Kulturelle fotspor 2011 Biografier - oscar-lms

Recommendations

Info

Det er kanskje ikke det største kunstverket i hovedstaden. Men det har heller aldri pretendert noe i den retning. Fast og god i formen er den fra kunstnerens hånd, den tåler å bli sett fra alle kanter. Og dessuten fyllte den lenge sin misjon med å være vanningstrau for hestene. Senere har den bare vært til litt glede for de tusener som passerer den hver dag. Asbjørg Borgfeldt - som bare var 21år gammel da hun laget bjørnefontenen - laget senere en rekke skulpturer. I 1929 fikk hun reist sin store oksefontene på Torshov, og i 1937 knyttet hun forbindelsen til bjørnefontenen på Majorstua med skulpturen Bjørneungene. Den kan i dag beskues i Moss. Borgfeldt har også vært mester for en liten bronsebjørn som nå står i en lekeplass nede i Sarpsborg. Dronning Astrids gate Astrid har bare en norsk dronning hett: hun som gaten i vår bydel er oppkalt etter. Hun som var gift med Olav den Hellige, også kalt den Digre. Hun var datter av en svenskekonge som også het Olav. Riktignok utenfor ekteskap, men likevel en kongsdatter. De to Olavene hadde et spent forhold seg imellom - inntil Olav Digre fridde til den eldste datteren til svenskekongen. Hun het Ingegjerd og var svært vakker. Det kunne ikke Olav Digre vite da han fridde: han hadde aldri sett henne for sine øyne. Giftemålet hadde til formål å skape fred mellom Sverige og Norge. Men så gikk det ikke annerledes enn at skjønn Ingegjerd foretrakk Jaroslav den Store i Holmgard (Novgorod) som var av svensk avstamning. De giftet seg. Vår Olav ble forbannet som rimelig kan være. Han ville ha hevn. Da er det at svenskekongens «uekte» datter Astrid på egen hånd drar til Norge med 30 mann. Hun oppsøker Olav Digre og ber ham rett og slett om å gifte seg med henne ! Hun frir! Olav vegret seg visstnok lenge - men kom etterhvert til å se med lysere øyne både på Astrid og hennes frieri. I alle fall ble det storbryllup i Sarpsborg i 1019. Da var det at svenskekongen ble forbannet - ingen hadde spurt ham om tillatelse ! Han hadde vært imot at Astrid og Olav skulle giftes. Nå ville han dra i felt mot Norge. Men det hele drev over på et vis. Astrid og Olav fikk leve i fred - en stund. For så kom den islandske skalden Ottar inn i bildet. Han hadde gjestet svenskekongen en tid og diktet et glødende elskovskvad til Astrid. Kvadet ble kjent i vide kretser og falt Olav Digre meget tungt for brystet. Da Ottar senere kom over til Norge lot Olav ham gripe og sette i «mørkestue». Meningen var å drepe ham. Kongens skald, Sigvat Tordsson, var Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9 36 Gatenavn I 1950 vant hun sammen med sin mann, billedhuggeren Per Hurum, en konkurranse om det beste Chr. Krohg-monument. Det ble i 1960 reist på Stortings plass og fremstiller maleren mens han sitter med tegnesakene i hendene. Enkelte kritikere var ikke fornøyd med det og sa at det ikke hadde samme livfullhet som skissen. Asbjørg Borgfeldt hører til den første generasjonen av kvinnelige, norske billedhuggere som har arbeidet med skulptur i stor målestokk. Hun har vært påskjønnet av kritikken for sitt likefremme motiv- og billedspråk, og for den solide håndverksmessige utforming hun alltid ga sine arbeider. Ikke minst gjelder dette også vår kjære bjørn i Majorstukrysset. imidlertid en venn av Ottar. Han gikk til ham om natten og sa at dersom han ville berge livet, måtte han forandre litt på elskovskvadet pluss lage et eget hyllesdikt til Olav Digre. Ottar så gjorde, skapte på den måten sitt «hovudlausn» og berget livet. For Olav ble mildere til sinns da han hørte de rosende ordene i diktet. Trofast mot Astrid var han neppe. Han skrev kjærlighetsdikt til en rekke andre kvinner og tilstod også åpenlyst at han var kanskje litt for kvinnekjær. Da Olav måtte flykte fra Norge, fulgte Astrid ham til Gardarike. Men da han ville forsøke å vinne Norge