av de sinnslidelser 

man vet at hans fyrrige sjel har hatt å føle.» 

Sine siste år tilbrakte Hielm på Alby gård blant sine 

6000 bøker. Men han hadde også andre interesser. 

Han anla den vakre parken og hagen som står der 

den dag i dag og vitner om hvem han var. Han førte 

et selskapelig hus og ga elegante selskaper der fine 

viner og fine reisende fra hovedstaden alltid var å 

finne. Stedet ble bekjent og besøkt som noe av en 

severdighet. Han hadde et godt forhold til sine 

naboer, ordnet opp i gammelt konfliktstoff mellom 

bøndene, anla vanningsanlegg, sørget for nye 

metoder i fisket fra Jeløya og mangt annet. Da 

briggen «Jonas Anton Hielm» gikk av stabelen i 

Moss i 1839, skrev Wergeland en såkalt 

gangspillvise om den, og der het det: 

«Hurra for Jonas Anton Hielm! 

Singsalli-Joh! 

Hvo ham ei ærer er en Skjelm. 

Singsalli-Joh! 

41 

:/:Hurra! Hurra for Singsalli-Joh.:/: 

Hurra for Skuden med hans Navn! 

Hurra paa Sjø! Hurra i Havn! osv. 

Han var for Norge Hjelm og Spjud. 

Tilsidst han frie’de Flaget ut. 

Han er vel værd sin egen Sang. 

Han slog for Flaget mangen Gang. 

Han er vel værd en Æresskaal. 

Hans Tale var som Ild og Staal. 

For ham bør heises Flag og Gjøs: 

Naar Hielm tog i var Fanden løs. 

Han boer paa Alby tæt ved Moss. 

Let der paa Hatten din, Matros. 

Der har han fundet sig en Havn, 

men over Havet gaar hans Navn. 

Det staaer forgylt i Briggens Speil. 

Gid støt den gaae for fulde Seil. 

Gid den maa kløve Sjøen godt! 

Saa gjorde Hielm, den Patriot. 

Mod ham gik Modgangsbølgen høit. 

Kløv væk som Han i Fraad og Sprøit 

Knib op i Vinden som han kneb! 

Lad staae som Han foruden Reeb! 

Og hvor du ikke lænse kan -, 

du baute did du skal som Han! 


Bernhard Dunker (1809-70) 

Bernhard Dunker (1809-70) var jurist og politisk 

forfatter, sønn av innvandreren Wilhelm d’Unker, 

bergverksassessor, og Conradine født Hansteen, 

også forfatter. 

Han ble student i 1828 og sluttet seg til kretsen 

omkring Welhaven - «Intelligenspartiet» - som 

avskydde Wergeland, demokratiet og det norsknorske. 

Han ble tidlig høyesterettsadvokat og kjent 

som en dyktig forsvarer: han kombinerte en 

glimrende fremstillingsevne og en frodig fantasi 

med vidstrakte kunnskaper og stor skarpsindighet. 

Ondskapsfull kunne han være, men først og fremst 

sterk i sin tanke og slagferdig i sitt vidd. Han ble 

landets mest søkte advokat. I sin første store tale for 

Høyesterett sa Dunker at hans program var «at 

levere en uttømmende og i de fineste detaljer 

gående belysning av de faktiske forhold», og «at gi 

en inngående drøftelse av de juridiske tvilsmål som 

saken reiser, uten at overlate til retten selv at søke 

løsningen av dem.» Dette programmet holdt han 

seg til. 

Han førte en lang rekke forsvarssaker som vakte 

oppsikt. For han forsvarte alle som kom og ba om 

det, selv mordere og snydenstruper. Han mente det 

var sakførerens opplagte plikt å la enhver anklaget 

få et så godt forsvar som mulig - og det var ikke 

vanlig mening den gang. Dunkers muntlighet må ha 

vært fenomenal. Ting han hadde sagt gikk fra munn

til munn blant folk, hans drastiske paradokser ble 

husket, ja han ble en likefrem sagnfigur i levende 

live. Han var mannen som kunne gjøre svart til 

hvitt, advokaten som påtok seg - og vant - de mest 

umulige saker. 

