Hele nummeret - skrift.no.

More documents

Recommendations

Info

Det filosofiske grunnsyn som preger Bokbadets forhold til litteratur er universalismen. I Bademesterens komplimentsregister står utsagn av følgende type høyest: Dette er «noe vi alle kan kjenne oss igjen i.» Herr Mutt fra Moss Det er få som bryter Bokbadets hyggekontrakt. Slikt betinger en konto av symbolsk kapital, og selv da synes de fleste å foretrekke kontanter fremfor mer status hos de få. Dag Solstads opptreden hos en tidligere Bademester, hvor denne ble stilt i forlegenhet, utgjør et unntak. I høst var Jonny Halberg et annet, om enn i det små. Halberg fremsto som utilpass. Han var motvillig, endatil spydig, den berømmelige kjemien var dårlig. Og forfatteren serverte motspørsmål til Bademesterens konvensjonelle spørsmål, av typen «Det gjør vel alle romaner?» Endatil forsøkte Halberg å rokke ved Bokbadets kanskje viktigste stofftilfang. Det er problematisk, mente han, «slik vi sitter nå og snakker om romanpersoner som om de var virkelige personer.» Selv den ellers så velvillige Bademesteren ble smågretten. Og slikt fungerer dårlig innen de trange rammer, og med de seerforventninger, Bokbadet har skapt. På tross av aktørenes delvis motstridende interesser ble det likevel gjort effektivt kulturelt arbeid. Tydeligst kom dette frem da Bademesteren gjorde sitt ikke helt uvanlige poeng om at forfatterens nye roman var spennende. Hun mente til og med at den kunne leses som kriminalroman. Dette satte forfatteren seg imot. Han hadde liten sans for kriminalromanens snevre krav, sjangeren var «automatisert». For første gang fikk Bademesteren en Bademesters autoritet (skal man bade hos meg, får man værsågod bruke de påbudte svømmebelter). Bademesteren insisterte på sin egen leseropplevelse. Her foregikk det igjen et spill mellom høyt og lavt, mellom det mer og mindre kommersielle. Henvendt til forfatteren, valgte Bademesteren å avslutte programmet med å fastslå at dette var en «spennende bok, enten du liker det eller ikke.» Slik vant begge, men overfor ulike målgrupper. Halberg fikk markert at dette ikke var noen vanlig bokklubb-bok; Bademesteren at det var nettopp det den var. Bokbadshvitt Det er vanskelig å vite om man skal ta Jan Kjærstad, en av de som her tillands har gravd seg lengst inn i metafiksjonen, alvorlig når han gjør et dristig poeng i bok- 8 badlanseringen av sin nye bok: «Jeg tror at skrift kan være farlig.» Men Bademesteren redder oss. En riktig negativ respons er vanskelig i Bokbadets verden, men det finnes parataktiske løsninger: «Ja, det kan være farlig og det kan være mirakuløst.» Bademesterens balanserte påstand er uangripelig. Men det farlige har kort levetid i Bokbadet. Bøker bades, bøker vaskes. Eller: litteraturen temmes. Det skjer gjennom den ensformige positiviteten, ved den totale mangel på disharmoni som programmet legger opp til. Og det skjer gjennom den rent presentasjonsmessige formen, gjennom vareutstillingen. Synkronsvømming er Bokbadets viktigste konkurranseform. Det kan sikkert være både underholdende og vakkert, men det utfordrer knapt nok seeren. Sosialiseringen av litteraturen TV fyller nesten samtlige av døgnets timer. Allikevel har det alltid dårlig tid. Bokbadet sendes etter at de fleste er ferdige med sin daglige TV-dont. Typisk rundt kl. 22.40 på NRK2 og i reprise i hovedkanalen kl. 23.20. Det har vist seg vanskelig å få en sperre mot vold før kl. 21, men enkelt å få en sperre mot litteratur. Nå sniker litteraturelskere seg skyldbetynget frem til skjermen etter mørkets frembrudd. Snart vil antagelig Bokbadet sladdes og litteraturdebatter forvises til hotellrommenes betal-kanaler. Kanskje det er det som må til. Da Per Haddal kritiserte John Bernander for valget av sendetid for «Lesekunst»-serien i fjor høst, slo vittige Johnny tilbake. Haddal kunne skaffe seg en video-opptaker, verre var det vel ikke? NRK-ledernes argumentasjon er uangripelig. Klager man over at man ikke liker et program, kan man bare slå av. Klager man over at de programmer man liker, går sent, kan man ta dem opp på video. Kanskje burde NRK-lisensen differensieres, med en rabatt som lar kulturinteresserte kjøpe videospiller på avbetaling. Er det umulig med bøker på boks? Innvendingene mot et mer ambisiøst litteratur- eller kulturprogram er forutsigbare. Når man ikke nikker i retning kong Rating, peker man på at vi ikke lenger befinner oss i fjernsynets barndom. Det går ikke med «talking heads» lenger. Oppfølgingsspørsmålet er åpenbart: Bør man i dette