tilbake igjen, ble hun sittende i Sverige med sin og Olavs datter Ulvhild. Hun var en klok og gjev dronning, forteller sagaen. Hirdskalden Sigvat Tordsson diktet et større kvad til henne der han blant annet fortalte at det var Astrids skyld av Magnus (den Gode), Olavs sønn, ble konge i Norge. Denne Magnus hadde Olav fått med en av sine friller, Alfhild, mens han var gift med Astrid. Men Astrid tok seg av stesønnen på beste vis. Blant annet la hun inn et godt ord for ham i Sverige og skaffet ham svensk hjelp til å vinne Norge. «Hun kunne ikke ha talt bedre om Magnus hadde vært hennes egen sønn», sier Sigvat som også påstår at hun var «djuprådig» og full av krefter. Men en ting tålte hun ikke - det var at Alfhild, kongsmoren, tjenestejenta, skulle aktes og æres mer enn hun selv i kongsgården. Da ble hun sint. Sigvat måtte tvinge Alfhild til å godta at Astrid var gjevere enn hun. Alt tyder altså på at Astrid var en betydelig og klok kvinne, en dronning med en egen vilje og en egen politikk. Hun lot seg ikke ta ved nesen eller lede av andre, men tok selvstendige avgjørelser til fordel for den norske kongen. Hun fortjente å bli oppkalt.
Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704) Gyldenløve var 26 år gammel da han kom til Norge som stattholder i 1664. Han hadde ord på seg for å være en glad laks og livlig selskapsmann, alltid med på en spøk eller et galant eventyr. Mange mente at han ikke dugde til skikkelig arbeid. De tok feil: den unge stattholderen viste seg som en energisk, dyktig og nøyaktig embetsmann. Han hadde et skarpt blikk for de reformer som var nødvendige og han hadde energi nok til å gå i gang med forbedringene. Av og til var det så som så med utholdenheten, men reformene kom da etterhvert. Først reformerte han skattevesenet; det ble utarbeidet en matrikkel over alt jordegods i landet så skattene kunne bli mer rettferdig fordelt. Så reformerte han forsvaret, moderniserte det og gjorde det mer slagkraftig. Han var den første danske embetsmann som klart innså at kongens makt i Norge hvilte på bøndene, de betalte jo størsteparten av skattene og de stilte med de menige soldater. Derfor var det om å gjøre at kongen fikk et godt forhold til bøndene og Gyldenløve maket det slik at de fikk mindre skatter enn de før hadde hatt. Selv ble han mektig populær på grunn av dette. Men han var flink til å ivareta sine høyst egne interesser. I 1670 kjøpte han det store Fritzø-godset ved Larvik med alle dets jernverk, sagbruk og kverner. Senere la han under seg ytterligere jordegods i Vestfold. Det hele ble så slått sammen og gjort til Gyldenløves grevskap og Larvik by ble gjort til kjøpstad. Greven var ofte der nede og satte fart i næringslivet i søndre Vestfold. Men mest holdt han til på Akershus festning i Christiania. Og det var i denne borgen at tragedien i Gyldenløves liv utspilte seg: hans ekteskaps tragedie. Hustruen - den unge vakre adelskvinnen Marie Grubbe - hadde han truffet da hun var en blottende ung pike i København. Hennes familie fikk henne overbevist om at en forbindelse mellom henne og Gyldenløve ville være meget gunstig for dem begge. De giftet seg og hun så med glede frem til resten av livet å gå i flotte selskaper og ta del i praktfulle fornøyelser sammen med den belevne Gyldenløve. Men livet på Akershus ble alt annet enn festlig. Marie var kald og avvisende overfor sin eldre ektemann. Ulrik Fredrik begynte å drikke for meget, ble også mer og mer brutal mot henne og endte med å invitere «løse kvinnfolk og skitne skjøger» til å bo på festningen. Dette gjorde greven bare for å hevne seg på sin avvisende hustru. «Han er blitt rasende galen», skrev hun til sin søster i Danmark. Han krenket henne også ved å gjøre fattige offiserer til sitt selskap om kveldene, eller ved å la elskerinner rett og slett overta plassen i ektesengen! En natt ba han henne like ut om å ryke Kulturelle fotspor i Bydel Frogner, 