Mye rart ble sagt om ham. Men Dunker brydde seg 

ikke om det, han interesserte seg ikke for hva andre 

mente om ham, han bare blåste i fordommer og 

nedarvede synsmåter og var rett og slett lykkelig 

når han fikk gå mot strømmen. Han var motstander 

av demokratiet. Av arbeiderbevegelsen. Av juryinstitusjonen. 

Av Stortingets vetorett i lovsaker. 

Ikke rart at han ble sett på som en av de mest 

reaksjonære personer i landet. 

Bernhard Dunker var en mann med mange 

interesser. Ikke minst utfoldet han en livlig 

virksomhet for teater og litteratur. Han gjorde hva 

han kunne for å hjelpe og støtte unge diktere som 

ville frem, blant annet skaffet han den unge 

Bjørnson et større reisestipend. Han satt lenge i 

styret for Christiania Theater. Og han skrev 

skjønnlitterære bøker foruten mengder av fine og 

innholdsrike brev blant annet til sin litterære mor 

Conradine. Hun utga endel av dem i sin bok 

«Gamle Dage» som handlet om livet i hovedstaden 

på 1800-tallet. Dunkers egen skjønnlitterære bok 

«Reise til Tellemarken og til Arendal sommeren 

1852» (først utgitt i 1924) vitnet om et 

umiskjennelig litterært talent. Her reflekterer han 

både følsomt og vittig over land og folk. Hans sans 

for kvinnelig skjønnhet finner også gode uttrykk. 

Store deler av boken vitner om at det også var en 

erotisk reise han foretok. Andre partier viser 

Dunkers store, litt romantiske naturbegeistring. 

Welhaven likte ikke boken da han fikk lese den, 

han fant «ikke Behag» i sin venns utgydelser - hva 

nå grunnen kunne ha vært til det. 

Men Conradine likte den - den var mye bedre enn 

Welhavens «kolde, stive, pedantiske, tørre 

Reisebilder», mente hun. For hos Bernhard 

avvekslet det sublime med det naive, det patetiske 

med det humoristiske, og alle overgangene faldt så 

naturlig av seg selv. Da moren hadde lest boken 

ferdig, kom hun til å huske på noen ord den gamle 

filosofen Niels Treschow hadde latt falle da han 

hadde lest et par av den unge Dunkers dikt. Slik lød 

nemlig filosofens dom: «De er rett gode. Man ser at 

han har anlegg til å bli dikter.» 

Det er ingen tvil om at Dunker var dikterisk 

begavet. Men han ble stoppet som ung. Hans søster 

Mathilde Schjøtt skriver: «Da jeg var ung, sa 

Bernhard en gang, da syntes jeg at det å være dikter 

var det eneste som var verdt å leve for. Men 

Welhaven knuste med sin forakt enhver dikterisk 

streben hos andre.» 

Sine siste år tilbrakte Dunker på sitt landsted ute på 

Malmøya. Han var folkesky og mye deprimert. 

42 

Men hygget seg storlig når han fikk besøk av 

venner og bekjente fra familiene Ullmann, 

Hansteen og andre. Da kunne han slå om seg med 

paradokser og åndfullheter som få andre, fortelles 

det. Han var en sjelden begavelse. Og fortjener i 

høy grad sin lille gatestump ved Bogstadveien. 

Ole Vig (1824-57) 

Ole Vig ble født i 1824 i Stjørdalen der far hans var 

husmann under gården Vika. Han kom altså fra små 

kår. Men det var kultur i heimen, moren skal ha 

vært en usedvanlig dyktig forteller. Historie og 

eventyr var hennes yndlingsemner, men hun var 

også flink til å synge folke- og skillingsviser. 

Ole Vig la dyktighet for dagen allerede på 

folkeskolen. Han ble hjulpet frem økonomisk av 

prester og bisper og gjennomgikk lærerskolen på 

Klæbu, for så å bli lærer ved forskjellige skoler i 

Trøndelag. Samtidig leste han mye, særlig historie 

og diktning, og var spesielt opptatt av den danske 

dikter og profet N.F.S. Grundvig og hans tanker om 

«en vekkelse av den slumrende folkeånd». Ved 

siden av skolegjerningen fikk Ole Vig tid til å holde 

foredrag rundt omkring i bygdene - om den eldste 

Norges-historien, om den norrøne gudelære, om 

litteratur og diktning. Foredragene la grunnen til 

den første boken han ga ut, «Liv i Norge» (1851). 

