Natur i Østfold - Universitetet i Oslo

J. Ingar I. Båtvik
Hvalen på Åven hadde en kort, men tydelig snute.
Snuten, eller nebbet om man vil, ble målt til 6
cm. Av de seks artene vi regner som norske, har
bare fire av dem et markert nebb, da
spekkhoggeren Orcinus orca bare har en mer
ubetydelig forlengelse av snuten og grindhvalen
Globicephala melaena har et stort avrundet hode
ganske ulik andre nordiske delfinarter (Viker
1995). Vi sitter da igjen med fire nebbete delfiner,
delfin Delphinus delphis, tumler Tursiops
truncatus, kvitskjeving Lagenorhynchus acutus
og kvitnos. Utover forekomst av nebb, er det
mange karaktertrekk som skiller disse fire artene.
De har ulike farger, lengde på snuteforlengelsen
og ellers ulike proporsjoner. Når individene er
kommet så langt i forråtnelsen som dyret på Åven,
må man ty til fasong og antall tenner i kjevene
for å være sikker på bestemmelsen. En ekte delfin
har 40-55 tenner i hver kjevehalvdel, tumleren
18-26, kvitskjevingen 29-40 og kvitnosen 22-28
tenner i hver kjevehalvdel (Christiansen 1982).
Dyret på Åven hadde 23 tenner oppe og 25 tenner
i underkjeven per side. Det burde således være
en kvitnos eller en tumler.
Fasongen av underkjeven er viktig
Ser man på fasongen av underkjeven hos disse to
artene er tumlerens underkjeve mer buet i
underkant og brattere mot spissen sammenlignet
med kvitnosens mer jevnsmale underkjeve, se
figur. Åpninger for blodårer inn til kjevebeinets
marg er plassert parallelt med undersiden hos en
tumler mens hos kvitnos er tre av disse åpningene
plassert i rekke omtrent 30 grader i forhold til
kjevens underside. Åvenhvalens underkjeve viser
ganske tydelig at denne har fasong som hos en
kvitnos, jfr. foto. I tillegg har tumler et lengre og
mer markert nebb enn kvitnos. Snutepartiet hos
kvitnos er hvitt, også godt inne på overleppa,
derav det norske navnet, til forskjell fra de andre
delfinartene. Som nevnt var hvalen på Åven så
medtatt av elde og forråtnelse at fargetegninger
ikke lenger ga verdifull informasjon.
Karaktertrekkene hos sjeldenhetene stripedelfin
og rissodelfin er også sammenlignet med hvalen
på Åven uten å finne samsvar (jf. Båtvik 1999,
14
NATUR I ØSTFOLD 20(1/2) 2001
Fig. 2. Underkjeven (mandibula) av tumler øverst
og kvitnos nederst. Bemerk forskjellen på kjevens
linje i underkant og blodårenes ulike innganger
i knokkelen (fra Christiansen 1982).
Ree 1996). Konklusjonen blir at hvalen på Åven
må være en kvitnos.
Kvitnos eller hvitnos?
En blir usikker i en bokmålstekst om det bør hete
hvit eller kvit som prefiks for norske navn.
Betegnelsen kvit låter i mine ører som typisk
nynorsk, dog godkjenner bokmålsordboka både
kvit og hvit som likestilte former i sine
anbefalinger om rettskriving (Landrø &
Wangensten 1994). Den ene formen er altså like
god som den andre ifølge anbefalinger fra
Språkrådet som har deltatt i bokmålsordbokas
anbefalinger. Men skriver man om ett tema, bør
man vel tilstrebe en konsekvens i sitt språkbruk,
det regner jeg med Språkrådet er enig i. Men
norsk praksis er her svært forvirrende. Om man
leser nærmere om temaet hval i norsk natur finnes
nemlig en tannhval kalt hvithval Delphinaterus
leucas, et ikke ukjent dyr i grunne viker nordpå
som jeg ofte har stiftet bekjentskap med da jeg
oppholdt meg der. Men hvorfor kvitnos og
kvitskjeving, men hvithval?
Spørsmålet ble diskutert med Viggo Ree (i
2002) som har vært engasjert i norske navn ikke
minst hos fugl. Han kunne ikke gi noen god
forklaring på denne inkonsekvensen utover at det
aldri har vært ryddet opp i navneforvirringen på
dette området. Nå synes det som om denne
inkonsekvensen ikke er så veldig gammel da