tilfellet trakte etter å bli voksen? Er ikke fjernsynet på sitt aller voksneste i USA? Og er ikke dette ofte synonymt med det infantile? En allmennkringkaster bør ha plikt til å bevare barnet i seg. Det veslevoksne blir fort både patetisk og fordummende. TV har fremdeles rom for en viss type samtale som går utover Bokbadets. Det kan man se i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, ja, endatil i Sverige. De som holder ut til TV-kveldens slutt for å se litteraturprogrammer, tåler antagelig større intellektuelle prøvelser enn Bokbadet. Formatmessig har jeg ingen originale forslag. Men jeg foreslår en heving av ambisjonsnivået. Og skal man ta litteraturen alvorlig som fenomen, må den sosialiseres. Forfatterens stemme bør bli en av flere. Man kan velge blant formidlingsdyktige kritikere, lesere, bibliotekarer, forskere og forleggere. De utvalgte bør vurdere nye og gamle utgivelser,men også ta for seg for eksempel enkeltforfatteres utvikling, TV- og filmadaptasjoner, leservaner, litteraturkritikkens stilling, forlagspolitikk, maktposisjoner, litterære juryer og den medieoppmerksomhet som blir noen forfattere og sjangere til del og ikke andre. Kanskje vil noen forfatteres mytologiske status tape på det; kanskje vil litteraturen og det litterære liv likevel vinne. Mye mer kunne vært skrevet. La dét bli et tips til en litteraturstudent på jakt etter tema. Inntil NRK skulle finne på å tenke nytt om sin dekning av kultur, bærer «fjernsynets litteraturdekning» i seg det kanskje viktigste kriterium for å lykkes med en hovedfagsoppgave: Stoffet er svært lett å avgrense. 9 BJØRN HERRMAN SKRIVER Stillhet er det man hører når man henvender seg til departementet, er det blitt sagt. Og stillheten har vart lenge nå, mens departementet arbeider med implementeringen av EUdirektivet om elektroniske rettigheter. Når den departementale stillheten opptar meg,er det fordi vi for annen gang har prolongert normalavtalen med forleggerforeningen i påvente av denne implementeringen.Egentlig er vi i forhandlinger,men så var det disse elektroniske rettighetene, ebøker og slikt, vi ikke ble enige om. Og siden man likevel må forholde seg til det departementet kommer frem til, kunne man like gjerne sette seg på gjerdet. Og her sitter vi. Det er så mangt som renner gjennom hodet på en mens man sitter sånn og venter. Som at buy out-prinsippet ble lansert overfor oversetterne av Harald Grieg allerede i 1951,og at det tok nesten 25 år å få til en avtale om normalkontrakt i det hele tatt, og ytterligere fem år før den ble økonomisk forpliktende.Og at hver gang «utviklingen» gir nye utnyttelsesformer for våre tekster,mener forleggerne at de allerede har betalt for dem. Ja, eller at potensialet er så lite at hvis vi krever noe, vil det virke prohibitivt.Ta billigbøker.Nesten ingen omsetning på sånt. Skulle oversetterne gi seg til å kreve gjenbrukshonorar i tillegg, ville det bli helt umulig. Eller lydbøker, fryktelig dyre å produsere og nesten ingen som kjøper dem. Mens ebøkene, som mange trodde kom til å bli det store nye for et par år siden, nå synes helt skrinlagt. Da er det noe annet med bokklubbene. Enkle og greie prinsipper. Blir boken du har oversatt hovedbok, får du et halvt honorar i tillegg til normalhonoraret. Det vil si, sånn har det vært, men en hovedbok er visst ikke uten videre en hovedbok lenger. Hovedbok er dagligtale og har hittil betydd at bokklubbmedlemmer får den hjem i postkassen hvis de glemmer å avbestille, og at oversetteren får honorar. Men det betyr det ikke alltid lenger.For bokklubbmedlemmer betyr det fremdeles omtrent det samme, men for oversettere kan det nå bety at dersom bokklubben ikke har tatt boken på lisens fra forlaget, får han eller hun ingenting. Her har det skjedd en nesten umerkelig glidning fra synonym til homonym,fra bokklubb til distribusjonskanal, fra honorar til ingenting. Det er i det hele tatt mye som ikke er som det var. Kanskje den såkalte utviklingen, som gir stadig nye utnyttelsesmuligheter samtidig som den undergraver etablerte ordninger, gjør det nødvendig å tenke igjennom normalavtalen på nytt. Noe skal vi jo ta oss til mens vi venter.
Page 1 and 2: TIDSSKRIFT FOR DEN NORSKE FORFATTER
Page 3 and 4: DnF Den norske Forfatterforening Po
Page 5 and 6: Alt nikkes til, alt får positiv mo
Page 7: Foto: Ola A.Thorset, Disse enkle ku
Page 11 and 12: Foto: NRK/Ole Kaland Bokbadet til e
Page 13 and 14: meg den aller ypperste programleder
Page 15: Foto: NRK/Ole Kaland Den høflige,
Page 18 and 19: Mister Chance, mister Postman og me
Page 20 and 21: Eit kvart innslag som kan føra til
Page 22 and 23: Mediedebattens klassikere Filistern
Page 24 and 25: Bokbransjen: uavklart, sprikende Av
Page 27 and 28: Ryktet om forfatterens død er ster
Page 29 and 30: Problemet med litteraturvitenskap e
Page 31 and 32: et forfatterpseudonym, uten klaffbi
Page 33 and 34: BREV Dramatikkens nødvendige innho
Page 35 and 36: Norges land. Med dette var også ki

Hele nummeret - skrift.no.

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?