Den vakte oppsikt og gjorde Vigs navn kjent over 

hele landet. Smått om senn ble han en av de 

ledende grundvigianere i Trøndelag. Han reiste ned 

til Danmark og traff gamle Grundvig og lærte mye 

om folkelighet og politikk av ham. I 1851 ble han 

ansatt som sekretær i Selskabet for Folkeopplysningens 

Fremme i Kristiania. Han ga ut 

tidsskriftet Folkevennen og skaffet seg gode 

medarbeidere som Ivar Aasen, Peter Christen 

Asbjørnsen, Peder Balke og Eilert Sundt. De ble 

også hans gode venner. 

Mesteparten av det som stod trykt i tidsskriftet var i 

førstningen skrevet av Ole Vig selv. Ikke alt var 

like godt. Fremfor alt var poesien Vig skapte, ofte 

banal og intetsigende. «Blandt alle lande i øst og 

vest» ble nok populær og hadde også enkelte gode 

vers. Men også strofer som idag forekommer altfor 

ha-stemte og norsk-norske: 

Jeg elsker bonden i kufte grå, 

og fattigmannen, hvis seng er strå, 

og alle makter som ei forakter 

de simple små. 

Jeg elsker alt som er ekte norsk, 

fra folkelivet til sild og torsk, 

som fremad skrider, om enn det glider 

en smule dorsk. 

Jeg elsker høylig mitt modersmål, 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9

det klinger kraftig som herdet stål 

fra hjertets grunne i folkemunne 

hos Per og Pål. 

Dog mest jeg elsker det folkeferd 

som har sitt hjem mellom fjell og skjær, 

hvor unge hedre de gamle fedre, 

som bygde her. 

Ole Vig var en meget arbeidsom mann. Ved siden 

av alt annet fikk han også tid til å undervise i norsk 

og historie ved Nissens skole i Kristiania. Han var 

en glødende talsmann for en bedre lærerutdannelse, 

høyere lønn, lengere skoletid, mer levende 

undervisning. Og han slo til lyd for nye og bedre 

skolebøker, ja skrev selv en lesebok som etter 

sigende var slik at barna likte å lese i den, trivdes 

ved å erverve seg allmenutdannelse. 

Mest opptatt var Vig nok av religiøse spørsmål. 

Han ga ut flere samlinger av religiøse lesestykker 

og prekener. Han arbeidet med en større 

kirkehistorie (som aldri ble ferdig) og han strevde 

for å få reist en norsk, grundvigiansk folkehøyskole 

på Østlandet. Så ivrig var han i dette arbeidet at det 

er blitt vanlig å regne ham som far til den norske 

folkehøyskolen. Han rakk ikke å virkeliggjøre sine 

drømmer på dette området. Men da Viggo Ullmann 

i 1864 åpnet den første folkehøyskolen i landet, 

fikk den navnet Vigmarken etter Ole Vigs fødested. 

Ole Vig arbeidet så hardt og intenst at han sprengte 

seg selv i ung alder. Han døde av utmattelse og 

tæring like før jul i 1857. Vinje og Ibsen var blant 

dem som skrev store minnedikt om ham. Ole Vig 

var den fremste representanten for hele det nye 

synet på hva folkeopplysning var, som kom i 1850årene. 

Han var en ihuga talsmann for den nye 

folkehøyskolen, for «det levende ord» i 

undervisningen og for læreryrkets prestisje. Derfor 

har Oslo Lærerlag fremdeles en minnehøytid ved 

graven hans hvert år på selveste 17. mai. 

Eilert Sundt (1817-75) 

Da Henrik Wergeland ble stedt til hvile på Vår 

Frelsers Gravlund 19. juli 1845, stod det frem en 

mann som erklærte seg som en venn og disippel av 

diktere. Han holdt en beåndet tale som viste at han 

var dypt grepet av Wergelands nasjonale og sosiale 

idéer - de må nå settes ut i livet, sa han. Mannen var 

Eilert Sundt. Store deler av hans livsverk kan ses 

som en fortsettelse av Wergelands. 

