Å bade med bøker: Om fjernsynets litteraturdekning
Alt nikkes til, alt får positiv mottagelse. Dermed uteblir dialogen. Ideene møter aldri motstand. Slik blir litteraturen liten. Man skal ikke undervurdere entusiasmen, men den har ingen nødvendig sammenheng med tankevirksomhet, skriver Tore Rem. I begynnelsen var ordet. Så kom det jævla fjernsynet. Slik kan den resignerte litterats verdenshistoriske fremstilling sammenfattes – når temaet er forholdet mellom litteratur og TV. Den årtusenlange kampen mellom ord og bilde synes å være tapt. Av og til hjelper det ikke å være fus. Kanskje har det likevel blitt for enkelt å melde forfall. Neil Postmans tese om at fjernsynet er på sitt farligste når det pretenderer til alvorlige kulturelle samtaler, er verdt en tanke. Men også seriøse saker blir nå en gang behandlet på TV, og litteraturen er avhengig av oppmerksomhet fra dette mediet. Da blir det utilstrekkelig å feire det trivielle. Det får nemlig konsekvenser for litteraturens plass i kulturen. Og skulle man nå tale fjernsynets sak, er det ingen naturlov at det kortfattede og poengterte må tilsvare det fordummende. Bademesteren introduseres Svaret på hva som utgjør fjernsynets litteraturdekning kan gjøres sy<strong>no</strong>nymt med hva som utgjør NRKs litteraturdekning. Deretter kan det skrives med åtte bokstaver. Det dreier seg selvsagt om forfatternes egen plaskedam: «Bokbadet». La gå at programmer som «Stereo» og «Store Studio» har potensial for å vie litteraturen seriøs oppmerksomhet. Det benyttes ikke. Bokbadet kan relateres til det den franske litteraturteoretikeren Gérard Genette har kalt «paratekst». Paratekstene er randsonetekstene som omgir hovedteksten, slike som forord, titler, dedikasjoner, forfatternavn, men de består også av de forfatterkommentarer man finner utenfor boka, inkludert intervjuer. Paratekstene kan påvirke lesernes oppfatninger av teksten. De er med på å forhandle frem tekstens betydning i kulturen. Derfor fortjener de analyse. Av den grunn har jeg beskuet høstens 14 bokbad i 5 sammenheng. Mye må ligge. Men jeg vil fokusere på den spesielle kommunikasjonssituasjonen som kalles Bokbadet. Og på hvordan den konstituerer litteraturen og forfatterne. Jeg har før, i kongeboksammenheng, påpekt Anne Grosvolds store forvandlingsnummer. Hvis jeg nå skulle gjenta kritikken, ved for eksempel å si at Grosvold på <strong>no</strong>en år er blitt forvandlet fra glefsende kjøter til logrende puddel, ville jeg beskyldes for fetisjisme. Her er det ikke Grosvolds persona som er saken. NRK (og Bokklubbene?) har tildelt henne en rolle. Denne rollen fylles av en helproff allmennjournalist og bærer i seg en forestilling om at allmennjournalisten står i stedet for den alminnelige leser. Det ville være dumt og kompliserende hvis denne hadde særlig greie på det man skulle snakke om. Heretter vil jeg benevne rollen ved det navn NRK gir den: Bademesteren. Bokbad og forfattermassasje Den fremtidens forsker som vil vie sitt liv til å skrive Smigerens historie, bør for all del sikre seg tilgang til dette kildematerialet. Noe annet vil være skjødesløst. Når kamera ikke veksler mellom kveldens forfatter og et smilende, leende og klappende publikum, hviler det på Bademesteren. Bademesterens mimikk er med på å skape forfatterens betydning. Det mimiske repertoar er begrenset: smil, nikking, et beundrende blikk, og, når forfatteren en sjelden gang begir seg inn i alvoret, en outrert form for mysing. Da forstår seeren at dette ikke bør holde på for lenge, men at forfatteren er en særdeles dyp person, som fortjener at vi ikke riktig forstår ham. For Bademesteren (les: leseren) er beskjedenhet en nødvendig dyd. Når hun drister seg til en fortolkning, er hun redd forfatteren «ville synes det var en overforenkling.» Slik iscenesettes forfatteren i kulturen. Forfatteren er