2010-5/OVA Biografier ISBN 82-91630-11-9 37 og reise, «Ut! Ut! - ut av Norges land og rike», brølte han. Og hun så gjorde. Samme natt fikk hun en skipper nede ved bryggene til å sette seg over til Danmark. Her fikk hun en sørgelig skjebne - som er mesterlig beskrevet av den danske dikteren I. P. Jacobsen i romanen «Fru Marie Grubbe». Gyldenløve selv fortsatte som stattholder i Norge i flere år - men ble så syk. Av podagra av alle ting! Han gikk av, trakk seg tilbake til byen Hamburg der han henlevde sine siste år i stor og bitter ensomhet. Alt i alt: en meget godt utstyrt personlighet med mange elskverdige og gode egenskaper - diplomatisk smidighet, et lett hode, selskapelige talenter og morsom i samvær. Lettsindig i sin livsførsel kunne han nok være, svær til å rangle og feste. Men en populær mann som få andre dansker i Norge, særlig blant bøndene. Gerhard Schøning (1722- 80) Gerhard Schøning var egentlig fra Lofoten der hans far var handelsmann. Men han tilbrakte mye av sin ungdom i Trondheim - som gymnasiast, senere som lærer og til slutt som rektor ved Katedralskolen bare 29 år gammel. Allerede på skolen vakte han oppsikt, flittig og uhyre pliktoppfyllende som han var. Trangt hadde han det, både i Trondheim og under studiene i København. Men det gikk, takket være diverse poster som huslærer. Ferdig cand. theol. ble han i 1744. Men prest ville han ikke bli - hans hu stod til historie og språk; med iver og begeistring leste han gamle islandske sagaer, verker av Montesquieu og Voltaire og bøker av Leibnitz og Rousseau. Hans første trykte skrift handlet om giftemål og bryllup i sagatiden. Senere gikk det slag i slag, Schøning skrev det ene historiske verket etter det andre om Norges oldtid, også etter at han tiltrådte som rektor i Trondheim. I de 14 årene han ledet Katedralskolen der skrev han på det som senere skulle bli hans store verk, en Norges-historie uten Danmark, for å si det slik. Han så alt ut fra en norsk synsvinkel, dro frem nye norske kilder o.l. Lærerne ved skolen så lenge surt til ham. Det var ikke lenge siden de hadde hatt ham som elev og mente at han var altfor uerfaren til å lede en så fornem skole. Men elevene likte ham. Han var så begeistret for vitenskapen, for historie og geografi og andre lærde saker. Han fremholdt at det var stor synd og skam at Norge ikke hadde noen vitenskapelige institusjoner og han la store planer for å skaffe landet noen slike: sammen med sine venner Suhm og Gunnerus dannet han i 1760 Det Trondhjemske Lærde Selskab som i 1767 fikk lov til å kalle seg Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab. Det utga etterhvert en mengde skrifter,
Page 1 and 2: Frogner District - when in need of
Page 3 and 4: landlig - og solfylt. Da han i 1838
Page 5 and 6: hér var mit første "kammers" bago
Page 7 and 8: Amalie Skram - var ikke hun fra Ber
Page 9 and 10: at Oslo kan være en vakker by, en
Page 11 and 12: svært matsæl for å bruke hans eg
Page 13 and 14: kortspillende lassiser med flasker
Page 15 and 16: hans kunst, og spesielt ikke de ram
Page 17 and 18: som navnekomitéen satte høyt: I.C
Page 19 and 20: «Sommernatt» (1886) og «Nocture
Page 21 and 22: armene rett opp mot månen, med et
Page 23 and 24: grunn av sine landskapsskildringer
Page 25 and 26: glad i krigen som maleren. De ble s
Page 27 and 28: dyktig forretningsmann, og han fikk
Page 29 and 30: Joseph Grimeland (1916- 2002) Hvorf
Page 31 and 32: er moderne eller ikke.» Så fikk h
Page 33 and 34: Ja, så heter det i en gammel ralla
Page 35: vekstmotiver og fantasidyr; så sku
Page 39 and 40: motsatte av stuebilder. De skildret
Page 41 and 42: med å ilegge ham en bot på 500 sp
Page 43 and 44: det klinger kraftig som herdet stå
Page 45 and 46: Harald Meltzer så aldri på seg se
Page 47: 47 * Så hører du i det samme ungp

Kulturelle fotspor 2011 Biografier - oscar-lms

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?