Han var født i Farsund (1817), gikk på skolen i 

Stavanger, og dro så til Kristiania for å studere 

teologi etter familiens ønske. Han gjorde seg sterkt 


43 

gjeldende i Studentersamfundet og ble også 

etterhvert lærer ved Nissens latin- og realskole, som 

den dengang het. Prest ville han ikke være. Men 

katekismelærer for fangene i Christiania Tugthus, 

det kunne han godt tenke seg å bli. Her møtte han 

pariakasten i det daværende norske samfunn - 

fantene, taterne, lofferne som i tusenvis streifet 

omkring i landet og levde av tyveri og tigging. 

Sundt fikk en dyp sympati for disse avvikerne, han 

studerte deres bakgrunn og levevis og foretok flere 

reiser for å sette seg helt inn i deres kår og 

levemåte. I 1850 sendte han inn en lengere melding 

til Justisdepartementet om det han hadde sett - den 

ble trykket på offentlig bekostning og fikk tittelen 

«Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i 

Norge». Boken vakte stor oppsikt og er fremdeles 

et kildeskrift både for forskere som arbeider med 

omstreiferspørsmål og for skjønnlitterære forfattere 

som ønsker å skrive om dem. 

På sine reiser fikk Sundt et overveldende inntrykk 

av hvor nøysomt arbeidsfolk måtte leve her i landet 

for å kunne få til det daglige brød. Han hadde sett 

den grå arbeidsløsheten, den svarte nøden, den 

grusomme håpløsheten. Og nesten alle de 

problemer han senere tok opp i sitt forfatterskap var 

knyttet til fattigdommen i Norge, til 

overbefolkningen og arbeidsmannens usikre kår. 

Stortinget var på det rene med at det var viktig å få 

undersøkt de lavere klassers tilstand og bevilget 

ham derfor en årlig godtgjørelse til studier i 

samfunnet. Sundt fikk fortsette å reise og studere. 

Han gikk omkring, snakket med folk av alle klasser, 

sendte ut spørrelister og skrev tusenvis av brev. 

Etterpå skrev han bøker - om dødeligheten i Norge, 

om giftemål, om usedelighet og om drukkenskap. 

Senere kom arbeider også om bygningsskikk og 

boligforhold, husflid og arbeid, renslighet og 

hygiene, arbeiderklassens kår og innflytternes 

skjebne i byene. Overalt skrev han realistisk og 

nøkternt selv om det var rystende ting han skildret. 

Sundt bevarte en grunnfestet tro på folkets evne til 

vekst og bedring. Som Wergeland mente han at 

utviklingen nærmest av seg selv ville føre til 

fremgang og lykke for stadig flere mennesker. Han 

var - som Wergeland - en ivrig forkjemper for 

folkeopplysning. Han opprettet leseforeninger og 

kveldsskoler for arbeidsfolk i Kristiania, han var 

med på å stifte Selskabet til Folkeopplysningens 

Fremme og han deltok i redigeringen av tidsskriftet 

Folkevennen der han skrev hundrevis av artikler - 

om alle mulige emner fra språk og litteratur til 

idrett og sjømannsmisjon. Endelig stiftet han i 1864 

Kristiania Arbeidersamfunn der man sørget for 

opprettelse av sykekasser, arbeidsløshetstrygder, 

låneinnretninger. 

Ja han var arbeidsom og mangfoldig, denne

mannen. Likevel satte Stortinget bevilgningen til 

ham betydelig ned. Det skulle nemlig spares! Det sa 

både Jaabæk og Ueland. Sundt så seg til slutt 

henvist til å søke en stilling som sogneprest. Han 

døde i 1875. Få har fått et vakrere og varmere 

ettermæle enn Eilert Sundt. Vi i bydel Uranienborg- 

Majorstuen har ekstra stor grunn til å være stolte av 

denne foregangsmannen som ble opphavet til den 

norske sosiologi. 

Harald Meltzer (1779-1855) 

Harald Meltzer (1814-62) var politiembetsmann og 

forfatter, født i Bergen men virksom i Kristianiapolitiet 

i en årrekke. Han endte som politi-adjutant i 

hovedstaden. Forfatter ble han ved en tilfeldighet: 

som ansatt i politiavdelingen i Justisdepartementet 

ble han bedt av en avis om å skrive om politisaker i 

bladet. Og Meltzer skrev, også etter at han var blitt 

politimann selv og forhørsleder. Folk la merke til 

notisene hans, de ble lest og satt pris på fordi de 

hadde personlig form. Meltzer skrev om det meste 

av det politiet foretok seg i en hovedstad i rask 

vekst. Han skrev om de innbragte, om alt det rare 

de sa og gjorde. Og han skrev godt, oftest med et 

blink i øyet: 

En at de voldsomste og farligste Forbrydere, der 

var paa fri Fod i Aaret 1850, var Henrik Olsen. 

Han var en ualmindelig høi, sværlemmet og 

stærkbygget Mand. Det høit hvælvede Bryst, 

Tyrenakken og de brede Skuldre vidnede om ganske 

overordentlige Kræfter. Endelig blev han anholdt, 

arrestert og dømt for Røveri til Strafarbeide paa 

Livstid. Idet han skulde bringes op paa Fæstningen, 

bad han om at maatte faa tale med en af Politiets 

Embedsmænd og blev derfor ført ind til den 

jourhavende Fuldmægtig. Han traadte ind med 

megen Brask og Bram, slog Døren helt op, raslede 

med de svære Lænker, han havde paa Benene, og 

som han, for at gjøre saa megen Allarm som muligt, 

lod slæbe langs henad Gulvet, gik hen til en Stol, 

satte sig uden videre ned paa den og sagde derpaa: 

«Se saa! her kommer jeg. Men om Forladelse, 

Fuldmægtig, jeg sætter mig, jeg. Jeg er saa uvant 

ved den Stadsen, jeg har her paa Benene mine,» 

vedblev han og pegede paa sine tunge Lænker, «at 

det endnu falder mig svært at staa længe med den. 

Men jeg blir vel vant ved det; for jeg har lang Tid 

at øve mig paa der, jeg skal hen.» «Hvor lang 

Straffetid fik du da?» «Saalænge der sidder nok saa 

lidt af Sjælen igjen i Kroppen min, skal jeg være 

Slave paa Akershus Fæstning; for jeg fik 

Levetiden,» svarede han stærkt bevæget, «men ,» 

lagde han til med skjælvende, næsten grædende 

Stemme, idet han dog kjæmpede i den Grad for at 

synes rolig, at der mod hans Villie fremkom nogle 

hæse, høist ubehagelige Strubelyd, der hørtes som 

den dybeste Fortvivelses Stønnen, «men jeg er glad 


44 

for det, for jeg bør, og jeg maa være glad for det; 

for jeg kjender mig selv saa passe, at jeg ved, at 

hvis jeg ikke var bleven tagen for dette, var jeg 

bleven tagen for noget andet, som kanske havde 

været maget værre. For den Gjerning kan ikke 

udfindes eller udtænkes, som ikke jeg var istand til 

at gjøre, naar jeg har smagt Brændevin. Derfor vil 

jeg være glad ved, at jeg kommer i Sikkerhed for 

mig selv, førend jeg har nogen Dødssynd paa mig.» 

«Du tilstaar altsaa nu, at det var dig, som røvede 

Uhret fra Heglekræmmeren?» «Javist var det saa, 

Fuldmægtig. Men De kan da ikke undres paa, et 

enhver vil søge at fribanke sig selv saa længe, som 

muligt kan være, især fra det Trin, jeg stod til 

Straf.» «Du siger da ikke, at du er dømt uskyldig.» 

«Uskyldig? jeg? Neigu nei san! Jeg røvede Uhret 

fra Heglekræmmeren. Uskyldig? Kan De tro sligt, 

at jeg skulde være uskyldig? Nei, det er sikkert nok 

at jeg ikke det er.» 

Harald Meltzer hadde sympati for de innsatte og for 

forbryterne og da helst for de mer kravløse og 

hyggelige av dem, selv om han i embeds medfør 

måtte ta avstand fra dem. Og det preget det han 

skrev om dem. Så populære ble politinotisene at de 

etter oppfordring kom ut i bokform både en og to 

og tre ganger. Samlet kom de ut første gang i 1862 

og da under tittelen «Politinotiser». Dette ble en av 

klassikerne i vår mer folkelige litteratur, trykt i det 

ene opplaget etter det andre. Selv i dag vil mange 

synes de er morsomme og underfundige og med en 

replikkføring, et språk som virker levende og 

muntlig. Mange av skissene var preget av 

indignasjon over at forholdene i samfunnet var slik 

at de gjorde noen til forbrytere og andre til 

samfunnsstøtter. Andre - de beste kanskje - var 

preget av dyp sympati med de mislykte og 

vanskeligstilte. Meltzer hadde stor sans for de 

uheldiges enkle gleder og bitre sorger: 

Læse-Lars var en liden, maver Mand med et spidst 

alvorligt Ansigt, ja saa alvorligt, at neppe nogen af 

alle dem, der nogensinde har kjendt ham, kan 

komme frem og sige, han har seet Lars smile, end 

sige le. Uophørligt Dag efter Dag, Uge efter Uge, 

og Aar efter Aar vandrede han fra Sted til Sted, 

gjennem hele Akershus Amt, en Del af Smaalenenes 

og Buskeruds Amter, idet han, naar han var alene, 

stadigen gik og smaasnakkede med sig selv, 

prækede og læste og, naar han var sammen med 

nogen, pratede og snakkede næsten uafbrudt. For 

Børnene der, han kom, var han paa en Gang en 

Fryd og en Skræk. Fik han Mad, Penge, men især 

lidt Tobak eller noget Trykt - thi Skraatobak og 

Bøger eller smaa Dele af dem var hans Sværmeri -, 

kom han i godt Humeur og var strax villig til at 

præke, læse og fortælle, saalænge det skulde være. 

Lars passerede naturligvis idelig Christiania paa 

disse sine Vandringer og blev ofte arresteret der 

paa Grund af sine Optøier.

Harald Meltzer så aldri på seg selv som noen 

forfatter. Han likte å skrive, han ønsket å bruke 

fritiden sin til det. Etter hans død fant man mange 

manuskripter i skrivebordsskuffene hans - utkast til 

noveller og småstykker, de fleste med stoff fra 

Bergen der Meltzer jo var vokst opp. Andre, som 

for eksempel Fanten, hentet sitt stoff fra Østlandet 

og representerer de første prøver på en realistisk 

skrivemåte her i landet. 

Kristian Mandrup Elster 

(1841-81) 

Kristian Elster skrev meget om Vestlandet der han 

vokste opp (Førde). Og han skrev om forskjellen 

mellom Østland og Vestland. Best likte han å skrive 

om Sunnfjord og om forskjellige steder i Sogn. 

«Disse egner har en vår, hvis liflighet ikke finnes 

igjen i noe østlandsstrøk. Har man i vintermånedene 

måttet savne solen, så er dens gjenkomst også så 

vidunderlig festlig bebudende. Vinteren drar seg 

ikke tregt bort som på Østlandet, og våren kommer 

ikke med brunsorte jorder og leiret snøblanding. 

Her kommer straks sommerbud fra luft og jord og 

vann; de danser med elvenes løsnende is, de seiler 

inn med havets lune vind; de vugger seg smilende i 

den deilige blå luft, de dufter frem av hver bar 

flekk, ti her spirer det straks grønt like i snøens 

brem.» 

Men folket på Vestlandet var fattig i hans ungdom, 

det hvilte et preg av noe gammeldags og stagnert 

over det hele, forteller han. Husene var små og 

mange, lave og mørke. Spor av forbedret hus- eller 

gårdsstell var få og små, og arbeidsredskapene 

hadde mange steder større interesse for antikvarer 

enn for bonden. Den skikken å ale frem en større 

besetning enn gården kunne ta - «sulteforingen» - 

hadde fått hevd og var etter Elsters syn et sørgelig 

vitnesbyrd om avlegs driftsprinsipper. Den førte da 

også til at budskapen var skitten og utmagret når 

våren kom. Likevel elsket han Vestlandet og kom 

gang på gang tilbake til Førde og traktene 

deromkring i sin diktning. 

«Jeg lengter stundom så det suger for brystet, så 

mitt blod blir feberhett efter disse vestlige engers 

fuktige luft og den deilige sommerlige duft av våte 

trær og vått gress. Jeg lengter efter ville 

skummende elver, efter fint friskgrønt gress, efter 

sorte furuskoger, efter de små hvite hus med haver 

og de grå stier inne i dalene. Jeg lengter efter høye 

fjell med snø om toppene, efter lukten av sjø, efter 

lyden av lange, svakt åndende sommerbølger og 

efter synet av vuggende tang og gyngende båter. 

Jeg lengter efter seilende skuter, efter store 

pakkboder med tønner, efter tale om sild og seilas. 

Jeg lengter efter et trangt himmelfelt og glødende 


45 

solefalls-farver, ja, jeg tror endog jeg lengter efter 

hyttenes røklukt, de små kirker og den 

gammeldagse salmesang.» 

Elster kunne ikke leve av å være forfatter, ville det 

ikke heller. Han utdannet seg som forstmann og 

virket som det både i Tyskland og oppe i 

Trøndelag. Han skrev ved siden av - romaner og 

avisartikler om litteratur og politikk. Han var en 

lidenskaplig tilhenger av demokrati og parlamentarisme, 

men likte seg dårlig i kamptummelen i 

1870- og 80-årene. I 1872 skrev han den ypperlige 

boken «Om Motsetningen mellom det vestlige og 

det østlige Norge» - det første større forsøk i vår 

litteratur på å gi et samlet bilde av natur og 

folkelynne i det sønnenfjeldske Norge. En av 

hovedtankene i dette skriftet er at selv om 

Vestlandet og Østlandet nok er motsetninger, så 

kompletterer og utfyller de hverandre. 

Kristian Elster hadde også sans for religion og 

religiøse følelser. Men den pietistiske 

kristendomsform var han dypt og inderlig imot. 

Han polemiserte for eksempel meget sterkt mot en 

prest i Trondheim som nektet å konfirmere en ung 

gutt som hadde vært ute i sjøen på en båt en 

søndagsformiddag - for å skyte kråker. Han holdt 

ikke hviledagen hellig. 

Naturfølelse var Elster begavet med i rikt monn. 

Naturen spilte en hovedrolle i hans diktning, i 

fortellingene om mennesker. Naturen var hos ham 

noe mer enn et sceneri, den syntes å høre organisk 

sammen med personskildringen og motivforestillingene. 

Og naturen var i hans bøker slett 

ikke bare vakker og yndig, oftest var den voldsom 

og grusom. Den vestlandske stormen spilte således 

en stor rolle i flere bøker. 

«Har De noensinne opplevet et av de forrykende 

uvær, som om høsten pleier å hjemsøke de vestlige 

fjordbygder? Ute er det så stummende mørkt at man 

kunne fristes til å tvile på at det noensinne ville bli 

dag mer. Å si at det regner, gir en meget fattig 

forestilling om den ville, drivende, piskende 

vannrøk, som kommer stormjaget inn fra havet. 

Dråpene slår mot rutene, de skriker, de hviner, som 

om de var levende vesener, som forfulgtes og snart 

jamrende og fortvilende ber om ly, snart stormer 

tutende mot vegg og vinduer, som om de selv ville 

bryte seg vei inn. Det plasker ute i marken, det 

syder og koker. Bygene høres først som en truende 

susen, nærmer seg og lyder som hyl av blodtørstige 

rovdyr og kommer så plutselig likesom fallende ned 

fra fjellene, trår en himmelvill dans over bakker og 

sletter og tordner endelig bort gjennom dalens øvre 

ende. Under en slik byge skjelver og hviner hus og 

trær, det blir stille i stuene, man kryper nærmere 

sammen, og en eller annen sier «Et Herrens vær», 

eller «Gud hjelpe dem, som nå er ute på sjøen.»

De sier at havet er mektig 

at fjellet gjør tanken fri 

og at skogene bærer i seg 

en eviggrønn poesi 

Men gatens mangfoldige toner 

det lette klemt av en trikk 

Kan byens mylder av klanger 

også ha i seg musikk? 

* 

Du står i Majorstuekrysset 

en nølende dag i april 

hvor gaten er nybørstet ren 

med glimt av et vårlig smil 

og byen har funnet sin rytme 

i grønt og gult og rødt 

Til gatens jevne pulsslag 

blir en spirende vårdag født 

Og om du lytter stille 

da hører du byens svar 

Da aner du bildet av egnen 

slik som den en gang var ... 

* 

En husmannsstue trer frem 

på et lite stykke jord 

skjønt offiseren som sitter i stuen 

er kaptein – og ikke major! 

* 

I Uranienborgs lyse skove 

inne blant furutrær 

ser du en leende kvinne 

i lette sommerklær 

Camilla! roper en stemme 

Hun ler og danser av sted 

mens Peter Collett roper: 

Camilla, bli av med det! 

Så viskes de begge ut 

og latter og rop dør hen 

av furuskogen er kun 

et eneste tre igjen 

46 

Lassonløkkens syriner 

EN DIKTVANDRING GJENNOM BYDELEN 

Peter Major 


Det luter seg vennlig frem 

og betrakter gatens trafikk 

rister sakte på kronen 

og minnes Camillas blikk 

* 

Ved Rosenborggaten 11 

sitter det to og de har 

i nattens ro på en benk 

en stille passiar 

Hva er det så du tenker? 

spør han idet han tar 

Amalies hånd, og hun svarer: 

Erik, jeg tror jeg drar ... 

Erik Skram blir tenksom 

han forstår Amalies savn 

og ser at hun i tankene 

alt er i København ... 

* 

Ved Briskeby ser du ham stå 

med et dikterisk, drømmende blikk 

Han stanser ved en syrin 

og du aner et vennlig nikk 

Så dikter han seg en stue 

og ordene flyter lett 

Men hytten får Henrik aldri 

til det er hans rykte for slett 

Men slik en sjofel gemenskap 

det kan da knapt gå an! 

Han tager isteden Grotten 

Thi han aktes av Karl Johan! 

* 

En svale har visstnok fortalt 

at dens forfedre så med sorg 

at en kirke tok plassen fra stedet 

som kaltes ”Uranienborg” 

Med navn etter Tycho Brahes 

astronomiske kastell 

speidet det ut over fjorden 

fra Bymarkens stolteste fjell 

Kammerherre Bernt Anker 

hadde en gang sete her 

så en rittmester og endog 

en overkrigskommissær!

47 

* 

Så hører du i det samme 

ungpikelatter et sted 

så muntre guttestemmer 

som ikke gir pikene fred 

Du hører det ropes: Oda! 

Deretter: Bokken! Kom frem! 

Mot Grønnegates syriner 

løper Lassondøtrene hjem 

Så går det noen år og du ser 

den selvsamme Oda gi 

sitt kyss til Christian Krohg 

der hun står ved hans staffeli 

Men også Oda vil male 

hennes sinn er en sammensatt brøk 

og Odas liv er et lerret 

som hun maler med djerve strøk 

* 

På Frogner hovedgård står han 

ja, han kneiser som hogd i granitt 

med drøm om en hær av skulpturer 

og øverst en monolitt 

Folk spør om han er forrykt 

eller om han er et geni 

Men Gustav lar sitt indre 

Vige-land slippe fri! 

* 

Så en aften i Schønings gate 

du stiller deg spent på tå 

i vinduet ser du dikteren 

Hva gjør han akkurat nå? 

Skriver han skjemtsomme vers 

eller spiller han sjakk i kveld? 

Å jo, han sitter alene 

og dikter for seg selv 

* 

Så igjen er det sommer langs gaten 

den hilses med vennlige blikk 

Mon tro om også sommeren 

har lengtet mot byens trafikk ... 

Er bylivet virkelig fattig 

eller er det snarere rikt? 

Er livet langs gater og streder 

kanskje storbyens sanneste dikt ... 

Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9

Kulturelle fotspor 2011 Biografier - oscar-lms

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?